Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Om apostlenes apostel

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 12.4.2018

Forrige prestepreik resulterte i noen doser mild tyn fra lesere som mente jeg var i overkant harmoniserende i PS’et om Maria Magdalena. Det er nok noe i det. Du kan altså ikke stole på alt i prestepreik-spalten heller.

For å bøte på dette, vier jeg denne spalten til Maria. (Og før vi begynner: Du trenger ikke ha sett se den nye filmen om henne for å ha utbytte av å lese; jeg har ikke sett filmen selv.)

Maria Magdalena er nevnt ved navn i alle de fire evangeliene i Det nye testamente. Uavhengig av hvor stor rolle hun ellers spiller i narrativet til den enkelte evangelist, er Matteus, Markus, Lukas og Johannes enige om en ting: Hun var med i den gruppen kvinner som kom først til den tomme graven påskedags morgen. Hun var med andre ord et nøkkelvitne til den helt avgjørende hendelsen i kirkas historie, selve kristendommens Big Bang. Flere av evangelistene forteller videre at hun var den første som fikk møte den oppstandne Jesus etter at kvinnene hadde konstatert at graven var tom.

La oss ta et lite steg tilbake og reflektere over hva dette innebærer. I nytestamentlig tid hadde ikke kvinners vitnesbyrd samme vekt som menns. Om evangelistene hadde ønsket å konstruere en historie hvor oppstandelsen hadde størst mulig sosial kredibilitet og troverdighet ville de neppe gitt kvinner rollen som nøkkelvitner. At de likevel har denne rollen i tekstene, sier oss både noe om hva som faktisk må ha skjedd og om hvilken (sentral) rolle kvinner hadde i den tidlige Jesus-bevegelsen.

Videre: Evangeliene påstår at det vare en tid – noen minutter, eller kanskje noen timer -da Maria Magdalena var den eneste som både kjente til den tomme graven og hadde møtt den oppstandne. I dette tidsrommet var hun, i egen person, hele den kristne kirke på jord. Hun var den eneste som kjente mysteriet om oppstandelsens evangelium og om den oppstandnes nærvær hos de troende, noe som er og blir kjernen i den kristne kirkes sakramentale tro.

Det er dermed knapt mulig å overvurdere Marias plass i kirkas historie. Så har hun da også helt fra den første kirkes tid båret tilnavnet «apostlenes apostel» – med rette!

Fortsett lesing »

Om Tomas

Preken under Soul Church i Bergstadens Ziir, søndag 8. april 2018 (2. søndag i påsketiden):

Det står skrevet i evangeliet etter Johannes:

Tomas, en av de tolv, han som ble kalt Tvillingen, var ikke sammen med de andre disiplene da Jesus kom. «Vi har sett Herren», sa de til ham. Men han sa: «Dersom jeg ikke får se naglemerkene i hendene hans og får legge fingeren i dem og stikke hånden i siden hans, kan jeg ikke tro.»

Åtte dager senere var disiplene igjen samlet, og Tomas var sammen med dem. Da kom Jesus mens dørene var lukket. Han sto midt iblant dem og sa: «Fred være med dere.» Så sier han til Tomas: «Kom med fingeren din, se her er hendene mine. Kom med hånden og stikk den i siden min. Og vær ikke vantro, men troende!» «Min Herre og min Gud!» sa Tomas. Jesus sier til ham: «Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser, og likevel tror.»

Jesus gjorde også mange andre tegn for øynene på disiplene, tegn som det ikke er skrevet om i denne boken. Men disse er skrevet ned for at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og for at dere ved troen skal ha liv i hans navn.

(Johannes 20:24-31)

Slik lyder det hellige evangelium.

Okay. Vi skal begynne med en liten recap. En liten oppsummering av hva som har skjedd siden forrige episode. Siden forrige søndag. Bakgrunnen for den fortellingen vi akkurat har lest.

Det har vært påske i Jerusalem. Jesus var der, sammen med vennene sine. Så ble Jesus tatt til fange. Og så ble Jesus dømt til døden. Og så ble Jesus hengt på et kors. Og så døde Jesus der, på korset.

Dette var på langfredag. Forrige fredag, for litt over ei uke siden. Jesus ble lagt i en grav. Venne hans var fortvila. Så gikk det en dag, og to netter. Og så, på søndagen, skjedde det altså. Noen av vennen til Jesus, noen kvinner, gikk for å se til graven hans – og fant den tom.

Og så begynte flere av vennene til Jesus å fortelle at de hadde møtte ham igjen. Jesus, altså. At han hadde vist seg for dem. At han ikke var borte. At historien om dem og Jesus ikke var ferdig. At de ikke var kommet til siste episoden ennå.

Og der var og er vi altså i dag. Vi har ikke kommet til siste episode. Vi har lest om Tomas, en av disiplene til Jesus. Han som fikk høre at Jesus hadde vist seg for de andre, men han kunne ikke tro det var sant. Og så skjedde altså dette som vi akkurat har hørt om, har lest om.

