Dagens preken i Bergstadens Ziir, 11. søndag i treenighetstiden, var i stor grad en resirkulering av prekenen på den samme søndagen for tre år siden. Det eneste som var nytt var avsnitt IV; du kan evt. hoppe rett dit:
Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:
Jerusalem, Jerusalem, du som slår profetene i hjel og steiner dem som er sendt til deg! Hvor ofte ville jeg ikke samle barna dine som en høne samler kyllingene under vingene sine. Men dere ville ikke. Så hør: Huset deres blir forlatt og legges øde! For jeg sier dere: Fra nå av skal dere ikke se meg før dere sier: ‘Velsignet er han som kommer i Herrens navn!’»
(Matt 23:37-39)
Slik lyder det hellige evangelium.
I
Et bilde, tatt et sted i Tyskland i mellomkrigsårene – jeg husker ikke hvor jeg så det, det kan ha vært i en historiebok: Et stort bygg, muligens en kirke, bildet er tatt gjennom hovedinngangsdøra. Inne i rommet sees et stort krusifiks, et kors med den lidende Kristus. Ved døra et stort skilt: Jøder ingen adgang.
Paradokset er skrikende: Jesus var selv jøde, født av en jødisk mor. Selv om han var en reformator og på mange måter revolusjonær, er det ikke tvil om at utgangspunktet hans var jødedommen. I hans egen samtid ble han oppfatta som en som tilhørte den radikale randsonen av fariseerpartiet. Han var født jøde, og han levde som en tydelig representant for den jødiske kulturen og den jødiske religionen.
Vi kjenner historien. Vi lever etter holocaust. Paradokset i bildet jeg beskrev for dere er ikke til å holde ut. Jøder ingen adgang i kirka…
Noen ganger er det fristende å si at det vi mennesker er aller best på, det er det å sette opp grenser for hverandre og mellom hverandre.
