Om Den femte årstid

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 23. mars

Noen ganger er det nesten så vi glemmer hvor heldige vi faktisk er. I forrige uke skjedde det igjen: Vi kunne rusle en tur i gata, gå inn i vår lokalkirke og oppleve musikere i verdensklasse på scenen. Det vekslet mellom det høytidsstemte og det lekne, og vi fikk være en del av det.

Vinterfestspill i Bergstaden er et helt unikt arrangement. En ting er kirkerommet, som er en helt særegen klangkasse som gir liv til opplevelsene. I tillegg får vi miksen av rutinerte konstmestere og aspirerende konstknekter som gjør at festivalen er både klassisk og i forkant på en og samme tid. I framtida kan vi se opptak av musikere fra verdens største scener og si: Den musikeren der hørte jeg første gang da hen var 17 og spilte på Vinterfestspill i Ziiren.  

I år gikk jeg glipp av åpningskonserten. Det var ikke fordi jeg ikke ville være der, men idet Den femte årstid ble festspilt i gang, sto jeg midt i øvelse med gospelprosjektkoret som skulle synge i kirka fredagskvelden. Det var som å være tjuetre igjen; Hanne og jeg har en del timer i og foran diverse gospelkor til sammen, og en av de tingene vi valgte bort da vi flyttet til Røros for snart atten år siden var Gospelsambandet, et kor som gjorde konserter både i Norge og London og samarbeidet med noen av de beste i sjangeren. Det er en grunn til at vi har drevet Barnegospel og Soul Children alle disse årene og også dradd med oss voksne i kor nå og da. Nå fikk også vi synge i gospelkor igjen, og vi kunne både se og høre at gospelgleden spredte seg i kirkebenkene mens vi koret for Angela, Darryl og Erica. Det blir ikke finere enn det.

Ekstra fint var det at sangere fra Soul Children fikk synge i koret. I fjor fikk tweensa lage gospelmidnattsmesse i samarbeid med allerede nevnte Darryl Tookes, og det kommer vi aldri til å glemme. Gjensynsgleden var stor i år, og harmoniene satt fra første takt i felles øvelse med prosjektkor, band og solister. Gospel er likevel ikke helt det samme uten publikum. Gospel er bruksmusikk, kirkemusikk, liturgisk musikk, musikk som fordrer samspill og interaktivitet og et element av improvisasjon og spontanitet. Angela, Darryl og Erika leda oss alle inn i Gospel i Ziiren med autoritet, troverdighet og en musisk lekenhet som berørte helt ned i hjerterota. Igjen: Det er så vi glemmer hvor heldige vi faktisk er.

Og så fortsatte festen. Fredag kveld fikk jeg være med og feire midnattsmesse med Konstknekt, som spilte Mozarts Sonate No. 11 i Ess-dur og løftet liturgi og salmesang i samspill med vår nye kantor Alf. Lørdag fikk jeg være publikum da Wolfgang Plagges kammeropera om Kølfogden Hedström fra Johan Falkbergets Nattens brød-univers endelig fikk sin urpremiere. Og søndag satt jeg på bakerste benk i kirka – det er i grunnen ganske fint å sitte der – og kjente hvordan musikken under avslutningskonserten badet sjelen min.

Enda var det mange ting jeg ikke fikk oppleve denne gangen. Men neste år blir det musikkfest igjen, og enda en gang skal vi få oppleve musikkmagi på en scene nær oss.

Musikk er noe av det mest intenst relasjonelle jeg vet om. En enkelt tone som klinger tynt og alene og flatt for seg selv gjør ikke all verdens inntrykk. Men legg til noen overtoner, en klangkasse, og – ikke minst – flere toner samtidig, og det begynner å skje ting i mellomrommet. Dissonanser, spenninger, harmonier og forløsning – det er som om hele livet bor i musikken. Og det er nettopp i rommet mellom oss det skjer.

I dag kjenner jeg på stor takknemlighet til kunstnerisk leder Øyvind Gimse og resten av festspillgjengen som gav oss denne gaven i år igjen. Derfor måtte jeg skrive om det, for ikke å si synge det ut, her i Ljomen. Takk for musikken! Jeg teller allerede ned til uke 10 neste år.

Om serenader og andre kjærlighetserklæringer

Fredag 17. mars 2023 feiret vi Festspillmesse under Vinterfestspill i Bergstaden. Gudstjenesten ble feiret som midnattsmesse (fra 23:00 til litt over midnatt), og rammen rundt liturgien ble satt av Konstknekt som spilte Mozarts Serenade No. 11 i Ess-dur.

