Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Prestepreik (Fjell-Ljom)’ Category

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 21.6.2018

Er det ikke mer enn nok lidelse i verden? Ikke ifølge Trump-administrasjonen i USA. De siste ukene har vi kunne lese og se hvordan barn av ulovlige innvandrere i USA blir tvangsseparert fra foreldrene sine. Det er brutalt og det er hjerteskjærende. Den påfølgende innkvarteringa har, i hvert fall ved noen anledninger, hatt form av bur med betonggulv.

Justisminister Jeff Sessions siterte Bibelen da han skulle forsvare praksisen. Skriftstedet han viste til var Paulus’ brev til romerne (også kjent som Romerbrevet), kapittel 13, hvor det står:

«Enhver skal være lydig mot de myndigheter han har over seg. For det finnes ingen myndigheter som ikke er fra Gud, og de som finnes, er innsatt av Gud. Den som setter seg opp mot dem, står derfor imot det Gud har bestemt, og de som gjør det, skal få sin dom.»

Sessions kalte dette for en klar og klok forordning, og utla de Pauli ord slik at regjeringens lover må adlydes uansett siden Gud har innsatt regjeringen for å opprettholde orden. Dermed skulle vel saken være avgjort? Nei. Så enkelt skal ikke myndigheter få slippe unna.

Med fare for å hitle debatten allerede før den er i gang: Nettopp denne typen bibellesning var bakgrunnen for at enkelte lutherske kirker i Tyskland på 30-tallet sleit med å komme til rette med forholdet til nazi-regimet. Som teologi har den allerede spilt fallitt en gang, den trenger overhodet ikke relansering.

Om en ønsker en seriøs samtale om Romerne 13 må man, i stedet for å rive de to første verdene ut av sin sammenheng, lese litt videre, for eksempel de to neste versene: (mer…)

Read Full Post »

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 7.6.2018

(En samtale fra virkeligheten. Nesten.)

Kritisk mann (KM): Hei, prest!

Jeg: Heisann! Det var ei stund siden.

KM: Jo, takk, alt er bare bra med meg også. Men nå må vi komme til grunnen at jeg praia deg. Jeg vil snakke med deg om noe, nemlig, noe av det du har skrevet om i avisa.

Jeg: Jeg lytter.

KM: Det var dette som du skrev om for noen uker siden. Om kirkestatistikk og sånn. Jeg leste det og tenkte at her var det mye å ta tak i.

Jeg: For eksempel?

KM: For eksempel dette du skriver om at det er rundt sytti i snitt i Røroskirka hver gang det er gudstjeneste. Jeg var en tur innom for ikke så lenge siden, og da var det ikke på langt nær så mange der.

Jeg: Og da trumfer anekdotiske bevis årsstatistikken, mener du? Neida, det stemmer sikkert det. Det hender rett som det er at vi er færre enn snittet til messe. Andre ganger er vi flere. Det er derfor det kalles gjennomsnitt, da. Og det er en mellomverdi vi snakker om her. Hva som er typetallet, altså det cirkaantallet som er vanligst i statistikken, har jeg ikke regna på.

KM: Men uansett: Bare sytti til gudstjeneste er vel ikke akkurat noe å rope hurra for?

Jeg: Ikke hurra, muligens, men kanskje et aldri så lite halleluja? Neida, et amen! er nok riktig respons. Det er sånn virkeligheten er, og det er det bare å konstatere.

KM: Men…?

(mer…)

Read Full Post »

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 24.5.2018

Pinseaften fikk Meghan Markle sin prins Harry i Windsor. På slike dager er vi royalister (nesten) alle sammen, og de av oss som har et anglofilt gen hadde en ekstra fin dag. Etter vielsen kunne jeg for egen del konstatere minst to ting, rent bortsett fra at de to nygifte så lykkelige ut så det holdt: 1) De kan korsang i Church of England, og 2) det kan absolutt fungere med amerikanske gjestepredikanter.

