Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Teologi’ Category

Preken under juledagsmessen i Bergstadens Ziir 25.12.2017; deler av denne prekenen utgjorde også julaftenspreken (i diverse andre kirker) dette året:

Det står skrevet i evangeliet etter Johannes:

I begynnelsen var Ordet.
Ordet var hos Gud,
og Ordet var Gud.

Han var i begynnelsen hos Gud.
Alt er blitt til ved ham,
uten ham er ikke noe blitt til.

Det som ble til
i ham, var liv,
og livet var menneskenes lys.
Lyset skinner i mørket,
og mørket har ikke overvunnet det.

Et menneske sto fram, utsendt av Gud. Navnet hans var Johannes.Han kom for å vitne. Han skulle vitne om lyset, så alle skulle komme til tro ved ham.Selv var han ikke lyset, men han skulle vitne om lyset.

Det sanne lys,
som lyser for hvert menneske,
kom nå til verden.

Han var i verden,
og verden er blitt til ved ham,
men verden kjente ham ikke.

Han kom til sitt eget,
og hans egne tok ikke imot ham.

Men alle som tok imot ham,
dem ga han rett til å bli Guds barn,
de som tror på hans navn.

De er ikke født av kjøtt og blod,
ikke av menneskers vilje
og ikke av manns vilje,
men av Gud.

Og Ordet ble menneske
og tok bolig iblant oss,
og vi så hans herlighet,
en herlighet som den enbårne Sønn
har fra sin Far,
full av nåde og sannhet.

(Johannes 1:1-14)

Slik lyder det hellige evangelium

Gud, evig Gud og lys av lys det er han,
til oss er han kommet som bror i dag,
sann Gud av opphav, født før alle tider.

Slik sang vi til inngang i denne juledagsmessa. Og med disse ordene, henta fra ei latinsk hymne fra 1300-tallet, sang vi oss helt inn i hjertet av den kristne julefeiringa. Der og da var allerede det viktigste sagt. Eller, rettere sagt, der og da var det viktigste sunget.

I begynnelsen var Ordet! leste vi.
Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss!
Litt tidligere hørte vi lest fra Ordspråkene, om Guds visdom,
den som var delaktig den gangen verden ble skapt,
som det styrende prinsipp som verden ble formet etter.
De gamle greske filosofene regnet med et lignende prinsipp,
en verdensfornuft som lå under alt som var til.
Logos kalte de dette prinsippet.
Det er dette evangelisten Johannes skriver om i sin greske tekst.
I begynnelsen var Logos, sier han.
Ordet.
Og Logos – Ordet – var hos Gud, og Logos – Ordet – var Gud.
Og Logos – Ordet – ble menneske.

Ordet ble menneske.
Javel.
Men der og da, den natta i stallen i Betlehem
– for det er til fortellingen om fødselen i Betlehem tankene våre går,
selv om Johannes ikke beskriver selve scenen i sitte evangelium –
der kan det ikke ha vært så mange ordene å høre.
I hvert fall ikke fra hovedpersonen selv.
Jeg mener, han var akkurat blitt født.
Og uansett hva vi skulle tro om hvem han var,
hvem han skulle vise seg å være:
Der og da hadde han nok ikke så mye annet å ty til enn gråten
når han ville kommunisere med omgivelsene.
I begynnelsen var gråten, tenker jeg vi sier,
og skriket, det som kom fra bunnen av lungene
den første gangen de ble fylt av luft.

Men samtidig var det utvilsomt noe som ble, om ikke sagt,
så i hvert fall kommunisert til oss
i og med det som skjedde, den natta i Betlehem.
Noe vi kan forstå og ta til oss.
(mer…)

Read Full Post »

Preken under høymesse i Bergstadens Ziir, søndag 17. desember 2017 (Tredje søndag i advent):

Det står skrevet i evangeliet etter Lukas:

Mye folk dro ut for å bli døpt av Johannes, og han sa til dem: «Ormeyngel! Hvem har lært dere hvordan dere skal slippe unna den vreden som skal komme? Så bær da frukt som svarer til omvendelsen. Og begynn ikke å si til dere selv: ‘Vi har Abraham til far.’ For jeg sier dere: Gud kan reise opp barn for Abraham av disse steinene. Øksen ligger allerede ved roten av trærne; hvert tre som ikke bærer god frukt, blir hugget ned og kastet på ilden.»

