Om tro, håp og tatoveringer

Preken under strømmegudstjeneste i Røros kirke 28. februar 2021:

Det står skrevet i evangeliet etter Lukas:

En av fariseerne innbød Jesus til å spise hos seg, og han gikk inn i fariseerens hus og tok plass ved bordet. Nå var det en kvinne der i byen som levde et syndefullt liv. Da hun fikk vite at Jesus lå til bords i fariseerens hus, kom hun dit med en alabastkrukke med fin salve. Hun stilte seg bak Jesus, nede ved føttene, og gråt. Så begynte hun å fukte føttene hans med tårene og tørket dem med håret sitt. Hun kysset føttene hans og smurte dem med salven. Da fariseeren som hadde innbudt ham, så det, tenkte han med seg selv: «Var denne mannen en profet, ville han vite hva slags kvinne det er som rører ved ham, at hun fører et syndefullt liv.»

Da tok Jesus til orde. «Simon», sa han til fariseeren, «jeg har noe å si deg.» «Si det, mester», svarte han. Jesus sa: «To menn hadde gjeld hos en pengeutlåner. Den ene skyldte fem hundre denarer, den andre femti. Men da de ikke hadde noe å betale med, etterga han dem begge gjelden. Hvem av dem vil da holde mest av ham?» Simon svarte: «Den han etterga mest, tenker jeg.» «Du har rett», sa Jesus. Så vendte han seg mot kvinnen og sa til Simon: «Ser du denne kvinnen? Jeg kom inn i ditt hus; du ga meg ikke vann til føttene mine, men hun fuktet dem med tårer og tørket dem med håret sitt. Du ga meg ikke noe velkomstkyss, men helt fra jeg kom, har hun ikke holdt opp med å kysse føttene mine. Du salvet ikke hodet mitt med olje, men hun smurte føttene mine med den fineste salve. Derfor sier jeg deg: Hennes mange synder er tilgitt, derfor har hun vist stor kjærlighet. Men den som får lite tilgitt, elsker lite.» Så sa han til kvinnen: «Syndene dine er tilgitt.» Da begynte de andre gjestene å spørre seg selv: «Hvem er han, som til og med tilgir synder?» Men Jesus sa til kvinnen: «Din tro har frelst deg. Gå i fred!»

(Lukas 7:36-50)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

Jeg er en preget mann. Ja, jeg er faktisk merket for livet.

Jeg bodde fjorten år i Japan i oppveksten, fram til jeg var nitten år. For noen år siden fikk jeg tatovert to kinesisk-japanske skrifttegn på skuldrene som en påminnelse om japaneren i meg.

På venstre skulder har jeg et tegn som leses SHIN (信) og som betyr tro.

På høyre skulder har jeg et tegn som leses NOZOMU (望). Det betyr å håpe. Tegnet kan òg bety å ønske, om sammen med et annet tegn danner det ordet KIBŌ som betyr håp.

Tro og håp. Dersom man så setter disse to tegnene sammen, så danner disse et nytt ord ilag. Det (信望) leses SHINBŌ, og kan oversettes trygghet, sikkerhet eller selvsikkerhet, selvtillit eller popularitet.

Nå var dette siste i og for seg ikke tilsiktet fra min side. For da jeg fikk tatovert de to ordene på skuldrene, visste jeg ikke at de kunne leses sammen på denne måten, og mente ikke å sende noe bevisst signal. Jeg er ikke jeg blant dem med størst selvtillit på alle livets områder. Jeg har heller egentlig aldri tenkt på meg selv som noen populær person, og prøver i hvert fall ikke å være noen populist. Men dette med tryggheten, sikkerheten og tilliten gir mening for meg likevel. For meg henger nemlig tillit nært sammen både med det å tro og det å håpe. Ja. tro og tillit er for meg faktisk to sider av samme sak.

II

Hvordan kan jeg tro på Gud når det finnes så mye vondt i verden? Slik lyder en ganske vanlig innvending mot religiøs tro i ulike varianter. Underforstått: Det er sikkert mulig å forestille seg med fornuft eller følelser at Gud «finnes» i en eller annen forstand, men hvorfor skal jeg ha tillit til denne Guden? Hvordan skal jeg kunne stole på at Gud er god, og at Gud vil meg vel?

Jeg synes dette er en både viktig og vektig innvending. Den går på mange måter til kjernen av det tro handler om.

