Om å bli tatt imot

Her kan du lese manus til prekenen jeg holdt under sportsgudstjeneste på Skottmikkelvollen i Hitterdal, palmesøndag 10. april 2022.

De står skrevet i evangeliet etter Johannes:

Seks dager før påske kom Jesus til Betania der Lasarus bodde, han som Jesus hadde vekket opp fra de døde. Der ble det holdt et festmåltid for ham. Marta vartet opp, og Lasarus var blant dem som lå til bords sammen med ham. Da kom Maria med et pund ekte, kostbar nardussalve, og med den salvet hun Jesu føtter og tørket dem med håret sitt. Hele huset ble fylt av duften. Da sa Judas Iskariot, en av disiplene, han som siden forrådte ham: «Hvorfor ble ikke denne salven solgt for tre hundre denarer og pengene gitt til de fattige?» Dette sa han ikke fordi han hadde omsorg for de fattige, men fordi han var en tyv. Det var han som hadde pengekassen, og han pleide å ta av det som ble lagt i den. Men Jesus sa: «La henne være! Hun har spart salven til den dagen jeg skal begraves. De fattige har dere alltid hos dere, men meg har dere ikke alltid.»

Det ble kjent i den store mengden av jøder at Jesus var i Betania. Nå kom de dit, ikke bare for hans skyld, men også for å se Lasarus, som han hadde vekket opp fra de døde. Da la overprestene planer om å drepe Lasarus også. For mange av jødene dro dit på grunn av ham og kom til tro på Jesus. Dagen etter fikk folkemengden som var kommet til festen, høre at Jesus var på vei inn i Jerusalem. Da tok de palmegreiner og gikk ut for å møte ham, og de ropte:

           Hosianna!
           Velsignet er han som kommer
           i Herrens navn,
           Israels konge!               

(Johannes 12:1-13)

Slik lyder det hellige evangelium.

Endelig kan vi samles for å feire påske igjen! De to siste årene har den tradisjonelle påskefeiringen i kirkene måtte avlyses grunnet nasjonale nedstengninger. For to år siden delte Arbeidets Rett en TV-gudstjeneste fra Røros kirke palmesøndag, og i fjor lagde vi Prestens påskenøtter som vi delte på kirkas Facebook-side, med litt folkeopplysning ispedd noen spørsmål angående høytiden. Vi kunne gå på ski og møtes noen få ute, men vi kunne ikke samles inne.

Men i dag kan vi det. Vi kan samles så mange vi vil, enten det skjer innendørs eller ute i snøfonna. Det kjennes på sett og vis som den endelige bekreftelsen på at vi har kommet oss igjennom pandemien når vi nå kan gå inn i påskehøytida i kirkelivet uten å tenke avstand eller føre lister over hvem som sitter hvor. (Etter to års pause kan vi gjenoppta tradisjonene. Det er jo nesten en liten påskeandakt i seg selv: To hvileskjær, og så en gjenreisning.) Så er riktignok ikke alt på plass igjen. Mange steder i verden bruker man palmegrener eller kors av palmeblader i prosesjon på denne dagen, til minne om den fortellingen vi leser på palmesøndag, om det som skjedde da Jesus kom til Jerusalem for å feire påske, og folk hyllet ham og heiet ham fram mens de svingte palmeblader og ropte hosianna. Vi får se, kanskje vi kan gjøre det neste år, det er kanskje greit med en gradvis opptrapping også. Skjønt: På Skottmikkelvollen har vi vel aldri gått i noen palmesøndagsprosesjon annet enn skituren opp hit, og det spørs om det har blitt viftet med så veldig mye mer enn skistaver.*

Uansett: Det er fint å kunne samles, fint å kunne slå opp dører og invitere inn og gi rom for forventning og glede og takknemlighet. Det er fint å kunne ta imot hverandre, og å bli tatt imot. Gudstjenesten på Skottmikkelvollen bygger på en lang tradisjon av gjestfrihet.

Dagen i dag, palmesøndag, handler om dette: Å bli tatt imot.

