Om erfaringer fra marginene (v)

Preken under høymessen i Ziiren påskedag 21. april 2019:

Det står skrevet i evangeliet etter Johannes:

Tidlig om morgenen den første dagen i uken, mens det ennå er mørkt, kommer Maria Magdalena til graven. Da ser hun at steinen foran graven er tatt bort. Hun løper av sted og kommer til Simon Peter og den andre disippelen, han som Jesus hadde kjær, og hun sier: «De har tatt Herren bort fra graven, og vi vet ikke hvor de har lagt ham.» Da dro Peter og den andre disippelen ut og kom til graven. De løp sammen, men den andre disippelen løp fortere enn Peter og kom først. Han bøyde seg fram og så linklærne ligge der, men gikk ikke inn i graven. Simon Peter kom nå etter, og han gikk inn. Han så linklærne som lå der, og tørkleet som Jesus hadde hatt over hodet. Det lå ikke sammen med linklærne, men sammenrullet på et sted for seg selv. Da gikk den andre disippelen også inn, han som var kommet først til graven. Han så og trodde. Fram til da hadde de ikke forstått det Skriften sier, at han måtte stå opp fra de døde. Disiplene gikk så hjem.

(Johannes 20:1-10)

Slik lyder det hellige evangelium.

For en tekst dette er! For en fortelling!

I mylderet av små og store poeng og detaljer som denne teksten inviterer til, har jeg i dag tenkt å stoppe for en sak: Hvem det var som var det aller, aller første vitnet ved graven.

Hun kom dit for å sørge. Da så hun at steinen var rullet bort. Hun så at Jesus ikke var der. Hun forsto ikke hva det betydde, ikke dybdene i det, men hun forsto nok til at hun løp for å fortelle det til de andre disiplene. Og når de kommer til graven og ser sporene av det som må ha skjedd der, da begynner troen å vokse fram i dem. Troen på at Jesus virkelig var den han sa at han var.

Så fortsetter teksten i Johannesevangeliet (altså etter det korte avsnittet vi har lest sammen i dag) med å skildre hvordan Maria Magdalena ble stående igjen ved graven, og at hun der, som den aller første i hele verden, fikk møte Jesus etter oppstandelsen. Hun ble med andre ord både det første vitnet til den tomme graven, den første som fortalte nyheten om den tomme graven til noen andre, og den første som fikk oppleve oppstandelsens realiteter, oppleve den nye tida.

Det betyr at det fantes en gang, et kort øyeblikk i tid og rom, da kirka faktisk bare besto av ett eneste menneske. Og hun het Maria Magdalena. Senere, i kirkelig tradisjon, har hun gjerne blitt kalt apostlenes apostel. Det er en fin tittel, det betyr omtrent noe sånt som budbærernes budbærer, eller budbærer til de andre budbærerne. Og det var hun. Det fikk vi høre skildra veldig fint i evangelieteksten vi nettopp leste. Men jeg tenker vi skal ta enda sterkere i: En kort tid var hun den eneste i verden som kunne vitne om Jesu oppstandelse fra de døde, og dermed var hun også den eneste som kunne vitne om hvem Jesus var. At han var Kristus, Messias. Og det gjorde henne i den tida til den eneste kristne i verden, til den eneste som kunne forholde seg nettopp til Jesus som Kristus.

Fortsett å lese «Om erfaringer fra marginene (v)»

Om erfaringer fra marginene (iv)

Preken under påskenattsmessen i Ziiren lørdag 20. april 2019:

Det står skrevet i evangeliet etter Markus

Da sabbaten var over, kjøpte Maria Magdalena og Maria, Jakobs mor, og Salome velluktende oljer for å gå og salve ham. Tidlig om morgenen den første dagen i uken kom de til graven da solen gikk opp. De sa til hverandre: «Hvem skal vi få til å rulle bort steinen fra inngangen til graven?» Men da de så opp, fikk de se at steinen var rullet fra. Den var meget stor. Da de kom inn i graven, så de en ung mann sitte på høyre side, kledd i en hvit, lang kjortel, og de ble forferdet. Men han sa til dem: «Vær ikke forferdet! Dere leter etter Jesus fra Nasaret, den korsfestede. Han er stått opp, han er ikke her. Se, der er stedet hvor de la ham! Men gå og si til disiplene hans og til Peter: ‘Han går i forveien for dere til Galilea. Der skal dere få se ham, slik som han sa dere.’» Da gikk de ut og flyktet bort fra graven, skjelvende og ute av seg. De sa ikke et ord til noen, for de var redde.

(Mark 16:1-8)

Slik lyder det hellige evangelium.

I ei uke nå, sju hele dager, har vi kunnet følge Jesus på hans vandring inn i Jerusalem, inn i påskehøytida, og helt inn i døden og graven.

I prekenene her i Røros menighet har jeg forsøkt å samle de ulike opplevelsene under en felles overskrift. Jeg har snakka om at Jesus bringer med seg erfaringer fra ytterkantene til Jerusalem og til korset denne uka. Dette handler ikke så mye om det geografiske – altså at Jesus ikke var fra Jerusalem – som det handler om det sosiale. Det handler om hva slags erfaringer Jesus har gjort til sine og holdt fram som viktig for ham selv. Jesus stilte seg sammen med outsiderne.

I kirka sier vi: Dette mennesket viste oss Gud. Jesus sier han er Sønnen, og kaller Gud for Far. Derfor er fortellingen om Jesus også fortellingen om Gud.

Hva slags Gud er det så vi har fått se disse dagene?

Her er noe av det vi har sagt:

Fortsett å lese «Om erfaringer fra marginene (iv)»

Om erfaringer fra marginene (iii)

Tekstmeditasjon på langfredag (på Fjellkirka og i Bergstadens Ziir) etter lesningen av lidelsesberetningen fra Matteus 26-27:

Den stille uke – ja, det er noe lavmælt over den. Og i dag senker stillheten seg over verden, og over korset. Ingen flere rop, ingen som hiver etter pusten i angst og smerte. Nå er det over.

Nå er han død. Hvem er han som henger der?

Denne uka har jeg forsøkt å samle med meg ulike refleksjoner i prekenene under en felles overskrift. Jeg har snakka om at Jesus bringer med seg erfaringer fra ytterkantene til Jerusalem og til korset denne uka; erfaringer fra randsonene kalte jeg det også. Jesus var tross alt ikke fra Jerusalem. Han var nordfra, fra Nasaret i Galilea, fra distriktene, fra ytterkantene. For noen dager siden hørte jeg en i radioen som omtalte det som at Jesus var nordlending. Her lokalt ville vi vel sagt han var markaing, kanskje, at han var frå uti markom.

Men dette med ytterkantene handler ikke bare om hvor Jesus kom fra, rent geografisk. Det handler også om hvem han har med seg, hva slags erfaringer han har gjort til sine og holdt fram som viktig for ham.

Han lever i en tid og en kultur prega av patriarkalske strukturer, der menn står høyere enn kvinner. Jesus har stilt seg sammen med kvinnene og tatt deres perspektiv. I en kultur der syke og fattige ble sett på som under Guds straff, har Jesus oppsøkt dem, spist med dem, tatt dem inn i følget sitt, lyttet til dem, trøstet dem, helbredet dem og gitt dem verdighet. Jesus hadde sine egne tanker om hva utenforskap var og er, og han har med seg dette utenfor-perspektivet inn til Jerusalem denne uka.

Så går han altså inn i det siste døgnet av sitt liv. Og det vi ser da, er at dette mønsteret blir bekrefta. Det blir forsterka. Han får med seg enda flere slike utenfor-erfaringer. I stedet for å tre ut av det og bli en representant for makta og det som har status, går han bare enda lenger ut mot ytterkantene, ut i de rommene vi føler angst ved eller skam for.

