Om Gudsrikets logikk og Blind-Steffas bibel

Her kan du lese prekenen jeg holdt under Falkbergetmessen i Røros kirke onsdag 1. mai 2024.

Det står skrevet i evangeliet etter Lukas:

Jesus sa også et ord til verten: «Når du skal ha gjester til middag eller kveldsmåltid, skal du ikke be venner eller søsken eller slektninger eller rike naboer. For de kommer til å be deg igjen, og dermed får du gjengjeld. Nei, når du skal holde selskap, så innby fattige og uføre, lamme og blinde. Da er du lykkelig, for de kan ikke gi deg noe igjen, men du skal få lønn for dette når de rettferdige står opp fra de døde.»

Slik lyder det hellige evangelium.

(Luk 12:12-14)

Kjære alle sammen. I dagens evangelietekst hører vi et Jesus-ord om å hjelpe den som ikke kan gi noe tilbake. Dette er himmelrikets logikk, sier Jesus; når de rettferdige står opp fra de døde (som han sier) skal du se hva det virkelig betydde, dette at du reiste opp den svake.

En måte å høre dette Jesus-ordet på, er å si at det handler om alle menneskers iboende verdi, ja, om menneskers likeverd. Et menneskes verdighet bestemmes ikke av familierelasjoner eller av rikdom, posisjon og berømmelse. Menneskeverdet går forut for alle slike ting og er uavhengig av sosiale og økonomiske rammefaktorer. Når vi bygger fellesskap hvor alle er inkludert, da bekrefter vi Gudsrike-logikken, at alle mennesker bærer Guds bilde og skal regnes med.

Jesus-ordet kan selvsagt også leses som en beskrivelse av veldedighet, av den typen hvor de rike og privilegerte gir smuler og småtterier til de som mangler det de trenger for et verdig liv. Men jeg er blant dem som altså tror at det Jesus sier er noe annet, og at han kommer med en oppfordring til å bryte med slike kategorier som uverdige og verdige, innenfor og utenfor. I Guds rike er alle regnet med.

Det er egentlig en både demokratisk og revolusjonær tanke.

Som et apropos, nærmest, vil jeg gå tilbake til noe jeg fikk høre for ei uke siden. Da hadde vi bispevisitas her i menighetene hos oss, og onsdagen var det kulturkveld i Brekken kirke, i regi av Brekken menighetsråd, som del av programmet. Der fikk vi blant annet høre Jo Bjørner Haugom lese Johan Falkberget, fra andrebindet av Christianus Sextus, I hammerens tegn, fra kapittelet om Blind-Steffas bibel.

Om påskelyset og det nye budet

Søndag 21. april 2024 (4. søndag i påsketiden) feiret vi Soul Church sammen med Røros Soul Children i Røros kirke. Prekenen kan du lese her.

Det står skrevet i evangeliet etter Johannes:

Da Judas hadde fått stykket, gikk han straks ut. Det var natt. Da han var gått, sa Jesus: «Nå ble Menneskesønnen herliggjort, og Gud ble herliggjort gjennom ham. Og er Gud blitt herliggjort gjennom ham, skal Gud selv også herliggjøre ham, og gjøre det snart. Mine barn! Ennå en liten stund er jeg hos dere. Dere skal søke meg, men det jeg sa til jødene, sier jeg nå til dere også: Dit jeg går, kan dere ikke komme. Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre. Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre.»

(Johannes 13:30-35)

Slik lyder det hellige evangelium.

*

Kjære alle sammen. Vanligvis preker jeg enten fra lesepulten framme i koret eller fra prekestolen her over alteret. Men i dag står jeg her, ved påskelyset. Og jeg vil begynne med å si noe om nettopp påskelyset.

Påskelyset byttes ut en gang i året. Vi bruker påskelyset fra året før helt fram til og med langfredag. Den dagen leser vi om at Jesus lider og dør, og når Jesus «utånder», som det står, da slukker vi det ett år gamle påskelyset for siste gang.

Neste dag, påskeaften, feirer vi midnattsmesse i kirka. Natt til første påskedag, mens det er mørkt over alt både utenfor kirka og inne i kirkerommet, tenner vi et nytt påskelys. Vi proklamerer: Kristus, verdens lys! Så bærer vi lyset inn i prosesjon og setter det i staken, og så står det her, framme ved alteret, i førti dager, og her står det og brenner fra påskenatt og helt fram til Kristi himmelfartsdag.

Påskelyset forteller altså en fortelling. Og den fortellingen det forteller, er fortellingen om han som døde på korset, og som ble lagt i en grav i en hule i fjellet utenfor Jerusalem, og som så sto opp igjen på den tredje dagen. Så viste han seg for disiplene sine i førti dager, fortelles det, før han så ble tatt opp til himmelen. I disse førti dagene, som vi er midt inne i nå, mellom påskedag og Kristi himmelfartsdag, så står lyset og skinner her framme, ved kirkerommets sentrum, alterbordet, og forteller til alle som vil se, at det er sant, slik vi sang til inngang i dag:

Deg være ære! Herre over dødens makt!
Evig skal døden være Kristus underlagt!

Så kommer Kristi himmelfartsdag. Den dagen feirer vi samtalegudstjeneste med konfirmantene. Da flytter vi – eller, mer presist, da flytter noen av konfirmantene som får i oppdrag å gjøre det – lyset fra alteret og til et annet sted i rommet. Hvilket annet sted? Vi setter det ved døpefonten. Der står det og brenner resten av kirkeåret, helt til det igjen blir påske og langfredag. Og det at det står akkurat her, ved døpefonten, forteller oss noe om hva dåpen betyr. Dette er stedet hvor vi blir døpt til å høre sammen med den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus, og tro på ham! slik vi sier det i dåpsliturgien.

I dag har vi lest et Jesus-ord fra evangeliet etter Johannes. Der sa Jesus: «Dit jeg går, kan ikke dere komme!» Det sa altså Jesus før han døde på korset. Han skulle gå en vei som var bare hans.

Men vi, vi leser og hører Jesus si dette i et litt annet lys. Når jeg står her, kan jeg lese det Jesus sa i lyset fra oppstandelsen. Og etter at Jesus hadde stått opp fra de døde, endret alt seg. Nå har Jesus åpnet en vei gjennom døden og inn til livet hos Gud. Og nå sier han ikke lenger: Her kan dere ikke komme! I stedet sier han: Kom til meg, alle! Og så er det som om han legger til: Dere kunne ikke finne veien gjennom døden. Dere kunne ikke vinne over døden og alle dødens venner. Men det kunne jeg! Jeg har gjort det. Jeg vil vise dere veien dere skal gå.

Og når vi kommer til ham, alle som vil, så sier han – og dette har vi også lest i dag: «Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre. Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: At dere har kjærlighet til hverandre.»

Så det er dette som er veien: Kjærligheten. For Gud er kjærlighet. Og kjærlighet er veien som leder til Gud. Det var det Jesus døde for. Det er slik vi skal leve. Vi er elsket slik vi er, og vi er kalt til kjærlighet.

