Om den åttende dagen

Påskelyset er tent i Røros kirke. Påskenattsmessen begynte klokka 23:00 lørdag 16. april 2022. For første gang på tre år kunne vi invitere til den nattlige feiringen av mysteriet. Prekenen jeg holdt kan du nå lese her.

Det står skrevet i evangeliet etter Markus.

Da sabbaten var over, kjøpte Maria Magdalena og Maria, Jakobs mor, og Salome velluktende oljer for å gå og salve ham. Tidlig om morgenen den første dagen i uken kom de til graven da solen gikk opp. De sa til hverandre: «Hvem skal vi få til å rulle bort steinen fra inngangen til graven?» Men da de så opp, fikk de se at steinen var rullet fra. Den var meget stor. Da de kom inn i graven, så de en ung mann sitte på høyre side, kledd i en hvit, lang kjortel, og de ble forferdet. Men han sa til dem: «Vær ikke forferdet! Dere leter etter Jesus fra Nasaret, den korsfestede. Han er stått opp, han er ikke her. Se, der er stedet hvor de la ham! Men gå og si til disiplene hans og til Peter: ‘Han går i forveien for dere til Galilea. Der skal dere få se ham, slik som han sa dere.’» Da gikk de ut og flyktet bort fra graven, skjelvende og ute av seg. De sa ikke et ord til noen, for de var redde.

(Mark 16:1-8)

Slik lyder det hellige evangelium.

+

Vi skal begynne prekenen denne påskenatt med å se oss om i Røros kirke. Langs veggene hviler fortsatt skyggene og mørket, men vi kan likevel se og ane hva slags rom det er i befinner oss i. Og vi kan konstatere at rommet har form som en langstrakt åttekant. Om vi trekker en linje tvers over her framme, ved alterringen, og regner koret som et tilbygg til rommet, så er Røros kirke åttekantet i grunnform.

Åttekanten finner vi igjen andre steder i rommet også. Basen til døpefonten er åttekantet. Det samme gjelder sokkelen til påskelyset.

For litt siden hørte vi Elise lese for oss fra Første Mosebok. Vi hørte om skapelsen. Vi hørte om den første dagen. Skapelsesmyten er formet som en refleksjon over hvordan Gud fyller tida med sin skaperkraft. Derfor er det nettopp dagene som er omdreiningspunktet. Om vi leser hele myteteksten, hører vi om hvordan Gud fyller den ene dagen etter den andre med orden i kaos og lar liv og godhet vokse fram. Dagene fylles av mening. Og til slutt, etter seks dagers altomfattende kreativitet, hviler Gud på den sjuende dagen. Og siden dette altså er en gammel jødisk tekst, vet vi at denne dagen, hviledagen, er sabbaten, lørdagen. Altså døgnet vi befinner oss i nå.

De siste dagene har også andre tekster fått lyde her i dette rommet. Vi har hørt om Jesus fra Nasaret, Marias sønn, en jøde av fødsel og religion og kultur. Han reiser til Jerusalem, og der gjennomgår han en intens uke hvor han fyller alle dagene med innhold. Så kommer altså fredagen, den sjette dagen. Og den dagen dør han. Han dør urettferdig, utsatt for et justismord, etter en farse av en rettssak, og etter å ha tålt tortur og mishandling. Han dør på grunn av de andres urettferdighet.

Så kommer altså lørdagen. Sabbaten. Og hva skjer da? Jo, da hviler Jesus i graven. Han har gjort det han skulle, og han har gjort det for verden, som han selv sier, for kosmos, for altet. Nå kan vi si om ham det samme som vi hørte lest om Gud selv:

Så var himmelen og jorden fullført, med hele sin hær. Den sjuende dagen fullførte Gud det arbeidet han hadde gjort, og den sjuende dagen hvilte han fra hele det arbeidet han hadde gjort.

Og nå er altså søndagen i ferd med å bryte fram, den første dagen etter jødisk måte å regne uka på. Men hva skjer? Det skjer noe helt nytt, noe som aldri har skjedd før! Døden slår sprekker. Livet bryter fram på nytt der hvor kaos og mørke har hatt overmakten.

Derfor, sier kirka, derfor er ikke dette bare den første dagen i uken. Det er den åttende dagen, nyskapelsens dag. Og derfor har kirkerom helt fra den første kristne tid blitt bygd med åttekanten som base, og derfor har baptisterier og dåpsbasseng vært åttekantede. Røros kirke vitner slik om oppstandelsen, om nyskapelsen, bare ved å stå her, bare gjennom å være til.

Dersom dette som nå skjer er nyskapelsens dag, dersom alt nå begynner på nytt, så å si, en slags reboot om du vil, da kan vi nå gå tilbake og se på det vi har sagt de siste dagene på nytt.

Fortsett å lese «Om den åttende dagen»

Om Jesu død

Langfredag 2022 (15. april) holdt jeg følgende tekstmeditasjon på Fjellkirka (kl. 13) og i Røros kirke (kl. 18) etter lesningen av pasjonsberetningen hos Johannes (Joh 18-19).

+

De siste ukene før påske har jeg vært så heldig å få være nært på tiende trinn på Røros skole mens de har satt opp Elden som musikkprosjekt. Jeg er pappa til ei av jentene på trinnet, og jeg fikk gjøre pappadugnad i bandet som pianist. Det var fint.

Musikkteateret Elden spilles (som kjent) hver sommer på Røros. Tiende trinn gjorde en sceneversjon av stykket i Storstuggu, noe nedskalert sammenlignet med sommerforestillingen som spilles på Slegghaugene, men på mange måter effektfull likevel. Elden handler (som mange vil vite) om karolinerfelttoget i Trøndelag i 1718-1719, da tre tusen svenske soldater frøs i hjel under tilbaketrekningen over tydalsfjellet. Forestillingen munner ut i et spørsmål, formulert av tekstforfatterne og komponistene Arnfinn Strømmevold og Bertil Reithaug:

I detta krig,
i alla krig,
för vem ger dom sina liv?

Da tiende trinn ved Røros skole sang disse ordene, vaiet det ukrainske flagget bakerst på scenen. De siste ukene har vi stilt slike spørsmål i møte med nettopp krigen i Ukraina: Alle disse menneskene som dør i krigen, hva dør de for? Hvem er det som korsfester dem til sin brutale skjebne? Hva slags vilje kan egentlig legge opp til noe slikt?

Jeg kan ikke finne noe annet svar på dette spørsmålet, om hvem eller hva de gir sitt liv for, enn at det ikke gir mening. Døden kjennes meningsløs. Det vil si, det er naturligvis en forskjell på at noen dør gammel og mett av dage, eller at noen dør for andres hånd. Det er det siste vi snakker om nå. Det var da også en slik død Jesus døde. 

