Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Prestepreik (Fjell-Ljom)’ Category

18222621_1787745427935322_2636135347656194617_n

Alteret i Røros kirke slik det framstår mellom skjærtorsdags kveld og påskenattsmessen.

Den stille uke er ikke bare stille for presten, og presten er ikke aldeles stille han heller. Her er tekstene jeg skrev og framførte som prekener i gudstjenestene gjennom den hellige uka dette året, i tillegg til påskebetraktningen jeg leverte i Ljomen torsdagen før. Kan hende noen fortsatt kan ha interesse av det, selv om påskeferien er over for i år.

Read Full Post »

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 22.3.2018 under overskriften Påskekrim

En vårdag for snart to tusen år siden reiste en vennegjeng til fjells for å feire påske. Destinasjonen lå på rundt 750 meters høyde, men skiføre var det likevel dårlig med. Så var det heller ikke ski (eller afterski) gjengen hadde reist dit for. Jerusalem var og er en storby, og det var nettopp storbyfølelsen de søkte – sammen med opplevelsen av påskehøytiden i byens store og verdenskjente tempel.

Mens de var der ble en i gjengen – lederskikkelsen – utsatt for en sammensvergelse. Byens og landets maktelite gikk sammen med en fremmed okkupasjonsmakt og fikk ham arrestert. Noen av anklagene som ble framsatt mot ham var åpenbart falske, andre var strengt tatt knapt for egentlige anklager å regne. Etter en kort prosess ble han mishandlet til døde av en gruppe profesjonelle bødler, før liket ble fraktet til en gravplass i en hule like ved.

Det hele skjedde svært raskt. Tilbake satt vennene hans, utslåtte og fortvila, med hjertene fulle av spørsmål. Hvorfor hadde dette skjedd? Var det noe i anklagene mot vennen deres? I deres øyne hadde han vært et godt menneske, ja, mer enn det. Var han uskyldig, slik de hadde trodd? I så fall, hvem var de egentlige skyldige i denne saken? Fantes det kanskje en annen side av saken, noe de ikke tidligere hadde vært i stand til å se? Og sist men ikke minst: Kunne de gjort noe som helst for å forhindre det som skjedde?

(mer…)

Read Full Post »

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 8.3.2018 under overskriften …i dette ditt hellige hus…

«Kirkestillheten er ulik all annen stillhet. Kanskje siver himmelens stillhet ned i den som lysstriper i avgrunnen.» (Johan Falkberget i Christianus Sextus.)

Folk søker til kirkerommet av ulike grunner. For noen skjer det med et utsendelsesvedtak hengende over seg. Kirkeasyl er snakkis igjen, sist etter en sak på Stord hvor politiet brøt seg inn i et frikirkebygg og hentet en afghansk familie. Sånt får plass selv i lokalavisa hos oss.

«Kirkeasyl er litt avleggs» skriver Retten på lederplass (fredag 2. mars), og konkluderer: «Den norske kirke må ikke bli en stat i staten. Det sømmer seg ikke i en moderne og demokratisk rettstat som den norske. Kirkeasyl har for lengst gått ut på dato.»

Nå er det nok ingen umiddelbar fare for at Den norske kirke skal opprette egen jurisdiksjon. Kirkeasylet slik vi kjenner det fra nyere norsk historie er fundert i justisministerens instruks til politiet fra 1993 om ikke å gå inn i kirker og bedehus «for med makt å hente asylsøkere som skal sendes tilbake til hjemlandet.» Denne instruksen ble avløst av nye retningslinjer fra departementet i ’99 som la seg på samme linje, begrunnet «av respekt for kirken».

Med dette koblet myndighetene seg på en lang tradisjon. Kirkeasylet har røtter helt tilbake i gammeltestamentlig tid, da det fantes et nettverk av tilfluktsbyer i Kanaan. Disse skulle bryte spiraler av blodhevn. Bibelen skildrer videre hvordan forfulgte noen ganger kunne søke tilflukt i selve tempelet. I 1. Kongebok 2 leser vi om Joab som rømte til tabernakelet og holdt i hornene på alteret i helligdommen. Dette hindret imidlertid ikke kong Salomo fra å sende Benaja for å hugge ham ned der.

Tanken om kirka som fristed har lange røtter også i norsk historie. Det sies at man anså det som tilstrekkelig å holde i håndtaket på kirkedøra for å være under beskyttelse. Forrommet til kirka kalles våpenhuset. Eventuelle våpen skulle – nei, skal! – legges igjen der. Kirkeasylet er med andre ord ikke noe Grete Faremo lanserte i 1993. Men hva bunner det i?

