Om Kirkeklokken og kirkeklokkene

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 2.4.2020

Denne uka kommer menighetsbladet Kirkeklokken til en postkasse nær deg. Når du åpner bladet, vil du få en påminnelse om hvor raskt og fullstendig ting har endra seg de siste ukene. Menighetsbladet nevner ikke koronatiltakene med et ord, og annonserer gudstjenester og andre kirkelige arrangement fram til og med juni som om alt er som det pleier.

Realitetene er jo som kjent at ingenting er som det pleier. Men da redaksjonen avsluttet arbeidet med påskenummeret av Kirkeklokken, var Vinterfestspillene ennå ikke avlyst. Skolene var ikke stengt, butikker og kafeer holdt åpent som normalt, og folk reiste til og fra Gardermoen som om ingen hadde hørt om covid-19. Slik er alltid en risiko med utgivelser som har noe trykke- og leveringstid, men vi har vel aldri før opplevd at en utgave av menighetsbladet har blitt så utdatert i løpet av tida fra deadline til ferdig produkt.

Derfor skriver jeg det i klartekst, så ingen trenger være i tvil: Alle gudstjenester som står annonsert i Kirkeklokken er foreløpig avlyst. Ingen vet når kirkedørene åpnes igjen, ingen vet når vi igjen kan samles uten begrensninger. Det vil skje en dag, men akkurat nå gjør vi tjeneste for Gud og mennesker ved å følge rådene fra helsemyndighetene, ved å rette oss etter politikernes bud og forskrifter, og ved å vaske hendene og dørhåndtakene så ofte vi kan.

Situasjonen er den samme i hele landet akkurat nå. Ja, ikke bare i hele landet, i hele verden. For noen dager siden kunne vi se talende bilder fra Vatikanet, der pave Frans holdt en ekstraordinær Urbi et Orbi-velsignelse for en helt tom Petersplass. Verden kunne følge talen hans på nett. Den løsningen tas nå i bruk i flere og flere kirker, og stadig flere kirkestaber lærer seg både Facebook-strømming og videoredigering. Når møteplassene ikke lenger er fysiske, skjer ting via videokonferanseformatet, eller over telefon.

Like før helga kom det en kunngjøring fra Kirkerådet og Bispemøtet. Nå som det ikke feires regelmessige gudstjenester i kirkene rundt om i landet, lyder heller ikke kirkeklokkene. Men de behøver ikke henge tause. Fra og med lørdag innførte man derfor helgeringing fra norske kirker. På lørdag førstkommende vil vi også ringe helga inn med klokkene i Bergstadens Ziir lørdag klokka 17. Vi er ikke alene, selv om vi ikke kan samles fysisk. Klokkene kaller til bønn og hvile. Det er mange blant oss som bruker noen av de åpne timene i kalenderen til bønn, i tillegg til arbeid og søvn.

Neste lørdag er det påskeaften. Da vil vi ringe inn påskehøytida. Basert på enkelte kommentarer skulle en tro at påska er avlyst ettersom hytteforskriften ikke er opphevet. Det stemmer naturligvis ikke. Påska er ikke avlyst, heller ikke hos oss. Vi er i ferd med å produsere fem korte gudstjenester for den stille uke, gudstjenester som vil bli gjort tilgjengelig på nett. Du kan holde deg oppdatert både på dette og på andre aktiviteter og program til inspirasjon for påskeuka på menighetenes Facebookside, altså https://www.facebook.com/dennorskekirkeroros. Lignende ting skjer også nasjonalt, og NRK vil produsere og sende TV-gudstjenester i påska som vanlig.

Så ser vi fram til den dagen da lyden av kirkeklokker igjen kan være et tegn på at vi skal samles, ikke bare i tanke og sinn, men også i kropp og tilstedeværelse. I mellomtida: Vask hendene, hold avstand og ta vare på hverandre.