Evangelisten Johannes inviterer riktignok til å snakke om nettopp mening i Jesu død. Johannes er den av evangelistene som tydeligst gjenforteller historien om Jesu død i lys av oppstandelsen. Jesus vet hva som skal skje i Johannes-fortellingen, han er så sikker på det videre forløpet at han nærmest virker uberørt i møte med truslene, lidelsen og døden. De andre tre evangelistene skildrer en reddere Jesus, en smertens mann. Johannes sin Jesus er seirende også mens han henger på korset. Og det strever jeg rett og slett med å forholde meg til. Jeg klarer i hvert fall ikke å identifisere meg med ham, eller å kjenne igjen livredde ukrainere i bomberom i en slik Jesus.

Men heller enn å se etter mening i det at Jesus dør, kan vi jo begynne med å konstatere dette: At han faktisk dør. Om vi spør hvorfor Jesus måtte dø, kan vi svare: Han dør, fordi alle mennesker må dø en gang. Vi kan videre si: Han gjør det sammen med oss, som menneskenes representant. I neste omgang kan vi konstatere at han dør, at han må dø, fordi han blir utsatt for en behandling som et menneske rett og slett ikke kan overleve. Han blir utsatt for et justismord, og for grusom tortur. Fiendene hans behandler ham grusomt, og han må bære grusomhetene deres.

Og det er hva vi kan si om det. Han dør, som menneske, for menneskenes grusomhet. Det finnes ingen rettferdighet i det. Men det finnes i det minste en identifikasjon, en felles skjebne: Slik vi alle en gang skal dø, må han også dø. 

Om vi skal se etter noen mening eller noen form for rettferdighet i dette, må vi lete ikke i dette at han dør, men i det som skjer før han dør. Og da skjer det et par ting som jeg vil peke på for dere i dag, langfredag 2022.

For det første skal vi merke oss dette, at Jesus ber for menneskene rundt seg helt til det aller, aller siste. I kapitlene i Johannesevangeliet som leder opp til lidelsesfortellingen leser vi om hvordan Jesus ber for disiplene sine den siste kvelden de er samlet. Og han fortsetter å be for dem, be for vennene sine, helt til det siste. Når han blir tatt til fange, sier han: «Leter dere etter meg, så la disse andre gå!»

Derfor, sier kirka, finnes det et håp selv i dødens mørke: Jesus, Guds Sønn, ber for oss.

Det andre vi skal merke oss, er dette, at Jesus bygger fellesskap helt til det siste. Mens han henger på korset, fører han sammen to av dem som står ved korset: Hans mor, Maria, og han som kalles «disippelen Jesus elsket», det er altså evangelisten Johannes selv.

Da Jesus så sin mor og ved siden av henne disippelen han elsket, sa han til sin mor: «Kvinne, dette er din sønn.» Deretter sa han til disippelen: «Dette er din mor.» Fra da av tok disippelen henne hjem til seg.

Derfor, sier kirka, finnes det et håp selv i dødens mørke: Vi er aldri alene. Jesus, Guds Sønn, bygger fellesskap selv inn i døden.

För hvem ger dom sina liv? Det finnes ikke noe fullgodt svar på det, verken på Elden-scenen, i Ukraina eller på Golgata. Det beste hadde vært om de hadde fått leve videre. Men om Jesus kan vi i det minste si: Han ber for oss, helt inn i døden. Og han knytter mennesker sammen i kjærlighet, helt inn i døden. Det skjer for andre. Det finnes et håp der et sted.

Og om det nå er sant, det han har sagt, at han er den han er, at han er Sønnen, at han viser oss Gud, da er det noe å dø på her for flere enn ham selv. Selv sier han at det skjer for kosmos, for verden. Han sier til og med at det er fullbrakt.

Vi, vi venter ennå på bekreftelsen – og på om det er en oppstandelse.

Om å bli tatt imot

Her kan du lese manus til prekenen jeg holdt under sportsgudstjeneste på Skottmikkelvollen i Hitterdal, palmesøndag 10. april 2022.

De står skrevet i evangeliet etter Johannes:

Seks dager før påske kom Jesus til Betania der Lasarus bodde, han som Jesus hadde vekket opp fra de døde. Der ble det holdt et festmåltid for ham. Marta vartet opp, og Lasarus var blant dem som lå til bords sammen med ham. Da kom Maria med et pund ekte, kostbar nardussalve, og med den salvet hun Jesu føtter og tørket dem med håret sitt. Hele huset ble fylt av duften. Da sa Judas Iskariot, en av disiplene, han som siden forrådte ham: «Hvorfor ble ikke denne salven solgt for tre hundre denarer og pengene gitt til de fattige?» Dette sa han ikke fordi han hadde omsorg for de fattige, men fordi han var en tyv. Det var han som hadde pengekassen, og han pleide å ta av det som ble lagt i den. Men Jesus sa: «La henne være! Hun har spart salven til den dagen jeg skal begraves. De fattige har dere alltid hos dere, men meg har dere ikke alltid.»

Det ble kjent i den store mengden av jøder at Jesus var i Betania. Nå kom de dit, ikke bare for hans skyld, men også for å se Lasarus, som han hadde vekket opp fra de døde. Da la overprestene planer om å drepe Lasarus også. For mange av jødene dro dit på grunn av ham og kom til tro på Jesus. Dagen etter fikk folkemengden som var kommet til festen, høre at Jesus var på vei inn i Jerusalem. Da tok de palmegreiner og gikk ut for å møte ham, og de ropte:

           Hosianna!
           Velsignet er han som kommer
           i Herrens navn,
           Israels konge!               

(Johannes 12:1-13)

Slik lyder det hellige evangelium.

Endelig kan vi samles for å feire påske igjen! De to siste årene har den tradisjonelle påskefeiringen i kirkene måtte avlyses grunnet nasjonale nedstengninger. For to år siden delte Arbeidets Rett en TV-gudstjeneste fra Røros kirke palmesøndag, og i fjor lagde vi Prestens påskenøtter som vi delte på kirkas Facebook-side, med litt folkeopplysning ispedd noen spørsmål angående høytiden. Vi kunne gå på ski og møtes noen få ute, men vi kunne ikke samles inne.

Men i dag kan vi det. Vi kan samles så mange vi vil, enten det skjer innendørs eller ute i snøfonna. Det kjennes på sett og vis som den endelige bekreftelsen på at vi har kommet oss igjennom pandemien når vi nå kan gå inn i påskehøytida i kirkelivet uten å tenke avstand eller føre lister over hvem som sitter hvor. (Etter to års pause kan vi gjenoppta tradisjonene. Det er jo nesten en liten påskeandakt i seg selv: To hvileskjær, og så en gjenreisning.) Så er riktignok ikke alt på plass igjen. Mange steder i verden bruker man palmegrener eller kors av palmeblader i prosesjon på denne dagen, til minne om den fortellingen vi leser på palmesøndag, om det som skjedde da Jesus kom til Jerusalem for å feire påske, og folk hyllet ham og heiet ham fram mens de svingte palmeblader og ropte hosianna. Vi får se, kanskje vi kan gjøre det neste år, det er kanskje greit med en gradvis opptrapping også. Skjønt: På Skottmikkelvollen har vi vel aldri gått i noen palmesøndagsprosesjon annet enn skituren opp hit, og det spørs om det har blitt viftet med så veldig mye mer enn skistaver.*

Uansett: Det er fint å kunne samles, fint å kunne slå opp dører og invitere inn og gi rom for forventning og glede og takknemlighet. Det er fint å kunne ta imot hverandre, og å bli tatt imot. Gudstjenesten på Skottmikkelvollen bygger på en lang tradisjon av gjestfrihet.

