Om fliser og bjelker

Preken under kveldsmesse i Røros kirke 9. søndag i treenighetstiden (7. august) 2022:

Det står skrevet i evangeliet etter Lukas:

Jesus sa:

«Vær barmhjertige, slik deres Far er barmhjertig. Døm ikke, så skal dere ikke bli dømt. Fordøm ikke, så skal dere ikke bli fordømt. Ettergi, så skal dere få ettergitt. Gi, så skal dere få: Et godt mål, sammenristet, stappet og breddfullt, skal dere få i fanget. For i det målet dere selv måler med, skal det også måles opp til dere.»

Han fortalte dem også en lignelse: «Kan vel en blind lede en blind? Vil ikke begge falle i grøfta? En lærling står ikke over sin mester, men når han er utlært, blir han som sin mester.

Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til? Hvordan kan du si til din bror: ‘Bror, la meg ta flisen ut av øyet ditt!’ når du ikke ser bjelken i ditt eget øye? Din hykler! Ta først bjelken ut av ditt eget øye! Da vil du se klart nok til å ta flisen ut av øyet til din bror.»

(Lukas 6:36-42)

Slik lyder det hellige evangelium.

«Livet leves forlengs og forstås baklengs» heter det i et kjent sitat. Det er Søren Kierkegaard som skal ha sagt det. Jeg siterer det av og til i gravferder, for der blir det så satt på spissen: Det er først når livet er levd ferdig at vi kan se tilbake på det og se hva de bærende motiver i et liv har vært. Men sitatet stemmer også godt på livet i mindre skala, om en kan si det slik: Det er ofte lettere å finne mening i en hendelse i ettertid enn akkurat når en står midt oppe i det.

Så: «Livet leves forlengs og forstås baklengs.» I dag tenker jeg å anvende nettopp denne tanken på evangelieteksten. Jeg vil ta den for meg slik at jeg begynner med det siste avsnittet, og så skal vi bevege oss framover i teksten etter hvert slik at vi ender opp i begynnelsen. Men, som sagt: I dag begynner vi med slutten.

Helt til slutt i teksten vi nettopp leste, hørte vi at Jesus stilte opp en kontrast mellom en flis og en bjelke. «Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til?» spurte han. Og bildet er umiddelbart forståelig, er det ikke? Bildebruken er enkel men effektfull, rett og slett genial. Jesu poeng er fortsatt tydelig og umiddelbart forståelig to tusen år senere. Vi mennesker har det med å fordømme andre mennesker ganske hardt for nokså små ting, mens vi godtar og overser og stilltiende aksepterer større feil og mangler i vårt eget liv. Jesu budskap er at vi må være minst like rause mot andre som det vi er mot oss selv.

Om vi så spoler tilbake et avsnitt tidligere i teksten, så bruker Jesus et annet bilde der, om en blind som leder en blind. Det er ikke en god idé, sier han; de forsterker bare hverandres problemer. Det som binder de to bildene sammen, er at de begge handler om det å se, og om våre blinde flekker. Den som har en flis innpå øyet eller en bjelke innpå øyet sitt, ser ikke særlig klart han heller.

En flis er den minste enheten trevirke vi har et ord for. Og motsatt: En bjelke er den største enheten trevirke, den kan være skåret ut av en hel trestamme. Se de søylene som bærer galleri og tak her i kirkerommet, enorme bjelker! Det er kontrasten mellom det minste og det største som bærer Jesu bildebruk – eller er bærebjelken i bildet, om du vil – og som han ønsker at tilhørerne skal merke seg. Det bærer galt av sted om vi fordømmer andre for småtterier, og samtidig overser destruktive strukturer i eget liv. Dømmesyke er dødelig for alt som lever.

Men hvorfor velger Jesus akkurat dette bildet? Hvorfor snakker han om fliser og bjelker? Kunne han ikke heller snakket om det å få støv eller et sandkorn innpå øyet, for eksempel, kontra en kampestein eller et fjell som blokkerer sikten? Jo, det kunne han naturligvis. Men jeg tror – og her gjetter jeg bare, men jeg tror dette er kvalifisert gjetning – at han brukte det bildet han gjorde fordi det gav gjenklang i hans egen erfaring, i hans eget levde liv som han kunne se tilbake på.

Husk at Josef, Marias mann, Jesu stefar, var en tømmermann. Han var snekker, han arbeidet med trevirke. Jesus må ha vokst opp i umiddelbar nærhet til snekkerverkstedet. Hele Jesu oppvekst var preget av saging, spikking, hogging og høvling, i et miljø fylt av sagflis og trestøv. Kanskje hadde Jesus sett mer enn en gang at noen fikk en flis innpå øyet. Ja, kanskje hadde han til og med opplevd det selv. Om han selv hadde kræsjet i en bærebjelke eller smelt hodet i en takkonstruksjon vet vi ikke sikkert, men jeg får liksom følelsen av at han snakker av erfaring her, og at bildebruken blir deretter.

Og når jeg leser teksten slik, er det akkurat som om mennesket Jesus kommer enda litt nærmere også. Jeg kjenner det i hvert fall slik. Han har selv opplevd og sett og erfart ting som han bruker til å forme bilder som bærer gjennom årtusenene. Det synes jeg er fint; han blir noe mer enn en litterær figur eller en som produserer kloke ord. Det er levd liv her, en som kanskje har grått som barn over den plagsomme flisa som forstyrret øyet.

