Om sang, solidaritet og fellesskap

Her kan du lese manus til prekenen jeg holdt under Falkbergetmessen i Røros kirke 1. mai 2021. Gratulerer med dagen!


Det står skrevet i evangeliet etter Lukas:

Jesus sa også et ord til verten: «Når du skal ha gjester til middag eller kveldsmåltid, skal du ikke be venner eller søsken eller slektninger eller rike naboer. For de kommer til å be deg igjen, og dermed får du gjengjeld. Nei, når du skal holde selskap, så innby fattige og uføre, lamme og blinde. Da er du lykkelig, for de kan ikke gi deg noe igjen, men du skal få lønn for dette når de rettferdige står opp fra de døde.»

(Lukas 14:12-14)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

Vi har lest tre sterke og klare bibeltekster i dag, som alle handler om rettferdighet og likebehandling. Om vi skal bruke et noe mer politisk språk, kan vi si at det er bibeltekster om grenseløs solidaritet.

Profeten Amos (Amos 8:4-7) uttaler domsord over alle dem som utnytter andre ved handel, de som snyter og svindler til seg verdier og blakker den utsatte for penger. Jakob, Jesu bror, (Jakob 2:1-9) skriver om likebehandling blant menighetens medlemmer, om at den som tror på vår Herre Jesus Kristus ikke kan gjøre forskjell på folk, og om hvordan fristelsen til å gjøre mer stas på den rike enn på den fattige er en alvorlig synd. Og så, til slutt, hørte vi Jesu formaning om å leve raust og åpent, og fordele ut det du eier og disponerer slik at det også kommer de fattige og utstøtte til gode.

Og så konkluderer Jesus med at dette er lykken i livet. For selv om den som får sitte til bords hos deg ikke kan invitere deg tilbake, så er dere invitert til det samme festmåltidet hos Gud. «Da er du lykkelig! Du skal få lønn for dette når de rettferdige står opp fra de døde», sier han. Logikken synes å være at Gud er den som gir til alle det de ikke selv har opptjent eller fortjent. Gud behandler alle likt, og Gud vil samle alle hos seg, enten de er fattige eller rike, syke eller friske, utenfor eller innenfor, avmektige eller mektige i dette livet. Derfor er det også slik at det å kunne se den andre i øynene over bordet, det er en forsmak på himmelen.

Essensen av dette finnes også i det kjente diktet «En hustavle», skrevet av Arnulf Øverland:

Det er en lykke i livet
som ikke vendes til lede:
Det at du gleder en annen
det er den eneste glede

Det er en sorg i verden
som ingen tårer kan lette:
Det at det var for sent
da du skjønte dette

Ingen kan resten av tiden
stå ved en grav og klage
Døgnet har mange timer
året har mange dage

II

Den visjonen som tegnes av virkeligheten igjennom disse tekstene, hva skal vi si om den? Kjenner vi den igjen? I glimt gjør vi nok det. Det hender vi kjenner på lykke, vi også, kjenner oss salige nærmest.  Og vi forsøker da virkelig å bygge nettopp et slikt samfunn som det vi snakker om her, et samfunn bygd på frihet, likhet og brorskap, et samfunn preget av solidaritet og likebehandling.

Fortsett å lese «Om sang, solidaritet og fellesskap»

Om Maria, kirkas førstekantor

Preken under festspillgudstjeneste i Røros kirke, Maria budskapsdag 21. mars 2021:

Det står skrevet i evangeliet etter Lukas:

Da sa Maria:

«Min sjel opphøyer Herren,
og min ånd fryder seg i Gud, min frelser.
          
For han har sett til sin tjenestekvinne i hennes fattigdom.
Og se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig,
          
for store ting har han gjort mot meg,
han, den mektige; hellig er hans navn.
          
Fra slekt til slekt varer hans miskunn
over dem som frykter ham.
          
Han gjorde storverk med sin sterke arm;
han spredte dem som bar hovmodstanker i hjertet.
          
Han støtte herskere ned fra tronen
og løftet opp de lave.
          
Han mettet de sultne med gode gaver,
men sendte de rike tomhendte fra seg.
          
Han tok seg av Israel, sin tjener,
og husket på sin miskunn
          
slik han lovet våre fedre,
Abraham og hans ætt, til evig tid.»

