Om det elskede barnet (og elefanten i rommet)

Lørdag 28. mai 2022 feiret vi konfirmasjon i Røros kirke. Der holdt jeg følgende preken.

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:

Da fariseerne hørte at Jesus hadde stoppet munnen på saddukeerne, kom de sammen. Og en av dem, en lovkyndig, spurte for å sette ham på prøve: «Mester, hvilket bud er det største i loven?» Jesus svarte: «‘ Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand.’ Dette er det største og første budet. Men det andre er like stort: ‘ Du skal elske din neste som deg selv.’ På disse to budene hviler hele loven og profetene.»

(Matt 22:34-40)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

Kjære konfirmanter, foreldre, faddere, familie, venner. Kjære alle sammen.

Jeg vil fortelle en fortelling for dere nå. Jeg husker ikke lenger når jeg første gang fikk høre denne fortellingen, men det skal visst være Buddha som fortalte den aller først. Så har den vandret gjennom historien og fra land til land og fra menneske til menneske, og i dag gir jeg den videre til dere.

Det var en gang en rik mann som bodde i et stort palass. Han hadde en sønn, som grublet og undret seg over mye. En dag kom sønnen til sin far og spurte: Far, hva er egentlig virkelighet?

Faren tok med seg sønnen inn i den største salen i palasset. Så ropte han på tjenerne sine, og ba dem hente fem blinde tiggere som satt utenfor porten til palasset. De fem ble ført inn. Så ledet tjenerne inn en stor elefant, og plasserte denne midt på gulvet.

De fem blinde tiggerne fikk beskjed om at de skulle gå bort til elefanten og beskrive den for den rike mannens sønn. Den første tiggeren gikk bortover mens han følte seg for med hendene, og han traff den store flate sida på elefanten. Så sa han: «En elefant er en mur, en høy og varm mur, lik den muren jeg sitter inntil hver dag!»

Den neste blinde tiggeren følte seg fram med hendene, og fant ett av beina til elefanten. Han sa: «En elefant er en trestamme, en tykk og solid trestamme, så sterk at den kunne holdt hele himmelen oppe!»

Den tredje blinde tiggeren gikk fram foran elefanten, og fingrene hans fant støttanna til elefanten. Så sa han: «En elefant er et spisst spyd, et sterkt våpen i handa til en mektig kriger!»

Den fjerde blinde tiggeren gikk rundt elefanten, om kom opp imot den bakfra. Der fikk han tak i halen til elefanten, og utbrøt: «En elefant er en ringeklokke som henger ned fra taket. Skal tro hvem jeg varsler dersom jeg trekker i den?»

I mellomtida hadde den femte blinde tiggeren gått fram og stilt seg foran elefanten. Da nøs det store dyret, og den femte blinde tiggeren smilte og sa: «En elefant er en varm sommervind!»

Så snudde faren seg til sønnen og sa: Forstår du nå, min sønn? Virkeligheten er en elefant, og vi er alle blinde tiggere.

II

Hva er virkelighet? Og hvordan skal jeg forholde meg til virkeligheten? Hvordan skal jeg leve livet? Dette er noen av de aller største spørsmålene vi kan stille oss. Og i konfirmasjonstida har vi gjort nettopp det: Vi har stilt spørsmål. Sånne spørsmål, og andre.

Det gis mange ulike svar på sånne spørsmål som dette. Som den fortellingen jeg akkurat fortalte antyder – og jeg tror det er slik det er – så er det nok slik at flere ulike religiøse og filosofiske tradisjoner kan levere gode forslag til svar. Ulike svar kan utfylle hverandre, og ett enkelt svar kan aldri helt gripe virkeligheten slik den er bortenfor alt og alle. Eller, som vi sier i kirka: Gud er alltid større.

Vi som har undervist dere igjennom denne konfirmasjonstida, vi har først og fremst delt av kristen tradisjon for dere. Det har vi gjort både fordi vi tenker at den leverer noen gode svar, og fordi vi vil at dere skal kjenne til nettopp tradisjonen. Og så vil vi jo at nettopp dere skal bidra til å utvikle den. Dere er døpt, dere er en del av kirka. Det betyr ikke at ikke andre ting også kunne vært sagt, men vi har i det minste forsøkt å si noe vi tror er sant og viktig, verdig og rett.

Så la meg oppsummere konfirmasjonstida med å peke på noen av de svarene vi har prøvd å gi dere.

Fortsett å lese «Om det elskede barnet (og elefanten i rommet)»

Om å preke på 17. mai 2022

Preken i Brekken kirke på Grunnlovsdagen 2022:

Det står skrevet i evangeliet etter Lukas:

På reisen til Jerusalem dro Jesus gjennom grenselandet mellom Samaria og Galilea. Da han var på vei inn i en landsby, kom ti spedalske menn imot ham. De ble stående langt unna og ropte: «Jesus, mester, ha barmhjertighet med oss!» Han så dem og sa: «Gå og vis dere for prestene!» Og mens de var på vei dit, ble de rene. Men én av dem kom tilbake da han merket at han var blitt frisk. Han lovpriste Gud med høy røst, kastet seg ned for Jesu føtter med ansiktet mot jorden og takket ham. Denne mannen var en samaritan. Jesus sa: «Ble ikke alle ti rene? Hvor er da de ni? Var det ingen andre enn denne fremmede som vendte tilbake for å gi Gud æren?» Og han sa til ham: «Reis deg og gå! Din tro har frelst deg.»

(Luk 17:11-19)

Slik lyder det hellige evangelium.

