Med Kirkens Nødhjelp i Det hellige land (del 6).
Dette innlegget er en del av en serie refleksjoner rundt en studiereise jeg deltok på november 2014. Reisen var i regi av Kirkens Nødhjelp. De fem første postene i serien finner du bak lenkene under. Les gjerne disse før du eventuelt gir deg i kast med dagens post.
- Om å være på reise
- Om hellige steiner og hellige steder
- Om å bygge murer
- Om de som bryter tausheten
- Om landet og løftene
Den følgende posten er nok mest for spesielt interesserte. Det vil si, den berører en nokså smal problemstilling innenfor teologien. Men for noen er denne problemstillingen en sak som engasjerer mer enn mange andre. Og siden den forrige posten min (om landet og løftene) etterlater spørsmålet om erstatningsteologi ubesvart, setter jeg av en egen post til temaet.
Posten er relativt lang. Med dette er alle lesere advart.
«De ugudelige skal bli utryddet av landet»
Mens jeg var på reise i Israel publiserte Gro Faye-Hansen Wenske en kronikk i avisa Dagen hvor hun tok kristensionistisk ideologi ut i noen av sine mer ekstreme konsekvenser. Debatten i etterkant synliggjorde at kristensionismen forekommer i mange varianter som delvis er sterkt uenige innbyrdes; Dagen tok for eksempel tydelig avstand fra Wenske på lederplass. Men på tross av disse uenighetene er alle kristensionister enige om at det følger teologisk at det jødiske folket har en spesiell rett, aller helst eksklusiv enerett, til landet Israel.
Kairos-dokumentet (som ble presentert i den forrige bloggposten) og dette dokumentets resepsjon viser at den kristensionistenes måte å gjøre teologi på har liten støtte i de klassiske kristne kirkesamfunn. De palestinske kristne demonstrerer på en poengtert måte hvor den kristensionistiske tenkningen feiler: De representerer et kristent nærvær som har vært i landet helt siden Jesu tid selv om de ikke tilhører Jesu eget folk (det jødiske folket). Nettopp slik er teologien som tegnes opp i Det nye testamente: Kristen tro er grenseløs og uten etniske bestemmelser. Det ligger en dyp sannhet gjemt i dette at de hellige stedene i Det hellige land har vært tatt vare på helt fra oldkirkelig tid av kristne som ble kalt fram blant hedningene.
Spørsmålet om hvem som skal administrere landet og hvordan er derfor etter det jeg kan forstå ikke en særskilt sak for teologien. Det er spørsmål som må avklares med helt andre verktøy, hentet fra historiens og fra den sekulære politikkens sfære. Teologiens like fullt viktige bidrag er på det mer generelle planet og handler om rettferdighet og om et menneskesyn forankret i tanken om gudbilledlighet. Her er Kairos-dokumentet en god veiviser.
Erstatningsteologi?
Ikke alle leser Kairos-dokumentet slik jeg gjør. Dette er erstatningsteologi! sier de i stedet. Her avvises at Israel er Guds folk. Men Gud har ikke forkastet sitt folk. Kirka er ikke Guds folk slik Israel var det. Guds løfter gjelder til evig tid for jødene. Guds planer for kirka og for verden er ulike. De to planene eller veiene er begge like gyldige, men de gjelder hver sin krets og på hvert sitt sted.
Og så legger de gjerne til: Denne måte å tenke på er farlig. For kirkehistorien er full av eksempler på at erstatningsteologi og antisemittisme går hånd i hånd. Det Kairos står for er i bestefall bare ett lite steg unna jødehat.
Det er krevende å bli stilt overfor beskyldninger om antisemittisme. Antisemittismen er blant de verste hatideologiene verden har sett. Det at den lever i beste velgående den dag i dag gjør det bare enda viktigere å markere avstand til den.
Men alternativet kan ikke være kristensionisme. Denne kan for øvrig også noen ganger framstå med tydelige hatideologiske trekk, bare at dennes aggresjonen retter seg mot arabere.
Beskyldningene om erstatningsteologi fortjener imidlertid et tilsvar. Men før jeg kan forsøke meg på det vil jeg først forsøke å forklare hva begrepet innebærer.
Har Gud forkastet sitt folk?
