Om å vente

Følgende «fortale», intimasjon og preken ble holdt i Røros kirke første søndag i advent, søndag 29. november 2020:

Ett adventslys er tent i Bergstadens Ziir 29.11.2020.

I

I dag er det første søndag i adventstiden. Dagen kommer i år også, like sikkert som alle andre år. Og samtidig er alt annerledes i år, i dette rare og på mange måter krevende året 2020.

Tradisjonen i vår menighet er at vi markerer dagen med familiemesse ilag med Røros barnegospel. Men Røros barnegospel er altså mer enn 25 sangere for tida, i aldersgruppa 5 til 10 år, og dersom de skulle vært her og sunget, og alle sangerne hadde fått ta med seg én forelder hver, da ville vi ikke kunnet slippe inn flere i kirka. Så barnegospel har fått fri i år, selv om de hadde gleda seg til å synge her i kirka i dag. I stedet feirer vi dagen med den vanlige liturgien for hovedgudstjenesten. Det blir verken dåp eller nattverd i dag, men vi skal lese de tre bibeltekstene, reflektere sammen over dem, synge oss inn i adventstida, tenne det første adventslyset og be sammen for kirka og for verden og oss selv.

Ordet «advent» kommer av et latinsk uttrykk, adventus domini, som betyr Herrens komme. Ordet advent betyr altså ankomst eller komme. På norsk oppstår et ordspill: Vi venter i adventstida på ham som kommer til oss. Dagen i dag vil også være preget av dette ordspillet: Forventningen, den tålmodige (ellet utålmodige) ventingen, og det som skal komme.

Fortsett å lese «Om å vente»

Om stollek i kirkebenker

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 19.11.2020

I 2020 stiller vi spørsmål vi aldri har stilt før. For eksempel: Hvor fastmontert er en kirkebenk egentlig?

I uke 45 innførte regjeringen et nasjonalt forbud mot å samle mer enn 50 personer innendørs i lokaler uten «fastmonterte seter». Definisjonen på slike seter er at de, i tillegg til å være fastmonterte i gulvet, også skal ha en tydelig avgrensning, for eksempel et armlene, mellom sitteplassene, som i en kinosal eller et teateramfi. Hva så med kirkebenker? De er, i hvert fall i de fleste kirker, skrudd fast i golvet, men selv i benker hvor man har nummerert plasser er det ikke noen form for skille mellom sitteplassene. Dermed kan folk skli sidelengs på benkene, og koronameteren kan være vanskelig å overholde. Kirkene bruker dessuten primært til gudstjenester, og folk som møtes der kjenner gjerne hverandre fra før, noe som kan gjøre det enda mer krevende å unngå nærhet og sosialisering.

Jeg skal komme tilbake til det med gudstjenester. Men nå er det ikke først og fremst det som skjer søndags formiddag som har skapt oppstandelse(!) rundt omkring etter at kirkebenk-forskriften trådte i kraft. De sterkeste reaksjonene har kommet fra kulturaktører. Oppmuntret av signaler fra kulturministeren var mange nå godt i gang med å forberede førjulskonserter land og strand rundt, og flere hadde begynt å selge billetter til konserter med 200 deltakere.

Det er aldri noe særlig å måtte avlyse ting man har brukt tid og krefter på, ja, til og med lagt sjela si i og gledet seg til å dele med mange andre. Akkurat det har flere enn julekonsertmusikanter fått kjenne på i 2020. Men det er klart: Dette med julekonsertene svir ekstra mye for mange av oss. Den varme og gode julestemninga er et sårt tiltrengt produkt dette røffe året, og nå møter leverandørene uoverkommelige hindringer. I tillegg er naturligvis også økonomi en del av bildet her. Kirkeverge Bjørg Helene Skjerdingstad anslo i et intervju i avisa Vårt Land tapet for Røros kirkes del til rundt 350.000 kroner. Og da er vi altså på utleiersida. Hvor mye artister kan tape på dette vil jeg ikke engang begynne å spekulere i.

Grensa på femti personer skaper problemer også for kirkelivet ellers, det være seg gudstjenester eller kirkelige handlinger som vigsel eller gravferd. Myten om de tomme kirkene er (dessverre) seigliva, men realitetene er at med plass til kun femti, møter vi som gjør tjeneste i kirka nå utfordringer hver eneste uke. Selv med to hundre som grense har vi slitt de siste ukene og månedene, og vi har flyttet dåpshandlinger ut i egne ekstragudstjenester, laget egne seremonier for femtiårskonfirmanter og kjørt på med sju konfirmasjonsgudstjenester på litt over 24 timer for å klare å få inn alle som vil til kirke på forsvarlig vis. Skjønt forsvarlig: Det er ikke tvil om at det er noe i dette med utglidninger på kirkebenker, og selv med salkart og plassreservasjoner har det krevd sin kirkevert å påse på at folk ikke har sittet nærmere hverandre enn de skulle på de benkene som har vært tilgjengelige i Ziiren. Siden mai har annenhver benk vært stengt og ute av bruk. Menighetsrådets medlemmer har blitt gode på benkevask, og vi har flere ganger sukket og ønsket oss mer effektive plassnummererings- og registreringssystemer. Nå må vi stenge av ytterligere, konsekvent feire dåp i separate gudstjenester og være tilbakeholdne med nattverdsfeiring, i tillegg til at vi (igjen) må legge enda strengere begrensninger på hvor mange som får ta det siste farvel i begravelser.

Koronasituasjonen tærer på oss alle sammen. Samtidig kan vi her på fjellet, i hvert fall enn så lenge, være glade for lavt smittetrykk. Vi puster og lever, både jeg som skriver dette og du som leser. Perspektiv har også noe å si, selv i spørsmål om graden av fasthet i kirkebenker.

