Om å være beredt

Preken i Røros kirke søndag 21. november 2021:

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:

Da kan himmelriket sammenlignes med ti brudepiker som tok oljelampene sine og gikk ut for å møte brudgommen. Fem av dem var uforstandige, og fem var kloke. De uforstandige tok med seg lampene sine, men ikke olje. Men de kloke tok med seg kanner med olje sammen med lampene. Da det trakk ut før brudgommen kom, ble de alle trette og sovnet.

Men ved midnatt lød et rop: ‘Brudgommen kommer! Gå og møt ham!’ Da våknet alle brudepikene og gjorde lampene i stand. Men de uforstandige sa til de kloke: ‘Gi oss litt av oljen deres, for lampene våre slukner.’ ‘Nei’, svarte de kloke, ‘det blir ikke nok til både oss og dere, gå heller til kjøpmannen og kjøp selv!’

Mens de var borte for å kjøpe, kom brudgommen, og de som var forberedt, gikk sammen med ham inn til bryllupet, og døren ble stengt. Senere kom også de andre brudepikene og sa: ‘Herre, herre, lukk opp for oss!’ Men han svarte: ‘Sannelig, jeg sier dere: Jeg kjenner dere ikke.’

Så våk da, for dere kjenner ikke dagen eller timen.

(Matteus 25:1-13)

I

Søndag om ei uke, 28. november er første søndag i advent. Da begynner det nye kirkeåret. Fram til da teller vi søndager etter pinse, vi har vårt referansepunkt bak oss i tid. Men fra og med første søndag i adventstida teller vi søndager framover mot jula. Det skjer et skifte, i både takt og perspektiv, neste helg.

Denne søndagen markerer derfor slutten på kirkeåret. Vi står ved tidens ende. Derfor er dette også tradisjonelt søndagen for å snakke om de siste ting. Om det som i teologien kalles for eskatologien, om Jesu gjenkomst, dommen og det evige livet.

Noen av oss holder dommedag over oss selv hver eneste dag. Andre ser ikke ut til å la seg affisere så mye av sine egne feil. Noen har som sitt livsmotto: «Jeg angrer ingenting!» Balansen er vel, som alltid, et sted midt imellom. La oss se om vi klarer å finne den.

Det gjør vi, som vi pleier, ved å vende oss til dagens evangelietekst.

II

Evangelieteksten for dagen er en sterk lignelse, enkel å visualisere. Den har satt tydelige spor etter seg i kirkekunsten. Jeg har sett kirker som er utstyrt med figurer eller malerier av fem skikkelser på hver side av alteret, en side med lys, en annen side i mørket.

Men selv om lignelsens sentrale motiv er lett å se for seg, er det samtidig ikke så helt enkelt å få grep om lignelsens detaljer. Hva slags skikk er det vi hører om her, med disse som måtte vente på at brudgommen skulle ankomme festen? Og hva er det denne oljen som de har på lampene sine er ment å symbolisere? Er det, som mange fortolkere har sagt opp igjennom kirkehistorien, slik at oljen symboliserer Den hellige ånd, troens gave, eller noe annet langs samme leia? Og hvis det nå er sånn at oljen står for en av kirkens skatter, hvorfor oppfordrer lignelsen da til å ikke dele med hverandre? Når ble det en kristen dyd å være egoister? Og hvorfor, hvorfor slipper ikke disse uforstandige inn mot slutten av fortellingen, når de på det tidspunkt faktisk har fått tak i olje likevel til slutt, etter mye om og men?

Om vi nå hopper fra Jesu tid for to tusen år siden til vår tid, til vår kirkehverdag, så kan vi vel i hvert fall konstatere følgende: Etter årets kirkemøte, hvor det ble vedtatt en kirkens klimaplan hvor Den norske kirke, blant annet, oppfordrer staten til å fase ut oljeleting, i en slik setting er oljen et vanskelig symbol å forholde seg til uansett. Her, i dagens lignelse, blir det etter min mening nesten umulig.

Men kanskje skal vi ikke lese (eller høre) lignelsen slik. Kanskje er poenget egentlig ganske enkelt: Våk! Vær klar! Kanskje er det denne grunnstemningen Jesus ville formidle, uten at detaljene skulle presses. Det er ikke sikkert det er noen allegori, dette, der alle delene har sin betydning. Det er ikke sikkert at denne brudgommen som stenger folk ute egentlig er noe godt bilde på Jesus en gang. Kanskje var Jesus selv akkurat like opprørt over den stengte døra og urimelighetene i dette som han ønsket at tilhørerne hans skulle være, hva vet jeg. Jeg synes i hvert fall det er noe urimelig ved hele lignelsen. Men jeg kan også anerkjenne at noen ganger skjer dramatiske ting når vi minst venter det. At det gamle speiderordet «Vær beredt!» er et klokt og godt livsmotto, på så mange vis. Og – ikke minst – ingen av oss vet når vår time kommer, når det er vår tur til å tre ut av tida.

III

Men om vi nå skal forsøke oss en omdreining til på tolkningen av denne lignelsen, så tenker jeg at vi også må konstatere følgende: Den står ikke alene blant bibeltekstene. Den er en del av en syklus av ord og lignelser om «tidene som skal komme», systematisert i Matteus-evangeliet kapittel 24 og 25. Der står disse fortellingene sammen som én stor og sammenhengende tale der Jesus advarer tilhørerne om at dramatiske hendelser kan skje når de minst venter det. Jesus sier at «himmelriket kan lignes med…», og så kommer det flere slike bilder.