Om kjærlighet i koronaens tid

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 19.3.2020

Så stoppa verden plutselig opp. Vi i kirkesektoren er like prega av koronatiltakene som alle andre. Alle gudstjenester er avlyst – foreløpig ut mars – og alt barne- og ungdomsarbeid og forenings- og møtevirksomhet avlyst på ubestemt tid. Alt tyder på at vi må forberede oss på ei påske med stengte kirker. Fasteaksjonen (KN-aksjonen) blir digital, basert på Facebook-innsamling og gaver via Vipps. Vårens konfirmasjoner blir utsatt til høsten. Begravelser, dåpshandlinger og vigsler blir fortsatt gjennomført, men bare i lukkede seremonier med et begrenset antall personer til stede; tallet er i skrivende stund femti, men dette kan fort endres.

Når kirkene stenger dørene, påkalles kreativiteten. Menigheter over hele landet utforsker alternative måter å være kirkefellesskap på. Det streames gudstjenester og andakter fra ulike kirkerom, og digital tilstedeværelse på ulike chatte- og meldingsplattformer har plutselig blitt noe av det mest håndfaste vi har.

For den som leter etter digitale uttrykk for kirkeliv, kan jeg anbefale følgende (ikke uttømmende) liste: Oslo domkirke streamer musikkandakter fra kirkerommet hver dag til sin Facebookside. Mariakirken i Bergen har annonsert et lignende tilbud, med andakter som legges ut på Bjørgvin bispedømmes nettsider. Nærbø menighet på Jæren har allerede arbeidet med flerkameraproduksjon og streaming av gudstjenestene sine; du finner dem på nkmedia.no. NRK’s arkiv av TV- og radiogudstjenester får nå skinne som den gullgruven det er. Den norske kirke på Facebook legger ut kortere og lengre videoproduksjoner hver dag, og er definitivt kontoen å følge i disse dager. Sist, men ikke minst: På nettkirken.no finner du et godt etablert digitalt kirkefellesskap, hvor prester og andre kirkeansatte er tilgjengelige på chat og hvor du kan tenne lys og poste på den digitale bønneveggen.

Lokalt vil vi forsøke å holde folket oppdatert på hva som skjer og ikke gjennom våre nettsider (roroskirke.no) og vår Facebook-profil (https://www.facebook.com/dennorskekirkeroros). Vi er ikke å finne på så mange andre digitale plattformer ennå, men kanskje denne korona-perioden er tida da vi skal finne noen nye veier å gå? Enn så lenge: Kirkekontoret er fysisk utilgjengelig, men du kan nå oss på 72419811 eller på post@roroskirke.no. Kontaktinfo til de kirkeansatte finner du på nettsidene våre.

Hvordan skal så kirka være kirke når kirkehusene er stengt? Situasjonen er slett ikke bare håpløs. For, kjære alle sammen, det er dette vi har trent mot. Det er dette hver eneste gudstjeneste i hver eneste kirke, hver eneste samling i kirkelig regi, hver eneste dåp og hver eneste nattverdfeiring har forberedt oss på: Vi skal leve ut nestekjærligheten. Joda, kirkas gudstjenestefeiring har en annen dimensjon også. Vi snakker av og til høystemt om at liturgien er en forberedelse til evigheten hos Gud. Men om vi nå tenker jordnært – og det er vi i aller høyeste(!) grad også kalt til å gjøre – så er det den praktiske, konkrete nestekjærligheten som skal være frukten av alt kirkas liv. Det er det vi preker, det er det vi ber om og for, det er det vi innprenter hverandre, det er det vi sier sakramentene peker mot og leder oss til. Nå blir vi bedt om å leve det vi har lært: Nestekjærlighet i praksis.

Hva er så nestekjærlighet i koronaens tid? Denne kjærligheten som er sterkere enn døden, hvordan viser den seg i våre liv? Akkurat nå kalles vi til ei hard fastetid: Mindre fysisk og direkte kontakt, mindre festing og mindre forbruk. Men det ligger mye nestekjærlighet i god håndvask, i isolasjon for den smitteutsattes skyld, i den gode telefonsamtalen, og i den praktiske tilretteleggingen for den som ikke selv kan gå på butikken. Ta vare på hverandre!

