Om samaritan 2019

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 21.11.2019

Søndag 10. november var prekenteksten i kirker over hele landet hentet fra Lukas 10. Der står fortellingen om den barmhjertige samaritan, en av Jesu mest kjente lignelser.

Jeg har vært med på noen runder med konfirmant-dramatiseringer av denne bibelklassikeren. For den som ikke kjenner fortellingen: En mann er på reise mellom Jerusalem og Jeriko. Der blir han overfalt av røvere som etterlater ham skamslått i veikanten. Så kommer en prest samme vei, men han går bare forbi mannen uten å hjelpe ham. Det samme gjør en levitt (en slags klokker, nærmest) som også kommer forbi. Den neste som kommer til stedet er en samaritan. Samaritanene var et nabofolk som lå i konflikt med jødene av politiske og religiøse grunner. Han stanser opp, hjelper mannen og tar ham til et vertshus hvor han får pleie.

Når denne fortellingen skal moderniseres, er det alltid spennende å se hvem som bekler rollene til de veifarende. Presten (og levitten) erstattes ofte av nyrike playboy-typer som tegnes selvopptatte og uempatiske. Samaritanen er alt fra «mannen i gata» til gatas folk eller en nyankommen flyktning. Og på et eller annet nivå treffer naturligvis disse nytolkningene.

Men samtidig kan det fort skje at Jesu poeng glipper for oss. Det er nemlig neppe tilfeldig at fortellingen er plassert mellom Jerusalem og Jeriko. Prestene og levittene som gjorde tjeneste i tempelet i Jerusalem var ikke stasjonert der fast, men bodde i byer og landsbyer spredt utover landet. Tjenestemønsteret deres var en uke eller to i tempelet, og store deler av året hjemme. En prest på vei mellom Jerusalem og Jeriko befinner seg derfor i tempelets skygge.

Dermed kommer renhetsforskriftene i Moseloven i spill. I Loven sto det nemlig at den som rørte ved et lik var kultisk uren i syv dager. Det Jesus nok mener vi skal se for oss her, er derfor tempeltjenere som gjør sitt beste for å unngå å bli urene. Om de skulle bli det, ville de ikke kunne utføre sine plikter i ei uke – minst. Enten de var på vei til tempelet eller begeistra på vei hjem til sitt lokalsamfunn, var urenhet å regne som tjenesteforsømmelse.

Bakteppet for Jesu fortelling er et spørsmål fra en skriftlærd som spør hva som må til for å arve Guds rike. Jesus utfordrer ham på hva han leser i Loven, og mannen svarer at det står skrevet at han skal elske Gud over alt og med hele seg, og sin neste som seg selv. Jesus bekrefter at han har lest rett, men mannen kontrer: «Men hvem er så min neste?»

Mes andre ord: Mannen ser ut til å mene at det å elske Gud og følge Guds lover og påbud, det skal man gjøre uten betenkeligheter. Men det finnes grenser for hvem som er hans neste, hvem han er forplikta til å engasjere seg i og stille opp for.

Det er i møte med denne skjelninga at Jesus forteller om samaritanen. Og dermed snur han hele problemstillingen på hodet. Jesus mener tydeligvis at det ikke spiller noen rolle hvor lovfrom du er eller hvor flink du er til å holde din sti ren, dersom du ikke stiller opp for et medmenneske som trenger din hjelp og ikke er villig til å ta situasjonen hans inn over deg.

Jeg tenker denne lignelsen er høyaktuell også i 2019. Den avslører for eksempel alle forsøk på å bruke argumenter som «kristne verdier» og «kristen tradisjon» for å stenge grensene for fremmede og utlendinger. Og i disse dager, der temaet homoterapi har blitt løfta fram med all sin smertefulle historie, blir det også stilt i skarpt relieff hvor skadelig det kan være å tviholde på «Skriftens klare ord» uten samtidig å ha vilje til å ta empiri og erfaring på alvor.

Jesus har det med å avsløre oss, alle som en. Jeg, som selv er prest, kjenner meg stadig truffet. Hvem er det jeg går forbi? Hvem er det jeg overser eller ikke stiller opp for? Det er flott med katedralmesser, tradisjoner og store ord, men til syvende og sist ber Gud oss om medfølelse. Kategorier som rent og urent har ingenting med mennesker å gjøre. Det ble jeg minna om forrige søndag, og jeg tenker det umulig kan skade å minne enda flere på det samme.