I kapittelet før det avsnittet vi har lest i dag, i Matteus 24, sier Jesus først til tilhørerne at de skal våke, for de vet ikke når Herren deres kommer. Vær forberedt, sier han, slik en husherre vokter huset sitt mot tyver om natta. Så forteller han om en god tjener som er klar når Herren kommer. Jesus spør (i Matteus 24:45): Hvem er en tro og klok tjener? Jo, svarer Jesus, det er han som tar seg av de andre tjenerne. Og så forteller han tre kontrastfortellinger i rask rekkefølge. Først forteller han om en dårlig tjener som ikke er fullt så godt forberedt, og som slår de andre tjenerne i huset. Det går ikke så bra med ham. Så følger lignelsen om brudepikene, den som vi har lest i dag. Der er det fullt av dårlige tjenere, både dårlig forberedte brudepiker, og egoistiske brudepiker som ikke vil dele og samarbeide og ta seg av de andre, og til slutt en brudgom som stenger halvparten av følget sitt ute. Og så, til slutt i denne syklusen, følger en lignelse om tre tjenere som blir satt til å forvalte sin husherres verdier mens han er borte på reise, og som forvalter disse talentene på ulikt vis. Når så herren kommer tilbake og krever dem til regnskap, er noen av dem er godt forberedt og kan vise til resultater, mens andre ikke kan gjøre det samme. Enden på historien er at husherren kaster tjeneren med de svakeste resultatene ut, i stedet for å ta seg av ham slik Jesus sier vi skal gjøre.

Den røde tråden her er (fortsatt) at vi skal være forberedt. At morgendagen kan by på prøvelser eller utfordringer vi ikke hadde sett for oss, og at vi må være forberedt på å takle det som kommer. Og over alt dette sier altså Jesus: Himmelriket kan lignes med alt dette.

Altså: Himmelriket, i hvert fall så lenge vi lever i forstadiet til det her på jorda, er et sted hvor vi kan møte mange slags utfordringer. Himmelriket rommer gode og dårlige tjenere, gode og dårlige forvaltere.

I dag sier Jesus: Himmelriket kan sammenlignes med ti brudepiker. Fem av dem var kloke og planla godt, men holdt ting for seg selv, og fem av dem var surrete og rotete. Men, merk dette: Alle disse ti var et bilde på himmelriket.

Det er ikke brudgommen som kommer og er brå og sinna og stenger folk ute som er himmelriket. Om himmelriket er noe sted til slutt i denne lignelsen, så er det hos de fem brudepikene som ikke får komme inn. De som ingen tok seg av, de som ikke fikk hjelp eller støtte. De er også himmelriket, sier Jesus. Gud er hos dem også. Men det er klart, de har det ikke så lett der de står. Himmelriket, slik vi erfarer det her i tida, er ikke et sted hvor vi alt går på skinner. Himmelriket er også et sted hvor vi opplever tap og nederlag, konflikter og uro, sorg og sinne. Men, sier Jesus, når det uventede rammer oss, da er Gud der likevel.

IV

Jeg finner i grunnen trøst i dette: At han som kirka bekjenner skal komme igjen for å dømme levende og døde, han som Gud ifølge kirkas tro overlater dommen til, han ble selv kasta utenfor. Han ble dømt som en blasfemiker, en som hadde trua tempelet, selve symbolet på nasjonen og religionen. Han ble drevet utenfor bymuren. Der ble han hengt på et kors, til spott og spe, og utsatt for forferdelige lidelser, før han døde mens han ropte ut at Gud hadde forlatt ham.

Han, sier kirka, han brakte himmelriket til oss. Himmelriket er der han er. Da gir det ikke lenger mening å snakke om innenfor og utenfor. Alt blir snudd på hodet, i et univers hvor Jesus ber for bødlene sine – Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør! ba han – og insisterer på å ta dem med seg innenfor i Guds rike.

I den lignelsen som avslutter den fortellings-syklusen som dagens tekst er en del av, helt i slutten på kapittel 25 i Matteus-evangeliet, tegner Jesus opp et bilde av en scene hvor alle mennesker ved tidens ende føres fram for Jesus selv. Og der spør Jesus først og fremst om hva vi har gjort mot hans minste søsken. Det dere gjorde mot dem, har dere gjort mot meg, sier Jesus. Slik slutter altså denne talen Jesus holder, hvor han begynte med å si at en god og klok tjener er den som tar seg av de andre tjenerne.

Hva betyr alt dette? Jo det betyr at når noen ber oss om å dele, da skal vi dele. Når noen ber oss om å stå sammen med dem, da skal vi stå sammen med dem. Når noen sier at vår livsstil ødelegger deres livsvilkår, da skal vi lytte til dem med hjertet. Når noen ikke blir sett, da skal vi se. Når noen blir stengt ute, da skal vi gå ut til det stedet hvor de er. Det er himmelriket, på denne siden av død og dom.

Det er ikke alltid så lett. Det er ikke alltid vi klarer det. Men vi tror på en Herre som selv ble definert utenfor, og som kom tilbake i en time da disiplene minst ventet det, den tredje dagen, etter dommen, justismordet og døden. Det er ham vi håper på.

Han vet om de feilene vi har gjort, enten fordi vi ikke prøvde eller fordi vi prøvde altfor hardt. Han vet om det vi skammer oss over og det vi ikke helt vet om vi tør å si at vi er stolte av. Vi kjenner ikke dagen eller timen, men vi kjenner ham. Det er det vi skal holde fast på, både denne søndagen her og alle andre søndager og andre dager.

Så la oss si:

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Om å være den man er

Søndag 31. oktober 2021 feiret Røros menighet og Røros Soul Children temagudstjeneste med Harry Potter-tematikk for femte gang.

Om du vil lese prekenene fra de fire tidligere gudstjenestene, finner du dem her (2016), her (2017), her (2019) og her (2020). Årets preken leser du her:

Det står skrevet i evangeliet etter Lukas.

En gang var han alene og ba. Bare disiplene var med ham. Da spurte han dem: «Hvem sier folk at jeg er?» «Døperen Johannes», svarte de, «men noen sier Elia og andre at en av de gamle profetene er stått opp.» «Og dere», spurte han, «hvem sier dere at jeg er?» Da svarte Peter: «Du er Guds Messias.» Men han forbød dem strengt å si dette til noen. Han sa: «Menneskesønnen må lide mye og bli forkastet av de eldste, overprestene og de skriftlærde. Han skal bli slått i hjel, og den tredje dagen skal han reises opp.»

