På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 21. mars
Jeg er ennå ikke helt ferdig med den opplevelsen jeg skrev om i forrige Prestepreik, altså opplevelsen av forestillingen «Så som i himmelen» på Trøndelag teater. Er det forresten noe mål å bli ferdig med store teateropplevelser? Jeg tror da ikke det.
Men stykket handler altså, for den som ikke kjenner handlingen, om en mesterdirigent, Daniel Daréus, som etter et hjerteinfarkt får beskjed av legen om at han må roe ned tempoet. Han flytter hjem til bygda hvor han vokste opp, og skaper seg en ny tilværelse der i et ganske annet tempo og med helt andre mennesker rundt seg enn han har hatt de siste årene. Under overflaten ligger hele tiden fortellingen om mobbingen han opplevde som barn. Og over det hele klinger musikken, den som Daniel dirigerer fram i det lokale kirkekontoret.
Mer enn noe annet opplevde jeg stykket som en hyllest til musikkens kraft. Forrige gang trakk jeg paralleller mellom musikken og kjærligheten, og beskrev musikk som et intenst relasjonelt fenomen. I teaterstykkets kirkekor-miljø møtes folk som bærer med seg en mengde ulike livserfaringer, bekymringer og problemer. De kjemper med vonde opplevelser etter mobbing, ensomhet og partnervold, og erfarer utenforskap, usikkerhet, ubehjelpelighet og angst. De er seksuelt frustrerte og seksuelt frigjorte, de er pratmakere og tause, og de pendler mellom det religiøst forknytte og det livsbejaende evangeliske. En i koret er funksjonshemmet, mens korets dirigent er en av de dyktigste innen sitt fagfelt i hele verden. Men alle kan de synge sammen. De leter etter sin egen tone, både på individnivå og som kollektiv, og i prosessen finner de også kraft til å endre livene sine til det bedre. Nye fellesskap oppstår. Når Gabriella endelig finner kraften til å ta med seg barna og forlate den voldelige Conny, spiller en nyskrevet sang en avgjørende rolle. Og når hennes rasende eks vil konfrontere henne, er det koret som bokstavelig talt slår ring om henne og barna og driver mørket bort.
Jeg har også sunget i kor i mange år, og jeg har også vært med på å tilrettelegge for at andre skal få synge. Hvert kor er et mikrokosmos. Koret Daniel Daréus jobber med, er naturligvis skildret på en veldig spisset måte, nærmest karikert. Vi vet ofte ikke like mye om hverandre og hva vi hver for oss bærer med oss til øvelsene. Men jeg har sett det, jeg også: Noen ganger gir sangen krefter og mot til å gå videre i livet på måter vi ellers ikke hadde vært i stand til.
Samtidig skal vi ikke idyllisere noe som helst her. Et kor kan også være et konkurransepreget miljø, og noen kan føle seg fortrengt eller utestengt også der. Men når det skjer – og jeg vet at det kan skje, jeg har også sett og erfart det – så er det egentlig en motbevegelse og et brudd mot det som er korsangens hjerte og idé. Musikk er etter sitt vesen noe som skaper fellesskap.
I kirka snakker vi stadig om noe vi kaller Den hellige ånd. Kirkefaderen Augustin talte og skrev om Ånden som det båndet av kjærlighet som binder sammen Gud Fader og Sønnen Jesus Kristus, et bånd som er så sterkt at ikke engang døden kunne bryte det. Ånden er som en tone som synger mellom to, eller som den musikken som fyller rommet mellom to toner. Det er derfor ikke tilfeldig at kirka synger så mye som den gjør. Ånden som utgår fra Faderen og Sønnen er som en tone, eller som en melodi, som fyller alt som er til. Og når vi hører den tonen, da skjønner vi hvor vi kommer fra og hvor vi skal hen. Derfor synger vi.
Haralds strøtanker 