Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Prekenskisser’ Category

Preken i Bergstadens Ziir under pinsedagsmessen 20. mai 2018

Det står skrevet i evangeliet etter Johannes:

Jesus sa: «Dersom dere elsker meg, holder dere mine bud. Og jeg vil be min Far, og han skal gi dere en annen talsmann, som skal være hos dere for alltid: sannhetens Ånd, som verden ikke kan ta imot. For verden ser ham ikke og kjenner ham ikke. Men dere kjenner ham, for han blir hos dere og skal være i dere. Jeg lar dere ikke bli igjen som foreldreløse barn. Jeg kommer til dere. Snart ser ikke verden meg lenger. Men dere skal se meg, for jeg lever, og dere skal også leve. Den dagen skal dere skjønne at jeg er i min Far, og at dere er i meg og jeg i dere.

Den som kjenner mine bud og holder dem, han er det som elsker meg. Og den som elsker meg, skal min Far elske. Ja, også jeg skal elske ham og åpenbare meg for ham.»

(Joh 14:15-21)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

Nå hadde det vært fristende med en håndsopprekning her: Hvor mange av dere var det som gjorde som meg og brukte deler av den aldeles nydelige pinseaftenen vi fikk i går til å sitte inne, ja, inne, og se på overføringa fra prinsebryllupet i England?

Jeg gjorde det, nemlig. Og jeg kunne konstatere minst to ting, i tillegg til at prins Harry og Meghan Markle så lykkelige ut:

Én: De kan det derre med korsang i Church of England.

Og to: Det kan funke med amerikanske gjestepredikanter.

For altså: Biskop Michael Curry, mine damer og herrer, for en tale han holdt! Det sier jo sitt når prekenen blir hovedoppslag i alle de store nettavisene, og at den blir lagt merke til både på form og på innhold. Jeg mener: Ingen som hørte den talen kunne unngå å få med seg hva det var han ville si.

Gode ting kan ikke gjentas for ofte. Derfor har jeg tenkt å løfte fram noen poeng fra biskop Michaels bryllupstale i dag. For det var altså slik at den talen var en pinsedagspreken så god som noen, og det må vi trekke veksler på. Gode synergieffekter skal man ikke kimse av.

(mer…)

Read Full Post »

Preken under gudstjeneste i Røros kirke og Glåmos kirke 17. mai 2018

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:

Fariseerne spurte Jesus: Si oss da hva du mener: Er det tillatt å betale skatt til keiseren eller ikke?» Men Jesus merket ondskapen deres og sa: «Dere hyklere, hvorfor setter dere meg på prøve? Vis meg mynten som skatten betales med!» De rakte ham en denar, og han spurte: «Hvem har bildet og navnet sitt her?» «Keiseren», svarte de. Da sa han til dem: «Så gi keiseren det som tilhører keiseren, og Gud det som tilhører Gud.» De ble forundret over dette svaret, og de forlot ham og gikk sin vei.

(Matteus 22:17-22)

Slik lyder det hellige evangelium.

Følgende lille scene utspilte seg i et klasserom på en skole her i kommunen for noen år siden: En lærer sto foran en førsteklasse og holdt opp en mynt, og spurte elevene om de visste hvem det var bilde av på mynten. Ingen svarte. Så sa læreren: «Det er en som heter Harald!» Da kom det spontant fra en av elevene! «Åh! Det er presten!»

Akkurat det skulle jeg gjerne hatt på CV-en min!

Men nå er det altså ikke slik at det er Harald prest det er bilde av på myntene i dette landet. Det er – naturligvis, og heldigvis! – kongen, kong Harald V, som er avbildet der. Slik er det: Norges bank henter sin autoritet fra staten Norge, fra riket og dets lover. Staten har makt og myndighet til å fastsette blant annet slike ting som rammer for handel og verdifastsettelse. Spillereglene for fellesskapet er nå engang slik at vi ikke kan begynne å trykke eller prege egne penger, hver for oss. Og kongen er et lyst levende symbol for nettopp staten Norge. Derfor har kongen sitt bilde på rikets mynter.

Jeg for min del kan nok, i kraft av rollen som prest, stå fram som et symbol eller som en representant for kirka. Men kirka utsteder altså ikke sine egne mynter, verken lokalt, nasjonalt eller globalt.

