Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Teologi’ Category

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 1.6.2017

Siden det er konfirmasjonssesong, kan det kanskje være på sin plass med en aldri så liten konfirmanttime.

Hvert eneste år tar vi imot nye konfirmantkull i kirka, flotte ungdommer som setter av tid til å reflektere rundt tro og tvil, identitet og tilhørighet, etikk og moral. Og siden vi i kirka nå engang er forplikta på kirkelig tradisjon kommer vi ikke utenom en time om Budene. De det er ti av, vet dere. Ja, og så den gylne regel og det dobbelte kjærlighetsbudet da; det er noe med at dersom grunnlaget er i orden kommer gjerne konkretiseringene i enkeltcase av seg selv.

Og hvert år har vi den samme samtalen med ungdommene om det budet som i kirkelig tradisjon er kjent som det andre budet: «Du skal ikke misbruke Guds navn!» Hva betyr det? Samtalen starter gjerne som en diskusjon om banning, og om hvilke ord som er «innafor» og ikke. Temaet er uuttømmelig. (Min svigermor jobbet i barnehage og fikk engang et spørsmål fra gølvet om det var like stygt å si «Harry Potter!» som å si «Herre Gud!») På et eller annet punkt i samtalen blir det så vår lodd å gjøre konfirmantene oppmerksomme på at det andre budet stiller seg knekkende likegyldig til banning. De aller fleste banneord viser som kjent ikke til Guds navn men til «ham som holder til i den andre enden av korridoren» som salige Karsten Isachsen i sin tid uttrykte det. Ikke dermed sagt at det å forbanne hverandre er noe vi oppmuntrer til, men dere skjønner tegninga.

Det å påberope seg guddommelig rett til å krenke eller skade andre, derimot, det er i sannhet å misbruke Guds navn. I kirka bekjenner vi at Jesus viste oss Gud (eller avslørte Gud for oss), og han er sitert på at vi til og med skal elske våre fiender. All vold og faenskap i Guds navn er nettopp faenskap, og i så måte misbruk av Guds navn. Hvordan kan den som tråkker på Guds bilde – altså mennesket – påberope seg en guddommelig rett? Svaret gir seg i grunnen selv.

(mer…)

Read Full Post »

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 9.3.2017
under overskriften
En andakt for Kvinnedagen

(Teksten er en omarbeidet utgave av denne bloggposten.)

På denne torsdagen, dagen etter Kvinnedagen og tre dager før Andre søndag i fastetiden, tenker jeg det kan være på sin plass med en bibeltekst til meditasjon og ettertanke. Jeg løfter derfor fram en fortelling fra Matteusevangeliets femtende kapittel. Det er ikke en helt tilfeldig valgt fortelling, for den skal leses og prekes over i alle landets kirker kommende søndag:

Jesus tok veien til områdene omkring Tyros og Sidon. En kanaaneisk kvinne fra disse traktene kom og ropte: «Herre, du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg! Datteren min blir hardt plaget av en ond ånd.» Men han svarte henne ikke et ord. Disiplene kom da og ba ham: «Bli ferdig med henne, hun roper etter oss.» Men han svarte: «Jeg er ikke sendt til andre enn de bortkomne sauene i Israels hus.» Da kom hun og kastet seg ned for ham og sa: «Herre, hjelp meg!» Han svarte: «Det er ikke rett å ta brødet fra barna og gi det til hundene.» «Det er sant, Herre», sa kvinnen, «men hundene spiser jo smulene som faller fra bordet hos eierne deres.» Da sa Jesus til henne: «Kvinne, din tro er stor. Det skal bli som du vil.» Og datteren ble frisk fra samme stund.

Hva tenker du når du leser denne teksten? Jeg for min del blir grundig provosert – av Jesus. «Det er ikke rett å ta brødet fra barna og gi det til hundene.» Men i alle dager da, mann! Hva slags svar er det?

(mer…)

Read Full Post »

Preken under påskenattsmessen i Bergstadens Ziir 15. april 2017:

Det står skrevet i evangeliet etter Markus:

Da sabbaten var over, kjøpte Maria Magdalena og Maria, Jakobs mor, og Salome velluktende oljer for å gå og salve ham. Tidlig om morgenen den første dagen i uken kom de til graven da solen gikk opp. De sa til hverandre: «Hvem skal vi få til å rulle bort steinen fra inngangen til graven?» Men da de så opp, fikk de se at steinen var rullet fra. Den var meget stor. Da de kom inn i graven, så de en ung mann sitte på høyre side, kledd i en hvit, lang kjortel, og de ble forferdet. Men han sa til dem: «Vær ikke forferdet! Dere leter etter Jesus fra Nasaret, den korsfestede. Han er stått opp, han er ikke her. Se, der er stedet hvor de la ham! Men gå og si til disiplene hans og til Peter: ‘Han går i forveien for dere til Galilea. Der skal dere få se ham, slik som han sa dere.’» 

