Feeds:
Innlegg
Kommentarer

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 27.4.2017

Kritisk mann (KM): Hei, prestemann!
Jeg: Heisann, ja.
KM: Du, jeg leste den forrige Prestepreik-spalta di. Den om bombeangrep mot kirker i Egypt og sånn. Jeg likte i hvert fall deler av den.
Jeg: Så bra.
KM: Ja. Jeg liker selvsagt ikke at sånne bombinger skjer, da. Men jeg likte det du skriver om å arbeide mot diskminering av alle slags religiøse grupper.
Jeg: Nettopp. Alle slags grupper, og på alle slags nivåer.
KM: Men det er jo alltid er men. Og «men»-et her handler om kritikk. For hva med religionskritikk? Synes du ikke det er viktig, kanskje?
Jeg: Jo. Selvsagt. Det har vel nesten aldri vært viktigere enn i dag.
KM: Men hvordan i alle dager kan du være for kritikk av religion? Skrev ikke du at man ikke skulle motarbeide religiøse grupper, heller ikke på symbolnivå?
Jeg: Hvordan i huleste får du det til å bety at man ikke skal kritisere religion?
KM: Ikke bli sur nå da. Jeg kritiserer jo bare teksten din.
Jeg. Du har rett. La meg prøve igjen. Jeg kunne sikkert har uttalt meg klarere. Jeg mener – fortsatt – at vi som samfunn må legge oss på ei livssynsåpen linje og ikke diskriminere noen på grunnlag av religion. Samtidig mener jeg – like selvsagt, og fortsatt, får jeg vel nesten si – at religiøse systemer skal møtes med kritikk.
KM: Det er vel to holdninger som fort kan komme i konflikt med hverandre, kanskje.
Jeg: Joda, det å veie prinsipper er ikke alltid enkelt. Men jeg ser egentlig ingen nødvendig konflikt mellom ikke-diskriminering på den ene sida og saklig kritikk på den andre.
KM: Fordi?
Fortsett lesing »

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 27.4.2017

Palmesøndag eksploderte det i to kirker i Egypt. Over førti mennesker ble drept og over hundre ble såret, flere av dem alvorlig. Etter kort tid kom det meldinger om at IS tok på seg ansvaret for bombeangrepene.

De koptiske kristne i Egypt regner sin historie nesten to tusen år tilbake. Jesus flyktet som kjent til Egypt sammen med sine foreldre som liten, og selv om den kristne kirke ikke var etablert den gangen var det angivelig mange som fortsatt husket hva som hadde skjedd med den hellige familie da evangelisten Markus kom og evangeliserte landet noen år senere. Kopterne har derfor flere hellige steder knyttet til historien om flukten og det påfølgende eksilet i Egypt. Landet spilte videre en viktig rolle i framveksten av den tidlige klosterbevegelsen. Da nyhetene om Kvitekrist nådde oss her oppe i nord, hadde Egypt allerede hatt vært under kristen påvirkning i åtte hundre år. I dag regner fortsatt rundt ti prosent av den egyptiske befolkningen seg som koptere, selv etter mange hundre år med islamsk dominans.

Men trygge er de altså ikke. Angrepene Palmesøndag er dessverre ikke unike, selv om det gikk flere liv tapt denne gangen enn i de fleste tidligere angrep. Voldshendelser rettet mot kristne kirker og kristne familier skjer fra tid til annen. Men en ting er selve hendelsene. Når grupper som IS står bak er alle enige om at dette er utslag av ekstremisme. Det som på mange måter er vanskeligere å forholde seg til over tid er storsamfunnets manglende evne og vilje til å beskytte, til å forsvare, og til å etterforske og straffe angrep og trakassering i etterkant. Konteksten gjør at de koptiske kristne dessverre blir er litt for lett mål for ekstremister av ulike slag.

Fortsett lesing »

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 7.4.2017

Alle veier fører til Rom, heter det som kjent. Det fører veier dit fra Røros også. For litt over hundre år siden satt Johan Falkberget ved Forum Romanum og drømte seg tilbake til Ruglsjøen. Siden har mange andre rørosinger funnet samme vei.

Mandag 3. april fikk noen av oss delta ved en markering i Den evige stad der Røros og Johan Falkbergets forfatterskap ble registrert som litterært landskap blant de italienske Parchi Letterari. Undertegnede var bedt om å holde et foredrag som en del av programmet der jeg skulle si noe om forholdet mellom Falkbergets forfatterskap og landskapet og bosetningen og kulturen som er Røros, noe jeg gjorde etter beste evne.