Mai er en fin måned! I mai kommer røddagene og festdagene på rad og rekke, sola begynner virkelig å ta tak, og det begynner til og med å grønnes på trær og plener innimellom snøskurene. Allerede månedens første dag, altså Første mai, er en viktig merkedag, og så følger frigjøringsdagen 8. mai, nasjonaldagen 17. mai, og så Kristi himmelfartsdag (som gjerne pleier å falle på en dato i mai) med påfølgende langhelg og hvilepuls. Noen av oss markerer også 4. mai, eller May 4th som vi gjerne også sier, som Star Wars Day, komplett med ordspill-hilsener av type «May the Fourth be with you». Så har vi siste lørdag i mai, som er dagen for Champions League-finalen. Og da har vi ikke begynt å snakke om hvor fint det er å ha bursdag i mai.

Jeg vet ikke hva dere tenker, men jeg synes mai er enda mer kjærkommen i år enn på lenge. Etter to år med nedstenging, sosial distansering og avlyste feiringer, kjentes det så godt å kunne stå sammen med andre og synge nasjonalsangen og rope hurra igjen. Jeg tok meg i å tenke det i dag: Vi er heldige.

Men kanskje dekker ikke begrepet «heldig» helt hvorfor vi har det som vi har det. Ja, vi har kommet oss igjennom to år med pandemi. Men det har jo ikke gått av seg selv. Det har kostet mye, både disiplin og forsakelser og kroner og øre. Når vi nå kan fylle gatene med fest og glede igjen, kan vi samtidig sende noen tanker til folk i Shanghai i Kina, som har måtte holde seg innendørs i sine egne boliger i ukesvis denne våren. Vi er ikke dér lenger, fordi vi hadde gode ledere som la en god strategi for oss, fordi vi sammen gjorde det som trengtes for at planen skulle holde og – ikke minst – fordi tilliten i samfunnet var høy nok og vaksinasjonsgraden ble tilstrekkelig. Det var ikke kun flaks

Fortsett å lese «Om å preke på 17. mai 2022»

Om evangeliet etter Bør Børson jr

Søndag 1. mai 2022 feiret Røros menighet Falkbergetmesse i Røros kirke i anledning Arbeidernes dag.

Under gudstjenesten prekte jeg i dialog med Johan Falkberget. I år valgte jeg å knytte noen tanker til BørBørson jr. Prekenmanuset kan du lese her.

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:

Jesus kalte de tolv disiplene til seg og sa: «Dere vet at folkenes fyrster undertrykker dem, og stormennene deres styrer med hard hånd. Men slik skal det ikke være blant dere. Den som vil bli stor blant dere, skal være tjeneren deres, og den som vil være først blant dere, skal være slaven deres. Slik er heller ikke Menneskesønnen kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange.»

(Matt 20:25-28)

Slik lyder det hellige evangelium.

Da jeg studerte teologi, ble jeg kjent med et sitat av teologen og prekenlæreren Carl Fredrik Wisløff. Han omtalte en del presters prekener slik at «De tar utgangspunkt i dagens bibeltekst for siden aldri å vende tilbake til den.» Vel, i dag har jeg tenkt å forlate evangelieteksten for en tid, men jeg lover siden å vende tilbake til den.

Men først vil jeg legge veien om Storstuggu. For onsdag for halvannen uke siden, den 20. april, var jeg så heldig at jeg fikk være i Falkbergetsalen da Turnéteateret i Trøndelag spilte sin forestilling Bør Børson jr. Hvilken festkveld det var! Jeg lo i to og en halv time, jeg tørka tårer av mange slag, og jeg kunne konstatere at det var på grensen til allsang i den delen amfiet der jeg satt.

Komedien om Bør Børson jr. handler – og dette vil jeg jo tro de fleste av dere allerede vet minst like godt som meg – om Bør Børson som forsøker å komme seg opp og fram i livet gjennom å åpne landhandleri i hjembygda Olderdalen. Bør er i utgangspunktet ingen storkar. Olderstad er en liten gård sammenlignet med for eksempel storgården Torsøy like ved, Men Bør vil ikke la verken arv eller miljø være det bestemmende. Han er ingen revolusjonær, det er ikke det, han er vel mer – hva skal vi si – kapitalist etter innfallsmetoden, og han snubler seg igjennom handelsmann-tilværelsen gjennom en form for naiv spontanitet som bringer ham opp i den ene situasjonen mer fortvilet og absurd enn den forrige. Men hver eneste gang reiser han seg altså, helt til han når både rikdom og berømmelse. Om han vinner hjembygdas respekt er en litt annen sak.  

Han blir også arbeidsgiver etter hvert, han Bør. Han skaper arbeidsplasser, og mot slutten av historien etablerer han nye bankfilialer. Hvor god han er på arbeidsmiljølov, tariffavtaler og personalbehandling er nå en sak for seg, men ingen skal i hvert fall være i tvil om at han slett ikke bare er drevet av kjærlighet til penger. Han er også drevet av kjærlighet til bygda si – en kjærlighet som riktignok bare delvis blir gjengjeldt – og ikke minst av kjærligheten til Josefine Torsøien, en kjærlighet som heldigvis er helt gjensidig.

Josefine synger det så treffende på et punkt i musikalversjonen:

Å æ kjinne ein kar – som vil opp og vil fram,
som itj vente til væla kjem roilland’s te ham.
Ein som itj sit og håpe på stønad og trygd,
men som prøv å få liv i ei sidrompa bygd!

Det ligger et element av klassereise i dette også, naturligvis. Bør vil skape noe, bygge noe. Og han drar flere med seg i dette, på sitt vis.

