Om pinse (101)

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom onsdag 26. mai.

Pinsen kom og gikk, og nå er hverdagen i gang igjen. Hva skjedde? De fleste vet at jula har med Jesu fødsel å gjøre, og at påsken har noe med at han dør på korset. Men pinsen?

Jeg liker pinsen. Den kommer på i ordentlig fin tid av året, omtrent når vi endelig aner at det er et snev av sommer i lufta. Kveldene er lengre og lysere, og når det blir skumt kan vi tenne pinstirøke (eller bare et vanlig bål) og holde på stemningen mens vi ser flammene danse.

Den kristne pinsefortellingen er da også av det ildfulle slaget. Det hele begynte femti dager etter at Jesus hadde stått opp fra de døde, kan vi lese i Apostlenes gjerninger, ti dager etter den dagen vi i dag markerer som Kristi himmelfartsdag. Apostlene hadde ventet på et tegn disse ti dagene, og i mellomtida var de samlet for å be og holde hverandre med selskap. Og så ble altså hjertene og tungene deres satt i brann:

«Plutselig lød det fra himmelen som når en kraftig vind blåser, og lyden fylte hele huset hvor de satt. Tunger som av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. Da ble de alle fylt av Den hellige ånd, og de begynte å tale på andre språk etter som Ånden ga dem å forkynne.» (Apostlenes gjerninger 2:2-4)

For å forstå hva det er som beskrives her, hjelper det å vite at dette er en mot-fortelling til en annen fortelling fra Bibelen, nemlig den om Babels tårn (1. Mosebok 11). Babelsfortellingen avsluttes med at menneskene begynner å snakke ulike språk, noe som gjør at de ikke lenger blir i stand til å samarbeide, og slik blir de spredt utover jorden. Pinsefortellingen, derimot, er en Babels tårn-fortelling i revers: Der språkene tidligere har satt skiller mellom folk, blir de nå knyttet sammen i et nytt fellesskap på tvers av språk og kulturer.

Dette fellesskapet kjenner vi i dag som den kristne kirke. Tre tusen ble døpt denne første pinsehelga, leser vi. Det som til da hadde vært en person-kult tok de første spede steg i retning institusjonalisering, og apostlene begynte å skjønne at det de var forkynte ikke bare hørte til på ett sted i et begrenset tidsrom, men omfattet alt og alle, alltid og alle steder.

Den kristne pinsefesten bygger videre på motiver knyttet til den jødiske pinsefesten. Den ble feiret til minne om at Moses fikk Loven på Sinai. I kristen tradisjon har man forkynt at Ånden lærer menneskene hva som er rett, uavhengig av en åpenbart eller nedskrevet lov eller ikke, fordi Ånden rett og slett er kjærlighet, og kjærligheten er oppfyllelsen av loven. Kjærlighet, medmenneskelighet, forståelse og empati ligger også til grunn for alle slags menneskelige fellesskap. Det forsøker kirka å bygge på i alt det den sier og gjør.

Men Ånden er ikke en eksklusiv kirkelig sak. I åpningsversene av Første mosebok leser vi at Guds Ånd svevde over urhavet allerede i skapelsens morgen, og Guds pust (eller ånde) inn i menneskene omtales like gjerne som Guds Ånd. Begrepene Ånden og Livgiveren brukes om hverandre i trosbekjennelser og andre tradisjonelle formuleringer. Jesus pustet Ånden på disiplene allerede like etter oppstandelsen, kan vi lese i Johannes 20. Ånden har alltid vært der, og vil alltid være der hvor det er liv og kjærlighet og mellommenneskelighet.

Men pinsefesten handler altså om hva som kan skje når mennesker opplever å bli fylt av Ånden, altså når kjærligheten berører oss på en gjennomgripende måte. Da oppstår det nye bånd og nye fellesskap. Både kirka og alle andre fellesskap trenger dette jevnlig.

Derfor feirer vi en egen fest for kjærlighet og fellesskap. Det er jo det livet og hverdagene handler om, alt det som finnes mellom fødsel – altså jul – og død – altså påske. Og i den grad vi bærer på et håp om et liv og fellesskap utover dette, er det også Åndens gave. Det er pinse.

Om å be (om Guds godhet)

Preken i Glåmos kirke, søndag 9. mai 2021 (6. søndag i påsketiden).

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:

Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det lukkes opp for dere. For den som ber, han får, og den som leter, han finner, og den som banker på, skal det lukkes opp for.

Eller hvem av dere vil gi sønnen sin en stein når han ber om brød, eller gi ham en orm når han ber om en fisk? Når selv dere som er onde, vet å gi barna deres gode gaver, hvor mye mer skal ikke da deres Far i himmelen gi gode gaver til dem som ber ham!

Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem. For dette er loven og profetene.

