Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Om Jesu åk

Preken under setergudstjeneste på Ljøsnåvollen søndag 6. august 2017,
9. søndag i treenighetstiden:

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:

Jesus sa:
«Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, så skal dere finne hvile for deres sjel. For mitt åk er godt og min byrde lett.»

(Matt 11:28-30)

Slik lyder det hellige evangelium.

Jeg vet ikke hvor mange av dere som har forsøkt å bære et lass ved hjelp av et åk. Det er jo ikke så vanlig å bære ting på den måten lenger, men det var veldig vanlig før i tida. Jeg har et levende minne fra barndommen av en mann som kom forbi hytta der vi bodde om somrene og skulle selge forskjellige varer. Han bar dem med seg i to svære og nokså tunge flettede kurver som han bar ved hjelp av et åk. Selve åket var ei lang stang som han bar over skuldra, med ei korg hengende fra hver ende. Jeg husker jeg var imponert både over hvor mye han klarte å bære med seg og hvor lett og uanstrengt han småløp opp trappa fra hytta vår til veien. Han visste nøyaktig hvor balansepunktet var, og når han hadde funnet den rette balansen var det nesten ikke grense for hvor mye han kunne bære.

For alt jeg vet kan det finnes et sånt åk her på Ljøsnåvollen, et vassåk. Sånne var vanlige overalt, vet jeg, og var helt sikkert i bruk her også.

I dagens evangelietekst hørte vi at Jesus vender seg til sine disipler og snakker om å lette de byrdene de bærer på. Han har et åk som gjør ting lette å bære, sier han. Når disse orda leses i gudstjenesten er det fordi de også er ord til oss. Så er spørsmålet hva Jesus mener.

Fortsett lesing »

Om Olavsarven

Preken under pilegrimsgudstjenesten på St. Olavs-rya søndag 30. juli 2017:

Det står skrevet i evageliet etter Johannes:

Jesus sa:
Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt. Den som elsker sitt liv, skal miste det. Men den som hater sitt liv i denne verden, skal berge det og få evig liv. Den som vil tjene meg, må følge meg, og der jeg er, skal også min tjener være. Den som tjener meg, skal min Far gi ære.

(Johannes 12:24-26)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

En sommerdag i år 1013 et sted i sør-Frankrike blir landsbyen Saint Michel overfalt av en gruppe leiesoldater som er i tjeneste hos hertug Richard II. Soldatene farer voldsomt fram, og angrepet ender i slakt av befolkningen. Landsbyen blir plyndret, og soldatene marsjerer videre sørover. I løpet av sommeren og høsten skal de angripe flere andre byer på samme vis, en omflakkende armé med en rasende energi som sprer frykt og ødeleggelse hvor de enn kommer.

Leiesoldatene ledes av Olav Haraldsson, en nordmann som er så høyreist og kraftig bygd at han også går under navnet Olav Digre. Han er ikke mer enn tjue år gammel, men har allerede deltatt i flere store slag, beleiringer og angrep. Han var blant annet med i angrepet på London for fire år siden og massakren i Canterbury to år etter. Han er kjent som en veldig slåsskjempe, den første til å storme fram når hæren bryter igjennom, en inspirator og et forbilde for sine menn. Han kan svinge både sverd og øks og viser ingen nåde på slagmarken.

Fortsett lesing »

Om kreasjonisme (ii)

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 13.7.2017
under overskriften «Men Guds ånd svevde over vannene»

Jeg: Har du gjort hjemmeleksa di siden sist?

Kritisk mann (KM): Jepp! Tre kapitler av Bibelen. Det er mer enn jeg pleier å lese i den boka i løpet av et år, det.

Jeg: Bra. Så hva synes du?

KM: Vel, det er ikke akkurat actionlitteratur. Men det skjer jo mye, da, i løpet av de to kapitlene. Alt, i grunnen. To ganger, til og med. For det er vel to skapelsesfortellinger der, dersom mine øyne ikke bedrar meg. Først en tekst der Gud skaper alt ut av ingenting på ei uke, og så den derre fortellingen om Adam og Eva i Edens hage som et frittstående tillegg.

Jeg: Korrekt observert.

KM: Men spørsmålet var hvordan du vil lese disse tekstene, i motsetning til de som vil lese dem som sider i ei naturfagbok.

Jeg: Okay. Altså: Hvis vi tar teksten om de seks dagene, så handler den om en Gud som skaper kosmos av kaos, som fyller tida og rommet og rydder livsrom for menneskene midt i kaoset. Det er en fortelling jeg fint kan legge ved siden av astrofysikkens Big Bang-kosmologi og Darwins evolusjonsteori. Jeg ser i grunnen ingen motsetning der.

