Om et VM med bismak

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 17. november

«Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke, men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg!» Slik sukker apostelen Paulus i Romerbrevet over sin egen moralske utilstrekkelighet.

Den siste tida har jeg kjent meg minst like vaklevoren som Paulus. Vi teller ned til fotball-VM i Qatar. En del av meg tenker at jeg bør boikotte årets mesterskap, mens en annen del av meg – og det er nok slik jeg er innerst inne – vet at når ting sparkes i gang vil jeg ikke klare å holde meg unna TV-sendingene.

Det er mye som er både feil og til dels absurd med årets VM. Mesterskapet arrangeres i et land hvor fotball ikke akkurat er noen folkesport. Geografi og klima har gjort at avviklingen må skje midtvinters i stedet for om sommeren som vanlig, med det resultat at alle de store ligaene har måtte endre på sine innarbeidede rytmer for seriespill. Så har vi alle etter hvert fått med oss hvordan fremmedarbeidere i Qatar har bygd stadionanlegg under slavelignende forhold med livet som innsats. Nøyaktig hvor mange som har satt livet til i prosessen vet ingen, men Amnesty mener at 70 % av de 6.500 fremmedarbeider-dødsfallene som er rapportert inn i landet under byggeperioden før VM er såkalt «uforklarlige» og kan knyttes direkte til manglende sikkerhet ved byggeplassene. Da snakker vi rundt 4.550 ofre for å forberede et fotballmesterskap. Det er et helt groteskt tall.

På toppen av det hele kommer så alle de krav og restriksjoner som arrangøren stiller før og under selve mesterskapet: Både spillere, støtteapparat og publikum blir avkrevd respekt for Qatar og landets lover og landets kultur. LHBT-personer blir oppfordret til å skjule sin identitet, og det blir lagt strenge begrensninger på budskap som kan oppfattes som kritikk av det politiske regimet i Qatar eller islamismen som rår i landet. All problematisering av mesterskapet avfeies kontant som rasisme.

Når vi nå også vet at tildelingen av mesterskapet var rammet inn av korrupsjon, er det ikke fritt for at mesterskapet kommer med en viss bismak.

Selv har jeg et nærmest eksistensielt forhold til VM-turneringer. Helt siden 1986, det året Maradona herjet i Mexico, har fotball-VM stått i et helt spesielt lys for meg. Statistikk, anekdoter, sammenligninger med tidligere utgaver av turneringen – fotball-VM har et narrativ som gjør at jeg med glede setter av tid og oppmerksomhet til dette hvert fjerde år.

Og i år? Vel, jeg er nok som Paulus. Nå vet jeg riktignok ikke hva Sankte Pål tenkte om fotball, men selv om jeg har skjønt at jeg nok kan score noen moralske poeng ved å annonsere at jeg boikotter VM i Qatar, må jeg ærlig innrømme at jeg kommer til å gjøre noe annet. Og Pauli ord om «det onde» blir en anelse for store, jeg kjenner jo det: Jeg er på ingen måte noen kulturrelativist, men å kalle idrettstevlingen i regi av regimet i gulfstaten for «ondskap» blir liksom i overkant, det også, enda så åpenlys sportsvaskingen av diktaturet er.  

Men jeg håper det blir et mesterskap fullt av protestmarkeringer. Jeg håper regimet i landet ser regnbuearmbåndene og hører det unisone ropet om menneskerettigheter. Jeg håper flere lag ser bort fra de diktatoriske kravene om at alle budskap om likeverd må fjernes fra treningsdresser. Kanskje kunne flere av oss gå inn på en avtale om å donere en viss sum – ti kroner, for eksempel – til Amnesty for hvert mål som scores den neste måneden.

Nå bryr vel neppe regimet seg i Qatar om hva jeg tenker om dette. Jeg vet som sagt ikke hva Paulus ville sagt om saken heller. Men vi trenger adspredelse av og til også, og gjerne også noen sportslige heltefortellinger, kanskje ikke minst akkurat nå, etter et par tøffe pandemi-år, og med krig og dyrtid på vårt eget kontinent. Til syvende og sist er jeg en enkel sjel.

Og hvem vet: Kanskje dette er det året da Belgia endelig skal gå til topps, eller Messi skal løfte VM-trofeet. Jeg vil ikke gå glipp av det når det skjer, selv om det er i Qatar. Underveis kan jeg begynne å telle ned til neste runde i Mexico, Canada og USA.

Om kjærlighetens kraft (og Harry Potter)

Søndag 30. oktober 2022 var Bots- og bønnedag. Denne søndagen feiret vi Harry Potter-temagudstjeneste i Røros kirke for sjette gang. Røros Soul Children var forsangere, vi feiret både dåp og nattverd, og vi hadde bønnevandring i Harry Potter-universert. Prekenen jeg holdt den søndagen kan du lese her:

Det er Bots- og bønnedag i dag. Den evangelieteksten som er satt opp på denne søndagen, og som leses i alle kirker over hele landet i dag, er en av de sterkeste og fineste lignelsene – eksempelfortellingene – som Jesus fortalte. Jeg skal lese den for dere nå.

Så skal jeg dele noen ettertanker i tilknytning til Harry Potter-universet. Den lignelsen som Jesus forteller, er jo ikke den samme som fortellingen om Harry Potter. Det er ikke så mange likhetstrekk, egentlig. Men i kjernen av fortellingene finnes likevel det samme: Det vi skal høre, er fortellinger om kjærlighetens kraft.

La oss høre det hellige evangelium.

