Om at det er 22. juli (10 år etter)

I dag, 22. juli 2021, har jeg holdt følgende appell under minnemarkeringen på Nilsenhjørnet i regi av AUF og Arbeiderpartiet:

Jeg har en kaffekopp på kontoret. Jeg drikker fra den hver dag. På den koppen står det et sitat av dikteren og Arbeiderparti-mannen Johan Falkberget: It vørr redd. Da kjem vi aldri noen veg!

Det sitatet minner meg om dagene rundt 22. juli for ti år siden. Jeg skal forklare hvorfor.

Den 22. juli 2011 var en fredag. Jeg hadde gjort ferdig alle planene for den kommende søndagen og tenkte meg en tur på golfbanen. Jeg skulle bare sjekke nrk.no én siste gang. Der ble det meldt om en eksplosjon i Oslo sentrum. Jeg ble sittende. Så ble det bare verre. Verre enn jeg noen gang hadde kunnet forestille meg.

Etter hvert gikk jeg over gata og låste opp døra til kirka. Der var jeg mye de neste 48 timene. Jeg husker steinhella jeg fant bak kirka og la på et bord, og hvordan den ble fylt av telys. Jeg husker tårene folk gråt på skulderen min. Og jeg husker min egen følelse av apati: Hva nå?

Men det at vi var der, var en sterk handling i seg selv, og en protest mot gjerningsmannen og hans Eurabia-konspirasjoner og hat. Han ønsket å lukke samfunnet, han ville vi skulle sette opp stengsler oss imellom, nordmenn mot utledninger, sosialdemokrater mot andre og muslimer mot alle. I stedet åpnet vi opp alle dører, og sto sammen på tvers av alt hva vi ellers var og trodde eller ikke trodde på.

Søndagskvelden åpna vi kirkedørene igjen for en gudstjeneste for sorg og klage. Karolinerhæren kom fra spillplassen i uniformer. Det er den flotteste nattverdkøen jeg noen gang har sett. Vi sang «Til ungdommen», og jeg klarte ikke synge med, tårene bare rant, det var så sterkt alt sammen.

Under den gudstjenesten døpte jeg Anja, femten år gammel. Og jeg tenkte, og jeg sa, at hun representerte framtida. De som døde på Utøya var hennes generasjon, den som gjerningsmannen ville ta fra oss. Men sammen sa vi nei! Ingen skal få ta fra oss troen, håpet og kjærligheten.

Og så leste vi en bibelfortelling, om at Jesus møter disiplene sine igjen etter oppstandelsen, og at han egentlig bare sier én ting til dem: Vær ikke redde! Frykt ikke! Så jeg sa noe om det. At frykt kan gjøre at vi gjemmer oss for hverandre, at vi mistror hverandre, eller at vi gjør fæle ting mot hverandre. Men at kjernen i det jeg tror på, er at kjærligheten er sterkere enn døden, og at kjærligeten favner alle, og at vi kan ha tillit til hverandre, at vi ikke trenger å være redde, verken for universet eller for evigheten.

Jeg skjønner godt at mange var redde for ti år siden. Naturligvis var de det. Utøya ble forvandlet til et helvete på jord, og terroristen oppnådde nettopp det han ville: Terror. Jeg hadde vært livredd selv. Jeg vet også at mange har slitt hver eneste dag etterpå, enten fordi de ble skada eller fordi de var der og så og hørte og opplevde det forferdelige. Noen ganger er det helt riktig å være redd.

Men det både Jesus og Johan Falkberget sier, og som jeg også forsøker å si til meg selv og til alle andre som vil høre, det er at vi ikke trenger å være redde hele tida. Vi skulle ikke trenge å være redde for hverandre.

De fremmede er ikke uten videre farlige. Det at noen er annerledes, er ikke en trussel, det er en mulighet. Myndighetene forsøker ikke å lure oss. Virkeligheten er ikke en stor konspirasjon. Vi er ikke brikker i et spill hvor noen vil gjøre oss til slaver eller vil ødelegge alt det vi er glade i. 

Jeg er veldig glad for at vi, som samfunn, i det store og hele har valgt tillitens vei etter 22. juli 2011. Samtidig ser jeg at noen tenker og taler annerledes. Noen sprer budskap om at vi er hverandres fiender, at vi skal være redde hverandre.

Som prest og som kristen har et særlig ansvar for å tale til rette de som bruker kristendommen som unnskyldning for å spre konspirasjoner og frykt, enten det handler om muslimhets, jødehat, homofobi, høyreekstremisme, trumpisme eller koronavaksineskepsis.

Kjære alle sammen: Vi må alle gjøre vårt, der vi kan, for å bygge broer og ta bort stengsler. Det tenker jeg stadig på, når jeg tar en kopp kaffe på kontoret. Mye bra kan skje over en kaffekopp, eller noe annet godt å drikke. Da ser vi hverandre i øynene, og ser at vi ikke er så ulike. Vi må stadig fortelle hverandre at nei, vi faktisk ikke være redde for hverandre. Da kjem vi aldri noen veg.

