Om å være beredt

Preken i Røros kirke søndag 21. november 2021:

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:

Da kan himmelriket sammenlignes med ti brudepiker som tok oljelampene sine og gikk ut for å møte brudgommen. Fem av dem var uforstandige, og fem var kloke. De uforstandige tok med seg lampene sine, men ikke olje. Men de kloke tok med seg kanner med olje sammen med lampene. Da det trakk ut før brudgommen kom, ble de alle trette og sovnet.

Men ved midnatt lød et rop: ‘Brudgommen kommer! Gå og møt ham!’ Da våknet alle brudepikene og gjorde lampene i stand. Men de uforstandige sa til de kloke: ‘Gi oss litt av oljen deres, for lampene våre slukner.’ ‘Nei’, svarte de kloke, ‘det blir ikke nok til både oss og dere, gå heller til kjøpmannen og kjøp selv!’

Mens de var borte for å kjøpe, kom brudgommen, og de som var forberedt, gikk sammen med ham inn til bryllupet, og døren ble stengt. Senere kom også de andre brudepikene og sa: ‘Herre, herre, lukk opp for oss!’ Men han svarte: ‘Sannelig, jeg sier dere: Jeg kjenner dere ikke.’

Så våk da, for dere kjenner ikke dagen eller timen.

(Matteus 25:1-13)

I

Søndag om ei uke, 28. november er første søndag i advent. Da begynner det nye kirkeåret. Fram til da teller vi søndager etter pinse, vi har vårt referansepunkt bak oss i tid. Men fra og med første søndag i adventstida teller vi søndager framover mot jula. Det skjer et skifte, i både takt og perspektiv, neste helg.

Denne søndagen markerer derfor slutten på kirkeåret. Vi står ved tidens ende. Derfor er dette også tradisjonelt søndagen for å snakke om de siste ting. Om det som i teologien kalles for eskatologien, om Jesu gjenkomst, dommen og det evige livet.

Noen av oss holder dommedag over oss selv hver eneste dag. Andre ser ikke ut til å la seg affisere så mye av sine egne feil. Noen har som sitt livsmotto: «Jeg angrer ingenting!» Balansen er vel, som alltid, et sted midt imellom. La oss se om vi klarer å finne den.

Det gjør vi, som vi pleier, ved å vende oss til dagens evangelietekst.

II

Evangelieteksten for dagen er en sterk lignelse, enkel å visualisere. Den har satt tydelige spor etter seg i kirkekunsten. Jeg har sett kirker som er utstyrt med figurer eller malerier av fem skikkelser på hver side av alteret, en side med lys, en annen side i mørket.

Men selv om lignelsens sentrale motiv er lett å se for seg, er det samtidig ikke så helt enkelt å få grep om lignelsens detaljer. Hva slags skikk er det vi hører om her, med disse som måtte vente på at brudgommen skulle ankomme festen? Og hva er det denne oljen som de har på lampene sine er ment å symbolisere? Er det, som mange fortolkere har sagt opp igjennom kirkehistorien, slik at oljen symboliserer Den hellige ånd, troens gave, eller noe annet langs samme leia? Og hvis det nå er sånn at oljen står for en av kirkens skatter, hvorfor oppfordrer lignelsen da til å ikke dele med hverandre? Når ble det en kristen dyd å være egoister? Og hvorfor, hvorfor slipper ikke disse uforstandige inn mot slutten av fortellingen, når de på det tidspunkt faktisk har fått tak i olje likevel til slutt, etter mye om og men?

Om vi nå hopper fra Jesu tid for to tusen år siden til vår tid, til vår kirkehverdag, så kan vi vel i hvert fall konstatere følgende: Etter årets kirkemøte, hvor det ble vedtatt en kirkens klimaplan hvor Den norske kirke, blant annet, oppfordrer staten til å fase ut oljeleting, i en slik setting er oljen et vanskelig symbol å forholde seg til uansett. Her, i dagens lignelse, blir det etter min mening nesten umulig.

Men kanskje skal vi ikke lese (eller høre) lignelsen slik. Kanskje er poenget egentlig ganske enkelt: Våk! Vær klar! Kanskje er det denne grunnstemningen Jesus ville formidle, uten at detaljene skulle presses. Det er ikke sikkert det er noen allegori, dette, der alle delene har sin betydning. Det er ikke sikkert at denne brudgommen som stenger folk ute egentlig er noe godt bilde på Jesus en gang. Kanskje var Jesus selv akkurat like opprørt over den stengte døra og urimelighetene i dette som han ønsket at tilhørerne hans skulle være, hva vet jeg. Jeg synes i hvert fall det er noe urimelig ved hele lignelsen. Men jeg kan også anerkjenne at noen ganger skjer dramatiske ting når vi minst venter det. At det gamle speiderordet «Vær beredt!» er et klokt og godt livsmotto, på så mange vis. Og – ikke minst – ingen av oss vet når vår time kommer, når det er vår tur til å tre ut av tida.

III

Men om vi nå skal forsøke oss en omdreining til på tolkningen av denne lignelsen, så tenker jeg at vi også må konstatere følgende: Den står ikke alene blant bibeltekstene. Den er en del av en syklus av ord og lignelser om «tidene som skal komme», systematisert i Matteus-evangeliet kapittel 24 og 25. Der står disse fortellingene sammen som én stor og sammenhengende tale der Jesus advarer tilhørerne om at dramatiske hendelser kan skje når de minst venter det. Jesus sier at «himmelriket kan lignes med…», og så kommer det flere slike bilder.