Det vil si, dette er det vi er kalt til. Vi vet at vi ikke klarer det helt og fullt. Men kirka sier: Jesus gjorde det. Han levde ut kjærligheten 100%. Så han vet veien, han kan hele veien, inn til Gud. Det var det vi fikk se da han ble reist opp fra de døde.

I dag har vi døpt tre barn. De har blitt båret til vannet, og de har badet i vannet, og de har blitt løftet opp av vannet. I Bibelen står det at det å bli døpt, det er å bli begravet med Jesus (i vannet) og reist opp igjen med Jesus (opp av vannet). Det som skjer i dåpen, er en dramatisk gjenskaping av påskefortellingen, rett og slett. Derfor står også påskelyset ved døpefonten mesteparten av kirkeåret, og der skinner det og minner oss alle på hvilken vei vi og alle døpte skal gå.

Den veien vi skal gå, er kjærlighetens vei. Vi skal elske hverandre, sier Jesus. Vi skal være tålmodige, overbærende, rause og gode. Vi skal tilgi hverandre, og vi skal heie fram det beste i hverandre,

Det gjorde Jesus. Da følger vi ham. Vi går på den veien som er hans. Noen ganger snubler vi. Da hjelper han oss opp igjen. Og om vi noen ganger kjenner det som om veien leder inn i mørke, så skal vi tro og håpe og vite: Kjærlighetens lys skinner for oss, midt i dypest mørke.

I lyset fra påskelyset sier vi: Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Om Det nye testamentet

Her kan du lese prekenen jeg holdt i Røros kirke påskedag 31.3.2024

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:

Da sabbaten var over og det begynte å lysne den første dagen i uken, kom Maria Magdalena og den andre Maria for å se til graven. Med ett ble det et kraftig jordskjelv, for en Herrens engel steg ned fra himmelen, gikk fram og rullet steinen til side og satte seg på den. Han var som et lyn å se til, og drakten var hvit som snø. Vaktene skalv av redsel da de så ham, og de ble liggende som døde. Men engelen tok til orde og sa til kvinnene: «Frykt ikke! Jeg vet at dere leter etter Jesus, den korsfestede. Han er ikke her, han er reist opp, slik som han sa. Kom og se stedet hvor han lå! Skynd dere av sted og si til disiplene hans: ‘Han er reist opp fra de døde, og han går i forveien for dere til Galilea; der skal dere få se ham.’ – Nå har jeg sagt dere det.»

Da skyndte de seg bort fra graven, redde, men jublende glade, og de løp for å fortelle det til disiplene. Og se, Jesus kom mot dem og sa: «Vær hilset!» De gikk fram og omfavnet føttene hans og tilba ham. Jesus sa til dem: «Frykt ikke! Gå og si til mine brødre at de skal dra til Galilea. Der skal de se meg.»

(Matteus 28:1-10)

Slik lyder det hellige evangelium.

*

Kjære alle sammen: Det øyeblikket vi akkurat har lest om, er et helt avgjørende øyeblikk i historien. Hadde det ikke vært for denne hendelsen, ville fortellingen om Jesus fra Nasaret sannsynligvis vært glemt, helt borte fra menneskenes felles hukommelse. Men der og da, eller her og nå, ved den tomme graven, er han udødelig.

Og det er altså to vitner vi kan takke for at det er slik, om vi skal lytte til Matteus, som er årets påskedagsevangelist. Det er Maria Magdalena og den andre Maria. Maria og Maria, to kvinner, som gikk til graven for å «se til den», som det står. Altså å stelle den, se til at alt så ordentlig ut, at den ikke var utsatt for hærverk eller skjending av noe slag. De ville hedre minnet hans. Så fikk de oppleve at det var ikke bare slik at minnet levde videre. Alt var snudd på hodet: Døden selv var lagt i graven, og den døde var lys levende.

John Bell og Graham Maule sier det slik i det tredje verset av den salmen som står på nummer 214 i Norsk salmebok:

Han sto opp, hans venner fryktet
jordens mørke, dødens natt.
Han sto opp da troen sviktet,
da de trodde seg forlatt.
Fylt av mismot var vi alle
til han delte vin og brød.
Kristus lever, vi skal leve,
det er døden som er død!

Kirkas historie begynner der. Kirka er det fellesskapet som ikke slutter å spørre: Hva betyr det at graven var tom? Hva betyr det at Jesus ble reist opp fra de døde? Hvem var han? Hvem er vi?

Noen ganger tenker jeg at det er en smule underkommunisert, dette: Hvis det var slik at kirkas historie begynte der, da var det faktisk slik at ei lita stund, om så bare i noen minutter eller timer, så besto kirka egentlig bare av to personer, og de het begge Maria. Maria Magdalena og den andre Maria, som det står, de var kirkas første prester og forkynnere, de var apostler for apostlene.

I natt var noen av oss samlet her i kirka, rundt påskelyset. Vi feiret påskenattsmesse. Der forsøkte vi å samle noen tråder fra de siste døgnene, fra skjærtorsdagen og langfredagen, inn i påskenatten. Jeg sa noe om hvordan Jesus hadde uttrykt sin siste vilje gjennom sine handlinger og sine ord de siste timene av sitt liv. Da han visste at hans siste time var kommet, og at han bare hadde timer igjen med disiplene sine, da valgte han ikke å opprette en filosofiskole, men heller å innstifte et måltidsfellesskap hvor både Peter og Judas fikk sitte til bords sammen med ham. Og når han hang på korset i et smertehelvete vi knapt kan forestille oss, da valgte han ikke å forbanne sine fiender eller å be om Guds straff over de som hadde hengt ham der. I stedet ba han for bødlene sine, og han trøstet en røver og morder. Så sa han noen flere ting også, som kan tjene som eksempel også for oss. Han fortsatte å be med ord han hadde lært utenat fra de gamle skriftene. Han trøstet sin mor som sto ved korset, og han minnet disippelen Johannes om at han nå hadde et moralsk ansvar for å ta vare på mor Maria. Og så snakket han sant om livet, at han hadde det vondt, at han tørstet; det er også forbilledlig. Og så ba han en aftenbønn han måtte ha lært som barn, og så overgav han hele sitt liv i Guds hender.

Og gjennom alt dette, sa vi, uttrykte Jesus sin siste vilje. Det var hans testamente, om vi skal si det slik. Han hadde snakket om noe han kalte for Guds rike. Nå viste han oss at Guds rike er et sted hvor Judas og Jesus spiser sammen, og at det er et sted hvor til og med de som korsfester Jesus’er kan håpe på tilgivelse og oppgjør og en ny start.

Hva er det som skjer påskedag? Det som skjer her, er at Gud selv attesterer på dette testamentet. Gud sier: Dette som Jesus sa var hans siste vilje, det er også min vilje. Gud identifiserer seg helt og fullt med Jesus og hans livsprosjekt. Derfor, sier kirka, kaller vi ham Guds Sønn. Og derfor leser vi Det nye testamente og spør: Hva ville Jesus? For hans vilje skal også være vår vilje, og hans eksempel vårt liv.

