Om Maria, kirkas førstekantor

Preken under festspillgudstjeneste i Røros kirke, Maria budskapsdag 21. mars 2021:

Det står skrevet i evangeliet etter Lukas:

Da sa Maria:

«Min sjel opphøyer Herren,
og min ånd fryder seg i Gud, min frelser.
          
For han har sett til sin tjenestekvinne i hennes fattigdom.
Og se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig,
          
for store ting har han gjort mot meg,
han, den mektige; hellig er hans navn.
          
Fra slekt til slekt varer hans miskunn
over dem som frykter ham.
          
Han gjorde storverk med sin sterke arm;
han spredte dem som bar hovmodstanker i hjertet.
          
Han støtte herskere ned fra tronen
og løftet opp de lave.
          
Han mettet de sultne med gode gaver,
men sendte de rike tomhendte fra seg.
          
Han tok seg av Israel, sin tjener,
og husket på sin miskunn
          
slik han lovet våre fedre,
Abraham og hans ætt, til evig tid.»

(Luk 1:46-55)

Slik lyder det hellige evangelium. 

I

Den fyrste song eg høyra fekk
var mor si song ved vogga.
Dei mjuke ord til hjarta gjekk,
dei kunne gråten stogga.

Slik skrev, for ikke å si sang, Per Sivle om si syngende mor. I dag passer det å begynne akkurat her, synes jeg: Ved vogga, og med ei syngende mor. For i dag er det Maria budskaps dag, og vi hører om Maria som synger om og for den sønnen hun skal føde.

Maria, Jesu mor, gudefødersken. Hun sang for gutten sin. Det kan vi være sikre på, i hvert fall dersom vi velger å stole på det evangelisten Lukas forteller oss. For i dag beskriver han altså hvordan Maria bryter ut i sang som reaksjon på dette at hun venter barn. Og dersom Maria var ei som sang i møte med denne situasjonen, da tror jeg vi kan ta det for gitt at hun fortsatte å synge også etter at Jesus var født.

Evangelieteksten i dag er den teksten som kalles Marias lovsang. Av og til er det slik at vi, som bibellesere, står i fare for å glemme at dette tekstavsnittet faktisk gjengir en sang. I Bibelen har vi jo bare teksten foran oss. Dagens lesning ble til alt overmål innledet med ordene «Da sa Maria». Men i tidebønner i klostre og kirker over hele verden synges denne lovsangen hver dag, som en del av Vesper eller Evensong. Sangen refereres vanligvis bare til som Magnificat. Hvor mange musikkverk som er komponert over denne teksten vet bare Gud.

II

Maria synger. Men hva synger hun om?

Fortsett å lese «Om Maria, kirkas førstekantor»

Om bibeltekster, demoner og covid-19

Preken under strømmegudstjeneste i Røros kirke 7. mars 2021:

Det står skrevet i evangeliet etter Markus:

En i mengden svarte: «Mester, jeg er kommet til deg med sønnen min fordi han har en ånd som gjør ham stum. Når den griper fatt i ham, kaster den ham over ende, og han fråder og skjærer tenner og blir helt stiv. Jeg ba disiplene dine drive ånden ut, men de maktet det ikke.» Da sa han til dem: «Du vantro slekt! Hvor lenge skal jeg være hos dere? Hvor lenge skal jeg holde ut med dere? Kom hit med gutten!» De kom med ham, og straks ånden fikk se Jesus, rev og slet den i gutten så han falt over ende og vred seg og frådet. Jesus spurte faren: «Hvor lenge har han hatt det slik?» «Fra han var liten gutt», svarte han. «Mange ganger har ånden kastet ham både i ild og i vann for å ta livet av ham. Men om det er mulig for deg å gjøre noe, så ha medfølelse med oss og hjelp oss!» «Om det er mulig for meg?» svarte Jesus. «Alt er mulig for den som tror.» Straks ropte guttens far: «Jeg tror, hjelp meg i min vantro!» Da Jesus så folk stimle sammen, truet han den urene ånden og sa: «Du stumme og døve ånd, jeg befaler deg: Far ut av ham, og far aldri mer inn i ham!» Da skrek den høyt, slet voldsomt i gutten og fór ut. Gutten lå livløs, og alle sa at han var død. Men Jesus tok ham i hånden og hjalp ham opp, og han reiste seg.

Da Jesus var kommet i hus og disiplene var alene med ham, spurte de: «Hvorfor var det ikke mulig for oss å drive den ut?» Han svarte: «Dette slaget er det bare mulig å drive ut ved bønn og faste.»

(Mark 9:17-29)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

Søndag for to uker siden åpnet jeg prekenen med å fortelle om filmen Jesu siste fristelse, en film hvor en frister i engleskikkelse stiller seg ved foten av Jesu kors og lokker ham til å stige ned fra korset.

I dag kjennes det mer fristende å trekke veksler på en annen filmsjanger. For det vi leser og hører om i dag, minner mest av alt om en scene fra Eksorsisten. I dag flyr engler og demoner inn og ut av bibeltekstene, og det kjennes som om vi trår inn i en verden av fantasi og virkelighetsflukt.

II

Tekstene vi leser fra Bibelen i gudstjenestene vi feirer i kirkene er gamle tekster. To tusen år, pluss pluss. Det er egentlig veldig fint. Det er som et ankerfeste som går ordentlig dypt og som forankrer oss i historien og erfaringene til generasjoner som har gått før oss.  

