Om at det e langt sør te Betlehem

Her er prekenen fra Røros kirke julaften 2022, holdt etter lesningen av juleevangeliet:

I

Nå inviterer jeg dere til å bli med meg på et tankeeksperiment. Tenk deg at du starter her ved alteret i Røros kirke, går nedover midtgangen og ut døra. Så fortsetter du rett fram, gjennom alle hindre, i rundt 5.400 kilometer. Nei, det er ikke praktisk mulig, men la oss se det for oss likevel: Du følger denne aksen som går igjennom Røros kirke til dens ende i et punkt langt der framme. Hvor har du havnet da?

Svaret er at da kommer du til Jerusalem. Røros kirke er bygd slik at den ikke peker mot Jerusalem, men fra Jerusalem. Og dette er gjort helt bevisst. Kirka er anlagt litt skrått på gatenettet, og det ble gravd ut en del masse i skråningen bak oss her for å kunne bygge kirka nettopp slik. De som reiste kirka i 1780-1784 kunne sin geografi – også.

De bygde kirka slik, fordi de visste at det var der, i Jerusalem, kristentroen ble født. Det skjedde i en hule, en gravhule, en søndag, en påskedag, for snart to tusen år siden. Vi som jobber her i dette rommet, sier gjerne at lyset fra oppstandelsen skinner helt hit, og at det kommer inn gjennom døra og treffer alteret her i kirka.

Betlehem ligger 10 km sør for Jerusalem. For kompassretningen herfra til Det hellige land har det ikke mye å si. For enkelhets skyld kan vi derfor godt si at det er der vi finner Betlehem også. Og det kan jo være greit å vite: Dersom du trenger å finne retningen til Jerusalem eller Betlehem, da kan du ta peiling etter midtgangen i Røros kirke.

I Betlehem finnes det en annen hule. Over denne hulen er det bygd en kirke. Fødselskirken, heter den. I hulen som nå ligger under gulvnivået i kirken, lå ifølge tradisjonen stallen der Jesus ble født. Der er det nedfelt en sølvstjerne i gulvet, med stråler i alle retninger. Og der brenner det levende lys hele døgnet, året rundt.

«Det e langt sør te Betlehem» synger vi i Nordnorsk julesalme. Men det er jo i bunn og grunn en rett linje dit også. Vi kan se lyset fra stjernen, vi også, gjennom den åpne kirkedøra, hvis vi vil, og om vi hører godt etter, kan vi fortsatt høre ekkoet av englesangen som lød over Betlehemsmarkene. Vi har til og med sunget det selv:

Ære være Gud i det høyeste!
Fred på jorden blant mennesker Guds har glede i!

Om fire lys (og litt til)

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 15. desember

Forrige Prestepreik handlet om oppbygningen av adventstida. Der skrev jeg om de fire adventsukene, om de fire adventssøndagene med sin tematikk, og om de fire adventslysene. Jeg trakk også fram hvordan man i noen tradisjoner gir egne navn til de fire lysene, og viste til kirker hvor de kalles henholdsvis Profetlyset, Betlehemslyset, Gjeternes lys og Engelens lys.

Mange av dere lesere vil nok heller forbinde de fire lysene med andre navn eller tema. Den som er vant til å lese Inger Hagerups vers om lysene («Så tenner vi et lys i kveld»), for eksempel, vil gjerne tenke at lysene tennes for henholdsvis glede, håp, lengsel og fred.

Nå kan nok Hagerups adventsvers i noen grad oppfattes som en sekularisert utgaven av adventslystradisjonen. Det er likevel interessant å se parallellen mellom hennes navngivning av lysene og den gamle (katolske) strukturen for adventssøndagene: De handler i tur og orden om Jesu gjenkomst (lengsel), Døperen Johannes’ budskap (håp), Julegleden (glede) og fødselen i Betlehem («Fred på jorden blant mennesker som Gud har glede i!»).

Andre synger kanskje heller Eyvind Skeies tekst «Tenn lys!» i adventstida. Der tenner vi lys for jorda og håpet, for kjærlighet og tro, for mot og (kamp for) frihet og rettferdighet, og til slutt «for himmelkongen som gjeterflokken så», som Skeie så fint uttrykker det.

Det er likheter mellom alle disse motivrekkene, og samtidig utfyller de hverandre på interessante måter. Til sammen viser de hvordan adventstida er ei tid for fordypning eller meditasjon over sentrale dyder som kan dytte verden litt i riktig retning.

Så tenn lys, alle sammen, både i konkret og overført betydning! Og uansett hva du kaller lysene: Husk at du, om du vil, kan sette ett rosa lys blant de fire. Om det er det tredje (som i katolsk tradisjon) eller det første (etter Inger Hagerup) som tennes for glede, er ikke avgjørende. Det viktigste er nettopp gleden, over julen og over fellesskapet vi deler.