Om evangeliet etter Harry Potter

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 7.11.2019

Søndag 3. november feiret Røros Soul Children og resten av Røros menighet Soul Church i Harry Potters tegn i Bergstadens Ziir. Gudstjenesten var godt besøkt, og vi som planla og leda temagudstjenesten har fått mange fine tilbakemeldinger. Noen har imidlertid vært forsiktig spørrende: Harry Potter er både moro og bra og alt det der, men har dette noe i kirka å gjøre?

Derfor benytter jeg ukas Prestepreik til å minne om at J.K. Rowling, skaperen av Harry Potter-universet, er aktivt medlem i den skotske episkopale kirke (den anglikanske kirke). Hun søkte tidlig til kirka og var (som den eneste i familien, etter eget utsagn) fast kirkegjenger som ung. På den tiden da hun begynte å skrive Harry Potter-sagaen gikk hun fast til gudstjeneste i Church of Scotland; senere orienterte hun seg tilbake i retning det anglikanske fellesskapet hun hadde vokst opp i. Gjennom sitt forhold til kirka og det frivillige arbeidet hun har deltatt i der, har hun tilegnet seg en dyp kjennskap til kirkehistorie og kirkelig tradisjon. Bøkene viser så avgjort at hun har et bevisst forhold til begge deler.

Rowling har ved flere anledninger vært tydelig på sitt religiøse ståsted. I et kjent intervju fra 2006 (Tatler Magazine) sammenligner hun sin egen tro med den rollen religion spiller i forfatterskapet til Graham Greene: «My faith is sometimes about if my faith will return. It’s important to me.» Hun har vært åpen om sine egne troskamper, om perioder med tvil og usikkerhet, men har også vært tydelig på at hun har fastholdt troen på et liv etter døden, og at troen spiller en rolle i bøkene hennes. Da Potter-bøkene ble gitt ut, valgte hun likevel å tone trosinspirasjonen ned i offentligheten. Dette var bevisst: Hun regnet med at dersom hun gjorde folk oppmerksomme på at hun blant annet øste av kristen tradisjon, ville mange lesere rett og slett vært i stand til å gjette litt for mye av innholdet i de kommende bøkene.

Når man kommer til den siste boka i serien, er det imidlertid ikke lenger noen tvil. Under et besøk på kirkegården i Gudriksdal, besøker Harry Potter to graver og leser på gravsteinene. Begge har inskripsjoner i form av bibelvers. Den første graven tilhører Harrys foreldre. Den bærer påskriften «Den siste fienden som blir tilintetgjort, er døden.» (1. Kor 15:26). Den andre graven tilhører Humlesnurr-familien. Denne bærer et Jesus-sitat (Matt 6:21): «For der skatten din er, vil også hjertet ditt være.»

Så går Harry til det han er utvalgt til: Han legger til side seg selv og sin egen framtid, for sine venners skyld. Hans hjerte tilhører alle dem han er glad i og de som er glad i ham. Han gjennomgår en Getsemanekamp i Den forbudte skogen, og der viser noen av hans avdøde nærmeste seg for ham og oppmuntrer ham og styrker ham. Så går han Voldemort i møte, dør og står opp igjen. Hele dramaet er et ekko av Jesus-fortellingen. Gjennom alt dirrer et Jesus-sitat: «Ingen har større kjærlighet en den som gir sitt liv for sine venner.» (Joh 15:13).

Oppmerksomme lesere skjønte allerede i første boka hvilken vei dette bar. Der er alkymisten Nicolas Flamel en viktig bifigur. Saken er nemlig at Flamel er en historisk person. Han sto i en kristen mystiker-tradisjon, og der ettertiden gjorde ham til en spekulativ alkymist var den historiske Nicolas Flamel mer opptatt av sjelens foredling og forgylling enn av forvandling av ordinære metaller til gull. Ved å trekke inn Flamel signaliserer Rowling at bøkene hun skriver skal leses som dannelsesromaner: De handler om at man skal vokse i tro, håp og kjærlighet slik at man blir i stand til å gjøre det som er sant, rett og godt også i møte med nærmest umenneskelige utfordringer.

