Om å være den man er

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 23. september under overskriften «Jeg er»

I’m me, I’m me, and that’s all I can be
I’m me, I’m me, here’s my vulnerability
I’m free and you can’t stop me
I’m free and that’s all I can be

Det er pride-uke på Røros, og alle hjerter gleder seg. Ved inngangen til uka ble jeg oppmerksom på teksten jeg siterte like over her. Tekstlinjene er hentet fra en sang av Willow Smith. Sangen «I Am Me» som ble utgitt i 2012 brukes gjerne i skolers undervisningsopplegg rundt pride om identitet og om å tørre å være seg selv. Det var slik jeg ble oppmerksom på sangen. Det har sine fordeler å være gift med en lærer. Jeg henter mye inspirasjon der!

I’m me, I’m me, and that’s all I can be
I’m me, I’m me, here’s my vulnerability

Jeg er meg. Det er alt jeg kan være. Her er sårbarheten min.

I Bibelen kan vi lese fortellinger om hvordan Gud åpenbarer seg for mennesker og knytter livene deres og identiteten deres sammen med Guds virkelighet. En av de viktigste av disse fortellingene er beretningen om den gang Moses møtte Gud i den brennende tornebusken. Fortellingen er sjangermessig å forstå som en kallelsesberetning. Moses blir kalt til profet, han skal lede hebreerne ut av slaveriet og fram til det lovede land. Denne fortellingen er ikke bare viktig fordi den utgjør startskuddet for fortellingen om Moses og exodus og jødedommen. Den er også viktig fordi Gud, ifølge denne fortellingen, avslører sitt eget navn for Moses:

«Jeg er den jeg er. Slik skal du svare israelittene: Jeg er har sendt meg til dere.»

Jeg er. Jeg er den jeg er. I dette avsnittet (2. Mosebok 3:14) blir gudsnavnet JHWH fortolket som en form av den hebraiske verbstammen HJH som betyr å være. Når Moses spør Gud om hva Gud navn er, slik at han kan fortelle hvem som har sendt ham, svarer Gud rett og slett: «Si ‘Jeg er!’ For jeg er.» Derfor, konkluderer denne fortellingen, kalte hebreerne Gud for «Han er»; JHWH blir forstått som en slik tredjepersonsform av verbet. En annen mulig måte å oversette det aktuelle uttrykket på, er å si at Gud svarer «Jeg er (nå engang) som jeg er!»

Når Gud skal presenterer seg selv, knytter altså ikke Gud noen som helst atributter eller presiseringer til hva eller hvem Gud er eller gjør. Gud konstaterer bare: Jeg er. Og det er nok. Det er egentlig alt Moses trenger å vite: Gud er. Hva eller hvem Gud er, vil vise seg etter hvert, gjennom Guds handlinger. Og det finner Moses ut ved å gå videre sammen med Gud.

Den senere tradisjonen var at hebreerne ikke uttalte gudsnavnet. Vi vet derfor ikke sikkert hvordan JHWH ble uttalt. Mange bibelforskere holder Jahweh for å være det beste forslaget. Men navnet var så hellig, så avslørende om du vil, at det altså ikke skulle sies høyt. I stedet sa folket «Adonai» (Min herre), «Elohim» (Gud), «HaShem» (Navnet) eller lignende. Selv Gud omgir seg med en form for sårbarhet. Ingenting er mer truende enn om noen stiller spørsmål ved ens rett til å være den man er.

Jeg er den jeg er! Det er det mest frigjørende et menneske kan si om seg selv. Alt annet vil vise seg etter hvert. Jeg trenger ikke settes i bås. Hvem er jeg? Jeg er! Vær stolt, menneske.

Om Menneskesonen

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 9. september.

For to uker siden var det Litteraturfest på Røros. Det var veldig gøy, rett og slett, med mye folk, god stemning og et interessant og inspirerende program.

Søndagen fikk jeg æren av å ha forfattersamtale med Sylfest Lomheim, professor (emeritus) i språkvitenskap og oversettelse og tidligere direktør i Språkrådet. Vi snakket om mange ting, med utgangspunkt i to bøker Lomheim har skrevet med ti års mellomrom: Tale er gull fra 2011 og Menneskesonen som han har gitt ut i år. La meg like gjerne hoppe til konklusjonen, først som sist: Jeg kan trygt anbefale begge bøkene.

Tale er gull er ei populærvitenskapelig bok om språkvitenskap. Lomheim skriver om talespråket, det viktigste innen språkuniverset, det kreative, utviklende og stimulerende. Vi mennesker utvikler vår identitet gjennom språklæring, skriver Lomheim. Vi former vår forståelse av verden og oss selv når vi beskriver virkeligheten, og vi former også språket på stadig nye og kreative måter ettersom verden og vi endrer oss. Denne utviklingen er ikke bare ønskelig, den er faktisk umistelig. Det er vår lek med språket som gjør oss til mennesker.

Videre skriver Lomheim om hvordan sivilisasjon og skriftspråk henger sammen, og om hvilken kraft som ble forløst den dagen mennesket lagde systemer for å skrive ned hva det tenkte, så og planla. Og samtidig: Selv om skriftspråket også har forløst enorme mengder kreativitet i form av litteratur, er tekst alltid mindre dynamisk enn tale. Derfor er det slik at «tale er gull»: Tekst absolutterer, lukker noe inne. Talen åpner opp, berører, forløser.