Om en forvrengt visjon

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 5.3.2020

Det er fastetid. Denne førtidagers forberedelsesperioden før påske er en årlig affære, og jeg har stoff liggende om fasten fra tidligere år. I år har jeg resirkulert en tre år gammel tekst med noen konkrete tips til hvordan en kan gjøre fastetida til ei annerledes tid. Den som vil, kan lese teksten på http://tiny.cc/i0fskz.

Et av tipsene jeg lister opp der, lyder:

«Gi bort mer enn vanlig til veldedige formål. En gammel kristen tradisjon sier at i fastetiden skal man gi til alle som ber om det. Det gjelder også for ulike former for «tiggerbrev» fra ideelle organisasjoner. Kirkens Nødhjelp har sin innsamlingsaksjon i fastetiden, i år foregår denne i perioden [29.-31. mars]. Gi! Plutselig vil du oppdage hvor mange verdige trengende du omgir deg med. (Men dersom du får tiggerbrev fra TV Visjon Norge synes jeg du skal holde igjen, selv om det er fastetid.)»

I det siste har plutselig den siste setningen der fått fornyet aktualitet. Det vil si, det sies og gjøres helt sikkert ting på TV Visjon Norge hver eneste dag som er egnet til å forsterke min skepsis mot konseptet, uten at jeg får det med meg; jeg pleier ikke bruke tida mi på kanalens sendinger. Men nå har et klipp fra kanalen nådd massene og mediehusene, etter et innslag med Dionny Baez, en predikant fra Venezuela. Baez snakket om frykten for coronaviruset, oppfordret folk til å gi til kanalen og landet i følgende parole: «Dekk barna dine med et offer. Gi 2020 kroner og tro Gud. Som Guds profet sier jeg: Ingen skade skal skje dem.»

Blant dem som reagerte på dette var Erik Andreassen, pastor i Oslo Misjonskirke Betlehem, som tvitret: «Hva kan man bruke CORONA-frykten til? Samle inn penger til Visjon Norge. […] Dette er anti-kristendom. Grov utnyttelse av evangeliet og av sårbare mennesker. Jeg blir så sint.» Før han la til: «Ikke bruk forvridd og destruktiv teologi til å utnytte sårbare mennesker til å gi penger til en TV-kanal. Dette har ingenting med Guds rike å gjøre. Og den som selv kaller seg «Guds profet» er det aldri.» Mandag denne uka møtte Andreassen, som nyter stor respekt i frikirke-Norge, TV-visjon-gründer Jan Hanvold til debatt i Dagsnytt 18. Hanvold gikk hardt ut, kalte Andreassen «en moderne fariseer», påsto han var forført av «en humanistisk ånd» og at han jobbet godt sammen med Human-Etisk Forbund og «alle andre kristofobe som er imot pinsekarismatikk».

Selv er jeg stolt kristenhumanist. Jeg har aldri gitt en krone til TV Visjon Norge, og kommer aldri til å gjøre det heller. Hanvold og hans kanal preker det de kaller «loven om å så og høste», noe de påstår er bibelsk veiledning. Det et menneske sår, skal det også høste, sier de, og kobler dette direkte til penger og Guds velsignelse. Dette er en teologi jeg, sammen med folk som Erik Andreassen, tar sterk avstand fra.

Klassisk kristen tro har sagt det motsatte av det Hanvold og hans herlighetsteologiske medpredikanter sier, nemlig at Gud nettopp gir oss det vi ikke har fortjent og lar oss høste hvor vi ikke har sådd. Der karma-tankegangen holder mennesker fast i gamle nederlag og feil, kommer Guds nåde som et friskt pust inn i menneskers liv og sier: «Du er mer enn det du ikke fikk til. Ja, du er støv, og du skal vende tilbake til støv. Men det ånder himmelsk over støvet.»