Det står skrevet i evangeliet etter Lukas:

Jesus sa: «En mann hadde to sønner. Den yngste sa til faren: ‘Far, gi meg den delen av formuen som faller på meg.’ Han skiftet da sin eiendom mellom dem. Ikke mange dager etter solgte den yngste sønnen alt sitt og dro til et land langt borte. Der sløste han bort formuen sin i et vilt liv. Men da han hadde satt alt over styr, kom det en svær hungersnød over landet, og han begynte å lide nød. Da gikk han og søkte tilhold hos en av innbyggerne der i landet, og mannen sendte ham ut på markene sine for å passe grisene. Han ønsket bare å få mette seg med de belgfruktene som grisene åt, og ingen ga ham noe.

Da kom han til seg selv og sa: ‘Hvor mange leiekarer hjemme hos min far har ikke mat i overflod, mens jeg går her og sulter i hjel! Jeg vil bryte opp og gå til min far og si: Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din. Men la meg få være som en av leiekarene dine.’ Dermed brøt han opp og dro hjem til faren.

Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, og han fikk inderlig medfølelse med ham. Han løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham. Sønnen sa: ‘Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din.’ Men faren sa til tjenerne sine: ‘Skynd dere! Finn fram de fineste klærne og ta dem på ham, gi ham ring på fingeren og sko på føttene. Og hent gjøkalven og slakt den, så vil vi spise og holde fest. For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.’ Og så begynte festen og gleden.

Imens var den eldste sønnen ute på markene. Da han gikk hjemover og nærmet seg gården, hørte han spill og dans. Han ropte på en av karene og spurte hva som var på ferde.‘Din bror er kommet hjem’, svarte han, ‘og din far har slaktet gjøkalven fordi han har fått ham tilbake i god behold.’ Da ble han sint og ville ikke gå inn. Faren kom ut og prøvde å overtale ham. Men han svarte faren: ‘Her har jeg tjent deg i alle år, og aldri har jeg gjort imot ditt bud; men meg har du ikke engang gitt et kje så jeg kunne holde fest med vennene mine. Men straks denne sønnen din kommer hjem, han som har sløst bort pengene dine sammen med horer, da slakter du gjøkalven for ham!’ Faren sa til ham: ‘Barnet mitt! Du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt. Men nå må vi holde fest og være glade. For denne broren din var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.’»

(Luk 15:11-32)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

For en fortelling dette er. Det er altså en av Jesu mest kjente fortellinger. Såpass kjent er den at den har fått flere egne navn. Den bortkomne sønnen kalles den gjerne. Det er jo treffende. Sønnen som vendte hjem, foretrekker noen å si. Noen kaller den heller for fortellingen om de to sønnene, og viser med det at de ikke har glemt han andre sønnen, han som ble hjemme. (Det er nok noen av oss som like gjerne kan kjenne oss igjen i ham, forresten, som i ham som dro sin vei. Så det er jo fint at han ikke blir glemt.)

Men så er det noen som sier at fortellingen bør kalles for Den ventende far. Og da er vi vel egentlig ved det som er kjernen i fortellingen, er vi ikke? For det er farens kjærlighet til begge sønnene sinesom er sentrum, det er det som er punktet som hele Jesu fortelling snurrer rundt.

Den yngste sønnen, dersom vi nå velger å fokusere på ham litegrann, avviser altså sin far og sin familie og stedet der han hører til, reiser ut i verden og sløser bort hele arven sin. Og så, da han er på det aller laveste, skjer det: «Da kom han til seg selv», står det. Så vendte han hjem. Og da fant han altså at faren hadde stått og ventet på ham hele tida, og han ble tatt imot med åpne armer.

Så er dette også en fortelling om to brødre, som sagt, og om ulike disposisjoner og ulike livsvalg og ulike reaksjoner. Og der er det mye å kjenne seg igjen i, både for dem som har tatt trygge valg og vært lojale, og for dem som har skapt litt flere bekymringer for omgivelsene. Men i sentrum av fortellingen står altså faren. Han venter. Han tar imot. Og han feirer sønnen som har kommet hjem.

Og Jesus sier: Slik er Gud. Gud er kjærlighet. Uansett hvor i verden vi tar veien, kan vi alltid komme til oss selv og se og vite at Gud elsker oss. At det finnes en kjærlighet i verden som kan favne oss, uansett hvordan har livet har blitt eller hva vi har gjort eller ikke gjort.

Og det, alle sammen, det er dagens evangelium. Det er dagens gode nyheter. Gud elsker oss. Det finnes en kjærlighet i verden som aldri tar slutt. Ja, i kirka sier vi til og med at kjærligheten er sterkere enn døden. Jesus viste oss det, og det inviteres vi til å stole på, tro på.

II

Sånn. Nå forlater vi Bibelen og Jesu lignelse, og vender oss i stedet til JK Rowlings fortellinger om Harry Potter.

Fortsett å lese «Om kjærlighetens kraft (og Harry Potter)»

Om smak av minner

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 20. oktober

En dag for ikke så lenge siden fikk jeg servert en middag der søtpotet var en del av måltidet. Idet jeg kjente smaken av de gylne rotfruktene, våknet et barndomsminne i meg. Fra jeg var tre år gammel bodde jeg i Japan, og jeg gikk i japansk barnehage før jeg begynte på skolen. Plutselig så jeg nå for meg en dag da vi var på tur med barnehagen til en gård der vi fikk være med og ta opp søtpoteter. Jeg husket radene med potetplanter, hvordan jorda kjentes mellom fingrene da vi røsket opp knollene, og hvordan vi bakte potetene i en ovn ute på jordet etterpå og spiste ute under åpen himmel.

