Om å tro på jordens forvandling

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 26.9.2019 under overskriften «Jeg tror på jordens forvandling»

Jeg tror på jordens forvandling en gang, en tid, et sted,
en fremtid hvor Guds himmel til jorden senkes ned,
en evighet av glede da alt det vakre her
blir løftet i Guds klarhet og stråler bedre der.

Tonene fylte kirkerommet. Det var søndag, Øksendal songlag var på besøk, og nå sang koret til inngang under gudstjenesten. Sangen de framførte er skrevet i 1988, den har tekst av Eyvind Skeie og melodi av Sigvald Tveit. I 2013 kom den inn i den nye salmeboka, der den står aller sist blant salmene på nummer 899. Jeg har hørt den mange ganger, og har sunget den selv også. Men aldri hadde jeg hørt den slik som nå:

Jeg flykter ikke fra verden. Den jord som engang falt,
er båret av de hender som skal fornye alt.
Jeg vet at Jesus lever! Jeg tror at Herren Krist,
når alle håp er ute, skal stige frem til sist.

Det var ikke bare den vakre tenorsoliststemmen som gjorde at ordene hørtes nye ut og bar med seg klanger jeg aldri hadde oppfatta tidligere. Det var like mye dåpsbarnet som sørget for det, der det ble båret inn under korsangen, nedover midtgangen, fram mot døpefonten. Eyvind Skeies tekst er skrevet som en meditasjon over de siste ting, det endelige håpet, den framtida som vi ennå ikke kjenner. Men der og da ble den til en sang om begynnelsen, om utgangspunktet, slik en dåpssalme skal være. Plutselig kjente jeg hvor rørt jeg var:

Jeg tror på jordens forvandling. En tid, et sted, en gang
skal alle ting bli nye og alt blir fylt med sang!
Ja, jorden skal fornyes, og gode ting skal skje!
Bak døden venter Jesus. Den som vil tro, skal se!

Jeg flykter ikke fra verden. Blant jordens minste små,
der finner jeg en fremtid, som jeg vil vente på.
Ja, jorden skal forvandles, dens natt går alt mot gry!
Jeg tror at Jesus Kristus skal gjøre verden ny!

Koret skulle synge tre sanger denne søndagen. «Kärlekens tid» måtte naturligvis framføres mellom tekstlesningene, det sa seg liksom selv, og «Smak og kjenn» måtte synges under nattverdmåltidet. Men den siste sangen, som altså ble den første? Det var mer tilfeldig at det ble sånn. Men da sangen og barnet og rommet og dåpsfølget møttes, der framme i rommet, kjentes det ikke tilfeldig i det hele tatt. Og da vi senere leste bibeltekstene for dagen, som alle handlet om kjærlighetens forvandlende kraft, kjentes det som en aldeles naturlig fortsettelse.

Noen ganger er det slik: Liturgien og ordene og musikken vibrerer plutselig i takt på måter som erfares helt uventa til og med for oss som har planlagt gudstjenesten. Framtida åpner seg et bittelite øyeblikk. Der og da er det ekstra fint å være både prest og menneske. Det er kirka som skjer. Kunst er det også. Kanskje det til og med er Gud.

Om kjærlighet og tillit

Preken under høymesse i Bergstadens Ziir 22. september 2019 (15. søndag i treenighetstiden):

Det står skrevet i evangeliet etter Johannes:

Som Far har elsket meg, har jeg elsket dere. Bli i min kjærlighet! Hvis dere holder mine bud, blir dere i min kjærlighet, slik jeg har holdt min Fars bud og blir i hans kjærlighet. Dette har jeg sagt dere for at min glede kan være i dere og deres glede kan bli fullkommen. Og dette er mitt bud: Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere.

(Joh 15:9-12)

Slik lyder det hellige evangelium.

I dag begynner prekenen hos det lille dåpsbarnet, og hos dere dåpsforeldre.

Da barnet ble født, forventa det å bli tatt imot. Det la seg til rette i armene deres og ropte etter mat, etter varme, etter omsorg. Og det fikk det. Det får det. For barnet viste dere tillit. Det gav seg hen til dere. Og når tilliten roper, når tilliten kaller, da er det kjærlighet som er svaret.