I kapittelet før det avsnittet vi har lest i dag, i Matteus 24, sier Jesus først til tilhørerne at de skal våke, for de vet ikke når Herren deres kommer. Vær forberedt, sier han, slik en husherre vokter huset sitt mot tyver om natta. Så forteller han om en god tjener som er klar når Herren kommer. Jesus spør (i Matteus 24:45): Hvem er en tro og klok tjener? Jo, svarer Jesus, det er han som tar seg av de andre tjenerne. Og så forteller han tre kontrastfortellinger i rask rekkefølge. Først forteller han om en dårlig tjener som ikke er fullt så godt forberedt, og som slår de andre tjenerne i huset. Det går ikke så bra med ham. Så følger lignelsen om brudepikene, den som vi har lest i dag. Der er det fullt av dårlige tjenere, både dårlig forberedte brudepiker, og egoistiske brudepiker som ikke vil dele og samarbeide og ta seg av de andre, og til slutt en brudgom som stenger halvparten av følget sitt ute. Og så, til slutt i denne syklusen, følger en lignelse om tre tjenere som blir satt til å forvalte sin husherres verdier mens han er borte på reise, og som forvalter disse talentene på ulikt vis. Når så herren kommer tilbake og krever dem til regnskap, er noen av dem er godt forberedt og kan vise til resultater, mens andre ikke kan gjøre det samme. Enden på historien er at husherren kaster tjeneren med de svakeste resultatene ut, i stedet for å ta seg av ham slik Jesus sier vi skal gjøre.

Den røde tråden her er (fortsatt) at vi skal være forberedt. At morgendagen kan by på prøvelser eller utfordringer vi ikke hadde sett for oss, og at vi må være forberedt på å takle det som kommer. Og over alt dette sier altså Jesus: Himmelriket kan lignes med alt dette.

Altså: Himmelriket, i hvert fall så lenge vi lever i forstadiet til det her på jorda, er et sted hvor vi kan møte mange slags utfordringer. Himmelriket rommer gode og dårlige tjenere, gode og dårlige forvaltere.

I dag sier Jesus: Himmelriket kan sammenlignes med ti brudepiker. Fem av dem var kloke og planla godt, men holdt ting for seg selv, og fem av dem var surrete og rotete. Men, merk dette: Alle disse ti var et bilde på himmelriket.

Det er ikke brudgommen som kommer og er brå og sinna og stenger folk ute som er himmelriket. Om himmelriket er noe sted til slutt i denne lignelsen, så er det hos de fem brudepikene som ikke får komme inn. De som ingen tok seg av, de som ikke fikk hjelp eller støtte. De er også himmelriket, sier Jesus. Gud er hos dem også. Men det er klart, de har det ikke så lett der de står. Himmelriket, slik vi erfarer det her i tida, er ikke et sted hvor vi alt går på skinner. Himmelriket er også et sted hvor vi opplever tap og nederlag, konflikter og uro, sorg og sinne. Men, sier Jesus, når det uventede rammer oss, da er Gud der likevel.

IV

Jeg finner i grunnen trøst i dette: At han som kirka bekjenner skal komme igjen for å dømme levende og døde, han som Gud ifølge kirkas tro overlater dommen til, han ble selv kasta utenfor. Han ble dømt som en blasfemiker, en som hadde trua tempelet, selve symbolet på nasjonen og religionen. Han ble drevet utenfor bymuren. Der ble han hengt på et kors, til spott og spe, og utsatt for forferdelige lidelser, før han døde mens han ropte ut at Gud hadde forlatt ham.

Han, sier kirka, han brakte himmelriket til oss. Himmelriket er der han er. Da gir det ikke lenger mening å snakke om innenfor og utenfor. Alt blir snudd på hodet, i et univers hvor Jesus ber for bødlene sine – Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør! ba han – og insisterer på å ta dem med seg innenfor i Guds rike.

I den lignelsen som avslutter den fortellings-syklusen som dagens tekst er en del av, helt i slutten på kapittel 25 i Matteus-evangeliet, tegner Jesus opp et bilde av en scene hvor alle mennesker ved tidens ende føres fram for Jesus selv. Og der spør Jesus først og fremst om hva vi har gjort mot hans minste søsken. Det dere gjorde mot dem, har dere gjort mot meg, sier Jesus. Slik slutter altså denne talen Jesus holder, hvor han begynte med å si at en god og klok tjener er den som tar seg av de andre tjenerne.

Hva betyr alt dette? Jo det betyr at når noen ber oss om å dele, da skal vi dele. Når noen ber oss om å stå sammen med dem, da skal vi stå sammen med dem. Når noen sier at vår livsstil ødelegger deres livsvilkår, da skal vi lytte til dem med hjertet. Når noen ikke blir sett, da skal vi se. Når noen blir stengt ute, da skal vi gå ut til det stedet hvor de er. Det er himmelriket, på denne siden av død og dom.

Det er ikke alltid så lett. Det er ikke alltid vi klarer det. Men vi tror på en Herre som selv ble definert utenfor, og som kom tilbake i en time da disiplene minst ventet det, den tredje dagen, etter dommen, justismordet og døden. Det er ham vi håper på.

Han vet om de feilene vi har gjort, enten fordi vi ikke prøvde eller fordi vi prøvde altfor hardt. Han vet om det vi skammer oss over og det vi ikke helt vet om vi tør å si at vi er stolte av. Vi kjenner ikke dagen eller timen, men vi kjenner ham. Det er det vi skal holde fast på, både denne søndagen her og alle andre søndager og andre dager.

Så la oss si:

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Om tid og rom (2)

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 18. november

I forrige utgave av Prestepreik-spalten delte jeg noen betraktninger om tid og rom. Jeg viste til de to skapelsesberetningene som innleder den store fortellingen i Bibelen, og pekte på hvordan disse handler om nettopp de to nøkkelordene tid og rom. I den første skapelsesberetningen fyller Gud hele uka, hele kalenderen, all tilgjengelig tid, med sin skapende kreativitet. I den andre fortellingen fyller Gud rommet med sitt nærvær: Gud planter en hage, slipper løs paradiselver, plasserer mennesker i hagen og gir dem i oppgave å være gartnere, dyrke og passe hagen. For skapelsen er kontinuerlig, og skaperverket er i stadig endring. Menneskene kalles til å utforske skaperverket, passe på og glede seg over alt liv.