Det rare med at dette minnet dukket opp, er at jeg også kan huske nokså levende egentlig ikke syntes søtpotet smakte så godt den gangen. Den var litt for søt for meg; bakt søtpotet på japansk maner får dessuten en nesten kremete konsistens, noen ganger på grensen til klissete, og jeg var ikke umiddelbart begeistret, minnes jeg. Men senere fikk jeg mer sansen for ishi-yakiimo som japanerne sier, og i minnet som våknet i meg ved middagsbordet nå nylig gled disse smaksminnene over i hverandre. Søtpotethyppinga med barnehagen ble flettet sammen med den litt større Haralds mauling av bakt imo i ett eneste stort og godt minnekonglomerat. Og alt dette våknet altså i meg fordi jeg kjente smaken av søtpotetstappe ved middagsbordet i Hjulmakerveien på Røros. Hukommelse er en fantastisk sak.

For vi husker jo ikke bare tanker, ord eller bilder. Lukt og smak er også minnetriggere. Duften av en bestemt parfyme, angen av en spesiell slags blomster eller lukta av sjøluft kan bli etterfulgt av et rush av glede eller melankoli, noen ganger uten at vi helt husker hvorfor.

Vi mennesker er sanselige vesener. Minner om matopplevelser kan være sterke, særlig dersom vi har delt dem sammen med andre. Det er ikke alltid så lett å beskrive akkurat hvordan noe smakte, men plutselig oppdager vi at hjernen og smaksløkene husker.  

Kirkas liv har også en sanselig side. Den dag i dag kan jeg hente fram minnet om smaken av de små brødbitene og den litt søtlige vinen som ble sendt rundt under nattverden i menigheten hvor mine foreldre gjorde tjeneste i Soloppgangens land. Og selv om oblatene vi deler ut i kirka hos oss ikke er like smakfulle, vekker de minner fra andre gudstjenester andre steder, øyeblikk da jeg kjente meg løftet opp av vakker musikk eller ble berørt av ord som gikk til hjertet. Jeg kan også kjenne smaken av den gode portvinen vi fikk i begeret på et retreatsted jeg bodde på en gang for noen år siden, eller de brødleivene av usyret brød som jeg har fått spise som del av påskemåltidet. Dette er fellesskapsminner, rett og slett.

Hva er det egentlig vi husker når vi smaker nattverdens brød og vin? Vel, i kirka sier vi at vi deltar i måltidet sammen med Guds menighet «i himmelen og på jorden», altså at vi er en del av et øyeblikk som transcenderer tid og rom. Vi husker framover, for å si det på mystisk vis, vi smaker den framtida som ennå ikke har nådd fram til oss. En dag skal alt som lever samles rundt et og samme bord, og døden skal ikke være mer, og heller ikke noe annet som setter grenser eller skiller mellom oss. Det er hva kirka holder fram, til den som vil høre og smake.

Egentlig burde vi sikkert legge mer tid og krefter i disse måltidene. By på ferskt brød og en ordentlig god vin. Ordene klinger også bedre der maten er god.   

Om at alle er like for Gud

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 6. oktober

Mandag for litt over to uker siden satt jeg i likhet med hundrevis av millioner andre verden over og fulgte den TV-sendte gravferden til dronning Elisabeth II. Det var en sterk opplevelse. Våre søsken i Church of England er ikke bare fabelaktig gode på liturgi, de har også en stolt og sterk kirkemusikktradisjon å øse av. Korsangen var nærmest et gudsbevis i seg selv.

Det som likevel grep meg aller mest den mandagen, var at strukturen i dronninggravferden var så gjenkjennelig fra det jeg holder på med til daglig. Flere av bibeltekstene var de samme som vi har å velge blant i Den norske kirkes gravferdsliturgi, og to av salmene («Den dag du gav oss er til ende» og «Min hyrding er vår Herre Gud») finnes også i Den norske kirkes salmebok og brukes i våre gudstjenester. Etter gravferden ble jeg og noen kolleger sittende og snakke om det vi hadde sett og hørt underveis, og vi fortapte oss blant annet i en samtale om nyanseforskjellen mellom «Commendation» og «Committal» som var overskriften over to deler av seremonien. Gjennom den samtalen lærte jeg noe om de dype liturgihistoriske røttene til de to tilsvarende leddene i vår hjemlige gravferdsordning, nemlig takkebønnen for den avdøde like etter andakten («Vi takker deg for NN og det du gav oss igjennom NNs liv.») og den påfølgende overgivelsesbønnen («I dine hender, Herre Gud, overgir jeg min ånd»). Dette er ledd jeg leser, ber og synger i gravferder uke etter uke, og nå fant jeg dem altså igjen i sendingene fra Westminster Abbey og St. George’s Chapel. Joda, dronningen ble sendt videre med litt mer svulstige formuleringer i et noget mer arkaisk sprog enn hva jeg fører til daglig – bibeloversettelsen som ble lest var den gamle King James’ Version – men likevel: Nå når hennes lange regjeringstid omsider var over, var hun i døden ikke noe annerledes enn et hvilket som helst annet medlem av Church of England. Kronregaliene måtte legges bort, og hun var ikke henvist til noe gjevere enn overgivelsen i Guds nådige hender hun heller.

I den grad man kan si noe om hva som kjennetegnet dronningens gravferd som kristent rite, var det kanskje til og med slik at hun i døden ble enda mer alminnelig enn alle andre. For det ble ikke holdt noen minnetale (eulogi) i streng forstand over dronningen. Den hun hadde vært som person trådte helt i bakgrunnen. Det som ble løftet fram var at Jesu Kristi tjenersinn hadde vært til inspirasjon for henne personlig, og dette ble også holdt fram som et forbilde for alle oss andre. Ellers besto seremonien av bibeltekster, salmesang og bønn, altså av allmenne kristne tradisjonelle riteelementer som kan leses og bes og framføres i alle gravferder. Som NRKs korrespondent Espen Aas tørt bemerket: Det var en seremoni med «religiøse overtoner». Joda, det var enda flere geistlige i enda flere vakre gevanter i dronningens gravferd enn ellers, og folk flest blir ikke trukket til gravferden på lavett av hundrevis av marinesoldater. Ikke får de spesialkomponerte verk sunget av elitekor eller spilt avskjedshilsen fra sin egen personlige sekkepipespiller (The Queen’s Piper) heller. Men like fullt: I døden var dronningen et alminnelig menneske, som alle andre, som fikk lest de samme bibeltekster og fikk de samme bønner bedt over seg som det mannen i gata også får.

