Om å be (om Guds godhet)

Preken i Glåmos kirke, søndag 9. mai 2021 (6. søndag i påsketiden).

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:

Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det lukkes opp for dere. For den som ber, han får, og den som leter, han finner, og den som banker på, skal det lukkes opp for.

Eller hvem av dere vil gi sønnen sin en stein når han ber om brød, eller gi ham en orm når han ber om en fisk? Når selv dere som er onde, vet å gi barna deres gode gaver, hvor mye mer skal ikke da deres Far i himmelen gi gode gaver til dem som ber ham!

Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem. For dette er loven og profetene.

(Matt 7:7-12)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

Be, så skal dere få! sier Jesus. Nettopp bønn, det å be, går igjen i to av de tre tekstene vi har lest i dag, sammen med tanken om Guds godhet mot den som ber. Og Guds godhet finner vi igjen overalt.

Den første teksten vi leste, fra Daniels bok (Dan 9:17-19), var et utdrag av en bønn som profeten Daniel ba mens han var i eksil i Babylon. Motivasjonen for bønnen var tempelet i Jerusalem, som på den tiden lå i ruiner etter at babylonerkongen Nebukadnesar hadde svidd byen og helligdommen av. Daniel ba om at Gud måtte gripe inn og gi folket mulighet til å bygge opp byen og helligdommen igjen. «For ditt navn er nevnt over byen din og folket ditt!», ber Daniel.

Så fulgte en tekst fra 3. Johannesbrev (v. 11) med en oppfordring om å gjøre det gode, ettersom Gud er god. Og så til slutt leste vi altså fra Matteusevangeliet, fra Bergprekenen, der Jesus sier vi skal be, så skal vi få, at vi skal lete, så skal vi finne, og at vi skal banke på, så skal det lukkes opp for oss. Så fortsetter han med å si at Gud er god – der er han altså enig med brevskriveren Johannes – og at vi skal la oss motivere av Guds godhet. Og til slutt sier han de ordene som vi også kjenner som «Den gyldne regel», om at alt det vi vil at andre skal gjøre mot oss, det skal også vi gjøre mot dem.

II

Hvis vi nå går tilbake til profeten Daniel først, så ber han altså for tempelet i Jerusalem. Denne bygningen var nasjonalhelligdom i det gamle jødiske riket. Tempelet var sentrum i den jødiske religionen, og det var også på mange måter det politiske sentrum i riket der det lå i hovedstaden Jerusalem.

Vi kan til og med gå så langt som å si at for menneskene som bodde og levde i og rundt Jerusalem den gangen, var tempelet et sted hvor himmelen berørte jorda. Tempelet var Guds eget hus, og den som gikk inn på tempelområdet gikk ut av tida, på sett og vis, og inn i et rom som var preget av evigheten. Der så en for seg at Gud hadde sin trone, og i tempelet var det Guds vilje som gjaldt. Guds hus, Guds rike og Guds gode vilje for menneskene gikk opp i en større enhet. Denne enheten kan vi gjerne kalle for Guds himmel.

Jeg tror dette kan være et godt utgangspunkt for å forsøke å si noe om hva bønn er for noe. For profeten Daniel ber altså om at denne virkeligheten må bli (nettopp) virkelig igjen. Og Jesus underviser disiplene sine om at de skal be, for at de igjennom bønnen skal bli koblet på Guds gode vilje for menneskene. Det er som Johannes skriver i brevet sitt: «Ta det gode til forbilde! Den som gjør det gode, er av Gud.»

Fortsett å lese «Om å be (om Guds godhet)»

Om sang, solidaritet og fellesskap

Her kan du lese manus til prekenen jeg holdt under Falkbergetmessen i Røros kirke 1. mai 2021. Gratulerer med dagen!


Det står skrevet i evangeliet etter Lukas:

Jesus sa også et ord til verten: «Når du skal ha gjester til middag eller kveldsmåltid, skal du ikke be venner eller søsken eller slektninger eller rike naboer. For de kommer til å be deg igjen, og dermed får du gjengjeld. Nei, når du skal holde selskap, så innby fattige og uføre, lamme og blinde. Da er du lykkelig, for de kan ikke gi deg noe igjen, men du skal få lønn for dette når de rettferdige står opp fra de døde.»

(Lukas 14:12-14)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

Vi har lest tre sterke og klare bibeltekster i dag, som alle handler om rettferdighet og likebehandling. Om vi skal bruke et noe mer politisk språk, kan vi si at det er bibeltekster om grenseløs solidaritet.