Julekonserter eller ikke: Snart er det jul igjen. Jula er så visst ikke avlyst, selv om julebordet skulle bli det. På en eller annen måte skal juleevangeliet lyde fra kirkene i vårt nærmiljø, også i 2020. Detaljene får du på roroskirke.no og facebook.com/dennorskekirkeroros.

Om valg og labyrinter

Preken under Harry Potter-temagudstjeneste i Røros kirke søndag 8. november 2020 (23. søndag i treenighetstiden, selvvalgt bibeltekst):

Røros kirke pyntet med bannere i Galtvort-husenes farger. Foto: Guril Bergersen (Arbeidets Rett)

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus, i det fjerde kapittel:

En gang Jesus gikk langs Galileasjøen, fikk han se to brødre: Simon, som kalles Peter, og hans bror Andreas. De var i ferd med å kaste not i sjøen, for de var fiskere. Han sa til dem: «Kom, følg meg, så vil jeg gjøre dere til menneskefiskere!» Straks lot de garnet ligge og fulgte ham.

Da han gikk videre, fikk han se to andre brødre: Jakob, sønn av Sebedeus, og broren Johannes. De satt i båten sammen med sin far Sebedeus og bøtte garn. Han kalte dem, og straks forlot de båten og faren og fulgte ham.

Videre står det skrevet i det tjueandre kapittelet:

En lovkyndig spurte for å sette Jesus på prøve: «Mester, hvilket bud er det største i loven?» Jesus svarte: «‘ Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand.’ Dette er det største og første budet. Men det andre er like stort: ‘ Du skal elske din neste som deg selv.’ På disse to budene hviler hele loven og profetene.»

Slik lyder det hellige evangelium.

(Matteus 4:18-22 og 22:35-40)

Å ta gode valg – det kan være vanskelig. Den siste uka har mye handlet om valg. Først var det valg i USA. Noen av oss sov merkbart dårligere noen netter, så spente var vi på hvordan dette skulle gå. Så kom myndighetene i Norge på banen og tok noen valg for oss alle sammen i kampen mot koronaviruset. Lokalt måtte vi også ta noen valg, for eksempel om på hvilke måter vi skulle gjennomføre denne gudstjenesten. Dere som feirer dåp i dag, har tatt valg med hensyn til hvem som skal få være med på feiringa akkurat denne dagen.

Spørsmålet om hvordan en skal velge det som er rett, er et spørsmål som også har mye plass i bøkene om Harry Potter. I den andre boka i serien, Harry Potter og Mysteriekammeret, sier rektor Humlesnurr på et tidspunkt noen ord til Harry som har blitt stående som udødelige:

Det er valgene våre som viser hvem vi egentlig er, Harry, langt mer enn evnene.

I dag er det fjerde gang vi feirer temagudstjeneste med Harry Potter-tematikk. Vi har tatt for oss ei ny bok i serien for hver gang. I den fjerde boka om Harry Potter, Harry Potter og Ildbegeret, er nettopp valg og veivalg viktige tema. Der fortelles det om Tretrollmannsturneringen, en viktig hendelse i trollmannsverdenen, der tre hekser eller trollmenn fra tre ulike skoler for hekseri og trolldom møtes til trollmannstevling. En representant blir valgt fra hver skole, en fra Durmstrang, en fra Beauxbatons, og en fra Galtvort. Valget blir foretatt ved hjelp av et ildbeger, der mulige deltakere kan legge navnet sitt. På underlig vis blir Harry Potters navn også trukket ut av ildbegeret, som en fjerde forkjemper, selv om han er for ung til å delta og selv om han selv ikke har valgt å søke. Noen andre har tatt valget for ham, og han blir bundet av deres valg.

Underveis, i selve turneringen, skal de fire konkurrentene løse ulike krevende oppgaver. Der må de også foreta vanskelige valg underveis, noen av dem strategiske, andre av dem livsviktige.

Til slutt møtes de i den siste oppgaven: En labyrint. Labyrinten er mørk og vanskelig, og det lurer farer rundt hjørnene. Men som om ikke det var nok, så er labyrinten bygd opp av levende hekker, og disse forandrer form og fasong underveis slik at veien gjennom labyrinten endrer karakter. Det bygger opp en voldsom spenning mot slutten, og Harry blir utsatt for prøvelser han aldri selv ville valgt.

Når jeg leser om denne labyrinten, tenker jeg at den på mange måter kan være et godt bilde på hvor vanskelig livet kan være noen ganger.

Labyrinter har alltid fascinert mennesker, både de enkle og de mer forseggjorte utgavene. Folk har dekorert gulv og vegger med labyrint-motiver. Fra det gamle Hellas har vi bevart myten om Minotauren i Labyrinten på Knossos, halvt menneske og halvt okse, et uhyre som til slutt ble bekjempet av helten Thesevs med hjelp av Ariadne. Hun gav ham en tråd som han rullet ut bak seg mens han fant veien gjennom labyrinten, og slik ble han i stand til å finne veien tilbake.

Nå heter det seg at det å finne veien igjennom en labyrint egentlig ikke skal være så vanskelig, så lenge en har god tid. Det gjelder bare å alltid ta til venstre, uansett, og snu og gå tilbake når en møter en vegg. Da vil en komme gjennom labyrinten til slutt. Det vil si, du kan få samme effekt av å bare ta til høyre også, så lenge du er konsekvent. Men jeg har alltid tenkt at det er lettest å bare ta til venstre. Hjertet sitter jo på venstre side, som kjent.

Sånn er det jo ofte, både i livet og på papiret: Dersom man lager seg gode vaner, er konsekvent og tålmodig, da kan man få til mye. Og så hjelper det å ha med seg både hodet og hjertet.  

