Om kjærligheten (som er størst av alt)

Søndag 25. september 2022 feiret Røros menighet Regnbuemesse under Røros Pride. Selv om det var 16. søndag i treenighetstiden valgte vi å lese og preke over tekstene fra søndagen før, altså 15. søndag i treenighetstiden, der tredjerekketekstene alle handlet om kjærlighet. Her følger manus til prekenen, som jeg altså holdt etter lesningen av tekstene fra Rut 1:7-11,16-19a, 1 Kor 13:7-13 og Joh 15:9-12.

Røros kirke under Regmbuemesse 2022

Nå har vi hørt lest tre sterke tekster om kjærligheten. For meg som predikant er det vanskelig å vite hvor jeg skal begynne, når jeg nå skal si noe i forlengelsen av tre så fortetta og gode tekster. Men jeg tror at jeg går til de ordene som jeg tror er aller mest kjent, og begynner der. Så derfor tar jeg nå sats i ordene fra 1. Korinterbrev kapittel 13, vers 13:

Så blir de stående, disse tre:
Tro, håp og kjærlighet.
Men størst blant dem er kjærligheten.

Slik skrev altså apostelen Paulus til menigheten i Korint på 50-tallet av det første århundre, og slik har kirka siden lest, trodd og bekjent.

En kollega av meg sa en gang til meg at han trodde at grunnen til at Paulus sier at kjærligheten er større enn både troen og håpet, er at kjærligheten er den eneste av disse tre størrelsene som skal vedvare helt inn i evigheten. For i Guds himmel, sa han, der trenger vi ikke tro lenger, for der ser vi Gud, der kjenner vi, der vet vi. Og der trenger vi ikke håp heller, for alle våre drømmer har allerede blitt sanne. Derfor var hans konklusjon at i himmelen har vi lagt troen og håpet bak oss. Kjærligheten, derimot, skal aldri ta slutt. For Gud elsker oss, Gud er kjærlighet, og når vi kommer hjem til Gud i Guds evighet, skal vi være sammen med alle de vi er glade i, og det for alltid..

Så langt min anonyme kollega, altså. Og ja, det er fine tanker, dette, der er i grunnen en både solid og ganske rørende utlegning av ordene om kjærligheten som aldri skal ta slutt, synes jeg. Men jeg tror likevel ikke det bare er i Guds himmel at kjærligheten er størst. Òg om vi ser på livet vårt her og nå, i tiden, så tror jeg fortsatt at ordene om at kjærligheten overgår både tro og håp er like sanne.

Fortsett å lese «Om kjærligheten (som er størst av alt)»

Om å være et medmenneske for LHBTQ-personer

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 22. september under overskriften «Ti tips»

Det er Pride-uke på Røros! Søndag klokka tolv skal vi feire Regnbuemesse i Røros kirke, og i dagene fram mot helga skal vi feire kjærlighet og mangfold på alle de måter vi kan komme på.

Kampen for mangfoldet og kjærligheten skjer naturligvis ikke bare i uke 38. De tingene vi løfter fram disse dagene, er det meningen at vi skal bære med oss i hverdagen hele året.

En kollega av meg, Kristina Bjåstad, formulerte i fjor ti tips for hvordan en kan være et medmenneske for LHBTQ-personer. Jeg tenker at disse ti tipsene er et fint supplement til de (noe mer kjente) ti bud og en god konkretisering av det dobbelte kjærlighetsbudet om at du skal elske Gud og din neste som deg selv.

Her følger derfor ti tips til å bli et bedre medmenneske for LHBTQ-personer. Denne lista kan vi gjerne meditere over, både i dag og i dagene som kommer:

1. Husk at alle mennesker er skapt og elsket av Gud.

2. Gå inn i samtaler med et åpent sinn.

3. Vær nysgjerrig og still respektfulle spørsmål for å lære mer.

4. Lytt mer enn du snakker. La LHBTQ-personer fortelle om sin identitet og sin hverdag.

5. Forsøk å snakke med LHBTQ-personer før du snakker om dem.

6. At du ikke skjønner noe betyr ikke at det ikke er ekte eller at det er farlig.

7. Husk at LHBTQ-personer er svært mange ulike mennesker, ikke en enhetlig gruppe.

8. Løft frem mangfoldige rollemodeller for barn og unge som utvider trange identitetsbåser.

9. Husk at LHBTQ-personer ikke jobber med en skummel ideologi. De vil bare leve i frihet, kjærlighet og fred.

10. «Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere skal også dere gjøre mot dem.»

Om å lese og å leve

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 8. september under overskriften «Å lese er å leve»

Torsdag om ei uke begynner Litteraturfest Røros 2022. Jeg gleder meg, og planlegger å få med meg så mye som mulig av programmet, i år som i fjor.

Forrige litteraturfest hadde jeg det privilegium å samtale med Sylfest Lomheim under festivalens siste dag. Da snakket vi blant annet om forskjellen på talespråk og skriftspråk. «Tale er gull!» proklamerte Lomheim, og snakket om hvordan det at menneskene begynte å skrive også gjorde at menneskenes fortellinger «stivnet» og ble mindre levende. Når noe er fiksert, slik en skrevet tekst er, blir det med nødvendighet også mindre dynamisk. For en som representerer en av de store bokreligionene, et livstolkningsfellesskap som holder seg med hellige tekster, var dette en viktig påminnelse. Talen har noe spontant og uforutsigbart over seg som på sitt beste kan oppleves livgivende på en måte en skrevet tekst aldri kan.

Likevel er jeg altså bibliofil. Jeg elsker å lese, og jeg kan ikke tenke meg noe bedre enn å sette av ei hel helg hver høst til å høre tekster lest og snakke om det vi har hørt, det som noen har skrevet. For det skrevne ord har jo dette fantastiske ved seg at det lar oss snakke sammen på tvers av tid og rom. Vi trenger ikke engang se eller høre hverandre for å kunne dele tanker og følelser og forstå nye sider av hverandre og av oss selv.