Så langt de fire lysene. Hva så med de andre symbolene vi omgir oss med i adventstida? Her er litt mer om noen av dem:

Stjerne i vinduet: Stjernene i vinduet minner om Betlehemsstjernen, altså tegnet som viste vismennene fra Østen veien til Jesusbarnet. Alf Prøysen synger i Julekveldsvisa at «Stjerna sto og blonke på himmelhvelven blå, så ingen ta dom gikk bort seg og alle tre fekk sjå!»

Syvarmet lysestake: Mange setter også en eller flere syvarmede lysestaker i vinduskarmen. Dette er egentlig et gammelt jødisk symbol for Guds nærvær. I kirker verden over tennes sjuarmede lysestaker i forbindelse med lysmesser, der en leser profetier fra jødisk tradisjon (Det gamle testamente) om Messias. Lysestaken er i kristen tradisjon et symbol for at Gud har kommet oss særlig nær i Jesus Kristus, som forener det guddommelige med det menneskelige.

Juletre: Juletreet skal opprinnelig ha vært et symbol for livets tre, og det pyntes med symboler som er pekere til kristen tradisjon. Dette er et egnet tema for juletrefester, for eksempel.  

Julenek: Dette er ikke et kristent symbol. Det er uklart hva slags forhistorie det har, men det kan i alle fall leses som et tegn på raushet og omsorg. Det trenger vi alle mer av.

Rampenissen: Har definitivt ingen kristen forhistorie, men er akkurat like artig likevel.

Om de fire søndagene

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 1. desember

Søndag 27. november var første søndag i advent. Jeg er selv veldig glad i adventstida. Hjemme hos oss pynter vi med lilla og setter fram adventslysene. Juletreet venter vi med, for det er ennå ikke jul, men julebrus og julemusikk er en naturlig del av adventsperioden.

Akkurat hvor gammel skikken med denne forberedelsesperioden før jul er, vet heller ikke kirkehistorikerne helt sikkert. Men den har dype røtter, og tradisjonene har utviklet seg ulikt i øst- og vestkirken. I vest, som også er Den norske kirkes tradisjon, markerer vi advent over fire søndager i ukene før jul. Denne perioden er tradisjonelt en tid for faste og forberedelse før den store høytiden. Dersom julaften faller på en søndag, er dette fjerde søndag i advent, og da blir første søndag i advent 3. desember. Dersom julaften faller på en lørdag, som i år, blir første søndag i advent så tidlig som 27. november, og vi får en riktig lang og fin adventstid.

Selve navnet advent kommer av latin. Adventus Redemptoris, sa man i riktig gamle dager, det betyr Frelserens komme. Eller så sa man Adventus Domini, altså Herrens komme. Begge titlene viser til Jesus, og i Vestkirken har det vært vanlig å bruke adventstida til å meditere over tre ulike ankomst-moduser i Jesusfortellingen, nemlig Jesu fødsel (første gang), Jesu nærvær hos hvert enkelt menneske eller fødsel i hvert enkelt menneskehjerte (andre gang) og Jesu gjenkomst (siste gang). Lesningene fra Bibelen på de ulike søndagene belyser disse temaene i tur og orden; ulike kirkesamfunn fordeler temaene litt ulikt utover de fire ukene.

Den katolske kirke er nok den av de vestlige kirkene som i størst grad har tatt vare på eldre tradisjon i urbrutt linje. Der er første søndag i advent viet Jesu gjenkomst, mens andre søndag i advent har lesninger om Døperen Johannes og forberedelsene til Jesu gjerning. Den tredje søndagen i advent handler tekstene om Døperen Johannes’ glede over at Jesus endelig har stått fram og gitt seg til kjenne, mens man den fjerde søndagen leser tekster om Maria og Josef og foranledningen for Jesu fødsel i Betlehem. Sagt på en litt annen måte: Lesningene begynner med Jesu gjenkomst (siste komme), fortsetter med hva Jesu liv og gjerning betyr for enkeltmennesker og samfunn (andre komme) og lander i fortellingen om Jesu fødsel (første komme). Til slutt står alle rundt Jesu krybbe og betrakter mysteriet.

Jeg har også en oversikt fra en anglikansk inspirert luthersk kirke i USA. Der er første adventssøndag viet fortellinger fra Det gamle testamente om Jesu forfedre. Den søndagen tennes det som kaller profetlyset, altså det første adventslyset. Så leser man profetier om Jesu fødsel og tenner det andre adventslyset, som kalles Betlehemslyset. Tredje søndag i advent leser man om Døperen Johannes’ og gjeternes (jule)glede og tenner det man kaller Gjeternes lys. Fjerde søndag i advent handler det om Josef om Maria, og lyset kalles Engelens lys.