Fortsett å lese «Om å bli tatt imot»

Om Marias eksempel

Søndag 27. mars 2022 var Maria budskapsdag. To barn ble båret til dåp i Røros kirke under høymessen klokka 11. Kantor Stephen spilte Ukrainas nasjonalsang som preludium, og etter evangelielesningen holdt jeg denne prekenen:

Det står skrevet i evangeliet etter Lukas:

Noen dager senere dro Maria av sted og skyndte seg opp i fjellbygdene, til den byen i Juda hvor Sakarja bodde. Der gikk hun inn til Elisabet og hilste på henne. Da Elisabet hørte Marias hilsen, sparket barnet i magen hennes. Hun ble fylt av Den hellige ånd og ropte høyt: «Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten i ditt morsliv. Men hvordan kan det skje at min Herres mor kommer til meg? For da lyden av din hilsen nådde øret mitt, sparket barnet i magen min av fryd. Og salig er hun som trodde, for det som Herren har sagt henne, skal gå i oppfyllelse.»

(Luk 1:39-45)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

Det er altså Maria budskapsdag i dag. Det vil si, det var egentlig fredag som var selve merkedagen, fredag 25. mars. Da er det på dagen ni måneder igjen til jul, og vi minnes historien om den unge jenta Maria fra Nasaret som fikk besøk av en engel som fortalte henne at hun skulle få en sønn som hun skulle kalle Jesus. I mange kirkesamfunn er det datoen 25. mars som markeres, uavhengig av ukedag, mens i Den norske kirke samler vi gjerne slike markeringer på søndager, så vi feirer dagen i dag, på den søndagen som faller nærmest 25. mars. Så i dag er det en hvit festdag, midt i fastetiden før påske.

Påsken og Maria-dagen henger sammen tematisk også, ikke bare i nærhet i tid. I tidlig jødisk-kristen tradisjon hadde man en tanke om at livene til hellige personer hadde en form for symmetri, de var sirkelformede, om en vil si det slik, noe som betydde at en regna med at livene deres hadde begynt og sluttet på den samme datoen. Det var godt kjent når Jesus hadde dødd, det hadde skjedd i forbindelse med den jødiske påskefesten, som gjerne faller et sted mellom nå og første halvdel av april, akkurat slik vår påske gjør. Og det året da Jesus faktisk døde, skulle påsken ha falt rundt 25. mars; det var slik tradisjonen bevarte minnet om denne dramatiske hendelsen. Da måtte Jesu liv også ha begynt rundt denne datoen, noe som igjen, via enkel matematikk, tilsa at han ble født rundt 25. desember. Dette var med andre ord en av de tingene som spilte inn for plasseringen av Jesu fødselsfest. Det var ingen som hadde tilgang til noen fødselsattest for Jesus, det var det ikke, så plasseringen av jula er nok mest symbolsk å forstå. Men symbolikken er altså sterk og klar: Jula peker fram mot påsken, og påsken bestemmer plasseringen av Maria budskapsdag som igjen peker framover mot jula. Alt henger sammen med alt, som det heter.

Fortsett å lese «Om Marias eksempel»

Om et fattig ynskje

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 24. mars

Tenk at vi endelig skulle få oppleve den femte årstid igjen! Etter to år med avlysninger og begrensninger kunne vi sette oss ned i Røros kirke og nyte Vinterfestspill i Bergstaden igjen.

Opplevelsene sto i kø. Selv er jeg fortsatt litt sår i håndflatene etter all klappingen under Soul Church med Darryl Tookes og Røros Soul Children fredagskvelden. Lørdag fikk jeg være i kirka da Nidarosdomens jentekor framførte Alf Hulbækmos fabelaktige komposisjon «Den første sang på fjellet» for aller første gang, og jeg fikk nyte en time Bach i Kapellet før aftenbønnen. Så kom søndags formiddag og avslutningskonsert. Midt mellom bukkehorn, banondeon, kontratenor og jentekor ble jeg der sittende og lytte til Ann Helen Moens framføring av Henning Sommeros tonesetting av tre av Tor Jonssons dikt. Denne lille perlen med tittel «Fattig ynskje» traff meg midt i hjertet:

Var eg ein Gud,
ville eg skapa
ei stillare verd.
Der skulle alle elske.

Var eg ein Gud
ville eg skapa
kjærleik og død,
berre kjærleik og død.

Ei stillere verd – der alle skulle elske. Ikke en verden uten musikk, nei, naturligvis ikke det. Ikke en verden uten latter eller dansetrinn heller. Men kanskje en verden uten bomber og granater, for ikke å si en verden uten angstskrik fra bomberom. Ja, det tror jeg er en verden vi alle kunne ønske oss.