Denne høsten har jeg og noen av mine gamle teologistudiekamerater startet en digital lese- og studiesirkel hvor vi jobber oss igjennom Galaterbrevet, et av de brevene til apostelen Paulus som er bevart og tatt inn i Det nye testamente i Bibelen. Samtalene i gruppa tjener også som en påminnelse om hva slags storartet redskap det skrevne ord faktisk er. Der sitter altså vi, fire gutter i vår beste alder eller der omkring, og snakker sammen via skjerm om en to tusen år gammel tekst, skrevet på et utdødd språk – koiné-gresk – som vi har lært oss å lese og forstå sånn omtrentlig. Vi lener oss ikke bare på våre egne språkkunnskaper, naturligvis; brevet er oversatt til norsk i regi av Bibelselskapets språkeksperter, som leverte sin siste oversettelse i 2011-oversettelsen av Bibelen til norsk. Teksten lever, der den står trykket på papiret.

Når vi leser, kjennes Paulus’ tanker og argumenter overraskende ferske og tilgjengelige. Og nettopp det er det fantastiske: Paulus har vært død i snart to tusen år, men likevel er det som om han er der hos oss. Vi kan merke engasjementet hans, forstå frustrasjonen hans, smile sammen med ham over det han gleder seg over, og bli berørt av visjonene hans. Vi kan, kort og godt, dele hans indre liv, eller i det minste det av hans indre liv som han den gangen valgte å dele med sine lesere. Og selv om vi lever i en helt annen tid, og selv om vår verden på mange måter er annerledes, kan vi konstatere at menneskenes hjerter egentlig ikke ser ut til å ha forandret seg så veldig mye på de to tusen årene som skiller ham og oss. 

Slik er det altså: Å lese er å leve, ikke bare ens eget liv, men også en del av en annens liv. Noen ganger er det å lese til og med å ta del i et liv som bare finnes der, i teksten, og som ikke lever eller finnes noe annet sted. Det skrevne ord slutter aldri å fascinere meg. Jeg ser fram til dele gleden over dette med forfattere og lesere av alle slag igjen i år også.

Om mening i det meningsløse

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 25. august

Som prest beveger jeg meg en del i grenselandet mellom liv og død. Ikke slik å forstå at jeg er døden nær selv, heldigvis, men jeg forretter en del gravferder. I forbindelse med forberedelsene til slike seremonier, hender det også rett som det er at jeg blir sittende og snakke med folk om meningen med livet og om det finnes noe mening i møte med døden. Det blir ofte gode samtaler av slikt.

Noen ganger snakker jeg også om slike tema under selve gravferden. Det gjorde jeg blant annet nokså nylig, da jeg som del av en litt lengre gravferdsandakt sa noe om nettopp meningen med livet stilt opp mot meningen med døden. Det ble nesten en liten trosbekjennelse av det, og i etterkant slo det meg at der jeg sa der og da nok også tåler å stå på trykk i Ljomen. Så her er hva jeg sa, lettere bearbeidet med tanke på publisering i avisa:

*

Det hender folk spør meg hva som er meningen med livet. Da svarer jeg gjerne at meningen med livet er å ta vare på hverandre og å bli tatt vare på, å bære en annen og å være båret. Eller, med ett ord: Kjærlighet. Når vi tar avskjed med noen vi er glade i, slik som i dag, så kan vi huske og minner at hen som nå er død viste oss meningen med livet bare ved å være til, og derfor var det også en dyp, dyp mening i hens liv.

Så hender det også at folk spør meg hva jeg tenker er meningen med døden. Og da svarer jeg helst at jeg egentlig synes at døden går på tvers av alt det jeg opplever gir mening. Det gjelder enten den som dør er 17 eller 71. Uansett gjelder jo dette, at meningen med livet er kjærlighet, det er å inngå i relasjoner til hverandre. Men når vi dør, da tar relasjonene slutt. Da brytes meningen. Da kan vi ikke lenger bære hverandre eller bli båret, gi og ta imot klemmer, eller høre løftene om at vi skal bli hos hverandre. Det er, rett og slett, som om meningen bryter sammen.

Men i kirkerommet forteller vi en fortelling om at det finnes en mening også der døden er. Ikke så å forsto at jeg tror at det er meningen at vi skal dø når vi dør. Alle mennesker dør en gang, det er sant, men jeg tror egentlig at både Gud og vi ønsker at det skal utsettes så lenge som mulig. Meningen ligger ikke der, i det at vi dør på et bestemt tidspunkt. Men jeg tror det ligger mening i dette: At kjærligheten ikke blir borte, selv ikke i døden. Jeg tror nemlig at det finnes en relasjon som består. Jeg tror at den dagen vi går ut av tida, da finnes det noen sterke armer der, enda sterkere enn alle de vi har kjent her i tida, armer som bærer oss, som holder oss og som sier: Du er mitt barn, og jeg elsker deg. Med andre ord: Det finnes kjærlighet der. Og kjærligheten er og blir meningen med livet, også i døden.

Mens vi lever, la oss derfor fortsette å vise hverandre det våre kjære lærer oss: Det finnes ingen dypere mening i livet enn kjærligheten. Den er størst av alt, til og med større enn troen og håpet, slik Paulus skriver i Første Korinterbrev (kapittel 13, vers 13). Det tror jeg på.

Om å være barn, ikke slave

Her kan du lese manus til prekenen jeg holdt under grendegudstjenesten på Hådalen gravplass (i strålende sommervær) 11. søndag i treenighetstiden (21. august) 2022.

Det står skrevet i evangeliet etter Johannes:

Jesus sa til de jødene som var kommet til tro på ham: «Hvis dere blir i mitt ord, er dere virkelig mine disipler. Da skal dere kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri.»  De sa til ham: «Vi er Abrahams ætt og har aldri vært slaver for noen. Hvordan kan du da si at vi skal bli fri?» Jesus svarte: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som gjør synd, er slave under synden. En slave blir ikke i huset for alltid, men en sønn blir der for alltid. Får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri.»