I dag står altså to kvinner ved graven. Maria Magdalena og den andre Maria. Det er de som må åpne testamentet og lese det opp, om vi skal bli i bildet. Det er de som nå må fortelle det videre: Gud har reist Jesus opp fra de døde. Prosjektet hans er udødelig. Og så møter de en engel som sier: Gå og fortell! Dekk bordet overalt hvor det finnes Judas’er. Vis omsorg for alle som lider. Be for alle som gjør ondt mot andre. Gå med livets ord i dødens verden, akkurat slik Jesus gjorde.

Det var og er altså kirkas misjon. I dag fortsetter den. Derfor synger vi om livet som seirer over døden, og vi dekker bordet for alle.

Fylt av mismot var vi alle
til han delte vin og brød.
Kristus lever, vi skal leve,
det er døden som er død!

Jeg innledet med å si noe om at dette øyeblikket, oppstandelsens morgen, er et helt avgjørende øyeblikk i historien. Men jeg har ikke sagt noe om hvorfor det er så avgjørende, annet enn å peke på at det er begynnelsen på fortellingen om kirka. Men hva så? Kirka favner ikke alle, den rommer ikke alle, og det vil den heller ikke noen gang gjøre. Nei vei, men døden angår alle. Dette vet vi: Vi skal alle dø. Det er ikke nødvendigvis slik at alt det andre jeg har nevnt, er like relevant for alle. Det er ikke sikkert vi føler oss som Judas, for eksempel. Det er ikke alle som faktisk blir satt i en situasjon hvor de må ta ansvar for andres liv heller. Det er ikke alle som er i stand til å sitere gamle tekster utenat. Det er ikke alle som finner trøst i aftenbønn. Vi er ulike, og livene våre kan ta mange ulike retninger, sosialt og religiøst.

Men det som evangeliets ord sier til oss i dag, er at ingen av oss er alene i døden, uansett hvordan livet vårt måtte arte seg. Dette nye testamentet, som vi har snakket om, det som nå er erklært gyldig av himmelen selv, det sier at i Guds rike, i himmelen og i evigheten, der er det plass til både Maria og Maria og Judas og romerske soldater. Og det er faktisk et ord til alle mennesker, alle steder, alltid. Og det er verdt å synge lovsanger å juble for. Derfor synger vi. Og vi sier:

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Om å bli kastet tilbake til Galilea

Her kan du lese prekenen jeg holdt i Røros kirke påskenatt 30.3.2024. (Og ja, de som har hørt meg preke påskenatt tidligere år også kjente nok igjen noe av det jeg sa.)

Det står skrevet i evangeliet etter Markus:

Da sabbaten var over, kjøpte Maria Magdalena og Maria, Jakobs mor, og Salome velluktende oljer for å gå og salve ham. Tidlig om morgenen den første dagen i uken kom de til graven da solen gikk opp. De sa til hverandre: «Hvem skal vi få til å rulle bort steinen fra inngangen til graven?» Men da de så opp, fikk de se at steinen var rullet fra. Den var meget stor. Da de kom inn i graven, så de en ung mann sitte på høyre side, kledd i en hvit, lang kjortel, og de ble forferdet. Men han sa til dem: «Vær ikke forferdet! Dere leter etter Jesus fra Nasaret, den korsfestede. Han er reist opp, han er ikke her. Se, der er stedet hvor de la ham! Men gå og si til disiplene hans og til Peter: ‘Han går i forveien for dere til Galilea. Der skal dere få se ham, slik som han sa dere.’» Da gikk de ut og flyktet bort fra graven, skjelvende og ute av seg. De sa ikke et ord til noen, for de var redde.

(Markus 16:1-8)

Slik lyder det hellige evangelium.

De sa ikke et ord til noen, for de var redde! Slik slutter altså Markus-evangeliet. Markus sitt evangelium er, så langt den historiske bibelforskningen kan fortelle oss, det eldste av de fire evangeliene i Det nye testamente. Og i de eldste tekstutgavene vi har av Markus-evangeliet, slutter evangeliet der, etter vers 8 i kapittel 16, som vi har lest nå i natt: Da gikk de ut og flyktet bort fra graven, skjelvende og ute av seg. De sa ikke et ord til noen, for de var redde.

I de biblene som gis ut i dag, står det riktignok noen vers til etter vers åtte i Markus 16. Men de er helt tydelig et senere tillegg, en oppsummering av ting som fortelles andre steder i den kristne tradisjonen om hva som skjedde etter at Jesu grav ble funnet tom. Språket og stilen er helt annerledes enn resten av Markus-evangeliet. Alt tyder på at Markus sin beretning opprinnelig rett og slett har sluttet i vers åtte, med noen redde vitner som har funnet en tom grav og som har møtt en engel og som ikke vet hva de skal tro eller gjøre.

Men engelen har altså rukket å si til dem, som en hilsen fra Jesus: Han går i forveien for dere til Galilea. Der skal dere få se ham, slik som han sa dere.

Og dersom vi nå konstaterer at det er sånn Markus-evangeliet slutter, så kan vi nå bla helt tilbake til begynnelsen av Markus-evangeliet. Og der står det, etter de aller første innledende versene: Etter at Johannes var blitt fengslet, kom Jesus til Galilea og forkynte Guds evangelium.

Altså: Gå tilbake til Galilea. Gå tilbake til begynnelsen. Møt Jesus en gang til, og les fortellingen om ham en gang til. Men denne gangen skal du gjøre det i lys av oppstandelsen. Du skal vite: Dette mennesket, som sa disse tingene og gjorde disse tingene, dette mennesket reiste Gud opp fra de døde. Hvordan ser livet hans ut da? Hvordan høres ordene hans ut da? Hva lærer han oss da?

I denne natten skjer det altså, det vi har sunget om: Dette er natten da Kristus brøt dødens lenker og seirende sto opp fra dødsriket!

Og i denne natt skjer enda en sak: De første vitnene kommer til graven og finner den tom. Kvinnene ved graven var skjelvende og redde. De sa ikke et ord til noen. Ikke først. Men så må de ha begynt å tenke, å fortelle, å snakke sammen, å diskutere hva dette kunne bety. Og da oppsto det fellesskapet som vi kaller for kirka.

For hva er vel kirka, om ikke dette: Kirka er det fellesskapet som fortsetter å spørre: Hva betyr det at graven var tom? Hva betyr det at Jesus ble reist opp fra de døde? Hvem var han? Hvem er vi?

På skjærtorsdag snakket jeg om hva Jesus brukte sine siste timer sammen med vennene sine til. Når han visste at han skulle dø, og at hans dager var talte, hva gjorde han da? Vi svarte slik: Jesus grunnla ikke en filosofiskole. Han innstiftet et måltidsfellesskap. Ved det bordet møtte Jesus både Peter og Judas.