Dagen i dag, palmesøndag, handler om dette: Å bli tatt imot.

Fortsett å lese «Om å bli tatt imot»

Om Marias eksempel

Søndag 27. mars 2022 var Maria budskapsdag. To barn ble båret til dåp i Røros kirke under høymessen klokka 11. Kantor Stephen spilte Ukrainas nasjonalsang som preludium, og etter evangelielesningen holdt jeg denne prekenen:

Det står skrevet i evangeliet etter Lukas:

Noen dager senere dro Maria av sted og skyndte seg opp i fjellbygdene, til den byen i Juda hvor Sakarja bodde. Der gikk hun inn til Elisabet og hilste på henne. Da Elisabet hørte Marias hilsen, sparket barnet i magen hennes. Hun ble fylt av Den hellige ånd og ropte høyt: «Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten i ditt morsliv. Men hvordan kan det skje at min Herres mor kommer til meg? For da lyden av din hilsen nådde øret mitt, sparket barnet i magen min av fryd. Og salig er hun som trodde, for det som Herren har sagt henne, skal gå i oppfyllelse.»

(Luk 1:39-45)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

Det er altså Maria budskapsdag i dag. Det vil si, det var egentlig fredag som var selve merkedagen, fredag 25. mars. Da er det på dagen ni måneder igjen til jul, og vi minnes historien om den unge jenta Maria fra Nasaret som fikk besøk av en engel som fortalte henne at hun skulle få en sønn som hun skulle kalle Jesus. I mange kirkesamfunn er det datoen 25. mars som markeres, uavhengig av ukedag, mens i Den norske kirke samler vi gjerne slike markeringer på søndager, så vi feirer dagen i dag, på den søndagen som faller nærmest 25. mars. Så i dag er det en hvit festdag, midt i fastetiden før påske.

Påsken og Maria-dagen henger sammen tematisk også, ikke bare i nærhet i tid. I tidlig jødisk-kristen tradisjon hadde man en tanke om at livene til hellige personer hadde en form for symmetri, de var sirkelformede, om en vil si det slik, noe som betydde at en regna med at livene deres hadde begynt og sluttet på den samme datoen. Det var godt kjent når Jesus hadde dødd, det hadde skjedd i forbindelse med den jødiske påskefesten, som gjerne faller et sted mellom nå og første halvdel av april, akkurat slik vår påske gjør. Og det året da Jesus faktisk døde, skulle påsken ha falt rundt 25. mars; det var slik tradisjonen bevarte minnet om denne dramatiske hendelsen. Da måtte Jesu liv også ha begynt rundt denne datoen, noe som igjen, via enkel matematikk, tilsa at han ble født rundt 25. desember. Dette var med andre ord en av de tingene som spilte inn for plasseringen av Jesu fødselsfest. Det var ingen som hadde tilgang til noen fødselsattest for Jesus, det var det ikke, så plasseringen av jula er nok mest symbolsk å forstå. Men symbolikken er altså sterk og klar: Jula peker fram mot påsken, og påsken bestemmer plasseringen av Maria budskapsdag som igjen peker framover mot jula. Alt henger sammen med alt, som det heter.

Fortsett å lese «Om Marias eksempel»

Om han som viser oss hvem Gud er

Preken i Brekken kirke, søndag 16. januar 2022 (3. søndag i åpenbaringstiden).

Det står skrevet i evangeliet etter Johannes:

Johannes vitner om ham og roper ut: «Det var om ham jeg sa: Han som kommer etter meg, er kommet før meg, for han var til før meg.»
          
Av hans fylde har vi alle fått,
nåde over nåde.
          
For loven ble gitt ved Moses,
nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus.
          
Ingen har noen gang sett Gud,
men den enbårne, som er Gud,
og som er i Fars favn,
han har vist oss hvem han er.

(Johannes 1:15-18)

*

I dag tenker jeg å begynne prekenen, refleksjonen over dagens tekster, med noen fakta om Bibelen. Er det noen som vet hvor mange bøker Bibelen er delt inn i? Det riktige svaret er 66, i hvert fall i protestantisk tradisjon, 39 i det gamle testamente og 27 i det nye.

Hva med antall kapitler? Svaret er 1.189. Antall vers, da? Her er svaret 31.173. Og hva med antall ord? Det kommer jo litt an på språk og oversettelse, men svaret ligger et sted rundt a. 740.000.

Som vi forstår, er Bibelen er enorm og ganske kompleks skriftsamling. Enda mer komplekst blir det om vi tar for oss alle de ulike lesningene og fortolkningene som har sprunget ut av Bibelen. Det gamle testamente er en historie for seg selv, med en rik tolkningstradisjon innenfor jødedommen som allerede hadde vart en stund før Jesus ble født, og som har fortsatt på et eget spor i de to tusen årene som har gått siden. Bare det å skulle ha oversikt over det er et nærmest uoverkommelig prosjekt. Enda mer umulig blir det om vi ser på det mylderet av kristne tradisjoner, lesninger og tolkninger som har skjedd igjennom de to tusen årene med kirkehistorie. I møte med alt dette må jeg, som alle andre, bare bøye hodet og si: Her er det mye jeg aldri kommer til å forstå.

Og likevel leser jeg altså stadig denne boka med utbytte. Den er til glede og inspirasjon, til dels på overraskende måter, og så utfordrer den meg og frustrerer meg – tidvis – på måter som er utviklende.

Men altså: 31.173 vers. Blant alle disse versene, i hele denne rikdommen av tekst, er det ett vers som jeg har hatt som mitt favorittvers de siste tjue-tjuefem årene. Ett vers jeg har tatt sats i når jeg har skullet gjøre teologi, om jeg kan si det sånn, og som har vært bestemmende for måten jeg har lest og nærma meg Bibelen på. Og akkurat det verset er prekentekst i dag! Slutten på evangelielesningen, Johannesevangeliet kapittel 1, vers 18.

Jeg leser det for dere én gang til, og tar også med versene foran, hele lesningen, som sammenheng. Vi er altså i Johannes-prologen her, innledningen til Johannes-evangeliet, der evangelisten skriver om Jesus og proklamerer følgende:

Johannes vitner om ham og roper ut: «Det var om ham jeg sa: Han som kommer etter meg, er kommet før meg, for han var til før meg.»

Av hans fylde har vi alle fått,
nåde over nåde.

For loven ble gitt ved Moses,
nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus.

Og så kommer det altså, vers 18:

Ingen har noen gang sett Gud,
men den enbårne, som er Gud,
og som er i Fars favn,
han har vist oss hvem han er.

*

Dette ene verset sammenfatter hva kristen tro er for meg.

