Om den ene og de nittini

Preken under høymessen i Bergstadens Ziir 19. juli 2020 (7. søndag i treenighetstiden):

Det står skrevet i evangeliet etter Lukas:

Alle tollerne og synderne holdt seg nær til Jesus for å høre ham. Men fariseerne og de skriftlærde murret og sa seg imellom: «Denne mannen tar imot syndere og spiser sammen med dem.» Da fortalte han dem denne lignelsen: «Dersom en av dere eier hundre sauer og mister én av dem, lar han ikke da de nittini være igjen ute i ødemarken og leter etter den som er kommet bort, til han finner den? Og når han har funnet den, blir han glad og legger den på skuldrene sine. Straks han kommer hjem, kaller han sammen venner og naboer og sier til dem: ‘Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen den sauen som var kommet bort.’ Jeg sier dere: På samme måte blir det større glede i himmelen over én synder som vender om, enn over nittini rettferdige som ikke trenger omvendelse. Eller om en kvinne har ti sølvmynter og mister én, tenner hun ikke da en lampe og feier i hele huset og leter nøye til hun finner den? Og når hun har funnet den, kaller hun sammen venninner og nabokoner og sier: ‘Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen det pengestykket jeg hadde mistet.’ På samme måte, sier jeg dere, blir det glede blant Guds engler over én synder som vender om.»

(Luk 15:1-10)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

Den evangelieteksten vi akkurat har lest, taler på mange måter for seg selv. De to lignelsene som Jesus forteller, er enkle, sterke og tydelige, og tåler trygt å stå ukommentert. Den første av dem, den om den ene sauen og de nittini, er en av Jesu aller mest kjente fortellinger. Den er en del av den vestlige kulturkanon, en fortelling av det slaget som de aller, aller fleste kjenner til.

I dag har jeg derfor ikke tenkt å gå så veldig inn i detaljene i lignelsene. Jeg har mer tenkt å kretse rundt dem, og da er det tre poeng jeg har lyst til å trekke fram for dere.

Fortsett å lese «Om den ene og de nittini»

Om kall til tjeneste

Preken i Bergstadens Ziir, søndag 12. juli 2020 (Aposteldagen):

Det står skrevet i evangeliet etter Lukas:

En gang sto Jesus ved Gennesaretsjøen, og folk trengte seg inn på ham for å høre Guds ord. Da fikk han se to båter som lå ved stranden. Fiskerne var gått ut av dem og holdt på å skylle garn. Jesus steg opp i en av båtene, den som tilhørte Simon, og ba ham legge litt ut fra land. Så satte han seg og underviste folkemengden fra båten.

Da han var ferdig med å tale, sa han til Simon: «Legg ut på dypet og sett garn til fangst.» «Mester», svarte Simon, «vi har strevd hele natten og ikke fått noe. Men på ditt ord vil jeg sette garn.» Så gjorde de det, og fikk så mye fisk at garnet holdt på å revne. De ga tegn til arbeidslaget i den andre båten at de skulle komme og ta i med dem. Og da de kom, fylte de begge båtene, så de var nær ved å synke. Da Simon Peter så det, kastet han seg ned for Jesu føtter og sa: «Gå fra meg, Herre, for jeg er en syndig mann.» For han og alle som var med ham, ble grepet av forferdelse over den fangsten de hadde fått. På samme måte var det med Sebedeus-sønnene Jakob og Johannes, som fisket sammen med Simon. Men Jesus sa til Simon: «Vær ikke redd! Fra nå av skal du fange mennesker.» rodde de båtene i land, forlot alt og fulgte ham.

(Lukas 5:1-11)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

Vi har akkurat hørt lest en tekst om Jesus som kaller en krets av disipler til å følge seg. Den som har den mest sentrale plassen i fortellingen utenom Jesus selv, heter Simon Peter. Vi hører også om Sebedeus-sønnene, Jakob og Johannes. De opplever en fiskefangst som er så enorm at den sprenger hverdagen deres helt i fillebiter. Garna holdt på å revne, og båtene holdt på å synke. «Følg meg!» sa Jesus, og de skjønte det var han som var kilden til denne overfloden. Så forlot de alt og fulgte ham, som det står. Resten er historie, eller kirkehistorie om du vil. Simon Peter blir med tiden den første biskop i Roma, forløper for dagens pave Frans.