Denne likhetstanken er faktisk noe av det fineste jeg vet om i den kristne tradisjonen: Vi er, til syvende og sist, alle like for Gud. Paulus, den store tenkeren og menighetsbyggeren og brevskriveren fra det første århundre, gjentar dette stadig i sine brev: «Gud gjør ikke forskjell på folk!» Ja, den greske grunntekstens ordlyd er faktisk enda mer spisset: Gud foretrekker ikke enkelte ansikter framfor andre. Eller, mer direkte: Det finnes ingen trynefaktor hos Gud! Kan hende får du litt mer pomp og prakt (eller toppmusikere) rundt avskjeden din, men til syvende og sist skal du overgi din ånd i Guds hender, du også. Og gullet og glitteret og kronjuvelene kan du ikke ta med deg dit du går.

Slik er det forresten i den andre enden av livsløpet også. Ved døpefonten får vi alle del i nøyaktig det samme ritet, alle sammen. Der skiller vi ikke mellom hankjønn og hunkjønn, slik mange andre religioner gjør, og vi endrer heller ikke ritet på bakgrunn av etnisitet, sosial status eller hvilke andre merkelapper vi ellers måtte være opptatte av. Som allerede nevnte Paulus skriver i et kjent avsnitt i brevet til Galaterne: «Alle dere som er døpt til Kristus, har kledd dere i Kristus. Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus.»

Denne radikale likhetstanken kan vi godt snakke mer om. Der kan vi også hente motivasjon til arbeid for en verden der alle har like muligheter, og der alle får være den de er.

Om kjærligheten (som er størst av alt)

Søndag 25. september 2022 feiret Røros menighet Regnbuemesse under Røros Pride. Selv om det var 16. søndag i treenighetstiden valgte vi å lese og preke over tekstene fra søndagen før, altså 15. søndag i treenighetstiden, der tredjerekketekstene alle handlet om kjærlighet. Her følger manus til prekenen, som jeg altså holdt etter lesningen av tekstene fra Rut 1:7-11,16-19a, 1 Kor 13:7-13 og Joh 15:9-12.

Røros kirke under Regmbuemesse 2022

Nå har vi hørt lest tre sterke tekster om kjærligheten. For meg som predikant er det vanskelig å vite hvor jeg skal begynne, når jeg nå skal si noe i forlengelsen av tre så fortetta og gode tekster. Men jeg tror at jeg går til de ordene som jeg tror er aller mest kjent, og begynner der. Så derfor tar jeg nå sats i ordene fra 1. Korinterbrev kapittel 13, vers 13:

Så blir de stående, disse tre:
Tro, håp og kjærlighet.
Men størst blant dem er kjærligheten.

Slik skrev altså apostelen Paulus til menigheten i Korint på 50-tallet av det første århundre, og slik har kirka siden lest, trodd og bekjent.

En kollega av meg sa en gang til meg at han trodde at grunnen til at Paulus sier at kjærligheten er større enn både troen og håpet, er at kjærligheten er den eneste av disse tre størrelsene som skal vedvare helt inn i evigheten. For i Guds himmel, sa han, der trenger vi ikke tro lenger, for der ser vi Gud, der kjenner vi, der vet vi. Og der trenger vi ikke håp heller, for alle våre drømmer har allerede blitt sanne. Derfor var hans konklusjon at i himmelen har vi lagt troen og håpet bak oss. Kjærligheten, derimot, skal aldri ta slutt. For Gud elsker oss, Gud er kjærlighet, og når vi kommer hjem til Gud i Guds evighet, skal vi være sammen med alle de vi er glade i, og det for alltid..

Så langt min anonyme kollega, altså. Og ja, det er fine tanker, dette, der er i grunnen en både solid og ganske rørende utlegning av ordene om kjærligheten som aldri skal ta slutt, synes jeg. Men jeg tror likevel ikke det bare er i Guds himmel at kjærligheten er størst. Òg om vi ser på livet vårt her og nå, i tiden, så tror jeg fortsatt at ordene om at kjærligheten overgår både tro og håp er like sanne.

Fortsett å lese «Om kjærligheten (som er størst av alt)»

Om å være et medmenneske for LHBTQ-personer

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 22. september under overskriften «Ti tips»

Det er Pride-uke på Røros! Søndag klokka tolv skal vi feire Regnbuemesse i Røros kirke, og i dagene fram mot helga skal vi feire kjærlighet og mangfold på alle de måter vi kan komme på.

Kampen for mangfoldet og kjærligheten skjer naturligvis ikke bare i uke 38. De tingene vi løfter fram disse dagene, er det meningen at vi skal bære med oss i hverdagen hele året.

En kollega av meg, Kristina Bjåstad, formulerte i fjor ti tips for hvordan en kan være et medmenneske for LHBTQ-personer. Jeg tenker at disse ti tipsene er et fint supplement til de (noe mer kjente) ti bud og en god konkretisering av det dobbelte kjærlighetsbudet om at du skal elske Gud og din neste som deg selv.