Jeg er, som leser, overbevist om at Rowling har lyktes med sitt dannelsesprosjekt. Barn (og unge og voksne, for den del) som leser om Harry Potter får gjennom bøkene en rekke forbilder for livet i Guds verden. Her er en nærmest uuttømmelig kilde til refleksjon om etikk, moral, tro, tvil, håp og – ikke minst – kjærlighetens vilkår. Denne samtalen kan vi godt føre i kirka også, selv om Harry Potter selvsagt ikke bare hører til der. Han er universell. Heldigvis.

Om at ingen er bare det du ser

Preken under Soul Church med Harry Potter-tema i Bergstadens Ziir Allehelgenssøndag 3. november 2019:

Det står skrevet i evangeliet etter Lukas:

Jesus løftet blikket, så på disiplene sine og sa:

«Salige er dere fattige,
Guds rike er deres.
Salige er dere som nå sulter,
dere skal mettes.
Salige er dere som nå gråter,
dere skal le.
Salige er dere når folk hater dere,
når de utstøter dere og håner dere
og skyr navnet deres som noe ondt –
for Menneskesønnens skyld!
Gled dere på den dagen og hopp av fryd,
stor er lønnen dere har i himmelen.
Slik gjorde også fedrene med profetene.

(Luk 6:20-23)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

Ingen er bare det du ser!

Dette slagordet møter oss stadig på sosiale medier og andre steder. Det er godt sagt, og det er helt aldeles sant. I dag har jeg tenkt å spinne noen tanker rundt disse ordene: Ingen er bare det du ser!

Siden i går kveld har noen av oss vært samla til Harry Potter-fest på Menighetshuset. Det har vært gøy! Vi har spist skummel og spennende mat under svevende lys, lekt trollmannsleker, hatt nattevandring på og rundt kirkegården. Og så har vi sett film. I år så vi den tredje av filmene om Harry Potter, den som heter Harry Potter og fangen fra Azkaban.

Ett av hovedtemaene i denne filmen, og i den boka som filmen er basert på, er nettopp dette: Ingen er bare det du ser. Bak den fasaden vi ser, bak den masken et annet menneske bærer, kan det skjule seg mye vondt og vanskelig, eller helt andre muligheter, enn det du tror. Derfor skal vi ikke være så raske til å dømme hverandre, eller til å plassere hverandre i bås. Jeg vil nevne noen eksempler på det. (Og da blir jeg nødt til å røpe litt av handlingen, men jeg skal prøve å ikke spoile for mye.) Eksemplene kommer altså i form av personer, karakterer fra boka. Vi kan lære noe av livene deres og fortellingene om dem, nemlig, selv om de ikke er helgener i streng forstand.

Fortsett å lese «Om at ingen er bare det du ser»

Om stjernestøv

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 24.10.2019

Har du noen gang stått og sett på stjernene en natt og grublet over universet og meningen med livet? I så fall er du ikke alene. Jeg har gjort det, jeg også, og det samme har mennesker gjort i generasjoner. I Salmenes bok i Bibelen kan vi lese en over to tusen år gammel tekst som sier:

Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingre,
månen og stjernene som du har satt der,
hva er da et menneske – at du husker på det,
et menneskebarn – at du tar deg av det?

Hva er et menneske? I den andre av de bibelske skapelsesmytene, den såkalte Eden-fortellingen, leser vi om hvordan Gud tar jord og støv og former først dyrene og så mennesket, og at Gud blåser livspust inn i mennesket slik at det blir til en levende sjel.

Jeg synes denne fortellingen er så betagende. Og den gir jo også en veldig presis beskrivelse av hva vi mennesker er. Vi er formet av akkurat de samme stoffene som alt annet levende, gjennom millioner av år med evolusjon. Når vi dør, så går kroppene våre tilbake til jorda.

