Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Om tvilsom bibelbruk

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 21.6.2018

Er det ikke mer enn nok lidelse i verden? Ikke ifølge Trump-administrasjonen i USA. De siste ukene har vi kunne lese og se hvordan barn av ulovlige innvandrere i USA blir tvangsseparert fra foreldrene sine. Det er brutalt og det er hjerteskjærende. Den påfølgende innkvarteringa har, i hvert fall ved noen anledninger, hatt form av bur med betonggulv.

Justisminister Jeff Sessions siterte Bibelen da han skulle forsvare praksisen. Skriftstedet han viste til var Paulus’ brev til romerne (også kjent som Romerbrevet), kapittel 13, hvor det står:

«Enhver skal være lydig mot de myndigheter han har over seg. For det finnes ingen myndigheter som ikke er fra Gud, og de som finnes, er innsatt av Gud. Den som setter seg opp mot dem, står derfor imot det Gud har bestemt, og de som gjør det, skal få sin dom.»

Sessions kalte dette for en klar og klok forordning, og utla de Pauli ord slik at regjeringens lover må adlydes uansett siden Gud har innsatt regjeringen for å opprettholde orden. Dermed skulle vel saken være avgjort? Nei. Så enkelt skal ikke myndigheter få slippe unna.

Med fare for å hitle debatten allerede før den er i gang: Nettopp denne typen bibellesning var bakgrunnen for at enkelte lutherske kirker i Tyskland på 30-tallet sleit med å komme til rette med forholdet til nazi-regimet. Som teologi har den allerede spilt fallitt en gang, den trenger overhodet ikke relansering.

Om en ønsker en seriøs samtale om Romerne 13 må man, i stedet for å rive de to første verdene ut av sin sammenheng, lese litt videre, for eksempel de to neste versene: Fortsett lesing »

Om statistikk-snakk

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 7.6.2018

(En samtale fra virkeligheten. Nesten.)

Kritisk mann (KM): Hei, prest!

Jeg: Heisann! Det var ei stund siden.

KM: Jo, takk, alt er bare bra med meg også. Men nå må vi komme til grunnen at jeg praia deg. Jeg vil snakke med deg om noe, nemlig, noe av det du har skrevet om i avisa.

Jeg: Jeg lytter.

KM: Det var dette som du skrev om for noen uker siden. Om kirkestatistikk og sånn. Jeg leste det og tenkte at her var det mye å ta tak i.

Jeg: For eksempel?

KM: For eksempel dette du skriver om at det er rundt sytti i snitt i Røroskirka hver gang det er gudstjeneste. Jeg var en tur innom for ikke så lenge siden, og da var det ikke på langt nær så mange der.

Jeg: Og da trumfer anekdotiske bevis årsstatistikken, mener du? Neida, det stemmer sikkert det. Det hender rett som det er at vi er færre enn snittet til messe. Andre ganger er vi flere. Det er derfor det kalles gjennomsnitt, da. Og det er en mellomverdi vi snakker om her. Hva som er typetallet, altså det cirkaantallet som er vanligst i statistikken, har jeg ikke regna på.

KM: Men uansett: Bare sytti til gudstjeneste er vel ikke akkurat noe å rope hurra for?

Jeg: Ikke hurra, muligens, men kanskje et aldri så lite halleluja? Neida, et amen! er nok riktig respons. Det er sånn virkeligheten er, og det er det bare å konstatere.

KM: Men…?

Fortsett lesing »

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 24.5.2018

Pinseaften fikk Meghan Markle sin prins Harry i Windsor. På slike dager er vi royalister (nesten) alle sammen, og de av oss som har et anglofilt gen hadde en ekstra fin dag. Etter vielsen kunne jeg for egen del konstatere minst to ting, rent bortsett fra at de to nygifte så lykkelige ut så det holdt: 1) De kan korsang i Church of England, og 2) det kan absolutt fungere med amerikanske gjestepredikanter.

For biskop Michel Curry, mine damer og herrer, for en bryllupspreken han holdt! En ting var nå formen, den var verdt en studie i seg selv, men det skorta ikke akkurat på innhold heller. Biskop Michael siterte både Martin Luther King, kong Salomo og slavehymner fra sørstatene før han toppa det hele med Jesu ord om å elske Gud og din neste som deg selv. Og da han hadde snakka ildfullt om kjærlighetens forvandlende kraft i nesten et kvarter, kunne vi oppsummere det hele i en av de vakreste one-linerne noensinne: «When love is the way, we actually treat each other, well, like we’re actually family.»