Til sammen danner disse to fortellingene en form for tid-rom-kontinuum, et utspent lerret som hele tilværelsen kan tegnes opp på. Om noen vil lese Einstein i dialog med Genesis 1-3, blir jeg gjerne med på det. Men her og nå tenker jeg å fortsette med noen litt mer hverdagslige betraktninger om tid og rom. For slik er det: De religiøse fortellingene omgir oss overalt, både i måten vi strukturerer rommet rundt oss på og i måten vi forholder oss til tida på.

Vi kan begynne med rommet. I Norge skal man ikke reise langt før man ser et kirketårn. Kirkehusene reiser seg i alle lokalsamfunn. Og selv om kirkene kan være innbyrdes nokså forskjellige, finner vi igjen de samme arkitektoniske symbolene i alle kirkerom: Et alter, en døpefont, benker, et orgel (eller et annet syngende instrument) og en gjennomgående akse som minner oss om at livet er en bevegelse, en pilegrimsreise. Ved alteret blir skillet mellom tid og evighet tynnere, utenfor kirkebygget ligger gjerne en kirkegård som minner oss om det samme, og ved inngangsdøra trer vi ut av hverdagen og inn i et annerledes rom, inn i et symbolunivers hvor bæresøylene er tro, håp og kjærlighet.

Slike rom finnes i alle slags religiøse tradisjoner. Jeg har selv besøkt både shinto-templer og moskeer og kjent på noe av den samme følelsen av transcendens. Og når jeg så går ut av disse rommene og tilbake til hverdagen, gjør det noe med opplevelsen min av rommene jeg ellers beveger meg i også. Jeg har fått en påminnelse om at evigheten ikke er langt unna noen av oss, uansett hvor vi er og hva vi foretar oss. Når jeg er på reise, trenger jeg ikke mer enn å se et kirkespir for å bli minnet på dette. Rommet, jorda og veien jeg går på er et hellig sted. 

Hva så med tida? De samme pekerne, de samme symbolene, finnes igjen også i kalenderen vår. Ukerytmen med arbeid og hvile har søndagen som omdreiningspunkt. I vår kulturkrets har denne dagen lenge vært markert som Herrens dag, som minnedagen for Jesu oppstandelse, den dagen som minner oss om at Gud har begynt arbeidet med å gjøre alle ting nye. De ulike søndagene har egne navn, sortert i en kirkårskalender, hvor en teller dager før og etter påskedagen – første søndag etter første søndag etter vårjevndøgn – og deler årets gang inn i soner, i perioder, med faste og forberedelse, fest og glede. Førti dager før påske finner vi askeonsdag, og søndagen før askeonsdag er fastelavnssøndag med boller og krem. Førti dager etter påske finner vi Kristi himmelfartsdag, ti dager etter der er det pinse. Dagene flytter rundt på datoer, men ligger alltid i samme avstand til den ene sentrale søndagen: Påskedag.

Om noen få dager skal vi igjen begynne å telle søndager. «Første søndag i advent» sier vi, og minner hverandre på søndagens rolle som milepæl, som avstandsmåler, langs vår reise igjennom tid og rom. Julaften og juledag kan falle på ulike ukedager, for de er datofaste, men adventstida justerer seg som et trekkspill alt etter hvor søndagene ligger. I år begynner vi allerede 28. november, og får ei god og lang adventstid på 27 dager fram til juledagen.

Jeg gleder meg til å tenne adventslysene. Den Gud som sa «Bli lys!» fyller fortsatt både tid og rom med sitt nærvær, sin skapende kreativitet og sin kjærlighet til alt det skapte.

Om tid og rom

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 4. november

Jeg liker å lese. Noen bøker er fort lest og like fort glemt. Andre bøker vender jeg stadig tilbake til. Noen ganger leser jeg hele bøker om igjen, andre ganger er det enkeltpassasjer jeg tar for meg på nytt.

Jeg leser en del i Bibelen, naturligvis. Det hører liksom med til arbeidsbeskrivelsen også. Men det er ikke alle deler av Boka jeg har lest like nøye eller like mange ganger. Andre avsnitt kan jeg til gjengjeld så å si utenat, for eksempel de par-tre første sidene i Bibelen, altså de tre første kapitlene i Første Mosebok. Skapelsesberetningene slutter ikke å fascinere meg.

Når jeg akkurat omtalte skapelsesberetningene i flertall, var det ingen skrivefeil. Bibelen inneholder to slike fortellinger, og de er stilt side ved side, back-to-back, selv om de ikke samsvarer innbyrdes verken i kronologi eller framstilling ellers. Det at de som en gang i tiden skrev og traderte og redigerte sammen disse fortellingene gjorde nettopp det, altså lot to ulike fortellingen kommentere hverandre og utfylle hverandre, gir oss et tydelig signal om hva slags fortellinger dette er. De er ikke ment å framstå som referater av historiske hendelser. De er mytefortellinger, og myter fungerer best om de leses som bildefortellinger og gjerne også leses på metanivå. Sånn er det med åpningskapitlene i Bibelen også.

Den første fortellingen åpner med ordene «I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden.» Det aller første ordet som står i den hebraiske teksten, bereshit, betyr «i begynnelsen». Det er en tidsangivelse, som sier noe om tidens start, tidens opphav. Med det er grunntonen satt. Resten av beretningen er også bygd opp rundt nettopp tida som ledemotiv. Gud fyller alle ukas sju dager med sin skapende kreativitet, fortelles det. Eller sagt på en litt annen måte: Gud bruker all tilgjengelig tid til å rydde i kaos, til å drive ur-havet og Tomheten tilbake, og til å sortere lys og mørke, vann og tørt land, ild og is, tomhet og fylde, liv og død fra hverandre. Til slutt signer Gud den sjuende dagen som helligdagen. Budskapet i fortellingen synes å være at Gud er livets forsvarer, at Gud fyller tida med kontinuerlig skapelse, og at hvile er en gave.