Og i går, på langfredag, minnet jeg om Jesu sju ord på korset. Da han skulle uttale sine siste ord, hva sa han da? Jo, han trøstet en redd forbryter og lovet å passe på ham gjennom døden. Han trøstet sin mor, og gav sin disippel et moralsk ansvar for henne. Vi er alle utlevert til hverandre. Så siterte han en salmetekst som han kunne utenat, og ba den, i fortvilelse, i desperasjon; når hans egne ord tok slutt, overtok de hellige tekstene. Så satte han ord på at han var tørst, at han led, at livet var vondt. Så samlet han trådene i livsfortellingen sin, før han helt til slutt ba en aftenbønn og lukket øynene for siste gang.

Og før alt dette? Før alt dette ba han for bødlene sine.

Slik døde Jesus. Og slik, sier kirka, slik skal vi også leve.

Hva om vi nå ser alt dette under ett? Det som Jesus sa og gjorde det siste døgnet av sitt liv? Da kan vi si det slik: Det Jesus gjør her, og å presentere sin siste vilje for oss. Det er hans testamente, om vi vil.

Men et testamente må bevitnes av noen for å være gyldig. I natt, sier kirka, i natt blir Gud selv det vitnet som attesterer på Jesu testamente. Gud sier til oss, i denne natt: Alt det denne mannen sa og gjorde var gyldig. Ikke engang døden kan stoppe prosjektet hans, det han kalte for Guds rike. Det skal leve videre.

Derfor har kirka fortsatt å kalle fortellingene om det Jesus sa og gjorde for nettopp dette: Det nye testamente.  

Og så har vi fortsatt å spørre hva i alle dager dette testamentet betyr. Hva var Jesu vilje? Hva er det han kaller oss til? Hva er Guds rike?

Vi har ikke alle svarene. Det hadde ikke kvinnene som flyktet bort fra den tomme graven heller. Men de hadde begynt å forstå det: Jesu livsprosjekt var ikke over. Det var ikke dødt. Det var fortsatt liv, det var fortsatt håp, og det kunne fortsatt vokse fram både tro og kjærlighet. På et tidspunkt begynte de å fortelle.

Kirka har fortsatt å spørre hva dette betyr. Det har blitt noen svar også opp igjennom årene. Noen av dem er riktig gode også. Men vi er fortsatt ikke ferdige. I natt kastes vi tilbake til Galilea igjen, til fortellingen om Jesus fra Nasaret som sto fram og sa: Tiden er kommet! Guds rike er nær! Vend om og tro på evangeliet!

Og jeg mener vi fortsatt kan si at han er verdt å tro på og verdt å følge etter. Han som delte bord med Judas og som ba for bødlene som korsfestet ham, han har Gud Fader reist opp og stadfestet som Messias, hele verdens Frelser. Da er det håp for oss alle. Selv om vi ikke skjønner alt, eller noe. Ja, til og med selv om vi er redde.

Om de sju ordene

Her kan du lese prekenen jeg holdt i Røros kirke langfredag 29.3.2024, etter at kantor Alf, menighetspedagog Ingvild og jeg selv hadde messet lidelsesberetningen slik den står skrevet i Markus 14-15.

*

I går, på skjærtorsdag, sa jeg noe om hvordan Jesus brukte sine siste timer på jorda sammen med vennene sine. Når tida var i ferd med å renne ut, og han visste at det var slik det var, da brukte han ikke tida til å undervise dem i filosofi eller den rette lære. I stedet etablerte han et måltidsfellesskap. Det sier oss noe om hva kjernen i kristen tro er: Det er å spise sammen, både med Jesus’er og med Judas’er.

I dag er scenen enda mer tilspisset. Det er ikke lenger rom for noen handlinger. Nå gjenstår bare ordene, de aller siste ordene.

I de fire evangeliene i Det nye testamente har vi bevart sju ord, sju utsagn, som Jesus sier mens han henger på korset. Ingen av evangeliene har alle sju, men alle fire evangelistene forteller at Jesus sa noe før han skulle dø, og det han sa var både poengtert og viktig.

Her og nå vil jeg presentere disse sju ordene for dere, og kort si noe om hva hvert av utsagnene betyr for kirkas tro. Dere finner dem også på baksiden av agenden til denne gudstjenesten.

langfredag-24-agendeLast ned

Det første Jesus blir sitert på under korsfestelsen er det han sier idet han blir festet til korset av bødlene: «Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.» (Lukas 23:32-34). Slik det fortelles om det i evangeliene, har hele Jesu liv vært rammet inn av bønn. Han har bedt for alle slags mennesker som han har møtt langs livsveien. Nå ber han altså for bødlene sine, og han ber Gud tilgi dem.

Dersom dette var det eneste Jesus-sitatet vi hadde bevart, hadde vi likevel hatt nok til å forkynne evangeliet, de gode nyhetene om Guds rike. For dette er de virkelig gode nyhetene: Jesus ser Guds bilde i alle mennesker, også i de verste blant de verste. Han ber for oss alle, selv når han selv lider og dør. Det er, til syvende og sist, hva hele korshendelsen handler om.

Det andre Jesus-ordet er sagt til en av de to røverne som hang korsfestet ved siden av Jesus, og som ba Jesus om å huske på ham. Til ham sa Jesus: «Sannelig, jeg sier deg: I dag skal du være med meg i paradis.» (Lukas 23:39-43). På slutten av sitt liv trøster Jesus en forbryter. Han minner oss om at det aldri er for sent med en ny start.

Det tredje utsagnet er sagt til hans mor, Maria, og til disippelen Johannes, som sto ved korset sammen med henne: «Kvinne, dette er din sønn. Dette er din mor.» (Johannes 19:25-27). Til og med i møte med døden, har Jesus først og fremst omtanke for sin mor, og han sørger for at hun ikke skal måtte være alene når han nå skal dø, han, den ugifte sønnen som ellers kunne hatt henne boende hos seg i alderdommen. Tradisjonen forteller at Johannes gjorde som Jesus sa.

Det fjerde Jesus sier, er et sitat fra en enda eldre tekst: «Eloï, Eloï, lemá sabaktáni?» betyr «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» (Markus 15:33-39) Det er begynnelsen på Salme 22 i Salmenes bok i den jødiske bibelen, sitert på arameisk språk, som var det språket eller den dialekten som Jesus selv snakket. (I Matteus 27:45-50 er det samme sitatet gjengitt på hebraisk.) Her ser vi altså at når Jesus er i krise og nød, så låner han ord fra en sang, en salme, som han kunne utenat og som han kunne gjøre til sine egne ord. Han ber disse ordene som en bønn. Kanskje ba han hele salmen. Vi kan også finne trøst og inspirasjon i kunsten, slik Jesus gjorde. Her lærer vi også noe om kraften som ligger i å lære ting utenat.

Så sier Jesus: «Jeg tørster.» (Johannes 19:28-30) Det er nøkternt og menneskelig: Han har det vondt, og han setter ord på det.

Det sjette ordet lyder slik: «Det er fullbrakt!» (Johannes 19:28-30) Selv de verste lidelser tar slutt en gang. Med disse ordene setter også Jesus et punktum for livsprosjektet sitt: Han har gjort det han skulle gjøre, og han er forsonet med at livet hans ble slik det ble.