Gud er usynlig. Ubegripelig. Ufattbar. Overalt hvor mennesker har utviklet seg, dannet fellesskap og fortalt historier, har mennesker båret på forestillinger om guddommer eller om den ene guddommen. Men bildene våre av Gud varierer, rett og slett fordi Gud etter sitt vesen er usynlig og utilgjengelig for oss. Bildene våre blir alltid ufullstendige.

Men: I Jesus kom Gud nær. Gud fikk et ansikt. Gud talte ord. Gud levde ut kjærlighet. Gud døde, og Gud vant over døden.

Slik forkynner kirka. I to tusen år har kirkefellesskapet fortalt fortellingen om Jesus fra Nasaret, og sagt: Det var Gud. Det var Gud som gjorde det. Det var Gud som var hos oss. Han var Guds Ord, Guds budskap til oss mennesker. Vi vet hvem Gud er, og vi vet hva Gud vil si oss. Vi vet, fordi Jesus.  

Og sånn tenker altså jeg. Den fortellingen holder jeg fast på. For meg er det fortellingen om Jesus som er den første og fremste. Jeg leser alt annet i lys av dette. Jeg tenker, rett og slett, at dette er den viktigste fortellingen vi mennesker forteller, og at vi må fortsette å fortelle den. At vi må fortsette å dele det Jesus gav oss og var for oss. Det vil jeg forsøke å bidra til, på de måter jeg kan.

(Og der kunne jeg egentlig satt punktum i dag. Men jeg har lyst til å si litt til.)

*

For: Det at vi i kirka proklamerer Jesus som Herre og løfter fram fortellingen om Jesus som Den Ultimate Fortellingen, betyr ikke at ikke andre fortellinger også har noe å si til oss.

Jeg vokste (som mange av dere har hørt meg si før) opp i Japan. Der vokste jeg opp i et samfunn preget av shintoismen, Shintoisme er en naturreligion, nærmest en religiøs tolkning av den japanske geografien. Det er en religiøs tradisjon preget av naturmystikk, ærefrykt for landskapet og miljøet omkring oss. En natur-åndelighet, nærmest. Det bærer jeg med meg. Det perspektivet er viktig for meg.

Videre kom jeg nært på buddhismen, med fedrealtrene og respekten for slekt og klan og den sammenhengen hvor man hører til. Fra den japanske folkelige buddhismen fikk jeg med meg betoningen av at vi ikke er alene. Vi er del av et fellesskap på tvers av tid og rom. Det tror jeg på. Så jeg har med meg dette også, inn i min måte å forsøke å forstå og bidra til kristen tolkningstradisjon på.

Jeg kunne snakket mer om jødedommen også, og om islam. Eller jeg kunne snakket om de andre kristne trosretningene, som er komplekse fortellings- og fortolkningsunivers i seg selv, enten vi nå snakker om katolsk eller ortodoks spiritualitet, eller lavkirkelige folkelige tradisjoner som pinsebevegelsen eller Frelsesarmeen. Jeg henter stadig inspirasjon fra slike steder også. Så kunne jeg trukket fram samisk spiritualitet og andre urfolksperspektiver som den utømmelige inspirasjonskilden det er. Religiøs samtale er både intern innenfor kristendommen og interreligiøs religionene imellom.

Og så henter jeg enormt mye inspirasjon i naturvitenskapen. Hos Darwin og evolusjonsbiologien, i astrofysikken og biokjemien. De siste par årene har arbeidet i vaksinelaboratoriene vært en åpenbaring av godhet og liv og kjærlighet. Jeg bøyer meg i ærefrykt for dette.

Alt dette, tenker jeg, og mere til, viser oss noe av hvem og hva Gud er.

Jeg mener også jeg ser noe av Guds ansikt i sekulærhumanismens insistering på menneskets edelhet, tankens kraft og betydningen av livet før døden. Også de som sier de ikke tror på Gud, peker – i hvert fall for meg – på sider av tilværelsen der jeg tenker: Der ser jeg Gud.

*

Jeg synes altså at jeg ser spor av Gud mange steder. Hvordan kan jeg holde fast på alle disse impulsene? Det kan jeg gjøre fordi jeg tror at Gud er én.

(Jf. leseteksten fra 1. Korinterbrev 8:5-6, hvor Paulus skriver at «Det finnes nok såkalte guder i himmelen eller på jorden, ja, det er mange guder og mange herrer.
          
Men for oss er det én Gud, vår Far.
Alt er fra ham, og til ham er vi skapt.
Og det er én Herre, Jesus Kristus.
Alt er til ved ham, og ved ham lever vi.»)

Gud er ikke en stammegud. Gud er én, og Gud er Gud for alle, og alle er skapt i Guds bilde. Det betyr igjen at alt det som alle vi mennesker gjør, sier og er, på ulike måter kan speile den ene Gud som holder hele virkeligheten sammen.

Hadde det fantes mange guder, måtte vi sagt at de ulike religionene og virkelighetsforståelsene konkurrerte mot hverandre og var gjensidig utelukkende. Men sånn er det ikke, sier kirka. Gud er én, og Gud er alles Far, og alle er Gud barn. Alt det som alle vi mennesker gjør, sier og er, kan på ulike måter speile den ene Gud som holder alt sammen.

Det er jo dette vi lærer av Jesus også: At det guddommelige blir menneskelig. At menneskelivet er en refleks av evigheten. I Jesus blir Gud menneske. Det feira vi senest nå i jula. Da blir også det menneskelige guddommeliggjort. Menneskenes erfaring og den virkeligheten vi kaller Gud, er kobla sammen en gang for alle.

Derfor tenker altså jeg at vi kan lære av og ha glede av hele mangfoldet av menneskenes forsøk på å fortelle om og forstå de store sammenhengene i virkeligheten. Det gjelder i høyeste grad også kunsten. Dostojevskij og Lessing og Harry Potter og Ringenes Herre, dansemusikken og klassiske verk, billedkunst og poesi.

All slags menneskelig erfaring viser oss noe av hvem og hva Gud er. Noen ganger er det blanda opp med ting som overhodet ikke er Gud. Det er ikke alltid lett å vite forskjell. Men det er spennende å se og lete og forsøke å forstå. Og så er det trygt å vite at den ene Gud omfavner hele virkeligheten, uansett hvordan det blir og hva vi forstår.

Jeg tror altså at Jesus er en garantist for dette. Jeg leser alle andre fortellinger i lys av fortellingen om Jesus. Det er hva jeg legger i det å være kristen. Men det betyr ikke at alle andre fortellinger er lukket. Tvert imot: Det gjør at jeg kan lese både Bibelen (med alle dens kriker og kroker og irrganger) OG alle mulige andre fortellinger med nysgjerrighet og åpenhet. Jeg kan se etter spor av Gud der også, og finne ting som jeg kan ta med meg videre sammen med fortellingen om Jesus. Ting som jeg kjenner igjen om Jesus-aktige, så å si.

