Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Om at det er advent

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 6.12.2018 under overskriften Adventstanker

«Nå er det første desember!» leste jeg på Facebook. «Nå er jula offisielt i gang!»

Jeg reagerte spontant: Ja, men nei. Ja, det var første desember da jeg leste det. Men nei, jula er ikke i gang av den grunn. I den grad noe er i gang er det adventstida. Første søndag i advent falt riktignok ikke før på andre desember i år, men første desember er en merkedag for alle ventende sjeler uansett. Den dagen kommer alt av kalendere og andre nedtellingssystemer fram, og forventninga begynner å spre seg hos både barn og voksne.

Advent. Ordet kommer av det latinske adventus som betyr komme eller ankomst. Adventus Domini betyr Herrens komme. Dette uttrykket hører til i kirkelig tradisjon, og da sier det seg selv at den aktuelle Dominus er Jesus. Det er tross alt ham kirka venter på i advenstida.

Den eldste adventskalenderen av dem alle, adventskransen med de fire adventslysene, vitner om denne forventningsmodusen. Der teller man søndagene. Søndagen er Herrens dag, dagen da kirka feirer Jesu Kristi oppstandelse og griper til alt som gir dødskreftene motstand. Etter fire søndager, en søndag for hvert verdenshjørne, har forventninga nådd alle sider av virkeligheten. Da er tida kommet for feiringa av Jesu fødsel. (Selv om vi strengt tatt ikke vet akkurat når på året han ble født; det er en annen historie.)

Advent og jul henger sammen. Men de er ikke ett og det samme. Advent peker fram mot jul, men om jula ikke lar vente litt på seg tapper den adventstida for noe av sitt potensiale.

Fortsett lesing »

Om abortdebatten 2018

Etter KrFs (for mange av oss skuffende) veivalg for kort tid siden har abortdebatten blusset opp i aviser og på sosiale medier. Mange opplever det som uverdig at kvinners reproduktive rettigheter skal brukes som lokkemat og forhandlingskort i en partipolitisk kabal-situasjon. Det er ikke vanskelig å forstå.

I stedet for å skrive noe utførlig om saken selv, legger jeg heller ut lenker til fem kommentarer som jeg, av ulike grunner, har funnet lesverdige og blitt berørt av. Slutten på den siste teksten, altså Gyrid Gunnes sin, kjenner jeg meg hjemme i med hele meg:

Det er fullt mulig å ønske seg et samfunn hvor alle er velkomne uten å innskrenke kvinners reproduktive selvbestemmelse. Dette innebærer å satse på politiske løsninger som gjør at alle mennesker uansett funksjonsnivå eller sykdom kan leve gode liv.

Slik kan kvinner som bærer et barn som vil få nedsatt funksjonsnivå eller leve med alvorlig sykdom, erfare at hun føder et barn inn i et samfunn hvor alle er likeverdige borgere.

Men til syvende og sist er det hennes valg. Og ingen andres.

(Mitt eget ståsted kan ellers oppsummeres ganske kort: Jeg ser ikke noe egentlig alternativ til dagens abortlov. I spørsmålet om fosterreduksjon er jeg i det store og hele på linje med Hanne Skartveit slik hun argumenterer i VG-kommentaren jeg lenker til over her. Ellers tenker jeg at loven, slik den er utformet i dag, kanskje er det beste vi kan få til i møte med et ofte nærmest umulig etisk dillemma. Jeg har ingen egentlig tro på at KrF kan cashe ut noen politisk gevinst på det som har med paragraf 2c å gjøre, og jeg er usikker på hvordan en slik gevinst i så fall skulle sett ut for at jeg skulle opplevd den som en seier. Hva KrF angår, hadde jeg heller sett at de hadde valgt å gå til venstre og begynt arbeidet for å bedre livsvilkåra for svært syke og/eller handicappede barn og deres familier. Men slik ble det altså ikke.)

Om kroppslig åndelighet

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 8.11.2018

Neste helg får Røros-menighetene besøk av en spennende teolog og forkynner under de årlige fellesmøtene. Det følgende er å anse som sokneprestens anbefalingsbrev.