Til slutt ber Jesus enda et sitat fra Salmenes bok, denne gangen fra Salme 31 i Salmenes bok: «Far, i dine hender overgir jeg min ånd!»
(Lukas 23:44-49) Disse ordene er en del av en jødisk tidebønn som bes om kvelden. Med andre ord: Det er en aftenbønn. Den bes fortsatt som aftenbønn i kirker og klostre over hele verden. Jeg tror Jesus må ha lært denne bønnen som barn. Kanskje sang Maria og Josef den for ham ved sengekanten, omtrent slik noen av oss har bedt «Jeg folder mine hender små» eller «Kjære Gud, jeg har det godt». Nå ber han denne aftenbønnen, som sine siste ord. Jeg tror han finner trøst i den. Kanskje kjennes det også, på et eller annet vis, som å komme hjem.

Slik dør altså Jesus. Han trøster en redd forbryter og lover å passe på ham gjennom døden. Han trøster sin mor, og gir sin disippel et moralsk ansvar for henne. Vi er alle utlevert til hverandre. Så siterer han en salmetekst som han kan utenat, og ber den, i fortvilelse, i desperasjon; når hans egne ord tar slutt, overtar de hellige tekstene. Så setter han ord på at han er tørst, at han lider, at livet er vondt. Så samler han trådene i livsfortellingen sin, før han helt til slutt ber en aftenbønn og lukker øynene for siste gang.

Og før alt dette? Før alt dette ba han for bødlene sine. Han har til og med strakt hendene ut, som i det vi kaller orant-stilling, den gamle bønnestillingen i både jødisk og kristen tradisjon. Han ber for de som er fanget i voldens og torturens logikk. Han slutter ikke å be for dem.

Slik dør han. Og kirka sier: Dette er hvordan vi skal leve. Vi skal, som Jesus, trøste hverandre, og by hverandre nye sjanser. Vi skal ta vare på hverandre og vise omsorg for hverandre. Vi skal be sammen, både gamle og nye bønner, både i møte med det vi forstår og det vi ikke forstår. Vi skal snakke sant om livet. Vi skal forsone oss med livet, og vi skal søke forsoning med hverandre. Og når kvelden kommer, når vi skal møte nattens mørke for siste gang, da skal vi overgi oss selv og hverandre i Guds hender, som med en siste aftenbønn.

Jesus går enda lenger. Han ber til og med for dem vi ikke kan tåle. Han elsker sine fiender. Slik viser han oss Gud. Det er mye trøst og håp i det, selv om vi ikke skulle klare å gjøre det samme. I dag ber vi:

Kom dem til hjelp som er i nød og fare.
Gjør vel mot dem som gjør ondt mot oss.
Miskunn deg over alle mennesker.

Om den siste kvelden

Her kan du lese prekenen jeg holdt i Røros kirke skjærtorsdag 28.3.2024.

Det står skrevet i evangeliet etter Lukas:

Da tiden var inne, tok Jesus plass ved bordet sammen med apostlene. Og han sa til dem: «Jeg har lengtet inderlig etter å spise dette påskemåltidet med dere før jeg skal lide. For jeg sier dere: Aldri mer skal jeg spise påskemåltidet før det er blitt fullendt i Guds rike.» Så tok han et beger, ba takkebønnen og sa: «Ta dette og del det mellom dere. For jeg sier dere: Fra nå av skal jeg aldri mer drikke av vintreets frukt før Guds rike er kommet.» Så tok han et brød, takket og brøt det, ga dem og sa: «Dette er min kropp, som gis for dere. Gjør dette til minne om meg.» På samme måte tok han begeret etter måltidet og sa: «Dette begeret er den nye pakt i mitt blod, som blir utøst for dere.

Men se: Han som forråder meg, har hånden her på bordet sammen med meg. For Menneskesønnen går bort, slik det er bestemt. Men ve det mennesket som forråder ham!» Da begynte de å trette om hvem av dem det kunne være som skulle gjøre dette.

(Lukas 22_14-23)

Slik lyder det hellige evangelium.

*

I dag har evangelieteksten tatt oss inn i fortellingen om Jesu siste kveld sammen med sine nærmeste. Vi vet det, og han vet det: Det er i denne natt han blir forrådt. Om et døgn er livet hans over. For ja, han vet det selv. Vi hørte ham akkurat si det selv:

Jeg har lengtet inderlig etter å spise dette påskemåltidet med dere før jeg skal lide. For jeg sier dere: Aldri mer skal jeg spise påskemåltidet før det er blitt fullendt i Guds rike.

Det går naturligvis an å diskutere om Jesus virkelig visste dette og sa dette, eller om dette er noe som evangelistene har lagt i Jesu munn etter hans død og oppstandelse, for å få fram at Jesus visste alt som skulle skje. Det kan vi jo ikke vite sikkert at han gjorde. Det er vanskelig å psykologisere den historiske Jesus og lese tankene hans. Men det vi vet, er at Jesus snakker slik i alle de fire evangeliene i Det nye testamente. Han varsler disiplene flere ganger om hva som skal skje med ham. Disiplene skjønner ikke hva han sier. Ikke da. De skjønte det først etterpå. Men Jesus vet. Det er altså en veldig kontrast mellom Mesteren Jesus og disiplene hans. Og det er jo ikke så rart, for i evangelienes fortelling er Jesus fra himmelen, mens disiplene er jordiske, og det i alle høyeste (eller laveste) grad.

Og kirka er forpliktet på denne fortellingen, slik den er gitt oss i evangeliene. Og akkurat nå befinner vi oss inni denne fortellingen, vi lever den ut disse dagene gjennom liturgien. I dag, på skjærtorsdag, lever vi oss inn i scenen rundt bordet. Om litt skal vi gjøre det samme, vi skal løfte brødet og vinen og påkalle Herrens navn og si: «Vår Herre Jesus Kristus, i denne natt da han ble forrådt…»

Så er altså dette Jesu siste dag med sine nærmeste. Siste kveld med gjengen, om vi skal si det litt mindre ærbødig. Og da bør vi legge godt merke til hva han sier og gjør. For det gjør vi jo gjerne. Vi legger merke til hva som skjer like før noen skal dø. Hva som er deres siste ord, og hvordan de uttrykker sin siste vilje. Det er enda mer effektfullt når vi er samlet ved et dødsleie, naturligvis. Når noen ligger i senga, og sier noen bevingede ord like før de trekker sitt siste sukk, ikke sant. Det kan vi se for oss. Da lytter vi, da er det alvor! Men om vi tenker etter, så er jo egentlig dette også en slik situasjon. For Jesus vet som sagt at han skal dø. Og nå har han bare en siste kveld igjen sammen med sine. Hva sier og gjør han da? Det må jo være helt avgjørende!

En venn og kollega av meg pleier å si det slik, når han skal oppsummere hvem Jesus var og hva Jesus gjorde: Jesus grunnla ikke en filosofiskole. Han innstiftet et måltidsfellesskap.

Det synes jeg er godt sagt. Det forteller oss hvem Jesus var og er, og det sier oss også noe om hva kirka er og skal være.

