Om at det er bedre å være to enn én

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 11.3.2021

Det er bedre å være to enn én;
de får god lønn for sitt strev.
For om de faller, kan den ene
hjelpe den andre opp.
Men stakkars den som er alene!
Faller han, er det ingen
som kan reise ham opp.
Når to ligger sammen, blir de varme,
men hvordan kan den som ligger alene, holde seg varm?
Om én blir overvunnet,
kan to holde stand.
En tretvinnet tråd
ryker ikke så fort.

Disse versene står i Forkynnerens bok i Bibelen, i kapittel 4, vers 9-12. Det er ikke så ofte vi leser fra Forkynneren i kirkas gudstjenesteliv. Forkynneren, eller Predikeren som han het før i tida, nevner knapt Gud i visdomsskriftet sitt, og formidler et ganske kynisk syn på tilværelsen. Men boka inneholder noen kjente og kjære passasjer, så som ordene i kapittel 3 om at «alt har sin tid». Les også gjerne skildringen av alderdommen i kapittel 12! Det er stor poesi.

I dag står versene fra Forkynneren 4 blant de avsnitt man kan velge fra til tekstlesning under vigsel i Den norske kirke. Teksten kom med i Vigsel 2017, det nye vigselsritualet. Jeg blir litt ekstra glad hver gang noen velger den til lesning når de skal gifte seg. Det har seg nemlig slik at jeg har noe av æren for at akkurat denne teksten har funnet sin plass i ritualet.

Våren 2016 møtte jeg på Kirkemøtet for første gang. Jeg var saksordfører på saken om ny vigselsliturgi for Den norske kirke, og fikk være med og lede saken fram til et positivt vedtak: Et overveldende flertall stemte for å utarbeide en ny og inkluderende vigselsliturgi. Så begynte arbeidet med å utforme selve liturgien. Arbeidet hadde kort frist: Neste kirkemøte skulle være allerede januar 2017, og liturgien skulle ut på høring før det.

Noen år tidligere hadde jeg fulgt en nettdiskusjon mellom noen amerikanske teologer på nett. En av deltakerne påsto at det ikke fantes noen tekster i Bibelen som kunne passe til lesning dersom to menn skulle gifte seg, og utfordret alle andre til å motbevise hans påstand. Han fikk umiddelbart svar: «Ecclesiastes 4». Jeg slo opp, og leste versene fra Forkynneren 4 og tenkte: Ja, tenk det, at jeg ikke har sett dette før! For der sto det en tekst som ikke bare lovpriste kjærligheten i generelle ordelag, men lovpriste parforholdet uavhengig av kjønn.

Så da jeg ble innkalt til et møte i en arbeidsgruppe som skulle legge fram en skisse til en ny vigselsliturgi som kunne fremmes for Kirkerådet og Bispemøtet og sendes ut på høring, foreslo jeg å ta inn nettopp denne teksten blant lesetekstene. Forslaget ble møtt med noe skepsis, for noen lærde mener teksten egentlig handler om kameratskap blant soldater, og det var litt usikkerhet om den kunne egne seg til vigselslesning. Men jeg sto på mitt, og den ble tatt med i den første skissen til vigselsliturgi.

Liturgiforslaget kom på høring fra Kirkerådet, og bispedømmerådene skulle avgi uttalelse. Jeg leste igjennom høringsdokumentet, og så til min irritasjon at Forkynneren 4 ikke lenger var blant de foreslåtte lesetekstene. Noen i Kirkerådet eller Bispemøtet hadde klippet teksten ut fra lista. Så da vi behandlet saken i Nidaros bispedømmeråd, spilte jeg inn Forkynneren 4 som forslag til lesetekst en gang til. For å være helt sikker, sendte jeg også en egen høringsuttalelse hvor jeg la Forkynneren 4 i potten.

Det ble januar 2017. Kirkemøtet var samlet, og liturgien skulle vedtas. Jeg fikk æren å være saksordfører igjen. Og nå sto Forkynneren 4 der, blant de andre fine lesetekstene.

Hva er det med denne teksten som griper meg så? Jeg tror jeg må si som biskop emeritus Tor Singsaas ofte sa da likekjønnet vigsel var oppe til debatt i kirka: Det er så viktig at alle får anledning til å være en annens nærmeste pårørende. Så enkelt kan det sies. Eller, som Forkynneren sier det: «Det er bedre å være to enn én. Om én blir overvunnet, kan to holde stand.» Kjønn er underordnet. Det å være der for hverandre, det er dét det handler om.