Påskefortellingen, som vi snart igjen skal fordype oss i ei hel uke til ende, sier at ikke engang døden får det siste ordet i et menneskes liv. Ikke fordi mennesket kan gjøre noe fra eller til, men fordi Gud selv kjenner døden og mørket fra innsida, og kan holde fast i oss selv der.

Selv kan jeg ikke si så mye fra eller til om coronaviruset. Det må vi overlate til helsemyndighetene. Men det jeg tør si, er at Gud er hos oss igjennom alt, alle dager, enten vi er syke eller friske, og elsker oss med en uendelig kjærlighet uansett hva vi har sådd eller ikke. Jeg har ingen egen TV-kanal hvor jeg kan si dette. Men jeg kan skrive om det i Ljomen.

Om lin og lengsel

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 20.2.2020

«Lin og lengsel» – det var overskriften for årets Fôrbondemesse under den 167. Rørosmartnan. Linet var også tema under åpningsseremonien på Malmplassen tirsdag, og tablået som ble framført der bar den samme tittelen: «Lin og lengsel».

Det er mer enn bare alliterasjonen som knytter de to ordene sammen. Teologisk og religionshistorisk er det et nært slektskap mellom dem. Så lenge menneskene har dyrket og vevd lin, har linstoff blitt tillagt sakral betydning. I Det gamle testamente leser vi at prestene som gjorde tjeneste i tempelet skulle være kledd i lin. Det finnes også lange og rike tradisjoner knyttet til linet i norrøn tro og kultur. I norsk kirkehistorie var det lenge vanlig å veve alterduker av lin.

Linet har altså hatt en kultisk funksjon. Når mennesket skulle nærme seg Mysteriet, det vi kaller Gud, og skulle gå inn i det stedet og det rommet hvor ord og erfaring på mange måter kommer til kort, da var prest og helligsted svøpt i lin. Så kan man spørre: Hvilket ord er bedre egnet til å beskrive denne følelsen, den religiøse søken, enn nettopp ordet lengsel?

Augustin av Hippo, en av oldkirkens største teologer, har i sitt kjente verk Bekjennelser formulert en vakker bønn til Gud. Den lyder slik: «Du har skapt oss til deg, og vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg.» Slik tolkes den religiøse lengsel, ja, egentlig all lengsel, som et bånd mellom mennesket og Gud, skapningen og Skaperen. Lengselen er et bånd som knytter hjertet vårt til et noe, til Den Andre. Troens påstand er at denne Andre virkelig er, og at vår lengsel ikke bare er et slag i luften.

I vår egen salmetradisjon finner vi det samme motivet igjen i teksten til «Fager kveldsol smiler», hvor det står: «Så mitt hjarta stundar, bankande i barm, til eg eingong blundar i Guds faderarm».

Også i døden har mennesket valgt linet. I det gamle Egypt brukte man lin til å svøpe mumier. I Johannesevangeliet leser vi at etter Jesu oppstandelse, lå linklærne han hadde vært svøpt i igjen: «[D]en andre disippelen løp fortere enn Peter og kom først. Han bøyde seg fram og så linklærne ligge der, men gikk ikke inn i graven. Simon Peter kom nå etter, og han gikk inn. Han så linklærne som lå der, og tørkleet som Jesus hadde hatt over hodet. Det lå ikke sammen med linklærne, men sammenrullet på et sted for seg selv.» (Johannes 20:4b-7)

Noe av den aldri svinnende fascinasjonen for likkledet i Torino handler nettopp om dette, at det er vevd av lin. Det svarer derfor til beskrivelsen av det slag stoff Jesu legeme var svøpt i.