(Johannes 8:31-36)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

I den teksten vi nettopp har lest, evangelieteksten for 11. søndag i treenighetstiden, blir vi plassert midt i en diskusjon mellom Jesus og noen av hans samtids lærde. Det er en veldig lærd og spissfindig diskusjon om sannhet og om frihet vi inviteres inn i. Fri vilje og spørsmålet om absolutte sannheter er spørsmål som filosofer og teologer fortsatt baler med. Så akademisk betraktet er det fortsatt aktuelle temaer. Men akkurat den delen av samtalen tenker jeg likevel å la ligge i dag. Dette med sannheten som setter fri, er i og for seg et spennende tema, men vi kan ikke snakke om alt hver søndag, og i dag befinner vi oss ikke i auditoriet på filosofisk eller teologisk fakultet, men på Hådalen gravplass.

I dag vil jeg i stedet bare (ganske kort) peke på det siste som Jesus kommer inn på i diskusjonen, nemlig kontrastmotivet, forskjellen, mellom det å være en slave i et hus og det å være et av husets barn. (Slaveri er heldigvis ikke del av økonomien og samfunnsordenen vi kjenner, men på Jesu tid var det slik. Og jeg tror vi kan forestille oss i hvert fall delvis hva slaveri innebar og innebærer.) En slave er motivert av frykt, straff og tvang. Et barn, derimot, har en helt annen frihet, og denne friheten arter seg også i motivasjonen: Barnet kan for eksempel motivert av ønsket om å glede sine foreldre, i hvert fall dersom foreldrene er gode mennesker og kjærlige foreldre.

Det vi snakker om her, er forskjellen på det å være drevet av frykt og det å være drevet av tillit. Det er forskjell på å gjøre noe fordi man er redd for straff og på det å gjøre noe fordi man elsker sine foreldre.

II

Han som sa dette, er det mennesket som kirka kaller for Sønnen. Han lærte oss at vi ikke trengte å være redde for Gud. Vi er ikke Guds slaver. Vi er Guds barn. Og vi trenger ikke leve livene våre i frykt for Guds straff, eller tenke at vi er tvunget av Gud til å gjøre ting som vi egentlig ikke ønsker. Nei, sier Sønnen Jesus: Gud er en god Forelder, og vi er Guds barn, og vi er elsket, og vi kan leve våre liv i tro og tillit, og søke å handle i tråd med kjærlighetens lov.

Dette var og er egentlig ganske radikalt, for ikke å si revolusjonært. Svært mye religiøs praksis har vært motivert av tanken på at Gud (eller gudene) er strenge, sinte eller lunefulle, og at vi mennesker er guddommens slaver, at vi må frykte Gud, at vi må bære fram offer for å please himmelen. Altfor ofte har religioner forlangt underkastelse og blind lydighet.

Men Jesus sier altså at dette ikke er det rette bildet verken av Gud eller mennesker. I stedet sier han: Får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri.

III

Og så lærte han altså disiplene sine å be slik:

Fader vår, du som er i himmelen…

Denne bønnen har kirka siden bedt i de to tusen årene som har gått. Vi skal be den ilag i dag også. Naturligvis skal vi det; den bønnen bør vi i grunnen be hver dag. Og her og nå kan vi godt merke oss den tiltalen som bønnen åpner med: Vi tiltaler Gud som Far. Vi kunne naturligvis sagt Mor også. Eller Forelder. Poenget er at det er en personlig og familiær tiltale, som bekrefter at vi er Guds elskede barn. Det er slik Gud ser på oss, derfor lærte Sønnen oss å be slik. Og det er meningen at vi skal se slik på Gud også.

Anne Ma leste for litt siden for oss fra Romerbrevet. Der skriver Paulus at

Alle som drives av Guds Ånd, er Guds barn. Dere har ikke fått den ånden som slavene har, så dere igjen skulle være redde. Nei, dere har fått Ånden som gir rett til å være Guds barn, den som gjør at vi roper: «Abba, Far!» Ånden selv vitner sammen med vår ånd om at vi er Guds barn. (Rom 8:14-16)

Abba! Far! Abba er arameisk, en hebraisk dialekt, og tilsvarer vårt «pappa». Det er nok dette ordet som var åpningsordet, tiltaleformen, i den bønnen Jesus lærte disiplene sine å be på hans eget talespråk. I alle slags språk er det jo slik, at ordene for mamma og pappa består av få og enkle lyder som gjentas etter hverandre. Mommy, daddy. Mama, papa. Chitje, ahtje (sørsamisk). Chichi, haha (japansk, som jeg lærte som liten). Og på hebraisk: Abba, for far, amma for mor. Det er slike ord som barn lærer å si tidlig, dette, ord som er lette å forme i munnen, ord som også former hvordan barnet ser på seg selv og sin egen plass i verden. Du er min abba, du elsker meg og vil passe på meg, og jeg er trygg hos deg og glad i deg.

Slik, sier altså Paulus, og Jesus, og hele kirka sammen med dem, slik skal vi snakke til Gud. Vi skal si: Abba! Fader! Far! Pappa! Mamma! Mor! Moder! Amma!

IV

Og det må naturligvis også smitte over på hvordan vi ser på hverandre. Vi kan jo ikke be «Fadervår» sammen uten samtidig å si at vi alle er Guds barn, at vi alle er søsken, at vi alle hører sammen.

Johan Falkberget har skrevet en nydelig liten tekst som får fram denne sammenhengen på en vakker måte. Det er Pistolens bordbønn som vi kan lese i Nattens brød:

Fader, moder, søster, broder,
hør Herrens ord ved livets bord:
Et ditt brød i Jesu navn,
ham til ære, oss til gavn.
Amen.

Som alle andre dugandes bordbønner har den fått en melodi. Den er komponert av Anfinn Øien. Den lyder slik: [Bønnen synges]

Ut av disse ordene og bildene springer dette: Vi er alle Guds barn, og vi må dele broderlig og søsterlig på det vi har. Ikke se hverandre som fiender. Ikke fordømme hverandre, eller undertrykke hverandre, eller gå til angrep på hverandre, men dele, ressurser, verdier, mat og fellesskap.

Dette er sannheten, sier Jesus. Sannheten setter fri. Og kirka sier Amen! Abba, far, la din vilje skje.

