Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Om Lasarus

Preken i Bergstadens Ziir, 14. oktober 2018 (21. søndag i treenighetstiden).

Det står skrevet i evangeliet etter Lukas:

Det var en rik mann som kledde seg i purpur og fineste lin og levde i fest og luksus dag etter dag. Men utenfor porten hans lå det en fattig mann som het Lasarus, full av verkende sår. Han ønsket bare å få mette seg med det som falt fra den rikes bord. Hundene kom til og med og slikket sårene hans.

Så døde den fattige, og englene bar ham til Abrahams fang. Den rike døde også og ble begravet. Da han slo øynene opp i dødsriket, der han var i pine, så han Abraham langt borte og Lasarus tett inntil ham. ‘Far Abraham’, ropte han, ‘ha barmhjertighet med meg og send Lasarus hit, så han kan dyppe fingertuppen i vann og svale tungen min. For jeg pines i denne flammen.’ Men Abraham svarte: ‘Husk, mitt barn, at du fikk alt det gode mens du levde, og Lasarus fikk det vonde. Nå trøstes han her, mens du er i pine. Dessuten er det lagt en dyp kløft mellom oss og dere, slik at de som vil komme herfra og over til dere, ikke skal kunne det, og ingen kan gå over fra dere til oss.’ Da sa den rike: ‘Så ber jeg deg, far, at du sender ham til mine fem brødre hjemme hos min far for å advare dem, så ikke de også skal komme til dette pinestedet.’ Men Abraham sa: ‘De har Moses og profetene, de får høre på dem.’ Han svarte: ‘Nei, far Abraham, men kommer det noen til dem fra de døde, vil de omvende seg.’ Abraham sa: ‘Hører de ikke på Moses og profetene, lar de seg heller ikke overbevise om noen står opp fra de døde.’»

(Luk 16:19-31)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

For en tekst dette er! For en fortelling! Det er så mye jeg har lyst til å si akkurat nå. Det nærmest bobler fram i meg bilder og motiver og tanker og allslags greier i forlengelsen av den Jesus-fortellingen som vi akkurat hørte. Den fortellingen som Jesus fortalte, altså. Lignelsen, eksempelfortellingen. Den rike mannen og Lasarus – de har aldri levd, ikke sant, de er litterære skikkelser, karakterer fra en fortelling som Jesus fortalte, og likevel er det nesten som jeg kan se dem lys levende foran meg her, så levende er de, og så viktig er det som fortelles i fortellingen om dem, det som de to og Jesus vil formidle til oss.

Men først, før vi går nærmere inn på de to, er det en ting jeg har behov for å si noe om med en gang, bare for å ha rydda det bort, sånn at vi kan feste oss ved de rette tingene. Det gjelder disse skildringene av dødsriket som vi akkurat fikk høre. Det som er viktig å si om det, er at det vi så og hørte i Jesu fortelling, det er rett og slett en popkulturell referanse fra Jesu egen samtid. Bildene av dødsriket som et sted med en kløft mellom to deler, en del hvor det er tørt og øde og varmt og fælt, og en del hvor det er hvile og lett stemning, og hvor man kan se over fra den ene siden til den andre, det er altså bilder som er henta fra populære framstillinger av livet etter døden på Jesu tid. Det finnes et egyptisk eventyr fra den aktuelle tida som framstiller dødsriket omtrent på samme måte, og dette motivet er også brukt i talmud, det vil si den klassiske samlingen av rabbinske forklaringer til Det gamle testamente.

Vi kan med andre ord forutsette at de religiøse lærde på Jesu tid, i hvert fall de som tilhørte den gruppa vi kjenner som fariseerne, var kjent med disse bildene og kanskje brukte dem selv. Jesus spilte på lag med populære forestillinger her.

Så det Jesus legger fram her, er derfor egentlig en slags litterær klisjé. Den delen av lignelsen er derfor ikke nødvendigvis ment å si oss noe om hvordan geografien er i det hinsidige, hvis vi kan si det på den måten. Poenget i Jesu lignelse er mer dennesidig. Han vil si noe om hvordan vi skal leve her og nå.

Og det han vil si om livet her og nå, det kan vi ta til oss i dag også, selv om våre popkulturelle referanser er annerledes.

Fortsett lesing »

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 11.10.2018

Vi mennesker er flokkdyr. Det har vi vært helt siden ei god stund før vi klatret ned fra trærne og vandret ut av Afrikas savanner. Selv om det har skjedd mye med oss siden da, er vår grunnleggende sosiale programmering i bunn og grunn den samme.

Som kristen har jeg, i tillegg til evolusjonsbiologiske argumenter, en teologisk tydning av dette fenomenet. Gud er fellesskap, bekjenner kirka, tre personer i én enhet. Og siden det skapte speiler Skaperen, er det ikke underlig at også vi hele tida søker videre utover oss selv. Vi er ikke laget for å leve i isolasjon, like lite som Gud tilbringer evigheten i ensom majestet.

