Om å være den man er

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 23. september under overskriften «Jeg er»

I’m me, I’m me, and that’s all I can be
I’m me, I’m me, here’s my vulnerability
I’m free and you can’t stop me
I’m free and that’s all I can be

Det er pride-uke på Røros, og alle hjerter gleder seg. Ved inngangen til uka ble jeg oppmerksom på teksten jeg siterte like over her. Tekstlinjene er hentet fra en sang av Willow Smith. Sangen «I Am Me» som ble utgitt i 2012 brukes gjerne i skolers undervisningsopplegg rundt pride om identitet og om å tørre å være seg selv. Det var slik jeg ble oppmerksom på sangen. Det har sine fordeler å være gift med en lærer. Jeg henter mye inspirasjon der!

I’m me, I’m me, and that’s all I can be
I’m me, I’m me, here’s my vulnerability

Jeg er meg. Det er alt jeg kan være. Her er sårbarheten min.

I Bibelen kan vi lese fortellinger om hvordan Gud åpenbarer seg for mennesker og knytter livene deres og identiteten deres sammen med Guds virkelighet. En av de viktigste av disse fortellingene er beretningen om den gang Moses møtte Gud i den brennende tornebusken. Fortellingen er sjangermessig å forstå som en kallelsesberetning. Moses blir kalt til profet, han skal lede hebreerne ut av slaveriet og fram til det lovede land. Denne fortellingen er ikke bare viktig fordi den utgjør startskuddet for fortellingen om Moses og exodus og jødedommen. Den er også viktig fordi Gud, ifølge denne fortellingen, avslører sitt eget navn for Moses:

«Jeg er den jeg er. Slik skal du svare israelittene: Jeg er har sendt meg til dere.»

Jeg er. Jeg er den jeg er. I dette avsnittet (2. Mosebok 3:14) blir gudsnavnet JHWH fortolket som en form av den hebraiske verbstammen HJH som betyr å være. Når Moses spør Gud om hva Gud navn er, slik at han kan fortelle hvem som har sendt ham, svarer Gud rett og slett: «Si ‘Jeg er!’ For jeg er.» Derfor, konkluderer denne fortellingen, kalte hebreerne Gud for «Han er»; JHWH blir forstått som en slik tredjepersonsform av verbet. En annen mulig måte å oversette det aktuelle uttrykket på, er å si at Gud svarer «Jeg er (nå engang) som jeg er!»

Når Gud skal presenterer seg selv, knytter altså ikke Gud noen som helst atributter eller presiseringer til hva eller hvem Gud er eller gjør. Gud konstaterer bare: Jeg er. Og det er nok. Det er egentlig alt Moses trenger å vite: Gud er. Hva eller hvem Gud er, vil vise seg etter hvert, gjennom Guds handlinger. Og det finner Moses ut ved å gå videre sammen med Gud.

Den senere tradisjonen var at hebreerne ikke uttalte gudsnavnet. Vi vet derfor ikke sikkert hvordan JHWH ble uttalt. Mange bibelforskere holder Jahweh for å være det beste forslaget. Men navnet var så hellig, så avslørende om du vil, at det altså ikke skulle sies høyt. I stedet sa folket «Adonai» (Min herre), «Elohim» (Gud), «HaShem» (Navnet) eller lignende. Selv Gud omgir seg med en form for sårbarhet. Ingenting er mer truende enn om noen stiller spørsmål ved ens rett til å være den man er.

Jeg er den jeg er! Det er det mest frigjørende et menneske kan si om seg selv. Alt annet vil vise seg etter hvert. Jeg trenger ikke settes i bås. Hvem er jeg? Jeg er! Vær stolt, menneske.

Om Menneskesonen

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 9. september.

For to uker siden var det Litteraturfest på Røros. Det var veldig gøy, rett og slett, med mye folk, god stemning og et interessant og inspirerende program.

Søndagen fikk jeg æren av å ha forfattersamtale med Sylfest Lomheim, professor (emeritus) i språkvitenskap og oversettelse og tidligere direktør i Språkrådet. Vi snakket om mange ting, med utgangspunkt i to bøker Lomheim har skrevet med ti års mellomrom: Tale er gull fra 2011 og Menneskesonen som han har gitt ut i år. La meg like gjerne hoppe til konklusjonen, først som sist: Jeg kan trygt anbefale begge bøkene.

Tale er gull er ei populærvitenskapelig bok om språkvitenskap. Lomheim skriver om talespråket, det viktigste innen språkuniverset, det kreative, utviklende og stimulerende. Vi mennesker utvikler vår identitet gjennom språklæring, skriver Lomheim. Vi former vår forståelse av verden og oss selv når vi beskriver virkeligheten, og vi former også språket på stadig nye og kreative måter ettersom verden og vi endrer oss. Denne utviklingen er ikke bare ønskelig, den er faktisk umistelig. Det er vår lek med språket som gjør oss til mennesker.

Videre skriver Lomheim om hvordan sivilisasjon og skriftspråk henger sammen, og om hvilken kraft som ble forløst den dagen mennesket lagde systemer for å skrive ned hva det tenkte, så og planla. Og samtidig: Selv om skriftspråket også har forløst enorme mengder kreativitet i form av litteratur, er tekst alltid mindre dynamisk enn tale. Derfor er det slik at «tale er gull»: Tekst absolutterer, lukker noe inne. Talen åpner opp, berører, forløser.