Fortsett å lese «Om tro, håp og tatoveringer»

Om regnbuebønnen

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 25.2.2021

«Jeg ber ikke fordi jeg tror det forandrer Gud. Jeg ber fordi jeg tror det forandrer meg.» Sitatet er av C.S. Lewis, forfatteren av Narnia-bøkene. Jeg har hatt disse ordene med meg som et mantra i mange år.

Vi befinner oss i fastetida, en periode som ifølge kristen tradisjon er ei tid for fokus, fordypning og fornyelse. En av de trospraksisene det tradisjonelt har vært lagt særlig vekt på i denne perioden av kirkeåret, er bønn. Men hvordan skal vi be, og om hva?

Kirkens Nødhjelp har i mange år hatt et særlig fokus på fastetida i kirkeåret, ikke minst igjennom innsamlingsaksjonen Fasteaksjonen som har vært gjennomført årlig siden 60-tallet. De siste årene har KN arbeidet fram en regnbuebønn for fastetida. Fra og med i år har vi også tatt den i bruk i menigheten hos oss.

Regnbuebønnen er bygd opp på samme måte som adventskransen, med lys som tennes for de ulike søndagene i kirkeårsperioden. Men ettersom fasten strekker seg over sju uker, er det sju lys i denne kalenderen i stedet for fire som i adventstida. Det første lyset tennes fastelavnssøndag, som innleder uka der fasten begynner på askeonsdag. Det andre lyset tennes påfølgende søndag, som heter første søndag i fastetida. Og slik fortsetter det, helt til det sjuende lyset tennes palmesøndag, som innledning til den stille uke. Lysene har ulike farger, en regnbuefarge for hver søndag. Hvert lys har en tilhørende bønn, en historie og et stikkord, ikke helt ulikt tradisjonen med de sju dydene. Fastelavnssøndag tenner vi det røde lyset for kjærlighet, første søndag i fastetida det oransje lyset for forandring, andre søndag i fastetida det gule for rettferdighet. Deretter følger håp, vann og fellesskap.

Bønnene og temaområdene vi tenner lys for i denne kalenderen, har alle sammen både en kontemplasjonsside og en aksjonsside. Kirkens Nødhjelp er Den norske kirkes største og viktigste partner innenfor internasjonal diakoni, altså trosbasert omsorgstjeneste. Når jeg tenner disse lysene og ber disse bønnene, opplever jeg at de gjør noe med meg. De former meg, for ikke å si forandrer meg.

Det blir fasteaksjon i år også. I skrivende stund vet vi ikke om den blir gjennomført kun som digital aksjon, slik som i fjor, eller om konfirmantene også kan gå dør til dør med bøsse. Uansett skal kirka hos oss gjøre hva vi kan for å bidra til å dytte verden enda et stykke i riktig retning.

Om du vil utforske regnbuebønnen nærmere, kan du besøke www.fasteaksjonen.no/regnbuebonn. Der kan du lese mer og hente inspirasjon til egen fastetidspraksis. Vi tenner det tredje bønnelyset i Røros kirke under nettgudstjenesten søndag 28. februar. Den kan du se på facebook.com/dennorskekirkeroros.

Denne uka tenner kirkefellesskapet det oransje lyset og ber bønnen for forandring:

Kjære Gud, du som skaper alle mennesker i ditt bilde. La oss se hverandre slik du ser oss, så vi ikke fristes til å sette opp skiller mellom oss og de andre. Hjelp oss så vi kan bidra til at alle mennesker får sine grunnleggende rettigheter til vann, mat og trygghet. Amen.

Om HPtFTU

Preken under strømmegudstjeneste i Røros kirke 21. februar 2021:

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:

Fra da av begynte Jesus Kristus å gjøre det klart for disiplene sine at han måtte dra til Jerusalem, og at de eldste, overprestene og de skriftlærde skulle la ham lide mye. Han skulle bli slått i hjel, og den tredje dagen skulle han reises opp. Da tok Peter ham til side og ga seg til å irettesette ham: «Gud fri deg, Herre! Dette må aldri hende deg.» Men Jesus snudde seg og sa til Peter: «Vik bak meg, Satan! Du vil føre meg til fall. Du har ikke tanke for det som Gud vil, bare for det som mennesker vil.»

(Matt 16:21-23)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

I 1988 kom det en film på kino som het Jesu siste fristelse. I dag regnes den som en filmklassiker. Filmen, som hadde originaltittel The Last Temptation of Christ, var regissert av Martin Scorsese, og var basert på en roman fra 1955 av Nikos Kazantzaki.

