Om et møte i Selbu

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 20.6.2019 under overskriften «Post Selbu»

Torsdag 6. juni inviterte Selbu utmarksråd og Roltdalen almenningstyre til grunneiermøte på Selbusjøen hotell og gjestegård under overskriften «Er grunneierretten i ferd med å forvitre?» Møtet pådro seg en del negativ oppmerksomhet, ikke minst fordi to av innlederne på møtet var fra organisasjonen EDL (Etnisk og demokratisk likeverd); jeg skal komme tilbake til dem. Temperaturen ble ikke lavere da en samisk grunneier opplevde å bli avvist i døra.

Den som har fulgt med på hvordan vi arbeider med å ta i bruk og synliggjøre sørsamisk i gudstjenestelivet hos oss, kan umulig være i tvil om hvordan Den norske kirke posisjonerer seg i samepolitiske spørsmål. Vi anerkjenner (naturligvis) samene som urfolk i tråd med ILO-konvensjonen om urfolks rettigheter, og vi vil gi tydelig støtte til samene i arbeidet med å ta vare på språk, kultur og levesett slik at vi fortsatt kan leve sammen som to folk i ett land.

Nettopp derfor opplevde mange av oss det tvingende nødvendig å gå i rette med påstandene som kom fra EDL, påstander som har blitt framsatt i mange år og som også ble fremmet i ulike debatter under og etter Selbu-møtet. Vi snakker her om en organisasjon som påstår at samene ikke oppfyller kravene til å være urfolk, som forteller en høyst alternativ historie hvor samene – som skal stamme fra tartarene, det er de mongolske hordene – kom til Norge så sent som 1700-tallet, og som framsetter de mest fantastiske påstander om at Sametinget med NSR i spissen er en del av en sammensvergelse med Oslo-makta som har som mål å erobre Norge eller opprette en selvstendig samisk stat på Nordkalotten.

Med det siste har vi beveget oss over i konspirasjonsteorienes verden. Men de andre påstandene er også i beste fall å regne som alternativ historie, eller alternative fakta om man vil. Den som kjenner litt til forskningen på sørsamenes historie, vil kjenne til Yngvar Nilsens framrykningsteori om at sørsamene angivelig hadde kommet sørover relativt sent (på 1700-tallet). Hans hypotese har siden blitt grundig tilbakevist, men selv han regnet altså med at samene på dette tidspunktet allerede hadde levd nordpå i uminnelige tider. Å påstå, slik EDL gjør, at samene innvandret fra Sverige og Finland etter år 1700, er det rene vås.

Konspirasjonsteorier kan være underholdende. Men når de blir forsøkt lagt til grunn for en «samtale» om høyst reelle lokalpolitiske utfordringer, da er det ikke morsomt lenger. Blant de som kjente at tida var inne til å si ifra var Nidaros bispedømmeråd, der undertegnede er medlem. I vårt møte onsdag 12. juni uttalte vi følgende:

«Den sørsamiske urbefolkningen med språk, kultur og næringsvirksomhet er en umistelig del av det som utgjør Midt-Norge. Bispedømmerådet vil uttrykke sterk uro for samtaleklimaet som er blitt synlig den siste tida og advare mot holdninger og utspill som nærer motsetninger.

Sørsamisk liv og virke i Midt-Norge må få kunne leve og utvikle seg i et fritt og åpent rom. Våre møter må være preget av respekt og verdsettelse av alle bidrag.

Gjennom sin virksomhet har Nidaros bispedømmeråd og biskop vært aktive medspillere i å styrke samisk kultur og kirkeliv i hele det sør-samiske området. Kirka ønsker å fortsette å bidra til et trygt og godt samtaleklima og vil arbeide for forsoning der motsetninger har skapt sår og avstand.»

Slik taler altså kirka post Selbu juni 2019. Det finnes interessemotsetninger oss imellom, det kan ingen nekte for. Men vi både kan og må finne løsninger på disse. Da må vi snakke sammen, slik vi også skal leve sammen. Og skal vi snakke sammen, er det et ufravikelig utgangspunkt at jeg anerkjenner den andre som et du, ikke som et noe jeg kan definere selv etter eget forgodtbefinnende. Så får vi møtes, ansikt til ansikt, og ta ting derfra.