Dagen i dag, sjette søndag i treenighetstiden, kalles i kirkekalenderen for Aposteldagen. Det er egentlig en gammel helgendag vi feirer i dag, minnedagen for apostelen Peter sammen med apostelen Paulus. Apostlene Peter og Paulus sin minnedag har et gammelt og fint norsk navn: Persok. Slik Jonsok er Johannes’ dag, St. Hans, og Olsok er Olavs dag, har vi også Persok etter Sankte Per, altså Sankt Peter. Det er en rik legendetradisjon knyttet til Sankt Peter, og en masse vitser også naturligvis om alt det arbeidet han har der han i de folkelige fortellingene står og vokter perleporten ved himmelen og tar imot folk etter døden. Apostelen Peters symbol er en nøkkel, til minne om en annen fortelling fra evangeliene der Jesus gir ham den såkalte nøkkelmakten og sier han skal ha makt til å binde og løse ting både i himmelen og på jorden. I dag har vi altså hørt om hvordan Jesus låser opp Simon Peters hjerte, og om hvordan denne litt røffe fiskeren blir menneskefisker, en som går rundt og forteller om Jesus.

Persok ligger egentlig 29. juni. Men etter reformasjonen faset vi ut en mengde slike helgendager i den lutherske kirkekalenderen, og en del slike dager ble flyttet til «nærmeste søndag» i stedet. I vår kirke ligger denne festdagen fast på den sjette søndagen etter pinse. Og siden pinsen flytter seg litt rundt sammen med påsken, kan det variere litt hvor stor avstanden blir mellom Persok den 29. juni og Aposteldagen. I år er avstanden 13 dager.

II

Dagen i dag kretser altså rundt fortellingen om Simon Peters første møte med Jesus, og om kallet han fikk til tjeneste for ham. «Følg meg», sa Jesus. Og det gjorde Peter. Han ante ikke hva han gikk til, men han forlot alt og fulgte Jesu ord og eksempel likevel.

Den opplevelsen han har hatt like før, kan nok kaste litt lys over Peters radikale oppbrudd. Peter og de andre vi hører om var fiskere. De levde ved Gennesaretsjøen, et lite innlandshav helt nord i Det hellige land, og der drev de altså med fiske. Den morgenen vi akkurat har lest om, hadde de vært ute og fiska hele natta. De hadde ikke fått noen ting. Så sier Jesus, litt sånn kjekt, at han trenger en båt å sitte i imens han underviser folket, for det var så mye folk rundt ham at han nesten ble dytta på sjøen. Det er litt av et tidsbilde, i grunnen, og sier noe om hva slags karismatisk skikkelse Jesus var! Etterpå, etter at han har talt til folket og de har gått hjem, snur han seg til Peter og sier, like kjekt: Legg utpå! Kast ut garna!

Bakgrunnen her er nok tanken om at fiskene vanligvis søker bort fra lyset, slik at de kommer opp på grunnere vann om natta og søker ned på dypet om dagen. Når fiskerne blir bedt om å legge ut på dypet, vet de at fisken sannsynligvis er vanskeligere å få tak i der, midt på lyset dagen. At de ikke vil nå tak i den, på en måte. Men så er det akkurat som om naturlovene blir reversert. Her er en som de senere skal høre kalle seg selv for Verdens lys, og fiskene flykter ikke, det er mer som om de vil hoppe opp i båten til ham. Og plutselig slår fangsten alle rekorder. Den tiltrekningskraften kjenner fiskerne også, og når han ber dem bli med ham, da klarer de ikke stå imot. Ikke vil de det heller.

III

Aposteldagen har tradisjonelt vært en dag for å snakke om kallet til tjeneste i kirka. For den som lever sitt liv som en slags «profesjonell troende» har gjort et valg som er ganske forpliktende, om en kan si det sånn, både for seg selv og for kirkefellesskapet. Og det har man gjerne en grunn til. Det er en eller flere opplevelser som ligger bak, og som har ledet en til å ta den plassen og den rollen som en har inntatt.