Men noen ganger blir det tydelig for oss at det er snakk om innmari gamle tekster. I dag er en sånn dag. Når vi leser tekster om demoner og onde ånder som rir menneskene med sykdommer og plager, da kjenner i hvert fall jeg at den eneste måten vi kan forholde oss til disse tekstene på, det er å lese dem som mytologiske tekster, som symboler.

Det tror jeg vi skal gjøre med den største frimodighet. Allerede da disse tekstene ble skrevet, visste menneskene at sykdom også handlet om fysiske årsaker. At mennesker spiste visse ting, drakk visse ting, eller ble utsatt for visse typer ytre stimuli, og så ble de skadet eller syke eller døde – naturligvis visste de det. Heller ikke den gangen trengte man demoner eller ånder for å forklare alle slags ting som skjedde. Dette åndelige mellomrommet var delvis tettet igjen. Derfor er det heller ikke helt innlysende hva disse tekstene betyr.

Fortsett å lese «Om bibeltekster, demoner og covid-19»

Om tro, håp og tatoveringer

Preken under strømmegudstjeneste i Røros kirke 28. februar 2021:

Det står skrevet i evangeliet etter Lukas:

En av fariseerne innbød Jesus til å spise hos seg, og han gikk inn i fariseerens hus og tok plass ved bordet. Nå var det en kvinne der i byen som levde et syndefullt liv. Da hun fikk vite at Jesus lå til bords i fariseerens hus, kom hun dit med en alabastkrukke med fin salve. Hun stilte seg bak Jesus, nede ved føttene, og gråt. Så begynte hun å fukte føttene hans med tårene og tørket dem med håret sitt. Hun kysset føttene hans og smurte dem med salven. Da fariseeren som hadde innbudt ham, så det, tenkte han med seg selv: «Var denne mannen en profet, ville han vite hva slags kvinne det er som rører ved ham, at hun fører et syndefullt liv.»

Da tok Jesus til orde. «Simon», sa han til fariseeren, «jeg har noe å si deg.» «Si det, mester», svarte han. Jesus sa: «To menn hadde gjeld hos en pengeutlåner. Den ene skyldte fem hundre denarer, den andre femti. Men da de ikke hadde noe å betale med, etterga han dem begge gjelden. Hvem av dem vil da holde mest av ham?» Simon svarte: «Den han etterga mest, tenker jeg.» «Du har rett», sa Jesus. Så vendte han seg mot kvinnen og sa til Simon: «Ser du denne kvinnen? Jeg kom inn i ditt hus; du ga meg ikke vann til føttene mine, men hun fuktet dem med tårer og tørket dem med håret sitt. Du ga meg ikke noe velkomstkyss, men helt fra jeg kom, har hun ikke holdt opp med å kysse føttene mine. Du salvet ikke hodet mitt med olje, men hun smurte føttene mine med den fineste salve. Derfor sier jeg deg: Hennes mange synder er tilgitt, derfor har hun vist stor kjærlighet. Men den som får lite tilgitt, elsker lite.» Så sa han til kvinnen: «Syndene dine er tilgitt.» Da begynte de andre gjestene å spørre seg selv: «Hvem er han, som til og med tilgir synder?» Men Jesus sa til kvinnen: «Din tro har frelst deg. Gå i fred!»

(Lukas 7:36-50)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

Jeg er en preget mann. Ja, jeg er faktisk merket for livet.

Jeg bodde fjorten år i Japan i oppveksten, fram til jeg var nitten år. For noen år siden fikk jeg tatovert to kinesisk-japanske skrifttegn på skuldrene som en påminnelse om japaneren i meg.

På venstre skulder har jeg et tegn som leses SHIN (信) og som betyr tro.

På høyre skulder har jeg et tegn som leses NOZOMU (望). Det betyr å håpe. Tegnet kan òg bety å ønske, om sammen med et annet tegn danner det ordet KIBŌ som betyr håp.

Tro og håp. Dersom man så setter disse to tegnene sammen, så danner disse et nytt ord ilag. Det (信望) leses SHINBŌ, og kan oversettes trygghet, sikkerhet eller selvsikkerhet, selvtillit eller popularitet.

Nå var dette siste i og for seg ikke tilsiktet fra min side. For da jeg fikk tatovert de to ordene på skuldrene, visste jeg ikke at de kunne leses sammen på denne måten, og mente ikke å sende noe bevisst signal. Jeg er ikke jeg blant dem med størst selvtillit på alle livets områder. Jeg har heller egentlig aldri tenkt på meg selv som noen populær person, og prøver i hvert fall ikke å være noen populist. Men dette med tryggheten, sikkerheten og tilliten gir mening for meg likevel. For meg henger nemlig tillit nært sammen både med det å tro og det å håpe. Ja. tro og tillit er for meg faktisk to sider av samme sak.

II

Hvordan kan jeg tro på Gud når det finnes så mye vondt i verden? Slik lyder en ganske vanlig innvending mot religiøs tro i ulike varianter. Underforstått: Det er sikkert mulig å forestille seg med fornuft eller følelser at Gud «finnes» i en eller annen forstand, men hvorfor skal jeg ha tillit til denne Guden? Hvordan skal jeg kunne stole på at Gud er god, og at Gud vil meg vel?

Jeg synes dette er en både viktig og vektig innvending. Den går på mange måter til kjernen av det tro handler om.

