Om svensker og andre medmennesker

Søndag 31. juli 2022 feiret Røros menighet temagudstjeneste for rettferdighet og fred. Rammen for denne gudstjenesten var at denne søndagen falt midt i spilleperioden for Elden, og flere elementer fra musikkspelet ble hentet inn i gudstjenesten, blant annet sangen «I ovisshetens tecken» som ble sunget som salme etter prekenen. Tekstene for dagen var hentet fra temakapitlet «Rettferdighet og fred» i tekstboka, og vi valgte å bruke tekstene fra andre rekke selv om 2022 er et tredjerekke-år. Her er prekenen:

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:

Jesus sa:
«Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten,
for de skal mettes.
Salige er de barmhjertige,
for de skal få barmhjertighet.
Salige er de rene av hjertet,
for de skal se Gud.
Salige er de som skaper fred,
for de skal kalles Guds barn.
Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld,
for himmelriket er deres.»

(Matt 5:6-10)

Slik lyder det hellige evangelium.

Kjære menighet, kjære alle sammen:

Jeg håper og tror at mange av dere enten allerede har sett eller planlegger å se årets utgave av Elden, eller har sett tidligere års Elden-utgaver og kjenner historien godt. Noen av dere vet jeg deltar i årets produksjon (og helt sikkert kan hele stykket utenat i søvne), mens andre av dere har vært med tidligere eller har fulgt Elden gjennom mange år, kan alle sangene og kjenner nyansene i de ulike replikkene.

Likevel koster vi på oss et superkort handlingsreferat her, ettersom jeg tenker å trekke veksler på Elden-historien i denne krigen.

Foto: Marthe A. Vannebo (Elden)

Elden handler altså om hendelser under den store nordiske krigen, nærmere bestemt i årene 1718-1719, da svenskekongen Karl XII forsøkte å legge under seg hele eller deler av Norge. Sommeren 1718 sendte han av gårde store hærstyrker inn i Østfold og i Trøndelag, men svenskehæren klarte ikke å ta verken Trondheim eller Fredriksten festning ved Halden slik planen var; i stedet endte de opp i langvarige beleiringssituasjoner. I Elden møter vi fire karolinersoldater, Kalle, Niklas, Håkan og Pär Åke, hver med sin fortelling og sin historie. Kalle har forlatt kjæresten sin, Ellen, i Valbo i Sverige, og minnet om henne og kjærligheten til henne blir et sentralt motiv i historiefortellingen. Etter hvert kommanderer general Armfeldt, lederen for den nordlige hærstyrken, sin underordnede, general de la Barre, om å innta bergstaden Røros og sikre seg kobberet som finnes der. Vi blir dermed også kjent med rørosbefolkningen, med direktør Bergmann, bergkaptein Mentzonius og bergkorpset, og – ikke minst – de sterke kvinnene på Røros: Maren, Kristine, Regine, Rakel og alle de andre som holder hjulene i gang i dagliglivet på fjellet. Mennesker møtes, vennskap oppstår, kjærlighetens gnist tennes. Så kommer beskjeden: Kong Karl XII er død, skutt ved Fredriksten festning. Dermed kollapser hele krigslogikken. Soldatene forsøker å ta raskeste vei tilbake til Sverige, og hele hærstyrkeb legger i vei over Tydalsfjellene. Der blir de overrasket av et voldsomt uvær og omtrent tre tusen soldater fryser i hjel. Av de få som kom tilbake til Sverige, ble mange krøplinger for resten av livet.   

Slik skildres altså krigens grusomheter, kveld etter kveld, sommer etter sommer, på Spellplassen bak Slegghaugan på Røros. Jeg mener helt oppriktig at Elden er en opplevelse absolutt alle burde unne seg minst en gang, uansett hvor de bor og hvilken nærhet det måtte ha eller ikke ha til historien om karolinerfelttoget i Norge. Det forteller jeg også alle jeg kjenner. I år er jeg selv også enda litt nærmere på historien, ettersom jeg (slik jeg også gjorde i fjor) er så heldig å få ha en liten rolle i stykket, som feltpresten Nils Idman. 

I år kjennes dessuten historien enda mer aktuell enn på lenge. Det er krig i Europa, i vårt eget nabolag, og vårt største naboland i øst er den aggressive part. Og ikke bare er det krig, det er også en del andre likheter mellom Elden-fortellingen og det som foregår i Ukraina. Det er verdt å stanse litt opp for dette.  

Før årets Elden-premiere snakket Robert Mood i sin åpningstale blant annet om dette at mange av soldatene som inntok Trøndelag i 1718 var fra Jämtland. Dette gjøres det også et poeng ut av i Elden-fortellingen. Jämtland har historisk i perioder vært underlagt Norge, og det var faktisk så sent som i 1679 at Danmark-Norge gjorde sitt siste forsøk på å ta tilbake kontroll over deler av länet. Jämtene må dermed ha både tenkt og følt at det å angripe Norge nesten var som å angripe sitt eget land, eller i hvert fall å gå løs på nære slektninger. Slik er det for dagens russere og ukrainere også: De er broderfolk, med en nær felles historie, og de fleste russere eller ukrainere ønsker ikke hverandre vondt. Likevel sender altså Vladimir Putin unge russere i krigen.

Ja, Putin bruker faktisk tanken om broderfolk som unnskyldning for okkupasjon. I tillegg snakker han (som jeg vil tro mange har hørt og lest) om at folket i Ukraina er styrt eller infiltrert av nazister. Det er å snu ting på hodet, men slik er gjerne krigens logikk. I Moskva sitter patriark Kiril, leder for den russisk-ortodokse kirke, og preker om vestlig moralsk forfall, om den angivelig farlige LHBT-bevegelsen og om at russerne representerer redningen for alle oss andre. Slik lyver de altså om sine naboer og om oss og tegner et skremmebilde av verden omkring seg for å rettferdiggjøre en aggressiv invasjon og okkupasjon av et naboland.