Profeten Amos (Amos 8:4-7) uttaler domsord over alle dem som utnytter andre ved handel, de som snyter og svindler til seg verdier og blakker den utsatte for penger. Jakob, Jesu bror, (Jakob 2:1-9) skriver om likebehandling blant menighetens medlemmer, om at den som tror på vår Herre Jesus Kristus ikke kan gjøre forskjell på folk, og om hvordan fristelsen til å gjøre mer stas på den rike enn på den fattige er en alvorlig synd. Og så, til slutt, hørte vi Jesu formaning om å leve raust og åpent, og fordele ut det du eier og disponerer slik at det også kommer de fattige og utstøtte til gode.

Og så konkluderer Jesus med at dette er lykken i livet. For selv om den som får sitte til bords hos deg ikke kan invitere deg tilbake, så er dere invitert til det samme festmåltidet hos Gud. «Da er du lykkelig! Du skal få lønn for dette når de rettferdige står opp fra de døde», sier han. Logikken synes å være at Gud er den som gir til alle det de ikke selv har opptjent eller fortjent. Gud behandler alle likt, og Gud vil samle alle hos seg, enten de er fattige eller rike, syke eller friske, utenfor eller innenfor, avmektige eller mektige i dette livet. Derfor er det også slik at det å kunne se den andre i øynene over bordet, det er en forsmak på himmelen.

Essensen av dette finnes også i det kjente diktet «En hustavle», skrevet av Arnulf Øverland:

Det er en lykke i livet
som ikke vendes til lede:
Det at du gleder en annen
det er den eneste glede

Det er en sorg i verden
som ingen tårer kan lette:
Det at det var for sent
da du skjønte dette

Ingen kan resten av tiden
stå ved en grav og klage
Døgnet har mange timer
året har mange dage

II

Den visjonen som tegnes av virkeligheten igjennom disse tekstene, hva skal vi si om den? Kjenner vi den igjen? I glimt gjør vi nok det. Det hender vi kjenner på lykke, vi også, kjenner oss salige nærmest.  Og vi forsøker da virkelig å bygge nettopp et slikt samfunn som det vi snakker om her, et samfunn bygd på frihet, likhet og brorskap, et samfunn preget av solidaritet og likebehandling.

Fortsett å lese «Om sang, solidaritet og fellesskap»

Om å fly til månen og tilbake

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 29.4.2021 under overskriften «Til månen og tilbake«

Apollo 11. Det var nesten så jeg gikk glipp av muligheten, men etter tips fra lillebror rakk jeg akkurat å se dokumentaren med nevnte tittel før den forsvant fra Netflix mandag denne uka. I en og en halv time fulgte jeg Neil Armstrong, Buzz Aldrin, Michael Collins og støtteapparatet på bakken mens Colombia og Eagle brakte astronautene til månen og tilbake. Dokumentaren var full av spektakulære og fascinerende filmklipp, mange av dem ikke publisert tidligere. For en som er født i 1977 og ikke kunne følge månelandingen direkte, var dette en ordentlig wow-opplevelse. Jeg har sett enkeltbilder før, naturligvis, men ikke noe slikt som dette.

Som kristenhumanist slutter jeg aldri å la meg fascinere av hva mennesket faktisk er i stand til å få til. Datoen 20. juli 1969 representerer et høydepunkt i så måte. Som Leonard i The Big Bang Theory sier: Dette ble altså gjennomført av en art som kun seksti år tidligere hadde begynt å mestre kunsten å fly. (Hvorpå Zack spør «Hvilken art var det?» Bra serie, det der.)

Samtidig er det altså ikke slik at mennesket har brukt all ervervet kunnskap til å skape gode, vakre eller spektakulære opplevelser. Raketteknologien som brakte mennesket til månen, ble også del av et våpenkappløp. Datasystemer som brukes til å gjøre hverdagslivet lettere, kan også tjene overvåkning og kontroll. Og selv om mennesker får stadig høyere levealder og livskvalitet på mange måter, er det tilsynelatende heller ingen grenser for hvor langt vi kan gå i å tenke ut metoder for å torturere, knuse og ødelegge hverandre. For enhver barriere vi bryter i jakten på kunnskap og innsikt, åpner det seg også muligheter for smerte, sorg og død. Og det virker ikke som om vi mennesker har naturtalent for å velge det gode.

Det siste året har vi sett et gjennombrudd i vaksineforskning. Forskere som står på skuldrene til kjemper, har på rekordtid klart å skape en rekke vaksiner som hjelper oss i kampen mot covid-19. Sånt får meg til å tenke at jeg er heldig som får leve nå og oppleve nettopp disse nyvinningene. Samtidig sniker spørsmålet seg inn: Hvorfor har vi ikke sett tilsvarende gjennombrudd i møte med andre sykdommer som ikke har lammet verdensøkonomien på samme måte som koronapandemien? Kan hende er svaret egentlig så kjedelig som at «Vi hadde ikke opparbeidet oss den nødvendige kunnskapen før!», men det er noe med det: Vi mobiliserte ikke helt på samme måte i møte med HIV/aids, malaria eller ebola.   

