Om alle disse dagene

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 10. mai.

Hver dag er en sjelden gave, en skinnende mulighet… Slik skriver Mads Nielsen i et dikt som også er tonesatt, og som synges i kirker, bedehus og forsamlingslokaler fra tid til annen. Komponisten het Oscar Bandsberg, leder for Frelsesarmeens musikkavdeling i Danmark.

Alle disse dagene som kommer og er og blir borte, hva fyller vi dem egentlig med? Det skjer verdensbegivenheter hver eneste dag. Men vel så viktig er vel alle de små hendelsene som former oss, hver for oss eller sammen, og som, sakte men sikkert, beveger verden og hjertene.

Nå beveger verdens seg i og for seg av seg selv. Eller, ikke «av seg selv», naturligvis, det er jo ytre krefter som har satt bevegelsen i gang, men den roterer nå videre etter faste mønstre. Jorda snurrer rundt seg selv, samtidig som den er i bane rundt sola, og sola farer også av gårde igjennom universet i hastigheter vi ikke er i stand til å begripe. Likevel opplever vi det av og til som om tida står stille.

Ettersom jorda roterer rundt slik den gjør, får kalenderen vår også noe gjentagende over seg. Datoen i dag, for eksempel, 10. juni, har en lang rekke med hendelser på CV’en sin. Et kjapt søk på nettet forteller oss at keiser Tenji av Japan, for øvrig den 38. keiseren i rekken, skal ha satt opp et vannur kalt Rokoku i den daværende japanske hovedstaden Otsu 10. juni i år 671. På samme dato i 1190 druknet Fredrik I Barbarossa, keiser av Det tysk-romerske riket, i elven Salef i dagens Tyrkia mens han underveis til Jerusalem med sin hær under det tredje korstog. Denne hendelsen har blant annet inspirert Umberto Ecos fabelaktige roman Baudolino, som jeg gjerne anbefaler som sommerlesning. (Alt av Eco er naturligvis lesverdig i seg selv, men i dette tilfellet løftes også opplevelsen av Tor Fotlands oversettelse eller – for det første kapittelets del – gjendiktning.) I 1596 oppdaget Willem Barents og Jakob van Heemskerk Bjørnøya den 10. juni; øya skal ha fått sitt navn etter en isbjørn som ble observert svømmende like ved, og 10. juni 1786 omkom hundre tusen kinesere da en skreddam dannet etter et jordskjelv kollapset og slapp løs voldsomme vannmasser. Av mer lokale hendelser kan det nevnes at våre naboer i øst produserte sin første Saab 10. juni 1947. Industrihistorie, altså.

Dagen er også en personlig merkedag for mange. Jeg kjenner opptil flere som feirer bursdagen sin på denne dagen. Nylig avdøde prins Philip var født på denne datoen for hundre år siden. Han delte bursdag med keiser Uda av Japan (867-931), samt andre storheter som Sondre Norheim, Judy Garland, Carlo Ancelotti og forbrenningsmotorens far Nikolaus Otto. Om disse har noe mer til felles enn å være født på samme dato, vet jeg ikke. Dagen i dag er dessuten nasjonaldag for Portugal, og for fem år siden ble fotball-EM sparket i gang på denne datoen; Frankrike slo Romania 2-1, og så lenge ut til å bli europamestre på hjemmebane, helt til de ble slått i finalen av – nettopp – Portugal. Og i morgen begynner EM igjen!

Hva fyller vi dagen med? I den store sammenhengen er livene våre bare et kort lysglimt i et uendelig hav av tid og rom, og mye av det vi ergrer oss over eller spiller krefter på er bare tomhet. Men samtidig er livene våre fylt av dyp mening, og vi får stadig nye muligheter til å gjøre godt. Mads Nielsens ord er ord til oss i dag, etter et år med krevende annerledesdager:

Hver dag er en sjelden gave, en skinnende mulighet.
Hver dag er på ny en nåde som stiger fra himlen ned.
Hver dag er igjen et ansvar, et nytt og et hellig krav.
Hver aften står hvite stjerner og spør deg hva du gav.
Hver aften står hvite stjerner og blinker i himmeriks by.
Hver morgen går Gud over landet og vekker din vilje på ny.

Om pinse (101)

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom onsdag 26. mai.

Pinsen kom og gikk, og nå er hverdagen i gang igjen. Hva skjedde? De fleste vet at jula har med Jesu fødsel å gjøre, og at påsken har noe med at han dør på korset. Men pinsen?

Jeg liker pinsen. Den kommer på i ordentlig fin tid av året, omtrent når vi endelig aner at det er et snev av sommer i lufta. Kveldene er lengre og lysere, og når det blir skumt kan vi tenne pinstirøke (eller bare et vanlig bål) og holde på stemningen mens vi ser flammene danse.