Hva LHBT-bevegelsen angår, så håper jeg dere alle så regnbueflagget som hang i våpenhuset på vei inn i kirka. Røros kirke skal være et trygt sted, en trygg sone hvor alle skal oppleve å bli møtt og anerkjent som den de er. Som luthersk prest tar jeg på det sterkeste avstand fra hat-pratet til den russiske patriarken.

Motvekten til slik krigshissing finner du blant annet – og her blir sikkert ingen overrasket over eksempelet jeg trekker fram – i Elden. Hovedpoenget i denne prekenen i kveld, som jeg skal servere nå, har jeg fått fra en tolv år gammel karolinersoldat som spiller Elden for første gang denne sommeren. Jeg er ikke den eneste i familien som deltar som aktør i år, nemlig, jeg er der sammen med døtrene mine: Margrethe som spiller salmesyngende soldat (og litt til) samt Ellen, som altså er med for første gang og som trekker i både karolineruniform og Røros-stakk. (Dette med ungdommene som spiller både fire og fem roller og skifter kostymer raskt og effektivt og kommer seg på plass på sekundet med alt på plass kunne vi forresten snakka om en hel kveld. Det er mange helter på og rundt scenen i Elden-produksjonsapparatet, og barn og unge imponerer aller mest!)

Men det var altså Ellen på tolv som gjorde meg oppmerksom på det en kveld, at det er noe som karakteren Maren på Røros sier som på mange måter er selve hjertet i Elden 2022. Hun sier det to ganger, og nettopp denne gjentagelsen gjør altså at poenget blir så tydelig. Første gang hun sier det, er når bergkorpset drar og direktør Bergmann ikke vet hva han skal gjøre for å sikre Verkets verdier når det ikke lenger er folk igjen på Røros. Da sier Maren: «Vi kvinnfolk e da folk vi og!»

Og så, i andre akt, når svenskene kommer, gjentar hun akkurat disse samme ordene. Rørosingene må ta imot svenskene på folks vis, sier hun. Når Kristine protesterer at «Jammen, dem e jo svenska!», sier Maren «Ja, men svenskan e no folk dem og!»

Jeg er ikke sikker, men tror muligens det er slik at den andre replikken, altså gjentagelsen, faktisk er ny av året. (Jeg finner den ikke i fjorårets manus.) Gjentakelsen gjør i hvert fall ordene ekstra kraftige. Og det var denne gjentakelsen som karolinersoldat Ellen på tolv hadde merket seg: De andre er jo folk, de óg! Det blir sagt to ganger, så dette er viktig!

Det bor en dyp humanisme i disse orden. Den som ser sine medmennesker som nettopp det – medmennesker – kan ikke heve våpen til angrep mot andre eller øve vold mot andre.

I denne gudstjenesten har vi lest fra saligprisningene som Jesus framsier ved innledningen til Bergprekenen. Jesu ord handler også om nettopp dette: Å se alle menneskers iboende verdighet midt i alt vondt og vanskelig som måtte hende oss. Han trekker fram de som sørger, de fattige, de som blir forfulgt, de som hungrer og tørster etter rettferdighet. Og altså: De som skaper fred, for de skal kalles Guds barn, som han sier.

Jeg opplever at Elden faktisk er et fredsskapende prosjekt. Det knytter sammen mennesker i alle aldre og med ulike bakgrunner og forutsetninger om en felles visjon: Kjærlighet og medmenneskelighet.

Elden brenner i år også. Det er et håpstegn. La oss synge videre ilag, og arbeide for fred og medmenneskelighet. Vi som har tilhørighet til religiøse fellesskap, har et særlig ansvar for å skape rause og inkluderende møtesteder der også krigsflyktninger kan finne sitt rom.

Kveldens gudstjenesten åpnet med en hilsen om nåde og fred. Snart skal vi synge fredslitaniet sammen, og be om fred for alle mennesker. Etter nattverden sier vi: Fred være med dere! Og helt til slutt lyser velsignelsens ord: Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred. Derfor si vi: Når vi ber om fred og arbeider for fred, så er det gudstjeneste, uansett hvor og når det skjer. Måtte Herrens fred være med dere alle!

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Om å reflektere etter et terrorangrep

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 7. juli under overskriften «Etter terroren»

Lørdag 25. juni, dagen etter skuddene i Oslo, la jeg ut en tekst på Facebook. Jeg deler teksten her også, lett redigert.

Dette har vært en underlig dag. For mange, inkludert flere av mine venner, har dagen vært aldeles forferdelig, preget av frykt og uro og sorg og sinne. Jeg har vel kjent mest på det siste: Sinne, samt avmakt. Jeg var ikke i Oslo, og som den streitingen jeg er vet jeg at jeg aldri helt kan forstå hvor vondt og skremmende det er når noen truer eller angriper Pride-markeringer. Men jeg står sammen med folk av hele regnbuen i dag som alle andre dager, og i dag kjennes det ekstra viktig å si det og skrive det i klartekst.

Jeg har feiret vigsel i dag. Paret som giftet seg hadde valgt 2017-liturgien som ramme. Jeg blir alltid så glad når det skjer (og det skjer nesten alltid, de aller fleste velger den), for jeg synes den liturgien, som jeg fikk være med på å føre fram til vedtak på Kirkemøtet i januar ’17, er så vakker. Jeg er stolt av den, og opplever den som et godt arbeidsverktøy.