Om fliser og bjelker

Preken under kveldsmesse i Røros kirke 9. søndag i treenighetstiden (7. august) 2022:

Det står skrevet i evangeliet etter Lukas:

Jesus sa:

«Vær barmhjertige, slik deres Far er barmhjertig. Døm ikke, så skal dere ikke bli dømt. Fordøm ikke, så skal dere ikke bli fordømt. Ettergi, så skal dere få ettergitt. Gi, så skal dere få: Et godt mål, sammenristet, stappet og breddfullt, skal dere få i fanget. For i det målet dere selv måler med, skal det også måles opp til dere.»

Han fortalte dem også en lignelse: «Kan vel en blind lede en blind? Vil ikke begge falle i grøfta? En lærling står ikke over sin mester, men når han er utlært, blir han som sin mester.

Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til? Hvordan kan du si til din bror: ‘Bror, la meg ta flisen ut av øyet ditt!’ når du ikke ser bjelken i ditt eget øye? Din hykler! Ta først bjelken ut av ditt eget øye! Da vil du se klart nok til å ta flisen ut av øyet til din bror.»

(Lukas 6:36-42)

Slik lyder det hellige evangelium.

«Livet leves forlengs og forstås baklengs» heter det i et kjent sitat. Det er Søren Kierkegaard som skal ha sagt det. Jeg siterer det av og til i gravferder, for der blir det så satt på spissen: Det er først når livet er levd ferdig at vi kan se tilbake på det og se hva de bærende motiver i et liv har vært. Men sitatet stemmer også godt på livet i mindre skala, om en kan si det slik: Det er ofte lettere å finne mening i en hendelse i ettertid enn akkurat når en står midt oppe i det.

Så: «Livet leves forlengs og forstås baklengs.» I dag tenker jeg å anvende nettopp denne tanken på evangelieteksten. Jeg vil ta den for meg slik at jeg begynner med det siste avsnittet, og så skal vi bevege oss framover i teksten etter hvert slik at vi ender opp i begynnelsen. Men, som sagt: I dag begynner vi med slutten.

Helt til slutt i teksten vi nettopp leste, hørte vi at Jesus stilte opp en kontrast mellom en flis og en bjelke. «Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til?» spurte han. Og bildet er umiddelbart forståelig, er det ikke? Bildebruken er enkel men effektfull, rett og slett genial. Jesu poeng er fortsatt tydelig og umiddelbart forståelig to tusen år senere. Vi mennesker har det med å fordømme andre mennesker ganske hardt for nokså små ting, mens vi godtar og overser og stilltiende aksepterer større feil og mangler i vårt eget liv. Jesu budskap er at vi må være minst like rause mot andre som det vi er mot oss selv.

Om vi så spoler tilbake et avsnitt tidligere i teksten, så bruker Jesus et annet bilde der, om en blind som leder en blind. Det er ikke en god idé, sier han; de forsterker bare hverandres problemer. Det som binder de to bildene sammen, er at de begge handler om det å se, og om våre blinde flekker. Den som har en flis innpå øyet eller en bjelke innpå øyet sitt, ser ikke særlig klart han heller.

En flis er den minste enheten trevirke vi har et ord for. Og motsatt: En bjelke er den største enheten trevirke, den kan være skåret ut av en hel trestamme. Se de søylene som bærer galleri og tak her i kirkerommet, enorme bjelker! Det er kontrasten mellom det minste og det største som bærer Jesu bildebruk – eller er bærebjelken i bildet, om du vil – og som han ønsker at tilhørerne skal merke seg. Det bærer galt av sted om vi fordømmer andre for småtterier, og samtidig overser destruktive strukturer i eget liv. Dømmesyke er dødelig for alt som lever.

Men hvorfor velger Jesus akkurat dette bildet? Hvorfor snakker han om fliser og bjelker? Kunne han ikke heller snakket om det å få støv eller et sandkorn innpå øyet, for eksempel, kontra en kampestein eller et fjell som blokkerer sikten? Jo, det kunne han naturligvis. Men jeg tror – og her gjetter jeg bare, men jeg tror dette er kvalifisert gjetning – at han brukte det bildet han gjorde fordi det gav gjenklang i hans egen erfaring, i hans eget levde liv som han kunne se tilbake på.

Husk at Josef, Marias mann, Jesu stefar, var en tømmermann. Han var snekker, han arbeidet med trevirke. Jesus må ha vokst opp i umiddelbar nærhet til snekkerverkstedet. Hele Jesu oppvekst var preget av saging, spikking, hogging og høvling, i et miljø fylt av sagflis og trestøv. Kanskje hadde Jesus sett mer enn en gang at noen fikk en flis innpå øyet. Ja, kanskje hadde han til og med opplevd det selv. Om han selv hadde kræsjet i en bærebjelke eller smelt hodet i en takkonstruksjon vet vi ikke sikkert, men jeg får liksom følelsen av at han snakker av erfaring her, og at bildebruken blir deretter.

Og når jeg leser teksten slik, er det akkurat som om mennesket Jesus kommer enda litt nærmere også. Jeg kjenner det i hvert fall slik. Han har selv opplevd og sett og erfart ting som han bruker til å forme bilder som bærer gjennom årtusenene. Det synes jeg er fint; han blir noe mer enn en litterær figur eller en som produserer kloke ord. Det er levd liv her, en som kanskje har grått som barn over den plagsomme flisa som forstyrret øyet.

Og i dag står så folketaleren Jesus fram og sier: Vær rause med hverandre. Vi kan helt sikkert legge til, i Jesu ånd, det kjente sitatet som stadig dukker opp som visdomsord i sosiale medier eller plakater rundt om: «Everyone you meet is fighting a battle you know nothing about. Be kind. Always.»

Fliser og bjelker, og altså før det ord om blinde som leder blinde. Om vi så spoler helt tilbake til det aller første vi leste i evagelieteksten, så handlet det om hva som er målestokken for raushet. Målestokken er Gud selv, sier Jesus. «Vær barmhjertige, slik deres Far er barmhjertig.» Slik dere måler opp for andre, skal det måles opp for dere selv, sier han så, med henvisning til Guds dom over våre liv. Poenget synes å være: Gud er alltid større. Om vi tenker vi er rause, kan Gud alltid være enda rausere. Og det er vel et ord til trøst, både for oss og for alle andre, enten vi nå sliter mest med at vi er fordømmende mot andre eller at vi dømmer oss selv altfor hardt.