Og i dag står så folketaleren Jesus fram og sier: Vær rause med hverandre. Vi kan helt sikkert legge til, i Jesu ånd, det kjente sitatet som stadig dukker opp som visdomsord i sosiale medier eller plakater rundt om: «Everyone you meet is fighting a battle you know nothing about. Be kind. Always.»

Fliser og bjelker, og altså før det ord om blinde som leder blinde. Om vi så spoler helt tilbake til det aller første vi leste i evagelieteksten, så handlet det om hva som er målestokken for raushet. Målestokken er Gud selv, sier Jesus. «Vær barmhjertige, slik deres Far er barmhjertig.» Slik dere måler opp for andre, skal det måles opp for dere selv, sier han så, med henvisning til Guds dom over våre liv. Poenget synes å være: Gud er alltid større. Om vi tenker vi er rause, kan Gud alltid være enda rausere. Og det er vel et ord til trøst, både for oss og for alle andre, enten vi nå sliter mest med at vi er fordømmende mot andre eller at vi dømmer oss selv altfor hardt.

Raushet avler raushet. Den som selv møter andre med raushet og overbærenhet, kan gjerne forvente å få det samme tilbake. Og motsatt: Den som lett tyr til harde ord mot andre, må ikke bli overrasket om hen blir møtt med harde ord og urimelige forventninger selv.

Og med det har vi altså kommet til begynnelsen av teksten som en konklusjon: «Vær barmhjertige, slik deres Far er barmhjertig.»

Livet leves forlengs og forstås baklengs. Det gjelder også for Jesu liv, i hvert fall slik kirka har vært vant til å lese og forstå dette livet: Vi leser Jesu liv, hans ord og gjerninger, i lys av hans død på korset. Derfor trekker jeg fram, også i dag, hvordan Jesus selv møtte fordømmelse og forkastelse da hans liv gikk mot slutten. Noe av det siste vi har bevart at han sa og gjorde, var at han ba for sine bødler. «Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør!» ba han. Han kunne ropt om hevn. I stedet viste han oss en uendelig, himmelsk empati.

Og kirka sier: Slik er Gud. Gud er barmhjertig, også når vår barmhjertighet ikke strekker til. Gud er tålmodig, også når vår tålmodighet tar slutt. Gud se på alle med mildhet i blikket, uansett fliser og bjelker. Et slikt bilde av Gud må få konsekvenser for hvordan vi møter hverandre. Og når vi likevel ikke klarer det, står fortsatt Jesu ord der som inngangsport til både dagens evangelietekst og til hele livet: «Vær barmhjertig, slik Gud er barmhjertig!» Noe sterkere evangelium, gode nyheter, kan ikke jeg tenke meg. Det er ord til å både leve og dø på.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Om konfirmasjonstid

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 23. juni

«Flytt konfirmasjonen til ungdommene fyller 18 år!» Slik lød budskapet fra statsviter Svein Erik Tuastad (Universitetet i Stavanger) i Stavanger Aftenblad for et par uker siden. Tuastad mener det har blitt for stor avstand mellom hva kirka ønsker å oppnå i konfirmasjonstida og hva konfirmantene selv forventer å få ut av den. Konfirmasjonen har blitt redusert til et pengeoverføringsritual, påsto han i en spissformulering, før han konkluderte med at det ville være bedre med konfirmasjon rundt myndighetsalderen; det «vil kunne tilføre sårt tiltrengt moralsk refleksjon til en livsfase som ellers preges av russetiden» (sitat: Vårt Land). Det er ikke lenger slik at femtenåringene flytter ut for å søke jobb og stå på egne ben.

Det siste er det naturligvis noe i. Jeg har tidligere skrevet i denne spalten om hvordan min mormors konfirmasjonshilsen til meg om hatt og kaffi var en refleks av sosiologiske endringer fra hennes tid til min; da hun var nykonfirmert, var hun å regne som voksen. (Om du vil lese teksten jeg viser til her, finner du den på min blogg: https://tinyurl.com/2xvbuva8)

Når jeg likevel ikke er enig med Tuastad, er det flere grunner til det. En grunn er at det ikke nødvendigvis er god teologi å si at å være konfirmert og det å være voksen er to sider av samme sak. Selv om dette var en tanke som fikk et visst fotfeste i folkesjela i tidligere tider, har den kirkelige begrunnelsen for konfirmasjonen i og for seg ikke vært å markere overgangen til det fullt ut myndige voksenlivet. Kirkehistorisk har konfirmasjonen vokst fram av et rite som kalles ferming. Ferming besto av salving med olje og fungerte som en besegling av dåpen. Salvingen skulle i prinsipp utføres av en biskop, og ettersom kirka vokste og stadig flere barn ble døpt, var det ikke praktisk gjennomførbart at biskopen skulle salve alle nydøpte i forbindelse med dåp. Dermed ble fermingen utsatt i tid og utført samlet for større grupper, og det ble også vanlig å forberede ritet med en opplæringstid med innføring i troens mysterier. Jesus hadde tross alt befalt sine disipler å «døpe og lære»; for voksne dåpskandidater ble gjerne rekkefølgen lære først og døpes etterpå, mens ved barnedåp måtte naturligvis læringen skje kontinuerlig og med en gradvis tilpasning til den døptes psykologiske utvikling.   