Fortsett å lese «Om tro, håp og tatoveringer»

Om HPtFTU

Preken under strømmegudstjeneste i Røros kirke 21. februar 2021:

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:

Fra da av begynte Jesus Kristus å gjøre det klart for disiplene sine at han måtte dra til Jerusalem, og at de eldste, overprestene og de skriftlærde skulle la ham lide mye. Han skulle bli slått i hjel, og den tredje dagen skulle han reises opp. Da tok Peter ham til side og ga seg til å irettesette ham: «Gud fri deg, Herre! Dette må aldri hende deg.» Men Jesus snudde seg og sa til Peter: «Vik bak meg, Satan! Du vil føre meg til fall. Du har ikke tanke for det som Gud vil, bare for det som mennesker vil.»

(Matt 16:21-23)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

I 1988 kom det en film på kino som het Jesu siste fristelse. I dag regnes den som en filmklassiker. Filmen, som hadde originaltittel The Last Temptation of Christ, var regissert av Martin Scorsese, og var basert på en roman fra 1955 av Nikos Kazantzaki.

Det dramatiske omdreiningspunktet i filmen, er en scene der Jesus blir fristet til å stige ned fra korset, stifte familie og leve videre etter korsfestelsen som om ingenting har skjedd. En engleskikkelse står ved foten av korset og sier som Bøygen i Peer Gynt: «Gå utenom!» Fordi filmen slik dikter videre på Jesus-fortellingen, skapte den en del kontroverser da den kom ut. Men den er definitivt verdt å se.

I dagens evangelietekst er det nettopp en slik fristelse Jesus blir utsatt for. Men i stedet for en engleskikkelse, er det apostelen Peter som spiller rollen som fristeren – selv om han ikke skjønner det selv.

Foranledningen for den scenen vi har lest om i dag, er at Peter og Jesus nettopp har delt en spesiell opplevelse ilag. For i versene som står like før dagens evangelieavsnitt, der finner vi fortellingen om Peters bekjennelse. Altså, Peter har nettopp bekjent for Jesus og de andre disiplene at han tror at Jesus er «Messias, den levende Guds Sønn!». Det er et sterkt og vakkert øyeblikk. Peters hjerte må ha vært sprengfullt av denne opplevelsen. Kanskje det er derfor han reagerer så sterkt når Jesus i neste øyeblikk begynner å snakke om hvordan han skal lide og dø. «Dette må ikke hende deg!» utbryter Peter. La oss finne en annen vei, Jesus, en vei som går utenom lidelsen og døden.

Jesus tyr til sterke ord som svar: «Vik bak meg, Satan!» Peter må ha opplevd Jesu respons som et verbalt slag i ansiktet. Det er en knallhard avvisning. Nå som de hadde det så fint, og så var øyeblikket plutselig ødelagt, på grunn av det Peter hadde sagt.

II

En engelsk forfatter som heter Francis Spufford skrev for noen år siden ei bok med tittel Unapologetic. Der lanserte han et teologisk uttrykk han kalte «The Human Propensity to Fuck Things Up» (forkortet HPtFTU). I norsk oversettelse blir dette noe sånt som «den menneskelige tilbøyelighet til å rote ting til», bare at den engelske ordlyden er sterkere og mer eksplisitt. Spuffords poeng er at det ikke finnes noen øyeblikk som er så fine eller noen situasjoner som er så gode at ikke et menneske kan ødelegge det.

Fortsett å lese «Om HPtFTU»

Om valg og labyrinter

Preken under Harry Potter-temagudstjeneste i Røros kirke søndag 8. november 2020 (23. søndag i treenighetstiden, selvvalgt bibeltekst):

Røros kirke pyntet med bannere i Galtvort-husenes farger. Foto: Guril Bergersen (Arbeidets Rett)

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus, i det fjerde kapittel:

En gang Jesus gikk langs Galileasjøen, fikk han se to brødre: Simon, som kalles Peter, og hans bror Andreas. De var i ferd med å kaste not i sjøen, for de var fiskere. Han sa til dem: «Kom, følg meg, så vil jeg gjøre dere til menneskefiskere!» Straks lot de garnet ligge og fulgte ham.

Da han gikk videre, fikk han se to andre brødre: Jakob, sønn av Sebedeus, og broren Johannes. De satt i båten sammen med sin far Sebedeus og bøtte garn. Han kalte dem, og straks forlot de båten og faren og fulgte ham.

Videre står det skrevet i det tjueandre kapittelet:

En lovkyndig spurte for å sette Jesus på prøve: «Mester, hvilket bud er det største i loven?» Jesus svarte: «‘ Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand.’ Dette er det største og første budet. Men det andre er like stort: ‘ Du skal elske din neste som deg selv.’ På disse to budene hviler hele loven og profetene.»

Slik lyder det hellige evangelium.

(Matteus 4:18-22 og 22:35-40)

Å ta gode valg – det kan være vanskelig. Den siste uka har mye handlet om valg. Først var det valg i USA. Noen av oss sov merkbart dårligere noen netter, så spente var vi på hvordan dette skulle gå. Så kom myndighetene i Norge på banen og tok noen valg for oss alle sammen i kampen mot koronaviruset. Lokalt måtte vi også ta noen valg, for eksempel om på hvilke måter vi skulle gjennomføre denne gudstjenesten. Dere som feirer dåp i dag, har tatt valg med hensyn til hvem som skal få være med på feiringa akkurat denne dagen.

Spørsmålet om hvordan en skal velge det som er rett, er et spørsmål som også har mye plass i bøkene om Harry Potter. I den andre boka i serien, Harry Potter og Mysteriekammeret, sier rektor Humlesnurr på et tidspunkt noen ord til Harry som har blitt stående som udødelige:

Det er valgene våre som viser hvem vi egentlig er, Harry, langt mer enn evnene.

