Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Prekenskisser’ Category

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 5.10.2017

Eg berre spøre, eg.

Kem va da so eigde jordo på Adam
si tid? Og kem e da so eige jordo
no?

Ka e da so har skjedd midt i mydlo?

(Oskar Stein Bjørlykke: Stein Klure)

Denne høsten markerer Røros menighet, sammen med resten av Den norske kirke, at det har gått fem hundre år siden starten på den idéhistoriske omkalfatringsprosessen vi kaller reformasjonen. Markeringen skjer gjennom en serie på fire temagudstjenester.

Den første gudstjenesten, som ble feiret i slutten av august, hadde Nåden alene som tema. Preken handlet om avlatshandelen, altså den tematikken hele reformasjonen sprang ut av. Den som vil lese prekenen kan finne den på http://wp.me/p4b9F-Ya. For den som ikke vil lese hele kommer en kortversjon her:

Martin Luthers uenigheter med pave og kirkeledelse begynte i en diskusjon om hvorvidt det gikk an å kjøpslå med Gud. Luthers svar var tydelig: Gud er suveren. Alle de gode ting som Gud gir oss er gaver. Og en gave er som kjent noe man ikke betaler for. Du kjøper den ikke, for da er den ingen gave. Dette er grunnmuren, på sett og vis, i det som kalles reformatorisk kristendom: De grunnleggende tingene i livet kommer til oss som gaver.

Søndag 17. september, midt i perioden som var satt av til Røros kommunes klimadager, var tida kommet for den andre temagudstjenesten. Denne hadde fått overskriften Skaperverket er ikke til salgs. (Disse temaene er fastlagt av Det lutherske verdensforbund, som er et fellesskap bestående av lutherske kirker i nærmere hundre land verden over.) Så da hentet vi fram igjen gave-motivet i kirka. Livet er gave. Skaperverket myldrer av liv og muligheter, og er i seg selv en gave. Vår plass i dette er også en gave. Guds gave.

Men, sa vi så, da følger det av dette at skaperverket strengt tatt ikke er vårt. Vi er riktignok plassert her, midt i det, for å passe på det, for å dyrke og passe hagen som det står et sted i Skriften, for å være Guds gartnere, rett og slett. Men det betyr ikke at vi kan skalte og valte med skaperverket akkurat slik vi selv vil. I haven er det både gave og oppgave. Vi står ansvarlige, overfor Gud, overfor hverandre og overfor de som kommer etter oss.

Jeg er – sikkert ikke overraskende! – blant dem som tror at dette perspektivet fortsatt har noe for seg, selv om det har gått fem hundre år siden Luther og godt over to tusen år siden skapelsesmytene i Det gamle testamente fant sin endelige form.

(mer…)

Read Full Post »

klure8og9

fra Oskar Stein Bjørlykke: Hans Klure (Samlaget: 1974)

 

Preken under temagudstjeneste for reformasjonsjubileet 1517-2017 i Bergstadens Ziir søndag 17. september 2017 under overskriften Skaperverket er ikke til salgs.

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:

Jesus sa:

«Hver den som hører disse mine ord og gjør det de sier, ligner en klok mann som bygde huset sitt på fjell. Regnet styrtet, elvene flommet, og vindene blåste og slo mot huset. Men det falt ikke, for det var bygd på fjell.

Og hver den som hører disse mine ord og ikke gjør det de sier, ligner en uforstandig mann som bygde huset sitt på sand. Regnet styrtet, elvene flommet, og vindene blåste og slo mot huset. Da falt det, og fallet var stort.»

Da Jesus hadde fullført denne talen, var folket slått av undring over hans lære.

(Matteus 7:24-28)

Slik lyder det hellige evangelium.

Først når det siste treet er kuttet ned,
først når den siste elven er forurenset,
først når den siste fisken er fanget,
først da
vil mennesket finne ut
at penger ikke kan spises.

Slik lyder et visdomsord fra nordamerikansk indiansk tradisjon. Opphavsmannen er ukjent.
Enkelte kilder krediterer abenaki-indianeren Alanis Obomsawin.
Innsikten i konklusjonen er uansett ikke til å ta feil av:

først da
vil mennesket finne ut
at penger ikke kan spises.