Kirkelig konfirmasjon er med andre ord ikke noe særnorsk fenomen. Det framstår derfor nokså provinsielt å ville gjøre den norske russefeiringen til tilknytningspunkt for konfirmasjon. Ulike kirkesamfunn praktiserer denne bekreftelsen på ulike tidspunkt. I de ortodokse kirkene er det, så langt jeg vet, fortsatt vanlig å foreta fermingen like etter dåpen også for barn. Andre kirker legger konfirmasjonen både tidligere og senere enn hva vi gjør, men felles for dem alle er at de rent prinsipielt knytter konfirmasjon tilbake til dåpen og til deltakelse i kirkas liv, ikke til påfølgende rettigheter og plikter i sivilsamfunnet.

I norsk historie ble den kirkelige begrunnelsen med tida supplert med tanken om konfirmasjonen som «avsluttende eksamen» etter endt folkeskole. Dermed ble det vanskeligere å skjelne mellom å være myndig samfunnsborger og å være religiøst myndig. I vår tid tenker jeg likevel en slik skjelning har mye for seg, og at en gradvis myndiggjøring av mennesker kan være både sunt og klokt. I Norge blir du i dag religiøst myndig ved fylte 15, du når den seksuelle lavalder ved fylte 16, du kan stemme ved valg ved fylte 18, og du kan kjøre tung motorsykkel og handle brennevin først når du blir enda litt eldre.

Og dersom noen fortsatt skulle mene at konfirmanter ikke er «modne nok» til å ta ansvar for sitt eget religiøse liv, siterer jeg hva en konfirmant jeg hadde gleden av å følge skrev om Jesus for noen år siden: «Jesus var et godt menneske som gav Gud til oss og oss til Gud.» Det er fortsatt en av de fineste trosbekjennelsene jeg vet om, og den kan romme et helt liv.

PS: Påmeldingen til kirkelig konfirmasjon 2022-2023 er nå åpnet på roroskirke.no.

Om lys og liv

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 9. juni

Vel overstått pinse! Jeg håper du som leser dette hadde en fin høytid. Selv var jeg i Bergen i konfirmasjon, og kan melde om at Vestlandet leverte både på vær og festligheter.

Tidspunktet for når våren virkelig melder sin ankomst, avhenger naturligvis av hvor en bor. Hos oss her på fjellet, hvor snøen ligger til 17. mai og bjørka gjerne står naken til Kristi himmelfartsdag, framstår pinsen mer enn noe annet som vårens og livets høytid. Nå er det liksom ikke lenger noen tvil om at livet seirer i år også, selv etter en lang og hard vinter.

Pinsen er livets fest framfor noen, høytiden for liv og fellesskap. Noen vil kanskje innvende at det er det vel påsken som er, og det er i og for seg ikke feil. Påsken kulminerer tross alt i fortellingen om Jesus som blir reist opp fra de døde. Men i pinsen, som faller femti dager etter påske, konstaterer vi ikke bare at det finnes en påskefortelling om én manns oppstandelse fra de døde. Pinsen er høytiden hvor vi proklamerer at fortellingen om livets seier over døden ikke bare gjelder for én enkelt person, men at den gir håp til alle, alltid og overalt.

For i løpet av de femti dagene som har gått siden påskedag, har Jesu disipler rukket å spørre seg selv hvilken kraft det var som reiste Jesus opp fra dødens mørke. Svaret de har landet på, er at det må ha med kjærlighet å gjøre. Gud Fader elsket tydeligvis Sønnen så høyt at selv om Jesus ble forkastet og avvist av menneskene, drevet utenfor bymuren og spikret opp på et kors for å dø og siden ble lagt i en fremmeds grav, så ville ikke Gud avvise Jesus som Sønnen. Derfor, kan vi lese i Bibelen, reiste Gud Fader Sønnen opp fra de døde. Og den veldige kraften som bevirket dette var ikke noe annet enn kjærligheten mellom de to. Kjærligheten var så sterk at den ene ikke kunne være til uten den andre.

Så kommer altså pinsedag, femti dager etter den første oppstandelsen, sju uker og en dag etter at han som var død kom levende ut av gravens mørke hule. I mellomtida har Jesu disipler holdt seg mye for seg selv, og når pinsedagen kommer sitter de bak stengte dører. Så gjør de plutselig ikke det lenger. De slår dører og vinduer på vidt gap, kommer ut av de stengte og mørke rom og begynner å bygge nye relasjoner til fremmede mennesker. I løpet av en enkelt dag oppstår det et nytt fellesskap, fortelles det, et fellesskap som er dannet på tvers av språk-, kultur- og landegrenser. Dette fellesskapet har senere vært kjent som den kristne kirke.

Hvordan kunne dette skje? Disiplene selv fortalte om denne oppstandelses-erfaringen som en intens opplevelse av Guds kjærlighets nærvær. De bare måtte ut for å gjøre godt mot andre, bygge fellesskap og proklamere at ting aldri er så mørkt at det ikke finnes lys, og at ting aldri er så håpløst at det ikke kan finnes en ny begynnelse.

Selv finner jeg stadig trøst i dette: At kirka ikke begynte som en lukket, sekterisk eller nasjonalistisk orientert bevegelse. Den var internasjonal, den var åpen og den var grensesprengende, og alt dette var den fra dag én. At ikke alt i kirkas senere historie har utfoldet seg aldeles i tråd med dette, får så være: Pinsefesten er en årlig påminnelse om å vende tilbake til røttene, til kjærlighetens Ånd som gir lys og liv og som former fellesskap på overraskende steder og på uventede måter.

Jeg konstaterer at snøen smelter i år også, og at livet vokser fram på nytt. Det var og er verdt en glad markering og en fest eller tre. Det er i pinsens ånd – for ikke å si Ånd.

