Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Preken under felleskirkelig temagudstjeneste i Bergstadens Ziir søndag 19. november 2017 under overskriften «Mennesker er ikke til salgs!»:

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:

Disiplene kom og spurte Jesus: «Hvem er den største i himmelriket?» Da kalte han til seg et lite barn, stilte det midt iblant dem og sa: «Sannelig, jeg sier dere: Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket. Den som gjør seg selv liten som dette barnet, han er den største i himmelriket.

Og den som tar imot et slikt lite barn i mitt navn, tar imot meg. Men den som lokker til fall en av disse små som tror på meg, han var bedre tjent med å få en kvernstein hengt om halsen og bli senket i havets dyp.

Pass dere for å forakte en eneste av disse små! For jeg sier dere: De har sine engler i himmelen som alltid ser min himmelske Fars ansikt. Menneskesønnen er jo kommet for å berge de bortkomne.

Hva mener dere? Dersom en mann har hundre sauer og én av dem går seg vill, lar han ikke da de nittini være igjen i fjellet og går og leter etter den som er kommet på avveier? Og skulle han finne den – sannelig, jeg sier dere: Da gleder han seg mer over denne ene enn over de nittini som ikke har gått seg vill. Slik vil heller ikke deres Far i himmelen at en eneste av disse små skal gå tapt.»

(Matteus 18:1-6,10-14)

Slik lyder det hellige evangelium

I

Mennesker er ikke til salgs!
Sier vi.
Og vet samtidig at det ikke er sant.
Mennesker er til salgs. Hele tida.
Selv Jesus ble solgt en gang. Summen var tretti sølvpenger.

Da fotballspilleren Neymar ble solgt fra Barcelona til PSG, var prisen på sin side på hele 222 millioner euro, det vil si like over 2 milliarder kroner. Men det hører med til akkurat den historien at Neymar selv var svært fornøyd med akkurat den overgangen.

Jeg er også til salgs. Ikke hele tida, men deler av tida. Tida mi, arbeidstida mi, er til salgs, sammen med mitt fokus og mine personlige ressurser. Sånn er det med mange av oss mennesker: Vil stiller oss til disposisjon for en arbeidsgiver, yter hva vi kan og får betalt for det. Så forventes det til gjengjeld et fokus og en lojalitet som ofte går langt ut over det vi føler eller kan finne av indre motivasjon.

Mennesker er til salgs. Men det er altså store forskjeller ute og går her. Det er stor forskjell på å selge sin arbeidskraft, helt frivillig, på det å få betalt for å gjøre en meningsfull jobb på den ene sida, og på det å være solgt med hele seg inn i slaveriet på den andre sida.

For å sette det på spissen: Vi kan betale et barn ukepenger for å gi det motivasjon til å hjelpe til hjemme. Vi kan kjøpe noe av et barns tid. Slik sett kan også et barn være til salgs. Men dette er samtidig noe helt annet igjen enn å selge et barn til mennesker med onde hensikter.

Mennesker er ikke til salgs! Hva er det egentlig dette slagordet handler om? Svaret er at mennesker ikke skal utnyttes. Mennesket skal ikke bli redusert til et middel for å oppnå noe, bli noe vi utnytter uten tanke for det enkelte mennesket. Mennesket skal være et mål i seg selv. For et menneske er noe uendelig verdifullt. Det kan ikke prissettes i kroner og øre, euro eller dollar – eller sølvpenger.

II

Mennesker er ikke til salgs!

Dette er altså ett av slagordene vi har fått med oss inn i markeringen av det såkalte reformasjonsjubileumsåret.

Fortsett lesing »

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 16.11.2017

Søndag 12. november feiret vi Harry Potter-gudstjeneste i Røros kirke. Det var andre gang vi gjorde dette, og vi kommer til å gjøre det igjen.

En grunn er at det er gøy. Det er faktisk en god grunn. Liturgi er en lek, et samspill, en dans, et drama. Der må smilet også med av og til. En annen grunn er at Harry Potter-bøkene er stor litteratur. Men i tillegg kan det gis mer prinsipielle begrunnelser.

I Røros menighet feirer vi et stort mangfold av ulike gudstjenester i løpet av et år. Noen av disse er «bindestreksgudstjenester», altså gudstjenester med et sammensatt bindestreksnavn med en foranstilt forklaring. De siste årene har vi arbeidet fram både fôrbonde-messe og Falkberget-messe hos oss, og vi feirer setermesser og sportsgudstjenester innimellom familiemesser og ung messe. Sistnevnte har vi ei stund feiret under overskriften Soul Church (sammen med Soul Children), og vi har fått enda noen tilskudd til mangfoldet gjennom sik-messe ved Aursunden og – nå sist – Harry Potter-gudstjeneste i Ziiren.