(Lukas 9:18-22)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

Hvem sier dere at jeg er?

Slik hører vi altså at Jesus spurte disiplene sine.
Hvem er jeg – i deres øyne?

Dette spørsmålet handler om det vi kaller identitet. Hvem er Jesus? Spør vi. Og så kan vi fortsette spørre: Hvem er vi? Og kanskje til og med: Hvem er jeg, sånn egentlig?

Vi befinner oss i et kirkerom i dag, og vi er samla for å feire gudstjeneste. Det betyr at akkurat nå er vi kirke, vi også. We’re having church, som de sier på engelsk.

Hva er så kirka for noe? Hva slags fellesskap er det egentlig? Jo, kirka er det fellesskapet som sammen utforsker hva det betyr når det fortelles at Jesus sto opp fra de døde på den tredje dagen. Akkurat det tåler faktisk å gjentas: Kirka er det fellesskapet som sammen utforsker hva det betyr når det fortelles at Jesus sto opp fra de døde på den tredje dagen. En annen måte å si det på, er at kirka er det fellesskapet som sammen forsøker å forstå hva det egentlig betyr når vi sier at Jesus fra Nasaret er Kristus, Messias.

Jesus fra Nasaret var tilsynelatende et vanlig menneske. Og likevel var det noe ved ham som var helt aldeles annerledes. De merket disiplene hans. Så når Jesus spurte hvem de tenkte at han var, svarte Peter på vegne av fellesskapet: Du er Guds Messias! Du er den utvalgte, du er Frelseren, du er ham vi har venta på!

Og siden har kirka fortsatt å si det. Og vi har forsøkt å forstå oss selv og hvem vi selv er i lys av denne trosbekjennelsen. Det er ingen liten sak. I dag er vi en del av den samme bevegelsen.

II

I dag er vi altså kirke, og vi feirer gudstjeneste. Det gjør millioner av mennesker over hele verden akkurat i dag. Men vi feirer en litt annerledes gudstjeneste. Vi feirer en Harry Potter-temagudstjeneste. Og akkurat det er det nok ikke så mange andre som gjør akkurat i dag.

Når vi feirer gudstjeneste i dialog med Harry Potter-universet, så passer det i grunnen godt å spørre, på akkurat denne søndagen:
Hvem var og er Harry Potter?

Jo, altså, om vi nå vender oss til handlingen i den første Harry Potter-boka (og -filmen), så møter vi der fortellingen om en gutt på tolv år som tror at han er et vanlig menneske. Han lever et kjedelig og egentlig nokså trasig liv som foreldreløs gutt bortadoptert til sin onkel og tante. De behandler ham temmelig dårlig. Rommet hans er et kott under trappa. Alle rundt ham forteller ham at han ikke betyr noe, ikke egentlig duger til noe. Men så åpenbarer det seg plutselig en parallell virkelighet. Harry får vite at han egentlig er en trollmann. Og ikke bare en hvilken som helst trollmann, han er Den utvalgte. Han er Gutten om overlevde. Han er ham det er profetert om at han kan stanse Mørkets fyrste. I det parallelle universet som Harry Potters magiske verden utgjør, er Harry langt på vei å forstå som en Kristus-figur.  

Fortsett å lese «Om å være den man er»

Om kjærlighet og rosa solbriller

Preken under konfirmasjon i Røros kirke lørdag 16. oktober 2021:

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:

De elleve disiplene dro til Galilea, til fjellet der Jesus hadde sagt han ville møte dem. Og da de fikk se ham, falt de ned og tilba ham; men noen tvilte. Da trådte Jesus fram og talte til dem: «Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.»

(Matteus 28:16-20)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

Kjære konfirmanter: Jeg begynner denne konfirmasjonsprekenen i dag med å ta på meg et par solbriller. Jeg vet ikke hvor tydelig det er for alle dere andre i kirka, men dere på første rad kan i hvert fall se at de har fargede glass. Rød farge, faktisk. Akkurat nå har hele Røros kirke, alle dere konfirmanter, ja, hele verden i grunnen, fått et rosaskjær. Det er faktisk ganske fint. 

Vi mennesker ser gjerne verden igjennom sånne filtre, som setter farge på tilværelsen og påvirker hvordan vi oppfatter virkeligheten rundt oss. La meg nevne et par eksempler på slike briller, eller filtre om du vil:

Eksempel nummer én – og jeg tror nok ganske mange her vil skjønne det jeg snakker om nå: Når du blir forelska i noen, da ser du liksom hele verden igjennom et filter av forelskelse. Altså, det er ikke nødvendigvis sånn alt rundt deg blir annerledes. Men den ene personen blir helt annerledes for deg enn alle andre. Og når den du er forelska i kommer nær deg, blir hele verden vakrere. Alt annet blir irrelevant. Alt handler bare om å være sammen med den som får hjertet ditt til å slå fortere. Det er som om hele verden får en annen farge. Kanskje til og med et rosaskjær, faktisk.

Men så er det jo samtidig gjerne sånn at Ikke alle andre ser akkurat det samme som du ser. De tenker kanskje at den personen du er betatt av, ikke er spesiell. Men for deg er den ene personen meninga med livet! Du ser hele verden igjennom et filter, og det filteret er forelskelsen din for akkurat den ene personen. Og det er jo så fint!

Og så eksempel nummer to, som nok også en god del av dere som er her i dag vil forstå: Det som skjer når vi bli foreldre. For da blir hele verden ny, hele verden blir annerledes. Vi prioriterer annerledes. Vi bruker tida vår annerledes. Vi setter oss helt andre mål, vi snur opp-ned på verdiene våre. Når du får et barn lagt i armene dine, ser du hele verden gjennom et filter, og det filteret er kjærligheten til det barnet som du bærer på armen din.

