Om Jesu død

Langfredag 2022 (15. april) holdt jeg følgende tekstmeditasjon på Fjellkirka (kl. 13) og i Røros kirke (kl. 18) etter lesningen av pasjonsberetningen hos Johannes (Joh 18-19).

+

De siste ukene før påske har jeg vært så heldig å få være nært på tiende trinn på Røros skole mens de har satt opp Elden som musikkprosjekt. Jeg er pappa til ei av jentene på trinnet, og jeg fikk gjøre pappadugnad i bandet som pianist. Det var fint.

Musikkteateret Elden spilles (som kjent) hver sommer på Røros. Tiende trinn gjorde en sceneversjon av stykket i Storstuggu, noe nedskalert sammenlignet med sommerforestillingen som spilles på Slegghaugene, men på mange måter effektfull likevel. Elden handler (som mange vil vite) om karolinerfelttoget i Trøndelag i 1718-1719, da tre tusen svenske soldater frøs i hjel under tilbaketrekningen over tydalsfjellet. Forestillingen munner ut i et spørsmål, formulert av tekstforfatterne og komponistene Arnfinn Strømmevold og Bertil Reithaug:

I detta krig,
i alla krig,
för vem ger dom sina liv?

Da tiende trinn ved Røros skole sang disse ordene, vaiet det ukrainske flagget bakerst på scenen. De siste ukene har vi stilt slike spørsmål i møte med nettopp krigen i Ukraina: Alle disse menneskene som dør i krigen, hva dør de for? Hvem er det som korsfester dem til sin brutale skjebne? Hva slags vilje kan egentlig legge opp til noe slikt?

Jeg kan ikke finne noe annet svar på dette spørsmålet, om hvem eller hva de gir sitt liv for, enn at det ikke gir mening. Døden kjennes meningsløs. Det vil si, det er naturligvis en forskjell på at noen dør gammel og mett av dage, eller at noen dør for andres hånd. Det er det siste vi snakker om nå. Det var da også en slik død Jesus døde. 

Evangelisten Johannes inviterer riktignok til å snakke om nettopp mening i Jesu død. Johannes er den av evangelistene som tydeligst gjenforteller historien om Jesu død i lys av oppstandelsen. Jesus vet hva som skal skje i Johannes-fortellingen, han er så sikker på det videre forløpet at han nærmest virker uberørt i møte med truslene, lidelsen og døden. De andre tre evangelistene skildrer en reddere Jesus, en smertens mann. Johannes sin Jesus er seirende også mens han henger på korset. Og det strever jeg rett og slett med å forholde meg til. Jeg klarer i hvert fall ikke å identifisere meg med ham, eller å kjenne igjen livredde ukrainere i bomberom i en slik Jesus.

Men heller enn å se etter mening i det at Jesus dør, kan vi jo begynne med å konstatere dette: At han faktisk dør. Om vi spør hvorfor Jesus måtte dø, kan vi svare: Han dør, fordi alle mennesker må dø en gang. Vi kan videre si: Han gjør det sammen med oss, som menneskenes representant. I neste omgang kan vi konstatere at han dør, at han må dø, fordi han blir utsatt for en behandling som et menneske rett og slett ikke kan overleve. Han blir utsatt for et justismord, og for grusom tortur. Fiendene hans behandler ham grusomt, og han må bære grusomhetene deres.

Og det er hva vi kan si om det. Han dør, som menneske, for menneskenes grusomhet. Det finnes ingen rettferdighet i det. Men det finnes i det minste en identifikasjon, en felles skjebne: Slik vi alle en gang skal dø, må han også dø. 

Om vi skal se etter noen mening eller noen form for rettferdighet i dette, må vi lete ikke i dette at han dør, men i det som skjer før han dør. Og da skjer det et par ting som jeg vil peke på for dere i dag, langfredag 2022.

For det første skal vi merke oss dette, at Jesus ber for menneskene rundt seg helt til det aller, aller siste. I kapitlene i Johannesevangeliet som leder opp til lidelsesfortellingen leser vi om hvordan Jesus ber for disiplene sine den siste kvelden de er samlet. Og han fortsetter å be for dem, be for vennene sine, helt til det siste. Når han blir tatt til fange, sier han: «Leter dere etter meg, så la disse andre gå!»

Derfor, sier kirka, finnes det et håp selv i dødens mørke: Jesus, Guds Sønn, ber for oss.

Det andre vi skal merke oss, er dette, at Jesus bygger fellesskap helt til det siste. Mens han henger på korset, fører han sammen to av dem som står ved korset: Hans mor, Maria, og han som kalles «disippelen Jesus elsket», det er altså evangelisten Johannes selv.

Da Jesus så sin mor og ved siden av henne disippelen han elsket, sa han til sin mor: «Kvinne, dette er din sønn.» Deretter sa han til disippelen: «Dette er din mor.» Fra da av tok disippelen henne hjem til seg.

Derfor, sier kirka, finnes det et håp selv i dødens mørke: Vi er aldri alene. Jesus, Guds Sønn, bygger fellesskap selv inn i døden.

För hvem ger dom sina liv? Det finnes ikke noe fullgodt svar på det, verken på Elden-scenen, i Ukraina eller på Golgata. Det beste hadde vært om de hadde fått leve videre. Men om Jesus kan vi i det minste si: Han ber for oss, helt inn i døden. Og han knytter mennesker sammen i kjærlighet, helt inn i døden. Det skjer for andre. Det finnes et håp der et sted.

Og om det nå er sant, det han har sagt, at han er den han er, at han er Sønnen, at han viser oss Gud, da er det noe å dø på her for flere enn ham selv. Selv sier han at det skjer for kosmos, for verden. Han sier til og med at det er fullbrakt.

Vi, vi venter ennå på bekreftelsen – og på om det er en oppstandelse.

Ett svar til “Om Jesu død”

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: