Om Martin

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 4. mai under overskriften «Til minne om Martin»

I forrige uke kom beskjeden om at Martin Lönnebo, biskop emeritus i Linköping i Svenska kyrkan, var død, 93 år gammel. Jeg mottok nyheten med sorg. Selv om jeg aldri møtte ham, har Martin hatt stor innflytelse på meg.

Martin var mannen som bandt Kristuskransen. For den som ikke kjenner til den, så er Kristuskransen en bønnekrans med atten perler med ulik form og farge som peker på de mest sentrale ting i kristen tradisjon. Jeg plukket opp en slik krans første gang mens jeg var teologistudent like etter årtusenskiftet. Siden den gang har jeg bedt og meditert med kransen, og jeg har lest flere av Martins bøker med betraktninger om perlene og hva de står for. Jeg har også fått være med på å gi kransen videre til atten konfirmantkull her i sognet hvor jeg bor og arbeider, og jeg har forsøkt så godt jeg har kunnet å lære også dem noe om bønn og tro.

Biskop Martin var også kjent som mannen som skapte og innførte lysglober i kirkene i Sverige. Slike lysglober kom etter hvert også til oss i Norge. Historien om lysgloben kan regnes tilbake til 1968. Dette året skulle Martin Luther King etter planen deltatt på Kirkenes Verdensråds generalforsamling i Uppsala i juli. Men King ble som kjent skutt og drept i et attentat i april, og som en respons på dette fikk Martin Lönnebo, som den gang akkurat var blitt kapellan i domkirken i Uppsala, en idé til en lysholder som kunne tjene som et sted for påminnelse, bønn og stille ettertanke. Kunstneren Olof Hellström lagde på bestilling en skulptur av et stilisert tre, «Folkeforsoningens tre». Skulpturen var smidd slik at treets røtter formet en globe i fundamentet – denne skulle tjene som en påminnelse om vår felles verden – og ut av denne globen vokste så selve treet med mange grener, med ett stort sentralt lys og flere mindre lysholdere. Senere ble det laget flere slike lystenningssteder, basert på den samme grunnleggende ideen. Disse fikk helst form av store glober, gjerne med et kors øverst der hvor treet i Uppsala hadde vokst fram. Globene symboliserer jorden, det store lyset Kristus, og de små lysene som globen gir plass til er for alle vi som bor og lever her, alt vi tenker på, drømmer om, håper på og sørger over.

I dag finnes det slike lystennigssteder i svært mange kirker i Norge i en eller annen form, også i kirkerommene her på Rørosvidda.

Biskop Martin var også familiemann og far. Blant hans barn var sønnen Jonas, som var født med en hjerneskade og manglet språk. Fader Martin sa gjerne at Jonas hadde lært ham mer om Gud enn noen annen, og han var opptatt av å gi troen uttrykk som ikke er avhengig av ord eller begreper, det være seg lysglober eller andre former lystenningssteder, sansehager eller – som jeg altså har hatt glede av selv – perler til hjelp for meditasjon og stille bønn.

I dag må jeg si: Jeg ville hatt en helt annen trosreise uten Martin. Biskop Martin har lært både meg og mange andre å be, rett og slett. De siste dagene har jeg derfor sørget over et menneske jeg aldri har møtt, men som jeg likevel har båret med meg noe av i over tjue år.

Så nå ber jeg, slik jeg har lært å be: Evig hvile gi ham, Herre. Måtte det evige lys skinne for ham!

Om å takke for det som er gitt

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 20. april under overskriften «Takk!»

Kjære alle sammen. Før påske skrev jeg om årets Fasteaksjon, menighetenes innsamling til Kirkens Nødhjelp. Jeg skrev om at det er håp i en dråpe vann, og om hvordan menighetene hos oss gjennom innsamlingsaksjonen i fastetida bidrar til å sikre mennesker over hele verden tilgang til rene vannkilder.

Jeg skrev også om Deodata som tidligere måtte gå tre timer to ganger daglig for å hente vann til seg selv og familien, men som fikk mulighet til skolegang og selvutvikling når hjemstedet hennes fikk boret en ny brønn. Nå drømmer hun om å bli lege.

