Om det ordløse

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 9.7.2020

Jeg er ingen mystiker. Jeg vet at folk gjør seg mange slags erfaringer innenfor det religiøse eller paranormale, men jeg er ikke utstyrt med antenner for den slags. Jeg har aldri sett eller hørt engler eller åndsvesener av noe slag, og er egentlig godt fornøyd med at det er slik. Jeg ber tidebønn noenlunde regelmessig, men foretrekker helst ferdige og mer eller mindre utenatlærte formuleringer. Og når det gjelder slike mer eksotiske fenomener som tungetale, er det fullstendig fremmed og eksotisk også for meg. Når folk forteller om erfaringer av det klarsynte, pleier jeg å si at jeg er tåkesynt.

Det finnes en rik mystisk tradisjon innenfor kristendommen, slik det også gjør innen andre religiøse tradisjoner. Islam har sin sufisme, og i buddhisttemplene bruker munker hele levetider i stille meditasjon. Jeg har venner som har hatt gjennomgripende erfaringer innenfor det som kalles kontemplativ bønn, en form for visuell meditasjon hvor målet er å «skue Gud» eller i det minste å ane en flik av det hellige. I mer sekulariserte utgaver omgir vi oss med slikt som yoga og mindfulness, øvelser som har sin rot i religiøs mystisisme.

Selv mangler jeg sanseapparat for slikt. Det betyr ikke at jeg ikke tror slike erfaringer kan være reelle. Jeg lytter gjerne når andre forteller om sine mystiske eller transcendente opplevelser. Jeg har bare ikke så mye å legge til i slike samtaler selv. Like fullt ber jeg, og det hender jeg forsøker å visualisere bibelfortellinger, om ikke annet så for å øve opp forestillingsevnen.

Men den siste tida har jeg tenkt at jeg kanskje er en mystiker likevel. Jeg opplever nemlig stadig oftere en form for erfaringer som muligens må klassifiseres som nettopp mystiske. Noen av disse erfaringene går så igjennom marg og bein at jeg ikke ser bort fra at det egentlig handler om transcendens. Jeg sikter til erfaringer av og med musikk, i eller utenfor kirka.

Musikk og mystikk – her er det en form for samklang. Det har alltid fantes sanger jeg har visst jeg har kunnet sette på dersom jeg trenger å gråte. Når akkurat den eller de akkordene slår inn kan jeg, uavhengig av avspillingsvolum eller tid eller sted, vite at hårene vil reise seg og at tårekanalene kommer til å flomme over.

Det som har skjedd ettersom årene har gått, er at lista over slike låter har blitt lengre. Og ikke bare det, de nye tilskuddene til lista kommer stadig oftere. Og overraskende ofte handler det om musikk uten vokalist, uten tekst, uten ord. Jeg blir mer og mer grepet av jazz. Kanskje handler det om alderen, kanskje begynner jeg snart å interessere meg for slektsgranskning og lokalhistorie også, hvem vet. Men det er altså noe med det: Jeg spiller selv, kan en del grunnleggende musikkteori, og blir oftere og oftere slått, for ikke å si slått i bakken, av det ordløse språket, de herlige finurlighetene musikere kan presse ut av en akkord eller de gripende variantene de kan skape av ei melodilinje.

Jeg vet ikke om noen annen måte å si det på: Det å stille seg opp i kirkerommet og kjenne tonene fra orgelet riste i kroppen, er en mystisk erfaring. Det å lytte til John Coltranes «A Love Supreme» er en mystisk erfaring. Det å gråte til den samme rockelåten enda en gang, enda jeg vet nøyaktig hva som skjer i hver eneste takt på forhånd og kan nynne hele gitarsoloen i søvne, det er en mystisk erfaring.

Ordene strekker ikke alltid til. Oftere og oftere kjenner jeg meg opprådd, tom for noe å si. Men musikken vrenger sjela mi. Kanskje jeg er mystiker likevel.

PS: Denne teksten ble skrevet til tonene av Snarky Puppys «Thing of Gold».

Om ulver i fåreklær

Okay. Jeg tok feil. Denne ukas preken ble enda en god del lengre enn den jeg holdt forrige søndag. Kanskje er det dette som er sommerens lengste preken; den som lever får se.