Så i dag kan det kanskje passe at jeg deler litt av min historie. Fortsett å lese «Om kall til tjeneste»

Om ulver i fåreklær

Okay. Jeg tok feil. Denne ukas preken ble enda en god del lengre enn den jeg holdt forrige søndag. Kanskje er det dette som er sommerens lengste preken; den som lever får se.

I dag feiret vi Falkbergetmesse på Ratvolden. Prekenen der ble (som vanlig) noe i skjæringa mellom litterært foredrag og bibeltime. Her er hva jeg sa.

(Og før jeg begynner, må jeg legge til: Denne prekenen er inspirert av et prekenmanus av Christine H. Aarflot.)

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:

Ta dere i vare for de falske profetene! De kommer til dere i saueham, men innvendig er de glupske ulver. På fruktene skal dere kjenne dem. Plukker man druer av tornebusker eller fiken av tistler? Et godt tre bærer god frukt, et dårlig tre bærer dårlig frukt. Et godt tre kan ikke gi dårlig frukt, og et dårlig tre kan ikke gi god frukt. Hvert tre som ikke bærer god frukt, blir hugget ned og kastet på ilden. Derfor skal dere kjenne dem på fruktene.

(Matteus 7:15-20)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

Jeg har to døtre. De er fjorten og ti år gamle. Deres viktigste kilde til informasjon heter internett.

Da jeg vokste opp, fantes ikke internett. Jeg måtte lese leksikon og fagbøker og spørre fagfolk, kanskje til og med eksperter, dersom jeg ville fordype meg i et emne. Jeg gikk gjerne ut fra at dersom noe sto mellom to permer eller ble trykt i ei avis, da var det kvalitetssikra.

Slik er det ikke lenger. Hvem som helst kan skrive hva som helst på internett, og påstå det er sant. Hvem som helst kan legge ut en video på YouTube med hva slags sensasjonelle påstander som helst, og si at det er en presis beskrivelse av virkeligheten. Og hvem som helst kan redigere en hvilken som helst artikkel på det digitale og interaktive leksikonet Wikipedia.

Derfor er kildekritikk blitt en viktig ferdighet for alle som vokser opp i dag. Jeg og jentene mine øver oss i det stadig vekk. De arbeider også med det på skolen.

Okay, så du har lest dette på nettet. Men hva tenker du om det du leste? Stemmer dette med hva du trodde du visste fra før, eller sier dette noe som virker helt sensasjonelt nytt? Vet du hvem som står bak disse påstandene? Er forfatteren bak dette troverdig? Hva finner du hvis du googler vedkommende? Hva med selve saken, finner du dette andre steder, hos andre uavhengige kilder? Og sist, men ikke minst, blir du engasjert av denne saken, kanskje til og med sint? Saker som vekker sterke følelser bør du være mer skeptisk til, nemlig, for det er store muligheter for at de er tendensiøse eller til og med konstruerte. Og hva med bildet du ser? Tror du på bildet som følger med saken?

Kildekritikk er rett og slett en avgjørende viktig ferdighet å øve opp. For det finnes mange udokumenterte påstander som framsettes som om de var velbegrunnede. Det finnes mange konspirasjonsteorier som framsettes som om de var mainstream politisk analyse.

Her i vår ble det stor oppstandelse da selveste NRK delte en nyhetssak om en forsker som mente å kunne bevise at coronaviruset som sprer seg i verden var skapt i et laboratorium. Dagen etter måtte NRK dementere det hele, da det viste seg at den nevnte forskeren var kontroversiell (for å si det litt forsiktig) og at påstandene han kom med ikke hadde noen støtte i de medisinske fagmiljøene. Den sensasjonelle lenken ble delt tusenvis av ganger i sosiale medier, mens den andre, med det kjedeligere og mer nøkterne dementiet, ikke ble delt på langt nær like mange ganger. Folk spredte heller den neste konspirasjonsteorien i stedet. Kanskje har dere hørt og lest det, dere også, påstander fra vaksinemotstandere om at den pågående pandemien er ledd i et medisinsk komplott for å ta over kontrollen over massene, der Bill Gates med flere står klare til å injisere mikrochipper inn i oss alle for å kunne overvåke oss og styre oss.