Det dramatiske omdreiningspunktet i filmen, er en scene der Jesus blir fristet til å stige ned fra korset, stifte familie og leve videre etter korsfestelsen som om ingenting har skjedd. En engleskikkelse står ved foten av korset og sier som Bøygen i Peer Gynt: «Gå utenom!» Fordi filmen slik dikter videre på Jesus-fortellingen, skapte den en del kontroverser da den kom ut. Men den er definitivt verdt å se.

I dagens evangelietekst er det nettopp en slik fristelse Jesus blir utsatt for. Men i stedet for en engleskikkelse, er det apostelen Peter som spiller rollen som fristeren – selv om han ikke skjønner det selv.

Foranledningen for den scenen vi har lest om i dag, er at Peter og Jesus nettopp har delt en spesiell opplevelse ilag. For i versene som står like før dagens evangelieavsnitt, der finner vi fortellingen om Peters bekjennelse. Altså, Peter har nettopp bekjent for Jesus og de andre disiplene at han tror at Jesus er «Messias, den levende Guds Sønn!». Det er et sterkt og vakkert øyeblikk. Peters hjerte må ha vært sprengfullt av denne opplevelsen. Kanskje det er derfor han reagerer så sterkt når Jesus i neste øyeblikk begynner å snakke om hvordan han skal lide og dø. «Dette må ikke hende deg!» utbryter Peter. La oss finne en annen vei, Jesus, en vei som går utenom lidelsen og døden.

Jesus tyr til sterke ord som svar: «Vik bak meg, Satan!» Peter må ha opplevd Jesu respons som et verbalt slag i ansiktet. Det er en knallhard avvisning. Nå som de hadde det så fint, og så var øyeblikket plutselig ødelagt, på grunn av det Peter hadde sagt.

II

En engelsk forfatter som heter Francis Spufford skrev for noen år siden ei bok med tittel Unapologetic. Der lanserte han et teologisk uttrykk han kalte «The Human Propensity to Fuck Things Up» (forkortet HPtFTU). I norsk oversettelse blir dette noe sånt som «den menneskelige tilbøyelighet til å rote ting til», bare at den engelske ordlyden er sterkere og mer eksplisitt. Spuffords poeng er at det ikke finnes noen øyeblikk som er så fine eller noen situasjoner som er så gode at ikke et menneske kan ødelegge det.

Fortsett å lese «Om HPtFTU»

Om kjærlighetsdagen

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 11.2.2021

Kommende søndag er en dobbel merkedag. Det er både fastelavnssøndag og valentinsdag på en og samme dag. Dermed skulle det ikke mangle på grunner til å feire og markere dagen.

Valentinsdagen har en sammensatt bakgrunnshistorie. Vi skal ikke nøste opp alle de mulige og umulige historietrådene her og nå. Men siden dette er en prestespalte, tør jeg nevne at 14. februar historisk er minnedag for helgenen Valentin, eller Valentinus på latin.

Vi har overlevert flere ulike fortellinger om Valentins liv. Han skal ha vært en geistlig som levde i det tredje århundre og kom i konflikt med den daværende romerske keiseren. Valentin forrettet vielser for keiserens soldatrekrutter og prekte dem inn i kristentroen. Dette var en form for pasifistisk motstandsarbeid. Gifte menn ble ikke sendt ut som soldater; profesjonelle romerske soldater skulle ikke ha familie, og kristne nektet ofte å gjøre soldattjeneste. På denne måten saboterte biskop Valentin keiserens militære ambisjoner.

Så gikk det som det måtte gå. Valentin ble arrestert, dømt til døden og henrettet den 14. februar. Før han ble drept, helbredet han datteren til fangevokteren sin, som var syk. Og så skrev han et brev til henne, og undertegnet med de etter hvert udødelige siste ord: «…fra din Valentin». Slik lyder legenden. Den forteller oss altså at Valentin sto i kjærlighetens tjeneste, mot dødens krefter, helt til sine dagers ende. Derfor er han er martyr, et vitne, for troen, og opptrer som skytshelgen for forelskede, samt for birøktere og folk som lider av epilepsi(!).

Nettopp kjærligheten er verdt å løfte fram også i en spalte som denne. Ikke bare den romantiske kjærligheten, selv om den er viktig nok – det tror jeg vi kjenner på, mange av oss, at det er godt med en merkedag for den. Lykkelig er den som kan se tilbake på mange år, førti år, femti år, seksti år med slike merkedager, i gode og onde dager.