Oversikt over liturgien finnes her:

20230317-festspillmesse-agendeLast ned

Min preken under messen var et forsøk på å forene serenaden som kunstform med evangelieteksten for 4. søndag i fastetiden (Johannes 11:45-53). Her er hva som ble sagt fra prekestolen i Røros kirke denne sene aftentimen:

Det står skrevet i evangeliet etter Johannes:

Mange av jødene som var kommet til Maria og hadde sett det Jesus gjorde, kom til tro på ham. Men noen gikk til fariseerne og fortalte hva han hadde gjort. Da kalte overprestene og fariseerne sammen Rådet, og de sa: «Hva skal vi gjøre? Dette mennesket gjør mange tegn. Lar vi ham holde på slik, vil snart alle tro på ham. Så kommer romerne og tar både det hellige stedet og folket vårt.» En av dem, Kaifas, som var øversteprest det året, sa da: «Dere skjønner ingenting. Dere tenker ikke på at det er bedre for dere at ett menneske dør for folket, enn at hele folket går til grunne.» Dette sa han ikke av seg selv, men fordi han var øversteprest det året, talte han profetisk om at Jesus skulle dø for folket. Ja, han skulle ikke bare dø for folket, han skulle også samle til ett de Guds barn som er spredt omkring. Fra denne dagen la de planer om å drepe ham.

Slik lyder det hellige evangelium.

I denne midnattsmessen har vi egentlig to tekster å forholde oss til, to gjenstander for fortolkning. Den ene er evangelieteksten som vi hørte lest i stad fra Johannesevangeliets 11 kapittel, om øverstepresten Kaifas som insisterer på at Jesus må dø for at folket skal bestå. Det er altså en av tekstene for fastetiden dette, en tekst som peker fram mot påsken og korset og lidelsen og døden. Den andre teksten – dersom vi kan kalle den for det, vi kan i hvert fall kalle det en meningsbærende enhet – er Mozarts Serenade No. 11 i Ess-dur, K375, komponert til St. Theresas helgendag den 15. oktober i året 1781, da Mozart var 25. Instrumenteringen var opprinnelig seks instrumenter, to klarinetter, to horn og to fagotter; senere skrev han også inn stemmer for to oboer, og vi fikk det verket vi hører framført her i kveld.  

La oss begynne der, med serenaden. En serenade var i musikkhistorien et ord for et stykke musikk med en lett og rolig karakter. Navnet er avledet av latin serenus, som er i slekt med ordet sera som betyr sent, altså noe som har med kvelden å gjøre. Serenaden var opprinnelig en form for musikalsk kveldshilsen, gjerne også en kjærlighetserklæring. Kanskje er det flere enn meg som forbinder ordet serenade med et kjærlighetsdikt framført i en sen nattetime av en enslig sanger som akkompagnerer seg selv, mens hans utkårede lytter fra et vindu.

Senere, i barokken og den klassiske perioden, vokste serenaden til å bli musikkverk for flere instrumenter og med flere satser. Musikken beholdt likevel gjerne et noe lettere og mindre dramatisk preg enn andre orkesterverk, så som symfonier og konserter. Fokus var helst på sangbare melodier mer enn utvikling av motiver eller dramatiske stemningsskifter. Det gjelder i høyeste grad også den serenaden for blåseoktett som vi lytter til i kveld.  

Men la oss enda en gang gripe tilbake til den opprinnelige betydningen av ordet, altså serenaden som en hilsen eller – enda bedre – en kjærlighetserklæring. Kveldens serenade er en slik hilsen til oss, en kjærlighetserklæring til rommet og til klangene og til kvelden, men også til oss som lytter, til oss mennesker.

Hva med evangelieteksten fra Johannes 11? Kan den også leses som en kjærlighetserklæring? Er den ikke først og fremst en truende tekst, en konspirasjonstekst, en beskrivelse av en sammensvergelse? Vel, jo, i og for seg. Men når teksten klinger i et kirkerom, og innenfor rammen av den utvidede fortellingen om Guds handlinger i og med verden, klinger det også andre lysere og lettere motiver med.

For kirka insisterer som kjent på at Jesus fra Nasaret viser oss hvem Gud er. Og da blir hele fortellingen om Jesu liv en eneste stor kjærlighetserklæring fra Skaperen til det skapte. Gud kommer oss så nær i og med Jesus, sier kirka, at Gud lærer å kjenne menneskelivet innenfra. Guds ord er ikke bare et ord talt gjennom et vindu, fra et fremmed sted til et annet eller fra utsida av huset til noen som befinner seg på innsida. Nei, Gud selv er midt iblant oss, og ordet formes med lepper som er så nær at vi kan røre ved dem.

Så minner altså dagens evangelietekst oss om dette, at kjærligheten kom til oss, men at vi avviste den. Dagens evangeliefortelling følger hos Johannes like etter fortellingen at Jesus har reist sin venn Lasarus opp fra de døde. Mange kom til tro på Jesus, leste vi, og det ble for truende for det religiøse lederskapet. Så de la planer om å drepe ham. Øverstepresten insisterte til og med på at det var best å ta den ene av dage slik at uroen kunne legge seg og de andre kunne leve i fred.

Men er det da slik det fungerer? Kan man ofre den ene for de mange?

Om at det er håp i en dråpe vann

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 9. mars

Så var det 168. Rørosmartnan historie. I kirka har vi nå gått over i fastetidens modus. Vi tenner regnbuelys, synger fastelitaniet i tradisjon etter Martin Luther, toner ned lovsangen noe og forbereder oss på ulike måter til den store høytiden som påsken er og blir og være skal.

Med fastetiden kommer også den årlige innsamlingen til Kirkens Nødhjelp. Allerede er det slik at all kollekt som samles inn i kirkene disse sju fasteukene går til KN, og tirsdag 28. mars kulminerer det hele i den landsomfattende dør-til-dør-innsamlingsaksjonen der alt som kommer inn går til nettopp Kirkens Nødhjelp.

