Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Dagens preken i Bergstadens Ziir, 11. søndag i treenighetstiden, var i stor grad en resirkulering av prekenen på den samme søndagen for tre år siden. Det eneste som var nytt var avsnitt IV; du kan evt. hoppe rett dit:

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:

Jerusalem, Jerusalem, du som slår profetene i hjel og steiner dem som er sendt til deg! Hvor ofte ville jeg ikke samle barna dine som en høne samler kyllingene under vingene sine. Men dere ville ikke. Så hør: Huset deres blir forlatt og legges øde! For jeg sier dere: Fra nå av skal dere ikke se meg før dere sier: ‘Velsignet er han som kommer i Herrens navn!’»

(Matt 23:37-39)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

Et bilde, tatt et sted i Tyskland i mellomkrigsårene – jeg husker ikke hvor jeg så det, det kan ha vært i en historiebok: Et stort bygg, muligens en kirke, bildet er tatt gjennom hovedinngangsdøra. Inne i rommet sees et stort krusifiks, et kors med den lidende Kristus. Ved døra et stort skilt: Jøder ingen adgang.

Paradokset er skrikende: Jesus var selv jøde, født av en jødisk mor. Selv om han var en reformator og på mange måter revolusjonær, er det ikke tvil om at utgangspunktet hans var jødedommen. I hans egen samtid ble han oppfatta som en som tilhørte den radikale randsonen av fariseerpartiet. Han var født jøde, og han levde som en tydelig representant for den jødiske kulturen og den jødiske religionen.

Vi kjenner historien. Vi lever etter holocaust. Paradokset i bildet jeg beskrev for dere er ikke til å holde ut. Jøder ingen adgang i kirka…

Noen ganger er det fristende å si at det vi mennesker er aller best på, det er det å sette opp grenser for hverandre og mellom hverandre.

Fortsett lesing »

Om ettertanker

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 10.8.2017

«Teologi er ettertanker» pleide en av mine lærere på Menighetsfakultetet å si. Han hadde rett. Sunn teologi forholder seg alltid til en eller annen form for erfaring. Når teologien ikke gjør dette, blir den livsfjern dogmatikk uten relevans.

Bibelen er også en ettertanke-bok. Ikke bare i den forstand at den vekker ettertanke, den er også selv ettertanker. De som skrev den hadde erfart ting: Sett ting, opplevd ting, følt ting, lest ting, hørt om ting. I alt dette mente de at de hadde erfart Guds handlende nærvær i tilværelsen. Så reflekterte de over dette, og så skrev de det ned.

Derfor er det meningsløst å si at mennesker tror på Gud fordi det står om Gud i Bibelen. Mennesker tror på Gud av helt andre grunner. Gudstroen begynner der våre eksistensielle lengsler vil strekke seg lenger enn det vi kan erfare. Hva dette kan innebære – altså hvilke grunner mennesker kan ha for å tro på Gud – fortjener en helt egen tekst. Det får vi komme tilbake til.

Men dersom man først tror på Gud, da er det ikke dumt å sette seg inn i hva andre mennesker har etter-tenkt om troen i tidligere tider. Derfor holder kirka fram Bibelen. Den har tross alt overlevd ei stund. Men det er ikke meninga at vi skal være ferdig-tenkt når vi har lest den. Bibelen inviterer til nye ettertanker, i generasjon etter generasjon.

Fortsett lesing »

Om omvendelse

Søndag 13. august, 10. søndag i treenighetstiden, holdt jeg følgende preken i Røros kirke, en preken som står i gjeld til blant annet denne teksten:

Det står skrevet i evangeliet etter Lukas:

Jesus fikk se en toller som het Levi. Han satt på tollboden. Jesus sa til ham: «Følg meg!»  Og han reiste seg, forlot alt og fulgte ham. Levi holdt et stort selskap for ham hjemme hos seg, og en hel del tollere og andre var sammen med dem til bords. Fariseerne og de skriftlærde blant dem murret og sa til disiplene: «Hvorfor spiser og drikker dere sammen med tollere og syndere?» Men Jesus svarte dem: «Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke. Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere til omvendelse.»

(Luk 5:27-32)

Slik lyder det hellige evangelium

I

Det går en historie om en mann som jogga seg en tur i skogen. Mens han løp der for seg selv oppdaget han plutselig at det kom en bjørn luntende inn på stien foran ham. Da han skulle fortelle om episoden for noen venner etterpå, sa han: «Jeg ble så redd at jeg snudde tre hundre og seksti grader og sprang så fort jeg kunne!»

