Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Det nye testamente’ Category

Preken under juledagsmessen i Bergstadens Ziir 25.12.2017; deler av denne prekenen utgjorde også julaftenspreken (i diverse andre kirker) dette året:

Det står skrevet i evangeliet etter Johannes:

I begynnelsen var Ordet.
Ordet var hos Gud,
og Ordet var Gud.

Han var i begynnelsen hos Gud.
Alt er blitt til ved ham,
uten ham er ikke noe blitt til.

Det som ble til
i ham, var liv,
og livet var menneskenes lys.
Lyset skinner i mørket,
og mørket har ikke overvunnet det.

Et menneske sto fram, utsendt av Gud. Navnet hans var Johannes.Han kom for å vitne. Han skulle vitne om lyset, så alle skulle komme til tro ved ham.Selv var han ikke lyset, men han skulle vitne om lyset.

Det sanne lys,
som lyser for hvert menneske,
kom nå til verden.

Han var i verden,
og verden er blitt til ved ham,
men verden kjente ham ikke.

Han kom til sitt eget,
og hans egne tok ikke imot ham.

Men alle som tok imot ham,
dem ga han rett til å bli Guds barn,
de som tror på hans navn.

De er ikke født av kjøtt og blod,
ikke av menneskers vilje
og ikke av manns vilje,
men av Gud.

Og Ordet ble menneske
og tok bolig iblant oss,
og vi så hans herlighet,
en herlighet som den enbårne Sønn
har fra sin Far,
full av nåde og sannhet.

(Johannes 1:1-14)

Slik lyder det hellige evangelium

Gud, evig Gud og lys av lys det er han,
til oss er han kommet som bror i dag,
sann Gud av opphav, født før alle tider.

Slik sang vi til inngang i denne juledagsmessa. Og med disse ordene, henta fra ei latinsk hymne fra 1300-tallet, sang vi oss helt inn i hjertet av den kristne julefeiringa. Der og da var allerede det viktigste sagt. Eller, rettere sagt, der og da var det viktigste sunget.

I begynnelsen var Ordet! leste vi.
Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss!
Litt tidligere hørte vi lest fra Ordspråkene, om Guds visdom,
den som var delaktig den gangen verden ble skapt,
som det styrende prinsipp som verden ble formet etter.
De gamle greske filosofene regnet med et lignende prinsipp,
en verdensfornuft som lå under alt som var til.
Logos kalte de dette prinsippet.
Det er dette evangelisten Johannes skriver om i sin greske tekst.
I begynnelsen var Logos, sier han.
Ordet.
Og Logos – Ordet – var hos Gud, og Logos – Ordet – var Gud.
Og Logos – Ordet – ble menneske.

Ordet ble menneske.
Javel.
Men der og da, den natta i stallen i Betlehem
– for det er til fortellingen om fødselen i Betlehem tankene våre går,
selv om Johannes ikke beskriver selve scenen i sitte evangelium –
der kan det ikke ha vært så mange ordene å høre.
I hvert fall ikke fra hovedpersonen selv.
Jeg mener, han var akkurat blitt født.
Og uansett hva vi skulle tro om hvem han var,
hvem han skulle vise seg å være:
Der og da hadde han nok ikke så mye annet å ty til enn gråten
når han ville kommunisere med omgivelsene.
I begynnelsen var gråten, tenker jeg vi sier,
og skriket, det som kom fra bunnen av lungene
den første gangen de ble fylt av luft.

Men samtidig var det utvilsomt noe som ble, om ikke sagt,
så i hvert fall kommunisert til oss
i og med det som skjedde, den natta i Betlehem.
Noe vi kan forstå og ta til oss.
(mer…)

Read Full Post »

Preken under høymesse i Bergstadens Ziir, søndag 17. desember 2017 (Tredje søndag i advent):

Det står skrevet i evangeliet etter Lukas:

Mye folk dro ut for å bli døpt av Johannes, og han sa til dem: «Ormeyngel! Hvem har lært dere hvordan dere skal slippe unna den vreden som skal komme? Så bær da frukt som svarer til omvendelsen. Og begynn ikke å si til dere selv: ‘Vi har Abraham til far.’ For jeg sier dere: Gud kan reise opp barn for Abraham av disse steinene. Øksen ligger allerede ved roten av trærne; hvert tre som ikke bærer god frukt, blir hugget ned og kastet på ilden.»