Hva bærer han med seg nå? Hva er det de andre har lagt på ham?

Forræderi. Ord om lojalitet som ble altfor store. Angst. Avmakt. Svik. Anklager om blasfemi. Hån og ydmykelse. Fortvilelse. Opplevelse av å være forlatt av Gud. Slik er fortellingen om Jesus. Dette er ham.

Og så sier altså kirka, så sier altså vi: Dette mennesket viste oss Gud. Jesus sier han er Sønnen, og kaller Gud for Far. Derfor er fortellingen om Jesus også fortellingen om Gud.

I går sa jeg, idet jeg pekte fram mot langfredagen:

Gud er ei undertrykt kvinne. Gud er et barn som blir oversett. Gud er syk og forkommen. Gud er en religiøst uren mann. Gud er en slave. Og Gud vet hva død er.

I dag kan vi legge til: Gud blir henretta for blasfemi. Tempelet tålte ikke et menneske som sa at han viste oss Gud og talte på Guds vegne. Gud er offer for forræderi. Gud kjenner angst og redsel. Gud dør.

Dette mennesket er det altså som trer fram og sier: Jeg er Sønnen! Så her skjer det noe i Gud. Gud må spørre seg selv, så å si: Kan jeg romme dette? Er jeg alt dette? Er det en slik Gud Gud er?

Hvis svaret på det er ja, kan vi si noe om Gud allerede nå:

Gud er ikke en Gud som er for fin på det til å føle smerte. Tvert imot: Gud er smertenes Gud. Og det er sannsynligvis gode nyheter. For det er kjærlighetens smerte Gud kjenner her. Gud elsker, Gud lever seg inn i, Gud er levende tilstede midt i menneskenes liv. Og så blir Gud avvist. Men Gud elsker oss likevel. Og det er Guds smerte.

På denne langfredagen kan vi si: Dette er redningen vår. Vi er ikke marginaliserte. Vi er i Guds hjerte. Vår smerte er Guds smerte, våre sorger er Guds sorg. Våre liv er i Guds død.

Og så håper vi på det umulige.

 

Om erfaringer fra marginene (ii)

Preken på Fjellkirka og i Bergstadens Ziir skjærtorsdag 18. april 2019:

Det står skrevet i evangeliet etter Johannes:

Det var like før påskehøytiden, og Jesus visste at hans time var kommet da han skulle gå bort fra denne verden og til sin Far. Han hadde elsket sine egne som var i verden, og han elsket dem helt til det siste.

De holdt måltid. Djevelen hadde alt gitt Judas, sønn av Simon Iskariot, den tanken i hjertet at han skulle forråde ham. Jesus visste at Far hadde gitt alt i hans hånd, og at han var utgått fra Gud og gikk til Gud. Da reiser han seg fra måltidet, legger av seg kappen, tar et linklede og binder det om seg. Så heller han vann i et fat og begynner å vaske disiplenes føtter og tørke dem med linkledet som han hadde rundt livet. Han kommer til Simon Peter. Peter sier: «Herre, vasker du mine føtter?» Jesus svarte: «Det jeg gjør, forstår du ikke nå, men du skal forstå det siden.» «Aldri i evighet skal du vaske føttene mine», sier Peter. «Hvis jeg ikke vasker deg, har du ingen del i meg», svarte Jesus. Da sier Peter: «Herre, ikke bare føttene, men hendene og hodet også!» Jesus sier til ham: «Den som er badet, er helt ren og trenger bare å vaske føttene. Dere er rene – men ikke alle.» For han visste hvem som skulle forråde ham. Derfor sa han: «Dere er ikke alle rene.»

Da han hadde vasket føttene deres og tatt på seg kappen, tok han plass ved bordet igjen. Så sa han til dem: «Forstår dere hva jeg har gjort for dere? Dere kaller meg mester og herre, og dere gjør det med rette, for jeg er det. Når jeg som er herren og mesteren, har vasket deres føtter, da skylder også dere å vaske hverandres føtter. Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Tjeneren er ikke større enn herren sin, og utsendingen er ikke større enn han som har sendt ham. Nå vet dere dette. Og salige er dere så sant dere også gjør det.