I dag er det fjerde gang vi feirer temagudstjeneste med Harry Potter-tematikk. Vi har tatt for oss ei ny bok i serien for hver gang. I den fjerde boka om Harry Potter, Harry Potter og Ildbegeret, er nettopp valg og veivalg viktige tema. Der fortelles det om Tretrollmannsturneringen, en viktig hendelse i trollmannsverdenen, der tre hekser eller trollmenn fra tre ulike skoler for hekseri og trolldom møtes til trollmannstevling. En representant blir valgt fra hver skole, en fra Durmstrang, en fra Beauxbatons, og en fra Galtvort. Valget blir foretatt ved hjelp av et ildbeger, der mulige deltakere kan legge navnet sitt. På underlig vis blir Harry Potters navn også trukket ut av ildbegeret, som en fjerde forkjemper, selv om han er for ung til å delta og selv om han selv ikke har valgt å søke. Noen andre har tatt valget for ham, og han blir bundet av deres valg.

Underveis, i selve turneringen, skal de fire konkurrentene løse ulike krevende oppgaver. Der må de også foreta vanskelige valg underveis, noen av dem strategiske, andre av dem livsviktige.

Til slutt møtes de i den siste oppgaven: En labyrint. Labyrinten er mørk og vanskelig, og det lurer farer rundt hjørnene. Men som om ikke det var nok, så er labyrinten bygd opp av levende hekker, og disse forandrer form og fasong underveis slik at veien gjennom labyrinten endrer karakter. Det bygger opp en voldsom spenning mot slutten, og Harry blir utsatt for prøvelser han aldri selv ville valgt.

Når jeg leser om denne labyrinten, tenker jeg at den på mange måter kan være et godt bilde på hvor vanskelig livet kan være noen ganger.

Labyrinter har alltid fascinert mennesker, både de enkle og de mer forseggjorte utgavene. Folk har dekorert gulv og vegger med labyrint-motiver. Fra det gamle Hellas har vi bevart myten om Minotauren i Labyrinten på Knossos, halvt menneske og halvt okse, et uhyre som til slutt ble bekjempet av helten Thesevs med hjelp av Ariadne. Hun gav ham en tråd som han rullet ut bak seg mens han fant veien gjennom labyrinten, og slik ble han i stand til å finne veien tilbake.

Nå heter det seg at det å finne veien igjennom en labyrint egentlig ikke skal være så vanskelig, så lenge en har god tid. Det gjelder bare å alltid ta til venstre, uansett, og snu og gå tilbake når en møter en vegg. Da vil en komme gjennom labyrinten til slutt. Det vil si, du kan få samme effekt av å bare ta til høyre også, så lenge du er konsekvent. Men jeg har alltid tenkt at det er lettest å bare ta til venstre. Hjertet sitter jo på venstre side, som kjent.

Sånn er det jo ofte, både i livet og på papiret: Dersom man lager seg gode vaner, er konsekvent og tålmodig, da kan man få til mye. Og så hjelper det å ha med seg både hodet og hjertet.  

Sånn er det med oss for tida også. Vask hendene, sier vi. Host i albuekroken. Hold deg hjemme hvis du er syk. Ta hensyn, hold avstand. Vær tålmodige, så skal vi finne veien ut av dette sammen. Og det er sant. Det vil gå bra til slutt, det tror vi, selv om den labyrinten vi er inne i nå, er litt sånn som den Harry og de andre trollmannsforkjemperne må forsere: Den forandrer seg underveis. Den muterer, reglene forandrer seg. Men likevel: Dersom vi er tålmodige, og dersom vi samarbeider, og dersom vi viser omsorg for hverandre og tar hensyn til hverandre, da kan vi klare det meste. Det å være trofast og tålmodig er også et valg, og noen ganger forteller slike valg mer om oss og hvem vi egentlig er enn det evner og anlegg gjør.

Sitat, rektor Humlesnurr: Det er valgene våre som viser hvem vi egentlig er, Harry, langt mer enn evnene.

I dag har jeg lest for dere en fortelling fra Matteusevangeliet i Bibelen. Det er en fortelling om mennesker som opplevde å bli kalt til å gå på en vei de aldri hadde gått på før: De skulle følge Jesus. De visste ikke hvor veien gikk hen. Hadde de visst det, ville de kanskje valgt annerledes. Men de turte, de satsa, de gikk av gårde sammen med denne fascinerende mannen fra Nasaret. «Følg meg!» sa han. Så gjorde de det. De ble hans disipler. Og i årene som fulgte, fortsatte de å følge ham. Uansett hvilke svinger labyrinten stilte overfor dem, tok de konsekvent til venstre, om vi kan si det slik. Jesus selv sa at uansett hva som skjedde, så skulle de huske to ting: De skulle elske Gud (av hele sitt hjerte og av hele sin sjel og av all sin forstand), og de skulle elske sin neste som seg selv. Og den leveregelen gav de videre, og den holdt de fast på, selv om det ble tøffe tak for dem senere. Etter det som er overlevert, ble de forfulgt for de de trodde på og måtte dø for sin tro, alle sammen.

Vi, da? Hva kan vi gjøre?