KM: Hm. Vel. Jeg ser det er mulig. Men hvorfor ikke bare lese tekstene bokstavelig?

Fortsett lesing »

Om besettelse

Bob Larsson driver det langt. Den selverklærte eksorsisten og pastoren jager ut dine personlige onde ånder for den nette sum av mellom fire og fem tusen kroner. Hvis du vil ha en kjapp konsultasjon på Skype, er prisen rimeligere: 3.339,-. Momsfritt.

Alf Gjøsund skrev for en måned siden en svært lesverdig kommentar i Vårt Land om tro på demonbesettelse og eksorsisme. Dette er fenomener som dessverre fortsatt preger en del kristne miljøer rundt om i verden.

Gjøsunds tekst taler for seg selv. På Verdidebatt ble det diskusjon i kommentarfeltet. Innleggene i diskusjonen var, som i VD-diskusjoner flest, av frustrerende ujevn kvalitet. Hallvard Jørgensen leverte gode innspill til videre samtale om temaet.

Jeg har ingen førstehånds erfaring med fenomenet Gjøsund kommenterer. Heldigvis. Men jeg har hørt forskjellige historier, jeg også. Mye av det jeg har fått høre har vært skremmende, fordi det bare så altfor tydelig har vært snakk om skildringer av overgrep med religiøst fortegn.

Nå kjenner ikke jeg noe nærmere til Larssons «ministry» enn det jeg har lest meg til i media. Da jeg første gang hørte om eksorsist Bob Larsson var min umiddelbare assosiasjon demonen Bob i Twin Peaks, en serie jeg har sett igjennom på nytt denne forsommeren som forberedelse til Sesong 3 som var på vei. (Jeg kunne sagt mye om den nye sesongen av serien, altså, men lar det ligge akkurat her.) Jeg har også tilbrakt mange timer i stille meditasjon over Larsons gale verden (The Far Side). Det er mulig at dette er noe av grunnen til at jeg sliter med å ta Bob Larssons såkalte tjeneste alvorlig.

Men skepsisen som bor i meg handler også om teologiske ryggmargsreflekser. Min teologiske grunnlagstenkning er etter hvert sterkt påvirket av tenkere som Knud Ejler Løgstrup, Emanuel Levinas og Martin Buber. Av Buber har jeg lært om betydningen av å se den andre som et du, ikke som et det. Av Levinas har jeg lært om at sårbarhet og verdighet hører sammen, og at dette er noe vi erkjenner i møtet med den andre. Av Løgstrup har jeg lært om betydningen av den spontane livsytringen tillit, om hvordan tillit og kjærlighet svarer til hverandre og om at vi i ethvert møte med et medmenneske holder en del av den annens liv i vår hånd. 

Summen av dette blir omtrent som så: Når jeg møter et annet menneske møter jeg et sårbart medmenneske, et du som er som jeg og som jeg kan speile meg i. I det oppmerksomme møte møter jeg et medmenneske som kommer meg i møte med tillit, og som inviterer til sårbar og samtidig tillitsfull samhørighet i et her og nå. I kristen terminologi sier vi at den andres ansikt viser oss Guds bilde. Avtroppende biskop Tor Singsaas pleier å si at Kristus er skjult til stede bak den andres blikk.

Hvor mye galt er det ikke da i en teologi som, enten den nå kaller seg kristen eller ikke, inviterer deg til å se inn i den andres ansikt og si: Jeg ser en demon i deg!

Om kreasjonisme (i)

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 29.6.2017
under overskriften «I begynnelsen skapte Gud»

Kritisk mann (KM): Tredje gangen gjelder det, er det noe som heter. Denne gangen slipper du ikke unna.

Jeg: Fortvil ikke! Jeg har ikke tenkt å sno meg unna heller.

KM: Okay, da kjører vi. Hvis jeg sier at kristne tror at Gud skapte alt mellom himmel og jord på ei uke for cirka seks tusen år siden, og at det gjør at de må klassifiseres som en gjeng med antivitenskaplige tullinger, hva sier du da?

Jeg: At det finnes noen kristne som tar den første skapelsesberetningen i Bibelen bokstavelig. Men at de utgjør et lite mindretall, og at jeg overhodet ikke regner meg blant dem.

KM: Men du regner deg likevel som en kristen?