Det er et ganske tidlig verk i Falkbergets forfatterskap vi snakker om nå. Boka kom i 1920, og fortellingen ble dramatisert i 1929, før den ble filmatisert i 1938 og så – endelig – fant form som musikal på scenen i 1972, for 50 år siden. Falkberget selv vokste etter hvert inn i en posisjon som avklart kristensosialist, og var radikal sosialist allerede i 1920. Hva mente han så at vi skulle lære av Bør Børson jr? Det er ikke så godt å si. Kan hende ville han bare få oss til å le. (Og det klarer han altså fortsatt, selv hundre år etter at boka kom ut!) Politisk låner Bør trekk både fra partiene Venstre og Høyre, han er handelsmann, småbedriftseier og kapitalist, men han er også opptatt av rettferdighet, og av kollektivet rundt seg, bygda og flokken sin. Så jeg tar sjansen på å løfte ham enda litt høyere opp på denne Arbeidernes dag i 2022, under denne Falkbergetmessen i Røros kirke.

Fortsett å lese «Om evangeliet etter Bør Børson jr»

Om den åttende dagen

Påskelyset er tent i Røros kirke. Påskenattsmessen begynte klokka 23:00 lørdag 16. april 2022. For første gang på tre år kunne vi invitere til den nattlige feiringen av mysteriet. Prekenen jeg holdt kan du nå lese her.

Det står skrevet i evangeliet etter Markus.

Da sabbaten var over, kjøpte Maria Magdalena og Maria, Jakobs mor, og Salome velluktende oljer for å gå og salve ham. Tidlig om morgenen den første dagen i uken kom de til graven da solen gikk opp. De sa til hverandre: «Hvem skal vi få til å rulle bort steinen fra inngangen til graven?» Men da de så opp, fikk de se at steinen var rullet fra. Den var meget stor. Da de kom inn i graven, så de en ung mann sitte på høyre side, kledd i en hvit, lang kjortel, og de ble forferdet. Men han sa til dem: «Vær ikke forferdet! Dere leter etter Jesus fra Nasaret, den korsfestede. Han er stått opp, han er ikke her. Se, der er stedet hvor de la ham! Men gå og si til disiplene hans og til Peter: ‘Han går i forveien for dere til Galilea. Der skal dere få se ham, slik som han sa dere.’» Da gikk de ut og flyktet bort fra graven, skjelvende og ute av seg. De sa ikke et ord til noen, for de var redde.

(Mark 16:1-8)

Slik lyder det hellige evangelium.

+

Vi skal begynne prekenen denne påskenatt med å se oss om i Røros kirke. Langs veggene hviler fortsatt skyggene og mørket, men vi kan likevel se og ane hva slags rom det er i befinner oss i. Og vi kan konstatere at rommet har form som en langstrakt åttekant. Om vi trekker en linje tvers over her framme, ved alterringen, og regner koret som et tilbygg til rommet, så er Røros kirke åttekantet i grunnform.

Åttekanten finner vi igjen andre steder i rommet også. Basen til døpefonten er åttekantet. Det samme gjelder sokkelen til påskelyset.

For litt siden hørte vi Elise lese for oss fra Første Mosebok. Vi hørte om skapelsen. Vi hørte om den første dagen. Skapelsesmyten er formet som en refleksjon over hvordan Gud fyller tida med sin skaperkraft. Derfor er det nettopp dagene som er omdreiningspunktet. Om vi leser hele myteteksten, hører vi om hvordan Gud fyller den ene dagen etter den andre med orden i kaos og lar liv og godhet vokse fram. Dagene fylles av mening. Og til slutt, etter seks dagers altomfattende kreativitet, hviler Gud på den sjuende dagen. Og siden dette altså er en gammel jødisk tekst, vet vi at denne dagen, hviledagen, er sabbaten, lørdagen. Altså døgnet vi befinner oss i nå.

De siste dagene har også andre tekster fått lyde her i dette rommet. Vi har hørt om Jesus fra Nasaret, Marias sønn, en jøde av fødsel og religion og kultur. Han reiser til Jerusalem, og der gjennomgår han en intens uke hvor han fyller alle dagene med innhold. Så kommer altså fredagen, den sjette dagen. Og den dagen dør han. Han dør urettferdig, utsatt for et justismord, etter en farse av en rettssak, og etter å ha tålt tortur og mishandling. Han dør på grunn av de andres urettferdighet.

Så kommer altså lørdagen. Sabbaten. Og hva skjer da? Jo, da hviler Jesus i graven. Han har gjort det han skulle, og han har gjort det for verden, som han selv sier, for kosmos, for altet. Nå kan vi si om ham det samme som vi hørte lest om Gud selv:

Så var himmelen og jorden fullført, med hele sin hær. Den sjuende dagen fullførte Gud det arbeidet han hadde gjort, og den sjuende dagen hvilte han fra hele det arbeidet han hadde gjort.

Og nå er altså søndagen i ferd med å bryte fram, den første dagen etter jødisk måte å regne uka på. Men hva skjer? Det skjer noe helt nytt, noe som aldri har skjedd før! Døden slår sprekker. Livet bryter fram på nytt der hvor kaos og mørke har hatt overmakten.

Derfor, sier kirka, derfor er ikke dette bare den første dagen i uken. Det er den åttende dagen, nyskapelsens dag. Og derfor har kirkerom helt fra den første kristne tid blitt bygd med åttekanten som base, og derfor har baptisterier og dåpsbasseng vært åttekantede. Røros kirke vitner slik om oppstandelsen, om nyskapelsen, bare ved å stå her, bare gjennom å være til.

