Om å takke av en musikkens mester

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 26. januar under overskriften «Thank you, Maestro!»

Søndag 7. august 2005 var jeg nytilsatte prest på Røros, og jeg skulle på jobb i Brekken kirke for første gang. Det var kveldsmesse. Vi sang siste linje av inngangssalmen da orgelet plutselig gav fra seg et sukk. Så gikk lyset. Det var strømbrudd i bygda, og de eneste vi hadde igjen å navigere etter i det dunkle kirkerommet var lysene på alteret.

Når viftene ikke lenger blåser, er heller ikke orgelet spillbart. Jeg fulgte liturgien, fremsa nådehilsenen og ledet an i syndsbekjennelsen. I mellomtida reiste kantor Stephen Hicks seg fra orgelkrakken. Han tok med seg salmeboka, ruslet ned trappa til våpenhuset og videre inn hoveddøra før han satte seg ved pianoet framme til høyre i kirkerommet. Resten av gudstjenesten spilte han derfra, i det lille lyset som fantes. Da det var tid for innsamling av takkeofferet, satte han i gang med en Chopin-vals som han spilte utenat. Det var et slikt overskudd og en slik spilleglede at jeg bare ble stående og måpe.

Jeg hadde allerede forstått at jeg hadde fått jobb et sted hvor jeg skulle få samarbeide med en fabelaktig god musiker. Den kvelden i Brekken kirke begynte det å gå opp for meg hvor god han egentlig var.

I årene som har gått, har jeg fått stadige påminnelser om akkurat det. Jeg forsøker med jevne mellomrom å minne meg på at liturgi er en form for lek. En blir glad i lekekameratene sine. Jeg har hatt en fabelaktig fin lekekamerat i Stephen, og det vil jeg alltid være takknemlig for. Kirkelivet med ham har vært preget av en overflod av musikalitet, morsomme og lærerike samtaler, og Gullikstad har vært et sted for gjestfrihet og varme øyeblikk. Et par ganger har jeg til og med fått høre: «Not bad!» Hvor ofte jeg har lyttet til orgelspillet hans og tenkt på hvor heldig jeg er som kan gjøre dette i arbeidstida, har jeg helt mistet oversikten over.  

På søndag spilte kantor Stephen sin siste gudstjeneste som kantor i Bergstadens Ziir. Nå blir han pensjonist. Jeg har fått en ny og skikkelig fin lekekamerat i vår nye organist Alf Hulbækmo, og har mye å glede meg til. Stephen og Georgina blir boende på Gullikstad. Vi kommer til å få høre hans fenomenale orgelspill i framtida også. Men nå på søndag blir Maestro Stephen altså 74 år, og vi kan ikke annet enn å unne ham noen gode pensjonistår.  

Jeg håper likevel alle skjønner det jeg skriver nå: I et kvart århundre har vi hatt en konsertorganist i verdensklasse i menigheten hos oss. Den slags er faktisk ikke noe man får oppleve alle steder. Det har vært et privilegium, både for prest og menighet.

Når jeg er på mitt mest begeistrede – for eksempel etter Widors Toccata som konklusjon på en vielse – hender det at jeg sier at Stephen spiller aldeles guddommelig. Slike ord skal ikke sitte for løst i kirka (heller), men noen ganger blir ingen ord for store.

Jeg tenker at musikken er en av Guds gode gaver, på samme måte som andre vakre, skjønne og kreative ting er det. Jeg håper og tror at evigheten er et musisk sted, og jeg tenker at det å musisere sammen med andre er noe av det mest intenst relasjonelle som fins. Og relasjon og tro hører sammen. Musikken kan være en veiviser til Gud, og troen kan akkurat like gjerne næres av toner som treffer hjertet som av ord som finner veien til menneskesinnet.

Så i dag takker jeg maestroen for musikken! Kirkemusikken er både formidling og omsorg, den er klingende trøst og inspirasjon, og gir både glede og livsmot. Vi har alle blitt rikere av de tjuefem årene Stephen har tjent oss, og det fortjener han all mulig hyllest for. 

Om Tjuendedags-Knut

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 12. januar

«Tjuendedags-Knut jager jula ut!» lærte jeg hjemme. Tjuende juledag, altså 13. januar, har derfor blitt stående i min bevissthet som dagen da jula skal ryddes ut. Man hører på sin mor.

Knud Eriksson Lavard, hertug av Slesvig, ble drept av sin fetter Magnus den sterke 7. januar 1131 som del av maktkamp om den danske tronen. Knud ble helgenkåret i 1169, og fikk som helgener flest dødsdagen sin som minnedag. Knutsdagen fikk ifølge historiske kilder nokså raskt status som den første hverdagen etter jul mange steder.

Men 7. januar er altså ikke tjuendedag jul, men fjortende. Dermed burde det egentlig være trettendedag jul, 6. januar, Helligetrekongersdagen, som var dagen da jula skulle ryddes ut, og jeg burde lært at det er trettendedags-Knut som driver jula ut. Men ryddedagen har opp igjennom historien blitt forskjøvet med ei uke. Hvorfor skjedde dette?

En mulig forklaring er at utsettelsen handler om nettopp trettendedagen, som var og er en viktig merkedag i seg selv. Minnedagen for de hellige tre konger som hyllet Jesusbarnet med gaver er en stor kirkelig festdag, ikke minst i Sverige, og slike festdager i den liturgiske kalenderen får gjerne en såkalt «oktav-feiring» etter seg, altså ei hel uke der festen «henger igjen», så å si. I lys av dette var det ikke så unaturlig å holde på jula til tjuendedagen.