Den andre fortellingen er ikke så mye temporært orientert som lokal. Her leser vi om en hage, og om mennesket som formes av jorda og som plasseres som gartner i hagen for å dyrke den og passe på den. Her flommer paradiselver ut over hele den kjente geografien, og her vandrer Gud omkring i hagen og søker å se mennesket ansikt til ansikt. Her er budskapet at Gud også er lokal, at mennesket er jordbundet og at ingen steder eller hendelser er Gud fremmed. 

Det hender jeg havner i samtaler med folk om hva skapelse egentlig er for noe. En del ser ut til å tro at det bibelske bildet av Gud som Skaper plasserer skapelsen i fortida, som en slags øyeblikkshendelse, og at den ikke har noe med den virkeligheten vi observerer rundt oss å gjøre. Det har jeg alltid syntes er en underlig tanke. Jeg kjenner mange kunstnere: Komponister. Malere. Forfattere. Kokkekunstnere. Det de alle har til felles, er at de bruker lang tid på å skape sine kunstverk. De former langsomt, det store bildet og detaljer om hverandre, og skaper kunst gjennom møysommelige prosesser. De ulike elementene skal tilpasses et hele. Skapelse er på mange måter en kontinuerlig prosess. Slik framstilles det også i Bibelen: Skapelsen er noe som fyller all tid og hele rommet, kontinuerlig og altomfattende. 

I teologien har man et gammelt uttrykk som heter creatio continua. Det betyr kontinuerlig skapelse. Det kjenner jeg igjen. Vi mennesker, for eksempel, formes ikke bare biologisk igjennom svangerskap og kroppslig vekst. Vi blir også til, som personer, kontinuerlig, litt etter litt, igjennom våre relasjoner, i møte med hverandre, gjennom kjærlighetens kraft. Jeg tenker at det gir god mening å tenke på dette som en form for skapelsesberetning, dette også.

Søndag er det Allehelgensdag. Da minnes vi alle dem som har trådt ut av tida. De har fortsatt rom i hjertene våre, og de har formet oss til de vi er. Derfor sier vi, som Gud: «Bli lys!»

Om å være den man er

Søndag 31. oktober 2021 feiret Røros menighet og Røros Soul Children temagudstjeneste med Harry Potter-tematikk for femte gang.

Om du vil lese prekenene fra de fire tidligere gudstjenestene, finner du dem her (2016), her (2017), her (2019) og her (2020). Årets preken leser du her:

Det står skrevet i evangeliet etter Lukas.

En gang var han alene og ba. Bare disiplene var med ham. Da spurte han dem: «Hvem sier folk at jeg er?» «Døperen Johannes», svarte de, «men noen sier Elia og andre at en av de gamle profetene er stått opp.» «Og dere», spurte han, «hvem sier dere at jeg er?» Da svarte Peter: «Du er Guds Messias.» Men han forbød dem strengt å si dette til noen. Han sa: «Menneskesønnen må lide mye og bli forkastet av de eldste, overprestene og de skriftlærde. Han skal bli slått i hjel, og den tredje dagen skal han reises opp.»

(Lukas 9:18-22)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

Hvem sier dere at jeg er?

Slik hører vi altså at Jesus spurte disiplene sine.
Hvem er jeg – i deres øyne?

Dette spørsmålet handler om det vi kaller identitet. Hvem er Jesus? Spør vi. Og så kan vi fortsette spørre: Hvem er vi? Og kanskje til og med: Hvem er jeg, sånn egentlig?

Vi befinner oss i et kirkerom i dag, og vi er samla for å feire gudstjeneste. Det betyr at akkurat nå er vi kirke, vi også. We’re having church, som de sier på engelsk.

Hva er så kirka for noe? Hva slags fellesskap er det egentlig? Jo, kirka er det fellesskapet som sammen utforsker hva det betyr når det fortelles at Jesus sto opp fra de døde på den tredje dagen. Akkurat det tåler faktisk å gjentas: Kirka er det fellesskapet som sammen utforsker hva det betyr når det fortelles at Jesus sto opp fra de døde på den tredje dagen. En annen måte å si det på, er at kirka er det fellesskapet som sammen forsøker å forstå hva det egentlig betyr når vi sier at Jesus fra Nasaret er Kristus, Messias.

Jesus fra Nasaret var tilsynelatende et vanlig menneske. Og likevel var det noe ved ham som var helt aldeles annerledes. De merket disiplene hans. Så når Jesus spurte hvem de tenkte at han var, svarte Peter på vegne av fellesskapet: Du er Guds Messias! Du er den utvalgte, du er Frelseren, du er ham vi har venta på!

Og siden har kirka fortsatt å si det. Og vi har forsøkt å forstå oss selv og hvem vi selv er i lys av denne trosbekjennelsen. Det er ingen liten sak. I dag er vi en del av den samme bevegelsen.

II

I dag er vi altså kirke, og vi feirer gudstjeneste. Det gjør millioner av mennesker over hele verden akkurat i dag. Men vi feirer en litt annerledes gudstjeneste. Vi feirer en Harry Potter-temagudstjeneste. Og akkurat det er det nok ikke så mange andre som gjør akkurat i dag.

Når vi feirer gudstjeneste i dialog med Harry Potter-universet, så passer det i grunnen godt å spørre, på akkurat denne søndagen:
Hvem var og er Harry Potter?

Jo, altså, om vi nå vender oss til handlingen i den første Harry Potter-boka (og -filmen), så møter vi der fortellingen om en gutt på tolv år som tror at han er et vanlig menneske. Han lever et kjedelig og egentlig nokså trasig liv som foreldreløs gutt bortadoptert til sin onkel og tante. De behandler ham temmelig dårlig. Rommet hans er et kott under trappa. Alle rundt ham forteller ham at han ikke betyr noe, ikke egentlig duger til noe. Men så åpenbarer det seg plutselig en parallell virkelighet. Harry får vite at han egentlig er en trollmann. Og ikke bare en hvilken som helst trollmann, han er Den utvalgte. Han er Gutten om overlevde. Han er ham det er profetert om at han kan stanse Mørkets fyrste. I det parallelle universet som Harry Potters magiske verden utgjør, er Harry langt på vei å forstå som en Kristus-figur.  