For biskop Michel Curry, mine damer og herrer, for en bryllupspreken han holdt! En ting var nå formen, den var verdt en studie i seg selv, men det skorta ikke akkurat på innhold heller. Biskop Michael siterte både Martin Luther King, kong Salomo og slavehymner fra sørstatene før han toppa det hele med Jesu ord om å elske Gud og din neste som deg selv. Og da han hadde snakka ildfullt om kjærlighetens forvandlende kraft i nesten et kvarter, kunne vi oppsummere det hele i en av de vakreste one-linerne noensinne: «When love is the way, we actually treat each other, well, like we’re actually family.»

Det ble sikkert prekt både kort (eller langt) og godt om pinse andre steder i verden denne helga også, men jeg tror ikke det var mange pinseprekener som slo biskop Michaels bidrag.

Og nei, det var ingen skrivefeil i det forrige avsnittet. Jeg mente pinsepreken, ikke prinse-preken. For det var pinse, må vite, både pinseaften og pinsedag og andre pinsedag, og strålende sol og varmt og herlig på alle måter, ikke bare i Windsor.

Men hva hadde biskopens tale om kjærligheten med pinse å gjøre? Og når vi først er inne på det: Hvorfor feirer vi egentlig pinse, nå igjen?

(mer…)

Read Full Post »

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 9.5.2018 under overskriften På det jevne

Våren er her! Selv om snøskurene gikk 1. mai og med sannsynlighet vil gjøre det samme 17. mai, har vi opptil flere gløtt av sol for tida. Det meste av snøfonnene har smelta bort. Når en bor på fjellet får en ta de vårtegnene en får; blant dem er de mange årsmøter i lag og foreninger som holdes rundt omkring.

Røros menighet har også hatt sitt årsmøte. Der la vi blant annet fram årsmeldingen for menighetsarbeidet i 2017. Det var en interessant øvelse, i år som tidligere år. Noen av de observasjonene vi kunne lese ut av fjorårets statistikk fortjener et enda større publikum enn de noen-og-førti som var tilstede den aktuelle kvelden.

I 2017 ble det feiret 66 gudstjenester i Røros menighet (mot 65 i 2016), med totalt 6.989 personer tilstede (mot 6.616 året før). Det gir et snitt på 105,9 gudstjenestedeltakere (sml. 101,8). Nå vet jo alle, inklusive oss som har vårt daglige virke i kirka, at enkelte dager er noe bedre besøkt enn andre. Dersom vi nå trekker fra julaftens- og konfirmasjonsgudstjenestene, sitter vi igjen med et snitt på 69,9 pr gudstjeneste (sml. 72,8). Dersom det er dåp i gudstjenesten stiger snittet noe, til 87,1 (86,2).

Med andre ord: Det normale gudstjenesteframmøtet på en helt vanlig gudstjeneste i Røros kirke er på rundt 70 personer. Og det er ofte høyere. Vel har kirka plass til noen flere, men gudstjenesteframmøtet er slett ikke så dårlig som rykter vil ha det til.

(mer…)

Read Full Post »

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 26.4.2018

Om jeg kan be, vet jeg ikke.
Og ikke om jeg kan lovsynge.
Og om jeg kan tro… tro?
Men jeg kan tenne et lys.
Det blir min bønn, min tause bønn.

(Lars Åke Lundberg; nr. 3 i Norsk bønnebok)

Skikken med å tenne lys under gudstjenester eller under besøk i åpne kirkerom er gammel, men den er likevel relativt ny i Den norske kirke. Lystenning var i middelalderen knyttet til bønn ved sidealtere for helgener, og ettersom den lutherske kirka brøt med helgendyrkelsen under reformasjonen forsvant også lysalterne ut av de protestantiske kirkene på 1500-tallet. Men helt død var tradisjonen ikke. Lyset har aldri sluttet å fascinere menneskene. Det er et særlig effektfullt symbol for oss som lever i det tidvis temmelig mørke nord. Skikken med å tenne lys ved gravsteder holdt seg, helgentro eller ikke.