Så hadde brudeparet valgt disse tekstene til lesning:

Dit du går, vil jeg gå,
og hvor du bor, vil jeg bo.
Ditt folk er mitt folk,
og din Gud er min Gud.
Der du dør, vil jeg dø,
og der vil jeg begraves.
(Rut 1:16-17)

Det er bedre å være to enn én;
de får god lønn for sitt strev.
For om de faller, kan den ene
hjelpe den andre opp.
Om én blir overvunnet,
kan to holde stand.
En tretvinnet tråd
ryker ikke så fort.

(Forkynneren 4:9-10a,12)

Den siste av disse tekstene har jeg et ekstra nært forhold til. Jeg kan i hvert fall ta noe av æren for at den i det hele er med i utvalget av tekster til lesning under vigsel. Den som vil, kan lese mer om akkurat det i en tidligere utgave av Prestepreik (se https://tinyurl.com/6a7hb23c).

Da vi jobbet med å forberede 2017-liturgien til vedtak på Kirkemøtet, ble det stilt spørsmål fra ulike hold om disse tekstene virkelig kunne brukes til lesning under kirkelig vigsel. Teksten fra Ruts bok er tross alt ord fra en svigerdatter til en svigermor, og ordene fra Forkynnerens bok er muligens ment som en beskrivelse av kameratskap blant soldater. Det betydde liksom ingenting at disse tekstene hadde en brukshistorie blant skeive, i Norge og i USA og andre steder i den verdensvide kirke. For meg ble denne motstanden, selv om den var nokså forsiktig formulert, en påminnelse om all den motstand og aggressjon, både mikro- og makro-, som skeive blir møtt med. Jeg mener, hvor mange av alle de andre bibeltekstene som har vært med i tekstutvalget i 2003-liturgien og som har vært lest i seremoni etter seremoni handler egentlig om ekteskap? De aller feste av dem tematiserer kjærligheten i vid forstand, enten filadelfia (søskenkjærlighet) eller agape (den guddommelige kjærligheten) eller kjærlighetens vei som disippelskapets vei, og det er slett ikke bare én mann og én kvinne som er innenfor sysnfeltet. De bibeltekstene som faktisk handler om ekteskap er stort sett såpass patriarkalske at vi ikke lenger ønsker å bruke dem. Ærlig talt, hvem bryr seg egentlig om å høre om eiendomsrett til kvinner eller hustruers underordning under sine menn når de kommer til kirka for å feire kjærligheten?

Jeg hadde ei fin stund i kirka i dag. Tekstleseren leste fint, og tekstene var levende, og kjærligheten fylte rommet. Jeg vil fortsette å arbeide for at det skal være slik – for alle, uansett hvem de er, hva de identifiserer seg som og hvem de elsker. #pride #oslove #londonpub

Om konfirmasjonstid

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 23. juni

«Flytt konfirmasjonen til ungdommene fyller 18 år!» Slik lød budskapet fra statsviter Svein Erik Tuastad (Universitetet i Stavanger) i Stavanger Aftenblad for et par uker siden. Tuastad mener det har blitt for stor avstand mellom hva kirka ønsker å oppnå i konfirmasjonstida og hva konfirmantene selv forventer å få ut av den. Konfirmasjonen har blitt redusert til et pengeoverføringsritual, påsto han i en spissformulering, før han konkluderte med at det ville være bedre med konfirmasjon rundt myndighetsalderen; det «vil kunne tilføre sårt tiltrengt moralsk refleksjon til en livsfase som ellers preges av russetiden» (sitat: Vårt Land). Det er ikke lenger slik at femtenåringene flytter ut for å søke jobb og stå på egne ben.

Det siste er det naturligvis noe i. Jeg har tidligere skrevet i denne spalten om hvordan min mormors konfirmasjonshilsen til meg om hatt og kaffi var en refleks av sosiologiske endringer fra hennes tid til min; da hun var nykonfirmert, var hun å regne som voksen. (Om du vil lese teksten jeg viser til her, finner du den på min blogg: https://tinyurl.com/2xvbuva8)

Når jeg likevel ikke er enig med Tuastad, er det flere grunner til det. En grunn er at det ikke nødvendigvis er god teologi å si at å være konfirmert og det å være voksen er to sider av samme sak. Selv om dette var en tanke som fikk et visst fotfeste i folkesjela i tidligere tider, har den kirkelige begrunnelsen for konfirmasjonen i og for seg ikke vært å markere overgangen til det fullt ut myndige voksenlivet. Kirkehistorisk har konfirmasjonen vokst fram av et rite som kalles ferming. Ferming besto av salving med olje og fungerte som en besegling av dåpen. Salvingen skulle i prinsipp utføres av en biskop, og ettersom kirka vokste og stadig flere barn ble døpt, var det ikke praktisk gjennomførbart at biskopen skulle salve alle nydøpte i forbindelse med dåp. Dermed ble fermingen utsatt i tid og utført samlet for større grupper, og det ble også vanlig å forberede ritet med en opplæringstid med innføring i troens mysterier. Jesus hadde tross alt befalt sine disipler å «døpe og lære»; for voksne dåpskandidater ble gjerne rekkefølgen lære først og døpes etterpå, mens ved barnedåp måtte naturligvis læringen skje kontinuerlig og med en gradvis tilpasning til den døptes psykologiske utvikling.   

Kirkelig konfirmasjon er med andre ord ikke noe særnorsk fenomen. Det framstår derfor nokså provinsielt å ville gjøre den norske russefeiringen til tilknytningspunkt for konfirmasjon. Ulike kirkesamfunn praktiserer denne bekreftelsen på ulike tidspunkt. I de ortodokse kirkene er det, så langt jeg vet, fortsatt vanlig å foreta fermingen like etter dåpen også for barn. Andre kirker legger konfirmasjonen både tidligere og senere enn hva vi gjør, men felles for dem alle er at de rent prinsipielt knytter konfirmasjon tilbake til dåpen og til deltakelse i kirkas liv, ikke til påfølgende rettigheter og plikter i sivilsamfunnet.

I norsk historie ble den kirkelige begrunnelsen med tida supplert med tanken om konfirmasjonen som «avsluttende eksamen» etter endt folkeskole. Dermed ble det vanskeligere å skjelne mellom å være myndig samfunnsborger og å være religiøst myndig. I vår tid tenker jeg likevel en slik skjelning har mye for seg, og at en gradvis myndiggjøring av mennesker kan være både sunt og klokt. I Norge blir du i dag religiøst myndig ved fylte 15, du når den seksuelle lavalder ved fylte 16, du kan stemme ved valg ved fylte 18, og du kan kjøre tung motorsykkel og handle brennevin først når du blir enda litt eldre.

Og dersom noen fortsatt skulle mene at konfirmanter ikke er «modne nok» til å ta ansvar for sitt eget religiøse liv, siterer jeg hva en konfirmant jeg hadde gleden av å følge skrev om Jesus for noen år siden: «Jesus var et godt menneske som gav Gud til oss og oss til Gud.» Det er fortsatt en av de fineste trosbekjennelsene jeg vet om, og den kan romme et helt liv.

PS: Påmeldingen til kirkelig konfirmasjon 2022-2023 er nå åpnet på roroskirke.no.

Om lys og liv

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 9. juni

Vel overstått pinse! Jeg håper du som leser dette hadde en fin høytid. Selv var jeg i Bergen i konfirmasjon, og kan melde om at Vestlandet leverte både på vær og festligheter.

Tidspunktet for når våren virkelig melder sin ankomst, avhenger naturligvis av hvor en bor. Hos oss her på fjellet, hvor snøen ligger til 17. mai og bjørka gjerne står naken til Kristi himmelfartsdag, framstår pinsen mer enn noe annet som vårens og livets høytid. Nå er det liksom ikke lenger noen tvil om at livet seirer i år også, selv etter en lang og hard vinter.

Pinsen er livets fest framfor noen, høytiden for liv og fellesskap. Noen vil kanskje innvende at det er det vel påsken som er, og det er i og for seg ikke feil. Påsken kulminerer tross alt i fortellingen om Jesus som blir reist opp fra de døde. Men i pinsen, som faller femti dager etter påske, konstaterer vi ikke bare at det finnes en påskefortelling om én manns oppstandelse fra de døde. Pinsen er høytiden hvor vi proklamerer at fortellingen om livets seier over døden ikke bare gjelder for én enkelt person, men at den gir håp til alle, alltid og overalt.

For i løpet av de femti dagene som har gått siden påskedag, har Jesu disipler rukket å spørre seg selv hvilken kraft det var som reiste Jesus opp fra dødens mørke. Svaret de har landet på, er at det må ha med kjærlighet å gjøre. Gud Fader elsket tydeligvis Sønnen så høyt at selv om Jesus ble forkastet og avvist av menneskene, drevet utenfor bymuren og spikret opp på et kors for å dø og siden ble lagt i en fremmeds grav, så ville ikke Gud avvise Jesus som Sønnen. Derfor, kan vi lese i Bibelen, reiste Gud Fader Sønnen opp fra de døde. Og den veldige kraften som bevirket dette var ikke noe annet enn kjærligheten mellom de to. Kjærligheten var så sterk at den ene ikke kunne være til uten den andre.

Så kommer altså pinsedag, femti dager etter den første oppstandelsen, sju uker og en dag etter at han som var død kom levende ut av gravens mørke hule. I mellomtida har Jesu disipler holdt seg mye for seg selv, og når pinsedagen kommer sitter de bak stengte dører. Så gjør de plutselig ikke det lenger. De slår dører og vinduer på vidt gap, kommer ut av de stengte og mørke rom og begynner å bygge nye relasjoner til fremmede mennesker. I løpet av en enkelt dag oppstår det et nytt fellesskap, fortelles det, et fellesskap som er dannet på tvers av språk-, kultur- og landegrenser. Dette fellesskapet har senere vært kjent som den kristne kirke.

Hvordan kunne dette skje? Disiplene selv fortalte om denne oppstandelses-erfaringen som en intens opplevelse av Guds kjærlighets nærvær. De bare måtte ut for å gjøre godt mot andre, bygge fellesskap og proklamere at ting aldri er så mørkt at det ikke finnes lys, og at ting aldri er så håpløst at det ikke kan finnes en ny begynnelse.

Selv finner jeg stadig trøst i dette: At kirka ikke begynte som en lukket, sekterisk eller nasjonalistisk orientert bevegelse. Den var internasjonal, den var åpen og den var grensesprengende, og alt dette var den fra dag én. At ikke alt i kirkas senere historie har utfoldet seg aldeles i tråd med dette, får så være: Pinsefesten er en årlig påminnelse om å vende tilbake til røttene, til kjærlighetens Ånd som gir lys og liv og som former fellesskap på overraskende steder og på uventede måter.

Jeg konstaterer at snøen smelter i år også, og at livet vokser fram på nytt. Det var og er verdt en glad markering og en fest eller tre. Det er i pinsens ånd – for ikke å si Ånd.

Om det elskede barnet (og elefanten i rommet)

Lørdag 28. mai 2022 feiret vi konfirmasjon i Røros kirke. Der holdt jeg følgende preken.

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:

Da fariseerne hørte at Jesus hadde stoppet munnen på saddukeerne, kom de sammen. Og en av dem, en lovkyndig, spurte for å sette ham på prøve: «Mester, hvilket bud er det største i loven?» Jesus svarte: «‘ Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand.’ Dette er det største og første budet. Men det andre er like stort: ‘ Du skal elske din neste som deg selv.’ På disse to budene hviler hele loven og profetene.»