(Luk 1:46-55)

Slik lyder det hellige evangelium. 

I

Den fyrste song eg høyra fekk
var mor si song ved vogga.
Dei mjuke ord til hjarta gjekk,
dei kunne gråten stogga.

Slik skrev, for ikke å si sang, Per Sivle om si syngende mor. I dag passer det å begynne akkurat her, synes jeg: Ved vogga, og med ei syngende mor. For i dag er det Maria budskaps dag, og vi hører om Maria som synger om og for den sønnen hun skal føde.

Maria, Jesu mor, gudefødersken. Hun sang for gutten sin. Det kan vi være sikre på, i hvert fall dersom vi velger å stole på det evangelisten Lukas forteller oss. For i dag beskriver han altså hvordan Maria bryter ut i sang som reaksjon på dette at hun venter barn. Og dersom Maria var ei som sang i møte med denne situasjonen, da tror jeg vi kan ta det for gitt at hun fortsatte å synge også etter at Jesus var født.

Evangelieteksten i dag er den teksten som kalles Marias lovsang. Av og til er det slik at vi, som bibellesere, står i fare for å glemme at dette tekstavsnittet faktisk gjengir en sang. I Bibelen har vi jo bare teksten foran oss. Dagens lesning ble til alt overmål innledet med ordene «Da sa Maria». Men i tidebønner i klostre og kirker over hele verden synges denne lovsangen hver dag, som en del av Vesper eller Evensong. Sangen refereres vanligvis bare til som Magnificat. Hvor mange musikkverk som er komponert over denne teksten vet bare Gud.

II

Maria synger. Men hva synger hun om?

Fortsett å lese «Om Maria, kirkas førstekantor»

Om Mozarts Adagio: En musikkhistorie

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 10.9.2020

En kveld i forrige uke hadde jeg en aldri så liten åpenbaring. Etter å ha surfet litt på nettet, fant jeg endelig løsningen på en gåte som hadde kvernet i hodet mitt ei god stund. Hør bare:

En søndag for noen år siden feiret Røros menighet gudstjeneste på Fjellkirka. Jeg forrettet, og kantor Stephen spilte. Som postludium framførte han et vakkert pianostykke, en mollstemt melodi i 6/8-takt. Jeg syntes stykket virket vagt kjent, men klarte ikke plassere det. Og så plutselig, mens Stephen spilte, var det om jeg kunne høre orkesteret spille opp inne i hodet mitt. Jeg visste at der, akkurat der, like etter den akkorden han spilte nettopp nå, akkurat der kommer strykerne inn, og så er det noe som skjer i treblåserne, de overtar melodien, og jeg kunne høre det for mitt indre øre, og hårene reiste seg på armene mine, og jeg kjente en enorm melankoli som seg inn over meg sammen med en akutt trang til å gråte, jeg bare måtte la tårene strømme. Der og da visste jeg at dette stykket hadde jeg hørt før, og at det på en eller annen måte hadde gjort sterkt, sterkt inntrykk på meg. Men når?

Jeg spurte Stephen hvilket stykke det var, og fikk til svar at det var Adagio-satsen fra Mozarts 23. pianokonsert (KV488). Dersom du, kjære leser, nå umiddelbart vet hvilket stykke jeg sikter til, da er du adskillig mer klassisk skolert enn meg. Men om du ikke umiddelbart kan nynne melodien, kan jeg berolige deg med at det finnes flere gode innspillinger av verket. Jeg har for eksempel lyttet mye til en framføring med den unge Daniil Trifonov i samspill med Israel Camerata Orchestra som ligger på YouTube (se https://tinyurl.com/yyvq489y). Adagio-satsen begynner ved 12:40; og orkesteret jeg hørte spille i hodet mitt kommer inn rundt 13:35.