Til slutt skriver Lomheim om skjermen som kommunikasjonsmedium og «skrivebrett». Han er ikke veldig optimistisk på vegne av menneskeheten dersom vi knytter altfor mye av vårt språkspill til maskinene og til såkalt «kunstig intelligens». Jeg synes denne delen av boka hans har holdt seg godt gjennom de ti årene som har gått siden den kom ut. Koronatida har lært oss noe om videosamtalens begrensninger. Dette snakket vi også om på Litteraturfest.

Og så gikk vi videre til å snakke om Menneskesonen, som er en roman om Jesus fra Nasaret, eller Jeshua som Lomheim konsekvent kaller ham. Det er et dristig romanprosjekt, der Jeshua har jeg-stemmen i fortellingen. Forfatteren mener selv at det ikke er skrevet noen slik bok tidligere. Jeg aner hvorfor: I en tradisjonsstrøm hvor Jesus Kristus blir holdt fram som den som forener det guddommelige og det menneskelige, vil nok mange tenke at det er i overkant ambisiøst å skildre gudesønnens sjelsliv i romanform. Lomheims grep er at han tar gudesønn-komponenten ut av pakken. Det er mennesket Jeshua vi møter i denne romanen, og vel har han en hengiven gudstro, men han verken er eller ønsker å være Messias eller Guds Sønn.

En kan mene mye om et slikt prosjekt. Men selv jeg, som fastholder at Jesus var noe mer enn «bare» et menneske, leser Lomheims roman med glede. For måten han skildrer Jeshuas motivasjon på, kan jeg både kjenne meg hjemme i og bli begeistret av. Lomheim dikter fram en Jeshua som kjenner på utenforskap gjennom hele oppveksten, ettersom han er født utenfor ekteskap. Han er selv far til et barn som han har fått med en kvinne som er tvangsgiftet bort til en annen. Og han kommer fra fattige og enkle kår. Alt dette gjør noe med hans holdning til medmenneskene: Menneskesønnen blir revolusjonær, radikalt inkluderende, en som inviterer de utstøtte inn og reiser opp de som andre tråkker ned. Denne Jeshua møter jeg også i kirka.

Sylfest Lomheim har selv vært med på å oversette Matteus-, Markus- og Lukas-evangeliet i bibeloversettelsen av 2011. I dette arbeidet har han også tilegnet seg kunnskap om Palestina på Jesu tid, og han gjenforteller evangeliene på en uredd og uhøytidelig måte. Det fascinerer.

Og på ett område blir det høytid også i «evangeliet etter Lomheim»: Når Jeshua taler, da står tida stille. For han har talegaver av et kaliber som gjør at vi hører ekkoet av hans ord selv i dag, to tusen år senere. Sånt gir frimodighet til en prest og predikant. Jeg gir gjerne videre det jeg selv har lest og hørt. I dag anbefaler jeg derfor Lomheims Menneskesonen. Les!

Om den sterkeste kraften

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 8. juli.

Plutselig lå den der, midt på turstien: Kampesteinen. Den var på flere kubikkmeter, og hadde kommet ned fra fjellsida til høyre fra flere meters høyde. Kraften i fallet hadde vært nok til å kløyve steinblokka i to. Bruddflatene var klart synlige. Fallet måtte ha skjedd relativt nylig, for den lå der ikke forrige gang vi gikk samme løypa, det var elleveåringen og jeg enige om.

Så da ble det til at vi snakket om steinen mens vi gikk videre på vår vei mot toppen. Hva slags krefter var det egentlig som kunne ha satt steinen i bevegelse? Hvorfor hadde den løsnet fra fjellet og kommet styrtende nedover langs bergveggen?

Elleveåringen antok det var vannet som hadde skylda, enten i form av flom eller – kanskje aller helst – i form av is. For vannet utvider seg når det fryser, det hadde hun lært, og da kan det sprenge store sprekker selv i harde fjellet. Slik kunne steinen ha løsna. Men så da? Hva slags kraft er det som gjør at vannet renner, at det er i bevegelse, at det søker nedover, fyller sprekker og kløfter og bryter demninger og barrierer i stykker?

Tyngdekraften. Det er en voldsom kraft. Elleveåringen visste det også. Uten den ville vi blitt slynget av gårde fra kloden, men tyngdekraften trekker til seg og er helt avgjørende for livet på jorda. Det snakket vi også om, og jeg forklarte så godt jeg kunne at tyngdekraften er en så viktig kraft at jeg til og med lærte på skolen at den var en av de fire fundamentale kreftene i standardmodellen, sammen med elektromagnetisme og den svake og den sterke kjernekraften.

Så snakket vi litt om kjernekraft, om mulighetene som ligger der dersom vi klarer å temme den som energikilde, og om hvor destruktive krefter som kan utløses av relativt lite materie i en atombombe. Elleveåringen har vært i Hiroshima, så dette visste hun noe om.