«Hva skal vi da gjøre?» spurte folk. Han svarte: «Den som har to kjortler, skal dele med den som ikke har noen, og den som har mat, skal gjøre det samme.» Det kom også noen tollere for å bli døpt, og de sa til ham: «Mester, hva skal vi gjøre?» «Krev ikke inn mer enn det som er fastsatt», svarte han. Også noen soldater spurte ham: «Hva skal så vi gjøre?» Og til dem sa han: «Press ikke penger av noen ved vold eller falske anklager, men nøy dere med lønnen deres.»

Folket gikk nå med forventning, og alle tenkte i sitt stille sinn at Johannes kanskje var Messias. Da tok Johannes til orde og sa til dem alle: «Jeg døper dere med vann. Men det kommer en som er sterkere enn jeg, og jeg er ikke verdig til å løse sandalremmen hans. Han skal døpe dere med Den hellige ånd og ild. Han har kasteskovlen i hånden for å rense kornet på treskeplassen. Hveten skal han samle i låven sin, men agnene skal han brenne opp med en ild som aldri slukner.»

Dette og mye annet la han folket på sinne når han forkynte budskapet for dem.

(Luk 3:7-18)

Slik lyder det hellige evangelium.

Adventus Domini.
Siden det likevel er søndag, kan vi friske opp litt latin sammen.
Adventus Domini.
Det betyr Herrens komme
eller Herrens ankomst.
Og av dette uttrykket – adventus Domini
har vi fått ordet og navnet advent.

Adventstida er ei ventetid og ei forberedelsestid i dobbel forstand.
Vi forbereder oss til julehøytida.
Vi rydder og vasker og pynter i og utenfor husene våre.
Vi baker og lager til ulike sorter tradisjonsmat vi skal ha i jula.
Vi handler inn og sender av gårde gaver til familie og venner.
Vi synger, leser og lytter oss inn i det vi kaller julestemninga.
Og så, når adventstida er over, kan det endelig bli jul.
Da har vi gjerne kommet godt inn i den allerede.
Men likevel er det noe helt eget som skjer,
både rundt oss og i oss,
i det øyeblikket jula ringes inn.

Adventstida er tida da vi forbereder oss til jul.
Det er viktig nok.
Men adventstida er altså ei forberedelsestid i minst en betydning til.
(mer…)

Read Full Post »

klure8og9

fra Oskar Stein Bjørlykke: Hans Klure (Samlaget: 1974)

 

Preken under temagudstjeneste for reformasjonsjubileet 1517-2017 i Bergstadens Ziir søndag 17. september 2017 under overskriften Skaperverket er ikke til salgs.

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:

Jesus sa:

«Hver den som hører disse mine ord og gjør det de sier, ligner en klok mann som bygde huset sitt på fjell. Regnet styrtet, elvene flommet, og vindene blåste og slo mot huset. Men det falt ikke, for det var bygd på fjell.

Og hver den som hører disse mine ord og ikke gjør det de sier, ligner en uforstandig mann som bygde huset sitt på sand. Regnet styrtet, elvene flommet, og vindene blåste og slo mot huset. Da falt det, og fallet var stort.»

Da Jesus hadde fullført denne talen, var folket slått av undring over hans lære.

(Matteus 7:24-28)

Slik lyder det hellige evangelium.

Først når det siste treet er kuttet ned,
først når den siste elven er forurenset,
først når den siste fisken er fanget,
først da
vil mennesket finne ut
at penger ikke kan spises.

Slik lyder et visdomsord fra nordamerikansk indiansk tradisjon. Opphavsmannen er ukjent.
Enkelte kilder krediterer abenaki-indianeren Alanis Obomsawin.
Innsikten i konklusjonen er uansett ikke til å ta feil av:

først da
vil mennesket finne ut
at penger ikke kan spises.

Denne høsten feirer vi at det er fem hundre år
siden reformasjonens spede begynnelse.
Det gjør vi gjennom en serie på fire temagudstjenester.
Den første gudstjenesten, som vi feiret for tre uker siden,
hadde Nåden alene som tema.
Da handlet prekenen om avlatshandelen,
det temaet som hele reformasjonen sprang ut av.
Kort fortalt:
Martin Luthers uenigheter med pave og kirkeledelse
begynte i sin tid i en diskusjon om det gikk an å kjøpslå med Gud.
Protestantenes svar var tydelig:
Gud er suveren.
Alle de gode ting som Gud gir oss er gaver.
Og en gave er som kjent noe man ikke betaler for.
Du kjøper den ikke.
For da er den ingen gave.

Så dette er grunnmuren, på sett og vis:
De grunnleggende tingene i livet kommer til oss som gaver.

(mer…)

Read Full Post »

Preken under temagudstjeneste for Reformasjonsjubileet 1517-2017 i Bergstadens Ziir søndag 27. august 2017 under overskriften Nåden alene.