(Johannes 13:1-17)

Slik lyder det hellige evangelium.

Vi har kommet til midten av den stille uke. Vi er på vei inn i selve lidelsesdøgnet. Disse dagene betyr slutten på fortellingen om Jesu liv. Nå samles trådene. Nå blir det tydelig en gang for alle hvem han var.

På palmesøndag forsøkte jeg i prekenen å sette en overskrift over denne uka vi er inne i nå. Jeg snakka om at Jesus bringer med seg erfaringer fra ytterkantene til Jerusalem og til korset denne uka; erfaringer fra randsonene kalte jeg det også. På søndag hørte vi om hvordan Jesus utfordra det patriarkalske samfunnet på sin tid. Den gangen var menn mer enn kvinner på alle måter, både sosialt, religiøst og samfunnsøkonomisk. Men Jesus løfta fram Maria som et eksempel, hun som salva føttene hans. Og så snakka jeg om hvordan Jesus løfter opp alle slags undertrykte og marginaliserte grupper, og om at han har alt dette med seg når han rir inn i Jerusalem.

Erfaringer fra ytterkantene kan være ulike ting. Den gangen, for to tusen år siden, handla det om kvinner, barn, fattige, syke, og om de som var religiøst urene på ulike måter. Jesus solidariserte seg med dem, han stilte seg sammen med dem om løfta dem fram. Og så tok han alle disse erfaringene med seg inn i tempelbyen og påsken der.

I dag tar Jesus opp enda en type erfaring og gjør den til sin. For i dag bøyer altså Jesus seg ned og vasker føttene til disiplene sine.

Fortsett å lese «Om erfaringer fra marginene (ii)»

Om erfaringer fra marginene

Preken palmesøndag 14. april 2019 i Røros kirke:

Det står skrevet i evangeliet etter Johannes:

Seks dager før påske kom Jesus til Betania der Lasarus bodde, han som Jesus hadde vekket opp fra de døde. Der ble det holdt et festmåltid for ham. Marta vartet opp, og Lasarus var blant dem som lå til bords sammen med ham. Da kom Maria med et pund ekte, kostbar nardussalve, og med den salvet hun Jesu føtter og tørket dem med håret sitt. Hele huset ble fylt av duften. Da sa Judas Iskariot, en av disiplene, han som siden forrådte ham: «Hvorfor ble ikke denne salven solgt for tre hundre denarer og pengene gitt til de fattige?» Dette sa han ikke fordi han hadde omsorg for de fattige, men fordi han var en tyv. Det var han som hadde pengekassen, og han pleide å ta av det som ble lagt i den. Men Jesus sa: «La henne være! Hun har spart salven til den dagen jeg skal begraves. De fattige har dere alltid hos dere, men meg har dere ikke alltid.»

Det ble kjent i den store mengden av jøder at Jesus var i Betania. Nå kom de dit, ikke bare for hans skyld, men også for å se Lasarus, som han hadde vekket opp fra de døde. Da la overprestene planer om å drepe Lasarus også. For mange av jødene dro dit på grunn av ham og kom til tro på Jesus. Dagen etter fikk folkemengden som var kommet til festen, høre at Jesus var på vei inn i Jerusalem. Da tok de palmegreiner og gikk ut for å møte ham, og de ropte:

Hosianna!
Velsignet er han som kommer
i Herrens navn,
Israels konge!

(Johannes 12:1-13)

Slik lyder det hellige evangelium.

Jeg tror vi skal unne oss en liten recap, en oppsummering, av hvor i Jesus-fortellingen vi befinner oss og hvordan denne dagen plasserer seg i påskeuke-dramaet.