Slik var situasjonen i antikken også. Den gangen var dessuten forholdet mellom keisermakt og stat enda sterkere. Den romerske keiseren, som så mange andre konger og keisere før og etter ham, var i praksis militærdiktator, staten i egen person, og han kunne dermed prege mynter med enda større autoritet enn det kong Harald V kan. Hele imperiet var skapt i keiserens bilde.

(mer…)

Read Full Post »

Preken under Falkbergetmesse i Bergstadens Ziir 1. mai 2018

Det står skrevet i evangeliet etter Lukas:

Jesus sa også et ord til verten: «Når du skal ha gjester til middag eller kveldsmåltid, skal du ikke be venner eller søsken eller slektninger eller rike naboer. For de kommer til å be deg igjen, og dermed får du gjengjeld. Nei, når du skal holde selskap, så innby fattige og uføre, lamme og blinde. Da er du lykkelig, for de kan ikke gi deg noe igjen, men du skal få lønn for dette når de rettferdige står opp fra de døde.»

(Luk 14:12-14)

Slik lyder det hellige evangelium.

falk18forsideI

I dag vil jeg begynne denne prekenen med å dele et stykke av min egen personlige historie med dere.

Jeg er misjonærbarn. Det betyr at jeg vokste opp som barn av misjonærer, i utlandet. Mer spesifikt Japan. Vi bodde der fra jeg var tre år gammel til jeg var nitten. Hjembyen min heter Kobe, og der bor det en og en halv million mennesker.

Jeg har mye godt å si om den oppveksten jeg fikk der, i Østen. Fortsatt går det ikke en dag uten at tankene mine sveiper dit, om så bare for noen sekunder. Mine foreldre gjorde en solid innsats for å dele de gode nyhetene om Guds kjærlighet til alle mennesker med mennesker i Japan. Det er et livsvalg jeg fortsatt har den største respekt for.

Så ble jeg eldre selv, og skulle velge utdannelse. Jeg valgte, etter et intermesso av musikkstudier, å gi meg hen til kristendomsfaget, og etter hvert til teologien. Og da jeg skulle begynne på dette studiet, valgte jeg å gjøre det på mine foreldres alma mater, Fjellhaug misjonshøgskole på Sinsen i Oslo. For jeg hadde altså vokst opp i Norsk Luthersk Misjonssamband – Sambandet blant venner – og regna meg den gang fortsatt i en eller annen forstand som sambanditt.

Jeg vet ikke hvor mye dere som sitter her i dag kjenner til Misjonssambandet, men det er altså en lavkirkelig bedehusorganisasjon av det temmelig konservative slaget, med en sterk nedenfra-demokratisk organiseringskultur og med en viss skepsis mot prestekjoler, liturgi og offisielle kirkestrukturer. (Noen av dere skjønner vel allerede nå at det skjedde noe med meg langs veien.) Der begynte jeg altså å studere teologi. For jeg hadde forelsket meg i teologien, som fag og som metode, og nå ville jeg vie meg til faget, fordype meg i det, glede meg over det slik bare en student i en aldeles fri studietilværelse kan gjøre.

Og så kolliderte verdenene. Min indre verden og den ytre organisasjonsvirkeligheten. Jeg gikk nemlig i gang med studiene og ønsket å samle meg en verktøykasse. For dette var den teologiforståelsen som var i ferd med å vokse fram hos meg: At det er selve livet som er teologiens gjenstand, og at faget må utruste oss med verktøy og med teknikker for å forstå og fortolke livet, slik det nå engang er. Men på Fjellhaug møtte jeg i bunn og grunn en ganske annen teologiforståelse. Slik opplevde jeg det i hvert fall den gang: Jeg ønsket å samle meg en verktøykasse, men skolen var mer interessert i å selge meg et leksikon.

Men det var ikke egentlig de ferdige svarene med punktum etter jeg var ute etter. Jeg ønsket meg noe som var åpnere, noe med rom for det foreløpige, det midlertidige – selv om også det har noe utfordrende og til tider skremmende over seg, jeg innrømmer gjerne det.

Så ble det til at vi skilte lag, Misjonssambandet og jeg. Kanskje var det best slik. For min del gikk veien hit, til fjellet og til katedralen. Og til Johan Falkberget – det har vært en gave, det også, i tillegg til å være en meningsfull oppgave. Men det er en annen historie.