En annen mulig forklaring er at minnedagen for Knud Lavard etter hvert kan ha blitt blandet sammen (eller gjensidig påvirket av) minnedagen for en annen Knut, nemlig Knut den hellige, som hadde sin dag 19. januar. Hvorfor man da skulle havnet på 13. januar som en slags «mellomløsning» er ikke så godt å si, men det kan igjen ha sammenheng med oktav-motivet knyttet til 6. januar. Det kan også ha spilt inn at utsettelsen med ei uke sørget for at de gamle datoene for det hedenske midtvinterblotet i midten av januar også ble omfattet av juletida.

Hvordan den nå var og er og blir: Med tida ble det slik i både Sverige og Finland og Norge at Knut ikke kom for å rydde ut jula før tjuendedagen.

Og slik er det fortsatt hjemme hos oss. Eller, det vil si, det er ikke helt slik likevel. For vår eldste datter er født på attende dag jul, og vi har gjerne ryddet ut jula før bursdagen hennes for slik å skille de to feiringene fra hverandre. Du kan si mye om svensk-danske helgenhertuger, men minnedagene deres sliter med å utkonkurrere barnebursdager.  

Men for å gjøre et forsøk på å konkludere: Selv om jula ikke varer riktig helt til påske, så er det en god skikk å holde jul, eller i det minste å ha juletreet stående, helt til 13. januar. Ja, en må gjerne holde jul enda flere dager også. Jeg kjenner folk som teller førti juledager og gjør tapre forsøk på å holde liv i juletreet helt til Kyndelsmesse.

Skikken med å holde jul helt til tjuendedagen er nok under et visst press, ikke minst fordi jula begynner stadig tidligere. Hjemmefra har jeg også med meg at juletreet ikke skal pyntes før lillejulaften. Der er jeg nok i mindretall. Men det ene trenger jo ikke utelukke det andre. Om du setter opp treet første desember, kan du fortsatt ha det stående til 13. januar.

Skikken med juletrefester på nyåret holder seg ellers godt i distriktet vårt. I år kunne vi samles igjen for første gang på tre år. Mange møtte opp, gikk rundt juletreet og sang om det grønne, glitrende treet. Det var veldig gledelig. Jeg gleder meg allerede til neste jul.

Preken under midnattsmesse i Røros kirke nyttårsaften 2022

Det står skrevet i evangeliet etter Lukas:

Jesus fortalte denne lignelsen: «En mann hadde et fikentre som var plantet i vingården hans. Han kom for å se etter frukt på det, men fant ingen. Da sa han til gartneren: ‘Nå er det tredje året jeg kommer og leter etter frukt på dette fikentreet uten å finne noe. Hugg det ned! Hvorfor skal det stå der og suge ut jorden?’ Men gartneren svarte: ‘Herre, la det stå dette året også, så skal jeg grave omkring det og gjødsle det. Kanskje det da vil bære neste gang. Hvis ikke får du hugge det ned.’»

(Luk 13:6-9)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

Jeg vet ikke hvordan det er med dere, men jeg liker at ting gjentar seg på kjente måter. Sagt på en annen måte: Jeg liker tradisjoner. Forandring er uunngåelig, men jeg liker at ikke altfor mye forandrer seg om gangen. Alt har sin tid, som vi hørte lest så vakkert her i stad, og det lever jeg godt med. Men når det er tid for noe nytt, liker jeg at noe annet samtidig består, og at jeg kan gå inn i det nye ved hjelp av kjente riter og rammer, eller liturgier om du vil.

Ved overgangen til et nytt år, finner jeg trøst i dette, at kalenderen i seg selv er et eksempel på et gjentakelsesuttrykk. Det nye året har like mange dager som det forrige, og de samme datoene også, bare med en forskyvning av ukedagene. Det blir nok både påske, sommerferie og jul i 2023 også, og forhåpentligvis får jeg feire enda en fødselsdag når vi kommer til slutten av mai måned.  

II

Siden jeg liker at ting gjentar seg og at noe framstår som kjent også i møte med nytt og ukjent, er det vel ikke så rart at jeg også trives i kirka. I kirka forteller vi de samme fortellingene i dag som det kirkas folk gjorde for både tusen og (nesten) to tusen år siden, og vi synger salmer og ber med ord som har fått lyde i rommet mange ganger før.

Det samme gjelder for måten vi leser fra Bibelen på: Vi gjentar de samme mønstrene, år etter år. Her, i tekstboka for Den norske kirke, er ting satt opp i treårssykluser. Tre tekstrekker. Vi leser de samme tekstene på den samme kirkeårsdagen hvert tredje år.

Det betyr for eksempel at den evangelieteksten som vi leste nå nettopp i stad, den leses her (og i andre kirker) på nyttårsaften hvert tredje år. Det er aldri slik at vi leser teksten og sier at «Nå har vi lest den for siste gang!» Den skal leses igjen om tre år.