Slike tanker suste gjennom hjernen mens jeg så astronautene fly hjemover fra månen. Og det slo meg nok en gang, dette som idehistorikere og vitenskapsfilosofer sier: Noe slikt som ren vitenskap eller innsikt finnes egentlig ikke. Vi er bundet av våre forforståelser, alle sammen. Tanken om at universet faktisk er ordnet og forutsigbart er for eksempel ingen selvsagt idé, heller ikke at det gir mening å forsøke å lese lovene naturen følger. Det er heller ikke slik at den kunnskapen vi tilegner oss, nødvendigvis er ren eller entydig.

Teologier av ulike slag har kjempet med slike spørsmål lenge. Jødisk-kristen tradisjon søker en balanse mellom to motiver: På den ene side tanken om Gud som Skaper og Livgiver, Den første beveger, Garantisten for naturlovene. På den annen side tanken om mennesket ikke bare bærer Guds bilde, men også kjenner døden og alle dødens venner dansende rundt seg og i seg. Mennesket er samtidig rettferdig og synder, som Luther sa. Det kan finnes trøst i realisme.

Det aller viktigste teologien kan fortelle ethvert menneske, er likevel dette: Gud elsker deg, og det så mye som til månen og tilbake! Dersom vi klarte å se hverandre slik, helt uten forbehold, kan det hende mye av det vi strever med ville løst seg. Jeg tror det til og med ville slått Neil Armstrongs «giant leap for mankind».

Om gjeterens stemme

Preken under høymessen i Bergstadens Ziir 3. søndag i påsketiden (18. april) 2021.

Det står skrevet i evangeliet etter Johannes:

«Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som ikke går inn til saueflokken gjennom porten, men klatrer over et annet sted, han er en tyv og en røver. Men den som kommer inn gjennom porten, er gjeter for sauene. Portvokteren åpner for ham, og sauene hører stemmen hans. Han kaller sine egne sauer ved navn og fører dem ut. Og når han har fått ut alle sine, går han foran dem, og sauene følger ham, for de kjenner stemmen hans. Men en fremmed følger de ikke. De flykter fra ham fordi de ikke kjenner den fremmedes stemme.» Denne lignelsen fortalte Jesus, men de skjønte ikke hva han mente.

Da sa Jesus: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Jeg er porten inn til sauene. Alle de som er kommet før meg, er tyver og røvere, men sauene har ikke hørt på dem. Jeg er porten. Den som går inn gjennom meg, skal bli frelst og fritt gå inn og ut og finne beite. Tyven kommer bare for å stjele, drepe og ødelegge. Jeg er kommet for at dere skal ha liv og overflod.

(Johannes 10:1-10)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

I dag handler bibeltekstene om gjeting og sauehold. Og jeg må bare innrømme det: Dette er en virkelighet jeg ikke kan eller vet så mye om. Jeg har ikke akkurat vokst opp på gård, og det antallet timer jeg har tilbrakt i fjøs opp igjennom kan telles på to hender, tror jeg.

Men bibeltekstene treffer ikke langt unna mitt eget liv likevel. Jeg kommer stadig i kontakt med denne virkeligheten, i hvert fall indirekte. Jeg holder for eksempel med jevne mellomrom minnetaler i gravferder som åpner omtrent sånn som dette:

Hun var født i Hittedal i 1925. Hun lærte tidlig å ta tak i arbeidet på gården. Da hun var seks år gammel, begynte hun å gjete dyra om somrene. Hun fortalte senere om hvor redd hun kunne føle seg den gangen, selv om dyrene stort sett visste hvor de skulle gå og ikke skulle gå. Hun var jo så liten at hun ikke engang klarte å se over de største einerkjerrene. Hva om det kom rovdyr? Hva om et dyr satte seg fast et sted?

Men slik var det den gangen: Det vi i dag ville kalt barnearbeid var helt selvsagt, og samspillet mellom dyr og mennesker var en naturlig del av en sunn oppvekst. Og det gikk jo bra.

Denne lille fortellingen er fiktiv. Men den ligger nær opp til virkeligheten. Gjeterinstitusjonen er ikke langt unna vår egen virkelighet, selv om det ikke lenger er vanlig å følge dyra rundt mens de beiter slik man gjorde før i tida.

I disse dager bor mange sauebønder mer eller mindre døgnet rundt i fjøset og tar imot lam der; de er i livets tjeneste dag og natt. Og i disse dager er reinen på vandring mot kalvingslandet. Snart skal reindriftssamene igjen samle dyrene i innhegningene hvor eierne skiller flokkene fra hverandre. Avstanden mellom evangelieteksten og vår egen verden er kanskje ikke stor likevel.