Denne høsten feirer vi at det er fem hundre år
siden reformasjonens spede begynnelse.
Det gjør vi gjennom en serie på fire temagudstjenester.
Den første gudstjenesten, som vi feiret for tre uker siden,
hadde Nåden alene som tema.
Da handlet prekenen om avlatshandelen,
det temaet som hele reformasjonen sprang ut av.
Kort fortalt:
Martin Luthers uenigheter med pave og kirkeledelse
begynte i sin tid i en diskusjon om det gikk an å kjøpslå med Gud.
Protestantenes svar var tydelig:
Gud er suveren.
Alle de gode ting som Gud gir oss er gaver.
Og en gave er som kjent noe man ikke betaler for.
Du kjøper den ikke.
For da er den ingen gave.

Så dette er grunnmuren, på sett og vis:
De grunnleggende tingene i livet kommer til oss som gaver.

(mer…)

Read Full Post »

Preken under temagudstjeneste for Reformasjonsjubileet 1517-2017 i Bergstadens Ziir søndag 27. august 2017 under overskriften Nåden alene.

Det står skrevet i brevet til efeserne:

Dere var en gang døde på grunn av misgjerningene og syndene deres. Dere levde i dem på den nåværende verdens vis og lot dere lede av herskeren i himmelrommet, den ånd som nå er virksom i de ulydige. Ja, vi levde alle en gang som de. Vi fulgte lystene i vårt eget kjøtt og blod og lot oss lede av det og av våre egne tanker. Vi var av naturen vredens barn, vi som de andre.

Men Gud er rik på barmhjertighet. Fordi han elsket oss med så stor en kjærlighet, gjorde han oss levende med Kristus, vi som var døde på grunn av våre misgjerninger. Av nåde er dere frelst. I Kristus Jesus har han reist oss opp fra døden sammen med ham og satt oss i himmelen med ham. Slik ville han i de kommende tider vise hvor overstrømmende rik han er på nåde, og hvor god han er mot oss i Kristus Jesus. For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal skryte av seg selv. For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem.

(Ef 2:1-10)

Slik lyder Herrens ord.

I

Det var en gang – sånn begynner alle gode historier, gjør de ikke? – det var en gang en hønsegård, og i denne hønsegården var det mange høner og en eneste hane.

Hanen syntes sjøl han var den viktigste, ikke bare i hønsegården men kanskje også i hele verden. For hver eneste morgen, mens verden ennå lå i mørke, sto han opp og gikk ut av hønsehuset. Og så begynte han å gale. Og så sto sola opp.

Og hanen tenkte: Sånn er det. Jeg galer, og sola står opp. Det er derfor der skjer. Han var så stolt som bare en hane kan være.

Men så en dag skjedde det noe. Hanen ble forkjøla. Og han mista stemmen. Tenk det! Uansett hvor mye han forsøkte, kom det ikke annet enn ett forsiktig hkr fra halsen hans. Dette var krise. For hva ville skje nå? Dersom han ikke kunne gale, da ville jo verden bli liggende i mørke!

Hanen ble liggende våken hele natta. Så kom den tida da han pleide å stå opp. Halsen verket verre enn verst, men det var jo ikke annet å gjøre enn å skride til verket. Så han listet seg ut og strakte hals og — hkr! hkr! Det var alt. Ingen stemme, ingen lyd, ingen fanfare.

Og likevel: Der sto sola opp! Og det gikk opp for hanen hvor feil han hadde tatt. Det var ikke han som fikk sola til å stå opp allikevel. Sola gjorde visst som den ville, med eller uten ham. Og nå sendte den sine varmende, livgivende stråler utover verden.

Så flau og fortvila han ble! Han løp strakt og gjemte seg i dem mørkeste kroken av hønsehuset, skamfull over sin egen forfengelighet.

Men snart samlet hønene seg rundt ham. De var kloke fugler, og de sa det som måtte sies. Du har sånn en vakker stemme! sa de. Selvsagt skal du fortsette å gale. Ikke fordi du får sola til å stå opp, men i takknemlighet til sola som har stått opp og som gir oss livet av seg selv. Du skal vitne om sola og om gleden med stemmen din.

