Om den sanne myte

Preken under strømmegudstjeneste i Røros kirke 14. mars 2021:

Det står skrevet i Paulus’ andre brev til korinterne:

Alt er av Gud, han som ved Kristus forsonte oss med seg selv og ga oss forsoningens tjeneste. For det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger, og han betrodde budskapet om forsoningen til oss. Så er vi da utsendinger for Kristus, og det er Gud selv som formaner gjennom oss. Vi ber dere på Kristi vegne: La dere forsone med Gud! Han som ikke visste av synd, har han gjort til synd for oss, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet.

(2 Kor 5:18-21)

Slik lyder Herrens ord.

Det står skrevet i evangeliet etter Johannes:

Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Vi taler om det vi vet og vitner om det vi har sett, men dere tar ikke imot vårt vitneutsagn. Hvis dere ikke tror når jeg taler til dere om det jordiske, hvordan kan dere da tro når jeg taler om det himmelske? Ingen annen er steget opp til himmelen enn han som er steget ned fra himmelen: Menneskesønnen, som er i himmelen. Og slik Moses løftet opp slangen i ørkenen, slik må Menneskesønnen bli løftet opp, for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv. For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.

(Joh 3:11-16)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

Det er godt over tretti år siden nå, men jeg husker det fortsatt som om det var i går, den opplevelsen jeg hadde den aller første gangen jeg leste ei bok som var så spennende at jeg rett og slett ikke klarte legge den ifra meg. Jeg skulle egentlig ha sovna for lenge siden, men jeg bare måtte lese videre, under dyna, med lommelykt, i hemmelighet, med bankende hjerte og skjelvende hender.

Boka het Løven, heksa og klesskapet. Siden har jeg vendt tilbake til C.S. Lewis sitt Narnia-univers flere ganger, og jeg har lest bøkene dem for jentene mine. Hver gang stiger noen av den første leseopplevelsen fram i meg igjen. Jeg blir grepet av barnas reaksjoner på den magiske verdenen i klesskapet, av dynamikken søsknene imellom – vi var også fire søsken hjemme hos oss, når jeg nå tenker etter – og av løven Aslans valg og offer. I tillegg til å være en stor fortelling i seg selv, er fortellingen om løven og heksa og klesskapet også en refleks av Den Store Fortellingen, en allegorisk framstilling av Jesus-historien som betydde og fortsatt betyr så mye for meg.

Jeg leste en eldre oversettelse den gang, forresten. De fire barna het Petter, Susanne, Erik og Lise, ikke Peter, Susan, Edmund og Lucy som jeg etter hvert har blitt vant til å kalle dem. Men ellers var fortellingen den samme, dramaet like medrivende. Jeg mener å huske at Pauline Baynes sine illustrasjoner var trykket i utgaven jeg leste den natta. Men kanskje spiller hukommelsen min meg et puss akkurat på dette området, kanskje er det en av de senere utgavene jeg har bladd i som har smeltet sammen med min barndoms leseopplevelse.

Jeg elsker fantasylitteratur. Jeg ser ikke bort fra at denne litterære kjærligheten er nært forbundet med nettopp den leseopplevelsen jeg har beskrevet for dere nå. Etter min første reise til Narnia, har jeg lest flere slike eventyrfortellinger. Den som uten tvil har betydd mest for meg, er J.R.R. Tolkiens storverk Ringenes Herre. Jeg gråt av fryd da jeg så traileren til Ringens brorskap på kino første gang.

Fantasy-litteraturen er i slekt med den type fortellinger som vi kaller for mytologi. Tolkien, som jeg allerede har nevnt, var bevisst på dette slektskapet; han ønsket selv å skape en mytologi for England. De to forfatterne jeg her trekker fram, Lewis og Tolkien, kjente hverandre godt. Ja, de var venner i mange år, de var del av den samme akademiske og litterære sirkel i Oxford, og de bidro til hverandres kreative prosesser og til å skape nettopp denne miksen av mytologi og litteratur som jeg og mange andre har blitt så glad i og skylder så mye.