Derfor er den aller viktigste sida ved den kristne kirkes misjon i verden at den skaper åpne fellesskap. Når den ikke gjør dette, da bommer den på målet. Når den gjør dette, da vitner den om Den treenige Guds handlinger i verden.

Fortsett lesing »

Om instrumentenes dronning

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 27.9.2018

Jeg hørte en gang Chick Corea si at pianoet, eller mer presist flygelet, er et helt orkester i seg selv, ettersom man kan spille ti ulike toner på det samtidig. Det har han naturligvis rett i; det er mye godt å si om pianoet som musikkinstrument. Men det overgås altså av orgelet, der organisten i tillegg til sine ti fingre også kan spille med føttene og således produsere tolv toner synkront. En organist spiller virkelig med hele kroppen, og kan fylle selv de største rom.

Det skal ha vært oppfinneren og matematikeren Ktesibios fra Alexandria som fant opp pipeorgelet rundt år 250 før vår tidsregnings begynnelse. Siden da har instrumentet blitt utviklet i flere runder, og det har inntatt kirkerom, synagoger, konserthus, idrettshaller, teatre og kinoer over hele verden. Verdens største orgel, Boardwalk Hall Auditorium Organ, skal etter sigende bestå av over 33.000 orgelpiper fordelt på 852 stemmer.

Orgelet i Røros kirke har til sammenligning bare 33 stemmer. Men du verden så mye lyd man kan lage med det likevel – og så overjordisk vakre disse lydene er, når de som spiller dem fram vet hva de holder på med! Et orgelkick kan være noe av en ut-av-kroppen-opplevelse.

Denne uka er ei god uke for oss som er glad i musikk. Kantor Stephen Hicks har organisert den tredje utgaven av Røros orgelfestival. Festivalen ble første gang holdt i 2013, den gang for å feire innvielsen av det nye kirkeorgelet som sto ferdig januar samme år. Det ble ny festival i 2015, og planen var en ny festuke i fjor. Av ulike grunner ble festivalen utsatt ett år, slik at vi nå kan glede oss over orgelfestuke akkurat denne uka vi er inne i nå. Fortsett lesing »

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 13.9.2018

Torsdag i forrige uke var jeg så heldig å være til stede under feiringa av Samisk kirkeråds 25-årsjubileum i Grønnåsen kirke i Tromsø. Det var veldig fint.

Under festgudstjenesten var det tekstlesning på alle de tre samiske språkene: Sørsamisk, lulesamisk og nordsamisk. Litt senere leste vi Fadervår, alle tilstedeværende på en gang, og den leste vi på alle de tre samiske språk samtidig, pluss på bokmål (hvor Herrens bønn finnes i flere versjoner). Fire språk synkront, minst, altså. Det var en himmelsk kakafoni.

Der og da fikk jeg for min del helt spontant lyst til å lese Fadervår på japansk. For det er på mange måter hjertespråket mitt. Da jeg lærte å be Fadervår som barn, lærte jeg å be den på norsk og japansk omtrent samtidig. Jeg bodde i Japan fra jeg var tre år. Foreldrene mine var misjonærer der, de jobba i ei japansk kirke og drev med menighetsarbeid og opplæring av teologer og prester. Så jeg lærte japansk i barnehagen, og jeg lærte å be Fadervår på japansk i den japanske kirka. Det gir meg fortsatt en veldig trygg og god følelse å kunne si:

Ten ni mashimasu, warera no chichi yo,
negawaku wa mina o agamesasetamae…

Fortsett lesing »

Det følgende er en artikkel jeg leverte til Luthersk kirketidendes temanummer om KVs store misjonskonferanse i Arusha mars 2018. I denne artikkelen spør jeg hvordan vi best skal forstå disippelskapsbegrepet i vår tid og i vår norske folkekirkekontekst. Jeg forsøker å svare på dette ved å løfte fram måten begrepet ble bearbeidet under Arusha-konferansen. Der snakket vi om transforming discipleship, noe som ble belyst fra tre sider: Transformering av selve disippelskapsbegrepet, hvordan det å være en disippel transformerer oss, og hvordan disipler transformerer verden rundt seg.

 

Disippelskap i folkekirken

Det kristne livet begynner i dåpen. Om dåpen og troen har Jesus lagt klare føringer: Vi skal døpe og lære. Marsjordren som gis i Matteus 28 har hovedverbet gjøre til disipler som omdreiningspunkt; de andre handlingene som beskrives, altså gå, døpe og lære, står i partisipp på gresk.

Hva handler så denne disippelgjøringen om? Et mulig svar på dette finner vi allerede i neste vers, det siste i Matteusevangeliet, hvor Jesus knytter et løfte til dåpen: «Jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.»