Og det synes jeg i grunnen det er mye trøst i, om jeg får si det som det er. Det er ikke godt å si hva Jesus tenkte da han fortalte fortellingen om treet som ikke bar frukt for første gang, den gangen i det første århundre. Kanskje tenkte både han og tilhørerne hans at neste år, allerede, kunne alt være slutt. At tidens ende var nær, rett og slett. Men nei, det var ikke slik. Og siden den gang da har fortellingen altså blitt lest om og om igjen. Og for hver gang den leser, jo mer lades den med håp, tenker jeg, og med et budskap om nye muligheter. I og med at teksten kom inn i Bibelen, i kirkas boksamling, var det som om den ble modulert inn i en ny toneart, på en måte. Vi, for eksempel, kan si at om tre år skal nok Gartneren igjen stå og si at joda, treet må få en ny sjanse. Vi hugger det ikke ned i år heller.

III

Jeg sier Gartneren, men vi kan like gjerne kalle ham Jesus. Det er den nærmest selvsagte lesningen av denne lignelsen innen kirka, i alle fall: Treet er et bilde på oss mennesker, som individer eller som menneskehet. Herren er Gud, Skaperen. Og Gartneren er Jesus Kristus, han som er vår representant hos Gud og som ber for oss.

Fortellingen om menneskene i Guds verden begynner med et bilde av en gartner i en hage. I den andre skapelsesfortellingen, den gamle myten om Edens hage, heter det at Gud satte mennesket i hagen for å dyrke den og passe den. Men snart faller fortellingen sammen, og mennesket må ut av hagen, til et sted der jorda er dårligere og forholdene barskere.

Men så kommer altså den nye Adam inn i fortellingen. Guds sanne bilde, Sønnen, unnfanget ved Den hellige ånd, født av jomfru Maria – vi kjenner historien. Og i dagens evangelietekst får vi altså også bildet av Jesus som Guds gartner, og om hvordan han dyrker og passer hagen med raushet, omsorg og en uendelig tålmodig kjærlighet.  

(I parentes bemerket: Fra påskemorgen har vi bevart fortellingen om Maria Magdalena som kom til den tomme graven, og som ble stående gråtende i hagen utenfor graven, og som da hun møtte den oppstandne forfjamset spurte om han var gartneren. Helt feil var det jo ikke. For det er det han er.)

Hva sier så Jesus om oss i dagens evangelietekst? Jo, han sier at enten vi nå bærer god frukt eller ikke, så skal vi jammen få stå et år til. Herren får aldri hugge treet ned. Treet og gartneren er i et slags evig skjebnefellesskap, en loop, der teksten lever og leses om igjen og om igjen, til trøst og håp for oss som kanskje tenker at vi godt kunne ha vært en bedre utgave av oss selv.

IV

For vi er jo en del av denne syklusen, vi også. I kveld, nyttårsaften, spør vi: Hvordan var dette året? Hva ble slik vi hadde håpt? Hvor mange nyttårsforsett gikk i vasken? Hvor mye råd fra mer eller mindre livsnær selvhjelpslitteratur ble til tomhet og jag etter vind? Hvor mange feil gjorde vi? Hvor lite frukt bar vi?

Nyttårsaften får vi høre det: Gartneren Jesus ber for oss. Vi får et år til. Nådens tid er nå, hver dag, hele året, alle år, både tre og tretti og nitti og hva vet vi.

For det viktigste er ikke at vi bærer frukt. Det viktigste er ikke hva vi gjør, hva vi skaper, hva vi får til. Det viktigste er at vi er. At vi finnes. At vi er sett, og at vi er elsket, av Guds Sønns eget blikk. I år, til neste år, og i all evighet.

La oss gå inn i det nye året med denne bekreftelsen.

Om det som skjer i nattemørket

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 29. desember 2022 under overskriften «Djupaste mørker ligg over jord»

«Det er om natta man går konkurs!» Dette uttrykket lærte jeg av en kollega for noen år siden. Hun er nordfra, og det var unektelig noe nordnorsk over munnhellet.

Jeg kjenner meg igjen i det. Det er om natta, når man ikke får sove, at problemene både tårner seg opp og kjenner uløselige. Den søvnen du skulle hatt, men ikke får, er et uromoment i seg selv. I tillegg kommer det andre: Hodeverket, eller den vonde kroppen, eller det du sa eller gjorde som du angrer på, eller bekymringene over strømregning eller matvarepris, eller det barnet ditt strever med som du ikke vet hva du skal gjøre med, eller det du har tatt på deg på jobb som du bare aldri får gjort ferdig eller finner løsningen på, eller den meldingen du vet du skulle sendt som du ikke finner de riktige ordene til.

Om natta får du ikke gjort noe. Men tankene kverner, og følelsene romsterer. Noen ganger ligger du og vaker i mellomrommet mellom våken tilstand og urolig drøm. Alt kan kjennes håpløst om natta. Det er da man går konkurs.

Alt kan virke vesentlig lysere om dagen, både i bokstavelig og overført betydning. Da kan du ta tak i ting, finregne på mulighetene, veie ordene på nytt. Du finner ikke alltid den løsningen du hadde håpt på, men du kan kanskje se en annen vei videre og finne motet til å gå den.

Det er jul. Juleevangeliet er en fortelling om et lys som tennes i mørket. Julenatt fødes håpet på nytt, og sangen lyder for både gjetere og sauer om fred på jorden og frelse og ny start.