Jeg: Definitivt. Kristen tro hviler ikke på en bestemt lesning av Første Mosebok én. Det viktigste er sagt med det, tenker jeg.

KM: Men jeg tipper du har mer å si.

Jeg: Selvsagt! Det har jeg alltid.

KM: *Flirer*

Jeg: Jeg skal ikke underslå at det finnes folk som står for det du skisserer. Fortsett lesing »

Om at din tanke er fri

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 15.6.2017

Kritisk mann (KM): Øy! Døh! Prestemann!

Jeg: Eh, ja…?

KM: Flott, der er du. Hør her, jeg har ei høne å plukke med deg etter den samtalen vi hadde sist. Jeg fortsatte å tenke etter at vi gikk fra hverandre, nemlig, og jeg leste referatet du skrev i avisa. Og da ser jeg at det er et digert, svært, enormt svart hull i argumentasjonen din.

Jeg: —

KM: Joda. Du har masse å si om folk som tror, både om minoriteter og majoriteter og gamle skikker og tradisjoner og respekt og bla bla bla. Men du har en blind flekk. Ateistene. De vantro. De som ikke tror.

Jeg: —

KM: For det skal jeg si deg, prest, at det er faen meg ikke så jævla enkelt å være ateist alle steder i verden heller. I Bangladesh ble en student lynsja av en mobb for noen få uker siden fordi han hadde skrevet religionskritiske greier på Facebook. Hva med ham, hvem skal forsvare ham? Eller hva med pønkerne i Pussy Riot i Russland, som protesterte i en katedral og ble satt i fengsel? Eller hva med USA, The Land of the Free, hvor en presidentkandidat er sjanseløs på å bli valgt dersom det kommer ut at han er ateist? Eller…

Jeg: Du har rett. Litt hummer og kanari, dette, men ja, du har rett. Mea culpa.

KM: Hm. Ja. Eller, det er jo ikke din skyld, men du har jo et visst ansvar for å ikke diskriminere eller holde noen utenfor, har du ikke?

Jeg: Jepp. I stand corrected. Jeg har riktignok uttalt støtte til Pussy Riot tidligere, da. Det vil jeg ikke unnlate å nevne. Men jeg sa ingenting om ateistene sist. Det burde jeg gjort.

KM: Hva vil du si om dem nå da? At de kan ha det så godt?

Fortsett lesing »

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 1.6.2017

Siden det er konfirmasjonssesong, kan det kanskje være på sin plass med en aldri så liten konfirmanttime.

Hvert eneste år tar vi imot nye konfirmantkull i kirka, flotte ungdommer som setter av tid til å reflektere rundt tro og tvil, identitet og tilhørighet, etikk og moral. Og siden vi i kirka nå engang er forplikta på kirkelig tradisjon kommer vi ikke utenom en time om Budene. De det er ti av, vet dere. Ja, og så den gylne regel og det dobbelte kjærlighetsbudet da; det er noe med at dersom grunnlaget er i orden kommer gjerne konkretiseringene i enkeltcase av seg selv.

Og hvert år har vi den samme samtalen med ungdommene om det budet som i kirkelig tradisjon er kjent som det andre budet: «Du skal ikke misbruke Guds navn!» Hva betyr det? Samtalen starter gjerne som en diskusjon om banning, og om hvilke ord som er «innafor» og ikke. Temaet er uuttømmelig. (Min svigermor jobbet i barnehage og fikk engang et spørsmål fra gølvet om det var like stygt å si «Harry Potter!» som å si «Herre Gud!») På et eller annet punkt i samtalen blir det så vår lodd å gjøre konfirmantene oppmerksomme på at det andre budet stiller seg knekkende likegyldig til banning. De aller fleste banneord viser som kjent ikke til Guds navn men til «ham som holder til i den andre enden av korridoren» som salige Karsten Isachsen i sin tid uttrykte det. Ikke dermed sagt at det å forbanne hverandre er noe vi oppmuntrer til, men dere skjønner tegninga.

Det å påberope seg guddommelig rett til å krenke eller skade andre, derimot, det er i sannhet å misbruke Guds navn. I kirka bekjenner vi at Jesus viste oss Gud (eller avslørte Gud for oss), og han er sitert på at vi til og med skal elske våre fiender. All vold og faenskap i Guds navn er nettopp faenskap, og i så måte misbruk av Guds navn. Hvordan kan den som tråkker på Guds bilde – altså mennesket – påberope seg en guddommelig rett? Svaret gir seg i grunnen selv.

Fortsett lesing »