Vel, for det første så sier Jesus det samme til oss i dag også. «Følg meg!», sier han. Han sier det ved døpefonten, der han lover å være med oss alle dager inntil verdens ende. Han sier det til oss gjennom dåpslyset som står og brenner på alteret, og som minner oss om at livet vårt har et evig mål hos Gud. Han taler til oss igjennom fortellingene i Bibelen, der vi leser om hvordan han møtte mennesker, inkluderte dem som var utenfor, helbredet de syke, trøsta dem som gråt. Det betyr jo at han også møter oss i alle de menneskene som kommer i vår vei, alle dem som vil oss noe. Og så har han lovet at han vil møte oss på slike stede og i slike stunder som dette, når vi synger sammen, ber sammen og deler brød og vin.

«Følg meg!» sier Jesus. Da skal vi finne veien gjennom livets mange svinger og vriene veivalg. Det krever både mot og guts noen ganger, for livet er ikke bare enkelt. Og det krever trofasthet og tålmodighet. Går vi feil, er det aldri for seint å innrømme feil, snu og prøve en annen vei. Og så skal vi huske ta til venstre-regelen: Kjærligheten til Gud og til medmenneskene skal være vårt lys og vår veiviser.  

Harry Potter-bøkene er fulle av små og store forbilde-fortellinger. Harry selv lar seg ikke stanse verken av drageprøver, labyrinter eller dueller med døde på kirkegårder. Midt i alt er det nettopp kjærligheten som holder ham fast i livet. Uten å spoile for mye, kan jeg jo si at i den fjerde boka spiller nettopp kjærligheten mellom Harry og hans nærmeste, hans foreldre, en nøkkelrolle for veien videre. Jeg er overbevist om at det er noe vi kan ta til oss her. Det viktigste vi kan gjøre, er å velge nestekjærligheten. Omsorgen. Fellesskapet.

En ting er at det kan ta oss igjennom koronakriser og vanskelige tider. Jeg tror det også kan gi oss litt mer himmel på jorda. Og akkurat det blir det vel aldri nok av, verken for magikere eller gomper.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Om å bytte forsidebilde på Facebook

Preken under gudstjeneste med konfirmantpresentasjon i Røros kirke vingårdssøndag, 6. september 2020:

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:

Himmelriket er likt en jordeier som gikk ut tidlig en morgen for å leie folk til å arbeide i vingården sin. Han ble enig med arbeiderne om en denar for dagen og sendte dem av sted til vingården. Ved den tredje time gikk han igjen ut, og han fikk se noen andre stå ledige på torget. Han sa til dem: ‘Gå bort i vingården, dere også! Jeg vil gi dere det som er rett.’ Og de gikk. Ved den sjette time og ved den niende time gikk han ut og gjorde det samme. Da han gikk ut ved den ellevte time, fant han enda noen som sto der, og han spurte dem: ‘Hvorfor står dere her hele dagen uten å arbeide?’ ‘Fordi ingen har leid oss’, svarte de. Han sa til dem: ‘Gå bort i vingården, dere også.’

Da kvelden kom, sa eieren av vingården til forvalteren: ‘Rop inn arbeiderne og la dem få lønnen sin! Begynn med de siste og gå videre til de første.’ De som var leid ved den ellevte time, kom da og fikk en denar hver. Da de første kom fram, ventet de å få mer; men de fikk også en denar. De tok imot den, men murret mot jordeieren og sa: ‘De som kom sist, har arbeidet bare én time, og du stiller dem likt med oss, vi som har båret dagens byrde og hete.’ Han vendte seg til en av dem og sa: ‘Venn, jeg gjør deg ikke urett. Ble du ikke enig med meg om en denar? Ta ditt og gå! Men jeg vil gi ham som kom sist, det samme som deg. Har jeg ikke lov til å gjøre som jeg vil med det som er mitt? Eller ser du med onde øyne på at jeg er god?’ Slik skal de siste bli de første og de første de siste.»

(Matteus 20:1-16)

Slik lyder det hellige evangelium.

For noen dager siden gjorde jeg noe jeg ikke har gjort på veldig mange år: Jeg bytta forsidebilde på Facebook.

Helt siden Facebook begynte med forsidebilder, har jeg hatt samme bilde. Jeg har hatt et bilde av et kort som jeg fikk til farsdagen for mange år siden. Der er det en fin tegning av meg i prestekjole, og så står det «SÆRE PAPA. GRATULERER ME FARSDAGEN». Det var Margrethe som laga det til meg. Og siden hun i dag sitter her i konfirmantgruppa, skjønner dere vel at det er noen år siden. Akkurat det bildet har vært det samme, øverst på Facebookprofilen min, i mange år. Det har vært noe stabilt ved det, noe trygt på en måte.

Men på torsdag denne uka bytta jeg ut bildet med et annet et. Jeg regner med at en del av dere har med mobilene deres til kirke i dag. Hvis dere vil, så har dere nå min velsignelse til å åpne Facebook på mobilen her og nå, finne min profil og se på det bildet jeg snakker om. For det er noe med det: Et bilde sier mer enn tusen ord.

Bildet jeg la ut på torsdag, viser Røros kirke. Over tårnet og taket på kirka, ser du en regnbue.

Jeg tok det bildet en sommerdag for fire år siden. Men det var først nå jeg kjente at tida var inne til å legge det øverst på Facebookprofilen min, som et statement. Det gjorde jeg som en slags stille og ordløs protest. Og nå tror jeg jammen jeg skal sette ord på noe av protesten også.