Dersom dette som nå skjer er nyskapelsens dag, dersom alt nå begynner på nytt, så å si, en slags reboot om du vil, da kan vi nå gå tilbake og se på det vi har sagt de siste dagene på nytt.

Fortsett å lese «Om den åttende dagen»

Om Jesu død

Langfredag 2022 (15. april) holdt jeg følgende tekstmeditasjon på Fjellkirka (kl. 13) og i Røros kirke (kl. 18) etter lesningen av pasjonsberetningen hos Johannes (Joh 18-19).

+

De siste ukene før påske har jeg vært så heldig å få være nært på tiende trinn på Røros skole mens de har satt opp Elden som musikkprosjekt. Jeg er pappa til ei av jentene på trinnet, og jeg fikk gjøre pappadugnad i bandet som pianist. Det var fint.

Musikkteateret Elden spilles (som kjent) hver sommer på Røros. Tiende trinn gjorde en sceneversjon av stykket i Storstuggu, noe nedskalert sammenlignet med sommerforestillingen som spilles på Slegghaugene, men på mange måter effektfull likevel. Elden handler (som mange vil vite) om karolinerfelttoget i Trøndelag i 1718-1719, da tre tusen svenske soldater frøs i hjel under tilbaketrekningen over tydalsfjellet. Forestillingen munner ut i et spørsmål, formulert av tekstforfatterne og komponistene Arnfinn Strømmevold og Bertil Reithaug:

I detta krig,
i alla krig,
för vem ger dom sina liv?

Da tiende trinn ved Røros skole sang disse ordene, vaiet det ukrainske flagget bakerst på scenen. De siste ukene har vi stilt slike spørsmål i møte med nettopp krigen i Ukraina: Alle disse menneskene som dør i krigen, hva dør de for? Hvem er det som korsfester dem til sin brutale skjebne? Hva slags vilje kan egentlig legge opp til noe slikt?

Jeg kan ikke finne noe annet svar på dette spørsmålet, om hvem eller hva de gir sitt liv for, enn at det ikke gir mening. Døden kjennes meningsløs. Det vil si, det er naturligvis en forskjell på at noen dør gammel og mett av dage, eller at noen dør for andres hånd. Det er det siste vi snakker om nå. Det var da også en slik død Jesus døde. 

Evangelisten Johannes inviterer riktignok til å snakke om nettopp mening i Jesu død. Johannes er den av evangelistene som tydeligst gjenforteller historien om Jesu død i lys av oppstandelsen. Jesus vet hva som skal skje i Johannes-fortellingen, han er så sikker på det videre forløpet at han nærmest virker uberørt i møte med truslene, lidelsen og døden. De andre tre evangelistene skildrer en reddere Jesus, en smertens mann. Johannes sin Jesus er seirende også mens han henger på korset. Og det strever jeg rett og slett med å forholde meg til. Jeg klarer i hvert fall ikke å identifisere meg med ham, eller å kjenne igjen livredde ukrainere i bomberom i en slik Jesus.

Men heller enn å se etter mening i det at Jesus dør, kan vi jo begynne med å konstatere dette: At han faktisk dør. Om vi spør hvorfor Jesus måtte dø, kan vi svare: Han dør, fordi alle mennesker må dø en gang. Vi kan videre si: Han gjør det sammen med oss, som menneskenes representant. I neste omgang kan vi konstatere at han dør, at han må dø, fordi han blir utsatt for en behandling som et menneske rett og slett ikke kan overleve. Han blir utsatt for et justismord, og for grusom tortur. Fiendene hans behandler ham grusomt, og han må bære grusomhetene deres.

Og det er hva vi kan si om det. Han dør, som menneske, for menneskenes grusomhet. Det finnes ingen rettferdighet i det. Men det finnes i det minste en identifikasjon, en felles skjebne: Slik vi alle en gang skal dø, må han også dø. 

Om vi skal se etter noen mening eller noen form for rettferdighet i dette, må vi lete ikke i dette at han dør, men i det som skjer før han dør. Og da skjer det et par ting som jeg vil peke på for dere i dag, langfredag 2022.

For det første skal vi merke oss dette, at Jesus ber for menneskene rundt seg helt til det aller, aller siste. I kapitlene i Johannesevangeliet som leder opp til lidelsesfortellingen leser vi om hvordan Jesus ber for disiplene sine den siste kvelden de er samlet. Og han fortsetter å be for dem, be for vennene sine, helt til det siste. Når han blir tatt til fange, sier han: «Leter dere etter meg, så la disse andre gå!»

Derfor, sier kirka, finnes det et håp selv i dødens mørke: Jesus, Guds Sønn, ber for oss.

Det andre vi skal merke oss, er dette, at Jesus bygger fellesskap helt til det siste. Mens han henger på korset, fører han sammen to av dem som står ved korset: Hans mor, Maria, og han som kalles «disippelen Jesus elsket», det er altså evangelisten Johannes selv.

Da Jesus så sin mor og ved siden av henne disippelen han elsket, sa han til sin mor: «Kvinne, dette er din sønn.» Deretter sa han til disippelen: «Dette er din mor.» Fra da av tok disippelen henne hjem til seg.

Derfor, sier kirka, finnes det et håp selv i dødens mørke: Vi er aldri alene. Jesus, Guds Sønn, bygger fellesskap selv inn i døden.

För hvem ger dom sina liv? Det finnes ikke noe fullgodt svar på det, verken på Elden-scenen, i Ukraina eller på Golgata. Det beste hadde vært om de hadde fått leve videre. Men om Jesus kan vi i det minste si: Han ber for oss, helt inn i døden. Og han knytter mennesker sammen i kjærlighet, helt inn i døden. Det skjer for andre. Det finnes et håp der et sted.