I dag feiret vi Falkbergetmesse på Ratvolden. Prekenen der ble (som vanlig) noe i skjæringa mellom litterært foredrag og bibeltime. Her er hva jeg sa.

(Og før jeg begynner, må jeg legge til: Denne prekenen er inspirert av et prekenmanus av Christine H. Aarflot.)

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:

Ta dere i vare for de falske profetene! De kommer til dere i saueham, men innvendig er de glupske ulver. På fruktene skal dere kjenne dem. Plukker man druer av tornebusker eller fiken av tistler? Et godt tre bærer god frukt, et dårlig tre bærer dårlig frukt. Et godt tre kan ikke gi dårlig frukt, og et dårlig tre kan ikke gi god frukt. Hvert tre som ikke bærer god frukt, blir hugget ned og kastet på ilden. Derfor skal dere kjenne dem på fruktene.

(Matteus 7:15-20)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

Jeg har to døtre. De er fjorten og ti år gamle. Deres viktigste kilde til informasjon heter internett.

Da jeg vokste opp, fantes ikke internett. Jeg måtte lese leksikon og fagbøker og spørre fagfolk, kanskje til og med eksperter, dersom jeg ville fordype meg i et emne. Jeg gikk gjerne ut fra at dersom noe sto mellom to permer eller ble trykt i ei avis, da var det kvalitetssikra.

Slik er det ikke lenger. Hvem som helst kan skrive hva som helst på internett, og påstå det er sant. Hvem som helst kan legge ut en video på YouTube med hva slags sensasjonelle påstander som helst, og si at det er en presis beskrivelse av virkeligheten. Og hvem som helst kan redigere en hvilken som helst artikkel på det digitale og interaktive leksikonet Wikipedia.

Derfor er kildekritikk blitt en viktig ferdighet for alle som vokser opp i dag. Jeg og jentene mine øver oss i det stadig vekk. De arbeider også med det på skolen.

Okay, så du har lest dette på nettet. Men hva tenker du om det du leste? Stemmer dette med hva du trodde du visste fra før, eller sier dette noe som virker helt sensasjonelt nytt? Vet du hvem som står bak disse påstandene? Er forfatteren bak dette troverdig? Hva finner du hvis du googler vedkommende? Hva med selve saken, finner du dette andre steder, hos andre uavhengige kilder? Og sist, men ikke minst, blir du engasjert av denne saken, kanskje til og med sint? Saker som vekker sterke følelser bør du være mer skeptisk til, nemlig, for det er store muligheter for at de er tendensiøse eller til og med konstruerte. Og hva med bildet du ser? Tror du på bildet som følger med saken?

Kildekritikk er rett og slett en avgjørende viktig ferdighet å øve opp. For det finnes mange udokumenterte påstander som framsettes som om de var velbegrunnede. Det finnes mange konspirasjonsteorier som framsettes som om de var mainstream politisk analyse.

Her i vår ble det stor oppstandelse da selveste NRK delte en nyhetssak om en forsker som mente å kunne bevise at coronaviruset som sprer seg i verden var skapt i et laboratorium. Dagen etter måtte NRK dementere det hele, da det viste seg at den nevnte forskeren var kontroversiell (for å si det litt forsiktig) og at påstandene han kom med ikke hadde noen støtte i de medisinske fagmiljøene. Den sensasjonelle lenken ble delt tusenvis av ganger i sosiale medier, mens den andre, med det kjedeligere og mer nøkterne dementiet, ikke ble delt på langt nær like mange ganger. Folk spredte heller den neste konspirasjonsteorien i stedet. Kanskje har dere hørt og lest det, dere også, påstander fra vaksinemotstandere om at den pågående pandemien er ledd i et medisinsk komplott for å ta over kontrollen over massene, der Bill Gates med flere står klare til å injisere mikrochipper inn i oss alle for å kunne overvåke oss og styre oss.

Det er kanskje lett å riste på hodet av slike påstander, når en bare får tatt et steg tilbake og tenkt seg litt om. Men for den som sitter alene ved skjermen er det ikke alltid like lett å være kritisk. Hva skal vi egentlig tro? Hvem snakker sant, og hvem vil lure oss? Eller vil de egentlig lure oss, de som sier dette og hint, eller tror de faktisk på det de sier? Har de egentlig kanskje bare blitt lurt selv?