Fortsett å lese «Om å bytte forsidebilde på Facebook»

Om den ene og de nittini

Preken under høymessen i Bergstadens Ziir 19. juli 2020 (7. søndag i treenighetstiden):

Det står skrevet i evangeliet etter Lukas:

Alle tollerne og synderne holdt seg nær til Jesus for å høre ham. Men fariseerne og de skriftlærde murret og sa seg imellom: «Denne mannen tar imot syndere og spiser sammen med dem.» Da fortalte han dem denne lignelsen: «Dersom en av dere eier hundre sauer og mister én av dem, lar han ikke da de nittini være igjen ute i ødemarken og leter etter den som er kommet bort, til han finner den? Og når han har funnet den, blir han glad og legger den på skuldrene sine. Straks han kommer hjem, kaller han sammen venner og naboer og sier til dem: ‘Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen den sauen som var kommet bort.’ Jeg sier dere: På samme måte blir det større glede i himmelen over én synder som vender om, enn over nittini rettferdige som ikke trenger omvendelse. Eller om en kvinne har ti sølvmynter og mister én, tenner hun ikke da en lampe og feier i hele huset og leter nøye til hun finner den? Og når hun har funnet den, kaller hun sammen venninner og nabokoner og sier: ‘Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen det pengestykket jeg hadde mistet.’ På samme måte, sier jeg dere, blir det glede blant Guds engler over én synder som vender om.»

(Luk 15:1-10)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

Den evangelieteksten vi akkurat har lest, taler på mange måter for seg selv. De to lignelsene som Jesus forteller, er enkle, sterke og tydelige, og tåler trygt å stå ukommentert. Den første av dem, den om den ene sauen og de nittini, er en av Jesu aller mest kjente fortellinger. Den er en del av den vestlige kulturkanon, en fortelling av det slaget som de aller, aller fleste kjenner til.

I dag har jeg derfor ikke tenkt å gå så veldig inn i detaljene i lignelsene. Jeg har mer tenkt å kretse rundt dem, og da er det tre poeng jeg har lyst til å trekke fram for dere.

Fortsett å lese «Om den ene og de nittini»

Om kall til tjeneste

Preken i Bergstadens Ziir, søndag 12. juli 2020 (Aposteldagen):

Det står skrevet i evangeliet etter Lukas:

En gang sto Jesus ved Gennesaretsjøen, og folk trengte seg inn på ham for å høre Guds ord. Da fikk han se to båter som lå ved stranden. Fiskerne var gått ut av dem og holdt på å skylle garn. Jesus steg opp i en av båtene, den som tilhørte Simon, og ba ham legge litt ut fra land. Så satte han seg og underviste folkemengden fra båten.

Da han var ferdig med å tale, sa han til Simon: «Legg ut på dypet og sett garn til fangst.» «Mester», svarte Simon, «vi har strevd hele natten og ikke fått noe. Men på ditt ord vil jeg sette garn.» Så gjorde de det, og fikk så mye fisk at garnet holdt på å revne. De ga tegn til arbeidslaget i den andre båten at de skulle komme og ta i med dem. Og da de kom, fylte de begge båtene, så de var nær ved å synke. Da Simon Peter så det, kastet han seg ned for Jesu føtter og sa: «Gå fra meg, Herre, for jeg er en syndig mann.» For han og alle som var med ham, ble grepet av forferdelse over den fangsten de hadde fått. På samme måte var det med Sebedeus-sønnene Jakob og Johannes, som fisket sammen med Simon. Men Jesus sa til Simon: «Vær ikke redd! Fra nå av skal du fange mennesker.» rodde de båtene i land, forlot alt og fulgte ham.

(Lukas 5:1-11)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

Vi har akkurat hørt lest en tekst om Jesus som kaller en krets av disipler til å følge seg. Den som har den mest sentrale plassen i fortellingen utenom Jesus selv, heter Simon Peter. Vi hører også om Sebedeus-sønnene, Jakob og Johannes. De opplever en fiskefangst som er så enorm at den sprenger hverdagen deres helt i fillebiter. Garna holdt på å revne, og båtene holdt på å synke. «Følg meg!» sa Jesus, og de skjønte det var han som var kilden til denne overfloden. Så forlot de alt og fulgte ham, som det står. Resten er historie, eller kirkehistorie om du vil. Simon Peter blir med tiden den første biskop i Roma, forløper for dagens pave Frans.

Dagen i dag, sjette søndag i treenighetstiden, kalles i kirkekalenderen for Aposteldagen. Det er egentlig en gammel helgendag vi feirer i dag, minnedagen for apostelen Peter sammen med apostelen Paulus. Apostlene Peter og Paulus sin minnedag har et gammelt og fint norsk navn: Persok. Slik Jonsok er Johannes’ dag, St. Hans, og Olsok er Olavs dag, har vi også Persok etter Sankte Per, altså Sankt Peter. Det er en rik legendetradisjon knyttet til Sankt Peter, og en masse vitser også naturligvis om alt det arbeidet han har der han i de folkelige fortellingene står og vokter perleporten ved himmelen og tar imot folk etter døden. Apostelen Peters symbol er en nøkkel, til minne om en annen fortelling fra evangeliene der Jesus gir ham den såkalte nøkkelmakten og sier han skal ha makt til å binde og løse ting både i himmelen og på jorden. I dag har vi altså hørt om hvordan Jesus låser opp Simon Peters hjerte, og om hvordan denne litt røffe fiskeren blir menneskefisker, en som går rundt og forteller om Jesus.