Det er kanskje lett å riste på hodet av slike påstander, når en bare får tatt et steg tilbake og tenkt seg litt om. Men for den som sitter alene ved skjermen er det ikke alltid like lett å være kritisk. Hva skal vi egentlig tro? Hvem snakker sant, og hvem vil lure oss? Eller vil de egentlig lure oss, de som sier dette og hint, eller tror de faktisk på det de sier? Har de egentlig kanskje bare blitt lurt selv?

II Fortsett å lese «Om ulver i fåreklær»

Om å bli formet av gode vaner

Sommerens lengste høymessepreken (tror jeg) ble holdt i dag, i Røros kirke, på fjerde søndag i treenighetstiden. Der sa jeg følgende:

I

Vi har akkurat hørt lest tre bibeltekster sammen. Disse tekstene er ikke tilfeldig valgt, og de er heller ikke lest i tilfeldig rekkefølge. Hver eneste høymesse som feires i Den norske kirke har tre slike lesninger. Og mønsteret er alltid det samme. Den første teksten som leses, er fra Det gamle testamente. Den andre teksten som leses, er fra brevlitteraturen i Det nye testamente. Og den tredje teksten som leses, er fra et av de fire evangeliene, altså en fortelling fra Jesu liv, om noe Jesus sier eller gjør. For i kirka sier vi at Jesus viser oss hvem Gud er. Derfor står hans ord og handlinger i en særstilling. Etter dette preker så presten eller en annen predikant over disse tre tekstene, med utgangspunkt i evangelieteksten.

De tre tekstene henger sammen tematisk. Men vi snakker om tekster som har blitt til på ulike steder, skrevet av ulike forfattere i ulike tidsperioder. Det kan derfor være spenning mellom dem. Samtidig er de valgt ut til å leses sammen, fordi de handler om det samme temaet. I dag, for eksempel, har vi lest om å velge det gode og holde fast på det gode selv om det koster noe av deg. Det skal vi komme tilbake til. Dere skal i hvert fall vite at det er ikke slik at jeg (eller noen andre her lokalt) har valgt disse tekstene til lesning i dag. Vi leser fast oppsatte tekster, som er samlet i det som heter tekstrekker, og som finner her, i denne boka, Tekstbok for Den norske kirke. I dag er det Fjerde søndag i treenighetstiden. Da skal vi lese akkurat 1. Mosebok 25, 1. Korinterbrev 9 og Markus 10. Disse tekstene er felles i hele Den norske kirke, og henger også sammen med de tekstene som leses i andre kirker over hele verden i dag. Slik er det også å være kirke: Vi gjøre det samme, alle steder, samtidig, på tvers av tid og rom.

Så er det altså sånn at noen få søndager i året, bestemmer Kirkerådet, Den norske kirkes «regjering» om du vil, at det skal prekes over en annen tekst enn evangelieteksten. I dag, på denne søndagen, har beskjeden gått ut om at vi skal ta sats i den andre leseteksten, altså den fra brevlitteraturen i Det nye testamente. Jeg leser derfor den teksten en gang til. Hør hva Paulus skriver til menigheten i Korint:

Vet dere ikke at på stadion deltar alle i løpet, men bare én får seiersprisen? Løp da slik at dere vinner den! Alle som deltar i kamplekene, må nekte seg alt. De gjør det for å vinne en seierskrans som visner, vi for å vinne en som aldri visner. Jeg løper derfor ikke uten å ha et mål. Jeg er heller ikke lik en nevekjemper som slår i løse luften. Nei, jeg kjemper mot meg selv og tvinger kroppen til å lystre, for at ikke jeg som har forkynt for andre, selv skal komme til kort.