For jeg tror at Gud har blitt menneske. Jesus har vist oss Guds ansikt. Det gjør at vi kan tørre å lete etter glimt av Gud overalt. Gud har ikke forlatt oss. Gud har kommet nær. Den ene Gud er Gud for alle.

Jeg håper at 2022 blir et år fullt av inntrykk. Gode øyeblikk, fine fortellinger og artige historier. Jeg tror det går an å se noe av Gud i alt dette. Og så vil jeg fortsette å vende tilbake til fortellingen om Jesus, om han som bygde åpne fellesskap, helet det som var ødelagt, og som overgav seg til døden for slik å vise oss veien til livet.  

Det ble jo nesten en slags nyttårstale, dette. En programerklæring, på sett og vis. Det var nå det jeg ville si i dag. Tusen takk for at dere hørte på.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Om å være beredt

Preken i Røros kirke søndag 21. november 2021:

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:

Da kan himmelriket sammenlignes med ti brudepiker som tok oljelampene sine og gikk ut for å møte brudgommen. Fem av dem var uforstandige, og fem var kloke. De uforstandige tok med seg lampene sine, men ikke olje. Men de kloke tok med seg kanner med olje sammen med lampene. Da det trakk ut før brudgommen kom, ble de alle trette og sovnet.

Men ved midnatt lød et rop: ‘Brudgommen kommer! Gå og møt ham!’ Da våknet alle brudepikene og gjorde lampene i stand. Men de uforstandige sa til de kloke: ‘Gi oss litt av oljen deres, for lampene våre slukner.’ ‘Nei’, svarte de kloke, ‘det blir ikke nok til både oss og dere, gå heller til kjøpmannen og kjøp selv!’

Mens de var borte for å kjøpe, kom brudgommen, og de som var forberedt, gikk sammen med ham inn til bryllupet, og døren ble stengt. Senere kom også de andre brudepikene og sa: ‘Herre, herre, lukk opp for oss!’ Men han svarte: ‘Sannelig, jeg sier dere: Jeg kjenner dere ikke.’

Så våk da, for dere kjenner ikke dagen eller timen.

(Matteus 25:1-13)

I

Søndag om ei uke, 28. november er første søndag i advent. Da begynner det nye kirkeåret. Fram til da teller vi søndager etter pinse, vi har vårt referansepunkt bak oss i tid. Men fra og med første søndag i adventstida teller vi søndager framover mot jula. Det skjer et skifte, i både takt og perspektiv, neste helg.

Denne søndagen markerer derfor slutten på kirkeåret. Vi står ved tidens ende. Derfor er dette også tradisjonelt søndagen for å snakke om de siste ting. Om det som i teologien kalles for eskatologien, om Jesu gjenkomst, dommen og det evige livet.

Noen av oss holder dommedag over oss selv hver eneste dag. Andre ser ikke ut til å la seg affisere så mye av sine egne feil. Noen har som sitt livsmotto: «Jeg angrer ingenting!» Balansen er vel, som alltid, et sted midt imellom. La oss se om vi klarer å finne den.

Det gjør vi, som vi pleier, ved å vende oss til dagens evangelietekst.

II

Evangelieteksten for dagen er en sterk lignelse, enkel å visualisere. Den har satt tydelige spor etter seg i kirkekunsten. Jeg har sett kirker som er utstyrt med figurer eller malerier av fem skikkelser på hver side av alteret, en side med lys, en annen side i mørket.

Men selv om lignelsens sentrale motiv er lett å se for seg, er det samtidig ikke så helt enkelt å få grep om lignelsens detaljer. Hva slags skikk er det vi hører om her, med disse som måtte vente på at brudgommen skulle ankomme festen? Og hva er det denne oljen som de har på lampene sine er ment å symbolisere? Er det, som mange fortolkere har sagt opp igjennom kirkehistorien, slik at oljen symboliserer Den hellige ånd, troens gave, eller noe annet langs samme leia? Og hvis det nå er sånn at oljen står for en av kirkens skatter, hvorfor oppfordrer lignelsen da til å ikke dele med hverandre? Når ble det en kristen dyd å være egoister? Og hvorfor, hvorfor slipper ikke disse uforstandige inn mot slutten av fortellingen, når de på det tidspunkt faktisk har fått tak i olje likevel til slutt, etter mye om og men?

Om vi nå hopper fra Jesu tid for to tusen år siden til vår tid, til vår kirkehverdag, så kan vi vel i hvert fall konstatere følgende: Etter årets kirkemøte, hvor det ble vedtatt en kirkens klimaplan hvor Den norske kirke, blant annet, oppfordrer staten til å fase ut oljeleting, i en slik setting er oljen et vanskelig symbol å forholde seg til uansett. Her, i dagens lignelse, blir det etter min mening nesten umulig.

Men kanskje skal vi ikke lese (eller høre) lignelsen slik. Kanskje er poenget egentlig ganske enkelt: Våk! Vær klar! Kanskje er det denne grunnstemningen Jesus ville formidle, uten at detaljene skulle presses. Det er ikke sikkert det er noen allegori, dette, der alle delene har sin betydning. Det er ikke sikkert at denne brudgommen som stenger folk ute egentlig er noe godt bilde på Jesus en gang. Kanskje var Jesus selv akkurat like opprørt over den stengte døra og urimelighetene i dette som han ønsket at tilhørerne hans skulle være, hva vet jeg. Jeg synes i hvert fall det er noe urimelig ved hele lignelsen. Men jeg kan også anerkjenne at noen ganger skjer dramatiske ting når vi minst venter det. At det gamle speiderordet «Vær beredt!» er et klokt og godt livsmotto, på så mange vis. Og – ikke minst – ingen av oss vet når vår time kommer, når det er vår tur til å tre ut av tida.

III

Men om vi nå skal forsøke oss en omdreining til på tolkningen av denne lignelsen, så tenker jeg at vi også må konstatere følgende: Den står ikke alene blant bibeltekstene. Den er en del av en syklus av ord og lignelser om «tidene som skal komme», systematisert i Matteus-evangeliet kapittel 24 og 25. Der står disse fortellingene sammen som én stor og sammenhengende tale der Jesus advarer tilhørerne om at dramatiske hendelser kan skje når de minst venter det. Jesus sier at «himmelriket kan lignes med…», og så kommer det flere slike bilder.

I kapittelet før det avsnittet vi har lest i dag, i Matteus 24, sier Jesus først til tilhørerne at de skal våke, for de vet ikke når Herren deres kommer. Vær forberedt, sier han, slik en husherre vokter huset sitt mot tyver om natta. Så forteller han om en god tjener som er klar når Herren kommer. Jesus spør (i Matteus 24:45): Hvem er en tro og klok tjener? Jo, svarer Jesus, det er han som tar seg av de andre tjenerne. Og så forteller han tre kontrastfortellinger i rask rekkefølge. Først forteller han om en dårlig tjener som ikke er fullt så godt forberedt, og som slår de andre tjenerne i huset. Det går ikke så bra med ham. Så følger lignelsen om brudepikene, den som vi har lest i dag. Der er det fullt av dårlige tjenere, både dårlig forberedte brudepiker, og egoistiske brudepiker som ikke vil dele og samarbeide og ta seg av de andre, og til slutt en brudgom som stenger halvparten av følget sitt ute. Og så, til slutt i denne syklusen, følger en lignelse om tre tjenere som blir satt til å forvalte sin husherres verdier mens han er borte på reise, og som forvalter disse talentene på ulikt vis. Når så herren kommer tilbake og krever dem til regnskap, er noen av dem er godt forberedt og kan vise til resultater, mens andre ikke kan gjøre det samme. Enden på historien er at husherren kaster tjeneren med de svakeste resultatene ut, i stedet for å ta seg av ham slik Jesus sier vi skal gjøre.