II Fortsett å lese «Om ulver i fåreklær»

Om å bli formet av gode vaner

Sommerens lengste høymessepreken (tror jeg) ble holdt i dag, i Røros kirke, på fjerde søndag i treenighetstiden. Der sa jeg følgende:

I

Vi har akkurat hørt lest tre bibeltekster sammen. Disse tekstene er ikke tilfeldig valgt, og de er heller ikke lest i tilfeldig rekkefølge. Hver eneste høymesse som feires i Den norske kirke har tre slike lesninger. Og mønsteret er alltid det samme. Den første teksten som leses, er fra Det gamle testamente. Den andre teksten som leses, er fra brevlitteraturen i Det nye testamente. Og den tredje teksten som leses, er fra et av de fire evangeliene, altså en fortelling fra Jesu liv, om noe Jesus sier eller gjør. For i kirka sier vi at Jesus viser oss hvem Gud er. Derfor står hans ord og handlinger i en særstilling. Etter dette preker så presten eller en annen predikant over disse tre tekstene, med utgangspunkt i evangelieteksten.

De tre tekstene henger sammen tematisk. Men vi snakker om tekster som har blitt til på ulike steder, skrevet av ulike forfattere i ulike tidsperioder. Det kan derfor være spenning mellom dem. Samtidig er de valgt ut til å leses sammen, fordi de handler om det samme temaet. I dag, for eksempel, har vi lest om å velge det gode og holde fast på det gode selv om det koster noe av deg. Det skal vi komme tilbake til. Dere skal i hvert fall vite at det er ikke slik at jeg (eller noen andre her lokalt) har valgt disse tekstene til lesning i dag. Vi leser fast oppsatte tekster, som er samlet i det som heter tekstrekker, og som finner her, i denne boka, Tekstbok for Den norske kirke. I dag er det Fjerde søndag i treenighetstiden. Da skal vi lese akkurat 1. Mosebok 25, 1. Korinterbrev 9 og Markus 10. Disse tekstene er felles i hele Den norske kirke, og henger også sammen med de tekstene som leses i andre kirker over hele verden i dag. Slik er det også å være kirke: Vi gjøre det samme, alle steder, samtidig, på tvers av tid og rom.

Så er det altså sånn at noen få søndager i året, bestemmer Kirkerådet, Den norske kirkes «regjering» om du vil, at det skal prekes over en annen tekst enn evangelieteksten. I dag, på denne søndagen, har beskjeden gått ut om at vi skal ta sats i den andre leseteksten, altså den fra brevlitteraturen i Det nye testamente. Jeg leser derfor den teksten en gang til. Hør hva Paulus skriver til menigheten i Korint:

Vet dere ikke at på stadion deltar alle i løpet, men bare én får seiersprisen? Løp da slik at dere vinner den! Alle som deltar i kamplekene, må nekte seg alt. De gjør det for å vinne en seierskrans som visner, vi for å vinne en som aldri visner. Jeg løper derfor ikke uten å ha et mål. Jeg er heller ikke lik en nevekjemper som slår i løse luften. Nei, jeg kjemper mot meg selv og tvinger kroppen til å lystre, for at ikke jeg som har forkynt for andre, selv skal komme til kort.

(1 Kor 9:24-27)

II

Jeg skal lese litt mer for dere. Det jeg skal lese nå, er fra denne boka. Kunsten å forme livet heter den, skrevet av Stian Kilde Aarebrot. Han var her på Røros på fellesmøtene høsten 2018, og da snakket han om det han har skrevet om her. Jeg leser fra det femte kapittelet, som begynner på side 45: Fortsett å lese «Om å bli formet av gode vaner»

Om bevissthet

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 25.6.2020.

Jeg er kronisk B-menneske. Det har jeg vært så lenge jeg kan huske. Jeg er knapt tilregnelig før klokka ti om morgenen og to kopper kaffe; bare spør jentene jeg deler hus med.

