Om bålet og hjertespråket

Preken i Bergstadens Ziir på Samefolkets dag, 6. februar 2019:

51816538_328153367829563_8441391898232356864_n
Foto: Toini Bergstrøm

Gosse gaadtan båetieh, dållem vuejnieh, jïh guelieh laejpieh sjïjli nelnie. «Buektede guelijste mejtie aadtjegh åådtjeme», Jeesuse jeahta. Simon Pïehtere vïnhtsese vaadtsa jïh viermiem gaadtan geasa. Dïhte stoere guelijste dïeves, stoereluhkie-vïjhteluhkiegolme guelieh desnie. Jalhts dan jïjnjh guelieh, viermie ij gajhkenh. Jeesuse dellie learoehkidie jeahta: «Båetede byöpmedidie!» Ij gie learoehkijstie doesth gihtjedh: «Gie datne?» Daejrieh badth Åejvie dïhte. Dellie Jeesuse båata, laejpiem vaalta jïh dejtie vadta, gueliem aaj.

Da de var kommet i land, så de et bål der, og det lå fisk og brød på glørne. «Kom hit med noen av de fiskene dere nettopp fikk», sa Jesus til dem. Simon Peter gikk da om bord i båten og trakk garnet i land. Det var fullt av stor fisk, ett hundre og femtitre i alt. Men enda det var så mange, revnet ikke garnet. Jesus sa til dem: «Kom og få mat!» Ingen av disiplene våget å spørre ham: «Hvem er du?» De visste at det var Herren. Så gikk Jesus fram, tok brødet og ga dem, det samme gjorde han med fisken.

(Johannes 21:9-13)

I

Dålle! Det ene lille ordet vekker minner og følelser i meg. Gode minner og gode følelser. For noen år siden var jeg så heldig å få lese litt sørsamisk på Røros videregående, i regi av Samisk høgskole. En av temasamlingene jeg fikk være med på, hadde som overskrift vaeresne – til fjells! Og da var dålle – bålet – et av undertemaene. Vi gikk tur til en gammel boplass like over på svensk side. Der tente vi bål, og så kokte vi prihtjege, og jeg pugga frasen manne sïjhtem prihtjegem jovkedh helt til den satte seg i ryggmargen. Og så satt vi der, ved bålet, og nøt naturen, stillheten, varmen, røyken, kaffen, kjøttet og osten. Ordet dålle vekker alle disse minnene i meg, fra en veldig fin dag med veldig fine folk.

I dagens evangelietekst dukker det opp et dålle – et bål. En kullild på stranda. Det er Jesus som har tent den. Peter og de andre disiplene samles der, ved stranda, rundt bålet, sammen med ham. Dette var like etter at Jesus hadde stått opp i fra de døde, fortelles det. Og jeg tror kanskje nettopp bålet vekket noen minner i apostelen Peter, noen minner som ikke bare var gode. Den forrige gang vi hører om en slik kullild, et bål, i evangeliefortellingen, er i fortellingen om natt til Langfredag. Jesus har blitt tatt til fange. Han blir ført til yppersteprestens hus. Der har Peter skjult seg blant folket og står og varmer seg ved kullilden. Så er det noen som sier: «Du var sammen med Jesus!» Og så nekter Peter. Tre ganger. Og så blir Jesus ført ut av forhørsrommet. Og Peter vet at Jesus vet – at han har svikta ham.

Men nå, på stranda, er Jesus der. Og inviterer Peter inn i varmen. Og Peter får legge fra seg det som er vanskelig, og han får reprogrammere minnebanken sin, legge noen nye og gode minner, gode øyeblikk, oppå det gamle og såre og vonde. En veldig fin dag med veldig fine folk.

Og fra nå av vil dålle minne Peter om en av de fineste dagene i hans tid sammen med Jesus, sammen med den korsfestede og oppstandne Jesus.