Den røde tråden her er (fortsatt) at vi skal være forberedt. At morgendagen kan by på prøvelser eller utfordringer vi ikke hadde sett for oss, og at vi må være forberedt på å takle det som kommer. Og over alt dette sier altså Jesus: Himmelriket kan lignes med alt dette.

Altså: Himmelriket, i hvert fall så lenge vi lever i forstadiet til det her på jorda, er et sted hvor vi kan møte mange slags utfordringer. Himmelriket rommer gode og dårlige tjenere, gode og dårlige forvaltere.

I dag sier Jesus: Himmelriket kan sammenlignes med ti brudepiker. Fem av dem var kloke og planla godt, men holdt ting for seg selv, og fem av dem var surrete og rotete. Men, merk dette: Alle disse ti var et bilde på himmelriket.

Det er ikke brudgommen som kommer og er brå og sinna og stenger folk ute som er himmelriket. Om himmelriket er noe sted til slutt i denne lignelsen, så er det hos de fem brudepikene som ikke får komme inn. De som ingen tok seg av, de som ikke fikk hjelp eller støtte. De er også himmelriket, sier Jesus. Gud er hos dem også. Men det er klart, de har det ikke så lett der de står. Himmelriket, slik vi erfarer det her i tida, er ikke et sted hvor vi alt går på skinner. Himmelriket er også et sted hvor vi opplever tap og nederlag, konflikter og uro, sorg og sinne. Men, sier Jesus, når det uventede rammer oss, da er Gud der likevel.

IV

Jeg finner i grunnen trøst i dette: At han som kirka bekjenner skal komme igjen for å dømme levende og døde, han som Gud ifølge kirkas tro overlater dommen til, han ble selv kasta utenfor. Han ble dømt som en blasfemiker, en som hadde trua tempelet, selve symbolet på nasjonen og religionen. Han ble drevet utenfor bymuren. Der ble han hengt på et kors, til spott og spe, og utsatt for forferdelige lidelser, før han døde mens han ropte ut at Gud hadde forlatt ham.

Han, sier kirka, han brakte himmelriket til oss. Himmelriket er der han er. Da gir det ikke lenger mening å snakke om innenfor og utenfor. Alt blir snudd på hodet, i et univers hvor Jesus ber for bødlene sine – Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør! ba han – og insisterer på å ta dem med seg innenfor i Guds rike.

I den lignelsen som avslutter den fortellings-syklusen som dagens tekst er en del av, helt i slutten på kapittel 25 i Matteus-evangeliet, tegner Jesus opp et bilde av en scene hvor alle mennesker ved tidens ende føres fram for Jesus selv. Og der spør Jesus først og fremst om hva vi har gjort mot hans minste søsken. Det dere gjorde mot dem, har dere gjort mot meg, sier Jesus. Slik slutter altså denne talen Jesus holder, hvor han begynte med å si at en god og klok tjener er den som tar seg av de andre tjenerne.

Hva betyr alt dette? Jo det betyr at når noen ber oss om å dele, da skal vi dele. Når noen ber oss om å stå sammen med dem, da skal vi stå sammen med dem. Når noen sier at vår livsstil ødelegger deres livsvilkår, da skal vi lytte til dem med hjertet. Når noen ikke blir sett, da skal vi se. Når noen blir stengt ute, da skal vi gå ut til det stedet hvor de er. Det er himmelriket, på denne siden av død og dom.

Det er ikke alltid så lett. Det er ikke alltid vi klarer det. Men vi tror på en Herre som selv ble definert utenfor, og som kom tilbake i en time da disiplene minst ventet det, den tredje dagen, etter dommen, justismordet og døden. Det er ham vi håper på.

Han vet om de feilene vi har gjort, enten fordi vi ikke prøvde eller fordi vi prøvde altfor hardt. Han vet om det vi skammer oss over og det vi ikke helt vet om vi tør å si at vi er stolte av. Vi kjenner ikke dagen eller timen, men vi kjenner ham. Det er det vi skal holde fast på, både denne søndagen her og alle andre søndager og andre dager.

Så la oss si:

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Om budene

Denne prekenen holdt jeg på setergudstjenesten på Ljøsnåvollen søndag 8. august 2021, 11. søndag i treenighetstiden. I år var GT-teksten satt opp som prekentekst.

Det står skrevet i Andre Mosebok:

Gud talte alle disse ordene:
Jeg er Herren din Gud, som førte deg ut av Egypt, ut av slavehuset.
Du skal ikke ha andre guder enn meg.
Du skal ikke lage deg gudebilder, ingen etterligning av noe som er oppe i himmelen eller nede på jorden eller i vannet under jorden. Du skal ikke tilbe dem og ikke la deg lokke til å dyrke dem! For jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud som straffer barn i tredje og fjerde ledd for fedrenes synd når de hater meg, men viser trofast kjærlighet i tusen slektsledd mot dem som elsker meg og holder mine bud.
Du skal ikke misbruke Herren din Guds navn, for Herren frikjenner ikke den som misbruker hans navn.
Husk sabbatsdagen og hold den hellig. Seks dager skal du arbeide og gjøre all din gjerning, men den sjuende dagen er sabbat for Herren din Gud. Da skal du ikke gjøre noe arbeid, verken du eller din sønn eller din datter, verken slaven eller slavekvinnen din, verken buskapen din eller innflytteren som bor i byene dine. For på seks dager laget Herren himmelen og jorden, havet og alt som er i dem; men den sjuende dagen hvilte han. Derfor velsignet Herren sabbatsdagen og helliget den.
Du skal hedre din far og din mor, så du kan leve lenge i det landet Herren din Gud gir deg.
Du skal ikke slå i hjel.
Du skal ikke bryte ekteskapet.
Du skal ikke stjele.
Du skal ikke vitne falskt mot din neste.
Du skal ikke begjære din nestes hus. Du skal ikke begjære din nestes kone, slaven eller slavekvinnen hans, oksen eller eselet hans eller noe annet som hører din neste til.

(2. Mosebok 20:1-17)

Slik lyder Herrens ord.

I dag er det altså de ti bud som er søndagsteksten. Da er det ikke til å unngå at prekenen over teksten må få et visst undervisende preg, noe kateketisk over seg.