(Matt 22:34-40)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

Kjære konfirmanter, foreldre, faddere, familie, venner. Kjære alle sammen.

Jeg vil fortelle en fortelling for dere nå. Jeg husker ikke lenger når jeg første gang fikk høre denne fortellingen, men det skal visst være Buddha som fortalte den aller først. Så har den vandret gjennom historien og fra land til land og fra menneske til menneske, og i dag gir jeg den videre til dere.

Det var en gang en rik mann som bodde i et stort palass. Han hadde en sønn, som grublet og undret seg over mye. En dag kom sønnen til sin far og spurte: Far, hva er egentlig virkelighet?

Faren tok med seg sønnen inn i den største salen i palasset. Så ropte han på tjenerne sine, og ba dem hente fem blinde tiggere som satt utenfor porten til palasset. De fem ble ført inn. Så ledet tjenerne inn en stor elefant, og plasserte denne midt på gulvet.

De fem blinde tiggerne fikk beskjed om at de skulle gå bort til elefanten og beskrive den for den rike mannens sønn. Den første tiggeren gikk bortover mens han følte seg for med hendene, og han traff den store flate sida på elefanten. Så sa han: «En elefant er en mur, en høy og varm mur, lik den muren jeg sitter inntil hver dag!»

Den neste blinde tiggeren følte seg fram med hendene, og fant ett av beina til elefanten. Han sa: «En elefant er en trestamme, en tykk og solid trestamme, så sterk at den kunne holdt hele himmelen oppe!»

Den tredje blinde tiggeren gikk fram foran elefanten, og fingrene hans fant støttanna til elefanten. Så sa han: «En elefant er et spisst spyd, et sterkt våpen i handa til en mektig kriger!»

Den fjerde blinde tiggeren gikk rundt elefanten, om kom opp imot den bakfra. Der fikk han tak i halen til elefanten, og utbrøt: «En elefant er en ringeklokke som henger ned fra taket. Skal tro hvem jeg varsler dersom jeg trekker i den?»

I mellomtida hadde den femte blinde tiggeren gått fram og stilt seg foran elefanten. Da nøs det store dyret, og den femte blinde tiggeren smilte og sa: «En elefant er en varm sommervind!»

Så snudde faren seg til sønnen og sa: Forstår du nå, min sønn? Virkeligheten er en elefant, og vi er alle blinde tiggere.

II

Hva er virkelighet? Og hvordan skal jeg forholde meg til virkeligheten? Hvordan skal jeg leve livet? Dette er noen av de aller største spørsmålene vi kan stille oss. Og i konfirmasjonstida har vi gjort nettopp det: Vi har stilt spørsmål. Sånne spørsmål, og andre.

Det gis mange ulike svar på sånne spørsmål som dette. Som den fortellingen jeg akkurat fortalte antyder – og jeg tror det er slik det er – så er det nok slik at flere ulike religiøse og filosofiske tradisjoner kan levere gode forslag til svar. Ulike svar kan utfylle hverandre, og ett enkelt svar kan aldri helt gripe virkeligheten slik den er bortenfor alt og alle. Eller, som vi sier i kirka: Gud er alltid større.

Vi som har undervist dere igjennom denne konfirmasjonstida, vi har først og fremst delt av kristen tradisjon for dere. Det har vi gjort både fordi vi tenker at den leverer noen gode svar, og fordi vi vil at dere skal kjenne til nettopp tradisjonen. Og så vil vi jo at nettopp dere skal bidra til å utvikle den. Dere er døpt, dere er en del av kirka. Det betyr ikke at ikke andre ting også kunne vært sagt, men vi har i det minste forsøkt å si noe vi tror er sant og viktig, verdig og rett.

Så la meg oppsummere konfirmasjonstida med å peke på noen av de svarene vi har prøvd å gi dere.

Fortsett å lese «Om det elskede barnet (og elefanten i rommet)»

Om å preke på 17. mai 2022

Preken i Brekken kirke på Grunnlovsdagen 2022:

Det står skrevet i evangeliet etter Lukas:

På reisen til Jerusalem dro Jesus gjennom grenselandet mellom Samaria og Galilea. Da han var på vei inn i en landsby, kom ti spedalske menn imot ham. De ble stående langt unna og ropte: «Jesus, mester, ha barmhjertighet med oss!» Han så dem og sa: «Gå og vis dere for prestene!» Og mens de var på vei dit, ble de rene. Men én av dem kom tilbake da han merket at han var blitt frisk. Han lovpriste Gud med høy røst, kastet seg ned for Jesu føtter med ansiktet mot jorden og takket ham. Denne mannen var en samaritan. Jesus sa: «Ble ikke alle ti rene? Hvor er da de ni? Var det ingen andre enn denne fremmede som vendte tilbake for å gi Gud æren?» Og han sa til ham: «Reis deg og gå! Din tro har frelst deg.»

(Luk 17:11-19)

Slik lyder det hellige evangelium.

Mai er en fin måned! I mai kommer røddagene og festdagene på rad og rekke, sola begynner virkelig å ta tak, og det begynner til og med å grønnes på trær og plener innimellom snøskurene. Allerede månedens første dag, altså Første mai, er en viktig merkedag, og så følger frigjøringsdagen 8. mai, nasjonaldagen 17. mai, og så Kristi himmelfartsdag (som gjerne pleier å falle på en dato i mai) med påfølgende langhelg og hvilepuls. Noen av oss markerer også 4. mai, eller May 4th som vi gjerne også sier, som Star Wars Day, komplett med ordspill-hilsener av type «May the Fourth be with you». Så har vi siste lørdag i mai, som er dagen for Champions League-finalen. Og da har vi ikke begynt å snakke om hvor fint det er å ha bursdag i mai.