Det er palmesøndag i dag. Dette er altså den dagen da Jesus kommer til Jerusalem for å feire påske der. Da snakker vi altså om den jødiske påskefesten, den som ble feiret (og fortsatt blir feiret) til minne om israelsfolkets flukt fra slaveriet i Egypt, den gangen folket strøk blod fra et slaktet lam på dørkarmene, den gangen da døden gikk forbi hebreernes hus, den gangen da Moses ledet folket gjennom havet og ut i ørkenen. (Og der ble de i førti år, men det er en annen historie.)

Jerusalem var på Jesu tid sentrum for den jødiske nasjonen og den jødiske religionen. For der var tempelet. Der, i tempelet, ble det slaktet hundrevis, kanskje tusenvis, av lam under påskefesten, lam som så ble spist som del av det rituelle påskemåltidet, der bibelfortellingene om flukten fra Egypt og maten og drikken gikk opp i en større enhet. Alle disse skikkene lever også i dag, i beste velgående, både i den jødiske tradisjonen og i den kristne kulturen.

Vi kommer dit, vi også. På torsdag er det skjærtorsdag. Det var altså den dagen da Jesus og disiplene spiste påskemåltid i Jerusalem, den dagen da Jesus tok brød og vin som var satt fram til måltidet og skapte en helt ny tradisjon. Men det skal vi komme tilbake til på torsdag. I dag er det selve ankomsten til byen som gjelder, til byen der tusenvis av pilegrimer samlet seg for å feire påske midt i begivenhetenes sentrum, i byen med det store tempelet.

Og der finner vi altså Jesus. Jesus og disiplene hans. Fortsett å lese «Om erfaringer fra marginene»

Om musikk

Søndag 17. mars, 2, søndag i fastetiden, feiret vi Folkemusikkmesse i Bergstadens Ziir under Vinterfestspill i Bergstaden. NRK radio gjorde opptak av gudstjenesten, og den ble sendt som radiogudstjeneste søndag 7. april, 4, søndag i fastetiden. Vi valgte å løfte fram en annen evangelietekst enn de som er satt opp for de aktuelle søndagene den dagen, dels for å imøtekomme at gudstjenesten skulle feires/kringkastes på to forskjellige søndager, dels for å ivareta jubileumspreget for dagen. Vi markerte nemlig også at Vinterfestspillene er 20 år i år. (Derfor valgte vi også, blant annet, å ha med Gloria i messen, selv om det var og er fastetid.)

Agenden til messen kan du se ved å klikke her. (Nattverdens liturgi ble klippet bort i radiosendingen.) Og prekenmanuset publiseres nå i sin helhet her:

Det står skrevet i evangeliet etter Markus:

Da de hadde sunget lovsangen, gikk de ut mot Oljeberget.

Da de kom til et sted som heter Getsemane, sa han til disiplene: «Sett dere her mens jeg ber!» Så tok han med seg Peter, Jakob og Johannes. Han ble grepet av angst og gru, og han sa til dem: «Min sjel er tynget til døden av sorg. Bli her og våk!» Han gikk fram et lite stykke, kastet seg til jorden og ba om at timen måtte gå ham forbi, om det var mulig. Han sa: «Abba, Far! Alt er mulig for deg. Ta dette begeret fra meg! Men ikke som jeg vil, bare som du vil.» Da han kom tilbake og fant dem sovende, sa han til Peter: «Simon, sover du? Klarte du ikke å våke en eneste time? Våk og be om at dere ikke må komme i fristelse! Ånden er villig, men kroppen er svak.» Igjen gikk han bort og ba med samme ord. Da han kom tilbake, fant han dem igjen sovende, for øynene deres var tunge av søvn. Og de visste ikke hva de skulle svare ham. Han kom til dem for tredje gang og sa: «Dere sover og hviler fremdeles? Nå er det avgjort. Timen er kommet. Menneskesønnen skal overgis i synderes hender.»

(Mark 14:26-41; utdrag)

Slik lyder det hellige evangelium.