Om det elskede barnet (og elefanten i rommet)

Lørdag 28. mai 2022 feiret vi konfirmasjon i Røros kirke. Der holdt jeg følgende preken.

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:

Da fariseerne hørte at Jesus hadde stoppet munnen på saddukeerne, kom de sammen. Og en av dem, en lovkyndig, spurte for å sette ham på prøve: «Mester, hvilket bud er det største i loven?» Jesus svarte: «‘ Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand.’ Dette er det største og første budet. Men det andre er like stort: ‘ Du skal elske din neste som deg selv.’ På disse to budene hviler hele loven og profetene.»

(Matt 22:34-40)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

Kjære konfirmanter, foreldre, faddere, familie, venner. Kjære alle sammen.

Jeg vil fortelle en fortelling for dere nå. Jeg husker ikke lenger når jeg første gang fikk høre denne fortellingen, men det skal visst være Buddha som fortalte den aller først. Så har den vandret gjennom historien og fra land til land og fra menneske til menneske, og i dag gir jeg den videre til dere.

Det var en gang en rik mann som bodde i et stort palass. Han hadde en sønn, som grublet og undret seg over mye. En dag kom sønnen til sin far og spurte: Far, hva er egentlig virkelighet?

Faren tok med seg sønnen inn i den største salen i palasset. Så ropte han på tjenerne sine, og ba dem hente fem blinde tiggere som satt utenfor porten til palasset. De fem ble ført inn. Så ledet tjenerne inn en stor elefant, og plasserte denne midt på gulvet.

De fem blinde tiggerne fikk beskjed om at de skulle gå bort til elefanten og beskrive den for den rike mannens sønn. Den første tiggeren gikk bortover mens han følte seg for med hendene, og han traff den store flate sida på elefanten. Så sa han: «En elefant er en mur, en høy og varm mur, lik den muren jeg sitter inntil hver dag!»

Den neste blinde tiggeren følte seg fram med hendene, og fant ett av beina til elefanten. Han sa: «En elefant er en trestamme, en tykk og solid trestamme, så sterk at den kunne holdt hele himmelen oppe!»

Den tredje blinde tiggeren gikk fram foran elefanten, og fingrene hans fant støttanna til elefanten. Så sa han: «En elefant er et spisst spyd, et sterkt våpen i handa til en mektig kriger!»

Den fjerde blinde tiggeren gikk rundt elefanten, om kom opp imot den bakfra. Der fikk han tak i halen til elefanten, og utbrøt: «En elefant er en ringeklokke som henger ned fra taket. Skal tro hvem jeg varsler dersom jeg trekker i den?»

I mellomtida hadde den femte blinde tiggeren gått fram og stilt seg foran elefanten. Da nøs det store dyret, og den femte blinde tiggeren smilte og sa: «En elefant er en varm sommervind!»

Så snudde faren seg til sønnen og sa: Forstår du nå, min sønn? Virkeligheten er en elefant, og vi er alle blinde tiggere.

II

Hva er virkelighet? Og hvordan skal jeg forholde meg til virkeligheten? Hvordan skal jeg leve livet? Dette er noen av de aller største spørsmålene vi kan stille oss. Og i konfirmasjonstida har vi gjort nettopp det: Vi har stilt spørsmål. Sånne spørsmål, og andre.

Det gis mange ulike svar på sånne spørsmål som dette. Som den fortellingen jeg akkurat fortalte antyder – og jeg tror det er slik det er – så er det nok slik at flere ulike religiøse og filosofiske tradisjoner kan levere gode forslag til svar. Ulike svar kan utfylle hverandre, og ett enkelt svar kan aldri helt gripe virkeligheten slik den er bortenfor alt og alle. Eller, som vi sier i kirka: Gud er alltid større.

Vi som har undervist dere igjennom denne konfirmasjonstida, vi har først og fremst delt av kristen tradisjon for dere. Det har vi gjort både fordi vi tenker at den leverer noen gode svar, og fordi vi vil at dere skal kjenne til nettopp tradisjonen. Og så vil vi jo at nettopp dere skal bidra til å utvikle den. Dere er døpt, dere er en del av kirka. Det betyr ikke at ikke andre ting også kunne vært sagt, men vi har i det minste forsøkt å si noe vi tror er sant og viktig, verdig og rett.

Så la meg oppsummere konfirmasjonstida med å peke på noen av de svarene vi har prøvd å gi dere.

Fortsett å lese «Om det elskede barnet (og elefanten i rommet)»

Om å preke på 17. mai 2022

Preken i Brekken kirke på Grunnlovsdagen 2022:

Det står skrevet i evangeliet etter Lukas:

På reisen til Jerusalem dro Jesus gjennom grenselandet mellom Samaria og Galilea. Da han var på vei inn i en landsby, kom ti spedalske menn imot ham. De ble stående langt unna og ropte: «Jesus, mester, ha barmhjertighet med oss!» Han så dem og sa: «Gå og vis dere for prestene!» Og mens de var på vei dit, ble de rene. Men én av dem kom tilbake da han merket at han var blitt frisk. Han lovpriste Gud med høy røst, kastet seg ned for Jesu føtter med ansiktet mot jorden og takket ham. Denne mannen var en samaritan. Jesus sa: «Ble ikke alle ti rene? Hvor er da de ni? Var det ingen andre enn denne fremmede som vendte tilbake for å gi Gud æren?» Og han sa til ham: «Reis deg og gå! Din tro har frelst deg.»