Om kirkelig ledelse og kirkeordning

De følgende strøtankene sto på trykk i Luthersk kirketidende våren 2015. Det er altså en fire år gammel tekst, formulert før jeg ble valgt inn i bispedømmeråd og kirkemøte. I løpet av de fire årene som har gått, har jeg deltatt i mange diskusjoner om kirkeordning, uten at Den norske kirke som fellesskap ser ut til å ha blitt så veldig mye mer enig med seg selv om hva slags ordning som er mest hensiktsmessig for framtida. Jeg for min del kjenner meg fortsatt hjemme i mine tanker fra 2015, og tenker teksten tåler å publiseres her på bloggen også, selv om den har rukket å bli en valgperiode gammel.

Når det er snakk om forbilder på ledelse, kommer jeg ikke utenom min svigerfar.

Svigerfar er tidligere kirkeverge. Måten han skjøttet denne oppgaven står for meg som forbilledlig. Han forvaltet pengene godt og holdt motet oppe hos sine ansatte. Han var (og er!) en god samtalepartner med evne til å skape god stemning rundt seg. Alt dette var selvsagt viktig. Men det som gjør ham til et forbilde på det som har med kirkelig ledelse å gjøre er for meg noe annet, nemlig at han også kunne være på kirkegølvet når det trengtes. Dersom en kirketjener ble akutt syk var han selv i stand til å steppe inn. Han kjente sine ansattes arbeidshverdag, og det godt nok til at han kunne gå foran og lede og vise vei i den praktisk kirkelige hverdagen, enten det var på kirkegården eller i kirkehuset.

Å lede handler slett ikke bare om å være i stand til å lese et kart, eller å tegne opp og planlegge en reiserute for den del. Å lede handler også om dette: Å være den som peker ut veien, sier «Nå skal vi gå i den retningen!», løfter den tyngste sekken og legger avgårde, fremst i rekka.

Det er mulig at de som har noen studiepoeng ledelsesfag vil se på meg som farlig naiv. Men jeg klarer ikke løsrive meg fra tanken at det er nettopp dette som noen ganger er ledelse: Å gå foran og vise vei i konkret, praktisk handling. Låse opp ei kirkedør, ringe med kirkas klokker, tenne lysene, finne fram brød og vin, og ha dåpsvannet på plass når det liturgiske forløpet krever det. Kirka er forsamlingen av de hellige hvor evangeliet forkynnes og sakramentene forvaltes. Kirkelig ledelse og praktisk teologi er to sider av samme sak, kirkelig ledelse og kirkelig tjeneste likeså.

Fredag 22. juli 2011 satt jeg på kirkekontoret og la siste hånd på søndagsprekenen. Idet jeg skulle til å slå av PC’en gjorde jeg et siste sveip innom nettavisene – og ble sittende. Etter ei stund reiste jeg meg, gikk over veien og låste opp kirkedøra. Den vigselsfrie lørdagen jeg hadde tenkt å tilbringe på golfbanen tilbrakte jeg ved lystenningsstedet i kirka, mens jeg forsøkte å se for meg hvordan vi skulle omkalfatre søndagens gudstjeneste. Kirkevergen og kirketjenerne hadde tatt helg da det smalt, men vi klarte å holde kirka åpen helga igjennom likevel. Telle timer var det ingen som gjorde.

Så kom søndagen, 24. juli, og jeg satt igjen i noen timer på kontoret i kamp med evangelieteksten for dagen. Kveldsmessen var gjort om til en gudstjeneste for sorg og klage, men rammeverket og prekenen ville ikke vibrere i takt. Som på fredagen åpnet jeg nettleseren og logget meg på NRKs nettsider. Der ble jeg sittende med gudstjenesten fra Oslo domkirke. Og der fant jeg det jeg trengte: Tårene fikk trille til Til ungdommen, og den trygge og beherskede praktisk-liturgiske fagligheten gjorde meg trygg på at vi hadde noe å komme med som kirke også på en dag som denne. De som sto ved alteret, ikledd de liturgiske draktene og med de hellige elementene i hendene, fikk representere Kristus og tale evangeliet til meg. Dermed hadde jeg noe å gi videre.