*

Det er lett å bli glad i Tomas. Det er lett å kjenne seg igjen i ham, forstå hvordan han hadde det. Det synes i hvert fall jeg. Jeg kan kjenne meg igjen i hvordan han reagerer. Jeg synes, akkurat som Tomas, at det er lettest å forholde seg til det jeg har sett, hørt, tatt på.

Fortsett lesing »

Om den stille uke 2018

18222621_1787745427935322_2636135347656194617_n

Alteret i Røros kirke slik det framstår mellom skjærtorsdags kveld og påskenattsmessen.

Den stille uke er ikke bare stille for presten, og presten er ikke aldeles stille han heller. Her er tekstene jeg skrev og framførte som prekener i gudstjenestene gjennom den hellige uka dette året, i tillegg til påskebetraktningen jeg leverte i Ljomen torsdagen før. Kan hende noen fortsatt kan ha interesse av det, selv om påskeferien er over for i år.

Om oppstandelsen

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:

Da sabbaten var over og det begynte å lysne den første dagen i uken, kom Maria Magdalena og den andre Maria for å se til graven. Med ett ble det et kraftig jordskjelv, for en Herrens engel steg ned fra himmelen, gikk fram og rullet steinen til side og satte seg på den. Han var som et lyn å se til, og drakten var hvit som snø. Vaktene skalv av redsel da de så ham, og de ble liggende som døde. Men engelen tok til orde og sa til kvinnene: «Frykt ikke! Jeg vet at dere leter etter Jesus, den korsfestede. Han er ikke her, han er stått opp, slik som han sa. Kom og se stedet hvor han lå! Skynd dere av sted og si til disiplene hans: ‘Han er stått opp fra de døde, og han går i forveien for dere til Galilea; der skal dere få se ham.’ – Nå har jeg sagt dere det.

Da skyndte de seg bort fra graven, redde, men jublende glade, og de løp for å fortelle det til disiplene. Og se, Jesus kom mot dem og sa: «Vær hilset!» De gikk fram og omfavnet føttene hans og tilba ham. Jesus sa til dem: «Frykt ikke! Gå og si til mine brødre at de skal dra til Galilea. Der skal de se meg.»

(Matteus 28:1-10)

Slik lyder det hellige evangelium.

Som inngang til påskeprekenen i dag, på første påskedag, vil jeg begynne med å lese noe for dere som tidligere biskop Tor Berger Jørgensen skrev på Facebook for noen dager siden. Der forteller han om en afghansk asylsøker i Norge, en som nå befinner seg i kirkeasyl i Hønefoss kirke, som opplever at han ikke blir trodd av politiet når han sier at han er en kristen, og at dette betyr at han kan være i fare dersom han blir sendt tilbake til det strengt islamistiske Afghanistan:

Politiet og dommerne tror ikke at familiefaren kan være kristen, for under stress da han ble tatt til fange ba han med håndflatene oppover og på en måte som politimannen hadde sett og hørt muslimer be i Afghanistan. Politiet mener også at han sa Allah. I går ba vår afghanske venn med oss, sammen med sokneprest Tor Magnus Amble og undertegnede i Hønefoss kirke. Han ba til Jesus med løftede, åpne hender. Han ba intenst og i «ritualistisk» format, en kristen, fri takkebønn til Gud (han oversatte for oss etterpå). Han ba slik pinsevenner gjør. Kanskje kjenner verken politimannen eller dommeren til andre former for kristen bønn enn der vi folder hender, ser ned og ber stille og «normalt»? – «Adferden gir imidlertid ikke støttet til konvertitters forklaring om at han har en reell kristen overbevisning», skriver dommeren. […] Historien gjentar seg. Hvordan går det an? – Slike ukvalifiserte vurderinger, må ta slutt!

Så langt biskop emeritus Tor B.

Jeg har nå bodd og arbeidet blant folk her på Rørosvidda i tretten år. Har noen av dere lagt merke til hvordan jeg står når jeg ber i gudstjenesten? Akkurat. Slik.

Dette er en helt vanlig bønnepositur i kristen tradisjon. Den er så vanlig at den til og med har et eget navn. Den kalles orant-stilling. Orant er latin for «den som ber», altså bønne-lederen.

Dette er altså en bønnepositur som norske utlendingsmyndigheter ikke kjennetegner kristen bønn. Dersom de har rett, er jeg ikke en kristen. Sånn er det med den saken.

Fortsett lesing »

Om Jesu lidelse og død

Preken langfredag 2018
etter resitasjonen av lidelseshistorien ifølge Johannes 18-19.