Og om det nå er sant, det han har sagt, at han er den han er, at han er Sønnen, at han viser oss Gud, da er det noe å dø på her for flere enn ham selv. Selv sier han at det skjer for kosmos, for verden. Han sier til og med at det er fullbrakt.

Vi, vi venter ennå på bekreftelsen – og på om det er en oppstandelse.

Om å bli tatt imot

Her kan du lese manus til prekenen jeg holdt under sportsgudstjeneste på Skottmikkelvollen i Hitterdal, palmesøndag 10. april 2022.

De står skrevet i evangeliet etter Johannes:

Seks dager før påske kom Jesus til Betania der Lasarus bodde, han som Jesus hadde vekket opp fra de døde. Der ble det holdt et festmåltid for ham. Marta vartet opp, og Lasarus var blant dem som lå til bords sammen med ham. Da kom Maria med et pund ekte, kostbar nardussalve, og med den salvet hun Jesu føtter og tørket dem med håret sitt. Hele huset ble fylt av duften. Da sa Judas Iskariot, en av disiplene, han som siden forrådte ham: «Hvorfor ble ikke denne salven solgt for tre hundre denarer og pengene gitt til de fattige?» Dette sa han ikke fordi han hadde omsorg for de fattige, men fordi han var en tyv. Det var han som hadde pengekassen, og han pleide å ta av det som ble lagt i den. Men Jesus sa: «La henne være! Hun har spart salven til den dagen jeg skal begraves. De fattige har dere alltid hos dere, men meg har dere ikke alltid.»

Det ble kjent i den store mengden av jøder at Jesus var i Betania. Nå kom de dit, ikke bare for hans skyld, men også for å se Lasarus, som han hadde vekket opp fra de døde. Da la overprestene planer om å drepe Lasarus også. For mange av jødene dro dit på grunn av ham og kom til tro på Jesus. Dagen etter fikk folkemengden som var kommet til festen, høre at Jesus var på vei inn i Jerusalem. Da tok de palmegreiner og gikk ut for å møte ham, og de ropte:

           Hosianna!
           Velsignet er han som kommer
           i Herrens navn,
           Israels konge!               

(Johannes 12:1-13)

Slik lyder det hellige evangelium.

Endelig kan vi samles for å feire påske igjen! De to siste årene har den tradisjonelle påskefeiringen i kirkene måtte avlyses grunnet nasjonale nedstengninger. For to år siden delte Arbeidets Rett en TV-gudstjeneste fra Røros kirke palmesøndag, og i fjor lagde vi Prestens påskenøtter som vi delte på kirkas Facebook-side, med litt folkeopplysning ispedd noen spørsmål angående høytiden. Vi kunne gå på ski og møtes noen få ute, men vi kunne ikke samles inne.

Men i dag kan vi det. Vi kan samles så mange vi vil, enten det skjer innendørs eller ute i snøfonna. Det kjennes på sett og vis som den endelige bekreftelsen på at vi har kommet oss igjennom pandemien når vi nå kan gå inn i påskehøytida i kirkelivet uten å tenke avstand eller føre lister over hvem som sitter hvor. (Etter to års pause kan vi gjenoppta tradisjonene. Det er jo nesten en liten påskeandakt i seg selv: To hvileskjær, og så en gjenreisning.) Så er riktignok ikke alt på plass igjen. Mange steder i verden bruker man palmegrener eller kors av palmeblader i prosesjon på denne dagen, til minne om den fortellingen vi leser på palmesøndag, om det som skjedde da Jesus kom til Jerusalem for å feire påske, og folk hyllet ham og heiet ham fram mens de svingte palmeblader og ropte hosianna. Vi får se, kanskje vi kan gjøre det neste år, det er kanskje greit med en gradvis opptrapping også. Skjønt: På Skottmikkelvollen har vi vel aldri gått i noen palmesøndagsprosesjon annet enn skituren opp hit, og det spørs om det har blitt viftet med så veldig mye mer enn skistaver.*

Uansett: Det er fint å kunne samles, fint å kunne slå opp dører og invitere inn og gi rom for forventning og glede og takknemlighet. Det er fint å kunne ta imot hverandre, og å bli tatt imot. Gudstjenesten på Skottmikkelvollen bygger på en lang tradisjon av gjestfrihet.

Dagen i dag, palmesøndag, handler om dette: Å bli tatt imot.

Fortsett å lese «Om å bli tatt imot»

Om Marias eksempel

Søndag 27. mars 2022 var Maria budskapsdag. To barn ble båret til dåp i Røros kirke under høymessen klokka 11. Kantor Stephen spilte Ukrainas nasjonalsang som preludium, og etter evangelielesningen holdt jeg denne prekenen:

Det står skrevet i evangeliet etter Lukas:

Noen dager senere dro Maria av sted og skyndte seg opp i fjellbygdene, til den byen i Juda hvor Sakarja bodde. Der gikk hun inn til Elisabet og hilste på henne. Da Elisabet hørte Marias hilsen, sparket barnet i magen hennes. Hun ble fylt av Den hellige ånd og ropte høyt: «Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten i ditt morsliv. Men hvordan kan det skje at min Herres mor kommer til meg? For da lyden av din hilsen nådde øret mitt, sparket barnet i magen min av fryd. Og salig er hun som trodde, for det som Herren har sagt henne, skal gå i oppfyllelse.»