Tolkien og Lewis hadde også det til felles at de var overbeviste kristne, begge to. Da katolikken Tolkien møtte Lewis første gang, var Lewis ateist. Men gjennom samtaler med Tolkien og andre i kretsen rundt dem, fant Lewis etter hvert veien inn i den kristne troen.

Fortsett å lese «Om den sanne myte»

Om den hellige kohort

Juledagspreken i Bergstadens Ziir 25.12.2020:

Det står skrevet i evangeliet etter Johannes:

I begynnelsen var Ordet.
Ordet var hos Gud,
og Ordet var Gud.
Han var i begynnelsen hos Gud.
Alt er blitt til ved ham,
uten ham er ikke noe blitt til.
        
Det som ble til
i ham, var liv,
og livet var menneskenes lys.
Lyset skinner i mørket,
og mørket har ikke overvunnet det.
        
Et menneske sto fram, utsendt av Gud. Navnet hans var Johannes. Han kom for å vitne. Han skulle vitne om lyset, så alle skulle komme til tro ved ham. Selv var han ikke lyset, men han skulle vitne om lyset.
          
Det sanne lys,
som lyser for hvert menneske,
kom nå til verden.

Han var i verden,
og verden er blitt til ved ham,
men verden kjente ham ikke.

Han kom til sitt eget,
og hans egne tok ikke imot ham.

Men alle som tok imot ham,
dem ga han rett til å bli Guds barn,
de som tror på hans navn.

De er ikke født av kjøtt og blod,
ikke av menneskers vilje
og ikke av manns vilje,
men av Gud.
          
Og Ordet ble menneske
og tok bolig iblant oss,
og vi så hans herlighet,
en herlighet som den enbårne Sønn
har fra sin Far,
full av nåde og sannhet.

(Joh 1:1-14)

Slik lyder det hellige evangelium.

Utenfor kirkedøra står en julekrybbe. Den er ny av året. Jeg og flere med meg kaller den bare for Den hellige kohort, som et ordspill på Den hellige familie.

Julekrybba har stått framme i litt over ei uke. Det er Otto Klykken i Røros menighetsråd som har bygd den. I går sto medlemmer av menighetsrådet ved krybba og ønsket folk god jul. Kirkedøra var stengt, men vi kunne besøke den opprinnelige kirke: Krybba i stallen.

For dersom det er sant, det vi sier, at kirka er Guds hus, da var og er stallen Guds aller første hus. Da Gud selv ble menneske, skjedde fødselen i en stall. Det skjedde i Bet-Lehem, det betyr brød-huset på hebraisk, og den nyfødte Sønnen ble lagt i matfatet til dyrene. Hele evighetens mysterium hviler der, på sengen av høy og strå.

Den hellige kohort utenfor kirkedøra minner oss med andre ord om hva vi kan forvente å finne innenfor kirkedøra.

Det hellige og det sårbare er forbundet med hverandre i kristen tro. Gud kommer til oss som et lite barn, og legger seg i menneskers hender. Gud forventet altså at det var noen som ville ta imot, at det fantes kjærlighet hos menneskene. Gud trodde på menneskene, rett og slett, på Maria, på Josef og på alle oss andre. Ellers ville vi aldri hatt noen hellig kohort. Gud gir seg selv til oss, før vi engang tenker tanken på å gi oss selv til Gud. Hver gang vi mottar nattverdens brød og vin i handa, er det det samme som skjer. Vi ser, spiser og tror.  

Det siste året har mye handlet om begrensninger. Vi har begrenset antall nærkontakter, vi har begrenset våre bevegelser, og vi har avstått fra å klemme hverandre. Julefortellingen er en fortelling om det motsatte. Det er i bunn og grunn en mot-fortelling til hele 2020.

