Om konfirmasjonstid

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 23. juni

«Flytt konfirmasjonen til ungdommene fyller 18 år!» Slik lød budskapet fra statsviter Svein Erik Tuastad (Universitetet i Stavanger) i Stavanger Aftenblad for et par uker siden. Tuastad mener det har blitt for stor avstand mellom hva kirka ønsker å oppnå i konfirmasjonstida og hva konfirmantene selv forventer å få ut av den. Konfirmasjonen har blitt redusert til et pengeoverføringsritual, påsto han i en spissformulering, før han konkluderte med at det ville være bedre med konfirmasjon rundt myndighetsalderen; det «vil kunne tilføre sårt tiltrengt moralsk refleksjon til en livsfase som ellers preges av russetiden» (sitat: Vårt Land). Det er ikke lenger slik at femtenåringene flytter ut for å søke jobb og stå på egne ben.

Det siste er det naturligvis noe i. Jeg har tidligere skrevet i denne spalten om hvordan min mormors konfirmasjonshilsen til meg om hatt og kaffi var en refleks av sosiologiske endringer fra hennes tid til min; da hun var nykonfirmert, var hun å regne som voksen. (Om du vil lese teksten jeg viser til her, finner du den på min blogg: https://tinyurl.com/2xvbuva8)

Når jeg likevel ikke er enig med Tuastad, er det flere grunner til det. En grunn er at det ikke nødvendigvis er god teologi å si at å være konfirmert og det å være voksen er to sider av samme sak. Selv om dette var en tanke som fikk et visst fotfeste i folkesjela i tidligere tider, har den kirkelige begrunnelsen for konfirmasjonen i og for seg ikke vært å markere overgangen til det fullt ut myndige voksenlivet. Kirkehistorisk har konfirmasjonen vokst fram av et rite som kalles ferming. Ferming besto av salving med olje og fungerte som en besegling av dåpen. Salvingen skulle i prinsipp utføres av en biskop, og ettersom kirka vokste og stadig flere barn ble døpt, var det ikke praktisk gjennomførbart at biskopen skulle salve alle nydøpte i forbindelse med dåp. Dermed ble fermingen utsatt i tid og utført samlet for større grupper, og det ble også vanlig å forberede ritet med en opplæringstid med innføring i troens mysterier. Jesus hadde tross alt befalt sine disipler å «døpe og lære»; for voksne dåpskandidater ble gjerne rekkefølgen lære først og døpes etterpå, mens ved barnedåp måtte naturligvis læringen skje kontinuerlig og med en gradvis tilpasning til den døptes psykologiske utvikling.   

Kirkelig konfirmasjon er med andre ord ikke noe særnorsk fenomen. Det framstår derfor nokså provinsielt å ville gjøre den norske russefeiringen til tilknytningspunkt for konfirmasjon. Ulike kirkesamfunn praktiserer denne bekreftelsen på ulike tidspunkt. I de ortodokse kirkene er det, så langt jeg vet, fortsatt vanlig å foreta fermingen like etter dåpen også for barn. Andre kirker legger konfirmasjonen både tidligere og senere enn hva vi gjør, men felles for dem alle er at de rent prinsipielt knytter konfirmasjon tilbake til dåpen og til deltakelse i kirkas liv, ikke til påfølgende rettigheter og plikter i sivilsamfunnet.

I norsk historie ble den kirkelige begrunnelsen med tida supplert med tanken om konfirmasjonen som «avsluttende eksamen» etter endt folkeskole. Dermed ble det vanskeligere å skjelne mellom å være myndig samfunnsborger og å være religiøst myndig. I vår tid tenker jeg likevel en slik skjelning har mye for seg, og at en gradvis myndiggjøring av mennesker kan være både sunt og klokt. I Norge blir du i dag religiøst myndig ved fylte 15, du når den seksuelle lavalder ved fylte 16, du kan stemme ved valg ved fylte 18, og du kan kjøre tung motorsykkel og handle brennevin først når du blir enda litt eldre.

Og dersom noen fortsatt skulle mene at konfirmanter ikke er «modne nok» til å ta ansvar for sitt eget religiøse liv, siterer jeg hva en konfirmant jeg hadde gleden av å følge skrev om Jesus for noen år siden: «Jesus var et godt menneske som gav Gud til oss og oss til Gud.» Det er fortsatt en av de fineste trosbekjennelsene jeg vet om, og den kan romme et helt liv.

PS: Påmeldingen til kirkelig konfirmasjon 2022-2023 er nå åpnet på roroskirke.no.

Om lys og liv

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 9. juni

Vel overstått pinse! Jeg håper du som leser dette hadde en fin høytid. Selv var jeg i Bergen i konfirmasjon, og kan melde om at Vestlandet leverte både på vær og festligheter.

Tidspunktet for når våren virkelig melder sin ankomst, avhenger naturligvis av hvor en bor. Hos oss her på fjellet, hvor snøen ligger til 17. mai og bjørka gjerne står naken til Kristi himmelfartsdag, framstår pinsen mer enn noe annet som vårens og livets høytid. Nå er det liksom ikke lenger noen tvil om at livet seirer i år også, selv etter en lang og hard vinter.

