Om påskelyset og det nye budet

Søndag 21. april 2024 (4. søndag i påsketiden) feiret vi Soul Church sammen med Røros Soul Children i Røros kirke. Prekenen kan du lese her.

Det står skrevet i evangeliet etter Johannes:

Da Judas hadde fått stykket, gikk han straks ut. Det var natt. Da han var gått, sa Jesus: «Nå ble Menneskesønnen herliggjort, og Gud ble herliggjort gjennom ham. Og er Gud blitt herliggjort gjennom ham, skal Gud selv også herliggjøre ham, og gjøre det snart. Mine barn! Ennå en liten stund er jeg hos dere. Dere skal søke meg, men det jeg sa til jødene, sier jeg nå til dere også: Dit jeg går, kan dere ikke komme. Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre. Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre.»

(Johannes 13:30-35)

Slik lyder det hellige evangelium.

*

Kjære alle sammen. Vanligvis preker jeg enten fra lesepulten framme i koret eller fra prekestolen her over alteret. Men i dag står jeg her, ved påskelyset. Og jeg vil begynne med å si noe om nettopp påskelyset.

Påskelyset byttes ut en gang i året. Vi bruker påskelyset fra året før helt fram til og med langfredag. Den dagen leser vi om at Jesus lider og dør, og når Jesus «utånder», som det står, da slukker vi det ett år gamle påskelyset for siste gang.

Neste dag, påskeaften, feirer vi midnattsmesse i kirka. Natt til første påskedag, mens det er mørkt over alt både utenfor kirka og inne i kirkerommet, tenner vi et nytt påskelys. Vi proklamerer: Kristus, verdens lys! Så bærer vi lyset inn i prosesjon og setter det i staken, og så står det her, framme ved alteret, i førti dager, og her står det og brenner fra påskenatt og helt fram til Kristi himmelfartsdag.

Påskelyset forteller altså en fortelling. Og den fortellingen det forteller, er fortellingen om han som døde på korset, og som ble lagt i en grav i en hule i fjellet utenfor Jerusalem, og som så sto opp igjen på den tredje dagen. Så viste han seg for disiplene sine i førti dager, fortelles det, før han så ble tatt opp til himmelen. I disse førti dagene, som vi er midt inne i nå, mellom påskedag og Kristi himmelfartsdag, så står lyset og skinner her framme, ved kirkerommets sentrum, alterbordet, og forteller til alle som vil se, at det er sant, slik vi sang til inngang i dag:

Deg være ære! Herre over dødens makt!
Evig skal døden være Kristus underlagt!

Så kommer Kristi himmelfartsdag. Den dagen feirer vi samtalegudstjeneste med konfirmantene. Da flytter vi – eller, mer presist, da flytter noen av konfirmantene som får i oppdrag å gjøre det – lyset fra alteret og til et annet sted i rommet. Hvilket annet sted? Vi setter det ved døpefonten. Der står det og brenner resten av kirkeåret, helt til det igjen blir påske og langfredag. Og det at det står akkurat her, ved døpefonten, forteller oss noe om hva dåpen betyr. Dette er stedet hvor vi blir døpt til å høre sammen med den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus, og tro på ham! slik vi sier det i dåpsliturgien.

I dag har vi lest et Jesus-ord fra evangeliet etter Johannes. Der sa Jesus: «Dit jeg går, kan ikke dere komme!» Det sa altså Jesus før han døde på korset. Han skulle gå en vei som var bare hans.

Men vi, vi leser og hører Jesus si dette i et litt annet lys. Når jeg står her, kan jeg lese det Jesus sa i lyset fra oppstandelsen. Og etter at Jesus hadde stått opp fra de døde, endret alt seg. Nå har Jesus åpnet en vei gjennom døden og inn til livet hos Gud. Og nå sier han ikke lenger: Her kan dere ikke komme! I stedet sier han: Kom til meg, alle! Og så er det som om han legger til: Dere kunne ikke finne veien gjennom døden. Dere kunne ikke vinne over døden og alle dødens venner. Men det kunne jeg! Jeg har gjort det. Jeg vil vise dere veien dere skal gå.

Og når vi kommer til ham, alle som vil, så sier han – og dette har vi også lest i dag: «Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre. Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: At dere har kjærlighet til hverandre.»

Så det er dette som er veien: Kjærligheten. For Gud er kjærlighet. Og kjærlighet er veien som leder til Gud. Det var det Jesus døde for. Det er slik vi skal leve. Vi er elsket slik vi er, og vi er kalt til kjærlighet.

Det vil si, dette er det vi er kalt til. Vi vet at vi ikke klarer det helt og fullt. Men kirka sier: Jesus gjorde det. Han levde ut kjærligheten 100%. Så han vet veien, han kan hele veien, inn til Gud. Det var det vi fikk se da han ble reist opp fra de døde.

I dag har vi døpt tre barn. De har blitt båret til vannet, og de har badet i vannet, og de har blitt løftet opp av vannet. I Bibelen står det at det å bli døpt, det er å bli begravet med Jesus (i vannet) og reist opp igjen med Jesus (opp av vannet). Det som skjer i dåpen, er en dramatisk gjenskaping av påskefortellingen, rett og slett. Derfor står også påskelyset ved døpefonten mesteparten av kirkeåret, og der skinner det og minner oss alle på hvilken vei vi og alle døpte skal gå.

Den veien vi skal gå, er kjærlighetens vei. Vi skal elske hverandre, sier Jesus. Vi skal være tålmodige, overbærende, rause og gode. Vi skal tilgi hverandre, og vi skal heie fram det beste i hverandre,

Det gjorde Jesus. Da følger vi ham. Vi går på den veien som er hans. Noen ganger snubler vi. Da hjelper han oss opp igjen. Og om vi noen ganger kjenner det som om veien leder inn i mørke, så skal vi tro og håpe og vite: Kjærlighetens lys skinner for oss, midt i dypest mørke.

I lyset fra påskelyset sier vi: Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.