Vi er ikke en filosofiskole. Vi er et måltidsfellesskap.

Ikke dermed sagt at filosofi og tankekraft ikke er nyttige øvelser. For det er det. Men det aller viktigste er og blir å spise sammen.

Og da skal vi legge merke til hvem som spiste sammen med Jesus. For evangelisten Lukas, som altså er den som forteller for oss i dag, han gjør det helt klart og ikke til å misforstå at Judas også var der da Jesus innstiftet nattverden. «Han som forråder meg, har hånden her på bordet sammen med meg!» sa Jesus, etter at å ha delt ut brød og vin.

En annen venn og kollega av meg, sa noe om nettopp dette nå ved inngangen til påsken. Jesus delte ut til Judas også, sa hun. Jesus vasket Judas sine føtter. Jesus ba for Judas også, enda han visste hva som skulle skje og hva Judas ville gjøre. Det er ganske sterkt å tenke på.

Og så sa hun: Kristen tro måles ikke i hvor mye vi elsker Jesus. For Jesus er egentlig ikke å vanskelig å elske. Jesus er jo verdens lys og livets brød, Guds kjærlighet blant oss og inni oss. Å elske noen som ligner Jesus er ikke vanskelig. Nei, det vanskelige er å elske Judas.

Og det gjorde altså Jesus. Å følge Jesus betyr derfor å spise sammen med alle, både de som minner oss om Jesus og de som minner oss om Judas. Det var slik Jesus ville det skulle være. Og jeg tror at han gjorde det slik, fordi han ville fortelle oss at vi skal spise sammen i evigheten hos Gud. Da kan vi godt begynne å øve oss her og nå.

Det virket i hvert fall som om Jesus så fram til det:

Aldri mer skal jeg spise påskemåltidet før det er blitt fullendt i Guds rike. Fra nå av skal jeg aldri mer drikke av vintreets frukt før Guds rike er kommet.

I mellomtida så finnes det trøst i dette: Dette fellesskapet er for oss alle, enten vi føler oss mest som Jesus eller litt mer Judas-aktige. De fleste av oss er vel helst et sted midt imellom. Vi ligner vel egentlig en del på disse disiplene, som kranglet seg imellom om både det ene og det andre. I dag sier vi: Midt imellom oss, nei, midt iblant oss, er Jesus. Han gir oss seg selv, og vi spiser og drikker og lever og tror.

Det var altså det han sa og gjorde den siste kvelden. Det var som om han visste at det ikke var den siste kvelden likevel. Selv om Judas skulle forråde ham, enda de akkurat hadde spist sammen. Mørket senker seg. Men håpets flamme lyser i mørket, og mørket kan ikke overvinne dette lyset.

Vi ser det hver gang noen dekker på bordet med lys og blomster, skjenker opp vinen og bryter brødet, hver gang noen samles rundt bordet sammen, møtes og spiser sammen. Håpet lever, selv om det noen ganger er et nokså trassig håp. Og troen næres, tro gjennom dypest mørke, liv gjennom natt og død. I dag, og alle dager. Amen.

Om kulturelle smeltedigler

Onsdag 21. februar 2024 var det Fôrbondemesse i Røros kirke. Jeg tror det var det 15. i rekken. Vi var fire hundre til kirke, og tjuefem representanter fra kjørelagene bidro med musikk, sang, klokkeringing, lystenning og tekstlesning. Det måtte man være der for å oppleve. Manus til tekstmeditasjonen jeg holdt kan du lese her, om du vil.

Det står skrevet i Apostlenes gjerninger:

Da pinsedagen kom, var alle samlet på ett sted. Plutselig lød det fra himmelen som når en kraftig vind blåser, og lyden fylte hele huset hvor de satt. Tunger som av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. Da ble de alle fylt av Den hellige ånd, og de begynte å tale på andre språk etter som Ånden ga dem å forkynne.

I Jerusalem bodde det fromme jøder fra alle folkeslag under himmelen. En stor folkemengde stimlet sammen da de hørte denne lyden, og det ble stor forvirring, for hver enkelt hørte sitt eget morsmål bli talt. Forskrekket og forundret spurte de: «Er de ikke galileere, alle disse som taler? Hvordan kan da hver enkelt av oss høre sitt eget morsmål? Vi er partere og medere og elamitter, folk som bor i Mesopotamia, Judea og Kappadokia, i Pontos og Asia, Frygia og Pamfylia, i Egypt og i Libya-området mot Kyréne, og innflyttere fra Roma, jøder og proselytter, kretere og arabere – og vi hører dem tale om Guds storverk på våre egne tungemål!» De visste ikke hva de skulle tro, og forvirret spurte de hverandre: «Hva er dette for noe?» Men noen gjorde narr av dem og sa: «De har drukket seg fulle på søt vin.»

Slik lyder Herrens ord.

Overskriften for årets Fôrbondemesse, som er den 15. i rekken dersom jeg ikke har kommet helt aldeles ut av tellingen, er «Smeltedigel». Årets Rørosmartna, som er den 169. i rekken, har også dette som overskrift: Marnan er en smeltedigel av språk og kultur. Her, på Røros, har folk siden 1854, med utgangspunkt i den nest siste tirsdagen i februar, møttes fra alle kanter, sørfra, nordfra, østfra og til og med vestfra, fra Trøndelag og Østerdalen, Gudbrandsdalen og Dalarna og fra andre steder i både Norge og Sverige: Her har ulike kulturuttrykk og språk møttes, folk har handlet med hverandre og utvekslet både det ene og det andre. Spelmenn har spilt ilag, lært leker og polser og slåtter av hverandre, og folk har danset dagene og nettene bort.

Røros er på mange måter det perfekte sted for en slik kulturmøte-festival. For det er i grunnen slik dette samfunnet er hele året. Helt siden bergverksdriften startet opp nærmest over natta i 1644, har dette vært et sted hvor folk har kommet og gått fra og til alle slags steder, både i Norge og i utlandet. Noen har vært her en kort stund, andre har blitt lenger. Men det har vært relativt stor til- og fraflytting her i årenes løp, noe som har gjort at stedet også har utviklet en helt særegen kultur. De senere årene har det store antallet turister også gjort noe med oss: Bergstaden er både mer urban og mer åpen enn man egentlig skulle tro var mulig på et så lite sted såpass langt unna alt og alle. Etter at kommunen ble samisk språkforvaltningsområde for noen år siden, har bevisstheten om Røros-viddas lange samiske historie også blitt enda sterkere.

Om ærlighetsteologi (og fiolette kirketekstiler)

Her kan du lese min preken i Røros kirke første søndag i fastetiden (18. februar) 2024

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:

Jesus Kristus begynte å gjøre det klart for disiplene sine at han måtte dra til Jerusalem, og at de eldste, overprestene og de skriftlærde skulle la ham lide mye. Han skulle bli slått i hjel, og den tredje dagen skulle han reises opp. Da. tok Peter ham til side og ga seg til å irettesette ham: «Gud fri deg, Herre! Dette må aldri hende deg.» Men Jesus snudde seg og sa til Peter: «Vik bak meg, Satan! Du vil føre meg til fall. Du har ikke tanke for det som Gud vil, bare for det som mennesker vil.»