Jeg vet ikke hva dere tenker, men jeg synes mai er enda mer kjærkommen i år enn på lenge. Etter to år med nedstenging, sosial distansering og avlyste feiringer, kjentes det så godt å kunne stå sammen med andre og synge nasjonalsangen og rope hurra igjen. Jeg tok meg i å tenke det i dag: Vi er heldige.

Men kanskje dekker ikke begrepet «heldig» helt hvorfor vi har det som vi har det. Ja, vi har kommet oss igjennom to år med pandemi. Men det har jo ikke gått av seg selv. Det har kostet mye, både disiplin og forsakelser og kroner og øre. Når vi nå kan fylle gatene med fest og glede igjen, kan vi samtidig sende noen tanker til folk i Shanghai i Kina, som har måtte holde seg innendørs i sine egne boliger i ukesvis denne våren. Vi er ikke dér lenger, fordi vi hadde gode ledere som la en god strategi for oss, fordi vi sammen gjorde det som trengtes for at planen skulle holde og – ikke minst – fordi tilliten i samfunnet var høy nok og vaksinasjonsgraden ble tilstrekkelig. Det var ikke kun flaks

Fortsett å lese «Om å preke på 17. mai 2022»

Om å hedre Falkberget

På nasjonaldagen, 17. mai 2022, fikk jeg det ærefulle oppdrag å holde tale ved Johan Falkbergets grav under bekransningen av gravstedene på kirkegården. Her er hva jeg sa:

Johan Falkberget, født 30. september 1879, død 5. april 1967. Rugldalens store sønn, Bergstadens dikter, og – spøkefullt utnevnt som sådan av Arne Fjellbu – «fjellets biskop». Arbeider, journalist, politiker, poet, romanforfatter, brevskriver, bonde, stortingsmann, motstandsmann og glødende kristensosialist. Måten folket her på fjellet forteller om fortida og framstiller seg selv på, står i stor gjeld til Johan Falkberget. Vi hadde ikke vært helt de vi er eller forstått oss selv helt slik vi forstår oss selv uten ham og hans diktning. Jeg tror ikke Røros hadde hatt helt den samme klangen verken i Norge eller resten av verden uten forfatterskapet hans heller.

Foto: Linda C. Herud (Arbeidets Rett)

Så det er mye vi har å takke Johan Falkberget for. Men i dag har jeg egentlig mest lyst til å takke ham for noe annet enn alle disse andre tingene som jeg allerede har listet opp.

For: De siste par årene har vært temmelig trasige. Vi kan enes om det, det er ikke å ta for hardt i. Det har vært tøffe år for oss som samfunn og som fellesskap.

Det han handlet om liv og død, og det har handlet om økonomi og overlevelse. Og for mange av oss har det tært på også personlig. Det er krevende å være isolert, å være både redd og alene.

Johan Falkberget diktet ikke bare om de som overlevde, om de som levde i stri storm og lærte å stå i den, som han skrev. Han har også diktet fram øyeblikk som kaller på smilet og latteren, et overskudd av fjas og fantasi. I april i år var jeg så heldig at jeg fikk oppleve Turneteaterets forestilling Bør Børson jr. i Storstuggu, basert på Falkbergets roman. Jeg lo så jeg grein i to og en halv time. Etterpå følte jeg meg lettere. Det ble enda tydeligere for meg at vi var på vei mot lysere tider i alle betydninger av ordet.

Derfor har jeg rett og slett bare lyst til å si dette i dag: Takk for latteren, Johan, takk for at du også kaller på smilet innimellom, ikke bare på alvoret og tragedien. Vi trenger det så veldig akkurat nå, når vi skal finne de nødvendige kreftene i oss til å ta fatt igjen for fullt etter to underlige år der alt mulig har blitt satt på pause. I dag skal vi smile og le igjen. Det er også i Falkbergets ånd. Takk.

Om inntrykk fra en forsoningskonferanse

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 12. mai

Forrige uke tilbrakte jeg to dager i auditoriet på VID i Oslo. Anledningen var en konferanse om arbeidet til Sannhets- og forsoningskommisjonen, den som arbeider med å granske fornorskningspolitikk og urett mot samer, kvener/norskfinner og skogfinner. Konferansen, ble arrangert av VID Tromsø og Den norske kirke (ved Samisk kirkeråd, Bispemøtet, Mellomkirkelig råd og Kirkerådet) under temaet «Forsoning uten majoritetsbefolkningen?» Vi spurte: Hvordan unngår man at den pågående prosessen reduseres til en sak kun for urfolk og nasjonale minoriteter? Og hvordan kan sivilsamfunnet og utdanningsinstitusjoner bidra til sannhet og forsoning i oppgjøret med fornorskningen? Store spørsmål, med andre ord.

Programmet var tettpakket med vel forberedte innlegg og presentasjoner. Jeg telte førti(!) ulike bidragsytere i løpet av to konferansedager; det kanskje aller mest imponerende ved hele arrangementet var at tidsplanen holdt på minuttet hele veien. Det var mye å ta inn, men jeg kjenner meg likevel klar til å dele noen ettertanker allerede nå.

Et viktig tema under konferansen var spørsmålet om det er behov for avkolonisering av slike fagområder som teologi (herunder kirkehistorie) og historiefaget, og om det her finnes norske «masterfortellinger» som har vært styrende for forholdet mellom majoritetsbefolkningen og minoriteter, fortellinger som må utfordres for at vi skal kunne ha noe håp om forsoning i framtida. Tore Johnsen, førsteamanuensis ved KUN/VID Tromsø, holdt et profilforedrag hvor han pekte på hvordan den lutherske ordningsteologien fungerte «disiplinerende» overfor samer og andre minoriteter i det gamle norske embetsmannssamfunnet. Han viste til eksempler på hvordan prester og andre lærde harselerte med det samiske samfunnet hvor barn bare «i liten grad ble disiplinert» og hvor kvinner hadde «herredømme over sine menn». Dette var jo i strid med Guds skaperordning, må vite! Både Luthers trestandslære (om familien, kirken og myndighetene) og hans forklaring til det fjerde bud (om å hedre far og mor, altså sine foresatte, i ett og alt) legitimerte en hierarkisk samfunnsordning og bidro til kolonisering.