Til slutt skriver Lomheim om skjermen som kommunikasjonsmedium og «skrivebrett». Han er ikke veldig optimistisk på vegne av menneskeheten dersom vi knytter altfor mye av vårt språkspill til maskinene og til såkalt «kunstig intelligens». Jeg synes denne delen av boka hans har holdt seg godt gjennom de ti årene som har gått siden den kom ut. Koronatida har lært oss noe om videosamtalens begrensninger. Dette snakket vi også om på Litteraturfest.

Og så gikk vi videre til å snakke om Menneskesonen, som er en roman om Jesus fra Nasaret, eller Jeshua som Lomheim konsekvent kaller ham. Det er et dristig romanprosjekt, der Jeshua har jeg-stemmen i fortellingen. Forfatteren mener selv at det ikke er skrevet noen slik bok tidligere. Jeg aner hvorfor: I en tradisjonsstrøm hvor Jesus Kristus blir holdt fram som den som forener det guddommelige og det menneskelige, vil nok mange tenke at det er i overkant ambisiøst å skildre gudesønnens sjelsliv i romanform. Lomheims grep er at han tar gudesønn-komponenten ut av pakken. Det er mennesket Jeshua vi møter i denne romanen, og vel har han en hengiven gudstro, men han verken er eller ønsker å være Messias eller Guds Sønn.

En kan mene mye om et slikt prosjekt. Men selv jeg, som fastholder at Jesus var noe mer enn «bare» et menneske, leser Lomheims roman med glede. For måten han skildrer Jeshuas motivasjon på, kan jeg både kjenne meg hjemme i og bli begeistret av. Lomheim dikter fram en Jeshua som kjenner på utenforskap gjennom hele oppveksten, ettersom han er født utenfor ekteskap. Han er selv far til et barn som han har fått med en kvinne som er tvangsgiftet bort til en annen. Og han kommer fra fattige og enkle kår. Alt dette gjør noe med hans holdning til medmenneskene: Menneskesønnen blir revolusjonær, radikalt inkluderende, en som inviterer de utstøtte inn og reiser opp de som andre tråkker ned. Denne Jeshua møter jeg også i kirka.

Sylfest Lomheim har selv vært med på å oversette Matteus-, Markus- og Lukas-evangeliet i bibeloversettelsen av 2011. I dette arbeidet har han også tilegnet seg kunnskap om Palestina på Jesu tid, og han gjenforteller evangeliene på en uredd og uhøytidelig måte. Det fascinerer.

Og på ett område blir det høytid også i «evangeliet etter Lomheim»: Når Jeshua taler, da står tida stille. For han har talegaver av et kaliber som gjør at vi hører ekkoet av hans ord selv i dag, to tusen år senere. Sånt gir frimodighet til en prest og predikant. Jeg gir gjerne videre det jeg selv har lest og hørt. I dag anbefaler jeg derfor Lomheims Menneskesonen. Les!

Om å markere 90 år

Søndag 22. august 2021 markerte Røros menighet og Hådalen bygdelag 90-årsjubileet for gravplassen i Hådalen. Der holdt jeg følgende preken under gudstjenesten:

Vi markerer jubileum for gravplassen i Hådalen i dag. Til prekentekst i dag har jeg derfor valgt en tekst med tanke på nettopp denne markeringen. Jeg legger altså bort tekstene for 13. søndag i treenighetstiden, som er dagen i dag etter kirkeårskalenderen. Det er gode og tankevekkende tekster, det også, men ikke nødvendigvis 90-årsjubileumstekster. Vi skal i stedet lese fra Salmenes bok i Det gamle testamente, og hva passer da bedre enn å lese Salme 90, en salme som jeg nå vil lese i sin helhet. Den har overskrift «En bønn av gudsmannen Moses», og den lyder slik:

Herre, du har vært en bolig for oss
i slekt etter slekt.

Før fjellene ble født,
før jorden og verden ble til,
fra evighet til evighet er du, Gud.

Du lar mennesket bli til støv igjen
og sier: «Menneskebarn
, vend tilbake!»

For tusen år er i dine øyne
som dagen i går da den fór forbi,
eller som en nattevakt.

Du skyller dem vekk som en søvn om morgenen.
De er lik gress som svinner bort.

Det blomstrer om morgenen, så svinner det bort.
Om kvelden visner det og tørker inn.

Vi går til grunne ved din vrede,
redsel griper oss ved din harme.

Du setter våre synder foran deg,
det vi skjuler, stiller du i lyset fra ditt ansikt.

Alle våre dager farer forbi,
ved din harme går vi til grunne,
våre år er som et sukk.

Vår levetid er sytti år,
åtti når det er styrke til det.
De beste årene er fulle av strev og urett.
De går fort, og vi flyr av sted.

Hvem kjenner styrken i din vrede?
Din harme gir grunn til å frykte deg.

Lær oss å telle våre dager
så vi kan få visdom i hjertet!

Vend tilbake, Herre! Hvor lenge?
Ha medynk med dine tjenere!

Mett oss med din godhet om morgenen
så vi kan juble og glede oss alle våre dager.

Gled oss like lenge som du har kuet oss,
like mange år som vi har lidd vondt.

La din gjerning bli synlig for dine tjenere,
din herlighet for deres barn!

Måtte Herren vår Gud være vennlig mot oss!
La våre henders verk lykkes for oss,
ja, våre henders verk, la det lykkes!

Slik lyder Herrens ord.

Vår levetid er sytti år,
åtti når det er styrke til det,

sier Moses.