De senere årene har det gjerne stort sett vært menighetens konfirmanter som har gått med innsamlingsbøsse på Røros. I år gjør vi imidlertid et forsøk på å revitalisere aksjonen som hele menighetens aksjon, og vi går derfor bredt ut og inviterer folk i alle aldre til å delta i innsamlingen. Du kan også melde deg! Det kan du lese mer om til slutt i denne spalten.

Årets fasteaksjon har fått overskriften «Håp i en dråpe vann». For, som KN selv skriver i sin informasjon om aksjonen: Et håp kan faktisk begynne med en dråpe vann. «Vann kan endre et liv, en landsby og et land. Femtenåringen Deodata Julius i Tanzania er et eksempel på hvordan vann kan forandre liv. Tidligere måtte hun gå tre timer to ganger daglig for å hente vann til familien sin. Hun ble trøtt og sliten av den tunge vannbæringen, og droppet ofte skolen. Da landsbyen fikk brønn, begynte Deodata på skolen igjen. Nå drømmer hun om å bli lege.

Tilgang til rent vann gir positive ringvirkninger, og har forandret livet i landsbyen Deodata bor i. Vannbårne sykdommer er redusert, og rent vann har ført til bedre helse. Vanntilgang gir også bøndene muligheter til å effektivisere jordbruket. Smarte dryppsystemer gir muligheter for tredobling av inntektene, og gjør også bøndene bedre rustet mot klimaendringer. Det er håp i en dråpe vann!»

Gjennom arbeidet Kirkens Nødhjelp gjør for å sikre tilgang til rent vann, bidrar vi i Den norske kirke aktivt til å realisere flere av bærekraftsmålene: God helse (mål 3), god utdanning (mål 4) og – ikke minst – Rent vann og gode sanitærforhold (mål 6). Vann kan faktisk forandre liv!

Så vet vi at Kirkens Nødhjelp også er vår forlengede arm inn i akutte kriser og katastrofer. De er på plass i og rundt Ukraina, og de har gitt katastroferespons til jordskjelvrammede i Syria form av mat, vann, hygieneartikler og tepper. De samarbeider med lokale partnere – skoler, kirker og moskeer – som muliggjør rask respons.

Vil du også være med på å forandre verden? Da kan du melde deg til å gå med bøsse om ettermiddagen tirsdag 28. mars. Vi bruker Menighetshuset som base og bruker to timer på å banke på dører og be om en gave til KN. Den som vil kan gi via Vipps (2426) eller gjennom den digitale innsamlingen vi oppretter på Facebook. Men det er likevel noe eget med å banke på noens dør og møte et ansikt og minne hverandre på ansvaret vi har for hverandre og for verden. Vil du være med? Ta kontakt med meg på harald [krøllalfa] roroskirke.no!

Om erfaring

Her kan du lese prekenen jeg holdt under høymessen i Røros kirke søndag 5. mars 2023 (2. søndag i fastetiden):

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:

Jesus tok veien til områdene omkring Tyros og Sidon. En kanaaneisk kvinne fra disse traktene kom og ropte: «Herre, du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg! Datteren min blir hardt plaget av en ond ånd.» Men han svarte henne ikke et ord. Disiplene kom da og ba ham: «Bli ferdig med henne, hun roper etter oss.» Men han svarte: «Jeg er ikke sendt til andre enn de bortkomne sauene i Israels hus.» Da kom hun og kastet seg ned for ham og sa: «Herre, hjelp meg!» Han svarte: «Det er ikke rett å ta brødet fra barna og gi det til hundene.» «Det er sant, Herre», sa kvinnen, «men hundene spiser jo smulene som faller fra bordet hos eierne deres.» Da sa Jesus til henne: «Kvinne, din tro er stor. Det skal bli som du vil.» Og datteren ble frisk fra samme stund.

(Matt 15:21-28)

Slik lyder det hellige evangelium.

*

I dag har jeg tatt med to bilder som til daglig henger på kontoret mitt. Det første bildet er et ikon (etter østlig ortodoks tradisjon) av Kristus (Kristus Pantokrator). Her vil jeg at dere særlig skal legge merke til bakgrunnen, som er av gull. Ikoner males gjerne slik, på gullbakgrunn. Det er fordi de skal fungere som vinduer inn i himmelen, i Guds rike. Når vi ser Kristi ansikt, er det evigheten selv som stråler mot oss. – Det andre bildet er en akvarell, malt av Jan Sødal fra Aursunden. Det viser beitende ryper ved Saubua. Det bildet har jeg tatt med, fordi det minner om hverdagene våre her hos oss. Så dette bildet representerer de hverdagslige erfaringene våre, og det andre bildet representerer Guds rike.

I dag handler evangelieteksten om hvordan nettopp disse to størrelsene henger sammen: Guds rike, og erfaringene våre.

Jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, vår Herre… slik har vi framsagt trosbekjennelsen ilag i dag. Slik bekjenner kirka om Jesus fra Nasaret: Han viste oss hvem Gud er. Ved ham har Gud blitt synlig for oss som treenig Gud, et fellesskap som hele tiden, alltid og alle steder, åpner seg i kjærlighet mot verden.

