Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Prekenskisser’ Category

Preken under juledagsmessen i Bergstadens Ziir 25.12.2017; deler av denne prekenen utgjorde også julaftenspreken (i diverse andre kirker) dette året:

Det står skrevet i evangeliet etter Johannes:

I begynnelsen var Ordet.
Ordet var hos Gud,
og Ordet var Gud.

Han var i begynnelsen hos Gud.
Alt er blitt til ved ham,
uten ham er ikke noe blitt til.

Det som ble til
i ham, var liv,
og livet var menneskenes lys.
Lyset skinner i mørket,
og mørket har ikke overvunnet det.

Et menneske sto fram, utsendt av Gud. Navnet hans var Johannes.Han kom for å vitne. Han skulle vitne om lyset, så alle skulle komme til tro ved ham.Selv var han ikke lyset, men han skulle vitne om lyset.

Det sanne lys,
som lyser for hvert menneske,
kom nå til verden.

Han var i verden,
og verden er blitt til ved ham,
men verden kjente ham ikke.

Han kom til sitt eget,
og hans egne tok ikke imot ham.

Men alle som tok imot ham,
dem ga han rett til å bli Guds barn,
de som tror på hans navn.

De er ikke født av kjøtt og blod,
ikke av menneskers vilje
og ikke av manns vilje,
men av Gud.

Og Ordet ble menneske
og tok bolig iblant oss,
og vi så hans herlighet,
en herlighet som den enbårne Sønn
har fra sin Far,
full av nåde og sannhet.

(Johannes 1:1-14)

Slik lyder det hellige evangelium

Gud, evig Gud og lys av lys det er han,
til oss er han kommet som bror i dag,
sann Gud av opphav, født før alle tider.

Slik sang vi til inngang i denne juledagsmessa. Og med disse ordene, henta fra ei latinsk hymne fra 1300-tallet, sang vi oss helt inn i hjertet av den kristne julefeiringa. Der og da var allerede det viktigste sagt. Eller, rettere sagt, der og da var det viktigste sunget.

I begynnelsen var Ordet! leste vi.
Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss!
Litt tidligere hørte vi lest fra Ordspråkene, om Guds visdom,
den som var delaktig den gangen verden ble skapt,
som det styrende prinsipp som verden ble formet etter.
De gamle greske filosofene regnet med et lignende prinsipp,
en verdensfornuft som lå under alt som var til.
Logos kalte de dette prinsippet.
Det er dette evangelisten Johannes skriver om i sin greske tekst.
I begynnelsen var Logos, sier han.
Ordet.
Og Logos – Ordet – var hos Gud, og Logos – Ordet – var Gud.
Og Logos – Ordet – ble menneske.

Ordet ble menneske.
Javel.
Men der og da, den natta i stallen i Betlehem
– for det er til fortellingen om fødselen i Betlehem tankene våre går,
selv om Johannes ikke beskriver selve scenen i sitte evangelium –
der kan det ikke ha vært så mange ordene å høre.
I hvert fall ikke fra hovedpersonen selv.
Jeg mener, han var akkurat blitt født.
Og uansett hva vi skulle tro om hvem han var,
hvem han skulle vise seg å være:
Der og da hadde han nok ikke så mye annet å ty til enn gråten
når han ville kommunisere med omgivelsene.
I begynnelsen var gråten, tenker jeg vi sier,
og skriket, det som kom fra bunnen av lungene
den første gangen de ble fylt av luft.

Men samtidig var det utvilsomt noe som ble, om ikke sagt,
så i hvert fall kommunisert til oss
i og med det som skjedde, den natta i Betlehem.
Noe vi kan forstå og ta til oss.
(mer…)

Read Full Post »

Preken under høymesse i Bergstadens Ziir, søndag 17. desember 2017 (Tredje søndag i advent):

Det står skrevet i evangeliet etter Lukas:

Mye folk dro ut for å bli døpt av Johannes, og han sa til dem: «Ormeyngel! Hvem har lært dere hvordan dere skal slippe unna den vreden som skal komme? Så bær da frukt som svarer til omvendelsen. Og begynn ikke å si til dere selv: ‘Vi har Abraham til far.’ For jeg sier dere: Gud kan reise opp barn for Abraham av disse steinene. Øksen ligger allerede ved roten av trærne; hvert tre som ikke bærer god frukt, blir hugget ned og kastet på ilden.»