II

Grunnen til at jeg velger å dele dette stykket meta-refleksjon over teologifaget med dere i dag, finner dere i bildet av verktøykassen. Altså, at teologifaget er en verktøykasse, ikke et leksikon. Jeg både håper og tror at dere forstår hva jeg legger i det.

(mer…)

Read Full Post »

Preken under Soul Church i Bergstadens Ziir, søndag 8. april 2018 (2. søndag i påsketiden):

Det står skrevet i evangeliet etter Johannes:

Tomas, en av de tolv, han som ble kalt Tvillingen, var ikke sammen med de andre disiplene da Jesus kom. «Vi har sett Herren», sa de til ham. Men han sa: «Dersom jeg ikke får se naglemerkene i hendene hans og får legge fingeren i dem og stikke hånden i siden hans, kan jeg ikke tro.»

Åtte dager senere var disiplene igjen samlet, og Tomas var sammen med dem. Da kom Jesus mens dørene var lukket. Han sto midt iblant dem og sa: «Fred være med dere.» Så sier han til Tomas: «Kom med fingeren din, se her er hendene mine. Kom med hånden og stikk den i siden min. Og vær ikke vantro, men troende!» «Min Herre og min Gud!» sa Tomas. Jesus sier til ham: «Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser, og likevel tror.»

Jesus gjorde også mange andre tegn for øynene på disiplene, tegn som det ikke er skrevet om i denne boken. Men disse er skrevet ned for at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og for at dere ved troen skal ha liv i hans navn.

(Johannes 20:24-31)

Slik lyder det hellige evangelium.

Okay. Vi skal begynne med en liten recap. En liten oppsummering av hva som har skjedd siden forrige episode. Siden forrige søndag. Bakgrunnen for den fortellingen vi akkurat har lest.

Det har vært påske i Jerusalem. Jesus var der, sammen med vennene sine. Så ble Jesus tatt til fange. Og så ble Jesus dømt til døden. Og så ble Jesus hengt på et kors. Og så døde Jesus der, på korset.

Dette var på langfredag. Forrige fredag, for litt over ei uke siden. Jesus ble lagt i en grav. Venne hans var fortvila. Så gikk det en dag, og to netter. Og så, på søndagen, skjedde det altså. Noen av vennen til Jesus, noen kvinner, gikk for å se til graven hans – og fant den tom.

Og så begynte flere av vennene til Jesus å fortelle at de hadde møtte ham igjen. Jesus, altså. At han hadde vist seg for dem. At han ikke var borte. At historien om dem og Jesus ikke var ferdig. At de ikke var kommet til siste episoden ennå.

Og der var og er vi altså i dag. Vi har ikke kommet til siste episode. Vi har lest om Tomas, en av disiplene til Jesus. Han som fikk høre at Jesus hadde vist seg for de andre, men han kunne ikke tro det var sant. Og så skjedde altså dette som vi akkurat har hørt om, har lest om.

*

Det er lett å bli glad i Tomas. Det er lett å kjenne seg igjen i ham, forstå hvordan han hadde det. Det synes i hvert fall jeg. Jeg kan kjenne meg igjen i hvordan han reagerer. Jeg synes, akkurat som Tomas, at det er lettest å forholde seg til det jeg har sett, hørt, tatt på.

(mer…)

Read Full Post »

18222621_1787745427935322_2636135347656194617_n

Alteret i Røros kirke slik det framstår mellom skjærtorsdags kveld og påskenattsmessen.

Den stille uke er ikke bare stille for presten, og presten er ikke aldeles stille han heller. Her er tekstene jeg skrev og framførte som prekener i gudstjenestene gjennom den hellige uka dette året, i tillegg til påskebetraktningen jeg leverte i Ljomen torsdagen før. Kan hende noen fortsatt kan ha interesse av det, selv om påskeferien er over for i år.

Read Full Post »

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:

Da sabbaten var over og det begynte å lysne den første dagen i uken, kom Maria Magdalena og den andre Maria for å se til graven. Med ett ble det et kraftig jordskjelv, for en Herrens engel steg ned fra himmelen, gikk fram og rullet steinen til side og satte seg på den. Han var som et lyn å se til, og drakten var hvit som snø. Vaktene skalv av redsel da de så ham, og de ble liggende som døde. Men engelen tok til orde og sa til kvinnene: «Frykt ikke! Jeg vet at dere leter etter Jesus, den korsfestede. Han er ikke her, han er stått opp, slik som han sa. Kom og se stedet hvor han lå! Skynd dere av sted og si til disiplene hans: ‘Han er stått opp fra de døde, og han går i forveien for dere til Galilea; der skal dere få se ham.’ – Nå har jeg sagt dere det.