I den fortellingen vi blir tatt med inn i dagens evangelietekst, der møter vi en Jesus som vil stenge seg av for andre. Han er ikke sendt til andre enn Israels ætt, proklamerer han. Men så skjer det altså noe. Den kanaaneiske kvinnen lar seg ikke avvise. Hun fortsetter å be, fortsetter å mase, ja, kreve. Og så, på et tidspunkt, ser Jesus henne som den hun egentlig er: Ikke en fremmed, ikke en utlending, men et medmenneske. Han svarer på det hun ber om. Dette er et vendepunkt i fortellingen om Jesus. Fra denne stunden er han en tydelig universalist. Senere i evangelieskriftet sitt forteller Matteus (som vi har lest fra i dag) om at Jesus, etter oppstandelsen, når han møter disiplene igjen, sier til dem: Gå og gjør alle folkeslag til disipler. Døp dem og lær dem! Dette har vi også lest sammen i dag.

Vi skal være glade for at det gikk som det gikk. Hadde ikke Jesus åpnet seg og budskapet sitt opp for de andre, de som ikke tilhørte samme etniske gruppe og samme religion som han selv gjorde, da hadde ikke vi vært her i dag. Da ville det ikke fantes noen kristen kirke i vår del av verden, og vi ville ikke hatt noen dåp å feire.

Derfor hedrer kirka denne navnløse kvinnen fra områdene ved Tyros og Sidon. Hun minnet Jesus, Guds Sønn, om at Gud, himmelens og jordens skaper, slettes ikke er noen stammegud. Gud er én, og den ene Gud er alles Gud, kjærligheten som favner alt og alle, alle steder.

Om vinterveien

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 23. februar 

Så ble det endelig martna igjen! Da vi pakket sammen etter martnasuka februar 2020, var det vel ingen som så for seg at det skulle bli tre års opphold mellom den 167. og 168. utgaven av Rørosmartnan. Men slik ble det altså. Så da hyttklokka endelig ringte martnasdagene i gang og tonene fra Rørossangen strømmet utover menneskemengden på Malmplassen tirsdag, kjentes det derfor også som en markering av at koronapandemien endelig var fullstendig bak oss. Veien vi har tilbakelagt disse tre årene har vært både lang og hard.

Under tirsdagens martnasåpning ble det framført et tablå over temaet «Vinterveien». Samme motiv sto også som overskrift under gårsdagens Fôrbondemesse i Ziiren. Kanskje kan vi tenke på den reisen vi har gjort disse siste tre årene som en reise gjennom en hard vinterstorm: Den har kostet krefter og har isolert oss underveis, men nå har stormvinden stilnet og sola brutt igjennom skylaget.

Uten vinterferdsel hadde vi ikke kunnet bo her hvor vi bor. Jeg hadde (som jeg også har nevnt her i denne spalten tidligere) mesteparten av oppveksten min i Japan. Der er somrene lange og varme, og selv om vintrene kan være barske og snømengdene nokså voldsomme, ikke minst på nordsida av hovedøya Honshu der de iskalde Sibirvindene blåser, har jeg vært vant til å tenke at det er om somrene man kan og bør foreta lengre reiser. Om vintrene holder man seg helst inne og lever av oppsamlede lagre, man «står han av». Men slik har man ikke nødvendigvis tenkt her i fjellregionen. Og når jeg bare fikk tenkt etter, skjønte jeg jo at det slett ikke har vært så dumt å reise og drive handel om vinteren. Islagte sjøer og vannveier er egentlig en drøm for den som ferdes med hest og slede.

Når hesteekvipasjene toger inn på Malmplassen den nest siste tirsdagen i februar hvert år, er det derfor en hyllest til den menneskelige tilpasningsevnen. Vi finner løsninger og maksimerer de fordelene som finnes, uansett årstid og rammevilkår. Så vannene er dypfrosne? Ja, da kan vi i det minste bruke dem til ferdsel. Så vinteren er lang og vekstsesongen kort? Da kan vi drive handel, med skinn og med saltede og tørkede varer. Og hva så om reisen tar flere dager i bitende vinterkulde? Da samles vi rundt bålet og deler varmende drikke og gode historier.

Vi skal heller ikke glemme det fellesskapet som oppstår mellom hester og lasskjørere langs vinterveien. Når alt annet liv går i dvale, er det noen som holder ut. Og i den gjensidige avhengigheten av hverandre får vi også en påminnelse om at vi alle er tråder i den samme skapelsesveven, og at alt henger sammen med alt. Vannet er frosset og snøen ligger meterdyp, men vi, karbonbaserte livsformer fulle av vann, klarer oss til og med på vinterveien.

Jeg bærer på enorm respekt for alle disse som har trosset elementene igjennom alle disse hundreogsekstiåtte martnasårene pluss pluss. Årets utgave av folkefesten hadde ikke vært mulig uten dem. Kanskje hadde det ikke vært mulig å bo på Rørosvidda heller.

Selv pendler jeg stadig mellom Rørosvidda og det bibelske landskapet, det jeg leser om og preker over i kirka uke etter uke, år etter år. Der leser vi ikke så mye om vinterveier – snø er et sjeldent syn i Det hellige land – men det står mye om veier gjennom ørkenen. Der har også mennesker reist, funnet veier i et ugjestmildt terreng, drevet handel og båret på forventning om fest og glede. Kanskje var vi ikke så ulike, når alt kom til alt.