En av mine favoritteologer heter Knud Ejler Løgstrup. Løgstrup var dansk teolog, filosof og prest, og han har sagt og skrevet mye nettopp om tilliten og kjærligheten. Kort fortalt bygde han opp et såkalt fenomenologisk filosofisk system, der han tok utgangspunkt i de fenomener som gjør seg gjeldende i alle menneskers liv. Han skrev om noe han kalte for «spontane livsytringer», som er reaksjoner og adferdsmønstre som han mente finnes hos alle mennesker som en del av menneskets natur, vår grunnprogrammering så å si. Blant disse mente han at tilliten var den fremste og viktigste. For alle mennesker er født tillitsfulle. Når vi kommer til verden er vi hundre prosent tillit, små bylter av tillit i ren og uforfalsket form. Vi er riktignok født dødelige, men vi er like fullt født tillitsfulle. Ja, vi skiller ikke engang mellom oss selv om verden omkring oss den første tida, rent nevrologisk, vi tar det bare for gitt at noen er der for oss og vil ta vare på oss. Og det gjør vi jo. Det er det som er den spontane måten for oss å ytre oss når et lite nyfødt barn viser oss tillit. Derfor henger tilliten og kjærligheten også sammen. Tilliten kaller, og kjærligheten svarer. De svarer til hverandre, de komplementerer hverandre.

Løgstrup går så videre til å skildre hvordan vi mennesker etter hvert blir mer reserverte overfor hverandre. Hvordan vi blir mindre tillitsfulle og mer avventende, mer avmålte, mer skeptiske. Det er en del av en sunn psykologisk utvikling, ganske enkelt fordi verden ikke er et sted hvor alle bare er gode mot hverandre hele tida. Men samtidig synliggjør dette noe av fallet i tilværelsen, om vi kan bruke et slikt ord. Det tillitsfulle universet slår sprekker med tida.

Og så sier altså K.E. Løgstrup det som har gjort ham så kjent blant filosofene, og det som gjør at han har øvd varig innflytelse på for eksempel sykepleiefaget. Han beskriver hvordan vi mennesker, i hvert eneste møte, stilles overfor den utfordringen det er å vise tillit og å bli vist tillit. I alle møter mellom to finnes det et element av tillit, en form for forhandling av åpenhet. Dette gjør oss sårbare. «Vi har aldri med et annet menneske at gjøre, uten at vi holder en del av den annens liv i vår hånd!» sier han, og det er så fint og poetisk sagt at det godt kan gjentas enda en gang: Fortsett å lese «Om kjærlighet og tillit»

Om kirkevalget (etterpå)

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 12.9.2019 under overskriften «Etter kirkevalget»

Valgurnene er tømt, stemmesedlene er sortert og telt opp, og manntallpermene er lukket for denne gang. Valget 2019 er historie, og det er Kirkevalget 2019 også. Resultatet for sistnevnte er i skrivende stund ennå ikke helt klart hva bispedømmerådsvalget angår, for der skal alle stemmene telles samlet i Trondheim. Men vi vet allerede nå hvem som skal sitte i menighetsrådene i Brekken, Glåmos, Hitterdal og Røros de fire kommende år. Du finner oversikten på http://tiny.cc/m3ricz.

Jeg er takknemlig for og ikke så rent lite imponert over alle de frivillige som stiller tid og krefter til rådighet for menighetslivet hos oss på denne måten. Jeg synes de fortjener både gratulasjon og applaus, de også, sammen med andre som stiller seg til rådighet i politikken.

På valgdagen møtte kirkas frivillige valgfunksjonærer flere som ønsket å avgi stemme ved kirkevalget, men som ble hindret av at de ikke sto oppført i kirkemanntallet. Dersom du er en av dem som opplevde dette, og du mener at du egentlig burde stått oppført som medlem i Den norske kirke, da er du mer enn velkommen til å ta kontakt med meg eller noen andre på Kirkekontoret for å få ordnet opp i dette. Alternativt kan du sjekke og bruke kirkas elektroniske selvbetjeningsløsning for inn- og utmelding, som du finner på https://kirken.no/medlem.

Det kan også hende at ting forholder seg motsatt: Du som leser dette mener du skulle vært utmeldt av Den norske kirke, eller du har aldri vært medlem, men du har likevel mottatt valgkort fra kirka i posten i forkant av valget. Dersom så er tilfelle: Ta gjerne kontakt med meg om dette, så skal du få en personlig beklagelse. Det å oppdage at man står feiloppført i et trossamfunn man ikke ønsker å være medlem i, tenker jeg er en krenkende opplevelse.