Hva har alt dette med framtidig kirkeordning å gjøre? En viktig del av den pågående diskusjonen handler om hvem som skal lede hvem, hvem som skal være ansatt hvor og hvem som skal ha det første eller siste ordet om dette og hint, disponeringer og prioriteringer. For meg vil slike diskusjoner alltid være viklet inn i betraktninger om hva kirkas tjeneste i bunn og grunn er, og dermed også i spørsmål som har med tjenesteteologien å gjøre. For tjeneste og ledelse hører sammen.

Fortsett å lese «Om kirkelig ledelse og kirkeordning»

Om vårens vakreste eventyr

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 6.6.2019

«Vårens vakreste eventyr» kaller vi det i kirka: femtenåringene ikler seg finstasen, trekker den hvite kappa utenpå og toger inn i kirkerommet. Men ikke alle lar seg begeistre. Hvert eneste år kommer de samme sure slengbemerkningene i innleggsform i avisa: Ungdommene mener ikke noe med det! De gjør det bare for pengene! Konfirmasjonen er bare hykleri!

En av dem som oppnådde likes og delinger på innlegget sitt i år, var Harald Herland som skrev om «Pengegaloppen» på NRK Ytring. Noe av det han spør om kan konfirmantpresten nikke gjenkjennende til. Konfirmantene har fortsatt mange år igjen av ungdomstida si, og er det ikke i overkant å kreve av dem at de, i en alder av femten år skal klargjøre sitt livsynsstandpunkt en gang for alle? Trenger vi egentlig overgangsriter i vår postmoderne kultur der livsfortellinger reforhandles hele tida? Og må det koste så innmari mye?

Det siste er et ømt punkt. Dersom konfirmasjonen bare blir arena for flashing av sosial status og selvfremstilling, da trenger vi den ikke. Vi har sosiale medier og reality-TV til slikt, og det i meste laget også. Så ja til en samtale om bærekraftig konfirmasjonsfeiring.

En mulig måte å få i gang en slik samtale på, er å spørre konfirmantene selv. Det har Den norske kirke gjort flere ganger, senest innenfor rammen av den store konfirmantundersøkelsen som ble gjort i ni forskjellige land i 2013. Jens Bjelland Grønvold, rådgiver for ungdomsarbeid i Kirkerådet for Den norske kirke, trekker fram noen av funnene fra denne undersøkelsen i svaret sitt til nevnte Herland; om du vil lese hva han skriver kan du google NRK Ytring og «Kirkelige konfirmanter tenker sjæl»:

«3284 norske konfirmanter svarte på undersøkelsen. Det vi ser, er at konfirmantene søker gode fellesskap i det som er en brytningstid i deres liv. Det de var mest tilfreds med, var konfirmantleir, hovedlederen og fellesskapet med de andre konfirmantene.

Å ta konfirmantene på alvor betyr å gi dem gode arenaer og fellesskap for å undres over de store spørsmålene i livet. Å frata dem en slik arena, når så mange søker den, fordi foreldre som Harald Herland ikke får noe ut av det, ville være helt galt. Da må vi heller tilrettelegge for billigere konfirmasjonsfester, og heie på alle som vil bli konfirmanter.»

På slutten av konfirmasjonstida feirer vi noe vi kaller samtalegudstjeneste i kirka. Denne gudstjenesten har erstatta den gamle overhøringen der man ble katekisert i budene og troen. I dag lager konfirmantene gudstjenesten selv: De skriver bønner, velger salmer, former egne refleksjoner rundt lærestoff og bibeltekster og framfører sin egen preken. Dette er et godt sted for å lytte seg inn på hva konfirmantene selv tenker, tror og føler. Det er lite skråsikkerhet og bastante svar, og få spor av materialisme og pengebegjær (eller bompengeprotester), men til gjengjeld mange åpne spørsmål og mye lengsler av mange slag som får komme til overflaten.