Men hvilken kraft er egentlig den sterkeste? Det funderte vi litt på, der vi klatret mot toppen, motarbeidet tyngdekraften tilstrekkelig til at vi fikk forflytta oss oppover mot utsiktspunktet.

Vi snakket om det større bildet. At universet er så stort at vi ikke kan forstå det, og at vi er bittesmå støvkorn på en bitteliten planet i et enormt rom. Vi snakket om at avstandene i grunnen er like enorme også når vi zoomer inn på detaljene i det som er mindre enn oss: De minste tingene i virkeligheten er så små at vi heller ikke kan se det for oss eller forstå det. Vi mennesker er på sett og vis nokså middelmådige: Det er mye over oss vi ikke kan forstå eller ta inn, og samtidig er det mye under oss vi heller ikke er i stand til å se og gjøre noe med. Vi lever livene våre i en mellomsone; vi kan se et utsnitt av det elektromagnetiske fargespekteret, i en viss høyde, med et visst detaljnivå, innenfor et relativt kort tidsvindu. For det er bare å innse det: Selv et liv på hundre år er bare et blaff i Historien Om Alt. Middelmådige, altså.

Og likevel, sa elleveåringen, likevel kan vi snakke om disse tingene på en slik måte at vi både forstår ganske mye av universet og slik at vi forstår hverandre, eller i hvert fall tror at vi forstår hverandre. Ja, sa jeg, vi tror vi forstår hverandre, og når vi ser inn i en annens øyne, ser vi i grunnen et helt univers der også. Der er det også uendelig mye vi ikke vet eller forstår. Er det ikke veldig rart at vi forstår hverandre ganske godt likevel?

Så vi funderte litt på det, om det ikke er her vi er på sporet av den sterkeste kraften i universet. Språket, eller bevisstheten, eller evnen til å forstå et annet menneske. Empati. Eller kjærlighet. Ja, kjærligheten er sterkest, mente elleveåringen, for den får oss til å danne fellesskap. Og sammen forstår vi enda mer. Vi klarer til og med å lage vaksiner mot covid-19 på mindre enn et år. Ja, sa jeg. Kjærligheten er kanskje til og med sterkere enn døden. Det sier vi i kirka.

Vi ruslet nedover stien igjen, mens vi holdt hverandre i hendene. Kampesteinen lå der ennå.  

Om Sankt Hans

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 24. juni.

«Nå snur sola!» sier vi, selv om vi vet at det ikke er sola som snur, men jordas helning i forhold til rotasjonsbanen som endrer seg. Den nordlige halvkule har vippet mot sola de siste månedene, men fra nå av tipper den sakte, men sikkert tilbake.

«Sola står opp!» sier vi. «Sola går ned! Sola vandrer over himmelen!» – selv om vi egentlig vet at det er vi og jorda som vandrer, som roterer, som spinner av gårde, og at det er vi som kretser om sola og ikke omvendt.

«Det er midtsommer! Det er årets lengste dag!» sier vi (eller sa vi på mandag), og glemmer at på den sørlige halvkule, der har de nettopp hatt vintersolverv, og at lange, lyse netter ett sted betyr desto mer mørke et annet sted. En skulle nesten tro vi levde i antikken, at vi hadde geosentriske verdensbilder alle sammen, at vi trodde det var oss alt kretset om.

Sånn er det jo av og til. Ordene og bildene i dagligtalen er ikke helt i takt med de vitenskapelige modellene. Det er noe vi kan ha i bakhodet når vi leser tekster fra tidligere tider eller fra andre kulturer. Noen ganger bærer en tid eller en kultur på mer komplekse forestillinger enn det som synes på overflaten.

Nå snur sola sier vi, og bærer ved til Sankthans-bålet. Midt på sommeren, årets lyseste tid, faller merkedagen for en som kom for å rydde vei for en annen, en annen som skulle bli født i vinterens dypeste mørke seks måneder senere. Hans, sier vi. Jochanan sa foreldrene hans. Johannes sier vi, de gangene vi uttaler hele navnet.

De kalte ham Døperen. En anti-julenisse som mente det var langt mellom de snille barna, en streng eneboer, en eremitt i ørkenen, en botspredikant, en refser, kledd i kamelhårskappe, enkel i kosten – de påstår han levde av gresshopper og villhonning – og med et budskap som ikke var helt enkelt å svelge: «Øksen ligger allerede ved roten av trærne; hvert tre som ikke bærer god frukt, blir hugget ned og kastet på ilden!» Harde ord, det der. Og vi bærer ved til bålet og kaster på ilden, og levendegjør med det Johannes’ ord hver eneste midtsommer.

Men det er ikke ilden han huskes best for. Vel var han streng. Men noen ganger ble han mildere i blikket; de gangene han fortalte om han som skulle komme. Døperen, kalles han, men vi kunne like gjerne kalt ham pekeren. Han pekte på Jesus, han som kalles verdens lys.

«Nå snur sola» sier vi, som om sola danset rundt oss og ikke omvendt. «Nå lyser månen» sier vi, selv om vi vet at den ikke lyser, ikke egentlig, den reflekterer bare, kaster solens stråler videre, fra seg, som et speil og videre til oss, så vi kan se og ane hvor vi skal gå.