Dette mangfoldet speiler i bunn og grunn det kirka kaller inkarnasjonen, altså det teologiske dogmet om at Gud ble menneske i og med Jesus fra Nasaret. Gud trådte inn i tida, bekjenner kirka, og gikk med hele seg inn i en bestemt kultur på et bestemt sted i et bestemt tidsrom av universets historie. Men historien slutter ikke der. Jesus er etter sitt ord og løfte med oss alle dager inntil verdens ende, og Kristus inkarneres stadig på nytt og på nytt, på nye steder, i nye kulturer, i nye språk og på nye måter, alle steder hvor mennesker samles i Den treenige Guds navn, øser opp vannet og deler brød og vin.

Har egentlig Harry Potters trollmannsverden noe i et kirkerom å gjøre? Fortsett lesing »

Søndag 12. november 2017 feiret vi Soul Church med Harry Potter-tematikk i Bergstadens Ziir. I tillegg til at deler av musikken under gudstjenesten samt tematikken under bønnevandringen var inspirert av bøkene og filmene om den unge trollmannen, holdt jeg to potterske taler den dagen, først en dåpstale og så en preken. Her følger begge.

Bakgrunn:

Dåpstale:

Noe av det første som møter små hekser og trollmenn når de begynner sin skolering i hekseri og trolldom ved Galtvort, er valghatten. Valghatten sorterer nye elever ved skolen i fire hus: Griffing, Håsblås, Ravnklo og Smygard. Dere finner igjen de fire husene i en av stasjonene under bønnevandringen senere i gudstjenesten. Hvert av husene er knyttet til en av de fire grunnleggerne av Galtvort, og huset bærer denne grunnleggerens navn og representerer grunnleggerens personlige egenskaper. Huset man har blitt sortert inn i, blir det nærmeste man kommer et hjem den tida man er elev ved skolen.

hogwartspergamentI dag skal lille Thea bæres til dåpen. Her ønsker vi henne velkommen, i Guds hus. Og hva mer er: I dåpen skal hun døpes til Kristus Jesus, han som er kirkas grunnlegger, eller (mer presist) troens grunnlag.

Og denne lille forskjellen mellom valghatten og dåpssakramentet er en viktig forskjell: Her, ved døpefonten, fordeles vi slettes ikke i ulike kirker eller rom. I dåpen minner Gud oss tvert imot på at vi alle hører sammen, at vi alle er ett. Vi er alle del av Jesu Kristi verdensvide kirke. Det oppmuntrer oss til å søke sammen.

Og vi hører alle sammen med Jesus. Den ene. Kirka har mange helter, mange helgner, mange forbilder som har vandret rundt blant oss. Men Jesus er likevel den ene, han som kalles Sønnen. Og han inviterer oss alle inn til fellesskap med seg, og til enhet i mangfoldet – i ham.

Thea: I dag tar menigheten imot deg med takk og glede, her i Guds hus. I dåpen forenes du med den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus.

Preken:

Apostelen Paulus skriver i sitt brev til menigheten i Galatia:

Dere er alle Guds barn ved troen, i Jesus Kristus. Alle dere som er døpt til Kristus, har kledd dere i Kristus. Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus.

(Galaterne 3:26-28)

Og Jesus Kristi kirke svarer:

Slik lyder Herrens ord.

I

I dag feirer vi Harry Potter-gudstjeneste. Det er andre gangen vi gjør det her i Røros menighet. I fjor feiret vi en tilsvarende gudstjeneste på Allehelgenssøndag. Vi hadde Harry Potter-fest på Allehelgensaften, den kvelden hvor man i folketroen har tenkt at skillet mellom de levendes og de dødes verden er litt tynnere. En magisk kveld, full av overnaturlige fenomener. Det passa i grunnen bra å ta steget inn i Harry Potters magiske verden den kvelden.

23517435_10155703290396142_2929531488792006166_nI år har vi av praktiske grunner lagt gudstjenesten til helga etter Allehelgen. Allehelgensaften var forrige lørdag. Så da er kanskje ikke koblinga like åpenbar. En helt vanlig søndag, og så har vi plutselig invitert hekser og trollmenn inn i kirka.

Hva er egentlig koblinga mellom Harry Potter og kirka? Noen spør om det. Og ser man bare på det utvendige, da kan man jo kanskje lure litt på hva hekser og trollmenn har i kirkerommet å gjøre.

Men vi skal ikke bare se på det ytre. Vi skal også se til hjertene. Og i hjertet av fortellingene om Harry Potter, der ligger det et budskap som er nært i slekt med den kristne fortellingen. Vi leser om kampen mellom det gode og det onde, om en som er utvalgt til å stå fremst i kampen, og om kjærligheten som er sterkere enn døden. Disse parallellene til fortellingen om Jesus blir i grunnen bare tydeligere og tydeligere jo lenger ut i bokserien vi kommer.

