Feeds:
Innlegg
Kommentarer

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 19.10.2017

Jeg var et lesende barn. Det var Donald som hjalp meg i gang. Ikke Trump, altså, men Duck. Mine foreldre leste Donald-historier for meg, og jeg lærte dem mer eller mindre utenat. Neste steg besto i å avkode den memorerte teksten i bokstavene på tegneseriesidene. De Donald-bladene vi leste den gangen hadde tekst i STORE BOKSTAVER. De små lærte jeg ikke skikkelig før et stykke uti første klasse.

Noen barn trives bedre på skolen enn andre. For min del var skolearbeidet lystbetont. Jeg likte å lese, jeg likte å skrive, jeg likte å regne, jeg likte å arbeide med oppgaver. Ikke minst: Jeg syntes det var spennende å lære nye ting. Det siste synes jeg ennå; jeg blir stadig overraska over hvilke tema som blir interessante når jeg bare får gravd litt i dem.

Det hender jeg leser intervjuer med A-, B- eller C-kjendiser som kommer med utsagn av typen «Jeg var nok ikke den enkleste eleven å ha med å gjøre på skolen.» Sånt har jeg aldri kjent meg igjen i, ei heller blitt så veldig sjarmert av. Jeg var et relativt veloppdragent, lydig og skoleflinkt barn. Bøkene er dessuten fortsatt mine venner. Jeg tror det er sant som George R.R Martin har skrevet et sted: Den som leser, lever tusen liv før han dør; den som ikke leser, lever bare ett.

Derfor er det ikke vanskelig for meg å ane noe av den krisen det er å ikke kunne lese i det hele tatt. Analfabetisme tar ikke bare de tusen liv fra deg, den reduserer dessuten mulighetene i det ene livet dramatisk. Vil du ta framtida fra en nasjon, skal du ta skolen fra barna.

Søndag 22. oktober er dagen for årets TV-aksjon. I år går pengene som samles inn til UNICEF og deres arbeid for å sikre skolegang for barn i krigsherjede områder. De fem fokuslandene – Colombia, Mali, Sør-Sudan, Syria og Pakistan – sliter med ulike utfordringer. Men det de har felles er at år med krig og konflikt har ført til massive ødeleggelser på skolebygg og annen infrastruktur samt sendt både elever og lærere på flukt i ulike retninger. Såkalt «brain drainage» er i det hele tatt et stort problem når krig og konflikt herjer. Dette er også en måte å ta framtida fra et samfunn på: Med lærere og andre akademikere forsvinner ikke bare kunnskapen om fortida, men også mulighetene til å ta de riktige grepene for framtida. Jeg tror ikke barn i Syria har noe særlig tilgang på Donald-blader heller.

Denne torsdagen får du derfor følgende oppfordring, klart og tydelig: Ta ut rikelig med kontanter før søndag, og ta godt imot bøssebærerne som banker på hos deg. «Hvert barn er en mulighet» sier UNICEF. Kanskje var du som meg og fant deg lett til rette på skolen. Eller kanskje kjente du mer av C-kjendisens skoletrøtthet i kroppen. Enten det nå var slik eller sånn: Vær med og gi framtida tilbake til et barn et sted i verden, du også.

 

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 5.10.2017

Eg berre spøre, eg.

Kem va da so eigde jordo på Adam
si tid? Og kem e da so eige jordo
no?

Ka e da so har skjedd midt i mydlo?

(Oskar Stein Bjørlykke: Stein Klure)

Denne høsten markerer Røros menighet, sammen med resten av Den norske kirke, at det har gått fem hundre år siden starten på den idéhistoriske omkalfatringsprosessen vi kaller reformasjonen. Markeringen skjer gjennom en serie på fire temagudstjenester.

Den første gudstjenesten, som ble feiret i slutten av august, hadde Nåden alene som tema. Preken handlet om avlatshandelen, altså den tematikken hele reformasjonen sprang ut av. Den som vil lese prekenen kan finne den på http://wp.me/p4b9F-Ya. For den som ikke vil lese hele kommer en kortversjon her:

Martin Luthers uenigheter med pave og kirkeledelse begynte i en diskusjon om hvorvidt det gikk an å kjøpslå med Gud. Luthers svar var tydelig: Gud er suveren. Alle de gode ting som Gud gir oss er gaver. Og en gave er som kjent noe man ikke betaler for. Du kjøper den ikke, for da er den ingen gave. Dette er grunnmuren, på sett og vis, i det som kalles reformatorisk kristendom: De grunnleggende tingene i livet kommer til oss som gaver.