Både i katolsk tradisjon og i den andre tradisjonen jeg nevner her, ser vi at den tredje adventssøndagen har gleden som sentralt motiv. Dette markeres gjerne ved at adventslyset for denne søndagen er rosa i stedet for fiolett. Søndagen kalles også Gaudete (latin for «Gled dere!»), som er åpningsordene i Filipperne 4:4 som er fast lesning for denne dagen.

I den norske kirke tar vi opp mange av de samme temaene, men skikken med rosa lys og juleglede-søndag har vi (dessverre) ikke. Første søndag i advent handler tekstene om at Jesus kommer til Jerusalem og om hvordan han oppfyller profetier fra Det gamle testamente. Andre søndag i advent handler tekstene om Jesu gjenkomst, og om at han skal trøste menneskene når han vender tilbake. Tredje søndag i advent handler tekstene om Døperen Johannes som vitner om Jesus. Og fjerde søndag i advent er vi katolikker (eller anglo-katolske lutheranere) alle sammen, da handler tekstene om Maria og Josef og engler og uventet barnefødsel.

Lokalt hos oss utfoldes sjelden alle disse elementene i kalendariet. Vi har tradisjon for å feire familiemesse første søndag i advent, så på søndag leste vi om Jesu inntog i Jerusalem. Men resten av desember er det litt varierende når vi feirer tradisjonelle høymesser. I stedet feirer vi lysmesser (og leser flere profetier fra Det gamle testamente), eller vi lager konserter og julesangkvelder og andre fine arrangement. I Røros kirke tenner vi fire store adventslys. De er hvite, men er omgitt av lilla steiner. Ett av lysene skulle nok vært rosa, men jeg håper og tror vi kan finne julegleden underveis i løpet av de fire ukene, uavhengig av farge på stearinen.

Om et VM med bismak

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 17. november

«Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke, men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg!» Slik sukker apostelen Paulus i Romerbrevet over sin egen moralske utilstrekkelighet.

Den siste tida har jeg kjent meg minst like vaklevoren som Paulus. Vi teller ned til fotball-VM i Qatar. En del av meg tenker at jeg bør boikotte årets mesterskap, mens en annen del av meg – og det er nok slik jeg er innerst inne – vet at når ting sparkes i gang vil jeg ikke klare å holde meg unna TV-sendingene.

Det er mye som er både feil og til dels absurd med årets VM. Mesterskapet arrangeres i et land hvor fotball ikke akkurat er noen folkesport. Geografi og klima har gjort at avviklingen må skje midtvinters i stedet for om sommeren som vanlig, med det resultat at alle de store ligaene har måtte endre på sine innarbeidede rytmer for seriespill. Så har vi alle etter hvert fått med oss hvordan fremmedarbeidere i Qatar har bygd stadionanlegg under slavelignende forhold med livet som innsats. Nøyaktig hvor mange som har satt livet til i prosessen vet ingen, men Amnesty mener at 70 % av de 6.500 fremmedarbeider-dødsfallene som er rapportert inn i landet under byggeperioden før VM er såkalt «uforklarlige» og kan knyttes direkte til manglende sikkerhet ved byggeplassene. Da snakker vi rundt 4.550 ofre for å forberede et fotballmesterskap. Det er et helt groteskt tall.

På toppen av det hele kommer så alle de krav og restriksjoner som arrangøren stiller før og under selve mesterskapet: Både spillere, støtteapparat og publikum blir avkrevd respekt for Qatar og landets lover og landets kultur. LHBT-personer blir oppfordret til å skjule sin identitet, og det blir lagt strenge begrensninger på budskap som kan oppfattes som kritikk av det politiske regimet i Qatar eller islamismen som rår i landet. All problematisering av mesterskapet avfeies kontant som rasisme.

Når vi nå også vet at tildelingen av mesterskapet var rammet inn av korrupsjon, er det ikke fritt for at mesterskapet kommer med en viss bismak.

Selv har jeg et nærmest eksistensielt forhold til VM-turneringer. Helt siden 1986, det året Maradona herjet i Mexico, har fotball-VM stått i et helt spesielt lys for meg. Statistikk, anekdoter, sammenligninger med tidligere utgaver av turneringen – fotball-VM har et narrativ som gjør at jeg med glede setter av tid og oppmerksomhet til dette hvert fjerde år.

Og i år? Vel, jeg er nok som Paulus. Nå vet jeg riktignok ikke hva Sankte Pål tenkte om fotball, men selv om jeg har skjønt at jeg nok kan score noen moralske poeng ved å annonsere at jeg boikotter VM i Qatar, må jeg ærlig innrømme at jeg kommer til å gjøre noe annet. Og Pauli ord om «det onde» blir en anelse for store, jeg kjenner jo det: Jeg er på ingen måte noen kulturrelativist, men å kalle idrettstevlingen i regi av regimet i gulfstaten for «ondskap» blir liksom i overkant, det også, enda så åpenlys sportsvaskingen av diktaturet er.  