Erstatningsteologi er, kort fortalt, en teologi som (angivelig) postulerer at det gamle gudsfolket Israel fra den gamle pakt nå, i den nye pakts tid, er erstatte av et nytt gudsfolk bestående av kristne fra andre etniske grupper enn den jødiske. Bakgrunnen for denne erstatningen – at Gud forkastet et gudsfolk og valgte seg et nytt – skal være at det jødiske folket avviste Jesus som sin Messias. Når Gud nå har valgt seg kirka som sitt nye gudsfolk har han også gjort seg ferdig med det gamle gjennom en ganske dramatisk «skilsmisse»; det var dette som skjedde da Jerusalem falt for romerne i år 70.
Jeg har tidligere på denne bloggen vist til teologer som tolker tekst og systematiserer teologi på måter som kanskje kan sies å falle innenfor en slik erstatningteologisk modell. Selv mener jeg imidlertid en slik måte å tilrettelegge forholdet mellom den gamle og nye pakt samt Israel og kirka på ikke kommer til rette med de hovedlinjene som trekkes opp i Det nye testamente. Uavhengig av om for eksempel deler av Johannes’ Åpenbaring kan leses dithen at Gud har forkastet Israel så kan nemlig ikke resten av Det nye testamente forstås slik.
For Det nye testamente forteller oss at Jesus fra Nasaret er det jødiske folkets Messias. Han er oppfyllelsen av Loven og Profetene. I ham har alle Guds løfter fått si ja og amen, leser vi et sted. De som gav oss Det nye testamente var opptatt av at Jesus er en bro mellom den gamle og den nye pakts tid, at han er et bindeledd og en kontinuitetsfigur selv om han også nytolker og åpner for noen overraskende perspektiv. De som skrev Det nye testamente er derfor – naturlig nok – opptatt av å demonstrere at de viktigste profetiene i Det gamle testamente faktisk oppfylles i og med Jesus. Forfatterne av NT er, rett og slett, jødiske skrifttolkere, og de mener at de, i og gjennom Jesus, er i stand til å lese Det gamle testamente etter dets egentlige intensjon.
Kristendommen gjør med andre ord krav på å være Den sanne jødedom. Intet mindre.
Inkludering, ikke erstatning
I lys av dette blir det helt misvisende å si at kirka erstatter det gamle gudsfolket. I følge Det nye testamente er det mer sakssvarende å si at det fortsatt er snakk om det samme gudsfolket, men at det nå blir tydelig at folk fra alle verdens land og folk er inkludert i det som fram til Messias’ komme har sett ut som et mer eksklusivt prosjekt. Dette, påstår kirka, har vært Guds plan hele tiden.
Paulus bruker et talende bilde i Romerbrevet (kapittel 11). Der sammenligner han gudsfolket med et tre. Og så spør han: Har Gud nå forkastet Israel? Nei! svarer han. Gud har ikke hugget ned det gamle treet og plantet et nytt. Det er heller ikke slik at Gud lar to trær vokser side ved side. I stedet er det slik at Gud har tatt grener fra andre trær og podet disse inn på det allerede eksisterende treet. Dermed får det gamle treet et ny karakter, en større variasjon. Men røttene er fortsatt på samme sted.
Slik bekreftes det som også skildres som Jesu prosjekt: De gode nyhetene om Guds rike er ikke bare for ett folk. De er for alle mennesker, alle steder, alltid. Men dermed blir det også klart at det Jesus sa og gjorde (og ikke gjorde) må brukes for å forstå Guds løfter gjennom profetene. Alt det som har vært sagt (og ikke sagt) om land og folk må også leses og forstås igjennom Jesus.
Når kirka skal ta stilling til spørsmålet om landløftene, disse løftene som knytter det jødiske folket og deres konger (David) sammen med det stykke land vi gjerne kaller Det hellige land, om disse løftene fortsatt er gyldige, da kan ikke kirka annet enn å vise til Jesus. Jesus døde, og Jesus ble reist opp fra de døde, og gjennom det ble det bekreftet at han var Sønnen som viser oss Gud.
Ved oppstandelsen fra de døde, sier kirka, bekreftet Gud at det Jesus sa og gjorde gjelder som sant, hos Gud og hos oss, og at Gud er en slik Gud som det Jesus påsto at Gud er.