Derfor heter også mennesket i denne fortellingen, altså det første mennesket, Adam, fordi han er tatt av admah, som er det hebraiske ordet for jord. Adam betyr jordmenneske. Like etter leser vi om Eva. På hebraisk uttaler man navnet hennes chava, og det betyr «liv». I greske bibler heter hun derfor Zoë, som betyr nettopp liv. Jeg sier det så ofte noen gidder å høre det: Eva burde egentlig hete Liv i norske bibler. Da ville vi forstått det, med en gang, selv vi som leser disse gamle hebraiske tekstene på norsk, at disse navnene er symbolske navn som sier noe om vår plass i universet. Vi er tatt av jorda, vi er jordmennesker, vi hører sammen med alt annet liv. Gud har blåst livet inn i oss. Men i bunn og grunn er vi natur, vi er jord, vi er støv.

Eller, mer presist: Vi er alle sammen laget av ett hundre prosent resirkulert stjernestøv. Alle de tyngre stoffene i universet, etter hydrogen og helium, har blitt til gjennom fusjonsprosesser inne i stjernene, stoffer som har blitt slynget utover i rommet når stjernene har eksplodert. Uten disse supernovaene ville vi ikke vært til. Byggeklossene som er oss – og alt annet vi kjenner som jord og liv – kommer fra stjernene. Vi er stjernestøv. Og samtidig sier altså bibelfortellingene til oss: Husk at du er mer enn støv! Det ånder himmelsk over støvet! Gud har blåst sin livspust inn i deg og alt annet som lever.

Jeg tror det er derfor vi har det med å stirre på stjernene og stille oss selv eksistensielle spørsmål. Når vi ser himmelen, månen og stjernene, og spør «Hva er da et menneske?», da husker vi dypt i oss selv hvor vi kommer fra: Vi er stjernestøv. Og samtidig spør vi jo ikke bare hvor vi kommer fra. Vi spør også hvor vi skal hen, og hvorfor vi er her.

Selv tror jeg at det er en dyp mening med at akkurat dette stjernestøvet har fått pusta livet inn i seg. Jeg tror vi er her for å ta vare på hverandre, og på alt det andre som vi deler tida og rommet med. Jeg tror på kjærligheten, rett og slett. Og i det aller dypeste laget av disse trosforestillingene ligger også troen på og håpet om at Gud selv er kjærlighet, og at det var derfor Gud tok nettopp stjernestøvet og lot livet ta bolig i det. I dette tror jeg at Gud Skaperen har lagt ned noe av seg selv. Hver gang vi ser stjernehimmelen er det en kjærlighetserklæring. I troen på dette kan jeg forsones med at jeg er støv, at jeg er jord, Adam, stjernestøv.

Om at Hitterdal kapell er 60 år

Søndag 20. oktober 2019 feiret vi jubileumsgudstjeneste for Hitterdal kapell. Kapellet ble innviet 25. september 1959, og jubileet ble feiret omtrent en måned etter selve 60-årsdagen. Her er prekenen jeg holdt i kapellet under jubileumsgudstjenesten, med utgangspunkt i en tekst som var valgt ikke etter kirkeårsdagen men etter anledningen:

Jesus løftet blikket mot himmelen og sa: «Far, timen er kommet. Herliggjør din Sønn, så Sønnen kan herliggjøre deg. For du har gitt ham makt over alle mennesker, for at han skal gi evig liv til alle som du har gitt ham. Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har sendt, Jesus Kristus. Jeg herliggjorde deg på jorden da jeg fullførte den gjerning du ga meg å gjøre. Far, gi meg nå din herlighet, den herligheten som jeg hadde hos deg før verden ble til.

Jeg har åpenbart ditt navn for de mennesker du ga meg fra verden. De var dine, og du ga meg dem, og de har holdt fast på ditt ord. Nå vet de at alt som du har gitt meg, er fra deg. For jeg har gitt dem de ord du ga meg, og de har tatt imot dem. Nå vet de i sannhet at jeg er gått ut fra deg, og de har trodd at du har sendt meg.

Jeg ber for dem. Jeg ber ikke for verden, men for dem som du har gitt meg, for de er dine. Alt mitt er ditt, og det som er ditt, er mitt, og jeg er blitt herliggjort gjennom dem. Jeg blir ikke lenger i verden, men de er i verden, og jeg går til deg. Hellige Far, bevar dem i ditt navn, det navnet du har gitt meg, så de kan være ett, slik som vi er ett.