II

Begge disse eksemplene handler egentlig om det samme. For de handler jo om kjærlighet, begge de to eksemplene. Og det er veldig fint når ting er sånn, når kjærligheten fungerer som et filter vi ser verden igjennom. Da blir verden et bedre sted, for oss og for andre.

Fortsett å lese «Om kjærlighet og rosa solbriller»

Om kjærlighet

Preken under Regnbuemesse (Røros Pride 2021) i Røros kirke søndag 26. september 2021:

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:

Da fariseerne hørte at Jesus hadde stoppet munnen på saddukeerne, kom de sammen. Og en av dem, en lovkyndig, spurte for å sette ham på prøve: «Mester, hvilket bud er det største i loven?» Jesus svarte: «‘ Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand.’ Dette er det største og første budet. Men det andre er like stort: ‘ Du skal elske din neste som deg selv.’ På disse to budene hviler hele loven og profetene.»

(Matt 22:34-40; selvvalgt prekentekst)

Slik lyder det hellige evangelium.

Det kjennes nesten feil å si det jeg skal si nå. For det er så mye fint å se på her framme i kirka i dag. Regnbuebannerne. Lysene. Dåpsbarnet. Soul Children. Men nå vil jeg dere skal snu dere likevel og feste blikket på bildet som henger over inngangsdøra her i kirka.

Bildet er et av de eldste vi har her i Bergstadens Ziir. Det er malt av Peder Lilje på slutten av 1600-tallet, og det hang i den gamle kirka på Røros før denne kirka ble bygd. Maleriet viser Den hellige treenighet. Vi ser Gud Fader som en gammel mann, vi ser Sønnen Jesus Kristus med korset, og vi ser duen, Den hellige ånd, som strekker vingene ut mot begge de to andre. Faderen, Sønnen og Den hellige ånd, det navnet på Gud som vi også har døpt Ellie til i dag.

Illustrasjonen er fra heftet Om kjerka på Røros av Sverre Ødegaard (1984))

Nå er dette et temmelig maskulint bilde. Patriarkalsk, kan vil til og med si. Det er da også malt i det 17. århundre, og det speiler at kirka ofte har foretrukket nettopp maskuline metaforer om Gud. I dag kaller vi gjerne Gud også for Mor, og vi har også gjenoppdaget at ordet for Ånd er hunkjønn på hebraisk og at det er en forbindelse i Bibelen mellom Den hellige ånd og visdommen, hun som kalles Sofia på gresk. Så, ja, kjønnsinkluderende språk, vi trenger mer av det også i kirkerommet.

Men det er egentlig ikke det maskuline som er poenget her og nå. Poenget er å peke på at Gud er tre. Tre-enighet, javisst, men like fullt tre. Og der tre er samlet der har vi det vi kaller for et fellesskap.

Gud er fellesskap. Gud strekker armene ut mot Gud, og Gud holder Gud sammen. Slik har kirka alltid snakket om Gud, og slik vil kirka fortsette å snakke om Gud. Og vi sier ikke bare at Gud er fellesskap. Vi sier en ting til. Vi sier at Gud er kjærlighet.

Gud er et fellesskap som er bestemt av kjærlighet. Gud er aldri alene, og Gud er aldri uengasjert. Gud er passion fra evighet til evighet. Og Gud er så mye kjærlighet og engasjement at Gud ikke syntes det var nok bare å være Gud. Gud ville mer enn å være tre i en. Derfor åpnet altså Gud opp virkeligheten slik at det ble plass til oss. Derfor kaller vi Gud Skaper – og Frigjører og Livgiver.

Ved døpefonten snakket jeg om fargene i lyset som danner regnbuen, og at det er et mangfold i det vi gjerne oppfatter som enhet. Sånn er det altså med Gud også. Gud er et mangfold, et fellesskap, som kan tre fram på mange ulike måter og romme mange ulike erfaringer. Og dette gjelder enda mer for det som Gud har skapt. Hun er mor for oss alle, han sprer lyset i hele fargespillet, hen elsker mangfoldet.

Så kommer altså Jesus til oss og sier at ja, i kjernen av alt det vi kaller for loven, etikken, moralen, spørsmålet om hvordan vi skal leve, i sentrum av dette står nettopp kjærligheten. Vi skal elske Gud, sier Jesus, slik Gud elsker, slik Gud er kjærlighet fra evighet til evighet. Og vi skal elske vår neste som oss selv. Det er egentlig alt vi trenger å vite om Gud og om vår plass i verden, sier Jesus.

Legg merke til dette: Vi skal ikke bare elske hverandre. Vi skal også elske oss selv. Vi må med andre ord akseptere oss selv og tørre å være den vi er. Og vi skal heie på hverandre i dette. Og vi skal omfavne mangfoldet, alle de medmenneskene som trer fram akkurat sånn som de er, og vi skal inkludere og vi skal gi rom for at alle kan vokse. For det gjør Gud. Mangfoldet er Gud gave til oss. Mangfoldet viser oss hvor stor Guds kjærlighet er. For Gud elsker oss alle.

Og en gang – somewhere over the rainbow – skal vi oppdage hvor stort og vakkert fellesskapet egentlig er. For da skal vi se Gud som Gud er, og da skal vi òg se alt det vakre som hele tida bodde i oss alle.

I mellomtida henter vi inspirasjon i slike ord som det Jesus sa om at vi alle skal elske alle mennesker som oss selv. Og så kan vi også bla litt lenger ut i Bibelen og lese det Paulus skriver til menigheten i Korint:

Nå ser vi i et speil, i en gåte, da skal vi se ansikt til ansikt.
Nå forstår jeg stykkevis,
da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut.

Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet.
Men størst blant dem er kjærligheten.