Bakgrunnen for disse feiloppføringene i kirkas medlemsregister er sammensatt. Men problemene startet allerede den gangen registeret ble opprettet i 1998. Den gangen ba Den norske kirke ved Kirkerådet Stortinget om midler til å digitalisere kirkebøkene, som rent faktisk var gjeldende medlemsregister den gang. Dette mente Stortinget ville bli for dyrt, og de vedtok derfor at kirka i stedet skulle ta utgangspunkt i Folkeregisteret for sitt medlemsregister og slette alle ikke-medlemmer derfra(!). Negativ bevisførsel er aldri enkelt, og det måtte nødvendigvis bli en del feil og mangler i et slikt system, noen av dem langvarige. Det som er enda mer frustrerende er at det ser ut som om enkelte opplever at deres medlemsstatus noen ganger blir «nullstilt» igjen, slik at de kan finne seg oppført som medlemmer selv om de beviselig har meldt seg ut. Vi vet ikke hvorfor dette skjer (eller i hvert fall har skjedd tidligere), men det er mulig det er en slags glitch i systemet et sted.

Vi som arbeider i kirka ønsker å bidra til at medlemsregisteret vårt skal ha så få feiloppføringer som mulig; hver eneste feil er en for mye. Så om du har opplevd noe slikt som det jeg beskriver her i forbindelse med årets kirkevalg, eller om du kjenner noen som har, vil vi gjerne høre fra deg. Jeg lover at vi ikke skal benytte kontakten til misjonerende tvangsverving av noe slag, men vi vil gjerne skaffe oss oversikt over mulige feilkilder.

Vi mennesker tar mange slags valg. Jeg er glad for å leve i et samfunn hvor vi blant mye annet også har religionsfrihet, frihet til å dele tro med og tilhøre det trossamfunn man selv vil. Om årets kirkevalg kan gjøre at vi får lagt enda noen flere brikker riktig på plass, ville det være en fin bieffekt. Så gleder jeg meg til å takke gamle helter av og ønske nye velkommen.

Om kirkevalget

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 29.8.2019 under overskriften «Kirkevalgomat»

Mandag 9. september er valgdag. Det er ikke bare kommune- og fylkestingsvalg i år, det er også kirkevalg. Kirkevalget består av to valg: Et lokalvalg (menighetsrådsvalget) og et regionalvalg (bispedømmerådsvalget). Alle kirkemedlemmer over 15 år har stemmerett.

Vi har fire menigheter i fellesrådsområdet (som tilsvarer kommunen) hos oss, og det skal velges nye råd i alle fire sokn. Menighetsrådene er menighetens valgte styre og arbeider for å fylle kirkene med aktivitet og innhold i samarbeid med prest og andre ansatte. Det foreligger kun en liste i hvert sokn hos oss, noe som betyr at menighetsrådsvalget foregår som personvalg. Sett kryss ved den eller de av kandidatene på lista du ønsker å gi en ekstra stemme til, og vær med på å løfte fram og gi mandat til frivilligheten i kirka.

De elleve bispedømmerådene utgjør til sammen Kirkemøtet. Jeg ble, som mange har fått med seg, valgt inn i Nidaros bispedømmeråd i 2015 som geistlig medlem. Jeg var da og er fortsatt medlem i Åpen folkekirke; det er heller ingen hemmelighet. Min kampsak nummer en var å få på plass en ny og inkluderende vigselsliturgi. Den saken leverte Åpen folkekirke på, og den nye liturgien kunne tas i bruk 1.2.2017. Jeg har brukt den i mange vigsler siden den gang, og har vært like stolt over det hver eneste gang, på samme måte som jeg også er stolt over flere andre utviklingstrekk ved kirka i inneværende valgperiode.

Ved årets kirkevalg blir Åpen folkekirke utfordra av et nytt kirkeparti ved navn Bønnelista. Bønnelista er uenige i vigselsvedtaket fra 2016, og om de kommer i posisjon i Kirkemøtet vil de søke å omgjøre dette. De har også andre hjertesaker, blant annet ønsker de å flytte alt av ansettelser i kirka ned på menighetsnivå.

Ved siden av disse to partigrupperingene finner du også ei tredje liste. Nominasjonskomiteens liste heter den. De som står på denne lista, er foreslått fra sine lokalmenigheter og har blitt satt opp på lista etter arbeid fra en nominasjonskomité der alle prostiene i bispedømmet har vært representert. Det som er viktig å vite om denne lista, er at de som står der ikke er forpliktet på et bestemt kirkepolitisk program. Her vil du derfor finne både progressive og konservative kandidater, side om side. Dermed oppstår en spesiell situasjon: Bispedømmerådsvalget er et slags hybridvalg, både et listevalg og et personvalg på en og samme tid. Antallet representanter som NomKomlista får i bispedømmerådet avhenger av andelen av stemmer som går til denne lista i forhold til de to andre listene, mens hvilke representanter som velges inn fra NomKomlista avhenger av hvem på lista som får flest personstemmer i valget.