Fortsett å lese «Om gjeterens stemme»

Om den åttende dagen

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 15.4.2021

Den stille uke 2021 ble like stille som i 2020. Bare få dager før palmesøndag ble Norge mer eller mindre stengt ned igjen. Denne gangen skjedde det på så kort varsel at vi på kirkekontoret rett og slett ikke rakk å hive oss rundt og planlegge videogudstjenester slik som i fjor. Vi resirkulerte lenkene til fjorårets påskegudstjenester på retten.no, og både NRK og kirken.no publiserte nasjonale produksjoner som kunne deles vidt og bredt. Det lokalproduserte programmet på nett besto ellers av korte videosekvenser med Frans av Assisis bønn, Fadervår, velsignelse og salmesang, spilt inn i hui og hast fredagen før palmehelga.

I løpet av den stille uke, klarte vi imidlertid å slenge sammen litt mer digital påskemoro. Skjærtorsdag kunne den som ville følge premieren på Prestens påskenøtter på Den norske kirke Røros’ Facebook-side. De tre påfølgende dagene kom det trillende flere knekkbare nøtter fra kirkerommet, og løsningen ble ikke avslørt før andre påskedag. Den som ikke fikk med seg utfordringene, kan fortsatt finne oppgavene på https://tinyurl.com/n78ywhh7, selv om det nå er for seint å sende inn svar og være med i trekning av påskeegg og bok.

Påskedag spurte jeg fra kongelosjen i Bergstadens Ziir hvilken grunnform Røros kirke har. Ziirens grunnplan er nemlig formet som en langstrakt mangekant. Hva slags mangekant snakker vi så om? Dagen etter kunne jeg peke på svaret: Røros kirke har form som en langstrakt åttekant. Påskedagens tall var altså åtte.

Åttekanten er et viktig symbol for oppstandelsen i kristen tradisjon. Slik har det vært helt fra begynnelsen. Bibelen åpner som kjent med en skapelsesfortelling, en mytefortelling, hvor Gud bruker seks dager på å skape alt som er til, for så å hvile på den sjuende dagen. Slik etableres ukerytmen og vekslingen mellom arbeid og hvile allerede fra skapelsen av. Dette er en gammel jødisk fortelling, noe som betyr at dette med den sjuende dagen, hviledagen, skal leses som å handle om sabbaten, det er lørdagen. Med andre ord: Den første skapelsesdagen er, ifølge urmyten i Første Moseboks første kapittel, søndagen.

I løpet av påskedramaet tilføres så denne myten en ny twist. Jesus blir arrestert på (skjær)torsdag, før han blir korsfestet på (lang)fredag og dør samme dag. Lørdag – på sabbaten – ligger han i graven og hviler, da har han fullført all sin gjerning. Så kommer søndagen, oppstandelsesdagen, og da skaper Gud noe nytt. Derfor sa de første kristne at søndagen ikke bare var den første skapelsesdagen. Det var også den åttende skapelsesdagen, nyskapelsens dag. Det er dette kristne kirker feirer over hele verden hver eneste søndag.

Derfor finnes det kirkerom over hele verden med åttekantet grunnform. Det er særlig vanlig i såkalte baptisterier, det vil si dåpsrom. Døpefonten i Røros kirke har en åttekantet base. Jeg har selv besøkt de gamle åttekantede baptisteriene i Ravenna, bygninger fra det femte århundre. Litt nærmere hjemmebane kan jeg besøke oktogonen i Nidarosdomen som har samme dimensjon som rotunden i gravkirken i Jerusalem. Alle disse stedene formidler på ulike måter den kraften som ligger i Jesu Kristi oppstandelse. Vi skal leve med ham.

Vinnerne av Prestens påskenøtter fikk et påskeegg i premie. Påskeegget er også et oppstandelsessymbol: Ut av skallet bryter det nytt liv. Akkurat denne våren knytter jeg ekstra mye håp nettopp til slike symboler. Vi skal møtes når dette er over.  

Om å forandre for andre

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 25.3.2021

Det siste året har satt oss alle på harde prøver. En av de tingene vi har blitt temmelig mye bedre på, er håndvask. For oss i Norge har dette handlet om handlinger og holdninger. Vi er nemlig så heldige at vi har tilgang til rent vann nærmest hvor som helst akkurat når vi trenger det. Men slik er det ikke for millioner av mennesker på kloden. Der er tilgang til rent vann en utfordring i seg selv, noe som gjør slikt som koronapandemien til en enda større prøvelse.