Fortsett å lese «Om å være den man er»

Om kjærlighet og rosa solbriller

Preken under konfirmasjon i Røros kirke lørdag 16. oktober 2021:

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:

De elleve disiplene dro til Galilea, til fjellet der Jesus hadde sagt han ville møte dem. Og da de fikk se ham, falt de ned og tilba ham; men noen tvilte. Da trådte Jesus fram og talte til dem: «Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.»

(Matteus 28:16-20)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

Kjære konfirmanter: Jeg begynner denne konfirmasjonsprekenen i dag med å ta på meg et par solbriller. Jeg vet ikke hvor tydelig det er for alle dere andre i kirka, men dere på første rad kan i hvert fall se at de har fargede glass. Rød farge, faktisk. Akkurat nå har hele Røros kirke, alle dere konfirmanter, ja, hele verden i grunnen, fått et rosaskjær. Det er faktisk ganske fint. 

Vi mennesker ser gjerne verden igjennom sånne filtre, som setter farge på tilværelsen og påvirker hvordan vi oppfatter virkeligheten rundt oss. La meg nevne et par eksempler på slike briller, eller filtre om du vil:

Eksempel nummer én – og jeg tror nok ganske mange her vil skjønne det jeg snakker om nå: Når du blir forelska i noen, da ser du liksom hele verden igjennom et filter av forelskelse. Altså, det er ikke nødvendigvis sånn alt rundt deg blir annerledes. Men den ene personen blir helt annerledes for deg enn alle andre. Og når den du er forelska i kommer nær deg, blir hele verden vakrere. Alt annet blir irrelevant. Alt handler bare om å være sammen med den som får hjertet ditt til å slå fortere. Det er som om hele verden får en annen farge. Kanskje til og med et rosaskjær, faktisk.

Men så er det jo samtidig gjerne sånn at Ikke alle andre ser akkurat det samme som du ser. De tenker kanskje at den personen du er betatt av, ikke er spesiell. Men for deg er den ene personen meninga med livet! Du ser hele verden igjennom et filter, og det filteret er forelskelsen din for akkurat den ene personen. Og det er jo så fint!

Og så eksempel nummer to, som nok også en god del av dere som er her i dag vil forstå: Det som skjer når vi bli foreldre. For da blir hele verden ny, hele verden blir annerledes. Vi prioriterer annerledes. Vi bruker tida vår annerledes. Vi setter oss helt andre mål, vi snur opp-ned på verdiene våre. Når du får et barn lagt i armene dine, ser du hele verden gjennom et filter, og det filteret er kjærligheten til det barnet som du bærer på armen din.

II

Begge disse eksemplene handler egentlig om det samme. For de handler jo om kjærlighet, begge de to eksemplene. Og det er veldig fint når ting er sånn, når kjærligheten fungerer som et filter vi ser verden igjennom. Da blir verden et bedre sted, for oss og for andre.

Fortsett å lese «Om kjærlighet og rosa solbriller»

Om TV-aksjonen 2021

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 21. oktober under overskriften «Barn, ikke brud»

I helga feiret vi konfirmasjon på Røros. Trettiåtte flotte femtenåringer fikk kirkas forbønn og velsignelse, og resten av dagen var fylt av selskap med gode historier, fine ord og heiarop for ungdommene.

Femtenåringene er fortsatt barn i juridisk forstand. Men sosialt utforsker de flere og flere sider av det vi kaller for voksenlivet. De får nå beskjed om at de er religiøst myndige. De skal snart velge linje på videregående skole, begynne å forberede seg til studier og yrkesvalg, de får teste motorisert ferdsel og må lære seg å håndtere sine egne penger – blant annet. Men det er fortsatt flere år igjen før vi anser dem for voksne.

Slik er det hos oss, men det er ikke slik alle andre steder i verden. På verdensbasis giftes nemlig svært mange jenter bort lenge før de fyller 18 år, ja, mange av dem yngre enn konfirmantene jeg nettopp trakk fram som eksempel. De får ikke lenger gå på skole, og mulighetene for å velge jobb eller bestemme over eget liv innskrenkes dramatisk.

Søndag førstkommende er en viktig dag. Da gjennomføres nemlig 2021-utgaven av TV-aksjonen, denne årlige superdugnaden som har vært arrangert hver høst siden 1974 som involverer tusenvis av frivillige koordinatorer og hundre tusen bøssebærere hvert eneste år, og som har gitt livshjelp til millioner av mennesker. Totalt har TV-aksjonen samlet inn ni milliarder kroner i løpet av disse årene.

I år går pengene som samles inn under aksjonen til Plan International og deres arbeid mot barneekteskap. Hvert tredje sekund blir ei jente giftet bort et sted i verden. Gjennom årets aksjon kan vi sammen gi jenter muligheten til å velge sin egen framtid og vie seg til livet.

Prosjektene som vi samler inn penger til på søndag skal nå ut til tre millioner mennesker for å få slutt på barneekteskap i de landene der problemet er størst: Bangladesh, Nepal, Malawi, Mali og Niger. Sammen vil vi sørge for at jenter får bli på skolen, at barn, unge og eldre får opplæring i jenters rettigheter og i likestilling og at lovverket skal beskytte barn fra å bli giftet bort. Barn skal få være barn, ikke brud.

I fjor ble TV-aksjonen heldigital. Det var så mye som var annerledes i 2020. I år vil aksjonen bli gjennomført som en slags hybrid nasjonalt, dels digitalt og dels fysisk med bøssebærere på «gamlemåten». Hos oss vil du kunne få besøk av frivillige med bøsse som banker på døra di og ber om en gave til aksjonen. Har du ikke kontanter, kan du gi via kommunens Spleis, via Vipps, SMS eller ved å overføre penger til aksjonens konto. Mulighetene er med andre ord mange, og formålet er viktig så det holder.