Da gikk de ut og flyktet bort fra graven, skjelvende og ute av seg. De sa ikke et ord til noen, for de var redde.

(Markus 16:1-8)

Slik lyder det hellige evangelium

De var redde.

Ja, det var ikke så rart at de var det.
Her sto de overfor noe helt fullstendig ukjent,
og det ukjente har det med å vekke angsten i oss.

Det er bare å kjenne etter.
Døden er i seg selv noe ukjent,
noe vi ikke kan samle oss erfaring rundt.
Det å dø, det er noe man bare gjør en gang.
Og vi vet ikke med sikkerhet hva som følger etter.

I fortellingene om Jesus er det riktignok et annet alternativ
som dukker opp noen ganger.
Noen, noen ganske få, blir kalt tilbake fra døden til livet.
Datteren til Jairus, synagogeforstanderen.
Og Lasarus, Jesu venn i Betania.
Men de er unntak.
Og de slapp dessuten heller ikke unna døden,
ikke på sikt.
De hadde fortsatt døden foran seg,
selv etter at de var blitt kalt tilbake.
Livet går alltid framover
med døden foran seg.

Men ikke her.
Ikke nå.
Ikke i det som nå har skjedd.
De skjønner det ennå ikke helt,
kvinnene ved graven.
Men i frykten de kjenner
ligger det noe nytt som kan drive frykten bort.
For Jesus har ikke lenger døden foran seg.
Han har tvert imot lagt døden bak seg.
Det er døden som er død.
Jesus lever.
Men det livet han nå lever,
det er ikke et liv som har døden foran seg.
Foran Jesus ligger bare evigheten,
og Gud selv,
Gud som Jesus går rett inn i,
slik at han kan stå der mellom oss og Gud.

Snart skal de få erfare det,
at døden ikke lenger er imellom dem og Jesus.
Jesus fyller alt i alle,
også døden og graven.
Det er ikke noe mellom oss og Gud.
Det vil si: Jesus står mellom oss og Gud,
men ikke for å skille oss.
Han står der for å knytte oss sammen,
her og nå i tiden
og i evigheten.

Om litt skal vi dekke på alteret.
Tenne lysene.
Løftet brødet og vinen,
takke, be og velsigne.
Så skal vi dele måltidet,
sammen,
og si: Kristus er iblant oss.
Han er her for å knytte oss sammen,
her og nå i tiden
og i evigheten.

I natt strømmer evigheten inn i tiden.
Lyset skinner i mørket,
og mørket kommer aldri til å overvinne det.

Ære være—

Read Full Post »

Tekstmeditasjon i Røros kirke Langfredag (14. april 2017) etter resitasjonen av lidelsesberetningen hos Lukas:

 

Det var synd det skulle ende sånn!
sier vi
når noe får et tragisk utfall,
når noen dør ung,
i ei ulykke,
mister alt,
ser verdier gå tapt,
mister taket
– Det var synd det skulle ende sånn!

Og det er det.
Det er synd.
I dag er det nettopp det vi skal si:
Det var synd det skulle ende sånn!

For her, i historien om mannen fra Nasaret
som ble korsfestet og døde under grusom tortur
i en alder av noen-og-tredve år,
ser vi virkelig synden utfolde seg.
Mannen er jo uskyldig!
Det som skjer her er galt.
Han har ikke gjort noe galt.
Men de som står rundt ham er som gale,
og de påfører ham en smerte han ikke skulle ha båret.

Han bærer, kort sagt,
de andres synder.

(mer…)

Read Full Post »

Preken under sportsgudstjeneste på Fjellkirka Skjærtorsdag 2017 (13. april):

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:

På den første dagen i de usyrede brøds høytid kom disiplene til Jesus og spurte: «Hvor vil du vi skal gjøre i stand til påskemåltidet for deg?» Jesus svarte: «Gå inn i byen, til den mannen dere vet, og si til ham: ‘Mesteren sier: Min time er nær; hos deg vil jeg holde påskemåltid med disiplene mine.’» Disiplene gjorde som Jesus hadde pålagt dem, og de gjorde i stand påskemåltidet.