I dag lever 785 millioner mennesker i verden uten tilgang til rent vann. Mange steder er dessuten den vannforsyningen som finnes usikker og ustabil. Ofte må folk gå langt for å hente vannet. Det er gjerne jenter og kvinner som har dette arbeidet, og i enkelte deler av verden er dette et hinder for skolegang for jenter.

Kirkens Nødhjelp har de senere årene hatt som et av sine viktigste satsingsområder å bygge flere brønner og sikre stabil og trygg og sikker vannforsyning i områder hvor dette har vært mangelvare. Det koster bare 250 kroner å gi et menneske tilgang til rent vann resten av livet.

FNs bærekraftsmål nummer seks handler om rent vann og gode sanitærforhold. I Bærekraftsboka, som Mellomkirkelig råd for Den norske kirka var med på å gi ut for to år siden, leser vi en fin teologisk refleksjon om menneskene og vannet:

«Menneskene Bibelen forteller om, levde i landområder preget av tørke. De visste hvor avgjørende tilgang til rent vann er for alt liv. Vann er en gave fra himmelen, både i fysisk og i åndelig forstand. Fortellingen om Edens hage åpner med å beskrive hvor goldt og øde det var før Gud lot det regne på jorda. Men så sprang en kilde fram og vannet hele marken. Dermed var betingelsen for liv gitt, og Gud «formet mennesket av støv fra jorden» til «en levende skapning» (1. Mosebok 2,4–7). Videre i fortellingen hører vi om elven som gav vann til alt som vokste i hagen. Elven delte seg i fire, blir det fortalt, som en påminnelse om at vann er til fordeling og ikke skal begrenses til ett løp bare noen få har adgang til. I tørketider vet de mektige å sikre seg kontroll over vannkilder og knappe ressurser, uten blikk for de fattige og deres behov. Slik var det også i bibelsk tid. Profetene reagerte på denne uretten og forkynte en tid da alle skal få drikke seg utørste (Jesaja 55,1). Rent vann er Guds gode gave til alles beste; det er urett å gjøre det til en handelsvare forbeholdt noen få.»

Nå kan du også være med på å sikre mennesker over hele verden tilgang til rent vann. Vi er helt på oppløpssida i fastetida nå, og det betyr at det er tid for fasteaksjonen i menigheter over hele landet. Fasteaksjonen er Norges nest største innsamlingsaksjon, og har vært arrangert i over 50 år. Tidligere år er det gjerne konfirmantene i Den norske kirkes menigheter som har vært sentrale i bøssebæringen. Men i år som i fjor setter koronapandemien begrensninger på dør-til-dør-virksomhet. Derfor har KN lagt opp til en heldigital aksjon også i år. I stedet for å skape forandring steg for steg, gjør vi det byte for byte. Jeg vet at jeg har både menighetenes konfirmanter og resten av menighetsfellesskapet i ryggen når jeg nå skriver: Vi setter svært stor pris på om du støtter vår digitale bøsse. Rent vann er viktigere enn noensinne.

Så nå banker vi på alle de digitale dører som fins og spør: Vil du være med og forandre for andre? Aksjonen avsluttes søndag (palmesøndag). Du finner lokalmenighetenes innsamling på Facebook-profil til Den norske kirke Røros. Du kan også bruke kortlenken: https://tinyurl.com/fatk9tb6 (jeg garanterer den er sikker). Bli med! Forandre. For andre.

Om Maria, kirkas førstekantor

Preken under festspillgudstjeneste i Røros kirke, Maria budskapsdag 21. mars 2021:

Det står skrevet i evangeliet etter Lukas:

Da sa Maria:

«Min sjel opphøyer Herren,
og min ånd fryder seg i Gud, min frelser.
          
For han har sett til sin tjenestekvinne i hennes fattigdom.
Og se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig,
          
for store ting har han gjort mot meg,
han, den mektige; hellig er hans navn.
          
Fra slekt til slekt varer hans miskunn
over dem som frykter ham.
          
Han gjorde storverk med sin sterke arm;
han spredte dem som bar hovmodstanker i hjertet.
          
Han støtte herskere ned fra tronen
og løftet opp de lave.
          
Han mettet de sultne med gode gaver,
men sendte de rike tomhendte fra seg.
          
Han tok seg av Israel, sin tjener,
og husket på sin miskunn
          
slik han lovet våre fedre,
Abraham og hans ætt, til evig tid.»

(Luk 1:46-55)

Slik lyder det hellige evangelium. 

I

Den fyrste song eg høyra fekk
var mor si song ved vogga.
Dei mjuke ord til hjarta gjekk,
dei kunne gråten stogga.

Slik skrev, for ikke å si sang, Per Sivle om si syngende mor. I dag passer det å begynne akkurat her, synes jeg: Ved vogga, og med ei syngende mor. For i dag er det Maria budskaps dag, og vi hører om Maria som synger om og for den sønnen hun skal føde.