Den kristne pinsefortellingen er da også av det ildfulle slaget. Det hele begynte femti dager etter at Jesus hadde stått opp fra de døde, kan vi lese i Apostlenes gjerninger, ti dager etter den dagen vi i dag markerer som Kristi himmelfartsdag. Apostlene hadde ventet på et tegn disse ti dagene, og i mellomtida var de samlet for å be og holde hverandre med selskap. Og så ble altså hjertene og tungene deres satt i brann:

«Plutselig lød det fra himmelen som når en kraftig vind blåser, og lyden fylte hele huset hvor de satt. Tunger som av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. Da ble de alle fylt av Den hellige ånd, og de begynte å tale på andre språk etter som Ånden ga dem å forkynne.» (Apostlenes gjerninger 2:2-4)

For å forstå hva det er som beskrives her, hjelper det å vite at dette er en mot-fortelling til en annen fortelling fra Bibelen, nemlig den om Babels tårn (1. Mosebok 11). Babelsfortellingen avsluttes med at menneskene begynner å snakke ulike språk, noe som gjør at de ikke lenger blir i stand til å samarbeide, og slik blir de spredt utover jorden. Pinsefortellingen, derimot, er en Babels tårn-fortelling i revers: Der språkene tidligere har satt skiller mellom folk, blir de nå knyttet sammen i et nytt fellesskap på tvers av språk og kulturer.

Dette fellesskapet kjenner vi i dag som den kristne kirke. Tre tusen ble døpt denne første pinsehelga, leser vi. Det som til da hadde vært en person-kult tok de første spede steg i retning institusjonalisering, og apostlene begynte å skjønne at det de var forkynte ikke bare hørte til på ett sted i et begrenset tidsrom, men omfattet alt og alle, alltid og alle steder.

Den kristne pinsefesten bygger videre på motiver knyttet til den jødiske pinsefesten. Den ble feiret til minne om at Moses fikk Loven på Sinai. I kristen tradisjon har man forkynt at Ånden lærer menneskene hva som er rett, uavhengig av en åpenbart eller nedskrevet lov eller ikke, fordi Ånden rett og slett er kjærlighet, og kjærligheten er oppfyllelsen av loven. Kjærlighet, medmenneskelighet, forståelse og empati ligger også til grunn for alle slags menneskelige fellesskap. Det forsøker kirka å bygge på i alt det den sier og gjør.

Men Ånden er ikke en eksklusiv kirkelig sak. I åpningsversene av Første mosebok leser vi at Guds Ånd svevde over urhavet allerede i skapelsens morgen, og Guds pust (eller ånde) inn i menneskene omtales like gjerne som Guds Ånd. Begrepene Ånden og Livgiveren brukes om hverandre i trosbekjennelser og andre tradisjonelle formuleringer. Jesus pustet Ånden på disiplene allerede like etter oppstandelsen, kan vi lese i Johannes 20. Ånden har alltid vært der, og vil alltid være der hvor det er liv og kjærlighet og mellommenneskelighet.

Men pinsefesten handler altså om hva som kan skje når mennesker opplever å bli fylt av Ånden, altså når kjærligheten berører oss på en gjennomgripende måte. Da oppstår det nye bånd og nye fellesskap. Både kirka og alle andre fellesskap trenger dette jevnlig.

Derfor feirer vi en egen fest for kjærlighet og fellesskap. Det er jo det livet og hverdagene handler om, alt det som finnes mellom fødsel – altså jul – og død – altså påske. Og i den grad vi bærer på et håp om et liv og fellesskap utover dette, er det også Åndens gave. Det er pinse.

Om mai (2021)

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom onsdag 12. mai under overskriften «Kom mai du skjønne milde?»

Hvert år på denne tida dukker det samme memet opp i feeden min på sosiale medier. Det viser et bilde av en glad liten ugle som sitter på ei grønn grein, badet i sollys. Teksten på bildet proklamerer «Det er vår!» Like under følger et nytt bilde av den samme ugla på den samme greina, men denne gangen i et voldsomt snøvær, med bildeteksten «Men hva faen?»

(Det aktuelle memet.)

Selv jeg, som har en yrkesmessig forpliktelse til ikke å drive og rope på fanden i tide og utide, ler godt av dette memet. Det handler naturligvis om gjenkjennelse. Hver eneste vår er jo akkurat sånn her på fjellet. Etter et par dager med varme i været, tror vi at nå, nå har vi lagt vinteren bak oss. Optimismen stiger, snøfreseren rulles inn i garasjen og sommerdekkene kommer på bilen. Neste morgen ligger det tretti centimeter nysnø på bakken. Det slår liksom ikke feil. Selv langt ut i juni kan vi oppdatere Facebook med julestemning.