Til slutt: AUF har de siste ti årene brukt slagordet «Ikke et minutts stillhet, men et liv i kamp.» Det er et godt slagord. Og likevel: Nå vil jeg, på oppdrag fra arrangør, be om et minutts stillhet, for alle ofrene, for deres minne. Aldri tie, aldri glemme.

La oss være stille sammen.

Takk.

Om den sterkeste kraften

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 8. juli.

Plutselig lå den der, midt på turstien: Kampesteinen. Den var på flere kubikkmeter, og hadde kommet ned fra fjellsida til høyre fra flere meters høyde. Kraften i fallet hadde vært nok til å kløyve steinblokka i to. Bruddflatene var klart synlige. Fallet måtte ha skjedd relativt nylig, for den lå der ikke forrige gang vi gikk samme løypa, det var elleveåringen og jeg enige om.

Så da ble det til at vi snakket om steinen mens vi gikk videre på vår vei mot toppen. Hva slags krefter var det egentlig som kunne ha satt steinen i bevegelse? Hvorfor hadde den løsnet fra fjellet og kommet styrtende nedover langs bergveggen?

Elleveåringen antok det var vannet som hadde skylda, enten i form av flom eller – kanskje aller helst – i form av is. For vannet utvider seg når det fryser, det hadde hun lært, og da kan det sprenge store sprekker selv i harde fjellet. Slik kunne steinen ha løsna. Men så da? Hva slags kraft er det som gjør at vannet renner, at det er i bevegelse, at det søker nedover, fyller sprekker og kløfter og bryter demninger og barrierer i stykker?

Tyngdekraften. Det er en voldsom kraft. Elleveåringen visste det også. Uten den ville vi blitt slynget av gårde fra kloden, men tyngdekraften trekker til seg og er helt avgjørende for livet på jorda. Det snakket vi også om, og jeg forklarte så godt jeg kunne at tyngdekraften er en så viktig kraft at jeg til og med lærte på skolen at den var en av de fire fundamentale kreftene i standardmodellen, sammen med elektromagnetisme og den svake og den sterke kjernekraften.

Så snakket vi litt om kjernekraft, om mulighetene som ligger der dersom vi klarer å temme den som energikilde, og om hvor destruktive krefter som kan utløses av relativt lite materie i en atombombe. Elleveåringen har vært i Hiroshima, så dette visste hun noe om.

Men hvilken kraft er egentlig den sterkeste? Det funderte vi litt på, der vi klatret mot toppen, motarbeidet tyngdekraften tilstrekkelig til at vi fikk forflytta oss oppover mot utsiktspunktet.

Vi snakket om det større bildet. At universet er så stort at vi ikke kan forstå det, og at vi er bittesmå støvkorn på en bitteliten planet i et enormt rom. Vi snakket om at avstandene i grunnen er like enorme også når vi zoomer inn på detaljene i det som er mindre enn oss: De minste tingene i virkeligheten er så små at vi heller ikke kan se det for oss eller forstå det. Vi mennesker er på sett og vis nokså middelmådige: Det er mye over oss vi ikke kan forstå eller ta inn, og samtidig er det mye under oss vi heller ikke er i stand til å se og gjøre noe med. Vi lever livene våre i en mellomsone; vi kan se et utsnitt av det elektromagnetiske fargespekteret, i en viss høyde, med et visst detaljnivå, innenfor et relativt kort tidsvindu. For det er bare å innse det: Selv et liv på hundre år er bare et blaff i Historien Om Alt. Middelmådige, altså.

Og likevel, sa elleveåringen, likevel kan vi snakke om disse tingene på en slik måte at vi både forstår ganske mye av universet og slik at vi forstår hverandre, eller i hvert fall tror at vi forstår hverandre. Ja, sa jeg, vi tror vi forstår hverandre, og når vi ser inn i en annens øyne, ser vi i grunnen et helt univers der også. Der er det også uendelig mye vi ikke vet eller forstår. Er det ikke veldig rart at vi forstår hverandre ganske godt likevel?

Så vi funderte litt på det, om det ikke er her vi er på sporet av den sterkeste kraften i universet. Språket, eller bevisstheten, eller evnen til å forstå et annet menneske. Empati. Eller kjærlighet. Ja, kjærligheten er sterkest, mente elleveåringen, for den får oss til å danne fellesskap. Og sammen forstår vi enda mer. Vi klarer til og med å lage vaksiner mot covid-19 på mindre enn et år. Ja, sa jeg. Kjærligheten er kanskje til og med sterkere enn døden. Det sier vi i kirka.

Vi ruslet nedover stien igjen, mens vi holdt hverandre i hendene. Kampesteinen lå der ennå.  

Om Sankt Hans

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 24. juni.

«Nå snur sola!» sier vi, selv om vi vet at det ikke er sola som snur, men jordas helning i forhold til rotasjonsbanen som endrer seg. Den nordlige halvkule har vippet mot sola de siste månedene, men fra nå av tipper den sakte, men sikkert tilbake.

«Sola står opp!» sier vi. «Sola går ned! Sola vandrer over himmelen!» – selv om vi egentlig vet at det er vi og jorda som vandrer, som roterer, som spinner av gårde, og at det er vi som kretser om sola og ikke omvendt.