(Luk 17:11-19)

Slik lyder det hellige evangelium.

Mai er en fin måned! I mai kommer røddagene og festdagene på rad og rekke, sola begynner virkelig å ta tak, og det begynner til og med å grønnes på trær og plener innimellom snøskurene. Allerede månedens første dag, altså Første mai, er en viktig merkedag, og så følger frigjøringsdagen 8. mai, nasjonaldagen 17. mai, og så Kristi himmelfartsdag (som gjerne pleier å falle på en dato i mai) med påfølgende langhelg og hvilepuls. Noen av oss markerer også 4. mai, eller May 4th som vi gjerne også sier, som Star Wars Day, komplett med ordspill-hilsener av type «May the Fourth be with you». Så har vi siste lørdag i mai, som er dagen for Champions League-finalen. Og da har vi ikke begynt å snakke om hvor fint det er å ha bursdag i mai.

Jeg vet ikke hva dere tenker, men jeg synes mai er enda mer kjærkommen i år enn på lenge. Etter to år med nedstenging, sosial distansering og avlyste feiringer, kjentes det så godt å kunne stå sammen med andre og synge nasjonalsangen og rope hurra igjen. Jeg tok meg i å tenke det i dag: Vi er heldige.

Men kanskje dekker ikke begrepet «heldig» helt hvorfor vi har det som vi har det. Ja, vi har kommet oss igjennom to år med pandemi. Men det har jo ikke gått av seg selv. Det har kostet mye, både disiplin og forsakelser og kroner og øre. Når vi nå kan fylle gatene med fest og glede igjen, kan vi samtidig sende noen tanker til folk i Shanghai i Kina, som har måtte holde seg innendørs i sine egne boliger i ukesvis denne våren. Vi er ikke dér lenger, fordi vi hadde gode ledere som la en god strategi for oss, fordi vi sammen gjorde det som trengtes for at planen skulle holde og – ikke minst – fordi tilliten i samfunnet var høy nok og vaksinasjonsgraden ble tilstrekkelig. Det var ikke kun flaks

Fortsett å lese «Om å preke på 17. mai 2022»

Om den åttende dagen

Påskelyset er tent i Røros kirke. Påskenattsmessen begynte klokka 23:00 lørdag 16. april 2022. For første gang på tre år kunne vi invitere til den nattlige feiringen av mysteriet. Prekenen jeg holdt kan du nå lese her.

Det står skrevet i evangeliet etter Markus.

Da sabbaten var over, kjøpte Maria Magdalena og Maria, Jakobs mor, og Salome velluktende oljer for å gå og salve ham. Tidlig om morgenen den første dagen i uken kom de til graven da solen gikk opp. De sa til hverandre: «Hvem skal vi få til å rulle bort steinen fra inngangen til graven?» Men da de så opp, fikk de se at steinen var rullet fra. Den var meget stor. Da de kom inn i graven, så de en ung mann sitte på høyre side, kledd i en hvit, lang kjortel, og de ble forferdet. Men han sa til dem: «Vær ikke forferdet! Dere leter etter Jesus fra Nasaret, den korsfestede. Han er stått opp, han er ikke her. Se, der er stedet hvor de la ham! Men gå og si til disiplene hans og til Peter: ‘Han går i forveien for dere til Galilea. Der skal dere få se ham, slik som han sa dere.’» Da gikk de ut og flyktet bort fra graven, skjelvende og ute av seg. De sa ikke et ord til noen, for de var redde.

(Mark 16:1-8)

Slik lyder det hellige evangelium.

+

Vi skal begynne prekenen denne påskenatt med å se oss om i Røros kirke. Langs veggene hviler fortsatt skyggene og mørket, men vi kan likevel se og ane hva slags rom det er i befinner oss i. Og vi kan konstatere at rommet har form som en langstrakt åttekant. Om vi trekker en linje tvers over her framme, ved alterringen, og regner koret som et tilbygg til rommet, så er Røros kirke åttekantet i grunnform.

Åttekanten finner vi igjen andre steder i rommet også. Basen til døpefonten er åttekantet. Det samme gjelder sokkelen til påskelyset.

For litt siden hørte vi Elise lese for oss fra Første Mosebok. Vi hørte om skapelsen. Vi hørte om den første dagen. Skapelsesmyten er formet som en refleksjon over hvordan Gud fyller tida med sin skaperkraft. Derfor er det nettopp dagene som er omdreiningspunktet. Om vi leser hele myteteksten, hører vi om hvordan Gud fyller den ene dagen etter den andre med orden i kaos og lar liv og godhet vokse fram. Dagene fylles av mening. Og til slutt, etter seks dagers altomfattende kreativitet, hviler Gud på den sjuende dagen. Og siden dette altså er en gammel jødisk tekst, vet vi at denne dagen, hviledagen, er sabbaten, lørdagen. Altså døgnet vi befinner oss i nå.

De siste dagene har også andre tekster fått lyde her i dette rommet. Vi har hørt om Jesus fra Nasaret, Marias sønn, en jøde av fødsel og religion og kultur. Han reiser til Jerusalem, og der gjennomgår han en intens uke hvor han fyller alle dagene med innhold. Så kommer altså fredagen, den sjette dagen. Og den dagen dør han. Han dør urettferdig, utsatt for et justismord, etter en farse av en rettssak, og etter å ha tålt tortur og mishandling. Han dør på grunn av de andres urettferdighet.