Om det som går rett til hjertet

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 9. februar 

En onsdag i mars i fjor hadde jeg en svært eksklusiv kulturopplevelse i Storstuggu. Jeg var på kino og så den japanske oscarvinneren «Drive My Car». Det eksklusive elementet lå i at jeg var den eneste i kinosalen den dagen.

Så vidt jeg vet, er jeg også den eneste bosatt på Røros som har vokst opp i Japan. Jeg gikk i japansk barnehage fra jeg var tre, og der lærte jeg også japansk. Jeg brukte språket daglig så lenge jeg bodde der, det vil si fram til jeg var nitten. Siden har jeg holdt språket ved like så godt jeg har kunnet.

Den tre timene «Drive My Car» varte var ren nytelse. Hver eneste stavelse av hvert eneste ord av språket gikk rett til hjertet, og historien tok samme vei. Underveis satt jeg og snufset, gråt, smilte, humret og lo. Og siden jeg satt alene i salen, var jeg ikke til sjenanse for noen.

Det er noe spesielt med språk man har snakket som barn. For meg er lydene av japansk nært forbundet med minner fra et sted jeg ikke lenger har tilgang til, annet enn om jeg foretar lange feriereiser. Språkets klang bringer med seg andre sanseinntrykk, som lukter, sommervarme, sikadesang og lyden av baseballkamp på TV. Inni meg våkner både glede og melankoli. Jeg kan ikke sette meg ned og se en av Studio Ghiblis animasjonsfilmer uten at tårene kommer.

Det rare er at selv om jeg snakker japansk relativt flytende og også forstår det ganske godt, er det svært mange ting jeg ikke kan uttrykke på språket verken muntlig eller (ikke minst) skriftlig. Norsk er mitt førstespråk, og engelsk nummer to – og så er det ganske stor avstand ned til japansk på tredjeplass. Det aktive ordforrådet mitt er så stort. Likevel taler språket til følelsene mine på en annerledes måte enn de to førstnevnte språkene. Igjen: Det er noe spesielt med språk man har lyttet til og selv brukt i formative barneår. Noen avgjørende viktige tanker og følelser mottok jeg første gang med nettopp det språket som transportvei.

Mandag denne uka markerte vi Samefolkets dag. Røros Barnegospel og Røros Soul Children sang fire sanger under markeringen på Doktortjønna, alle på sørsamisk. En av sangene står til og med i Den norske kirkes salmebok.

Det var ingen gudstjenestelig markering av selve dagen i år. Men på søndag feiret noen av oss høymesse i Røros kirke. Det var i og for seg en helt vanlig gudstjeneste. Slik det er vanlig hos oss ble både nådehilsenen til inngang og velsignelsen til avslutning framført på to språk: sørsamisk og bokmål. Denne søndagen leste jeg i tillegg evangelieteksten for dagen på begge språk, og etter prekenen sang vi en sørsamisk salme («Biejjiem jïh askem»).

Når klangene fra det sørsamiske språket lyder i rommet, tenker jeg av og til for meg selv at dette er noens japansk. Akkurat disse lydene kan finne veien til et hjerte på en måte ingen andre kan. For kirka som lever av og med evangeliet, det ordet som nettopp er ment å tale særlig til hjertene, er det egentlig helt selvsagt å ty til slike hjertespråk. Jeg for min del kjenner meg heldig som får lov til å ta i bruk nettopp disse ordene med sine vakre klanger.

Om å takke av en musikkens mester

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 26. januar under overskriften «Thank you, Maestro!»

Søndag 7. august 2005 var jeg nytilsatte prest på Røros, og jeg skulle på jobb i Brekken kirke for første gang. Det var kveldsmesse. Vi sang siste linje av inngangssalmen da orgelet plutselig gav fra seg et sukk. Så gikk lyset. Det var strømbrudd i bygda, og de eneste vi hadde igjen å navigere etter i det dunkle kirkerommet var lysene på alteret.

Når viftene ikke lenger blåser, er heller ikke orgelet spillbart. Jeg fulgte liturgien, fremsa nådehilsenen og ledet an i syndsbekjennelsen. I mellomtida reiste kantor Stephen Hicks seg fra orgelkrakken. Han tok med seg salmeboka, ruslet ned trappa til våpenhuset og videre inn hoveddøra før han satte seg ved pianoet framme til høyre i kirkerommet. Resten av gudstjenesten spilte han derfra, i det lille lyset som fantes. Da det var tid for innsamling av takkeofferet, satte han i gang med en Chopin-vals som han spilte utenat. Det var et slikt overskudd og en slik spilleglede at jeg bare ble stående og måpe.

Jeg hadde allerede forstått at jeg hadde fått jobb et sted hvor jeg skulle få samarbeide med en fabelaktig god musiker. Den kvelden i Brekken kirke begynte det å gå opp for meg hvor god han egentlig var.