Her følger derfor ti tips til å bli et bedre medmenneske for LHBTQ-personer. Denne lista kan vi gjerne meditere over, både i dag og i dagene som kommer:

1. Husk at alle mennesker er skapt og elsket av Gud.

2. Gå inn i samtaler med et åpent sinn.

3. Vær nysgjerrig og still respektfulle spørsmål for å lære mer.

4. Lytt mer enn du snakker. La LHBTQ-personer fortelle om sin identitet og sin hverdag.

5. Forsøk å snakke med LHBTQ-personer før du snakker om dem.

6. At du ikke skjønner noe betyr ikke at det ikke er ekte eller at det er farlig.

7. Husk at LHBTQ-personer er svært mange ulike mennesker, ikke en enhetlig gruppe.

8. Løft frem mangfoldige rollemodeller for barn og unge som utvider trange identitetsbåser.

9. Husk at LHBTQ-personer ikke jobber med en skummel ideologi. De vil bare leve i frihet, kjærlighet og fred.

10. «Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere skal også dere gjøre mot dem.»

Om å lese og å leve

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 8. september under overskriften «Å lese er å leve»

Torsdag om ei uke begynner Litteraturfest Røros 2022. Jeg gleder meg, og planlegger å få med meg så mye som mulig av programmet, i år som i fjor.

Forrige litteraturfest hadde jeg det privilegium å samtale med Sylfest Lomheim under festivalens siste dag. Da snakket vi blant annet om forskjellen på talespråk og skriftspråk. «Tale er gull!» proklamerte Lomheim, og snakket om hvordan det at menneskene begynte å skrive også gjorde at menneskenes fortellinger «stivnet» og ble mindre levende. Når noe er fiksert, slik en skrevet tekst er, blir det med nødvendighet også mindre dynamisk. For en som representerer en av de store bokreligionene, et livstolkningsfellesskap som holder seg med hellige tekster, var dette en viktig påminnelse. Talen har noe spontant og uforutsigbart over seg som på sitt beste kan oppleves livgivende på en måte en skrevet tekst aldri kan.

Likevel er jeg altså bibliofil. Jeg elsker å lese, og jeg kan ikke tenke meg noe bedre enn å sette av ei hel helg hver høst til å høre tekster lest og snakke om det vi har hørt, det som noen har skrevet. For det skrevne ord har jo dette fantastiske ved seg at det lar oss snakke sammen på tvers av tid og rom. Vi trenger ikke engang se eller høre hverandre for å kunne dele tanker og følelser og forstå nye sider av hverandre og av oss selv.

Denne høsten har jeg og noen av mine gamle teologistudiekamerater startet en digital lese- og studiesirkel hvor vi jobber oss igjennom Galaterbrevet, et av de brevene til apostelen Paulus som er bevart og tatt inn i Det nye testamente i Bibelen. Samtalene i gruppa tjener også som en påminnelse om hva slags storartet redskap det skrevne ord faktisk er. Der sitter altså vi, fire gutter i vår beste alder eller der omkring, og snakker sammen via skjerm om en to tusen år gammel tekst, skrevet på et utdødd språk – koiné-gresk – som vi har lært oss å lese og forstå sånn omtrentlig. Vi lener oss ikke bare på våre egne språkkunnskaper, naturligvis; brevet er oversatt til norsk i regi av Bibelselskapets språkeksperter, som leverte sin siste oversettelse i 2011-oversettelsen av Bibelen til norsk. Teksten lever, der den står trykket på papiret.

Når vi leser, kjennes Paulus’ tanker og argumenter overraskende ferske og tilgjengelige. Og nettopp det er det fantastiske: Paulus har vært død i snart to tusen år, men likevel er det som om han er der hos oss. Vi kan merke engasjementet hans, forstå frustrasjonen hans, smile sammen med ham over det han gleder seg over, og bli berørt av visjonene hans. Vi kan, kort og godt, dele hans indre liv, eller i det minste det av hans indre liv som han den gangen valgte å dele med sine lesere. Og selv om vi lever i en helt annen tid, og selv om vår verden på mange måter er annerledes, kan vi konstatere at menneskenes hjerter egentlig ikke ser ut til å ha forandret seg så veldig mye på de to tusen årene som skiller ham og oss. 

Slik er det altså: Å lese er å leve, ikke bare ens eget liv, men også en del av en annens liv. Noen ganger er det å lese til og med å ta del i et liv som bare finnes der, i teksten, og som ikke lever eller finnes noe annet sted. Det skrevne ord slutter aldri å fascinere meg. Jeg ser fram til dele gleden over dette med forfattere og lesere av alle slag igjen i år også.

Om mening i det meningsløse

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 25. august

Som prest beveger jeg meg en del i grenselandet mellom liv og død. Ikke slik å forstå at jeg er døden nær selv, heldigvis, men jeg forretter en del gravferder. I forbindelse med forberedelsene til slike seremonier, hender det også rett som det er at jeg blir sittende og snakke med folk om meningen med livet og om det finnes noe mening i møte med døden. Det blir ofte gode samtaler av slikt.

Noen ganger snakker jeg også om slike tema under selve gravferden. Det gjorde jeg blant annet nokså nylig, da jeg som del av en litt lengre gravferdsandakt sa noe om nettopp meningen med livet stilt opp mot meningen med døden. Det ble nesten en liten trosbekjennelse av det, og i etterkant slo det meg at der jeg sa der og da nok også tåler å stå på trykk i Ljomen. Så her er hva jeg sa, lettere bearbeidet med tanke på publisering i avisa:

*

Det hender folk spør meg hva som er meningen med livet. Da svarer jeg gjerne at meningen med livet er å ta vare på hverandre og å bli tatt vare på, å bære en annen og å være båret. Eller, med ett ord: Kjærlighet. Når vi tar avskjed med noen vi er glade i, slik som i dag, så kan vi huske og minner at hen som nå er død viste oss meningen med livet bare ved å være til, og derfor var det også en dyp, dyp mening i hens liv.