(Matt 7:7-12)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

Be, så skal dere få! sier Jesus. Nettopp bønn, det å be, går igjen i to av de tre tekstene vi har lest i dag, sammen med tanken om Guds godhet mot den som ber. Og Guds godhet finner vi igjen overalt.

Den første teksten vi leste, fra Daniels bok (Dan 9:17-19), var et utdrag av en bønn som profeten Daniel ba mens han var i eksil i Babylon. Motivasjonen for bønnen var tempelet i Jerusalem, som på den tiden lå i ruiner etter at babylonerkongen Nebukadnesar hadde svidd byen og helligdommen av. Daniel ba om at Gud måtte gripe inn og gi folket mulighet til å bygge opp byen og helligdommen igjen. «For ditt navn er nevnt over byen din og folket ditt!», ber Daniel.

Så fulgte en tekst fra 3. Johannesbrev (v. 11) med en oppfordring om å gjøre det gode, ettersom Gud er god. Og så til slutt leste vi altså fra Matteusevangeliet, fra Bergprekenen, der Jesus sier vi skal be, så skal vi få, at vi skal lete, så skal vi finne, og at vi skal banke på, så skal det lukkes opp for oss. Så fortsetter han med å si at Gud er god – der er han altså enig med brevskriveren Johannes – og at vi skal la oss motivere av Guds godhet. Og til slutt sier han de ordene som vi også kjenner som «Den gyldne regel», om at alt det vi vil at andre skal gjøre mot oss, det skal også vi gjøre mot dem.

II

Hvis vi nå går tilbake til profeten Daniel først, så ber han altså for tempelet i Jerusalem. Denne bygningen var nasjonalhelligdom i det gamle jødiske riket. Tempelet var sentrum i den jødiske religionen, og det var også på mange måter det politiske sentrum i riket der det lå i hovedstaden Jerusalem.

Vi kan til og med gå så langt som å si at for menneskene som bodde og levde i og rundt Jerusalem den gangen, var tempelet et sted hvor himmelen berørte jorda. Tempelet var Guds eget hus, og den som gikk inn på tempelområdet gikk ut av tida, på sett og vis, og inn i et rom som var preget av evigheten. Der så en for seg at Gud hadde sin trone, og i tempelet var det Guds vilje som gjaldt. Guds hus, Guds rike og Guds gode vilje for menneskene gikk opp i en større enhet. Denne enheten kan vi gjerne kalle for Guds himmel.

Jeg tror dette kan være et godt utgangspunkt for å forsøke å si noe om hva bønn er for noe. For profeten Daniel ber altså om at denne virkeligheten må bli (nettopp) virkelig igjen. Og Jesus underviser disiplene sine om at de skal be, for at de igjennom bønnen skal bli koblet på Guds gode vilje for menneskene. Det er som Johannes skriver i brevet sitt: «Ta det gode til forbilde! Den som gjør det gode, er av Gud.»

Fortsett å lese «Om å be (om Guds godhet)»

Om den åttende dagen

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 15.4.2021

Den stille uke 2021 ble like stille som i 2020. Bare få dager før palmesøndag ble Norge mer eller mindre stengt ned igjen. Denne gangen skjedde det på så kort varsel at vi på kirkekontoret rett og slett ikke rakk å hive oss rundt og planlegge videogudstjenester slik som i fjor. Vi resirkulerte lenkene til fjorårets påskegudstjenester på retten.no, og både NRK og kirken.no publiserte nasjonale produksjoner som kunne deles vidt og bredt. Det lokalproduserte programmet på nett besto ellers av korte videosekvenser med Frans av Assisis bønn, Fadervår, velsignelse og salmesang, spilt inn i hui og hast fredagen før palmehelga.

I løpet av den stille uke, klarte vi imidlertid å slenge sammen litt mer digital påskemoro. Skjærtorsdag kunne den som ville følge premieren på Prestens påskenøtter på Den norske kirke Røros’ Facebook-side. De tre påfølgende dagene kom det trillende flere knekkbare nøtter fra kirkerommet, og løsningen ble ikke avslørt før andre påskedag. Den som ikke fikk med seg utfordringene, kan fortsatt finne oppgavene på https://tinyurl.com/n78ywhh7, selv om det nå er for seint å sende inn svar og være med i trekning av påskeegg og bok.

Påskedag spurte jeg fra kongelosjen i Bergstadens Ziir hvilken grunnform Røros kirke har. Ziirens grunnplan er nemlig formet som en langstrakt mangekant. Hva slags mangekant snakker vi så om? Dagen etter kunne jeg peke på svaret: Røros kirke har form som en langstrakt åttekant. Påskedagens tall var altså åtte.