Hva vil det si å være et åndsvesen, og hva innebærer det å ha et åndelig liv? Dersom du allerede nå synes at spørsmålet høres en anelse svevende ut, er du nok ikke alene. I vår kultur og i vårt språkunivers finnes det opptil flere skillevegger mellom det åndelige og det materielle. Jeg mistenker at dette ikke er aldeles heldig, for å si det med små bokstaver.

«Av jord er du kommet, til jord skal du bli!» sier vi i kirkelige begravelser, før vi legger til med håp i stemmen: «Av jorden skal du igjen oppstå!» Men innimellom alt det der er vi altså jordmennesker, tatt av jordas stoff og formet av dette. Gjennom millioner av år med evolusjon har vi beveget oss fra ursuppe til universitetsforskning, og vi har lært å lese vår egen historie ut av universet. Jord-mennesker er vi like fullt. Navnet Adam kommer av det hebraiske ordet ‘admah, «jord», og minner oss om hva vi egentlig er: Kroppene våre er laget av det samme stoffet som alt annet materielt. Vi er 100 % resirkulert stjernestøv, alle som en. Likevel har vi altså utviklet bevissthet, og vi kjenner at vår ånd, vårt indre liv, hele tiden ønsker å strekke seg utover seg selv, til andre og til Den Store Helheten.

Hva innebærer dette for et menneskes åndelige liv? Det betyr at åndslivet ditt også er materielt, i den forstand at alt som skjer i oss, i sentralnervesystemet vårt og i hjernen vår, hører sammen med vår kroppslighet. Det finnes ikke noen side av ditt åndsliv som ikke er kobla sammen med din jordmenneskelighet.

En av dem som har arbeidet systematisk med slike spørsmål innenfor teologien de senere årene heter Stian Kilde Aarebrot. Stian, også kjent som presten fra «Presten og ateisten» som vi hadde på besøk på Røros for et par år siden, har nylig gitt ut ei bok med tittel «Kunsten å forme livet», hvor han skriver om det han kaller «plastisk teologi», en variant av praktisk teologi hvor han utforsker hvordan (gode) vaner former oss som mennesker. Han skriver: Fortsett lesing »

Om bønn

Preken i Bergstadens Ziir på Bots- og bønnedag, 28.10.2018:

Til noen som stolte på at de selv var rettferdige, og så ned på alle andre, fortalte Jesus denne lignelsen:

«To menn gikk opp til tempelet for å be. Den ene var fariseer og den andre toller. Fariseeren stilte seg opp for seg selv og ba slik: ‘Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som andre mennesker, de som svindler, gjør urett og bryter ekteskapet, eller som den tolleren der. Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener.’ Tolleren sto langt unna og ville ikke engang løfte blikket mot himmelen, men slo seg for brystet og sa: ‘Gud, vær meg synder nådig!’

Jeg sier dere: Tolleren gikk hjem rettferdig for Gud, den andre ikke. For hver den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt.»

(Luk 18:9-14)

I dag er det naturlig å dele noen tanker om det å be. Og som en inngang til det, har jeg tenkt å vise dere et bilde, nemlig dette.

Andrej_Rublëv_001

 

Dette er en reproduksjon av et av kristenhetens mest kjente ikoner. Det er malt av den russiske kunstneren Andrei Rublev tidlig på 1400-tallet. Motivet er Den hellige treenighet. Jeg skal ikke si mye om selve bildet; om noen ønsker en mer utførlig tolkning eller analyse, er jeg tilgjengelig her i kirka etter messen for å snakke om det. Men det vi skal ta med oss er dette: I kristen teologi er treenigheten faktisk et fellesskap. Vi tilber tre personer i en guddom, Fader, Sønn og Hellig Ånd. De tre utgjør et fellesskap, fra evighet til evighet. Gud er aldri alene, og Gud er betrakter ikke fellesskap utenfra, på avstand. Gud er selv fellesskap. Alltid. Det er Guds vesen. Derfor sier også kirka at Gud er kjærlighet. For Gud er hengivelse de tre personene imellom. Det er i rommet mellom de tre at vi finner det vi kaller Gud. Det er der enheten er. De tre kjenne hverandre og forstår hverandre tvers igjennom og handler i fullkommen harmoni – slik har kirka tenkt om de tre. Derfor er de tre ett, og derfor en det én Gud og én vilje.