«Hva skal vi da gjøre?» spurte folk. Han svarte: «Den som har to kjortler, skal dele med den som ikke har noen, og den som har mat, skal gjøre det samme.» Det kom også noen tollere for å bli døpt, og de sa til ham: «Mester, hva skal vi gjøre?» «Krev ikke inn mer enn det som er fastsatt», svarte han. Også noen soldater spurte ham: «Hva skal så vi gjøre?» Og til dem sa han: «Press ikke penger av noen ved vold eller falske anklager, men nøy dere med lønnen deres.»

Folket gikk nå med forventning, og alle tenkte i sitt stille sinn at Johannes kanskje var Messias. Da tok Johannes til orde og sa til dem alle: «Jeg døper dere med vann. Men det kommer en som er sterkere enn jeg, og jeg er ikke verdig til å løse sandalremmen hans. Han skal døpe dere med Den hellige ånd og ild. Han har kasteskovlen i hånden for å rense kornet på treskeplassen. Hveten skal han samle i låven sin, men agnene skal han brenne opp med en ild som aldri slukner.»

Dette og mye annet la han folket på sinne når han forkynte budskapet for dem.

(Luk 3:7-18)

Slik lyder det hellige evangelium.

Adventus Domini.
Siden det likevel er søndag, kan vi friske opp litt latin sammen.
Adventus Domini.
Det betyr Herrens komme
eller Herrens ankomst.
Og av dette uttrykket – adventus Domini
har vi fått ordet og navnet advent.

Adventstida er ei ventetid og ei forberedelsestid i dobbel forstand.
Vi forbereder oss til julehøytida.
Vi rydder og vasker og pynter i og utenfor husene våre.
Vi baker og lager til ulike sorter tradisjonsmat vi skal ha i jula.
Vi handler inn og sender av gårde gaver til familie og venner.
Vi synger, leser og lytter oss inn i det vi kaller julestemninga.
Og så, når adventstida er over, kan det endelig bli jul.
Da har vi gjerne kommet godt inn i den allerede.
Men likevel er det noe helt eget som skjer,
både rundt oss og i oss,
i det øyeblikket jula ringes inn.

Adventstida er tida da vi forbereder oss til jul.
Det er viktig nok.
Men adventstida er altså ei forberedelsestid i minst en betydning til.
(mer…)

Read Full Post »

klure8og9

fra Oskar Stein Bjørlykke: Hans Klure (Samlaget: 1974)

 

Preken under temagudstjeneste for reformasjonsjubileet 1517-2017 i Bergstadens Ziir søndag 17. september 2017 under overskriften Skaperverket er ikke til salgs.

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:

Jesus sa:

«Hver den som hører disse mine ord og gjør det de sier, ligner en klok mann som bygde huset sitt på fjell. Regnet styrtet, elvene flommet, og vindene blåste og slo mot huset. Men det falt ikke, for det var bygd på fjell.

Og hver den som hører disse mine ord og ikke gjør det de sier, ligner en uforstandig mann som bygde huset sitt på sand. Regnet styrtet, elvene flommet, og vindene blåste og slo mot huset. Da falt det, og fallet var stort.»

Da Jesus hadde fullført denne talen, var folket slått av undring over hans lære.

(Matteus 7:24-28)

Slik lyder det hellige evangelium.

Først når det siste treet er kuttet ned,
først når den siste elven er forurenset,
først når den siste fisken er fanget,
først da
vil mennesket finne ut
at penger ikke kan spises.

Slik lyder et visdomsord fra nordamerikansk indiansk tradisjon. Opphavsmannen er ukjent.
Enkelte kilder krediterer abenaki-indianeren Alanis Obomsawin.
Innsikten i konklusjonen er uansett ikke til å ta feil av:

først da
vil mennesket finne ut
at penger ikke kan spises.