Søndag 17. september, midt i perioden som var satt av til Røros kommunes klimadager, var tida kommet for den andre temagudstjenesten. Denne hadde fått overskriften Skaperverket er ikke til salgs. (Disse temaene er fastlagt av Det lutherske verdensforbund, som er et fellesskap bestående av lutherske kirker i nærmere hundre land verden over.) Så da hentet vi fram igjen gave-motivet i kirka. Livet er gave. Skaperverket myldrer av liv og muligheter, og er i seg selv en gave. Vår plass i dette er også en gave. Guds gave.

Men, sa vi så, da følger det av dette at skaperverket strengt tatt ikke er vårt. Vi er riktignok plassert her, midt i det, for å passe på det, for å dyrke og passe hagen som det står et sted i Skriften, for å være Guds gartnere, rett og slett. Men det betyr ikke at vi kan skalte og valte med skaperverket akkurat slik vi selv vil. I haven er det både gave og oppgave. Vi står ansvarlige, overfor Gud, overfor hverandre og overfor de som kommer etter oss.

Jeg er – sikkert ikke overraskende! – blant dem som tror at dette perspektivet fortsatt har noe for seg, selv om det har gått fem hundre år siden Luther og godt over to tusen år siden skapelsesmytene i Det gamle testamente fant sin endelige form.

Fortsett lesing »

Om biskop Herborg

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 21.9.2017

Menighetene i Nidaros har fått ny biskop. Hun heter Herborg Oline Finnset. Før hun ble utnevnt til biskop var hun prost i Strinda. Blant en rekke gode kandidater ble hun til slutt løftet fram som den ene.

I biskop Herborg får vi som er prester i Nidaros bispedømme en ny sjef. Jeg ser fram til å være en del av kollegiet hennes. Jeg tror hun kommer til å lede oss på en både trygg og tydelig måte. Og jeg kjenner at jeg er både stolt og glad over å være en del av ei kirke – Den norske kirke – hvor nettopp Herborg kan bli toppleder.

Den verdensvide kristne kirke er en nokså brokete forsamling. Annet er kanskje ikke å vente; vi snakker tross alt om en tredel av verdens befolkning, sånn røfflig. En ting har vi likevel felles, vi som regner oss som en del av kirka, midt i all verdens uenighet: Vi vender oss til fortellingen om Jesus Kristus når vi skal lete etter svar på spørsmålet om hvilken Gud vi tror på. Kristendom er, kort og godt, en tro som sier at Jesus fra Nasaret viser oss Gud på avgjørende måter.

En Gud som tilgir sine fiender? En Gud som velger seg de fattige og utstøtte framfor de rike og populære? En Gud som krysser sosiale og kulturelle grenser for å se det enkelte menneske? En Gud som går inn for å knuse døden innenfra? Sånt kan man ikke uten videre filosofere seg fram til. I fortellingen om Jesus er det likevel en sånn Gud vi ser. Kristen tro begynner der, og tar så ting derfra.

Men hva har dette med biskop Herborg å gjøre? Jeg kommer til det nå. For: På samme måte som Jesus Kristus viser oss Gud, er kirka et sted som på ulike måter skal vise oss Jesus. Og da betyr det selvsagt en hel del hvilke ledere vi har. Kirkelige ledere er ikke bare administratorer. De er også liturger, hvilket betyr at de er aktører i et symbolunivers der Jesus skal bli synlig.

Fortsett lesing »

klure8og9

fra Oskar Stein Bjørlykke: Hans Klure (Samlaget: 1974)

 

Preken under temagudstjeneste for reformasjonsjubileet 1517-2017 i Bergstadens Ziir søndag 17. september 2017 under overskriften Skaperverket er ikke til salgs.

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:

Jesus sa:

«Hver den som hører disse mine ord og gjør det de sier, ligner en klok mann som bygde huset sitt på fjell. Regnet styrtet, elvene flommet, og vindene blåste og slo mot huset. Men det falt ikke, for det var bygd på fjell.

Og hver den som hører disse mine ord og ikke gjør det de sier, ligner en uforstandig mann som bygde huset sitt på sand. Regnet styrtet, elvene flommet, og vindene blåste og slo mot huset. Da falt det, og fallet var stort.»