Aksjonskomiteen inviterer også i år til konsert i Røros kirke fredagen før selve aksjonssøndagen (altså i morgen). Konserten begynner klokka seks (18:00), og det er gratis inngang. Framme i kirkas kor kan du høre duoen Endless Symphony (Christina Undhjem og Richard Jensen), familien Lundquist Langen (Peder Angel, Anna og John Arne), Os mannskor (som nylig vant sin klasse under NM i kor i Trondheim) samt elever fra Røros kulturskole. Du får også høre mer om TV-aksjonen, om formålet og om hvordan du kan bidra til å gjøre livet bedre for jenter over hele verden.

Vil du vite mer om aksjonen, kan du besøke http://www.blimed.no og lese mer der, eller til og med melde deg som bøssebærer. Det er aldri for seint å engasjere seg for en bedre og mer rettferdig verden med like muligheter for alle.

Om kjærlighet

Preken under Regnbuemesse (Røros Pride 2021) i Røros kirke søndag 26. september 2021:

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:

Da fariseerne hørte at Jesus hadde stoppet munnen på saddukeerne, kom de sammen. Og en av dem, en lovkyndig, spurte for å sette ham på prøve: «Mester, hvilket bud er det største i loven?» Jesus svarte: «‘ Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand.’ Dette er det største og første budet. Men det andre er like stort: ‘ Du skal elske din neste som deg selv.’ På disse to budene hviler hele loven og profetene.»

(Matt 22:34-40; selvvalgt prekentekst)

Slik lyder det hellige evangelium.

Det kjennes nesten feil å si det jeg skal si nå. For det er så mye fint å se på her framme i kirka i dag. Regnbuebannerne. Lysene. Dåpsbarnet. Soul Children. Men nå vil jeg dere skal snu dere likevel og feste blikket på bildet som henger over inngangsdøra her i kirka.

Bildet er et av de eldste vi har her i Bergstadens Ziir. Det er malt av Peder Lilje på slutten av 1600-tallet, og det hang i den gamle kirka på Røros før denne kirka ble bygd. Maleriet viser Den hellige treenighet. Vi ser Gud Fader som en gammel mann, vi ser Sønnen Jesus Kristus med korset, og vi ser duen, Den hellige ånd, som strekker vingene ut mot begge de to andre. Faderen, Sønnen og Den hellige ånd, det navnet på Gud som vi også har døpt Ellie til i dag.

Illustrasjonen er fra heftet Om kjerka på Røros av Sverre Ødegaard (1984))

Nå er dette et temmelig maskulint bilde. Patriarkalsk, kan vil til og med si. Det er da også malt i det 17. århundre, og det speiler at kirka ofte har foretrukket nettopp maskuline metaforer om Gud. I dag kaller vi gjerne Gud også for Mor, og vi har også gjenoppdaget at ordet for Ånd er hunkjønn på hebraisk og at det er en forbindelse i Bibelen mellom Den hellige ånd og visdommen, hun som kalles Sofia på gresk. Så, ja, kjønnsinkluderende språk, vi trenger mer av det også i kirkerommet.

Men det er egentlig ikke det maskuline som er poenget her og nå. Poenget er å peke på at Gud er tre. Tre-enighet, javisst, men like fullt tre. Og der tre er samlet der har vi det vi kaller for et fellesskap.

Gud er fellesskap. Gud strekker armene ut mot Gud, og Gud holder Gud sammen. Slik har kirka alltid snakket om Gud, og slik vil kirka fortsette å snakke om Gud. Og vi sier ikke bare at Gud er fellesskap. Vi sier en ting til. Vi sier at Gud er kjærlighet.

Gud er et fellesskap som er bestemt av kjærlighet. Gud er aldri alene, og Gud er aldri uengasjert. Gud er passion fra evighet til evighet. Og Gud er så mye kjærlighet og engasjement at Gud ikke syntes det var nok bare å være Gud. Gud ville mer enn å være tre i en. Derfor åpnet altså Gud opp virkeligheten slik at det ble plass til oss. Derfor kaller vi Gud Skaper – og Frigjører og Livgiver.

Ved døpefonten snakket jeg om fargene i lyset som danner regnbuen, og at det er et mangfold i det vi gjerne oppfatter som enhet. Sånn er det altså med Gud også. Gud er et mangfold, et fellesskap, som kan tre fram på mange ulike måter og romme mange ulike erfaringer. Og dette gjelder enda mer for det som Gud har skapt. Hun er mor for oss alle, han sprer lyset i hele fargespillet, hen elsker mangfoldet.

Så kommer altså Jesus til oss og sier at ja, i kjernen av alt det vi kaller for loven, etikken, moralen, spørsmålet om hvordan vi skal leve, i sentrum av dette står nettopp kjærligheten. Vi skal elske Gud, sier Jesus, slik Gud elsker, slik Gud er kjærlighet fra evighet til evighet. Og vi skal elske vår neste som oss selv. Det er egentlig alt vi trenger å vite om Gud og om vår plass i verden, sier Jesus.

Legg merke til dette: Vi skal ikke bare elske hverandre. Vi skal også elske oss selv. Vi må med andre ord akseptere oss selv og tørre å være den vi er. Og vi skal heie på hverandre i dette. Og vi skal omfavne mangfoldet, alle de medmenneskene som trer fram akkurat sånn som de er, og vi skal inkludere og vi skal gi rom for at alle kan vokse. For det gjør Gud. Mangfoldet er Gud gave til oss. Mangfoldet viser oss hvor stor Guds kjærlighet er. For Gud elsker oss alle.

Og en gang – somewhere over the rainbow – skal vi oppdage hvor stort og vakkert fellesskapet egentlig er. For da skal vi se Gud som Gud er, og da skal vi òg se alt det vakre som hele tida bodde i oss alle.