Fortsett lesing »

Om Halloween

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 2.11.2017 under overskriften Knask eller knep!

Overgangen mellom høst og vinter – høstvinteren, om du vil – er en tid preget av at livet slipper taket. Bladene på trærne gulner, visner og faller av, før snøen til slutt legger seg som et teppe over det brunvisne, som «himmelsk korrekturlakk over feilstavet sommer» slik Anne Grete Preus så treffende beskriver det. Og så, plutselig en kveld, banker døden på hos deg.

Jeg mener ikke å skremme deg, kjære leser. Jeg sier ikke du skal dø – ennå. Men vi skal alle dø en dag. Døden er som kjent en del av livet. Når du en kveld i slutten av oktober får besøk av hekser, spøkelser, smådjevler eller zombier som ber om knask, da er dette nettopp en påminnelse om at vi lever våre liv midt i dødens verden.

Skikken med en egen fest satt av til å utforske grenselandet mellom livets og dødens verden er eldgammel. Kirka begynte tidlig å feire sine martyrer, de vitnene som hadde lidd døden for sin tros skyld. Da var det dødsdagen deres som ble merkedag, ikke fødselsdagen. Etter hvert ble det såpass mange helgner og merkedager å holde styr på at det ikke er vanskelig å forstå at en viss oppsamling var fornuftig. Derav kirkas allehelgensfest.

Første søndag i november heter Allehelgenssøndag. Den kommer ikke alene, den er en del av en merkedag-trio. Dagen før Allehelgensdag kalles Allehelgensaften, mens dagen etter Allehelgensdag fra gammelt av het Allesjelersdag. Alle disse dagene handler om menneskenes forhold til døden, men på litt forskjellige måter.

Fortsett lesing »

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 19.10.2017

Jeg var et lesende barn. Det var Donald som hjalp meg i gang. Ikke Trump, altså, men Duck. Mine foreldre leste Donald-historier for meg, og jeg lærte dem mer eller mindre utenat. Neste steg besto i å avkode den memorerte teksten i bokstavene på tegneseriesidene. De Donald-bladene vi leste den gangen hadde tekst i STORE BOKSTAVER. De små lærte jeg ikke skikkelig før et stykke uti første klasse.

Noen barn trives bedre på skolen enn andre. For min del var skolearbeidet lystbetont. Jeg likte å lese, jeg likte å skrive, jeg likte å regne, jeg likte å arbeide med oppgaver. Ikke minst: Jeg syntes det var spennende å lære nye ting. Det siste synes jeg ennå; jeg blir stadig overraska over hvilke tema som blir interessante når jeg bare får gravd litt i dem.

Det hender jeg leser intervjuer med A-, B- eller C-kjendiser som kommer med utsagn av typen «Jeg var nok ikke den enkleste eleven å ha med å gjøre på skolen.» Sånt har jeg aldri kjent meg igjen i, ei heller blitt så veldig sjarmert av. Jeg var et relativt veloppdragent, lydig og skoleflinkt barn. Bøkene er dessuten fortsatt mine venner. Jeg tror det er sant som George R.R Martin har skrevet et sted: Den som leser, lever tusen liv før han dør; den som ikke leser, lever bare ett.

Derfor er det ikke vanskelig for meg å ane noe av den krisen det er å ikke kunne lese i det hele tatt. Analfabetisme tar ikke bare de tusen liv fra deg, den reduserer dessuten mulighetene i det ene livet dramatisk. Vil du ta framtida fra en nasjon, skal du ta skolen fra barna.

Søndag 22. oktober er dagen for årets TV-aksjon. I år går pengene som samles inn til UNICEF og deres arbeid for å sikre skolegang for barn i krigsherjede områder. De fem fokuslandene – Colombia, Mali, Sør-Sudan, Syria og Pakistan – sliter med ulike utfordringer. Men det de har felles er at år med krig og konflikt har ført til massive ødeleggelser på skolebygg og annen infrastruktur samt sendt både elever og lærere på flukt i ulike retninger. Såkalt «brain drainage» er i det hele tatt et stort problem når krig og konflikt herjer. Dette er også en måte å ta framtida fra et samfunn på: Med lærere og andre akademikere forsvinner ikke bare kunnskapen om fortida, men også mulighetene til å ta de riktige grepene for framtida. Jeg tror ikke barn i Syria har noe særlig tilgang på Donald-blader heller.

Denne torsdagen får du derfor følgende oppfordring, klart og tydelig: Ta ut rikelig med kontanter før søndag, og ta godt imot bøssebærerne som banker på hos deg. «Hvert barn er en mulighet» sier UNICEF. Kanskje var du som meg og fant deg lett til rette på skolen. Eller kanskje kjente du mer av C-kjendisens skoletrøtthet i kroppen. Enten det nå var slik eller sånn: Vær med og gi framtida tilbake til et barn et sted i verden, du også.