Så hender det også at folk spør meg hva jeg tenker er meningen med døden. Og da svarer jeg helst at jeg egentlig synes at døden går på tvers av alt det jeg opplever gir mening. Det gjelder enten den som dør er 17 eller 71. Uansett gjelder jo dette, at meningen med livet er kjærlighet, det er å inngå i relasjoner til hverandre. Men når vi dør, da tar relasjonene slutt. Da brytes meningen. Da kan vi ikke lenger bære hverandre eller bli båret, gi og ta imot klemmer, eller høre løftene om at vi skal bli hos hverandre. Det er, rett og slett, som om meningen bryter sammen.

Men i kirkerommet forteller vi en fortelling om at det finnes en mening også der døden er. Ikke så å forsto at jeg tror at det er meningen at vi skal dø når vi dør. Alle mennesker dør en gang, det er sant, men jeg tror egentlig at både Gud og vi ønsker at det skal utsettes så lenge som mulig. Meningen ligger ikke der, i det at vi dør på et bestemt tidspunkt. Men jeg tror det ligger mening i dette: At kjærligheten ikke blir borte, selv ikke i døden. Jeg tror nemlig at det finnes en relasjon som består. Jeg tror at den dagen vi går ut av tida, da finnes det noen sterke armer der, enda sterkere enn alle de vi har kjent her i tida, armer som bærer oss, som holder oss og som sier: Du er mitt barn, og jeg elsker deg. Med andre ord: Det finnes kjærlighet der. Og kjærligheten er og blir meningen med livet, også i døden.

Mens vi lever, la oss derfor fortsette å vise hverandre det våre kjære lærer oss: Det finnes ingen dypere mening i livet enn kjærligheten. Den er størst av alt, til og med større enn troen og håpet, slik Paulus skriver i Første Korinterbrev (kapittel 13, vers 13). Det tror jeg på.

Om å være barn, ikke slave

Her kan du lese manus til prekenen jeg holdt under grendegudstjenesten på Hådalen gravplass (i strålende sommervær) 11. søndag i treenighetstiden (21. august) 2022.

Det står skrevet i evangeliet etter Johannes:

Jesus sa til de jødene som var kommet til tro på ham: «Hvis dere blir i mitt ord, er dere virkelig mine disipler. Da skal dere kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri.»  De sa til ham: «Vi er Abrahams ætt og har aldri vært slaver for noen. Hvordan kan du da si at vi skal bli fri?» Jesus svarte: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som gjør synd, er slave under synden. En slave blir ikke i huset for alltid, men en sønn blir der for alltid. Får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri.»

(Johannes 8:31-36)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

I den teksten vi nettopp har lest, evangelieteksten for 11. søndag i treenighetstiden, blir vi plassert midt i en diskusjon mellom Jesus og noen av hans samtids lærde. Det er en veldig lærd og spissfindig diskusjon om sannhet og om frihet vi inviteres inn i. Fri vilje og spørsmålet om absolutte sannheter er spørsmål som filosofer og teologer fortsatt baler med. Så akademisk betraktet er det fortsatt aktuelle temaer. Men akkurat den delen av samtalen tenker jeg likevel å la ligge i dag. Dette med sannheten som setter fri, er i og for seg et spennende tema, men vi kan ikke snakke om alt hver søndag, og i dag befinner vi oss ikke i auditoriet på filosofisk eller teologisk fakultet, men på Hådalen gravplass.

I dag vil jeg i stedet bare (ganske kort) peke på det siste som Jesus kommer inn på i diskusjonen, nemlig kontrastmotivet, forskjellen, mellom det å være en slave i et hus og det å være et av husets barn. (Slaveri er heldigvis ikke del av økonomien og samfunnsordenen vi kjenner, men på Jesu tid var det slik. Og jeg tror vi kan forestille oss i hvert fall delvis hva slaveri innebar og innebærer.) En slave er motivert av frykt, straff og tvang. Et barn, derimot, har en helt annen frihet, og denne friheten arter seg også i motivasjonen: Barnet kan for eksempel motivert av ønsket om å glede sine foreldre, i hvert fall dersom foreldrene er gode mennesker og kjærlige foreldre.

Det vi snakker om her, er forskjellen på det å være drevet av frykt og det å være drevet av tillit. Det er forskjell på å gjøre noe fordi man er redd for straff og på det å gjøre noe fordi man elsker sine foreldre.

II

Han som sa dette, er det mennesket som kirka kaller for Sønnen. Han lærte oss at vi ikke trengte å være redde for Gud. Vi er ikke Guds slaver. Vi er Guds barn. Og vi trenger ikke leve livene våre i frykt for Guds straff, eller tenke at vi er tvunget av Gud til å gjøre ting som vi egentlig ikke ønsker. Nei, sier Sønnen Jesus: Gud er en god Forelder, og vi er Guds barn, og vi er elsket, og vi kan leve våre liv i tro og tillit, og søke å handle i tråd med kjærlighetens lov.

Dette var og er egentlig ganske radikalt, for ikke å si revolusjonært. Svært mye religiøs praksis har vært motivert av tanken på at Gud (eller gudene) er strenge, sinte eller lunefulle, og at vi mennesker er guddommens slaver, at vi må frykte Gud, at vi må bære fram offer for å please himmelen. Altfor ofte har religioner forlangt underkastelse og blind lydighet.

Men Jesus sier altså at dette ikke er det rette bildet verken av Gud eller mennesker. I stedet sier han: Får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri.