Kirka kan med andre ord strekke seg til å si at hvis ikke Jesus var blitt reist opp fra de døde, da kunne man i teorien fortsatt lest Det gamle testamente dithen at det jødiske folket og Eretz Israel hører sammen på en særlig måte. Men nå er det jo ikke det som er situasjonen, vil kirka mene: Jesus er reist opp fra de døde. Og derfor kan vi – må vi! – si at gudsfolkets grenser er sprengt og at landløftet er universalisert. Dersom kristendommen er sann og Gud er en treenig Gud slik Jesus-fortellingen og oppstandelsen viser oss, da kan ikke landløftet fastholdes teologisk som en eksklusiv størrelse.
Og hva så?
Det jeg har skrevet til nå frontkolliderer med sionismens eksklusive tilnærming til forholdet mellom land og folk, både den jødiske og den kristne varianten. Jeg tror kirkas reaksjon på dette må søke å fastholde enkelte nyanser. Det som nå følger er mine høyst personlige refleksjoner rundt dette.
Jødiske sionisme er, som jødedom for øvrig, et prosjekt som leser Det gamle testamente uten Jesus Messias som tolkningsnøkkel. Sett fra et kirkelig ståsted har dette prosjektet alvorlige teologiske mangler. Mange vil vel mene at en slik eksklusiv tenkning om land og folk ikke med nødvendighet må følge av klassisk jødisk fromhet og teologi heller, men jeg tror at fra kirkas side må vi samtidig si at akkurat det må det faktisk være opp til de jødiske miljøene selv å komme til rette med.
Jeg tror rett og slett vi må være tilbakeholdne her. Dette tror jeg, selv om jeg samtidig tror at gudsfolket er ett, at alle er regnet med og at jøder og kristne og muslimer har alle muligheter til å se og forstå at de øser av de samme kildene og egentlig tilhører den samme store familie.
Kirka og synagogen har felles røtter. Kristendommen er og blir en jødisk sekt, og det at kirka forstår seg som en del av gudsfolket i vid forstand plasserer kirka i et skjebnefellesskap med jødedommen. Men samtidig er det noen skiller her som ikke uten videre kan viskes ut så lenge disse skillene kjennes viktige for de involverte selv. Selv om det finnes messianske jøder, altså jøder som bekjenner Jesus som Messias, stiller majoriteten av jødedommen seg fortsatt i opposisjon til en slik grensesprengende lesning av Loven og profetene som det jeg har vist til over. Og man kan ikke tvangsintegrere noen i en utvidet gudsfolktenkning.
Samtidig er det jo slik at også ortodoks jødedom fastholder at de grunnleggende etiske imperativene i Loven er absolutte og universelle og gjelder også for ikke-jøder. En interreligiøs samtale om dette og om hva shalom og rettferdighet innebærer skulle med andre ord være fullt mulig.
Kirka og synagogen må i det hele tatt fortsette å snakke sammen om mye og søke å forstå og kjenne igjen så mye som mulig hos hverandre. Vis-á-vis jødedommen vil kirka måtte fortsette å hevde at vår lesning av profetene er riktig og at ortodokse jødiske lesninger og tolkninger kan være feil, samtidig som kirka raust fortsetter å invitere til samtale, felles bønn og felles handlinger. Dette vil kirka måtte fastholde fordi den mener at kristen tro har universell karakter.
Men igjen: Kirka kan ikke tvinge noen til å tro at dette er sant. Den grenen av jødedommen som avviser Jesus som Messias er naturligvis i sin fulle rett til å gjøre nettopp det og finne ut hva dette innebærer for dem, og om hvordan forholdet mellom religiøse og sekulære og myke og skarpe varianter av sionisme skal forstås.
Det finnes dessuten et perspektiv til som kirka aldri må glemme i møte med synagogen, nemlig dette at uten synagogen ville kirka aldri vært til. Fra kirkas side skulle det derfor ikke være vanskelig å se verdien i at noen tar vare på den arven som jødedommen representerer, selv uten troen på Jesus. Den jødiske kulturen og den jødiske religionen er en evig påminnelse til kirka om hvor vi kommer fra og hvor vi har røttene våre, et sted hvor vi kan utforske vår religiøse «slektshistorie».