Ut fra dette kan vi så si: Gud er ikke et taust fellesskap. Gud er samhandling, og Gud er samtale. Vi kan ikke engang tenke oss hvilken musikk det er i rommet mellom Faderen, Sønnen og Ånden, eller hvilke tanker og hvilke ord som utveksles i en slik samtale. Men det ligger nå engang i fellesskapets natur at man snakker sammen, selv om det noen ganger også kan være godt å være helt stille sammen. Slik er det i våre forhold også: Noen ganger trenger kjærester mer enn noe annet å lytte til hverandre. Og noen ganger kan det å sitte rolig i harmonisk taushet ved siden av den man er aller mest glad i en hel kveld være et uttrykk for helt aldeles perfekt harmoni.

I dag er det bønn som er overskrift for dagen. Da skal vi ta utgangspunkt i nettopp dette med fellesskap og samtale. For bønn er en form for samtale. Gud, den treenige Gud, er også en samtale. Når vi ber, da inviteres vi inn i denne samtalen. Vi inviteres, av Gud selv, til å legge våre egne ord og erfaringer inn i det rommet, det fellesskapet, som vi kaller Gud. Og Gud vil lytte, for Gud er et kjærlighetsfullt fellesskap som hele tida åpner seg mot verden.

Hva skjer når vi ber? Vi blir en del av en samtale. Mange ganger er det vel helst vi som fører ordet. Det finnes riktignok måter å be på som betyr at vi havner mer på mottakersida, jeg skal komme tilbake til det. Men som hovedregel er det vel riktig å si at når vi ber, da er det våre egne tanker og følelser, det som kommer opp i våre egne hjerter, som blir lagt til i den store samtalen. Fortsett lesing »

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 25.10.2018

Søndag 21. august 2005 er en merkedag i livet mitt. Den dagen ble jeg ordinert til prestetjeneste i Røros kirke. Jeg husker det som en veldig fin dag. Familie og venner kom langveisfra for å markere dagen. Gudstjenesten var flott og kirkekaffen både lang og hyggelig.

På slutten av dagen reiste en representant fra menighetens seg og sa at dette hadde vært en festdag, men at til nå hadde vi bare sunget salmer hun ikke kunne, så nå syntes hun vi fikk avslutte med en salme alle kan. Dermed reiste alle seg og sang «Fager kveldsol smiler». Den kunne alle – unntatt nypresten. Jeg har sunget mye salmer under oppveksten og kan mange salmer utenat, men akkurat den var ikke en del av standardrepertoaret der jeg vokste opp. Så der og da ble jeg stående og bare smile og lytte.

Det tok ikke lang tid før jeg lærte salmen. Noen gravferder, bare, så var det gjort. Jeg har siden lært noe om hvilken rolle akkurat den salmen spilte i flere av grendeskolene i distriktet, og fått høre om hvordan skoledagen gjerne ble avsluttet med at alle reiste seg og sang akkurat den salmen. Teksten fanger på mange måter noe av livsfølelsen til folk som bor på eller oppunder fjell, slik mange gjør i Norge generelt og på Rørosvidda spesielt: Fortsett lesing »

Om Lasarus

Preken i Bergstadens Ziir, 14. oktober 2018 (21. søndag i treenighetstiden).

Det står skrevet i evangeliet etter Lukas:

Det var en rik mann som kledde seg i purpur og fineste lin og levde i fest og luksus dag etter dag. Men utenfor porten hans lå det en fattig mann som het Lasarus, full av verkende sår. Han ønsket bare å få mette seg med det som falt fra den rikes bord. Hundene kom til og med og slikket sårene hans.