Det står skrevet i brevet til efeserne:

Dere var en gang døde på grunn av misgjerningene og syndene deres. Dere levde i dem på den nåværende verdens vis og lot dere lede av herskeren i himmelrommet, den ånd som nå er virksom i de ulydige. Ja, vi levde alle en gang som de. Vi fulgte lystene i vårt eget kjøtt og blod og lot oss lede av det og av våre egne tanker. Vi var av naturen vredens barn, vi som de andre.

Men Gud er rik på barmhjertighet. Fordi han elsket oss med så stor en kjærlighet, gjorde han oss levende med Kristus, vi som var døde på grunn av våre misgjerninger. Av nåde er dere frelst. I Kristus Jesus har han reist oss opp fra døden sammen med ham og satt oss i himmelen med ham. Slik ville han i de kommende tider vise hvor overstrømmende rik han er på nåde, og hvor god han er mot oss i Kristus Jesus. For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal skryte av seg selv. For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem.

(Ef 2:1-10)

Slik lyder Herrens ord.

I

Det var en gang – sånn begynner alle gode historier, gjør de ikke? – det var en gang en hønsegård, og i denne hønsegården var det mange høner og en eneste hane.

Hanen syntes sjøl han var den viktigste, ikke bare i hønsegården men kanskje også i hele verden. For hver eneste morgen, mens verden ennå lå i mørke, sto han opp og gikk ut av hønsehuset. Og så begynte han å gale. Og så sto sola opp.

Og hanen tenkte: Sånn er det. Jeg galer, og sola står opp. Det er derfor der skjer. Han var så stolt som bare en hane kan være.

Men så en dag skjedde det noe. Hanen ble forkjøla. Og han mista stemmen. Tenk det! Uansett hvor mye han forsøkte, kom det ikke annet enn ett forsiktig hkr fra halsen hans. Dette var krise. For hva ville skje nå? Dersom han ikke kunne gale, da ville jo verden bli liggende i mørke!

Hanen ble liggende våken hele natta. Så kom den tida da han pleide å stå opp. Halsen verket verre enn verst, men det var jo ikke annet å gjøre enn å skride til verket. Så han listet seg ut og strakte hals og — hkr! hkr! Det var alt. Ingen stemme, ingen lyd, ingen fanfare.

Og likevel: Der sto sola opp! Og det gikk opp for hanen hvor feil han hadde tatt. Det var ikke han som fikk sola til å stå opp allikevel. Sola gjorde visst som den ville, med eller uten ham. Og nå sendte den sine varmende, livgivende stråler utover verden.

Så flau og fortvila han ble! Han løp strakt og gjemte seg i dem mørkeste kroken av hønsehuset, skamfull over sin egen forfengelighet.

Men snart samlet hønene seg rundt ham. De var kloke fugler, og de sa det som måtte sies. Du har sånn en vakker stemme! sa de. Selvsagt skal du fortsette å gale. Ikke fordi du får sola til å stå opp, men i takknemlighet til sola som har stått opp og som gir oss livet av seg selv. Du skal vitne om sola og om gleden med stemmen din.

Og så gjorde hanen nettopp det.[i]

II

Fem hundre år. Så lenge er det siden. Den 31. oktober 1517 offentliggjorde Martin Luther, teologiprofessor og munk, 95 teser – 95 spissformulerte påstander – om avlaten, i Wittenberg; den folkelige overleveringa vil ha det til at han spikret tesene opp på kirkedøra. Han inviterte til offentlig diskusjon om disse tesene, disse påstandene, med andre ord: en debatt om ett enkeltspørsmål i teologien. Denne diskusjonen tok ganske snart helt fullstendig av, og plutselig hadde Luther en meta-debatt. Det ene spørsmålet rev med seg en rekke andre. Det som fulgte skulle forandre kirka i Europa for alltid.

Og kjernen i alt dette, den diskusjonen som det hele begynte med, handlet i grunnen om det samme som den historien jeg nettopp fortalte, om hanen og sola. For å se hva dette handlet om, må vi grave litt i historien sammen. Se litt mer på detaljene. Heldigvis er sola oppe, og lyset er godt. Jeg tror dette fortsatt er forståelig, selv om det samtidig er fremmed, for oss postmoderne mennesker fem hundre år senere.

(mer…)

Read Full Post »

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 10.8.2017

«Teologi er ettertanker» pleide en av mine lærere på Menighetsfakultetet å si. Han hadde rett. Sunn teologi forholder seg alltid til en eller annen form for erfaring. Når teologien ikke gjør dette, blir den livsfjern dogmatikk uten relevans.