Jeg tenker ofte at noe av det fineste med denne fortellingen, er nettopp dette at det fortelles at ting skjer om natta. Gjeterne «var ute og holdt nattevakt», står det, da de fikk beskjeden om det som var i ferd med å skje. De lyttet, de brøt opp midt på natta, og de fortalte begeistret om det de hadde sett og hørt.

Det er som om Gud vil si til oss alle at vel er nattemørket tett mange ganger, og vel kan veiene synes stengt og mye virke håpløst. Men vi skal ikke gå konkurs. Gud selv har kommet til oss, med en rikdom av lys og liv, av glede og fred. Alt dette har kommet til oss som et lite og sårbart barn. Vår livsoppgave er og blir kjærlighet. Og det er nok.

Denne jula har jeg nynnet mye på salmen «Djupaste mørker ligg over jord». Det står på nummer 70 i Norsk salmebok, med norsk tekst av Arnfinn Haram til en melodi av Ariel Ramirez. Der inviteres vi blant annet til å synge:

Djupaste mørker ligg over jord,
frosthard er marka, stjerna står stor
høgt over huset der på eit fang
Frelsaren kviler, natta er lang.

Angen av høyet, bitter og yr,
pusten av trøytte, nattvarme dyr,
vinden som kviskrar – alt andar ut:
No er han komen! Han er vår Gud!

Om at det e langt sør te Betlehem

Her er prekenen fra Røros kirke julaften 2022, holdt etter lesningen av juleevangeliet:

I

Nå inviterer jeg dere til å bli med meg på et tankeeksperiment. Tenk deg at du starter her ved alteret i Røros kirke, går nedover midtgangen og ut døra. Så fortsetter du rett fram, gjennom alle hindre, i rundt 5.400 kilometer. Nei, det er ikke praktisk mulig, men la oss se det for oss likevel: Du følger denne aksen som går igjennom Røros kirke til dens ende i et punkt langt der framme. Hvor har du havnet da?

Svaret er at da kommer du til Jerusalem. Røros kirke er bygd slik at den ikke peker mot Jerusalem, men fra Jerusalem. Og dette er gjort helt bevisst. Kirka er anlagt litt skrått på gatenettet, og det ble gravd ut en del masse i skråningen bak oss her for å kunne bygge kirka nettopp slik. De som reiste kirka i 1780-1784 kunne sin geografi – også.

De bygde kirka slik, fordi de visste at det var der, i Jerusalem, kristentroen ble født. Det skjedde i en hule, en gravhule, en søndag, en påskedag, for snart to tusen år siden. Vi som jobber her i dette rommet, sier gjerne at lyset fra oppstandelsen skinner helt hit, og at det kommer inn gjennom døra og treffer alteret her i kirka.

Betlehem ligger 10 km sør for Jerusalem. For kompassretningen herfra til Det hellige land har det ikke mye å si. For enkelhets skyld kan vi derfor godt si at det er der vi finner Betlehem også. Og det kan jo være greit å vite: Dersom du trenger å finne retningen til Jerusalem eller Betlehem, da kan du ta peiling etter midtgangen i Røros kirke.

I Betlehem finnes det en annen hule. Over denne hulen er det bygd en kirke. Fødselskirken, heter den. I hulen som nå ligger under gulvnivået i kirken, lå ifølge tradisjonen stallen der Jesus ble født. Der er det nedfelt en sølvstjerne i gulvet, med stråler i alle retninger. Og der brenner det levende lys hele døgnet, året rundt.

«Det e langt sør te Betlehem» synger vi i Nordnorsk julesalme. Men det er jo i bunn og grunn en rett linje dit også. Vi kan se lyset fra stjernen, vi også, gjennom den åpne kirkedøra, hvis vi vil, og om vi hører godt etter, kan vi fortsatt høre ekkoet av englesangen som lød over Betlehemsmarkene. Vi har til og med sunget det selv:

Ære være Gud i det høyeste!
Fred på jorden blant mennesker Guds har glede i!

Fortsett å lese «Om at det e langt sør te Betlehem»

Om fire lys (og litt til)

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 15. desember

Forrige Prestepreik handlet om oppbygningen av adventstida. Der skrev jeg om de fire adventsukene, om de fire adventssøndagene med sin tematikk, og om de fire adventslysene. Jeg trakk også fram hvordan man i noen tradisjoner gir egne navn til de fire lysene, og viste til kirker hvor de kalles henholdsvis Profetlyset, Betlehemslyset, Gjeternes lys og Engelens lys.

Mange av dere lesere vil nok heller forbinde de fire lysene med andre navn eller tema. Den som er vant til å lese Inger Hagerups vers om lysene («Så tenner vi et lys i kveld»), for eksempel, vil gjerne tenke at lysene tennes for henholdsvis glede, håp, lengsel og fred.

Nå kan nok Hagerups adventsvers i noen grad oppfattes som en sekularisert utgaven av adventslystradisjonen. Det er likevel interessant å se parallellen mellom hennes navngivning av lysene og den gamle (katolske) strukturen for adventssøndagene: De handler i tur og orden om Jesu gjenkomst (lengsel), Døperen Johannes’ budskap (håp), Julegleden (glede) og fødselen i Betlehem («Fred på jorden blant mennesker som Gud har glede i!»).

Andre synger kanskje heller Eyvind Skeies tekst «Tenn lys!» i adventstida. Der tenner vi lys for jorda og håpet, for kjærlighet og tro, for mot og (kamp for) frihet og rettferdighet, og til slutt «for himmelkongen som gjeterflokken så», som Skeie så fint uttrykker det.