Da jeg var barn, syntes jeg mai var den fineste måneden i året. I løpet av to uker feiret vi først nasjonaldagen og så min egen bursdag, to av de tre fineste dagene på kalenderen. Men gleden over mai handlet om mer enn det. For oss et stykke oppå den nordlige halvkule, er mai den måneden da sola og varmen endelig fester grepet igjen og verden rundt oss eksploderer i liv av alle slag. I Japan, der jeg tilbrakte store deler av oppveksten min, er mai en særdeles behagelig måned, varm og fin, og med lite nedbør sammenlignet med regntida i juni og juli. Denne mai-opplevelsen bar jeg med meg også da jeg ble eldre, og ikke engang økende eksamenspress kunne utfordre den grunnleggende godfølelsen.

Jeg synes fortsatt mai er ei fin tid. Hva annet kan en egentlig synes om måneden som gir oss røddager på rekke og rad? Det begynner allerede første mai, og fortsetter med Kristi himmelfartsdag med tilhørende langhelg, syttende mai og pinsehelg (selv om det hender akkurat den faller i juni). Vi feirer konfirmasjoner og går i tog, vi rydder i hagen og fyrer opp grillen, og mot slutten av måneden kan jeg konstatere at jeg sannelig har blitt enda et år eldre.

Men jeg må innrømme det: Mai på fjellet er ingen sammenhengende fest. Jeg er ikke blant dem som synes det er så innmari morsomt å gå innover for å lete etter den siste snøen og se hvor lenge det er mulig å ferdes med ski på beina. Jeg vil ha bar mark, tørre stier og åpen golfbane. Det er litt for mange dager vi må se ut vinduet og mumle «Men hva faen?».

Mitt aller første møte med Røros, skjedde i slutten av april 2005. Jeg reiste fra et Oslo i ferd med å eksplodere i grønt. Under togturen nordover så jeg snøfonnene ble høyere og høyere jo lenger vi kom opp Østerdalen. På Røros var det gråvær og fem-seks plussgrader.

Likevel smøg Røros seg inn i sjela på en slik måte at jeg kan sitte og skrive denne teksten her på fjellet, seksten år senere. Det handlet ikke om mai-været, men om kulturen og om menneskene, om alle dere som trosser snøbyger og minusgrader på nasjonaldag og himmelfartshelg. Folk som går i tog, som feirer konfirmasjoner, synger og ber og samles til vårdugnader og fyrer opp grillen, snø eller ikke snø i lufta. Kultur trumfer vær og føre.

I år synes jeg mai kjennes nokså bratt. Konfirmasjonen er utsatt til oktober, og verken første eller syttende mai blir de samlingsdagene de skulle vært. Jeg savner sangen, jeg savner togene, fellesskapet. Ikke kan jeg ta en avstikker til Oslo og nyte våren der heller.

Elias Blix skriver i en kjent salmetekst:
«Du vår med ljose dagar,
med lengting, liv og song,
du spår at Gud oss lagar

ein betre vår ein gong.»

Jeg lever i håpet, om ikke annet. Og jeg kjenner en trass i meg, som er en slags vår i seg selv. Vi skal møtes når dette er over.

Om å be (om Guds godhet)

Preken i Glåmos kirke, søndag 9. mai 2021 (6. søndag i påsketiden).

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:

Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det lukkes opp for dere. For den som ber, han får, og den som leter, han finner, og den som banker på, skal det lukkes opp for.

Eller hvem av dere vil gi sønnen sin en stein når han ber om brød, eller gi ham en orm når han ber om en fisk? Når selv dere som er onde, vet å gi barna deres gode gaver, hvor mye mer skal ikke da deres Far i himmelen gi gode gaver til dem som ber ham!

Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem. For dette er loven og profetene.

(Matt 7:7-12)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

Be, så skal dere få! sier Jesus. Nettopp bønn, det å be, går igjen i to av de tre tekstene vi har lest i dag, sammen med tanken om Guds godhet mot den som ber. Og Guds godhet finner vi igjen overalt.

Den første teksten vi leste, fra Daniels bok (Dan 9:17-19), var et utdrag av en bønn som profeten Daniel ba mens han var i eksil i Babylon. Motivasjonen for bønnen var tempelet i Jerusalem, som på den tiden lå i ruiner etter at babylonerkongen Nebukadnesar hadde svidd byen og helligdommen av. Daniel ba om at Gud måtte gripe inn og gi folket mulighet til å bygge opp byen og helligdommen igjen. «For ditt navn er nevnt over byen din og folket ditt!», ber Daniel.