Om å markere 90 år

Søndag 22. august 2021 markerte Røros menighet og Hådalen bygdelag 90-årsjubileet for gravplassen i Hådalen. Der holdt jeg følgende preken under gudstjenesten:

Vi markerer jubileum for gravplassen i Hådalen i dag. Til prekentekst i dag har jeg derfor valgt en tekst med tanke på nettopp denne markeringen. Jeg legger altså bort tekstene for 13. søndag i treenighetstiden, som er dagen i dag etter kirkeårskalenderen. Det er gode og tankevekkende tekster, det også, men ikke nødvendigvis 90-årsjubileumstekster. Vi skal i stedet lese fra Salmenes bok i Det gamle testamente, og hva passer da bedre enn å lese Salme 90, en salme som jeg nå vil lese i sin helhet. Den har overskrift «En bønn av gudsmannen Moses», og den lyder slik:

Herre, du har vært en bolig for oss
i slekt etter slekt.

Før fjellene ble født,
før jorden og verden ble til,
fra evighet til evighet er du, Gud.

Du lar mennesket bli til støv igjen
og sier: «Menneskebarn
, vend tilbake!»

For tusen år er i dine øyne
som dagen i går da den fór forbi,
eller som en nattevakt.

Du skyller dem vekk som en søvn om morgenen.
De er lik gress som svinner bort.

Det blomstrer om morgenen, så svinner det bort.
Om kvelden visner det og tørker inn.

Vi går til grunne ved din vrede,
redsel griper oss ved din harme.

Du setter våre synder foran deg,
det vi skjuler, stiller du i lyset fra ditt ansikt.

Alle våre dager farer forbi,
ved din harme går vi til grunne,
våre år er som et sukk.

Vår levetid er sytti år,
åtti når det er styrke til det.
De beste årene er fulle av strev og urett.
De går fort, og vi flyr av sted.

Hvem kjenner styrken i din vrede?
Din harme gir grunn til å frykte deg.

Lær oss å telle våre dager
så vi kan få visdom i hjertet!

Vend tilbake, Herre! Hvor lenge?
Ha medynk med dine tjenere!

Mett oss med din godhet om morgenen
så vi kan juble og glede oss alle våre dager.

Gled oss like lenge som du har kuet oss,
like mange år som vi har lidd vondt.

La din gjerning bli synlig for dine tjenere,
din herlighet for deres barn!

Måtte Herren vår Gud være vennlig mot oss!
La våre henders verk lykkes for oss,
ja, våre henders verk, la det lykkes!

Slik lyder Herrens ord.

Vår levetid er sytti år,
åtti når det er styrke til det,

sier Moses.

Det vil si, salmen er tilskrevet Moses, men det er nok neppe han som har skrevet teksten slik den er overlevert til oss. Men gammel er den, den er nok rundt to tusen fem hundre år gammel, denne teksten. Og selv om mange lever lenger enn sytti-åtti år, så er det jo ikke noe dumt estimat av et menneskeliv, dette. Om vi går rundt og leser datoer på gravsteinene her på kirkegården i Hådalen, vil vi nok finne at en god del faller sånn omtrent innenfor nettopp den alderen vi her snakker om, altså en 70-80 år.

Fortsett å lese «Om å markere 90 år»

Om budene

Denne prekenen holdt jeg på setergudstjenesten på Ljøsnåvollen søndag 8. august 2021, 11. søndag i treenighetstiden. I år var GT-teksten satt opp som prekentekst.

Det står skrevet i Andre Mosebok:

Gud talte alle disse ordene:
Jeg er Herren din Gud, som førte deg ut av Egypt, ut av slavehuset.
Du skal ikke ha andre guder enn meg.
Du skal ikke lage deg gudebilder, ingen etterligning av noe som er oppe i himmelen eller nede på jorden eller i vannet under jorden. Du skal ikke tilbe dem og ikke la deg lokke til å dyrke dem! For jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud som straffer barn i tredje og fjerde ledd for fedrenes synd når de hater meg, men viser trofast kjærlighet i tusen slektsledd mot dem som elsker meg og holder mine bud.
Du skal ikke misbruke Herren din Guds navn, for Herren frikjenner ikke den som misbruker hans navn.
Husk sabbatsdagen og hold den hellig. Seks dager skal du arbeide og gjøre all din gjerning, men den sjuende dagen er sabbat for Herren din Gud. Da skal du ikke gjøre noe arbeid, verken du eller din sønn eller din datter, verken slaven eller slavekvinnen din, verken buskapen din eller innflytteren som bor i byene dine. For på seks dager laget Herren himmelen og jorden, havet og alt som er i dem; men den sjuende dagen hvilte han. Derfor velsignet Herren sabbatsdagen og helliget den.
Du skal hedre din far og din mor, så du kan leve lenge i det landet Herren din Gud gir deg.
Du skal ikke slå i hjel.
Du skal ikke bryte ekteskapet.
Du skal ikke stjele.
Du skal ikke vitne falskt mot din neste.
Du skal ikke begjære din nestes hus. Du skal ikke begjære din nestes kone, slaven eller slavekvinnen hans, oksen eller eselet hans eller noe annet som hører din neste til.

(2. Mosebok 20:1-17)

Slik lyder Herrens ord.

I dag er det altså de ti bud som er søndagsteksten. Da er det ikke til å unngå at prekenen over teksten må få et visst undervisende preg, noe kateketisk over seg.

For de ti bud har alltid stått sentralt i undervisningen, i katekesen, om hva kristen tro er og handler om. Slik har det vært både i skolens kristendomsundervisning og i kirkas egen katekese. I mange kirkerom (og andre slags rom) henger det tavler med teksten til de ti budene. Og de som på noe tidspunkt har vært borti Martin Luthers lille katekisme, altså hans oversikt over katekesen, «barnelærdommen», kjernetekstene i kristen tro, vil huske at han har bygd denne opp rundt tre tekster: Fadervår, trosbekjennelsen og de ti bud, i tillegg til de to sakramentene dåpen og nattverden.