(mer…)

Read Full Post »

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 22.1.2018

(En Prestepreik-klassiker, tidligere publisert i Fjell-Ljom 2. mai 2013.)

Jeg har et liv på samvittigheten.

Det var en mørk om enn ikke så veldig stormfull aften et sted i Øst-Afrika. Et riktig bortgjemt sted var det, en god gammeldags langt-ute-i-bushen-misjonsstasjon med nøysomme beboere som ikke startet dieselaggregatet om det ikke var absolutt nødvendig. Så etter å ha tilbrakt en riktig hyggelig kveld sammen med den lokalt stasjonerte danske småbarnsfamilie var jeg henvist til å rusle i stappmørke over den åpne plassen mellom husene på området for å finne gjesterommet og senga og myggnettet.

Det var da det skjedde.

Det jeg husker best er lyden. Et vræl av det slaget som kan få blodet til å fryse til is i årene, ledsaget av en klorende berøring nede på leggen – det var alt jeg rakk å registrere.

Jeg husker jeg lærte i naturfagtimen en eller annen gang at adrenalinrush setter oss mennesker i en fight-or-flight-modus. Basert på det som skjedde den mørke (men ikke så veldig stormfulle) natta på nevnte sted i Øst-Afrika er jeg på ingen måte noen fighter. Jeg fløy lavt over leirjorda og kastet meg inn døra i gjestehuset før jeg rakk å vurdere noe alternativt reaksjonsmønster. Det var først da jeg var kommet innendørs at det slo meg at det kanskje ikke var jeg som var den angrepne likevel.

Jeg fant lommelykta – dette var lenge før smarttelefoner og lys-apper – og tråkket opp løypa i revers. Midt på plassen lå den: Den lille kattungen til de danske misjonærbarna, den kontaktsøkende lille kjælne hårballen som hadde snodd seg inntil anklene våre hele dagen. Den var så definitivt død, og jeg visste med absolutt sikkerhet hvem som var den skyldige. Den hadde sett meg selv om jeg ikke så den, og nettopp det ble dens bane.

Jeg har brukt denne lille episoden som illustrasjon i noen andakter. Da har jeg snakket om det å vandre i mørke, om hvor lett det er å trå feil og til og med såre i vanvare når man må famle seg fram, og om betydningen av å ha en eller annen form for lykt som kan opplyse ett eller kanskje to steg fram langs den stien du ønsker å følge. I den grad andakten har antatt bibelske proporsjoner har den gjerne landet i Salmenes bok, Salme 119, vers 105: Ditt ord er en lykt for min fot og et lys for min sti.

Men når jeg nå tenker på den lille, døde kattungen på misjonsstasjonen i Øst-Afrika er det i grunnen en annen side av det hele som står mer fram for meg, nemlig den indre kampen jeg kjempet med meg selv et lite halvminutt. Skulle jeg legge meg og late som ingenting og håpe at dødsfallet ble tilskrevet et eller annet omstreifende byttedyr, eller skulle jeg rusle tilbake til de danske småguttene med en gang og fortelle dem den sørgelige nyheten?

Jeg valgte det siste. Det var tøft, det var trist, det var snørr og tårer og tilhørende begravelse dagen derpå. (Det var ikke jeg som forrettet. Dette var mange år før ordinasjonen. Dessuten ville det vel ikke akkurat passet seg.) Men det var i det minste sant og ekte og vi kunne se hverandre i øynene dagen etter, og jeg har ikke angret et sekund.

Og det er vel i grunnen poenget med hele historien. Det er menneskelig å trå feil. Mer eller mindre uaktsomt, det får så være: Det som betyr noe er om man tør å innrømme det, be folk om tilgivelse og få ordnet opp i det vonde før det har blitt altfor seint.

Det trengs ikke så rent lite fighter-innstilling for å gjøre det heller, når jeg tenker meg om.

PS: De danske guttene fikk en ny kattunge dagen etter, og jeg gikk aldri mer ut uten lommelykt.

Read Full Post »

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 8.1.2018

Jeg er ingen selvhjelpsguru, og jeg har bare sånn begrensa tillit til alle selvhjelpsbøkene som bokhyllene har flommet over av de siste årene. I dag har jeg likevel tenkt å gi deg et konkret livsstilstips.