Tirsdag 28. mars brukte menighetenes konfirmanter og andre frivillige tre ettermiddagstimer til å gå en tur for vannet. De bar ikke vannbøtter eller -krukker, men innsamlingsbøsser merket med Kirkens Nødhjelps logo. Før kvelden var omme, hadde vi fått inn over tjuefire tusen i kontanter, og de påfølgende dagene tikket det inn over trettifem tusen kroner til på Vipps 2426 fra folk bosatt i Røros kommune. Innsamlingsaksjonen på Facebook innbrakte nærmere fem tusen kroner, og kollekt i forbindelse med gudstjenester i Røros kirke bidro med nesten atten tusen i løpet av de sju fasteukene. Da vi hadde sunget påskelovsangen og skulle gjøre opp status etter fastetida, kunne vi med alt av stort og smått og ekstragaver slik og så konstatere at vi hadde samlet inn 85.823 kroner.

Kirkens Nødhjelp regner at det koster to hundre og femti kroner i snitt å sikre ett menneske et sted i verden tilgang til rent vann for resten av livet. Det betyr at vi i fellesskap, fra askeonsdag til påskedag, bidro til å sikre tre hundre og førtitre mennesker tilgang til rent vann.

Tre hundre og førtitre mennesker har fått forandret livet til det bedre.

Kirkens Nødhjelp er menighetenes forlengede arm i områder med krig, katastrofer og menneskelig lidelse. Vi vet at pengene kommer fram dit de skal, og at de omsettes effektivt til nødhjelp og livreddende infrastruktur.

I dag er derfor tid for å si takk. Takk til alle som stilte opp som bøssebærere, sjåfører, tellekorps og vaffelstekere. Takk til alle som gav, takk til alle som sendte heiarop med bøssebærerne, takk til alle som delte den digitale innsamlingsaksjonen, og takk til alle som ba en bønn for arbeidet med fasteaksjonen. Dette har vi gjort sammen, og sammen har vi forandret verden. Og jammen tror jeg det har gjort noe med oss underveis i innsamlinga også.

Neste år skal vi markere fastetid igjen. Da blir det en ny rundet med innsamling til Kirkens Nødhjelps arbeid over hele verden. Da skal nye konfirmanter ut og gå med bøsse. De skal ikke være alene om arbeidet, de heller. Jeg håper enda mange flere vil melde seg til tjeneste da, enten som bøssebærere eller som tilretteleggere i ulike støttefunksjoner.

Men i dag sier vi bare: Takk!

Om Den femte årstid

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 23. mars

Noen ganger er det nesten så vi glemmer hvor heldige vi faktisk er. I forrige uke skjedde det igjen: Vi kunne rusle en tur i gata, gå inn i vår lokalkirke og oppleve musikere i verdensklasse på scenen. Det vekslet mellom det høytidsstemte og det lekne, og vi fikk være en del av det.

Vinterfestspill i Bergstaden er et helt unikt arrangement. En ting er kirkerommet, som er en helt særegen klangkasse som gir liv til opplevelsene. I tillegg får vi miksen av rutinerte konstmestere og aspirerende konstknekter som gjør at festivalen er både klassisk og i forkant på en og samme tid. I framtida kan vi se opptak av musikere fra verdens største scener og si: Den musikeren der hørte jeg første gang da hen var 17 og spilte på Vinterfestspill i Ziiren.  

I år gikk jeg glipp av åpningskonserten. Det var ikke fordi jeg ikke ville være der, men idet Den femte årstid ble festspilt i gang, sto jeg midt i øvelse med gospelprosjektkoret som skulle synge i kirka fredagskvelden. Det var som å være tjuetre igjen; Hanne og jeg har en del timer i og foran diverse gospelkor til sammen, og en av de tingene vi valgte bort da vi flyttet til Røros for snart atten år siden var Gospelsambandet, et kor som gjorde konserter både i Norge og London og samarbeidet med noen av de beste i sjangeren. Det er en grunn til at vi har drevet Barnegospel og Soul Children alle disse årene og også dradd med oss voksne i kor nå og da. Nå fikk også vi synge i gospelkor igjen, og vi kunne både se og høre at gospelgleden spredte seg i kirkebenkene mens vi koret for Angela, Darryl og Erica. Det blir ikke finere enn det.

Ekstra fint var det at sangere fra Soul Children fikk synge i koret. I fjor fikk tweensa lage gospelmidnattsmesse i samarbeid med allerede nevnte Darryl Tookes, og det kommer vi aldri til å glemme. Gjensynsgleden var stor i år, og harmoniene satt fra første takt i felles øvelse med prosjektkor, band og solister. Gospel er likevel ikke helt det samme uten publikum. Gospel er bruksmusikk, kirkemusikk, liturgisk musikk, musikk som fordrer samspill og interaktivitet og et element av improvisasjon og spontanitet. Angela, Darryl og Erika leda oss alle inn i Gospel i Ziiren med autoritet, troverdighet og en musisk lekenhet som berørte helt ned i hjerterota. Igjen: Det er så vi glemmer hvor heldige vi faktisk er.