Men selv om denne romantiske kjærligheten absolutt er verdt en fest, skal vi ikke glemme at kjærligheten er så mye mer. Den er vennskap, den er gode ord til en som er nedtrykt, den er tålmodighet med den som sliter. Kjærligheten er klesvask og husstell, matlaging og snekring, snømåking og nattevåk. Vi blir båret av kjærligheten den dagen vi blir født, og vi bæres ut med kjærlighet når vi legges i kiste.

Her, i tida, spinner vi rundt hverandre i det enorme rommet. Universet har vært her i fjorten milliarder år. Kloden vi står på kan vise til noe over fire milliarder års historie, og livet har eksistert nesten like lenge. Generasjon for generasjon, trinn for trinn, har vi utviklet oss til det vi er i dag. Det er et uendelig hav av tid, og våre dager er som et lysglimt i evigheten. Men nettopp disse dagene er fylt med kjærlighet. Så godt det er, at vi får leve! Så godt det er, at vi får være der for hverandre.

Hvor kommer kjærligheten fra? Vi ble båret av noen som også en gang ble båret. Vi ble elsket av noen som hadde lært å elske av andre. Slik kan vi føre historien om kjærligheten tilbake, generasjon for generasjon. Men til slutt står vi der og spør: Hvor er kilden? Hvor begynte det hele? Og så begynner tilbedelsen, og mysteriet.

Jeg hører med blant dem som bekjenner at Gud er kjærlighetens kilde. Gud vil livet, og Gud vil kjærligheten. Gud yter motstand mot døden og alle dødens venner, og Gud har tenkt å få siste ordet. Og det skal være et ord om kjærlighet.

Om tallenes tale

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 28.1.2021

Alle organisasjoner må fra tid til annen stanse opp og gjøre opp status. For Den norske kirke er januar oppgjørsmåneden. På kirkekontor over hele landet sitter medarbeidere og teller, veier og fører statistikk. Vår vareopptelling handler ikke om produkter på hylleplasser, men om mennesker på kirkebenker.

Ettersom kirkebenkene ikke var å regne som fastmonterte i 2020, ble året som gikk på mange måter et annerledes-år også hva menighetsliv angår. En periode rundt sommeren kunne vi samles to hundre om gangen, mens april og mai kom og gikk uten at vi kunne være flere enn tjue. Store deler av året var det femti som var fyldens antall. Vi finner spor av dette over alt i de kirkelige dagsregistrene. Det gjennomsnittlige gudstjenesteframmøtet falt fra noe over åtti til litt over femti i kommunen, og for Røros sokn sin del fra 76,8 til 54,7 dersom vi holder konfirmasjoner og julaften utenom. Og når jeg først nevner julaften, så var det en historie for seg. Vi hadde et firesifret antall seere på TV-jula fra Røros kirke, men selve produksjonsdagen var vi kun rundt femti personer som kom og gikk i kirkerommet, mot normalt fjorten hundre. Det totale gudstjenestebesøket i kommunen ble nærmest halvert fra det ene året til det neste, og antallet publikummere ved konserter falt fra nesten tolv tusen i 2019 til litt over fire tusen i 2020. Vi har gått glipp av så mange gode øyeblikk sammen.

De tallene det likevel gjør vondest å se og lese, er de tallene som har med gravferder å gjøre. I 2019 ble det holdt 82 kirkelige gravferder i fellesrådsområdet (kommunen). Disse seremoniene samlet 8.675 personer. Det betyr at det i snitt var 106 personer som tok avskjed ved hver eneste båre i forfjor. I 2020 ble det holdt i alt 59 kirkelige gravferder. Den totale deltakelsen var 3.385 personer. Det betyr i sin tur et snitt på 59 deltakere.

Se på disse tallene en gang til. I 2019 var vi 106 personer i snitt i hver gravferd. I 2020 var vi 59. Det betyr i klartekst at nær halvparten av alle som ønsket å delta i en avskjed ved en båre i fjor, rett og slett ikke fikk lov til å være der.

Av alt det såre og vonde og vanskelige som har skjedd det siste året, synes jeg faktisk dette er det aller såreste og vondeste og vanskeligste. Vi har gått glipp av mye. Det har vært kjedelig å ikke kunne reise. Vi har måtte utsette festivaler og feiringer. Det ble ikke noe av den cupen vi skulle spille oss helt til topps i. Og ja, mange har mistet jobben, eller de har mistet nattesøvnen av økonomiske bekymringer. Jeg vil ikke bagatellisere noe som helst av dette.