Det er likheter mellom alle disse motivrekkene, og samtidig utfyller de hverandre på interessante måter. Til sammen viser de hvordan adventstida er ei tid for fordypning eller meditasjon over sentrale dyder som kan dytte verden litt i riktig retning.

Så tenn lys, alle sammen, både i konkret og overført betydning! Og uansett hva du kaller lysene: Husk at du, om du vil, kan sette ett rosa lys blant de fire. Om det er det tredje (som i katolsk tradisjon) eller det første (etter Inger Hagerup) som tennes for glede, er ikke avgjørende. Det viktigste er nettopp gleden, over julen og over fellesskapet vi deler.

Så langt de fire lysene. Hva så med de andre symbolene vi omgir oss med i adventstida? Her er litt mer om noen av dem:

Stjerne i vinduet: Stjernene i vinduet minner om Betlehemsstjernen, altså tegnet som viste vismennene fra Østen veien til Jesusbarnet. Alf Prøysen synger i Julekveldsvisa at «Stjerna sto og blonke på himmelhvelven blå, så ingen ta dom gikk bort seg og alle tre fekk sjå!»

Syvarmet lysestake: Mange setter også en eller flere syvarmede lysestaker i vinduskarmen. Dette er egentlig et gammelt jødisk symbol for Guds nærvær. I kirker verden over tennes sjuarmede lysestaker i forbindelse med lysmesser, der en leser profetier fra jødisk tradisjon (Det gamle testamente) om Messias. Lysestaken er i kristen tradisjon et symbol for at Gud har kommet oss særlig nær i Jesus Kristus, som forener det guddommelige med det menneskelige.

Juletre: Juletreet skal opprinnelig ha vært et symbol for livets tre, og det pyntes med symboler som er pekere til kristen tradisjon. Dette er et egnet tema for juletrefester, for eksempel.  

Julenek: Dette er ikke et kristent symbol. Det er uklart hva slags forhistorie det har, men det kan i alle fall leses som et tegn på raushet og omsorg. Det trenger vi alle mer av.

Rampenissen: Har definitivt ingen kristen forhistorie, men er akkurat like artig likevel.

Om de fire søndagene

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 1. desember

Søndag 27. november var første søndag i advent. Jeg er selv veldig glad i adventstida. Hjemme hos oss pynter vi med lilla og setter fram adventslysene. Juletreet venter vi med, for det er ennå ikke jul, men julebrus og julemusikk er en naturlig del av adventsperioden.

Akkurat hvor gammel skikken med denne forberedelsesperioden før jul er, vet heller ikke kirkehistorikerne helt sikkert. Men den har dype røtter, og tradisjonene har utviklet seg ulikt i øst- og vestkirken. I vest, som også er Den norske kirkes tradisjon, markerer vi advent over fire søndager i ukene før jul. Denne perioden er tradisjonelt en tid for faste og forberedelse før den store høytiden. Dersom julaften faller på en søndag, er dette fjerde søndag i advent, og da blir første søndag i advent 3. desember. Dersom julaften faller på en lørdag, som i år, blir første søndag i advent så tidlig som 27. november, og vi får en riktig lang og fin adventstid.

Selve navnet advent kommer av latin. Adventus Redemptoris, sa man i riktig gamle dager, det betyr Frelserens komme. Eller så sa man Adventus Domini, altså Herrens komme. Begge titlene viser til Jesus, og i Vestkirken har det vært vanlig å bruke adventstida til å meditere over tre ulike ankomst-moduser i Jesusfortellingen, nemlig Jesu fødsel (første gang), Jesu nærvær hos hvert enkelt menneske eller fødsel i hvert enkelt menneskehjerte (andre gang) og Jesu gjenkomst (siste gang). Lesningene fra Bibelen på de ulike søndagene belyser disse temaene i tur og orden; ulike kirkesamfunn fordeler temaene litt ulikt utover de fire ukene.

Den katolske kirke er nok den av de vestlige kirkene som i størst grad har tatt vare på eldre tradisjon i urbrutt linje. Der er første søndag i advent viet Jesu gjenkomst, mens andre søndag i advent har lesninger om Døperen Johannes og forberedelsene til Jesu gjerning. Den tredje søndagen i advent handler tekstene om Døperen Johannes’ glede over at Jesus endelig har stått fram og gitt seg til kjenne, mens man den fjerde søndagen leser tekster om Maria og Josef og foranledningen for Jesu fødsel i Betlehem. Sagt på en litt annen måte: Lesningene begynner med Jesu gjenkomst (siste komme), fortsetter med hva Jesu liv og gjerning betyr for enkeltmennesker og samfunn (andre komme) og lander i fortellingen om Jesu fødsel (første komme). Til slutt står alle rundt Jesu krybbe og betrakter mysteriet.

Jeg har også en oversikt fra en anglikansk inspirert luthersk kirke i USA. Der er første adventssøndag viet fortellinger fra Det gamle testamente om Jesu forfedre. Den søndagen tennes det som kaller profetlyset, altså det første adventslyset. Så leser man profetier om Jesu fødsel og tenner det andre adventslyset, som kalles Betlehemslyset. Tredje søndag i advent leser man om Døperen Johannes’ og gjeternes (jule)glede og tenner det man kaller Gjeternes lys. Fjerde søndag i advent handler det om Josef om Maria, og lyset kalles Engelens lys.