Åttekanten er et viktig symbol for oppstandelsen i kristen tradisjon. Slik har det vært helt fra begynnelsen. Bibelen åpner som kjent med en skapelsesfortelling, en mytefortelling, hvor Gud bruker seks dager på å skape alt som er til, for så å hvile på den sjuende dagen. Slik etableres ukerytmen og vekslingen mellom arbeid og hvile allerede fra skapelsen av. Dette er en gammel jødisk fortelling, noe som betyr at dette med den sjuende dagen, hviledagen, skal leses som å handle om sabbaten, det er lørdagen. Med andre ord: Den første skapelsesdagen er, ifølge urmyten i Første Moseboks første kapittel, søndagen.

I løpet av påskedramaet tilføres så denne myten en ny twist. Jesus blir arrestert på (skjær)torsdag, før han blir korsfestet på (lang)fredag og dør samme dag. Lørdag – på sabbaten – ligger han i graven og hviler, da har han fullført all sin gjerning. Så kommer søndagen, oppstandelsesdagen, og da skaper Gud noe nytt. Derfor sa de første kristne at søndagen ikke bare var den første skapelsesdagen. Det var også den åttende skapelsesdagen, nyskapelsens dag. Det er dette kristne kirker feirer over hele verden hver eneste søndag.

Derfor finnes det kirkerom over hele verden med åttekantet grunnform. Det er særlig vanlig i såkalte baptisterier, det vil si dåpsrom. Døpefonten i Røros kirke har en åttekantet base. Jeg har selv besøkt de gamle åttekantede baptisteriene i Ravenna, bygninger fra det femte århundre. Litt nærmere hjemmebane kan jeg besøke oktogonen i Nidarosdomen som har samme dimensjon som rotunden i gravkirken i Jerusalem. Alle disse stedene formidler på ulike måter den kraften som ligger i Jesu Kristi oppstandelse. Vi skal leve med ham.

Vinnerne av Prestens påskenøtter fikk et påskeegg i premie. Påskeegget er også et oppstandelsessymbol: Ut av skallet bryter det nytt liv. Akkurat denne våren knytter jeg ekstra mye håp nettopp til slike symboler. Vi skal møtes når dette er over.  

Om å forandre for andre

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 25.3.2021

Det siste året har satt oss alle på harde prøver. En av de tingene vi har blitt temmelig mye bedre på, er håndvask. For oss i Norge har dette handlet om handlinger og holdninger. Vi er nemlig så heldige at vi har tilgang til rent vann nærmest hvor som helst akkurat når vi trenger det. Men slik er det ikke for millioner av mennesker på kloden. Der er tilgang til rent vann en utfordring i seg selv, noe som gjør slikt som koronapandemien til en enda større prøvelse.

I dag lever 785 millioner mennesker i verden uten tilgang til rent vann. Mange steder er dessuten den vannforsyningen som finnes usikker og ustabil. Ofte må folk gå langt for å hente vannet. Det er gjerne jenter og kvinner som har dette arbeidet, og i enkelte deler av verden er dette et hinder for skolegang for jenter.

Kirkens Nødhjelp har de senere årene hatt som et av sine viktigste satsingsområder å bygge flere brønner og sikre stabil og trygg og sikker vannforsyning i områder hvor dette har vært mangelvare. Det koster bare 250 kroner å gi et menneske tilgang til rent vann resten av livet.

FNs bærekraftsmål nummer seks handler om rent vann og gode sanitærforhold. I Bærekraftsboka, som Mellomkirkelig råd for Den norske kirka var med på å gi ut for to år siden, leser vi en fin teologisk refleksjon om menneskene og vannet:

«Menneskene Bibelen forteller om, levde i landområder preget av tørke. De visste hvor avgjørende tilgang til rent vann er for alt liv. Vann er en gave fra himmelen, både i fysisk og i åndelig forstand. Fortellingen om Edens hage åpner med å beskrive hvor goldt og øde det var før Gud lot det regne på jorda. Men så sprang en kilde fram og vannet hele marken. Dermed var betingelsen for liv gitt, og Gud «formet mennesket av støv fra jorden» til «en levende skapning» (1. Mosebok 2,4–7). Videre i fortellingen hører vi om elven som gav vann til alt som vokste i hagen. Elven delte seg i fire, blir det fortalt, som en påminnelse om at vann er til fordeling og ikke skal begrenses til ett løp bare noen få har adgang til. I tørketider vet de mektige å sikre seg kontroll over vannkilder og knappe ressurser, uten blikk for de fattige og deres behov. Slik var det også i bibelsk tid. Profetene reagerte på denne uretten og forkynte en tid da alle skal få drikke seg utørste (Jesaja 55,1). Rent vann er Guds gode gave til alles beste; det er urett å gjøre det til en handelsvare forbeholdt noen få.»