Og samtidig – siden vi nå er inne på Luther – så har kristen tro alltid vært tydelig på at de ti bud ikke er å forstå som en punktliste for praktisk fromhet. Det er ikke slik at kristen tro handler om å holde disse ti budene til punkt og prikke, punktum. I Mosebøkene leser vi at disse ti budordene var skrevet på steintavler som Moses hadde med seg ned fra Sinai-fjellet, etter at han hadde møtt Gud Herren der. Men kristen tradisjon har ikke vært like fokusert på dette med at disse ordene var skrevet i stein. Den kristne kirke har i grunnen vært mer opptatt av den loven som står skrevet i menneskenes hjerter.

Fortsett å lese «Om budene»

Om Olav, Karl og Kalle

Søndag 1. august 2021 feiret Glåmos menighet gudstjeneste på St. Olavs-rya. Ettersom dette var den søndagen som falt nærmest Olsok (29. juli), leste vi evangelieteksten for Olavsdagen og feiret gudstjenesten med motiver hentet fra St. Olavs liv. Her er prekenen jeg holdt ved steinalteret på Rya denne søndagen.

Jesus sa til alle: «Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal berge det. Hva gagner det et menneske om det vinner hele verden, men mister seg selv og går til grunne? For den som skammer seg over meg og mine ord, ham skal også Menneskesønnen skamme seg over når han kommer i sin og sin Fars og de hellige englers herlighet.»

(Luk 9:23-26)

Jeg bærer med meg to ting når jeg kommer gående inn på St.Olavs-rya i dag. Begge tingene handler om ting som har skjedd den siste uka. Det første er at det var Olsok på torsdag, Olavsdagen, minnedagen for slaget på Stiklestad i år 1030. Nå er det snart tusen år siden slaget. Ved Olsok er det alltid mange slags samtaler i kirka og i samfunnet om Olav den Hellige, om olavsarven og om hva vi skal tenke om denne krigerkongen som kastet fra seg sverdet, bekjente troen gjennom å bli svak, og som gjennom det ble Norges evige konge. Dette bærer jeg altså med meg hit i dag.

Det andre jeg bærer med meg, er opplevelsene fra musikkspelet Elden som hadde sin premiere på Røros onsdag i uka som var. Jeg har sett stykket mange år tidligere også. Men i år står jeg enda mer midt oppi det hele selv. For jeg har plutselig fått en liten rolle i ensemblet, som den karolinske feltpresten Nils Idman, som går rundt blant soldatene og ber for dem og med dem og som velsigner dem og som motiverer dem til kamp for sin konge, Karl XII, og sitt fedreland, og som går med dem inn i Norge, mot Trondheim og Røros.

Så i år har jeg følge av to krigerkonger hit inn til St.Olavs-rya, om jeg kan si det slik, både Olav Haraldsson og Karl XII. Og hver på sin måte bidrar de til å sette dagen og stedet i et eget lys.

De har jo noe til felles, disse to kongene. Begge to var ambisiøse. Begge to var hærførere. Begge to anla noen store militærkampanjer i Trøndelag. Og begge to mislyktes i sine hærtog. Olav falt på Stiklestad. Karl XII falt ved Fredrikshald (Halden), skutt av en skarpskytter hvis identitet forblir ukjent til denne dag. Kanskje var det en norsk soldat som traff blink fra avstand. Kanskje ble kongen skutt av en av sine egne. Ingen vet. Men den dagen kongen falt, var i hvert fall felttoget over. Det gjaldt både karolinerne i 1718 og Olavshæren i 1030.

Den senere historien ble imidlertid annerledes. Karl XII’s død betydde det Svenske storrikets sammenbrudd. Det absolutte monarkiets tid var over, og de neste vel femti årene fulgte en periode med parlamentarisme – et ganske unikt og tidlig eksempel på slikt styre, faktisk – under den såkalte Frihetstiden, fram til kong Gustav III tok kontroll over makten igjen gjennom et statskupp i 1772. Krigerkongens Karl XII’s ettermæle er blandet, om en kan si det slik; idealene hans kan vel ikke akkurat sies å ha hatt en ubetinget høy status i Sverige, og dødsdagen hans (30. november, ifølge svensk kalender) ble i mange år markert som minnedag først og fremst av nasjonalistiske grupper, for ikke å si nynazister og andre hvit-makt-grupper. Hva kongen selv ville tenkt om dette er jo ikke så godt å si.

Olavs død, på den annen side, førte i stedet til en form for samling av Norge om nye idealer, og da altså Olavs egne idealer. Kristenretten vant landet, om en kan si det slik. Denne lovsamlingen, som Olav hadde innført på Mostratinget i 1024, vant nå aksept og slo igjennom i alle lag av samfunnet. Treller fikk nye rettigheter, slik at stormenn og treller fra nå av skulle behandles likt etter loven. Det ble forbud mot kvinnerov og voldtekt, slaveri og utsetting av uønskede barn, syke og svake. Flerkoneri ble også forbudt. Kanskje var det ikke så rart at Olav møtte motstand blant de mektige i landet på disse endringene, og at konflikt rundt hans egen person var uunngåelig. Han måtte rømme landet, kom tilbake og falt så på Stiklestad. Men da han døde, vokste retten fram. For den fortellingen som ble fortalt etterpå, var den om en konge som kastet fra seg sverdet og overgav seg til sin skjebne uten vold og uten motstand. Slik hadde kongen selv til slutt vist at han var villig til å gi sitt liv og stille seg solidarisk med de svakestes sak. Og det var jo nettopp de svakestes sak Kristenretten handlet om.

Kirkas rolle midt i dette har vært ambivalent. Nils Idman, som jeg gir kropp og stemme til i Elden i år, var nok dypt overbevist om at Karl XII var konge av Guds nåde, og at hans handlinger var uttrykk for Guds vilje. Hva slags troskrise dette førte til da så mange av hans medsoldater frøs i hjel, det forblir nok for alltid en sak mellom ham og Vårherre. Men vi har bevart en del av det han sa og gjorde og erfarte, for Idman overlevde dødsmarsjen og ble et viktig øyenvitne til det som hadde skjedd, som prekte og skrev om det i ettertid. Uten ham, ingen Elden, kunne vi nesten til og med sagt.