Pinsen er livets fest framfor noen, høytiden for liv og fellesskap. Noen vil kanskje innvende at det er det vel påsken som er, og det er i og for seg ikke feil. Påsken kulminerer tross alt i fortellingen om Jesus som blir reist opp fra de døde. Men i pinsen, som faller femti dager etter påske, konstaterer vi ikke bare at det finnes en påskefortelling om én manns oppstandelse fra de døde. Pinsen er høytiden hvor vi proklamerer at fortellingen om livets seier over døden ikke bare gjelder for én enkelt person, men at den gir håp til alle, alltid og overalt.

For i løpet av de femti dagene som har gått siden påskedag, har Jesu disipler rukket å spørre seg selv hvilken kraft det var som reiste Jesus opp fra dødens mørke. Svaret de har landet på, er at det må ha med kjærlighet å gjøre. Gud Fader elsket tydeligvis Sønnen så høyt at selv om Jesus ble forkastet og avvist av menneskene, drevet utenfor bymuren og spikret opp på et kors for å dø og siden ble lagt i en fremmeds grav, så ville ikke Gud avvise Jesus som Sønnen. Derfor, kan vi lese i Bibelen, reiste Gud Fader Sønnen opp fra de døde. Og den veldige kraften som bevirket dette var ikke noe annet enn kjærligheten mellom de to. Kjærligheten var så sterk at den ene ikke kunne være til uten den andre.

Så kommer altså pinsedag, femti dager etter den første oppstandelsen, sju uker og en dag etter at han som var død kom levende ut av gravens mørke hule. I mellomtida har Jesu disipler holdt seg mye for seg selv, og når pinsedagen kommer sitter de bak stengte dører. Så gjør de plutselig ikke det lenger. De slår dører og vinduer på vidt gap, kommer ut av de stengte og mørke rom og begynner å bygge nye relasjoner til fremmede mennesker. I løpet av en enkelt dag oppstår det et nytt fellesskap, fortelles det, et fellesskap som er dannet på tvers av språk-, kultur- og landegrenser. Dette fellesskapet har senere vært kjent som den kristne kirke.

Hvordan kunne dette skje? Disiplene selv fortalte om denne oppstandelses-erfaringen som en intens opplevelse av Guds kjærlighets nærvær. De bare måtte ut for å gjøre godt mot andre, bygge fellesskap og proklamere at ting aldri er så mørkt at det ikke finnes lys, og at ting aldri er så håpløst at det ikke kan finnes en ny begynnelse.

Selv finner jeg stadig trøst i dette: At kirka ikke begynte som en lukket, sekterisk eller nasjonalistisk orientert bevegelse. Den var internasjonal, den var åpen og den var grensesprengende, og alt dette var den fra dag én. At ikke alt i kirkas senere historie har utfoldet seg aldeles i tråd med dette, får så være: Pinsefesten er en årlig påminnelse om å vende tilbake til røttene, til kjærlighetens Ånd som gir lys og liv og som former fellesskap på overraskende steder og på uventede måter.

Jeg konstaterer at snøen smelter i år også, og at livet vokser fram på nytt. Det var og er verdt en glad markering og en fest eller tre. Det er i pinsens ånd – for ikke å si Ånd.

Om det elskede barnet (og elefanten i rommet)

Lørdag 28. mai 2022 feiret vi konfirmasjon i Røros kirke. Der holdt jeg følgende preken.

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:

Da fariseerne hørte at Jesus hadde stoppet munnen på saddukeerne, kom de sammen. Og en av dem, en lovkyndig, spurte for å sette ham på prøve: «Mester, hvilket bud er det største i loven?» Jesus svarte: «‘ Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand.’ Dette er det største og første budet. Men det andre er like stort: ‘ Du skal elske din neste som deg selv.’ På disse to budene hviler hele loven og profetene.»

(Matt 22:34-40)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

Kjære konfirmanter, foreldre, faddere, familie, venner. Kjære alle sammen.

Jeg vil fortelle en fortelling for dere nå. Jeg husker ikke lenger når jeg første gang fikk høre denne fortellingen, men det skal visst være Buddha som fortalte den aller først. Så har den vandret gjennom historien og fra land til land og fra menneske til menneske, og i dag gir jeg den videre til dere.

Det var en gang en rik mann som bodde i et stort palass. Han hadde en sønn, som grublet og undret seg over mye. En dag kom sønnen til sin far og spurte: Far, hva er egentlig virkelighet?

Faren tok med seg sønnen inn i den største salen i palasset. Så ropte han på tjenerne sine, og ba dem hente fem blinde tiggere som satt utenfor porten til palasset. De fem ble ført inn. Så ledet tjenerne inn en stor elefant, og plasserte denne midt på gulvet.

De fem blinde tiggerne fikk beskjed om at de skulle gå bort til elefanten og beskrive den for den rike mannens sønn. Den første tiggeren gikk bortover mens han følte seg for med hendene, og han traff den store flate sida på elefanten. Så sa han: «En elefant er en mur, en høy og varm mur, lik den muren jeg sitter inntil hver dag!»

Den neste blinde tiggeren følte seg fram med hendene, og fant ett av beina til elefanten. Han sa: «En elefant er en trestamme, en tykk og solid trestamme, så sterk at den kunne holdt hele himmelen oppe!»

Den tredje blinde tiggeren gikk fram foran elefanten, og fingrene hans fant støttanna til elefanten. Så sa han: «En elefant er et spisst spyd, et sterkt våpen i handa til en mektig kriger!»