Da skyndte de seg bort fra graven, redde, men jublende glade, og de løp for å fortelle det til disiplene. Og se, Jesus kom mot dem og sa: «Vær hilset!» De gikk fram og omfavnet føttene hans og tilba ham. Jesus sa til dem: «Frykt ikke! Gå og si til mine brødre at de skal dra til Galilea. Der skal de se meg.»

(Matteus 28:1-10)

Slik lyder det hellige evangelium.

Som inngang til påskeprekenen i dag, på første påskedag, vil jeg begynne med å lese noe for dere som tidligere biskop Tor Berger Jørgensen skrev på Facebook for noen dager siden. Der forteller han om en afghansk asylsøker i Norge, en som nå befinner seg i kirkeasyl i Hønefoss kirke, som opplever at han ikke blir trodd av politiet når han sier at han er en kristen, og at dette betyr at han kan være i fare dersom han blir sendt tilbake til det strengt islamistiske Afghanistan:

Politiet og dommerne tror ikke at familiefaren kan være kristen, for under stress da han ble tatt til fange ba han med håndflatene oppover og på en måte som politimannen hadde sett og hørt muslimer be i Afghanistan. Politiet mener også at han sa Allah. I går ba vår afghanske venn med oss, sammen med sokneprest Tor Magnus Amble og undertegnede i Hønefoss kirke. Han ba til Jesus med løftede, åpne hender. Han ba intenst og i «ritualistisk» format, en kristen, fri takkebønn til Gud (han oversatte for oss etterpå). Han ba slik pinsevenner gjør. Kanskje kjenner verken politimannen eller dommeren til andre former for kristen bønn enn der vi folder hender, ser ned og ber stille og «normalt»? – «Adferden gir imidlertid ikke støttet til konvertitters forklaring om at han har en reell kristen overbevisning», skriver dommeren. […] Historien gjentar seg. Hvordan går det an? – Slike ukvalifiserte vurderinger, må ta slutt!

Så langt biskop emeritus Tor B.

Jeg har nå bodd og arbeidet blant folk her på Rørosvidda i tretten år. Har noen av dere lagt merke til hvordan jeg står når jeg ber i gudstjenesten? Akkurat. Slik.

Dette er en helt vanlig bønnepositur i kristen tradisjon. Den er så vanlig at den til og med har et eget navn. Den kalles orant-stilling. Orant er latin for «den som ber», altså bønne-lederen.

Dette er altså en bønnepositur som norske utlendingsmyndigheter ikke kjennetegner kristen bønn. Dersom de har rett, er jeg ikke en kristen. Sånn er det med den saken.

(mer…)

Read Full Post »

Preken langfredag 2018
etter resitasjonen av lidelseshistorien ifølge Johannes 18-19.

Fellesskap. Fellesskap. Fellesskap.
Det var gårsdagens minneord,
under skjærtorsdagsmessen,
der vi minnet hverandre på hvordan Jesus
hadde hatt nettopp fellesskapet som sin misjon,
hvordan han hadde skapt fellesskap rundt seg hele tida,
hvordan han krysset grenser,
sprengte begrensninger,
så menneskene
– og inviterte dem til fellesskap med seg.

I dag kan vi konstatere hvordan invitasjonen ble mottatt.
Kjærligheten kom til oss, i egen person,
og vi tålte den ikke.
Den absolutt inviterende aksept ble menneske,
og vi avviste den.
Jesus rakte ut hendene til alle slags mennesker,
og vi naglet hendene til et kors.

Jeg sier vi,
selv om vi ikke var der.
For all avvisning henger sammen.
Alt hat springer ut av samme rot.
Jesus kom til menneskene,
inviterte alle slags mennesker til fellesskap,
og det var nettopp menneskene som avviste ham.
Om vi ser oss om i verden i dag,
ser vi at korsene fortsatt er reist.
De kommer i mange slags former
og i mange slags materialer,
men den uskyldige lidelsen
og de ensomme og utsatte ofrene
har vi fortsatt blant oss.

Hva gjør så Jesus?

(mer…)

Read Full Post »

Older Posts »