(1 Kor 9:24-27)

II

Jeg skal lese litt mer for dere. Det jeg skal lese nå, er fra denne boka. Kunsten å forme livet heter den, skrevet av Stian Kilde Aarebrot. Han var her på Røros på fellesmøtene høsten 2018, og da snakket han om det han har skrevet om her. Jeg leser fra det femte kapittelet, som begynner på side 45: Fortsett å lese «Om å bli formet av gode vaner»

Om det store gjestebudet

I dag, på tredje søndag i treenighetstiden (21. juni 2020), holdt jeg denne prekenen under høymessen i Røros kirke. Prekenen var en forkortet og bearbeidet versjon av prekenen jeg holdt om Det store gjestebudet og Nattens brød under Falkbergetmessen på Ratvolden 3. juli 2011. Den som vil, kan naturligvis lese begge preknene.

En av gjestene sa til Jesus: «Salig er den som får sitte til bords i Guds rike.» Men Jesus sa til ham:

«Det var en mann som ville holde et stort gjestebud, og han innbød mange. Da tiden for gjestebudet kom, sendte han tjeneren sin av sted for å si til de innbudte: ‘Kom, for nå er alt ferdig!’ Men de begynte å unnskylde seg, den ene etter den andre. En sa: ‘Jeg har kjøpt et jordstykke og må gå ut og se på det. Vær så vennlig å ha meg unnskyldt.’ En annen sa: ‘Jeg har kjøpt fem par okser og skal ut og prøve dem. Vær så vennlig å ha meg unnskyldt.’ Og en tredje sa: ‘Jeg har giftet meg, derfor kan jeg ikke komme.’ Tjeneren kom tilbake og fortalte dette til herren sin. Da ble husherren sint og sa til tjeneren: ‘Gå straks ut på byens gater og torg og hent inn de fattige og uføre og blinde og lamme.’ Tjeneren kom tilbake og sa: ‘Herre, jeg har gjort som du sa, men det er ennå plass.’ Da sa herren til tjeneren: ‘Gå ut på veiene og stiene og nød folk til å komme inn, så huset mitt kan bli fullt. For det sier jeg dere: Ingen av dem som var innbudt, skal få smake festmåltidet mitt.’»

(Luk 14:15-24)

I

En mann inviterer til fest. De innbudte sier nei. Plassene deres overtas av fattige og uføre og blinde og lamme, deretter av alle som tilfeldigvis passerer på gata utenfor. Alle som hører invitasjonen og tar imot den får sitte til bords i Guds rike. Slik kan vi oppsummere den lignelsen vi har fått høre fra Jesu munn i dag.

I Lukas 14, der lignelsen står, kan vi like før lese at Jesus sitter til bords i huset til en fariseer som er medlem av rådet. Så sier en av de tilstedeværende: Salig er den som får sitte til bords i Guds rike. – og det er da Jesus forteller den lignelsen som er dagens evangelietekst.

Lignelsen vi har foran oss i dag, finnes bevart i to utgaver i evangelietradisjonen i Det nye testamente. Parallellen til Lukas 14 finnes i Matteus 22. Hos Matteus er lignelsen utbygd med noen sidepoeng. Der er det en konge som inviterer til fest, og anledningen er at hans sønn – Kongesønnen – skal gifte seg. Det er en del andre forskjeller mellom versjonene også, uten at vi skal fokusere så mye på det her og nå. Men vi kan notere oss at lignelsen gjerne omtales som «Kongesønnens bryllup», med henvisning til Matteus-versjonen.

I Lukas-versjonen, som vi har hørt lest i dag, er Jesu poeng enkelt: I Guds rike er det plass til alle, uavhengig av ytre eller indre verdighetstegn. I forlengelsen av dette, er det meningen at vi skal forstå at også våre liv skal speile denne åpenheten og fordomsfriheten. Den ytre sett vellykkede eller fromme har ingen fortrinn framfor den syke eller den lamme eller den tilfeldig forbipasserende. I Guds rike er det bare en ting som betyr noe, og det er holdningen hos den som inviterer. Og Guds ønske er at Guds hus kan bli fullt.