En morgen for ikke så veldig lenge siden, hadde jeg en opplevelse som handlet om nettopp det å huske. Jeg husker opplevelsen, for den gjorde et visst inntrykk på meg. Idet jeg var i ferd med å våkne, var det akkurat som om jeg i noen øyeblikk ble hengende fast i rommet mellom den dype søvnen og den zombieaktige tilstanden jeg gjerne befinner meg i de første minuttene etter at jeg ha våkna. Jeg registrerte at jeg var et sansende vesen, jeg så omgivelsene mine, jeg hørte lyder, jeg oppfatta at jeg kunne bevege kroppen. Men jeg huska ikke noe som helst. Ikke hvem jeg var, ikke hva slags sted det var jeg befant meg på, ikke hvilken dag det var eller hva som skulle skje. Det var bare et lite øyeblikk, men der og da hadde jeg ikke kunnet fortelle deg mitt eget navn – dersom jeg i det hele tatt hadde språk. Så var det som om koblingene i hjernen slo inn, og alt kom tilbake på plass.

Det var en fascinerende opplevelse. Jeg var der jo, var til stede i meg selv, men samtidig ikke. Alle de tingene som gjør meg til meg og som utgjør opplevelsen av å være et bevisst selv, manglet. Samtidig var det aldri noen tvil om at jeg var bevisst. Jeg tenkte, jeg så, jeg registrerte. Det var ingen drøm, jeg var våken, klokka hadde ringt. I ettertid har det slått meg at dette nok er et stadium jeg gjennomgår ganske ofte, men at ting vanligvis skjer så fort (eller at nevronene fyrer i gang såpass raskt) at jeg ikke registrerer det mer enn jeg registrerer at jeg åpner øynene.

Hva er egentlig bevissthet? Det er et av det store filosofiske og eksistensielle spørsmålene vi kan stille, kanskje det største av alt. Det at vi er bevisste vesener som ikke bare registrerer sanseinntrykk, men også husker dem, prosesserer dem og til og med setter ord på dem og deler dem, i tro på at den andre også er som meg og kan forstå meg, er både stort og forunderlig. Vi er vant til det at det er slik, og vi tenker ikke alltid så mye over det, men noen ganger, i grenselandet, kan vi bli slått av hvor mystisk dette i grunnen er. Selv begynte jeg å fundere over slike erfaringer som hukommelsestap, tap av språk eller demens. Hvem er jeg dersom jeg ikke husker hvem jeg er?

Jeg beveger meg i dette grenselandet rituelt også, rett som det er. Det å holde en minnetale i en gravferd er å fortelle om en bevissthet, det er å holde levende minner som den som skapte minnene selv ikke lenger kan holde fast på. Postmoderne filosofi har særlig vært opptatt av dette, at jeg-et konstrueres gjennom fortelling, og at vi endrer oss igjennom livet idet vi forteller fortellingen om oss selv. Jeg tror noe av det samme skjer også når vi, som pårørende, forteller fortellinger om livet for en som ikke lenger selv husker, eller ikke lenger er i stand til å sette ord på sine egne minner og erfaringer. Slik utvides den individuelle bevisstheten.

Det virkelige mysteriet er likevel dette: Hvordan kunne universet bli bevisst seg selv? Og nå som livet først har nådd dette bevissthetsnivået: Er det mulig å se for seg at bevissthet bare skal forsvinne? At alle minner skal bli borte, at alle disse tanker og ord og gjerninger skal bli erstattet at dyp og evig taushet?

Jeg tror ikke det. Jeg tror på en bevissthet over det hele. En tanke som vi er avleggere av, så å si, at vi er utvidelse av Den ene. Jeg tror ikke fortellingen om oss vil bli glemt, ikke noen av oss. Jeg tror at en dag, bortenfor tid og rom og tanke, skal noen hviske oss vårt eget navn.

Om det store gjestebudet

I dag, på tredje søndag i treenighetstiden (21. juni 2020), holdt jeg denne prekenen under høymessen i Røros kirke. Prekenen var en forkortet og bearbeidet versjon av prekenen jeg holdt om Det store gjestebudet og Nattens brød under Falkbergetmessen på Ratvolden 3. juli 2011. Den som vil, kan naturligvis lese begge preknene.