Selv tenker jeg at det ikke er noe poeng å avkreve femtenåringer noe annet heller. Jeg har selv endra meg mye siden jeg var konfirmant, på samme måte som synet mitt på Gud og Bibelen og rett og galt og hva vet jeg, ja, alt egentlig, har vært i støpeskjea. Men det som hele tiden har ligget fast har – i hvert fall for meg – vært en tillit til at det finnes en Noen, en Annen, som er større og som vil meg vel, en tiltro til at jeg aldri er alene. At det finnes kjærlighet nok til å favne meg også, og rom hvor jeg kan komme med alt det som er for stort for lille meg. Og akkurat den bekreftelsen er jeg veldig glad for at jeg fikk da jeg var femten, på vei inn i noen av de aller mest famlende og usikre årene av livet mitt så langt.

Dersom voksengenerasjonen synes dette fortoner seg fremmed, kan det kanskje være fordi de har glemt eller forlagt noe av den livstolkningskompetansen som tenåringene deres har. Det beste botemiddelet er i så fall å snakke med de unge om det. Jeg synes vi skal heie på konfirmantene, uansett hvilket valg de tar. Det er gjerne mer dypfølt enn vi tror.

Om bønn og arbeid

Preken under konfirmasjonsgudstjeneste i Bergstadens Ziir 1. juni 2019:

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:

Da fariseerne hørte at Jesus hadde stoppet munnen på saddukeerne, kom de sammen. Og en av dem, en lovkyndig, spurte for å sette ham på prøve: «Mester, hvilket bud er det største i loven?» Han svarte: «‘Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand.’ Dette er det største og første budet. Men det andre er like stort: ‘Du skal elske din neste som deg selv.’ På disse to budene hviler hele loven og profetene.»

Slik lyder det hellige evangelium.

I

Kjære alle sammen!

Jeg har et spørsmål til dere. Til alle sammen, til hele kirka. Det gjelder konfirmantene. Synes dere at de er flotte der de sitter? [Ja!] Vi tar det en gang til: Synes dere at de er flotte der de sitter? [JA!] Jeg ber om en applaus for konfirmantene! [Applaus]

Kjære konfirmanter: Hørte dere det? Merket dere det? Hele kirka, alle sammen, bekrefta at de synes dere er flotte, og de klappa for dere. Om ei lita stund skal vi, sammen, som kirke, gjøre enda en ting: Vi skal vende oss til Gud i bønn, takke for dere og be for dere. Så skal vi velsigne dere, og ønske dere alt godt for dagene som kommer.

Dere har kirka i ryggen. Jeg håper dere hører det og kjenner det. Kirka er ikke bare et hus. Kirka er ikke bare noen ansatte prester, sånne som Vivi og meg. Kirka er folk. Mange folk! I dag er kirka full av folk, og vi er kirke sammen. Og i dag bekrefter kirka dere, og sammen ber vi Gud om å velsigne dere og bevare dere og la sitt ansikt lyse over dere.

Jeg ville så gjerne begynne med dette, akkurat i dag. For det aller, aller viktigste å få formidla til dere i dag, det er dette: Dere er elska! Dere har folk rundt dere som er glade i dere. Dere er verdifulle, dere er viktige! Og dere er ikke alene. Dere har familie, venner – og kirka.

Og så, det som kanskje ikke alle andre helt finner ordene til å si til dere, men som er både viktig og sant likevel: Gud elsker dere. Gud elsker deg. I Guds øyne er du uendelig verdifull. Du er elsket. Du er fin og flott, akkurat som du er, og du er verdt all den kjærligheten som kommer deg i møte på denne dagen.

Vi som har fått gå sammen med dere igjennom konfirmasjonstida, har blitt ordentlig glade i dere. Dere er en fin gjeng, og dere er veldig fine en og en også. Jeg står ikke her og sier at dere er perfekte. Det skal dere slippe å være. Å være perfekt, det er bare slitsomt. Ingen mennesker er det, og du skal slippe å streve for å være det. Men du er ekte. Ekte vare. Og du er verdt å elske. Gud elsker deg. Kirka bekrefter deg. Vi som er her i dag, vi er glade i deg – glade i dere.