Det vil si, salmen er tilskrevet Moses, men det er nok neppe han som har skrevet teksten slik den er overlevert til oss. Men gammel er den, den er nok rundt to tusen fem hundre år gammel, denne teksten. Og selv om mange lever lenger enn sytti-åtti år, så er det jo ikke noe dumt estimat av et menneskeliv, dette. Om vi går rundt og leser datoer på gravsteinene her på kirkegården i Hådalen, vil vi nok finne at en god del faller sånn omtrent innenfor nettopp den alderen vi her snakker om, altså en 70-80 år.

Fortsett å lese «Om å markere 90 år»

Om budene

Denne prekenen holdt jeg på setergudstjenesten på Ljøsnåvollen søndag 8. august 2021, 11. søndag i treenighetstiden. I år var GT-teksten satt opp som prekentekst.

Det står skrevet i Andre Mosebok:

Gud talte alle disse ordene:
Jeg er Herren din Gud, som førte deg ut av Egypt, ut av slavehuset.
Du skal ikke ha andre guder enn meg.
Du skal ikke lage deg gudebilder, ingen etterligning av noe som er oppe i himmelen eller nede på jorden eller i vannet under jorden. Du skal ikke tilbe dem og ikke la deg lokke til å dyrke dem! For jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud som straffer barn i tredje og fjerde ledd for fedrenes synd når de hater meg, men viser trofast kjærlighet i tusen slektsledd mot dem som elsker meg og holder mine bud.
Du skal ikke misbruke Herren din Guds navn, for Herren frikjenner ikke den som misbruker hans navn.
Husk sabbatsdagen og hold den hellig. Seks dager skal du arbeide og gjøre all din gjerning, men den sjuende dagen er sabbat for Herren din Gud. Da skal du ikke gjøre noe arbeid, verken du eller din sønn eller din datter, verken slaven eller slavekvinnen din, verken buskapen din eller innflytteren som bor i byene dine. For på seks dager laget Herren himmelen og jorden, havet og alt som er i dem; men den sjuende dagen hvilte han. Derfor velsignet Herren sabbatsdagen og helliget den.
Du skal hedre din far og din mor, så du kan leve lenge i det landet Herren din Gud gir deg.
Du skal ikke slå i hjel.
Du skal ikke bryte ekteskapet.
Du skal ikke stjele.
Du skal ikke vitne falskt mot din neste.
Du skal ikke begjære din nestes hus. Du skal ikke begjære din nestes kone, slaven eller slavekvinnen hans, oksen eller eselet hans eller noe annet som hører din neste til.

(2. Mosebok 20:1-17)

Slik lyder Herrens ord.

I dag er det altså de ti bud som er søndagsteksten. Da er det ikke til å unngå at prekenen over teksten må få et visst undervisende preg, noe kateketisk over seg.

For de ti bud har alltid stått sentralt i undervisningen, i katekesen, om hva kristen tro er og handler om. Slik har det vært både i skolens kristendomsundervisning og i kirkas egen katekese. I mange kirkerom (og andre slags rom) henger det tavler med teksten til de ti budene. Og de som på noe tidspunkt har vært borti Martin Luthers lille katekisme, altså hans oversikt over katekesen, «barnelærdommen», kjernetekstene i kristen tro, vil huske at han har bygd denne opp rundt tre tekster: Fadervår, trosbekjennelsen og de ti bud, i tillegg til de to sakramentene dåpen og nattverden.

Og samtidig – siden vi nå er inne på Luther – så har kristen tro alltid vært tydelig på at de ti bud ikke er å forstå som en punktliste for praktisk fromhet. Det er ikke slik at kristen tro handler om å holde disse ti budene til punkt og prikke, punktum. I Mosebøkene leser vi at disse ti budordene var skrevet på steintavler som Moses hadde med seg ned fra Sinai-fjellet, etter at han hadde møtt Gud Herren der. Men kristen tradisjon har ikke vært like fokusert på dette med at disse ordene var skrevet i stein. Den kristne kirke har i grunnen vært mer opptatt av den loven som står skrevet i menneskenes hjerter.

Fortsett å lese «Om budene»

Om Olav, Karl og Kalle

Søndag 1. august 2021 feiret Glåmos menighet gudstjeneste på St. Olavs-rya. Ettersom dette var den søndagen som falt nærmest Olsok (29. juli), leste vi evangelieteksten for Olavsdagen og feiret gudstjenesten med motiver hentet fra St. Olavs liv. Her er prekenen jeg holdt ved steinalteret på Rya denne søndagen.

Jesus sa til alle: «Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal berge det. Hva gagner det et menneske om det vinner hele verden, men mister seg selv og går til grunne? For den som skammer seg over meg og mine ord, ham skal også Menneskesønnen skamme seg over når han kommer i sin og sin Fars og de hellige englers herlighet.»

(Luk 9:23-26)

Jeg bærer med meg to ting når jeg kommer gående inn på St.Olavs-rya i dag. Begge tingene handler om ting som har skjedd den siste uka. Det første er at det var Olsok på torsdag, Olavsdagen, minnedagen for slaget på Stiklestad i år 1030. Nå er det snart tusen år siden slaget. Ved Olsok er det alltid mange slags samtaler i kirka og i samfunnet om Olav den Hellige, om olavsarven og om hva vi skal tenke om denne krigerkongen som kastet fra seg sverdet, bekjente troen gjennom å bli svak, og som gjennom det ble Norges evige konge. Dette bærer jeg altså med meg hit i dag.

Det andre jeg bærer med meg, er opplevelsene fra musikkspelet Elden som hadde sin premiere på Røros onsdag i uka som var. Jeg har sett stykket mange år tidligere også. Men i år står jeg enda mer midt oppi det hele selv. For jeg har plutselig fått en liten rolle i ensemblet, som den karolinske feltpresten Nils Idman, som går rundt blant soldatene og ber for dem og med dem og som velsigner dem og som motiverer dem til kamp for sin konge, Karl XII, og sitt fedreland, og som går med dem inn i Norge, mot Trondheim og Røros.