Og så dette: «Berre kjærleik og død.»

Det såre er jo at nettopp denne verden allerede finnes. Den finnes som en lengsel inne i oss. Vi lengter etter kjærligheten, og vi elsker like inn i døden. I kirkerommet, der jeg hørte Tor Jonssons ord sunget, bekjenner vil til og med håpet om en kjærlighet som er sterkere enn døden.

I en verden der døden og alle dødens venner stadig er på frammarsj, og der kjærligheten stadig brytes mot hat, intriger og forakt for liv, hørte jeg diktet som en bønn. Et fattig ynskje.

Derfor blir denne ukas prestepreikspalte en takk til Vinterfestspillene for håpet de formidler. Årets festspill kjentes som en oppvåkning etter en altfor lang vinter. Og neste år er det festspill igjen. Jeg har allerede merket av 16.-19. mars i kalenderen.

Om (The) Gospel

Under Vinterfestspill i Bergstaden 2022 feiret Røros menighet og Røros Soul Children Soul Church (Gospelmesse) fra klokka 23:00 fredag 18. mars. Der hadde vi med oss et lag festspillmusikere (Steinar Krogstad, Kjetil Sandnes og Alf Hulbækmo) og gospelsanger, sangpedagog og mentor Darryl Tookes. Jeg var liturg, predikant og pianist og hver er hva jeg sa under prekenen:

Det står skrevet i evangeliet etter Markus, i kapittel en, vers en:

Her begynner evangeliet om Jesus Kristus, Guds Sønn.

Eller, som det heter på engelsk:

This is the beginning of the gospel, the good news,
of Jesus Christ, the Son of God.

This concludes the reading of the Gospel.

Slik lyder det hellige evangelium.

*

I kveld feirer vi gospelgudstjeneste. Da er det på sin plass å minne om hva ordet gospel betyr. Litt språkhistorie, rett og slett.

Ordet gospel er et gammelengelsk ord. Det er en oversettelse av det greske ordet evangelion; eller evangelium, som vi sier. Evangelion er satt sammen av forstavelsen ev- som betyr god, og angelos som betyr budbærer. Så er det en diminutivs-endelse på slutten – -ion – som gjør at evangelion, i sum, betyr «gode nyheter». Slike -on-endelser er typisk for gresk, mens latin foretrekker -um-endelser. Derfor ble ordet latinisert som evangelium, og også oversatt som bona annuntiatio. «God annonsering», nærmest, altså bekjentgjøring av godt budskap.

Da dette så i sin tid skulle oversettes til engelsk, oversatte man dette som god-spel, som rett og slett betyr «gode nyheter». Og så trakk man dette sammen, og resultatet ble ordet gospel. Gospel betyr altså det samme som evangelium, som igjen betyr gode nyheter. Sånn, det var dagens litte sekvens med språksjov fra Røros kirke.

Så er spørsmålet, da: Hva er dette evangeliet, dette «gospel» som kirka taler om og synger om og i det hele tatt er så opptatt av?

Fortsett å lese «Om (The) Gospel»

Om Ukraina

Lørdag 19. mars arrangerte Røros AUF en støttemarkering for Ukraina. Arrangementet foregikk på Nilsenhjørnet. Jeg var invitert til å holde appell. Her er hva jeg sa.

Kjære alle sammen!

Da den russiske invasjonen av Ukraina var i startfasen, kom den ledende rabbien i Kyiv med et forslag til andre religiøse ledere i landet. Han ville de skulle lese Salme 31 fra det gamle testamente sammen som felles bønn. Teksten er et rop til Gud fra en beleiret by: «Jeg søker tilflukt hos deg! Fri meg ut i din rettferdighet!» Da Jesus hang på korset, siterte han også fra denne salmen like før han døde: «I dine hender, Herre Gud, overgir jeg min ånd!»

De siste ukene har folk bedt denne bønnen ilag i tilfluktsrom over hele Ukraina, hver dag klokka fem om ettermiddagen. Denne praksisen samler folk på tvers av religioner og livssyn. Selv den som ikke tror og håper på annet enn fred og fellesskap, kan delta. For det er nettopp fred og fellesskap dette handler om, og samhold.