III

Og så lærte han altså disiplene sine å be slik:

Fader vår, du som er i himmelen…

Denne bønnen har kirka siden bedt i de to tusen årene som har gått. Vi skal be den ilag i dag også. Naturligvis skal vi det; den bønnen bør vi i grunnen be hver dag. Og her og nå kan vi godt merke oss den tiltalen som bønnen åpner med: Vi tiltaler Gud som Far. Vi kunne naturligvis sagt Mor også. Eller Forelder. Poenget er at det er en personlig og familiær tiltale, som bekrefter at vi er Guds elskede barn. Det er slik Gud ser på oss, derfor lærte Sønnen oss å be slik. Og det er meningen at vi skal se slik på Gud også.

Anne Ma leste for litt siden for oss fra Romerbrevet. Der skriver Paulus at

Alle som drives av Guds Ånd, er Guds barn. Dere har ikke fått den ånden som slavene har, så dere igjen skulle være redde. Nei, dere har fått Ånden som gir rett til å være Guds barn, den som gjør at vi roper: «Abba, Far!» Ånden selv vitner sammen med vår ånd om at vi er Guds barn. (Rom 8:14-16)

Abba! Far! Abba er arameisk, en hebraisk dialekt, og tilsvarer vårt «pappa». Det er nok dette ordet som var åpningsordet, tiltaleformen, i den bønnen Jesus lærte disiplene sine å be på hans eget talespråk. I alle slags språk er det jo slik, at ordene for mamma og pappa består av få og enkle lyder som gjentas etter hverandre. Mommy, daddy. Mama, papa. Chitje, ahtje (sørsamisk). Chichi, haha (japansk, som jeg lærte som liten). Og på hebraisk: Abba, for far, amma for mor. Det er slike ord som barn lærer å si tidlig, dette, ord som er lette å forme i munnen, ord som også former hvordan barnet ser på seg selv og sin egen plass i verden. Du er min abba, du elsker meg og vil passe på meg, og jeg er trygg hos deg og glad i deg.

Slik, sier altså Paulus, og Jesus, og hele kirka sammen med dem, slik skal vi snakke til Gud. Vi skal si: Abba! Fader! Far! Pappa! Mamma! Mor! Moder! Amma!

IV

Og det må naturligvis også smitte over på hvordan vi ser på hverandre. Vi kan jo ikke be «Fadervår» sammen uten samtidig å si at vi alle er Guds barn, at vi alle er søsken, at vi alle hører sammen.

Johan Falkberget har skrevet en nydelig liten tekst som får fram denne sammenhengen på en vakker måte. Det er Pistolens bordbønn som vi kan lese i Nattens brød:

Fader, moder, søster, broder,
hør Herrens ord ved livets bord:
Et ditt brød i Jesu navn,
ham til ære, oss til gavn.
Amen.

Som alle andre dugandes bordbønner har den fått en melodi. Den er komponert av Anfinn Øien. Den lyder slik: [Bønnen synges]

Ut av disse ordene og bildene springer dette: Vi er alle Guds barn, og vi må dele broderlig og søsterlig på det vi har. Ikke se hverandre som fiender. Ikke fordømme hverandre, eller undertrykke hverandre, eller gå til angrep på hverandre, men dele, ressurser, verdier, mat og fellesskap.

Dette er sannheten, sier Jesus. Sannheten setter fri. Og kirka sier Amen! Abba, far, la din vilje skje.

Om fliser og bjelker

Preken under kveldsmesse i Røros kirke 9. søndag i treenighetstiden (7. august) 2022:

Det står skrevet i evangeliet etter Lukas:

Jesus sa:

«Vær barmhjertige, slik deres Far er barmhjertig. Døm ikke, så skal dere ikke bli dømt. Fordøm ikke, så skal dere ikke bli fordømt. Ettergi, så skal dere få ettergitt. Gi, så skal dere få: Et godt mål, sammenristet, stappet og breddfullt, skal dere få i fanget. For i det målet dere selv måler med, skal det også måles opp til dere.»

Han fortalte dem også en lignelse: «Kan vel en blind lede en blind? Vil ikke begge falle i grøfta? En lærling står ikke over sin mester, men når han er utlært, blir han som sin mester.

Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til? Hvordan kan du si til din bror: ‘Bror, la meg ta flisen ut av øyet ditt!’ når du ikke ser bjelken i ditt eget øye? Din hykler! Ta først bjelken ut av ditt eget øye! Da vil du se klart nok til å ta flisen ut av øyet til din bror.»

(Lukas 6:36-42)

Slik lyder det hellige evangelium.

«Livet leves forlengs og forstås baklengs» heter det i et kjent sitat. Det er Søren Kierkegaard som skal ha sagt det. Jeg siterer det av og til i gravferder, for der blir det så satt på spissen: Det er først når livet er levd ferdig at vi kan se tilbake på det og se hva de bærende motiver i et liv har vært. Men sitatet stemmer også godt på livet i mindre skala, om en kan si det slik: Det er ofte lettere å finne mening i en hendelse i ettertid enn akkurat når en står midt oppe i det.

Så: «Livet leves forlengs og forstås baklengs.» I dag tenker jeg å anvende nettopp denne tanken på evangelieteksten. Jeg vil ta den for meg slik at jeg begynner med det siste avsnittet, og så skal vi bevege oss framover i teksten etter hvert slik at vi ender opp i begynnelsen. Men, som sagt: I dag begynner vi med slutten.

Helt til slutt i teksten vi nettopp leste, hørte vi at Jesus stilte opp en kontrast mellom en flis og en bjelke. «Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til?» spurte han. Og bildet er umiddelbart forståelig, er det ikke? Bildebruken er enkel men effektfull, rett og slett genial. Jesu poeng er fortsatt tydelig og umiddelbart forståelig to tusen år senere. Vi mennesker har det med å fordømme andre mennesker ganske hardt for nokså små ting, mens vi godtar og overser og stilltiende aksepterer større feil og mangler i vårt eget liv. Jesu budskap er at vi må være minst like rause mot andre som det vi er mot oss selv.