Linstoffet forteller altså en historie, en historie om eksistensiell lengsel, om tro og om håp. Ja, det bærer i seg mye kjærlighet også, når vi tenker etter. Det er som om ordene til Olav H. Hauge er vevd inn i det, ordene om den lengselen vi bærer på, håpet, drømmen:

Det er den draumen me ber på
at noko vedunderleg skal skje,
at det må skje – at tidi skal opna seg,
at hjarta skal opna seg,
at dører skal opna seg,
at berget skal opna seg,
at kjeldor skal springa –
at draumen skal opna seg,
at me ei morgonstund skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um.

Om Pushwagner

Lørdag 16. november 2019 var jeg invitert til å komme med noen betraktninger og tolkningsperspektiver på Pushwagners kunst under åpningen av Røros Kunstformidlings Pushwagner-salgsutstilling. Det begynner å bli en stund siden. Her kan du lese det jeg sa.

***

Skjønnheten skal frelse verden! Dette sitatet kommer jeg stadig tilbake til når jeg skal si noe om den estetiske dimensjonen ved tilværelsen. Det er et ypperlig slagord for kunstens plass i kirkerommet, for eksempel, for musikken, for arkitekturen og for det visuelle. Det blir fort så mange ord i den virksomheten jeg opererer innenfor, og ordene har det med å lukke seg om seg selv og stenge igjen der hvor livet ligger åpent. (Og dermed stilles vi allerede innenfor et paradoks, for det er ordene jeg tyr til også i dag, enda det er kunsten som er den egentlige gjenstanden som samler oss.) Kunsten, derimot, er flerdimensjonal, den er interaktiv på en helt uovertruffen måte. Den lukker seg ikke om seg selv, den stenger seg ikke inne, den er ikke innkrøkt om sitt eget: Den er inviterende, den er involverende, og den er ikke-avslutta. Vi kan stadig vende tilbake til den, vi kan stadig lese noe nytt inn i den og ut av den. Vi kan stadig lære noe nytt av den, både om kunstneren, om oss selv og om livet og virkeligheten – for å bruke de virkelig store ordene.

Skjønnheten skal frelse verden. Det er altså ikke et bibelsitat, dette, selv om det er innmari godt sagt. (Jeg kan sitere andre kilder enn Den store kloke boka også, nemlig, med tilslutning, både litterære kilder og kunstneriske uttrykk i andre former.) Det er Dostojevskij som har formulert påstanden. Han har lagt ordene i munnen til fyrst Mysjkin i romanen Idioten. Skjønnheten skal frelse verden.

Når noen spør når i menneskets utvikling vi tok steget over fra apenes rekker og ble mennesker, når arten menneske faktisk sto fram på historiens scene, da pleier jeg å foreslå at vi skal se etter estetiske spor. De første hulemaleriene, for eksempel, eller de første tegnene på rituell praksis, så som praksisen med å begrave sine døde artsfrender. Kunst og kultur er et tegn på menneskelighet, på en helt annen annen måte enn ganglag eller evnen til å lage og bruke verktøy. Og det er jo det fascinerende: Allerede på et stadium der vi bodde i huler, slo hverandre med klubber, drev med konerov og knapt hadde begynt å ha på oss klær – OK, det er mulig fantasien trekker meg i litt ville retninger nå, men omtrent slik tror jeg det var den gangen – på et tidspunkt der språket ganske besto av mer eller mindre gutturale gryntelyder for alt hva jeg vet, allerede den gangen produserte noen av våre forfedre og formødre vakker kunst i form av hulemalerier og enkle helleristninger. Vi fortalte historier: Om jakt, om store dyr, om fellesskapets evne til å ta opp kampen mot det som truet livet.

Skjønnheten skal frelse verden. Jeg tror det er sant. Jeg tror det er i kunsten vi finner oss selv. Kunsten fanger inn noe av det dypeste i erfaringen av det å være menneske, og det frigjør potensiale i oss som ellers aldri ville kommet ut av steinalderhulene.

Men da melder altså spørsmålet seg: Hva er skjønnhet? Kan det absurde være skjønt og vakkert? Hva med det stiliserte? Hva med det parodiske? Og hva med det rett ut sagt stygge? Kan det også bære på en form for estetikk som kan forvandle liv, også til det bedre, det modne, det sunne?