Så i år har jeg følge av to krigerkonger hit inn til St.Olavs-rya, om jeg kan si det slik, både Olav Haraldsson og Karl XII. Og hver på sin måte bidrar de til å sette dagen og stedet i et eget lys.

De har jo noe til felles, disse to kongene. Begge to var ambisiøse. Begge to var hærførere. Begge to anla noen store militærkampanjer i Trøndelag. Og begge to mislyktes i sine hærtog. Olav falt på Stiklestad. Karl XII falt ved Fredrikshald (Halden), skutt av en skarpskytter hvis identitet forblir ukjent til denne dag. Kanskje var det en norsk soldat som traff blink fra avstand. Kanskje ble kongen skutt av en av sine egne. Ingen vet. Men den dagen kongen falt, var i hvert fall felttoget over. Det gjaldt både karolinerne i 1718 og Olavshæren i 1030.

Den senere historien ble imidlertid annerledes. Karl XII’s død betydde det Svenske storrikets sammenbrudd. Det absolutte monarkiets tid var over, og de neste vel femti årene fulgte en periode med parlamentarisme – et ganske unikt og tidlig eksempel på slikt styre, faktisk – under den såkalte Frihetstiden, fram til kong Gustav III tok kontroll over makten igjen gjennom et statskupp i 1772. Krigerkongens Karl XII’s ettermæle er blandet, om en kan si det slik; idealene hans kan vel ikke akkurat sies å ha hatt en ubetinget høy status i Sverige, og dødsdagen hans (30. november, ifølge svensk kalender) ble i mange år markert som minnedag først og fremst av nasjonalistiske grupper, for ikke å si nynazister og andre hvit-makt-grupper. Hva kongen selv ville tenkt om dette er jo ikke så godt å si.

Olavs død, på den annen side, førte i stedet til en form for samling av Norge om nye idealer, og da altså Olavs egne idealer. Kristenretten vant landet, om en kan si det slik. Denne lovsamlingen, som Olav hadde innført på Mostratinget i 1024, vant nå aksept og slo igjennom i alle lag av samfunnet. Treller fikk nye rettigheter, slik at stormenn og treller fra nå av skulle behandles likt etter loven. Det ble forbud mot kvinnerov og voldtekt, slaveri og utsetting av uønskede barn, syke og svake. Flerkoneri ble også forbudt. Kanskje var det ikke så rart at Olav møtte motstand blant de mektige i landet på disse endringene, og at konflikt rundt hans egen person var uunngåelig. Han måtte rømme landet, kom tilbake og falt så på Stiklestad. Men da han døde, vokste retten fram. For den fortellingen som ble fortalt etterpå, var den om en konge som kastet fra seg sverdet og overgav seg til sin skjebne uten vold og uten motstand. Slik hadde kongen selv til slutt vist at han var villig til å gi sitt liv og stille seg solidarisk med de svakestes sak. Og det var jo nettopp de svakestes sak Kristenretten handlet om.

Kirkas rolle midt i dette har vært ambivalent. Nils Idman, som jeg gir kropp og stemme til i Elden i år, var nok dypt overbevist om at Karl XII var konge av Guds nåde, og at hans handlinger var uttrykk for Guds vilje. Hva slags troskrise dette førte til da så mange av hans medsoldater frøs i hjel, det forblir nok for alltid en sak mellom ham og Vårherre. Men vi har bevart en del av det han sa og gjorde og erfarte, for Idman overlevde dødsmarsjen og ble et viktig øyenvitne til det som hadde skjedd, som prekte og skrev om det i ettertid. Uten ham, ingen Elden, kunne vi nesten til og med sagt.

Kristenretten som Olav sto for, var i aller høyeste grad et kirkelig anliggende. Når Olav fikk sin grav ved Nidelva, vokste etter hvert også Nidarosdomen og olavskulten fram. Noen av oss liker å bruke bildet av Nidarosdomen som Norges tuntre. Det viktigste bygget vi har i dette landet, er ikke en festning eller et slott for adel og overklasse. Det er et kirkerom som har tiltrukket seg pilegrimer av alle slag, også syke og utstøtte, i hundrevis av år.

Så har jeg også følge av en enda skikkelse til hit til dagens gudstjeneste, nemlig Karl XII’s navnebror Kalle, eller Karl Johan Lundgren som han egentlig heter, en av hovedpersonene i Elden. Hans liv skal akkurat til å begynne, han forlover seg, bygger seg et hjem og skal – viser det seg etter hvert – bli far for første gang. Men han tvinges ut i krigstjeneste for konge og fedreland. Og som så mange andre, ender han altså opp med å miste sitt liv under dødsmarsjen tilbake til Sverige. Han taper både krigen og livet. Men vi kan kanskje si at han vinner folkets hjerte hvert eneste år, når fortellingen spilles ut på Spellplassen bak Slegghaugene. Og den flammen som tennes i hjertene til publikum der, handler om håp og om fred. Hvis det er en sak det er verdt å gi alt for, må det vel være det.

I dagens evangelietekst, som er teksten for Olsok, sier Jesus at den som vil berge sitt liv må være forberedt på å miste det. Det finnes noe som er større og viktigere enn å vinne verden, større enn makt og ære. Det aller viktigste er å gi tro og håp til mennesker, og å spre kjærlighet hvor man kan og når man kan. Olavsarven handler om det. Elden handler om det. Og dagens gudstjeneste skal også handle om det samme. Når vi ber og synger sammen og velsigner hverandre, da kan det skje. Det er i hvert fall lov å håpe.  