Persok ligger egentlig 29. juni. Men etter reformasjonen faset vi ut en mengde slike helgendager i den lutherske kirkekalenderen, og en del slike dager ble flyttet til «nærmeste søndag» i stedet. I vår kirke ligger denne festdagen fast på den sjette søndagen etter pinse. Og siden pinsen flytter seg litt rundt sammen med påsken, kan det variere litt hvor stor avstanden blir mellom Persok den 29. juni og Aposteldagen. I år er avstanden 13 dager.

II

Dagen i dag kretser altså rundt fortellingen om Simon Peters første møte med Jesus, og om kallet han fikk til tjeneste for ham. «Følg meg», sa Jesus. Og det gjorde Peter. Han ante ikke hva han gikk til, men han forlot alt og fulgte Jesu ord og eksempel likevel.

Den opplevelsen han har hatt like før, kan nok kaste litt lys over Peters radikale oppbrudd. Peter og de andre vi hører om var fiskere. De levde ved Gennesaretsjøen, et lite innlandshav helt nord i Det hellige land, og der drev de altså med fiske. Den morgenen vi akkurat har lest om, hadde de vært ute og fiska hele natta. De hadde ikke fått noen ting. Så sier Jesus, litt sånn kjekt, at han trenger en båt å sitte i imens han underviser folket, for det var så mye folk rundt ham at han nesten ble dytta på sjøen. Det er litt av et tidsbilde, i grunnen, og sier noe om hva slags karismatisk skikkelse Jesus var! Etterpå, etter at han har talt til folket og de har gått hjem, snur han seg til Peter og sier, like kjekt: Legg utpå! Kast ut garna!

Bakgrunnen her er nok tanken om at fiskene vanligvis søker bort fra lyset, slik at de kommer opp på grunnere vann om natta og søker ned på dypet om dagen. Når fiskerne blir bedt om å legge ut på dypet, vet de at fisken sannsynligvis er vanskeligere å få tak i der, midt på lyset dagen. At de ikke vil nå tak i den, på en måte. Men så er det akkurat som om naturlovene blir reversert. Her er en som de senere skal høre kalle seg selv for Verdens lys, og fiskene flykter ikke, det er mer som om de vil hoppe opp i båten til ham. Og plutselig slår fangsten alle rekorder. Den tiltrekningskraften kjenner fiskerne også, og når han ber dem bli med ham, da klarer de ikke stå imot. Ikke vil de det heller.

III

Aposteldagen har tradisjonelt vært en dag for å snakke om kallet til tjeneste i kirka. For den som lever sitt liv som en slags «profesjonell troende» har gjort et valg som er ganske forpliktende, om en kan si det sånn, både for seg selv og for kirkefellesskapet. Og det har man gjerne en grunn til. Det er en eller flere opplevelser som ligger bak, og som har ledet en til å ta den plassen og den rollen som en har inntatt.

Så i dag kan det kanskje passe at jeg deler litt av min historie. Fortsett å lese «Om kall til tjeneste»

Om ulver i fåreklær

Okay. Jeg tok feil. Denne ukas preken ble enda en god del lengre enn den jeg holdt forrige søndag. Kanskje er det dette som er sommerens lengste preken; den som lever får se.

I dag feiret vi Falkbergetmesse på Ratvolden. Prekenen der ble (som vanlig) noe i skjæringa mellom litterært foredrag og bibeltime. Her er hva jeg sa.

(Og før jeg begynner, må jeg legge til: Denne prekenen er inspirert av et prekenmanus av Christine H. Aarflot.)

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:

Ta dere i vare for de falske profetene! De kommer til dere i saueham, men innvendig er de glupske ulver. På fruktene skal dere kjenne dem. Plukker man druer av tornebusker eller fiken av tistler? Et godt tre bærer god frukt, et dårlig tre bærer dårlig frukt. Et godt tre kan ikke gi dårlig frukt, og et dårlig tre kan ikke gi god frukt. Hvert tre som ikke bærer god frukt, blir hugget ned og kastet på ilden. Derfor skal dere kjenne dem på fruktene.

(Matteus 7:15-20)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

Jeg har to døtre. De er fjorten og ti år gamle. Deres viktigste kilde til informasjon heter internett.

Da jeg vokste opp, fantes ikke internett. Jeg måtte lese leksikon og fagbøker og spørre fagfolk, kanskje til og med eksperter, dersom jeg ville fordype meg i et emne. Jeg gikk gjerne ut fra at dersom noe sto mellom to permer eller ble trykt i ei avis, da var det kvalitetssikra.

Slik er det ikke lenger. Hvem som helst kan skrive hva som helst på internett, og påstå det er sant. Hvem som helst kan legge ut en video på YouTube med hva slags sensasjonelle påstander som helst, og si at det er en presis beskrivelse av virkeligheten. Og hvem som helst kan redigere en hvilken som helst artikkel på det digitale og interaktive leksikonet Wikipedia.

Derfor er kildekritikk blitt en viktig ferdighet for alle som vokser opp i dag. Jeg og jentene mine øver oss i det stadig vekk. De arbeider også med det på skolen.

Okay, så du har lest dette på nettet. Men hva tenker du om det du leste? Stemmer dette med hva du trodde du visste fra før, eller sier dette noe som virker helt sensasjonelt nytt? Vet du hvem som står bak disse påstandene? Er forfatteren bak dette troverdig? Hva finner du hvis du googler vedkommende? Hva med selve saken, finner du dette andre steder, hos andre uavhengige kilder? Og sist, men ikke minst, blir du engasjert av denne saken, kanskje til og med sint? Saker som vekker sterke følelser bør du være mer skeptisk til, nemlig, for det er store muligheter for at de er tendensiøse eller til og med konstruerte. Og hva med bildet du ser? Tror du på bildet som følger med saken?