II

Her framme i kirka henger portrettet av Johan Falkberget. Det hender rett som det er at han får komme til orde under søndagens gudstjeneste. I dag, tredje søndag i treenighetstiden, er en slik søndag. Fortsett å lese «Om det store gjestebudet»

Om treenigheten og oss

Preken i Bergstadens Ziir under høymessen på treenighetssøndag, søndag 7. juni 2020.

De elleve disiplene dro til Galilea, til fjellet der Jesus hadde sagt han ville møte dem. Og da de fikk se ham, falt de ned og tilba ham; men noen tvilte. Da trådte Jesus fram og talte til dem: «Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.»

(Matteus 28:16-20)

102683499_3158271434216041_3391462424010020038_o
Treenigheten (A. Rublev)

Gud er ikke en stammegud.
Gud er kjærlighet, Gud er fellesskap, og Gud er én.
Gud er ikke en stammegud.

Det er det jeg har tenkt å si i dag.
Jeg skal si det med litt flere ord,
og fylle ut med flere detaljer.
Men det er altså dagens hovedbudskap,
så kan dere merke dere det allerede nå.

Gud er ikke en stammegud.

I

Evangelieteksten som vi nettopp leste, har vi allerede lest en gang til tidligere i dag. Det var før dåpen. Matteus 28 leses alltid i forbindelse med dåpen. I kirka kaller vi teksten for dåpsbefalingen. Den kalles også av og til for misjonsbefalingen, fordi den rommer et oppdrag – en mission – til disiplene, at de skal fortelle om Jesus «blant alle folkeslag». Og endelig så rommer teksten også en befaling om å gjøre til disipler. Om vi hadde kalt teksten for disippelgjøringsbefalingen hadde vi truffet ganske bra, da også, men det er naturligvis et innmari krøkkete ord. Kanskje skulle vi alle sammen bare sagt som engelskmennene: The Great Commission, det store oppdraget.

I dag har vi døpt. Vi har holdt den delen av det Jesus har befalt. Vi skal gå videre og leve liv i kjærlighet, slik vi sang etter dåpen:

Når du vokser og blir stor
skal du be om sanne ord.
Du er døpt til kjærlighet,
åpenhet og ærlighet.
Spør oss ut om tro og håp,
nattverd, bønn og barnedåp.

Spør om hva din skaper vil
du skal bruke livet til.
Spør om Jesu hjertesak,
julenatt og påskedag.
Spør om lykkens rose rød,
spør om hjelp i liv og død.

II

I dag er det treenighetssøndag, festdagen for treenigheten. Grunnen til at vi leser Jesu ord og befaling om den hellige dåp akkurat på denne dagen, handler først av alt om den dåpsformelen Jesus gir disiplene sine. Jesus sier vi skal døpe til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn, altså til navnet til Den treenige Gud.

De siste ukene har vi hatt det ganske travelt her i kirka. Etter tolv uker med stengte kirkedører, åpna vi for gudstjenester igjen for to uker siden. I dagene som fulgte, har vi markert Kristi himmelfartsdag og pinse, og i dag er det altså treenighetssøndag. Rent kronologisk hører dagens tekstavsnitt egentlig til på Kristi himmelfartsdag; det store oppdraget er det siste Jesus sier før han blir tatt opp til himmelen, ifølge evangelisten Matteus. Så her henger dager og motiver sammen.

Disse ukene har vi lest flere bibeltekster om nettopp treenigheten, og om det evige og ubrytelige kjærlighetsbåndet som er mellom disse tre personene i den enheten som vi kaller Gud. Det fellesskapet som vi kaller Gud, er så sterkt at ingen krefter kan ødelegge det, ikke engang døden. Jeg har understreket det samme i prekenen begge søndagene. I dag leser vi en tekst hvor det blir tydelig at vi òg inviteres inn i dette fellesskapet av evig kjærlighet. At vi og Gud hører sammen.

III

Fortsett å lese «Om treenigheten og oss»

Om kjærlighetens Ånd (igjen)

Preken i Røros kirke pinsedag 2020 (31. mai).