Kristenretten som Olav sto for, var i aller høyeste grad et kirkelig anliggende. Når Olav fikk sin grav ved Nidelva, vokste etter hvert også Nidarosdomen og olavskulten fram. Noen av oss liker å bruke bildet av Nidarosdomen som Norges tuntre. Det viktigste bygget vi har i dette landet, er ikke en festning eller et slott for adel og overklasse. Det er et kirkerom som har tiltrukket seg pilegrimer av alle slag, også syke og utstøtte, i hundrevis av år.

Så har jeg også følge av en enda skikkelse til hit til dagens gudstjeneste, nemlig Karl XII’s navnebror Kalle, eller Karl Johan Lundgren som han egentlig heter, en av hovedpersonene i Elden. Hans liv skal akkurat til å begynne, han forlover seg, bygger seg et hjem og skal – viser det seg etter hvert – bli far for første gang. Men han tvinges ut i krigstjeneste for konge og fedreland. Og som så mange andre, ender han altså opp med å miste sitt liv under dødsmarsjen tilbake til Sverige. Han taper både krigen og livet. Men vi kan kanskje si at han vinner folkets hjerte hvert eneste år, når fortellingen spilles ut på Spellplassen bak Slegghaugene. Og den flammen som tennes i hjertene til publikum der, handler om håp og om fred. Hvis det er en sak det er verdt å gi alt for, må det vel være det.

I dagens evangelietekst, som er teksten for Olsok, sier Jesus at den som vil berge sitt liv må være forberedt på å miste det. Det finnes noe som er større og viktigere enn å vinne verden, større enn makt og ære. Det aller viktigste er å gi tro og håp til mennesker, og å spre kjærlighet hvor man kan og når man kan. Olavsarven handler om det. Elden handler om det. Og dagens gudstjeneste skal også handle om det samme. Når vi ber og synger sammen og velsigner hverandre, da kan det skje. Det er i hvert fall lov å håpe.  

Om å be (om Guds godhet)

Preken i Glåmos kirke, søndag 9. mai 2021 (6. søndag i påsketiden).

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:

Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det lukkes opp for dere. For den som ber, han får, og den som leter, han finner, og den som banker på, skal det lukkes opp for.

Eller hvem av dere vil gi sønnen sin en stein når han ber om brød, eller gi ham en orm når han ber om en fisk? Når selv dere som er onde, vet å gi barna deres gode gaver, hvor mye mer skal ikke da deres Far i himmelen gi gode gaver til dem som ber ham!

Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem. For dette er loven og profetene.

(Matt 7:7-12)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

Be, så skal dere få! sier Jesus. Nettopp bønn, det å be, går igjen i to av de tre tekstene vi har lest i dag, sammen med tanken om Guds godhet mot den som ber. Og Guds godhet finner vi igjen overalt.

Den første teksten vi leste, fra Daniels bok (Dan 9:17-19), var et utdrag av en bønn som profeten Daniel ba mens han var i eksil i Babylon. Motivasjonen for bønnen var tempelet i Jerusalem, som på den tiden lå i ruiner etter at babylonerkongen Nebukadnesar hadde svidd byen og helligdommen av. Daniel ba om at Gud måtte gripe inn og gi folket mulighet til å bygge opp byen og helligdommen igjen. «For ditt navn er nevnt over byen din og folket ditt!», ber Daniel.

Så fulgte en tekst fra 3. Johannesbrev (v. 11) med en oppfordring om å gjøre det gode, ettersom Gud er god. Og så til slutt leste vi altså fra Matteusevangeliet, fra Bergprekenen, der Jesus sier vi skal be, så skal vi få, at vi skal lete, så skal vi finne, og at vi skal banke på, så skal det lukkes opp for oss. Så fortsetter han med å si at Gud er god – der er han altså enig med brevskriveren Johannes – og at vi skal la oss motivere av Guds godhet. Og til slutt sier han de ordene som vi også kjenner som «Den gyldne regel», om at alt det vi vil at andre skal gjøre mot oss, det skal også vi gjøre mot dem.

II

Hvis vi nå går tilbake til profeten Daniel først, så ber han altså for tempelet i Jerusalem. Denne bygningen var nasjonalhelligdom i det gamle jødiske riket. Tempelet var sentrum i den jødiske religionen, og det var også på mange måter det politiske sentrum i riket der det lå i hovedstaden Jerusalem.

Vi kan til og med gå så langt som å si at for menneskene som bodde og levde i og rundt Jerusalem den gangen, var tempelet et sted hvor himmelen berørte jorda. Tempelet var Guds eget hus, og den som gikk inn på tempelområdet gikk ut av tida, på sett og vis, og inn i et rom som var preget av evigheten. Der så en for seg at Gud hadde sin trone, og i tempelet var det Guds vilje som gjaldt. Guds hus, Guds rike og Guds gode vilje for menneskene gikk opp i en større enhet. Denne enheten kan vi gjerne kalle for Guds himmel.

Jeg tror dette kan være et godt utgangspunkt for å forsøke å si noe om hva bønn er for noe. For profeten Daniel ber altså om at denne virkeligheten må bli (nettopp) virkelig igjen. Og Jesus underviser disiplene sine om at de skal be, for at de igjennom bønnen skal bli koblet på Guds gode vilje for menneskene. Det er som Johannes skriver i brevet sitt: «Ta det gode til forbilde! Den som gjør det gode, er av Gud.»

Fortsett å lese «Om å be (om Guds godhet)»

Om sang, solidaritet og fellesskap

Her kan du lese manus til prekenen jeg holdt under Falkbergetmessen i Røros kirke 1. mai 2021. Gratulerer med dagen!


Det står skrevet i evangeliet etter Lukas:

Jesus sa også et ord til verten: «Når du skal ha gjester til middag eller kveldsmåltid, skal du ikke be venner eller søsken eller slektninger eller rike naboer. For de kommer til å be deg igjen, og dermed får du gjengjeld. Nei, når du skal holde selskap, så innby fattige og uføre, lamme og blinde. Da er du lykkelig, for de kan ikke gi deg noe igjen, men du skal få lønn for dette når de rettferdige står opp fra de døde.»