Og nå kan alle som gifter seg i Den norske kirke velge disse ordene til lesning. Hver gang noen gjør det, slår hjertet mitt litt ekstra sterkt. Det nytter å kjempe for kjærligheten.

Om tause bønner

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 26.4.2018

Om jeg kan be, vet jeg ikke.
Og ikke om jeg kan lovsynge.
Og om jeg kan tro… tro?
Men jeg kan tenne et lys.
Det blir min bønn, min tause bønn.

(Lars Åke Lundberg; nr. 3 i Norsk bønnebok)

Skikken med å tenne lys under gudstjenester eller under besøk i åpne kirkerom er gammel, men den er likevel relativt ny i Den norske kirke. Lystenning var i middelalderen knyttet til bønn ved sidealtere for helgener, og ettersom den lutherske kirka brøt med helgendyrkelsen under reformasjonen forsvant også lysalterne ut av de protestantiske kirkene på 1500-tallet. Men helt død var tradisjonen ikke. Lyset har aldri sluttet å fascinere menneskene. Det er et særlig effektfullt symbol for oss som lever i det tidvis temmelig mørke nord. Skikken med å tenne lys ved gravsteder holdt seg, helgentro eller ikke.

I forbindelse med Kirkenes verdensråds møte i Uppsala i 1968 fikk kapellan Martin Lönnebo – han ble senere biskop og er blant annet opphavsmann til Kristuskransen som vi bruker i konfirmasjonsundervisninga hos oss, men det er en annen historie – laget en modell av en jordklode hvor man kunne plassere levende lys. Ideen ble videreutviklet i årene som fulgte, og snart var konseptet lysglobe skapt. Midt i de mange variasjoner lysglobene fikk rundt omkring i Sverige og andre steder, var det noen trekk som var felles: En globus-ramme som representerte jorda og menneskeheten, et sentralt Kristus-lys for Jesus som er verdens lys, et kors ved globens nordpol, og flere plassholdere hvor man kunne plassere mindre lys i forbindelse med bønn for kirka, verden og menneskene. Mange lysglober har tjuefire lysholdere, tolv pluss tolv, for Israels tolv stammer og de tolv apostlene, gudsfolket i den gamle og den nye pakts tid, et uttrykk for helheten i Guds gjerning i tid og rom.

Fortsett å lese «Om tause bønner»

Om oppstandelsen

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:

Da sabbaten var over og det begynte å lysne den første dagen i uken, kom Maria Magdalena og den andre Maria for å se til graven. Med ett ble det et kraftig jordskjelv, for en Herrens engel steg ned fra himmelen, gikk fram og rullet steinen til side og satte seg på den. Han var som et lyn å se til, og drakten var hvit som snø. Vaktene skalv av redsel da de så ham, og de ble liggende som døde. Men engelen tok til orde og sa til kvinnene: «Frykt ikke! Jeg vet at dere leter etter Jesus, den korsfestede. Han er ikke her, han er stått opp, slik som han sa. Kom og se stedet hvor han lå! Skynd dere av sted og si til disiplene hans: ‘Han er stått opp fra de døde, og han går i forveien for dere til Galilea; der skal dere få se ham.’ – Nå har jeg sagt dere det.

Da skyndte de seg bort fra graven, redde, men jublende glade, og de løp for å fortelle det til disiplene. Og se, Jesus kom mot dem og sa: «Vær hilset!» De gikk fram og omfavnet føttene hans og tilba ham. Jesus sa til dem: «Frykt ikke! Gå og si til mine brødre at de skal dra til Galilea. Der skal de se meg.»

(Matteus 28:1-10)

Slik lyder det hellige evangelium.

Som inngang til påskeprekenen i dag, på første påskedag, vil jeg begynne med å lese noe for dere som tidligere biskop Tor Berger Jørgensen skrev på Facebook for noen dager siden. Der forteller han om en afghansk asylsøker i Norge, en som nå befinner seg i kirkeasyl i Hønefoss kirke, som opplever at han ikke blir trodd av politiet når han sier at han er en kristen, og at dette betyr at han kan være i fare dersom han blir sendt tilbake til det strengt islamistiske Afghanistan:

Politiet og dommerne tror ikke at familiefaren kan være kristen, for under stress da han ble tatt til fange ba han med håndflatene oppover og på en måte som politimannen hadde sett og hørt muslimer be i Afghanistan. Politiet mener også at han sa Allah. I går ba vår afghanske venn med oss, sammen med sokneprest Tor Magnus Amble og undertegnede i Hønefoss kirke. Han ba til Jesus med løftede, åpne hender. Han ba intenst og i «ritualistisk» format, en kristen, fri takkebønn til Gud (han oversatte for oss etterpå). Han ba slik pinsevenner gjør. Kanskje kjenner verken politimannen eller dommeren til andre former for kristen bønn enn der vi folder hender, ser ned og ber stille og «normalt»? – «Adferden gir imidlertid ikke støttet til konvertitters forklaring om at han har en reell kristen overbevisning», skriver dommeren. […] Historien gjentar seg. Hvordan går det an? – Slike ukvalifiserte vurderinger, må ta slutt!