Nå kan du også være med på å sikre mennesker over hele verden tilgang til rent vann. Vi er helt på oppløpssida i fastetida nå, og det betyr at det er tid for fasteaksjonen i menigheter over hele landet. Fasteaksjonen er Norges nest største innsamlingsaksjon, og har vært arrangert i over 50 år. Tidligere år er det gjerne konfirmantene i Den norske kirkes menigheter som har vært sentrale i bøssebæringen. Men i år som i fjor setter koronapandemien begrensninger på dør-til-dør-virksomhet. Derfor har KN lagt opp til en heldigital aksjon også i år. I stedet for å skape forandring steg for steg, gjør vi det byte for byte. Jeg vet at jeg har både menighetenes konfirmanter og resten av menighetsfellesskapet i ryggen når jeg nå skriver: Vi setter svært stor pris på om du støtter vår digitale bøsse. Rent vann er viktigere enn noensinne.

Så nå banker vi på alle de digitale dører som fins og spør: Vil du være med og forandre for andre? Aksjonen avsluttes søndag (palmesøndag). Du finner lokalmenighetenes innsamling på Facebook-profil til Den norske kirke Røros. Du kan også bruke kortlenken: https://tinyurl.com/fatk9tb6 (jeg garanterer den er sikker). Bli med! Forandre. For andre.

Om at det er bedre å være to enn én

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 11.3.2021

Det er bedre å være to enn én;
de får god lønn for sitt strev.
For om de faller, kan den ene
hjelpe den andre opp.
Men stakkars den som er alene!
Faller han, er det ingen
som kan reise ham opp.
Når to ligger sammen, blir de varme,
men hvordan kan den som ligger alene, holde seg varm?
Om én blir overvunnet,
kan to holde stand.
En tretvinnet tråd
ryker ikke så fort.

Disse versene står i Forkynnerens bok i Bibelen, i kapittel 4, vers 9-12. Det er ikke så ofte vi leser fra Forkynneren i kirkas gudstjenesteliv. Forkynneren, eller Predikeren som han het før i tida, nevner knapt Gud i visdomsskriftet sitt, og formidler et ganske kynisk syn på tilværelsen. Men boka inneholder noen kjente og kjære passasjer, så som ordene i kapittel 3 om at «alt har sin tid». Les også gjerne skildringen av alderdommen i kapittel 12! Det er stor poesi.

I dag står versene fra Forkynneren 4 blant de avsnitt man kan velge fra til tekstlesning under vigsel i Den norske kirke. Teksten kom med i Vigsel 2017, det nye vigselsritualet. Jeg blir litt ekstra glad hver gang noen velger den til lesning når de skal gifte seg. Det har seg nemlig slik at jeg har noe av æren for at akkurat denne teksten har funnet sin plass i ritualet.

Våren 2016 møtte jeg på Kirkemøtet for første gang. Jeg var saksordfører på saken om ny vigselsliturgi for Den norske kirke, og fikk være med og lede saken fram til et positivt vedtak: Et overveldende flertall stemte for å utarbeide en ny og inkluderende vigselsliturgi. Så begynte arbeidet med å utforme selve liturgien. Arbeidet hadde kort frist: Neste kirkemøte skulle være allerede januar 2017, og liturgien skulle ut på høring før det.

Noen år tidligere hadde jeg fulgt en nettdiskusjon mellom noen amerikanske teologer på nett. En av deltakerne påsto at det ikke fantes noen tekster i Bibelen som kunne passe til lesning dersom to menn skulle gifte seg, og utfordret alle andre til å motbevise hans påstand. Han fikk umiddelbart svar: «Ecclesiastes 4». Jeg slo opp, og leste versene fra Forkynneren 4 og tenkte: Ja, tenk det, at jeg ikke har sett dette før! For der sto det en tekst som ikke bare lovpriste kjærligheten i generelle ordelag, men lovpriste parforholdet uavhengig av kjønn.

Så da jeg ble innkalt til et møte i en arbeidsgruppe som skulle legge fram en skisse til en ny vigselsliturgi som kunne fremmes for Kirkerådet og Bispemøtet og sendes ut på høring, foreslo jeg å ta inn nettopp denne teksten blant lesetekstene. Forslaget ble møtt med noe skepsis, for noen lærde mener teksten egentlig handler om kameratskap blant soldater, og det var litt usikkerhet om den kunne egne seg til vigselslesning. Men jeg sto på mitt, og den ble tatt med i den første skissen til vigselsliturgi.

Liturgiforslaget kom på høring fra Kirkerådet, og bispedømmerådene skulle avgi uttalelse. Jeg leste igjennom høringsdokumentet, og så til min irritasjon at Forkynneren 4 ikke lenger var blant de foreslåtte lesetekstene. Noen i Kirkerådet eller Bispemøtet hadde klippet teksten ut fra lista. Så da vi behandlet saken i Nidaros bispedømmeråd, spilte jeg inn Forkynneren 4 som forslag til lesetekst en gang til. For å være helt sikker, sendte jeg også en egen høringsuttalelse hvor jeg la Forkynneren 4 i potten.