Sånn er det med oss for tida også. Vask hendene, sier vi. Host i albuekroken. Hold deg hjemme hvis du er syk. Ta hensyn, hold avstand. Vær tålmodige, så skal vi finne veien ut av dette sammen. Og det er sant. Det vil gå bra til slutt, det tror vi, selv om den labyrinten vi er inne i nå, er litt sånn som den Harry og de andre trollmannsforkjemperne må forsere: Den forandrer seg underveis. Den muterer, reglene forandrer seg. Men likevel: Dersom vi er tålmodige, og dersom vi samarbeider, og dersom vi viser omsorg for hverandre og tar hensyn til hverandre, da kan vi klare det meste. Det å være trofast og tålmodig er også et valg, og noen ganger forteller slike valg mer om oss og hvem vi egentlig er enn det evner og anlegg gjør.

Sitat, rektor Humlesnurr: Det er valgene våre som viser hvem vi egentlig er, Harry, langt mer enn evnene.

I dag har jeg lest for dere en fortelling fra Matteusevangeliet i Bibelen. Det er en fortelling om mennesker som opplevde å bli kalt til å gå på en vei de aldri hadde gått på før: De skulle følge Jesus. De visste ikke hvor veien gikk hen. Hadde de visst det, ville de kanskje valgt annerledes. Men de turte, de satsa, de gikk av gårde sammen med denne fascinerende mannen fra Nasaret. «Følg meg!» sa han. Så gjorde de det. De ble hans disipler. Og i årene som fulgte, fortsatte de å følge ham. Uansett hvilke svinger labyrinten stilte overfor dem, tok de konsekvent til venstre, om vi kan si det slik. Jesus selv sa at uansett hva som skjedde, så skulle de huske to ting: De skulle elske Gud (av hele sitt hjerte og av hele sin sjel og av all sin forstand), og de skulle elske sin neste som seg selv. Og den leveregelen gav de videre, og den holdt de fast på, selv om det ble tøffe tak for dem senere. Etter det som er overlevert, ble de forfulgt for de de trodde på og måtte dø for sin tro, alle sammen.

Vi, da? Hva kan vi gjøre?

Vel, for det første så sier Jesus det samme til oss i dag også. «Følg meg!», sier han. Han sier det ved døpefonten, der han lover å være med oss alle dager inntil verdens ende. Han sier det til oss gjennom dåpslyset som står og brenner på alteret, og som minner oss om at livet vårt har et evig mål hos Gud. Han taler til oss igjennom fortellingene i Bibelen, der vi leser om hvordan han møtte mennesker, inkluderte dem som var utenfor, helbredet de syke, trøsta dem som gråt. Det betyr jo at han også møter oss i alle de menneskene som kommer i vår vei, alle dem som vil oss noe. Og så har han lovet at han vil møte oss på slike stede og i slike stunder som dette, når vi synger sammen, ber sammen og deler brød og vin.

«Følg meg!» sier Jesus. Da skal vi finne veien gjennom livets mange svinger og vriene veivalg. Det krever både mot og guts noen ganger, for livet er ikke bare enkelt. Og det krever trofasthet og tålmodighet. Går vi feil, er det aldri for seint å innrømme feil, snu og prøve en annen vei. Og så skal vi huske ta til venstre-regelen: Kjærligheten til Gud og til medmenneskene skal være vårt lys og vår veiviser.  

Harry Potter-bøkene er fulle av små og store forbilde-fortellinger. Harry selv lar seg ikke stanse verken av drageprøver, labyrinter eller dueller med døde på kirkegårder. Midt i alt er det nettopp kjærligheten som holder ham fast i livet. Uten å spoile for mye, kan jeg jo si at i den fjerde boka spiller nettopp kjærligheten mellom Harry og hans nærmeste, hans foreldre, en nøkkelrolle for veien videre. Jeg er overbevist om at det er noe vi kan ta til oss her. Det viktigste vi kan gjøre, er å velge nestekjærligheten. Omsorgen. Fellesskapet.

En ting er at det kan ta oss igjennom koronakriser og vanskelige tider. Jeg tror det også kan gi oss litt mer himmel på jorda. Og akkurat det blir det vel aldri nok av, verken for magikere eller gomper.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Om å komme hjem

Preken under konfirmasjonsgudstjeneste i Bergstadens Ziir lørdag 24. oktober 2020:

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:

De elleve disiplene dro til Galilea, til fjellet der Jesus hadde sagt han ville møte dem. Og da de fikk se ham, falt de ned og tilba ham; men noen tvilte. Da trådte Jesus fram og talte til dem: «Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.»

(Matt 28:18-20)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

Kjære konfirmanter! For nokså nøyaktig ett år siden var vi samla her i dette rommet. Vi hadde en time om dåpen. Vi lagde et lite rollespill, husker dere det? Vi døpte et dåpsbarn i form av ei dukke. Og så snakka vi om dåpen, om dåpsliturgien og hva det betyr å være døpt.

Den dagen fortalte jeg en historie her ved døpefonten i Røros kirke. Jeg tenkte jeg skulle fortelle den historien om igjen nå. Det betyr at dere har hørt den før. Repetisjon, rett og slett. Noen av de andre som er her, har helt sikkert også hørt meg fortelle den historien før. For jeg liker å fortelle akkurat den historien her, ved døpefonten.

Det var en gang en gutt som flytta ganske mye i løpet av oppveksten sin. (Noen av oss vet noe om hvordan det er.) Da denne gutten var ganske liten, flytta familien hans til et sted hvor det var bygd mange nye hus som så helt like ut, alle sammen. En av de første dagene etter at de hadde flytta inn i det nye huset, gikk han ut for å leke i nabolaget. Og da kvelden kom, fant han rett og slett ikke hjem igjen. Alle husene så like ut, alle gatehjørnene så like ut, og han kunne verken adresse eller telefonnummer. Til slutt ble han så fortvila som bare en liten gutt kan bli, og han stilte seg rett opp og ned på fortauet og begynte å gråte.