Så kommer altså lørdagen. Sabbaten. Og hva skjer da? Jo, da hviler Jesus i graven. Han har gjort det han skulle, og han har gjort det for verden, som han selv sier, for kosmos, for altet. Nå kan vi si om ham det samme som vi hørte lest om Gud selv:

Så var himmelen og jorden fullført, med hele sin hær. Den sjuende dagen fullførte Gud det arbeidet han hadde gjort, og den sjuende dagen hvilte han fra hele det arbeidet han hadde gjort.

Og nå er altså søndagen i ferd med å bryte fram, den første dagen etter jødisk måte å regne uka på. Men hva skjer? Det skjer noe helt nytt, noe som aldri har skjedd før! Døden slår sprekker. Livet bryter fram på nytt der hvor kaos og mørke har hatt overmakten.

Derfor, sier kirka, derfor er ikke dette bare den første dagen i uken. Det er den åttende dagen, nyskapelsens dag. Og derfor har kirkerom helt fra den første kristne tid blitt bygd med åttekanten som base, og derfor har baptisterier og dåpsbasseng vært åttekantede. Røros kirke vitner slik om oppstandelsen, om nyskapelsen, bare ved å stå her, bare gjennom å være til.

Dersom dette som nå skjer er nyskapelsens dag, dersom alt nå begynner på nytt, så å si, en slags reboot om du vil, da kan vi nå gå tilbake og se på det vi har sagt de siste dagene på nytt.

Fortsett å lese «Om den åttende dagen»

Om Jesu død

Langfredag 2022 (15. april) holdt jeg følgende tekstmeditasjon på Fjellkirka (kl. 13) og i Røros kirke (kl. 18) etter lesningen av pasjonsberetningen hos Johannes (Joh 18-19).

+

De siste ukene før påske har jeg vært så heldig å få være nært på tiende trinn på Røros skole mens de har satt opp Elden som musikkprosjekt. Jeg er pappa til ei av jentene på trinnet, og jeg fikk gjøre pappadugnad i bandet som pianist. Det var fint.

Musikkteateret Elden spilles (som kjent) hver sommer på Røros. Tiende trinn gjorde en sceneversjon av stykket i Storstuggu, noe nedskalert sammenlignet med sommerforestillingen som spilles på Slegghaugene, men på mange måter effektfull likevel. Elden handler (som mange vil vite) om karolinerfelttoget i Trøndelag i 1718-1719, da tre tusen svenske soldater frøs i hjel under tilbaketrekningen over tydalsfjellet. Forestillingen munner ut i et spørsmål, formulert av tekstforfatterne og komponistene Arnfinn Strømmevold og Bertil Reithaug:

I detta krig,
i alla krig,
för vem ger dom sina liv?

Da tiende trinn ved Røros skole sang disse ordene, vaiet det ukrainske flagget bakerst på scenen. De siste ukene har vi stilt slike spørsmål i møte med nettopp krigen i Ukraina: Alle disse menneskene som dør i krigen, hva dør de for? Hvem er det som korsfester dem til sin brutale skjebne? Hva slags vilje kan egentlig legge opp til noe slikt?

Jeg kan ikke finne noe annet svar på dette spørsmålet, om hvem eller hva de gir sitt liv for, enn at det ikke gir mening. Døden kjennes meningsløs. Det vil si, det er naturligvis en forskjell på at noen dør gammel og mett av dage, eller at noen dør for andres hånd. Det er det siste vi snakker om nå. Det var da også en slik død Jesus døde. 

Evangelisten Johannes inviterer riktignok til å snakke om nettopp mening i Jesu død. Johannes er den av evangelistene som tydeligst gjenforteller historien om Jesu død i lys av oppstandelsen. Jesus vet hva som skal skje i Johannes-fortellingen, han er så sikker på det videre forløpet at han nærmest virker uberørt i møte med truslene, lidelsen og døden. De andre tre evangelistene skildrer en reddere Jesus, en smertens mann. Johannes sin Jesus er seirende også mens han henger på korset. Og det strever jeg rett og slett med å forholde meg til. Jeg klarer i hvert fall ikke å identifisere meg med ham, eller å kjenne igjen livredde ukrainere i bomberom i en slik Jesus.

Men heller enn å se etter mening i det at Jesus dør, kan vi jo begynne med å konstatere dette: At han faktisk dør. Om vi spør hvorfor Jesus måtte dø, kan vi svare: Han dør, fordi alle mennesker må dø en gang. Vi kan videre si: Han gjør det sammen med oss, som menneskenes representant. I neste omgang kan vi konstatere at han dør, at han må dø, fordi han blir utsatt for en behandling som et menneske rett og slett ikke kan overleve. Han blir utsatt for et justismord, og for grusom tortur. Fiendene hans behandler ham grusomt, og han må bære grusomhetene deres.

Og det er hva vi kan si om det. Han dør, som menneske, for menneskenes grusomhet. Det finnes ingen rettferdighet i det. Men det finnes i det minste en identifikasjon, en felles skjebne: Slik vi alle en gang skal dø, må han også dø. 

Om vi skal se etter noen mening eller noen form for rettferdighet i dette, må vi lete ikke i dette at han dør, men i det som skjer før han dør. Og da skjer det et par ting som jeg vil peke på for dere i dag, langfredag 2022.

For det første skal vi merke oss dette, at Jesus ber for menneskene rundt seg helt til det aller, aller siste. I kapitlene i Johannesevangeliet som leder opp til lidelsesfortellingen leser vi om hvordan Jesus ber for disiplene sine den siste kvelden de er samlet. Og han fortsetter å be for dem, be for vennene sine, helt til det siste. Når han blir tatt til fange, sier han: «Leter dere etter meg, så la disse andre gå!»