Det finnes svært mye bra folk på Nominasjonskomiteens liste. Den som gir sin stemme til denne lista, må likevel ha i bakhodet at her vil konsentrasjonen av personstemmer bli avgjørende for hvem som kommer inn i bispedømmerådet, og at det like gjerne kan bli noen helt andre enn dem du gir din stemme til og kjenner det kirkepolitisk mest på linje med.

Jeg tar ikke gjenvalg til bispedømmerådet. Det finnes mange flotte folk som står klare til å overta stafettpinnen. Lokalmenighetene hos oss er også representert på listene: Knut Aasheim står på NomKomlista (10. plass), mens Jon Høsøien stiller seg til rådighet for Åpen folkekirke en bispedømmerådsperiode til (9. plass).

Jeg håper du som er kirkemedlem vil bruke stemmeretten din i kirkevalget 9. september. Din stemme er viktig. Sammen former vi framtidas kirke, den kirka vi skal dele i dagene og årene som kommer, i glede og i sorg, hverdag og fest. Godt valg!

Om et terrorangrep

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 15.8.2019 under overskriften «Etter et terrorangrep»

Lørdag skjedde det som ikke skulle skje: En ung mann tok seg inn i Al-Noor Islamic Centre i Bærum, tungt bevæpnet, i den hensikt å skape et blodbad. Kun snarrådig inngripen av moskeens medlemmer hindret en større tragedie. Denne var likevel allerede et faktum, gjerningsmannen hadde tatt livet av sin adopterte stesøster.

I etterkant av hendelsen har det kommet fram flere foruroligende ting om motivasjonen til terroristen. Han skal ha kalt seg selv kristen og hadde en periode lest mye i Bibelen. Han hadde vært aktiv på nettforumet 4chan, der han benyttet nazisjargong og postet ekstreme innlegg. Lasse Josephsen, som skriver for magasinet Fri Tanke og som kjenner det norske ekstremistmiljøet godt, mener gjerningsmannen er inspirert av organisasjoner miljøer som Atomwaffen Division og Feuerkrig Division, grupper som har begått alvorlige terrorhandlinger andre steder i verden. Ifølge Josephsen er han ikke alene, heller ikke i Norge.

Jeg er ingen ekspert på høyreekstremisme eller radikalisering, og skal være forsiktig med å uttale meg om dette. Men jeg har stor respekt for folk som Lasse Josephsen, Didrik Søderlind og John Færseth og arbeidet de gjør for å følge med på og å opplyse om konspirasjonsteorier og radikaliseringsprosesser. Derfor anbefaler jeg gjerne Fri Tanke, Human-etisk forbunds nettavis for livssyn og livssynspolitikk. Det var dagens reklame, i livssynsdialogens tegn.

Det jeg derimot kan si og mene noe kvalifisert om, er terroristens påståtte kristne og bibelske fundament. Her følger noen foreløpige strøtanker om temaet:

  1. Bibelen er fellesskapets bok. Kirkefellesskapet var til før Bibelen ble skrevet og samlet ferdig, og kirka har siden vokst videre som tradisjonsoverlevende fellesskap. Å lese Bibelen alene, uten fellesskapet til å peke ut de bærende ideene og uten den innsikten som kommer av det å lese og diskutere og tolke og kritisere sammen med andre og i lys av samla erfaring, kan lede til mange slags resultater. Ikke alle disse er nødvendigvis sunne og livsfremmende. Isolasjon er sjelden det.
  2. Kirka er et verdensomspennende fellesskap som knytter mennesker sammen på tvers av kulturer i alle land på alle kontinenter. Jesus, som i sin tid grunnla fellesskapet, var fra Nasaret, en landsby i Midt-Østen. Han var jøde, og han har inspirert og regnes som en profet av dem som regner seg som muslimer. Å kalle seg kristen og samtidig være antisemitt eller islamofob er en selvmotsigelse, og den som mener det finnes uoverstigelige skiller mellom folkeslag er på kollisjonskurs med kirkas bærende idé.
  3. Den Gud kirka bekjenner er ikke en stammegud, men Gud for alle mennesker. Det betyr selvsagt også at kirka både må og vil stille seg solidarisk med troende av alle slag, uansett hvilket gudshus de regner som sitt åndelige hjem. På søndag sto troende og ikke-troende av alle slags nyanser samlet i solidaritet rundt moskeens folk i Bærum under parolen Trygg i bønn. De kristne som deltok, gjorde det i Jesu navn.
  4. Terroristen skal ha skrevet på nettet at «Valhall venter» før han aksjonerte. Valhall er ikke del av det kristne evighetshåpet, noe som gjør at ugjerningsmannen framstår forvirra, uansett hva han kalte seg. Åsatrufellesskapet Bifrost har publisert en fin uttalelse hvor de slår fast at terrorister ikke kommer til Valhall ifølge åsatru heller.