Så døde den fattige, og englene bar ham til Abrahams fang. Den rike døde også og ble begravet. Da han slo øynene opp i dødsriket, der han var i pine, så han Abraham langt borte og Lasarus tett inntil ham. ‘Far Abraham’, ropte han, ‘ha barmhjertighet med meg og send Lasarus hit, så han kan dyppe fingertuppen i vann og svale tungen min. For jeg pines i denne flammen.’ Men Abraham svarte: ‘Husk, mitt barn, at du fikk alt det gode mens du levde, og Lasarus fikk det vonde. Nå trøstes han her, mens du er i pine. Dessuten er det lagt en dyp kløft mellom oss og dere, slik at de som vil komme herfra og over til dere, ikke skal kunne det, og ingen kan gå over fra dere til oss.’ Da sa den rike: ‘Så ber jeg deg, far, at du sender ham til mine fem brødre hjemme hos min far for å advare dem, så ikke de også skal komme til dette pinestedet.’ Men Abraham sa: ‘De har Moses og profetene, de får høre på dem.’ Han svarte: ‘Nei, far Abraham, men kommer det noen til dem fra de døde, vil de omvende seg.’ Abraham sa: ‘Hører de ikke på Moses og profetene, lar de seg heller ikke overbevise om noen står opp fra de døde.’»

(Luk 16:19-31)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

For en tekst dette er! For en fortelling! Det er så mye jeg har lyst til å si akkurat nå. Det nærmest bobler fram i meg bilder og motiver og tanker og allslags greier i forlengelsen av den Jesus-fortellingen som vi akkurat hørte. Den fortellingen som Jesus fortalte, altså. Lignelsen, eksempelfortellingen. Den rike mannen og Lasarus – de har aldri levd, ikke sant, de er litterære skikkelser, karakterer fra en fortelling som Jesus fortalte, og likevel er det nesten som jeg kan se dem lys levende foran meg her, så levende er de, og så viktig er det som fortelles i fortellingen om dem, det som de to og Jesus vil formidle til oss.

Men først, før vi går nærmere inn på de to, er det en ting jeg har behov for å si noe om med en gang, bare for å ha rydda det bort, sånn at vi kan feste oss ved de rette tingene. Det gjelder disse skildringene av dødsriket som vi akkurat fikk høre. Det som er viktig å si om det, er at det vi så og hørte i Jesu fortelling, det er rett og slett en popkulturell referanse fra Jesu egen samtid. Bildene av dødsriket som et sted med en kløft mellom to deler, en del hvor det er tørt og øde og varmt og fælt, og en del hvor det er hvile og lett stemning, og hvor man kan se over fra den ene siden til den andre, det er altså bilder som er henta fra populære framstillinger av livet etter døden på Jesu tid. Det finnes et egyptisk eventyr fra den aktuelle tida som framstiller dødsriket omtrent på samme måte, og dette motivet er også brukt i talmud, det vil si den klassiske samlingen av rabbinske forklaringer til Det gamle testamente.

Vi kan med andre ord forutsette at de religiøse lærde på Jesu tid, i hvert fall de som tilhørte den gruppa vi kjenner som fariseerne, var kjent med disse bildene og kanskje brukte dem selv. Jesus spilte på lag med populære forestillinger her.

Så det Jesus legger fram her, er derfor egentlig en slags litterær klisjé. Den delen av lignelsen er derfor ikke nødvendigvis ment å si oss noe om hvordan geografien er i det hinsidige, hvis vi kan si det på den måten. Poenget i Jesu lignelse er mer dennesidig. Han vil si noe om hvordan vi skal leve her og nå.

Og det han vil si om livet her og nå, det kan vi ta til oss i dag også, selv om våre popkulturelle referanser er annerledes.

Fortsett lesing »

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 11.10.2018

Vi mennesker er flokkdyr. Det har vi vært helt siden ei god stund før vi klatret ned fra trærne og vandret ut av Afrikas savanner. Selv om det har skjedd mye med oss siden da, er vår grunnleggende sosiale programmering i bunn og grunn den samme.

Som kristen har jeg, i tillegg til evolusjonsbiologiske argumenter, en teologisk tydning av dette fenomenet. Gud er fellesskap, bekjenner kirka, tre personer i én enhet. Og siden det skapte speiler Skaperen, er det ikke underlig at også vi hele tida søker videre utover oss selv. Vi er ikke laget for å leve i isolasjon, like lite som Gud tilbringer evigheten i ensom majestet.

Derfor er den aller viktigste sida ved den kristne kirkes misjon i verden at den skaper åpne fellesskap. Når den ikke gjør dette, da bommer den på målet. Når den gjør dette, da vitner den om Den treenige Guds handlinger i verden.

Fortsett lesing »