For de ti bud har alltid stått sentralt i undervisningen, i katekesen, om hva kristen tro er og handler om. Slik har det vært både i skolens kristendomsundervisning og i kirkas egen katekese. I mange kirkerom (og andre slags rom) henger det tavler med teksten til de ti budene. Og de som på noe tidspunkt har vært borti Martin Luthers lille katekisme, altså hans oversikt over katekesen, «barnelærdommen», kjernetekstene i kristen tro, vil huske at han har bygd denne opp rundt tre tekster: Fadervår, trosbekjennelsen og de ti bud, i tillegg til de to sakramentene dåpen og nattverden.

Og samtidig – siden vi nå er inne på Luther – så har kristen tro alltid vært tydelig på at de ti bud ikke er å forstå som en punktliste for praktisk fromhet. Det er ikke slik at kristen tro handler om å holde disse ti budene til punkt og prikke, punktum. I Mosebøkene leser vi at disse ti budordene var skrevet på steintavler som Moses hadde med seg ned fra Sinai-fjellet, etter at han hadde møtt Gud Herren der. Men kristen tradisjon har ikke vært like fokusert på dette med at disse ordene var skrevet i stein. Den kristne kirke har i grunnen vært mer opptatt av den loven som står skrevet i menneskenes hjerter.

Fortsett å lese «Om budene»

Om den ene og de nittini

Preken under høymessen i Bergstadens Ziir 19. juli 2020 (7. søndag i treenighetstiden):

Det står skrevet i evangeliet etter Lukas:

Alle tollerne og synderne holdt seg nær til Jesus for å høre ham. Men fariseerne og de skriftlærde murret og sa seg imellom: «Denne mannen tar imot syndere og spiser sammen med dem.» Da fortalte han dem denne lignelsen: «Dersom en av dere eier hundre sauer og mister én av dem, lar han ikke da de nittini være igjen ute i ødemarken og leter etter den som er kommet bort, til han finner den? Og når han har funnet den, blir han glad og legger den på skuldrene sine. Straks han kommer hjem, kaller han sammen venner og naboer og sier til dem: ‘Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen den sauen som var kommet bort.’ Jeg sier dere: På samme måte blir det større glede i himmelen over én synder som vender om, enn over nittini rettferdige som ikke trenger omvendelse. Eller om en kvinne har ti sølvmynter og mister én, tenner hun ikke da en lampe og feier i hele huset og leter nøye til hun finner den? Og når hun har funnet den, kaller hun sammen venninner og nabokoner og sier: ‘Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen det pengestykket jeg hadde mistet.’ På samme måte, sier jeg dere, blir det glede blant Guds engler over én synder som vender om.»

(Luk 15:1-10)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

Den evangelieteksten vi akkurat har lest, taler på mange måter for seg selv. De to lignelsene som Jesus forteller, er enkle, sterke og tydelige, og tåler trygt å stå ukommentert. Den første av dem, den om den ene sauen og de nittini, er en av Jesu aller mest kjente fortellinger. Den er en del av den vestlige kulturkanon, en fortelling av det slaget som de aller, aller fleste kjenner til.

I dag har jeg derfor ikke tenkt å gå så veldig inn i detaljene i lignelsene. Jeg har mer tenkt å kretse rundt dem, og da er det tre poeng jeg har lyst til å trekke fram for dere.

Fortsett å lese «Om den ene og de nittini»

Om kall til tjeneste

Preken i Bergstadens Ziir, søndag 12. juli 2020 (Aposteldagen):

Det står skrevet i evangeliet etter Lukas:

En gang sto Jesus ved Gennesaretsjøen, og folk trengte seg inn på ham for å høre Guds ord. Da fikk han se to båter som lå ved stranden. Fiskerne var gått ut av dem og holdt på å skylle garn. Jesus steg opp i en av båtene, den som tilhørte Simon, og ba ham legge litt ut fra land. Så satte han seg og underviste folkemengden fra båten.

Da han var ferdig med å tale, sa han til Simon: «Legg ut på dypet og sett garn til fangst.» «Mester», svarte Simon, «vi har strevd hele natten og ikke fått noe. Men på ditt ord vil jeg sette garn.» Så gjorde de det, og fikk så mye fisk at garnet holdt på å revne. De ga tegn til arbeidslaget i den andre båten at de skulle komme og ta i med dem. Og da de kom, fylte de begge båtene, så de var nær ved å synke. Da Simon Peter så det, kastet han seg ned for Jesu føtter og sa: «Gå fra meg, Herre, for jeg er en syndig mann.» For han og alle som var med ham, ble grepet av forferdelse over den fangsten de hadde fått. På samme måte var det med Sebedeus-sønnene Jakob og Johannes, som fisket sammen med Simon. Men Jesus sa til Simon: «Vær ikke redd! Fra nå av skal du fange mennesker.» rodde de båtene i land, forlot alt og fulgte ham.

(Lukas 5:1-11)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

Vi har akkurat hørt lest en tekst om Jesus som kaller en krets av disipler til å følge seg. Den som har den mest sentrale plassen i fortellingen utenom Jesus selv, heter Simon Peter. Vi hører også om Sebedeus-sønnene, Jakob og Johannes. De opplever en fiskefangst som er så enorm at den sprenger hverdagen deres helt i fillebiter. Garna holdt på å revne, og båtene holdt på å synke. «Følg meg!» sa Jesus, og de skjønte det var han som var kilden til denne overfloden. Så forlot de alt og fulgte ham, som det står. Resten er historie, eller kirkehistorie om du vil. Simon Peter blir med tiden den første biskop i Roma, forløper for dagens pave Frans.

Dagen i dag, sjette søndag i treenighetstiden, kalles i kirkekalenderen for Aposteldagen. Det er egentlig en gammel helgendag vi feirer i dag, minnedagen for apostelen Peter sammen med apostelen Paulus. Apostlene Peter og Paulus sin minnedag har et gammelt og fint norsk navn: Persok. Slik Jonsok er Johannes’ dag, St. Hans, og Olsok er Olavs dag, har vi også Persok etter Sankte Per, altså Sankt Peter. Det er en rik legendetradisjon knyttet til Sankt Peter, og en masse vitser også naturligvis om alt det arbeidet han har der han i de folkelige fortellingene står og vokter perleporten ved himmelen og tar imot folk etter døden. Apostelen Peters symbol er en nøkkel, til minne om en annen fortelling fra evangeliene der Jesus gir ham den såkalte nøkkelmakten og sier han skal ha makt til å binde og løse ting både i himmelen og på jorden. I dag har vi altså hørt om hvordan Jesus låser opp Simon Peters hjerte, og om hvordan denne litt røffe fiskeren blir menneskefisker, en som går rundt og forteller om Jesus.

Persok ligger egentlig 29. juni. Men etter reformasjonen faset vi ut en mengde slike helgendager i den lutherske kirkekalenderen, og en del slike dager ble flyttet til «nærmeste søndag» i stedet. I vår kirke ligger denne festdagen fast på den sjette søndagen etter pinse. Og siden pinsen flytter seg litt rundt sammen med påsken, kan det variere litt hvor stor avstanden blir mellom Persok den 29. juni og Aposteldagen. I år er avstanden 13 dager.