I forbindelse med Kirkenes verdensråds møte i Uppsala i 1968 fikk kapellan Martin Lönnebo – han ble senere biskop og er blant annet opphavsmann til Kristuskransen som vi bruker i konfirmasjonsundervisninga hos oss, men det er en annen historie – laget en modell av en jordklode hvor man kunne plassere levende lys. Ideen ble videreutviklet i årene som fulgte, og snart var konseptet lysglobe skapt. Midt i de mange variasjoner lysglobene fikk rundt omkring i Sverige og andre steder, var det noen trekk som var felles: En globus-ramme som representerte jorda og menneskeheten, et sentralt Kristus-lys for Jesus som er verdens lys, et kors ved globens nordpol, og flere plassholdere hvor man kunne plassere mindre lys i forbindelse med bønn for kirka, verden og menneskene. Mange lysglober har tjuefire lysholdere, tolv pluss tolv, for Israels tolv stammer og de tolv apostlene, gudsfolket i den gamle og den nye pakts tid, et uttrykk for helheten i Guds gjerning i tid og rom.

(mer…)

Read Full Post »

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 12.4.2018

Forrige prestepreik resulterte i noen doser mild tyn fra lesere som mente jeg var i overkant harmoniserende i PS’et om Maria Magdalena. Det er nok noe i det. Du kan altså ikke stole på alt i prestepreik-spalten heller.

For å bøte på dette, vier jeg denne spalten til Maria. (Og før vi begynner: Du trenger ikke ha sett se den nye filmen om henne for å ha utbytte av å lese; jeg har ikke sett filmen selv.)

Maria Magdalena er nevnt ved navn i alle de fire evangeliene i Det nye testamente. Uavhengig av hvor stor rolle hun ellers spiller i narrativet til den enkelte evangelist, er Matteus, Markus, Lukas og Johannes enige om en ting: Hun var med i den gruppen kvinner som kom først til den tomme graven påskedags morgen. Hun var med andre ord et nøkkelvitne til den helt avgjørende hendelsen i kirkas historie, selve kristendommens Big Bang. Flere av evangelistene forteller videre at hun var den første som fikk møte den oppstandne Jesus etter at kvinnene hadde konstatert at graven var tom.

La oss ta et lite steg tilbake og reflektere over hva dette innebærer. I nytestamentlig tid hadde ikke kvinners vitnesbyrd samme vekt som menns. Om evangelistene hadde ønsket å konstruere en historie hvor oppstandelsen hadde størst mulig sosial kredibilitet og troverdighet ville de neppe gitt kvinner rollen som nøkkelvitner. At de likevel har denne rollen i tekstene, sier oss både noe om hva som faktisk må ha skjedd og om hvilken (sentral) rolle kvinner hadde i den tidlige Jesus-bevegelsen.

Videre: Evangeliene påstår at det vare en tid – noen minutter, eller kanskje noen timer -da Maria Magdalena var den eneste som både kjente til den tomme graven og hadde møtt den oppstandne. I dette tidsrommet var hun, i egen person, hele den kristne kirke på jord. Hun var den eneste som kjente mysteriet om oppstandelsens evangelium og om den oppstandnes nærvær hos de troende, noe som er og blir kjernen i den kristne kirkes sakramentale tro.

Det er dermed knapt mulig å overvurdere Marias plass i kirkas historie. Så har hun da også helt fra den første kirkes tid båret tilnavnet «apostlenes apostel» – med rette!

(mer…)

Read Full Post »

18222621_1787745427935322_2636135347656194617_n

Alteret i Røros kirke slik det framstår mellom skjærtorsdags kveld og påskenattsmessen.

Den stille uke er ikke bare stille for presten, og presten er ikke aldeles stille han heller. Her er tekstene jeg skrev og framførte som prekener i gudstjenestene gjennom den hellige uka dette året, i tillegg til påskebetraktningen jeg leverte i Ljomen torsdagen før. Kan hende noen fortsatt kan ha interesse av det, selv om påskeferien er over for i år.

Read Full Post »

Older Posts »