En av gjestene sa til Jesus: «Salig er den som får sitte til bords i Guds rike.» Men Jesus sa til ham:

«Det var en mann som ville holde et stort gjestebud, og han innbød mange. Da tiden for gjestebudet kom, sendte han tjeneren sin av sted for å si til de innbudte: ‘Kom, for nå er alt ferdig!’ Men de begynte å unnskylde seg, den ene etter den andre. En sa: ‘Jeg har kjøpt et jordstykke og må gå ut og se på det. Vær så vennlig å ha meg unnskyldt.’ En annen sa: ‘Jeg har kjøpt fem par okser og skal ut og prøve dem. Vær så vennlig å ha meg unnskyldt.’ Og en tredje sa: ‘Jeg har giftet meg, derfor kan jeg ikke komme.’ Tjeneren kom tilbake og fortalte dette til herren sin. Da ble husherren sint og sa til tjeneren: ‘Gå straks ut på byens gater og torg og hent inn de fattige og uføre og blinde og lamme.’ Tjeneren kom tilbake og sa: ‘Herre, jeg har gjort som du sa, men det er ennå plass.’ Da sa herren til tjeneren: ‘Gå ut på veiene og stiene og nød folk til å komme inn, så huset mitt kan bli fullt. For det sier jeg dere: Ingen av dem som var innbudt, skal få smake festmåltidet mitt.’»

(Luk 14:15-24)

I

En mann inviterer til fest. De innbudte sier nei. Plassene deres overtas av fattige og uføre og blinde og lamme, deretter av alle som tilfeldigvis passerer på gata utenfor. Alle som hører invitasjonen og tar imot den får sitte til bords i Guds rike. Slik kan vi oppsummere den lignelsen vi har fått høre fra Jesu munn i dag.

I Lukas 14, der lignelsen står, kan vi like før lese at Jesus sitter til bords i huset til en fariseer som er medlem av rådet. Så sier en av de tilstedeværende: Salig er den som får sitte til bords i Guds rike. – og det er da Jesus forteller den lignelsen som er dagens evangelietekst.

Lignelsen vi har foran oss i dag, finnes bevart i to utgaver i evangelietradisjonen i Det nye testamente. Parallellen til Lukas 14 finnes i Matteus 22. Hos Matteus er lignelsen utbygd med noen sidepoeng. Der er det en konge som inviterer til fest, og anledningen er at hans sønn – Kongesønnen – skal gifte seg. Det er en del andre forskjeller mellom versjonene også, uten at vi skal fokusere så mye på det her og nå. Men vi kan notere oss at lignelsen gjerne omtales som «Kongesønnens bryllup», med henvisning til Matteus-versjonen.

I Lukas-versjonen, som vi har hørt lest i dag, er Jesu poeng enkelt: I Guds rike er det plass til alle, uavhengig av ytre eller indre verdighetstegn. I forlengelsen av dette, er det meningen at vi skal forstå at også våre liv skal speile denne åpenheten og fordomsfriheten. Den ytre sett vellykkede eller fromme har ingen fortrinn framfor den syke eller den lamme eller den tilfeldig forbipasserende. I Guds rike er det bare en ting som betyr noe, og det er holdningen hos den som inviterer. Og Guds ønske er at Guds hus kan bli fullt.

II

Her framme i kirka henger portrettet av Johan Falkberget. Det hender rett som det er at han får komme til orde under søndagens gudstjeneste. I dag, tredje søndag i treenighetstiden, er en slik søndag. Fortsett å lese «Om det store gjestebudet»

Om eksponentiell kirkevekst

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 11.6.2020 under overskriften «Alle, alle vil vi ha med»

Søndag 7. juni feira lokalmenigheten gudstjeneste i Røros kirke for tredje søndg på rad, etter tolv uker med stengte kirkedører. Søndag 24. mai var vi fjorten til messe. Søndag 31. mai var vi tjueåtte. Søndag 7. juni var vi femtiseks, inkludert tjenestegjørende.