 

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 5.10.2017

Eg berre spøre, eg.

Kem va da so eigde jordo på Adam
si tid? Og kem e da so eige jordo
no?

Ka e da so har skjedd midt i mydlo?

(Oskar Stein Bjørlykke: Stein Klure)

Denne høsten markerer Røros menighet, sammen med resten av Den norske kirke, at det har gått fem hundre år siden starten på den idéhistoriske omkalfatringsprosessen vi kaller reformasjonen. Markeringen skjer gjennom en serie på fire temagudstjenester.

Den første gudstjenesten, som ble feiret i slutten av august, hadde Nåden alene som tema. Preken handlet om avlatshandelen, altså den tematikken hele reformasjonen sprang ut av. Den som vil lese prekenen kan finne den på http://wp.me/p4b9F-Ya. For den som ikke vil lese hele kommer en kortversjon her:

Martin Luthers uenigheter med pave og kirkeledelse begynte i en diskusjon om hvorvidt det gikk an å kjøpslå med Gud. Luthers svar var tydelig: Gud er suveren. Alle de gode ting som Gud gir oss er gaver. Og en gave er som kjent noe man ikke betaler for. Du kjøper den ikke, for da er den ingen gave. Dette er grunnmuren, på sett og vis, i det som kalles reformatorisk kristendom: De grunnleggende tingene i livet kommer til oss som gaver.

Søndag 17. september, midt i perioden som var satt av til Røros kommunes klimadager, var tida kommet for den andre temagudstjenesten. Denne hadde fått overskriften Skaperverket er ikke til salgs. (Disse temaene er fastlagt av Det lutherske verdensforbund, som er et fellesskap bestående av lutherske kirker i nærmere hundre land verden over.) Så da hentet vi fram igjen gave-motivet i kirka. Livet er gave. Skaperverket myldrer av liv og muligheter, og er i seg selv en gave. Vår plass i dette er også en gave. Guds gave.

Men, sa vi så, da følger det av dette at skaperverket strengt tatt ikke er vårt. Vi er riktignok plassert her, midt i det, for å passe på det, for å dyrke og passe hagen som det står et sted i Skriften, for å være Guds gartnere, rett og slett. Men det betyr ikke at vi kan skalte og valte med skaperverket akkurat slik vi selv vil. I haven er det både gave og oppgave. Vi står ansvarlige, overfor Gud, overfor hverandre og overfor de som kommer etter oss.

Jeg er – sikkert ikke overraskende! – blant dem som tror at dette perspektivet fortsatt har noe for seg, selv om det har gått fem hundre år siden Luther og godt over to tusen år siden skapelsesmytene i Det gamle testamente fant sin endelige form.

Fortsett lesing »

Om biskop Herborg

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 21.9.2017

Menighetene i Nidaros har fått ny biskop. Hun heter Herborg Oline Finnset. Før hun ble utnevnt til biskop var hun prost i Strinda. Blant en rekke gode kandidater ble hun til slutt løftet fram som den ene.

I biskop Herborg får vi som er prester i Nidaros bispedømme en ny sjef. Jeg ser fram til å være en del av kollegiet hennes. Jeg tror hun kommer til å lede oss på en både trygg og tydelig måte. Og jeg kjenner at jeg er både stolt og glad over å være en del av ei kirke – Den norske kirke – hvor nettopp Herborg kan bli toppleder.

Den verdensvide kristne kirke er en nokså brokete forsamling. Annet er kanskje ikke å vente; vi snakker tross alt om en tredel av verdens befolkning, sånn røfflig. En ting har vi likevel felles, vi som regner oss som en del av kirka, midt i all verdens uenighet: Vi vender oss til fortellingen om Jesus Kristus når vi skal lete etter svar på spørsmålet om hvilken Gud vi tror på. Kristendom er, kort og godt, en tro som sier at Jesus fra Nasaret viser oss Gud på avgjørende måter.

En Gud som tilgir sine fiender? En Gud som velger seg de fattige og utstøtte framfor de rike og populære? En Gud som krysser sosiale og kulturelle grenser for å se det enkelte menneske? En Gud som går inn for å knuse døden innenfra? Sånt kan man ikke uten videre filosofere seg fram til. I fortellingen om Jesus er det likevel en sånn Gud vi ser. Kristen tro begynner der, og tar så ting derfra.

Men hva har dette med biskop Herborg å gjøre? Jeg kommer til det nå. For: På samme måte som Jesus Kristus viser oss Gud, er kirka et sted som på ulike måter skal vise oss Jesus. Og da betyr det selvsagt en hel del hvilke ledere vi har. Kirkelige ledere er ikke bare administratorer. De er også liturger, hvilket betyr at de er aktører i et symbolunivers der Jesus skal bli synlig.

Fortsett lesing »