Om at det er 22. juli (10 år etter)

I dag, 22. juli 2021, har jeg holdt følgende appell under minnemarkeringen på Nilsenhjørnet i regi av AUF og Arbeiderpartiet:

Jeg har en kaffekopp på kontoret. Jeg drikker fra den hver dag. På den koppen står det et sitat av dikteren og Arbeiderparti-mannen Johan Falkberget: It vørr redd. Da kjem vi aldri noen veg!

Det sitatet minner meg om dagene rundt 22. juli for ti år siden. Jeg skal forklare hvorfor.

Den 22. juli 2011 var en fredag. Jeg hadde gjort ferdig alle planene for den kommende søndagen og tenkte meg en tur på golfbanen. Jeg skulle bare sjekke nrk.no én siste gang. Der ble det meldt om en eksplosjon i Oslo sentrum. Jeg ble sittende. Så ble det bare verre. Verre enn jeg noen gang hadde kunnet forestille meg.

Etter hvert gikk jeg over gata og låste opp døra til kirka. Der var jeg mye de neste 48 timene. Jeg husker steinhella jeg fant bak kirka og la på et bord, og hvordan den ble fylt av telys. Jeg husker tårene folk gråt på skulderen min. Og jeg husker min egen følelse av apati: Hva nå?

Men det at vi var der, var en sterk handling i seg selv, og en protest mot gjerningsmannen og hans Eurabia-konspirasjoner og hat. Han ønsket å lukke samfunnet, han ville vi skulle sette opp stengsler oss imellom, nordmenn mot utledninger, sosialdemokrater mot andre og muslimer mot alle. I stedet åpnet vi opp alle dører, og sto sammen på tvers av alt hva vi ellers var og trodde eller ikke trodde på.

Søndagskvelden åpna vi kirkedørene igjen for en gudstjeneste for sorg og klage. Karolinerhæren kom fra spillplassen i uniformer. Det er den flotteste nattverdkøen jeg noen gang har sett. Vi sang «Til ungdommen», og jeg klarte ikke synge med, tårene bare rant, det var så sterkt alt sammen.

Under den gudstjenesten døpte jeg Anja, femten år gammel. Og jeg tenkte, og jeg sa, at hun representerte framtida. De som døde på Utøya var hennes generasjon, den som gjerningsmannen ville ta fra oss. Men sammen sa vi nei! Ingen skal få ta fra oss troen, håpet og kjærligheten.

Og så leste vi en bibelfortelling, om at Jesus møter disiplene sine igjen etter oppstandelsen, og at han egentlig bare sier én ting til dem: Vær ikke redde! Frykt ikke! Så jeg sa noe om det. At frykt kan gjøre at vi gjemmer oss for hverandre, at vi mistror hverandre, eller at vi gjør fæle ting mot hverandre. Men at kjernen i det jeg tror på, er at kjærligheten er sterkere enn døden, og at kjærligeten favner alle, og at vi kan ha tillit til hverandre, at vi ikke trenger å være redde, verken for universet eller for evigheten.

Jeg skjønner godt at mange var redde for ti år siden. Naturligvis var de det. Utøya ble forvandlet til et helvete på jord, og terroristen oppnådde nettopp det han ville: Terror. Jeg hadde vært livredd selv. Jeg vet også at mange har slitt hver eneste dag etterpå, enten fordi de ble skada eller fordi de var der og så og hørte og opplevde det forferdelige. Noen ganger er det helt riktig å være redd.

Men det både Jesus og Johan Falkberget sier, og som jeg også forsøker å si til meg selv og til alle andre som vil høre, det er at vi ikke trenger å være redde hele tida. Vi skulle ikke trenge å være redde for hverandre.

De fremmede er ikke uten videre farlige. Det at noen er annerledes, er ikke en trussel, det er en mulighet. Myndighetene forsøker ikke å lure oss. Virkeligheten er ikke en stor konspirasjon. Vi er ikke brikker i et spill hvor noen vil gjøre oss til slaver eller vil ødelegge alt det vi er glade i. 

Jeg er veldig glad for at vi, som samfunn, i det store og hele har valgt tillitens vei etter 22. juli 2011. Samtidig ser jeg at noen tenker og taler annerledes. Noen sprer budskap om at vi er hverandres fiender, at vi skal være redde hverandre.

Som prest og som kristen har et særlig ansvar for å tale til rette de som bruker kristendommen som unnskyldning for å spre konspirasjoner og frykt, enten det handler om muslimhets, jødehat, homofobi, høyreekstremisme, trumpisme eller koronavaksineskepsis.

Kjære alle sammen: Vi må alle gjøre vårt, der vi kan, for å bygge broer og ta bort stengsler. Det tenker jeg stadig på, når jeg tar en kopp kaffe på kontoret. Mye bra kan skje over en kaffekopp, eller noe annet godt å drikke. Da ser vi hverandre i øynene, og ser at vi ikke er så ulike. Vi må stadig fortelle hverandre at nei, vi faktisk ikke være redde for hverandre. Da kjem vi aldri noen veg.

Til slutt: AUF har de siste ti årene brukt slagordet «Ikke et minutts stillhet, men et liv i kamp.» Det er et godt slagord. Og likevel: Nå vil jeg, på oppdrag fra arrangør, be om et minutts stillhet, for alle ofrene, for deres minne. Aldri tie, aldri glemme.

La oss være stille sammen.

Takk.

Om den sterkeste kraften

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 8. juli.