Som sagt: Jeg dro fra Fjellkirka den søndagen med spørsmålet om hvor og når jeg hadde hørt dette stykket før. Jeg lette igjennom CD-ene mine hjemme, men fant det ikke der. Jeg begynte å spørre familie og venner om de kjente stykket, og funderte på om jeg kanskje hadde hørt det hjemme, eventuelt som barn. Det var noe såpass primalt over hele opplevelsen jeg hadde under lyttingen på Fjellkirka, at jeg mistenkte det kunne være snakk om et tidlig barndomsminne av et eller annet slag. Men nei, det var ukjent for alle. Mine foreldre kunne heller ikke huske at de hadde hørt dette stykket tidligere. Jeg spilt det av for flere musikkyndige folk i omgangskretsen og spurte om noen kunne huske en film eller en reklame eller hva som helst hvor stykket hadde vært brukt, men jeg kom ikke nærmere noen løsning.

Jeg har fortsatt å lytte til stykket. Det har etter hvert blitt en favoritt hos meg. Og jeg kan stadig gjenoppleve noe av det jeg erfarte i kirkerommet den dagen jeg innledet med å fortelle om, en opplevelse av at dette stykket tar tak i meg på en ganske overveldende måte.

Men så, for en uke siden, gjorde jeg det jeg naturligvis burde gjort for lenge siden. Joda, jeg har googla stykket tidligere, jeg har lest om det, og jeg har søkt i videoer og filmer etter svar på gåten. Men nå sjekka jeg artikkelen på engelsk Wikipedia om Piano Concerto No 23 (Mozart) en gang til. Og der fant jeg altså svaret på hvor jeg hadde hørt stykket før, i form av andre kulepunkt under «Other uses». Idet jeg leste de tre linjene med tekst, skjønte jeg også umiddelbart hvorfor jeg fikk det så over meg at det egentlig passet å gråte, og jeg fikk atter en gang en påminnelse om hvilken fantastisk kraft som bor i musikken:

The adagio movement formed part of the musical programme for the national memorial ceremony after the mass shooting in Utøya in Norway in 2011. The ceremony took place in Oslo Spektrum (concert hall) on 21 August 2011. The movement was played by Norwegian pianist Leif Ove Andsnes and Kringkastingsorkesteret (the Norwegian Broadcaster Orchestra).

Om det ordløse

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 9.7.2020

Jeg er ingen mystiker. Jeg vet at folk gjør seg mange slags erfaringer innenfor det religiøse eller paranormale, men jeg er ikke utstyrt med antenner for den slags. Jeg har aldri sett eller hørt engler eller åndsvesener av noe slag, og er egentlig godt fornøyd med at det er slik. Jeg ber tidebønn noenlunde regelmessig, men foretrekker helst ferdige og mer eller mindre utenatlærte formuleringer. Og når det gjelder slike mer eksotiske fenomener som tungetale, er det fullstendig fremmed og eksotisk også for meg. Når folk forteller om erfaringer av det klarsynte, pleier jeg å si at jeg er tåkesynt.

Det finnes en rik mystisk tradisjon innenfor kristendommen, slik det også gjør innen andre religiøse tradisjoner. Islam har sin sufisme, og i buddhisttemplene bruker munker hele levetider i stille meditasjon. Jeg har venner som har hatt gjennomgripende erfaringer innenfor det som kalles kontemplativ bønn, en form for visuell meditasjon hvor målet er å «skue Gud» eller i det minste å ane en flik av det hellige. I mer sekulariserte utgaver omgir vi oss med slikt som yoga og mindfulness, øvelser som har sin rot i religiøs mystisisme.

Selv mangler jeg sanseapparat for slikt. Det betyr ikke at jeg ikke tror slike erfaringer kan være reelle. Jeg lytter gjerne når andre forteller om sine mystiske eller transcendente opplevelser. Jeg har bare ikke så mye å legge til i slike samtaler selv. Like fullt ber jeg, og det hender jeg forsøker å visualisere bibelfortellinger, om ikke annet så for å øve opp forestillingsevnen.

Men den siste tida har jeg tenkt at jeg kanskje er en mystiker likevel. Jeg opplever nemlig stadig oftere en form for erfaringer som muligens må klassifiseres som nettopp mystiske. Noen av disse erfaringene går så igjennom marg og bein at jeg ikke ser bort fra at det egentlig handler om transcendens. Jeg sikter til erfaringer av og med musikk, i eller utenfor kirka.

Musikk og mystikk – her er det en form for samklang. Det har alltid fantes sanger jeg har visst jeg har kunnet sette på dersom jeg trenger å gråte. Når akkurat den eller de akkordene slår inn kan jeg, uavhengig av avspillingsvolum eller tid eller sted, vite at hårene vil reise seg og at tårekanalene kommer til å flomme over.