Falkberget blir fortsatt lest! Vi er mange som gleder oss over det. Han har mange rom, han Johan, både i Rom og andre steder og i manges hjerter. Mens vi som lever i og forvalter det som var Johan Falkbergets litterære landskap diskuterer hvilke rom eller hva slags senter eller hus eller hva vi nå skal kalle det han skal ha på Røros i framtida, viser Falken at han allerede kan fylle de fleste rom. Nylig kunne vi se Bør Børson jr. på scena i Storstuggu, og i går kveld (onsdag 5. april) ble minnet om mennesket Johan Falkberget løftet fram i biblioteket; da var det på dagen 50 år siden han døde.

Ønsker du mer Falkberget i tida som kommer, anbefaler jeg deg å legge veien til Røros kirke Skjærtorsdags kveld. Der presenterer nemlig Røros kirkeforum årets utgave av leseprogrammet «Påske med Johan Falkberget». Det er noe å få med seg!

Fortsett lesing »

Om korset på halsen

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 23.3.2017

Jeg har mange korssmykker. Ett av dem er et Axum-kors jeg kjøpte i Addis Abeba i Etiopia en gang på slutten av 90-tallet. Det er fortsatt et av mine favorittsmykker.

17439812_10154974019156142_1080984484_nEt etiopisk-ortodokst kors, som Axum-korset, er mer enn bare et smykke. Det er utformet som en liten katekisme, der ulike elementer skal minne om sentrale punkter i kristen tro. De tre store spissene minner om personene i treenigheten, de tolv små utspringene langs siden står for apostlene, og så videre.

Andre kors vi vanligvis ser rundt oss har ikke nødvendigvis det samme pedagogiske potensialet. Men det er likevel ingen hemmelighet at korset peker ut over seg selv, det står for noe og skal minne oss om noe. For de av oss som står midt i kristen tradisjon peker korset videre til slike ting som død, sorg, kjærlighet og selvoppofrelse. I tillegg er det – jeg hadde nær sagt selvsagt – symbolet for Jesus. Det er ikke tilfeldig at vi i kirka tegner oss med korsets tegn når vi benevner Sønnen i formelen «I Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn».

Korset kan stadig provosere. Da Sylvi Listhaug talte på Oslo Sypmposium nylig – et arrangement jeg kunne ment mye om, men her og nå skal jeg la det ligge – fikk hun ikke minst oppmerksomhet for korssmykket hun bar rundt halsen. Svein Egil Omdal forsøkte seg på litt pressebilde-research og konkluderte med at ministeren brukte korset kynisk for politisk vinning. Researchen viste seg å være mangelfull, uten at debatten stilnet av den grunn. For noen år siden gikk en lignende debatt om hvor synlig korset kan være i NRKs nyhetsstudio.

Fortsett lesing »

Om kvinnedagen

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 9.3.2017
under overskriften
En andakt for Kvinnedagen

(Teksten er en omarbeidet utgave av denne bloggposten.)

På denne torsdagen, dagen etter Kvinnedagen og tre dager før Andre søndag i fastetiden, tenker jeg det kan være på sin plass med en bibeltekst til meditasjon og ettertanke. Jeg løfter derfor fram en fortelling fra Matteusevangeliets femtende kapittel. Det er ikke en helt tilfeldig valgt fortelling, for den skal leses og prekes over i alle landets kirker kommende søndag:

Jesus tok veien til områdene omkring Tyros og Sidon. En kanaaneisk kvinne fra disse traktene kom og ropte: «Herre, du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg! Datteren min blir hardt plaget av en ond ånd.» Men han svarte henne ikke et ord. Disiplene kom da og ba ham: «Bli ferdig med henne, hun roper etter oss.» Men han svarte: «Jeg er ikke sendt til andre enn de bortkomne sauene i Israels hus.» Da kom hun og kastet seg ned for ham og sa: «Herre, hjelp meg!» Han svarte: «Det er ikke rett å ta brødet fra barna og gi det til hundene.» «Det er sant, Herre», sa kvinnen, «men hundene spiser jo smulene som faller fra bordet hos eierne deres.» Da sa Jesus til henne: «Kvinne, din tro er stor. Det skal bli som du vil.» Og datteren ble frisk fra samme stund.

Hva tenker du når du leser denne teksten? Jeg for min del blir grundig provosert – av Jesus. «Det er ikke rett å ta brødet fra barna og gi det til hundene.» Men i alle dager da, mann! Hva slags svar er det?

Fortsett lesing »

Preken under Falkbergetmessen i Bergstadens Ziir, mandag 1. mai 2017:

Det står skrevet i evangeliet etter Lukas:

Som dere vil at andre skal gjøre mot dere, slik skal dere gjøre mot dem. At dere elsker dem som elsker dere, er det noe å takke dere for? Selv synderne elsker dem de selv blir elsket av. Og om dere gjør godt mot dem som gjør godt mot dere, er det noe å takke dere for? Det gjør jo også synderne. Og om dere låner ut til dem dere venter å få igjen av, er det noe å takke dere for? Også syndere låner til syndere for å få like mye igjen. Nei! Elsk deres fiender, gjør godt og lån bort uten å vente noe igjen. Da skal lønnen deres bli stor, og dere skal være Den høyestes barn. For han er god mot de utakknemlige og onde.

