Preken under strømmegudstjeneste i Røros kirke 14. mars 2021:

Det står skrevet i Paulus’ andre brev til korinterne:
Alt er av Gud, han som ved Kristus forsonte oss med seg selv og ga oss forsoningens tjeneste. For det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger, og han betrodde budskapet om forsoningen til oss. Så er vi da utsendinger for Kristus, og det er Gud selv som formaner gjennom oss. Vi ber dere på Kristi vegne: La dere forsone med Gud! Han som ikke visste av synd, har han gjort til synd for oss, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet.
(2 Kor 5:18-21)
Slik lyder Herrens ord.
Det står skrevet i evangeliet etter Johannes:
Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Vi taler om det vi vet og vitner om det vi har sett, men dere tar ikke imot vårt vitneutsagn. Hvis dere ikke tror når jeg taler til dere om det jordiske, hvordan kan dere da tro når jeg taler om det himmelske? Ingen annen er steget opp til himmelen enn han som er steget ned fra himmelen: Menneskesønnen, som er i himmelen. Og slik Moses løftet opp slangen i ørkenen, slik må Menneskesønnen bli løftet opp, for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv. For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.
(Joh 3:11-16)
Slik lyder det hellige evangelium.
I
Det er godt over tretti år siden nå, men jeg husker det fortsatt som om det var i går, den opplevelsen jeg hadde den aller første gangen jeg leste ei bok som var så spennende at jeg rett og slett ikke klarte legge den ifra meg. Jeg skulle egentlig ha sovna for lenge siden, men jeg bare måtte lese videre, under dyna, med lommelykt, i hemmelighet, med bankende hjerte og skjelvende hender.
Boka het Løven, heksa og klesskapet. Siden har jeg vendt tilbake til C.S. Lewis sitt Narnia-univers flere ganger, og jeg har lest bøkene dem for jentene mine. Hver gang stiger noen av den første leseopplevelsen fram i meg igjen. Jeg blir grepet av barnas reaksjoner på den magiske verdenen i klesskapet, av dynamikken søsknene imellom – vi var også fire søsken hjemme hos oss, når jeg nå tenker etter – og av løven Aslans valg og offer. I tillegg til å være en stor fortelling i seg selv, er fortellingen om løven og heksa og klesskapet også en refleks av Den Store Fortellingen, en allegorisk framstilling av Jesus-historien som betydde og fortsatt betyr så mye for meg.
Jeg leste en eldre oversettelse den gang, forresten. De fire barna het Petter, Susanne, Erik og Lise, ikke Peter, Susan, Edmund og Lucy som jeg etter hvert har blitt vant til å kalle dem. Men ellers var fortellingen den samme, dramaet like medrivende. Jeg mener å huske at Pauline Baynes sine illustrasjoner var trykket i utgaven jeg leste den natta. Men kanskje spiller hukommelsen min meg et puss akkurat på dette området, kanskje er det en av de senere utgavene jeg har bladd i som har smeltet sammen med min barndoms leseopplevelse.
Jeg elsker fantasylitteratur. Jeg ser ikke bort fra at denne litterære kjærligheten er nært forbundet med nettopp den leseopplevelsen jeg har beskrevet for dere nå. Etter min første reise til Narnia, har jeg lest flere slike eventyrfortellinger. Den som uten tvil har betydd mest for meg, er J.R.R. Tolkiens storverk Ringenes Herre. Jeg gråt av fryd da jeg så traileren til Ringens brorskap på kino første gang.
Fantasy-litteraturen er i slekt med den type fortellinger som vi kaller for mytologi. Tolkien, som jeg allerede har nevnt, var bevisst på dette slektskapet; han ønsket selv å skape en mytologi for England. De to forfatterne jeg her trekker fram, Lewis og Tolkien, kjente hverandre godt. Ja, de var venner i mange år, de var del av den samme akademiske og litterære sirkel i Oxford, og de bidro til hverandres kreative prosesser og til å skape nettopp denne miksen av mytologi og litteratur som jeg og mange andre har blitt så glad i og skylder så mye.
Tolkien og Lewis hadde også det til felles at de var overbeviste kristne, begge to. Da katolikken Tolkien møtte Lewis første gang, var Lewis ateist. Men gjennom samtaler med Tolkien og andre i kretsen rundt dem, fant Lewis etter hvert veien inn i den kristne troen.
Fortsett å lese «Om den sanne myte»