Både i katolsk tradisjon og i den andre tradisjonen jeg nevner her, ser vi at den tredje adventssøndagen har gleden som sentralt motiv. Dette markeres gjerne ved at adventslyset for denne søndagen er rosa i stedet for fiolett. Søndagen kalles også Gaudete (latin for «Gled dere!»), som er åpningsordene i Filipperne 4:4 som er fast lesning for denne dagen.

I den norske kirke tar vi opp mange av de samme temaene, men skikken med rosa lys og juleglede-søndag har vi (dessverre) ikke. Første søndag i advent handler tekstene om at Jesus kommer til Jerusalem og om hvordan han oppfyller profetier fra Det gamle testamente. Andre søndag i advent handler tekstene om Jesu gjenkomst, og om at han skal trøste menneskene når han vender tilbake. Tredje søndag i advent handler tekstene om Døperen Johannes som vitner om Jesus. Og fjerde søndag i advent er vi katolikker (eller anglo-katolske lutheranere) alle sammen, da handler tekstene om Maria og Josef og engler og uventet barnefødsel.

Lokalt hos oss utfoldes sjelden alle disse elementene i kalendariet. Vi har tradisjon for å feire familiemesse første søndag i advent, så på søndag leste vi om Jesu inntog i Jerusalem. Men resten av desember er det litt varierende når vi feirer tradisjonelle høymesser. I stedet feirer vi lysmesser (og leser flere profetier fra Det gamle testamente), eller vi lager konserter og julesangkvelder og andre fine arrangement. I Røros kirke tenner vi fire store adventslys. De er hvite, men er omgitt av lilla steiner. Ett av lysene skulle nok vært rosa, men jeg håper og tror vi kan finne julegleden underveis i løpet av de fire ukene, uavhengig av farge på stearinen.

Om et VM med bismak

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 17. november

«Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke, men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg!» Slik sukker apostelen Paulus i Romerbrevet over sin egen moralske utilstrekkelighet.

Den siste tida har jeg kjent meg minst like vaklevoren som Paulus. Vi teller ned til fotball-VM i Qatar. En del av meg tenker at jeg bør boikotte årets mesterskap, mens en annen del av meg – og det er nok slik jeg er innerst inne – vet at når ting sparkes i gang vil jeg ikke klare å holde meg unna TV-sendingene.

Det er mye som er både feil og til dels absurd med årets VM. Mesterskapet arrangeres i et land hvor fotball ikke akkurat er noen folkesport. Geografi og klima har gjort at avviklingen må skje midtvinters i stedet for om sommeren som vanlig, med det resultat at alle de store ligaene har måtte endre på sine innarbeidede rytmer for seriespill. Så har vi alle etter hvert fått med oss hvordan fremmedarbeidere i Qatar har bygd stadionanlegg under slavelignende forhold med livet som innsats. Nøyaktig hvor mange som har satt livet til i prosessen vet ingen, men Amnesty mener at 70 % av de 6.500 fremmedarbeider-dødsfallene som er rapportert inn i landet under byggeperioden før VM er såkalt «uforklarlige» og kan knyttes direkte til manglende sikkerhet ved byggeplassene. Da snakker vi rundt 4.550 ofre for å forberede et fotballmesterskap. Det er et helt groteskt tall.

På toppen av det hele kommer så alle de krav og restriksjoner som arrangøren stiller før og under selve mesterskapet: Både spillere, støtteapparat og publikum blir avkrevd respekt for Qatar og landets lover og landets kultur. LHBT-personer blir oppfordret til å skjule sin identitet, og det blir lagt strenge begrensninger på budskap som kan oppfattes som kritikk av det politiske regimet i Qatar eller islamismen som rår i landet. All problematisering av mesterskapet avfeies kontant som rasisme.

Når vi nå også vet at tildelingen av mesterskapet var rammet inn av korrupsjon, er det ikke fritt for at mesterskapet kommer med en viss bismak.

Selv har jeg et nærmest eksistensielt forhold til VM-turneringer. Helt siden 1986, det året Maradona herjet i Mexico, har fotball-VM stått i et helt spesielt lys for meg. Statistikk, anekdoter, sammenligninger med tidligere utgaver av turneringen – fotball-VM har et narrativ som gjør at jeg med glede setter av tid og oppmerksomhet til dette hvert fjerde år.

Og i år? Vel, jeg er nok som Paulus. Nå vet jeg riktignok ikke hva Sankte Pål tenkte om fotball, men selv om jeg har skjønt at jeg nok kan score noen moralske poeng ved å annonsere at jeg boikotter VM i Qatar, må jeg ærlig innrømme at jeg kommer til å gjøre noe annet. Og Pauli ord om «det onde» blir en anelse for store, jeg kjenner jo det: Jeg er på ingen måte noen kulturrelativist, men å kalle idrettstevlingen i regi av regimet i gulfstaten for «ondskap» blir liksom i overkant, det også, enda så åpenlys sportsvaskingen av diktaturet er.  

Men jeg håper det blir et mesterskap fullt av protestmarkeringer. Jeg håper regimet i landet ser regnbuearmbåndene og hører det unisone ropet om menneskerettigheter. Jeg håper flere lag ser bort fra de diktatoriske kravene om at alle budskap om likeverd må fjernes fra treningsdresser. Kanskje kunne flere av oss gå inn på en avtale om å donere en viss sum – ti kroner, for eksempel – til Amnesty for hvert mål som scores den neste måneden.