Jeg synes likevel det er aller mest hjerteskjærende å tenke på all den sorgen som ikke fikk et rom. Alle de avskjedene vi ikke fikk ta. Alle de sørgende som måtte velge hvem som skulle få komme inn døra og hvem som måtte avvises. Og i forlengelsen av dette: Alle de som måtte gå igjennom livets siste fase uten sine nærmeste hos seg på grunn av strenge smitteverntiltak.

Tiltakene har vært nødvendige. Det har handlet og vil fortsatt handle om å beskytte liv og helse. En dag om ikke så altfor lenge skal vi komme ut av den lange tunnelen og se lyset igjen. Da skal vi glede oss sammen. Det blir nye fester, nye reiser, og nye heldagsmøter over bord i stedet for gjennom skjerm. Vi skal samles til gudstjenester til kirkelige handlinger når og hvordan vi vil også. På mange områder kan vi ta igjen noe av det vi har mistet.

Men smerten over de avskjedene vi ikke fikk tatt, den blir ikke borte. Det har jeg tenkt en del på de siste ukene, mens jeg har sittet med tallenes tale. Jeg har felt noen stille tårer over det også. Og jeg tror ikke jeg kommer til å klare å slutte å tenke på det med det første.  

Om begjær, sårbarhet og tro

En av de norske teologene jeg har hatt størst glede av å lese og følge siden studietida, er min gamle MF-lærer Jan-Olav Henriksen. Han holder et ganske voldsomt publiseringstempo, så jeg klarer på langt nær lese alt han gir ut, men jeg forsøker å få med meg utvalgte høydepunkter. Ved inngangen til det nye året leste jeg hans lille bok Begjær, sårbarhet og tro – kritiske blikk på seksualitet, kjønn og religion. Det var en leseopplevelse jeg også gjerne anbefaler andre.  

Selv om jeg med dette uttrykker min begeistring for boka, har den fått en noe blandet mottakelse i offentligheten. En av dem som har uttalt seg aller mest kritisk, er Andreas E. Masvie, som anmeldte boka for Minerva, og som senere gjengav noe av kritikken i et innlegg i Vårt Land.

Jeg siterer fra sistnevnte:

Fortsett å lese «Om begjær, sårbarhet og tro»

Om en etterlyst Jesus

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 14.1.2021 under overskriften «Etterlyst: Jesus!»

Natt til mandag 28. desember skjedde det: Jesusbarnet forsvant fra plassen sin i julekrybba Den hellige kohort utenfor døra til Bergstadens Ziir. Etter to uker mellom halm og strå, var han søkk borte, og den eller de som tok ham med seg etterlot ingen spor.

Undertegnede heiv seg rundt og skrev en etterlyst-melding på Den norske kirke Røros’ Facebookside. Folk begynte å videreformidle posten, og i sjutida samme kveld hadde vi kommet opp i to hundre delinger. Da ringte Adresseavisa og Vårt Landog VG. Snart var Jesus etterlyst via nettavisene over det ganske land.

Det kom inn flere interessante tips i kommentarfeltet på Face. Kunne det rett og slett være faren hans som hadde hentet ham til seg? Jeg svarte at det nok var tvilsomt, ettersom det ikke var Kristi himmelfartsdag riktig ennå. En mente vi burde ta en kikk i tempelet, for der hadde han gjemt seg for foreldrene sine før. Fortrolig som jeg er med fortellingen om Jesus som tolvåring i Jerusalem – vi pleier å lese den fortellingen for barna som overnatter i kirka under LysVåken – tok jeg en ekstra kikk inne i Ziiren, men nei, han var ikke der denne gangen. Opptil flere spekulerte i om det kunne være Herodes’ dødsskvadroner som var etter ham, og at Jesus hadde stukket av til Egypt. Det var kanskje den hypotesen som passet best i juleevangeliets fortellingskronologi, men vi hadde for det første ikke kommet til Helligetrekongersdag (trettendedagjul) riktig ennå, og for det andre satt Maria og Josef igjen i julekrybba. Her var det noe som ikke passet helt inn i de gamle fortellingene.

Tirsdagen kom og gikk, uten at Jesus var å se. Vi hadde et slags håp om at han kanskje ville dukke opp i ei eller annen snøfonn et eller annet sted, men vi håpte forgjeves. Jeg ble oppringt av en journalist fra Arbeiders Rett, og gav en kommentar om at dersom Jesus kom tilbake i løpet av natta skulle vi avstå fra å forfølge saken videre. På bakrommet lette vi fram en hel liten rekke av reserve-Jesuser. Jesus 2 skulle finne sin plass i krybba onsdag klokka 12.