II

Dagen i dag kretser altså rundt fortellingen om Simon Peters første møte med Jesus, og om kallet han fikk til tjeneste for ham. «Følg meg», sa Jesus. Og det gjorde Peter. Han ante ikke hva han gikk til, men han forlot alt og fulgte Jesu ord og eksempel likevel.

Den opplevelsen han har hatt like før, kan nok kaste litt lys over Peters radikale oppbrudd. Peter og de andre vi hører om var fiskere. De levde ved Gennesaretsjøen, et lite innlandshav helt nord i Det hellige land, og der drev de altså med fiske. Den morgenen vi akkurat har lest om, hadde de vært ute og fiska hele natta. De hadde ikke fått noen ting. Så sier Jesus, litt sånn kjekt, at han trenger en båt å sitte i imens han underviser folket, for det var så mye folk rundt ham at han nesten ble dytta på sjøen. Det er litt av et tidsbilde, i grunnen, og sier noe om hva slags karismatisk skikkelse Jesus var! Etterpå, etter at han har talt til folket og de har gått hjem, snur han seg til Peter og sier, like kjekt: Legg utpå! Kast ut garna!

Bakgrunnen her er nok tanken om at fiskene vanligvis søker bort fra lyset, slik at de kommer opp på grunnere vann om natta og søker ned på dypet om dagen. Når fiskerne blir bedt om å legge ut på dypet, vet de at fisken sannsynligvis er vanskeligere å få tak i der, midt på lyset dagen. At de ikke vil nå tak i den, på en måte. Men så er det akkurat som om naturlovene blir reversert. Her er en som de senere skal høre kalle seg selv for Verdens lys, og fiskene flykter ikke, det er mer som om de vil hoppe opp i båten til ham. Og plutselig slår fangsten alle rekorder. Den tiltrekningskraften kjenner fiskerne også, og når han ber dem bli med ham, da klarer de ikke stå imot. Ikke vil de det heller.

III

Aposteldagen har tradisjonelt vært en dag for å snakke om kallet til tjeneste i kirka. For den som lever sitt liv som en slags «profesjonell troende» har gjort et valg som er ganske forpliktende, om en kan si det sånn, både for seg selv og for kirkefellesskapet. Og det har man gjerne en grunn til. Det er en eller flere opplevelser som ligger bak, og som har ledet en til å ta den plassen og den rollen som en har inntatt.

Så i dag kan det kanskje passe at jeg deler litt av min historie. Fortsett å lese «Om kall til tjeneste»

Om ulver i fåreklær

Okay. Jeg tok feil. Denne ukas preken ble enda en god del lengre enn den jeg holdt forrige søndag. Kanskje er det dette som er sommerens lengste preken; den som lever får se.

I dag feiret vi Falkbergetmesse på Ratvolden. Prekenen der ble (som vanlig) noe i skjæringa mellom litterært foredrag og bibeltime. Her er hva jeg sa.

(Og før jeg begynner, må jeg legge til: Denne prekenen er inspirert av et prekenmanus av Christine H. Aarflot.)

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:

Ta dere i vare for de falske profetene! De kommer til dere i saueham, men innvendig er de glupske ulver. På fruktene skal dere kjenne dem. Plukker man druer av tornebusker eller fiken av tistler? Et godt tre bærer god frukt, et dårlig tre bærer dårlig frukt. Et godt tre kan ikke gi dårlig frukt, og et dårlig tre kan ikke gi god frukt. Hvert tre som ikke bærer god frukt, blir hugget ned og kastet på ilden. Derfor skal dere kjenne dem på fruktene.

(Matteus 7:15-20)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

Jeg har to døtre. De er fjorten og ti år gamle. Deres viktigste kilde til informasjon heter internett.

Da jeg vokste opp, fantes ikke internett. Jeg måtte lese leksikon og fagbøker og spørre fagfolk, kanskje til og med eksperter, dersom jeg ville fordype meg i et emne. Jeg gikk gjerne ut fra at dersom noe sto mellom to permer eller ble trykt i ei avis, da var det kvalitetssikra.

Slik er det ikke lenger. Hvem som helst kan skrive hva som helst på internett, og påstå det er sant. Hvem som helst kan legge ut en video på YouTube med hva slags sensasjonelle påstander som helst, og si at det er en presis beskrivelse av virkeligheten. Og hvem som helst kan redigere en hvilken som helst artikkel på det digitale og interaktive leksikonet Wikipedia.

Derfor er kildekritikk blitt en viktig ferdighet for alle som vokser opp i dag. Jeg og jentene mine øver oss i det stadig vekk. De arbeider også med det på skolen.

Okay, så du har lest dette på nettet. Men hva tenker du om det du leste? Stemmer dette med hva du trodde du visste fra før, eller sier dette noe som virker helt sensasjonelt nytt? Vet du hvem som står bak disse påstandene? Er forfatteren bak dette troverdig? Hva finner du hvis du googler vedkommende? Hva med selve saken, finner du dette andre steder, hos andre uavhengige kilder? Og sist, men ikke minst, blir du engasjert av denne saken, kanskje til og med sint? Saker som vekker sterke følelser bør du være mer skeptisk til, nemlig, for det er store muligheter for at de er tendensiøse eller til og med konstruerte. Og hva med bildet du ser? Tror du på bildet som følger med saken?

Kildekritikk er rett og slett en avgjørende viktig ferdighet å øve opp. For det finnes mange udokumenterte påstander som framsettes som om de var velbegrunnede. Det finnes mange konspirasjonsteorier som framsettes som om de var mainstream politisk analyse.

Her i vår ble det stor oppstandelse da selveste NRK delte en nyhetssak om en forsker som mente å kunne bevise at coronaviruset som sprer seg i verden var skapt i et laboratorium. Dagen etter måtte NRK dementere det hele, da det viste seg at den nevnte forskeren var kontroversiell (for å si det litt forsiktig) og at påstandene han kom med ikke hadde noen støtte i de medisinske fagmiljøene. Den sensasjonelle lenken ble delt tusenvis av ganger i sosiale medier, mens den andre, med det kjedeligere og mer nøkterne dementiet, ikke ble delt på langt nær like mange ganger. Folk spredte heller den neste konspirasjonsteorien i stedet. Kanskje har dere hørt og lest det, dere også, påstander fra vaksinemotstandere om at den pågående pandemien er ledd i et medisinsk komplott for å ta over kontrollen over massene, der Bill Gates med flere står klare til å injisere mikrochipper inn i oss alle for å kunne overvåke oss og styre oss.

Det er kanskje lett å riste på hodet av slike påstander, når en bare får tatt et steg tilbake og tenkt seg litt om. Men for den som sitter alene ved skjermen er det ikke alltid like lett å være kritisk. Hva skal vi egentlig tro? Hvem snakker sant, og hvem vil lure oss? Eller vil de egentlig lure oss, de som sier dette og hint, eller tror de faktisk på det de sier? Har de egentlig kanskje bare blitt lurt selv?

II Fortsett å lese «Om ulver i fåreklær»