Så langt biskop emeritus Tor B.

Jeg har nå bodd og arbeidet blant folk her på Rørosvidda i tretten år. Har noen av dere lagt merke til hvordan jeg står når jeg ber i gudstjenesten? Akkurat. Slik.

Dette er en helt vanlig bønnepositur i kristen tradisjon. Den er så vanlig at den til og med har et eget navn. Den kalles orant-stilling. Orant er latin for «den som ber», altså bønne-lederen.

Dette er altså en bønnepositur som norske utlendingsmyndigheter ikke kjennetegner kristen bønn. Dersom de har rett, er jeg ikke en kristen. Sånn er det med den saken.

Fortsett å lese «Om oppstandelsen»

Om samarie, pipekrage og gode nyheter

Preken i Bergstadens Ziir 16. august 2015, 12. søndag i treenighetstiden:

Det står skrevet i evangeliet etter Lukas:

I tiden som fulgte, reiste Jesus omkring og forkynte i byene og landsbyene og bar fram det gode budskapet om Guds rike. De tolv var med ham, og noen kvinner som var blitt helbredet for onde ånder og sykdommer. Det var Maria med tilnavnet Magdalena, som sju onde ånder hadde fart ut av, Johanna, som var gift med Kusa, en forvalter hos Herodes, og Susanna og mange andre. Med det de eide, hjalp de Jesus og de tolv.

(Luk 8:1-3)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

I sommer, mens jeg var på ferie i Danmark, var jeg innom den gamle katedralen i Ribe, Danmarks eldste by. Det var et flott sted, og katedralen var utstyrt med en fin museumsutstilling på høyre galleri. Mens jeg gikk rundt der og leste på de ulike plansjene, kom jeg over en med informasjon om den gamle lutherske prestedrakten. Dere vet, den svarte prestekjolen med pipekrage. I Norge var denne i bruk fra reformasjonen på 1500-tallet og fram til 1980, da den ble byttet ut med albaen og stolaen som vi bruker i dag. I Danmark er samarien og pipekragen i bruk som prestedrakt den dag i dag.

Og der, på galleriet i katedralen i Ribe, lærte jeg noe nytt om samarien og pipekragen. Jeg har aldri brukt en slik, og hadde mye å lære.

Bildet viser Sven Aschenberg, prest på Røros 1806-1845, i samarie og piprkrage. Aschenberg var forbilde for karakteren Benjamin Sigismund i "Den fjerde nattevakt" av Johan Falberget. Portrettet henger i Røros kirke.
Bildet viser Sven Aschenberg, prest på Røros 1806-1845, i samarie og piprkrage. Aschenberg var forbilde for karakteren Benjamin Sigismund i «Den fjerde nattevakt» av Johan Falberget. Portrettet henger i Røros kirke.

Fortsett å lese «Om samarie, pipekrage og gode nyheter»

Om kristendommens Big Bang

For noen uker siden fikk jeg en forespørsel om å levere en påskebetraktning til lokalavisa Arbeidets Rett. Det resulterte i følgende tekst, som Retten faktisk valgte å trykke i sin helhet i Påskeavisa:

300pxIkonoppstandelse-ikonsinstituttetiKairo
Bildet er et koptisk ikon, hentet herfra.

Livet leves forlengs og forstås baklengs. Det er visst Søren Kierkegaard som har sagt det; det lærte jeg på quizen på SkanckeBua for noen uker siden da vi fikk spørsmål om dette og ble svar skyldig. Ikke for det, jeg kjente til sitatet, jeg har til og med brukt det i gravferdstaler ved enkelte anledninger. Men jeg visste altså ikke hvor jeg hadde det fra.

Det er visst med et godt sitat som med livet ellers, at man kan godt demonstrere det før man egentlig forstår hvorfor det har blitt som det har blitt. Eller, som Søren Kierkegaard ville sagt det: Livet leves forlengs og forstås baklengs.

Livet mitt er sånn. Jo eldre jeg blir, jo mer bevisst blir jeg på hvor styrt jeg har vært og er av hendelser som ligger et godt stykke tilbake i tid og som jeg i bunn og grunn ikke selv rår over.

