Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Prekenskisser’ Category

Om omvendelse

Søndag 13. august, 10. søndag i treenighetstiden, holdt jeg følgende preken i Røros kirke, en preken som står i gjeld til blant annet denne teksten:

Det står skrevet i evangeliet etter Lukas:

Jesus fikk se en toller som het Levi. Han satt på tollboden. Jesus sa til ham: «Følg meg!»  Og han reiste seg, forlot alt og fulgte ham. Levi holdt et stort selskap for ham hjemme hos seg, og en hel del tollere og andre var sammen med dem til bords. Fariseerne og de skriftlærde blant dem murret og sa til disiplene: «Hvorfor spiser og drikker dere sammen med tollere og syndere?» Men Jesus svarte dem: «Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke. Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere til omvendelse.»

(Luk 5:27-32)

Slik lyder det hellige evangelium

I

Det går en historie om en mann som jogga seg en tur i skogen. Mens han løp der for seg selv oppdaget han plutselig at det kom en bjørn luntende inn på stien foran ham. Da han skulle fortelle om episoden for noen venner etterpå, sa han: «Jeg ble så redd at jeg snudde tre hundre og seksti grader og sprang så fort jeg kunne!»

Vennene han fortalte historien til, lurte fælt på hvordan dette hadde gått til. Tre hunder og seksti grader er, som kjent, en hel sirkel, en hel piruett, så da skulle han vel endt opp med å fortsette å løpe i den retningen han opprinnelig var på vei og videre rett på bjørnen. Mannen snudde nok heller hundre og åtti grader. Det var godt han var en bedre løper enn matematiker, kan man kanskje si.

Å vende om. Å gå i motsatt retning. Ordet «omvendelse», som Jesus sier at han kom for å kalle mennesker til, bringer tankene over på en slik bevegelse. En hundre og åtti graders bevegelse. At man snur tvert om, og går i en helt ny retning. Legger alt bak seg. Begynner på nytt.

Og noen mennesker kan fortelle at de har opplevd noe sånt. At de en dag nærmest våknet opp og skjønte at det livet de levde var destruktivt. Så tok de grep. Valgte en helt annen vei. Satte flaska på hylla. Brøt med miljøet. Satte strek for kriminaliteten. Og for noen av dem var det en religiøs erfaring som lå til grunn. At de «møtte Jesus», som det gjerne heter, og at de skjønte at nå måtte det skje noe radikalt.

Men for de aller fleste av oss er ikke livet slik. Livet går litt mer rett fram. Spørsmålet er om det er noe mer å si om ordet omvendelse. Er det noe som angår oss?

(mer…)

Read Full Post »

Preken under setergudstjeneste på Ljøsnåvollen søndag 6. august 2017,
9. søndag i treenighetstiden:

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:

Jesus sa:
«Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, så skal dere finne hvile for deres sjel. For mitt åk er godt og min byrde lett.»

(Matt 11:28-30)

Slik lyder det hellige evangelium.

Jeg vet ikke hvor mange av dere som har forsøkt å bære et lass ved hjelp av et åk. Det er jo ikke så vanlig å bære ting på den måten lenger, men det var veldig vanlig før i tida. Jeg har et levende minne fra barndommen av en mann som kom forbi hytta der vi bodde om somrene og skulle selge forskjellige varer. Han bar dem med seg i to svære og nokså tunge flettede kurver som han bar ved hjelp av et åk. Selve åket var ei lang stang som han bar over skuldra, med ei korg hengende fra hver ende. Jeg husker jeg var imponert både over hvor mye han klarte å bære med seg og hvor lett og uanstrengt han småløp opp trappa fra hytta vår til veien. Han visste nøyaktig hvor balansepunktet var, og når han hadde funnet den rette balansen var det nesten ikke grense for hvor mye han kunne bære.

For alt jeg vet kan det finnes et sånt åk her på Ljøsnåvollen, et vassåk. Sånne var vanlige overalt, vet jeg, og var helt sikkert i bruk her også.

I dagens evangelietekst hørte vi at Jesus vender seg til sine disipler og snakker om å lette de byrdene de bærer på. Han har et åk som gjør ting lette å bære, sier han. Når disse orda leses i gudstjenesten er det fordi de også er ord til oss. Så er spørsmålet hva Jesus mener.

(mer…)

Read Full Post »

Preken under pilegrimsgudstjenesten på St. Olavs-rya søndag 30. juli 2017:

Det står skrevet i evageliet etter Johannes:

Jesus sa:
Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt. Den som elsker sitt liv, skal miste det. Men den som hater sitt liv i denne verden, skal berge det og få evig liv. Den som vil tjene meg, må følge meg, og der jeg er, skal også min tjener være. Den som tjener meg, skal min Far gi ære.