I mellomtida henter vi inspirasjon i slike ord som det Jesus sa om at vi alle skal elske alle mennesker som oss selv. Og så kan vi også bla litt lenger ut i Bibelen og lese det Paulus skriver til menigheten i Korint:

Nå ser vi i et speil, i en gåte, da skal vi se ansikt til ansikt.
Nå forstår jeg stykkevis,
da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut.

Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet.
Men størst blant dem er kjærligheten.

Om å være den man er

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 23. september under overskriften «Jeg er»

I’m me, I’m me, and that’s all I can be
I’m me, I’m me, here’s my vulnerability
I’m free and you can’t stop me
I’m free and that’s all I can be

Det er pride-uke på Røros, og alle hjerter gleder seg. Ved inngangen til uka ble jeg oppmerksom på teksten jeg siterte like over her. Tekstlinjene er hentet fra en sang av Willow Smith. Sangen «I Am Me» som ble utgitt i 2012 brukes gjerne i skolers undervisningsopplegg rundt pride om identitet og om å tørre å være seg selv. Det var slik jeg ble oppmerksom på sangen. Det har sine fordeler å være gift med en lærer. Jeg henter mye inspirasjon der!

I’m me, I’m me, and that’s all I can be
I’m me, I’m me, here’s my vulnerability

Jeg er meg. Det er alt jeg kan være. Her er sårbarheten min.

I Bibelen kan vi lese fortellinger om hvordan Gud åpenbarer seg for mennesker og knytter livene deres og identiteten deres sammen med Guds virkelighet. En av de viktigste av disse fortellingene er beretningen om den gang Moses møtte Gud i den brennende tornebusken. Fortellingen er sjangermessig å forstå som en kallelsesberetning. Moses blir kalt til profet, han skal lede hebreerne ut av slaveriet og fram til det lovede land. Denne fortellingen er ikke bare viktig fordi den utgjør startskuddet for fortellingen om Moses og exodus og jødedommen. Den er også viktig fordi Gud, ifølge denne fortellingen, avslører sitt eget navn for Moses:

«Jeg er den jeg er. Slik skal du svare israelittene: Jeg er har sendt meg til dere.»

Jeg er. Jeg er den jeg er. I dette avsnittet (2. Mosebok 3:14) blir gudsnavnet JHWH fortolket som en form av den hebraiske verbstammen HJH som betyr å være. Når Moses spør Gud om hva Gud navn er, slik at han kan fortelle hvem som har sendt ham, svarer Gud rett og slett: «Si ‘Jeg er!’ For jeg er.» Derfor, konkluderer denne fortellingen, kalte hebreerne Gud for «Han er»; JHWH blir forstått som en slik tredjepersonsform av verbet. En annen mulig måte å oversette det aktuelle uttrykket på, er å si at Gud svarer «Jeg er (nå engang) som jeg er!»

Når Gud skal presenterer seg selv, knytter altså ikke Gud noen som helst atributter eller presiseringer til hva eller hvem Gud er eller gjør. Gud konstaterer bare: Jeg er. Og det er nok. Det er egentlig alt Moses trenger å vite: Gud er. Hva eller hvem Gud er, vil vise seg etter hvert, gjennom Guds handlinger. Og det finner Moses ut ved å gå videre sammen med Gud.

Den senere tradisjonen var at hebreerne ikke uttalte gudsnavnet. Vi vet derfor ikke sikkert hvordan JHWH ble uttalt. Mange bibelforskere holder Jahweh for å være det beste forslaget. Men navnet var så hellig, så avslørende om du vil, at det altså ikke skulle sies høyt. I stedet sa folket «Adonai» (Min herre), «Elohim» (Gud), «HaShem» (Navnet) eller lignende. Selv Gud omgir seg med en form for sårbarhet. Ingenting er mer truende enn om noen stiller spørsmål ved ens rett til å være den man er.

Jeg er den jeg er! Det er det mest frigjørende et menneske kan si om seg selv. Alt annet vil vise seg etter hvert. Jeg trenger ikke settes i bås. Hvem er jeg? Jeg er! Vær stolt, menneske.

Om Menneskesonen

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 9. september.

For to uker siden var det Litteraturfest på Røros. Det var veldig gøy, rett og slett, med mye folk, god stemning og et interessant og inspirerende program.

Søndagen fikk jeg æren av å ha forfattersamtale med Sylfest Lomheim, professor (emeritus) i språkvitenskap og oversettelse og tidligere direktør i Språkrådet. Vi snakket om mange ting, med utgangspunkt i to bøker Lomheim har skrevet med ti års mellomrom: Tale er gull fra 2011 og Menneskesonen som han har gitt ut i år. La meg like gjerne hoppe til konklusjonen, først som sist: Jeg kan trygt anbefale begge bøkene.

Tale er gull er ei populærvitenskapelig bok om språkvitenskap. Lomheim skriver om talespråket, det viktigste innen språkuniverset, det kreative, utviklende og stimulerende. Vi mennesker utvikler vår identitet gjennom språklæring, skriver Lomheim. Vi former vår forståelse av verden og oss selv når vi beskriver virkeligheten, og vi former også språket på stadig nye og kreative måter ettersom verden og vi endrer oss. Denne utviklingen er ikke bare ønskelig, den er faktisk umistelig. Det er vår lek med språket som gjør oss til mennesker.

Videre skriver Lomheim om hvordan sivilisasjon og skriftspråk henger sammen, og om hvilken kraft som ble forløst den dagen mennesket lagde systemer for å skrive ned hva det tenkte, så og planla. Og samtidig: Selv om skriftspråket også har forløst enorme mengder kreativitet i form av litteratur, er tekst alltid mindre dynamisk enn tale. Derfor er det slik at «tale er gull»: Tekst absolutterer, lukker noe inne. Talen åpner opp, berører, forløser.