Da Jesus hadde fullført denne talen, var folket slått av undring over hans lære.

(Matteus 7:24-28)

Slik lyder det hellige evangelium.

Først når det siste treet er kuttet ned,
først når den siste elven er forurenset,
først når den siste fisken er fanget,
først da
vil mennesket finne ut
at penger ikke kan spises.

Slik lyder et visdomsord fra nordamerikansk indiansk tradisjon. Opphavsmannen er ukjent.
Enkelte kilder krediterer abenaki-indianeren Alanis Obomsawin.
Innsikten i konklusjonen er uansett ikke til å ta feil av:

først da
vil mennesket finne ut
at penger ikke kan spises.

Denne høsten feirer vi at det er fem hundre år
siden reformasjonens spede begynnelse.
Det gjør vi gjennom en serie på fire temagudstjenester.
Den første gudstjenesten, som vi feiret for tre uker siden,
hadde Nåden alene som tema.
Da handlet prekenen om avlatshandelen,
det temaet som hele reformasjonen sprang ut av.
Kort fortalt:
Martin Luthers uenigheter med pave og kirkeledelse
begynte i sin tid i en diskusjon om det gikk an å kjøpslå med Gud.
Protestantenes svar var tydelig:
Gud er suveren.
Alle de gode ting som Gud gir oss er gaver.
Og en gave er som kjent noe man ikke betaler for.
Du kjøper den ikke.
For da er den ingen gave.

Så dette er grunnmuren, på sett og vis:
De grunnleggende tingene i livet kommer til oss som gaver.

Fortsett lesing »

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 7.9.2017

Forrige Prestepreik var viet slagordet om at religion og politikk ikke skal blandes sammen. Jeg påsto at troende mennesker ikke slutter å være troende når de arbeider med politikk, og at politiske valg også sier noe om dypstrukturer i den tro folk bekjenner seg til.

Leser vi slagordet fra en litt annen vinkel er det samtidig åpenbart noe i det. For det kan ikke herske mye tvil om at vi snakker på en annen måte om ting i kirka enn det vi gjør på et politisk møte. Politikk angår hele polis, hele bystaten og alle som bor der. Det innebærer at heller ikke politikken kan sektoriseres bort fra grupper av mennesker. Et sunt demokrati gir rom for minoritetene, også på livssynssida. Dette må påvirke måten vi prater politikk på.

Det stedet eller den sfæren hvor vi prater og gjør politikk kalles offentligheten. Offentligheten er et fellesrom. Men dette rommet er likevel ikke hele huset, for å bli i bildet; det er mer som en hall eller et forværelse med åpninger til andre rom i huset som vi beveger oss imellom. Disse rommene kan i sin tur ha egne mer spesialiserte funksjoner og dertil tilhørende språk. Noen ganger hører og ser vi ting gjennom åpningene, for dørene er ikke lukket. Men når vi møtes i fellesrommet kan vi likevel ikke forutsette at alle er like godt kjent i alle rommene. Derfor må vi legge til side internt språk og heller formulere standpunktene våre på en måte som er så allment tilgjengelig som mulig. Samtidig som vi gjør dette, kan vi være bevisste på hvordan de samme ordene klinger under de høye hvelvene i de store rommene vi har hentet dem med oss fra. De viktigste tingene i livet er større enn oss selv.

Fortsett lesing »

Om nåden alene

Preken under temagudstjeneste for Reformasjonsjubileet 1517-2017 i Bergstadens Ziir søndag 27. august 2017 under overskriften Nåden alene.

Det står skrevet i brevet til efeserne:

Dere var en gang døde på grunn av misgjerningene og syndene deres. Dere levde i dem på den nåværende verdens vis og lot dere lede av herskeren i himmelrommet, den ånd som nå er virksom i de ulydige. Ja, vi levde alle en gang som de. Vi fulgte lystene i vårt eget kjøtt og blod og lot oss lede av det og av våre egne tanker. Vi var av naturen vredens barn, vi som de andre.

Men Gud er rik på barmhjertighet. Fordi han elsket oss med så stor en kjærlighet, gjorde han oss levende med Kristus, vi som var døde på grunn av våre misgjerninger. Av nåde er dere frelst. I Kristus Jesus har han reist oss opp fra døden sammen med ham og satt oss i himmelen med ham. Slik ville han i de kommende tider vise hvor overstrømmende rik han er på nåde, og hvor god han er mot oss i Kristus Jesus. For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal skryte av seg selv. For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem.