Da det ble kveld, tok Jesus plass ved bordet sammen med de tolv. Mens de spiste, sa han: «Sannelig, jeg sier dere: En av dere skal forråde meg.» Da ble de dypt bedrøvet, og den ene etter den andre sa til ham: «Det er vel ikke meg, Herre?» Men han svarte: «Den som har dyppet hånden i fatet sammen med meg, han skal forråde meg. Menneskesønnen går bort, som det står skrevet om ham. Men ve det mennesket som forråder Menneskesønnen! Det hadde vært bedre for det mennesket om det aldri var født.» Judas, han som forrådte ham, spurte da: «Det er vel ikke meg, rabbi?» «Du har sagt det», svarte Jesus. Mens de holdt måltid, tok Jesus et brød, takket og brøt det, ga disiplene og sa: «Ta imot og spis! Dette er min kropp.» Og han tok et beger, takket, ga dem og sa: «Drikk alle av det! For dette er mitt blod, paktens blod, som blir utøst for mange så syndene blir tilgitt. Jeg sier dere: Fra nå av skal jeg ikke drikke av denne frukten av vintreet før den dagen jeg drikker den ny sammen med dere i min Fars rike.»

Da de hadde sunget lovsangen, gikk de ut til Oljeberget.

(Matt 26:17-30)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

Dette er et av historiens mest fortettede øyeblikk. Her, i denne scenen, møtes fortid, nåtid og fremtid.

(mer…)

Read Full Post »

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 26.1.2017
under overskriften Reformasjon nå!

Da Martin Luther slo opp sine 95 teser om avlaten på kirkedøra i Wittenberg 31. oktober 1517, satte han i gang en bevegelse som skulle komme til å forandre Europa på avgjørende måter. Selve temaet han tok opp i tesene virker i ettertid nokså smalt og kanskje også temmelig ufarlig, men for folk i det 16. århundres Europa var det snakk om dypt eksistensielle problemstillinger.

Temaet var avlatshandel, det vil si handel med kirkens «overskudd» av gode gjerninger som kunne ettergi timelige syndestraffer og forkorte tiden i skjærsilden. Fram mot 1500-tallet hadde det utviklet seg en praksis i den romersk-katolske kirke med salg av avlatsbrev, hvilket vil si at folk kunne kjøpe seg fri fra religiøse botsøvelser. Luther var blant dem som reagerte på denne praksisen og på alle de eskalerende misbrukene av den. Derfor utfordret han den gjeldende forståelsen av avlat, avlatshandel og bot. Dette gjorde han i form av 95 påstander som han publiserte med tanke på teologisk debatt og oppgjør med misbruk.

Så eksploderte det. Det som var ment som en debatt om ett avgrenset teologisk tema utviklet seg raskt til omfattende diskusjoner om forholdet mellom etablert kirkelære og den enkeltes samvittighet, forholdet mellom nye argumenter og gamle fortolkninger, forholdet mellom Skriften og Tradisjonen, og – ikke minst – forholdet mellom pavens makt og de enkelte troende på ulike nivåer i det kirkelige hierarkiet.

(mer…)

Read Full Post »

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 15.12.2016

Prestepreik er denne gangen åsted for ei reinspikka julepreik. Leseren er med dette advart!

Juleevangeliet består av 20 vers. De tjue versene består av 360 ord. Hvert eneste av disse 360 enkeltordene kan mediteres over og danne utgangspunkt for egne prekener. I disse dager er prester og predikanter over hele verden i gang med nettopp den øvelsen.

Det skjedde i de dager…! Vi kan peke på disse ordene og si: Dette er viktig! Det skjedde – ! Juleevangeliet er ikke bare en vakker fortelling, det gir seg ut for å fortelle om noe som faktisk har skjedd. Vi snakker levende historie, fra en bestemt tid og på et bestemt sted: Betlehem i Judea for rundt 2020 år siden. Skjønt: Akkurat når det skjedde vet vi ikke. Vi vet når Augustus var keiser og når Kvirinius var landshøvding, og vi kan tidfeste en del andre historiske detaljer som bibeltekstene nevner, men akkurat dato og år for Jesu fødsel kjenner vi ikke. Det eneste som er rimelig sikkert er at det ikke skjedde i det vi kaller år 1. Mye tyder på at år 4 før vår tidsregnings begynnelse får oss nokså tett på det som skjedde, i de dager.

Hele verden skulle innskrives i manntall! Vi kan peke på disse ordene og si: Dette er viktig! Julas budskap er for alle, for hele verden. Guds tale til menneskene er universell og altomfattende. Det er ingen som er utenfor, ingen som er utelatt eller oversett. (mer…)

Read Full Post »

Older Posts »