Jeg vet ikke hvordan gode og dårlige øyeblikk fordeler seg i livet ditt. Men hos meg, det vil si i mitt indre liv, må det sånn omtrent ti gode ord til for å veie opp for en dårlig tilbakemelding. Kjipe sekunder fester seg raskere enn de fine, og legger seg tilsvarende mye tyngre på sinnet.

For ei stund siden leste jeg noe som kastet et forklarende lys over dette. Det var ikke i ei selvhjelpsbok, det var i det utmerkede magasinet STREK.* «Hjernen vår er som borrelås for negative inntrykk» leste jeg der, «og som teflon for positive.» Henvisningen var til psykolog Rick Hanson, som kobler disse festeegenskapene ved hjernebarken til evolusjonær programmering i sentralnervesystemet vårt.

(mer…)

Read Full Post »

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 11.1.2018

Denne jula skjedde det igjen. Fredag 29. desember, femte juledag, ble den koptiske Mar Mina-kirken i Helwan like sør for Kairo i Egypt åsted for et terrorangrep. To terrorister utstyrt med skytevåpen forsøkte å ta seg inn i kirkebygget. Da sikkerhetsvaktene ved kirka hadde slått tilbake var ikke bare de to gjerningsmennene drept, de hadde også tatt med seg ti ofre i døden. Senere samme dag ble også en koptisk-eid butikk i samme bydel angrepet, et angrep som krevde ytterligere to ofre.

Bare det å referere til at det er sikkerhetsvakter utplassert ved kirker sier oss noe om hvilket trusselbilde de kristne i Egypt må leve med. De koptiske kristne utgjør rundt en tidel av Egypts befolkning, så de er ingen liten minoritet. De har en lang og stolt historie i landet. Jesus var som kjent flyktning i Egypt som liten, og kopterne regner sin tradisjon tilbake til evangelisten Markus som skal ha grunnlagt kirka i Alexandria i den aller første fasen av urkirkas historie. Da nordboerne fikk høre nyheten om Kvitekrist, hadde Jesus allerede vært lovsunget og etterfulgt i Nil-deltaet i nesten tusen år. Siden har kirkas nærvær i området vært preget av en forbausende stabilitet, selv om mye ellers har skiftet både politisk og kulturelt.

Det er ikke helt treffende å omtale kopterne som en minoritet. Etnisk er de ingen distinkt gruppe, selv om religiøs tilhørighet og familietilhørighet gjerne går hånd i hånd. Men religiøst og i noen grad kulturelt skiller de seg altså ut fra omgivelsene.

(mer…)

Read Full Post »

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 28.12.2017

Jula er tid for repriser; de samme julefilmene går på TV år etter år. Denne teksten sto på trykk i Ljomen 18. desember 2014. Nå kommer også denne i reprise. På noen områder har verden blitt bedre siden den gang. I år fant jeg fiolette lys ved siden av de røde gjennom så å si hele adventstida. Men med Trumps Jerusalem-erklæring ble ting i Det hellige land om mulig enda vanskeligere. Teksten er derfor (dessverre) fortsatt sørgelig aktuell.

Jeg vil begynne med en innrømmelse: Denne gangen var jeg fristet til å benytte spalteplassen i Ljomen til å moralisere.

Mandag 1. desember, dagen etter første søndag i advent (som altså er den dagen som markerer begynnelsen på adventstiden) trålet jeg opptil flere butikker på Røros på jakt etter fiolette lys. Hvitt og rødt var det mye av, men det fiolette var allerede utdatert. Og der og da tenkte jeg: Det kan bli en harmdirrende epistel av dette, en tirade om adventstiden som forsvant, om julemarsipan i september og en julebordssesong som begynner i slutten av oktober, en serie utbrudd om manglende disiplin og om hvordan vi som kulturkrets har mistet ventingens velsignelser av syne. Adventstiden er egentlig en faste- og forberedelsestid, må vite, en mørketidens Ramadan før det store midtvintergildet.

Men selv om kjødet er skrøpelig – og her er det jeg skal innrømme at jeg selv inntok både pinnekjøtt og lutefisk i mengder jeg ikke har godt av før vi kom så langt at vi fikk tent det tredje adventslyset – er det ikke det jeg skal bruke trykksverte på denne gangen. I hvert fall ikke mer enn jeg allerede har gjort.

Saken er nemlig den at jeg nylig har vært på reise i Israel og Palestina. Og alle de eventuelle irritasjonsmomenter som måtte finnes i skjæringen mellom konsumsamfunnet og folkekirkelig fromhet blir forsvinnende små når de blir stilt opp mot muren.

(mer…)

Read Full Post »

Older Posts »