Det som har skjedd ettersom årene har gått, er at lista over slike låter har blitt lengre. Og ikke bare det, de nye tilskuddene til lista kommer stadig oftere. Og overraskende ofte handler det om musikk uten vokalist, uten tekst, uten ord. Jeg blir mer og mer grepet av jazz. Kanskje handler det om alderen, kanskje begynner jeg snart å interessere meg for slektsgranskning og lokalhistorie også, hvem vet. Men det er altså noe med det: Jeg spiller selv, kan en del grunnleggende musikkteori, og blir oftere og oftere slått, for ikke å si slått i bakken, av det ordløse språket, de herlige finurlighetene musikere kan presse ut av en akkord eller de gripende variantene de kan skape av ei melodilinje.

Jeg vet ikke om noen annen måte å si det på: Det å stille seg opp i kirkerommet og kjenne tonene fra orgelet riste i kroppen, er en mystisk erfaring. Det å lytte til John Coltranes «A Love Supreme» er en mystisk erfaring. Det å gråte til den samme rockelåten enda en gang, enda jeg vet nøyaktig hva som skjer i hver eneste takt på forhånd og kan nynne hele gitarsoloen i søvne, det er en mystisk erfaring.

Ordene strekker ikke alltid til. Oftere og oftere kjenner jeg meg opprådd, tom for noe å si. Men musikken vrenger sjela mi. Kanskje jeg er mystiker likevel.

PS: Denne teksten ble skrevet til tonene av Snarky Puppys «Thing of Gold».

Om alt det som skinner (juledag)

Preken under juledagsmessen i Bergstadens Ziir 25.12.2019.

Det står skrevet i evangeliet etter Johannes:

I begynnelsen var Ordet.
Ordet var hos Gud,
og Ordet var Gud.
H
an var i begynnelsen hos Gud.
A
lt er blitt til ved ham,
uten ham er ikke noe blitt til.
Det som ble til
i ham, var liv,
og livet var menneskenes lys.
Lyset skinner i mørket,
og mørket har ikke overvunnet det.

Et menneske sto fram, utsendt av Gud. Navnet hans var Johannes. Han kom for å vitne. Han skulle vitne om lyset, så alle skulle komme til tro ved ham. Selv var han ikke lyset, men han skulle vitne om lyset.

Det sanne lys,
som lyser for hvert menneske,
kom nå til verden.
Han var i verden,
og verden er blitt til ved ham,
men verden kjente ham ikke.
Han kom til sitt eget,
og hans egne tok ikke imot ham.
Men alle som tok imot ham,
dem ga han rett til å bli Guds barn,
de som tror på hans navn.
De er ikke født av kjøtt og blod,
ikke av menneskers vilje
og ikke av manns vilje,
men av Gud.

Og Ordet ble menneske
og tok bolig iblant oss,
og vi så hans herlighet,
en herlighet som den enbårne Sønn
har fra sin Far,
full av nåde og sannhet.

(Johannes 1:1-14)

Slik lyder det hellige evangelium.


Det skinte av engler
og hyrder på marken,
av konger og folk der,
en far og en mor.
Det skinte av barnet
som kom hit med håpet
om å forbinde
himmel og jord.

Denne teksten har fulgt meg i juleforberedelsene i år. Det er Anne Grete Preus som har skrevet den. Preus døde i august i år, og den sangen jeg siterte – Alt det som skinner – ble utgitt i fjor, som en av hennes siste sanger, kan hende den aller siste. Det er en vakker tekst, og den har også en nydelig melodi til som også Preus har skrevet.

Grunnen til at akkurat denne sangen har blitt en del av inngangen til jula for meg i år, handler om åttendetrinn ved Røros skole. De brukte nemlig denne sangen som del av sin juleforestilling A Christmas Carol som de holdt i Storstuggu i forrige uke. Ettersom jeg er pappa til ei av jentene på trinnet, ble jeg invitert til å gjøre litt foreldredugnad i orkestergraven som pianist. Dermed ble det til at jeg lytta mye på akkurat denne sangen, blant flere andre, og at jeg brukte noe tid på å jobbe fram en tolkning av den sammen med musikere og sangere til forestillingen.