Den fjerde blinde tiggeren gikk rundt elefanten, om kom opp imot den bakfra. Der fikk han tak i halen til elefanten, og utbrøt: «En elefant er en ringeklokke som henger ned fra taket. Skal tro hvem jeg varsler dersom jeg trekker i den?»

I mellomtida hadde den femte blinde tiggeren gått fram og stilt seg foran elefanten. Da nøs det store dyret, og den femte blinde tiggeren smilte og sa: «En elefant er en varm sommervind!»

Så snudde faren seg til sønnen og sa: Forstår du nå, min sønn? Virkeligheten er en elefant, og vi er alle blinde tiggere.

II

Hva er virkelighet? Og hvordan skal jeg forholde meg til virkeligheten? Hvordan skal jeg leve livet? Dette er noen av de aller største spørsmålene vi kan stille oss. Og i konfirmasjonstida har vi gjort nettopp det: Vi har stilt spørsmål. Sånne spørsmål, og andre.

Det gis mange ulike svar på sånne spørsmål som dette. Som den fortellingen jeg akkurat fortalte antyder – og jeg tror det er slik det er – så er det nok slik at flere ulike religiøse og filosofiske tradisjoner kan levere gode forslag til svar. Ulike svar kan utfylle hverandre, og ett enkelt svar kan aldri helt gripe virkeligheten slik den er bortenfor alt og alle. Eller, som vi sier i kirka: Gud er alltid større.

Vi som har undervist dere igjennom denne konfirmasjonstida, vi har først og fremst delt av kristen tradisjon for dere. Det har vi gjort både fordi vi tenker at den leverer noen gode svar, og fordi vi vil at dere skal kjenne til nettopp tradisjonen. Og så vil vi jo at nettopp dere skal bidra til å utvikle den. Dere er døpt, dere er en del av kirka. Det betyr ikke at ikke andre ting også kunne vært sagt, men vi har i det minste forsøkt å si noe vi tror er sant og viktig, verdig og rett.

Så la meg oppsummere konfirmasjonstida med å peke på noen av de svarene vi har prøvd å gi dere.

Fortsett å lese «Om det elskede barnet (og elefanten i rommet)»

Om å preke på 17. mai 2022

Preken i Brekken kirke på Grunnlovsdagen 2022:

Det står skrevet i evangeliet etter Lukas:

På reisen til Jerusalem dro Jesus gjennom grenselandet mellom Samaria og Galilea. Da han var på vei inn i en landsby, kom ti spedalske menn imot ham. De ble stående langt unna og ropte: «Jesus, mester, ha barmhjertighet med oss!» Han så dem og sa: «Gå og vis dere for prestene!» Og mens de var på vei dit, ble de rene. Men én av dem kom tilbake da han merket at han var blitt frisk. Han lovpriste Gud med høy røst, kastet seg ned for Jesu føtter med ansiktet mot jorden og takket ham. Denne mannen var en samaritan. Jesus sa: «Ble ikke alle ti rene? Hvor er da de ni? Var det ingen andre enn denne fremmede som vendte tilbake for å gi Gud æren?» Og han sa til ham: «Reis deg og gå! Din tro har frelst deg.»

(Luk 17:11-19)

Slik lyder det hellige evangelium.

Mai er en fin måned! I mai kommer røddagene og festdagene på rad og rekke, sola begynner virkelig å ta tak, og det begynner til og med å grønnes på trær og plener innimellom snøskurene. Allerede månedens første dag, altså Første mai, er en viktig merkedag, og så følger frigjøringsdagen 8. mai, nasjonaldagen 17. mai, og så Kristi himmelfartsdag (som gjerne pleier å falle på en dato i mai) med påfølgende langhelg og hvilepuls. Noen av oss markerer også 4. mai, eller May 4th som vi gjerne også sier, som Star Wars Day, komplett med ordspill-hilsener av type «May the Fourth be with you». Så har vi siste lørdag i mai, som er dagen for Champions League-finalen. Og da har vi ikke begynt å snakke om hvor fint det er å ha bursdag i mai.

Jeg vet ikke hva dere tenker, men jeg synes mai er enda mer kjærkommen i år enn på lenge. Etter to år med nedstenging, sosial distansering og avlyste feiringer, kjentes det så godt å kunne stå sammen med andre og synge nasjonalsangen og rope hurra igjen. Jeg tok meg i å tenke det i dag: Vi er heldige.

Men kanskje dekker ikke begrepet «heldig» helt hvorfor vi har det som vi har det. Ja, vi har kommet oss igjennom to år med pandemi. Men det har jo ikke gått av seg selv. Det har kostet mye, både disiplin og forsakelser og kroner og øre. Når vi nå kan fylle gatene med fest og glede igjen, kan vi samtidig sende noen tanker til folk i Shanghai i Kina, som har måtte holde seg innendørs i sine egne boliger i ukesvis denne våren. Vi er ikke dér lenger, fordi vi hadde gode ledere som la en god strategi for oss, fordi vi sammen gjorde det som trengtes for at planen skulle holde og – ikke minst – fordi tilliten i samfunnet var høy nok og vaksinasjonsgraden ble tilstrekkelig. Det var ikke kun flaks

Fortsett å lese «Om å preke på 17. mai 2022»