Så fulgte en tekst fra 3. Johannesbrev (v. 11) med en oppfordring om å gjøre det gode, ettersom Gud er god. Og så til slutt leste vi altså fra Matteusevangeliet, fra Bergprekenen, der Jesus sier vi skal be, så skal vi få, at vi skal lete, så skal vi finne, og at vi skal banke på, så skal det lukkes opp for oss. Så fortsetter han med å si at Gud er god – der er han altså enig med brevskriveren Johannes – og at vi skal la oss motivere av Guds godhet. Og til slutt sier han de ordene som vi også kjenner som «Den gyldne regel», om at alt det vi vil at andre skal gjøre mot oss, det skal også vi gjøre mot dem.

II

Hvis vi nå går tilbake til profeten Daniel først, så ber han altså for tempelet i Jerusalem. Denne bygningen var nasjonalhelligdom i det gamle jødiske riket. Tempelet var sentrum i den jødiske religionen, og det var også på mange måter det politiske sentrum i riket der det lå i hovedstaden Jerusalem.

Vi kan til og med gå så langt som å si at for menneskene som bodde og levde i og rundt Jerusalem den gangen, var tempelet et sted hvor himmelen berørte jorda. Tempelet var Guds eget hus, og den som gikk inn på tempelområdet gikk ut av tida, på sett og vis, og inn i et rom som var preget av evigheten. Der så en for seg at Gud hadde sin trone, og i tempelet var det Guds vilje som gjaldt. Guds hus, Guds rike og Guds gode vilje for menneskene gikk opp i en større enhet. Denne enheten kan vi gjerne kalle for Guds himmel.

Jeg tror dette kan være et godt utgangspunkt for å forsøke å si noe om hva bønn er for noe. For profeten Daniel ber altså om at denne virkeligheten må bli (nettopp) virkelig igjen. Og Jesus underviser disiplene sine om at de skal be, for at de igjennom bønnen skal bli koblet på Guds gode vilje for menneskene. Det er som Johannes skriver i brevet sitt: «Ta det gode til forbilde! Den som gjør det gode, er av Gud.»

Fortsett å lese «Om å be (om Guds godhet)»

Om sang, solidaritet og fellesskap

Her kan du lese manus til prekenen jeg holdt under Falkbergetmessen i Røros kirke 1. mai 2021. Gratulerer med dagen!


Det står skrevet i evangeliet etter Lukas:

Jesus sa også et ord til verten: «Når du skal ha gjester til middag eller kveldsmåltid, skal du ikke be venner eller søsken eller slektninger eller rike naboer. For de kommer til å be deg igjen, og dermed får du gjengjeld. Nei, når du skal holde selskap, så innby fattige og uføre, lamme og blinde. Da er du lykkelig, for de kan ikke gi deg noe igjen, men du skal få lønn for dette når de rettferdige står opp fra de døde.»

(Lukas 14:12-14)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

Vi har lest tre sterke og klare bibeltekster i dag, som alle handler om rettferdighet og likebehandling. Om vi skal bruke et noe mer politisk språk, kan vi si at det er bibeltekster om grenseløs solidaritet.

Profeten Amos (Amos 8:4-7) uttaler domsord over alle dem som utnytter andre ved handel, de som snyter og svindler til seg verdier og blakker den utsatte for penger. Jakob, Jesu bror, (Jakob 2:1-9) skriver om likebehandling blant menighetens medlemmer, om at den som tror på vår Herre Jesus Kristus ikke kan gjøre forskjell på folk, og om hvordan fristelsen til å gjøre mer stas på den rike enn på den fattige er en alvorlig synd. Og så, til slutt, hørte vi Jesu formaning om å leve raust og åpent, og fordele ut det du eier og disponerer slik at det også kommer de fattige og utstøtte til gode.

Og så konkluderer Jesus med at dette er lykken i livet. For selv om den som får sitte til bords hos deg ikke kan invitere deg tilbake, så er dere invitert til det samme festmåltidet hos Gud. «Da er du lykkelig! Du skal få lønn for dette når de rettferdige står opp fra de døde», sier han. Logikken synes å være at Gud er den som gir til alle det de ikke selv har opptjent eller fortjent. Gud behandler alle likt, og Gud vil samle alle hos seg, enten de er fattige eller rike, syke eller friske, utenfor eller innenfor, avmektige eller mektige i dette livet. Derfor er det også slik at det å kunne se den andre i øynene over bordet, det er en forsmak på himmelen.