Evangelisten Johannes skriver om Døperen med samme navn: «Han kom for å vitne. Han skulle vitne om lyset, så alle skulle komme til tro ved ham. Selv var han ikke lyset, men han skulle vitne om lyset.» Som et speil, i en gåte, som en satellitt på himmelen, som en måne som kaster lyset videre. Sola er større. Sola er sentrum. Sola er den vi alle danser rundt.

Sankthansdagen aner vi lyset fra evigheten som omgir oss hele tiden, men som vi så lett glemmer. Vi har det med å glemme at vi kretser rundt den, at det ikke er slik at tiden (eller evigheten) kretser rundt oss, at det egentlig ikke er vi som er verdens navle. Det fantes kultur før vi begynte å synge, tro før våre tradisjoner, kjærlighet før vi ble elsket til verden.

Den kristne tro er ikke en nordisk oppfinnelse. Den oppsto i Asia, i Midt-Østen, i en annen tid enn vår. Men Jesus fra Nasaret har vandret helt til oss, sammen med den hellige Hans, antijulenissen, han som peker seks måneder lengre fram på han som skal komme, han som alt har kommet, slik evangelisten Johannes skriver: «Det som ble til i ham, var liv, og livet var menneskenes lys. Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det.»

Om alle disse dagene

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 10. juni.

Hver dag er en sjelden gave, en skinnende mulighet… Slik skriver Mads Nielsen i et dikt som også er tonesatt, og som synges i kirker, bedehus og forsamlingslokaler fra tid til annen. Komponisten het Oscar Bandsberg, leder for Frelsesarmeens musikkavdeling i Danmark.

Alle disse dagene som kommer og er og blir borte, hva fyller vi dem egentlig med? Det skjer verdensbegivenheter hver eneste dag. Men vel så viktig er vel alle de små hendelsene som former oss, hver for oss eller sammen, og som, sakte men sikkert, beveger verden og hjertene.

Nå beveger verdens seg i og for seg av seg selv. Eller, ikke «av seg selv», naturligvis, det er jo ytre krefter som har satt bevegelsen i gang, men den roterer nå videre etter faste mønstre. Jorda snurrer rundt seg selv, samtidig som den er i bane rundt sola, og sola farer også av gårde igjennom universet i hastigheter vi ikke er i stand til å begripe. Likevel opplever vi det av og til som om tida står stille.

Ettersom jorda roterer rundt slik den gjør, får kalenderen vår også noe gjentagende over seg. Datoen i dag, for eksempel, 10. juni, har en lang rekke med hendelser på CV’en sin. Et kjapt søk på nettet forteller oss at keiser Tenji av Japan, for øvrig den 38. keiseren i rekken, skal ha satt opp et vannur kalt Rokoku i den daværende japanske hovedstaden Otsu 10. juni i år 671. På samme dato i 1190 druknet Fredrik I Barbarossa, keiser av Det tysk-romerske riket, i elven Salef i dagens Tyrkia mens han underveis til Jerusalem med sin hær under det tredje korstog. Denne hendelsen har blant annet inspirert Umberto Ecos fabelaktige roman Baudolino, som jeg gjerne anbefaler som sommerlesning. (Alt av Eco er naturligvis lesverdig i seg selv, men i dette tilfellet løftes også opplevelsen av Tor Fotlands oversettelse eller – for det første kapittelets del – gjendiktning.) I 1596 oppdaget Willem Barents og Jakob van Heemskerk Bjørnøya den 10. juni; øya skal ha fått sitt navn etter en isbjørn som ble observert svømmende like ved, og 10. juni 1786 omkom hundre tusen kinesere da en skreddam dannet etter et jordskjelv kollapset og slapp løs voldsomme vannmasser. Av mer lokale hendelser kan det nevnes at våre naboer i øst produserte sin første Saab 10. juni 1947. Industrihistorie, altså.

Dagen er også en personlig merkedag for mange. Jeg kjenner opptil flere som feirer bursdagen sin på denne dagen. Nylig avdøde prins Philip var født på denne datoen for hundre år siden. Han delte bursdag med keiser Uda av Japan (867-931), samt andre storheter som Sondre Norheim, Judy Garland, Carlo Ancelotti og forbrenningsmotorens far Nikolaus Otto. Om disse har noe mer til felles enn å være født på samme dato, vet jeg ikke. Dagen i dag er dessuten nasjonaldag for Portugal, og for fem år siden ble fotball-EM sparket i gang på denne datoen; Frankrike slo Romania 2-1, og så lenge ut til å bli europamestre på hjemmebane, helt til de ble slått i finalen av – nettopp – Portugal. Og i morgen begynner EM igjen!

Hva fyller vi dagen med? I den store sammenhengen er livene våre bare et kort lysglimt i et uendelig hav av tid og rom, og mye av det vi ergrer oss over eller spiller krefter på er bare tomhet. Men samtidig er livene våre fylt av dyp mening, og vi får stadig nye muligheter til å gjøre godt. Mads Nielsens ord er ord til oss i dag, etter et år med krevende annerledesdager:

Hver dag er en sjelden gave, en skinnende mulighet.
Hver dag er på ny en nåde som stiger fra himlen ned.
Hver dag er igjen et ansvar, et nytt og et hellig krav.
Hver aften står hvite stjerner og spør deg hva du gav.
Hver aften står hvite stjerner og blinker i himmeriks by.
Hver morgen går Gud over landet og vekker din vilje på ny.