«Hva skal vi da gjøre?» spurte folk. Han svarte: «Den som har to kjortler, skal dele med den som ikke har noen, og den som har mat, skal gjøre det samme.» Det kom også noen tollere for å bli døpt, og de sa til ham: «Mester, hva skal vi gjøre?» «Krev ikke inn mer enn det som er fastsatt», svarte han. Også noen soldater spurte ham: «Hva skal så vi gjøre?» Og til dem sa han: «Press ikke penger av noen ved vold eller falske anklager, men nøy dere med lønnen deres.»

Folket gikk nå med forventning, og alle tenkte i sitt stille sinn at Johannes kanskje var Messias. Da tok Johannes til orde og sa til dem alle: «Jeg døper dere med vann. Men det kommer en som er sterkere enn jeg, og jeg er ikke verdig til å løse sandalremmen hans. Han skal døpe dere med Den hellige ånd og ild. Han har kasteskovlen i hånden for å rense kornet på treskeplassen. Hveten skal han samle i låven sin, men agnene skal han brenne opp med en ild som aldri slukner.»

Dette og mye annet la han folket på sinne når han forkynte budskapet for dem.

(Luk 3:7-18)

Slik lyder det hellige evangelium.

Adventus Domini.
Siden det likevel er søndag, kan vi friske opp litt latin sammen.
Adventus Domini.
Det betyr Herrens komme
eller Herrens ankomst.
Og av dette uttrykket – adventus Domini
har vi fått ordet og navnet advent.

Adventstida er ei ventetid og ei forberedelsestid i dobbel forstand.
Vi forbereder oss til julehøytida.
Vi rydder og vasker og pynter i og utenfor husene våre.
Vi baker og lager til ulike sorter tradisjonsmat vi skal ha i jula.
Vi handler inn og sender av gårde gaver til familie og venner.
Vi synger, leser og lytter oss inn i det vi kaller julestemninga.
Og så, når adventstida er over, kan det endelig bli jul.
Da har vi gjerne kommet godt inn i den allerede.
Men likevel er det noe helt eget som skjer,
både rundt oss og i oss,
i det øyeblikket jula ringes inn.

Adventstida er tida da vi forbereder oss til jul.
Det er viktig nok.
Men adventstida er altså ei forberedelsestid i minst en betydning til.
(mer…)

Read Full Post »

Preken under felleskirkelig temagudstjeneste i Bergstadens Ziir søndag 19. november 2017 under overskriften «Mennesker er ikke til salgs!»:

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:

Disiplene kom og spurte Jesus: «Hvem er den største i himmelriket?» Da kalte han til seg et lite barn, stilte det midt iblant dem og sa: «Sannelig, jeg sier dere: Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket. Den som gjør seg selv liten som dette barnet, han er den største i himmelriket.

Og den som tar imot et slikt lite barn i mitt navn, tar imot meg. Men den som lokker til fall en av disse små som tror på meg, han var bedre tjent med å få en kvernstein hengt om halsen og bli senket i havets dyp.

Pass dere for å forakte en eneste av disse små! For jeg sier dere: De har sine engler i himmelen som alltid ser min himmelske Fars ansikt. Menneskesønnen er jo kommet for å berge de bortkomne.

Hva mener dere? Dersom en mann har hundre sauer og én av dem går seg vill, lar han ikke da de nittini være igjen i fjellet og går og leter etter den som er kommet på avveier? Og skulle han finne den – sannelig, jeg sier dere: Da gleder han seg mer over denne ene enn over de nittini som ikke har gått seg vill. Slik vil heller ikke deres Far i himmelen at en eneste av disse små skal gå tapt.»