Fortsett å lese «Om Pushwagner»

Om det grønne, glitrende tre

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 23.1.2020

Bibelen består av et helt bibliotek bøker, sekstiseks i tallet. Bøkene er skrevet av ulike forfattere på ulike steder til ulike tider over et tidsspenn på rundt regnet tusen år. Midt i hele denne boksamlingen løper én sammenhengende fortelling fra første til siste side. Denne store fortellingen begynner i en hage og ender i en by. Slik er også historien om menneskets utvikling, den som begynner med at våre forfedre klatrer ned fra trærne og begir seg ut på Afrikas savanner, og fram til dagens eskalerende urbanisering og teknologisering.

Ved ytterpunktene av denne fortellingen står et tre. Livets tre, som vokser midt i Edens hage, vokser nemlig ifølge Johannes’ åpenbaring også i Det nye Jerusalem. Dette mytiske treet er et symbol for Guds nærvær. Gud er livets kilde.

I middelalderens mysteriespill, folkelige dramatiseringer av bibelhistorien, hendte det man hentet inn Livets tre. Når så skjedde, var det naturlig å velge et eviggrønt tre til rollen. Treet ble pynta med epler – til minne om den hendelsen med Adam og Eva i Edens hage dere vet, selv om Livets tre altså var det treet de ikke rakk å spise av – og av og til også med oblater; det siste var for fruktene som seeren Johannes påstår dette treet bærer tolv ganger i året.

Så gikk hundreårene. Etter reformasjonen tok tyske protestanter med seg disse paradistrærne inn i julefeiringa. Og med det, kjære leser, har vi sporet opprinnelsen til det kristne juletreet. For slik er juletreet symbolske tolkning: Juletreet er livets tre. Det vokser ut av en korsformet fot, til minne om det treet Jesus døde på da han vendte død til liv. Her blir mytene levende. I gamle legender heter det at korset var tømret av treverk fra livets tre i Edens hage.

I overgangen mellom jødisk og kristen tradisjon finnes eksempler på at livets tre tolkes eller framstilles symmetrisk, med parallelle greiner som svinger ut parvis ut fra stammen og strekker seg oppover. Med tre par greiner får treet en form som svarer til menorah’en, den syvarmede jødiske lysestaken. Slik oppstår en forbindelse også mellom disse symbolene. De syv lampene som brant i tempelet, skulle minne om den levende Guds nærvær. (Dette er for øvrig tolkningen av lysene som brenner på altrene i kristne kirker den dag i dag.)

Det var derfor bare naturlig at juletreet etter hvert også ble pynta med levende lys. I toppen av treet plasserte man en stjerne, til minne om stjernen som ledet vismennene til Jesusbarnet. Glitter symboliser himmelens herlighet som strålte rundt englene på Betlehemsmarken. Eplene ble etter hvert erstattet av stiliserte kuler; disse kan også stå for jorda og menneskene der som Gud elsker så høyt. Hjerter fikk sin naturlige plass på treet, sammen med lenker og flagg (som symboliserer samhold) og fugler (som symboliserer Den hellige Ånd).

Er det lenge siden du kasta ut juletreet? Kanskje er du som ham jeg kjenner som insisterer på å la treet stå helt til Kyndelsmesse (40. juledag), altså 2. januar? Eller kanskje du er av den mer (post)moderne typen som synes det skal ut før nyttår? Hjemme hos oss forsvant treet ut en gang mellom trettende- og tjuendedagen, før Tjuendedags-Knut kom og jaga resten av jula ut. Søndag 12. januar (nittende dag jul) feira folket gudstjeneste rundt juletreet i Hitterdal kapell, og med det var den kirkelige julefeiringa over for denne gang. Men den fortellingen treet vitner om, lever i kirkas liturgier hver eneste søndag hele året.