Johan Falkberget skriver et sted i Nattens brød om mennesker som er korsfestet til golvet. I dag finner vi disse menneskene i bomberom i Ukraina. Det eneste de har, er samhold. Men det er også det viktigste mennesker kan ha: Samhold, og fellesskap. Av det vokser det fred.

Den som angriper andre, gjør noe dypt umenneskelig. Det å stå sammen, på tvers av alt det som ellers skiller, forener oss i én menneskehet. Når vi ser hverandre i øynene, kan vi se noe av oss selv i den andre. Akkurat nå, trenger vi å minne hverandre på det. Vi må aldri slutte å håpe på og kjempe for fred, samhold, og menneskelighet. Takk.  

Om Salme 31 (på en søndag)

Under kveldsgudstjenesten i Hitterdal kapell søndag 3. mars 2022 la jeg tekstene for 2. søndag i fastetiden til side, leste Salme 31 og prekte over denne. Bakteppet var Russlands invasjon i Ukraina, en krig som også ble utgangspunkt for utformingen av forbønnen denne søndagen. Prekenen (og hele teksten fra Det gamle testamente) kan leses her:

Det står skrevet i Salmenes bok, Salme 31:

Herre, jeg søker tilflukt hos deg,
la meg aldri bli til skamme!
Fri meg ut i din rettferdighet!

Vend øret til meg,
skynd deg og redd meg!
Vær meg et vern, en klippe,
en borg til frelse.

Du er mitt berg og min borg,
for ditt navns skyld fører og leder du meg.

Fri meg fra garnet de har spent ut for meg!
For du er min tilflukt.

I dine hender overgir jeg min ånd,
du løser meg ut, Herre, du trofaste Gud.

Jeg hater dem som holder seg til vind og tomhet.
Selv stoler jeg på Herren.

Jeg vil juble av glede over din godhet,
for du har sett min nød,
du kjenner min trengsel.

Du ga meg ikke over i fiendens hånd,
men førte meg ut i åpent land.

Fortsett å lese «Om Salme 31 (på en søndag)»

Om Salme 31

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 10. mars

Hva slags ord skal vi ty til, nå som krigen igjen herjer i Europa? Plutselig var 80-tallets jernteppe og atomfrykt tilbake, og det kom både brått og uventet på mange av oss. Nå har det riktignok vært væpnet konflikt i Ukraina i åtte år allerede, helt siden Russlands annektering av Krim i 2014 med etterfølgende separatistopprør i de østlige provinsene. Men det likevel noe annet med fullskala russisk invasjon. Jeg er, som andre, både rasende og fortvila, og jeg leter etter måter å vise solidaritet med krigens ofre samtidig som jeg forsøker å ikke miste motet.

Derfor vil jeg dele med dere en fortelling jeg nå får høre fra tilfluktsrommene i Ukraina. Fra kirkeledere der kommer det rapporter om at folk salmer seg hver ettermiddag klokka fire lokal tid, på de steder hvor de har søkt dekning, for å lese og be Salme 31 fra Det gamle testamente som veksellesning. Ettersom denne teksten er fellesgods for både jøder og kristne av alle slag, har dette vist seg å fungere som samlende tverreligiøs praksis for hele nasjonen.

Salme 31 har hatt en spesiell plass i kristen tidebønnkultur gjennom hele kirkas historie. Denne praksis bygger i sin tur videre på jødisk tradisjon: I begge religioner har deler av Salme 31 vært benyttet som aftenbønn. Da Jesus hang på korset og samlet seg til å be sin siste bønn, var det nettopp Salme 31 han siterte, idet han gjorde ordene i vers 6 til sine. Der står det:

I dine hender overgir jeg min ånd,
du løser meg ut, Herre, du trofaste Gud.

Siden har kirka fortsatt å be med sin Herre og Mester. Salme 31:6 leses i completoriet, den siste tidebønnen før natten, i klostre og kommuniteter verden over. Verset bes eller synges også i gravferder, der verset «I dine hender» har funksjon som overgivelsesbønn.