Og jo mer jeg lytta til akkurat denne sangen, jo mer betatt ble jeg av bildet Anne Grete Preus tegner opp for oss: Fortsett å lese «Om alt det som skinner (juledag)»

Om alt det som skinner

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 18.12.2019

Det skinte av engler og hyrder på marken,
av konger og folk der, en far og en mor.
Det skinte av barnet som kom hit med håpet
om å forbinde himmel og jord
.

Desember er musikkmåneden framfor noen. Gjennom hele adventstida fylles kirker av forventningsfulle julekonserttilhørere. Vi blir ikke bare tilhørere, vi synger sammen også. Vi gripes av gleden over gjentagelse og gjenkjennelse. Ut av alt dette stiger den så frem: Julestemningen.

Som mange andre har jeg sanger og musikkverk jeg bare lytte til for at det skal bli jul. I adventstida går det gjerne i Händels Messias, og julenatt setter jeg alltid på Sondre Bratlands Rosa frå Betlehem, innspilt i Fødselskirken i Betlehem med palestinske musikere og barnekor.

I år har jeg oppdaga en ny låt. Kanskje blir den en del av standardrepertoaret for adventstida i kommende år. Jeg har i hvert fall spilt den mange ganger, og jeg synes opplevelsen blir rikere for hver gjentagelse. Låten jeg snakker om heter Alt det som skinner, og er skrevet og framført av Anne Grete Preus.

Preus døde som kjent i august. Med det var et langt, men likevel altfor kort, musikerliv over. Da ble det også offentlig kjent, det som noen har visst ei stund, at Preus var fast kirkegjenger i Uranienborg menighet i Oslo de siste årene av sitt liv, og at hun også ble konfirmert i godt voksen alder som ledd i en religiøs bevisstgjøringsprosess. Sangen Alt det som skinner, som ble skrevet i 2018, speiler dette tydelig: Dette er ikke bare en stemningsfull julesang, det er fortettet poetisk teologi.

Alt det som skinner er ledd i en lenke,
liv etter liv, ord etter ord
For alt det vi er, for alt vi har hatt
skinner som stjerner en Betlehemsnatt.

Teksten (og melodien) kretser rundt barnet i krybben. Det skinner av barnet. Og når vi først har sett det, kan vi også se at det skinner av alle de andre som beskrives i sangen. Kvinnen som står på et gatehjørne i altfor tynn kjole. Han som feirer jula alene. Hun som synger «Deilig er jorden» mens tårene triller (selv om det ikke kjennes sant). Hun som feirer sin første jul i Norge. Det skinner «av det vi har fått og av det vi fikk gitt».

Kirka bekjenner at julas under er inkarnasjonens mysterium, at Gud ble menneske. Når Gud kunne bli menneske, da er også det menneskelige løfta inn i det guddommelige. Da er all slags menneskelig erfaring viktig for Gud. Da skinner det av menneskers hverdag, av gode erfaringer og av vonde erfaringer. Gud er ikke bare i det høyeste, Gud er også i det laveste.

Det er julas evangelium. Velsignet jul, du menneske.

Alt det som skinner er ledd i en lenke,
liv etter liv, ord etter ord
For alt det vi er, for alt vi har hatt
skinner som stjerner en Betlehemsnatt.

Om å tro på jordens forvandling

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 26.9.2019 under overskriften «Jeg tror på jordens forvandling»

Jeg tror på jordens forvandling en gang, en tid, et sted,
en fremtid hvor Guds himmel til jorden senkes ned,
en evighet av glede da alt det vakre her
blir løftet i Guds klarhet og stråler bedre der.

Tonene fylte kirkerommet. Det var søndag, Øksendal songlag var på besøk, og nå sang koret til inngang under gudstjenesten. Sangen de framførte er skrevet i 1988, den har tekst av Eyvind Skeie og melodi av Sigvald Tveit. I 2013 kom den inn i den nye salmeboka, der den står aller sist blant salmene på nummer 899. Jeg har hørt den mange ganger, og har sunget den selv også. Men aldri hadde jeg hørt den slik som nå:

Jeg flykter ikke fra verden. Den jord som engang falt,
er båret av de hender som skal fornye alt.
Jeg vet at Jesus lever! Jeg tror at Herren Krist,
når alle håp er ute, skal stige frem til sist.