(Luk 1:39-45)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

Det er altså Maria budskapsdag i dag. Det vil si, det var egentlig fredag som var selve merkedagen, fredag 25. mars. Da er det på dagen ni måneder igjen til jul, og vi minnes historien om den unge jenta Maria fra Nasaret som fikk besøk av en engel som fortalte henne at hun skulle få en sønn som hun skulle kalle Jesus. I mange kirkesamfunn er det datoen 25. mars som markeres, uavhengig av ukedag, mens i Den norske kirke samler vi gjerne slike markeringer på søndager, så vi feirer dagen i dag, på den søndagen som faller nærmest 25. mars. Så i dag er det en hvit festdag, midt i fastetiden før påske.

Påsken og Maria-dagen henger sammen tematisk også, ikke bare i nærhet i tid. I tidlig jødisk-kristen tradisjon hadde man en tanke om at livene til hellige personer hadde en form for symmetri, de var sirkelformede, om en vil si det slik, noe som betydde at en regna med at livene deres hadde begynt og sluttet på den samme datoen. Det var godt kjent når Jesus hadde dødd, det hadde skjedd i forbindelse med den jødiske påskefesten, som gjerne faller et sted mellom nå og første halvdel av april, akkurat slik vår påske gjør. Og det året da Jesus faktisk døde, skulle påsken ha falt rundt 25. mars; det var slik tradisjonen bevarte minnet om denne dramatiske hendelsen. Da måtte Jesu liv også ha begynt rundt denne datoen, noe som igjen, via enkel matematikk, tilsa at han ble født rundt 25. desember. Dette var med andre ord en av de tingene som spilte inn for plasseringen av Jesu fødselsfest. Det var ingen som hadde tilgang til noen fødselsattest for Jesus, det var det ikke, så plasseringen av jula er nok mest symbolsk å forstå. Men symbolikken er altså sterk og klar: Jula peker fram mot påsken, og påsken bestemmer plasseringen av Maria budskapsdag som igjen peker framover mot jula. Alt henger sammen med alt, som det heter.

Fortsett å lese «Om Marias eksempel»

Om (The) Gospel

Under Vinterfestspill i Bergstaden 2022 feiret Røros menighet og Røros Soul Children Soul Church (Gospelmesse) fra klokka 23:00 fredag 18. mars. Der hadde vi med oss et lag festspillmusikere (Steinar Krogstad, Kjetil Sandnes og Alf Hulbækmo) og gospelsanger, sangpedagog og mentor Darryl Tookes. Jeg var liturg, predikant og pianist og hver er hva jeg sa under prekenen:

Det står skrevet i evangeliet etter Markus, i kapittel en, vers en:

Her begynner evangeliet om Jesus Kristus, Guds Sønn.

Eller, som det heter på engelsk:

This is the beginning of the gospel, the good news,
of Jesus Christ, the Son of God.

This concludes the reading of the Gospel.

Slik lyder det hellige evangelium.

*

I kveld feirer vi gospelgudstjeneste. Da er det på sin plass å minne om hva ordet gospel betyr. Litt språkhistorie, rett og slett.

Ordet gospel er et gammelengelsk ord. Det er en oversettelse av det greske ordet evangelion; eller evangelium, som vi sier. Evangelion er satt sammen av forstavelsen ev- som betyr god, og angelos som betyr budbærer. Så er det en diminutivs-endelse på slutten – -ion – som gjør at evangelion, i sum, betyr «gode nyheter». Slike -on-endelser er typisk for gresk, mens latin foretrekker -um-endelser. Derfor ble ordet latinisert som evangelium, og også oversatt som bona annuntiatio. «God annonsering», nærmest, altså bekjentgjøring av godt budskap.

Da dette så i sin tid skulle oversettes til engelsk, oversatte man dette som god-spel, som rett og slett betyr «gode nyheter». Og så trakk man dette sammen, og resultatet ble ordet gospel. Gospel betyr altså det samme som evangelium, som igjen betyr gode nyheter. Sånn, det var dagens litte sekvens med språksjov fra Røros kirke.

Så er spørsmålet, da: Hva er dette evangeliet, dette «gospel» som kirka taler om og synger om og i det hele tatt er så opptatt av?

Fortsett å lese «Om (The) Gospel»

Om Salme 31 (på en søndag)

Under kveldsgudstjenesten i Hitterdal kapell søndag 3. mars 2022 la jeg tekstene for 2. søndag i fastetiden til side, leste Salme 31 og prekte over denne. Bakteppet var Russlands invasjon i Ukraina, en krig som også ble utgangspunkt for utformingen av forbønnen denne søndagen. Prekenen (og hele teksten fra Det gamle testamente) kan leses her:

Det står skrevet i Salmenes bok, Salme 31:

Herre, jeg søker tilflukt hos deg,
la meg aldri bli til skamme!
Fri meg ut i din rettferdighet!

Vend øret til meg,
skynd deg og redd meg!
Vær meg et vern, en klippe,
en borg til frelse.

Du er mitt berg og min borg,
for ditt navns skyld fører og leder du meg.

Fri meg fra garnet de har spent ut for meg!
For du er min tilflukt.

I dine hender overgir jeg min ånd,
du løser meg ut, Herre, du trofaste Gud.

Jeg hater dem som holder seg til vind og tomhet.
Selv stoler jeg på Herren.

Jeg vil juble av glede over din godhet,
for du har sett min nød,
du kjenner min trengsel.

Du ga meg ikke over i fiendens hånd,
men førte meg ut i åpent land.

Fortsett å lese «Om Salme 31 (på en søndag)»

Om han som viser oss hvem Gud er

Preken i Brekken kirke, søndag 16. januar 2022 (3. søndag i åpenbaringstiden).