Maria, Jesu mor, gudefødersken. Hun sang for gutten sin. Det kan vi være sikre på, i hvert fall dersom vi velger å stole på det evangelisten Lukas forteller oss. For i dag beskriver han altså hvordan Maria bryter ut i sang som reaksjon på dette at hun venter barn. Og dersom Maria var ei som sang i møte med denne situasjonen, da tror jeg vi kan ta det for gitt at hun fortsatte å synge også etter at Jesus var født.

Evangelieteksten i dag er den teksten som kalles Marias lovsang. Av og til er det slik at vi, som bibellesere, står i fare for å glemme at dette tekstavsnittet faktisk gjengir en sang. I Bibelen har vi jo bare teksten foran oss. Dagens lesning ble til alt overmål innledet med ordene «Da sa Maria». Men i tidebønner i klostre og kirker over hele verden synges denne lovsangen hver dag, som en del av Vesper eller Evensong. Sangen refereres vanligvis bare til som Magnificat. Hvor mange musikkverk som er komponert over denne teksten vet bare Gud.

II

Maria synger. Men hva synger hun om?

Fortsett å lese «Om Maria, kirkas førstekantor»

Om den sanne myte

Preken under strømmegudstjeneste i Røros kirke 14. mars 2021:

Det står skrevet i Paulus’ andre brev til korinterne:

Alt er av Gud, han som ved Kristus forsonte oss med seg selv og ga oss forsoningens tjeneste. For det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger, og han betrodde budskapet om forsoningen til oss. Så er vi da utsendinger for Kristus, og det er Gud selv som formaner gjennom oss. Vi ber dere på Kristi vegne: La dere forsone med Gud! Han som ikke visste av synd, har han gjort til synd for oss, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet.

(2 Kor 5:18-21)

Slik lyder Herrens ord.

Det står skrevet i evangeliet etter Johannes:

Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Vi taler om det vi vet og vitner om det vi har sett, men dere tar ikke imot vårt vitneutsagn. Hvis dere ikke tror når jeg taler til dere om det jordiske, hvordan kan dere da tro når jeg taler om det himmelske? Ingen annen er steget opp til himmelen enn han som er steget ned fra himmelen: Menneskesønnen, som er i himmelen. Og slik Moses løftet opp slangen i ørkenen, slik må Menneskesønnen bli løftet opp, for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv. For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.

(Joh 3:11-16)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

Det er godt over tretti år siden nå, men jeg husker det fortsatt som om det var i går, den opplevelsen jeg hadde den aller første gangen jeg leste ei bok som var så spennende at jeg rett og slett ikke klarte legge den ifra meg. Jeg skulle egentlig ha sovna for lenge siden, men jeg bare måtte lese videre, under dyna, med lommelykt, i hemmelighet, med bankende hjerte og skjelvende hender.

Boka het Løven, heksa og klesskapet. Siden har jeg vendt tilbake til C.S. Lewis sitt Narnia-univers flere ganger, og jeg har lest bøkene dem for jentene mine. Hver gang stiger noen av den første leseopplevelsen fram i meg igjen. Jeg blir grepet av barnas reaksjoner på den magiske verdenen i klesskapet, av dynamikken søsknene imellom – vi var også fire søsken hjemme hos oss, når jeg nå tenker etter – og av løven Aslans valg og offer. I tillegg til å være en stor fortelling i seg selv, er fortellingen om løven og heksa og klesskapet også en refleks av Den Store Fortellingen, en allegorisk framstilling av Jesus-historien som betydde og fortsatt betyr så mye for meg.

Jeg leste en eldre oversettelse den gang, forresten. De fire barna het Petter, Susanne, Erik og Lise, ikke Peter, Susan, Edmund og Lucy som jeg etter hvert har blitt vant til å kalle dem. Men ellers var fortellingen den samme, dramaet like medrivende. Jeg mener å huske at Pauline Baynes sine illustrasjoner var trykket i utgaven jeg leste den natta. Men kanskje spiller hukommelsen min meg et puss akkurat på dette området, kanskje er det en av de senere utgavene jeg har bladd i som har smeltet sammen med min barndoms leseopplevelse.

Jeg elsker fantasylitteratur. Jeg ser ikke bort fra at denne litterære kjærligheten er nært forbundet med nettopp den leseopplevelsen jeg har beskrevet for dere nå. Etter min første reise til Narnia, har jeg lest flere slike eventyrfortellinger. Den som uten tvil har betydd mest for meg, er J.R.R. Tolkiens storverk Ringenes Herre. Jeg gråt av fryd da jeg så traileren til Ringens brorskap på kino første gang.