Det var ikke bare den vakre tenorsoliststemmen som gjorde at ordene hørtes nye ut og bar med seg klanger jeg aldri hadde oppfatta tidligere. Det var like mye dåpsbarnet som sørget for det, der det ble båret inn under korsangen, nedover midtgangen, fram mot døpefonten. Eyvind Skeies tekst er skrevet som en meditasjon over de siste ting, det endelige håpet, den framtida som vi ennå ikke kjenner. Men der og da ble den til en sang om begynnelsen, om utgangspunktet, slik en dåpssalme skal være. Plutselig kjente jeg hvor rørt jeg var:

Jeg tror på jordens forvandling. En tid, et sted, en gang
skal alle ting bli nye og alt blir fylt med sang!
Ja, jorden skal fornyes, og gode ting skal skje!
Bak døden venter Jesus. Den som vil tro, skal se!

Jeg flykter ikke fra verden. Blant jordens minste små,
der finner jeg en fremtid, som jeg vil vente på.
Ja, jorden skal forvandles, dens natt går alt mot gry!
Jeg tror at Jesus Kristus skal gjøre verden ny!

Koret skulle synge tre sanger denne søndagen. «Kärlekens tid» måtte naturligvis framføres mellom tekstlesningene, det sa seg liksom selv, og «Smak og kjenn» måtte synges under nattverdmåltidet. Men den siste sangen, som altså ble den første? Det var mer tilfeldig at det ble sånn. Men da sangen og barnet og rommet og dåpsfølget møttes, der framme i rommet, kjentes det ikke tilfeldig i det hele tatt. Og da vi senere leste bibeltekstene for dagen, som alle handlet om kjærlighetens forvandlende kraft, kjentes det som en aldeles naturlig fortsettelse.

Noen ganger er det slik: Liturgien og ordene og musikken vibrerer plutselig i takt på måter som erfares helt uventa til og med for oss som har planlagt gudstjenesten. Framtida åpner seg et bittelite øyeblikk. Der og da er det ekstra fint å være både prest og menneske. Det er kirka som skjer. Kunst er det også. Kanskje det til og med er Gud.

Om musikk

Søndag 17. mars, 2, søndag i fastetiden, feiret vi Folkemusikkmesse i Bergstadens Ziir under Vinterfestspill i Bergstaden. NRK radio gjorde opptak av gudstjenesten, og den ble sendt som radiogudstjeneste søndag 7. april, 4, søndag i fastetiden. Vi valgte å løfte fram en annen evangelietekst enn de som er satt opp for de aktuelle søndagene den dagen, dels for å imøtekomme at gudstjenesten skulle feires/kringkastes på to forskjellige søndager, dels for å ivareta jubileumspreget for dagen. Vi markerte nemlig også at Vinterfestspillene er 20 år i år. (Derfor valgte vi også, blant annet, å ha med Gloria i messen, selv om det var og er fastetid.)

Agenden til messen kan du se ved å klikke her. (Nattverdens liturgi ble klippet bort i radiosendingen.) Og prekenmanuset publiseres nå i sin helhet her:

Det står skrevet i evangeliet etter Markus:

Da de hadde sunget lovsangen, gikk de ut mot Oljeberget.

Da de kom til et sted som heter Getsemane, sa han til disiplene: «Sett dere her mens jeg ber!» Så tok han med seg Peter, Jakob og Johannes. Han ble grepet av angst og gru, og han sa til dem: «Min sjel er tynget til døden av sorg. Bli her og våk!» Han gikk fram et lite stykke, kastet seg til jorden og ba om at timen måtte gå ham forbi, om det var mulig. Han sa: «Abba, Far! Alt er mulig for deg. Ta dette begeret fra meg! Men ikke som jeg vil, bare som du vil.» Da han kom tilbake og fant dem sovende, sa han til Peter: «Simon, sover du? Klarte du ikke å våke en eneste time? Våk og be om at dere ikke må komme i fristelse! Ånden er villig, men kroppen er svak.» Igjen gikk han bort og ba med samme ord. Da han kom tilbake, fant han dem igjen sovende, for øynene deres var tunge av søvn. Og de visste ikke hva de skulle svare ham. Han kom til dem for tredje gang og sa: «Dere sover og hviler fremdeles? Nå er det avgjort. Timen er kommet. Menneskesønnen skal overgis i synderes hender.»