Om pinse (101)

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom onsdag 26. mai.

Pinsen kom og gikk, og nå er hverdagen i gang igjen. Hva skjedde? De fleste vet at jula har med Jesu fødsel å gjøre, og at påsken har noe med at han dør på korset. Men pinsen?

Jeg liker pinsen. Den kommer på i ordentlig fin tid av året, omtrent når vi endelig aner at det er et snev av sommer i lufta. Kveldene er lengre og lysere, og når det blir skumt kan vi tenne pinstirøke (eller bare et vanlig bål) og holde på stemningen mens vi ser flammene danse.

Den kristne pinsefortellingen er da også av det ildfulle slaget. Det hele begynte femti dager etter at Jesus hadde stått opp fra de døde, kan vi lese i Apostlenes gjerninger, ti dager etter den dagen vi i dag markerer som Kristi himmelfartsdag. Apostlene hadde ventet på et tegn disse ti dagene, og i mellomtida var de samlet for å be og holde hverandre med selskap. Og så ble altså hjertene og tungene deres satt i brann:

«Plutselig lød det fra himmelen som når en kraftig vind blåser, og lyden fylte hele huset hvor de satt. Tunger som av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. Da ble de alle fylt av Den hellige ånd, og de begynte å tale på andre språk etter som Ånden ga dem å forkynne.» (Apostlenes gjerninger 2:2-4)

For å forstå hva det er som beskrives her, hjelper det å vite at dette er en mot-fortelling til en annen fortelling fra Bibelen, nemlig den om Babels tårn (1. Mosebok 11). Babelsfortellingen avsluttes med at menneskene begynner å snakke ulike språk, noe som gjør at de ikke lenger blir i stand til å samarbeide, og slik blir de spredt utover jorden. Pinsefortellingen, derimot, er en Babels tårn-fortelling i revers: Der språkene tidligere har satt skiller mellom folk, blir de nå knyttet sammen i et nytt fellesskap på tvers av språk og kulturer.

Dette fellesskapet kjenner vi i dag som den kristne kirke. Tre tusen ble døpt denne første pinsehelga, leser vi. Det som til da hadde vært en person-kult tok de første spede steg i retning institusjonalisering, og apostlene begynte å skjønne at det de var forkynte ikke bare hørte til på ett sted i et begrenset tidsrom, men omfattet alt og alle, alltid og alle steder.

Den kristne pinsefesten bygger videre på motiver knyttet til den jødiske pinsefesten. Den ble feiret til minne om at Moses fikk Loven på Sinai. I kristen tradisjon har man forkynt at Ånden lærer menneskene hva som er rett, uavhengig av en åpenbart eller nedskrevet lov eller ikke, fordi Ånden rett og slett er kjærlighet, og kjærligheten er oppfyllelsen av loven. Kjærlighet, medmenneskelighet, forståelse og empati ligger også til grunn for alle slags menneskelige fellesskap. Det forsøker kirka å bygge på i alt det den sier og gjør.

Men Ånden er ikke en eksklusiv kirkelig sak. I åpningsversene av Første mosebok leser vi at Guds Ånd svevde over urhavet allerede i skapelsens morgen, og Guds pust (eller ånde) inn i menneskene omtales like gjerne som Guds Ånd. Begrepene Ånden og Livgiveren brukes om hverandre i trosbekjennelser og andre tradisjonelle formuleringer. Jesus pustet Ånden på disiplene allerede like etter oppstandelsen, kan vi lese i Johannes 20. Ånden har alltid vært der, og vil alltid være der hvor det er liv og kjærlighet og mellommenneskelighet.

Men pinsefesten handler altså om hva som kan skje når mennesker opplever å bli fylt av Ånden, altså når kjærligheten berører oss på en gjennomgripende måte. Da oppstår det nye bånd og nye fellesskap. Både kirka og alle andre fellesskap trenger dette jevnlig.

Derfor feirer vi en egen fest for kjærlighet og fellesskap. Det er jo det livet og hverdagene handler om, alt det som finnes mellom fødsel – altså jul – og død – altså påske. Og i den grad vi bærer på et håp om et liv og fellesskap utover dette, er det også Åndens gave. Det er pinse.

Om mai (2021)

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom onsdag 12. mai under overskriften «Kom mai du skjønne milde?»

Hvert år på denne tida dukker det samme memet opp i feeden min på sosiale medier. Det viser et bilde av en glad liten ugle som sitter på ei grønn grein, badet i sollys. Teksten på bildet proklamerer «Det er vår!» Like under følger et nytt bilde av den samme ugla på den samme greina, men denne gangen i et voldsomt snøvær, med bildeteksten «Men hva faen?»

(Det aktuelle memet.)