Det ble sikkert prekt både kort (eller langt) og godt om pinse andre steder i verden denne helga også, men jeg tror ikke det var mange pinseprekener som slo biskop Michaels bidrag.

Og nei, det var ingen skrivefeil i det forrige avsnittet. Jeg mente pinsepreken, ikke prinse-preken. For det var pinse, må vite, både pinseaften og pinsedag og andre pinsedag, og strålende sol og varmt og herlig på alle måter, ikke bare i Windsor.

Men hva hadde biskopens tale om kjærligheten med pinse å gjøre? Og når vi først er inne på det: Hvorfor feirer vi egentlig pinse, nå igjen?

Fortsett lesing »

Om kjærlighetens Ånd

Preken i Bergstadens Ziir under pinsedagsmessen 20. mai 2018

Det står skrevet i evangeliet etter Johannes:

Jesus sa: «Dersom dere elsker meg, holder dere mine bud. Og jeg vil be min Far, og han skal gi dere en annen talsmann, som skal være hos dere for alltid: sannhetens Ånd, som verden ikke kan ta imot. For verden ser ham ikke og kjenner ham ikke. Men dere kjenner ham, for han blir hos dere og skal være i dere. Jeg lar dere ikke bli igjen som foreldreløse barn. Jeg kommer til dere. Snart ser ikke verden meg lenger. Men dere skal se meg, for jeg lever, og dere skal også leve. Den dagen skal dere skjønne at jeg er i min Far, og at dere er i meg og jeg i dere.

Den som kjenner mine bud og holder dem, han er det som elsker meg. Og den som elsker meg, skal min Far elske. Ja, også jeg skal elske ham og åpenbare meg for ham.»

(Joh 14:15-21)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

Nå hadde det vært fristende med en håndsopprekning her: Hvor mange av dere var det som gjorde som meg og brukte deler av den aldeles nydelige pinseaftenen vi fikk i går til å sitte inne, ja, inne, og se på overføringa fra prinsebryllupet i England?

Jeg gjorde det, nemlig. Og jeg kunne konstatere minst to ting, i tillegg til at prins Harry og Meghan Markle så lykkelige ut:

Én: De kan det derre med korsang i Church of England.

Og to: Det kan funke med amerikanske gjestepredikanter.

For altså: Biskop Michael Curry, mine damer og herrer, for en tale han holdt! Det sier jo sitt når prekenen blir hovedoppslag i alle de store nettavisene, og at den blir lagt merke til både på form og på innhold. Jeg mener: Ingen som hørte den talen kunne unngå å få med seg hva det var han ville si.

Gode ting kan ikke gjentas for ofte. Derfor har jeg tenkt å løfte fram noen poeng fra biskop Michaels bryllupstale i dag. For det var altså slik at den talen var en pinsedagspreken så god som noen, og det må vi trekke veksler på. Gode synergieffekter skal man ikke kimse av.

Fortsett lesing »

Preken under gudstjeneste i Røros kirke og Glåmos kirke 17. mai 2018

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:

Fariseerne spurte Jesus: Si oss da hva du mener: Er det tillatt å betale skatt til keiseren eller ikke?» Men Jesus merket ondskapen deres og sa: «Dere hyklere, hvorfor setter dere meg på prøve? Vis meg mynten som skatten betales med!» De rakte ham en denar, og han spurte: «Hvem har bildet og navnet sitt her?» «Keiseren», svarte de. Da sa han til dem: «Så gi keiseren det som tilhører keiseren, og Gud det som tilhører Gud.» De ble forundret over dette svaret, og de forlot ham og gikk sin vei.

(Matteus 22:17-22)

Slik lyder det hellige evangelium.

Følgende lille scene utspilte seg i et klasserom på en skole her i kommunen for noen år siden: En lærer sto foran en førsteklasse og holdt opp en mynt, og spurte elevene om de visste hvem det var bilde av på mynten. Ingen svarte. Så sa læreren: «Det er en som heter Harald!» Da kom det spontant fra en av elevene! «Åh! Det er presten!»

Akkurat det skulle jeg gjerne hatt på CV-en min!