I det øyeblikket vi beveger oss over på den praktiske politikkens sfære skal kirka være vaktsom. Historien lærer oss at det jødiske folket har vært særlig utsatt for politiske «løsninger» som har vært til enorm skade for dem. Kirka kan og skal reagere på urettferdighet og eksklusivisme, uansett hvilken retning slikt kommer fra. Og kirka skal ikke bli trett av å holde fram evangeliet om den universelle frelsen i Jesus Messias kontra lukket landløftetenkning, slik at teologisk samtale om land og folk ikke får lukke seg om seg selv. Men hvordan man best skal klare å leve sammen i for eksempel Midtøsten er ikke noe man kan løse med å tvangskonvertere jøder til kristen tro, for å si det forsiktig.
Men kristensionismen da?
Om kristen sionisme, derimot, kan kirka mene mye mer og mye tydeligere. Her kan vi anlegge et innenfra-perspektiv og pushe egne argumenter tydeligere. Vi kan – ja, må! – mene at kristensionismen representerer en forvrengt kristendom der konsekvensene av Jesu oppstandelse rett og slett ikke tas på alvor.
Kirkas vitnesbyrd til verden er et annet. Jesus fra Nasaret er reist opp fra de døde, han er Israels Messias og hele verdens Kristus, menneskehetens frelser og skaperverkets redning. Derfor kan ingen lenger gjøre krav på et eneste stykke jord i kraft av guddommelig utvelgelse, uansett hva de selv måtte mene. For Det hellige lands del gjelder dette både palestinere og jøder, enten de nå er muslimer eller kristne eller sekulære eller ortodokse eller baha’ier eller hva de nå er.
Slik mener jeg kirka skal tale.
En slik måte å tenke på er ikke erstatningsteologi. Det er ikke eksklusjonsteologi heller. Det er, kort og godt, universalisme. Og kirka tror vitterlig at det er slik Den treenige Guds virkelighet faktisk er.
Derfor sier jeg som mange før meg: Les Kairos Palestina og lytt til ropet fra våre kristne søsken i Midtøsten. Det er noe intenst profetisk over det de sier og gjør.
Haralds strøtanker 
Amen til innlegget. Eg har ikkje lest Kairos-dokumentet, så det kan eg ikkje uttale meg om. Eg har sagt det mange gonger før: Det er ingen som vert ‘erstatta.’ Dei fyrste kristne var jødar, og det nye er at ‘heidningafolka’ (eller betre, folkeslaga) har vorte inkludert eller innpoda. Eller betre; inkorporert i éin lekam.
Inkorporering er et fint uttrykk i denne sammenheng, Kjetil. Kairos kan virkelig anbefales. En sterk tekst på mer enn en måte.
Kristus viser det klart: Forut for kvadratmetre med areal, så kommer alltid mennesket og med dét menneskeverdet. Vi er alle like, alle. Gud skapte ikke først jøden, ikke den kristne, ikke muslimen, etc. Men mennesket. Det betyr at det vi alle, alle, har felles sitter i dypet av våre hjerter. Det kan ikke endres. Det som skiller sitter i våre hoder. Det kan derimot utvikles, endres.
Det finnes intet gudsatutorisert hierarki: Ingen av Kristi søstre og brødre skal ha særfordeler, og ingen skal verken reduseres eller overses. Den og de som har forvaltnings- og tolkningsansvar hva gjelder overleverte bibeltekster har heller ingen særrettigheter, snarere tvert imot et meransvar. Kristus viser den guddommelige nådens og kjærlighetens inkluderende blikk. Et blikk som dermed også er avslørende og demaskerende uten å slippe taket i våre hjerter.
Kristus viste alltid det inkluderende både-og,; og ikke det ekskluderende enten-eller – som lidenskapelige bibeltro tros-voktere ofte opererer med. Dessverre er det alltid noen som setter sine bibelske og ideologiske kjepphester så høyt at de vil avlaste Gud, og setter så strek mellom seg qua såkalt «bibeltro» og rett-troende på den ene siden… og de andre på den annen.
Kristus viser dog at han ubetinget følger de som er satt på utsiden av streken.