Det står skrevet i evangeliet etter Johannes:

Johannes vitner om ham og roper ut: «Det var om ham jeg sa: Han som kommer etter meg, er kommet før meg, for han var til før meg.»
          
Av hans fylde har vi alle fått,
nåde over nåde.
          
For loven ble gitt ved Moses,
nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus.
          
Ingen har noen gang sett Gud,
men den enbårne, som er Gud,
og som er i Fars favn,
han har vist oss hvem han er.

(Johannes 1:15-18)

*

I dag tenker jeg å begynne prekenen, refleksjonen over dagens tekster, med noen fakta om Bibelen. Er det noen som vet hvor mange bøker Bibelen er delt inn i? Det riktige svaret er 66, i hvert fall i protestantisk tradisjon, 39 i det gamle testamente og 27 i det nye.

Hva med antall kapitler? Svaret er 1.189. Antall vers, da? Her er svaret 31.173. Og hva med antall ord? Det kommer jo litt an på språk og oversettelse, men svaret ligger et sted rundt a. 740.000.

Som vi forstår, er Bibelen er enorm og ganske kompleks skriftsamling. Enda mer komplekst blir det om vi tar for oss alle de ulike lesningene og fortolkningene som har sprunget ut av Bibelen. Det gamle testamente er en historie for seg selv, med en rik tolkningstradisjon innenfor jødedommen som allerede hadde vart en stund før Jesus ble født, og som har fortsatt på et eget spor i de to tusen årene som har gått siden. Bare det å skulle ha oversikt over det er et nærmest uoverkommelig prosjekt. Enda mer umulig blir det om vi ser på det mylderet av kristne tradisjoner, lesninger og tolkninger som har skjedd igjennom de to tusen årene med kirkehistorie. I møte med alt dette må jeg, som alle andre, bare bøye hodet og si: Her er det mye jeg aldri kommer til å forstå.

Og likevel leser jeg altså stadig denne boka med utbytte. Den er til glede og inspirasjon, til dels på overraskende måter, og så utfordrer den meg og frustrerer meg – tidvis – på måter som er utviklende.

Men altså: 31.173 vers. Blant alle disse versene, i hele denne rikdommen av tekst, er det ett vers som jeg har hatt som mitt favorittvers de siste tjue-tjuefem årene. Ett vers jeg har tatt sats i når jeg har skullet gjøre teologi, om jeg kan si det sånn, og som har vært bestemmende for måten jeg har lest og nærma meg Bibelen på. Og akkurat det verset er prekentekst i dag! Slutten på evangelielesningen, Johannesevangeliet kapittel 1, vers 18.

Jeg leser det for dere én gang til, og tar også med versene foran, hele lesningen, som sammenheng. Vi er altså i Johannes-prologen her, innledningen til Johannes-evangeliet, der evangelisten skriver om Jesus og proklamerer følgende:

Johannes vitner om ham og roper ut: «Det var om ham jeg sa: Han som kommer etter meg, er kommet før meg, for han var til før meg.»

Av hans fylde har vi alle fått,
nåde over nåde.

For loven ble gitt ved Moses,
nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus.

Og så kommer det altså, vers 18:

Ingen har noen gang sett Gud,
men den enbårne, som er Gud,
og som er i Fars favn,
han har vist oss hvem han er.

*

Dette ene verset sammenfatter hva kristen tro er for meg.

Gud er usynlig. Ubegripelig. Ufattbar. Overalt hvor mennesker har utviklet seg, dannet fellesskap og fortalt historier, har mennesker båret på forestillinger om guddommer eller om den ene guddommen. Men bildene våre av Gud varierer, rett og slett fordi Gud etter sitt vesen er usynlig og utilgjengelig for oss. Bildene våre blir alltid ufullstendige.

Men: I Jesus kom Gud nær. Gud fikk et ansikt. Gud talte ord. Gud levde ut kjærlighet. Gud døde, og Gud vant over døden.

Slik forkynner kirka. I to tusen år har kirkefellesskapet fortalt fortellingen om Jesus fra Nasaret, og sagt: Det var Gud. Det var Gud som gjorde det. Det var Gud som var hos oss. Han var Guds Ord, Guds budskap til oss mennesker. Vi vet hvem Gud er, og vi vet hva Gud vil si oss. Vi vet, fordi Jesus.  

Og sånn tenker altså jeg. Den fortellingen holder jeg fast på. For meg er det fortellingen om Jesus som er den første og fremste. Jeg leser alt annet i lys av dette. Jeg tenker, rett og slett, at dette er den viktigste fortellingen vi mennesker forteller, og at vi må fortsette å fortelle den. At vi må fortsette å dele det Jesus gav oss og var for oss. Det vil jeg forsøke å bidra til, på de måter jeg kan.

(Og der kunne jeg egentlig satt punktum i dag. Men jeg har lyst til å si litt til.)

*

For: Det at vi i kirka proklamerer Jesus som Herre og løfter fram fortellingen om Jesus som Den Ultimate Fortellingen, betyr ikke at ikke andre fortellinger også har noe å si til oss.

Jeg vokste (som mange av dere har hørt meg si før) opp i Japan. Der vokste jeg opp i et samfunn preget av shintoismen, Shintoisme er en naturreligion, nærmest en religiøs tolkning av den japanske geografien. Det er en religiøs tradisjon preget av naturmystikk, ærefrykt for landskapet og miljøet omkring oss. En natur-åndelighet, nærmest. Det bærer jeg med meg. Det perspektivet er viktig for meg.