Om å hedre Falkberget

På nasjonaldagen, 17. mai 2022, fikk jeg det ærefulle oppdrag å holde tale ved Johan Falkbergets grav under bekransningen av gravstedene på kirkegården. Her er hva jeg sa:

Johan Falkberget, født 30. september 1879, død 5. april 1967. Rugldalens store sønn, Bergstadens dikter, og – spøkefullt utnevnt som sådan av Arne Fjellbu – «fjellets biskop». Arbeider, journalist, politiker, poet, romanforfatter, brevskriver, bonde, stortingsmann, motstandsmann og glødende kristensosialist. Måten folket her på fjellet forteller om fortida og framstiller seg selv på, står i stor gjeld til Johan Falkberget. Vi hadde ikke vært helt de vi er eller forstått oss selv helt slik vi forstår oss selv uten ham og hans diktning. Jeg tror ikke Røros hadde hatt helt den samme klangen verken i Norge eller resten av verden uten forfatterskapet hans heller.

Foto: Linda C. Herud (Arbeidets Rett)

Så det er mye vi har å takke Johan Falkberget for. Men i dag har jeg egentlig mest lyst til å takke ham for noe annet enn alle disse andre tingene som jeg allerede har listet opp.

For: De siste par årene har vært temmelig trasige. Vi kan enes om det, det er ikke å ta for hardt i. Det har vært tøffe år for oss som samfunn og som fellesskap.

Det han handlet om liv og død, og det har handlet om økonomi og overlevelse. Og for mange av oss har det tært på også personlig. Det er krevende å være isolert, å være både redd og alene.

Johan Falkberget diktet ikke bare om de som overlevde, om de som levde i stri storm og lærte å stå i den, som han skrev. Han har også diktet fram øyeblikk som kaller på smilet og latteren, et overskudd av fjas og fantasi. I april i år var jeg så heldig at jeg fikk oppleve Turneteaterets forestilling Bør Børson jr. i Storstuggu, basert på Falkbergets roman. Jeg lo så jeg grein i to og en halv time. Etterpå følte jeg meg lettere. Det ble enda tydeligere for meg at vi var på vei mot lysere tider i alle betydninger av ordet.

Derfor har jeg rett og slett bare lyst til å si dette i dag: Takk for latteren, Johan, takk for at du også kaller på smilet innimellom, ikke bare på alvoret og tragedien. Vi trenger det så veldig akkurat nå, når vi skal finne de nødvendige kreftene i oss til å ta fatt igjen for fullt etter to underlige år der alt mulig har blitt satt på pause. I dag skal vi smile og le igjen. Det er også i Falkbergets ånd. Takk.

Om inntrykk fra en forsoningskonferanse

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 12. mai

Forrige uke tilbrakte jeg to dager i auditoriet på VID i Oslo. Anledningen var en konferanse om arbeidet til Sannhets- og forsoningskommisjonen, den som arbeider med å granske fornorskningspolitikk og urett mot samer, kvener/norskfinner og skogfinner. Konferansen, ble arrangert av VID Tromsø og Den norske kirke (ved Samisk kirkeråd, Bispemøtet, Mellomkirkelig råd og Kirkerådet) under temaet «Forsoning uten majoritetsbefolkningen?» Vi spurte: Hvordan unngår man at den pågående prosessen reduseres til en sak kun for urfolk og nasjonale minoriteter? Og hvordan kan sivilsamfunnet og utdanningsinstitusjoner bidra til sannhet og forsoning i oppgjøret med fornorskningen? Store spørsmål, med andre ord.

Programmet var tettpakket med vel forberedte innlegg og presentasjoner. Jeg telte førti(!) ulike bidragsytere i løpet av to konferansedager; det kanskje aller mest imponerende ved hele arrangementet var at tidsplanen holdt på minuttet hele veien. Det var mye å ta inn, men jeg kjenner meg likevel klar til å dele noen ettertanker allerede nå.

Et viktig tema under konferansen var spørsmålet om det er behov for avkolonisering av slike fagområder som teologi (herunder kirkehistorie) og historiefaget, og om det her finnes norske «masterfortellinger» som har vært styrende for forholdet mellom majoritetsbefolkningen og minoriteter, fortellinger som må utfordres for at vi skal kunne ha noe håp om forsoning i framtida. Tore Johnsen, førsteamanuensis ved KUN/VID Tromsø, holdt et profilforedrag hvor han pekte på hvordan den lutherske ordningsteologien fungerte «disiplinerende» overfor samer og andre minoriteter i det gamle norske embetsmannssamfunnet. Han viste til eksempler på hvordan prester og andre lærde harselerte med det samiske samfunnet hvor barn bare «i liten grad ble disiplinert» og hvor kvinner hadde «herredømme over sine menn». Dette var jo i strid med Guds skaperordning, må vite! Både Luthers trestandslære (om familien, kirken og myndighetene) og hans forklaring til det fjerde bud (om å hedre far og mor, altså sine foresatte, i ett og alt) legitimerte en hierarkisk samfunnsordning og bidro til kolonisering.

Jeg synes dette er veldig spennende tanker. Jeg har selv bidratt med kritiske perspektiver på ordningsteologi i forbindelse med den kirkelige samlivsdebatten og kampen for full inkludering av LHBT i kirkas fellesskap. Her var det derfor mye å tenke videre på.