For Gud gjør den lengste reisen og den mest dramatiske bevegelsen det går an å forestille seg, fra himmelen til jorda, fra evigheten og inn i tida. Og Gud lar seg klemme, bære, omfavnes – og vil selv strekke ut hendene og favne hele verden. Og sist, men ikke minst, Gud velger seg hele menneskeheten som sine nærkontakter. Når Gud blir menneske, er vi alle Guds barn. Vi har alle del i Guds egen fortelling og Guds egen historie, den som leves ut blant oss hver eneste dag, enten det er i en stall, eller det er her inne i kirka, eller et hvilket som helst annet sted hvor mennesker ferdes.

I dag hviskes det, overalt blant alt det skapte: Velsignet jul, du menneske.

Sammen med mennesker alle steder gjennom alle tider, sier vi:

Lov takk og pris i evighet
den hellige treenighet.
Halleluja

Om pust og sang

Julaften 2020 var det ikke gudstjeneste i Røros kirke, men alle som ville kunne (og kan fortsatt) se julaftensprogrammet Bergfolkets julekveld i opptak fra Ziiren.

Mitt bidrag til julekvelden var følgende lille julaftenspreken:

Der låg han med høy til pute
og gret på si ringe seng…

Slik beskriver Jacob Sande det som skjedde den natta Jesus ble født. Jesus gråt. For de som sto rundt krybba, var det egentlig et godt tegn. Vi lytter etter barnegråten når et barn blir født. Dersom barnet gråter, er det et tegn på at lungene fungerer som de skal.

Vi er mange som har grått mye dette året som har gått. Noen blant oss har grått nettopp fordi lungene ikke har fungert som de skulle, enten hos oss selv eller hos noen vi er glade i. Dette har også vært året da følelsen av innestengthet har lagt seg over brystkassen på mange. Når skal vi få gå ut igjen, når skal vi få treffes? Og det er ikke bare koronaviruset og covid-19 som har gjort noe med vår evne til å puste. «I can’t breathe!» hikstet George Floyd, og hele Black Lives Matter-bevegelsen har ropt det samme. På mange måter oppsummert dette utsagnet 2020 i én setning, eller i én pust: Vi får ikke puste!

En dag skulle det lille Jesusbarnet si det samme. Idet han trakk sitt siste åndedrag, ba han til Gud og sa: «I dine hender overgir jeg min ånd.» Derfor sier vi: Gud er hos oss i hvert eneste åndedrag vi tar. For det lille barnet er Guds nærvær, midt iblant oss. Og Guds nærvær er en pustende, levende kjærlighet. Og denne kjærligheten dør ikke, selv om vår pust gjør det.

Der låg han med høy til pute
og gret på si ringe seng,
men englane song der ute
på Betlehems aude eng!

Slik fortsetter salmen vi har sunget sammen. Det å synge handler også om pust. Når vi synger, er det livet selv vi hører, akkurat slik det er når barnet gråter.

I år kan vi ikke møtes i kirkene slik vi pleier i jula. Derfor har jeg tenkt å slå et slag for julefeiring i hjemmet. Her er oppfordringen: Gå rundt juletreet! Alene, eller sammen, der dere er. Alle kan kanskje ikke holde hverandre i hendene, og avstand må vi ha. Men mens dere går rundt treet, så syng!

Syng de gamle, gode julesalmene, syng regler og juleleker, syng nye klassikere, lek, dans, ha det moro! Det er en gammel, god skikk, dette. Slik blir jula livets fest. For hvert pust, for hver tone, syng juleevangeliet ut i rommet og inn i hjertene,

den songen som atter tonar
med jubel kvar julenatt
om barnet, Guds son, vår sonar
som døden for evig batt!

Om å vente

Følgende «fortale», intimasjon og preken ble holdt i Røros kirke første søndag i advent, søndag 29. november 2020:

Ett adventslys er tent i Bergstadens Ziir 29.11.2020.

I

I dag er det første søndag i adventstiden. Dagen kommer i år også, like sikkert som alle andre år. Og samtidig er alt annerledes i år, i dette rare og på mange måter krevende året 2020.

Tradisjonen i vår menighet er at vi markerer dagen med familiemesse ilag med Røros barnegospel. Men Røros barnegospel er altså mer enn 25 sangere for tida, i aldersgruppa 5 til 10 år, og dersom de skulle vært her og sunget, og alle sangerne hadde fått ta med seg én forelder hver, da ville vi ikke kunnet slippe inn flere i kirka. Så barnegospel har fått fri i år, selv om de hadde gleda seg til å synge her i kirka i dag. I stedet feirer vi dagen med den vanlige liturgien for hovedgudstjenesten. Det blir verken dåp eller nattverd i dag, men vi skal lese de tre bibeltekstene, reflektere sammen over dem, synge oss inn i adventstida, tenne det første adventslyset og be sammen for kirka og for verden og oss selv.

Ordet «advent» kommer av et latinsk uttrykk, adventus domini, som betyr Herrens komme. Ordet advent betyr altså ankomst eller komme. På norsk oppstår et ordspill: Vi venter i adventstida på ham som kommer til oss. Dagen i dag vil også være preget av dette ordspillet: Forventningen, den tålmodige (ellet utålmodige) ventingen, og det som skal komme.

Fortsett å lese «Om å vente»

Om å komme hjem

Preken under konfirmasjonsgudstjeneste i Bergstadens Ziir lørdag 24. oktober 2020:

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:

De elleve disiplene dro til Galilea, til fjellet der Jesus hadde sagt han ville møte dem. Og da de fikk se ham, falt de ned og tilba ham; men noen tvilte. Da trådte Jesus fram og talte til dem: «Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.»

(Matt 28:18-20)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

Kjære konfirmanter! For nokså nøyaktig ett år siden var vi samla her i dette rommet. Vi hadde en time om dåpen. Vi lagde et lite rollespill, husker dere det? Vi døpte et dåpsbarn i form av ei dukke. Og så snakka vi om dåpen, om dåpsliturgien og hva det betyr å være døpt.

Den dagen fortalte jeg en historie her ved døpefonten i Røros kirke. Jeg tenkte jeg skulle fortelle den historien om igjen nå. Det betyr at dere har hørt den før. Repetisjon, rett og slett. Noen av de andre som er her, har helt sikkert også hørt meg fortelle den historien før. For jeg liker å fortelle akkurat den historien her, ved døpefonten.

Det var en gang en gutt som flytta ganske mye i løpet av oppveksten sin. (Noen av oss vet noe om hvordan det er.) Da denne gutten var ganske liten, flytta familien hans til et sted hvor det var bygd mange nye hus som så helt like ut, alle sammen. En av de første dagene etter at de hadde flytta inn i det nye huset, gikk han ut for å leke i nabolaget. Og da kvelden kom, fant han rett og slett ikke hjem igjen. Alle husene så like ut, alle gatehjørnene så like ut, og han kunne verken adresse eller telefonnummer. Til slutt ble han så fortvila som bare en liten gutt kan bli, og han stilte seg rett opp og ned på fortauet og begynte å gråte.

Så kom folk bort og spurte ham hvorfor han var lei seg. «Jeg finner ikke veien hjem!», svarte han. «Jamen, hvor bor du da?» spurte de. «Jeg vet ikke!» svarte han, gjennom tårene. «Jamen, hva er adressen? Hva er telefonnummeret?» spurte de. (Dette er, som dere skjønner, en historie fra fasttelefonens dager.) «Jeg vet ikke!», svarte han igjen. Og han gråt, og han gråt.

Da var det at noen fikk den gode ideen å ta kontakt med politiet. Og politiet visste råd – for gutten husket sitt eget navn, og når de hadde et navn, fant de også en adresse. Så ble han kjørt hjem i politibil. Etter hva jeg kjenner til, er det den eneste gangen han har blitt kjørt hjem av politiet. (Og den gangen tror jeg han syntes det var ganske kult.)

Den kvelden, etter at gutten hadde lagt seg, tok mammaen hans den buksa han pleide å ha på seg når han var ute og lekte – for det er faktisk så lenge siden, dette, at det fortsatt var ganske vanlig å ha én utelekebukse – og så tok hun en vannfast tusj, og så skrev hun (med store, tydelige streker) på baklomma på buksa adresse og telefonnummer til huset hvor han bodde. Så neste dag, da han løp ut for å leke, sto det skrevet på ham hvor han kom fra, hvor han hørte til, og hvor han skulle vende hjem når det ble kveld.

Og så sa jeg, her, ved døpefonten i Røros kirke, at dette egentlig er en fortelling om dåpen. Vi bruker ikke vannfast tusj i dåpen, riktignok. Vi bruker vann. Men det er jo ikke bare vanlig vann. For vi knytter vannet til et løfte fra Gud. Og det er det sterkeste som fins. «Jeg er med dere alle dager, inntil verdens ende!» sier Gud til oss. Så tegner vi korsets tegn på den som skal døpes. Og så døper vi. Og så sier vi: Dette viser hvor du kommer fra, hvor du hører til, og hvor du en gang skal vende hjem når det blir kveld.

II

Å høre til og å komme hjem. Det har vi prøvd å fortelle dere konfirmanter i løpet av konfirmasjonstida: Dere hører til hos Gud. Gud elsker dere. Gud elsker deg. Du er født ut av en evig kjærlighet. Du hører til hos Gud. Du har et hjem her i kirka. Og Gud, som er med deg alle dager, venter på deg den dagen siste dag blir kveld. 

Dere er et spesielt konfirmantkull. Det er ikke til å komme fra. Dere er spesielt fine, naturligvis, en særdeles flott gjeng. Det skal ingen ta fra dere. Men dere vil også bli huska som det kullet som måtte utsette konfirmasjonen fra våren til høsten på grunn av koronakrisa. De som måtte vente nesten et halvt år ekstra før det endelig ble deres tur.

Jeg håper dere føler at dere har kommet fram nå, på en måte. At dere på sett og vis har kommet hjem. For det tenker i hvert fall jeg at dere har. Dere hører til her. Dette er deres rom. Her er dere hjemme. Og selv i ei tid med sykdom og frykt og smerte og mye som er vanskelig, er dette rommet fylt med fest og glede for deres skyld.

III

Om ei lita stund skal Peder Angel synge for dere:

Lights will guide you home
and ignite your bones
and I will try to fix you.

Jeg tror ikke dere trenger å fikses på. Repareres eller noe. Dere er flotte slik dere er, og dere trenger ikke være noen andre enn dere selv.

Men den sangen handler også om det å komme hjem. Om å ha noen som er der for en når livet blir vanskelig. Og det håper jeg dere kjenner i dag. At dette rommet, kirkerommet, at det er deres, at det tar imot dere, og at dere er hjemme her. Og så håper jeg dere kjenner at det er masse kjærlighet i dette rommet. At de som er her, er glade i dere. At dere er elska. Og at det er mange her som vil passe på deg, som vil stille opp for deg, og som vil ta imot deg når du trenger det.

Jeg tror at all denne kjærligheten kommer fra samme sted: Fra den Gud som har skapt oss, som har skapt deg, og som elsker deg med en kjærlighet som er sterkere enn døden. Gud kaller deg til kjærlighet, og til å gjøre godt for folk rundt deg. Gud kaller deg til å være en god venn. Til å være nysgjerrig og utforske, til å leke og til å lære og til å utfordre. Til å gjøre verden til et enda litt bedre sted, rett og slett.

Lights will guide you home — Jeg håper du vil huske denne dagen som et sånt lys langs livsveien. At du vil huske den som en dag da du kjente at det finnes kjærlighet i verden. At det er mange som er glad i deg. At du er elsket, slik som du er. Og at Gud ser på deg og sier: Du vet hvor du kommer fra. Du vet hvor du hører til. Og du vet hvor du en dag skal vende hjem når det blir kveld.

Kjære konfirmanter: Gratulerer med dagen.

Om det ordløse

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 9.7.2020

Jeg er ingen mystiker. Jeg vet at folk gjør seg mange slags erfaringer innenfor det religiøse eller paranormale, men jeg er ikke utstyrt med antenner for den slags. Jeg har aldri sett eller hørt engler eller åndsvesener av noe slag, og er egentlig godt fornøyd med at det er slik. Jeg ber tidebønn noenlunde regelmessig, men foretrekker helst ferdige og mer eller mindre utenatlærte formuleringer. Og når det gjelder slike mer eksotiske fenomener som tungetale, er det fullstendig fremmed og eksotisk også for meg. Når folk forteller om erfaringer av det klarsynte, pleier jeg å si at jeg er tåkesynt.

Det finnes en rik mystisk tradisjon innenfor kristendommen, slik det også gjør innen andre religiøse tradisjoner. Islam har sin sufisme, og i buddhisttemplene bruker munker hele levetider i stille meditasjon. Jeg har venner som har hatt gjennomgripende erfaringer innenfor det som kalles kontemplativ bønn, en form for visuell meditasjon hvor målet er å «skue Gud» eller i det minste å ane en flik av det hellige. I mer sekulariserte utgaver omgir vi oss med slikt som yoga og mindfulness, øvelser som har sin rot i religiøs mystisisme.

Selv mangler jeg sanseapparat for slikt. Det betyr ikke at jeg ikke tror slike erfaringer kan være reelle. Jeg lytter gjerne når andre forteller om sine mystiske eller transcendente opplevelser. Jeg har bare ikke så mye å legge til i slike samtaler selv. Like fullt ber jeg, og det hender jeg forsøker å visualisere bibelfortellinger, om ikke annet så for å øve opp forestillingsevnen.

Men den siste tida har jeg tenkt at jeg kanskje er en mystiker likevel. Jeg opplever nemlig stadig oftere en form for erfaringer som muligens må klassifiseres som nettopp mystiske. Noen av disse erfaringene går så igjennom marg og bein at jeg ikke ser bort fra at det egentlig handler om transcendens. Jeg sikter til erfaringer av og med musikk, i eller utenfor kirka.

Musikk og mystikk – her er det en form for samklang. Det har alltid fantes sanger jeg har visst jeg har kunnet sette på dersom jeg trenger å gråte. Når akkurat den eller de akkordene slår inn kan jeg, uavhengig av avspillingsvolum eller tid eller sted, vite at hårene vil reise seg og at tårekanalene kommer til å flomme over.

Det som har skjedd ettersom årene har gått, er at lista over slike låter har blitt lengre. Og ikke bare det, de nye tilskuddene til lista kommer stadig oftere. Og overraskende ofte handler det om musikk uten vokalist, uten tekst, uten ord. Jeg blir mer og mer grepet av jazz. Kanskje handler det om alderen, kanskje begynner jeg snart å interessere meg for slektsgranskning og lokalhistorie også, hvem vet. Men det er altså noe med det: Jeg spiller selv, kan en del grunnleggende musikkteori, og blir oftere og oftere slått, for ikke å si slått i bakken, av det ordløse språket, de herlige finurlighetene musikere kan presse ut av en akkord eller de gripende variantene de kan skape av ei melodilinje.

Jeg vet ikke om noen annen måte å si det på: Det å stille seg opp i kirkerommet og kjenne tonene fra orgelet riste i kroppen, er en mystisk erfaring. Det å lytte til John Coltranes «A Love Supreme» er en mystisk erfaring. Det å gråte til den samme rockelåten enda en gang, enda jeg vet nøyaktig hva som skjer i hver eneste takt på forhånd og kan nynne hele gitarsoloen i søvne, det er en mystisk erfaring.

Ordene strekker ikke alltid til. Oftere og oftere kjenner jeg meg opprådd, tom for noe å si. Men musikken vrenger sjela mi. Kanskje jeg er mystiker likevel.

PS: Denne teksten ble skrevet til tonene av Snarky Puppys «Thing of Gold».

Om alt det som skinner (juledag)

Preken under juledagsmessen i Bergstadens Ziir 25.12.2019.

Det står skrevet i evangeliet etter Johannes:

I begynnelsen var Ordet.
Ordet var hos Gud,
og Ordet var Gud.
H
an var i begynnelsen hos Gud.
A
lt er blitt til ved ham,
uten ham er ikke noe blitt til.
Det som ble til
i ham, var liv,
og livet var menneskenes lys.
Lyset skinner i mørket,
og mørket har ikke overvunnet det.