Se nøye på tallrekka 14-28-56. Ser du mønsteret? Det som skjer her, er at fremmøtetallet dobles fra uke til uke. Dersom denne utviklingen fortsetter, vil vi om fem uker ha en gudstjenestesøkning på 1.792. I så fall må kirkevergen ha planene klare for en utvidelse av kirka. Om sytten uker vil vi være 7.340.032 til messe; vi får tro grensa mot Sverige har blitt åpna da. Og om tjuesju uker, altså på Luciadagen, blir vi 7,52 milliarder. Det blir stas; da kan vi synge «Alle, alle vil vi ha med!»

Spøk til side: Det er hyggelig at kirkesøkningen begynner å normalisere seg igjen. Gjennomsnittstallet for 2019 var (i Røros menighet) 110 til stede pr. gudstjeneste. Holder vi julaften og konfirmasjon utenfor, var tallet 77. Akkurat nå har vi en begrensning på 50 personer i kirkerommet, foruten de som er involvert i «produksjonen». Så blir det interessant å se hva som skjer etter 15. juni; vi i Den norske kirke har også forventninger til visse oppmykninger da. Røros kirke kan romme mer enn femti personer, selv med streng praktisering av enmetersregelen. Samtidig skal det ikke være noen tvil: Vi vil følge de smittevernregler som gjelder. Naturligvis!

Men tilbake til den eksponentielle utviklingen jeg skisserte i stad: Dersom hver person smitter to andre med en sykdom som har inkubasjonstid på ei uke og vi ikke tar forholdsregler, tar det ikke veldig mange ukene før hele jordas befolkning er smitta. Denne lille leken med tall illustrerer ganske greit hvorfor smitteverntiltak fortsatt kan bli nødvendige ei god stund til. Uansett hva som skjer av oppmykninger fra mandag av, er vi ikke ferdige med kampen mot koronaviruset ennå.

Vask hendene, hold avstand og ta vare på hverandre. Så sees vi i kirka på Luciadagen.

PS: Om du vil lese prekenene fra de tre aktuelle søndagene, finner du dem på haraldhauge.wordpress.com. Der kan du lese om kjærlighet, om det nettverket av relasjoner som knytter oss sammen som menneskehet, og om hvorfor predikanten (altså jeg) mener alle former for rasisme og segregering er uforenelig med den kristne læren om Gud (treenigheten). Den som leser nøye, vil finne noen spark i retning en viss amerikansk president også.

PPS: Søndag 14. juni er det ikke gudstjeneste i Røros kirke. I stedet kan du feire gudstjeneste ved Aursundens bredd på Engesvollen klokka 12. Ta gjerne med egen stol! Og søndag 21. juni klokka 11 er det messe i Ziiren igjen. Ta gjerne turen til kirke da, du også.

Om treenigheten og oss

Preken i Bergstadens Ziir under høymessen på treenighetssøndag, søndag 7. juni 2020.

De elleve disiplene dro til Galilea, til fjellet der Jesus hadde sagt han ville møte dem. Og da de fikk se ham, falt de ned og tilba ham; men noen tvilte. Da trådte Jesus fram og talte til dem: «Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.»

(Matteus 28:16-20)

102683499_3158271434216041_3391462424010020038_o
Treenigheten (A. Rublev)

Gud er ikke en stammegud.
Gud er kjærlighet, Gud er fellesskap, og Gud er én.
Gud er ikke en stammegud.

Det er det jeg har tenkt å si i dag.
Jeg skal si det med litt flere ord,
og fylle ut med flere detaljer.
Men det er altså dagens hovedbudskap,
så kan dere merke dere det allerede nå.

Gud er ikke en stammegud.

I

Evangelieteksten som vi nettopp leste, har vi allerede lest en gang til tidligere i dag. Det var før dåpen. Matteus 28 leses alltid i forbindelse med dåpen. I kirka kaller vi teksten for dåpsbefalingen. Den kalles også av og til for misjonsbefalingen, fordi den rommer et oppdrag – en mission – til disiplene, at de skal fortelle om Jesus «blant alle folkeslag». Og endelig så rommer teksten også en befaling om å gjøre til disipler. Om vi hadde kalt teksten for disippelgjøringsbefalingen hadde vi truffet ganske bra, da også, men det er naturligvis et innmari krøkkete ord. Kanskje skulle vi alle sammen bare sagt som engelskmennene: The Great Commission, det store oppdraget.