(Matteus 18:1-6,10-14)

Slik lyder det hellige evangelium

I

Mennesker er ikke til salgs!
Sier vi.
Og vet samtidig at det ikke er sant.
Mennesker er til salgs. Hele tida.
Selv Jesus ble solgt en gang. Summen var tretti sølvpenger.

Da fotballspilleren Neymar ble solgt fra Barcelona til PSG, var prisen på sin side på hele 222 millioner euro, det vil si like over 2 milliarder kroner. Men det hører med til akkurat den historien at Neymar selv var svært fornøyd med akkurat den overgangen.

Jeg er også til salgs. Ikke hele tida, men deler av tida. Tida mi, arbeidstida mi, er til salgs, sammen med mitt fokus og mine personlige ressurser. Sånn er det med mange av oss mennesker: Vil stiller oss til disposisjon for en arbeidsgiver, yter hva vi kan og får betalt for det. Så forventes det til gjengjeld et fokus og en lojalitet som ofte går langt ut over det vi føler eller kan finne av indre motivasjon.

Mennesker er til salgs. Men det er altså store forskjeller ute og går her. Det er stor forskjell på å selge sin arbeidskraft, helt frivillig, på det å få betalt for å gjøre en meningsfull jobb på den ene sida, og på det å være solgt med hele seg inn i slaveriet på den andre sida.

For å sette det på spissen: Vi kan betale et barn ukepenger for å gi det motivasjon til å hjelpe til hjemme. Vi kan kjøpe noe av et barns tid. Slik sett kan også et barn være til salgs. Men dette er samtidig noe helt annet igjen enn å selge et barn til mennesker med onde hensikter.

Mennesker er ikke til salgs! Hva er det egentlig dette slagordet handler om? Svaret er at mennesker ikke skal utnyttes. Mennesket skal ikke bli redusert til et middel for å oppnå noe, bli noe vi utnytter uten tanke for det enkelte mennesket. Mennesket skal være et mål i seg selv. For et menneske er noe uendelig verdifullt. Det kan ikke prissettes i kroner og øre, euro eller dollar – eller sølvpenger.

II

Mennesker er ikke til salgs!

Dette er altså ett av slagordene vi har fått med oss inn i markeringen av det såkalte reformasjonsjubileumsåret.

(mer…)

Read Full Post »

Søndag 12. november 2017 feiret vi Soul Church med Harry Potter-tematikk i Bergstadens Ziir. I tillegg til at deler av musikken under gudstjenesten samt tematikken under bønnevandringen var inspirert av bøkene og filmene om den unge trollmannen, holdt jeg to potterske taler den dagen, først en dåpstale og så en preken. Her følger begge.

Bakgrunn:

Dåpstale:

Noe av det første som møter små hekser og trollmenn når de begynner sin skolering i hekseri og trolldom ved Galtvort, er valghatten. Valghatten sorterer nye elever ved skolen i fire hus: Griffing, Håsblås, Ravnklo og Smygard. Dere finner igjen de fire husene i en av stasjonene under bønnevandringen senere i gudstjenesten. Hvert av husene er knyttet til en av de fire grunnleggerne av Galtvort, og huset bærer denne grunnleggerens navn og representerer grunnleggerens personlige egenskaper. Huset man har blitt sortert inn i, blir det nærmeste man kommer et hjem den tida man er elev ved skolen.

hogwartspergamentI dag skal lille Thea bæres til dåpen. Her ønsker vi henne velkommen, i Guds hus. Og hva mer er: I dåpen skal hun døpes til Kristus Jesus, han som er kirkas grunnlegger, eller (mer presist) troens grunnlag.

Og denne lille forskjellen mellom valghatten og dåpssakramentet er en viktig forskjell: Her, ved døpefonten, fordeles vi slettes ikke i ulike kirker eller rom. I dåpen minner Gud oss tvert imot på at vi alle hører sammen, at vi alle er ett. Vi er alle del av Jesu Kristi verdensvide kirke. Det oppmuntrer oss til å søke sammen.