Det var om kvelden samme dag, den første dagen i uken. Av frykt for jødene hadde disiplene stengt dørene der de var samlet. Da kom Jesus; han sto midt iblant dem og sa: «Fred være med dere!» Og da han hadde sagt det, viste han dem sine hender og sin side. Disiplene ble glade da de så Herren. Igjen sa Jesus til dem: «Fred være med dere! Som Far har sendt meg, sender jeg dere.» Så åndet han på dem og sa: «Ta imot Den hellige ånd. Dersom dere tilgir noen syndene deres, da er de tilgitt. Dersom dere fastholder syndene for noen, er de fastholdt.»

(Johannes 20:19-23)

I

God pinse, alle sammen! I dag feirer vi, sammen med kristne søsken over hele verden, dette at det faktisk finnes et fellesskap av folk som kalles kristne. For det er sånn vi gjerne forklarer hva pinsen handler om: Pinsen er den kristne kirkes fødselsdag.

Femti dager etter Jesu oppstandelse, ti dager etter at han hadde blitt tatt opp til himmelen, opplevde disiplene hans et rush av frimodighet i sitt indre, gikk ut i gatene i Jerusalem, og fant at de kunne bli forstått av mennesker fra alle slags kultur- og språkbakgrunner. Fortellingen om Jesus viste seg å være grenseløs, og den slo igjennom hos folk fra alle slags steder og alle slags miljøer. Tre tusen mennesker søkte dåpen, og det fellesskapet som vi kjenner som kirka var dannet.

II

Fortsett å lese «Om kjærlighetens Ånd (igjen)»

Om kjærlighetens Ånd

Preken på søndag før pinse (24. mai 2020) i Røros kirke.

Jesus sa: «Når Talsmannen kommer, han som jeg skal sende dere fra Far, sannhetens Ånd som går ut fra Far, da skal han vitne om meg. Men også dere skal vitne, for dere har vært hos meg fra begynnelsen av.»

(Johannes 15:26-27)

I

På torsdag var det Kristi himmelfartsdag. På den dagen markerte vi, ifølge en vits på internett, at Jesus gikk over til hjemmekontor. Joda, artig sagt, men slett ikke uten teologisk substans. For hele fortellingen om Jesus kretser rundt dette: At han kom fra sin himmelske Far, som er Gud og alles Far, og at han viste oss hvem Gud er, og at han gjorde menneskenes liv til sitt eget liv, og at han så vendte tilbake til Gud, slik at menneskenes liv og historie kom helt inn til Guds hjerte.

Slik kom både han og vi hjem. Enten vi nå kaller det hjemmekontoret hans eller ikke: Der er det himmelsk utsikt (eller oversikt) og superraskt nett; det er bare å kalle på ham, når og hvor som helst.

I kirker verden over markeres denne dagen ved at man tar påskelyset, som har stått vel alteret og brent i førti dager, siden påskeaften, og flytter det til døpefonten, hvor det står resten av kirkeåret. Slik forteller vi hva som skjedde med Jesus. Han sto opp fra de døde. Han viste seg for disiplene sine og var hos dem i førti dager. Så ble han tatt opp til himmelen. Fram til da var han hos menneskene, men bare ett sted om gangen. Så tok han fortellingen om menneskenes liv med seg helt inn til Gud hjerte, og nå er han hos alle, alltid, alle steder.

Ifølge evangelisten Matteus, er dette det siste Jesus sier til disiplene sine før avskjeden, like etter at han har gitt dem i oppdrag å gå ut i verden, døpe og lære: «Jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.» Hver gang noen blir døpt i ei kirke, leser vi disse Jesus-ordene, og så øser vi dette løftesordet opp over den som døpes.

De siste månedene har kirker vært stengt over hele verden. Da er det nettopp dette løftet vi har klynget oss til, og denne tanken som har kunnet holde oss sammen som kirke: Gud er hos alle, alltid, alle steder, gjennom alt, alle dager, til og med når vi lurer på om dette kanskje er slutten på verdens slik vi kjenner den.