Men jeg håper det blir et mesterskap fullt av protestmarkeringer. Jeg håper regimet i landet ser regnbuearmbåndene og hører det unisone ropet om menneskerettigheter. Jeg håper flere lag ser bort fra de diktatoriske kravene om at alle budskap om likeverd må fjernes fra treningsdresser. Kanskje kunne flere av oss gå inn på en avtale om å donere en viss sum – ti kroner, for eksempel – til Amnesty for hvert mål som scores den neste måneden.

Nå bryr vel neppe regimet seg i Qatar om hva jeg tenker om dette. Jeg vet som sagt ikke hva Paulus ville sagt om saken heller. Men vi trenger adspredelse av og til også, og gjerne også noen sportslige heltefortellinger, kanskje ikke minst akkurat nå, etter et par tøffe pandemi-år, og med krig og dyrtid på vårt eget kontinent. Til syvende og sist er jeg en enkel sjel.

Og hvem vet: Kanskje dette er det året da Belgia endelig skal gå til topps, eller Messi skal løfte VM-trofeet. Jeg vil ikke gå glipp av det når det skjer, selv om det er i Qatar. Underveis kan jeg begynne å telle ned til neste runde i Mexico, Canada og USA.

Om kjærlighetens kraft (og Harry Potter)

soul-church-agende-2022-harry-potterLast ned

Søndag 30. oktober 2022 var Bots- og bønnedag. Denne søndagen feiret vi Harry Potter-temagudstjeneste i Røros kirke for sjette gang. Røros Soul Children var forsangere, vi feiret både dåp og nattverd, og vi hadde bønnevandring i Harry Potter-universert. Prekenen jeg holdt den søndagen kan du lese her:

Det er Bots- og bønnedag i dag. Den evangelieteksten som er satt opp på denne søndagen, og som leses i alle kirker over hele landet i dag, er en av de sterkeste og fineste lignelsene – eksempelfortellingene – som Jesus fortalte. Jeg skal lese den for dere nå.

Så skal jeg dele noen ettertanker i tilknytning til Harry Potter-universet. Den lignelsen som Jesus forteller, er jo ikke den samme som fortellingen om Harry Potter. Det er ikke så mange likhetstrekk, egentlig. Men i kjernen av fortellingene finnes likevel det samme: Det vi skal høre, er fortellinger om kjærlighetens kraft.

La oss høre det hellige evangelium.

Det står skrevet i evangeliet etter Lukas:

Jesus sa: «En mann hadde to sønner. Den yngste sa til faren: ‘Far, gi meg den delen av formuen som faller på meg.’ Han skiftet da sin eiendom mellom dem. Ikke mange dager etter solgte den yngste sønnen alt sitt og dro til et land langt borte. Der sløste han bort formuen sin i et vilt liv. Men da han hadde satt alt over styr, kom det en svær hungersnød over landet, og han begynte å lide nød. Da gikk han og søkte tilhold hos en av innbyggerne der i landet, og mannen sendte ham ut på markene sine for å passe grisene. Han ønsket bare å få mette seg med de belgfruktene som grisene åt, og ingen ga ham noe.

Da kom han til seg selv og sa: ‘Hvor mange leiekarer hjemme hos min far har ikke mat i overflod, mens jeg går her og sulter i hjel! Jeg vil bryte opp og gå til min far og si: Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din. Men la meg få være som en av leiekarene dine.’ Dermed brøt han opp og dro hjem til faren.

Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, og han fikk inderlig medfølelse med ham. Han løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham. Sønnen sa: ‘Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din.’ Men faren sa til tjenerne sine: ‘Skynd dere! Finn fram de fineste klærne og ta dem på ham, gi ham ring på fingeren og sko på føttene. Og hent gjøkalven og slakt den, så vil vi spise og holde fest. For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.’ Og så begynte festen og gleden.

Imens var den eldste sønnen ute på markene. Da han gikk hjemover og nærmet seg gården, hørte han spill og dans. Han ropte på en av karene og spurte hva som var på ferde.‘Din bror er kommet hjem’, svarte han, ‘og din far har slaktet gjøkalven fordi han har fått ham tilbake i god behold.’ Da ble han sint og ville ikke gå inn. Faren kom ut og prøvde å overtale ham. Men han svarte faren: ‘Her har jeg tjent deg i alle år, og aldri har jeg gjort imot ditt bud; men meg har du ikke engang gitt et kje så jeg kunne holde fest med vennene mine. Men straks denne sønnen din kommer hjem, han som har sløst bort pengene dine sammen med horer, da slakter du gjøkalven for ham!’ Faren sa til ham: ‘Barnet mitt! Du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt. Men nå må vi holde fest og være glade. For denne broren din var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.’»