Derfor, sier kirka, finnes det et håp selv i dødens mørke: Jesus, Guds Sønn, ber for oss.

Det andre vi skal merke oss, er dette, at Jesus bygger fellesskap helt til det siste. Mens han henger på korset, fører han sammen to av dem som står ved korset: Hans mor, Maria, og han som kalles «disippelen Jesus elsket», det er altså evangelisten Johannes selv.

Da Jesus så sin mor og ved siden av henne disippelen han elsket, sa han til sin mor: «Kvinne, dette er din sønn.» Deretter sa han til disippelen: «Dette er din mor.» Fra da av tok disippelen henne hjem til seg.

Derfor, sier kirka, finnes det et håp selv i dødens mørke: Vi er aldri alene. Jesus, Guds Sønn, bygger fellesskap selv inn i døden.

För hvem ger dom sina liv? Det finnes ikke noe fullgodt svar på det, verken på Elden-scenen, i Ukraina eller på Golgata. Det beste hadde vært om de hadde fått leve videre. Men om Jesus kan vi i det minste si: Han ber for oss, helt inn i døden. Og han knytter mennesker sammen i kjærlighet, helt inn i døden. Det skjer for andre. Det finnes et håp der et sted.

Og om det nå er sant, det han har sagt, at han er den han er, at han er Sønnen, at han viser oss Gud, da er det noe å dø på her for flere enn ham selv. Selv sier han at det skjer for kosmos, for verden. Han sier til og med at det er fullbrakt.

Vi, vi venter ennå på bekreftelsen – og på om det er en oppstandelse.

Om å bli tatt imot

Her kan du lese manus til prekenen jeg holdt under sportsgudstjeneste på Skottmikkelvollen i Hitterdal, palmesøndag 10. april 2022.

De står skrevet i evangeliet etter Johannes:

Seks dager før påske kom Jesus til Betania der Lasarus bodde, han som Jesus hadde vekket opp fra de døde. Der ble det holdt et festmåltid for ham. Marta vartet opp, og Lasarus var blant dem som lå til bords sammen med ham. Da kom Maria med et pund ekte, kostbar nardussalve, og med den salvet hun Jesu føtter og tørket dem med håret sitt. Hele huset ble fylt av duften. Da sa Judas Iskariot, en av disiplene, han som siden forrådte ham: «Hvorfor ble ikke denne salven solgt for tre hundre denarer og pengene gitt til de fattige?» Dette sa han ikke fordi han hadde omsorg for de fattige, men fordi han var en tyv. Det var han som hadde pengekassen, og han pleide å ta av det som ble lagt i den. Men Jesus sa: «La henne være! Hun har spart salven til den dagen jeg skal begraves. De fattige har dere alltid hos dere, men meg har dere ikke alltid.»

Det ble kjent i den store mengden av jøder at Jesus var i Betania. Nå kom de dit, ikke bare for hans skyld, men også for å se Lasarus, som han hadde vekket opp fra de døde. Da la overprestene planer om å drepe Lasarus også. For mange av jødene dro dit på grunn av ham og kom til tro på Jesus. Dagen etter fikk folkemengden som var kommet til festen, høre at Jesus var på vei inn i Jerusalem. Da tok de palmegreiner og gikk ut for å møte ham, og de ropte:

           Hosianna!
           Velsignet er han som kommer
           i Herrens navn,
           Israels konge!               

(Johannes 12:1-13)

Slik lyder det hellige evangelium.

Endelig kan vi samles for å feire påske igjen! De to siste årene har den tradisjonelle påskefeiringen i kirkene måtte avlyses grunnet nasjonale nedstengninger. For to år siden delte Arbeidets Rett en TV-gudstjeneste fra Røros kirke palmesøndag, og i fjor lagde vi Prestens påskenøtter som vi delte på kirkas Facebook-side, med litt folkeopplysning ispedd noen spørsmål angående høytiden. Vi kunne gå på ski og møtes noen få ute, men vi kunne ikke samles inne.

Men i dag kan vi det. Vi kan samles så mange vi vil, enten det skjer innendørs eller ute i snøfonna. Det kjennes på sett og vis som den endelige bekreftelsen på at vi har kommet oss igjennom pandemien når vi nå kan gå inn i påskehøytida i kirkelivet uten å tenke avstand eller føre lister over hvem som sitter hvor. (Etter to års pause kan vi gjenoppta tradisjonene. Det er jo nesten en liten påskeandakt i seg selv: To hvileskjær, og så en gjenreisning.) Så er riktignok ikke alt på plass igjen. Mange steder i verden bruker man palmegrener eller kors av palmeblader i prosesjon på denne dagen, til minne om den fortellingen vi leser på palmesøndag, om det som skjedde da Jesus kom til Jerusalem for å feire påske, og folk hyllet ham og heiet ham fram mens de svingte palmeblader og ropte hosianna. Vi får se, kanskje vi kan gjøre det neste år, det er kanskje greit med en gradvis opptrapping også. Skjønt: På Skottmikkelvollen har vi vel aldri gått i noen palmesøndagsprosesjon annet enn skituren opp hit, og det spørs om det har blitt viftet med så veldig mye mer enn skistaver.*

Uansett: Det er fint å kunne samles, fint å kunne slå opp dører og invitere inn og gi rom for forventning og glede og takknemlighet. Det er fint å kunne ta imot hverandre, og å bli tatt imot. Gudstjenesten på Skottmikkelvollen bygger på en lang tradisjon av gjestfrihet.