Nå stiger altså akkurat disse versene opp fra fortvilte og redde mennesker som søker tilflukt i bomberom og undergrunnstunneler. Jeg tenker det gir mening å se den korsfestede i dem og dem i ham. Og jeg tenker at det å be Salme 31, alene eller sammen med andre, er en meningsfull praksis for fastetida 2022, også for meg som ikke må gjemme meg for bomber:

Herre, jeg søker tilflukt hos deg,
la meg aldri bli til skamme!
Fri meg ut i din rettferdighet!
Vend øret til meg,
skynd deg og redd meg!
Vær meg et vern, en klippe,
en borg til frelse.
Du er mitt berg og min borg,
for ditt navns skyld fører og leder du meg.
Fri meg fra garnet de har spent ut for meg!
For du er min tilflukt.
I dine hender overgir jeg min ånd,
du løser meg ut, Herre, du trofaste Gud.
Vær modige og sterke,
alle dere som venter på Herren!

Om Maus

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 10. februar

I slutten av januar begynte en nyhetsmelding å spre seg verden over om at en skolekrets i McMinn County, Tennessee, hadde fjernet Art Spiegelmans tegneserieroman Maus fra skolens pensumliste. Begrunnelsen var visstnok at boka inneholdt noen banneord (senere nærmere tallfestet til åtte, deriblant ordet «damn»), en tegneserierute eller to med (kvinnelig) nakenhet samt skildring av et selvmord. Selv om McMinn skolekrets i global sammenheng må regnes som en ganske liten størrelse, ble dette en stor sak.

En av grunnene til at saken vokste seg så stor som den gjorde, var at nyheten ble kjent i tiden rundt minnedagen for holocaust (27. januar). Maus er nemlig ingen hvilken som helst roman. Det er fortellingen om Vladek og Anja, Arts foreldre, og om opplevelsene deres i Polen i tiden før og under holocaust. Når Art skildrer grusomhetene Vladek, Anja og andre jøder måtte gjennomgå, gjør han det i tegneserieform. Jødene framstilles som mus, mens nazistene tegnes som katter. Amerikanerne er på sin side hunder, polakkene griser, britene fisker og franskmennene frosker. Det visuelle uttrykket er minimalistisk, men historien er voldsom. Parallelt med minnene fra 30- og 40-tallet skildrer også Art på selvbiografisk vis sitt vanskelige forhold til sin gamle far. Boka har fått klassikerstatus, og Art Spiegelman vant Pilitzer-prisen for Maus i 1992; det andre bindet utkom året før. 

Jeg leste Maus første gang da jeg gikk på videregående. Det var en opplevelse som preget meg i lang tid. Når jeg nå fikk høre at romanen faktisk har stått på leselista til en skole, var min første tanke: For noen heldige elever, som får fordype seg i dette kunstverket i skoletida!

Og så er altså boka bannlyst av et School Board. Eller, ikke egentlig bannlyst, den er ikke brent eller fysisk fjernet fra bibliotek eller satt på Index eller noe sånt, den er «bare» fjernet fra pensum til English Art Class på skolens 8. trinn. Men likevel: Det at et skolestyre i fullt alvor kan mene at en prisbelønnet tegneserie om holocaust er uegnet til faglig fordypning for ungdomsskoleelever fordi den inneholder banneord, er så teit og trist at det er vanskelig å sette ord på det.

David Corn har i et essay i Tidsskriftet Mother Jones gjengitt og kommentert referatet fra skolestyremøtet i McMinn. Han legger ingenting imellom: «Moments later, the board voted. All 10 members chose to boot Maus. Not one voted for teaching reality. This is a loss for the students and their teachers. They will miss out on a literary breakthrough amd a crucial slice of history. (A 2020 poll found that 63 percent of adults under the age of 40 did not know that 6 million Jews were murdered during the Holocaust.) What’s worse for the kids is that their intellectual developement is being held hostage by board members who are stuck in another era, who find vulgarity in an old pop song, and who cannot be bothered to do their own homework.»

Skolestyret konkluderte sitt møte med å be lærerne finne alternativ litteratur som ikke var støtende. Som Spiegelman selv kommenterte at det virket som om skolestyret ønsket seg en skildring av «et snillere holocaust». Forfatter Nail Gaiman tvitret at «There’s only one kind of people who would vote to ban Maus, whatever they are calling themselves these days.»