Slik lyder det hellige evangelium.

(Johannes 17:1-11)

For ti år siden, da vi feiret av Hitterdal kapell var femti år, framførte jeg en tekst her i dette rommet som en del av jubileumsmarkeringen. Det var et dikt av Kristin Solli Schøien. Jeg hørte det første gang på Menighetsfakultetet, da dikteren selv framførte det; jeg hadde henne som lærer på praktikum der den gangen. Diktet har fulgt meg siden, og jeg kommer nok alltid til å knytte det til dette rommet på en særlig måte. Det heter Steiner som roper:

I dette hus er tusen toner sunget.
I dette rom er hundre bønner bedt.
Til dette sted har mange føtter vandret,
og noen har gått tungt, og andre lett.

I dette hus har gledens toner jublet.
I dette rom har sorgen hatt sitt sted.
Ved alteret er JA blitt sagt – og hvisket.
I denne font har vannet strømmet ned.

I dette hus er himmelen tilstede,
og paradisets dører står på klem,
for dette er et hellig sted på jorden
og den som kommer hit har kommet hjem.

Dette er hva kirka handler om, tenker jeg, når vi snakker om kirka som et sted: Kirka er et rom der tida på sett og vis stopper opp, der evigheten slår igjennom, så å si. Hit kommer vi, hverdagsmennesker, og så opplever vi at våre erfaringer og det vi bærer med oss tåler å møte evigheten. At livene våre betyr noe for Gud, evighetens Gud. Det er like sterkt hver gang. Fortsett å lese «Om at Hitterdal kapell er 60 år»

Om å tro på jordens forvandling

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 26.9.2019 under overskriften «Jeg tror på jordens forvandling»

Jeg tror på jordens forvandling en gang, en tid, et sted,
en fremtid hvor Guds himmel til jorden senkes ned,
en evighet av glede da alt det vakre her
blir løftet i Guds klarhet og stråler bedre der.

Tonene fylte kirkerommet. Det var søndag, Øksendal songlag var på besøk, og nå sang koret til inngang under gudstjenesten. Sangen de framførte er skrevet i 1988, den har tekst av Eyvind Skeie og melodi av Sigvald Tveit. I 2013 kom den inn i den nye salmeboka, der den står aller sist blant salmene på nummer 899. Jeg har hørt den mange ganger, og har sunget den selv også. Men aldri hadde jeg hørt den slik som nå:

Jeg flykter ikke fra verden. Den jord som engang falt,
er båret av de hender som skal fornye alt.
Jeg vet at Jesus lever! Jeg tror at Herren Krist,
når alle håp er ute, skal stige frem til sist.

Det var ikke bare den vakre tenorsoliststemmen som gjorde at ordene hørtes nye ut og bar med seg klanger jeg aldri hadde oppfatta tidligere. Det var like mye dåpsbarnet som sørget for det, der det ble båret inn under korsangen, nedover midtgangen, fram mot døpefonten. Eyvind Skeies tekst er skrevet som en meditasjon over de siste ting, det endelige håpet, den framtida som vi ennå ikke kjenner. Men der og da ble den til en sang om begynnelsen, om utgangspunktet, slik en dåpssalme skal være. Plutselig kjente jeg hvor rørt jeg var:

Jeg tror på jordens forvandling. En tid, et sted, en gang
skal alle ting bli nye og alt blir fylt med sang!
Ja, jorden skal fornyes, og gode ting skal skje!
Bak døden venter Jesus. Den som vil tro, skal se!

Jeg flykter ikke fra verden. Blant jordens minste små,
der finner jeg en fremtid, som jeg vil vente på.
Ja, jorden skal forvandles, dens natt går alt mot gry!
Jeg tror at Jesus Kristus skal gjøre verden ny!

Koret skulle synge tre sanger denne søndagen. «Kärlekens tid» måtte naturligvis framføres mellom tekstlesningene, det sa seg liksom selv, og «Smak og kjenn» måtte synges under nattverdmåltidet. Men den siste sangen, som altså ble den første? Det var mer tilfeldig at det ble sånn. Men da sangen og barnet og rommet og dåpsfølget møttes, der framme i rommet, kjentes det ikke tilfeldig i det hele tatt. Og da vi senere leste bibeltekstene for dagen, som alle handlet om kjærlighetens forvandlende kraft, kjentes det som en aldeles naturlig fortsettelse.