II

Fortsett å lese «Om kjærlighetens Ånd»

Om påsken 2020

Påsken 2020 ble noe helt annet. På grunn av tiltakene mot koronasmitte, var det ikke mulig å samles i kirka til gudstjenester på vanlig vis. Redningen kom til oss i Røros menighet i form av redaktør Guri Jortveit og tekniker Tore Hilmarsen, som stilte opp og gjorde opptak av fem gudstjenester for oss. Sammen med kantor Stephen Hicks, kirketjener John Arne Langen og solistene Kirsti Sæter og Vegar Dahl fikk jeg spille inn fem relativt korte TV-gudstjenster (rundt en halv time hver), gudstjenester som så ble lagt ut for strømming på Rettens nettsider.

e4108cbd-bc0c-48a0-97d4-1511f1095c12-1

(Foto: Guri Jortveit)

Her finner du lenke til prekenmanus for alle de fem gudstjenestene. Øverst i hver post finner du lenke til TV-gudstjenesten, samt til agende for den aktuelle gudstjenesten.

Velsignet påsketid!

img_4509

e0795c3a-6660-4354-873b-7acfd121e514

paaskenattsmesse

91656626_158204908769095_777208795028783104_n

Om det som skjer i det skjulte

Preken under den TV-sendte gudstjenesten fra Røros kirke påskeaften 11. april 2020. (Agende for gudstjensten kan også lastes ned i PDF-format her.)

paaskenattsmesse

Dagens tekst: Markus 16:1-8

«De sa ikke et ord til noen, for de var redde…» «Slik slutter det hellige evangelium», kunne vi i grunnen sagt. For i de eldste bevarte tekstutgavene vi har av Markus-evangeliet, som vi akkurat har lest fra, så slutter evangeliet der, med det verset, med de ordene.

Kanskje har den opprinnelige utgaven av Markusevangeliet vært lengre. Det vet vi ikke. Det vi vet, er at ganske snart i tekstoverleveringa så dukker det opp et avsnitt til, et tillegg til teksten, en tydeligere konklusjon. Det er den teksten vi finner i Markus 16:9-20 i våre bibler i dag. Dette er også en svært gammel tekst. Men den hører altså ikke med til den aller eldste utgaven av Markusevangeliet. Den eldste utgaven av evangeliet slutter med en tom grav, med en oppstandelse som ingen har sett, og med redde vitner som ikke tør si noe.

«De var redde.» Vi har snakka om det, flere ganger, denne påsken, at det er naturlig å være redd. I går, på langfredag, tok vi frykten med oss til korset, sammen med Jesus. Nå leser vi altså at de første disiplene reagerte med frykt også på oppstandelsen og den tomme graven. De turte ikke si noe.

Da Jesus ble reist opp fra de døde, skjedde det i mørket. Ingen så det. Ingen hørte det. Kvinnene som kom til graven, de første vitnene til oppstandelsen, de så resultatet. De så den tomme graven. Men selve oppstandelsen var skjult for dem, slik den óg var skjult for alle andre. Den skjedde i det skjulte. Den skjedde i hemmelighet.

Denne hemmeligheten er et tegn. I mørket er Gud skjult til stede. I det dypeste vonde kan det skje noe nytt, selv om vi ikke ser det, og selv om vi ikke aner det før etterpå.

Så må vi legge til at denne hemmeligheten kanskje er verdens dårligst bevarte hemmelighet. «De sa ikke et ord til noen, for de var redde», leste vi. Men det kom ut likevel. Det ble skrevet ned. Tusenvis, etter hvert millioner av mennesker, fikk håp og tro tilbake. Den dag i dag markerer to milliarder mennesker over hele verden oppstandelsen, bekjenner troen, holder fast på håpet, og lengter etter at kjærligheten skal få flyte fritt blant oss igjen.

Denne natta sier vi: Dette angår oss alle. Jesus hadde overvunnet døden allerede da ingen visste om det. Livets seier over døden er ikke avhengig av hva vi ser, hva vi tror, hva vi er i stand til å gripe. Det avhenger bare av Gud. Det er dette kirka vitner om: Håpet seirer. Selv om vi er redde.