Så kom folk bort og spurte ham hvorfor han var lei seg. «Jeg finner ikke veien hjem!», svarte han. «Jamen, hvor bor du da?» spurte de. «Jeg vet ikke!» svarte han, gjennom tårene. «Jamen, hva er adressen? Hva er telefonnummeret?» spurte de. (Dette er, som dere skjønner, en historie fra fasttelefonens dager.) «Jeg vet ikke!», svarte han igjen. Og han gråt, og han gråt.

Da var det at noen fikk den gode ideen å ta kontakt med politiet. Og politiet visste råd – for gutten husket sitt eget navn, og når de hadde et navn, fant de også en adresse. Så ble han kjørt hjem i politibil. Etter hva jeg kjenner til, er det den eneste gangen han har blitt kjørt hjem av politiet. (Og den gangen tror jeg han syntes det var ganske kult.)

Den kvelden, etter at gutten hadde lagt seg, tok mammaen hans den buksa han pleide å ha på seg når han var ute og lekte – for det er faktisk så lenge siden, dette, at det fortsatt var ganske vanlig å ha én utelekebukse – og så tok hun en vannfast tusj, og så skrev hun (med store, tydelige streker) på baklomma på buksa adresse og telefonnummer til huset hvor han bodde. Så neste dag, da han løp ut for å leke, sto det skrevet på ham hvor han kom fra, hvor han hørte til, og hvor han skulle vende hjem når det ble kveld.

Og så sa jeg, her, ved døpefonten i Røros kirke, at dette egentlig er en fortelling om dåpen. Vi bruker ikke vannfast tusj i dåpen, riktignok. Vi bruker vann. Men det er jo ikke bare vanlig vann. For vi knytter vannet til et løfte fra Gud. Og det er det sterkeste som fins. «Jeg er med dere alle dager, inntil verdens ende!» sier Gud til oss. Så tegner vi korsets tegn på den som skal døpes. Og så døper vi. Og så sier vi: Dette viser hvor du kommer fra, hvor du hører til, og hvor du en gang skal vende hjem når det blir kveld.

II

Å høre til og å komme hjem. Det har vi prøvd å fortelle dere konfirmanter i løpet av konfirmasjonstida: Dere hører til hos Gud. Gud elsker dere. Gud elsker deg. Du er født ut av en evig kjærlighet. Du hører til hos Gud. Du har et hjem her i kirka. Og Gud, som er med deg alle dager, venter på deg den dagen siste dag blir kveld. 

Dere er et spesielt konfirmantkull. Det er ikke til å komme fra. Dere er spesielt fine, naturligvis, en særdeles flott gjeng. Det skal ingen ta fra dere. Men dere vil også bli huska som det kullet som måtte utsette konfirmasjonen fra våren til høsten på grunn av koronakrisa. De som måtte vente nesten et halvt år ekstra før det endelig ble deres tur.

Jeg håper dere føler at dere har kommet fram nå, på en måte. At dere på sett og vis har kommet hjem. For det tenker i hvert fall jeg at dere har. Dere hører til her. Dette er deres rom. Her er dere hjemme. Og selv i ei tid med sykdom og frykt og smerte og mye som er vanskelig, er dette rommet fylt med fest og glede for deres skyld.

III

Om ei lita stund skal Peder Angel synge for dere:

Lights will guide you home
and ignite your bones
and I will try to fix you.

Jeg tror ikke dere trenger å fikses på. Repareres eller noe. Dere er flotte slik dere er, og dere trenger ikke være noen andre enn dere selv.

Men den sangen handler også om det å komme hjem. Om å ha noen som er der for en når livet blir vanskelig. Og det håper jeg dere kjenner i dag. At dette rommet, kirkerommet, at det er deres, at det tar imot dere, og at dere er hjemme her. Og så håper jeg dere kjenner at det er masse kjærlighet i dette rommet. At de som er her, er glade i dere. At dere er elska. Og at det er mange her som vil passe på deg, som vil stille opp for deg, og som vil ta imot deg når du trenger det.

Jeg tror at all denne kjærligheten kommer fra samme sted: Fra den Gud som har skapt oss, som har skapt deg, og som elsker deg med en kjærlighet som er sterkere enn døden. Gud kaller deg til kjærlighet, og til å gjøre godt for folk rundt deg. Gud kaller deg til å være en god venn. Til å være nysgjerrig og utforske, til å leke og til å lære og til å utfordre. Til å gjøre verden til et enda litt bedre sted, rett og slett.

Lights will guide you home — Jeg håper du vil huske denne dagen som et sånt lys langs livsveien. At du vil huske den som en dag da du kjente at det finnes kjærlighet i verden. At det er mange som er glad i deg. At du er elsket, slik som du er. Og at Gud ser på deg og sier: Du vet hvor du kommer fra. Du vet hvor du hører til. Og du vet hvor du en dag skal vende hjem når det blir kveld.

Kjære konfirmanter: Gratulerer med dagen.

Om at en krise fortsatt er en krise

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 22.10.2020 under overskriften «En krise er (fortsatt) en krise»

Forrige prestepreik var viet det kinesiske ordet for krise, 危机. Jeg røsket i den populære påstanden om at ordet er satt sammen av tegnene for henholdsvis fare og mulighet, og reflekterte litt over at en krise noen ganger rett og slett bare er det: En krise.

Denne gangen blir jeg nødt til å røske litt i min egen tekst. For i en kort popularisering av sammensatte problemstillinger vil det ikke alltid være plass til alt. Derfor noen ettertanker.

For det første: Forrige gang skrev jeg om de to ordene 危机 og 机会, og jeg utla de to tegnsammensetningene nærmest som rebuser. Selv om det delvis er hold i det jeg skrev, var det også en forenkling. Jeg antydet noe av den underliggende kompleksiteten idet jeg skrev i siste avsnitt at tegnet 机 leses som «skrivepult» på japansk. Det har seg nemlig slik at dette tegnet kan ha en rekke ulike betydninger, ikke bare «krysningspunkt» som jeg knyttet an til.