«Det er midtsommer! Det er årets lengste dag!» sier vi (eller sa vi på mandag), og glemmer at på den sørlige halvkule, der har de nettopp hatt vintersolverv, og at lange, lyse netter ett sted betyr desto mer mørke et annet sted. En skulle nesten tro vi levde i antikken, at vi hadde geosentriske verdensbilder alle sammen, at vi trodde det var oss alt kretset om.

Sånn er det jo av og til. Ordene og bildene i dagligtalen er ikke helt i takt med de vitenskapelige modellene. Det er noe vi kan ha i bakhodet når vi leser tekster fra tidligere tider eller fra andre kulturer. Noen ganger bærer en tid eller en kultur på mer komplekse forestillinger enn det som synes på overflaten.

Nå snur sola sier vi, og bærer ved til Sankthans-bålet. Midt på sommeren, årets lyseste tid, faller merkedagen for en som kom for å rydde vei for en annen, en annen som skulle bli født i vinterens dypeste mørke seks måneder senere. Hans, sier vi. Jochanan sa foreldrene hans. Johannes sier vi, de gangene vi uttaler hele navnet.

De kalte ham Døperen. En anti-julenisse som mente det var langt mellom de snille barna, en streng eneboer, en eremitt i ørkenen, en botspredikant, en refser, kledd i kamelhårskappe, enkel i kosten – de påstår han levde av gresshopper og villhonning – og med et budskap som ikke var helt enkelt å svelge: «Øksen ligger allerede ved roten av trærne; hvert tre som ikke bærer god frukt, blir hugget ned og kastet på ilden!» Harde ord, det der. Og vi bærer ved til bålet og kaster på ilden, og levendegjør med det Johannes’ ord hver eneste midtsommer.

Men det er ikke ilden han huskes best for. Vel var han streng. Men noen ganger ble han mildere i blikket; de gangene han fortalte om han som skulle komme. Døperen, kalles han, men vi kunne like gjerne kalt ham pekeren. Han pekte på Jesus, han som kalles verdens lys.

«Nå snur sola» sier vi, som om sola danset rundt oss og ikke omvendt. «Nå lyser månen» sier vi, selv om vi vet at den ikke lyser, ikke egentlig, den reflekterer bare, kaster solens stråler videre, fra seg, som et speil og videre til oss, så vi kan se og ane hvor vi skal gå.

Evangelisten Johannes skriver om Døperen med samme navn: «Han kom for å vitne. Han skulle vitne om lyset, så alle skulle komme til tro ved ham. Selv var han ikke lyset, men han skulle vitne om lyset.» Som et speil, i en gåte, som en satellitt på himmelen, som en måne som kaster lyset videre. Sola er større. Sola er sentrum. Sola er den vi alle danser rundt.

Sankthansdagen aner vi lyset fra evigheten som omgir oss hele tiden, men som vi så lett glemmer. Vi har det med å glemme at vi kretser rundt den, at det ikke er slik at tiden (eller evigheten) kretser rundt oss, at det egentlig ikke er vi som er verdens navle. Det fantes kultur før vi begynte å synge, tro før våre tradisjoner, kjærlighet før vi ble elsket til verden.

Den kristne tro er ikke en nordisk oppfinnelse. Den oppsto i Asia, i Midt-Østen, i en annen tid enn vår. Men Jesus fra Nasaret har vandret helt til oss, sammen med den hellige Hans, antijulenissen, han som peker seks måneder lengre fram på han som skal komme, han som alt har kommet, slik evangelisten Johannes skriver: «Det som ble til i ham, var liv, og livet var menneskenes lys. Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det.»

Om alle disse dagene

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 10. juni.

Hver dag er en sjelden gave, en skinnende mulighet… Slik skriver Mads Nielsen i et dikt som også er tonesatt, og som synges i kirker, bedehus og forsamlingslokaler fra tid til annen. Komponisten het Oscar Bandsberg, leder for Frelsesarmeens musikkavdeling i Danmark.

Alle disse dagene som kommer og er og blir borte, hva fyller vi dem egentlig med? Det skjer verdensbegivenheter hver eneste dag. Men vel så viktig er vel alle de små hendelsene som former oss, hver for oss eller sammen, og som, sakte men sikkert, beveger verden og hjertene.

Nå beveger verdens seg i og for seg av seg selv. Eller, ikke «av seg selv», naturligvis, det er jo ytre krefter som har satt bevegelsen i gang, men den roterer nå videre etter faste mønstre. Jorda snurrer rundt seg selv, samtidig som den er i bane rundt sola, og sola farer også av gårde igjennom universet i hastigheter vi ikke er i stand til å begripe. Likevel opplever vi det av og til som om tida står stille.