Selv jeg, som har en yrkesmessig forpliktelse til ikke å drive og rope på fanden i tide og utide, ler godt av dette memet. Det handler naturligvis om gjenkjennelse. Hver eneste vår er jo akkurat sånn her på fjellet. Etter et par dager med varme i været, tror vi at nå, nå har vi lagt vinteren bak oss. Optimismen stiger, snøfreseren rulles inn i garasjen og sommerdekkene kommer på bilen. Neste morgen ligger det tretti centimeter nysnø på bakken. Det slår liksom ikke feil. Selv langt ut i juni kan vi oppdatere Facebook med julestemning.

Da jeg var barn, syntes jeg mai var den fineste måneden i året. I løpet av to uker feiret vi først nasjonaldagen og så min egen bursdag, to av de tre fineste dagene på kalenderen. Men gleden over mai handlet om mer enn det. For oss et stykke oppå den nordlige halvkule, er mai den måneden da sola og varmen endelig fester grepet igjen og verden rundt oss eksploderer i liv av alle slag. I Japan, der jeg tilbrakte store deler av oppveksten min, er mai en særdeles behagelig måned, varm og fin, og med lite nedbør sammenlignet med regntida i juni og juli. Denne mai-opplevelsen bar jeg med meg også da jeg ble eldre, og ikke engang økende eksamenspress kunne utfordre den grunnleggende godfølelsen.

Jeg synes fortsatt mai er ei fin tid. Hva annet kan en egentlig synes om måneden som gir oss røddager på rekke og rad? Det begynner allerede første mai, og fortsetter med Kristi himmelfartsdag med tilhørende langhelg, syttende mai og pinsehelg (selv om det hender akkurat den faller i juni). Vi feirer konfirmasjoner og går i tog, vi rydder i hagen og fyrer opp grillen, og mot slutten av måneden kan jeg konstatere at jeg sannelig har blitt enda et år eldre.

Men jeg må innrømme det: Mai på fjellet er ingen sammenhengende fest. Jeg er ikke blant dem som synes det er så innmari morsomt å gå innover for å lete etter den siste snøen og se hvor lenge det er mulig å ferdes med ski på beina. Jeg vil ha bar mark, tørre stier og åpen golfbane. Det er litt for mange dager vi må se ut vinduet og mumle «Men hva faen?».

Mitt aller første møte med Røros, skjedde i slutten av april 2005. Jeg reiste fra et Oslo i ferd med å eksplodere i grønt. Under togturen nordover så jeg snøfonnene ble høyere og høyere jo lenger vi kom opp Østerdalen. På Røros var det gråvær og fem-seks plussgrader.

Likevel smøg Røros seg inn i sjela på en slik måte at jeg kan sitte og skrive denne teksten her på fjellet, seksten år senere. Det handlet ikke om mai-været, men om kulturen og om menneskene, om alle dere som trosser snøbyger og minusgrader på nasjonaldag og himmelfartshelg. Folk som går i tog, som feirer konfirmasjoner, synger og ber og samles til vårdugnader og fyrer opp grillen, snø eller ikke snø i lufta. Kultur trumfer vær og føre.

I år synes jeg mai kjennes nokså bratt. Konfirmasjonen er utsatt til oktober, og verken første eller syttende mai blir de samlingsdagene de skulle vært. Jeg savner sangen, jeg savner togene, fellesskapet. Ikke kan jeg ta en avstikker til Oslo og nyte våren der heller.

Elias Blix skriver i en kjent salmetekst:
«Du vår med ljose dagar,
med lengting, liv og song,
du spår at Gud oss lagar

ein betre vår ein gong.»

Jeg lever i håpet, om ikke annet. Og jeg kjenner en trass i meg, som er en slags vår i seg selv. Vi skal møtes når dette er over.

Om å fly til månen og tilbake

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 29.4.2021 under overskriften «Til månen og tilbake«

Apollo 11. Det var nesten så jeg gikk glipp av muligheten, men etter tips fra lillebror rakk jeg akkurat å se dokumentaren med nevnte tittel før den forsvant fra Netflix mandag denne uka. I en og en halv time fulgte jeg Neil Armstrong, Buzz Aldrin, Michael Collins og støtteapparatet på bakken mens Colombia og Eagle brakte astronautene til månen og tilbake. Dokumentaren var full av spektakulære og fascinerende filmklipp, mange av dem ikke publisert tidligere. For en som er født i 1977 og ikke kunne følge månelandingen direkte, var dette en ordentlig wow-opplevelse. Jeg har sett enkeltbilder før, naturligvis, men ikke noe slikt som dette.

Som kristenhumanist slutter jeg aldri å la meg fascinere av hva mennesket faktisk er i stand til å få til. Datoen 20. juli 1969 representerer et høydepunkt i så måte. Som Leonard i The Big Bang Theory sier: Dette ble altså gjennomført av en art som kun seksti år tidligere hadde begynt å mestre kunsten å fly. (Hvorpå Zack spør «Hvilken art var det?» Bra serie, det der.)

Samtidig er det altså ikke slik at mennesket har brukt all ervervet kunnskap til å skape gode, vakre eller spektakulære opplevelser. Raketteknologien som brakte mennesket til månen, ble også del av et våpenkappløp. Datasystemer som brukes til å gjøre hverdagslivet lettere, kan også tjene overvåkning og kontroll. Og selv om mennesker får stadig høyere levealder og livskvalitet på mange måter, er det tilsynelatende heller ingen grenser for hvor langt vi kan gå i å tenke ut metoder for å torturere, knuse og ødelegge hverandre. For enhver barriere vi bryter i jakten på kunnskap og innsikt, åpner det seg også muligheter for smerte, sorg og død. Og det virker ikke som om vi mennesker har naturtalent for å velge det gode.