(Matt 16:21-23)

Slik lyder det hellige evangelium.

Det er fastetid. Det liturgiske rammeverket for denne messen er fastetidens serie, så i dag sang vi Kyrie på fastetidens melodi, og vi sløyfet Gloria, englenes lovsang. I stedet for halleluja-vers sang vi Taizé-refrenget «Pris din Gud, mi sjel». Om ei lita stund skal vi tenne regnbuelys og synge fastelitaniet som forbønn, og så videre, og så videre. Slik er det fra askeonsdag, onsdagen etter fastelavnssøndag, onsdag i uka som gikk, og helt fram til og med påskeaften. Førti hverdager og seks søndager, som nedtelling til feiringen av mysteriet.

Det finnes også en annen tydelig markør i denne messen som minner om at vi nå er i faste-modus. Jeg tenker da på denne, altså stolaen, som i dag er fiolett. Den fiolette fargen benyttes fast i forbindelse med gravferder, men ellers er det bare i fastetida og i adventstida, altså i lang-fasten og litj-fasten, at vi bytter til denne liturgiske fargen. Resten av året går det i hvitt for festtidene, rødt for helgendager, og grønt for vekst og modning; den grønne fargen er på sett og vis kirkas «default setting», og forrige søndag var grønn.

For å få fargen fiolett, må man blande to andre farger, rødt og blått. Blått representerer himmelen over oss. Men rødt? Her må vi huske på at kristen tro vokste fram i Midt-Østen, og at mye av symbolspråket knyttet til kristen tradisjon dermed også har sine røtter der. Og i Det hellige land og områdene omkring, der gir det mening å snakke om rødt som fargen for jorda. Der vi hos oss gjerne tenker at jorda er grønn, eller grå stein eller eventuelt svart muld, var det nok slik at det landskapet som for eksempel Jesus tråkka rundt i, for det meste besto av tørt ørken-aktig landskap og leirjord. Den røde fargen har derfor i kirkas tradisjon stått for to ting: Ild, og jord. Når rødt og blått blandes, er det den siste tolkningen som gjelder. I den fiolette fargen møtes jord og himmel. Og når jord og himmel møtes, da er det alvor.

Derfor bruker vi den fiolette fargen i gravferder i kirkene, i grensesnittet mellom jord og himmel, så å si. Og vi bruker den også når vi forbereder oss til de store høytidene, før jula og påsken, i de periodene av året da det er tanken at vi skal justere sinnet noe mer mot det himmelske, og samtidig også se jorda i lys av himmelen. Med stort alvor ber vi: «La din vilje skje, på jorden som i himmelen.»

Om å elske Gud og sin neste (som seg selv)

Tirsdag 6. februar 2024 var Samefolkets dag. Røros menighet feiret kveldsmesse med sørsamisk liturgi i Røros kirke klokka 20. Biskop Herborg deltok med en hilsen, og jeg prekte. Manuset mitt kan du lese her.

Naemhtie Meehten vaentjielisnie tjaalasovveme:

Gosse fariseladtjh govlin guktie Jeesuse saddukeladtjide magkaldahteme, dellie dah tjåanghkenin. Akte dejstie tjaaleh-åahpetjijstie sæjhta Jeesusem gïehtjelidh: «Ööhpehtæjja, mij båvrojde stööremes?» Jeesuse vaestede: «Iehtsieh Åejviem, jïjtjedh Jupmelem, abpe jïjtjedh vaajmojne, abpe jïjtjedh sealojne jïh abpe jïjtjedh jiermine!. Daate stööremes jïh voestes båvroe. Mubpie båvroe seamma stoere: Iehtsieh jïjtjedh lïhkesadtjem guktie jïjtjemdh eahtsah! Abpe båvroegærja jïh profeeth dejstie göökte båvrojste guadtalgieh.»

Naemhtie aejlies vaentjele.

(Da fariseerne hørte at Jesus hadde stoppet munnen på saddukeerne, kom de sammen. Og en av dem, en lovkyndig, spurte for å sette ham på prøve: «Mester, hvilket bud er det største i loven?» Han svarte: «‘Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand.’ Dette er det største og første budet. Men det andre er like stort: ‘Du skal elske din neste som deg selv.’ På disse to budene hviler hele loven og profetene.»)

(Matteus 22:34-40)

Den teksten vi akkurat har lest, denne lille Jesus-fortellingen, er en av kirkas kjernetekster. En katekisme-tekst, rett og slett. Konfirmantene, for eksempel, skal lære denne teksten å kjenne så godt at de aller helst kan den utenat. Det aller beste er om vi klarer å skrive den i hjertet.

For det er jo der den hører hjemme, denne teksten: Det er en hjerte-tekst, en kjærlighets-tekst. Iehtsieh Åejviem, jïjtjedh Jupmelem! Du skal elske Herren, din Gud! Jïh iehtsieh jïjtjedh lïhkesadtjem guktie jïjtjemdh eahtsah! Og du skal elske din neste som deg selv! Iehtsieh! Elsk!

Når jeg går igjennom denne teksten sammen med konfirmantene, snakker vi om hvordan de to budene, at vi skal elske Gud og elske våre medmennesker, at disse budene speiler den rekken av bud som vi kaller De ti bud. Disse budene er delt i to hovedgrupper – noen ganger snakker vi om lovens første tavle og lovens andre tavle, etter forbilde av fortellingen om Moses som hadde med seg to steintavler med budene på – og de første tre av disse budene handler om forholdet vårt til Gud, og de sju siste handler om forholdet vårt til menneskene rundt oss. Og så sier vi: Elsk Gud, og elsk menneskene. Det er hele loven. Og den er ikke skrevet i stein. Den er skrevet i hjertet.

Jesus plasserte kjærligheten i sentrum i måten han sa og gjorde etikk på. Og fordi denne teksten oppsummerer det på en så god måte, minner vi hverandre på disse ordene hver gang vi feirer messe. Det skal vi gjøre i dag også: Før syndsbekjennelsen skal vi minne hverandre om de to store budene, det dobbelte kjærlighetsbudet.

Iehtsieh Åejviem, jïjtjedh Jupmelem,
Du skal elske Herren, din Gud

abpe jïjtjedh vaajmojne,
av hele ditt hjerte

abpe jïjtjedh sealojne
av hele din sjel

jïh abpe jïjtjedh jiermine.
og av all din forstand

Men da må vi spørre: Hvordan kan du elske noen av hele ditt hjerte, dersom du ikke får bruke hjertespråket? Hvordan kan du stole på noen som ikke synes hjertespråket ditt er viktig nok? Og hvordan kan du elske noen av hele din sjel, dersom den du er, din identitet, blir tråkka på? Og hvordan kan du elske noen av all din forstand, hvis det du tenker, og det du kan, og dine ferdigheter, og dine evner og anlegg og dine tradisjoner og din slekts historie ikke blir møtt med respekt?