(Lukas 14:12-14)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

Vi har lest tre sterke og klare bibeltekster i dag, som alle handler om rettferdighet og likebehandling. Om vi skal bruke et noe mer politisk språk, kan vi si at det er bibeltekster om grenseløs solidaritet.

Profeten Amos (Amos 8:4-7) uttaler domsord over alle dem som utnytter andre ved handel, de som snyter og svindler til seg verdier og blakker den utsatte for penger. Jakob, Jesu bror, (Jakob 2:1-9) skriver om likebehandling blant menighetens medlemmer, om at den som tror på vår Herre Jesus Kristus ikke kan gjøre forskjell på folk, og om hvordan fristelsen til å gjøre mer stas på den rike enn på den fattige er en alvorlig synd. Og så, til slutt, hørte vi Jesu formaning om å leve raust og åpent, og fordele ut det du eier og disponerer slik at det også kommer de fattige og utstøtte til gode.

Og så konkluderer Jesus med at dette er lykken i livet. For selv om den som får sitte til bords hos deg ikke kan invitere deg tilbake, så er dere invitert til det samme festmåltidet hos Gud. «Da er du lykkelig! Du skal få lønn for dette når de rettferdige står opp fra de døde», sier han. Logikken synes å være at Gud er den som gir til alle det de ikke selv har opptjent eller fortjent. Gud behandler alle likt, og Gud vil samle alle hos seg, enten de er fattige eller rike, syke eller friske, utenfor eller innenfor, avmektige eller mektige i dette livet. Derfor er det også slik at det å kunne se den andre i øynene over bordet, det er en forsmak på himmelen.

Essensen av dette finnes også i det kjente diktet «En hustavle», skrevet av Arnulf Øverland:

Det er en lykke i livet
som ikke vendes til lede:
Det at du gleder en annen
det er den eneste glede

Det er en sorg i verden
som ingen tårer kan lette:
Det at det var for sent
da du skjønte dette

Ingen kan resten av tiden
stå ved en grav og klage
Døgnet har mange timer
året har mange dage

II

Den visjonen som tegnes av virkeligheten igjennom disse tekstene, hva skal vi si om den? Kjenner vi den igjen? I glimt gjør vi nok det. Det hender vi kjenner på lykke, vi også, kjenner oss salige nærmest.  Og vi forsøker da virkelig å bygge nettopp et slikt samfunn som det vi snakker om her, et samfunn bygd på frihet, likhet og brorskap, et samfunn preget av solidaritet og likebehandling.

Fortsett å lese «Om sang, solidaritet og fellesskap»

Om gjeterens stemme

Preken under høymessen i Bergstadens Ziir 3. søndag i påsketiden (18. april) 2021.

Det står skrevet i evangeliet etter Johannes:

«Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som ikke går inn til saueflokken gjennom porten, men klatrer over et annet sted, han er en tyv og en røver. Men den som kommer inn gjennom porten, er gjeter for sauene. Portvokteren åpner for ham, og sauene hører stemmen hans. Han kaller sine egne sauer ved navn og fører dem ut. Og når han har fått ut alle sine, går han foran dem, og sauene følger ham, for de kjenner stemmen hans. Men en fremmed følger de ikke. De flykter fra ham fordi de ikke kjenner den fremmedes stemme.» Denne lignelsen fortalte Jesus, men de skjønte ikke hva han mente.

Da sa Jesus: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Jeg er porten inn til sauene. Alle de som er kommet før meg, er tyver og røvere, men sauene har ikke hørt på dem. Jeg er porten. Den som går inn gjennom meg, skal bli frelst og fritt gå inn og ut og finne beite. Tyven kommer bare for å stjele, drepe og ødelegge. Jeg er kommet for at dere skal ha liv og overflod.

(Johannes 10:1-10)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

I dag handler bibeltekstene om gjeting og sauehold. Og jeg må bare innrømme det: Dette er en virkelighet jeg ikke kan eller vet så mye om. Jeg har ikke akkurat vokst opp på gård, og det antallet timer jeg har tilbrakt i fjøs opp igjennom kan telles på to hender, tror jeg.

Men bibeltekstene treffer ikke langt unna mitt eget liv likevel. Jeg kommer stadig i kontakt med denne virkeligheten, i hvert fall indirekte. Jeg holder for eksempel med jevne mellomrom minnetaler i gravferder som åpner omtrent sånn som dette:

Hun var født i Hittedal i 1925. Hun lærte tidlig å ta tak i arbeidet på gården. Da hun var seks år gammel, begynte hun å gjete dyra om somrene. Hun fortalte senere om hvor redd hun kunne føle seg den gangen, selv om dyrene stort sett visste hvor de skulle gå og ikke skulle gå. Hun var jo så liten at hun ikke engang klarte å se over de største einerkjerrene. Hva om det kom rovdyr? Hva om et dyr satte seg fast et sted?

Men slik var det den gangen: Det vi i dag ville kalt barnearbeid var helt selvsagt, og samspillet mellom dyr og mennesker var en naturlig del av en sunn oppvekst. Og det gikk jo bra.

Denne lille fortellingen er fiktiv. Men den ligger nær opp til virkeligheten. Gjeterinstitusjonen er ikke langt unna vår egen virkelighet, selv om det ikke lenger er vanlig å følge dyra rundt mens de beiter slik man gjorde før i tida.

I disse dager bor mange sauebønder mer eller mindre døgnet rundt i fjøset og tar imot lam der; de er i livets tjeneste dag og natt. Og i disse dager er reinen på vandring mot kalvingslandet. Snart skal reindriftssamene igjen samle dyrene i innhegningene hvor eierne skiller flokkene fra hverandre. Avstanden mellom evangelieteksten og vår egen verden er kanskje ikke stor likevel.

Fortsett å lese «Om gjeterens stemme»