Det siste året har vi sett et gjennombrudd i vaksineforskning. Forskere som står på skuldrene til kjemper, har på rekordtid klart å skape en rekke vaksiner som hjelper oss i kampen mot covid-19. Sånt får meg til å tenke at jeg er heldig som får leve nå og oppleve nettopp disse nyvinningene. Samtidig sniker spørsmålet seg inn: Hvorfor har vi ikke sett tilsvarende gjennombrudd i møte med andre sykdommer som ikke har lammet verdensøkonomien på samme måte som koronapandemien? Kan hende er svaret egentlig så kjedelig som at «Vi hadde ikke opparbeidet oss den nødvendige kunnskapen før!», men det er noe med det: Vi mobiliserte ikke helt på samme måte i møte med HIV/aids, malaria eller ebola.   

Slike tanker suste gjennom hjernen mens jeg så astronautene fly hjemover fra månen. Og det slo meg nok en gang, dette som idehistorikere og vitenskapsfilosofer sier: Noe slikt som ren vitenskap eller innsikt finnes egentlig ikke. Vi er bundet av våre forforståelser, alle sammen. Tanken om at universet faktisk er ordnet og forutsigbart er for eksempel ingen selvsagt idé, heller ikke at det gir mening å forsøke å lese lovene naturen følger. Det er heller ikke slik at den kunnskapen vi tilegner oss, nødvendigvis er ren eller entydig.

Teologier av ulike slag har kjempet med slike spørsmål lenge. Jødisk-kristen tradisjon søker en balanse mellom to motiver: På den ene side tanken om Gud som Skaper og Livgiver, Den første beveger, Garantisten for naturlovene. På den annen side tanken om mennesket ikke bare bærer Guds bilde, men også kjenner døden og alle dødens venner dansende rundt seg og i seg. Mennesket er samtidig rettferdig og synder, som Luther sa. Det kan finnes trøst i realisme.

Det aller viktigste teologien kan fortelle ethvert menneske, er likevel dette: Gud elsker deg, og det så mye som til månen og tilbake! Dersom vi klarte å se hverandre slik, helt uten forbehold, kan det hende mye av det vi strever med ville løst seg. Jeg tror det til og med ville slått Neil Armstrongs «giant leap for mankind».

Om den åttende dagen

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 15.4.2021

Den stille uke 2021 ble like stille som i 2020. Bare få dager før palmesøndag ble Norge mer eller mindre stengt ned igjen. Denne gangen skjedde det på så kort varsel at vi på kirkekontoret rett og slett ikke rakk å hive oss rundt og planlegge videogudstjenester slik som i fjor. Vi resirkulerte lenkene til fjorårets påskegudstjenester på retten.no, og både NRK og kirken.no publiserte nasjonale produksjoner som kunne deles vidt og bredt. Det lokalproduserte programmet på nett besto ellers av korte videosekvenser med Frans av Assisis bønn, Fadervår, velsignelse og salmesang, spilt inn i hui og hast fredagen før palmehelga.

I løpet av den stille uke, klarte vi imidlertid å slenge sammen litt mer digital påskemoro. Skjærtorsdag kunne den som ville følge premieren på Prestens påskenøtter på Den norske kirke Røros’ Facebook-side. De tre påfølgende dagene kom det trillende flere knekkbare nøtter fra kirkerommet, og løsningen ble ikke avslørt før andre påskedag. Den som ikke fikk med seg utfordringene, kan fortsatt finne oppgavene på https://tinyurl.com/n78ywhh7, selv om det nå er for seint å sende inn svar og være med i trekning av påskeegg og bok.

Påskedag spurte jeg fra kongelosjen i Bergstadens Ziir hvilken grunnform Røros kirke har. Ziirens grunnplan er nemlig formet som en langstrakt mangekant. Hva slags mangekant snakker vi så om? Dagen etter kunne jeg peke på svaret: Røros kirke har form som en langstrakt åttekant. Påskedagens tall var altså åtte.

Åttekanten er et viktig symbol for oppstandelsen i kristen tradisjon. Slik har det vært helt fra begynnelsen. Bibelen åpner som kjent med en skapelsesfortelling, en mytefortelling, hvor Gud bruker seks dager på å skape alt som er til, for så å hvile på den sjuende dagen. Slik etableres ukerytmen og vekslingen mellom arbeid og hvile allerede fra skapelsen av. Dette er en gammel jødisk fortelling, noe som betyr at dette med den sjuende dagen, hviledagen, skal leses som å handle om sabbaten, det er lørdagen. Med andre ord: Den første skapelsesdagen er, ifølge urmyten i Første Moseboks første kapittel, søndagen.