Fantasy-litteraturen er i slekt med den type fortellinger som vi kaller for mytologi. Tolkien, som jeg allerede har nevnt, var bevisst på dette slektskapet; han ønsket selv å skape en mytologi for England. De to forfatterne jeg her trekker fram, Lewis og Tolkien, kjente hverandre godt. Ja, de var venner i mange år, de var del av den samme akademiske og litterære sirkel i Oxford, og de bidro til hverandres kreative prosesser og til å skape nettopp denne miksen av mytologi og litteratur som jeg og mange andre har blitt så glad i og skylder så mye.

Tolkien og Lewis hadde også det til felles at de var overbeviste kristne, begge to. Da katolikken Tolkien møtte Lewis første gang, var Lewis ateist. Men gjennom samtaler med Tolkien og andre i kretsen rundt dem, fant Lewis etter hvert veien inn i den kristne troen.

Fortsett å lese «Om den sanne myte»

Om at det er bedre å være to enn én

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 11.3.2021

Det er bedre å være to enn én;
de får god lønn for sitt strev.
For om de faller, kan den ene
hjelpe den andre opp.
Men stakkars den som er alene!
Faller han, er det ingen
som kan reise ham opp.
Når to ligger sammen, blir de varme,
men hvordan kan den som ligger alene, holde seg varm?
Om én blir overvunnet,
kan to holde stand.
En tretvinnet tråd
ryker ikke så fort.

Disse versene står i Forkynnerens bok i Bibelen, i kapittel 4, vers 9-12. Det er ikke så ofte vi leser fra Forkynneren i kirkas gudstjenesteliv. Forkynneren, eller Predikeren som han het før i tida, nevner knapt Gud i visdomsskriftet sitt, og formidler et ganske kynisk syn på tilværelsen. Men boka inneholder noen kjente og kjære passasjer, så som ordene i kapittel 3 om at «alt har sin tid». Les også gjerne skildringen av alderdommen i kapittel 12! Det er stor poesi.

I dag står versene fra Forkynneren 4 blant de avsnitt man kan velge fra til tekstlesning under vigsel i Den norske kirke. Teksten kom med i Vigsel 2017, det nye vigselsritualet. Jeg blir litt ekstra glad hver gang noen velger den til lesning når de skal gifte seg. Det har seg nemlig slik at jeg har noe av æren for at akkurat denne teksten har funnet sin plass i ritualet.

Våren 2016 møtte jeg på Kirkemøtet for første gang. Jeg var saksordfører på saken om ny vigselsliturgi for Den norske kirke, og fikk være med og lede saken fram til et positivt vedtak: Et overveldende flertall stemte for å utarbeide en ny og inkluderende vigselsliturgi. Så begynte arbeidet med å utforme selve liturgien. Arbeidet hadde kort frist: Neste kirkemøte skulle være allerede januar 2017, og liturgien skulle ut på høring før det.

Noen år tidligere hadde jeg fulgt en nettdiskusjon mellom noen amerikanske teologer på nett. En av deltakerne påsto at det ikke fantes noen tekster i Bibelen som kunne passe til lesning dersom to menn skulle gifte seg, og utfordret alle andre til å motbevise hans påstand. Han fikk umiddelbart svar: «Ecclesiastes 4». Jeg slo opp, og leste versene fra Forkynneren 4 og tenkte: Ja, tenk det, at jeg ikke har sett dette før! For der sto det en tekst som ikke bare lovpriste kjærligheten i generelle ordelag, men lovpriste parforholdet uavhengig av kjønn.

Så da jeg ble innkalt til et møte i en arbeidsgruppe som skulle legge fram en skisse til en ny vigselsliturgi som kunne fremmes for Kirkerådet og Bispemøtet og sendes ut på høring, foreslo jeg å ta inn nettopp denne teksten blant lesetekstene. Forslaget ble møtt med noe skepsis, for noen lærde mener teksten egentlig handler om kameratskap blant soldater, og det var litt usikkerhet om den kunne egne seg til vigselslesning. Men jeg sto på mitt, og den ble tatt med i den første skissen til vigselsliturgi.

Liturgiforslaget kom på høring fra Kirkerådet, og bispedømmerådene skulle avgi uttalelse. Jeg leste igjennom høringsdokumentet, og så til min irritasjon at Forkynneren 4 ikke lenger var blant de foreslåtte lesetekstene. Noen i Kirkerådet eller Bispemøtet hadde klippet teksten ut fra lista. Så da vi behandlet saken i Nidaros bispedømmeråd, spilte jeg inn Forkynneren 4 som forslag til lesetekst en gang til. For å være helt sikker, sendte jeg også en egen høringsuttalelse hvor jeg la Forkynneren 4 i potten.

