Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Om å tenne lys

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 1.12.2016

Tenn lys!
Et lys skal brenne
for denne lille jord,
den blanke himmelstjerne der vi og alle bor.
Må alle dele håpet så gode ting kan skje!
Må jord og himmel møtes.
Et lys er tent for det.

Det er adventstid igjen, og over hele landet synges Eyvind Skeie og Sigvald Tveits vakre lystenningssang. Eller lystenningssalme. For det er jo i bunn og grunn det det er: En salme. Selv om den var skrevet til Portveien 2, og selv om den synges også i andre sammenhenger enn de rent kirkelige. Den har sin selvsagte plass i salmeboka, slik også mange andre av Skeies tekster har. Og når akkurat denne sangen framføres i et kirkerom er det ikke så mye tvil om hvem det er det siktes til med ordene om «himmelkongen som gjeterflokken så».

Adventstida er tida for tradisjoner. Vi tenner adventslys, og vi leser eller synger lystenningsvers og teller ned til jula. Parallelt med dette går gjerne diskusjonene på avisenes debattsider om skolegudstjenester og om hvor kristen jula egentlig er.

Fortsett lesing »

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 16.11.2016

Ring the bells that still can ring.
Forget your perfect offering.
There is a crack in everything.
That’s how the light gets in.

Leonard Cohen er død. Sangene hans lever videre. Denne teksten, refrenget til sangen «Anthem» på albumet The Future, er en tekst som har levd og lever videre i meg.

Jeg er ingen stor Cohen-kjenner. Jeg kan nynne med på «Hallelujah» (som alle andre, vil jeg tro) pluss et par andre av hans mest kjente sanger. Teksten og tonen i «Anthem» er sånn sett et unntak, den ene biten av et stort kunstprosjekt som jeg faktisk har kommet tilbake til igjen og igjen. Som mye annet stoff på The Future er det en mørk realisme i sangen, en realisme som fort kan forveksles med pessimisme eller resignasjon. Jeg tror det er denne realismen er det som gjør sangen udødelig.

Fortsett lesing »

Om slektens arv

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 2.11.2016

Følgende tekst sto første gang på trykk i Fjell-Ljom 31. oktober 2013. Siden det nærmer seg Allehelgenssøndag igjen, den tida på året da vi tenner lys for å minnes våre døde, resirkuleres den herved; en prestepreik-klassiker til glede for nye lesere:

Det er kanskje ikke så lett å se det på meg sånn til daglig, men jeg er faktisk japaner. I hvert fall delvis, kanskje sånn omtrent halvveis. Da jeg var tre år gammel flyttet mine foreldre til Japan, og jeg ble med. (Ikke at jeg hadde noe valg egentlig. Sånn er det jo: Foreldre tar mange slags valg for sine barn. Noen av dem er mer avgjørende enn andre.) Der bodde jeg til jeg var nitten. Man er ikke uberørt av sånt.

Fortsett lesing »

Søndag 6. november 2016, på Allehelgenssøndagen, feiret vi Soul Church med Harry Potter-tematikk i Bergstadens Ziir. Siden dette var en temagudstjeneste prekte jeg over en selvvalgt tekst. Sånn ble det:

Det står skrevet hos evangelisten Johannes:

Jesus sier: «Dette er mitt bud: Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere. Ingen har større kjærlighet enn den som gir livet for vennene sine. Dere er mine venner hvis dere gjør det jeg befaler dere.»

(Johannes 13:12-14)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

Jeg begynner prekenen i dag med å ta på med dette skjerfet. De blant dere med øye for sånt ser at dette er et Griffing-skjerf. Det hører hjemme i Harry Potter-universet. Der er vi i dag. På denne dagen.

Dagen i dag kalles Allehelgenssøndag. Allehelgensdagen er en dag med mange gamle tradisjoner. Og dagen kommer ikke alene, den er en del av en merkedag-trio. Dagen før Allehelgensdag kalles Allehelgensaften, mens dagen etter Allehelgensdag fra gammelt av het Allesjelersdag. Alle disse dagene handler om menneskenes forhold til døden, men på litt forskjellige måter. Jeg vil si litt om det først, før vi flyr tilbake til Galtvort og Harry Potter etterpå.

Fortsett lesing »

Om Den store legen

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 13.10.2016

Det er oktober, og Røros kirke er flomlysrosa igjen. Sånn har det vært de siste årene. Rosa sløyfe-aksjonen kan markeres på mange måter, og Røros menighetsråd liker denne måten.