I løpet av påskedramaet tilføres så denne myten en ny twist. Jesus blir arrestert på (skjær)torsdag, før han blir korsfestet på (lang)fredag og dør samme dag. Lørdag – på sabbaten – ligger han i graven og hviler, da har han fullført all sin gjerning. Så kommer søndagen, oppstandelsesdagen, og da skaper Gud noe nytt. Derfor sa de første kristne at søndagen ikke bare var den første skapelsesdagen. Det var også den åttende skapelsesdagen, nyskapelsens dag. Det er dette kristne kirker feirer over hele verden hver eneste søndag.

Derfor finnes det kirkerom over hele verden med åttekantet grunnform. Det er særlig vanlig i såkalte baptisterier, det vil si dåpsrom. Døpefonten i Røros kirke har en åttekantet base. Jeg har selv besøkt de gamle åttekantede baptisteriene i Ravenna, bygninger fra det femte århundre. Litt nærmere hjemmebane kan jeg besøke oktogonen i Nidarosdomen som har samme dimensjon som rotunden i gravkirken i Jerusalem. Alle disse stedene formidler på ulike måter den kraften som ligger i Jesu Kristi oppstandelse. Vi skal leve med ham.

Vinnerne av Prestens påskenøtter fikk et påskeegg i premie. Påskeegget er også et oppstandelsessymbol: Ut av skallet bryter det nytt liv. Akkurat denne våren knytter jeg ekstra mye håp nettopp til slike symboler. Vi skal møtes når dette er over.  

Om å forandre for andre

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 25.3.2021

Det siste året har satt oss alle på harde prøver. En av de tingene vi har blitt temmelig mye bedre på, er håndvask. For oss i Norge har dette handlet om handlinger og holdninger. Vi er nemlig så heldige at vi har tilgang til rent vann nærmest hvor som helst akkurat når vi trenger det. Men slik er det ikke for millioner av mennesker på kloden. Der er tilgang til rent vann en utfordring i seg selv, noe som gjør slikt som koronapandemien til en enda større prøvelse.

I dag lever 785 millioner mennesker i verden uten tilgang til rent vann. Mange steder er dessuten den vannforsyningen som finnes usikker og ustabil. Ofte må folk gå langt for å hente vannet. Det er gjerne jenter og kvinner som har dette arbeidet, og i enkelte deler av verden er dette et hinder for skolegang for jenter.

Kirkens Nødhjelp har de senere årene hatt som et av sine viktigste satsingsområder å bygge flere brønner og sikre stabil og trygg og sikker vannforsyning i områder hvor dette har vært mangelvare. Det koster bare 250 kroner å gi et menneske tilgang til rent vann resten av livet.

FNs bærekraftsmål nummer seks handler om rent vann og gode sanitærforhold. I Bærekraftsboka, som Mellomkirkelig råd for Den norske kirka var med på å gi ut for to år siden, leser vi en fin teologisk refleksjon om menneskene og vannet:

«Menneskene Bibelen forteller om, levde i landområder preget av tørke. De visste hvor avgjørende tilgang til rent vann er for alt liv. Vann er en gave fra himmelen, både i fysisk og i åndelig forstand. Fortellingen om Edens hage åpner med å beskrive hvor goldt og øde det var før Gud lot det regne på jorda. Men så sprang en kilde fram og vannet hele marken. Dermed var betingelsen for liv gitt, og Gud «formet mennesket av støv fra jorden» til «en levende skapning» (1. Mosebok 2,4–7). Videre i fortellingen hører vi om elven som gav vann til alt som vokste i hagen. Elven delte seg i fire, blir det fortalt, som en påminnelse om at vann er til fordeling og ikke skal begrenses til ett løp bare noen få har adgang til. I tørketider vet de mektige å sikre seg kontroll over vannkilder og knappe ressurser, uten blikk for de fattige og deres behov. Slik var det også i bibelsk tid. Profetene reagerte på denne uretten og forkynte en tid da alle skal få drikke seg utørste (Jesaja 55,1). Rent vann er Guds gode gave til alles beste; det er urett å gjøre det til en handelsvare forbeholdt noen få.»

Nå kan du også være med på å sikre mennesker over hele verden tilgang til rent vann. Vi er helt på oppløpssida i fastetida nå, og det betyr at det er tid for fasteaksjonen i menigheter over hele landet. Fasteaksjonen er Norges nest største innsamlingsaksjon, og har vært arrangert i over 50 år. Tidligere år er det gjerne konfirmantene i Den norske kirkes menigheter som har vært sentrale i bøssebæringen. Men i år som i fjor setter koronapandemien begrensninger på dør-til-dør-virksomhet. Derfor har KN lagt opp til en heldigital aksjon også i år. I stedet for å skape forandring steg for steg, gjør vi det byte for byte. Jeg vet at jeg har både menighetenes konfirmanter og resten av menighetsfellesskapet i ryggen når jeg nå skriver: Vi setter svært stor pris på om du støtter vår digitale bøsse. Rent vann er viktigere enn noensinne.

Så nå banker vi på alle de digitale dører som fins og spør: Vil du være med og forandre for andre? Aksjonen avsluttes søndag (palmesøndag). Du finner lokalmenighetenes innsamling på Facebook-profil til Den norske kirke Røros. Du kan også bruke kortlenken: https://tinyurl.com/fatk9tb6 (jeg garanterer den er sikker). Bli med! Forandre. For andre.