Dette henger sammen med at tegnet 机 i seg selv er en forenkling. Moderne kinesisk skrives, dersom man sammenligner det med tradisjonell kinesisk, med et noe enklere skriftsystem der flere mer kompliserte tegn gjengis i utgaver med færre streker. Tegnet jeg gjengav som 机 skrives i sin opprinnelige form som 機, og dette tegnet er komplekst og mangetydig. Det kan for eksempel leses med betydningene maskin, apparat, årsak, hemmelighet, eller plan, alt etter sammenhengen det står i, i tillegg til altså den allerede nevnte betydningen.

For det andre: Det kinesiske skriftsystemet er ikke bare en form for rebusoppstilling, slik jeg kanskje kunne forlede til å tro i det jeg skrev i forrige spalte. Kinesiske tegn knyttes sammen ikke kun på grunnlag av hva de ulike tegnene opprinnelig har forestilt som piktogrammer, men også etter uttale og ulike former for fonetiske assosiasjoner. Selv om det skulle ha vært slik at de to tegnene i ordet krise hver for seg kunne leses som «fare» og «mulighet», kunne man ikke uten videre ha utledet at ordet «krise» var dannet etter rebus-metoden.

For det tredje skulle jeg gjerne tatt med noe om hvor myten om kinesisk krise som krysning av fare og mulighet kommer fra. Denne tanken om krisen som et punkt med potensiale for læring og vekst kan, i hvert fall ifølge en artikkel om temaet på Wikipedia, spores tilbake til en artikkel i et blad for kristne misjonærer i Kina, skrevet i 1938. John F. Kennedy skal så ha popularisert påstanden i taler han holdt under presidentvalgkampen i USA. Skal man lære noe av dette, er det muligens at verken kristne misjonærer eller amerikanske presidentkandidater alltid kan påstås å ha ett hundre prosent dekning for sine påstander.

Siden jeg ikke fikk plass til noen av disse ettertankene sist, benytter jeg meg av redaktørens gjestfrihet til å skrive litt om det denne uka i stedet. Noen muligheter skal man bare gripe.

PS: En annen ettertanke jeg sitter med akkurat i dag, er glede over resultatet av årets TV-aksjon. Selv om aksjonen ble digital og ikke kunne gjennomføres dør til dør, har folk gitt nesten like mye som tidligere år. Hvis jeg har regnet riktig, har vi samlet inn nok penger til at WWF kan redusere plastforsøplingen i verdenshavene med nærmere 77.500 tonn. Noen ganger er det faktisk bare fantastisk hva slags muligheter vi skaper, selv i møte med kriser.

Om at en krise er en krise (også på kinesisk)

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 8.10.2020

Du har kanskje lest eller hørt det gang i løpet av det siste halve året du også, at det kinesiske ordet for «krise» er sammensatt av tegnene for «fare» og «mulighet»? Det høres jo både spennende og inspirerende ut. Det er bare det at det ikke stemmer.

Jeg kan ikke kinesisk. Men jeg snakker, forstår og leser en del japansk, og japanerne har adoptert deler av skriftsystemet sitt fra nettopp Kina. Jeg er derfor i stand til å forstå i hvert fall noe av skriftlogikken i kinesisk, ettersom det ligger tett opp til det japanske kanji-systemet. Jeg drister meg derfor til å forsøke meg på litt myteknusing her.

Det stemmer at på kinesisk er ordet «krise», 危机, sammensatt av to tegn, 危 og 机. Det første tegnet, 危, betyr «fare». Så langt er det med andre ord hold i den vestlige populærmyten. Men det andre tegnet (机) betyr ikke «mulighet», i hvert fall ikke isolert sett. Når det står for seg selv, er betydningen mer i retning endrings- eller krysningspunkt. Tegnet 机 inngår derimot i en annen ordkombinasjon på kinesisk, 机会, som betyr nettopp «mulighet». Men her er tegnet supplert med et annet tegn, 会, som (i hvert fall på japansk) betyr møte eller ansamling (som i gruppe eller parti). Populært uttrykt: Der flere veivalg møtes, har man muligheter, men der endrings- eller veivalget er forbundet med fare står man overfor en krise.

«What doesn’t kill you, makes you stronger», både synges og sies det. Vi mennesker er meningssøkende vesener, og vi har det med å lete etter mønstre og mening i alt, også i kriser. Vi finner den samme livsholdningen i norske munnhell også. «Aldri så galt at det ikke er godt for noe!», sier vi. Men er dette nødvendigvis sant?

Jeg tror vi har godt av å øve oss i å godta at enkelte ting vi opplever og erfarer ikke nødvendigvis er meningsbærende i seg selv. Det er ikke sikkert at det som skjer, skjer for at du skal lære noe av det eller vokse gjennom det. Ikke dermed sagt at det ikke kan finnes en form for mening selv i det tilsynelatende meningsløse, i hvert fall ikke når en ser tilbake på det i ettertid. Men det betyr ikke at vi trenger å være glade for at det som skjedde, skjedde.

Som prest kommer jeg stadig i berøring med sorg. Og er det en ting jeg og andre prester har blitt mer oppmerksomme på de senere tiårene, så er det hvor lite meningspotensiale som egentlig ligger i floskler som at «det er nok en mening med det». Når et menneske i sin beste alder blir revet bort av kreft, eller når en ungdom blir drept i trafikken, da ser jeg det ikke som mitt kall å påstå at det var meningen at dette skulle skje, eller at de sørgende nå må fokusere på hva de kan lære av dette eller hva slags vekstpotensiale de selv kan finne i det mørket de befinner seg i. Noen ganger er det jævlige bare nettopp det: Aldeles forjævlig.