II

Det er det viktigste vi har forsøkt å lære dere i løpet av dette året med konfirmasjonsforberedelser: At dere er elsket. Kanskje har vi ikke alltid nådd helt inn med budskapet vårt, for vi er ikke perfekte, vi heller. Men jeg håper og tror det sitter likevel.

Vi har gitt dere noen redskaper med på veien videre i livet. To av disse er det trykket bilder av i programmet for denne konfirmasjonsgudstjenesten, under punktet om prekenen, der vi er nå. Fortsett å lese «Om bønn og arbeid»

Om verdens største lesesirkel

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 23.5.2019

Det er en tid for alt. Mandag denne uka ble den aller siste episoden av seriefenomenet Game of Thrones sluppet, og flere av oss måtte tørke noen tårer, sukke og si: «And now our watch is ended. We shall never see its like again!»

George R.R. Martin, forfatteren av bøkene bak Thrones, har formulert mye minneverdig. Følgende sitat har han lagt i munnen på karakteren Jojen Reed:

Den som leser, lever tusen liv før han dør.
Den som ikke leser, lever bare ett.

De av oss som er glade i å lese, enten det nå er snakk om samtidsromaner, historiske romaner, sci fi, eller fantasy-litteratur, vet hva han snakker om. Gjennom bøkene blir vi kjent med mennesker vi ellers aldri ville møtt, utforsker følelser vi ellers aldri ville kjent, og reiser til steder vi ellers aldri ville fått oppleve – og alt dette kan skje i godstolen i vår egen stue.

Jeg har i en tidligere utgave av Prestepreik skildret den første gangen jeg leste ei bok som var så spennende at jeg ikke klarte legge den fra meg. Boka het Løven, heksa og klesskapet. Siden har jeg vendt tilbake til C.S. Lewis’ Narnia-bøker flere ganger, og jeg har lest dem for jentene jeg deler hus med. I tillegg til å være en stor fortelling i seg selv, er fortellingen om de fire Pevensie-barna, Heksa Hvit og løven Aslan en refleks av Den Store Fortellingen, en allegorisk framstilling av Jesus-historien som betydde og fortsatt betyr så mye for meg.

Noen har kalt kirka for verdens største lesesirkel. Det er heller ikke så dumt sagt. For det er jo nettopp fortellingene som bærer kirkas liv, og de viktigste av disse fortellingene har vi nedfelt i ei bok, ei bok vi ærer som en hellig tekst, hva nå enn det måtte bety. Og for å finne ut hva det egentlig innebærer at tekst kan bære hellighet i seg og at fortellingene i denne teksten kan si oss noe på tvers av tid og rom, så leser vi tekstene, alene eller sammen, og diskuterer dem – sammen. Da skjer det noe. Vi får erfaringer vi ellers ikke ville fått, og kan oppdage perspektiver på virkeligheten som ellers ville vært skjult. Og – ikke minst – vi får komme inn på og bli kjent med Jesus, han som kirka sier viste oss Gud.

Jeg nevnte C.S. Lewis’ Narnia-univers. Lewis var en god venn av den ikke mindre kjente J.R.R. Tolkien, skaperen av Ringenes Herre og hele Arda-mytologien, og et viktig forbilde for blant andre George R.R. Martin. Tolkien var kristen, han var katolikk, mens Lewis en periode var ateist. En gang i en av sine mange nattlige samtaler kom de inn på spørsmålet om mytene. Lewis pekte på at mange myter ligner på hverandre, og spurte om det ikke var slik at fortellingen om det som skjedde med Jesus, om korset og oppstandelsen, også best kunne forstås som en myte? Hvorpå Tolkien svarte at mytene er menneskenes språk for å fortolke de store spørsmålene i livet. Men fortellingen om Jesus er den sanne myten, sa han. At Gud, da Gud skulle tre inn i historien og svare på livets store spørsmål, da valgte Gud å bruke nettopp mytene som skisse, som modell, for sine egne handlinger. Men dette skjedde jo, sa Tolkien – og kirka sier amen til det. Og derfor er mytene så sanne. Det som skjedde med Jesus gir også liv til alle de andre fortellingene våre, til mytene og til de episke eventyrene og til drømmene.