Denne høsten feirer vi at det er fem hundre år
siden reformasjonens spede begynnelse.
Det gjør vi gjennom en serie på fire temagudstjenester.
Den første gudstjenesten, som vi feiret for tre uker siden,
hadde Nåden alene som tema.
Da handlet prekenen om avlatshandelen,
det temaet som hele reformasjonen sprang ut av.
Kort fortalt:
Martin Luthers uenigheter med pave og kirkeledelse
begynte i sin tid i en diskusjon om det gikk an å kjøpslå med Gud.
Protestantenes svar var tydelig:
Gud er suveren.
Alle de gode ting som Gud gir oss er gaver.
Og en gave er som kjent noe man ikke betaler for.
Du kjøper den ikke.
For da er den ingen gave.

Så dette er grunnmuren, på sett og vis:
De grunnleggende tingene i livet kommer til oss som gaver.

(mer…)

Read Full Post »

Preken under temagudstjeneste for Reformasjonsjubileet 1517-2017 i Bergstadens Ziir søndag 27. august 2017 under overskriften Nåden alene.

Det står skrevet i brevet til efeserne:

Dere var en gang døde på grunn av misgjerningene og syndene deres. Dere levde i dem på den nåværende verdens vis og lot dere lede av herskeren i himmelrommet, den ånd som nå er virksom i de ulydige. Ja, vi levde alle en gang som de. Vi fulgte lystene i vårt eget kjøtt og blod og lot oss lede av det og av våre egne tanker. Vi var av naturen vredens barn, vi som de andre.

Men Gud er rik på barmhjertighet. Fordi han elsket oss med så stor en kjærlighet, gjorde han oss levende med Kristus, vi som var døde på grunn av våre misgjerninger. Av nåde er dere frelst. I Kristus Jesus har han reist oss opp fra døden sammen med ham og satt oss i himmelen med ham. Slik ville han i de kommende tider vise hvor overstrømmende rik han er på nåde, og hvor god han er mot oss i Kristus Jesus. For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal skryte av seg selv. For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem.

(Ef 2:1-10)

Slik lyder Herrens ord.

I

Det var en gang – sånn begynner alle gode historier, gjør de ikke? – det var en gang en hønsegård, og i denne hønsegården var det mange høner og en eneste hane.

Hanen syntes sjøl han var den viktigste, ikke bare i hønsegården men kanskje også i hele verden. For hver eneste morgen, mens verden ennå lå i mørke, sto han opp og gikk ut av hønsehuset. Og så begynte han å gale. Og så sto sola opp.

Og hanen tenkte: Sånn er det. Jeg galer, og sola står opp. Det er derfor der skjer. Han var så stolt som bare en hane kan være.

Men så en dag skjedde det noe. Hanen ble forkjøla. Og han mista stemmen. Tenk det! Uansett hvor mye han forsøkte, kom det ikke annet enn ett forsiktig hkr fra halsen hans. Dette var krise. For hva ville skje nå? Dersom han ikke kunne gale, da ville jo verden bli liggende i mørke!

Hanen ble liggende våken hele natta. Så kom den tida da han pleide å stå opp. Halsen verket verre enn verst, men det var jo ikke annet å gjøre enn å skride til verket. Så han listet seg ut og strakte hals og — hkr! hkr! Det var alt. Ingen stemme, ingen lyd, ingen fanfare.

Og likevel: Der sto sola opp! Og det gikk opp for hanen hvor feil han hadde tatt. Det var ikke han som fikk sola til å stå opp allikevel. Sola gjorde visst som den ville, med eller uten ham. Og nå sendte den sine varmende, livgivende stråler utover verden.

Så flau og fortvila han ble! Han løp strakt og gjemte seg i dem mørkeste kroken av hønsehuset, skamfull over sin egen forfengelighet.

Men snart samlet hønene seg rundt ham. De var kloke fugler, og de sa det som måtte sies. Du har sånn en vakker stemme! sa de. Selvsagt skal du fortsette å gale. Ikke fordi du får sola til å stå opp, men i takknemlighet til sola som har stått opp og som gir oss livet av seg selv. Du skal vitne om sola og om gleden med stemmen din.