Raushet avler raushet. Den som selv møter andre med raushet og overbærenhet, kan gjerne forvente å få det samme tilbake. Og motsatt: Den som lett tyr til harde ord mot andre, må ikke bli overrasket om hen blir møtt med harde ord og urimelige forventninger selv.

Og med det har vi altså kommet til begynnelsen av teksten som en konklusjon: «Vær barmhjertige, slik deres Far er barmhjertig.»

Livet leves forlengs og forstås baklengs. Det gjelder også for Jesu liv, i hvert fall slik kirka har vært vant til å lese og forstå dette livet: Vi leser Jesu liv, hans ord og gjerninger, i lys av hans død på korset. Derfor trekker jeg fram, også i dag, hvordan Jesus selv møtte fordømmelse og forkastelse da hans liv gikk mot slutten. Noe av det siste vi har bevart at han sa og gjorde, var at han ba for sine bødler. «Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør!» ba han. Han kunne ropt om hevn. I stedet viste han oss en uendelig, himmelsk empati.

Og kirka sier: Slik er Gud. Gud er barmhjertig, også når vår barmhjertighet ikke strekker til. Gud er tålmodig, også når vår tålmodighet tar slutt. Gud se på alle med mildhet i blikket, uansett fliser og bjelker. Et slikt bilde av Gud må få konsekvenser for hvordan vi møter hverandre. Og når vi likevel ikke klarer det, står fortsatt Jesu ord der som inngangsport til både dagens evangelietekst og til hele livet: «Vær barmhjertig, slik Gud er barmhjertig!» Noe sterkere evangelium, gode nyheter, kan ikke jeg tenke meg. Det er ord til å både leve og dø på.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Om svensker og andre medmennesker

Søndag 31. juli 2022 feiret Røros menighet temagudstjeneste for rettferdighet og fred. Rammen for denne gudstjenesten var at denne søndagen falt midt i spilleperioden for Elden, og flere elementer fra musikkspelet ble hentet inn i gudstjenesten, blant annet sangen «I ovisshetens tecken» som ble sunget som salme etter prekenen. Tekstene for dagen var hentet fra temakapitlet «Rettferdighet og fred» i tekstboka, og vi valgte å bruke tekstene fra andre rekke selv om 2022 er et tredjerekke-år. Her er prekenen:

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:

Jesus sa:
«Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten,
for de skal mettes.
Salige er de barmhjertige,
for de skal få barmhjertighet.
Salige er de rene av hjertet,
for de skal se Gud.
Salige er de som skaper fred,
for de skal kalles Guds barn.
Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld,
for himmelriket er deres.»

(Matt 5:6-10)

Slik lyder det hellige evangelium.

Kjære menighet, kjære alle sammen:

Jeg håper og tror at mange av dere enten allerede har sett eller planlegger å se årets utgave av Elden, eller har sett tidligere års Elden-utgaver og kjenner historien godt. Noen av dere vet jeg deltar i årets produksjon (og helt sikkert kan hele stykket utenat i søvne), mens andre av dere har vært med tidligere eller har fulgt Elden gjennom mange år, kan alle sangene og kjenner nyansene i de ulike replikkene.

Likevel koster vi på oss et superkort handlingsreferat her, ettersom jeg tenker å trekke veksler på Elden-historien i denne krigen.

Foto: Marthe A. Vannebo (Elden)

Elden handler altså om hendelser under den store nordiske krigen, nærmere bestemt i årene 1718-1719, da svenskekongen Karl XII forsøkte å legge under seg hele eller deler av Norge. Sommeren 1718 sendte han av gårde store hærstyrker inn i Østfold og i Trøndelag, men svenskehæren klarte ikke å ta verken Trondheim eller Fredriksten festning ved Halden slik planen var; i stedet endte de opp i langvarige beleiringssituasjoner. I Elden møter vi fire karolinersoldater, Kalle, Niklas, Håkan og Pär Åke, hver med sin fortelling og sin historie. Kalle har forlatt kjæresten sin, Ellen, i Valbo i Sverige, og minnet om henne og kjærligheten til henne blir et sentralt motiv i historiefortellingen. Etter hvert kommanderer general Armfeldt, lederen for den nordlige hærstyrken, sin underordnede, general de la Barre, om å innta bergstaden Røros og sikre seg kobberet som finnes der. Vi blir dermed også kjent med rørosbefolkningen, med direktør Bergmann, bergkaptein Mentzonius og bergkorpset, og – ikke minst – de sterke kvinnene på Røros: Maren, Kristine, Regine, Rakel og alle de andre som holder hjulene i gang i dagliglivet på fjellet. Mennesker møtes, vennskap oppstår, kjærlighetens gnist tennes. Så kommer beskjeden: Kong Karl XII er død, skutt ved Fredriksten festning. Dermed kollapser hele krigslogikken. Soldatene forsøker å ta raskeste vei tilbake til Sverige, og hele hærstyrkeb legger i vei over Tydalsfjellene. Der blir de overrasket av et voldsomt uvær og omtrent tre tusen soldater fryser i hjel. Av de få som kom tilbake til Sverige, ble mange krøplinger for resten av livet.   

Slik skildres altså krigens grusomheter, kveld etter kveld, sommer etter sommer, på Spellplassen bak Slegghaugan på Røros. Jeg mener helt oppriktig at Elden er en opplevelse absolutt alle burde unne seg minst en gang, uansett hvor de bor og hvilken nærhet det måtte ha eller ikke ha til historien om karolinerfelttoget i Norge. Det forteller jeg også alle jeg kjenner. I år er jeg selv også enda litt nærmere på historien, ettersom jeg (slik jeg også gjorde i fjor) er så heldig å få ha en liten rolle i stykket, som feltpresten Nils Idman. 