Og så ble altså Lewis en troende. Og skrev om Narnia. Og resten er historie, som man sier, en historie vi også inviteres til å ta del i.

Den som leser, lever tusen liv før han dør. Den som ikke leser, lever bare ett. I kirka håper vi på det evige livet. Det vi leser om, det vi har hørt løftene om. Kristus døde og Kristus oppsto, og Kristus lever iblant oss. Og vi kan lese, vi kan lytte, vi kan synge, vi kan be – og vi kan overgi fortellingene om livene våre til Gud, i tillit til at Gud elsker fortellingene om oss og aller helst vil lese dem høyt for alle sine barn.

Om å bygge katedraler

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 9.5.2019

Natt til tirsdag i den stille uke brant Notre-Dame i Paris. Heldigvis klarte brannmannskapene å redde store deler av katedralen, men den over åtte hundre år gamle takkonstruksjonen ble flammenes rov. Selv syntes jeg det var som om tida sto stille, mens jeg fulgte nyhetssendingene som viste hvordan fortida gikk opp i flammer.

Notre-Dame har, som mange andre katedraler, en lang og komplisert tilblivelseshistorie. På samme måte som Nidarosdomen har bygget blitt reist, gjenreist, reparert og utvidet i flere omganger. Historien sitter i veggene, ikke bare i overført betydning men også helt konkret, i form av materialer, stiltrekk og spor av håndverkere fra ulike perioder i byggets historie.

Det å bygge en katedral er en helt spesiell øvelse. Den gangen Notre-Dame ble påbegynt i 1163, visste de som la grunnsteinen at de aldri ville oppleve å få se bygget stå ferdig. Likevel la de krefter og kreativitet i prosjektet, i håp til og med tro på at framtidige generasjoner ville finne mening i verket den dagen det sto ferdig. Selv i vår egen tid skjer det samme; tenk bare på La Sagrada Familia i Barcelona, Gaudi-monumentet som fortsatt ikke er ferdig selv etter over hundre år.

Katedralprosjektet krever ikke bare tro på det som formidles fra fortida. De fordrer også at framtidshåpet investeres, sammen med kjærlighet til de som skal komme etter oss. En katedral bærer lange linjer i seg, historisk så vel som arkitektonisk og ingeniørmessig.

Jeg tror vi har noe å lære her. I ei tid da tidshorisonten synes å bli stadig kortere, trenger vi viljen til å forplikte seg utover fireårige valgperioder. Skal vi få bukt med klimatrusselen, for eksempel, må vi i gang med noe av et katedralprosjekt. Det er ikke sikkert vi selv får se resultatet av det prosjektet vi legger grunnsteinen til. Likevel er det det riktige å gjøre.

Hva Notre-Dame angår, sitter det mer enn bare stenhuggerkunst i veggene. Hvor mange bønner har ikke blitt bedt i det rommet? Jeg har selv stått der, en sommerdag for litt over tjue år siden, sett sollyset flomme inn gjennom glassmaleriene og blitt overveldet av det vakre og det tidløse. Jeg la som mange andre igjen en flik av livet mitt der. Og så tok jeg med meg opplevelsen av at det finnes noen lange linjer, en bærende konstruksjon i tilværelsen, noe jeg ikke selv kan forstå men som jeg likevel kan kjenne meg båret oppe av.

Etter brannen i Paris skrev Joel Halldorf en kommentar i Expressen om kunsten å bygge katedraler. Jeg anbefaler alle som ikke allerede har lest den om å google teksten hans. (Denne teksten er tungt inspirert av hans.) Halldorf skriver blant annet om hvordan vi i vår tid diskuterer, på ramme alvor, om det er riktig å føde barn inn i den framtida vi ser for oss. Det er selve definisjonen på håpløshet, ifølge Halldorf. Jeg tror han har rett. Vi trenger mer enn shoppingsentre og idrettsarenaer også i det 21. århundre. Vi trenger katedralprosjekter. Vi trenger monumenter for håpet.