Men nå er det altså ikke slik at det er Harald prest det er bilde av på myntene i dette landet. Det er – naturligvis, og heldigvis! – kongen, kong Harald V, som er avbildet der. Slik er det: Norges bank henter sin autoritet fra staten Norge, fra riket og dets lover. Staten har makt og myndighet til å fastsette blant annet slike ting som rammer for handel og verdifastsettelse. Spillereglene for fellesskapet er nå engang slik at vi ikke kan begynne å trykke eller prege egne penger, hver for oss. Og kongen er et lyst levende symbol for nettopp staten Norge. Derfor har kongen sitt bilde på rikets mynter.

Jeg for min del kan nok, i kraft av rollen som prest, stå fram som et symbol eller som en representant for kirka. Men kirka utsteder altså ikke sine egne mynter, verken lokalt, nasjonalt eller globalt.

Slik var situasjonen i antikken også. Den gangen var dessuten forholdet mellom keisermakt og stat enda sterkere. Den romerske keiseren, som så mange andre konger og keisere før og etter ham, var i praksis militærdiktator, staten i egen person, og han kunne dermed prege mynter med enda større autoritet enn det kong Harald V kan. Hele imperiet var skapt i keiserens bilde.

Fortsett lesing »

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 9.5.2018 under overskriften På det jevne

Våren er her! Selv om snøskurene gikk 1. mai og med sannsynlighet vil gjøre det samme 17. mai, har vi opptil flere gløtt av sol for tida. Det meste av snøfonnene har smelta bort. Når en bor på fjellet får en ta de vårtegnene en får; blant dem er de mange årsmøter i lag og foreninger som holdes rundt omkring.

Røros menighet har også hatt sitt årsmøte. Der la vi blant annet fram årsmeldingen for menighetsarbeidet i 2017. Det var en interessant øvelse, i år som tidligere år. Noen av de observasjonene vi kunne lese ut av fjorårets statistikk fortjener et enda større publikum enn de noen-og-førti som var tilstede den aktuelle kvelden.

I 2017 ble det feiret 66 gudstjenester i Røros menighet (mot 65 i 2016), med totalt 6.989 personer tilstede (mot 6.616 året før). Det gir et snitt på 105,9 gudstjenestedeltakere (sml. 101,8). Nå vet jo alle, inklusive oss som har vårt daglige virke i kirka, at enkelte dager er noe bedre besøkt enn andre. Dersom vi nå trekker fra julaftens- og konfirmasjonsgudstjenestene, sitter vi igjen med et snitt på 69,9 pr gudstjeneste (sml. 72,8). Dersom det er dåp i gudstjenesten stiger snittet noe, til 87,1 (86,2).

Med andre ord: Det normale gudstjenesteframmøtet på en helt vanlig gudstjeneste i Røros kirke er på rundt 70 personer. Og det er ofte høyere. Vel har kirka plass til noen flere, men gudstjenesteframmøtet er slett ikke så dårlig som rykter vil ha det til.

Fortsett lesing »

Kirkemøtet 2018 fant sted 11.-16. april 2018. Jeg var der, som geistlig representant på Nidaros-benken. Det var et travelt og intenst møte på mange måter, selv om vigselssaken, som jeg har brukt så mye energi på tidligere år, ikke sto på sakslista i denne gangen.

Jeg var ikke veldig aktiv eller synlig under årets utgave av KM, men jeg hadde saksordførerrollen på en sak, nemlig KM 09/18 Endring av forskrift om Den norske kirkes medlemsregister. Vedtaket i saken kan leses her.

I tillegg holdt jeg to andre innlegg fra talerstolen i plenum, innlegg som på hver sin måte sier noe om hvor jeg posisjonerer meg i det kirkepolitiske landskapet. Jeg kan ikke nødvendigvis si at de nevnte innleggene førte til gjennomslag for de sakene jeg tok til orde for, men jeg tenker at det kan være greit å ha delt innleggene her likevel. Og det har jeg altså helt glemt å gjøre før nå – hvilket bare understreker det jeg skrev om i forrige bloggpost, nemlig at det er på tide å gjenopplive (også mentalt for min egen del) noen sider av bloggprosjektet Haralds strøtanker som et sted for deling av alle slags tekster og tanker.

Her er et par slike kirkepolitiske strøtanker.

Fortsett lesing »