Ettersom jorda roterer rundt slik den gjør, får kalenderen vår også noe gjentagende over seg. Datoen i dag, for eksempel, 10. juni, har en lang rekke med hendelser på CV’en sin. Et kjapt søk på nettet forteller oss at keiser Tenji av Japan, for øvrig den 38. keiseren i rekken, skal ha satt opp et vannur kalt Rokoku i den daværende japanske hovedstaden Otsu 10. juni i år 671. På samme dato i 1190 druknet Fredrik I Barbarossa, keiser av Det tysk-romerske riket, i elven Salef i dagens Tyrkia mens han underveis til Jerusalem med sin hær under det tredje korstog. Denne hendelsen har blant annet inspirert Umberto Ecos fabelaktige roman Baudolino, som jeg gjerne anbefaler som sommerlesning. (Alt av Eco er naturligvis lesverdig i seg selv, men i dette tilfellet løftes også opplevelsen av Tor Fotlands oversettelse eller – for det første kapittelets del – gjendiktning.) I 1596 oppdaget Willem Barents og Jakob van Heemskerk Bjørnøya den 10. juni; øya skal ha fått sitt navn etter en isbjørn som ble observert svømmende like ved, og 10. juni 1786 omkom hundre tusen kinesere da en skreddam dannet etter et jordskjelv kollapset og slapp løs voldsomme vannmasser. Av mer lokale hendelser kan det nevnes at våre naboer i øst produserte sin første Saab 10. juni 1947. Industrihistorie, altså.

Dagen er også en personlig merkedag for mange. Jeg kjenner opptil flere som feirer bursdagen sin på denne dagen. Nylig avdøde prins Philip var født på denne datoen for hundre år siden. Han delte bursdag med keiser Uda av Japan (867-931), samt andre storheter som Sondre Norheim, Judy Garland, Carlo Ancelotti og forbrenningsmotorens far Nikolaus Otto. Om disse har noe mer til felles enn å være født på samme dato, vet jeg ikke. Dagen i dag er dessuten nasjonaldag for Portugal, og for fem år siden ble fotball-EM sparket i gang på denne datoen; Frankrike slo Romania 2-1, og så lenge ut til å bli europamestre på hjemmebane, helt til de ble slått i finalen av – nettopp – Portugal. Og i morgen begynner EM igjen!

Hva fyller vi dagen med? I den store sammenhengen er livene våre bare et kort lysglimt i et uendelig hav av tid og rom, og mye av det vi ergrer oss over eller spiller krefter på er bare tomhet. Men samtidig er livene våre fylt av dyp mening, og vi får stadig nye muligheter til å gjøre godt. Mads Nielsens ord er ord til oss i dag, etter et år med krevende annerledesdager:

Hver dag er en sjelden gave, en skinnende mulighet.
Hver dag er på ny en nåde som stiger fra himlen ned.
Hver dag er igjen et ansvar, et nytt og et hellig krav.
Hver aften står hvite stjerner og spør deg hva du gav.
Hver aften står hvite stjerner og blinker i himmeriks by.
Hver morgen går Gud over landet og vekker din vilje på ny.

Om pinse (101)

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom onsdag 26. mai.

Pinsen kom og gikk, og nå er hverdagen i gang igjen. Hva skjedde? De fleste vet at jula har med Jesu fødsel å gjøre, og at påsken har noe med at han dør på korset. Men pinsen?

Jeg liker pinsen. Den kommer på i ordentlig fin tid av året, omtrent når vi endelig aner at det er et snev av sommer i lufta. Kveldene er lengre og lysere, og når det blir skumt kan vi tenne pinstirøke (eller bare et vanlig bål) og holde på stemningen mens vi ser flammene danse.

Den kristne pinsefortellingen er da også av det ildfulle slaget. Det hele begynte femti dager etter at Jesus hadde stått opp fra de døde, kan vi lese i Apostlenes gjerninger, ti dager etter den dagen vi i dag markerer som Kristi himmelfartsdag. Apostlene hadde ventet på et tegn disse ti dagene, og i mellomtida var de samlet for å be og holde hverandre med selskap. Og så ble altså hjertene og tungene deres satt i brann:

«Plutselig lød det fra himmelen som når en kraftig vind blåser, og lyden fylte hele huset hvor de satt. Tunger som av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. Da ble de alle fylt av Den hellige ånd, og de begynte å tale på andre språk etter som Ånden ga dem å forkynne.» (Apostlenes gjerninger 2:2-4)

For å forstå hva det er som beskrives her, hjelper det å vite at dette er en mot-fortelling til en annen fortelling fra Bibelen, nemlig den om Babels tårn (1. Mosebok 11). Babelsfortellingen avsluttes med at menneskene begynner å snakke ulike språk, noe som gjør at de ikke lenger blir i stand til å samarbeide, og slik blir de spredt utover jorden. Pinsefortellingen, derimot, er en Babels tårn-fortelling i revers: Der språkene tidligere har satt skiller mellom folk, blir de nå knyttet sammen i et nytt fellesskap på tvers av språk og kulturer.

Dette fellesskapet kjenner vi i dag som den kristne kirke. Tre tusen ble døpt denne første pinsehelga, leser vi. Det som til da hadde vært en person-kult tok de første spede steg i retning institusjonalisering, og apostlene begynte å skjønne at det de var forkynte ikke bare hørte til på ett sted i et begrenset tidsrom, men omfattet alt og alle, alltid og alle steder.