Plutselig lå den der, midt på turstien: Kampesteinen. Den var på flere kubikkmeter, og hadde kommet ned fra fjellsida til høyre fra flere meters høyde. Kraften i fallet hadde vært nok til å kløyve steinblokka i to. Bruddflatene var klart synlige. Fallet måtte ha skjedd relativt nylig, for den lå der ikke forrige gang vi gikk samme løypa, det var elleveåringen og jeg enige om.

Så da ble det til at vi snakket om steinen mens vi gikk videre på vår vei mot toppen. Hva slags krefter var det egentlig som kunne ha satt steinen i bevegelse? Hvorfor hadde den løsnet fra fjellet og kommet styrtende nedover langs bergveggen?

Elleveåringen antok det var vannet som hadde skylda, enten i form av flom eller – kanskje aller helst – i form av is. For vannet utvider seg når det fryser, det hadde hun lært, og da kan det sprenge store sprekker selv i harde fjellet. Slik kunne steinen ha løsna. Men så da? Hva slags kraft er det som gjør at vannet renner, at det er i bevegelse, at det søker nedover, fyller sprekker og kløfter og bryter demninger og barrierer i stykker?

Tyngdekraften. Det er en voldsom kraft. Elleveåringen visste det også. Uten den ville vi blitt slynget av gårde fra kloden, men tyngdekraften trekker til seg og er helt avgjørende for livet på jorda. Det snakket vi også om, og jeg forklarte så godt jeg kunne at tyngdekraften er en så viktig kraft at jeg til og med lærte på skolen at den var en av de fire fundamentale kreftene i standardmodellen, sammen med elektromagnetisme og den svake og den sterke kjernekraften.

Så snakket vi litt om kjernekraft, om mulighetene som ligger der dersom vi klarer å temme den som energikilde, og om hvor destruktive krefter som kan utløses av relativt lite materie i en atombombe. Elleveåringen har vært i Hiroshima, så dette visste hun noe om.

Men hvilken kraft er egentlig den sterkeste? Det funderte vi litt på, der vi klatret mot toppen, motarbeidet tyngdekraften tilstrekkelig til at vi fikk forflytta oss oppover mot utsiktspunktet.

Vi snakket om det større bildet. At universet er så stort at vi ikke kan forstå det, og at vi er bittesmå støvkorn på en bitteliten planet i et enormt rom. Vi snakket om at avstandene i grunnen er like enorme også når vi zoomer inn på detaljene i det som er mindre enn oss: De minste tingene i virkeligheten er så små at vi heller ikke kan se det for oss eller forstå det. Vi mennesker er på sett og vis nokså middelmådige: Det er mye over oss vi ikke kan forstå eller ta inn, og samtidig er det mye under oss vi heller ikke er i stand til å se og gjøre noe med. Vi lever livene våre i en mellomsone; vi kan se et utsnitt av det elektromagnetiske fargespekteret, i en viss høyde, med et visst detaljnivå, innenfor et relativt kort tidsvindu. For det er bare å innse det: Selv et liv på hundre år er bare et blaff i Historien Om Alt. Middelmådige, altså.

Og likevel, sa elleveåringen, likevel kan vi snakke om disse tingene på en slik måte at vi både forstår ganske mye av universet og slik at vi forstår hverandre, eller i hvert fall tror at vi forstår hverandre. Ja, sa jeg, vi tror vi forstår hverandre, og når vi ser inn i en annens øyne, ser vi i grunnen et helt univers der også. Der er det også uendelig mye vi ikke vet eller forstår. Er det ikke veldig rart at vi forstår hverandre ganske godt likevel?

Så vi funderte litt på det, om det ikke er her vi er på sporet av den sterkeste kraften i universet. Språket, eller bevisstheten, eller evnen til å forstå et annet menneske. Empati. Eller kjærlighet. Ja, kjærligheten er sterkest, mente elleveåringen, for den får oss til å danne fellesskap. Og sammen forstår vi enda mer. Vi klarer til og med å lage vaksiner mot covid-19 på mindre enn et år. Ja, sa jeg. Kjærligheten er kanskje til og med sterkere enn døden. Det sier vi i kirka.

Vi ruslet nedover stien igjen, mens vi holdt hverandre i hendene. Kampesteinen lå der ennå.  

Om Sankt Hans

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 24. juni.

«Nå snur sola!» sier vi, selv om vi vet at det ikke er sola som snur, men jordas helning i forhold til rotasjonsbanen som endrer seg. Den nordlige halvkule har vippet mot sola de siste månedene, men fra nå av tipper den sakte, men sikkert tilbake.

«Sola står opp!» sier vi. «Sola går ned! Sola vandrer over himmelen!» – selv om vi egentlig vet at det er vi og jorda som vandrer, som roterer, som spinner av gårde, og at det er vi som kretser om sola og ikke omvendt.

«Det er midtsommer! Det er årets lengste dag!» sier vi (eller sa vi på mandag), og glemmer at på den sørlige halvkule, der har de nettopp hatt vintersolverv, og at lange, lyse netter ett sted betyr desto mer mørke et annet sted. En skulle nesten tro vi levde i antikken, at vi hadde geosentriske verdensbilder alle sammen, at vi trodde det var oss alt kretset om.

Sånn er det jo av og til. Ordene og bildene i dagligtalen er ikke helt i takt med de vitenskapelige modellene. Det er noe vi kan ha i bakhodet når vi leser tekster fra tidligere tider eller fra andre kulturer. Noen ganger bærer en tid eller en kultur på mer komplekse forestillinger enn det som synes på overflaten.