Jeg synes dette er veldig spennende tanker. Jeg har selv bidratt med kritiske perspektiver på ordningsteologi i forbindelse med den kirkelige samlivsdebatten og kampen for full inkludering av LHBT i kirkas fellesskap. Her var det derfor mye å tenke videre på.

Kirsti Strøm Bull, professor emeritus ved Det juridiske fakultet ved UiO, leverte dessuten et tankevekkende innlegg hvor hun viste til Yngvar Nielsens fremrykkingshypotese og de juridiske følgefeilene som fulgte av denne. Nielsens påsto (i 1889) at samene hadde kommet til Midt-Norge nordfra så sent som på 1600- og 1700-tallet. Lokalt hos oss har denne teorien vært brukt for å avvise at reindriftsnæringen kunne vise til alders tids bruk i fjellene.

I forbindelse med spørsmålet om sørsamisk nærvær i Midt-Norge finnes det også et teologisk perspektiv på saken. Nielsen argumenterte nemlig langs flere linjer. Han mente for det første at det manglet gamle samiske stedsnavn i området, og for det andre at det manglet samiske gravsteder og boplasser her. Begge argumentene er senere blitt ettertrykkelig tilbakevist av både arkeologer og historikere. Slike feil har det likevel med å henge i ei stund, og masterfortellinger avler gjerne andre problematiske fortellinger. Og så: For det tredje ble det senere argumentert med at samiske personnavn knapt forekommer i lokale kirkebøker fra det 17. og 18. århundre, hvilket skulle bevise at samene ennå ikke hadde kommet til området.

Men det siste beviser heller ingenting. Folk som beveger seg ut og inn av ulike språkkulturer skifter også navn når de krysser språkgrensene, og i møte med den norske embetsmannsstaten kunne samer like gjerne bruke norsk navneform. Teologer, av alle, burde mer enn noen vite dette. Kirkas første pave, Simon Peter, het Kefa på arameisk og Petros på gresk. Begge deler betyr klippe. Jesus kalte ham for Kefa, og når Kefa befant seg i gresktalende områder brukte han navnet Petros som altså betydde det samme. Det var innholdet i navnet som bar identiteten, mer enn den stedsaktuelle uttalen eller oversettelsen. Hva embetsmennene som førte de aktuelle kirkebøkene visste og ikke visste, vet jeg ikke noe om. Jeg håper likevel noen av Yngvar Nielsens samtidige prester var teologer nok til å si at man ikke kan drive med usynliggjøring av et helt folk og en hel kultur på et så tynt grunnlag som noterte navneformer.

Det ser med andre ord ut som også teologien har et stykke opprydningsarbeid å gjøre før Sannhets- og forsoningskommisjonen presenterer sin rapport neste år. Jeg vil gjerne bidra til dette så godt jeg bare kan. Til det har jeg notatene fra konferansen, samt to ører å lytte med.

Om evangeliet etter Bør Børson jr

Søndag 1. mai 2022 feiret Røros menighet Falkbergetmesse i Røros kirke i anledning Arbeidernes dag.

Under gudstjenesten prekte jeg i dialog med Johan Falkberget. I år valgte jeg å knytte noen tanker til BørBørson jr. Prekenmanuset kan du lese her.

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:

Jesus kalte de tolv disiplene til seg og sa: «Dere vet at folkenes fyrster undertrykker dem, og stormennene deres styrer med hard hånd. Men slik skal det ikke være blant dere. Den som vil bli stor blant dere, skal være tjeneren deres, og den som vil være først blant dere, skal være slaven deres. Slik er heller ikke Menneskesønnen kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange.»

(Matt 20:25-28)

Slik lyder det hellige evangelium.

Da jeg studerte teologi, ble jeg kjent med et sitat av teologen og prekenlæreren Carl Fredrik Wisløff. Han omtalte en del presters prekener slik at «De tar utgangspunkt i dagens bibeltekst for siden aldri å vende tilbake til den.» Vel, i dag har jeg tenkt å forlate evangelieteksten for en tid, men jeg lover siden å vende tilbake til den.

Men først vil jeg legge veien om Storstuggu. For onsdag for halvannen uke siden, den 20. april, var jeg så heldig at jeg fikk være i Falkbergetsalen da Turnéteateret i Trøndelag spilte sin forestilling Bør Børson jr. Hvilken festkveld det var! Jeg lo i to og en halv time, jeg tørka tårer av mange slag, og jeg kunne konstatere at det var på grensen til allsang i den delen amfiet der jeg satt.

Komedien om Bør Børson jr. handler – og dette vil jeg jo tro de fleste av dere allerede vet minst like godt som meg – om Bør Børson som forsøker å komme seg opp og fram i livet gjennom å åpne landhandleri i hjembygda Olderdalen. Bør er i utgangspunktet ingen storkar. Olderstad er en liten gård sammenlignet med for eksempel storgården Torsøy like ved, Men Bør vil ikke la verken arv eller miljø være det bestemmende. Han er ingen revolusjonær, det er ikke det, han er vel mer – hva skal vi si – kapitalist etter innfallsmetoden, og han snubler seg igjennom handelsmann-tilværelsen gjennom en form for naiv spontanitet som bringer ham opp i den ene situasjonen mer fortvilet og absurd enn den forrige. Men hver eneste gang reiser han seg altså, helt til han når både rikdom og berømmelse. Om han vinner hjembygdas respekt er en litt annen sak.  