I årene som har gått, har jeg fått stadige påminnelser om akkurat det. Jeg forsøker med jevne mellomrom å minne meg på at liturgi er en form for lek. En blir glad i lekekameratene sine. Jeg har hatt en fabelaktig fin lekekamerat i Stephen, og det vil jeg alltid være takknemlig for. Kirkelivet med ham har vært preget av en overflod av musikalitet, morsomme og lærerike samtaler, og Gullikstad har vært et sted for gjestfrihet og varme øyeblikk. Et par ganger har jeg til og med fått høre: «Not bad!» Hvor ofte jeg har lyttet til orgelspillet hans og tenkt på hvor heldig jeg er som kan gjøre dette i arbeidstida, har jeg helt mistet oversikten over.  

På søndag spilte kantor Stephen sin siste gudstjeneste som kantor i Bergstadens Ziir. Nå blir han pensjonist. Jeg har fått en ny og skikkelig fin lekekamerat i vår nye organist Alf Hulbækmo, og har mye å glede meg til. Stephen og Georgina blir boende på Gullikstad. Vi kommer til å få høre hans fenomenale orgelspill i framtida også. Men nå på søndag blir Maestro Stephen altså 74 år, og vi kan ikke annet enn å unne ham noen gode pensjonistår.  

Jeg håper likevel alle skjønner det jeg skriver nå: I et kvart århundre har vi hatt en konsertorganist i verdensklasse i menigheten hos oss. Den slags er faktisk ikke noe man får oppleve alle steder. Det har vært et privilegium, både for prest og menighet.

Når jeg er på mitt mest begeistrede – for eksempel etter Widors Toccata som konklusjon på en vielse – hender det at jeg sier at Stephen spiller aldeles guddommelig. Slike ord skal ikke sitte for løst i kirka (heller), men noen ganger blir ingen ord for store.

Jeg tenker at musikken er en av Guds gode gaver, på samme måte som andre vakre, skjønne og kreative ting er det. Jeg håper og tror at evigheten er et musisk sted, og jeg tenker at det å musisere sammen med andre er noe av det mest intenst relasjonelle som fins. Og relasjon og tro hører sammen. Musikken kan være en veiviser til Gud, og troen kan akkurat like gjerne næres av toner som treffer hjertet som av ord som finner veien til menneskesinnet.

Så i dag takker jeg maestroen for musikken! Kirkemusikken er både formidling og omsorg, den er klingende trøst og inspirasjon, og gir både glede og livsmot. Vi har alle blitt rikere av de tjuefem årene Stephen har tjent oss, og det fortjener han all mulig hyllest for. 

Om Tjuendedags-Knut

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 12. januar

«Tjuendedags-Knut jager jula ut!» lærte jeg hjemme. Tjuende juledag, altså 13. januar, har derfor blitt stående i min bevissthet som dagen da jula skal ryddes ut. Man hører på sin mor.

Knud Eriksson Lavard, hertug av Slesvig, ble drept av sin fetter Magnus den sterke 7. januar 1131 som del av maktkamp om den danske tronen. Knud ble helgenkåret i 1169, og fikk som helgener flest dødsdagen sin som minnedag. Knutsdagen fikk ifølge historiske kilder nokså raskt status som den første hverdagen etter jul mange steder.

Men 7. januar er altså ikke tjuendedag jul, men fjortende. Dermed burde det egentlig være trettendedag jul, 6. januar, Helligetrekongersdagen, som var dagen da jula skulle ryddes ut, og jeg burde lært at det er trettendedags-Knut som driver jula ut. Men ryddedagen har opp igjennom historien blitt forskjøvet med ei uke. Hvorfor skjedde dette?

En mulig forklaring er at utsettelsen handler om nettopp trettendedagen, som var og er en viktig merkedag i seg selv. Minnedagen for de hellige tre konger som hyllet Jesusbarnet med gaver er en stor kirkelig festdag, ikke minst i Sverige, og slike festdager i den liturgiske kalenderen får gjerne en såkalt «oktav-feiring» etter seg, altså ei hel uke der festen «henger igjen», så å si. I lys av dette var det ikke så unaturlig å holde på jula til tjuendedagen.

En annen mulig forklaring er at minnedagen for Knud Lavard etter hvert kan ha blitt blandet sammen (eller gjensidig påvirket av) minnedagen for en annen Knut, nemlig Knut den hellige, som hadde sin dag 19. januar. Hvorfor man da skulle havnet på 13. januar som en slags «mellomløsning» er ikke så godt å si, men det kan igjen ha sammenheng med oktav-motivet knyttet til 6. januar. Det kan også ha spilt inn at utsettelsen med ei uke sørget for at de gamle datoene for det hedenske midtvinterblotet i midten av januar også ble omfattet av juletida.

Hvordan den nå var og er og blir: Med tida ble det slik i både Sverige og Finland og Norge at Knut ikke kom for å rydde ut jula før tjuendedagen.

Og slik er det fortsatt hjemme hos oss. Eller, det vil si, det er ikke helt slik likevel. For vår eldste datter er født på attende dag jul, og vi har gjerne ryddet ut jula før bursdagen hennes for slik å skille de to feiringene fra hverandre. Du kan si mye om svensk-danske helgenhertuger, men minnedagene deres sliter med å utkonkurrere barnebursdager.  