Nå snur sola sier vi, og bærer ved til Sankthans-bålet. Midt på sommeren, årets lyseste tid, faller merkedagen for en som kom for å rydde vei for en annen, en annen som skulle bli født i vinterens dypeste mørke seks måneder senere. Hans, sier vi. Jochanan sa foreldrene hans. Johannes sier vi, de gangene vi uttaler hele navnet.

De kalte ham Døperen. En anti-julenisse som mente det var langt mellom de snille barna, en streng eneboer, en eremitt i ørkenen, en botspredikant, en refser, kledd i kamelhårskappe, enkel i kosten – de påstår han levde av gresshopper og villhonning – og med et budskap som ikke var helt enkelt å svelge: «Øksen ligger allerede ved roten av trærne; hvert tre som ikke bærer god frukt, blir hugget ned og kastet på ilden!» Harde ord, det der. Og vi bærer ved til bålet og kaster på ilden, og levendegjør med det Johannes’ ord hver eneste midtsommer.

Men det er ikke ilden han huskes best for. Vel var han streng. Men noen ganger ble han mildere i blikket; de gangene han fortalte om han som skulle komme. Døperen, kalles han, men vi kunne like gjerne kalt ham pekeren. Han pekte på Jesus, han som kalles verdens lys.

«Nå snur sola» sier vi, som om sola danset rundt oss og ikke omvendt. «Nå lyser månen» sier vi, selv om vi vet at den ikke lyser, ikke egentlig, den reflekterer bare, kaster solens stråler videre, fra seg, som et speil og videre til oss, så vi kan se og ane hvor vi skal gå.

Evangelisten Johannes skriver om Døperen med samme navn: «Han kom for å vitne. Han skulle vitne om lyset, så alle skulle komme til tro ved ham. Selv var han ikke lyset, men han skulle vitne om lyset.» Som et speil, i en gåte, som en satellitt på himmelen, som en måne som kaster lyset videre. Sola er større. Sola er sentrum. Sola er den vi alle danser rundt.

Sankthansdagen aner vi lyset fra evigheten som omgir oss hele tiden, men som vi så lett glemmer. Vi har det med å glemme at vi kretser rundt den, at det ikke er slik at tiden (eller evigheten) kretser rundt oss, at det egentlig ikke er vi som er verdens navle. Det fantes kultur før vi begynte å synge, tro før våre tradisjoner, kjærlighet før vi ble elsket til verden.

Den kristne tro er ikke en nordisk oppfinnelse. Den oppsto i Asia, i Midt-Østen, i en annen tid enn vår. Men Jesus fra Nasaret har vandret helt til oss, sammen med den hellige Hans, antijulenissen, han som peker seks måneder lengre fram på han som skal komme, han som alt har kommet, slik evangelisten Johannes skriver: «Det som ble til i ham, var liv, og livet var menneskenes lys. Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det.»

Om alle disse dagene

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 10. juni.

Hver dag er en sjelden gave, en skinnende mulighet… Slik skriver Mads Nielsen i et dikt som også er tonesatt, og som synges i kirker, bedehus og forsamlingslokaler fra tid til annen. Komponisten het Oscar Bandsberg, leder for Frelsesarmeens musikkavdeling i Danmark.

Alle disse dagene som kommer og er og blir borte, hva fyller vi dem egentlig med? Det skjer verdensbegivenheter hver eneste dag. Men vel så viktig er vel alle de små hendelsene som former oss, hver for oss eller sammen, og som, sakte men sikkert, beveger verden og hjertene.

Nå beveger verdens seg i og for seg av seg selv. Eller, ikke «av seg selv», naturligvis, det er jo ytre krefter som har satt bevegelsen i gang, men den roterer nå videre etter faste mønstre. Jorda snurrer rundt seg selv, samtidig som den er i bane rundt sola, og sola farer også av gårde igjennom universet i hastigheter vi ikke er i stand til å begripe. Likevel opplever vi det av og til som om tida står stille.

Ettersom jorda roterer rundt slik den gjør, får kalenderen vår også noe gjentagende over seg. Datoen i dag, for eksempel, 10. juni, har en lang rekke med hendelser på CV’en sin. Et kjapt søk på nettet forteller oss at keiser Tenji av Japan, for øvrig den 38. keiseren i rekken, skal ha satt opp et vannur kalt Rokoku i den daværende japanske hovedstaden Otsu 10. juni i år 671. På samme dato i 1190 druknet Fredrik I Barbarossa, keiser av Det tysk-romerske riket, i elven Salef i dagens Tyrkia mens han underveis til Jerusalem med sin hær under det tredje korstog. Denne hendelsen har blant annet inspirert Umberto Ecos fabelaktige roman Baudolino, som jeg gjerne anbefaler som sommerlesning. (Alt av Eco er naturligvis lesverdig i seg selv, men i dette tilfellet løftes også opplevelsen av Tor Fotlands oversettelse eller – for det første kapittelets del – gjendiktning.) I 1596 oppdaget Willem Barents og Jakob van Heemskerk Bjørnøya den 10. juni; øya skal ha fått sitt navn etter en isbjørn som ble observert svømmende like ved, og 10. juni 1786 omkom hundre tusen kinesere da en skreddam dannet etter et jordskjelv kollapset og slapp løs voldsomme vannmasser. Av mer lokale hendelser kan det nevnes at våre naboer i øst produserte sin første Saab 10. juni 1947. Industrihistorie, altså.