Essensen av dette finnes også i det kjente diktet «En hustavle», skrevet av Arnulf Øverland:

Det er en lykke i livet
som ikke vendes til lede:
Det at du gleder en annen
det er den eneste glede

Det er en sorg i verden
som ingen tårer kan lette:
Det at det var for sent
da du skjønte dette

Ingen kan resten av tiden
stå ved en grav og klage
Døgnet har mange timer
året har mange dage

II

Den visjonen som tegnes av virkeligheten igjennom disse tekstene, hva skal vi si om den? Kjenner vi den igjen? I glimt gjør vi nok det. Det hender vi kjenner på lykke, vi også, kjenner oss salige nærmest.  Og vi forsøker da virkelig å bygge nettopp et slikt samfunn som det vi snakker om her, et samfunn bygd på frihet, likhet og brorskap, et samfunn preget av solidaritet og likebehandling.

Fortsett å lese «Om sang, solidaritet og fellesskap»

Om å fly til månen og tilbake

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 29.4.2021 under overskriften «Til månen og tilbake«

Apollo 11. Det var nesten så jeg gikk glipp av muligheten, men etter tips fra lillebror rakk jeg akkurat å se dokumentaren med nevnte tittel før den forsvant fra Netflix mandag denne uka. I en og en halv time fulgte jeg Neil Armstrong, Buzz Aldrin, Michael Collins og støtteapparatet på bakken mens Colombia og Eagle brakte astronautene til månen og tilbake. Dokumentaren var full av spektakulære og fascinerende filmklipp, mange av dem ikke publisert tidligere. For en som er født i 1977 og ikke kunne følge månelandingen direkte, var dette en ordentlig wow-opplevelse. Jeg har sett enkeltbilder før, naturligvis, men ikke noe slikt som dette.

Som kristenhumanist slutter jeg aldri å la meg fascinere av hva mennesket faktisk er i stand til å få til. Datoen 20. juli 1969 representerer et høydepunkt i så måte. Som Leonard i The Big Bang Theory sier: Dette ble altså gjennomført av en art som kun seksti år tidligere hadde begynt å mestre kunsten å fly. (Hvorpå Zack spør «Hvilken art var det?» Bra serie, det der.)

Samtidig er det altså ikke slik at mennesket har brukt all ervervet kunnskap til å skape gode, vakre eller spektakulære opplevelser. Raketteknologien som brakte mennesket til månen, ble også del av et våpenkappløp. Datasystemer som brukes til å gjøre hverdagslivet lettere, kan også tjene overvåkning og kontroll. Og selv om mennesker får stadig høyere levealder og livskvalitet på mange måter, er det tilsynelatende heller ingen grenser for hvor langt vi kan gå i å tenke ut metoder for å torturere, knuse og ødelegge hverandre. For enhver barriere vi bryter i jakten på kunnskap og innsikt, åpner det seg også muligheter for smerte, sorg og død. Og det virker ikke som om vi mennesker har naturtalent for å velge det gode.

Det siste året har vi sett et gjennombrudd i vaksineforskning. Forskere som står på skuldrene til kjemper, har på rekordtid klart å skape en rekke vaksiner som hjelper oss i kampen mot covid-19. Sånt får meg til å tenke at jeg er heldig som får leve nå og oppleve nettopp disse nyvinningene. Samtidig sniker spørsmålet seg inn: Hvorfor har vi ikke sett tilsvarende gjennombrudd i møte med andre sykdommer som ikke har lammet verdensøkonomien på samme måte som koronapandemien? Kan hende er svaret egentlig så kjedelig som at «Vi hadde ikke opparbeidet oss den nødvendige kunnskapen før!», men det er noe med det: Vi mobiliserte ikke helt på samme måte i møte med HIV/aids, malaria eller ebola.   

Slike tanker suste gjennom hjernen mens jeg så astronautene fly hjemover fra månen. Og det slo meg nok en gang, dette som idehistorikere og vitenskapsfilosofer sier: Noe slikt som ren vitenskap eller innsikt finnes egentlig ikke. Vi er bundet av våre forforståelser, alle sammen. Tanken om at universet faktisk er ordnet og forutsigbart er for eksempel ingen selvsagt idé, heller ikke at det gir mening å forsøke å lese lovene naturen følger. Det er heller ikke slik at den kunnskapen vi tilegner oss, nødvendigvis er ren eller entydig.

Teologier av ulike slag har kjempet med slike spørsmål lenge. Jødisk-kristen tradisjon søker en balanse mellom to motiver: På den ene side tanken om Gud som Skaper og Livgiver, Den første beveger, Garantisten for naturlovene. På den annen side tanken om mennesket ikke bare bærer Guds bilde, men også kjenner døden og alle dødens venner dansende rundt seg og i seg. Mennesket er samtidig rettferdig og synder, som Luther sa. Det kan finnes trøst i realisme.