Dagen i dag, palmesøndag, handler om dette: Å bli tatt imot.

Fortsett å lese «Om å bli tatt imot»

Om Marias eksempel

Søndag 27. mars 2022 var Maria budskapsdag. To barn ble båret til dåp i Røros kirke under høymessen klokka 11. Kantor Stephen spilte Ukrainas nasjonalsang som preludium, og etter evangelielesningen holdt jeg denne prekenen:

Det står skrevet i evangeliet etter Lukas:

Noen dager senere dro Maria av sted og skyndte seg opp i fjellbygdene, til den byen i Juda hvor Sakarja bodde. Der gikk hun inn til Elisabet og hilste på henne. Da Elisabet hørte Marias hilsen, sparket barnet i magen hennes. Hun ble fylt av Den hellige ånd og ropte høyt: «Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten i ditt morsliv. Men hvordan kan det skje at min Herres mor kommer til meg? For da lyden av din hilsen nådde øret mitt, sparket barnet i magen min av fryd. Og salig er hun som trodde, for det som Herren har sagt henne, skal gå i oppfyllelse.»

(Luk 1:39-45)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

Det er altså Maria budskapsdag i dag. Det vil si, det var egentlig fredag som var selve merkedagen, fredag 25. mars. Da er det på dagen ni måneder igjen til jul, og vi minnes historien om den unge jenta Maria fra Nasaret som fikk besøk av en engel som fortalte henne at hun skulle få en sønn som hun skulle kalle Jesus. I mange kirkesamfunn er det datoen 25. mars som markeres, uavhengig av ukedag, mens i Den norske kirke samler vi gjerne slike markeringer på søndager, så vi feirer dagen i dag, på den søndagen som faller nærmest 25. mars. Så i dag er det en hvit festdag, midt i fastetiden før påske.

Påsken og Maria-dagen henger sammen tematisk også, ikke bare i nærhet i tid. I tidlig jødisk-kristen tradisjon hadde man en tanke om at livene til hellige personer hadde en form for symmetri, de var sirkelformede, om en vil si det slik, noe som betydde at en regna med at livene deres hadde begynt og sluttet på den samme datoen. Det var godt kjent når Jesus hadde dødd, det hadde skjedd i forbindelse med den jødiske påskefesten, som gjerne faller et sted mellom nå og første halvdel av april, akkurat slik vår påske gjør. Og det året da Jesus faktisk døde, skulle påsken ha falt rundt 25. mars; det var slik tradisjonen bevarte minnet om denne dramatiske hendelsen. Da måtte Jesu liv også ha begynt rundt denne datoen, noe som igjen, via enkel matematikk, tilsa at han ble født rundt 25. desember. Dette var med andre ord en av de tingene som spilte inn for plasseringen av Jesu fødselsfest. Det var ingen som hadde tilgang til noen fødselsattest for Jesus, det var det ikke, så plasseringen av jula er nok mest symbolsk å forstå. Men symbolikken er altså sterk og klar: Jula peker fram mot påsken, og påsken bestemmer plasseringen av Maria budskapsdag som igjen peker framover mot jula. Alt henger sammen med alt, som det heter.

Fortsett å lese «Om Marias eksempel»

Om (The) Gospel

Under Vinterfestspill i Bergstaden 2022 feiret Røros menighet og Røros Soul Children Soul Church (Gospelmesse) fra klokka 23:00 fredag 18. mars. Der hadde vi med oss et lag festspillmusikere (Steinar Krogstad, Kjetil Sandnes og Alf Hulbækmo) og gospelsanger, sangpedagog og mentor Darryl Tookes. Jeg var liturg, predikant og pianist og hver er hva jeg sa under prekenen:

Det står skrevet i evangeliet etter Markus, i kapittel en, vers en:

Her begynner evangeliet om Jesus Kristus, Guds Sønn.

Eller, som det heter på engelsk:

This is the beginning of the gospel, the good news,
of Jesus Christ, the Son of God.

This concludes the reading of the Gospel.

Slik lyder det hellige evangelium.

*

I kveld feirer vi gospelgudstjeneste. Da er det på sin plass å minne om hva ordet gospel betyr. Litt språkhistorie, rett og slett.

Ordet gospel er et gammelengelsk ord. Det er en oversettelse av det greske ordet evangelion; eller evangelium, som vi sier. Evangelion er satt sammen av forstavelsen ev- som betyr god, og angelos som betyr budbærer. Så er det en diminutivs-endelse på slutten – -ion – som gjør at evangelion, i sum, betyr «gode nyheter». Slike -on-endelser er typisk for gresk, mens latin foretrekker -um-endelser. Derfor ble ordet latinisert som evangelium, og også oversatt som bona annuntiatio. «God annonsering», nærmest, altså bekjentgjøring av godt budskap.

Da dette så i sin tid skulle oversettes til engelsk, oversatte man dette som god-spel, som rett og slett betyr «gode nyheter». Og så trakk man dette sammen, og resultatet ble ordet gospel. Gospel betyr altså det samme som evangelium, som igjen betyr gode nyheter. Sånn, det var dagens litte sekvens med språksjov fra Røros kirke.

Så er spørsmålet, da: Hva er dette evangeliet, dette «gospel» som kirka taler om og synger om og i det hele tatt er så opptatt av?

Fortsett å lese «Om (The) Gospel»