Vennene han fortalte historien til, lurte fælt på hvordan dette hadde gått til. Tre hunder og seksti grader er, som kjent, en hel sirkel, en hel piruett, så da skulle han vel endt opp med å fortsette å løpe i den retningen han opprinnelig var på vei og videre rett på bjørnen. Mannen snudde nok heller hundre og åtti grader. Det var godt han var en bedre løper enn matematiker, kan man kanskje si.

Å vende om. Å gå i motsatt retning. Ordet «omvendelse», som Jesus sier at han kom for å kalle mennesker til, bringer tankene over på en slik bevegelse. En hundre og åtti graders bevegelse. At man snur tvert om, og går i en helt ny retning. Legger alt bak seg. Begynner på nytt.

Og noen mennesker kan fortelle at de har opplevd noe sånt. At de en dag nærmest våknet opp og skjønte at det livet de levde var destruktivt. Så tok de grep. Valgte en helt annen vei. Satte flaska på hylla. Brøt med miljøet. Satte strek for kriminaliteten. Og for noen av dem var det en religiøs erfaring som lå til grunn. At de «møtte Jesus», som det gjerne heter, og at de skjønte at nå måtte det skje noe radikalt.

Men for de aller fleste av oss er ikke livet slik. Livet går litt mer rett fram. Spørsmålet er om det er noe mer å si om ordet omvendelse. Er det noe som angår oss?

Fortsett lesing »

Om Jesu åk

Preken under setergudstjeneste på Ljøsnåvollen søndag 6. august 2017,
9. søndag i treenighetstiden:

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:

Jesus sa:
«Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, så skal dere finne hvile for deres sjel. For mitt åk er godt og min byrde lett.»

(Matt 11:28-30)

Slik lyder det hellige evangelium.

Jeg vet ikke hvor mange av dere som har forsøkt å bære et lass ved hjelp av et åk. Det er jo ikke så vanlig å bære ting på den måten lenger, men det var veldig vanlig før i tida. Jeg har et levende minne fra barndommen av en mann som kom forbi hytta der vi bodde om somrene og skulle selge forskjellige varer. Han bar dem med seg i to svære og nokså tunge flettede kurver som han bar ved hjelp av et åk. Selve åket var ei lang stang som han bar over skuldra, med ei korg hengende fra hver ende. Jeg husker jeg var imponert både over hvor mye han klarte å bære med seg og hvor lett og uanstrengt han småløp opp trappa fra hytta vår til veien. Han visste nøyaktig hvor balansepunktet var, og når han hadde funnet den rette balansen var det nesten ikke grense for hvor mye han kunne bære.

For alt jeg vet kan det finnes et sånt åk her på Ljøsnåvollen, et vassåk. Sånne var vanlige overalt, vet jeg, og var helt sikkert i bruk her også.

I dagens evangelietekst hørte vi at Jesus vender seg til sine disipler og snakker om å lette de byrdene de bærer på. Han har et åk som gjør ting lette å bære, sier han. Når disse orda leses i gudstjenesten er det fordi de også er ord til oss. Så er spørsmålet hva Jesus mener.

Fortsett lesing »

Om Olavsarven

Preken under pilegrimsgudstjenesten på St. Olavs-rya søndag 30. juli 2017:

Det står skrevet i evageliet etter Johannes:

Jesus sa:
Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt. Den som elsker sitt liv, skal miste det. Men den som hater sitt liv i denne verden, skal berge det og få evig liv. Den som vil tjene meg, må følge meg, og der jeg er, skal også min tjener være. Den som tjener meg, skal min Far gi ære.

(Johannes 12:24-26)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

En sommerdag i år 1013 et sted i sør-Frankrike blir landsbyen Saint Michel overfalt av en gruppe leiesoldater som er i tjeneste hos hertug Richard II. Soldatene farer voldsomt fram, og angrepet ender i slakt av befolkningen. Landsbyen blir plyndret, og soldatene marsjerer videre sørover. I løpet av sommeren og høsten skal de angripe flere andre byer på samme vis, en omflakkende armé med en rasende energi som sprer frykt og ødeleggelse hvor de enn kommer.

Leiesoldatene ledes av Olav Haraldsson, en nordmann som er så høyreist og kraftig bygd at han også går under navnet Olav Digre. Han er ikke mer enn tjue år gammel, men har allerede deltatt i flere store slag, beleiringer og angrep. Han var blant annet med i angrepet på London for fire år siden og massakren i Canterbury to år etter. Han er kjent som en veldig slåsskjempe, den første til å storme fram når hæren bryter igjennom, en inspirator og et forbilde for sine menn. Han kan svinge både sverd og øks og viser ingen nåde på slagmarken.

Fortsett lesing »

Om kreasjonisme (ii)

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 13.7.2017
under overskriften «Men Guds ånd svevde over vannene»

Jeg: Har du gjort hjemmeleksa di siden sist?