Kirsti Strøm Bull, professor emeritus ved Det juridiske fakultet ved UiO, leverte dessuten et tankevekkende innlegg hvor hun viste til Yngvar Nielsens fremrykkingshypotese og de juridiske følgefeilene som fulgte av denne. Nielsens påsto (i 1889) at samene hadde kommet til Midt-Norge nordfra så sent som på 1600- og 1700-tallet. Lokalt hos oss har denne teorien vært brukt for å avvise at reindriftsnæringen kunne vise til alders tids bruk i fjellene.

I forbindelse med spørsmålet om sørsamisk nærvær i Midt-Norge finnes det også et teologisk perspektiv på saken. Nielsen argumenterte nemlig langs flere linjer. Han mente for det første at det manglet gamle samiske stedsnavn i området, og for det andre at det manglet samiske gravsteder og boplasser her. Begge argumentene er senere blitt ettertrykkelig tilbakevist av både arkeologer og historikere. Slike feil har det likevel med å henge i ei stund, og masterfortellinger avler gjerne andre problematiske fortellinger. Og så: For det tredje ble det senere argumentert med at samiske personnavn knapt forekommer i lokale kirkebøker fra det 17. og 18. århundre, hvilket skulle bevise at samene ennå ikke hadde kommet til området.

Men det siste beviser heller ingenting. Folk som beveger seg ut og inn av ulike språkkulturer skifter også navn når de krysser språkgrensene, og i møte med den norske embetsmannsstaten kunne samer like gjerne bruke norsk navneform. Teologer, av alle, burde mer enn noen vite dette. Kirkas første pave, Simon Peter, het Kefa på arameisk og Petros på gresk. Begge deler betyr klippe. Jesus kalte ham for Kefa, og når Kefa befant seg i gresktalende områder brukte han navnet Petros som altså betydde det samme. Det var innholdet i navnet som bar identiteten, mer enn den stedsaktuelle uttalen eller oversettelsen. Hva embetsmennene som førte de aktuelle kirkebøkene visste og ikke visste, vet jeg ikke noe om. Jeg håper likevel noen av Yngvar Nielsens samtidige prester var teologer nok til å si at man ikke kan drive med usynliggjøring av et helt folk og en hel kultur på et så tynt grunnlag som noterte navneformer.

Det ser med andre ord ut som også teologien har et stykke opprydningsarbeid å gjøre før Sannhets- og forsoningskommisjonen presenterer sin rapport neste år. Jeg vil gjerne bidra til dette så godt jeg bare kan. Til det har jeg notatene fra konferansen, samt to ører å lytte med.

Om evangeliet etter Bør Børson jr

Søndag 1. mai 2022 feiret Røros menighet Falkbergetmesse i Røros kirke i anledning Arbeidernes dag.

Under gudstjenesten prekte jeg i dialog med Johan Falkberget. I år valgte jeg å knytte noen tanker til BørBørson jr. Prekenmanuset kan du lese her.

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:

Jesus kalte de tolv disiplene til seg og sa: «Dere vet at folkenes fyrster undertrykker dem, og stormennene deres styrer med hard hånd. Men slik skal det ikke være blant dere. Den som vil bli stor blant dere, skal være tjeneren deres, og den som vil være først blant dere, skal være slaven deres. Slik er heller ikke Menneskesønnen kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange.»

(Matt 20:25-28)

Slik lyder det hellige evangelium.

Da jeg studerte teologi, ble jeg kjent med et sitat av teologen og prekenlæreren Carl Fredrik Wisløff. Han omtalte en del presters prekener slik at «De tar utgangspunkt i dagens bibeltekst for siden aldri å vende tilbake til den.» Vel, i dag har jeg tenkt å forlate evangelieteksten for en tid, men jeg lover siden å vende tilbake til den.

Men først vil jeg legge veien om Storstuggu. For onsdag for halvannen uke siden, den 20. april, var jeg så heldig at jeg fikk være i Falkbergetsalen da Turnéteateret i Trøndelag spilte sin forestilling Bør Børson jr. Hvilken festkveld det var! Jeg lo i to og en halv time, jeg tørka tårer av mange slag, og jeg kunne konstatere at det var på grensen til allsang i den delen amfiet der jeg satt.

Komedien om Bør Børson jr. handler – og dette vil jeg jo tro de fleste av dere allerede vet minst like godt som meg – om Bør Børson som forsøker å komme seg opp og fram i livet gjennom å åpne landhandleri i hjembygda Olderdalen. Bør er i utgangspunktet ingen storkar. Olderstad er en liten gård sammenlignet med for eksempel storgården Torsøy like ved, Men Bør vil ikke la verken arv eller miljø være det bestemmende. Han er ingen revolusjonær, det er ikke det, han er vel mer – hva skal vi si – kapitalist etter innfallsmetoden, og han snubler seg igjennom handelsmann-tilværelsen gjennom en form for naiv spontanitet som bringer ham opp i den ene situasjonen mer fortvilet og absurd enn den forrige. Men hver eneste gang reiser han seg altså, helt til han når både rikdom og berømmelse. Om han vinner hjembygdas respekt er en litt annen sak.  