Noen ganger er det slik: Liturgien og ordene og musikken vibrerer plutselig i takt på måter som erfares helt uventa til og med for oss som har planlagt gudstjenesten. Framtida åpner seg et bittelite øyeblikk. Der og da er det ekstra fint å være både prest og menneske. Det er kirka som skjer. Kunst er det også. Kanskje det til og med er Gud.

Om kjærlighet og tillit

Preken under høymesse i Bergstadens Ziir 22. september 2019 (15. søndag i treenighetstiden):

Det står skrevet i evangeliet etter Johannes:

Som Far har elsket meg, har jeg elsket dere. Bli i min kjærlighet! Hvis dere holder mine bud, blir dere i min kjærlighet, slik jeg har holdt min Fars bud og blir i hans kjærlighet. Dette har jeg sagt dere for at min glede kan være i dere og deres glede kan bli fullkommen. Og dette er mitt bud: Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere.

(Joh 15:9-12)

Slik lyder det hellige evangelium.

I dag begynner prekenen hos det lille dåpsbarnet, og hos dere dåpsforeldre.

Da barnet ble født, forventa det å bli tatt imot. Det la seg til rette i armene deres og ropte etter mat, etter varme, etter omsorg. Og det fikk det. Det får det. For barnet viste dere tillit. Det gav seg hen til dere. Og når tilliten roper, når tilliten kaller, da er det kjærlighet som er svaret.

En av mine favoritteologer heter Knud Ejler Løgstrup. Løgstrup var dansk teolog, filosof og prest, og han har sagt og skrevet mye nettopp om tilliten og kjærligheten. Kort fortalt bygde han opp et såkalt fenomenologisk filosofisk system, der han tok utgangspunkt i de fenomener som gjør seg gjeldende i alle menneskers liv. Han skrev om noe han kalte for «spontane livsytringer», som er reaksjoner og adferdsmønstre som han mente finnes hos alle mennesker som en del av menneskets natur, vår grunnprogrammering så å si. Blant disse mente han at tilliten var den fremste og viktigste. For alle mennesker er født tillitsfulle. Når vi kommer til verden er vi hundre prosent tillit, små bylter av tillit i ren og uforfalsket form. Vi er riktignok født dødelige, men vi er like fullt født tillitsfulle. Ja, vi skiller ikke engang mellom oss selv om verden omkring oss den første tida, rent nevrologisk, vi tar det bare for gitt at noen er der for oss og vil ta vare på oss. Og det gjør vi jo. Det er det som er den spontane måten for oss å ytre oss når et lite nyfødt barn viser oss tillit. Derfor henger tilliten og kjærligheten også sammen. Tilliten kaller, og kjærligheten svarer. De svarer til hverandre, de komplementerer hverandre.

Løgstrup går så videre til å skildre hvordan vi mennesker etter hvert blir mer reserverte overfor hverandre. Hvordan vi blir mindre tillitsfulle og mer avventende, mer avmålte, mer skeptiske. Det er en del av en sunn psykologisk utvikling, ganske enkelt fordi verden ikke er et sted hvor alle bare er gode mot hverandre hele tida. Men samtidig synliggjør dette noe av fallet i tilværelsen, om vi kan bruke et slikt ord. Det tillitsfulle universet slår sprekker med tida.

Og så sier altså K.E. Løgstrup det som har gjort ham så kjent blant filosofene, og det som gjør at han har øvd varig innflytelse på for eksempel sykepleiefaget. Han beskriver hvordan vi mennesker, i hvert eneste møte, stilles overfor den utfordringen det er å vise tillit og å bli vist tillit. I alle møter mellom to finnes det et element av tillit, en form for forhandling av åpenhet. Dette gjør oss sårbare. «Vi har aldri med et annet menneske at gjøre, uten at vi holder en del av den annens liv i vår hånd!» sier han, og det er så fint og poetisk sagt at det godt kan gjentas enda en gang: Fortsett å lese «Om kjærlighet og tillit»