(Luk 15:11-32)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

For en fortelling dette er. Det er altså en av Jesu mest kjente fortellinger. Såpass kjent er den at den har fått flere egne navn. Den bortkomne sønnen kalles den gjerne. Det er jo treffende. Sønnen som vendte hjem, foretrekker noen å si. Noen kaller den heller for fortellingen om de to sønnene, og viser med det at de ikke har glemt han andre sønnen, han som ble hjemme. (Det er nok noen av oss som like gjerne kan kjenne oss igjen i ham, forresten, som i ham som dro sin vei. Så det er jo fint at han ikke blir glemt.)

Men så er det noen som sier at fortellingen bør kalles for Den ventende far. Og da er vi vel egentlig ved det som er kjernen i fortellingen, er vi ikke? For det er farens kjærlighet til begge sønnene sinesom er sentrum, det er det som er punktet som hele Jesu fortelling snurrer rundt.

Den yngste sønnen, dersom vi nå velger å fokusere på ham litegrann, avviser altså sin far og sin familie og stedet der han hører til, reiser ut i verden og sløser bort hele arven sin. Og så, da han er på det aller laveste, skjer det: «Da kom han til seg selv», står det. Så vendte han hjem. Og da fant han altså at faren hadde stått og ventet på ham hele tida, og han ble tatt imot med åpne armer.

Så er dette også en fortelling om to brødre, som sagt, og om ulike disposisjoner og ulike livsvalg og ulike reaksjoner. Og der er det mye å kjenne seg igjen i, både for dem som har tatt trygge valg og vært lojale, og for dem som har skapt litt flere bekymringer for omgivelsene. Men i sentrum av fortellingen står altså faren. Han venter. Han tar imot. Og han feirer sønnen som har kommet hjem.

Og Jesus sier: Slik er Gud. Gud er kjærlighet. Uansett hvor i verden vi tar veien, kan vi alltid komme til oss selv og se og vite at Gud elsker oss. At det finnes en kjærlighet i verden som kan favne oss, uansett hvordan har livet har blitt eller hva vi har gjort eller ikke gjort.

Og det, alle sammen, det er dagens evangelium. Det er dagens gode nyheter. Gud elsker oss. Det finnes en kjærlighet i verden som aldri tar slutt. Ja, i kirka sier vi til og med at kjærligheten er sterkere enn døden. Jesus viste oss det, og det inviteres vi til å stole på, tro på.

II

Sånn. Nå forlater vi Bibelen og Jesu lignelse, og vender oss i stedet til JK Rowlings fortellinger om Harry Potter.

Om smak av minner

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 20. oktober

En dag for ikke så lenge siden fikk jeg servert en middag der søtpotet var en del av måltidet. Idet jeg kjente smaken av de gylne rotfruktene, våknet et barndomsminne i meg. Fra jeg var tre år gammel bodde jeg i Japan, og jeg gikk i japansk barnehage før jeg begynte på skolen. Plutselig så jeg nå for meg en dag da vi var på tur med barnehagen til en gård der vi fikk være med og ta opp søtpoteter. Jeg husket radene med potetplanter, hvordan jorda kjentes mellom fingrene da vi røsket opp knollene, og hvordan vi bakte potetene i en ovn ute på jordet etterpå og spiste ute under åpen himmel.

Det rare med at dette minnet dukket opp, er at jeg også kan huske nokså levende egentlig ikke syntes søtpotet smakte så godt den gangen. Den var litt for søt for meg; bakt søtpotet på japansk maner får dessuten en nesten kremete konsistens, noen ganger på grensen til klissete, og jeg var ikke umiddelbart begeistret, minnes jeg. Men senere fikk jeg mer sansen for ishi-yakiimo som japanerne sier, og i minnet som våknet i meg ved middagsbordet nå nylig gled disse smaksminnene over i hverandre. Søtpotethyppinga med barnehagen ble flettet sammen med den litt større Haralds mauling av bakt imo i ett eneste stort og godt minnekonglomerat. Og alt dette våknet altså i meg fordi jeg kjente smaken av søtpotetstappe ved middagsbordet i Hjulmakerveien på Røros. Hukommelse er en fantastisk sak.

For vi husker jo ikke bare tanker, ord eller bilder. Lukt og smak er også minnetriggere. Duften av en bestemt parfyme, angen av en spesiell slags blomster eller lukta av sjøluft kan bli etterfulgt av et rush av glede eller melankoli, noen ganger uten at vi helt husker hvorfor.

Vi mennesker er sanselige vesener. Minner om matopplevelser kan være sterke, særlig dersom vi har delt dem sammen med andre. Det er ikke alltid så lett å beskrive akkurat hvordan noe smakte, men plutselig oppdager vi at hjernen og smaksløkene husker.  