Fortsett å lese «Om kristendommens Big Bang»

Om steinalteret på St.Olavs-rya

Søndag 28. juli 2013 ble en historisk dag. På denne dato tok Glåmos menighet for første gang det av menighetsrådet nylig oppsatte steinbordet i bruk som alter under den årlige utegudstjenesten på St. Olavs-rya.

Foto: Rune Mortensen
Foto: Rune Mortensen

Gudstjeneste på St. Olavs-rya i Molingdalen i forbindelse med Olsok (det vil si, på den søndagen som faller nærmest) er en vel innarbeidet tradisjon i Glåmos menighet. Men menigheten har lenge ønsket en mer permanent merking – for ikke å si markering – av stedet i tråd med navnet og den historiske tilknytningen til pilegrimsvandringene nordover. Nå har ett viktig element kommet på plass.

Fortsett å lese «Om steinalteret på St.Olavs-rya»

Om Den norske kirkes nye dåpsliturgi

Tiden går. Det som var nytt og fremmed i fjor, kjennes ikke fullt så fremmed og ukjent lenger. Etter et lite års praktisk erfaring med Den norske kirkes nye dåpsliturgi begynner jeg å kjenne meg klar for å mene noe om den.

Jeg skal prøve å være så positiv som mulig. Den beste måten å være det på, er nok å begynne med det positive. Så får de sure oppstøtene komme til slutt.

Den nye dåpsliturgien er en klar forbedring på det ene området der den gamle liturgien var direkte svak. Der vi før ikke hadde noe annet å si om mennesket – som i 99 % av dåpshandlingene var eksemplifisert ved et spedbarn – enn at det var født med menneskeslektens synd og skyld, der har vi nå fått en dåpsliturgi som framstår som en genuin feiring av det nye livet. Takkebønnen innledningsvis er en viktig tilføyelse i så måte. Ut over det er jeg glad for at selve dåpsritet er så godt som uforandret. Det er noe eget med det som var allerede var innlært, og det er godt å slippe å måtte stå med bok i handa idet vannet skal øses opp (selv om dåpsliturgiboka faktisk er av det vannfaste slaget). Den ene forandringen som er gjort, at dåpskandidaten tiltales ved navn idet vannet skal øses opp, opplever jeg som svært god og velfungerende.

Samtidig er det andre deler av den nye liturgien som jeg slett ikke er like begeistret for. Innvendingene mine er dels av dramaturgisk art, dels av mer strengt systematisk-teologisk.

Fortsett å lese «Om Den norske kirkes nye dåpsliturgi»

Om å gå over til e-gudstjenestebok

Jeg ber (eventuelle) faste lesere av bloggen om å spole noen måneder tilbake i tid:

Den første februar i år la jeg ut en bloggpost der jeg gav uttrykk for tildels store frustrasjoner over Eide forlag og de nye permene/løsarksystemene vi på kirkekontoret hadde gått til innkjøp av i forbindelse med gudstjenestereformen.

Her er en oppdatering: Frustrasjonen har vokst siden da.

Fortsett å lese «Om å gå over til e-gudstjenestebok»

Om å synge «Til ungdommen»

Sommerferien synger på siste verset. Dermed våkner bloggeren i meg igjen. Det første jeg vil synge ut om er ”Til ungdommen”. For nå går debatten både i kirka og andre steder: Skal sangen få plass i Den norske kirkes nye salmebok som skal tas i bruk en gang om forhåpentligvis ikke så altfor lenge?

Bakgrunnen for debatten er sikkert kjent for mange, men for ordens skyld: ”Til ungdommen” var med i høringsutgaven Salmer 2008, men kom ikke med i den salmebokutgaven som ble vedtatt på Kirkemøtet i 2011. Sangen har allerede levd sitt liv i kirkelig sammenheng en stund, blant annet på 1. mai-gudstjenester og i enkelte begravelser, men i og med at den ikke inneholder noen direkte Gudstiltale eller-omtale har de kirkelige komiteer som har ledet salmebokarbeidet kommet til at den ikke oppfyller de krav man bør stille til en salme.

Så kom 22/7, og med det ble mye endret. Søndag 24/7 ble ”Til ungdommen” sunget under den TV-overførte Høymessen i Oslo Domkirke. Som vil alle nå vet har sangen spilt en viktig rolle i mange ulike rom i tiden etter attentatfredagen. Dermed har spørsmålet også meldt seg: Bør vi ikke nå gå en runde til med spørsmålet om hvorvidt sangen skal få plass i salmeboka eller ikke?

Fortsett å lese «Om å synge «Til ungdommen»»