Og vi hører alle sammen med Jesus. Den ene. Kirka har mange helter, mange helgner, mange forbilder som har vandret rundt blant oss. Men Jesus er likevel den ene, han som kalles Sønnen. Og han inviterer oss alle inn til fellesskap med seg, og til enhet i mangfoldet – i ham.

Thea: I dag tar menigheten imot deg med takk og glede, her i Guds hus. I dåpen forenes du med den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus.

Preken:

Apostelen Paulus skriver i sitt brev til menigheten i Galatia:

Dere er alle Guds barn ved troen, i Jesus Kristus. Alle dere som er døpt til Kristus, har kledd dere i Kristus. Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus.

(Galaterne 3:26-28)

Og Jesus Kristi kirke svarer:

Slik lyder Herrens ord.

I

I dag feirer vi Harry Potter-gudstjeneste. Det er andre gangen vi gjør det her i Røros menighet. I fjor feiret vi en tilsvarende gudstjeneste på Allehelgenssøndag. Vi hadde Harry Potter-fest på Allehelgensaften, den kvelden hvor man i folketroen har tenkt at skillet mellom de levendes og de dødes verden er litt tynnere. En magisk kveld, full av overnaturlige fenomener. Det passa i grunnen bra å ta steget inn i Harry Potters magiske verden den kvelden.

23517435_10155703290396142_2929531488792006166_nI år har vi av praktiske grunner lagt gudstjenesten til helga etter Allehelgen. Allehelgensaften var forrige lørdag. Så da er kanskje ikke koblinga like åpenbar. En helt vanlig søndag, og så har vi plutselig invitert hekser og trollmenn inn i kirka.

Hva er egentlig koblinga mellom Harry Potter og kirka? Noen spør om det. Og ser man bare på det utvendige, da kan man jo kanskje lure litt på hva hekser og trollmenn har i kirkerommet å gjøre.

Men vi skal ikke bare se på det ytre. Vi skal også se til hjertene. Og i hjertet av fortellingene om Harry Potter, der ligger det et budskap som er nært i slekt med den kristne fortellingen. Vi leser om kampen mellom det gode og det onde, om en som er utvalgt til å stå fremst i kampen, og om kjærligheten som er sterkere enn døden. Disse parallellene til fortellingen om Jesus blir i grunnen bare tydeligere og tydeligere jo lenger ut i bokserien vi kommer.

(mer…)

Read Full Post »

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 5.10.2017

Eg berre spøre, eg.

Kem va da so eigde jordo på Adam
si tid? Og kem e da so eige jordo
no?

Ka e da so har skjedd midt i mydlo?

(Oskar Stein Bjørlykke: Stein Klure)

Denne høsten markerer Røros menighet, sammen med resten av Den norske kirke, at det har gått fem hundre år siden starten på den idéhistoriske omkalfatringsprosessen vi kaller reformasjonen. Markeringen skjer gjennom en serie på fire temagudstjenester.

Den første gudstjenesten, som ble feiret i slutten av august, hadde Nåden alene som tema. Preken handlet om avlatshandelen, altså den tematikken hele reformasjonen sprang ut av. Den som vil lese prekenen kan finne den på http://wp.me/p4b9F-Ya. For den som ikke vil lese hele kommer en kortversjon her:

Martin Luthers uenigheter med pave og kirkeledelse begynte i en diskusjon om hvorvidt det gikk an å kjøpslå med Gud. Luthers svar var tydelig: Gud er suveren. Alle de gode ting som Gud gir oss er gaver. Og en gave er som kjent noe man ikke betaler for. Du kjøper den ikke, for da er den ingen gave. Dette er grunnmuren, på sett og vis, i det som kalles reformatorisk kristendom: De grunnleggende tingene i livet kommer til oss som gaver.