Om vi så spoler tilbake et avsnitt tidligere i teksten, så bruker Jesus et annet bilde der, om en blind som leder en blind. Det er ikke en god idé, sier han; de forsterker bare hverandres problemer. Det som binder de to bildene sammen, er at de begge handler om det å se, og om våre blinde flekker. Den som har en flis innpå øyet eller en bjelke innpå øyet sitt, ser ikke særlig klart han heller.

En flis er den minste enheten trevirke vi har et ord for. Og motsatt: En bjelke er den største enheten trevirke, den kan være skåret ut av en hel trestamme. Se de søylene som bærer galleri og tak her i kirkerommet, enorme bjelker! Det er kontrasten mellom det minste og det største som bærer Jesu bildebruk – eller er bærebjelken i bildet, om du vil – og som han ønsker at tilhørerne skal merke seg. Det bærer galt av sted om vi fordømmer andre for småtterier, og samtidig overser destruktive strukturer i eget liv. Dømmesyke er dødelig for alt som lever.

Men hvorfor velger Jesus akkurat dette bildet? Hvorfor snakker han om fliser og bjelker? Kunne han ikke heller snakket om det å få støv eller et sandkorn innpå øyet, for eksempel, kontra en kampestein eller et fjell som blokkerer sikten? Jo, det kunne han naturligvis. Men jeg tror – og her gjetter jeg bare, men jeg tror dette er kvalifisert gjetning – at han brukte det bildet han gjorde fordi det gav gjenklang i hans egen erfaring, i hans eget levde liv som han kunne se tilbake på.

Husk at Josef, Marias mann, Jesu stefar, var en tømmermann. Han var snekker, han arbeidet med trevirke. Jesus må ha vokst opp i umiddelbar nærhet til snekkerverkstedet. Hele Jesu oppvekst var preget av saging, spikking, hogging og høvling, i et miljø fylt av sagflis og trestøv. Kanskje hadde Jesus sett mer enn en gang at noen fikk en flis innpå øyet. Ja, kanskje hadde han til og med opplevd det selv. Om han selv hadde kræsjet i en bærebjelke eller smelt hodet i en takkonstruksjon vet vi ikke sikkert, men jeg får liksom følelsen av at han snakker av erfaring her, og at bildebruken blir deretter.

Og når jeg leser teksten slik, er det akkurat som om mennesket Jesus kommer enda litt nærmere også. Jeg kjenner det i hvert fall slik. Han har selv opplevd og sett og erfart ting som han bruker til å forme bilder som bærer gjennom årtusenene. Det synes jeg er fint; han blir noe mer enn en litterær figur eller en som produserer kloke ord. Det er levd liv her, en som kanskje har grått som barn over den plagsomme flisa som forstyrret øyet.

Og i dag står så folketaleren Jesus fram og sier: Vær rause med hverandre. Vi kan helt sikkert legge til, i Jesu ånd, det kjente sitatet som stadig dukker opp som visdomsord i sosiale medier eller plakater rundt om: «Everyone you meet is fighting a battle you know nothing about. Be kind. Always.»

Fliser og bjelker, og altså før det ord om blinde som leder blinde. Om vi så spoler helt tilbake til det aller første vi leste i evagelieteksten, så handlet det om hva som er målestokken for raushet. Målestokken er Gud selv, sier Jesus. «Vær barmhjertige, slik deres Far er barmhjertig.» Slik dere måler opp for andre, skal det måles opp for dere selv, sier han så, med henvisning til Guds dom over våre liv. Poenget synes å være: Gud er alltid større. Om vi tenker vi er rause, kan Gud alltid være enda rausere. Og det er vel et ord til trøst, både for oss og for alle andre, enten vi nå sliter mest med at vi er fordømmende mot andre eller at vi dømmer oss selv altfor hardt.

Raushet avler raushet. Den som selv møter andre med raushet og overbærenhet, kan gjerne forvente å få det samme tilbake. Og motsatt: Den som lett tyr til harde ord mot andre, må ikke bli overrasket om hen blir møtt med harde ord og urimelige forventninger selv.

Og med det har vi altså kommet til begynnelsen av teksten som en konklusjon: «Vær barmhjertige, slik deres Far er barmhjertig.»

Livet leves forlengs og forstås baklengs. Det gjelder også for Jesu liv, i hvert fall slik kirka har vært vant til å lese og forstå dette livet: Vi leser Jesu liv, hans ord og gjerninger, i lys av hans død på korset. Derfor trekker jeg fram, også i dag, hvordan Jesus selv møtte fordømmelse og forkastelse da hans liv gikk mot slutten. Noe av det siste vi har bevart at han sa og gjorde, var at han ba for sine bødler. «Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør!» ba han. Han kunne ropt om hevn. I stedet viste han oss en uendelig, himmelsk empati.

Og kirka sier: Slik er Gud. Gud er barmhjertig, også når vår barmhjertighet ikke strekker til. Gud er tålmodig, også når vår tålmodighet tar slutt. Gud se på alle med mildhet i blikket, uansett fliser og bjelker. Et slikt bilde av Gud må få konsekvenser for hvordan vi møter hverandre. Og når vi likevel ikke klarer det, står fortsatt Jesu ord der som inngangsport til både dagens evangelietekst og til hele livet: «Vær barmhjertig, slik Gud er barmhjertig!» Noe sterkere evangelium, gode nyheter, kan ikke jeg tenke meg. Det er ord til å både leve og dø på.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.