Heldigvis finnes Steisand-effekten, altså dette interessante som skjer når noen går høyt ut og ønsker å forby noe: Folk blir nysgjerrige på hva dette forbudte er. I dagene som har gått, har Maus klatret til topps på bestselgerlistene til nettbutikkene til både Amazon og Barnes & Noble. Folk leser med andre ord Maus som aldri før, sikkert også i Tennessee. Jeg kan ikke annet enn å glede meg over det. Jeg har plukket ned mitt eget eksemplar fra bokhylla også, og konstaterer at den fortsatt berører meg. Med dette anbefaler jeg Maus. Les og gråt du også.   

Om dålle

Preken under gudstjeneste på Samefolkets dag i Røros kirke, 6. februar 2022:

Naemhtie Jåhhan vaentjielisnie tjaalasovveme:

Gosse gaadtan båetieh, dållem vuejnieh, jïh guelieh laejpieh sjïjli nelnie. «Buektede guelijste mejtie daelie åådtjeme», Jeesuse jeahta. Simon Pïehtere vïnhtsese vaadtsa jïh viermiem gaadtan geasa. Dïhte stoere guelijste dïeves, stoereluhkie-vïjhteluhkiegolme guelieh desnie. Jalhts dan jïjnjh guelieh, vïermie ij gajhkenh. Jeesuse dellie learoehkidie jeahta: «Båetede jïh byöpmedidie!» Ij gie learoehkijstie doesth gihtjedh: «Gie datne?» Daejrieh badth Åejvie dïhte. Dellie Jeesuse båata, laejpiem vaalta jïh dejtie vadta, gueliem aaj.

Naemhtie aejlies vaentjele.

Det står skrevet i evangeliet etter Johannes:

Da de var kommet i land, så de et bål der, og det lå fisk og brød på glørne. «Kom hit med noen av de fiskene dere nettopp fikk», sa Jesus til dem. Simon Peter gikk da om bord i båten og trakk garnet i land. Det var fullt av stor fisk, ett hundre og femtitre i alt. Men enda det var så mange, revnet ikke garnet. Jesus sa til dem: «Kom og få mat!» Ingen av disiplene våget å spørre ham: «Hvem er du?» De visste at det var Herren. Så gikk Jesus fram, tok brødet og ga dem, det samme gjorde han med fisken.

Slik lyder det hellige evangelium.

(Johannes 21:9-13)

I

I dag vil jeg begynne prekenen med å lære bort et sørsamisk ord. Det er ordet dålle. Dålle betyr bål eller ild. I fjor sommer spilte Margrethe, min eldste datter, samejente i Elden, og da var hun blant annet med og joiket Dållen vuelie – Ild-joiken eller Eldens joik.

Vi har lest tre bibeltekster for dagen i dag, fra Andre Mosebok og fra Apostlenes gjerninger og fra Johannesevangeliet. Og i alle disse tre tekstene, i alle de tre scenene eller fortellingene, dukker dålle – ilden og bålet – opp. I den første hørte vi om den brennende tornebusken, som var et sted der Gud Herren åpenbarte seg og kalte Moses til tjeneste for folket sitt. I den andre teksten hørte vi om tungene av ild som ble synlige over apostlene på pinsedagen, og om hvordan hjertene deres ble satt i brann, og om at de plutselig kunne tale alle slags språk, og fortalte evangeliet om Jesus, slik at det ble synlig for alle mennesker at alle slags språk og kulturer er steder hvor Gud bor. Og så oppsto det et fellesskap, ut av ilden og Ånden og ordet og vannet, det fellesskapet vi kaller for kirka. Fellesskapet rundt bålet var også framme i den tredje fortellingen fra Johannesevangeliet, om Jesus og disiplene, bålet og fiskene.

Dålle! Det ene lille ordet vekker minner og følelser i meg. Gode minner og gode følelser, om bål og fellesskap. For noen år siden var jeg så heldig å få lese litt sørsamisk på Røros videregående, i regi av Samisk høgskole. En av temasamlingene jeg fikk være med på, hadde som overskrift vaeresne – til fjells! Og da var dålle – bålet – et av undertemaene. Vi gikk tur til en gammel boplass like over på svensk side. Der tente vi bål – dållem biejedh, sa vi, bygge bål! – og så kokte vi prihtjege – kaffe – og jeg pugga frasen manne sïjhtem prihtjegem jovkedh (jeg vil drikke kaffe) helt til den satte seg i ryggmargen. Og så satt vi der, ved bålet, og nøt naturen, stillheten, varmen, røyken, kaffen, kjøttet og osten. Ordet dålle vekker alle disse minnene i meg, fra en veldig fin dag med veldig fine folk.