II

Dette med minner og språk og ord og lukter og lyder er fascinerende. Måten vi mennesker danner minner på, og hvordan disse minnene former oss, og hvordan vi forteller fortellingen om oss selv…

I dag, på denne flotte dagen, Samefolkets dag, hadde jeg det store privilegium å få holde morgenandakten i NRK radio. Der snakka jeg om språk og om minner og om hvem vi er, om det jeg kaller for hjertespråket. Jeg tenker at de ordene jeg sa da, de kan godt sies her og nå også. Så nå kommer jeg til å gjenta noe av det jeg sa i radioandakten; det er fint å kunne sitere seg selv også noen ganger, ikke bare andre. Fortsett å lese «Om bålet og hjertespråket»

Om rørt vann, omsorg og nærvær

Preken i Bergstadens Ziir, 5. søndag i åpenbaringstiden, 3. februar 2019:

Det står skrevet i evangeliet etter Johannes:

Etter dette kom en av jødenes høytider, og Jesus dro opp til Jerusalem. Ved Saueporten i Jerusalem ligger en dam som på hebraisk heter Betesda. Den er omgitt av fem bueganger. Der lå det en mengde mennesker som var syke, blinde, lamme og uføre. De ventet på at vannet skulle komme i bevegelse, for en engel fra Herren steg fra tid til annen ned i dammen og rørte opp vannet. Den første som steg ned i dammen etter at vannet var blitt rørt opp, ble frisk, uansett hvilken sykdom han hadde.

Det var en mann der som hadde vært syk i trettiåtte år. Jesus så ham ligge der og visste at han hadde vært syk lenge, og sa til ham: «Vil du bli frisk?» Den syke svarte: «Herre, jeg har ingen som kan få meg ned i dammen når vannet blir rørt opp. Og når jeg kommer fram, går alltid en annen uti før meg.» Da sier Jesus til ham: «Stå opp, ta båren din og gå!» Straks ble mannen frisk, og han tok båren sin og gikk.

Men det var sabbat denne dagen, og jødene sa til ham som var blitt helbredet: «Det er sabbat, du har ikke lov til å bære båren.» Han svarte: «Han som gjorde meg frisk, sa: ‘Ta båren din og gå!’» «Hvem er det mennesket som sa at du skulle ta den og gå?» spurte de. Han som var blitt frisk, visste ikke hvem det var, for Jesus hadde trukket seg unna; det var så mye folk der. Senere fant Jesus mannen på tempelplassen og sa til ham: «Nå er du blitt frisk. Synd ikke mer, for at ikke noe verre skal hende deg.» Mannen gikk da og fortalte jødene at det var Jesus som hadde gjort ham frisk.

(Johannes 5:1-15)

Slik lyder det hellige evangelium.

Bibelen er en samling tekster som begynner å bli noen år gammel. Johannesevangeliet, som vi leste fra i dag, er skrevet rundt år 90 av vår tidsregning. Det er snart to tusen år siden. Derfor er det – selvsagt – en ganske stor avstand mellom teksten og oss. Noe kan overføres på vår tid, mens andre deler av teksten(e) hører til i en annen tid enn vår.

Det blir ganske så tydelig når vi leser dagens evangelietekst. Her møter vi en mytologisk forklaring knytta til helbredelse som egentlig ikke kan sies å gi så mye mening i dag. En dam, et basseng, i byen Jerusalem. En engel som av og til, helt uten forvarsel, rører opp vannet, som så får legende krefter. Den første som kommer seg ut i vannet blir frisk. Den neste blir det ikke. Det er både overnaturlig og tilfeldighetenes spill på en gang. Og disse tilfeldighetene slår temmelig ubarmhjertig ut. Vi får høre om en som har ligget syk ved denne dammen i trettiåtte år, uten å få noe hjelp av det.

Så kommer Jesus, og han gjør mannen frisk. Vi skal straks komme tilbake til det. Men jeg tenkte jeg ville begynne ved denne mytologiske eller legendariske helbredelses-dammen først, og si noe om den, bare for å gjøre det helt klart at dette kjennes veldig fremmed og rart, også for de av oss som er teologer og prester og kirkeansatte og hva vet jeg. Det er jo ikke sånn vi ser på verden i dag eller tenker om det som har med helbredelse å gjøre. Vi tenker i andre kategorier. Prøving og feiling, eller vitenskapelig metode, om du vil. Skolemedisin. Diagnoser og vel dokumentert behandling. Ved sykehusene arbeider høyt skolerte og dyktige folk hver eneste dag med å gjøre så mange som mulig friske. Det de gjør, er et viktig stykke gudstjeneste. Noen ganger lykkes de, andre ganger ikke. Men om de ikke gjør det, handler det ikke om en engel som ikke kom og rørte i vannet eller medisinene, for å si det sånn.