I år kjennes dessuten historien enda mer aktuell enn på lenge. Det er krig i Europa, i vårt eget nabolag, og vårt største naboland i øst er den aggressive part. Og ikke bare er det krig, det er også en del andre likheter mellom Elden-fortellingen og det som foregår i Ukraina. Det er verdt å stanse litt opp for dette.  

Før årets Elden-premiere snakket Robert Mood i sin åpningstale blant annet om dette at mange av soldatene som inntok Trøndelag i 1718 var fra Jämtland. Dette gjøres det også et poeng ut av i Elden-fortellingen. Jämtland har historisk i perioder vært underlagt Norge, og det var faktisk så sent som i 1679 at Danmark-Norge gjorde sitt siste forsøk på å ta tilbake kontroll over deler av länet. Jämtene må dermed ha både tenkt og følt at det å angripe Norge nesten var som å angripe sitt eget land, eller i hvert fall å gå løs på nære slektninger. Slik er det for dagens russere og ukrainere også: De er broderfolk, med en nær felles historie, og de fleste russere eller ukrainere ønsker ikke hverandre vondt. Likevel sender altså Vladimir Putin unge russere i krigen.

Ja, Putin bruker faktisk tanken om broderfolk som unnskyldning for okkupasjon. I tillegg snakker han (som jeg vil tro mange har hørt og lest) om at folket i Ukraina er styrt eller infiltrert av nazister. Det er å snu ting på hodet, men slik er gjerne krigens logikk. I Moskva sitter patriark Kiril, leder for den russisk-ortodokse kirke, og preker om vestlig moralsk forfall, om den angivelig farlige LHBT-bevegelsen og om at russerne representerer redningen for alle oss andre. Slik lyver de altså om sine naboer og om oss og tegner et skremmebilde av verden omkring seg for å rettferdiggjøre en aggressiv invasjon og okkupasjon av et naboland.

Hva LHBT-bevegelsen angår, så håper jeg dere alle så regnbueflagget som hang i våpenhuset på vei inn i kirka. Røros kirke skal være et trygt sted, en trygg sone hvor alle skal oppleve å bli møtt og anerkjent som den de er. Som luthersk prest tar jeg på det sterkeste avstand fra hat-pratet til den russiske patriarken.

Motvekten til slik krigshissing finner du blant annet – og her blir sikkert ingen overrasket over eksempelet jeg trekker fram – i Elden. Hovedpoenget i denne prekenen i kveld, som jeg skal servere nå, har jeg fått fra en tolv år gammel karolinersoldat som spiller Elden for første gang denne sommeren. Jeg er ikke den eneste i familien som deltar som aktør i år, nemlig, jeg er der sammen med døtrene mine: Margrethe som spiller salmesyngende soldat (og litt til) samt Ellen, som altså er med for første gang og som trekker i både karolineruniform og Røros-stakk. (Dette med ungdommene som spiller både fire og fem roller og skifter kostymer raskt og effektivt og kommer seg på plass på sekundet med alt på plass kunne vi forresten snakka om en hel kveld. Det er mange helter på og rundt scenen i Elden-produksjonsapparatet, og barn og unge imponerer aller mest!)

Men det var altså Ellen på tolv som gjorde meg oppmerksom på det en kveld, at det er noe som karakteren Maren på Røros sier som på mange måter er selve hjertet i Elden 2022. Hun sier det to ganger, og nettopp denne gjentagelsen gjør altså at poenget blir så tydelig. Første gang hun sier det, er når bergkorpset drar og direktør Bergmann ikke vet hva han skal gjøre for å sikre Verkets verdier når det ikke lenger er folk igjen på Røros. Da sier Maren: «Vi kvinnfolk e da folk vi og!»

Og så, i andre akt, når svenskene kommer, gjentar hun akkurat disse samme ordene. Rørosingene må ta imot svenskene på folks vis, sier hun. Når Kristine protesterer at «Jammen, dem e jo svenska!», sier Maren «Ja, men svenskan e no folk dem og!»

Jeg er ikke sikker, men tror muligens det er slik at den andre replikken, altså gjentagelsen, faktisk er ny av året. (Jeg finner den ikke i fjorårets manus.) Gjentakelsen gjør i hvert fall ordene ekstra kraftige. Og det var denne gjentakelsen som karolinersoldat Ellen på tolv hadde merket seg: De andre er jo folk, de óg! Det blir sagt to ganger, så dette er viktig!

Det bor en dyp humanisme i disse orden. Den som ser sine medmennesker som nettopp det – medmennesker – kan ikke heve våpen til angrep mot andre eller øve vold mot andre.

I denne gudstjenesten har vi lest fra saligprisningene som Jesus framsier ved innledningen til Bergprekenen. Jesu ord handler også om nettopp dette: Å se alle menneskers iboende verdighet midt i alt vondt og vanskelig som måtte hende oss. Han trekker fram de som sørger, de fattige, de som blir forfulgt, de som hungrer og tørster etter rettferdighet. Og altså: De som skaper fred, for de skal kalles Guds barn, som han sier.

Jeg opplever at Elden faktisk er et fredsskapende prosjekt. Det knytter sammen mennesker i alle aldre og med ulike bakgrunner og forutsetninger om en felles visjon: Kjærlighet og medmenneskelighet.

Elden brenner i år også. Det er et håpstegn. La oss synge videre ilag, og arbeide for fred og medmenneskelighet. Vi som har tilhørighet til religiøse fellesskap, har et særlig ansvar for å skape rause og inkluderende møtesteder der også krigsflyktninger kan finne sitt rom.

Kveldens gudstjenesten åpnet med en hilsen om nåde og fred. Snart skal vi synge fredslitaniet sammen, og be om fred for alle mennesker. Etter nattverden sier vi: Fred være med dere! Og helt til slutt lyser velsignelsens ord: Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred. Derfor si vi: Når vi ber om fred og arbeider for fred, så er det gudstjeneste, uansett hvor og når det skjer. Måtte Herrens fred være med dere alle!

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Om å reflektere etter et terrorangrep

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 7. juli under overskriften «Etter terroren»

Lørdag 25. juni, dagen etter skuddene i Oslo, la jeg ut en tekst på Facebook. Jeg deler teksten her også, lett redigert.