(Ef 2:1-10)

Slik lyder Herrens ord.

I

Det var en gang – sånn begynner alle gode historier, gjør de ikke? – det var en gang en hønsegård, og i denne hønsegården var det mange høner og en eneste hane.

Hanen syntes sjøl han var den viktigste, ikke bare i hønsegården men kanskje også i hele verden. For hver eneste morgen, mens verden ennå lå i mørke, sto han opp og gikk ut av hønsehuset. Og så begynte han å gale. Og så sto sola opp.

Og hanen tenkte: Sånn er det. Jeg galer, og sola står opp. Det er derfor der skjer. Han var så stolt som bare en hane kan være.

Men så en dag skjedde det noe. Hanen ble forkjøla. Og han mista stemmen. Tenk det! Uansett hvor mye han forsøkte, kom det ikke annet enn ett forsiktig hkr fra halsen hans. Dette var krise. For hva ville skje nå? Dersom han ikke kunne gale, da ville jo verden bli liggende i mørke!

Hanen ble liggende våken hele natta. Så kom den tida da han pleide å stå opp. Halsen verket verre enn verst, men det var jo ikke annet å gjøre enn å skride til verket. Så han listet seg ut og strakte hals og — hkr! hkr! Det var alt. Ingen stemme, ingen lyd, ingen fanfare.

Og likevel: Der sto sola opp! Og det gikk opp for hanen hvor feil han hadde tatt. Det var ikke han som fikk sola til å stå opp allikevel. Sola gjorde visst som den ville, med eller uten ham. Og nå sendte den sine varmende, livgivende stråler utover verden.

Så flau og fortvila han ble! Han løp strakt og gjemte seg i dem mørkeste kroken av hønsehuset, skamfull over sin egen forfengelighet.

Men snart samlet hønene seg rundt ham. De var kloke fugler, og de sa det som måtte sies. Du har sånn en vakker stemme! sa de. Selvsagt skal du fortsette å gale. Ikke fordi du får sola til å stå opp, men i takknemlighet til sola som har stått opp og som gir oss livet av seg selv. Du skal vitne om sola og om gleden med stemmen din.

Og så gjorde hanen nettopp det.[i]

II

Fem hundre år. Så lenge er det siden. Den 31. oktober 1517 offentliggjorde Martin Luther, teologiprofessor og munk, 95 teser – 95 spissformulerte påstander – om avlaten, i Wittenberg; den folkelige overleveringa vil ha det til at han spikret tesene opp på kirkedøra. Han inviterte til offentlig diskusjon om disse tesene, disse påstandene, med andre ord: en debatt om ett enkeltspørsmål i teologien. Denne diskusjonen tok ganske snart helt fullstendig av, og plutselig hadde Luther en meta-debatt. Det ene spørsmålet rev med seg en rekke andre. Det som fulgte skulle forandre kirka i Europa for alltid.

Og kjernen i alt dette, den diskusjonen som det hele begynte med, handlet i grunnen om det samme som den historien jeg nettopp fortalte, om hanen og sola. For å se hva dette handlet om, må vi grave litt i historien sammen. Se litt mer på detaljene. Heldigvis er sola oppe, og lyset er godt. Jeg tror dette fortsatt er forståelig, selv om det samtidig er fremmed, for oss postmoderne mennesker fem hundre år senere.

Fortsett lesing »

Om religion og politikk

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 24.8.2017

Kjære velger: Velkommen til sokneprestens valgomat! Svar på noen få spørsmål om tro og tvil, og vips! så får du opp ei liste over politiske partier, rangert etter hvor godt programmene deres passer nettopp din innsikt i kristen tro.

For det er jo sånn det fungerer, er det ikke, at kristne mener politiske løsninger kan leses rett ut av sidene i Bibelen?

Vi prøver igjen. Kjære velger: Velkommen til sokneprestens valgomat! Her stilles det kun ett eneste spørsmål: Skal religion og politikk holdes adskilt?

«Religion og politikk hører ikke sammen.» Det høres så enkelt ut. Men så enkel og kategorisk er sjelden virkeligheten. (Derfor er det også en fare for at denne valgomatens rangering av de politiske partiene kan bli noe rotete; det skal vi straks komme tilbake til.)

Fortsett lesing »