Det ble januar 2017. Kirkemøtet var samlet, og liturgien skulle vedtas. Jeg fikk æren å være saksordfører igjen. Og nå sto Forkynneren 4 der, blant de andre fine lesetekstene.

Hva er det med denne teksten som griper meg så? Jeg tror jeg må si som biskop emeritus Tor Singsaas ofte sa da likekjønnet vigsel var oppe til debatt i kirka: Det er så viktig at alle får anledning til å være en annens nærmeste pårørende. Så enkelt kan det sies. Eller, som Forkynneren sier det: «Det er bedre å være to enn én. Om én blir overvunnet, kan to holde stand.» Kjønn er underordnet. Det å være der for hverandre, det er dét det handler om.

Og nå kan alle som gifter seg i Den norske kirke velge disse ordene til lesning. Hver gang noen gjør det, slår hjertet mitt litt ekstra sterkt. Det nytter å kjempe for kjærligheten.

Om regnbuebønnen

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 25.2.2021

«Jeg ber ikke fordi jeg tror det forandrer Gud. Jeg ber fordi jeg tror det forandrer meg.» Sitatet er av C.S. Lewis, forfatteren av Narnia-bøkene. Jeg har hatt disse ordene med meg som et mantra i mange år.

Vi befinner oss i fastetida, en periode som ifølge kristen tradisjon er ei tid for fokus, fordypning og fornyelse. En av de trospraksisene det tradisjonelt har vært lagt særlig vekt på i denne perioden av kirkeåret, er bønn. Men hvordan skal vi be, og om hva?

Kirkens Nødhjelp har i mange år hatt et særlig fokus på fastetida i kirkeåret, ikke minst igjennom innsamlingsaksjonen Fasteaksjonen som har vært gjennomført årlig siden 60-tallet. De siste årene har KN arbeidet fram en regnbuebønn for fastetida. Fra og med i år har vi også tatt den i bruk i menigheten hos oss.

Regnbuebønnen er bygd opp på samme måte som adventskransen, med lys som tennes for de ulike søndagene i kirkeårsperioden. Men ettersom fasten strekker seg over sju uker, er det sju lys i denne kalenderen i stedet for fire som i adventstida. Det første lyset tennes fastelavnssøndag, som innleder uka der fasten begynner på askeonsdag. Det andre lyset tennes påfølgende søndag, som heter første søndag i fastetida. Og slik fortsetter det, helt til det sjuende lyset tennes palmesøndag, som innledning til den stille uke. Lysene har ulike farger, en regnbuefarge for hver søndag. Hvert lys har en tilhørende bønn, en historie og et stikkord, ikke helt ulikt tradisjonen med de sju dydene. Fastelavnssøndag tenner vi det røde lyset for kjærlighet, første søndag i fastetida det oransje lyset for forandring, andre søndag i fastetida det gule for rettferdighet. Deretter følger håp, vann og fellesskap.

Bønnene og temaområdene vi tenner lys for i denne kalenderen, har alle sammen både en kontemplasjonsside og en aksjonsside. Kirkens Nødhjelp er Den norske kirkes største og viktigste partner innenfor internasjonal diakoni, altså trosbasert omsorgstjeneste. Når jeg tenner disse lysene og ber disse bønnene, opplever jeg at de gjør noe med meg. De former meg, for ikke å si forandrer meg.

Det blir fasteaksjon i år også. I skrivende stund vet vi ikke om den blir gjennomført kun som digital aksjon, slik som i fjor, eller om konfirmantene også kan gå dør til dør med bøsse. Uansett skal kirka hos oss gjøre hva vi kan for å bidra til å dytte verden enda et stykke i riktig retning.

Om du vil utforske regnbuebønnen nærmere, kan du besøke www.fasteaksjonen.no/regnbuebonn. Der kan du lese mer og hente inspirasjon til egen fastetidspraksis. Vi tenner det tredje bønnelyset i Røros kirke under nettgudstjenesten søndag 28. februar. Den kan du se på facebook.com/dennorskekirkeroros.

Denne uka tenner kirkefellesskapet det oransje lyset og ber bønnen for forandring:

Kjære Gud, du som skaper alle mennesker i ditt bilde. La oss se hverandre slik du ser oss, så vi ikke fristes til å sette opp skiller mellom oss og de andre. Hjelp oss så vi kan bidra til at alle mennesker får sine grunnleggende rettigheter til vann, mat og trygghet. Amen.