Han blir også arbeidsgiver etter hvert, han Bør. Han skaper arbeidsplasser, og mot slutten av historien etablerer han nye bankfilialer. Hvor god han er på arbeidsmiljølov, tariffavtaler og personalbehandling er nå en sak for seg, men ingen skal i hvert fall være i tvil om at han slett ikke bare er drevet av kjærlighet til penger. Han er også drevet av kjærlighet til bygda si – en kjærlighet som riktignok bare delvis blir gjengjeldt – og ikke minst av kjærligheten til Josefine Torsøien, en kjærlighet som heldigvis er helt gjensidig.

Josefine synger det så treffende på et punkt i musikalversjonen:

Å æ kjinne ein kar – som vil opp og vil fram,
som itj vente til væla kjem roilland’s te ham.
Ein som itj sit og håpe på stønad og trygd,
men som prøv å få liv i ei sidrompa bygd!

Det ligger et element av klassereise i dette også, naturligvis. Bør vil skape noe, bygge noe. Og han drar flere med seg i dette, på sitt vis.

Det er et ganske tidlig verk i Falkbergets forfatterskap vi snakker om nå. Boka kom i 1920, og fortellingen ble dramatisert i 1929, før den ble filmatisert i 1938 og så – endelig – fant form som musikal på scenen i 1972, for 50 år siden. Falkberget selv vokste etter hvert inn i en posisjon som avklart kristensosialist, og var radikal sosialist allerede i 1920. Hva mente han så at vi skulle lære av Bør Børson jr? Det er ikke så godt å si. Kan hende ville han bare få oss til å le. (Og det klarer han altså fortsatt, selv hundre år etter at boka kom ut!) Politisk låner Bør trekk både fra partiene Venstre og Høyre, han er handelsmann, småbedriftseier og kapitalist, men han er også opptatt av rettferdighet, og av kollektivet rundt seg, bygda og flokken sin. Så jeg tar sjansen på å løfte ham enda litt høyere opp på denne Arbeidernes dag i 2022, under denne Falkbergetmessen i Røros kirke.

Fortsett å lese «Om evangeliet etter Bør Børson jr»

Om å ønske god påske

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 28. april

Endelig fikk vi feire påske igjen. Etter to år med sosial nedstenging og uten muligheter til å ha gudstjenestelige samlinger i høytiden, kjentes årets påske som den beste utgaven på lenge. Nå kunne vi samles, både i skiløypa, i solveggen, rundt langbordet og i kirkerommene.  

Mange av oss har utnyttet alle disse mulighetene til fulle. Jeg tok en opptelling etter den stille uke og noterte at jeg hadde loggført fem skiturer, sju gudstjenester, en quizkveld (inkludert lagseier) i Narjordet, flere gode påskemiddager inkludert ett stykk rituelt påskemåltid med symbolretter og gjenfortelling av både jødisk og kristen påskefortelling, mange bokser godt drikke, et uvisst antall Kvikklunsj-striper samt en anelse solbrenthet i panna. Været har vært fantastisk og utsikten fra Fjellkirka på Enarvola var til å miste pusten av.

En av de virkelig fine tingene med å feire påske på Røros er at en fint kan få med seg alt dette på en gang. Vi må ikke velge mellom kirkepåske eller påske i skiløypa. Når gudstjenestene feires på Fjellkirka klokka 13 eller i hovedkirka klokka 18, rekker en fint både skitur og meditasjon over påskefortellingen. Jeg var ikke alene om å skjønne det i år heller; besøkstallene for kirkene i påska 2022 var fullt sammenlignbare med årene før pandemien. Vi er rett og slett tilbake der vi var, og det kjennes mer enn fint.

Og når jeg tenker etter, så var det jo noe med å måtte avlyse to runder for så å komme sterkt tilbake den tredje gangen som la grunnlaget for hele påskefeiringen også. Ikke så å forstå at jeg tenker at pandemien gir mening i lys av påskefortellingen, men det er likevel fint å kunne konstatere at livet vokser fram på nytt også etter en tid med mørke og fortvilelse.

Så har ikke alt vært bare harmoni denne påska heller. Noen har kjent på et sterkt savn etter noen de har mista i løpet av disse to årene. Andre har opplevd det vanskelig å vende tilbake til folkemengder og mindre avstand. Sorg, angst og fortvilelse kan plutselig bli en del av livet, og den slags kommer helst ubedt. Påskefortellingen handler om alt sånt også. De av oss som har samlet oss i kirka, har forsøkt å ta også dette på alvor. Livet er ikke nødvendigvis idyll.

For meg kom høytidens høydepunkt sent lørdags kveld. Da feiret vi midnattsmesse i Røros kirke. Klokka litt over elleve om kvelden sto noe over tretti av oss samlet framme i kirka med tente lys i hendene. Kirkerommet var mørklagt, men flammene fra lysene brøt igjennom mørket og åpenbarte det som ellers ville vært skjult. «Kristus, verdens lys!» sa vi, og så sang vi om døden som må vike for gudsrikets krefter.

Det tror jeg på. Jeg tror at kjærligheten skal seire til slutt. Jeg tror at det finnes fellesskap som strekker seg ut over tid og rom. Jeg tror det finnes krefter som er sterkere enn sykdom og adskillelse, bomber og ødeleggelse.

Mens jeg skriver dette, sitter jeg slik at jeg kjenner varmen fra sola som strømmer over både meg og alt annet som lever. Det er livets krefter, dette. Og det var og er sannelig verdt en feiring. Velsignet påsketid! Den varer helt fram til pinse. Og ennå har vi sommeren igjen.