Det aller viktigste teologien kan fortelle ethvert menneske, er likevel dette: Gud elsker deg, og det så mye som til månen og tilbake! Dersom vi klarte å se hverandre slik, helt uten forbehold, kan det hende mye av det vi strever med ville løst seg. Jeg tror det til og med ville slått Neil Armstrongs «giant leap for mankind».

Om gjeterens stemme

Preken under høymessen i Bergstadens Ziir 3. søndag i påsketiden (18. april) 2021.

Det står skrevet i evangeliet etter Johannes:

«Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som ikke går inn til saueflokken gjennom porten, men klatrer over et annet sted, han er en tyv og en røver. Men den som kommer inn gjennom porten, er gjeter for sauene. Portvokteren åpner for ham, og sauene hører stemmen hans. Han kaller sine egne sauer ved navn og fører dem ut. Og når han har fått ut alle sine, går han foran dem, og sauene følger ham, for de kjenner stemmen hans. Men en fremmed følger de ikke. De flykter fra ham fordi de ikke kjenner den fremmedes stemme.» Denne lignelsen fortalte Jesus, men de skjønte ikke hva han mente.

Da sa Jesus: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Jeg er porten inn til sauene. Alle de som er kommet før meg, er tyver og røvere, men sauene har ikke hørt på dem. Jeg er porten. Den som går inn gjennom meg, skal bli frelst og fritt gå inn og ut og finne beite. Tyven kommer bare for å stjele, drepe og ødelegge. Jeg er kommet for at dere skal ha liv og overflod.

(Johannes 10:1-10)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

I dag handler bibeltekstene om gjeting og sauehold. Og jeg må bare innrømme det: Dette er en virkelighet jeg ikke kan eller vet så mye om. Jeg har ikke akkurat vokst opp på gård, og det antallet timer jeg har tilbrakt i fjøs opp igjennom kan telles på to hender, tror jeg.

Men bibeltekstene treffer ikke langt unna mitt eget liv likevel. Jeg kommer stadig i kontakt med denne virkeligheten, i hvert fall indirekte. Jeg holder for eksempel med jevne mellomrom minnetaler i gravferder som åpner omtrent sånn som dette:

Hun var født i Hittedal i 1925. Hun lærte tidlig å ta tak i arbeidet på gården. Da hun var seks år gammel, begynte hun å gjete dyra om somrene. Hun fortalte senere om hvor redd hun kunne føle seg den gangen, selv om dyrene stort sett visste hvor de skulle gå og ikke skulle gå. Hun var jo så liten at hun ikke engang klarte å se over de største einerkjerrene. Hva om det kom rovdyr? Hva om et dyr satte seg fast et sted?

Men slik var det den gangen: Det vi i dag ville kalt barnearbeid var helt selvsagt, og samspillet mellom dyr og mennesker var en naturlig del av en sunn oppvekst. Og det gikk jo bra.

Denne lille fortellingen er fiktiv. Men den ligger nær opp til virkeligheten. Gjeterinstitusjonen er ikke langt unna vår egen virkelighet, selv om det ikke lenger er vanlig å følge dyra rundt mens de beiter slik man gjorde før i tida.

I disse dager bor mange sauebønder mer eller mindre døgnet rundt i fjøset og tar imot lam der; de er i livets tjeneste dag og natt. Og i disse dager er reinen på vandring mot kalvingslandet. Snart skal reindriftssamene igjen samle dyrene i innhegningene hvor eierne skiller flokkene fra hverandre. Avstanden mellom evangelieteksten og vår egen verden er kanskje ikke stor likevel.

Fortsett å lese «Om gjeterens stemme»

Om den åttende dagen

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 15.4.2021

Den stille uke 2021 ble like stille som i 2020. Bare få dager før palmesøndag ble Norge mer eller mindre stengt ned igjen. Denne gangen skjedde det på så kort varsel at vi på kirkekontoret rett og slett ikke rakk å hive oss rundt og planlegge videogudstjenester slik som i fjor. Vi resirkulerte lenkene til fjorårets påskegudstjenester på retten.no, og både NRK og kirken.no publiserte nasjonale produksjoner som kunne deles vidt og bredt. Det lokalproduserte programmet på nett besto ellers av korte videosekvenser med Frans av Assisis bønn, Fadervår, velsignelse og salmesang, spilt inn i hui og hast fredagen før palmehelga.

I løpet av den stille uke, klarte vi imidlertid å slenge sammen litt mer digital påskemoro. Skjærtorsdag kunne den som ville følge premieren på Prestens påskenøtter på Den norske kirke Røros’ Facebook-side. De tre påfølgende dagene kom det trillende flere knekkbare nøtter fra kirkerommet, og løsningen ble ikke avslørt før andre påskedag. Den som ikke fikk med seg utfordringene, kan fortsatt finne oppgavene på https://tinyurl.com/n78ywhh7, selv om det nå er for seint å sende inn svar og være med i trekning av påskeegg og bok.