Og så gjorde hanen nettopp det.[i]

II

Fem hundre år. Så lenge er det siden. Den 31. oktober 1517 offentliggjorde Martin Luther, teologiprofessor og munk, 95 teser – 95 spissformulerte påstander – om avlaten, i Wittenberg; den folkelige overleveringa vil ha det til at han spikret tesene opp på kirkedøra. Han inviterte til offentlig diskusjon om disse tesene, disse påstandene, med andre ord: en debatt om ett enkeltspørsmål i teologien. Denne diskusjonen tok ganske snart helt fullstendig av, og plutselig hadde Luther en meta-debatt. Det ene spørsmålet rev med seg en rekke andre. Det som fulgte skulle forandre kirka i Europa for alltid.

Og kjernen i alt dette, den diskusjonen som det hele begynte med, handlet i grunnen om det samme som den historien jeg nettopp fortalte, om hanen og sola. For å se hva dette handlet om, må vi grave litt i historien sammen. Se litt mer på detaljene. Heldigvis er sola oppe, og lyset er godt. Jeg tror dette fortsatt er forståelig, selv om det samtidig er fremmed, for oss postmoderne mennesker fem hundre år senere.

(mer…)

Read Full Post »

Preken under setergudstjeneste på Ljøsnåvollen søndag 6. august 2017,
9. søndag i treenighetstiden:

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:

Jesus sa:
«Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, så skal dere finne hvile for deres sjel. For mitt åk er godt og min byrde lett.»

(Matt 11:28-30)

Slik lyder det hellige evangelium.

Jeg vet ikke hvor mange av dere som har forsøkt å bære et lass ved hjelp av et åk. Det er jo ikke så vanlig å bære ting på den måten lenger, men det var veldig vanlig før i tida. Jeg har et levende minne fra barndommen av en mann som kom forbi hytta der vi bodde om somrene og skulle selge forskjellige varer. Han bar dem med seg i to svære og nokså tunge flettede kurver som han bar ved hjelp av et åk. Selve åket var ei lang stang som han bar over skuldra, med ei korg hengende fra hver ende. Jeg husker jeg var imponert både over hvor mye han klarte å bære med seg og hvor lett og uanstrengt han småløp opp trappa fra hytta vår til veien. Han visste nøyaktig hvor balansepunktet var, og når han hadde funnet den rette balansen var det nesten ikke grense for hvor mye han kunne bære.

For alt jeg vet kan det finnes et sånt åk her på Ljøsnåvollen, et vassåk. Sånne var vanlige overalt, vet jeg, og var helt sikkert i bruk her også.

I dagens evangelietekst hørte vi at Jesus vender seg til sine disipler og snakker om å lette de byrdene de bærer på. Han har et åk som gjør ting lette å bære, sier han. Når disse orda leses i gudstjenesten er det fordi de også er ord til oss. Så er spørsmålet hva Jesus mener.

(mer…)

Read Full Post »

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 9.3.2017
under overskriften
En andakt for Kvinnedagen

(Teksten er en omarbeidet utgave av denne bloggposten.)

På denne torsdagen, dagen etter Kvinnedagen og tre dager før Andre søndag i fastetiden, tenker jeg det kan være på sin plass med en bibeltekst til meditasjon og ettertanke. Jeg løfter derfor fram en fortelling fra Matteusevangeliets femtende kapittel. Det er ikke en helt tilfeldig valgt fortelling, for den skal leses og prekes over i alle landets kirker kommende søndag:

Jesus tok veien til områdene omkring Tyros og Sidon. En kanaaneisk kvinne fra disse traktene kom og ropte: «Herre, du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg! Datteren min blir hardt plaget av en ond ånd.» Men han svarte henne ikke et ord. Disiplene kom da og ba ham: «Bli ferdig med henne, hun roper etter oss.» Men han svarte: «Jeg er ikke sendt til andre enn de bortkomne sauene i Israels hus.» Da kom hun og kastet seg ned for ham og sa: «Herre, hjelp meg!» Han svarte: «Det er ikke rett å ta brødet fra barna og gi det til hundene.» «Det er sant, Herre», sa kvinnen, «men hundene spiser jo smulene som faller fra bordet hos eierne deres.» Da sa Jesus til henne: «Kvinne, din tro er stor. Det skal bli som du vil.» Og datteren ble frisk fra samme stund.