(Johannes 12:24-26)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

En sommerdag i år 1013 et sted i sør-Frankrike blir landsbyen Saint Michel overfalt av en gruppe leiesoldater som er i tjeneste hos hertug Richard II. Soldatene farer voldsomt fram, og angrepet ender i slakt av befolkningen. Landsbyen blir plyndret, og soldatene marsjerer videre sørover. I løpet av sommeren og høsten skal de angripe flere andre byer på samme vis, en omflakkende armé med en rasende energi som sprer frykt og ødeleggelse hvor de enn kommer.

Leiesoldatene ledes av Olav Haraldsson, en nordmann som er så høyreist og kraftig bygd at han også går under navnet Olav Digre. Han er ikke mer enn tjue år gammel, men har allerede deltatt i flere store slag, beleiringer og angrep. Han var blant annet med i angrepet på London for fire år siden og massakren i Canterbury to år etter. Han er kjent som en veldig slåsskjempe, den første til å storme fram når hæren bryter igjennom, en inspirator og et forbilde for sine menn. Han kan svinge både sverd og øks og viser ingen nåde på slagmarken.

(mer…)

Read Full Post »

Preken under konfirmasjonsgudstjenestene i Glåmos kirke torsdag 25. mai og Bergstadens Ziir lørdag 27. mai 2017:

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:

Da fariseerne hørte at han hadde stoppet munnen på saddukeerne, kom de sammen. Og en av dem, en lovkyndig, spurte for å sette ham på prøve: «Mester, hvilket bud er det største i loven?» Han svarte: «‘Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand.’ Dette er det største og første budet. Men det andre er like stort: ‘Du skal elske din neste som deg selv.’ På disse to budene hviler hele loven og profetene.»

(Matt 22:34-40)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

Det var en gang – sånn begynner alle gode historier, gjør de ikke? – det var en gang en hønsegård, og i denne hønsegården var det mange høner og en eneste hane.

Hanen syntes sjøl han var den viktigste, ikke bare i hønsegården men kanskje også i hele verden. For hver eneste morgen, mens verden ennå lå i mørke, sto han opp og gikk ut av hønsehuset. Og så begynte han å gale. Og så sto sola opp.

Og hanen tenkte: Sånn er det. Jeg galer, og sola står opp. Det er derfor der skjer. Han var så stolt som bare en hane kan være.

Men så en dag skjedde det noe. Hanen ble forkjøla. Og han mista stemmen. Tenk det! Uansett hvor mye han forsøkte, kom det ikke annet enn ett forsiktig hkr fra halsen hans. Dette var krise. For hva ville skje nå? Dersom han ikke kunne gale, da ville jo verden bli liggende i mørke!

(mer…)

Read Full Post »

Preken under påskenattsmessen i Bergstadens Ziir 15. april 2017:

Det står skrevet i evangeliet etter Markus:

Da sabbaten var over, kjøpte Maria Magdalena og Maria, Jakobs mor, og Salome velluktende oljer for å gå og salve ham. Tidlig om morgenen den første dagen i uken kom de til graven da solen gikk opp. De sa til hverandre: «Hvem skal vi få til å rulle bort steinen fra inngangen til graven?» Men da de så opp, fikk de se at steinen var rullet fra. Den var meget stor. Da de kom inn i graven, så de en ung mann sitte på høyre side, kledd i en hvit, lang kjortel, og de ble forferdet. Men han sa til dem: «Vær ikke forferdet! Dere leter etter Jesus fra Nasaret, den korsfestede. Han er stått opp, han er ikke her. Se, der er stedet hvor de la ham! Men gå og si til disiplene hans og til Peter: ‘Han går i forveien for dere til Galilea. Der skal dere få se ham, slik som han sa dere.’» 

Da gikk de ut og flyktet bort fra graven, skjelvende og ute av seg. De sa ikke et ord til noen, for de var redde.

(Markus 16:1-8)

Slik lyder det hellige evangelium

De var redde.

Ja, det var ikke så rart at de var det.
Her sto de overfor noe helt fullstendig ukjent,
og det ukjente har det med å vekke angsten i oss.

Det er bare å kjenne etter.
Døden er i seg selv noe ukjent,
noe vi ikke kan samle oss erfaring rundt.
Det å dø, det er noe man bare gjør en gang.
Og vi vet ikke med sikkerhet hva som følger etter.

I fortellingene om Jesus er det riktignok et annet alternativ
som dukker opp noen ganger.
Noen, noen ganske få, blir kalt tilbake fra døden til livet.
Datteren til Jairus, synagogeforstanderen.
Og Lasarus, Jesu venn i Betania.
Men de er unntak.
Og de slapp dessuten heller ikke unna døden,
ikke på sikt.
De hadde fortsatt døden foran seg,
selv etter at de var blitt kalt tilbake.
Livet går alltid framover
med døden foran seg.