Om begjær, sårbarhet og tro

En av de norske teologene jeg har hatt størst glede av å lese og følge siden studietida, er min gamle MF-lærer Jan-Olav Henriksen. Han holder et ganske voldsomt publiseringstempo, så jeg klarer på langt nær lese alt han gir ut, men jeg forsøker å få med meg utvalgte høydepunkter. Ved inngangen til det nye året leste jeg hans lille bok Begjær, sårbarhet og tro – kritiske blikk på seksualitet, kjønn og religion. Det var en leseopplevelse jeg også gjerne anbefaler andre.  

Selv om jeg med dette uttrykker min begeistring for boka, har den fått en noe blandet mottakelse i offentligheten. En av dem som har uttalt seg aller mest kritisk, er Andreas E. Masvie, som anmeldte boka for Minerva, og som senere gjengav noe av kritikken i et innlegg i Vårt Land.

Jeg siterer fra sistnevnte:

Fortsett å lese «Om begjær, sårbarhet og tro»

Om at en krise er en krise (også på kinesisk)

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 8.10.2020

Du har kanskje lest eller hørt det gang i løpet av det siste halve året du også, at det kinesiske ordet for «krise» er sammensatt av tegnene for «fare» og «mulighet»? Det høres jo både spennende og inspirerende ut. Det er bare det at det ikke stemmer.

Jeg kan ikke kinesisk. Men jeg snakker, forstår og leser en del japansk, og japanerne har adoptert deler av skriftsystemet sitt fra nettopp Kina. Jeg er derfor i stand til å forstå i hvert fall noe av skriftlogikken i kinesisk, ettersom det ligger tett opp til det japanske kanji-systemet. Jeg drister meg derfor til å forsøke meg på litt myteknusing her.

Det stemmer at på kinesisk er ordet «krise», 危机, sammensatt av to tegn, 危 og 机. Det første tegnet, 危, betyr «fare». Så langt er det med andre ord hold i den vestlige populærmyten. Men det andre tegnet (机) betyr ikke «mulighet», i hvert fall ikke isolert sett. Når det står for seg selv, er betydningen mer i retning endrings- eller krysningspunkt. Tegnet 机 inngår derimot i en annen ordkombinasjon på kinesisk, 机会, som betyr nettopp «mulighet». Men her er tegnet supplert med et annet tegn, 会, som (i hvert fall på japansk) betyr møte eller ansamling (som i gruppe eller parti). Populært uttrykt: Der flere veivalg møtes, har man muligheter, men der endrings- eller veivalget er forbundet med fare står man overfor en krise.

«What doesn’t kill you, makes you stronger», både synges og sies det. Vi mennesker er meningssøkende vesener, og vi har det med å lete etter mønstre og mening i alt, også i kriser. Vi finner den samme livsholdningen i norske munnhell også. «Aldri så galt at det ikke er godt for noe!», sier vi. Men er dette nødvendigvis sant?

Jeg tror vi har godt av å øve oss i å godta at enkelte ting vi opplever og erfarer ikke nødvendigvis er meningsbærende i seg selv. Det er ikke sikkert at det som skjer, skjer for at du skal lære noe av det eller vokse gjennom det. Ikke dermed sagt at det ikke kan finnes en form for mening selv i det tilsynelatende meningsløse, i hvert fall ikke når en ser tilbake på det i ettertid. Men det betyr ikke at vi trenger å være glade for at det som skjedde, skjedde.

Som prest kommer jeg stadig i berøring med sorg. Og er det en ting jeg og andre prester har blitt mer oppmerksomme på de senere tiårene, så er det hvor lite meningspotensiale som egentlig ligger i floskler som at «det er nok en mening med det». Når et menneske i sin beste alder blir revet bort av kreft, eller når en ungdom blir drept i trafikken, da ser jeg det ikke som mitt kall å påstå at det var meningen at dette skulle skje, eller at de sørgende nå må fokusere på hva de kan lære av dette eller hva slags vekstpotensiale de selv kan finne i det mørket de befinner seg i. Noen ganger er det jævlige bare nettopp det: Aldeles forjævlig.

Dette burde egentlig være en selvsagt innsikt for en kristen kirke eller en (post)kristen kultur. Den kristne grunnfortellingen handler om et menneske som roper til Gud i fortvilelse fra et kors, overveldet av en følelse av gudsforlatthet. Meningstapet er absolutt. Så peker kirka på et håp som vokser ut av den absolutte håpløsheten døden representerer. Men dette er nettopp Guds sak, ikke vår. Vi må erkjenne at i møte med enkelte av livets utfordringer, kan vi ikke selv konstruere eller finne noen mening som helst. Den kan bare gis oss av Meningen selv.

I den organisasjonen hvor jeg jobber, altså Den norske kirke, har det den siste tida vært en del snakk om den omstillingen som har skjedd i møte med koronapandemien. Vi ble digitalisert mer eller mindre over natten i løpet av mars og april. Nå har vi møter på Teams, vi også, og prester strømmer kveldsandakter over Facebook fra sin egen stue. Jeg skal ikke underslå betydningen av en slik omstilling, men digitalisering gjør ikke koronakrisen lettere å bære.