Sånn må vi spørre i dag. I fjor sommer leverte Sannhets- og forsoningskommisjonen sin rapport til Stortinget om fornorskingspolitikken og dennes konsekvenser for samer, kvener og skogfinner. Mye av det som står der, handler også om kirka. Noe av det handler om ting som skjedde her hos oss. Det er fryktelig å lese om. Rystende, rett og slett.

I kveld hører vi Jesus si:

Iehtsieh Åejviem, jïjtjedh Jupmelem,
Du skal elske Herren, din Gud

abpe jïjtjedh vaajmojne,
av hele ditt hjerte

abpe jïjtjedh sealojne
av hele din sjel

jïh abpe jïjtjedh jiermine.
og av all din forstand

Det sier oss også noe om hvordan vi skal være kirke. Vi må la hjertespråkene lyde. Vi må ta imot hverandre og anerkjenne hverandre, slik vi er. Og vi må vise respekt for identitet og bakgrunn, slektssammenheng og levesett. Vaajmojne. Sealojne. Jiermine. Hjerte. Sjel. Forstand.

Og så sier Jesus en ting til, til oss som kirke og til hver og en av oss som enkeltmenneske:  

Iehtsieh jïjtjedh lïhkesadtjem guktie jïjtjemdh eahtsah!
Du skal elske din neste som deg selv.

Vit derfor: Du er dyrebar i Guds øyne. Gud har skapt den verden som vi lever i, og Gud elsker det Gud har skapt. Og du, slik du er, er en del av den verden som Gud elsker. Du, og den som sitter ved siden av deg, og den som sitter foran deg, og den som sitter bak deg, og den som går forbi utenfor kirka akkurat nå som du ikke ser.

Iehtsieh!
Elsk!

Så rett ryggen. Vær stolt. Gud snakker hjertespråket ditt, og Gud vil skrive kjærlighetens lov i hjertet ditt, slik Gud vil skrive kjærlighetens lov i alles hjerter. I kveld ber vi om at Guds vilje må skje. Det er verdens viktigste bønn, også på Samefolkets dag.

Earoe Jupmel-aahtjan, Baarnan jïh Aejlies Voejkenasse,
gie lij, lea jïh edtja årrodh
aajnehke saetnies Jupmele ihkuvistie ihkuvasse.

Om vennskap og kjærlighet

Nyttårsaften holdt jeg følgende preken i Røros kirke under midnattsmessen; dagens tekst var fra Johannes 14:27 der Jesus sier:

«Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet.»

Kjære alle sammen. Jeg minner om at det fortsatt er jul. Dagen i dag er også sjuende juledag, i tillegg til å være nyttårsaften. Juletreet står her framme i kirka, Den hellige kohort med Maria, Josef og Jesusbarnet står fortsatt utenfor kirkedøra, og vi synger flere julesalmer under denne midnattsmessen. Jeg vil gjerne sitere enda en annen julesang for dere her i kveld. Det er en sang som ikke er så mange år gammel, men som har blitt godt innsunget allerede likevel. Sangen har tekst av Odd Nordstoga, og ett av versene lyder slik:

Jorden snurrer rundt seg selv, lys blir mørke, dag blir kveld.
rekk meg hånden kjære venn, la ditt øye gli igjen.
her står vi i et vennskapsbånd, varme går fra hånd til hånd.

Fra Jul i Svingen av Odd Nordstoga der, altså

Jorda snurrer rundt seg selv, ja det er sant, og den roterer om sola mens den farer av gårde gjennom verdensrommet. Sett fra avstand er det kanskje ikke så mye som skiller akkurat dette punktet i tida fra alle andre. Vår klode har vært på reise gjennom rommet i fire milliarder år, i et fjorten milliarder år gammelt univers, og vi befinner oss her som det foreløpig siste produktet i en tre milliarder år lang evolusjonsprosess. Selv ved et årsskifte må vi innrømme det: Livene våre er som bittesmå glimt på et bittelite støvkorn i en evighet av tid og rom.

Og likevel opplever vi altså dette: At det finnes dyp, dyp mening i livene våre. Vi kan se inn i øynene til et annet menneske og finne oss selv der på en måte vi ikke hadde visst om. Vi kan møte en annen og si: «Kjære venn!» Vi opplever vennskap, og vi opplever kjærlighet. Vi er ikke alene.

Tidligere i dag har det vært holdt to andre gudstjenester her i dette kirkerommet. Først feiret vi vigsel sammen med et lykkelig brudepar. Ei stund etterpå var det minnegudstjeneste. Der tente vi lys for de 43 av menighetens medlemmer som vi har tatt avskjed med i gravferder det siste året. Glede og sorg, altså, det intenst levende og sorgen over det som ikke lenger er. En viss kontrast, tenker vi kanskje. Men under begge disse seremoniene snakket jeg om kjærligheten. Og jeg tenker egentlig at det passer å snakke om den nå også, i dette årets siste time. Så la oss snakke om kjærlighet, og om vennskap, om at det at vi ikke er alene. «Rekk meg hånden, kjære venn. La ditt øye gli igjen. Her står vi i et vennskapsbånd, varme går fra hånd til hånd.»

Om vi tenker litt etter, så er dette egentlig alt annet enn selvsagt. Men i et kaldt og ugjestmildt univers hvor materie støter tilsynelatende tilfeldig mot hverandre, vokser det fram ikke bare én bevissthet, men mange. Og vi ser hverandre og forstår hverandre og snakker sammen og forsøker å forstå fortida sammen og strekker oss mot framtida sammen. Det er egentlig ganske forunderlig. Mystisk, og vakkert og godt.

I kveld har vi lest to bibeltekster som bekrefter for oss at også Gud er opptatt av hvem vi er og av vår indre verden, hva vi tenker og hva vi føler. «La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet. Min fred gir jeg dere!» Og «Jeg vet hvilke tanker jeg har med dere! Fredstanker, ikke ulykkestanker! Jeg vil gi dere framtid og håp!»

Ja, Bibelen forteller oss at Gud ikke bare forsøker å forstå vårt indre liv. I jula forteller vi om at Gud selv kom til oss og ble en av oss, en som levde blant oss, og selv gikk inn i dette livet, midt iblant oss. Gud møtte selv kjærligheten. Maria og Josef tok imot Jesusbarnet. Han vokste opp, møtte stadig nye mennesker, og sa til dem: «Venn!»

Rekk meg hånden, kjære venn.
Min fred gir jeg deg.
Jeg vil gi deg framtid og håp.

Jeg vet ikke så mye om hvordan det nye året blir. Jeg kan ikke si noe definitivt om det gamle året heller. Men jeg holder fast på dette: Vi er ikke alene. Vi er sammen, her i denne timen. Og kirka vitner også ved dette årsskiftet: Gud har ikke forlatt oss. Det fins fortsatt kjærlighet i verden. Vi kan fortsatt se inn i en annens øyne og si: Du er som meg. Det er godt at vi er til, sammen. La oss gå det nye året i møte, sammen.