Han blir også arbeidsgiver etter hvert, han Bør. Han skaper arbeidsplasser, og mot slutten av historien etablerer han nye bankfilialer. Hvor god han er på arbeidsmiljølov, tariffavtaler og personalbehandling er nå en sak for seg, men ingen skal i hvert fall være i tvil om at han slett ikke bare er drevet av kjærlighet til penger. Han er også drevet av kjærlighet til bygda si – en kjærlighet som riktignok bare delvis blir gjengjeldt – og ikke minst av kjærligheten til Josefine Torsøien, en kjærlighet som heldigvis er helt gjensidig.

Josefine synger det så treffende på et punkt i musikalversjonen:

Å æ kjinne ein kar – som vil opp og vil fram,
som itj vente til væla kjem roilland’s te ham.
Ein som itj sit og håpe på stønad og trygd,
men som prøv å få liv i ei sidrompa bygd!

Det ligger et element av klassereise i dette også, naturligvis. Bør vil skape noe, bygge noe. Og han drar flere med seg i dette, på sitt vis.

Det er et ganske tidlig verk i Falkbergets forfatterskap vi snakker om nå. Boka kom i 1920, og fortellingen ble dramatisert i 1929, før den ble filmatisert i 1938 og så – endelig – fant form som musikal på scenen i 1972, for 50 år siden. Falkberget selv vokste etter hvert inn i en posisjon som avklart kristensosialist, og var radikal sosialist allerede i 1920. Hva mente han så at vi skulle lære av Bør Børson jr? Det er ikke så godt å si. Kan hende ville han bare få oss til å le. (Og det klarer han altså fortsatt, selv hundre år etter at boka kom ut!) Politisk låner Bør trekk både fra partiene Venstre og Høyre, han er handelsmann, småbedriftseier og kapitalist, men han er også opptatt av rettferdighet, og av kollektivet rundt seg, bygda og flokken sin. Så jeg tar sjansen på å løfte ham enda litt høyere opp på denne Arbeidernes dag i 2022, under denne Falkbergetmessen i Røros kirke.

Fortsett å lese «Om evangeliet etter Bør Børson jr»

Om å ønske god påske

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 28. april

Endelig fikk vi feire påske igjen. Etter to år med sosial nedstenging og uten muligheter til å ha gudstjenestelige samlinger i høytiden, kjentes årets påske som den beste utgaven på lenge. Nå kunne vi samles, både i skiløypa, i solveggen, rundt langbordet og i kirkerommene.  

Mange av oss har utnyttet alle disse mulighetene til fulle. Jeg tok en opptelling etter den stille uke og noterte at jeg hadde loggført fem skiturer, sju gudstjenester, en quizkveld (inkludert lagseier) i Narjordet, flere gode påskemiddager inkludert ett stykk rituelt påskemåltid med symbolretter og gjenfortelling av både jødisk og kristen påskefortelling, mange bokser godt drikke, et uvisst antall Kvikklunsj-striper samt en anelse solbrenthet i panna. Været har vært fantastisk og utsikten fra Fjellkirka på Enarvola var til å miste pusten av.

En av de virkelig fine tingene med å feire påske på Røros er at en fint kan få med seg alt dette på en gang. Vi må ikke velge mellom kirkepåske eller påske i skiløypa. Når gudstjenestene feires på Fjellkirka klokka 13 eller i hovedkirka klokka 18, rekker en fint både skitur og meditasjon over påskefortellingen. Jeg var ikke alene om å skjønne det i år heller; besøkstallene for kirkene i påska 2022 var fullt sammenlignbare med årene før pandemien. Vi er rett og slett tilbake der vi var, og det kjennes mer enn fint.

Og når jeg tenker etter, så var det jo noe med å måtte avlyse to runder for så å komme sterkt tilbake den tredje gangen som la grunnlaget for hele påskefeiringen også. Ikke så å forstå at jeg tenker at pandemien gir mening i lys av påskefortellingen, men det er likevel fint å kunne konstatere at livet vokser fram på nytt også etter en tid med mørke og fortvilelse.

Så har ikke alt vært bare harmoni denne påska heller. Noen har kjent på et sterkt savn etter noen de har mista i løpet av disse to årene. Andre har opplevd det vanskelig å vende tilbake til folkemengder og mindre avstand. Sorg, angst og fortvilelse kan plutselig bli en del av livet, og den slags kommer helst ubedt. Påskefortellingen handler om alt sånt også. De av oss som har samlet oss i kirka, har forsøkt å ta også dette på alvor. Livet er ikke nødvendigvis idyll.

For meg kom høytidens høydepunkt sent lørdags kveld. Da feiret vi midnattsmesse i Røros kirke. Klokka litt over elleve om kvelden sto noe over tretti av oss samlet framme i kirka med tente lys i hendene. Kirkerommet var mørklagt, men flammene fra lysene brøt igjennom mørket og åpenbarte det som ellers ville vært skjult. «Kristus, verdens lys!» sa vi, og så sang vi om døden som må vike for gudsrikets krefter.

Det tror jeg på. Jeg tror at kjærligheten skal seire til slutt. Jeg tror at det finnes fellesskap som strekker seg ut over tid og rom. Jeg tror det finnes krefter som er sterkere enn sykdom og adskillelse, bomber og ødeleggelse.

Mens jeg skriver dette, sitter jeg slik at jeg kjenner varmen fra sola som strømmer over både meg og alt annet som lever. Det er livets krefter, dette. Og det var og er sannelig verdt en feiring. Velsignet påsketid! Den varer helt fram til pinse. Og ennå har vi sommeren igjen.