Dåp og disippelskap hører sammen. Mennesker døpes i Den treenige Guds navn, og knyttes med det til livssamfunn med den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus. Dåpen handler om fellesskap: Vi døpes til fellesskap med Gud og med mennesker. Den som knytter oss sammen er Jesus. Hans nærvær konstituerer fellesskapet og disippelskapet.

Den som er døpt til Kristus går derfor aldri alene. «Tett ved sida mi går Jesus, alltid vil han vera der; eg treng ikkje gå og ottast når eg fylgjer Jesus her!» synger vi (eller i hvert fall jeg). Vi inviteres til å tro det er sant: Han følger oss, og vi følger ham. Fortsett lesing »

Om Arusha 2018: Ettertanker

Denne bloggposten er en del av en serie tekster om mine inntrykk fra KVs misjonskonferanse i Arusha 8.-13. mars 2018. Ettersom akkurat denne teksten handler om noen ettertanker fra konferansen sett under ett, anbefaler jeg at du først leser de andre tekstene i serien som kontekst, i hvert fall denne som gir et overblikk over alle konferansedagene samlet.

***

Ut av bobla og tilbake til hverdagen: Onsdag 14. mars var jeg tilbake på norsk jord, etter ei Arusha-uke full av program og inntrykk. Den Harald som landet på Gardermoen denne dagen var ikke helt den samme som han som reiste sørover ei uke tidligere. Jeg hadde med meg en hel masse hjem fra misjonskonferansen i Arusha, og i alt dette var det noen temaområder som opptok meg mer enn andre. En av dette har jeg arbeidet videre med på ulike måter i ettertid, men det gjenstår fortsatt mye arbeid, for meg og kirka.

Disippelskap: Ord og handling

Jeg reflekterte mye rundt språk under konferansen. For meg ble det etter hvert et påtrengende spørsmål hva som skjer med kirka når vi mister ord for det vi gjør og det vi er.

Min opplevelse er at det kan være krevende å snakke om misjon i Den norske kirke. Ja, jeg har lenge hatt en form for tilbakeholdenhet i å snakke om misjon og om det å være misjonal selv. Noe av dette handler om at samtalen fortsatt preges av en eldre forståelse av ordet misjon; den holistiske misjonsforståelse har ikke slått helt igjennom hos oss ennå. Vi er derfor mange ganger tilbakeholdne med å beskrive vår egen daglige folkekirkelige praksis som misjon, dels av frykt for å bli misforstått som mer «aggressive» eller «påtrengende» endringsaktører enn det vi gjerne ønsker å være. Men da utfordrer vi samtidig oss selv på vår egen relevans. Når kirka ikke omtaler det som faktisk er misjon som misjon, eller når vi ikke omtaler frelsens mangfold av gaver som frelse fordi vi opererer med en altfor smal definisjon på hva frelse er, hva gjør dette med vår egen selvforståelse og vår egen måte å tre fram på? Fortsett lesing »

Denne bloggposten er en del av en serie tekster om mine inntrykk fra KVs misjonskonferanse i Arusha 8.-13. mars 2018. Ettersom akkurat denne teksten er en rapport fra bare én enkelt dag på konferansen, anbefaler jeg at du først leser de andre tekstene i serien som kontekst, i hvert fall denne som gir et overblikk over alle konferansedagene samlet.

***

Tirsdagen, siste konferansedag, begynte på samme måte som de andre dagene med morgenbønn. Denne morgenen begynte morgenbønnen med en medley av gamle misjonssanger (bedehussanger), noe som satte en spesiell stemning i meg for min del. Lesningen var fra Lukas 24:1-9, noe som gav en myk overgang til den påfølgende bibeltimen over de samme versene (til og med vers 12).

tirsdag

Bibeltimen som var ved Rev. Dr. Jennifer S. Leath, var særdeles spennende. Hun tok utgangspunkt i begrepet Womanist Theology, og snakket om betydningen av at vi bringer til torgs våre personlige erfaringer:

We begin with our stories! We cannot witness the empty tomb and the resurrection without embracing our own story, cf. Luke 24:8: “Remember what he told us”.

Leath gikk videre til en relativt radikal dekonstruksjon av de tradisjonelle forsoningslærene. Jeg fant dette både utfordrende og meningsfullt, og fikk samtidig assosiasjon til eget arbeid i min tid som prest, blant annet i forbindelse med påskeforkynnelsen, med å finne fram til meningsfulle måter å snakke om Jesu kors på. Jeg har her hentet mye hjelp hos Robert Jenson, og i hans tanke om at Jesu liv innebar en radikal inklusivitet som toppet seg i at han ba om tilgivelse for sine bødler. En korsteologi som bygger på tanken om at det er dette Jesus bærer fram på korset, må lede til radikalt åpne fellesskap. Fortsett lesing »