Om årsoppgjøret 2019

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 9.1.2020

Tjue nitten er historie, tjue tjue brått en realitet. Vi skriver januar, måneden for tilbakeblikk. I kirka, som i alle andre organisasjoner, sitter ansatte bøyd over statistikk og årsrapporter. Siden dette også gjelder meg, tenkte jeg å benytte anledningen til å dele noen helt ferske årstall med dere; ikke årstall som i tjue nitten eller tjue tjue, men tall fra det året som akkurat har gått over i historien.

I tjue nitten ble det holdt til sammen to hundre og åttini arrangement i kirkene i Røros kommune. Bruk et sekund av dette nye året og la det tallet synke inn: Brekken, Glåmos, Hitterdal og Røros menigheter åpnet kirkene for folket til sammen 289 ganger i løpet av årets 365 dager. Det er et sted mellom fem og seks ganger i uka, det. I kategorien «arrangement» inngår en bred vifte hendelser: Konserter, musikkandakter, vigselshandlinger, gravferder og (naturligvis) gudstjenester. De siste var det holdt akkurat ett hundre av. Til sammen var det litt over tretti tusen kirkebesøk på disse tohundreogåttini samlingene – 30.397 for å være helt nøyaktig – noe som betyr et snittframmøte på ett hundre og fem personer.

Myten om de tomme kirker burde dermed kunne legges bort en gang for alle.

Om vi går litt nærmere inn på tallmaterialet, ser vi at det var til sammen 8.238 personer på de allerede nevnte 100 gudstjenestene. Noen har naturligvis vært der flere ganger, uten at vi kan finregne på det; vi fører ikke frammøtelister (heldigvis!). Det gir igjen et snitt på 82 personer. Om vi holder bygdene utenfor og ser bare på Røros, det største soknet med den største kirka, finner vi det var 6.804 gudstjenestebesøk på 60 gudstjenester, altså i snitt 113 pr. gudstjeneste.

Nå vet jo alle at enkelte dager er bedre besøkt enn andre. Så la oss nå holde julaften (1.550 personer) og konfirmasjonsdag (757 personer) utenfor for Røros’ del. Da sitter vi igjen med 4.497 gudstjenestedeltakere på 57 gudstjenester. Det betyr et gjennomsnitt på 79 gudstjenestedeltakere. Uke etter uke, søndag etter søndag – og plutselig var det gått et år.

Igjen: Vi får stadig høre at kirkebesøket er så dårlig i våre dager. Jeg er bare førtito år ung, og husker ikke så mye av hvordan det var før i tida, men kan rapportere om at ryktene om kirkas død (fortsatt) er sterkt overdrevet.

For den som vil ha flere tall, kan vi melde om 11.320 publikummere på de til sammen 72 konsertene, om 17 vigsler med 988 feststemte og glade gjester til stede, og om 80 kirkelige gravferder med til sammen 8.843 familie venner og andre som tok det siste farvel.

Røros kommune har nær 5.600 innbyggere. Det betyr at hver innbygger i kommunen her rundt regna 5,4 kirkebesøk i løpet av året, alt inkludert. Nå er det naturligvis forskjell på både motivasjon og opplevelse i det å følge et familiemedlem til graven, å rusle til kirke en søndagsmorgen fordi en hører kirkeklokkene kalle, eller å betale fem hundre kroner for en konsertopplevelse i verdensklasse i Ziiren. Men folkekirka favner alt dette. Og årsoppgjøret for 2019 bekrefter for oss som arbeider i denne kirka at kirka både lever og leverer.

Og det aller fineste? Som prest må jeg svare med å peke på de førtini dåpshandlingene. De minner oss om at kirka ikke bare er fjoråret, men at den også har en framtid som kommer oss i møte her og nå. Jeg gleder meg til å se hva framtida vil bringe.

PS: I tillegg til alt det som er lista opp her, hadde kirkene en del turistbesøk utenom konserter og kirkelige handlinger. Og da har vi ikke begynt å snakke om Menighetshuset. Godt nytt år!