(Mark 14:26-41; utdrag)

Slik lyder det hellige evangelium.

1
Vi befinner oss i fastetida, forberedelsestida før påsken.
Jesus og disiplene hans er på vei opp til Jerusalem.
Der skal de feire påskehøytida.
Dagens evangelietekst er knyttet til
den aller siste etappen på denne reisen.
Jesus har reist seg etter sitt siste måltid,
han har gått utenfor bymurene, han har krysset Kedron.
De neste skrittene han skal ta, blir under tvang.
Vi er på vei inn i pasjonsfortellingen.

Og dette vet Jesus.
Han har forutsagt det, og han er innforstått med det.
Det kan ikke være lett for ham å ta disse stegene,
på vei mot lidelse og død.

Det er på dette punktet i fortellingen at vi leser:
«Da de hadde sunget lovsangen, gikk de ut mot Oljeberget».

Fortsett å lese «Om musikk»

Om (en) Stille natt

Preken i Bergstadens Ziir julaften 2018:

I

Julaften 1818 – det er nøyaktig to hundre år siden i dag.

Julaften 1818, en gang på formiddagen, gikk presten Joseph Mohr i det lille katolske landsbysognet Oberndorf i Østerrike til sognekirka si. Der skulle han forberede julaftensmessen sammen med organisten Franz Xaver Gruber. Men da de kom til kirka, fikk de seg en overraskelse: Selv om de trødde belgen til orgelet, kom det ingen lyd i pipene. Organisten gjorde sine undersøkelser og oppdaget etter litt leting at det var gnagd hull i belgen, så den var lekk. Ei mus hadde vært på ferde. Orgelet var stumt.

Nå var gode råd dyre. Det ville ikke bli orgelmusikk den jula, så mye var sikkert. Hva kunne presten og organisten kompensere med? Joseph prest kom raskt opp med en idé: Han hadde liggende et juledikt, en skisse til noe som kanskje kunne bli en julesang. Men teksten manglet melodi. Hva om kantoren heiv seg rundt og komponerte? Presten spilte selv gitar, han kunne gjerne synge, sa han, kunne ikke de to danne en duett, kanskje få med seg noen sangere, noen barn i et kor, improvisere, skrive et flerstemt arrangement…

Organisten tok opp tråden. Og som sagt, så gjort: I løpet av noen hektiske timer den 24. desember 1818 ble teksten og melodien til en ny salme flettet sammen. Samme kveld, julenatt, ble den sunget for første gang, der i Oberndorf kirke, med Joseph prest på gitar og sang i duett med Franz organist. Og dette er hva de sang: Fortsett å lese «Om (en) Stille natt»

Om å synge med

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 20.12.2018

[De to siste avsnittene av denne teksten kom ved en inkurie dessverre ikke med i avisa. Her kan du imidlertid lese hele teksten for første gang. God jul!]

Blant verdens mange små og store heltinner, finnes det ei som inspirerer meg hvert år i desember. Jeg aner ikke hva hun heter, men hun dukker årvisst opp i Facebook-feeden min. Scenen er en liten film fra et eller annet engelskspråklig sted i verden hvor noen barn stiller opp i ei kirke, utkledd i typiske julespill-kostymer, og gjør seg klare til å synge om Jesusbarnet:

The Virgin Mary had a baby boy/And they say that his name is Jesus./He came from the glory,/He came from the glorious kingdom./Oh yes, believer!/He came from the glory,/He came from the glorious kingdom.

Ei av jentene i englekoret tar i. Eller tar av, er det kanskje riktigere å si – hun har noen ganske store vinger montert på ryggen også – og snart gjaller ordene BOY! GLORY! og kingDOM! i kirkerommet så både Josef og Maria må snu seg og se hva som skjer og menigheten, inkludert personen som filmer, blir stadig mer latterhikstende. (Dersom du ikke har sett videoen jeg forteller om, kan du søke opp «Funny Nativity» på youTube. Det er tre minutter vel anvendt tid.) Fortsett å lese «Om å synge med»