1
Vi befinner oss i fastetida, forberedelsestida før påsken.
Jesus og disiplene hans er på vei opp til Jerusalem.
Der skal de feire påskehøytida.
Dagens evangelietekst er knyttet til
den aller siste etappen på denne reisen.
Jesus har reist seg etter sitt siste måltid,
han har gått utenfor bymurene, han har krysset Kedron.
De neste skrittene han skal ta, blir under tvang.
Vi er på vei inn i pasjonsfortellingen.

Og dette vet Jesus.
Han har forutsagt det, og han er innforstått med det.
Det kan ikke være lett for ham å ta disse stegene,
på vei mot lidelse og død.

Det er på dette punktet i fortellingen at vi leser:
«Da de hadde sunget lovsangen, gikk de ut mot Oljeberget».

Fortsett å lese «Om musikk»

Om kirka og klimastreik

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 4.4.2019

I uka som gikk, fra 27. mars til 1. april, ble Kirkemøtet 2019 avholdt i Trondheim. En av sakene som ble vedtatt der var en uttalelse (sak KM 16/19) til støtte for klimastreikende ungdom. Jeg var med på å utforme og vedta uttalelsen, og jeg er stolt over både den og kirka som uttaler seg gjennom den. Her er uttalelsen i sin helhet:

Kirka støtter klimastreikende ungdom

«Jeg vil at dere skal få panikk. Og så vil jeg at dere skal handle. Jeg vil at dere skal handle som dere ville gjort i en krise. Jeg vil at dere skal handle som om huset deres står i brann. For det gjør det.» (Greta Thunberg, Davos, januar 2019)

I mars streiket 40.000 norske skoleelever fordi jorda de skal arve, er truet.

Nå brenner det! Men det er fortsatt tid til å begrense klimaendringenes katastrofale følger. Om alle gode krefter slår seg sammen, klarer vi det. En jord i balanse gir framtidshåp.

Klimaendringer trenger politiske og teknologiske løsninger – men dypest sett er det et moralsk spørsmål. Det handler om vårt forhold til Skaperen, skaperverket og vår neste. Overforbruk og rovdrift på jordas ressurser er dypt urettferdig; det ødelegger naturen og utarmer livsgrunnlaget for våre medmennesker. Kampen mot klimaendringer er derfor en kamp for solidaritet og rettferdighet. Dette er en sentral del av kirkas oppdrag. Vi utfordres til personlig livsstilsendring og samfunnsengasjement. Kirka vil gjennom «Grønne menigheter» og interne klimatiltak gjøre sitt til for å bidra tilet bærekraftig samfunn.

Kirkemøtet 2019 utfordrer regjeringen, Stortinget og lokale folkevalgte til å spille på lag med gode krefter i befolkningen, se sitt ansvar og handle før det er for seint. Vi forventer at:

  • Norge innfrir alle sine forpliktelser i Paris-avtalen og kutter nasjonale utslipp i henhold til våre mål innen 2030.
  • Norge omstilles raskt til et grønt og bærekraftig samfunn.
  • Norge intensiverer arbeidet med overgang til lavutslippssamfunnet.
  • Regjeringen tar initiativ, sammen med partene i arbeidslivet, til å skape nye grønne arbeidsplasser.
  • Norge øker sine bidrag til internasjonalt samarbeid og klimatilpasningen i fattige land.
  • Norge er et foregangsland for bevaring av biologisk mangfold.
  • De som rammes hardest av klimaendringene, er med på å utforme løsningene.

Kirkemøtet oppfordrer til å bruke stemmeretten ved høstens kommune- og fylkestingsvalg til å prioritere klima. De streikende ungdommene er med rette opprørte. Sammen med ungdom, miljøbevegelsen, næringslivet, andre tros- og livssynssamfunn og frivillige organisasjoner, vil Den norske kirke bidra til å omforme vårt samfunn i en bærekraftig retning. Sammen har vi bygd velferdssamfunnet. Sammen skal vi skape framtida.