Kritisk mann (KM): Jepp! Tre kapitler av Bibelen. Det er mer enn jeg pleier å lese i den boka i løpet av et år, det.

Jeg: Bra. Så hva synes du?

KM: Vel, det er ikke akkurat actionlitteratur. Men det skjer jo mye, da, i løpet av de to kapitlene. Alt, i grunnen. To ganger, til og med. For det er vel to skapelsesfortellinger der, dersom mine øyne ikke bedrar meg. Først en tekst der Gud skaper alt ut av ingenting på ei uke, og så den derre fortellingen om Adam og Eva i Edens hage som et frittstående tillegg.

Jeg: Korrekt observert.

KM: Men spørsmålet var hvordan du vil lese disse tekstene, i motsetning til de som vil lese dem som sider i ei naturfagbok.

Jeg: Okay. Altså: Hvis vi tar teksten om de seks dagene, så handler den om en Gud som skaper kosmos av kaos, som fyller tida og rommet og rydder livsrom for menneskene midt i kaoset. Det er en fortelling jeg fint kan legge ved siden av astrofysikkens Big Bang-kosmologi og Darwins evolusjonsteori. Jeg ser i grunnen ingen motsetning der.

KM: Hm. Vel. Jeg ser det er mulig. Men hvorfor ikke bare lese tekstene bokstavelig?

Fortsett lesing »

Om besettelse

Bob Larsson driver det langt. Den selverklærte eksorsisten og pastoren jager ut dine personlige onde ånder for den nette sum av mellom fire og fem tusen kroner. Hvis du vil ha en kjapp konsultasjon på Skype, er prisen rimeligere: 3.339,-. Momsfritt.

Alf Gjøsund skrev for en måned siden en svært lesverdig kommentar i Vårt Land om tro på demonbesettelse og eksorsisme. Dette er fenomener som dessverre fortsatt preger en del kristne miljøer rundt om i verden.

Gjøsunds tekst taler for seg selv. På Verdidebatt ble det diskusjon i kommentarfeltet. Innleggene i diskusjonen var, som i VD-diskusjoner flest, av frustrerende ujevn kvalitet. Hallvard Jørgensen leverte gode innspill til videre samtale om temaet.

Jeg har ingen førstehånds erfaring med fenomenet Gjøsund kommenterer. Heldigvis. Men jeg har hørt forskjellige historier, jeg også. Mye av det jeg har fått høre har vært skremmende, fordi det bare så altfor tydelig har vært snakk om skildringer av overgrep med religiøst fortegn.

Nå kjenner ikke jeg noe nærmere til Larssons «ministry» enn det jeg har lest meg til i media. Da jeg første gang hørte om eksorsist Bob Larsson var min umiddelbare assosiasjon demonen Bob i Twin Peaks, en serie jeg har sett igjennom på nytt denne forsommeren som forberedelse til Sesong 3 som var på vei. (Jeg kunne sagt mye om den nye sesongen av serien, altså, men lar det ligge akkurat her.) Jeg har også tilbrakt mange timer i stille meditasjon over Larsons gale verden (The Far Side). Det er mulig at dette er noe av grunnen til at jeg sliter med å ta Bob Larssons såkalte tjeneste alvorlig.

Men skepsisen som bor i meg handler også om teologiske ryggmargsreflekser. Min teologiske grunnlagstenkning er etter hvert sterkt påvirket av tenkere som Knud Ejler Løgstrup, Emanuel Levinas og Martin Buber. Av Buber har jeg lært om betydningen av å se den andre som et du, ikke som et det. Av Levinas har jeg lært om at sårbarhet og verdighet hører sammen, og at dette er noe vi erkjenner i møtet med den andre. Av Løgstrup har jeg lært om betydningen av den spontane livsytringen tillit, om hvordan tillit og kjærlighet svarer til hverandre og om at vi i ethvert møte med et medmenneske holder en del av den annens liv i vår hånd. 

Summen av dette blir omtrent som så: Når jeg møter et annet menneske møter jeg et sårbart medmenneske, et du som er som jeg og som jeg kan speile meg i. I det oppmerksomme møte møter jeg et medmenneske som kommer meg i møte med tillit, og som inviterer til sårbar og samtidig tillitsfull samhørighet i et her og nå. I kristen terminologi sier vi at den andres ansikt viser oss Guds bilde. Avtroppende biskop Tor Singsaas pleier å si at Kristus er skjult til stede bak den andres blikk.

Hvor mye galt er det ikke da i en teologi som, enten den nå kaller seg kristen eller ikke, inviterer deg til å se inn i den andres ansikt og si: Jeg ser en demon i deg!