Jeg sier ikke at jeg ikke tror at Gud noen ganger kan gripe inn sånn at det skjer ting vi ikke forstår eller ikke kan forklare. Jeg tror på Gud, og tenker at Gud har det handlingsrommet Gud har. Om Gud vil gripe inn i orden og årsak og virkning med en form for guddommelig kaos-effekt eller X-faktor, kan selvsagt Gud gjøre det. Jeg regner bare ikke med at det skjer når det måtte passe meg. I det daglige lever vi alle i et univers av årsaker og virkninger som er så mange og så komplekse at vi ikke er i nærheten av å ha oversikt over dem, hverken på mikro- eller makronivå.

Men jeg stoler altså på leger og sykepleiere og andre som forsøker å helbrede og hjelpe, lindre og forbinde. Det er innsteget mitt i møte med denne teksten om helbredelse. Og det gjør at jeg og teksten på mange måter ikke er en perfekt match, om vi kan si det sånn. Likevel er det mye her som vi kan tenke høyt om sammen. Og det finnes noen gode nyheter her, det vi i kirka kaller for evangelium. Det skal vi finne sammen.

Fortsett å lese «Om rørt vann, omsorg og nærvær»

Om Gud

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 24.1.2019 under overskriften «Gud(ny)»

Jeg er ikke så veldig god på nyttårsforsetter. Nyttårsdag holdt jeg en preken i Ziiren der jeg understreket at for kirkas del er det viktigere å fortsette enn å ha forsetter. Det vil si, vil må fortsette med å fortelle den samme, gamle historien på stadig nye måter. Det er to grunner til det. For det første blir Jesus-fortellingen ny hver gang den fortelles. For det andre er det det denne fortellingen som er kirkas eksistensberettigelse. Om vi ikke fortsetter å fortelle den, har vi utspilt vår rolle, eller i det minste blitt noe annet enn kirke.

Men alt er selvsagt ikke sagt med det. Også kirka forandrer seg. Teologi er et erfaringsbasert fag, og når nye generasjoner samler nye erfaringer skjer det også noe med hva vi sier (og ikke sier) om det vi kaller Gud.

Hvert eneste år har vi prestene en samtale med konfirmantene hos oss om dette. Da snakker vi om gudsbilder, om hvordan vi ser for oss Gud og om hvilke språklige bilder – altså ord – vi tenker at vi kan bruke om Gud. De aller fleste synes ikke det er så rart å bruke ord som «han» og «Far» om Gud. Vi er vant med at Gud tegnes i maskuline termer. Men hva med «hun», «Mor» eller andre feminine metaforer?

Gud er hverken mann eller kvinne. Gud er Gud. I første Mosebok leser vi at mennesket er skapt i Guds bilde, og at både mann og kvinne svarer til denne bestemmelsen. Apostelen Paulus understreker på sin side at i kirka er det ikke mann eller kvinne, alle er ett i Kristus Jesus. Det må vel bety noe slikt som at Gud er komplementær eller er hevet over det som har med våre tradisjonelle kjønnskategorier å gjøre.

Det underlige er likevel at i det øyeblikket noen begynner å snakke om Gud som Mor eller sier at hun er kjærlighet, da kommer beskyldningene om at man «kjønner» Gud på en forstyrrende måte. Som om man ikke kjønner Gud når man omtaler Gud i maskuline termer! Det maskuline er ikke nøytral grunn i teologien (heller). Det er tross alt ikke alle som føler seg hjemme i eller kan speile seg i slikt språk eller slike bilder. Satt på spissen: Det er ikke slik at den ene halvparten (sånn omtrentlig) av menneskeheten er mer gudbilledlig enn resten.

Bibelen er full av feminine bilder og metaforer om Gud. Gud er ei hønemor som samler kyllingene sine. Gud er ei kvinne som vasker og rydder huset for å lete etter en sølvmynt som er borte. Gud er ei mor som støtter sin lille sønn når han skal lære å gå. Disse bildene er der, de har bare ikke fått være formende for det liturgiske språket eller for populære forestillinger.