Søndag 17. september, midt i perioden som var satt av til Røros kommunes klimadager, var tida kommet for den andre temagudstjenesten. Denne hadde fått overskriften Skaperverket er ikke til salgs. (Disse temaene er fastlagt av Det lutherske verdensforbund, som er et fellesskap bestående av lutherske kirker i nærmere hundre land verden over.) Så da hentet vi fram igjen gave-motivet i kirka. Livet er gave. Skaperverket myldrer av liv og muligheter, og er i seg selv en gave. Vår plass i dette er også en gave. Guds gave.

Men, sa vi så, da følger det av dette at skaperverket strengt tatt ikke er vårt. Vi er riktignok plassert her, midt i det, for å passe på det, for å dyrke og passe hagen som det står et sted i Skriften, for å være Guds gartnere, rett og slett. Men det betyr ikke at vi kan skalte og valte med skaperverket akkurat slik vi selv vil. I haven er det både gave og oppgave. Vi står ansvarlige, overfor Gud, overfor hverandre og overfor de som kommer etter oss.

Jeg er – sikkert ikke overraskende! – blant dem som tror at dette perspektivet fortsatt har noe for seg, selv om det har gått fem hundre år siden Luther og godt over to tusen år siden skapelsesmytene i Det gamle testamente fant sin endelige form.

(mer…)

Read Full Post »

klure8og9

fra Oskar Stein Bjørlykke: Hans Klure (Samlaget: 1974)

 

Preken under temagudstjeneste for reformasjonsjubileet 1517-2017 i Bergstadens Ziir søndag 17. september 2017 under overskriften Skaperverket er ikke til salgs.

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:

Jesus sa:

«Hver den som hører disse mine ord og gjør det de sier, ligner en klok mann som bygde huset sitt på fjell. Regnet styrtet, elvene flommet, og vindene blåste og slo mot huset. Men det falt ikke, for det var bygd på fjell.

Og hver den som hører disse mine ord og ikke gjør det de sier, ligner en uforstandig mann som bygde huset sitt på sand. Regnet styrtet, elvene flommet, og vindene blåste og slo mot huset. Da falt det, og fallet var stort.»

Da Jesus hadde fullført denne talen, var folket slått av undring over hans lære.

(Matteus 7:24-28)

Slik lyder det hellige evangelium.

Først når det siste treet er kuttet ned,
først når den siste elven er forurenset,
først når den siste fisken er fanget,
først da
vil mennesket finne ut
at penger ikke kan spises.

Slik lyder et visdomsord fra nordamerikansk indiansk tradisjon. Opphavsmannen er ukjent.
Enkelte kilder krediterer abenaki-indianeren Alanis Obomsawin.
Innsikten i konklusjonen er uansett ikke til å ta feil av:

først da
vil mennesket finne ut
at penger ikke kan spises.

Denne høsten feirer vi at det er fem hundre år
siden reformasjonens spede begynnelse.
Det gjør vi gjennom en serie på fire temagudstjenester.
Den første gudstjenesten, som vi feiret for tre uker siden,
hadde Nåden alene som tema.
Da handlet prekenen om avlatshandelen,
det temaet som hele reformasjonen sprang ut av.
Kort fortalt:
Martin Luthers uenigheter med pave og kirkeledelse
begynte i sin tid i en diskusjon om det gikk an å kjøpslå med Gud.
Protestantenes svar var tydelig:
Gud er suveren.
Alle de gode ting som Gud gir oss er gaver.
Og en gave er som kjent noe man ikke betaler for.
Du kjøper den ikke.
For da er den ingen gave.

Så dette er grunnmuren, på sett og vis:
De grunnleggende tingene i livet kommer til oss som gaver.

(mer…)

Read Full Post »

Preken under temagudstjeneste for Reformasjonsjubileet 1517-2017 i Bergstadens Ziir søndag 27. august 2017 under overskriften Nåden alene.

Det står skrevet i brevet til efeserne:

Dere var en gang døde på grunn av misgjerningene og syndene deres. Dere levde i dem på den nåværende verdens vis og lot dere lede av herskeren i himmelrommet, den ånd som nå er virksom i de ulydige. Ja, vi levde alle en gang som de. Vi fulgte lystene i vårt eget kjøtt og blod og lot oss lede av det og av våre egne tanker. Vi var av naturen vredens barn, vi som de andre.

