Om at det e langt sør te Betlehem

Her er prekenen fra Røros kirke julaften 2022, holdt etter lesningen av juleevangeliet:

I

Nå inviterer jeg dere til å bli med meg på et tankeeksperiment. Tenk deg at du starter her ved alteret i Røros kirke, går nedover midtgangen og ut døra. Så fortsetter du rett fram, gjennom alle hindre, i rundt 5.400 kilometer. Nei, det er ikke praktisk mulig, men la oss se det for oss likevel: Du følger denne aksen som går igjennom Røros kirke til dens ende i et punkt langt der framme. Hvor har du havnet da?

Svaret er at da kommer du til Jerusalem. Røros kirke er bygd slik at den ikke peker mot Jerusalem, men fra Jerusalem. Og dette er gjort helt bevisst. Kirka er anlagt litt skrått på gatenettet, og det ble gravd ut en del masse i skråningen bak oss her for å kunne bygge kirka nettopp slik. De som reiste kirka i 1780-1784 kunne sin geografi – også.

De bygde kirka slik, fordi de visste at det var der, i Jerusalem, kristentroen ble født. Det skjedde i en hule, en gravhule, en søndag, en påskedag, for snart to tusen år siden. Vi som jobber her i dette rommet, sier gjerne at lyset fra oppstandelsen skinner helt hit, og at det kommer inn gjennom døra og treffer alteret her i kirka.

Betlehem ligger 10 km sør for Jerusalem. For kompassretningen herfra til Det hellige land har det ikke mye å si. For enkelhets skyld kan vi derfor godt si at det er der vi finner Betlehem også. Og det kan jo være greit å vite: Dersom du trenger å finne retningen til Jerusalem eller Betlehem, da kan du ta peiling etter midtgangen i Røros kirke.

I Betlehem finnes det en annen hule. Over denne hulen er det bygd en kirke. Fødselskirken, heter den. I hulen som nå ligger under gulvnivået i kirken, lå ifølge tradisjonen stallen der Jesus ble født. Der er det nedfelt en sølvstjerne i gulvet, med stråler i alle retninger. Og der brenner det levende lys hele døgnet, året rundt.

«Det e langt sør te Betlehem» synger vi i Nordnorsk julesalme. Men det er jo i bunn og grunn en rett linje dit også. Vi kan se lyset fra stjernen, vi også, gjennom den åpne kirkedøra, hvis vi vil, og om vi hører godt etter, kan vi fortsatt høre ekkoet av englesangen som lød over Betlehemsmarkene. Vi har til og med sunget det selv:

Ære være Gud i det høyeste!
Fred på jorden blant mennesker Guds har glede i!

II

De to siste årene har vi ikke kunnet feire julaften i kirka. Pandemien har satt en stopper for det. Maks femti i kirka, var det sagt, og to meters avstand i alle retninger ved allsang. Det gikk jo ikke. Det sa seg i grunnen selv. Avlysning var det eneste rette. Men trist var det.

Men i år kan vi samles for å feire inngangen til julehøytida igjen. Og da synes jeg det passer at vi minner hverandre om at dette rommet har stått her hele tida og fortsatt står her som en påminnelse om fortellingen som begynte i stall-hula i Betlehem, og som eksploderte, nærmest, ut av den andre gravhula i Jerusalem og helt til jordens ende.

I kirkene som er bygd over begge disse hulene, Fødselskirken i Betlehem og Den hellige gravs kirke i Jerusalem, fortelles også denne fortellingen. Der fortelles det om himmelen som kysset jorda, og om Guds Ord som ble menneske i Jesus fra Nasaret. Dette Ordet var et ord om sårbarhet, om kjærlighet, og om fred. I de samme kirkene fortelles det også om fellesskap som krysser alle grenser, og om muligheten for å starte på nytt, og om en kjærlighet som til og med er sterkere enn døden.

Kirkehuset her på Røros står her hele året. Det skal være et fredens sted, og et sted som tar imot alle slags mennesker, akkurat slik stallen i Betlehem tok imot Sønnen som Maria fødte.

Derfor var det også så krevende da vi ikke kunne åpne dørene. Da vi måtte holde avstand. Men nå kan vi være sammen. Og det at vi er sammen, er et helt juleevangelium i seg selv. Jula handler om at Gud vil være sammen med oss. Da er det også noe velsignet godt med dette: Å kunne være sammen med hverandre!

III

Kirkerommet står her altså som et rom for fred, og det skal være et inviterende rom, et gjestfritt rom. Og det er ikke bare i jula at det er slik. Det skal være et slikt rom hver eneste dag, hele året. Når vi går inn igjennom inngangsdøra der, har vi alltid lyset fra Betlehem i ryggen. Og når vi går ut igjen av den samme døra, da er det lyset fra Betlehem som lyser opp veien vi skal gå.

Når vi går langs denne aksen, får vi en påminnelse om at vi skal være agenter for budskapet fra Betlehem. Det skal følge oss der vi går.

Dette budskapet klinger annerledes i år enn årene før. I år er det krig i vår egen verdensdel, bare en ganske kort reise sørover. Trekker du opp den linja mot Betlehem som jeg begynte med å snakke om, da sneier du så vidt innom det vestligste punktet i Ukraina på veien.

Det siste året har vi i vårt lokalsamfunn tatt imot rundt hundre flyktninger fra Ukraina. For et år siden var landet deres fortsatt et trygt sted å leve. I dag er alt snudd på hodet.

Så i år utfordrer vi på en særlig måte, midt i vår hverdag, her hvor vi bor, til å arbeide for fred og til å praktisere gjestfrihet – for alle.

Inngangen til årets julefeiring har vært en øvelse i slikt Betlehemsagent-arbeid, på mange ulike måter. Da fjerde trinn hadde julekonsert her i forrige uke, samlet de inn tjue tusen kroner til Foreningen En hjelpende hånd. Menighetsrådets førjulskonsert «adventstoner» andre søndag i advent innbrakte femten tusen til samme formål. Enda flere blir inkludert i julefeiringen på den måten.

I kveld kan vi gi en gave til Kirkens Nødhjelp, som arbeider i krigs- og katastrofeområder. Det er også en gave til fredsarbeid – på Røros, så vel som i Betlehem.

IV

Og så kan vi tro det og holde fast på det: At det er ikke bare lyset fra betlehemsstjernen som skinner inn igjennom kirkedøra. Gud ser også på oss, langs den samme aksen, med blikket fullt av kjærlighet. Julenatt ble Gud menneske, og slik ble menneskene elsket helt inn til evigheten hos Gud. Vi er elsket, uansett hvor i verden vi er født, og uansett hvor i verden våre vandringer fører oss. Den himmelske freden er også en gave til oss, en evig fred. 

For slik er det: Vi trenger i grunnen ikke gå hele den lange veien de fem tusen fire hundre kilometerne til Betlehem for å se og oppleve og forstå juleevangeliet. Vi har det her, hos oss. Engelen sa det til gjeterne: Det er født dere en frelser. Denne julekvelden lyder det ordet som en appell til oss, vi som er her, i denne kirka, på dette sted.

Derfor synger vi:

Du ser oss i mørketidslandet.
Du signe med evige ord
husan og fjellet og vannet og folket som leve her nord.
 

Lov takk og pris i evighet
den hellige treenighet.
Halleluja!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: