Lørdag 9. mars 2024 feiret vi midnattsmesse i Røros kirke. Gudstjenesten var også festspillmesse under Vinterfestspill i Bergstaden, og Konstknekt spilte Johannes Brahms’ Strykesekstett nr. 2 i G-dur Op. 36 som del av messen. Jeg prekte over Johannes 3:11-16, som var evangelietekst for 4. søndag i fastetiden (10. mars).
Det står skrevet i evangeliet etter Johannes:
Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Vi taler om det vi vet og vitner om det vi har sett, men dere tar ikke imot vårt vitneutsagn. Hvis dere ikke tror når jeg taler til dere om det jordiske, hvordan kan dere da tro når jeg taler om det himmelske? Ingen annen er steget opp til himmelen enn han som er steget ned fra himmelen: Menneskesønnen, *som er i himmelen•. Og slik Moses løftet opp slangen i ørkenen, slik må Menneskesønnen bli løftet opp, for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv. For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.
Slik lyder det hellige evangelium.
Kjære alle sammen. I kveld får vi lytte til Johannes Brahms’ strykesekstett nr. 2 i G-dur. Komposisjonen er tilegnet hans venninne, sangerinnen Agathe von Siebold, som Brahms var forlovet med i 1858, en forlovelse han siden brøt. Tre ganger i slutten av første sats hørte vi de to fiolinene spille tonerekken A-G-A-D-H-E (Agathe).
Noen ganger finnes det slike undertekster i musikken, om vi kan si det slik. Navnene på tonene kan utnyttes til å stave ord. Johann Sebastian Bach var jo kjent for dette, blant annet, å legge inn B-A-C-H her og der, og jeg har også sittet her i dette rommet og hørt Franz Liszts orgelverk Fantasia & Fugue over B-A-C-H ved en anledning. Andre ganger er det referanser til andre kjente melodier vi hører, parafraseringer eller variasjoner av disse. Det er ikke bare i nyere populærmusikk at man sampler og remikser eldre allerede kjente motiver, sånt finner vi i den klassiske tradisjonen også.
I dag har vi lest en evangelietekst hvor det dukker opp et slikt motiv, en kjærlighetserklæring om du vil. Men det er ikke sikkert vi hører den, hvis vi ikke får den pekt ut for oss. For den er skjult til stede i teksten, nemlig, i et språk vi kanskje ikke umiddelbart kjenner igjen i. Omtrent som tonerekka A-G-A-D-H-E, som mange oss heller ikke hører om vi ikke blir fortalt at den er der og når vi skal høre den.
Det tekstlige motivet som jeg snakker om, fins i det siste verset vi leste i stad. Vi leste fra Johannesevangeliet, fra kapittel 3, vers 11 til og med 16. Johannes 3:16 er et av verdens mest kjente og siterte bibelvers. Der står det: «Så høyt har Gud elsket verden…»
Og det er nettopp ordet «verden» jeg vil henlede oppmerksomheten på. Det vil si, jeg vil peke på hvordan dette staves. For i den greske grunnteksten staves ordet verden K-O-S-M-O-S. Kosmos.
Og når man hører det slik, da er det som om ordet åpner seg enda mer opp, er det ikke?
Når Jesus i Johannesevangeliet snakker om at Gud elsker verden, så snakker han ikke bare om det landområdet folk i samtida hans kjente til, eller et bestemt rike eller kontinent eller folkeslag eller – for den del – menneskene. Ordet kosmos viser til alt som er til, hele universet, fra spinnende elektroner til roterende galakser. I kveld sier vi: Gjennom hele universet, hele kosmos, lyder det en tone av kjærlighet. Så høyt har Gud elsket kosmos…
Johannes 3:16 kalles noen ganger «Den lille bibel». Men budskapet er alt annet enn lite og begrenset. Så høyt har Gud elsket kosmos, at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. Det er universelt, i ordets egentlige betydning. Guds kjærlighet gjennomstrømmer hele universet. Ingenting er utelatt, og ingenting er unntatt.
Så er det sånn, at vi kan ikke alltid ta for oss alle ting. Vi må begrense oss noe. Men noen ganger avgrenser vi oss fra ting som likevel er bra.
I kveld lytter vi til 1., 3. og 4. sats av Brahms’ andre strykesekstett. Andresatsen velger vi bort akkurat i kveld, av hensyn til tida. Men det er fortsatt et vakkert stykke musikk. Hør det gjerne senere!
I dag har vi lest fra Johannes 3:11-16. Det er det som er satt opp som evangelietekst for 4. søndag i fastetiden i Den norske kirke. Men jeg tenker nok at avgrensningen ikke er helt optimal der. Jeg skulle ønske vi hadde med i hvert fall vers 17 også, altså ett vers til. Der står det:
Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham.
Hjemme hos oss hadde vi for noen år siden en samtale om disse to versene, vers 16 og 17 i Johannesevangeliets 3. kapittel. Vi var i grunnen enige om at det godt kunne vært vers 17 som hadde status som «Den lille bibel». Gud sendte ikke sin Sønn til kosmos for å dømme kosmos, men for at kosmos skulle bli frelst ved ham. Jeg mener, det blir jo ikke mye større og vakrere enn det. Spørsmålet om hva vi klarer å tro eller ikke tro trer i bakgrunnen, det samme gjelder bildene av at noe går tapt eller faller utenfor Guds plan. Tilbake står den kosmiske Kristus, som skal gjenreise alt som har falt.
Vi leste også noen andre ord fra Johannes 3 i stad – det er fra en nattlig samtale mellom Jesus og rådsherren Nikodemus, dette, så teksten passer i grunnen svært godt til et midnattsmesse – der Jesus sa: Slik Moses løftet opp slangen i ørkenen, slik må Menneskesønnen bli løftet opp, for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv. Dette er en henvisning til en eldre tekst, en remiks av et eldre motiv om vi vil, om den gangen Israelsfolket var i ørkenen, og det kom giftslanger inn i leiren deres. Da lagde Moses en kobberslange og hang denne på en stang, og alle som så på den ble friske. Dette motivet, en slange på en stang, er et kjent motiv innen flere mytologier. På gresk kalles det asklepios-stav, etter den greske guden for medisin og helbredelse, og mange apotek bruker slike asklepios-staver som symbol den dag i dag. I dag hører vi altså Jesus nytolke kobberslange-fortellingen: Det er han selv som skal løftes opp, og det skal bli til helbredelse for kosmos.
Og med det har vi pekt på et ledemotiv i Det nye testamentes fortelling om Gud og verden, kosmos: Når Jesus Kristus blir løftet opp på korset, da er det til fred og forsoning for kosmos. Det er en kosmisk hendelse. Det angår alle, både den som tror og den som ikke ser. Ja, et annet sted i Johannesevangeliet sier Jesus at når jeg blir løftet opp, skal jeg dra alle til meg! Og apostelen Paulus skriver i 2. Korinterbrev om at Gud i Kristus forsonte kosmos med seg selv, og i 1. Korinterbrev ser han fram til den dagen da Gud skal bli alt i alle.
Jeg tenker noen ganger på dette som en slags modulasjon: Det blir noen flere kryss å holde styr på, men du verden så mye varmere og rikere klangbildet også kan bli. Kristus blir løftet opp på korset, og kosmos løftes opp til et høyere nivå, en ny toneart. Veien går gjennom død og nederlag til håp og nytt liv – for alle, for kosmos.
I kveld har vi hørt Johannes Brahms kjærlighetserklæring til Agathe, og vi har lest Johannes evangelistens kjærlighetsbudskap til kosmos. Jeg synes disse to kunstverkene klinger godt ved siden av hverandre. Så skulle vel også vi se på kosmos og hverandre slik: Med kjærlighet.
Da gjenstår bare lovsangen: Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.
Haralds strøtanker 