Men ikke her.
Ikke nå.
Ikke i det som nå har skjedd.
De skjønner det ennå ikke helt,
kvinnene ved graven.
Men i frykten de kjenner
ligger det noe nytt som kan drive frykten bort.
For Jesus har ikke lenger døden foran seg.
Han har tvert imot lagt døden bak seg.
Det er døden som er død.
Jesus lever.
Men det livet han nå lever,
det er ikke et liv som har døden foran seg.
Foran Jesus ligger bare evigheten,
og Gud selv,
Gud som Jesus går rett inn i,
slik at han kan stå der mellom oss og Gud.

Snart skal de få erfare det,
at døden ikke lenger er imellom dem og Jesus.
Jesus fyller alt i alle,
også døden og graven.
Det er ikke noe mellom oss og Gud.
Det vil si: Jesus står mellom oss og Gud,
men ikke for å skille oss.
Han står der for å knytte oss sammen,
her og nå i tiden
og i evigheten.

Om litt skal vi dekke på alteret.
Tenne lysene.
Løftet brødet og vinen,
takke, be og velsigne.
Så skal vi dele måltidet,
sammen,
og si: Kristus er iblant oss.
Han er her for å knytte oss sammen,
her og nå i tiden
og i evigheten.

I natt strømmer evigheten inn i tiden.
Lyset skinner i mørket,
og mørket kommer aldri til å overvinne det.

Ære være—

Read Full Post »

Tekstmeditasjon i Røros kirke Langfredag (14. april 2017) etter resitasjonen av lidelsesberetningen hos Lukas:

 

Det var synd det skulle ende sånn!
sier vi
når noe får et tragisk utfall,
når noen dør ung,
i ei ulykke,
mister alt,
ser verdier gå tapt,
mister taket
– Det var synd det skulle ende sånn!

Og det er det.
Det er synd.
I dag er det nettopp det vi skal si:
Det var synd det skulle ende sånn!

For her, i historien om mannen fra Nasaret
som ble korsfestet og døde under grusom tortur
i en alder av noen-og-tredve år,
ser vi virkelig synden utfolde seg.
Mannen er jo uskyldig!
Det som skjer her er galt.
Han har ikke gjort noe galt.
Men de som står rundt ham er som gale,
og de påfører ham en smerte han ikke skulle ha båret.

Han bærer, kort sagt,
de andres synder.

(mer…)

Read Full Post »

Preken under sportsgudstjeneste på Fjellkirka Skjærtorsdag 2017 (13. april):

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:

På den første dagen i de usyrede brøds høytid kom disiplene til Jesus og spurte: «Hvor vil du vi skal gjøre i stand til påskemåltidet for deg?» Jesus svarte: «Gå inn i byen, til den mannen dere vet, og si til ham: ‘Mesteren sier: Min time er nær; hos deg vil jeg holde påskemåltid med disiplene mine.’» Disiplene gjorde som Jesus hadde pålagt dem, og de gjorde i stand påskemåltidet.

Da det ble kveld, tok Jesus plass ved bordet sammen med de tolv. Mens de spiste, sa han: «Sannelig, jeg sier dere: En av dere skal forråde meg.» Da ble de dypt bedrøvet, og den ene etter den andre sa til ham: «Det er vel ikke meg, Herre?» Men han svarte: «Den som har dyppet hånden i fatet sammen med meg, han skal forråde meg. Menneskesønnen går bort, som det står skrevet om ham. Men ve det mennesket som forråder Menneskesønnen! Det hadde vært bedre for det mennesket om det aldri var født.» Judas, han som forrådte ham, spurte da: «Det er vel ikke meg, rabbi?» «Du har sagt det», svarte Jesus. Mens de holdt måltid, tok Jesus et brød, takket og brøt det, ga disiplene og sa: «Ta imot og spis! Dette er min kropp.» Og han tok et beger, takket, ga dem og sa: «Drikk alle av det! For dette er mitt blod, paktens blod, som blir utøst for mange så syndene blir tilgitt. Jeg sier dere: Fra nå av skal jeg ikke drikke av denne frukten av vintreet før den dagen jeg drikker den ny sammen med dere i min Fars rike.»

Da de hadde sunget lovsangen, gikk de ut til Oljeberget.

(Matt 26:17-30)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

Dette er et av historiens mest fortettede øyeblikk. Her, i denne scenen, møtes fortid, nåtid og fremtid.

(mer…)

Read Full Post »

Older Posts »