Nå bryr vel neppe regimet seg i Qatar om hva jeg tenker om dette. Jeg vet som sagt ikke hva Paulus ville sagt om saken heller. Men vi trenger adspredelse av og til også, og gjerne også noen sportslige heltefortellinger, kanskje ikke minst akkurat nå, etter et par tøffe pandemi-år, og med krig og dyrtid på vårt eget kontinent. Til syvende og sist er jeg en enkel sjel.

Og hvem vet: Kanskje dette er det året da Belgia endelig skal gå til topps, eller Messi skal løfte VM-trofeet. Jeg vil ikke gå glipp av det når det skjer, selv om det er i Qatar. Underveis kan jeg begynne å telle ned til neste runde i Mexico, Canada og USA.

Om kjærlighetens kraft (og Harry Potter)

Søndag 30. oktober 2022 var Bots- og bønnedag. Denne søndagen feiret vi Harry Potter-temagudstjeneste i Røros kirke for sjette gang. Røros Soul Children var forsangere, vi feiret både dåp og nattverd, og vi hadde bønnevandring i Harry Potter-universert. Prekenen jeg holdt den søndagen kan du lese her:

Det er Bots- og bønnedag i dag. Den evangelieteksten som er satt opp på denne søndagen, og som leses i alle kirker over hele landet i dag, er en av de sterkeste og fineste lignelsene – eksempelfortellingene – som Jesus fortalte. Jeg skal lese den for dere nå.

Så skal jeg dele noen ettertanker i tilknytning til Harry Potter-universet. Den lignelsen som Jesus forteller, er jo ikke den samme som fortellingen om Harry Potter. Det er ikke så mange likhetstrekk, egentlig. Men i kjernen av fortellingene finnes likevel det samme: Det vi skal høre, er fortellinger om kjærlighetens kraft.

La oss høre det hellige evangelium.

Det står skrevet i evangeliet etter Lukas:

Jesus sa: «En mann hadde to sønner. Den yngste sa til faren: ‘Far, gi meg den delen av formuen som faller på meg.’ Han skiftet da sin eiendom mellom dem. Ikke mange dager etter solgte den yngste sønnen alt sitt og dro til et land langt borte. Der sløste han bort formuen sin i et vilt liv. Men da han hadde satt alt over styr, kom det en svær hungersnød over landet, og han begynte å lide nød. Da gikk han og søkte tilhold hos en av innbyggerne der i landet, og mannen sendte ham ut på markene sine for å passe grisene. Han ønsket bare å få mette seg med de belgfruktene som grisene åt, og ingen ga ham noe.

Da kom han til seg selv og sa: ‘Hvor mange leiekarer hjemme hos min far har ikke mat i overflod, mens jeg går her og sulter i hjel! Jeg vil bryte opp og gå til min far og si: Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din. Men la meg få være som en av leiekarene dine.’ Dermed brøt han opp og dro hjem til faren.

Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, og han fikk inderlig medfølelse med ham. Han løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham. Sønnen sa: ‘Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din.’ Men faren sa til tjenerne sine: ‘Skynd dere! Finn fram de fineste klærne og ta dem på ham, gi ham ring på fingeren og sko på føttene. Og hent gjøkalven og slakt den, så vil vi spise og holde fest. For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.’ Og så begynte festen og gleden.

Imens var den eldste sønnen ute på markene. Da han gikk hjemover og nærmet seg gården, hørte han spill og dans. Han ropte på en av karene og spurte hva som var på ferde.‘Din bror er kommet hjem’, svarte han, ‘og din far har slaktet gjøkalven fordi han har fått ham tilbake i god behold.’ Da ble han sint og ville ikke gå inn. Faren kom ut og prøvde å overtale ham. Men han svarte faren: ‘Her har jeg tjent deg i alle år, og aldri har jeg gjort imot ditt bud; men meg har du ikke engang gitt et kje så jeg kunne holde fest med vennene mine. Men straks denne sønnen din kommer hjem, han som har sløst bort pengene dine sammen med horer, da slakter du gjøkalven for ham!’ Faren sa til ham: ‘Barnet mitt! Du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt. Men nå må vi holde fest og være glade. For denne broren din var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.’»

(Luk 15:11-32)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

For en fortelling dette er. Det er altså en av Jesu mest kjente fortellinger. Såpass kjent er den at den har fått flere egne navn. Den bortkomne sønnen kalles den gjerne. Det er jo treffende. Sønnen som vendte hjem, foretrekker noen å si. Noen kaller den heller for fortellingen om de to sønnene, og viser med det at de ikke har glemt han andre sønnen, han som ble hjemme. (Det er nok noen av oss som like gjerne kan kjenne oss igjen i ham, forresten, som i ham som dro sin vei. Så det er jo fint at han ikke blir glemt.)

Men så er det noen som sier at fortellingen bør kalles for Den ventende far. Og da er vi vel egentlig ved det som er kjernen i fortellingen, er vi ikke? For det er farens kjærlighet til begge sønnene sinesom er sentrum, det er det som er punktet som hele Jesu fortelling snurrer rundt.