Kirkas liv har også en sanselig side. Den dag i dag kan jeg hente fram minnet om smaken av de små brødbitene og den litt søtlige vinen som ble sendt rundt under nattverden i menigheten hvor mine foreldre gjorde tjeneste i Soloppgangens land. Og selv om oblatene vi deler ut i kirka hos oss ikke er like smakfulle, vekker de minner fra andre gudstjenester andre steder, øyeblikk da jeg kjente meg løftet opp av vakker musikk eller ble berørt av ord som gikk til hjertet. Jeg kan også kjenne smaken av den gode portvinen vi fikk i begeret på et retreatsted jeg bodde på en gang for noen år siden, eller de brødleivene av usyret brød som jeg har fått spise som del av påskemåltidet. Dette er fellesskapsminner, rett og slett.

Hva er det egentlig vi husker når vi smaker nattverdens brød og vin? Vel, i kirka sier vi at vi deltar i måltidet sammen med Guds menighet «i himmelen og på jorden», altså at vi er en del av et øyeblikk som transcenderer tid og rom. Vi husker framover, for å si det på mystisk vis, vi smaker den framtida som ennå ikke har nådd fram til oss. En dag skal alt som lever samles rundt et og samme bord, og døden skal ikke være mer, og heller ikke noe annet som setter grenser eller skiller mellom oss. Det er hva kirka holder fram, til den som vil høre og smake.

Egentlig burde vi sikkert legge mer tid og krefter i disse måltidene. By på ferskt brød og en ordentlig god vin. Ordene klinger også bedre der maten er god.   

Om at alle er like for Gud

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 6. oktober

Mandag for litt over to uker siden satt jeg i likhet med hundrevis av millioner andre verden over og fulgte den TV-sendte gravferden til dronning Elisabeth II. Det var en sterk opplevelse. Våre søsken i Church of England er ikke bare fabelaktig gode på liturgi, de har også en stolt og sterk kirkemusikktradisjon å øse av. Korsangen var nærmest et gudsbevis i seg selv.

Det som likevel grep meg aller mest den mandagen, var at strukturen i dronninggravferden var så gjenkjennelig fra det jeg holder på med til daglig. Flere av bibeltekstene var de samme som vi har å velge blant i Den norske kirkes gravferdsliturgi, og to av salmene («Den dag du gav oss er til ende» og «Min hyrding er vår Herre Gud») finnes også i Den norske kirkes salmebok og brukes i våre gudstjenester. Etter gravferden ble jeg og noen kolleger sittende og snakke om det vi hadde sett og hørt underveis, og vi fortapte oss blant annet i en samtale om nyanseforskjellen mellom «Commendation» og «Committal» som var overskriften over to deler av seremonien. Gjennom den samtalen lærte jeg noe om de dype liturgihistoriske røttene til de to tilsvarende leddene i vår hjemlige gravferdsordning, nemlig takkebønnen for den avdøde like etter andakten («Vi takker deg for NN og det du gav oss igjennom NNs liv.») og den påfølgende overgivelsesbønnen («I dine hender, Herre Gud, overgir jeg min ånd»). Dette er ledd jeg leser, ber og synger i gravferder uke etter uke, og nå fant jeg dem altså igjen i sendingene fra Westminster Abbey og St. George’s Chapel. Joda, dronningen ble sendt videre med litt mer svulstige formuleringer i et noget mer arkaisk sprog enn hva jeg fører til daglig – bibeloversettelsen som ble lest var den gamle King James’ Version – men likevel: Nå når hennes lange regjeringstid omsider var over, var hun i døden ikke noe annerledes enn et hvilket som helst annet medlem av Church of England. Kronregaliene måtte legges bort, og hun var ikke henvist til noe gjevere enn overgivelsen i Guds nådige hender hun heller.

I den grad man kan si noe om hva som kjennetegnet dronningens gravferd som kristent rite, var det kanskje til og med slik at hun i døden ble enda mer alminnelig enn alle andre. For det ble ikke holdt noen minnetale (eulogi) i streng forstand over dronningen. Den hun hadde vært som person trådte helt i bakgrunnen. Det som ble løftet fram var at Jesu Kristi tjenersinn hadde vært til inspirasjon for henne personlig, og dette ble også holdt fram som et forbilde for alle oss andre. Ellers besto seremonien av bibeltekster, salmesang og bønn, altså av allmenne kristne tradisjonelle riteelementer som kan leses og bes og framføres i alle gravferder. Som NRKs korrespondent Espen Aas tørt bemerket: Det var en seremoni med «religiøse overtoner». Joda, det var enda flere geistlige i enda flere vakre gevanter i dronningens gravferd enn ellers, og folk flest blir ikke trukket til gravferden på lavett av hundrevis av marinesoldater. Ikke får de spesialkomponerte verk sunget av elitekor eller spilt avskjedshilsen fra sin egen personlige sekkepipespiller (The Queen’s Piper) heller. Men like fullt: I døden var dronningen et alminnelig menneske, som alle andre, som fikk lest de samme bibeltekster og fikk de samme bønner bedt over seg som det mannen i gata også får.