Fellesskap. Fellesskap. Fellesskap.
Det var gårsdagens minneord,
under skjærtorsdagsmessen,
der vi minnet hverandre på hvordan Jesus
hadde hatt nettopp fellesskapet som sin misjon,
hvordan han hadde skapt fellesskap rundt seg hele tida,
hvordan han krysset grenser,
sprengte begrensninger,
så menneskene
– og inviterte dem til fellesskap med seg.

I dag kan vi konstatere hvordan invitasjonen ble mottatt.
Kjærligheten kom til oss, i egen person,
og vi tålte den ikke.
Den absolutt inviterende aksept ble menneske,
og vi avviste den.
Jesus rakte ut hendene til alle slags mennesker,
og vi naglet hendene til et kors.

Jeg sier vi,
selv om vi ikke var der.
For all avvisning henger sammen.
Alt hat springer ut av samme rot.
Jesus kom til menneskene,
inviterte alle slags mennesker til fellesskap,
og det var nettopp menneskene som avviste ham.
Om vi ser oss om i verden i dag,
ser vi at korsene fortsatt er reist.
De kommer i mange slags former
og i mange slags materialer,
men den uskyldige lidelsen
og de ensomme og utsatte ofrene
har vi fortsatt blant oss.

Hva gjør så Jesus?

Fortsett lesing »

Om fellesskapsmåltidet

Preken, skjærtorsdag 2018

Det står skrevet i evangeliet etter Lukas

Da tiden var inne, tok Jesus plass ved bordet sammen med apostlene. Og han sa til dem: «Jeg har lengtet inderlig etter å spise dette påskemåltidet med dere før jeg skal lide. For jeg sier dere: Aldri mer skal jeg spise påskemåltidet før det er blitt fullendt i Guds rike.» Så tok han et beger, ba takkebønnen og sa: «Ta dette og del det mellom dere. For jeg sier dere: Fra nå av skal jeg aldri mer drikke av vintreets frukt før Guds rike er kommet.» Så tok han et brød, takket og brøt det, ga dem og sa: «Dette er min kropp, som gis for dere. Gjør dette til minne om meg.» På samme måte tok han begeret etter måltidet og sa: «Dette begeret er den nye pakt i mitt blod, som blir utøst for dere.

Men se: Han som forråder meg, har hånden her på bordet sammen med meg. For Menneskesønnen går bort, slik det er bestemt. Men ve det mennesket som forråder ham!» Da begynte de å trette om hvem av dem det kunne være som skulle gjøre dette.

(Lukas 22:14-23)

Slik lyder det hellige evangelium.

Vår Herre Jesus Kristus,
i den natt da han ble forrådt
– det er der vi er nå.
Dette er Jesu siste kveld i dette jordelivet,
den siste kvelden han deler sammen med disiplene
før han skal gå lidelsens vei, like inn i døden.

Og han vet det.

Hva gjør han denne siste kvelden?
Han gjør noe som for alltid skal bli stående som hans testamente.
Et nytt testamente, om vi kan si det slik,
en handling som oppsummerer alt han har vært og vil gi videre.
Denne handlingen løfter han fram og sier:
Dette skal dere gjøre til minne om meg.
Dette er mitt minne.
Mitt liv.
Min kropp og mitt blod,
det jeg har levd for, det hjertet mitt har banket for.

Hva slags handling?
Fortsett lesing »

Om påskekrim

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 22.3.2018 under overskriften Påskekrim

En vårdag for snart to tusen år siden reiste en vennegjeng til fjells for å feire påske. Destinasjonen lå på rundt 750 meters høyde, men skiføre var det likevel dårlig med. Så var det heller ikke ski (eller afterski) gjengen hadde reist dit for. Jerusalem var og er en storby, og det var nettopp storbyfølelsen de søkte – sammen med opplevelsen av påskehøytiden i byens store og verdenskjente tempel.

Mens de var der ble en i gjengen – lederskikkelsen – utsatt for en sammensvergelse. Byens og landets maktelite gikk sammen med en fremmed okkupasjonsmakt og fikk ham arrestert. Noen av anklagene som ble framsatt mot ham var åpenbart falske, andre var strengt tatt knapt for egentlige anklager å regne. Etter en kort prosess ble han mishandlet til døde av en gruppe profesjonelle bødler, før liket ble fraktet til en gravplass i en hule like ved.

Det hele skjedde svært raskt. Tilbake satt vennene hans, utslåtte og fortvila, med hjertene fulle av spørsmål. Hvorfor hadde dette skjedd? Var det noe i anklagene mot vennen deres? I deres øyne hadde han vært et godt menneske, ja, mer enn det. Var han uskyldig, slik de hadde trodd? I så fall, hvem var de egentlige skyldige i denne saken? Fantes det kanskje en annen side av saken, noe de ikke tidligere hadde vært i stand til å se? Og sist men ikke minst: Kunne de gjort noe som helst for å forhindre det som skjedde?

Fortsett lesing »