Et menneske sto fram, utsendt av Gud. Navnet hans var Johannes. Han kom for å vitne. Han skulle vitne om lyset, så alle skulle komme til tro ved ham. Selv var han ikke lyset, men han skulle vitne om lyset.

Det sanne lys,
som lyser for hvert menneske,
kom nå til verden.
Han var i verden,
og verden er blitt til ved ham,
men verden kjente ham ikke.
Han kom til sitt eget,
og hans egne tok ikke imot ham.
Men alle som tok imot ham,
dem ga han rett til å bli Guds barn,
de som tror på hans navn.
De er ikke født av kjøtt og blod,
ikke av menneskers vilje
og ikke av manns vilje,
men av Gud.

Og Ordet ble menneske
og tok bolig iblant oss,
og vi så hans herlighet,
en herlighet som den enbårne Sønn
har fra sin Far,
full av nåde og sannhet.

(Johannes 1:1-14)

Slik lyder det hellige evangelium.


Det skinte av engler
og hyrder på marken,
av konger og folk der,
en far og en mor.
Det skinte av barnet
som kom hit med håpet
om å forbinde
himmel og jord.

Denne teksten har fulgt meg i juleforberedelsene i år. Det er Anne Grete Preus som har skrevet den. Preus døde i august i år, og den sangen jeg siterte – Alt det som skinner – ble utgitt i fjor, som en av hennes siste sanger, kan hende den aller siste. Det er en vakker tekst, og den har også en nydelig melodi til som også Preus har skrevet.

Grunnen til at akkurat denne sangen har blitt en del av inngangen til jula for meg i år, handler om åttendetrinn ved Røros skole. De brukte nemlig denne sangen som del av sin juleforestilling A Christmas Carol som de holdt i Storstuggu i forrige uke. Ettersom jeg er pappa til ei av jentene på trinnet, ble jeg invitert til å gjøre litt foreldredugnad i orkestergraven som pianist. Dermed ble det til at jeg lytta mye på akkurat denne sangen, blant flere andre, og at jeg brukte noe tid på å jobbe fram en tolkning av den sammen med musikere og sangere til forestillingen.

Og jo mer jeg lytta til akkurat denne sangen, jo mer betatt ble jeg av bildet Anne Grete Preus tegner opp for oss: Fortsett å lese «Om alt det som skinner (juledag)»

Om bærekraftsmålene og tariffavtaler

Det er kirkemøte i Trondheim igjen. I forbindelse med Kirkemøtesak 04.06/19, Orientering om Den norske kirkes arbeid med FNs bærekraftsmål, holdt jeg følgende innlegg om oppfølginga av arbeidet med bærekraftsmålene:

Dirigenter, kirkemøte,

Som nestleder i Mellomkirkelig råd er jeg innmari stolt over alt det gode arbeidet som gjøres i Den norske kirke på bærekraftsmål-området. Jeg har særlig lyst til å løfte fram Bærekraftsboka som vi har vært med på å utgi. Les den!

Bærekraftsmålene er en global dugnad som er helt nødvendig for å redde kloden. Og skal vi nå målene må det tenkes nytt, det må tenkes globalt og lokalt, og det må tenkes handling. Hvordan vil vi som kirke fortsette å bidra til dette? Det egentlige arbeidet begynner nå!

Her og nå vil jeg særlig henlede oppmerksomheten på bærekraftsmål 13, arbeidet for å stoppe klimaendringene, samt mål 6, 7, 14 og 15 som på ulike måter er knyttet til klima og miljø. Kirkerådsleder Kristin gav i sin åpningstale tydelig støtte til klimastreikende skoleungdom. Det gjorde godt å høre! Hva gjør vi så, utenom resolusjonen vi arbeider med?