Denne likhetstanken er faktisk noe av det fineste jeg vet om i den kristne tradisjonen: Vi er, til syvende og sist, alle like for Gud. Paulus, den store tenkeren og menighetsbyggeren og brevskriveren fra det første århundre, gjentar dette stadig i sine brev: «Gud gjør ikke forskjell på folk!» Ja, den greske grunntekstens ordlyd er faktisk enda mer spisset: Gud foretrekker ikke enkelte ansikter framfor andre. Eller, mer direkte: Det finnes ingen trynefaktor hos Gud! Kan hende får du litt mer pomp og prakt (eller toppmusikere) rundt avskjeden din, men til syvende og sist skal du overgi din ånd i Guds hender, du også. Og gullet og glitteret og kronjuvelene kan du ikke ta med deg dit du går.

Slik er det forresten i den andre enden av livsløpet også. Ved døpefonten får vi alle del i nøyaktig det samme ritet, alle sammen. Der skiller vi ikke mellom hankjønn og hunkjønn, slik mange andre religioner gjør, og vi endrer heller ikke ritet på bakgrunn av etnisitet, sosial status eller hvilke andre merkelapper vi ellers måtte være opptatte av. Som allerede nevnte Paulus skriver i et kjent avsnitt i brevet til Galaterne: «Alle dere som er døpt til Kristus, har kledd dere i Kristus. Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus.»

Denne radikale likhetstanken kan vi godt snakke mer om. Der kan vi også hente motivasjon til arbeid for en verden der alle har like muligheter, og der alle får være den de er.

Om kjærligheten (som er størst av alt)

Søndag 25. september 2022 feiret Røros menighet Regnbuemesse under Røros Pride. Selv om det var 16. søndag i treenighetstiden valgte vi å lese og preke over tekstene fra søndagen før, altså 15. søndag i treenighetstiden, der tredjerekketekstene alle handlet om kjærlighet. Her følger manus til prekenen, som jeg altså holdt etter lesningen av tekstene fra Rut 1:7-11,16-19a, 1 Kor 13:7-13 og Joh 15:9-12.

Røros kirke under Regmbuemesse 2022

Nå har vi hørt lest tre sterke tekster om kjærligheten. For meg som predikant er det vanskelig å vite hvor jeg skal begynne, når jeg nå skal si noe i forlengelsen av tre så fortetta og gode tekster. Men jeg tror at jeg går til de ordene som jeg tror er aller mest kjent, og begynner der. Så derfor tar jeg nå sats i ordene fra 1. Korinterbrev kapittel 13, vers 13:

Så blir de stående, disse tre:
Tro, håp og kjærlighet.
Men størst blant dem er kjærligheten.

Slik skrev altså apostelen Paulus til menigheten i Korint på 50-tallet av det første århundre, og slik har kirka siden lest, trodd og bekjent.

En kollega av meg sa en gang til meg at han trodde at grunnen til at Paulus sier at kjærligheten er større enn både troen og håpet, er at kjærligheten er den eneste av disse tre størrelsene som skal vedvare helt inn i evigheten. For i Guds himmel, sa han, der trenger vi ikke tro lenger, for der ser vi Gud, der kjenner vi, der vet vi. Og der trenger vi ikke håp heller, for alle våre drømmer har allerede blitt sanne. Derfor var hans konklusjon at i himmelen har vi lagt troen og håpet bak oss. Kjærligheten, derimot, skal aldri ta slutt. For Gud elsker oss, Gud er kjærlighet, og når vi kommer hjem til Gud i Guds evighet, skal vi være sammen med alle de vi er glade i, og det for alltid..

Så langt min anonyme kollega, altså. Og ja, det er fine tanker, dette, der er i grunnen en både solid og ganske rørende utlegning av ordene om kjærligheten som aldri skal ta slutt, synes jeg. Men jeg tror likevel ikke det bare er i Guds himmel at kjærligheten er størst. Òg om vi ser på livet vårt her og nå, i tiden, så tror jeg fortsatt at ordene om at kjærligheten overgår både tro og håp er like sanne.

Om å være et medmenneske for LHBTQ-personer

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 22. september under overskriften «Ti tips»

Det er Pride-uke på Røros! Søndag klokka tolv skal vi feire Regnbuemesse i Røros kirke, og i dagene fram mot helga skal vi feire kjærlighet og mangfold på alle de måter vi kan komme på.

Kampen for mangfoldet og kjærligheten skjer naturligvis ikke bare i uke 38. De tingene vi løfter fram disse dagene, er det meningen at vi skal bære med oss i hverdagen hele året.