Den kristne pinsefesten bygger videre på motiver knyttet til den jødiske pinsefesten. Den ble feiret til minne om at Moses fikk Loven på Sinai. I kristen tradisjon har man forkynt at Ånden lærer menneskene hva som er rett, uavhengig av en åpenbart eller nedskrevet lov eller ikke, fordi Ånden rett og slett er kjærlighet, og kjærligheten er oppfyllelsen av loven. Kjærlighet, medmenneskelighet, forståelse og empati ligger også til grunn for alle slags menneskelige fellesskap. Det forsøker kirka å bygge på i alt det den sier og gjør.

Men Ånden er ikke en eksklusiv kirkelig sak. I åpningsversene av Første mosebok leser vi at Guds Ånd svevde over urhavet allerede i skapelsens morgen, og Guds pust (eller ånde) inn i menneskene omtales like gjerne som Guds Ånd. Begrepene Ånden og Livgiveren brukes om hverandre i trosbekjennelser og andre tradisjonelle formuleringer. Jesus pustet Ånden på disiplene allerede like etter oppstandelsen, kan vi lese i Johannes 20. Ånden har alltid vært der, og vil alltid være der hvor det er liv og kjærlighet og mellommenneskelighet.

Men pinsefesten handler altså om hva som kan skje når mennesker opplever å bli fylt av Ånden, altså når kjærligheten berører oss på en gjennomgripende måte. Da oppstår det nye bånd og nye fellesskap. Både kirka og alle andre fellesskap trenger dette jevnlig.

Derfor feirer vi en egen fest for kjærlighet og fellesskap. Det er jo det livet og hverdagene handler om, alt det som finnes mellom fødsel – altså jul – og død – altså påske. Og i den grad vi bærer på et håp om et liv og fellesskap utover dette, er det også Åndens gave. Det er pinse.

Om mai (2021)

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom onsdag 12. mai under overskriften «Kom mai du skjønne milde?»

Hvert år på denne tida dukker det samme memet opp i feeden min på sosiale medier. Det viser et bilde av en glad liten ugle som sitter på ei grønn grein, badet i sollys. Teksten på bildet proklamerer «Det er vår!» Like under følger et nytt bilde av den samme ugla på den samme greina, men denne gangen i et voldsomt snøvær, med bildeteksten «Men hva faen?»

(Det aktuelle memet.)

Selv jeg, som har en yrkesmessig forpliktelse til ikke å drive og rope på fanden i tide og utide, ler godt av dette memet. Det handler naturligvis om gjenkjennelse. Hver eneste vår er jo akkurat sånn her på fjellet. Etter et par dager med varme i været, tror vi at nå, nå har vi lagt vinteren bak oss. Optimismen stiger, snøfreseren rulles inn i garasjen og sommerdekkene kommer på bilen. Neste morgen ligger det tretti centimeter nysnø på bakken. Det slår liksom ikke feil. Selv langt ut i juni kan vi oppdatere Facebook med julestemning.

Da jeg var barn, syntes jeg mai var den fineste måneden i året. I løpet av to uker feiret vi først nasjonaldagen og så min egen bursdag, to av de tre fineste dagene på kalenderen. Men gleden over mai handlet om mer enn det. For oss et stykke oppå den nordlige halvkule, er mai den måneden da sola og varmen endelig fester grepet igjen og verden rundt oss eksploderer i liv av alle slag. I Japan, der jeg tilbrakte store deler av oppveksten min, er mai en særdeles behagelig måned, varm og fin, og med lite nedbør sammenlignet med regntida i juni og juli. Denne mai-opplevelsen bar jeg med meg også da jeg ble eldre, og ikke engang økende eksamenspress kunne utfordre den grunnleggende godfølelsen.

Jeg synes fortsatt mai er ei fin tid. Hva annet kan en egentlig synes om måneden som gir oss røddager på rekke og rad? Det begynner allerede første mai, og fortsetter med Kristi himmelfartsdag med tilhørende langhelg, syttende mai og pinsehelg (selv om det hender akkurat den faller i juni). Vi feirer konfirmasjoner og går i tog, vi rydder i hagen og fyrer opp grillen, og mot slutten av måneden kan jeg konstatere at jeg sannelig har blitt enda et år eldre.

Men jeg må innrømme det: Mai på fjellet er ingen sammenhengende fest. Jeg er ikke blant dem som synes det er så innmari morsomt å gå innover for å lete etter den siste snøen og se hvor lenge det er mulig å ferdes med ski på beina. Jeg vil ha bar mark, tørre stier og åpen golfbane. Det er litt for mange dager vi må se ut vinduet og mumle «Men hva faen?».

Mitt aller første møte med Røros, skjedde i slutten av april 2005. Jeg reiste fra et Oslo i ferd med å eksplodere i grønt. Under togturen nordover så jeg snøfonnene ble høyere og høyere jo lenger vi kom opp Østerdalen. På Røros var det gråvær og fem-seks plussgrader.