Dette burde egentlig være en selvsagt innsikt for en kristen kirke eller en (post)kristen kultur. Den kristne grunnfortellingen handler om et menneske som roper til Gud i fortvilelse fra et kors, overveldet av en følelse av gudsforlatthet. Meningstapet er absolutt. Så peker kirka på et håp som vokser ut av den absolutte håpløsheten døden representerer. Men dette er nettopp Guds sak, ikke vår. Vi må erkjenne at i møte med enkelte av livets utfordringer, kan vi ikke selv konstruere eller finne noen mening som helst. Den kan bare gis oss av Meningen selv.

I den organisasjonen hvor jeg jobber, altså Den norske kirke, har det den siste tida vært en del snakk om den omstillingen som har skjedd i møte med koronapandemien. Vi ble digitalisert mer eller mindre over natten i løpet av mars og april. Nå har vi møter på Teams, vi også, og prester strømmer kveldsandakter over Facebook fra sin egen stue. Jeg skal ikke underslå betydningen av en slik omstilling, men digitalisering gjør ikke koronakrisen lettere å bære.

For den pågående pandemien er først og fremst en krise. Livet er truet. Folk dør. Vi har mista mange, og kommer til å miste enda flere. Jeg tror det vi trenger mest nå, både i kirka og ellers, er hjelp til bare å stå i det vanskelige, uten å fokusere så innmari mye på personlig vekst eller omstilling. Selvutvikling er en luksus den som ikke er rammet kan unne seg. Men for altfor mange handler ikke koronapandemien om vekst. Den handler om å overleve.

I bunn og grunn handler alt dette om å akseptere menneskelivets sårbarhet. Vi er dødelige vesener, og det ligger ikke muligheter i alle farer. En krise er ofte bare nettopp det: En krise. Noen ganger er det vanskelig nok bare å være til. Akkurat nå er det nok for mange av oss.

PS: På japansk, som jeg kjenner bedre enn kinesisk, leses 机 som «tsukue» som betyr skrivepult – uten at denne teksten må karakteriseres som et skrivebordsprodukt av den grunn.

Om et hav av muligheter

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 24.9.2020

Livet oppsto i havet. I hele evolusjonsprosessen som har pågått siden, har livet vært avhengig av vannet og nært forbundet med havet. I dag står livet overfor en ny trussel: Havene trues av plastforsøpling. Åtte millioner tonn plast havner i havet hvert år. Og ettersom alt liv er forbundet i den samme, store livsstrømmen, vet vi at plasten ikke bare truer det marine dyrelivet. Den truer også oss.

Årets TV-aksjon har fokus på plastforsøpling i verdenshavene. En fjerdedel av all plasten i havet kommer fra Sørøst-Asia. Verdens naturfond (WWF), som er mottakere av midlene som samles inn under årets aksjon, vil bruke pengene til å etablere og forbedre avfallssystemer for mer enn 900.000 mennesker i landene Indonesia, Vietnam, Filippinene og Thailand. Målet er å redusere utslipp av plast til elver og hav med så mye som 7000 tonn årlig. For å nå dette målet, vil WWF samarbeide med lokalbefolkning, myndigheter og næringsliv. Prosjektene som settes i gang, sikter mot å samle inn og resirkulere søppel som i dag ender opp i naturen, redusere bruken av unødvendig plast og jobbe for at beslutningstakere forplikter seg til å nå WWFs mål om null plast på avveie i 2030. 

Jeg er medlem i den lokale TV-aksjonskomiteen, i år som i fjor og året før der igjen. Jeg er stolt over å bidra der. TV-aksjonen NRK er en kjempedugnad. På landsbasis jobber sju tusen frivillige for å mobilisere hundre tusen bøssebærere slik at aksjonen kan gjennomføres i hvert eneste lokalsamfunn over hele landet. Alt dette gjør TV-aksjonen NRK til verdens største innsamlingsaksjon målt i antall frivillige og innsamlede kroner fordelt på befolkningen. Aksjonen har vært arrangert hvert år siden 1974, og har gitt livsviktig hjelp til millioner av mennesker. Totalt har TV-aksjonen samlet inn ni milliarder kroner disse årene.

Tjue tjue har så langt vært et annerledesår på alle tenkelige og utenkelige måter. Koronapandemien får også konsekvenser for årets utgave av TV-aksjonen. Kort fortalt: Aksjonen blir heldigital. Hjertet i aksjonen har i alle år vært bøssebærerne. Slik blir det også i år. Men i stedet for at du kan bruke tre timer søndag 18. oktober til å gå med bøsse i et avgrenset geografisk område, inviteres du denne gangen til å bli digital bøssebærer gjennom Spleis og oppsøke og være tilgjengelig for givere i nettverket ditt i sosiale medier i stedet.

Selve innsamlingen starter mandag 5. oktober, altså om halvannen uke. Men du kan registrere deg som bøssebærer og opprette en digital innsamlingsbøsse allerede nå. Jeg har gjort det, og det var enda enklere enn jeg trodde. Det tok rundt ett minutt, og etterpå kunne jeg konstatere via TV-aksjonens nettportal at vår lokale aksjonskomité automatisk var blitt varslet om at jeg hadde registrert meg som bøssebærer.

Så her kommer dagens oppfordring: Bruk ett minutt eller to av dagen i dag, gå inn på blimed.no og registrer deg som digital bøssebærer, du også. Sammen forandrer vi verden, ikke steg for steg, men byte for byte.

På selve TV-aksjonsdagen søndag 18. oktober viderefører NRK tradisjonen med direktesending utover kvelden. Da kan vi lene oss tilbake etter to uker digital innsamling og konstatere at vi har bidratt til å gjøre verden til et litt mer levelig sted. Og vi kan sende en takknemlig tanke til WWF som vil gjøre jobben med å redde havene for framtida.