Til slutt skriver Lomheim om skjermen som kommunikasjonsmedium og «skrivebrett». Han er ikke veldig optimistisk på vegne av menneskeheten dersom vi knytter altfor mye av vårt språkspill til maskinene og til såkalt «kunstig intelligens». Jeg synes denne delen av boka hans har holdt seg godt gjennom de ti årene som har gått siden den kom ut. Koronatida har lært oss noe om videosamtalens begrensninger. Dette snakket vi også om på Litteraturfest.

Og så gikk vi videre til å snakke om Menneskesonen, som er en roman om Jesus fra Nasaret, eller Jeshua som Lomheim konsekvent kaller ham. Det er et dristig romanprosjekt, der Jeshua har jeg-stemmen i fortellingen. Forfatteren mener selv at det ikke er skrevet noen slik bok tidligere. Jeg aner hvorfor: I en tradisjonsstrøm hvor Jesus Kristus blir holdt fram som den som forener det guddommelige og det menneskelige, vil nok mange tenke at det er i overkant ambisiøst å skildre gudesønnens sjelsliv i romanform. Lomheims grep er at han tar gudesønn-komponenten ut av pakken. Det er mennesket Jeshua vi møter i denne romanen, og vel har han en hengiven gudstro, men han verken er eller ønsker å være Messias eller Guds Sønn.

En kan mene mye om et slikt prosjekt. Men selv jeg, som fastholder at Jesus var noe mer enn «bare» et menneske, leser Lomheims roman med glede. For måten han skildrer Jeshuas motivasjon på, kan jeg både kjenne meg hjemme i og bli begeistret av. Lomheim dikter fram en Jeshua som kjenner på utenforskap gjennom hele oppveksten, ettersom han er født utenfor ekteskap. Han er selv far til et barn som han har fått med en kvinne som er tvangsgiftet bort til en annen. Og han kommer fra fattige og enkle kår. Alt dette gjør noe med hans holdning til medmenneskene: Menneskesønnen blir revolusjonær, radikalt inkluderende, en som inviterer de utstøtte inn og reiser opp de som andre tråkker ned. Denne Jeshua møter jeg også i kirka.

Sylfest Lomheim har selv vært med på å oversette Matteus-, Markus- og Lukas-evangeliet i bibeloversettelsen av 2011. I dette arbeidet har han også tilegnet seg kunnskap om Palestina på Jesu tid, og han gjenforteller evangeliene på en uredd og uhøytidelig måte. Det fascinerer.

Og på ett område blir det høytid også i «evangeliet etter Lomheim»: Når Jeshua taler, da står tida stille. For han har talegaver av et kaliber som gjør at vi hører ekkoet av hans ord selv i dag, to tusen år senere. Sånt gir frimodighet til en prest og predikant. Jeg gir gjerne videre det jeg selv har lest og hørt. I dag anbefaler jeg derfor Lomheims Menneskesonen. Les!

Om å markere 90 år

Søndag 22. august 2021 markerte Røros menighet og Hådalen bygdelag 90-årsjubileet for gravplassen i Hådalen. Der holdt jeg følgende preken under gudstjenesten:

Vi markerer jubileum for gravplassen i Hådalen i dag. Til prekentekst i dag har jeg derfor valgt en tekst med tanke på nettopp denne markeringen. Jeg legger altså bort tekstene for 13. søndag i treenighetstiden, som er dagen i dag etter kirkeårskalenderen. Det er gode og tankevekkende tekster, det også, men ikke nødvendigvis 90-årsjubileumstekster. Vi skal i stedet lese fra Salmenes bok i Det gamle testamente, og hva passer da bedre enn å lese Salme 90, en salme som jeg nå vil lese i sin helhet. Den har overskrift «En bønn av gudsmannen Moses», og den lyder slik:

Herre, du har vært en bolig for oss
i slekt etter slekt.

Før fjellene ble født,
før jorden og verden ble til,
fra evighet til evighet er du, Gud.

Du lar mennesket bli til støv igjen
og sier: «Menneskebarn
, vend tilbake!»

For tusen år er i dine øyne
som dagen i går da den fór forbi,
eller som en nattevakt.

Du skyller dem vekk som en søvn om morgenen.
De er lik gress som svinner bort.

Det blomstrer om morgenen, så svinner det bort.
Om kvelden visner det og tørker inn.

Vi går til grunne ved din vrede,
redsel griper oss ved din harme.

Du setter våre synder foran deg,
det vi skjuler, stiller du i lyset fra ditt ansikt.

Alle våre dager farer forbi,
ved din harme går vi til grunne,
våre år er som et sukk.

Vår levetid er sytti år,
åtti når det er styrke til det.
De beste årene er fulle av strev og urett.
De går fort, og vi flyr av sted.

Hvem kjenner styrken i din vrede?
Din harme gir grunn til å frykte deg.

Lær oss å telle våre dager
så vi kan få visdom i hjertet!

Vend tilbake, Herre! Hvor lenge?
Ha medynk med dine tjenere!

Mett oss med din godhet om morgenen
så vi kan juble og glede oss alle våre dager.

Gled oss like lenge som du har kuet oss,
like mange år som vi har lidd vondt.

La din gjerning bli synlig for dine tjenere,
din herlighet for deres barn!

Måtte Herren vår Gud være vennlig mot oss!
La våre henders verk lykkes for oss,
ja, våre henders verk, la det lykkes!

Slik lyder Herrens ord.

Vår levetid er sytti år,
åtti når det er styrke til det,

sier Moses.

Det vil si, salmen er tilskrevet Moses, men det er nok neppe han som har skrevet teksten slik den er overlevert til oss. Men gammel er den, den er nok rundt to tusen fem hundre år gammel, denne teksten. Og selv om mange lever lenger enn sytti-åtti år, så er det jo ikke noe dumt estimat av et menneskeliv, dette. Om vi går rundt og leser datoer på gravsteinene her på kirkegården i Hådalen, vil vi nok finne at en god del faller sånn omtrent innenfor nettopp den alderen vi her snakker om, altså en 70-80 år.

Fortsett å lese «Om å markere 90 år»