Videre kom jeg nært på buddhismen, med fedrealtrene og respekten for slekt og klan og den sammenhengen hvor man hører til. Fra den japanske folkelige buddhismen fikk jeg med meg betoningen av at vi ikke er alene. Vi er del av et fellesskap på tvers av tid og rom. Det tror jeg på. Så jeg har med meg dette også, inn i min måte å forsøke å forstå og bidra til kristen tolkningstradisjon på.

Jeg kunne snakket mer om jødedommen også, og om islam. Eller jeg kunne snakket om de andre kristne trosretningene, som er komplekse fortellings- og fortolkningsunivers i seg selv, enten vi nå snakker om katolsk eller ortodoks spiritualitet, eller lavkirkelige folkelige tradisjoner som pinsebevegelsen eller Frelsesarmeen. Jeg henter stadig inspirasjon fra slike steder også. Så kunne jeg trukket fram samisk spiritualitet og andre urfolksperspektiver som den utømmelige inspirasjonskilden det er. Religiøs samtale er både intern innenfor kristendommen og interreligiøs religionene imellom.

Og så henter jeg enormt mye inspirasjon i naturvitenskapen. Hos Darwin og evolusjonsbiologien, i astrofysikken og biokjemien. De siste par årene har arbeidet i vaksinelaboratoriene vært en åpenbaring av godhet og liv og kjærlighet. Jeg bøyer meg i ærefrykt for dette.

Alt dette, tenker jeg, og mere til, viser oss noe av hvem og hva Gud er.

Jeg mener også jeg ser noe av Guds ansikt i sekulærhumanismens insistering på menneskets edelhet, tankens kraft og betydningen av livet før døden. Også de som sier de ikke tror på Gud, peker – i hvert fall for meg – på sider av tilværelsen der jeg tenker: Der ser jeg Gud.

*

Jeg synes altså at jeg ser spor av Gud mange steder. Hvordan kan jeg holde fast på alle disse impulsene? Det kan jeg gjøre fordi jeg tror at Gud er én.

(Jf. leseteksten fra 1. Korinterbrev 8:5-6, hvor Paulus skriver at «Det finnes nok såkalte guder i himmelen eller på jorden, ja, det er mange guder og mange herrer.
          
Men for oss er det én Gud, vår Far.
Alt er fra ham, og til ham er vi skapt.
Og det er én Herre, Jesus Kristus.
Alt er til ved ham, og ved ham lever vi.»)

Gud er ikke en stammegud. Gud er én, og Gud er Gud for alle, og alle er skapt i Guds bilde. Det betyr igjen at alt det som alle vi mennesker gjør, sier og er, på ulike måter kan speile den ene Gud som holder hele virkeligheten sammen.

Hadde det fantes mange guder, måtte vi sagt at de ulike religionene og virkelighetsforståelsene konkurrerte mot hverandre og var gjensidig utelukkende. Men sånn er det ikke, sier kirka. Gud er én, og Gud er alles Far, og alle er Gud barn. Alt det som alle vi mennesker gjør, sier og er, kan på ulike måter speile den ene Gud som holder alt sammen.

Det er jo dette vi lærer av Jesus også: At det guddommelige blir menneskelig. At menneskelivet er en refleks av evigheten. I Jesus blir Gud menneske. Det feira vi senest nå i jula. Da blir også det menneskelige guddommeliggjort. Menneskenes erfaring og den virkeligheten vi kaller Gud, er kobla sammen en gang for alle.

Derfor tenker altså jeg at vi kan lære av og ha glede av hele mangfoldet av menneskenes forsøk på å fortelle om og forstå de store sammenhengene i virkeligheten. Det gjelder i høyeste grad også kunsten. Dostojevskij og Lessing og Harry Potter og Ringenes Herre, dansemusikken og klassiske verk, billedkunst og poesi.

All slags menneskelig erfaring viser oss noe av hvem og hva Gud er. Noen ganger er det blanda opp med ting som overhodet ikke er Gud. Det er ikke alltid lett å vite forskjell. Men det er spennende å se og lete og forsøke å forstå. Og så er det trygt å vite at den ene Gud omfavner hele virkeligheten, uansett hvordan det blir og hva vi forstår.

Jeg tror altså at Jesus er en garantist for dette. Jeg leser alle andre fortellinger i lys av fortellingen om Jesus. Det er hva jeg legger i det å være kristen. Men det betyr ikke at alle andre fortellinger er lukket. Tvert imot: Det gjør at jeg kan lese både Bibelen (med alle dens kriker og kroker og irrganger) OG alle mulige andre fortellinger med nysgjerrighet og åpenhet. Jeg kan se etter spor av Gud der også, og finne ting som jeg kan ta med meg videre sammen med fortellingen om Jesus. Ting som jeg kjenner igjen om Jesus-aktige, så å si.

For jeg tror at Gud har blitt menneske. Jesus har vist oss Guds ansikt. Det gjør at vi kan tørre å lete etter glimt av Gud overalt. Gud har ikke forlatt oss. Gud har kommet nær. Den ene Gud er Gud for alle.

Jeg håper at 2022 blir et år fullt av inntrykk. Gode øyeblikk, fine fortellinger og artige historier. Jeg tror det går an å se noe av Gud i alt dette. Og så vil jeg fortsette å vende tilbake til fortellingen om Jesus, om han som bygde åpne fellesskap, helet det som var ødelagt, og som overgav seg til døden for slik å vise oss veien til livet.  

Det ble jo nesten en slags nyttårstale, dette. En programerklæring, på sett og vis. Det var nå det jeg ville si i dag. Tusen takk for at dere hørte på.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.