Om den åttende dagen

Påskelyset er tent i Røros kirke. Påskenattsmessen begynte klokka 23:00 lørdag 16. april 2022. For første gang på tre år kunne vi invitere til den nattlige feiringen av mysteriet. Prekenen jeg holdt kan du nå lese her.

Det står skrevet i evangeliet etter Markus.

Da sabbaten var over, kjøpte Maria Magdalena og Maria, Jakobs mor, og Salome velluktende oljer for å gå og salve ham. Tidlig om morgenen den første dagen i uken kom de til graven da solen gikk opp. De sa til hverandre: «Hvem skal vi få til å rulle bort steinen fra inngangen til graven?» Men da de så opp, fikk de se at steinen var rullet fra. Den var meget stor. Da de kom inn i graven, så de en ung mann sitte på høyre side, kledd i en hvit, lang kjortel, og de ble forferdet. Men han sa til dem: «Vær ikke forferdet! Dere leter etter Jesus fra Nasaret, den korsfestede. Han er stått opp, han er ikke her. Se, der er stedet hvor de la ham! Men gå og si til disiplene hans og til Peter: ‘Han går i forveien for dere til Galilea. Der skal dere få se ham, slik som han sa dere.’» Da gikk de ut og flyktet bort fra graven, skjelvende og ute av seg. De sa ikke et ord til noen, for de var redde.

(Mark 16:1-8)

Slik lyder det hellige evangelium.

+

Vi skal begynne prekenen denne påskenatt med å se oss om i Røros kirke. Langs veggene hviler fortsatt skyggene og mørket, men vi kan likevel se og ane hva slags rom det er i befinner oss i. Og vi kan konstatere at rommet har form som en langstrakt åttekant. Om vi trekker en linje tvers over her framme, ved alterringen, og regner koret som et tilbygg til rommet, så er Røros kirke åttekantet i grunnform.

Åttekanten finner vi igjen andre steder i rommet også. Basen til døpefonten er åttekantet. Det samme gjelder sokkelen til påskelyset.

For litt siden hørte vi Elise lese for oss fra Første Mosebok. Vi hørte om skapelsen. Vi hørte om den første dagen. Skapelsesmyten er formet som en refleksjon over hvordan Gud fyller tida med sin skaperkraft. Derfor er det nettopp dagene som er omdreiningspunktet. Om vi leser hele myteteksten, hører vi om hvordan Gud fyller den ene dagen etter den andre med orden i kaos og lar liv og godhet vokse fram. Dagene fylles av mening. Og til slutt, etter seks dagers altomfattende kreativitet, hviler Gud på den sjuende dagen. Og siden dette altså er en gammel jødisk tekst, vet vi at denne dagen, hviledagen, er sabbaten, lørdagen. Altså døgnet vi befinner oss i nå.

De siste dagene har også andre tekster fått lyde her i dette rommet. Vi har hørt om Jesus fra Nasaret, Marias sønn, en jøde av fødsel og religion og kultur. Han reiser til Jerusalem, og der gjennomgår han en intens uke hvor han fyller alle dagene med innhold. Så kommer altså fredagen, den sjette dagen. Og den dagen dør han. Han dør urettferdig, utsatt for et justismord, etter en farse av en rettssak, og etter å ha tålt tortur og mishandling. Han dør på grunn av de andres urettferdighet.

Så kommer altså lørdagen. Sabbaten. Og hva skjer da? Jo, da hviler Jesus i graven. Han har gjort det han skulle, og han har gjort det for verden, som han selv sier, for kosmos, for altet. Nå kan vi si om ham det samme som vi hørte lest om Gud selv:

Så var himmelen og jorden fullført, med hele sin hær. Den sjuende dagen fullførte Gud det arbeidet han hadde gjort, og den sjuende dagen hvilte han fra hele det arbeidet han hadde gjort.

Og nå er altså søndagen i ferd med å bryte fram, den første dagen etter jødisk måte å regne uka på. Men hva skjer? Det skjer noe helt nytt, noe som aldri har skjedd før! Døden slår sprekker. Livet bryter fram på nytt der hvor kaos og mørke har hatt overmakten.

Derfor, sier kirka, derfor er ikke dette bare den første dagen i uken. Det er den åttende dagen, nyskapelsens dag. Og derfor har kirkerom helt fra den første kristne tid blitt bygd med åttekanten som base, og derfor har baptisterier og dåpsbasseng vært åttekantede. Røros kirke vitner slik om oppstandelsen, om nyskapelsen, bare ved å stå her, bare gjennom å være til.

Dersom dette som nå skjer er nyskapelsens dag, dersom alt nå begynner på nytt, så å si, en slags reboot om du vil, da kan vi nå gå tilbake og se på det vi har sagt de siste dagene på nytt.

Fortsett å lese «Om den åttende dagen»

Om Jesu død

Langfredag 2022 (15. april) holdt jeg følgende tekstmeditasjon på Fjellkirka (kl. 13) og i Røros kirke (kl. 18) etter lesningen av pasjonsberetningen hos Johannes (Joh 18-19).

+

De siste ukene før påske har jeg vært så heldig å få være nært på tiende trinn på Røros skole mens de har satt opp Elden som musikkprosjekt. Jeg er pappa til ei av jentene på trinnet, og jeg fikk gjøre pappadugnad i bandet som pianist. Det var fint.