Men for å gjøre et forsøk på å konkludere: Selv om jula ikke varer riktig helt til påske, så er det en god skikk å holde jul, eller i det minste å ha juletreet stående, helt til 13. januar. Ja, en må gjerne holde jul enda flere dager også. Jeg kjenner folk som teller førti juledager og gjør tapre forsøk på å holde liv i juletreet helt til Kyndelsmesse.

Skikken med å holde jul helt til tjuendedagen er nok under et visst press, ikke minst fordi jula begynner stadig tidligere. Hjemmefra har jeg også med meg at juletreet ikke skal pyntes før lillejulaften. Der er jeg nok i mindretall. Men det ene trenger jo ikke utelukke det andre. Om du setter opp treet første desember, kan du fortsatt ha det stående til 13. januar.

Skikken med juletrefester på nyåret holder seg ellers godt i distriktet vårt. I år kunne vi samles igjen for første gang på tre år. Mange møtte opp, gikk rundt juletreet og sang om det grønne, glitrende treet. Det var veldig gledelig. Jeg gleder meg allerede til neste jul.

Preken under midnattsmesse i Røros kirke nyttårsaften 2022

Det står skrevet i evangeliet etter Lukas:

Jesus fortalte denne lignelsen: «En mann hadde et fikentre som var plantet i vingården hans. Han kom for å se etter frukt på det, men fant ingen. Da sa han til gartneren: ‘Nå er det tredje året jeg kommer og leter etter frukt på dette fikentreet uten å finne noe. Hugg det ned! Hvorfor skal det stå der og suge ut jorden?’ Men gartneren svarte: ‘Herre, la det stå dette året også, så skal jeg grave omkring det og gjødsle det. Kanskje det da vil bære neste gang. Hvis ikke får du hugge det ned.’»

(Luk 13:6-9)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

Jeg vet ikke hvordan det er med dere, men jeg liker at ting gjentar seg på kjente måter. Sagt på en annen måte: Jeg liker tradisjoner. Forandring er uunngåelig, men jeg liker at ikke altfor mye forandrer seg om gangen. Alt har sin tid, som vi hørte lest så vakkert her i stad, og det lever jeg godt med. Men når det er tid for noe nytt, liker jeg at noe annet samtidig består, og at jeg kan gå inn i det nye ved hjelp av kjente riter og rammer, eller liturgier om du vil.

Ved overgangen til et nytt år, finner jeg trøst i dette, at kalenderen i seg selv er et eksempel på et gjentakelsesuttrykk. Det nye året har like mange dager som det forrige, og de samme datoene også, bare med en forskyvning av ukedagene. Det blir nok både påske, sommerferie og jul i 2023 også, og forhåpentligvis får jeg feire enda en fødselsdag når vi kommer til slutten av mai måned.  

II

Siden jeg liker at ting gjentar seg og at noe framstår som kjent også i møte med nytt og ukjent, er det vel ikke så rart at jeg også trives i kirka. I kirka forteller vi de samme fortellingene i dag som det kirkas folk gjorde for både tusen og (nesten) to tusen år siden, og vi synger salmer og ber med ord som har fått lyde i rommet mange ganger før.

Det samme gjelder for måten vi leser fra Bibelen på: Vi gjentar de samme mønstrene, år etter år. Her, i tekstboka for Den norske kirke, er ting satt opp i treårssykluser. Tre tekstrekker. Vi leser de samme tekstene på den samme kirkeårsdagen hvert tredje år.

Det betyr for eksempel at den evangelieteksten som vi leste nå nettopp i stad, den leses her (og i andre kirker) på nyttårsaften hvert tredje år. Det er aldri slik at vi leser teksten og sier at «Nå har vi lest den for siste gang!» Den skal leses igjen om tre år.

Og det synes jeg i grunnen det er mye trøst i, om jeg får si det som det er. Det er ikke godt å si hva Jesus tenkte da han fortalte fortellingen om treet som ikke bar frukt for første gang, den gangen i det første århundre. Kanskje tenkte både han og tilhørerne hans at neste år, allerede, kunne alt være slutt. At tidens ende var nær, rett og slett. Men nei, det var ikke slik. Og siden den gang da har fortellingen altså blitt lest om og om igjen. Og for hver gang den leser, jo mer lades den med håp, tenker jeg, og med et budskap om nye muligheter. I og med at teksten kom inn i Bibelen, i kirkas boksamling, var det som om den ble modulert inn i en ny toneart, på en måte. Vi, for eksempel, kan si at om tre år skal nok Gartneren igjen stå og si at joda, treet må få en ny sjanse. Vi hugger det ikke ned i år heller.

III

Jeg sier Gartneren, men vi kan like gjerne kalle ham Jesus. Det er den nærmest selvsagte lesningen av denne lignelsen innen kirka, i alle fall: Treet er et bilde på oss mennesker, som individer eller som menneskehet. Herren er Gud, Skaperen. Og Gartneren er Jesus Kristus, han som er vår representant hos Gud og som ber for oss.

Fortellingen om menneskene i Guds verden begynner med et bilde av en gartner i en hage. I den andre skapelsesfortellingen, den gamle myten om Edens hage, heter det at Gud satte mennesket i hagen for å dyrke den og passe den. Men snart faller fortellingen sammen, og mennesket må ut av hagen, til et sted der jorda er dårligere og forholdene barskere.