12046807_1007040256005847_4847102954251220116_n

Foto: Ingrid Nymoen

Noen spørsmål blir det likevel fra både den ene og den andre kanten. Skal kirka lyses opp i alle slags farger for alle slags saker nå da? (Tja. Det er bare å gjøre som kreftforeningen og sende en søknad, så vil rådet ta stilling til hver sak for seg.) Og har egentlig medisinsk forskning noe med kirkebygget å gjøre? Er det ikke heller sånn at kirka holder seg med mer eller mindre antikverte holdninger om helbredelse og direkte guddommelig inngripen, og at kristenfolket (hvem de nå er) er programforplikta til å tro mer på Gud enn på legen?

Det er ikke bare nyateister som melder slike motforestillinger. Jeg har også diskutert temaet med velmenende men i mine øyne akk så overivrige kristenkarismatikere, folk som i likhet med alternativbevegelsen mener at legevitenskapen ikke er noe å støtte se på. «Jesus er din lege!» sier de og ber deg kaste krykkene, eller medisinene dersom det er det som er din greie.

Fortsett lesing »

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 29.9.2016 under overskriften «Å være eller ikke være (medlem), det er spørsmålet»

Kritisk mann (KM): Jasså, prest, du er her igjen ja?
Jeg: Joda, jeg er her i grunnen hele tida, jeg.
KM: Da kan vi ta en kaffe, kanskje, og fortsette samtalen fra sist?
Jeg: Den om kirkas medlemsregister, mener du? Gjerne det.
KM: Kaffe. Eller øl?
Jeg: Kjøpe-øl-til-presten-dagen var 9. september.
KM: Det skal jeg huske neste år. Her og nå byr jeg på en trippel espresso. Men det var det med register-greiene. Det var jo noen som meldte seg ut av kirka di i august…
Jeg: *Kremt!* Kirka vår. Du meldte deg jo inn igjen, sa du sist.
KM: Sant nok. Men uansett: Blir du ikke bekymra når folk melder seg ut?
Jeg: Jo. Selvsagt. Jeg vil ikke ljuge heller.
KM: Du vil helst ha råd til å kjøpe din egen kaffe, sikkert.
Jeg: Mm. Du er inne på noe der. Det handler om jobben min. Sånn i første omgang, i hvert fall. Ei kirke uten medlemmer trenger ingen prester heller. Men altså, jeg skulle nok overlevd. Det er et par andre jobber jeg ser for meg at jeg kunne fungert i. Fallende medlemstall har imidlertid konsekvenser for andre enn meg, når jeg ser litt lenger enn min egen nesetipp.
KM: Ja, ei kirke uten medlemmer sliter muligens litt med å være… jeg vet ikke, kirke?
Fortsett lesing »

Leserinnlegg i Fjell-Ljom torsdag 22. september 2016.

Torsdag 15. september kunne man lese ikke mindre enn fem ulike leserinnlegg om Falkbergets Hus i Fjell-Ljom! Som medlem i arbeidsgruppa som utredet og leverte forprosjektrapporten om Falkbergets Hus gleder jeg meg over engasjementet. Samtalen fortsetter, og den vil jeg gjerne delta i.

Her og nå vil jeg gi respons til noe av det Gunnar Borgos skriver i sin kronikk om Falkbergets Hus. (Lenken er til Arbeidets Retts nettsider; kronikken sto på trykk der også.) Borgos skriver om å søke det autentiske, både i møte med Falkberget og i møte med livet. Han gir en beskrivelse av forfatterens eget verdisyn og hans nøkternhet, og han stiller seg kritisk til å gjøre Falkbergets forfatterskap til «ingrediens i en næringsvirksomhet tilpasset reiselivet».

Jeg har i mine år som sokneprest, først i Glåmos (og Brekken) og siden i Røros (og Hitterdal), arbeidet mye med tema knyttet til Falkberget, verdier og etikk. Gjennom arbeidet med Falkbergetmessen, en gudstjeneste i dialog med Falkbergets forfatterskap, har jeg søkt å løfte fram det tidløst aktuelle både på Ratvolden og i Røros kirke. Jeg har bidratt til leseprogrammene i Røros kirke Skjærtorsdag i flere år. Sist vinter arbeidet jeg på oppdrag fra Nidaros biskop med en teologisk lesning av Nattens brød, et arbeid som ennå ikke er avsluttet men som har kommet så langt at jeg kan bekrefte at Borgos har aldeles rett i det han sier om Falkberget som kristen sosialdemokrat. Det vil si, jeg bruker heller betegnelsen kristensosialist, i tillegg til at jeg mener han har tydelige frigjøringsteologiske trekk. Det Borgos skriver om Falkberget som «heimstaddikter» kan jeg imidlertid ikke slutte meg til. Forfatterskapet har et mye større utblikk og nedslagsfelt enn som så.

Fortsett lesing »