Vi har nå blitt eget rettssubjekt. I løpet av året skal det forhandles ny hovedavtale mellom KA og fagforeningene, og snart står hovedtariffavtalen for tur. Rettssubjektet Den norsk kirke bruker overlegent mest av våre ressurser på ansatte. Her er det rom for å satse på et grønnere kirkelig arbeidsliv. Vi, Kirkemøtet, som arbeidsgivere, burde ha som mål at det kirkelige tariffområde gjennom KA blir et foregangs-tariffområde som viser at bærekraftsmålene også er relevante i partssamarbeidet mellom arbeidstakere og arbeidsgivere.

Dagens hovedavtale har en egen paragraf med overskriften «Fremme likestilling og hindre diskriminering». Neste hovedavtale kunne i tillegg fått en tilsvarende paragraf om å «Fremme bærekraftsmålene og et grønnere kirkelig arbeidsliv». Dette ville sette bærekraftsmålene på dagsorden i samarbeidet mellom arbeidstakere og arbeidsgivere.

I KA har man også en egen særavtale om reiseregulativet. Transport utgjør en betydelig del av Norges klimautslipp. Her er mulighetene mange. Støtte til investering i el-sykkel eller el-bil til tjenestereiser. Reisegodtgjørelse for sykling. Økt støtte til bruk av mindre båt, som gjerne har lavere NOX-utslipp enn hurtigbåter og ferjer. Ulike tiltak for å stimulere til økt bruk av fjernmøter, i rådsstrukturen og for eksempel også i fagforeningsarbeidet. Om slikt skal bli en realitet, må perspektivet løftes i det arbeidet som nå skal skje med å rigge framtidas avtaleverk i kirka. Der kan bærekraftsmålene være viktige styringsredskaper, også for kirkefellesskapet. Men da må vi handle raskt.

Om en flik av et liv

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 21.2.2019

Plutselig var det martnan igjen. Jeg synes ikke det er lenge siden sist. Faktisk kjennes det som om tida går fortere jo eldre jeg blir.

Om vi tenker etter, så er det jo faktisk slik det er. Det vil si, følelsen av opplevd tid er at tida går fortere og fortere. Det var i hvert fall det jeg regnet meg fram til sammen med jentene i huset her om dagen. Det var en samtale om brøkregning som satte oss på sporet av denne konklusjonen.

La oss i det videre resonnementet ta utgangspunkt i et år som en standardenhet for tid. Vi måler tross alt livslengden vår i år, så det bør være et greit sted å starte. Når du er fem år gammel, er din opplevelse av total tid nettopp fem år. Det er all den tida du har forholdt deg til så langt. Det neste året du lever, utgjør da en femtedel av referansen din for tid som helhet. Tjue prosent av det du opplever som all tid i hele verden. Det er ganske mye.

Når du er førti, derimot, bare for å ta et nokså tilfeldig valgt årstall, da utgjør ett år bare en førtiendedel av det du oppfatter som total tid. To og en halv prosent. Ganske mye mindre, med andre ord.

Poenget mitt er egentlig veldig enkelt: Brøkdelen vi snakker om her blir mindre og mindre for hvert år som går. Telleren er hele tiden én, mens nevneren øker med en for hvert år. Brøkdelen av opplevd tid du legger til livet ditt blir derfor mindre og mindre. Opplevelsen din er dermed at hvert år er litt mindre, litt kortere, enn det forrige, eller – sagt på en annen måte – at tida går litt raskere unna for hvert år som går.

Hva har dette med martnan å gjøre? Egentlig ikke så mye. Men det har noe med livet å gjøre. Øyeblikkene blir bare viktigere og viktigere, og evnen til å leve i nuet og ta inn opplevelsen av den enkelte dag bare mer og mer dyrebar. Måten vi bruker tida på er ikke likegyldig. Plutselig er det vår tur til å spørre om det virkelig var slik at alle disse dagene som kom og gikk var selve livet.

Selv nærmer jeg meg førtito. Det er et fint tall. Den som ikke tar referansen, kan gjerne bruke noe av vinterferieuka til å lese The Hitchhiker’s Guide to the Galaxy av Douglas Adams. Det er vel anvendt tid, uansett hvor gammel du har rukket å bli.