Likevel smøg Røros seg inn i sjela på en slik måte at jeg kan sitte og skrive denne teksten her på fjellet, seksten år senere. Det handlet ikke om mai-været, men om kulturen og om menneskene, om alle dere som trosser snøbyger og minusgrader på nasjonaldag og himmelfartshelg. Folk som går i tog, som feirer konfirmasjoner, synger og ber og samles til vårdugnader og fyrer opp grillen, snø eller ikke snø i lufta. Kultur trumfer vær og føre.

I år synes jeg mai kjennes nokså bratt. Konfirmasjonen er utsatt til oktober, og verken første eller syttende mai blir de samlingsdagene de skulle vært. Jeg savner sangen, jeg savner togene, fellesskapet. Ikke kan jeg ta en avstikker til Oslo og nyte våren der heller.

Elias Blix skriver i en kjent salmetekst:
«Du vår med ljose dagar,
med lengting, liv og song,
du spår at Gud oss lagar

ein betre vår ein gong.»

Jeg lever i håpet, om ikke annet. Og jeg kjenner en trass i meg, som er en slags vår i seg selv. Vi skal møtes når dette er over.

Om å be (om Guds godhet)

Preken i Glåmos kirke, søndag 9. mai 2021 (6. søndag i påsketiden).

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:

Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det lukkes opp for dere. For den som ber, han får, og den som leter, han finner, og den som banker på, skal det lukkes opp for.

Eller hvem av dere vil gi sønnen sin en stein når han ber om brød, eller gi ham en orm når han ber om en fisk? Når selv dere som er onde, vet å gi barna deres gode gaver, hvor mye mer skal ikke da deres Far i himmelen gi gode gaver til dem som ber ham!

Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem. For dette er loven og profetene.

(Matt 7:7-12)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

Be, så skal dere få! sier Jesus. Nettopp bønn, det å be, går igjen i to av de tre tekstene vi har lest i dag, sammen med tanken om Guds godhet mot den som ber. Og Guds godhet finner vi igjen overalt.

Den første teksten vi leste, fra Daniels bok (Dan 9:17-19), var et utdrag av en bønn som profeten Daniel ba mens han var i eksil i Babylon. Motivasjonen for bønnen var tempelet i Jerusalem, som på den tiden lå i ruiner etter at babylonerkongen Nebukadnesar hadde svidd byen og helligdommen av. Daniel ba om at Gud måtte gripe inn og gi folket mulighet til å bygge opp byen og helligdommen igjen. «For ditt navn er nevnt over byen din og folket ditt!», ber Daniel.

Så fulgte en tekst fra 3. Johannesbrev (v. 11) med en oppfordring om å gjøre det gode, ettersom Gud er god. Og så til slutt leste vi altså fra Matteusevangeliet, fra Bergprekenen, der Jesus sier vi skal be, så skal vi få, at vi skal lete, så skal vi finne, og at vi skal banke på, så skal det lukkes opp for oss. Så fortsetter han med å si at Gud er god – der er han altså enig med brevskriveren Johannes – og at vi skal la oss motivere av Guds godhet. Og til slutt sier han de ordene som vi også kjenner som «Den gyldne regel», om at alt det vi vil at andre skal gjøre mot oss, det skal også vi gjøre mot dem.

II

Hvis vi nå går tilbake til profeten Daniel først, så ber han altså for tempelet i Jerusalem. Denne bygningen var nasjonalhelligdom i det gamle jødiske riket. Tempelet var sentrum i den jødiske religionen, og det var også på mange måter det politiske sentrum i riket der det lå i hovedstaden Jerusalem.

Vi kan til og med gå så langt som å si at for menneskene som bodde og levde i og rundt Jerusalem den gangen, var tempelet et sted hvor himmelen berørte jorda. Tempelet var Guds eget hus, og den som gikk inn på tempelområdet gikk ut av tida, på sett og vis, og inn i et rom som var preget av evigheten. Der så en for seg at Gud hadde sin trone, og i tempelet var det Guds vilje som gjaldt. Guds hus, Guds rike og Guds gode vilje for menneskene gikk opp i en større enhet. Denne enheten kan vi gjerne kalle for Guds himmel.

Jeg tror dette kan være et godt utgangspunkt for å forsøke å si noe om hva bønn er for noe. For profeten Daniel ber altså om at denne virkeligheten må bli (nettopp) virkelig igjen. Og Jesus underviser disiplene sine om at de skal be, for at de igjennom bønnen skal bli koblet på Guds gode vilje for menneskene. Det er som Johannes skriver i brevet sitt: «Ta det gode til forbilde! Den som gjør det gode, er av Gud.»

Fortsett å lese «Om å be (om Guds godhet)»

Om sang, solidaritet og fellesskap

Her kan du lese manus til prekenen jeg holdt under Falkbergetmessen i Røros kirke 1. mai 2021. Gratulerer med dagen!


Det står skrevet i evangeliet etter Lukas:

Jesus sa også et ord til verten: «Når du skal ha gjester til middag eller kveldsmåltid, skal du ikke be venner eller søsken eller slektninger eller rike naboer. For de kommer til å be deg igjen, og dermed får du gjengjeld. Nei, når du skal holde selskap, så innby fattige og uføre, lamme og blinde. Da er du lykkelig, for de kan ikke gi deg noe igjen, men du skal få lønn for dette når de rettferdige står opp fra de døde.»