Om Gud i det lave

Preken under Falkbergetmesse i Bergstadens Ziir 1. mai 2019:

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:

Jesus kalte disiplene til seg og sa:

«Dere vet at folkenes fyrster undertrykker dem, og stormennene deres styrer med hard hånd. Men slik skal det ikke være blant dere. Den som vil bli stor blant dere, skal være tjeneren deres, og den som vil være først blant dere, skal være slaven deres. Slik er heller ikke Menneskesønnen kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange.»

Slik lyder det hellige evangelium.

I

Torsdag for to uker siden – for tretten dager siden, for å være helt eksakt – var skjærtorsdag. Den dagen hadde vi Falkberget-lesning her i kirkerommet, slik tradisjonen har vært hos oss i påska de siste femten åra. I år lytta vi til Den fjerde nattevakt i kortform, under overskriften «Kjærlighetens smerte».

falken
Johan Falkberget, malt av Harald Dal; portrettet henger i Røros kirke.

Og i år, på skjærtorsdag, handlet lesningen fra evangeliet under messen om at Jesus vasket disiplenes føtter. I prekenen den kvelden snakka jeg om hvordan Jesus løfter opp alle slags undertrykte og marginaliserte grupper, og om at han har alt dette med seg når han rir inn i Jerusalem og går gjennom påskeukas hendelser fram til korset.

Å være marginalisert kan handle om ulike ting. På Jesu tid, for to tusen år siden, handla det særlig om kvinner, barn, fattige, syke, og om de som var religiøst urene på ulike måter. Jesus solidariserte seg med dem, han stilte seg sammen med dem om løfta dem fram. Og så tok han alle disse erfaringene med seg inn i tempelbyen og påsken der.

Skjærtorsdag tok så Jesus opp enda en type erfaring og gjorde den til sin. Da bøyde Jesus seg ned og vasket føttene til disiplene sine.

Folk gikk gjerne med sandaler den gangen. Etter en lang dag ute på veiene, ble man naturlig nok skitten på beina. Så det var helt vanlig praksis at føttene ble vaska før man satte seg – eller la seg – til bords. Det uvanlige med situasjonen var at det var Jesus, lederen i gruppa, som vaska de andres føtter. For dette var egentlig en tjenerjobb.

Skjønt, når vi sier «tjener» så er det egentlig tilslørende. For det var en slaves jobb. Vi må huske på at den gangen, for to tusen år siden, var det å ha livbundne tjenere, slaver eller treller helt vanlig i det øvre sosiale sjiktet. Så bøyde altså Jesus seg ned, tok på seg en slaves skikkelse og la bort alle former for verdslig makt og sosial status.

Når vi skal fortelle fortellingen om Jesus, må vi si: Det var sånn han var. Dette var hans liv. Han hadde alt dette med seg inn i Jerusalem, og han hadde alt dette med seg opp på korset. Det var denne mannen som ble korsfestet. Det var dette livet som døde – og ble reist opp.

Men i kirka så stopper vi ikke der. For vi sier også: Dette mennesket viste oss Gud. Og det betyr at alle disse erfaringene også var og er en del av Guds eget liv – som var og er og blir.

Gud er ei undertrykt kvinne. Gud er et barn som blir oversett. Gud er syk og forkommen. Gud er en religiøst uren mann. Gud er en slave. Og Gud vet hva død er.

I dag blir vi minnet på dette: Dette sier oss noe om hvor vi finner Gud igjen i verden.

II

Det har alltid vært fristende for mennesker å tenke at når vi skal se etter Gud, da skal vi se etter styrke og makt. De rikeste, sterkeste, mektigste, mest vellykkede etter ytre standarder – de er velsignet av Gud, de har Guds nærvær på en spesiell måte. Men i det Jesusordet vi har for oss i dag, forholder det seg faktisk helt motsatt. Den som vil være stor, sier Jesus, skal være de andres tjener. Slaven kommer først i Guds rike.

Fortsett å lese «Om Gud i det lave»