Musikkteateret Elden spilles (som kjent) hver sommer på Røros. Tiende trinn gjorde en sceneversjon av stykket i Storstuggu, noe nedskalert sammenlignet med sommerforestillingen som spilles på Slegghaugene, men på mange måter effektfull likevel. Elden handler (som mange vil vite) om karolinerfelttoget i Trøndelag i 1718-1719, da tre tusen svenske soldater frøs i hjel under tilbaketrekningen over tydalsfjellet. Forestillingen munner ut i et spørsmål, formulert av tekstforfatterne og komponistene Arnfinn Strømmevold og Bertil Reithaug:

I detta krig,
i alla krig,
för vem ger dom sina liv?

Da tiende trinn ved Røros skole sang disse ordene, vaiet det ukrainske flagget bakerst på scenen. De siste ukene har vi stilt slike spørsmål i møte med nettopp krigen i Ukraina: Alle disse menneskene som dør i krigen, hva dør de for? Hvem er det som korsfester dem til sin brutale skjebne? Hva slags vilje kan egentlig legge opp til noe slikt?

Jeg kan ikke finne noe annet svar på dette spørsmålet, om hvem eller hva de gir sitt liv for, enn at det ikke gir mening. Døden kjennes meningsløs. Det vil si, det er naturligvis en forskjell på at noen dør gammel og mett av dage, eller at noen dør for andres hånd. Det er det siste vi snakker om nå. Det var da også en slik død Jesus døde. 

Evangelisten Johannes inviterer riktignok til å snakke om nettopp mening i Jesu død. Johannes er den av evangelistene som tydeligst gjenforteller historien om Jesu død i lys av oppstandelsen. Jesus vet hva som skal skje i Johannes-fortellingen, han er så sikker på det videre forløpet at han nærmest virker uberørt i møte med truslene, lidelsen og døden. De andre tre evangelistene skildrer en reddere Jesus, en smertens mann. Johannes sin Jesus er seirende også mens han henger på korset. Og det strever jeg rett og slett med å forholde meg til. Jeg klarer i hvert fall ikke å identifisere meg med ham, eller å kjenne igjen livredde ukrainere i bomberom i en slik Jesus.

Men heller enn å se etter mening i det at Jesus dør, kan vi jo begynne med å konstatere dette: At han faktisk dør. Om vi spør hvorfor Jesus måtte dø, kan vi svare: Han dør, fordi alle mennesker må dø en gang. Vi kan videre si: Han gjør det sammen med oss, som menneskenes representant. I neste omgang kan vi konstatere at han dør, at han må dø, fordi han blir utsatt for en behandling som et menneske rett og slett ikke kan overleve. Han blir utsatt for et justismord, og for grusom tortur. Fiendene hans behandler ham grusomt, og han må bære grusomhetene deres.

Og det er hva vi kan si om det. Han dør, som menneske, for menneskenes grusomhet. Det finnes ingen rettferdighet i det. Men det finnes i det minste en identifikasjon, en felles skjebne: Slik vi alle en gang skal dø, må han også dø. 

Om vi skal se etter noen mening eller noen form for rettferdighet i dette, må vi lete ikke i dette at han dør, men i det som skjer før han dør. Og da skjer det et par ting som jeg vil peke på for dere i dag, langfredag 2022.

For det første skal vi merke oss dette, at Jesus ber for menneskene rundt seg helt til det aller, aller siste. I kapitlene i Johannesevangeliet som leder opp til lidelsesfortellingen leser vi om hvordan Jesus ber for disiplene sine den siste kvelden de er samlet. Og han fortsetter å be for dem, be for vennene sine, helt til det siste. Når han blir tatt til fange, sier han: «Leter dere etter meg, så la disse andre gå!»

Derfor, sier kirka, finnes det et håp selv i dødens mørke: Jesus, Guds Sønn, ber for oss.

Det andre vi skal merke oss, er dette, at Jesus bygger fellesskap helt til det siste. Mens han henger på korset, fører han sammen to av dem som står ved korset: Hans mor, Maria, og han som kalles «disippelen Jesus elsket», det er altså evangelisten Johannes selv.

Da Jesus så sin mor og ved siden av henne disippelen han elsket, sa han til sin mor: «Kvinne, dette er din sønn.» Deretter sa han til disippelen: «Dette er din mor.» Fra da av tok disippelen henne hjem til seg.

Derfor, sier kirka, finnes det et håp selv i dødens mørke: Vi er aldri alene. Jesus, Guds Sønn, bygger fellesskap selv inn i døden.

För hvem ger dom sina liv? Det finnes ikke noe fullgodt svar på det, verken på Elden-scenen, i Ukraina eller på Golgata. Det beste hadde vært om de hadde fått leve videre. Men om Jesus kan vi i det minste si: Han ber for oss, helt inn i døden. Og han knytter mennesker sammen i kjærlighet, helt inn i døden. Det skjer for andre. Det finnes et håp der et sted.

Og om det nå er sant, det han har sagt, at han er den han er, at han er Sønnen, at han viser oss Gud, da er det noe å dø på her for flere enn ham selv. Selv sier han at det skjer for kosmos, for verden. Han sier til og med at det er fullbrakt.

Vi, vi venter ennå på bekreftelsen – og på om det er en oppstandelse.