II

Dette med minner og språk og ord og lukter og lyder er fascinerende. Måten vi mennesker danner minner på, og hvordan disse minnene former oss, og hvordan vi forteller fortellingen om oss selv – det er sterke ting.

Fortsett å lese «Om dålle»

Om når alt raser sammen

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 27. januar

Tirsdag 17. januar 1995 klokka 05:46 våkna jeg av at et tog dundra gjennom soverommet mitt. Det vil si, det var ikke det som skjedde, ikke egentlig. Men det hørtes sånn ut, og det kjentes i grunnen sånn ut også, der jeg lå og ble kasta fram og tilbake i senga. Jeg var sytten år, gikk andre året på videregående på Canadian Academy i Kobe i Japan, og hadde akkurat våkna opp til det store Hanshin-Awaji-jordskjelvet.

De tjue sekundene hovedskjelvet varte, står ikke så veldig klart for meg. Men jeg husker lyden, og jeg husker at jeg holdt meg fast i madrassa jeg lå på. Når jeg sier at det hørtes ut som om et tog passerte igjennom huset i stor fart, er det et forsøk på å beskrive det ubeskrivelige, den massive overbelastningen som sanseapparatet mitt ble utsatt for mens verden raste. Etterpå kunne jeg og resten av familien konstatere at huset vårt sto. Ikke alle i nærmiljøet var like heldige. I Kobe sentrum var ødeleggelsene enorme. Over seks tusen mennesker mista livet i katastrofen.

Det har gått tjuesju år. Jeg har bearbeida opplevelsen så godt jeg har kunnet. Jeg går ikke lenger rundt i frykt for at grunnen under mine føtter skal begynne å riste ukontrollert eller at veggene skal rase sammen rundt meg mens jeg sover. Det røsker riktignok litt i meg når jeg leser eller ser nyheter om jordskjelvkatastrofer, det gjør det, og jeg bruker alltid instinktivt M7.2 som referanse når jeg skal vurdere hvor kraftig et skjelv har vært. Jeg har likevel fått det hele noe på avstand. Det er ikke lenger et lammende traume.

Men kroppen husker. Hver eneste gang det raser snø fra tak i et hus jeg befinner meg i, settes jeg i alarmberedskap. Den lave, rumlende buldrelyden av vibrasjoner som forplanter seg i bygget, sammen med den dumpe lyden av snøen som kollapser utenfor veggene, ligner nok på det jeg hørte den forferdelige tirsdagsmorgenen i januar ’95 til at kroppen min minner meg på det. Jeg fryser til, pulsen galopperer av gårde, og jeg kjenner på en desperat trang til å komme meg i dekning under nærmeste bord.

Da vi flytta til Røros i 2005, fikk jeg høre et par ganger at «på Røros snør det elleve av årets tolv måneder, og den måneden det ikke snør er januar». Munnhellet ville etter hva jeg forsto få fram at når det er lange og stabile kuldeperioder, snør det lite. Det er mulig været alltid var sånn på Røros i januar før i tida. Men sånn er det sannelig ikke lenger. De siste ukene har vi fått så mye snø at jeg knapt kan huske å ha opplevd maken. Jeg har den største respekt for brøytebilsjåfører og andre snøryddere og den formidable innsatsen de har gjort for oss alle disse dagene. Hurra for dem!

Gyda og hennes søstre har ikke bare brakt med seg store nedbørsmengder. Det har også blåst godt. Og når orkankastene rister i alle hushjørner nattestid, da våkner jeg i alarmberedskap og tror at verden raser sammen. Jeg kan aldri flytte til det vindfulle vestlandet.

Tjue sekunder, tjuesju år, tjuetjueto. Jeg vet ikke hva slags skremmende opplevelser eller traumer du eventuelt bærer med deg gjennom livet, kjære leser. Men noen ganger reagerer vi på måter omgivelsene ikke helt er forberedt på. Av og til raser vår indre verden i grus. Derfor denne lille påminnelsen. Vi har alle vårt. Eller, som det heter i et visdomsord som stadig spres på nettet: «Everyone you meet is fighting a battle you know nothing about. Be kind. Always.»