Dersom jeg skal ha et slags nyttårsforsett for teologien og prestetjenesten, tror jeg derfor det må være dette: Å bli flinkere til å bruke feminine metaforer om Gud.

I ei tid da det heteronorme gjør comeback i politikken på toppnivå, der ministere har berøringsangst for kjønnsmangfold og der verdens (påstått) mektigste mann holder seg med et kvinnesyn som får andre menn til å rødme av skam, er tida inne for å løfte feministteologiens fane høyt.

Neste gang du er innom kirka, kan det hende du hører presten snakke om at Gud, hun er slik og sånn, eller hører en bønn til Gud vår Mor. Det er fortsatt den samme, gamle trua, den som alltid blir ny hver gang den fortelles. Men kanskje hører vi enda litt bedre etter likevel.

Om julekalenderen

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 10.1.2019

Vi skriver 2019. Det gamle er forbi, alt er blitt nytt. Kalenderes lodd er å skiftes ut. Samtidig finnes det enkelte kalendere som tåler gjenbruk. En av disse er julekalenderen.

Jeg snakker ikke om adventskalenderen. Den er fin til sitt bruk. Men her handler det om den kalenderen som begynner med jula, og som teller dagene i selve julehøytiden for oss.

Den første dagen i julekalenderen er julaften. «Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe», hadde engelen sagt til gjeterne, og det gjorde de da også.

Dagen etter, på selve juledagen, leses prologen til Johannesevangeliet i kirker over hele verden, om Ordet som ble menneske. Julas evangelium er at den plan og tanke som var hos Gud før skapelsen, at dette Ordet ble menneske i Jesus. Jesus var Guds drøm for oss.

Etter dette himmelske perspektivet, kommer vi brutalt ned på jorda dagen etter. Andre juledag er fra svært gammelt av viet den hellige Stefanus som vi leser om i Apostlenes gjerninger kapittel 6 og 7. Stefanus ble steinet til døde i Jerusalem fordi han ikke ville tie om Jesus Messias, og ble den første kristne martyr. Religionsfrihet er ingen selvsagt sak, heller ikke i dag. I land som Iran og Kina, for eksempel, har kristne opplevd trakassering fra myndighetene også rundt denne julehøytida.

Fortsett å lese «Om julekalenderen»

Om kjærligheten og livet

Preken under minnegudstjeneste i Bergstadens Ziir under minnegudstjenesten romjulssøndag (søndag 30.12.2018):

Det står skrevet i evangeliet etter Johannes:

Mange av jødene var kommet til Marta og Maria for å trøste dem i sorgen over broren. Da Marta hørte at Jesus kom, gikk hun for å møte ham. Maria ble sittende hjemme. Marta sa til Jesus: «Herre, hadde du vært her, var ikke broren min død. Men også nå vet jeg at alt det du ber Gud om, vil han gi deg.» «Din bror skal stå opp», sier Jesus. «Jeg vet at han skal stå opp i oppstandelsen på den siste dag», sier Marta. Jesus sier til henne: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?» «Ja, Herre», sier hun, «jeg tror at du er Messias, Guds Sønn, han som skal komme til verden.»

(Joh 11:19-27)

Slik lyder det hellige evangelium.

Ett av de sterkeste øyeblikkene jeg fikk oppleve i året som nå har gått, i 2018, opplevde jeg i kinosalen. Og jeg var ikke forberedt på det i det hele tatt da det skjedde.

Det er ikke det at jeg ikke har opplevd å bli berørt av store filmopplevelser tidligere. For det har jeg. Mange ganger. Men jeg var ikke forberedt på at det skulle skje under akkurat den filmen. For den opplevelsen jeg snakker om nå, den skjedde altså da jeg, på en lys og lett sommerdag, gikk på kino sammen med jentene for å se Mamma Mia 2. Det er jo en filmopplevelse som også må kalles – i beste fall – for «lys og lett». Men likevel inneholdt den altså et øyeblikk som berørte meg såpass at jeg må holde det fram her, i kveld, for dere.