Dette har vært en underlig dag. For mange, inkludert flere av mine venner, har dagen vært aldeles forferdelig, preget av frykt og uro og sorg og sinne. Jeg har vel kjent mest på det siste: Sinne, samt avmakt. Jeg var ikke i Oslo, og som den streitingen jeg er vet jeg at jeg aldri helt kan forstå hvor vondt og skremmende det er når noen truer eller angriper Pride-markeringer. Men jeg står sammen med folk av hele regnbuen i dag som alle andre dager, og i dag kjennes det ekstra viktig å si det og skrive det i klartekst.

Jeg har feiret vigsel i dag. Paret som giftet seg hadde valgt 2017-liturgien som ramme. Jeg blir alltid så glad når det skjer (og det skjer nesten alltid, de aller fleste velger den), for jeg synes den liturgien, som jeg fikk være med på å føre fram til vedtak på Kirkemøtet i januar ’17, er så vakker. Jeg er stolt av den, og opplever den som et godt arbeidsverktøy.

Så hadde brudeparet valgt disse tekstene til lesning:

Dit du går, vil jeg gå,
og hvor du bor, vil jeg bo.
Ditt folk er mitt folk,
og din Gud er min Gud.
Der du dør, vil jeg dø,
og der vil jeg begraves.
(Rut 1:16-17)

Det er bedre å være to enn én;
de får god lønn for sitt strev.
For om de faller, kan den ene
hjelpe den andre opp.
Om én blir overvunnet,
kan to holde stand.
En tretvinnet tråd
ryker ikke så fort.

(Forkynneren 4:9-10a,12)

Den siste av disse tekstene har jeg et ekstra nært forhold til. Jeg kan i hvert fall ta noe av æren for at den i det hele er med i utvalget av tekster til lesning under vigsel. Den som vil, kan lese mer om akkurat det i en tidligere utgave av Prestepreik (se https://tinyurl.com/6a7hb23c).

Da vi jobbet med å forberede 2017-liturgien til vedtak på Kirkemøtet, ble det stilt spørsmål fra ulike hold om disse tekstene virkelig kunne brukes til lesning under kirkelig vigsel. Teksten fra Ruts bok er tross alt ord fra en svigerdatter til en svigermor, og ordene fra Forkynnerens bok er muligens ment som en beskrivelse av kameratskap blant soldater. Det betydde liksom ingenting at disse tekstene hadde en brukshistorie blant skeive, i Norge og i USA og andre steder i den verdensvide kirke. For meg ble denne motstanden, selv om den var nokså forsiktig formulert, en påminnelse om all den motstand og aggressjon, både mikro- og makro-, som skeive blir møtt med. Jeg mener, hvor mange av alle de andre bibeltekstene som har vært med i tekstutvalget i 2003-liturgien og som har vært lest i seremoni etter seremoni handler egentlig om ekteskap? De aller feste av dem tematiserer kjærligheten i vid forstand, enten filadelfia (søskenkjærlighet) eller agape (den guddommelige kjærligheten) eller kjærlighetens vei som disippelskapets vei, og det er slett ikke bare én mann og én kvinne som er innenfor sysnfeltet. De bibeltekstene som faktisk handler om ekteskap er stort sett såpass patriarkalske at vi ikke lenger ønsker å bruke dem. Ærlig talt, hvem bryr seg egentlig om å høre om eiendomsrett til kvinner eller hustruers underordning under sine menn når de kommer til kirka for å feire kjærligheten?

Jeg hadde ei fin stund i kirka i dag. Tekstleseren leste fint, og tekstene var levende, og kjærligheten fylte rommet. Jeg vil fortsette å arbeide for at det skal være slik – for alle, uansett hvem de er, hva de identifiserer seg som og hvem de elsker. #pride #oslove #londonpub

Om konfirmasjonstid

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 23. juni

«Flytt konfirmasjonen til ungdommene fyller 18 år!» Slik lød budskapet fra statsviter Svein Erik Tuastad (Universitetet i Stavanger) i Stavanger Aftenblad for et par uker siden. Tuastad mener det har blitt for stor avstand mellom hva kirka ønsker å oppnå i konfirmasjonstida og hva konfirmantene selv forventer å få ut av den. Konfirmasjonen har blitt redusert til et pengeoverføringsritual, påsto han i en spissformulering, før han konkluderte med at det ville være bedre med konfirmasjon rundt myndighetsalderen; det «vil kunne tilføre sårt tiltrengt moralsk refleksjon til en livsfase som ellers preges av russetiden» (sitat: Vårt Land). Det er ikke lenger slik at femtenåringene flytter ut for å søke jobb og stå på egne ben.

Det siste er det naturligvis noe i. Jeg har tidligere skrevet i denne spalten om hvordan min mormors konfirmasjonshilsen til meg om hatt og kaffi var en refleks av sosiologiske endringer fra hennes tid til min; da hun var nykonfirmert, var hun å regne som voksen. (Om du vil lese teksten jeg viser til her, finner du den på min blogg: https://tinyurl.com/2xvbuva8)

Når jeg likevel ikke er enig med Tuastad, er det flere grunner til det. En grunn er at det ikke nødvendigvis er god teologi å si at å være konfirmert og det å være voksen er to sider av samme sak. Selv om dette var en tanke som fikk et visst fotfeste i folkesjela i tidligere tider, har den kirkelige begrunnelsen for konfirmasjonen i og for seg ikke vært å markere overgangen til det fullt ut myndige voksenlivet. Kirkehistorisk har konfirmasjonen vokst fram av et rite som kalles ferming. Ferming besto av salving med olje og fungerte som en besegling av dåpen. Salvingen skulle i prinsipp utføres av en biskop, og ettersom kirka vokste og stadig flere barn ble døpt, var det ikke praktisk gjennomførbart at biskopen skulle salve alle nydøpte i forbindelse med dåp. Dermed ble fermingen utsatt i tid og utført samlet for større grupper, og det ble også vanlig å forberede ritet med en opplæringstid med innføring i troens mysterier. Jesus hadde tross alt befalt sine disipler å «døpe og lære»; for voksne dåpskandidater ble gjerne rekkefølgen lære først og døpes etterpå, mens ved barnedåp måtte naturligvis læringen skje kontinuerlig og med en gradvis tilpasning til den døptes psykologiske utvikling.   