For den pågående pandemien er først og fremst en krise. Livet er truet. Folk dør. Vi har mista mange, og kommer til å miste enda flere. Jeg tror det vi trenger mest nå, både i kirka og ellers, er hjelp til bare å stå i det vanskelige, uten å fokusere så innmari mye på personlig vekst eller omstilling. Selvutvikling er en luksus den som ikke er rammet kan unne seg. Men for altfor mange handler ikke koronapandemien om vekst. Den handler om å overleve.

I bunn og grunn handler alt dette om å akseptere menneskelivets sårbarhet. Vi er dødelige vesener, og det ligger ikke muligheter i alle farer. En krise er ofte bare nettopp det: En krise. Noen ganger er det vanskelig nok bare å være til. Akkurat nå er det nok for mange av oss.

PS: På japansk, som jeg kjenner bedre enn kinesisk, leses 机 som «tsukue» som betyr skrivepult – uten at denne teksten må karakteriseres som et skrivebordsprodukt av den grunn.

Om den ene og de nittini

Preken under høymessen i Bergstadens Ziir 19. juli 2020 (7. søndag i treenighetstiden):

Det står skrevet i evangeliet etter Lukas:

Alle tollerne og synderne holdt seg nær til Jesus for å høre ham. Men fariseerne og de skriftlærde murret og sa seg imellom: «Denne mannen tar imot syndere og spiser sammen med dem.» Da fortalte han dem denne lignelsen: «Dersom en av dere eier hundre sauer og mister én av dem, lar han ikke da de nittini være igjen ute i ødemarken og leter etter den som er kommet bort, til han finner den? Og når han har funnet den, blir han glad og legger den på skuldrene sine. Straks han kommer hjem, kaller han sammen venner og naboer og sier til dem: ‘Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen den sauen som var kommet bort.’ Jeg sier dere: På samme måte blir det større glede i himmelen over én synder som vender om, enn over nittini rettferdige som ikke trenger omvendelse. Eller om en kvinne har ti sølvmynter og mister én, tenner hun ikke da en lampe og feier i hele huset og leter nøye til hun finner den? Og når hun har funnet den, kaller hun sammen venninner og nabokoner og sier: ‘Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen det pengestykket jeg hadde mistet.’ På samme måte, sier jeg dere, blir det glede blant Guds engler over én synder som vender om.»

(Luk 15:1-10)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

Den evangelieteksten vi akkurat har lest, taler på mange måter for seg selv. De to lignelsene som Jesus forteller, er enkle, sterke og tydelige, og tåler trygt å stå ukommentert. Den første av dem, den om den ene sauen og de nittini, er en av Jesu aller mest kjente fortellinger. Den er en del av den vestlige kulturkanon, en fortelling av det slaget som de aller, aller fleste kjenner til.

I dag har jeg derfor ikke tenkt å gå så veldig inn i detaljene i lignelsene. Jeg har mer tenkt å kretse rundt dem, og da er det tre poeng jeg har lyst til å trekke fram for dere.

Fortsett å lese «Om den ene og de nittini»

Om kall til tjeneste

Preken i Bergstadens Ziir, søndag 12. juli 2020 (Aposteldagen):

Det står skrevet i evangeliet etter Lukas:

En gang sto Jesus ved Gennesaretsjøen, og folk trengte seg inn på ham for å høre Guds ord. Da fikk han se to båter som lå ved stranden. Fiskerne var gått ut av dem og holdt på å skylle garn. Jesus steg opp i en av båtene, den som tilhørte Simon, og ba ham legge litt ut fra land. Så satte han seg og underviste folkemengden fra båten.

Da han var ferdig med å tale, sa han til Simon: «Legg ut på dypet og sett garn til fangst.» «Mester», svarte Simon, «vi har strevd hele natten og ikke fått noe. Men på ditt ord vil jeg sette garn.» Så gjorde de det, og fikk så mye fisk at garnet holdt på å revne. De ga tegn til arbeidslaget i den andre båten at de skulle komme og ta i med dem. Og da de kom, fylte de begge båtene, så de var nær ved å synke. Da Simon Peter så det, kastet han seg ned for Jesu føtter og sa: «Gå fra meg, Herre, for jeg er en syndig mann.» For han og alle som var med ham, ble grepet av forferdelse over den fangsten de hadde fått. På samme måte var det med Sebedeus-sønnene Jakob og Johannes, som fisket sammen med Simon. Men Jesus sa til Simon: «Vær ikke redd! Fra nå av skal du fange mennesker.» rodde de båtene i land, forlot alt og fulgte ham.