(Lukas 14:12-14)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

Vi har lest tre sterke og klare bibeltekster i dag, som alle handler om rettferdighet og likebehandling. Om vi skal bruke et noe mer politisk språk, kan vi si at det er bibeltekster om grenseløs solidaritet.

Profeten Amos (Amos 8:4-7) uttaler domsord over alle dem som utnytter andre ved handel, de som snyter og svindler til seg verdier og blakker den utsatte for penger. Jakob, Jesu bror, (Jakob 2:1-9) skriver om likebehandling blant menighetens medlemmer, om at den som tror på vår Herre Jesus Kristus ikke kan gjøre forskjell på folk, og om hvordan fristelsen til å gjøre mer stas på den rike enn på den fattige er en alvorlig synd. Og så, til slutt, hørte vi Jesu formaning om å leve raust og åpent, og fordele ut det du eier og disponerer slik at det også kommer de fattige og utstøtte til gode.

Og så konkluderer Jesus med at dette er lykken i livet. For selv om den som får sitte til bords hos deg ikke kan invitere deg tilbake, så er dere invitert til det samme festmåltidet hos Gud. «Da er du lykkelig! Du skal få lønn for dette når de rettferdige står opp fra de døde», sier han. Logikken synes å være at Gud er den som gir til alle det de ikke selv har opptjent eller fortjent. Gud behandler alle likt, og Gud vil samle alle hos seg, enten de er fattige eller rike, syke eller friske, utenfor eller innenfor, avmektige eller mektige i dette livet. Derfor er det også slik at det å kunne se den andre i øynene over bordet, det er en forsmak på himmelen.

Essensen av dette finnes også i det kjente diktet «En hustavle», skrevet av Arnulf Øverland:

Det er en lykke i livet
som ikke vendes til lede:
Det at du gleder en annen
det er den eneste glede

Det er en sorg i verden
som ingen tårer kan lette:
Det at det var for sent
da du skjønte dette

Ingen kan resten av tiden
stå ved en grav og klage
Døgnet har mange timer
året har mange dage

II

Den visjonen som tegnes av virkeligheten igjennom disse tekstene, hva skal vi si om den? Kjenner vi den igjen? I glimt gjør vi nok det. Det hender vi kjenner på lykke, vi også, kjenner oss salige nærmest.  Og vi forsøker da virkelig å bygge nettopp et slikt samfunn som det vi snakker om her, et samfunn bygd på frihet, likhet og brorskap, et samfunn preget av solidaritet og likebehandling.

Fortsett å lese «Om sang, solidaritet og fellesskap»

Om å fly til månen og tilbake

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 29.4.2021 under overskriften «Til månen og tilbake«

Apollo 11. Det var nesten så jeg gikk glipp av muligheten, men etter tips fra lillebror rakk jeg akkurat å se dokumentaren med nevnte tittel før den forsvant fra Netflix mandag denne uka. I en og en halv time fulgte jeg Neil Armstrong, Buzz Aldrin, Michael Collins og støtteapparatet på bakken mens Colombia og Eagle brakte astronautene til månen og tilbake. Dokumentaren var full av spektakulære og fascinerende filmklipp, mange av dem ikke publisert tidligere. For en som er født i 1977 og ikke kunne følge månelandingen direkte, var dette en ordentlig wow-opplevelse. Jeg har sett enkeltbilder før, naturligvis, men ikke noe slikt som dette.

Som kristenhumanist slutter jeg aldri å la meg fascinere av hva mennesket faktisk er i stand til å få til. Datoen 20. juli 1969 representerer et høydepunkt i så måte. Som Leonard i The Big Bang Theory sier: Dette ble altså gjennomført av en art som kun seksti år tidligere hadde begynt å mestre kunsten å fly. (Hvorpå Zack spør «Hvilken art var det?» Bra serie, det der.)

Samtidig er det altså ikke slik at mennesket har brukt all ervervet kunnskap til å skape gode, vakre eller spektakulære opplevelser. Raketteknologien som brakte mennesket til månen, ble også del av et våpenkappløp. Datasystemer som brukes til å gjøre hverdagslivet lettere, kan også tjene overvåkning og kontroll. Og selv om mennesker får stadig høyere levealder og livskvalitet på mange måter, er det tilsynelatende heller ingen grenser for hvor langt vi kan gå i å tenke ut metoder for å torturere, knuse og ødelegge hverandre. For enhver barriere vi bryter i jakten på kunnskap og innsikt, åpner det seg også muligheter for smerte, sorg og død. Og det virker ikke som om vi mennesker har naturtalent for å velge det gode.