Den yngste sønnen, dersom vi nå velger å fokusere på ham litegrann, avviser altså sin far og sin familie og stedet der han hører til, reiser ut i verden og sløser bort hele arven sin. Og så, da han er på det aller laveste, skjer det: «Da kom han til seg selv», står det. Så vendte han hjem. Og da fant han altså at faren hadde stått og ventet på ham hele tida, og han ble tatt imot med åpne armer.

Så er dette også en fortelling om to brødre, som sagt, og om ulike disposisjoner og ulike livsvalg og ulike reaksjoner. Og der er det mye å kjenne seg igjen i, både for dem som har tatt trygge valg og vært lojale, og for dem som har skapt litt flere bekymringer for omgivelsene. Men i sentrum av fortellingen står altså faren. Han venter. Han tar imot. Og han feirer sønnen som har kommet hjem.

Og Jesus sier: Slik er Gud. Gud er kjærlighet. Uansett hvor i verden vi tar veien, kan vi alltid komme til oss selv og se og vite at Gud elsker oss. At det finnes en kjærlighet i verden som kan favne oss, uansett hvordan har livet har blitt eller hva vi har gjort eller ikke gjort.

Og det, alle sammen, det er dagens evangelium. Det er dagens gode nyheter. Gud elsker oss. Det finnes en kjærlighet i verden som aldri tar slutt. Ja, i kirka sier vi til og med at kjærligheten er sterkere enn døden. Jesus viste oss det, og det inviteres vi til å stole på, tro på.

II

Sånn. Nå forlater vi Bibelen og Jesu lignelse, og vender oss i stedet til JK Rowlings fortellinger om Harry Potter.

Fortsett å lese «Om kjærlighetens kraft (og Harry Potter)»

Om smak av minner

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 20. oktober

En dag for ikke så lenge siden fikk jeg servert en middag der søtpotet var en del av måltidet. Idet jeg kjente smaken av de gylne rotfruktene, våknet et barndomsminne i meg. Fra jeg var tre år gammel bodde jeg i Japan, og jeg gikk i japansk barnehage før jeg begynte på skolen. Plutselig så jeg nå for meg en dag da vi var på tur med barnehagen til en gård der vi fikk være med og ta opp søtpoteter. Jeg husket radene med potetplanter, hvordan jorda kjentes mellom fingrene da vi røsket opp knollene, og hvordan vi bakte potetene i en ovn ute på jordet etterpå og spiste ute under åpen himmel.

Det rare med at dette minnet dukket opp, er at jeg også kan huske nokså levende egentlig ikke syntes søtpotet smakte så godt den gangen. Den var litt for søt for meg; bakt søtpotet på japansk maner får dessuten en nesten kremete konsistens, noen ganger på grensen til klissete, og jeg var ikke umiddelbart begeistret, minnes jeg. Men senere fikk jeg mer sansen for ishi-yakiimo som japanerne sier, og i minnet som våknet i meg ved middagsbordet nå nylig gled disse smaksminnene over i hverandre. Søtpotethyppinga med barnehagen ble flettet sammen med den litt større Haralds mauling av bakt imo i ett eneste stort og godt minnekonglomerat. Og alt dette våknet altså i meg fordi jeg kjente smaken av søtpotetstappe ved middagsbordet i Hjulmakerveien på Røros. Hukommelse er en fantastisk sak.

For vi husker jo ikke bare tanker, ord eller bilder. Lukt og smak er også minnetriggere. Duften av en bestemt parfyme, angen av en spesiell slags blomster eller lukta av sjøluft kan bli etterfulgt av et rush av glede eller melankoli, noen ganger uten at vi helt husker hvorfor.

Vi mennesker er sanselige vesener. Minner om matopplevelser kan være sterke, særlig dersom vi har delt dem sammen med andre. Det er ikke alltid så lett å beskrive akkurat hvordan noe smakte, men plutselig oppdager vi at hjernen og smaksløkene husker.  

Kirkas liv har også en sanselig side. Den dag i dag kan jeg hente fram minnet om smaken av de små brødbitene og den litt søtlige vinen som ble sendt rundt under nattverden i menigheten hvor mine foreldre gjorde tjeneste i Soloppgangens land. Og selv om oblatene vi deler ut i kirka hos oss ikke er like smakfulle, vekker de minner fra andre gudstjenester andre steder, øyeblikk da jeg kjente meg løftet opp av vakker musikk eller ble berørt av ord som gikk til hjertet. Jeg kan også kjenne smaken av den gode portvinen vi fikk i begeret på et retreatsted jeg bodde på en gang for noen år siden, eller de brødleivene av usyret brød som jeg har fått spise som del av påskemåltidet. Dette er fellesskapsminner, rett og slett.

Hva er det egentlig vi husker når vi smaker nattverdens brød og vin? Vel, i kirka sier vi at vi deltar i måltidet sammen med Guds menighet «i himmelen og på jorden», altså at vi er en del av et øyeblikk som transcenderer tid og rom. Vi husker framover, for å si det på mystisk vis, vi smaker den framtida som ennå ikke har nådd fram til oss. En dag skal alt som lever samles rundt et og samme bord, og døden skal ikke være mer, og heller ikke noe annet som setter grenser eller skiller mellom oss. Det er hva kirka holder fram, til den som vil høre og smake.

Egentlig burde vi sikkert legge mer tid og krefter i disse måltidene. By på ferskt brød og en ordentlig god vin. Ordene klinger også bedre der maten er god.