Dagen er også en personlig merkedag for mange. Jeg kjenner opptil flere som feirer bursdagen sin på denne dagen. Nylig avdøde prins Philip var født på denne datoen for hundre år siden. Han delte bursdag med keiser Uda av Japan (867-931), samt andre storheter som Sondre Norheim, Judy Garland, Carlo Ancelotti og forbrenningsmotorens far Nikolaus Otto. Om disse har noe mer til felles enn å være født på samme dato, vet jeg ikke. Dagen i dag er dessuten nasjonaldag for Portugal, og for fem år siden ble fotball-EM sparket i gang på denne datoen; Frankrike slo Romania 2-1, og så lenge ut til å bli europamestre på hjemmebane, helt til de ble slått i finalen av – nettopp – Portugal. Og i morgen begynner EM igjen!

Hva fyller vi dagen med? I den store sammenhengen er livene våre bare et kort lysglimt i et uendelig hav av tid og rom, og mye av det vi ergrer oss over eller spiller krefter på er bare tomhet. Men samtidig er livene våre fylt av dyp mening, og vi får stadig nye muligheter til å gjøre godt. Mads Nielsens ord er ord til oss i dag, etter et år med krevende annerledesdager:

Hver dag er en sjelden gave, en skinnende mulighet.
Hver dag er på ny en nåde som stiger fra himlen ned.
Hver dag er igjen et ansvar, et nytt og et hellig krav.
Hver aften står hvite stjerner og spør deg hva du gav.
Hver aften står hvite stjerner og blinker i himmeriks by.
Hver morgen går Gud over landet og vekker din vilje på ny.

Om pinse (101)

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom onsdag 26. mai.

Pinsen kom og gikk, og nå er hverdagen i gang igjen. Hva skjedde? De fleste vet at jula har med Jesu fødsel å gjøre, og at påsken har noe med at han dør på korset. Men pinsen?

Jeg liker pinsen. Den kommer på i ordentlig fin tid av året, omtrent når vi endelig aner at det er et snev av sommer i lufta. Kveldene er lengre og lysere, og når det blir skumt kan vi tenne pinstirøke (eller bare et vanlig bål) og holde på stemningen mens vi ser flammene danse.

Den kristne pinsefortellingen er da også av det ildfulle slaget. Det hele begynte femti dager etter at Jesus hadde stått opp fra de døde, kan vi lese i Apostlenes gjerninger, ti dager etter den dagen vi i dag markerer som Kristi himmelfartsdag. Apostlene hadde ventet på et tegn disse ti dagene, og i mellomtida var de samlet for å be og holde hverandre med selskap. Og så ble altså hjertene og tungene deres satt i brann:

«Plutselig lød det fra himmelen som når en kraftig vind blåser, og lyden fylte hele huset hvor de satt. Tunger som av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. Da ble de alle fylt av Den hellige ånd, og de begynte å tale på andre språk etter som Ånden ga dem å forkynne.» (Apostlenes gjerninger 2:2-4)

For å forstå hva det er som beskrives her, hjelper det å vite at dette er en mot-fortelling til en annen fortelling fra Bibelen, nemlig den om Babels tårn (1. Mosebok 11). Babelsfortellingen avsluttes med at menneskene begynner å snakke ulike språk, noe som gjør at de ikke lenger blir i stand til å samarbeide, og slik blir de spredt utover jorden. Pinsefortellingen, derimot, er en Babels tårn-fortelling i revers: Der språkene tidligere har satt skiller mellom folk, blir de nå knyttet sammen i et nytt fellesskap på tvers av språk og kulturer.

Dette fellesskapet kjenner vi i dag som den kristne kirke. Tre tusen ble døpt denne første pinsehelga, leser vi. Det som til da hadde vært en person-kult tok de første spede steg i retning institusjonalisering, og apostlene begynte å skjønne at det de var forkynte ikke bare hørte til på ett sted i et begrenset tidsrom, men omfattet alt og alle, alltid og alle steder.

Den kristne pinsefesten bygger videre på motiver knyttet til den jødiske pinsefesten. Den ble feiret til minne om at Moses fikk Loven på Sinai. I kristen tradisjon har man forkynt at Ånden lærer menneskene hva som er rett, uavhengig av en åpenbart eller nedskrevet lov eller ikke, fordi Ånden rett og slett er kjærlighet, og kjærligheten er oppfyllelsen av loven. Kjærlighet, medmenneskelighet, forståelse og empati ligger også til grunn for alle slags menneskelige fellesskap. Det forsøker kirka å bygge på i alt det den sier og gjør.

Men Ånden er ikke en eksklusiv kirkelig sak. I åpningsversene av Første mosebok leser vi at Guds Ånd svevde over urhavet allerede i skapelsens morgen, og Guds pust (eller ånde) inn i menneskene omtales like gjerne som Guds Ånd. Begrepene Ånden og Livgiveren brukes om hverandre i trosbekjennelser og andre tradisjonelle formuleringer. Jesus pustet Ånden på disiplene allerede like etter oppstandelsen, kan vi lese i Johannes 20. Ånden har alltid vært der, og vil alltid være der hvor det er liv og kjærlighet og mellommenneskelighet.

Men pinsefesten handler altså om hva som kan skje når mennesker opplever å bli fylt av Ånden, altså når kjærligheten berører oss på en gjennomgripende måte. Da oppstår det nye bånd og nye fellesskap. Både kirka og alle andre fellesskap trenger dette jevnlig.

Derfor feirer vi en egen fest for kjærlighet og fellesskap. Det er jo det livet og hverdagene handler om, alt det som finnes mellom fødsel – altså jul – og død – altså påske. Og i den grad vi bærer på et håp om et liv og fellesskap utover dette, er det også Åndens gave. Det er pinse.