Det siste året har vi sett et gjennombrudd i vaksineforskning. Forskere som står på skuldrene til kjemper, har på rekordtid klart å skape en rekke vaksiner som hjelper oss i kampen mot covid-19. Sånt får meg til å tenke at jeg er heldig som får leve nå og oppleve nettopp disse nyvinningene. Samtidig sniker spørsmålet seg inn: Hvorfor har vi ikke sett tilsvarende gjennombrudd i møte med andre sykdommer som ikke har lammet verdensøkonomien på samme måte som koronapandemien? Kan hende er svaret egentlig så kjedelig som at «Vi hadde ikke opparbeidet oss den nødvendige kunnskapen før!», men det er noe med det: Vi mobiliserte ikke helt på samme måte i møte med HIV/aids, malaria eller ebola.   

Slike tanker suste gjennom hjernen mens jeg så astronautene fly hjemover fra månen. Og det slo meg nok en gang, dette som idehistorikere og vitenskapsfilosofer sier: Noe slikt som ren vitenskap eller innsikt finnes egentlig ikke. Vi er bundet av våre forforståelser, alle sammen. Tanken om at universet faktisk er ordnet og forutsigbart er for eksempel ingen selvsagt idé, heller ikke at det gir mening å forsøke å lese lovene naturen følger. Det er heller ikke slik at den kunnskapen vi tilegner oss, nødvendigvis er ren eller entydig.

Teologier av ulike slag har kjempet med slike spørsmål lenge. Jødisk-kristen tradisjon søker en balanse mellom to motiver: På den ene side tanken om Gud som Skaper og Livgiver, Den første beveger, Garantisten for naturlovene. På den annen side tanken om mennesket ikke bare bærer Guds bilde, men også kjenner døden og alle dødens venner dansende rundt seg og i seg. Mennesket er samtidig rettferdig og synder, som Luther sa. Det kan finnes trøst i realisme.

Det aller viktigste teologien kan fortelle ethvert menneske, er likevel dette: Gud elsker deg, og det så mye som til månen og tilbake! Dersom vi klarte å se hverandre slik, helt uten forbehold, kan det hende mye av det vi strever med ville løst seg. Jeg tror det til og med ville slått Neil Armstrongs «giant leap for mankind».

Om gjeterens stemme

Preken under høymessen i Bergstadens Ziir 3. søndag i påsketiden (18. april) 2021.

Det står skrevet i evangeliet etter Johannes:

«Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som ikke går inn til saueflokken gjennom porten, men klatrer over et annet sted, han er en tyv og en røver. Men den som kommer inn gjennom porten, er gjeter for sauene. Portvokteren åpner for ham, og sauene hører stemmen hans. Han kaller sine egne sauer ved navn og fører dem ut. Og når han har fått ut alle sine, går han foran dem, og sauene følger ham, for de kjenner stemmen hans. Men en fremmed følger de ikke. De flykter fra ham fordi de ikke kjenner den fremmedes stemme.» Denne lignelsen fortalte Jesus, men de skjønte ikke hva han mente.

Da sa Jesus: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Jeg er porten inn til sauene. Alle de som er kommet før meg, er tyver og røvere, men sauene har ikke hørt på dem. Jeg er porten. Den som går inn gjennom meg, skal bli frelst og fritt gå inn og ut og finne beite. Tyven kommer bare for å stjele, drepe og ødelegge. Jeg er kommet for at dere skal ha liv og overflod.

(Johannes 10:1-10)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

I dag handler bibeltekstene om gjeting og sauehold. Og jeg må bare innrømme det: Dette er en virkelighet jeg ikke kan eller vet så mye om. Jeg har ikke akkurat vokst opp på gård, og det antallet timer jeg har tilbrakt i fjøs opp igjennom kan telles på to hender, tror jeg.

Men bibeltekstene treffer ikke langt unna mitt eget liv likevel. Jeg kommer stadig i kontakt med denne virkeligheten, i hvert fall indirekte. Jeg holder for eksempel med jevne mellomrom minnetaler i gravferder som åpner omtrent sånn som dette:

Hun var født i Hittedal i 1925. Hun lærte tidlig å ta tak i arbeidet på gården. Da hun var seks år gammel, begynte hun å gjete dyra om somrene. Hun fortalte senere om hvor redd hun kunne føle seg den gangen, selv om dyrene stort sett visste hvor de skulle gå og ikke skulle gå. Hun var jo så liten at hun ikke engang klarte å se over de største einerkjerrene. Hva om det kom rovdyr? Hva om et dyr satte seg fast et sted?

Men slik var det den gangen: Det vi i dag ville kalt barnearbeid var helt selvsagt, og samspillet mellom dyr og mennesker var en naturlig del av en sunn oppvekst. Og det gikk jo bra.

Denne lille fortellingen er fiktiv. Men den ligger nær opp til virkeligheten. Gjeterinstitusjonen er ikke langt unna vår egen virkelighet, selv om det ikke lenger er vanlig å følge dyra rundt mens de beiter slik man gjorde før i tida.

I disse dager bor mange sauebønder mer eller mindre døgnet rundt i fjøset og tar imot lam der; de er i livets tjeneste dag og natt. Og i disse dager er reinen på vandring mot kalvingslandet. Snart skal reindriftssamene igjen samle dyrene i innhegningene hvor eierne skiller flokkene fra hverandre. Avstanden mellom evangelieteksten og vår egen verden er kanskje ikke stor likevel.

Fortsett å lese «Om gjeterens stemme»