Påskedag spurte jeg fra kongelosjen i Bergstadens Ziir hvilken grunnform Røros kirke har. Ziirens grunnplan er nemlig formet som en langstrakt mangekant. Hva slags mangekant snakker vi så om? Dagen etter kunne jeg peke på svaret: Røros kirke har form som en langstrakt åttekant. Påskedagens tall var altså åtte.

Åttekanten er et viktig symbol for oppstandelsen i kristen tradisjon. Slik har det vært helt fra begynnelsen. Bibelen åpner som kjent med en skapelsesfortelling, en mytefortelling, hvor Gud bruker seks dager på å skape alt som er til, for så å hvile på den sjuende dagen. Slik etableres ukerytmen og vekslingen mellom arbeid og hvile allerede fra skapelsen av. Dette er en gammel jødisk fortelling, noe som betyr at dette med den sjuende dagen, hviledagen, skal leses som å handle om sabbaten, det er lørdagen. Med andre ord: Den første skapelsesdagen er, ifølge urmyten i Første Moseboks første kapittel, søndagen.

I løpet av påskedramaet tilføres så denne myten en ny twist. Jesus blir arrestert på (skjær)torsdag, før han blir korsfestet på (lang)fredag og dør samme dag. Lørdag – på sabbaten – ligger han i graven og hviler, da har han fullført all sin gjerning. Så kommer søndagen, oppstandelsesdagen, og da skaper Gud noe nytt. Derfor sa de første kristne at søndagen ikke bare var den første skapelsesdagen. Det var også den åttende skapelsesdagen, nyskapelsens dag. Det er dette kristne kirker feirer over hele verden hver eneste søndag.

Derfor finnes det kirkerom over hele verden med åttekantet grunnform. Det er særlig vanlig i såkalte baptisterier, det vil si dåpsrom. Døpefonten i Røros kirke har en åttekantet base. Jeg har selv besøkt de gamle åttekantede baptisteriene i Ravenna, bygninger fra det femte århundre. Litt nærmere hjemmebane kan jeg besøke oktogonen i Nidarosdomen som har samme dimensjon som rotunden i gravkirken i Jerusalem. Alle disse stedene formidler på ulike måter den kraften som ligger i Jesu Kristi oppstandelse. Vi skal leve med ham.

Vinnerne av Prestens påskenøtter fikk et påskeegg i premie. Påskeegget er også et oppstandelsessymbol: Ut av skallet bryter det nytt liv. Akkurat denne våren knytter jeg ekstra mye håp nettopp til slike symboler. Vi skal møtes når dette er over.  

Om å forandre for andre

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 25.3.2021

Det siste året har satt oss alle på harde prøver. En av de tingene vi har blitt temmelig mye bedre på, er håndvask. For oss i Norge har dette handlet om handlinger og holdninger. Vi er nemlig så heldige at vi har tilgang til rent vann nærmest hvor som helst akkurat når vi trenger det. Men slik er det ikke for millioner av mennesker på kloden. Der er tilgang til rent vann en utfordring i seg selv, noe som gjør slikt som koronapandemien til en enda større prøvelse.

I dag lever 785 millioner mennesker i verden uten tilgang til rent vann. Mange steder er dessuten den vannforsyningen som finnes usikker og ustabil. Ofte må folk gå langt for å hente vannet. Det er gjerne jenter og kvinner som har dette arbeidet, og i enkelte deler av verden er dette et hinder for skolegang for jenter.

Kirkens Nødhjelp har de senere årene hatt som et av sine viktigste satsingsområder å bygge flere brønner og sikre stabil og trygg og sikker vannforsyning i områder hvor dette har vært mangelvare. Det koster bare 250 kroner å gi et menneske tilgang til rent vann resten av livet.

FNs bærekraftsmål nummer seks handler om rent vann og gode sanitærforhold. I Bærekraftsboka, som Mellomkirkelig råd for Den norske kirka var med på å gi ut for to år siden, leser vi en fin teologisk refleksjon om menneskene og vannet:

«Menneskene Bibelen forteller om, levde i landområder preget av tørke. De visste hvor avgjørende tilgang til rent vann er for alt liv. Vann er en gave fra himmelen, både i fysisk og i åndelig forstand. Fortellingen om Edens hage åpner med å beskrive hvor goldt og øde det var før Gud lot det regne på jorda. Men så sprang en kilde fram og vannet hele marken. Dermed var betingelsen for liv gitt, og Gud «formet mennesket av støv fra jorden» til «en levende skapning» (1. Mosebok 2,4–7). Videre i fortellingen hører vi om elven som gav vann til alt som vokste i hagen. Elven delte seg i fire, blir det fortalt, som en påminnelse om at vann er til fordeling og ikke skal begrenses til ett løp bare noen få har adgang til. I tørketider vet de mektige å sikre seg kontroll over vannkilder og knappe ressurser, uten blikk for de fattige og deres behov. Slik var det også i bibelsk tid. Profetene reagerte på denne uretten og forkynte en tid da alle skal få drikke seg utørste (Jesaja 55,1). Rent vann er Guds gode gave til alles beste; det er urett å gjøre det til en handelsvare forbeholdt noen få.»