Men så kommer altså den nye Adam inn i fortellingen. Guds sanne bilde, Sønnen, unnfanget ved Den hellige ånd, født av jomfru Maria – vi kjenner historien. Og i dagens evangelietekst får vi altså også bildet av Jesus som Guds gartner, og om hvordan han dyrker og passer hagen med raushet, omsorg og en uendelig tålmodig kjærlighet.  

(I parentes bemerket: Fra påskemorgen har vi bevart fortellingen om Maria Magdalena som kom til den tomme graven, og som ble stående gråtende i hagen utenfor graven, og som da hun møtte den oppstandne forfjamset spurte om han var gartneren. Helt feil var det jo ikke. For det er det han er.)

Hva sier så Jesus om oss i dagens evangelietekst? Jo, han sier at enten vi nå bærer god frukt eller ikke, så skal vi jammen få stå et år til. Herren får aldri hugge treet ned. Treet og gartneren er i et slags evig skjebnefellesskap, en loop, der teksten lever og leses om igjen og om igjen, til trøst og håp for oss som kanskje tenker at vi godt kunne ha vært en bedre utgave av oss selv.

IV

For vi er jo en del av denne syklusen, vi også. I kveld, nyttårsaften, spør vi: Hvordan var dette året? Hva ble slik vi hadde håpt? Hvor mange nyttårsforsett gikk i vasken? Hvor mye råd fra mer eller mindre livsnær selvhjelpslitteratur ble til tomhet og jag etter vind? Hvor mange feil gjorde vi? Hvor lite frukt bar vi?

Nyttårsaften får vi høre det: Gartneren Jesus ber for oss. Vi får et år til. Nådens tid er nå, hver dag, hele året, alle år, både tre og tretti og nitti og hva vet vi.

For det viktigste er ikke at vi bærer frukt. Det viktigste er ikke hva vi gjør, hva vi skaper, hva vi får til. Det viktigste er at vi er. At vi finnes. At vi er sett, og at vi er elsket, av Guds Sønns eget blikk. I år, til neste år, og i all evighet.

La oss gå inn i det nye året med denne bekreftelsen.

Om det som skjer i nattemørket

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 29. desember 2022 under overskriften «Djupaste mørker ligg over jord»

«Det er om natta man går konkurs!» Dette uttrykket lærte jeg av en kollega for noen år siden. Hun er nordfra, og det var unektelig noe nordnorsk over munnhellet.

Jeg kjenner meg igjen i det. Det er om natta, når man ikke får sove, at problemene både tårner seg opp og kjenner uløselige. Den søvnen du skulle hatt, men ikke får, er et uromoment i seg selv. I tillegg kommer det andre: Hodeverket, eller den vonde kroppen, eller det du sa eller gjorde som du angrer på, eller bekymringene over strømregning eller matvarepris, eller det barnet ditt strever med som du ikke vet hva du skal gjøre med, eller det du har tatt på deg på jobb som du bare aldri får gjort ferdig eller finner løsningen på, eller den meldingen du vet du skulle sendt som du ikke finner de riktige ordene til.

Om natta får du ikke gjort noe. Men tankene kverner, og følelsene romsterer. Noen ganger ligger du og vaker i mellomrommet mellom våken tilstand og urolig drøm. Alt kan kjennes håpløst om natta. Det er da man går konkurs.

Alt kan virke vesentlig lysere om dagen, både i bokstavelig og overført betydning. Da kan du ta tak i ting, finregne på mulighetene, veie ordene på nytt. Du finner ikke alltid den løsningen du hadde håpt på, men du kan kanskje se en annen vei videre og finne motet til å gå den.

Det er jul. Juleevangeliet er en fortelling om et lys som tennes i mørket. Julenatt fødes håpet på nytt, og sangen lyder for både gjetere og sauer om fred på jorden og frelse og ny start.

Jeg tenker ofte at noe av det fineste med denne fortellingen, er nettopp dette at det fortelles at ting skjer om natta. Gjeterne «var ute og holdt nattevakt», står det, da de fikk beskjeden om det som var i ferd med å skje. De lyttet, de brøt opp midt på natta, og de fortalte begeistret om det de hadde sett og hørt.

Det er som om Gud vil si til oss alle at vel er nattemørket tett mange ganger, og vel kan veiene synes stengt og mye virke håpløst. Men vi skal ikke gå konkurs. Gud selv har kommet til oss, med en rikdom av lys og liv, av glede og fred. Alt dette har kommet til oss som et lite og sårbart barn. Vår livsoppgave er og blir kjærlighet. Og det er nok.

Denne jula har jeg nynnet mye på salmen «Djupaste mørker ligg over jord». Det står på nummer 70 i Norsk salmebok, med norsk tekst av Arnfinn Haram til en melodi av Ariel Ramirez. Der inviteres vi blant annet til å synge:

Djupaste mørker ligg over jord,
frosthard er marka, stjerna står stor
høgt over huset der på eit fang
Frelsaren kviler, natta er lang.

Angen av høyet, bitter og yr,
pusten av trøytte, nattvarme dyr,
vinden som kviskrar – alt andar ut:
No er han komen! Han er vår Gud!