En kollega av meg, Kristina Bjåstad, formulerte i fjor ti tips for hvordan en kan være et medmenneske for LHBTQ-personer. Jeg tenker at disse ti tipsene er et fint supplement til de (noe mer kjente) ti bud og en god konkretisering av det dobbelte kjærlighetsbudet om at du skal elske Gud og din neste som deg selv.

Her følger derfor ti tips til å bli et bedre medmenneske for LHBTQ-personer. Denne lista kan vi gjerne meditere over, både i dag og i dagene som kommer:

1. Husk at alle mennesker er skapt og elsket av Gud.

2. Gå inn i samtaler med et åpent sinn.

3. Vær nysgjerrig og still respektfulle spørsmål for å lære mer.

4. Lytt mer enn du snakker. La LHBTQ-personer fortelle om sin identitet og sin hverdag.

5. Forsøk å snakke med LHBTQ-personer før du snakker om dem.

6. At du ikke skjønner noe betyr ikke at det ikke er ekte eller at det er farlig.

7. Husk at LHBTQ-personer er svært mange ulike mennesker, ikke en enhetlig gruppe.

8. Løft frem mangfoldige rollemodeller for barn og unge som utvider trange identitetsbåser.

9. Husk at LHBTQ-personer ikke jobber med en skummel ideologi. De vil bare leve i frihet, kjærlighet og fred.

10. «Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere skal også dere gjøre mot dem.»

Om å lese og å leve

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 8. september under overskriften «Å lese er å leve»

Torsdag om ei uke begynner Litteraturfest Røros 2022. Jeg gleder meg, og planlegger å få med meg så mye som mulig av programmet, i år som i fjor.

Forrige litteraturfest hadde jeg det privilegium å samtale med Sylfest Lomheim under festivalens siste dag. Da snakket vi blant annet om forskjellen på talespråk og skriftspråk. «Tale er gull!» proklamerte Lomheim, og snakket om hvordan det at menneskene begynte å skrive også gjorde at menneskenes fortellinger «stivnet» og ble mindre levende. Når noe er fiksert, slik en skrevet tekst er, blir det med nødvendighet også mindre dynamisk. For en som representerer en av de store bokreligionene, et livstolkningsfellesskap som holder seg med hellige tekster, var dette en viktig påminnelse. Talen har noe spontant og uforutsigbart over seg som på sitt beste kan oppleves livgivende på en måte en skrevet tekst aldri kan.

Likevel er jeg altså bibliofil. Jeg elsker å lese, og jeg kan ikke tenke meg noe bedre enn å sette av ei hel helg hver høst til å høre tekster lest og snakke om det vi har hørt, det som noen har skrevet. For det skrevne ord har jo dette fantastiske ved seg at det lar oss snakke sammen på tvers av tid og rom. Vi trenger ikke engang se eller høre hverandre for å kunne dele tanker og følelser og forstå nye sider av hverandre og av oss selv.

Denne høsten har jeg og noen av mine gamle teologistudiekamerater startet en digital lese- og studiesirkel hvor vi jobber oss igjennom Galaterbrevet, et av de brevene til apostelen Paulus som er bevart og tatt inn i Det nye testamente i Bibelen. Samtalene i gruppa tjener også som en påminnelse om hva slags storartet redskap det skrevne ord faktisk er. Der sitter altså vi, fire gutter i vår beste alder eller der omkring, og snakker sammen via skjerm om en to tusen år gammel tekst, skrevet på et utdødd språk – koiné-gresk – som vi har lært oss å lese og forstå sånn omtrentlig. Vi lener oss ikke bare på våre egne språkkunnskaper, naturligvis; brevet er oversatt til norsk i regi av Bibelselskapets språkeksperter, som leverte sin siste oversettelse i 2011-oversettelsen av Bibelen til norsk. Teksten lever, der den står trykket på papiret.

Når vi leser, kjennes Paulus’ tanker og argumenter overraskende ferske og tilgjengelige. Og nettopp det er det fantastiske: Paulus har vært død i snart to tusen år, men likevel er det som om han er der hos oss. Vi kan merke engasjementet hans, forstå frustrasjonen hans, smile sammen med ham over det han gleder seg over, og bli berørt av visjonene hans. Vi kan, kort og godt, dele hans indre liv, eller i det minste det av hans indre liv som han den gangen valgte å dele med sine lesere. Og selv om vi lever i en helt annen tid, og selv om vår verden på mange måter er annerledes, kan vi konstatere at menneskenes hjerter egentlig ikke ser ut til å ha forandret seg så veldig mye på de to tusen årene som skiller ham og oss. 

Slik er det altså: Å lese er å leve, ikke bare ens eget liv, men også en del av en annens liv. Noen ganger er det å lese til og med å ta del i et liv som bare finnes der, i teksten, og som ikke lever eller finnes noe annet sted. Det skrevne ord slutter aldri å fascinere meg. Jeg ser fram til dele gleden over dette med forfattere og lesere av alle slag igjen i år også.