Og så gjorde hanen nettopp det.[i]

II

Fem hundre år. Så lenge er det siden. Den 31. oktober 1517 offentliggjorde Martin Luther, teologiprofessor og munk, 95 teser – 95 spissformulerte påstander – om avlaten, i Wittenberg; den folkelige overleveringa vil ha det til at han spikret tesene opp på kirkedøra. Han inviterte til offentlig diskusjon om disse tesene, disse påstandene, med andre ord: en debatt om ett enkeltspørsmål i teologien. Denne diskusjonen tok ganske snart helt fullstendig av, og plutselig hadde Luther en meta-debatt. Det ene spørsmålet rev med seg en rekke andre. Det som fulgte skulle forandre kirka i Europa for alltid.

Og kjernen i alt dette, den diskusjonen som det hele begynte med, handlet i grunnen om det samme som den historien jeg nettopp fortalte, om hanen og sola. For å se hva dette handlet om, må vi grave litt i historien sammen. Se litt mer på detaljene. Heldigvis er sola oppe, og lyset er godt. Jeg tror dette fortsatt er forståelig, selv om det samtidig er fremmed, for oss postmoderne mennesker fem hundre år senere.

(mer…)

Read Full Post »

Om omvendelse

Søndag 13. august, 10. søndag i treenighetstiden, holdt jeg følgende preken i Røros kirke, en preken som står i gjeld til blant annet denne teksten:

Det står skrevet i evangeliet etter Lukas:

Jesus fikk se en toller som het Levi. Han satt på tollboden. Jesus sa til ham: «Følg meg!»  Og han reiste seg, forlot alt og fulgte ham. Levi holdt et stort selskap for ham hjemme hos seg, og en hel del tollere og andre var sammen med dem til bords. Fariseerne og de skriftlærde blant dem murret og sa til disiplene: «Hvorfor spiser og drikker dere sammen med tollere og syndere?» Men Jesus svarte dem: «Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke. Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere til omvendelse.»

(Luk 5:27-32)

Slik lyder det hellige evangelium

I

Det går en historie om en mann som jogga seg en tur i skogen. Mens han løp der for seg selv oppdaget han plutselig at det kom en bjørn luntende inn på stien foran ham. Da han skulle fortelle om episoden for noen venner etterpå, sa han: «Jeg ble så redd at jeg snudde tre hundre og seksti grader og sprang så fort jeg kunne!»

Vennene han fortalte historien til, lurte fælt på hvordan dette hadde gått til. Tre hunder og seksti grader er, som kjent, en hel sirkel, en hel piruett, så da skulle han vel endt opp med å fortsette å løpe i den retningen han opprinnelig var på vei og videre rett på bjørnen. Mannen snudde nok heller hundre og åtti grader. Det var godt han var en bedre løper enn matematiker, kan man kanskje si.

Å vende om. Å gå i motsatt retning. Ordet «omvendelse», som Jesus sier at han kom for å kalle mennesker til, bringer tankene over på en slik bevegelse. En hundre og åtti graders bevegelse. At man snur tvert om, og går i en helt ny retning. Legger alt bak seg. Begynner på nytt.

Og noen mennesker kan fortelle at de har opplevd noe sånt. At de en dag nærmest våknet opp og skjønte at det livet de levde var destruktivt. Så tok de grep. Valgte en helt annen vei. Satte flaska på hylla. Brøt med miljøet. Satte strek for kriminaliteten. Og for noen av dem var det en religiøs erfaring som lå til grunn. At de «møtte Jesus», som det gjerne heter, og at de skjønte at nå måtte det skje noe radikalt.

Men for de aller fleste av oss er ikke livet slik. Livet går litt mer rett fram. Spørsmålet er om det er noe mer å si om ordet omvendelse. Er det noe som angår oss?

(mer…)

Read Full Post »

Preken under setergudstjeneste på Ljøsnåvollen søndag 6. august 2017,
9. søndag i treenighetstiden:

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:

Jesus sa:
«Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, så skal dere finne hvile for deres sjel. For mitt åk er godt og min byrde lett.»

(Matt 11:28-30)

Slik lyder det hellige evangelium.