Så skjedde altså underet: Onsdags morgen, da kirketjener kom på jobb, var Jesus tilbake på plass. Han var like hel, virket blid og fornøyd, men ville ikke si noe om hvor han hadde vært eller hva han hadde sett og hørt. Taushetsplikten er streng i kirka, og Jesus som virksomhetens øverste leder ser ut til å ta denne på det største alvor. Vi i kirkestaben holder ord, vi også, og lar være å grave mer i forsvinningen. Ja, ut over denne teksten jeg skriver nå, naturligvis.

Det ble en god historie av det hele. Det at Jesus blir borte for så å vende tilbake på den tredje dagen, er et aldri så lite ekstra juleevangelium. En tom grav i påsken kan være en fin illustrasjon, mens ei tom krybbe i jula i grunnen bare er trist. Med Jesu retur i krybba dag tre, fikk vi en påminnelse om fortellingen om ham som er med oss alle dager inntil verdens ende.  

Samtidig har historien en sår undertone. Vi ble også påminnet om at juleevangeliet fortsetter med en fortelling om den hellige familie (eller kohort) på flukt. Den dag i dag flykter barn mange steder i verden, og noen av dem har kommet bort fra eller har mistet sine foreldre. Det er også en fortvilet kjensgjerning at barn forsvinner hver eneste dag, og mange av dem kommer aldri tilbake, verken etter tre dager etter tre år. Familier utslettes rett som det er i naturkatastrofer, ulykker og krig. Vi mennesker er svake og sårbare, og barna mest av alle.

Til neste år håper vi å sette opp Den hellige kohort igjen, så den kan minne oss om hvor skjørt livet er. Jeg håper ikke det er for mye å be om at Jesus får være i fred da. 

Jesusbarn som forsvinner fra julekrybber, er forresten et såpass vanlig fenomen at det har sin egen artikkel på Wikipedia («Baby Jesus theft»). At han vender tilbake, hører imidlertid til sjeldenhetene. Jeg synes egentlig det sømmer seg å takke de(n) som la ham tilbake. Så takk!

Om den hellige kohort

Juledagspreken i Bergstadens Ziir 25.12.2020:

Det står skrevet i evangeliet etter Johannes:

I begynnelsen var Ordet.
Ordet var hos Gud,
og Ordet var Gud.
Han var i begynnelsen hos Gud.
Alt er blitt til ved ham,
uten ham er ikke noe blitt til.
        
Det som ble til
i ham, var liv,
og livet var menneskenes lys.
Lyset skinner i mørket,
og mørket har ikke overvunnet det.
        
Et menneske sto fram, utsendt av Gud. Navnet hans var Johannes. Han kom for å vitne. Han skulle vitne om lyset, så alle skulle komme til tro ved ham. Selv var han ikke lyset, men han skulle vitne om lyset.
          
Det sanne lys,
som lyser for hvert menneske,
kom nå til verden.

Han var i verden,
og verden er blitt til ved ham,
men verden kjente ham ikke.

Han kom til sitt eget,
og hans egne tok ikke imot ham.

Men alle som tok imot ham,
dem ga han rett til å bli Guds barn,
de som tror på hans navn.

De er ikke født av kjøtt og blod,
ikke av menneskers vilje
og ikke av manns vilje,
men av Gud.
          
Og Ordet ble menneske
og tok bolig iblant oss,
og vi så hans herlighet,
en herlighet som den enbårne Sønn
har fra sin Far,
full av nåde og sannhet.

(Joh 1:1-14)

Slik lyder det hellige evangelium.

Utenfor kirkedøra står en julekrybbe. Den er ny av året. Jeg og flere med meg kaller den bare for Den hellige kohort, som et ordspill på Den hellige familie.

Julekrybba har stått framme i litt over ei uke. Det er Otto Klykken i Røros menighetsråd som har bygd den. I går sto medlemmer av menighetsrådet ved krybba og ønsket folk god jul. Kirkedøra var stengt, men vi kunne besøke den opprinnelige kirke: Krybba i stallen.