Hva tenker du når du leser denne teksten? Jeg for min del blir grundig provosert – av Jesus. «Det er ikke rett å ta brødet fra barna og gi det til hundene.» Men i alle dager da, mann! Hva slags svar er det?

(mer…)

Read Full Post »

Preken under påskenattsmessen i Bergstadens Ziir 15. april 2017:

Det står skrevet i evangeliet etter Markus:

Da sabbaten var over, kjøpte Maria Magdalena og Maria, Jakobs mor, og Salome velluktende oljer for å gå og salve ham. Tidlig om morgenen den første dagen i uken kom de til graven da solen gikk opp. De sa til hverandre: «Hvem skal vi få til å rulle bort steinen fra inngangen til graven?» Men da de så opp, fikk de se at steinen var rullet fra. Den var meget stor. Da de kom inn i graven, så de en ung mann sitte på høyre side, kledd i en hvit, lang kjortel, og de ble forferdet. Men han sa til dem: «Vær ikke forferdet! Dere leter etter Jesus fra Nasaret, den korsfestede. Han er stått opp, han er ikke her. Se, der er stedet hvor de la ham! Men gå og si til disiplene hans og til Peter: ‘Han går i forveien for dere til Galilea. Der skal dere få se ham, slik som han sa dere.’» 

Da gikk de ut og flyktet bort fra graven, skjelvende og ute av seg. De sa ikke et ord til noen, for de var redde.

(Markus 16:1-8)

Slik lyder det hellige evangelium

De var redde.

Ja, det var ikke så rart at de var det.
Her sto de overfor noe helt fullstendig ukjent,
og det ukjente har det med å vekke angsten i oss.

Det er bare å kjenne etter.
Døden er i seg selv noe ukjent,
noe vi ikke kan samle oss erfaring rundt.
Det å dø, det er noe man bare gjør en gang.
Og vi vet ikke med sikkerhet hva som følger etter.

I fortellingene om Jesus er det riktignok et annet alternativ
som dukker opp noen ganger.
Noen, noen ganske få, blir kalt tilbake fra døden til livet.
Datteren til Jairus, synagogeforstanderen.
Og Lasarus, Jesu venn i Betania.
Men de er unntak.
Og de slapp dessuten heller ikke unna døden,
ikke på sikt.
De hadde fortsatt døden foran seg,
selv etter at de var blitt kalt tilbake.
Livet går alltid framover
med døden foran seg.

Men ikke her.
Ikke nå.
Ikke i det som nå har skjedd.
De skjønner det ennå ikke helt,
kvinnene ved graven.
Men i frykten de kjenner
ligger det noe nytt som kan drive frykten bort.
For Jesus har ikke lenger døden foran seg.
Han har tvert imot lagt døden bak seg.
Det er døden som er død.
Jesus lever.
Men det livet han nå lever,
det er ikke et liv som har døden foran seg.
Foran Jesus ligger bare evigheten,
og Gud selv,
Gud som Jesus går rett inn i,
slik at han kan stå der mellom oss og Gud.

Snart skal de få erfare det,
at døden ikke lenger er imellom dem og Jesus.
Jesus fyller alt i alle,
også døden og graven.
Det er ikke noe mellom oss og Gud.
Det vil si: Jesus står mellom oss og Gud,
men ikke for å skille oss.
Han står der for å knytte oss sammen,
her og nå i tiden
og i evigheten.

Om litt skal vi dekke på alteret.
Tenne lysene.
Løftet brødet og vinen,
takke, be og velsigne.
Så skal vi dele måltidet,
sammen,
og si: Kristus er iblant oss.
Han er her for å knytte oss sammen,
her og nå i tiden
og i evigheten.

I natt strømmer evigheten inn i tiden.
Lyset skinner i mørket,
og mørket kommer aldri til å overvinne det.

Ære være—

Read Full Post »

Older Posts »