I dag har vi døpt. Vi har holdt den delen av det Jesus har befalt. Vi skal gå videre og leve liv i kjærlighet, slik vi sang etter dåpen:

Når du vokser og blir stor
skal du be om sanne ord.
Du er døpt til kjærlighet,
åpenhet og ærlighet.
Spør oss ut om tro og håp,
nattverd, bønn og barnedåp.

Spør om hva din skaper vil
du skal bruke livet til.
Spør om Jesu hjertesak,
julenatt og påskedag.
Spør om lykkens rose rød,
spør om hjelp i liv og død.

II

I dag er det treenighetssøndag, festdagen for treenigheten. Grunnen til at vi leser Jesu ord og befaling om den hellige dåp akkurat på denne dagen, handler først av alt om den dåpsformelen Jesus gir disiplene sine. Jesus sier vi skal døpe til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn, altså til navnet til Den treenige Gud.

De siste ukene har vi hatt det ganske travelt her i kirka. Etter tolv uker med stengte kirkedører, åpna vi for gudstjenester igjen for to uker siden. I dagene som fulgte, har vi markert Kristi himmelfartsdag og pinse, og i dag er det altså treenighetssøndag. Rent kronologisk hører dagens tekstavsnitt egentlig til på Kristi himmelfartsdag; det store oppdraget er det siste Jesus sier før han blir tatt opp til himmelen, ifølge evangelisten Matteus. Så her henger dager og motiver sammen.

Disse ukene har vi lest flere bibeltekster om nettopp treenigheten, og om det evige og ubrytelige kjærlighetsbåndet som er mellom disse tre personene i den enheten som vi kaller Gud. Det fellesskapet som vi kaller Gud, er så sterkt at ingen krefter kan ødelegge det, ikke engang døden. Jeg har understreket det samme i prekenen begge søndagene. I dag leser vi en tekst hvor det blir tydelig at vi òg inviteres inn i dette fellesskapet av evig kjærlighet. At vi og Gud hører sammen.

III

Fortsett å lese «Om treenigheten og oss»

Om Japans skjulte kristne

japans hidden christiansJohn Dougill
In Search of Japan’s Hidden Christians. A Story of Suppression, Secrecy and Survival
(Tuttle Publishing: 2012)

En dag i mars, under et møte i Mellomkirkelig råd, fikk jeg ei bok stukket i handa av Kjell Nordstokke. Ved møtedagens slutt satte meg på toget hjemover mot Røros, åpnet boka og begynte å lese – og glemte nesten togbyttet på Hamar.

Neste dag ble koronatiltakene innført i Norge. I ukene som har gått, har jeg tenkt jeg skulle skrive noen linjer om boka. Nå begynner kirkelivet å gå seg til igjen, noe av overskuddet vender tilbake, og tida kjennes inne til å levere bokomtalen.

Noe av grunnen til at denne omtalen ikke har blitt forløst før nå, er at jeg under lesningen fikk så innmari lyst til å reise til Japan igjen. Akkurat den følelsen ble litt for sår å sette ord på da samfunnet gikk i lockdown og alle «unødvendige fritidsreiser» ble satt på vent på ubestemt tid. John Dougills bok er en reiseskildring fra Kyushu og sørvest-Honshu, samtidig som den også er en gjennomgang av de historiske hendelsene som kulminerte i de japanske kristendomsforfølgelsene på 1600-tallet. Side for side ble den vekket i meg, lysten til å besøke stedene han skildrer, gå inn i kirkerommene han beskriver, se templene og – ikke minst – avlegge Shusaku Endo-museet en visitt. En dag skal det skje, selv om det ikke blir i 2020. Fortsett å lese «Om Japans skjulte kristne»

Om Enkepalasset

enkepalassetDet hører med til sjeldenhetene at jeg er med på takkelista i en roman. Men det er altså tilfelle i Anne Nyheims debututgivelse Enkepalasset. Jeg fikk et eksemplar i handa på nyåret, signert og personlig overlevert av forfatteren, og jeg gledet meg til å lese. Så kom korona, og det ble noen uker med energilekkasje i mange slags retninger og altfor lite konsentrasjon.