Jeg vet ikke hvor mange av dere som har forsøkt å bære et lass ved hjelp av et åk. Det er jo ikke så vanlig å bære ting på den måten lenger, men det var veldig vanlig før i tida. Jeg har et levende minne fra barndommen av en mann som kom forbi hytta der vi bodde om somrene og skulle selge forskjellige varer. Han bar dem med seg i to svære og nokså tunge flettede kurver som han bar ved hjelp av et åk. Selve åket var ei lang stang som han bar over skuldra, med ei korg hengende fra hver ende. Jeg husker jeg var imponert både over hvor mye han klarte å bære med seg og hvor lett og uanstrengt han småløp opp trappa fra hytta vår til veien. Han visste nøyaktig hvor balansepunktet var, og når han hadde funnet den rette balansen var det nesten ikke grense for hvor mye han kunne bære.

For alt jeg vet kan det finnes et sånt åk her på Ljøsnåvollen, et vassåk. Sånne var vanlige overalt, vet jeg, og var helt sikkert i bruk her også.

I dagens evangelietekst hørte vi at Jesus vender seg til sine disipler og snakker om å lette de byrdene de bærer på. Han har et åk som gjør ting lette å bære, sier han. Når disse orda leses i gudstjenesten er det fordi de også er ord til oss. Så er spørsmålet hva Jesus mener.

(mer…)

Read Full Post »

Preken under pilegrimsgudstjenesten på St. Olavs-rya søndag 30. juli 2017:

Det står skrevet i evageliet etter Johannes:

Jesus sa:
Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt. Den som elsker sitt liv, skal miste det. Men den som hater sitt liv i denne verden, skal berge det og få evig liv. Den som vil tjene meg, må følge meg, og der jeg er, skal også min tjener være. Den som tjener meg, skal min Far gi ære.

(Johannes 12:24-26)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

En sommerdag i år 1013 et sted i sør-Frankrike blir landsbyen Saint Michel overfalt av en gruppe leiesoldater som er i tjeneste hos hertug Richard II. Soldatene farer voldsomt fram, og angrepet ender i slakt av befolkningen. Landsbyen blir plyndret, og soldatene marsjerer videre sørover. I løpet av sommeren og høsten skal de angripe flere andre byer på samme vis, en omflakkende armé med en rasende energi som sprer frykt og ødeleggelse hvor de enn kommer.

Leiesoldatene ledes av Olav Haraldsson, en nordmann som er så høyreist og kraftig bygd at han også går under navnet Olav Digre. Han er ikke mer enn tjue år gammel, men har allerede deltatt i flere store slag, beleiringer og angrep. Han var blant annet med i angrepet på London for fire år siden og massakren i Canterbury to år etter. Han er kjent som en veldig slåsskjempe, den første til å storme fram når hæren bryter igjennom, en inspirator og et forbilde for sine menn. Han kan svinge både sverd og øks og viser ingen nåde på slagmarken.

(mer…)

Read Full Post »

Preken under konfirmasjonsgudstjenestene i Glåmos kirke torsdag 25. mai og Bergstadens Ziir lørdag 27. mai 2017:

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:

Da fariseerne hørte at han hadde stoppet munnen på saddukeerne, kom de sammen. Og en av dem, en lovkyndig, spurte for å sette ham på prøve: «Mester, hvilket bud er det største i loven?» Han svarte: «‘Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand.’ Dette er det største og første budet. Men det andre er like stort: ‘Du skal elske din neste som deg selv.’ På disse to budene hviler hele loven og profetene.»

(Matt 22:34-40)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

Det var en gang – sånn begynner alle gode historier, gjør de ikke? – det var en gang en hønsegård, og i denne hønsegården var det mange høner og en eneste hane.

Hanen syntes sjøl han var den viktigste, ikke bare i hønsegården men kanskje også i hele verden. For hver eneste morgen, mens verden ennå lå i mørke, sto han opp og gikk ut av hønsehuset. Og så begynte han å gale. Og så sto sola opp.

Og hanen tenkte: Sånn er det. Jeg galer, og sola står opp. Det er derfor der skjer. Han var så stolt som bare en hane kan være.

Men så en dag skjedde det noe. Hanen ble forkjøla. Og han mista stemmen. Tenk det! Uansett hvor mye han forsøkte, kom det ikke annet enn ett forsiktig hkr fra halsen hans. Dette var krise. For hva ville skje nå? Dersom han ikke kunne gale, da ville jo verden bli liggende i mørke!

(mer…)

Read Full Post »

Older Posts »