Scenen jeg snakker om kommer helt mot slutten av filmen. Da har vi fulgt Donna og hennes datter Sophie gjennom to filmer. Nå skal Sophie bære sitt lille barn til dåpen i den lille kirka på klippen på øya. Men idet hun er på vei inn i kirka, klipper filmen til den tilsvarende scenen fra den gangen Sophie selv ble båret til dåpen. Nå er det den unge Donna som går inn i kirka med Sophie på armen. Gjestene fra dåpsselskapet er bytta ut med lokalbefolkningen, som var menighet den gangen. Men kirkerommet er det samme. Donna går fram til døpefonten, ser ned i dåpsvannet, og der trer speilbildet av den gamle Donna fram, hun som på dette punktet i fortellingen er død, der står hun og tar imot Sophie, gjennom tid og rom må vi vel si, og ser på mens barnebarnet hennes bæres fram til døpefonten. Og Sophie aner noe, hun ser noe, men hun vet ikke helt hva, og så samler hun faddere, familie (med tre pappaer og det hele!) og venner rundt det som skal skje ved det hellige vannet, mens den eldre kvinnen som er den som i bunn og grunn har samlet dem alle der går ut og lukker døra stille etter seg.

Mens alt dette skjer, synger ensemblet – for det er jo en sånn film dette, der de synger ABBA-låter hele tida, det er jo liksom det de filmene handler om, ikke sant, en hitparade med en mer eller mindre sammenhengende historie rundt – de synger «My Love, My Life». Det er ikke blant de mest kjente ABBA-låtene, dette. Men jeg har et spesielt forhold til den. For da jeg var gutt, hadde vi akkurat denne ABBA-låten på en kassett vi spilte mye. Det var egentlig en kassett med Knutsen og Ludvigsen-musikk – jeg tror det var «Fiskepudding, lakrisbåter»-plata – og så var det litt ledig plass på slutten av kassetten – for ei tid det var, altså, den gangen vi miksa musikk på den måten – og der, på de ledige minuttene, hadde han onkelen min som hadde kopiert kassetten slengt inn nettopp denne ABBA-låten. Så den bringer i seg selv fram gode minner av familie, sammen, på ferie, på langtur i bil, eller bare på vei til et eller annet annet spennende.

Så der har dere det, altså. Kombinasjonen av denne sangen, og den plutselig ganske sterke teksten, og bildene av dåpen, og en storfamilie-sammenheng som trer fram gjennom tid og rom; jeg ble fullstendig tatt på senga eller hva en skal si av det hele, jeg ble berørt helt inn i hjerterota. Så da gråt jeg, det skal jeg innrømme, i kinosalen, på Mamma Mia 2. Det hadde jeg ikke trodd da jeg sto opp den dagen.

Fortsett å lese «Om kjærligheten og livet»

Om (en) Stille natt

Preken i Bergstadens Ziir julaften 2018:

I

Julaften 1818 – det er nøyaktig to hundre år siden i dag.

Julaften 1818, en gang på formiddagen, gikk presten Joseph Mohr i det lille katolske landsbysognet Oberndorf i Østerrike til sognekirka si. Der skulle han forberede julaftensmessen sammen med organisten Franz Xaver Gruber. Men da de kom til kirka, fikk de seg en overraskelse: Selv om de trødde belgen til orgelet, kom det ingen lyd i pipene. Organisten gjorde sine undersøkelser og oppdaget etter litt leting at det var gnagd hull i belgen, så den var lekk. Ei mus hadde vært på ferde. Orgelet var stumt.

Nå var gode råd dyre. Det ville ikke bli orgelmusikk den jula, så mye var sikkert. Hva kunne presten og organisten kompensere med? Joseph prest kom raskt opp med en idé: Han hadde liggende et juledikt, en skisse til noe som kanskje kunne bli en julesang. Men teksten manglet melodi. Hva om kantoren heiv seg rundt og komponerte? Presten spilte selv gitar, han kunne gjerne synge, sa han, kunne ikke de to danne en duett, kanskje få med seg noen sangere, noen barn i et kor, improvisere, skrive et flerstemt arrangement…

Organisten tok opp tråden. Og som sagt, så gjort: I løpet av noen hektiske timer den 24. desember 1818 ble teksten og melodien til en ny salme flettet sammen. Samme kveld, julenatt, ble den sunget for første gang, der i Oberndorf kirke, med Joseph prest på gitar og sang i duett med Franz organist. Og dette er hva de sang: Fortsett å lese «Om (en) Stille natt»