Bibelen er også en ettertanke-bok. Ikke bare i den forstand at den vekker ettertanke, den er også selv ettertanker. De som skrev den hadde erfart ting: Sett ting, opplevd ting, følt ting, lest ting, hørt om ting. I alt dette mente de at de hadde erfart Guds handlende nærvær i tilværelsen. Så reflekterte de over dette, og så skrev de det ned.

Derfor er det meningsløst å si at mennesker tror på Gud fordi det står om Gud i Bibelen. Mennesker tror på Gud av helt andre grunner. Gudstroen begynner der våre eksistensielle lengsler vil strekke seg lenger enn det vi kan erfare. Hva dette kan innebære – altså hvilke grunner mennesker kan ha for å tro på Gud – fortjener en helt egen tekst. Det får vi komme tilbake til.

Men dersom man først tror på Gud, da er det ikke dumt å sette seg inn i hva andre mennesker har etter-tenkt om troen i tidligere tider. Derfor holder kirka fram Bibelen. Den har tross alt overlevd ei stund. Men det er ikke meninga at vi skal være ferdig-tenkt når vi har lest den. Bibelen inviterer til nye ettertanker, i generasjon etter generasjon.

(mer…)

Read Full Post »

Preken under setergudstjeneste på Ljøsnåvollen søndag 6. august 2017,
9. søndag i treenighetstiden:

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:

Jesus sa:
«Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, så skal dere finne hvile for deres sjel. For mitt åk er godt og min byrde lett.»

(Matt 11:28-30)

Slik lyder det hellige evangelium.

Jeg vet ikke hvor mange av dere som har forsøkt å bære et lass ved hjelp av et åk. Det er jo ikke så vanlig å bære ting på den måten lenger, men det var veldig vanlig før i tida. Jeg har et levende minne fra barndommen av en mann som kom forbi hytta der vi bodde om somrene og skulle selge forskjellige varer. Han bar dem med seg i to svære og nokså tunge flettede kurver som han bar ved hjelp av et åk. Selve åket var ei lang stang som han bar over skuldra, med ei korg hengende fra hver ende. Jeg husker jeg var imponert både over hvor mye han klarte å bære med seg og hvor lett og uanstrengt han småløp opp trappa fra hytta vår til veien. Han visste nøyaktig hvor balansepunktet var, og når han hadde funnet den rette balansen var det nesten ikke grense for hvor mye han kunne bære.

For alt jeg vet kan det finnes et sånt åk her på Ljøsnåvollen, et vassåk. Sånne var vanlige overalt, vet jeg, og var helt sikkert i bruk her også.

I dagens evangelietekst hørte vi at Jesus vender seg til sine disipler og snakker om å lette de byrdene de bærer på. Han har et åk som gjør ting lette å bære, sier han. Når disse orda leses i gudstjenesten er det fordi de også er ord til oss. Så er spørsmålet hva Jesus mener.

(mer…)

Read Full Post »

Preken under pilegrimsgudstjenesten på St. Olavs-rya søndag 30. juli 2017:

Det står skrevet i evageliet etter Johannes:

Jesus sa:
Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt. Den som elsker sitt liv, skal miste det. Men den som hater sitt liv i denne verden, skal berge det og få evig liv. Den som vil tjene meg, må følge meg, og der jeg er, skal også min tjener være. Den som tjener meg, skal min Far gi ære.

(Johannes 12:24-26)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

En sommerdag i år 1013 et sted i sør-Frankrike blir landsbyen Saint Michel overfalt av en gruppe leiesoldater som er i tjeneste hos hertug Richard II. Soldatene farer voldsomt fram, og angrepet ender i slakt av befolkningen. Landsbyen blir plyndret, og soldatene marsjerer videre sørover. I løpet av sommeren og høsten skal de angripe flere andre byer på samme vis, en omflakkende armé med en rasende energi som sprer frykt og ødeleggelse hvor de enn kommer.

Leiesoldatene ledes av Olav Haraldsson, en nordmann som er så høyreist og kraftig bygd at han også går under navnet Olav Digre. Han er ikke mer enn tjue år gammel, men har allerede deltatt i flere store slag, beleiringer og angrep. Han var blant annet med i angrepet på London for fire år siden og massakren i Canterbury to år etter. Han er kjent som en veldig slåsskjempe, den første til å storme fram når hæren bryter igjennom, en inspirator og et forbilde for sine menn. Han kan svinge både sverd og øks og viser ingen nåde på slagmarken.

(mer…)

Read Full Post »

Older Posts »