Hva skal vi da gjøre? Vi må bygge solide, åpne fellesskap, innenfor og på tvers av kirker og moskeer og templer og bygdehus og idrettsbrakker og hvor vi nå samles rundt hva vi nå enn tror på. Om vi klarer å bygge fellesskap som også har rom for potensielt sinte, unge menn, slik at de ikke faller ned i radikaliseringshullet, da blir verden et bedre sted. På veien dit må vi se hverandre i øynene og anerkjenne hverandre som søsken. Noen annen vei finnes ikke.

Om de tusen liv

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 1.8.2019

Den som leser, lever tusen liv før han dør.
Den som ikke leser, lever bare ett.

Kan hende er det fordi jeg befinner meg i et slags post-Game-of-Thrones-vakuum at jeg velger å sitere George R.R. Martin her i denne spalten igjen. Det er ikke mange uker siden jeg gjorde det sist. Men jeg synes altså det er så innmari godt sagt.

Jeg liker å lese. Sånn til hverdags blir det litt for lite tid til det. Det vil si, jeg leser jo en del, men det blir mest faglig relaterte tekster og sakspapirer og den slags. Ja, og så den derre Store Kloke Boken, da.

Men når ferieukene åpner seg, da finnes det også tid til annen litteratur. I sommer har jeg blant annet lest Jordmor på jorda, Edvard Hoems roman-portrett av hans egen tippoldemor Marta Kristine Nesje, mor til Knut Hansen Nesje, han som er hovedpersonen i Slåttekar i himmelen som jeg leste i fjor sommer. Jeg var betatt da, og jeg ble betatt også i år. Hoems slektskrønike i fem bind, hvor han altså dikter og spinner litteratur rundt faktisk personer fra hans egen slekt, er rett og slett noe av det vakreste jeg har lest.

Noe av det som virkelig grep meg under lesningen av disse bøkene, er nettopp dette at jeg som leser vet at dette er så virkelighetsnært. At ja, det er dikting, men samtidig er det ikke bare det, det er også en kjerne av historisk sannhet her. Disse menneskene som han foreller kan faktisk ha tenkt det han skriver (selv om vi ikke kan vite det), de kan ha sagt og gjort og agert slik han forteller. Dette kan faktisk ha skjedd på ordentlig! Akademikeren i meg mumler noe om at det nok først og fremst er forfatterens eget sjelsliv jeg kommer i berøring med, men det kjennes likevel som om jeg virkelig får leve flere liv i møte med slik litteratur.

Mitt eget liv er kan hende ikke av de mest spennende, men jeg har i det minste en litt eksotisk oppvekst: Jeg vokste opp i millionbyen Kobe i Japan. Jeg liker byer, og jeg liker å komme litt opp i høyden og se utover byer, særlig om natta når de mange millioner lys er tent. For ikke så lenge siden sto jeg på et utsiktspunkt og så utover en større by. Da slo det meg igjen: Alle disse menneskene som bor her, innenfor synskretsen min, det området jeg kan se her og nå, alle disse menneskene er små verdener i seg selv, hver eneste en. Om hver og en av dem hadde fått sin egen roman, ville vi like fullt bare så vidt ha vaket i overflaten. Det er slike dybder i menneskesinnet, det er slik en rikdom av verdener i oss og rundt oss.

Å stå slik og se utover en storby hvor hundretusenvis (eller millionvis) av mennesker lever sine liv, fyller meg med en følelse av ydmykhet. Hvem er jeg, som skulle kunne mene noe om eller felle en dom over det disse menneskene tenker, tror, føler, mener, gjør? Jeg kjenner knapt meg selv.

Som prest forsøker jeg å holde fram denne tanken for meg selv med jevne mellomrom. I et så rikt univers nytter det ikke med enkle svar eller fundamentalisme, uansett innpakning.