For dersom det er sant, det vi sier, at kirka er Guds hus, da var og er stallen Guds aller første hus. Da Gud selv ble menneske, skjedde fødselen i en stall. Det skjedde i Bet-Lehem, det betyr brød-huset på hebraisk, og den nyfødte Sønnen ble lagt i matfatet til dyrene. Hele evighetens mysterium hviler der, på sengen av høy og strå.

Den hellige kohort utenfor kirkedøra minner oss med andre ord om hva vi kan forvente å finne innenfor kirkedøra.

Det hellige og det sårbare er forbundet med hverandre i kristen tro. Gud kommer til oss som et lite barn, og legger seg i menneskers hender. Gud forventet altså at det var noen som ville ta imot, at det fantes kjærlighet hos menneskene. Gud trodde på menneskene, rett og slett, på Maria, på Josef og på alle oss andre. Ellers ville vi aldri hatt noen hellig kohort. Gud gir seg selv til oss, før vi engang tenker tanken på å gi oss selv til Gud. Hver gang vi mottar nattverdens brød og vin i handa, er det det samme som skjer. Vi ser, spiser og tror.  

Det siste året har mye handlet om begrensninger. Vi har begrenset antall nærkontakter, vi har begrenset våre bevegelser, og vi har avstått fra å klemme hverandre. Julefortellingen er en fortelling om det motsatte. Det er i bunn og grunn en mot-fortelling til hele 2020.

For Gud gjør den lengste reisen og den mest dramatiske bevegelsen det går an å forestille seg, fra himmelen til jorda, fra evigheten og inn i tida. Og Gud lar seg klemme, bære, omfavnes – og vil selv strekke ut hendene og favne hele verden. Og sist, men ikke minst, Gud velger seg hele menneskeheten som sine nærkontakter. Når Gud blir menneske, er vi alle Guds barn. Vi har alle del i Guds egen fortelling og Guds egen historie, den som leves ut blant oss hver eneste dag, enten det er i en stall, eller det er her inne i kirka, eller et hvilket som helst annet sted hvor mennesker ferdes.

I dag hviskes det, overalt blant alt det skapte: Velsignet jul, du menneske.

Sammen med mennesker alle steder gjennom alle tider, sier vi:

Lov takk og pris i evighet
den hellige treenighet.
Halleluja

Om pust og sang

Julaften 2020 var det ikke gudstjeneste i Røros kirke, men alle som ville kunne (og kan fortsatt) se julaftensprogrammet Bergfolkets julekveld i opptak fra Ziiren.

Mitt bidrag til julekvelden var følgende lille julaftenspreken:

Der låg han med høy til pute
og gret på si ringe seng…

Slik beskriver Jacob Sande det som skjedde den natta Jesus ble født. Jesus gråt. For de som sto rundt krybba, var det egentlig et godt tegn. Vi lytter etter barnegråten når et barn blir født. Dersom barnet gråter, er det et tegn på at lungene fungerer som de skal.

Vi er mange som har grått mye dette året som har gått. Noen blant oss har grått nettopp fordi lungene ikke har fungert som de skulle, enten hos oss selv eller hos noen vi er glade i. Dette har også vært året da følelsen av innestengthet har lagt seg over brystkassen på mange. Når skal vi få gå ut igjen, når skal vi få treffes? Og det er ikke bare koronaviruset og covid-19 som har gjort noe med vår evne til å puste. «I can’t breathe!» hikstet George Floyd, og hele Black Lives Matter-bevegelsen har ropt det samme. På mange måter oppsummert dette utsagnet 2020 i én setning, eller i én pust: Vi får ikke puste!

En dag skulle det lille Jesusbarnet si det samme. Idet han trakk sitt siste åndedrag, ba han til Gud og sa: «I dine hender overgir jeg min ånd.» Derfor sier vi: Gud er hos oss i hvert eneste åndedrag vi tar. For det lille barnet er Guds nærvær, midt iblant oss. Og Guds nærvær er en pustende, levende kjærlighet. Og denne kjærligheten dør ikke, selv om vår pust gjør det.

Der låg han med høy til pute
og gret på si ringe seng,
men englane song der ute
på Betlehems aude eng!

Slik fortsetter salmen vi har sunget sammen. Det å synge handler også om pust. Når vi synger, er det livet selv vi hører, akkurat slik det er når barnet gråter.

I år kan vi ikke møtes i kirkene slik vi pleier i jula. Derfor har jeg tenkt å slå et slag for julefeiring i hjemmet. Her er oppfordringen: Gå rundt juletreet! Alene, eller sammen, der dere er. Alle kan kanskje ikke holde hverandre i hendene, og avstand må vi ha. Men mens dere går rundt treet, så syng!