Nå kan du også være med på å sikre mennesker over hele verden tilgang til rent vann. Vi er helt på oppløpssida i fastetida nå, og det betyr at det er tid for fasteaksjonen i menigheter over hele landet. Fasteaksjonen er Norges nest største innsamlingsaksjon, og har vært arrangert i over 50 år. Tidligere år er det gjerne konfirmantene i Den norske kirkes menigheter som har vært sentrale i bøssebæringen. Men i år som i fjor setter koronapandemien begrensninger på dør-til-dør-virksomhet. Derfor har KN lagt opp til en heldigital aksjon også i år. I stedet for å skape forandring steg for steg, gjør vi det byte for byte. Jeg vet at jeg har både menighetenes konfirmanter og resten av menighetsfellesskapet i ryggen når jeg nå skriver: Vi setter svært stor pris på om du støtter vår digitale bøsse. Rent vann er viktigere enn noensinne.

Så nå banker vi på alle de digitale dører som fins og spør: Vil du være med og forandre for andre? Aksjonen avsluttes søndag (palmesøndag). Du finner lokalmenighetenes innsamling på Facebook-profil til Den norske kirke Røros. Du kan også bruke kortlenken: https://tinyurl.com/fatk9tb6 (jeg garanterer den er sikker). Bli med! Forandre. For andre.

Om Maria, kirkas førstekantor

Preken under festspillgudstjeneste i Røros kirke, Maria budskapsdag 21. mars 2021:

Det står skrevet i evangeliet etter Lukas:

Da sa Maria:

«Min sjel opphøyer Herren,
og min ånd fryder seg i Gud, min frelser.
          
For han har sett til sin tjenestekvinne i hennes fattigdom.
Og se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig,
          
for store ting har han gjort mot meg,
han, den mektige; hellig er hans navn.
          
Fra slekt til slekt varer hans miskunn
over dem som frykter ham.
          
Han gjorde storverk med sin sterke arm;
han spredte dem som bar hovmodstanker i hjertet.
          
Han støtte herskere ned fra tronen
og løftet opp de lave.
          
Han mettet de sultne med gode gaver,
men sendte de rike tomhendte fra seg.
          
Han tok seg av Israel, sin tjener,
og husket på sin miskunn
          
slik han lovet våre fedre,
Abraham og hans ætt, til evig tid.»

(Luk 1:46-55)

Slik lyder det hellige evangelium. 

I

Den fyrste song eg høyra fekk
var mor si song ved vogga.
Dei mjuke ord til hjarta gjekk,
dei kunne gråten stogga.

Slik skrev, for ikke å si sang, Per Sivle om si syngende mor. I dag passer det å begynne akkurat her, synes jeg: Ved vogga, og med ei syngende mor. For i dag er det Maria budskaps dag, og vi hører om Maria som synger om og for den sønnen hun skal føde.

Maria, Jesu mor, gudefødersken. Hun sang for gutten sin. Det kan vi være sikre på, i hvert fall dersom vi velger å stole på det evangelisten Lukas forteller oss. For i dag beskriver han altså hvordan Maria bryter ut i sang som reaksjon på dette at hun venter barn. Og dersom Maria var ei som sang i møte med denne situasjonen, da tror jeg vi kan ta det for gitt at hun fortsatte å synge også etter at Jesus var født.

Evangelieteksten i dag er den teksten som kalles Marias lovsang. Av og til er det slik at vi, som bibellesere, står i fare for å glemme at dette tekstavsnittet faktisk gjengir en sang. I Bibelen har vi jo bare teksten foran oss. Dagens lesning ble til alt overmål innledet med ordene «Da sa Maria». Men i tidebønner i klostre og kirker over hele verden synges denne lovsangen hver dag, som en del av Vesper eller Evensong. Sangen refereres vanligvis bare til som Magnificat. Hvor mange musikkverk som er komponert over denne teksten vet bare Gud.

II

Maria synger. Men hva synger hun om?

Fortsett å lese «Om Maria, kirkas førstekantor»