Jeg leste forresten noe annet i sommer. Noe kortere. Det var på Facebook. Jeg husker ikke lenger hvem som delte det eller hvor jeg så det, men det var et bilde av en masse nonstop sammen med en tekst som sa noe sånt som at dette er oss, alle de ulike fargene er vår kulturelle og religiøse innpakning, men inni oss alle finnes det samme, nemlig kjærlighet. Jeg håper i grunnen det er sånn det er, og jeg forsøker å tro og leve i tråd med det også.

Om Sankta Sunniva

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 4.7.2019

En gang på slutten av 900-tallet – slik sier legenden – skal hun ha kommet over havet i et skip uten seil og årer. Sunniva het hun, kongsdattera fra Irland, og hun var på flukt fra en brutal mann som ville tvinge henne til å gifte seg med henne. I stedet endte hun opp på Selja, ytterst i havgapet, ytterst i vest, prinsessen fra Vesterled.

Men fremmede blir ikke alltid tatt imot med åpne armer. Sunniva og følget hennes møtte først skepsis, så åpen motstand, og folk fra fastlandet kom for å jage dem bort. Håkon Ladejarl skal ha trodd de var hærmenn som kom med ondt i sinne, og sendte sine folk på dem. Da flyktet Sunniva inn i en hule på øya, og der voktet Gud dem fra å bli skjendet gjennom å begrave dem under store steiner. Da Olav Tryggvason kom til Selja mange år senere, fant han at de døde var omgitt av en himmelsk velduft, og Sunniva så ut som hun sov.

Slik fortelles det altså i Sunnivas hagiografi, som danner utgangspunkt for Sunniva-kulten. Denne hadde sitt sentrum i klosteret som ble reist på øya, der også hulen hvor underet skulle ha skjedd spilte en kultisk rolle. I dag går kult og kultur over i hverandre. Helgendagen hennes, Seljumannamesse, feires 8. juli, og minnet om Sunniva lever over store deler av området mellom Norge og Irland.

Denne helgenfortellingen er et vakkert og på mange måter også interessant vitnesbyrd om det som skjedde da den kristne troen slo rot i Norge for litt over tusen år siden. Kristendommen er som kjent ikke en norsk tro, den kommer egentlig fra Midt-Østen. Den kom til oss fra mange kanter, dels fra øst, dels fra sør, dels fra vest, og det i flere bølger. Men ettersom den fant veien hit til oss, ble også fortellingen fortalt på nytt på norsk og planta om i det norske landskapet.

Her i Nidaros lever vi tett på fortellingen om Olav den hellige. I ham har vi en fortelling om død og oppstandelse, om et minne som lever videre og gir kraft og styrke til den som er rammet av dødskreftene. Stiklestad er Norges svar på Golgata, og Nidarosdomen er vår oppstandelseskirke. På samme måte kan vi tenke om legenden om Sunniva: Hun er en norsk utgave av jomfru Maria, og det barnet som hun føder gjennom sin martyrdød er kristendommen i Norge.

Slike fortellinger kan virke litt høytsvevende for oss postmoderne hverdagsmennesker. Men om vi tenker oss litt om, forteller vi slike fortellinger hele tida, vi også. Vi griper etter de himmelske idealene og tar dem ned på jorda. I kirka forteller vi om Jesus, han som var det sanne menneske, som viste oss hvem Gud er og hva Gud vil. Javel, sier vi. Og så går vi hjem til oss selv. Og så trøster vi barna våre. Og så sier vi noe vakkert til ektefellen vår. Og så forsøker vi å være en god venn. Og så arbeider vi hardt, også når vi er slitne og trøtte.

Han er snill, sier vi. Han er ærlig. Han er til å stole på. Og dette mener vi er positive kvaliteter. Heller snill enn kynisk. Heller ærlig enn utspekulert. Heller pålitelig enn ærgjerrig og økonomisk fremgangsrik på andres bekostning. Heller fredsommelig enn krigersk og sterk. Slik forteller vi om hverandres liv.

Og i alt dette, planter vi fortellingen om Jesus midt i hverdagslivene våre. Vi søker å skape litt mer himmel på jorda, gjennom måten vi lever hverdagslivene våre på.

Jeg tror at Gud elsker disse fortellingene. At Gud lytter til dem, og at Gud selv vil fortelle videre på dem. En dag skal Gud gjøre dem til en del av sin egen fortelling. Og Gud skal være alt i alle.