Vær barmhjertige, slik deres Far er barmhjertig.

(Lukas 6:31-36)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

Det var en gang – sånn begynner alle gode historier, gjør de ikke? – det var en gang en hønsegård, og i denne hønsegården var det mange høner og en eneste hane.

Hanen syntes selv han var den viktigste, ikke bare i hønsegården men kanskje også i hele verden. For hver eneste morgen, mens verden ennå lå i mørke, sto han opp og gikk ut av hønsehuset. Og så begynte han å gale. Og så sto sola opp.

Og hanen tenkte: Sånn er det. Jeg galer, og sola står opp. Det er derfor der skjer. Større enn dette kunne det ikke bli.

Men så en dag skjedde det noe. Hanen ble forkjøla. Og han mista stemmen. Tenk det! Uansett hvor mye han forsøkte, kom det ikke annet enn ett forsiktig hkr fra halsen hans. Dette var krise. For hva ville skje nå? Dersom han ikke kunne gale, da ville jo verden bli liggende i mørke!

Fortsett lesing »

Preken under påskenattsmessen i Bergstadens Ziir 15. april 2017:

Det står skrevet i evangeliet etter Markus:

Da sabbaten var over, kjøpte Maria Magdalena og Maria, Jakobs mor, og Salome velluktende oljer for å gå og salve ham. Tidlig om morgenen den første dagen i uken kom de til graven da solen gikk opp. De sa til hverandre: «Hvem skal vi få til å rulle bort steinen fra inngangen til graven?» Men da de så opp, fikk de se at steinen var rullet fra. Den var meget stor. Da de kom inn i graven, så de en ung mann sitte på høyre side, kledd i en hvit, lang kjortel, og de ble forferdet. Men han sa til dem: «Vær ikke forferdet! Dere leter etter Jesus fra Nasaret, den korsfestede. Han er stått opp, han er ikke her. Se, der er stedet hvor de la ham! Men gå og si til disiplene hans og til Peter: ‘Han går i forveien for dere til Galilea. Der skal dere få se ham, slik som han sa dere.’» 

Da gikk de ut og flyktet bort fra graven, skjelvende og ute av seg. De sa ikke et ord til noen, for de var redde.

(Markus 16:1-8)

Slik lyder det hellige evangelium

De var redde.

Ja, det var ikke så rart at de var det.
Her sto de overfor noe helt fullstendig ukjent,
og det ukjente har det med å vekke angsten i oss.

Det er bare å kjenne etter.
Døden er i seg selv noe ukjent,
noe vi ikke kan samle oss erfaring rundt.
Det å dø, det er noe man bare gjør en gang.
Og vi vet ikke med sikkerhet hva som følger etter.

I fortellingene om Jesus er det riktignok et annet alternativ
som dukker opp noen ganger.
Noen, noen ganske få, blir kalt tilbake fra døden til livet.
Datteren til Jairus, synagogeforstanderen.
Og Lasarus, Jesu venn i Betania.
Men de er unntak.
Og de slapp dessuten heller ikke unna døden,
ikke på sikt.
De hadde fortsatt døden foran seg,
selv etter at de var blitt kalt tilbake.
Livet går alltid framover
med døden foran seg.

Men ikke her.
Ikke nå.
Ikke i det som nå har skjedd.
De skjønner det ennå ikke helt,
kvinnene ved graven.
Men i frykten de kjenner
ligger det noe nytt som kan drive frykten bort.
For Jesus har ikke lenger døden foran seg.
Han har tvert imot lagt døden bak seg.
Det er døden som er død.
Jesus lever.
Men det livet han nå lever,
det er ikke et liv som har døden foran seg.
Foran Jesus ligger bare evigheten,
og Gud selv,
Gud som Jesus går rett inn i,
slik at han kan stå der mellom oss og Gud.

Snart skal de få erfare det,
at døden ikke lenger er imellom dem og Jesus.
Jesus fyller alt i alle,
også døden og graven.
Det er ikke noe mellom oss og Gud.
Det vil si: Jesus står mellom oss og Gud,
men ikke for å skille oss.
Han står der for å knytte oss sammen,
her og nå i tiden
og i evigheten.

Om litt skal vi dekke på alteret.
Tenne lysene.
Løftet brødet og vinen,
takke, be og velsigne.
Så skal vi dele måltidet,
sammen,
og si: Kristus er iblant oss.
Han er her for å knytte oss sammen,
her og nå i tiden
og i evigheten.

I natt strømmer evigheten inn i tiden.
Lyset skinner i mørket,
og mørket kommer aldri til å overvinne det.

Ære være—