Syng de gamle, gode julesalmene, syng regler og juleleker, syng nye klassikere, lek, dans, ha det moro! Det er en gammel, god skikk, dette. Slik blir jula livets fest. For hvert pust, for hver tone, syng juleevangeliet ut i rommet og inn i hjertene,

den songen som atter tonar
med jubel kvar julenatt
om barnet, Guds son, vår sonar
som døden for evig batt!

Om Checkin i kirka

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 17.12.2020

«Så gjør vi så når til kirke vi går!» Slik lyder ei tekstlinje fra en kjent og kjær julesang, for ikke å si julelek. Og hvordan gjør man så når man går til kirke? På Røros trenger en i grunnen ikke legge så veldig vidløftige planer. Det er bare å hive på seg jakka når man hører kirkeklokkene kalle og rusle av gårde, enten man går samme med noen som man eventuelt holder i handa eller ikke. Kirkerommet er stort, og det rommer alle som vil, også om de kommer et minutt eller to for seint.

Men i år er det ikke slik. Dersom du tenker deg til kirka i jula i år, dette merkelige året 2020, da må du gjøre noen forberedelser av det digitale slaget. I år har vi nemlig tatt i bruk det elektroniske påmeldingssystemet Checkin. Her får du oppskriften på hvordan du skal gå fram.

Først et lite tilbakeblikk til forrige prestepreikspalte, den som sto på trykk for to uker siden. Det som står der, er fortsatt sant: Det blir ingen julaftensgudstjeneste i Røros kirke i år. Menighetsrådet arbeider imidlertid med å få satt opp en stor julekrybbe utenfor kirka. Det blir mulig å besøke den i dagene fram til og inn i julehøytiden, og julaften kommer vi til å spille julemusikk utenfor kirkedøra og forsøke å skape fin stemning for dem som legger veien forbi. Ved de tre andre kirkene i fellesrådsområdet, altså Glåmos, Hitterdal og Brekken, blir det utendørsgudstjenester på kirketrappa til vanlig julaftensgudstjenstetid, henholdsvis 13:00, 14:30 og 16:00. Ta med deg en lapp med navn og kontaktinfo, lever denne ved inngangen til det oppsatte uteområdet og ta del i julefeiringen 2020, du også. Og fra Røros kirke kan du altså se et julaftensprogram på Arbeidets Retts nettsider; dette legges ut klokka 16:00 julaften, og kan sees av alle som vil, både med en gang og senere.

Men tilbake til Checkin-systemet. Juledag blir det nemlig gudstjenester i Røros kirke. Ja, faktisk, gudstjenester i flertall. Vi feirer to juledagsmesser, en klokka 11:00 og en klokka 12:30. Det er plass til 50 i kirka på hver av gudstjenestene. Det betyr at vi må ha forhåndspåmelding. Og det er der det elektroniske påmeldingssystemet kommer inn.

For å sikre deg plass i kirka juledagen, går du rett og slett til nettsiden checkin.no. Når du åpner den, ser du et søkevindu midt på sida. «Søk på navn, arrangør eller sted» står det der. I søkefeltet skriver du «Røros kirke» og trykker på den gule «Søk»-knappen til høyre. Da vil det komme opp to arrangement du kan klikke deg inn på, en juledagsgudstjeneste klokka 11:00 og en juledagsgudstjeneste klokka 12:30. Velg det tidspunktet du ønsker deg. Så kan du bestille billetter. Disse er gratis, men du må altså bestille plassbillett. Du blir bedt om å oppgi kontaktinfo, og så er du inne. Billetten kan du skrive ut hjemme, eller du kan ta den med deg og vise fram på din telefon. Du får billetten tilsendt både som e-postvedlegg og pr. SMS.

Billettene legges ut 20. desember (4. søndag i advent) klokka 18:00. Dersom du har lyst til å delta i messen juledag, er det nok lurt å være raskt ute med å sikre seg billett. Hundre plasser fordelt over to gudstjenester er ikke veldig mye. Men vi håper og tror det skal være nok til å dekke i hvert fall noe av etterspørselen.

Når så juledagen kommer, er det bare å ta med seg billetten og rusle til kirke. Vær gjerne på plass ti-femten minutter før gudstjenesten begynner. Det blir fint å ønske hverandre god jul, ansikt til ansikt, selv i dette underlige året da selv ikke kirkebenker er fastmonterte nok.