Kirkelig konfirmasjon er med andre ord ikke noe særnorsk fenomen. Det framstår derfor nokså provinsielt å ville gjøre den norske russefeiringen til tilknytningspunkt for konfirmasjon. Ulike kirkesamfunn praktiserer denne bekreftelsen på ulike tidspunkt. I de ortodokse kirkene er det, så langt jeg vet, fortsatt vanlig å foreta fermingen like etter dåpen også for barn. Andre kirker legger konfirmasjonen både tidligere og senere enn hva vi gjør, men felles for dem alle er at de rent prinsipielt knytter konfirmasjon tilbake til dåpen og til deltakelse i kirkas liv, ikke til påfølgende rettigheter og plikter i sivilsamfunnet.

I norsk historie ble den kirkelige begrunnelsen med tida supplert med tanken om konfirmasjonen som «avsluttende eksamen» etter endt folkeskole. Dermed ble det vanskeligere å skjelne mellom å være myndig samfunnsborger og å være religiøst myndig. I vår tid tenker jeg likevel en slik skjelning har mye for seg, og at en gradvis myndiggjøring av mennesker kan være både sunt og klokt. I Norge blir du i dag religiøst myndig ved fylte 15, du når den seksuelle lavalder ved fylte 16, du kan stemme ved valg ved fylte 18, og du kan kjøre tung motorsykkel og handle brennevin først når du blir enda litt eldre.

Og dersom noen fortsatt skulle mene at konfirmanter ikke er «modne nok» til å ta ansvar for sitt eget religiøse liv, siterer jeg hva en konfirmant jeg hadde gleden av å følge skrev om Jesus for noen år siden: «Jesus var et godt menneske som gav Gud til oss og oss til Gud.» Det er fortsatt en av de fineste trosbekjennelsene jeg vet om, og den kan romme et helt liv.

PS: Påmeldingen til kirkelig konfirmasjon 2022-2023 er nå åpnet på roroskirke.no.

Om lys og liv

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 9. juni

Vel overstått pinse! Jeg håper du som leser dette hadde en fin høytid. Selv var jeg i Bergen i konfirmasjon, og kan melde om at Vestlandet leverte både på vær og festligheter.

Tidspunktet for når våren virkelig melder sin ankomst, avhenger naturligvis av hvor en bor. Hos oss her på fjellet, hvor snøen ligger til 17. mai og bjørka gjerne står naken til Kristi himmelfartsdag, framstår pinsen mer enn noe annet som vårens og livets høytid. Nå er det liksom ikke lenger noen tvil om at livet seirer i år også, selv etter en lang og hard vinter.

Pinsen er livets fest framfor noen, høytiden for liv og fellesskap. Noen vil kanskje innvende at det er det vel påsken som er, og det er i og for seg ikke feil. Påsken kulminerer tross alt i fortellingen om Jesus som blir reist opp fra de døde. Men i pinsen, som faller femti dager etter påske, konstaterer vi ikke bare at det finnes en påskefortelling om én manns oppstandelse fra de døde. Pinsen er høytiden hvor vi proklamerer at fortellingen om livets seier over døden ikke bare gjelder for én enkelt person, men at den gir håp til alle, alltid og overalt.

For i løpet av de femti dagene som har gått siden påskedag, har Jesu disipler rukket å spørre seg selv hvilken kraft det var som reiste Jesus opp fra dødens mørke. Svaret de har landet på, er at det må ha med kjærlighet å gjøre. Gud Fader elsket tydeligvis Sønnen så høyt at selv om Jesus ble forkastet og avvist av menneskene, drevet utenfor bymuren og spikret opp på et kors for å dø og siden ble lagt i en fremmeds grav, så ville ikke Gud avvise Jesus som Sønnen. Derfor, kan vi lese i Bibelen, reiste Gud Fader Sønnen opp fra de døde. Og den veldige kraften som bevirket dette var ikke noe annet enn kjærligheten mellom de to. Kjærligheten var så sterk at den ene ikke kunne være til uten den andre.

Så kommer altså pinsedag, femti dager etter den første oppstandelsen, sju uker og en dag etter at han som var død kom levende ut av gravens mørke hule. I mellomtida har Jesu disipler holdt seg mye for seg selv, og når pinsedagen kommer sitter de bak stengte dører. Så gjør de plutselig ikke det lenger. De slår dører og vinduer på vidt gap, kommer ut av de stengte og mørke rom og begynner å bygge nye relasjoner til fremmede mennesker. I løpet av en enkelt dag oppstår det et nytt fellesskap, fortelles det, et fellesskap som er dannet på tvers av språk-, kultur- og landegrenser. Dette fellesskapet har senere vært kjent som den kristne kirke.

Hvordan kunne dette skje? Disiplene selv fortalte om denne oppstandelses-erfaringen som en intens opplevelse av Guds kjærlighets nærvær. De bare måtte ut for å gjøre godt mot andre, bygge fellesskap og proklamere at ting aldri er så mørkt at det ikke finnes lys, og at ting aldri er så håpløst at det ikke kan finnes en ny begynnelse.

Selv finner jeg stadig trøst i dette: At kirka ikke begynte som en lukket, sekterisk eller nasjonalistisk orientert bevegelse. Den var internasjonal, den var åpen og den var grensesprengende, og alt dette var den fra dag én. At ikke alt i kirkas senere historie har utfoldet seg aldeles i tråd med dette, får så være: Pinsefesten er en årlig påminnelse om å vende tilbake til røttene, til kjærlighetens Ånd som gir lys og liv og som former fellesskap på overraskende steder og på uventede måter.

Jeg konstaterer at snøen smelter i år også, og at livet vokser fram på nytt. Det var og er verdt en glad markering og en fest eller tre. Det er i pinsens ånd – for ikke å si Ånd.