(Lukas 5:1-11)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

Vi har akkurat hørt lest en tekst om Jesus som kaller en krets av disipler til å følge seg. Den som har den mest sentrale plassen i fortellingen utenom Jesus selv, heter Simon Peter. Vi hører også om Sebedeus-sønnene, Jakob og Johannes. De opplever en fiskefangst som er så enorm at den sprenger hverdagen deres helt i fillebiter. Garna holdt på å revne, og båtene holdt på å synke. «Følg meg!» sa Jesus, og de skjønte det var han som var kilden til denne overfloden. Så forlot de alt og fulgte ham, som det står. Resten er historie, eller kirkehistorie om du vil. Simon Peter blir med tiden den første biskop i Roma, forløper for dagens pave Frans.

Dagen i dag, sjette søndag i treenighetstiden, kalles i kirkekalenderen for Aposteldagen. Det er egentlig en gammel helgendag vi feirer i dag, minnedagen for apostelen Peter sammen med apostelen Paulus. Apostlene Peter og Paulus sin minnedag har et gammelt og fint norsk navn: Persok. Slik Jonsok er Johannes’ dag, St. Hans, og Olsok er Olavs dag, har vi også Persok etter Sankte Per, altså Sankt Peter. Det er en rik legendetradisjon knyttet til Sankt Peter, og en masse vitser også naturligvis om alt det arbeidet han har der han i de folkelige fortellingene står og vokter perleporten ved himmelen og tar imot folk etter døden. Apostelen Peters symbol er en nøkkel, til minne om en annen fortelling fra evangeliene der Jesus gir ham den såkalte nøkkelmakten og sier han skal ha makt til å binde og løse ting både i himmelen og på jorden. I dag har vi altså hørt om hvordan Jesus låser opp Simon Peters hjerte, og om hvordan denne litt røffe fiskeren blir menneskefisker, en som går rundt og forteller om Jesus.

Persok ligger egentlig 29. juni. Men etter reformasjonen faset vi ut en mengde slike helgendager i den lutherske kirkekalenderen, og en del slike dager ble flyttet til «nærmeste søndag» i stedet. I vår kirke ligger denne festdagen fast på den sjette søndagen etter pinse. Og siden pinsen flytter seg litt rundt sammen med påsken, kan det variere litt hvor stor avstanden blir mellom Persok den 29. juni og Aposteldagen. I år er avstanden 13 dager.

II

Dagen i dag kretser altså rundt fortellingen om Simon Peters første møte med Jesus, og om kallet han fikk til tjeneste for ham. «Følg meg», sa Jesus. Og det gjorde Peter. Han ante ikke hva han gikk til, men han forlot alt og fulgte Jesu ord og eksempel likevel.

Den opplevelsen han har hatt like før, kan nok kaste litt lys over Peters radikale oppbrudd. Peter og de andre vi hører om var fiskere. De levde ved Gennesaretsjøen, et lite innlandshav helt nord i Det hellige land, og der drev de altså med fiske. Den morgenen vi akkurat har lest om, hadde de vært ute og fiska hele natta. De hadde ikke fått noen ting. Så sier Jesus, litt sånn kjekt, at han trenger en båt å sitte i imens han underviser folket, for det var så mye folk rundt ham at han nesten ble dytta på sjøen. Det er litt av et tidsbilde, i grunnen, og sier noe om hva slags karismatisk skikkelse Jesus var! Etterpå, etter at han har talt til folket og de har gått hjem, snur han seg til Peter og sier, like kjekt: Legg utpå! Kast ut garna!

Bakgrunnen her er nok tanken om at fiskene vanligvis søker bort fra lyset, slik at de kommer opp på grunnere vann om natta og søker ned på dypet om dagen. Når fiskerne blir bedt om å legge ut på dypet, vet de at fisken sannsynligvis er vanskeligere å få tak i der, midt på lyset dagen. At de ikke vil nå tak i den, på en måte. Men så er det akkurat som om naturlovene blir reversert. Her er en som de senere skal høre kalle seg selv for Verdens lys, og fiskene flykter ikke, det er mer som om de vil hoppe opp i båten til ham. Og plutselig slår fangsten alle rekorder. Den tiltrekningskraften kjenner fiskerne også, og når han ber dem bli med ham, da klarer de ikke stå imot. Ikke vil de det heller.

III

Aposteldagen har tradisjonelt vært en dag for å snakke om kallet til tjeneste i kirka. For den som lever sitt liv som en slags «profesjonell troende» har gjort et valg som er ganske forpliktende, om en kan si det sånn, både for seg selv og for kirkefellesskapet. Og det har man gjerne en grunn til. Det er en eller flere opplevelser som ligger bak, og som har ledet en til å ta den plassen og den rollen som en har inntatt.

Så i dag kan det kanskje passe at jeg deler litt av min historie. Fortsett å lese «Om kall til tjeneste»