Om Mozarts Adagio: En musikkhistorie

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 10.9.2020

En kveld i forrige uke hadde jeg en aldri så liten åpenbaring. Etter å ha surfet litt på nettet, fant jeg endelig løsningen på en gåte som hadde kvernet i hodet mitt ei god stund. Hør bare:

En søndag for noen år siden feiret Røros menighet gudstjeneste på Fjellkirka. Jeg forrettet, og kantor Stephen spilte. Som postludium framførte han et vakkert pianostykke, en mollstemt melodi i 6/8-takt. Jeg syntes stykket virket vagt kjent, men klarte ikke plassere det. Og så plutselig, mens Stephen spilte, var det om jeg kunne høre orkesteret spille opp inne i hodet mitt. Jeg visste at der, akkurat der, like etter den akkorden han spilte nettopp nå, akkurat der kommer strykerne inn, og så er det noe som skjer i treblåserne, de overtar melodien, og jeg kunne høre det for mitt indre øre, og hårene reiste seg på armene mine, og jeg kjente en enorm melankoli som seg inn over meg sammen med en akutt trang til å gråte, jeg bare måtte la tårene strømme. Der og da visste jeg at dette stykket hadde jeg hørt før, og at det på en eller annen måte hadde gjort sterkt, sterkt inntrykk på meg. Men når?

Jeg spurte Stephen hvilket stykke det var, og fikk til svar at det var Adagio-satsen fra Mozarts 23. pianokonsert (KV488). Dersom du, kjære leser, nå umiddelbart vet hvilket stykke jeg sikter til, da er du adskillig mer klassisk skolert enn meg. Men om du ikke umiddelbart kan nynne melodien, kan jeg berolige deg med at det finnes flere gode innspillinger av verket. Jeg har for eksempel lyttet mye til en framføring med den unge Daniil Trifonov i samspill med Israel Camerata Orchestra som ligger på YouTube (se https://tinyurl.com/yyvq489y). Adagio-satsen begynner ved 12:40; og orkesteret jeg hørte spille i hodet mitt kommer inn rundt 13:35.

Som sagt: Jeg dro fra Fjellkirka den søndagen med spørsmålet om hvor og når jeg hadde hørt dette stykket før. Jeg lette igjennom CD-ene mine hjemme, men fant det ikke der. Jeg begynte å spørre familie og venner om de kjente stykket, og funderte på om jeg kanskje hadde hørt det hjemme, eventuelt som barn. Det var noe såpass primalt over hele opplevelsen jeg hadde under lyttingen på Fjellkirka, at jeg mistenkte det kunne være snakk om et tidlig barndomsminne av et eller annet slag. Men nei, det var ukjent for alle. Mine foreldre kunne heller ikke huske at de hadde hørt dette stykket tidligere. Jeg spilt det av for flere musikkyndige folk i omgangskretsen og spurte om noen kunne huske en film eller en reklame eller hva som helst hvor stykket hadde vært brukt, men jeg kom ikke nærmere noen løsning.

Jeg har fortsatt å lytte til stykket. Det har etter hvert blitt en favoritt hos meg. Og jeg kan stadig gjenoppleve noe av det jeg erfarte i kirkerommet den dagen jeg innledet med å fortelle om, en opplevelse av at dette stykket tar tak i meg på en ganske overveldende måte.

Men så, for en uke siden, gjorde jeg det jeg naturligvis burde gjort for lenge siden. Joda, jeg har googla stykket tidligere, jeg har lest om det, og jeg har søkt i videoer og filmer etter svar på gåten. Men nå sjekka jeg artikkelen på engelsk Wikipedia om Piano Concerto No 23 (Mozart) en gang til. Og der fant jeg altså svaret på hvor jeg hadde hørt stykket før, i form av andre kulepunkt under «Other uses». Idet jeg leste de tre linjene med tekst, skjønte jeg også umiddelbart hvorfor jeg fikk det så over meg at det egentlig passet å gråte, og jeg fikk atter en gang en påminnelse om hvilken fantastisk kraft som bor i musikken:

The adagio movement formed part of the musical programme for the national memorial ceremony after the mass shooting in Utøya in Norway in 2011. The ceremony took place in Oslo Spektrum (concert hall) on 21 August 2011. The movement was played by Norwegian pianist Leif Ove Andsnes and Kringkastingsorkesteret (the Norwegian Broadcaster Orchestra).

Om å bytte forsidebilde på Facebook

Preken under gudstjeneste med konfirmantpresentasjon i Røros kirke vingårdssøndag, 6. september 2020:

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:

Himmelriket er likt en jordeier som gikk ut tidlig en morgen for å leie folk til å arbeide i vingården sin. Han ble enig med arbeiderne om en denar for dagen og sendte dem av sted til vingården. Ved den tredje time gikk han igjen ut, og han fikk se noen andre stå ledige på torget. Han sa til dem: ‘Gå bort i vingården, dere også! Jeg vil gi dere det som er rett.’ Og de gikk. Ved den sjette time og ved den niende time gikk han ut og gjorde det samme. Da han gikk ut ved den ellevte time, fant han enda noen som sto der, og han spurte dem: ‘Hvorfor står dere her hele dagen uten å arbeide?’ ‘Fordi ingen har leid oss’, svarte de. Han sa til dem: ‘Gå bort i vingården, dere også.’

Da kvelden kom, sa eieren av vingården til forvalteren: ‘Rop inn arbeiderne og la dem få lønnen sin! Begynn med de siste og gå videre til de første.’ De som var leid ved den ellevte time, kom da og fikk en denar hver. Da de første kom fram, ventet de å få mer; men de fikk også en denar. De tok imot den, men murret mot jordeieren og sa: ‘De som kom sist, har arbeidet bare én time, og du stiller dem likt med oss, vi som har båret dagens byrde og hete.’ Han vendte seg til en av dem og sa: ‘Venn, jeg gjør deg ikke urett. Ble du ikke enig med meg om en denar? Ta ditt og gå! Men jeg vil gi ham som kom sist, det samme som deg. Har jeg ikke lov til å gjøre som jeg vil med det som er mitt? Eller ser du med onde øyne på at jeg er god?’ Slik skal de siste bli de første og de første de siste.»