Men nå har jeg endelig fått samlet tanker og sinn og lest Enkepalasset fra først til sist. Og for en leseopplevelse det var. Anne Nyheim inviterer leseren inn i et herlig og lettere absurd univers, en bygård i en ikke nærmere bestemt by et sted i Norge hvor Vera Kaspersen kjøper seg bo. Vera er skilt, orker ikke lenger villaen oppe i åsen, og er i ferd med å forstå at mye i livet hennes var og er annerledes enn hun hittil har trodd. Verken mannen, sønnen eller de hun trodde var hennes venner har sett og opplevd henne slik hun selv har ment. I et anfall av akutt dekonstruksjon, om en kan si det slik, kjøper hun seg en leilighet i en bygård fordi hun forelsker seg i leilighetens balkong. Hun flytter inn, og absurditetene er i gang. For i Enkepalasset, som bygården kalles, bor den ene naboen underligere enn den andre, og Veras rekonstruksjonsprosess blir langt mer komplisert enn hun eller noen andre hadde sett for seg.

Det er vanskelig å si mye mer om handlingen i romanen uten å ødelegge leseopplevelsen. Men jeg kan røpe at boka er både morsom og sår, og at alle de mange karakterene i kollektivet får sin tilmålte tid i rampelyset. Jeg har ledd mye underveis, både av språklige og tankemessige krumspring og situasjonsmessige absurditeter. Jeg har tørket et par tårer for Vera, jeg har kjent hjertet banke litt ekstra for den religiøst kuede Leopold, og jeg har ristet humrende og himmelfallen på hodet over Bokhandleren i all hans troverdige uforutsigbarhet.

Men den viktigste grunnen til at jeg anbefaler boka, er likevel at det var så overraskende mye å kjenne seg igjen i underveis i lesninga, hos både den ene og den andre av disse sosialt ubehjelpelige karakterene. Det er jammen ikke hver dag man føler seg litt helere og samtidig enda litt mer sårbar etter å ha lest en roman, men det gjorde jeg etter å ha vært igjennom Enkepalasset. Noen av Veras aha-opplevelser underveis traff meg i magen med en kraft jeg ikke opplever hver dag. Eller hvert år.

Takkelista er strengt tatt ikke del av romanen. Men jeg er stolt over å være nevnt i denne likevel. Det er ikke bare enkelt å være menneske, men det er stort og edelt også, enda så rotete livene våre kan være til tider. Det er godt når litteraturen kommer oss til hjelp. Jeg håper Anne Nyheim og Vera Kaspersen får mange, mange lesere.

Om kjærlighetens Ånd (igjen)

Preken i Røros kirke pinsedag 2020 (31. mai).

Det var om kvelden samme dag, den første dagen i uken. Av frykt for jødene hadde disiplene stengt dørene der de var samlet. Da kom Jesus; han sto midt iblant dem og sa: «Fred være med dere!» Og da han hadde sagt det, viste han dem sine hender og sin side. Disiplene ble glade da de så Herren. Igjen sa Jesus til dem: «Fred være med dere! Som Far har sendt meg, sender jeg dere.» Så åndet han på dem og sa: «Ta imot Den hellige ånd. Dersom dere tilgir noen syndene deres, da er de tilgitt. Dersom dere fastholder syndene for noen, er de fastholdt.»

(Johannes 20:19-23)

I

God pinse, alle sammen! I dag feirer vi, sammen med kristne søsken over hele verden, dette at det faktisk finnes et fellesskap av folk som kalles kristne. For det er sånn vi gjerne forklarer hva pinsen handler om: Pinsen er den kristne kirkes fødselsdag.

Femti dager etter Jesu oppstandelse, ti dager etter at han hadde blitt tatt opp til himmelen, opplevde disiplene hans et rush av frimodighet i sitt indre, gikk ut i gatene i Jerusalem, og fant at de kunne bli forstått av mennesker fra alle slags kultur- og språkbakgrunner. Fortellingen om Jesus viste seg å være grenseløs, og den slo igjennom hos folk fra alle slags steder og alle slags miljøer. Tre tusen mennesker søkte dåpen, og det fellesskapet som vi kjenner som kirka var dannet.

II

Fortsett å lese «Om kjærlighetens Ånd (igjen)»