Det ble januar 2017. Kirkemøtet var samlet, og liturgien skulle vedtas. Jeg fikk æren å være saksordfører igjen. Og nå sto Forkynneren 4 der, blant de andre fine lesetekstene.

Hva er det med denne teksten som griper meg så? Jeg tror jeg må si som biskop emeritus Tor Singsaas ofte sa da likekjønnet vigsel var oppe til debatt i kirka: Det er så viktig at alle får anledning til å være en annens nærmeste pårørende. Så enkelt kan det sies. Eller, som Forkynneren sier det: «Det er bedre å være to enn én. Om én blir overvunnet, kan to holde stand.» Kjønn er underordnet. Det å være der for hverandre, det er dét det handler om.

Og nå kan alle som gifter seg i Den norske kirke velge disse ordene til lesning. Hver gang noen gjør det, slår hjertet mitt litt ekstra sterkt. Det nytter å kjempe for kjærligheten.

Om bibeltekster, demoner og covid-19

Preken under strømmegudstjeneste i Røros kirke 7. mars 2021:

Det står skrevet i evangeliet etter Markus:

En i mengden svarte: «Mester, jeg er kommet til deg med sønnen min fordi han har en ånd som gjør ham stum. Når den griper fatt i ham, kaster den ham over ende, og han fråder og skjærer tenner og blir helt stiv. Jeg ba disiplene dine drive ånden ut, men de maktet det ikke.» Da sa han til dem: «Du vantro slekt! Hvor lenge skal jeg være hos dere? Hvor lenge skal jeg holde ut med dere? Kom hit med gutten!» De kom med ham, og straks ånden fikk se Jesus, rev og slet den i gutten så han falt over ende og vred seg og frådet. Jesus spurte faren: «Hvor lenge har han hatt det slik?» «Fra han var liten gutt», svarte han. «Mange ganger har ånden kastet ham både i ild og i vann for å ta livet av ham. Men om det er mulig for deg å gjøre noe, så ha medfølelse med oss og hjelp oss!» «Om det er mulig for meg?» svarte Jesus. «Alt er mulig for den som tror.» Straks ropte guttens far: «Jeg tror, hjelp meg i min vantro!» Da Jesus så folk stimle sammen, truet han den urene ånden og sa: «Du stumme og døve ånd, jeg befaler deg: Far ut av ham, og far aldri mer inn i ham!» Da skrek den høyt, slet voldsomt i gutten og fór ut. Gutten lå livløs, og alle sa at han var død. Men Jesus tok ham i hånden og hjalp ham opp, og han reiste seg.

Da Jesus var kommet i hus og disiplene var alene med ham, spurte de: «Hvorfor var det ikke mulig for oss å drive den ut?» Han svarte: «Dette slaget er det bare mulig å drive ut ved bønn og faste.»

(Mark 9:17-29)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

Søndag for to uker siden åpnet jeg prekenen med å fortelle om filmen Jesu siste fristelse, en film hvor en frister i engleskikkelse stiller seg ved foten av Jesu kors og lokker ham til å stige ned fra korset.

I dag kjennes det mer fristende å trekke veksler på en annen filmsjanger. For det vi leser og hører om i dag, minner mest av alt om en scene fra Eksorsisten. I dag flyr engler og demoner inn og ut av bibeltekstene, og det kjennes som om vi trår inn i en verden av fantasi og virkelighetsflukt.

II

Tekstene vi leser fra Bibelen i gudstjenestene vi feirer i kirkene er gamle tekster. To tusen år, pluss pluss. Det er egentlig veldig fint. Det er som et ankerfeste som går ordentlig dypt og som forankrer oss i historien og erfaringene til generasjoner som har gått før oss.  

Men noen ganger blir det tydelig for oss at det er snakk om innmari gamle tekster. I dag er en sånn dag. Når vi leser tekster om demoner og onde ånder som rir menneskene med sykdommer og plager, da kjenner i hvert fall jeg at den eneste måten vi kan forholde oss til disse tekstene på, det er å lese dem som mytologiske tekster, som symboler.

Det tror jeg vi skal gjøre med den største frimodighet. Allerede da disse tekstene ble skrevet, visste menneskene at sykdom også handlet om fysiske årsaker. At mennesker spiste visse ting, drakk visse ting, eller ble utsatt for visse typer ytre stimuli, og så ble de skadet eller syke eller døde – naturligvis visste de det. Heller ikke den gangen trengte man demoner eller ånder for å forklare alle slags ting som skjedde. Dette åndelige mellomrommet var delvis tettet igjen. Derfor er det heller ikke helt innlysende hva disse tekstene betyr.

Fortsett å lese «Om bibeltekster, demoner og covid-19»