(Matteus 20:1-16)

Slik lyder det hellige evangelium.

For noen dager siden gjorde jeg noe jeg ikke har gjort på veldig mange år: Jeg bytta forsidebilde på Facebook.

Helt siden Facebook begynte med forsidebilder, har jeg hatt samme bilde. Jeg har hatt et bilde av et kort som jeg fikk til farsdagen for mange år siden. Der er det en fin tegning av meg i prestekjole, og så står det «SÆRE PAPA. GRATULERER ME FARSDAGEN». Det var Margrethe som laga det til meg. Og siden hun i dag sitter her i konfirmantgruppa, skjønner dere vel at det er noen år siden. Akkurat det bildet har vært det samme, øverst på Facebookprofilen min, i mange år. Det har vært noe stabilt ved det, noe trygt på en måte.

Men på torsdag denne uka bytta jeg ut bildet med et annet et. Jeg regner med at en del av dere har med mobilene deres til kirke i dag. Hvis dere vil, så har dere nå min velsignelse til å åpne Facebook på mobilen her og nå, finne min profil og se på det bildet jeg snakker om. For det er noe med det: Et bilde sier mer enn tusen ord.

Bildet jeg la ut på torsdag, viser Røros kirke. Over tårnet og taket på kirka, ser du en regnbue.

Jeg tok det bildet en sommerdag for fire år siden. Men det var først nå jeg kjente at tida var inne til å legge det øverst på Facebookprofilen min, som et statement. Det gjorde jeg som en slags stille og ordløs protest. Og nå tror jeg jammen jeg skal sette ord på noe av protesten også.

Fortsett å lese «Om å bytte forsidebilde på Facebook»

Om det som skjer når kirkebygg blir borte

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 27.8.2020

Sommerens store leseopplevelse ble ei bok om kirkeriving. Jeg satte meg ned med Lars Myttings «Søsterklokkene» en julikveld, og før jeg visste ordet av det hadde jeg lest hundre sider. De neste sidene forsvant i samme tempo de påfølgende dagene.

For den som ennå ikke har lest boka, kan jeg uten å avsløre altfor mye fortelle at handlingen kretser rundt ei gammel stavkirke i et fiktivt dalføre i Norge på 1800-tallet. Den nye presten avgjør at gammelkirka skal rives og erstattes av en ny. En tysk arkitekt kommer til for å lede prosessen, og gammelkirka skal få nytt liv som museumskirke i Dresden. Men snart oppstår det forviklinger. Kirka har to helt særegne klokker, støpt til minne om et siamesisk tvillingpar langt tid tilbake, og disse kan bare ikke forlate bygda sånn helt uten videre.

I tillegg til at boka har et herlig språk og en medrivende handling, ble jeg sterkt engasjert av skildringen av det som skjer når man forsøker å rive et kirkebygg. For hva er det egentlig man tar fra hverandre? Er det bare bygget som ryker, eller dekonstruerer man samtidig noe mer?

Tirsdag 18. august skrev Vårt Land om et forskningsprosjekt om kirkebranner. Jeg siterer: «Når en kirke brenner ned er sorgen stor blant både kirkeaktive og de som i hovedsak oppsøker kirken ved seremonier som dåp, bryllup og gravferd. Men for den sistnevnte gruppen kan tapet av kirkebygget bli ekstra tungt å bære.

– De kirkeaktive har et fellesskap i menigheten, og det forsvinner jo ikke ved en kirkebrann. De som bare kommer på overgangsseremonier har gjerne en enda større tilknytning til det fysiske bygget. Når det blir borte, mister de hele kirken sin, sier Ingrid Staurheim.» Hun legger til: «Kirkebygget fremstår som et livstolkningsbygg hvor mennesker opprettholder en tilhørighet som både religiøs og kulturell. Derfor oppleves tapet for mange som veldig personlig, samtidig som det oppleves som at et kollektivt ankerpunkt er borte.»

Selv om jeg nok i aller høyeste grad må sies å tilhøre gruppen «kirkeaktive», er det noe her som finner resonans dypt i sjela mi. Vi er ulike, vi mennesker. Noen av oss er utadvendte og elsker folk, andre av oss sliter mer med dette med nettverksbygging og gruppedynamikk. Ikke alle fellesskap gir oss nødvendigvis like mye hele tida. Og ting går i faser gjennom livet. Noen ganger ønsker jeg bare å erfare rommet, ikke folkene, og finner langt mer mening i tonene, akustikken og estetikken enn i ordene, mine eller andres.

Kirkebyggene blir dessuten etter ei stund ladet med så innmari mye historie. Det er noe eget med det rommet der oldemor og bestefar også ble døpt og konfirmert, det rommet hvor jeg kan tenke tilbake til den dagen jeg gifta meg, eller det rommet hvor jeg gråt ved båra til en jeg absolutt ikke ville miste. Alt dette sitter i veggene, så å si, sammen med vissheten om at det også rommer mange flere slike fortellinger enn de jeg er bevisst på selv. Rommet representerer rett og slett noe større enn meg. Det er et rom i skjæringa mellom immanens og transcendens, uavhengig av hva slags trosforestillinger jeg kan kjenne meg igjen i og ikke.

Jeg vokste opp i Japan. Når jeg går inn i de gamle shintotemplene der, fornemmer jeg noe av den samme livsfølelsen. Andre steder er moskeer og hindutempler uttrykk for tilsvarende religiøs infrastruktur. Uten å tone ned forskjellene mellom religionene, er det noe her som utgjør en form for interreligiøs og -kulturell erfaring, rom som rommer både tvil og ulik tro.

Det siste halvåret har disse rommene vært mindre tilgjengelige for oss, fysisk og konkret. De digitale fellesskapene vi oppretter som alternativ, er rett og slett ikke det samme. Det fikk jeg en fin påminnelse om under lesningen i sommer. Og snart kommer Mytting med en oppfølger.