Kildekritikk er rett og slett en avgjørende viktig ferdighet å øve opp. For det finnes mange udokumenterte påstander som framsettes som om de var velbegrunnede. Det finnes mange konspirasjonsteorier som framsettes som om de var mainstream politisk analyse.

Her i vår ble det stor oppstandelse da selveste NRK delte en nyhetssak om en forsker som mente å kunne bevise at coronaviruset som sprer seg i verden var skapt i et laboratorium. Dagen etter måtte NRK dementere det hele, da det viste seg at den nevnte forskeren var kontroversiell (for å si det litt forsiktig) og at påstandene han kom med ikke hadde noen støtte i de medisinske fagmiljøene. Den sensasjonelle lenken ble delt tusenvis av ganger i sosiale medier, mens den andre, med det kjedeligere og mer nøkterne dementiet, ikke ble delt på langt nær like mange ganger. Folk spredte heller den neste konspirasjonsteorien i stedet. Kanskje har dere hørt og lest det, dere også, påstander fra vaksinemotstandere om at den pågående pandemien er ledd i et medisinsk komplott for å ta over kontrollen over massene, der Bill Gates med flere står klare til å injisere mikrochipper inn i oss alle for å kunne overvåke oss og styre oss.

Det er kanskje lett å riste på hodet av slike påstander, når en bare får tatt et steg tilbake og tenkt seg litt om. Men for den som sitter alene ved skjermen er det ikke alltid like lett å være kritisk. Hva skal vi egentlig tro? Hvem snakker sant, og hvem vil lure oss? Eller vil de egentlig lure oss, de som sier dette og hint, eller tror de faktisk på det de sier? Har de egentlig kanskje bare blitt lurt selv?

II Fortsett å lese «Om ulver i fåreklær»

Om å bli formet av gode vaner

Sommerens lengste høymessepreken (tror jeg) ble holdt i dag, i Røros kirke, på fjerde søndag i treenighetstiden. Der sa jeg følgende:

I

Vi har akkurat hørt lest tre bibeltekster sammen. Disse tekstene er ikke tilfeldig valgt, og de er heller ikke lest i tilfeldig rekkefølge. Hver eneste høymesse som feires i Den norske kirke har tre slike lesninger. Og mønsteret er alltid det samme. Den første teksten som leses, er fra Det gamle testamente. Den andre teksten som leses, er fra brevlitteraturen i Det nye testamente. Og den tredje teksten som leses, er fra et av de fire evangeliene, altså en fortelling fra Jesu liv, om noe Jesus sier eller gjør. For i kirka sier vi at Jesus viser oss hvem Gud er. Derfor står hans ord og handlinger i en særstilling. Etter dette preker så presten eller en annen predikant over disse tre tekstene, med utgangspunkt i evangelieteksten.

De tre tekstene henger sammen tematisk. Men vi snakker om tekster som har blitt til på ulike steder, skrevet av ulike forfattere i ulike tidsperioder. Det kan derfor være spenning mellom dem. Samtidig er de valgt ut til å leses sammen, fordi de handler om det samme temaet. I dag, for eksempel, har vi lest om å velge det gode og holde fast på det gode selv om det koster noe av deg. Det skal vi komme tilbake til. Dere skal i hvert fall vite at det er ikke slik at jeg (eller noen andre her lokalt) har valgt disse tekstene til lesning i dag. Vi leser fast oppsatte tekster, som er samlet i det som heter tekstrekker, og som finner her, i denne boka, Tekstbok for Den norske kirke. I dag er det Fjerde søndag i treenighetstiden. Da skal vi lese akkurat 1. Mosebok 25, 1. Korinterbrev 9 og Markus 10. Disse tekstene er felles i hele Den norske kirke, og henger også sammen med de tekstene som leses i andre kirker over hele verden i dag. Slik er det også å være kirke: Vi gjøre det samme, alle steder, samtidig, på tvers av tid og rom.

Så er det altså sånn at noen få søndager i året, bestemmer Kirkerådet, Den norske kirkes «regjering» om du vil, at det skal prekes over en annen tekst enn evangelieteksten. I dag, på denne søndagen, har beskjeden gått ut om at vi skal ta sats i den andre leseteksten, altså den fra brevlitteraturen i Det nye testamente. Jeg leser derfor den teksten en gang til. Hør hva Paulus skriver til menigheten i Korint:

Vet dere ikke at på stadion deltar alle i løpet, men bare én får seiersprisen? Løp da slik at dere vinner den! Alle som deltar i kamplekene, må nekte seg alt. De gjør det for å vinne en seierskrans som visner, vi for å vinne en som aldri visner. Jeg løper derfor ikke uten å ha et mål. Jeg er heller ikke lik en nevekjemper som slår i løse luften. Nei, jeg kjemper mot meg selv og tvinger kroppen til å lystre, for at ikke jeg som har forkynt for andre, selv skal komme til kort.

(1 Kor 9:24-27)

II

Jeg skal lese litt mer for dere. Det jeg skal lese nå, er fra denne boka. Kunsten å forme livet heter den, skrevet av Stian Kilde Aarebrot. Han var her på Røros på fellesmøtene høsten 2018, og da snakket han om det han har skrevet om her. Jeg leser fra det femte kapittelet, som begynner på side 45: Fortsett å lese «Om å bli formet av gode vaner»