Men Gud er rik på barmhjertighet. Fordi han elsket oss med så stor en kjærlighet, gjorde han oss levende med Kristus, vi som var døde på grunn av våre misgjerninger. Av nåde er dere frelst. I Kristus Jesus har han reist oss opp fra døden sammen med ham og satt oss i himmelen med ham. Slik ville han i de kommende tider vise hvor overstrømmende rik han er på nåde, og hvor god han er mot oss i Kristus Jesus. For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal skryte av seg selv. For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem.

(Ef 2:1-10)

Slik lyder Herrens ord.

I

Det var en gang – sånn begynner alle gode historier, gjør de ikke? – det var en gang en hønsegård, og i denne hønsegården var det mange høner og en eneste hane.

Hanen syntes sjøl han var den viktigste, ikke bare i hønsegården men kanskje også i hele verden. For hver eneste morgen, mens verden ennå lå i mørke, sto han opp og gikk ut av hønsehuset. Og så begynte han å gale. Og så sto sola opp.

Og hanen tenkte: Sånn er det. Jeg galer, og sola står opp. Det er derfor der skjer. Han var så stolt som bare en hane kan være.

Men så en dag skjedde det noe. Hanen ble forkjøla. Og han mista stemmen. Tenk det! Uansett hvor mye han forsøkte, kom det ikke annet enn ett forsiktig hkr fra halsen hans. Dette var krise. For hva ville skje nå? Dersom han ikke kunne gale, da ville jo verden bli liggende i mørke!

Hanen ble liggende våken hele natta. Så kom den tida da han pleide å stå opp. Halsen verket verre enn verst, men det var jo ikke annet å gjøre enn å skride til verket. Så han listet seg ut og strakte hals og — hkr! hkr! Det var alt. Ingen stemme, ingen lyd, ingen fanfare.

Og likevel: Der sto sola opp! Og det gikk opp for hanen hvor feil han hadde tatt. Det var ikke han som fikk sola til å stå opp allikevel. Sola gjorde visst som den ville, med eller uten ham. Og nå sendte den sine varmende, livgivende stråler utover verden.

Så flau og fortvila han ble! Han løp strakt og gjemte seg i dem mørkeste kroken av hønsehuset, skamfull over sin egen forfengelighet.

Men snart samlet hønene seg rundt ham. De var kloke fugler, og de sa det som måtte sies. Du har sånn en vakker stemme! sa de. Selvsagt skal du fortsette å gale. Ikke fordi du får sola til å stå opp, men i takknemlighet til sola som har stått opp og som gir oss livet av seg selv. Du skal vitne om sola og om gleden med stemmen din.

Og så gjorde hanen nettopp det.[i]

II

Fem hundre år. Så lenge er det siden. Den 31. oktober 1517 offentliggjorde Martin Luther, teologiprofessor og munk, 95 teser – 95 spissformulerte påstander – om avlaten, i Wittenberg; den folkelige overleveringa vil ha det til at han spikret tesene opp på kirkedøra. Han inviterte til offentlig diskusjon om disse tesene, disse påstandene, med andre ord: en debatt om ett enkeltspørsmål i teologien. Denne diskusjonen tok ganske snart helt fullstendig av, og plutselig hadde Luther en meta-debatt. Det ene spørsmålet rev med seg en rekke andre. Det som fulgte skulle forandre kirka i Europa for alltid.

Og kjernen i alt dette, den diskusjonen som det hele begynte med, handlet i grunnen om det samme som den historien jeg nettopp fortalte, om hanen og sola. For å se hva dette handlet om, må vi grave litt i historien sammen. Se litt mer på detaljene. Heldigvis er sola oppe, og lyset er godt. Jeg tror dette fortsatt er forståelig, selv om det samtidig er fremmed, for oss postmoderne mennesker fem hundre år senere.

(mer…)

Read Full Post »

Older Posts »