Og så fortsatte festen. Fredag kveld fikk jeg være med og feire midnattsmesse med Konstknekt, som spilte Mozarts Sonate No. 11 i Ess-dur og løftet liturgi og salmesang i samspill med vår nye kantor Alf. Lørdag fikk jeg være publikum da Wolfgang Plagges kammeropera om Kølfogden Hedström fra Johan Falkbergets Nattens brød-univers endelig fikk sin urpremiere. Og søndag satt jeg på bakerste benk i kirka – det er i grunnen ganske fint å sitte der – og kjente hvordan musikken under avslutningskonserten badet sjelen min.

Enda var det mange ting jeg ikke fikk oppleve denne gangen. Men neste år blir det musikkfest igjen, og enda en gang skal vi få oppleve musikkmagi på en scene nær oss.

Musikk er noe av det mest intenst relasjonelle jeg vet om. En enkelt tone som klinger tynt og alene og flatt for seg selv gjør ikke all verdens inntrykk. Men legg til noen overtoner, en klangkasse, og – ikke minst – flere toner samtidig, og det begynner å skje ting i mellomrommet. Dissonanser, spenninger, harmonier og forløsning – det er som om hele livet bor i musikken. Og det er nettopp i rommet mellom oss det skjer.

I dag kjenner jeg på stor takknemlighet til kunstnerisk leder Øyvind Gimse og resten av festspillgjengen som gav oss denne gaven i år igjen. Derfor måtte jeg skrive om det, for ikke å si synge det ut, her i Ljomen. Takk for musikken! Jeg teller allerede ned til uke 10 neste år.

Om at det er håp i en dråpe vann

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 9. mars

Så var det 168. Rørosmartnan historie. I kirka har vi nå gått over i fastetidens modus. Vi tenner regnbuelys, synger fastelitaniet i tradisjon etter Martin Luther, toner ned lovsangen noe og forbereder oss på ulike måter til den store høytiden som påsken er og blir og være skal.

Med fastetiden kommer også den årlige innsamlingen til Kirkens Nødhjelp. Allerede er det slik at all kollekt som samles inn i kirkene disse sju fasteukene går til KN, og tirsdag 28. mars kulminerer det hele i den landsomfattende dør-til-dør-innsamlingsaksjonen der alt som kommer inn går til nettopp Kirkens Nødhjelp.

De senere årene har det gjerne stort sett vært menighetens konfirmanter som har gått med innsamlingsbøsse på Røros. I år gjør vi imidlertid et forsøk på å revitalisere aksjonen som hele menighetens aksjon, og vi går derfor bredt ut og inviterer folk i alle aldre til å delta i innsamlingen. Du kan også melde deg! Det kan du lese mer om til slutt i denne spalten.

Årets fasteaksjon har fått overskriften «Håp i en dråpe vann». For, som KN selv skriver i sin informasjon om aksjonen: Et håp kan faktisk begynne med en dråpe vann. «Vann kan endre et liv, en landsby og et land. Femtenåringen Deodata Julius i Tanzania er et eksempel på hvordan vann kan forandre liv. Tidligere måtte hun gå tre timer to ganger daglig for å hente vann til familien sin. Hun ble trøtt og sliten av den tunge vannbæringen, og droppet ofte skolen. Da landsbyen fikk brønn, begynte Deodata på skolen igjen. Nå drømmer hun om å bli lege.

Tilgang til rent vann gir positive ringvirkninger, og har forandret livet i landsbyen Deodata bor i. Vannbårne sykdommer er redusert, og rent vann har ført til bedre helse. Vanntilgang gir også bøndene muligheter til å effektivisere jordbruket. Smarte dryppsystemer gir muligheter for tredobling av inntektene, og gjør også bøndene bedre rustet mot klimaendringer. Det er håp i en dråpe vann!»

Gjennom arbeidet Kirkens Nødhjelp gjør for å sikre tilgang til rent vann, bidrar vi i Den norske kirke aktivt til å realisere flere av bærekraftsmålene: God helse (mål 3), god utdanning (mål 4) og – ikke minst – Rent vann og gode sanitærforhold (mål 6). Vann kan faktisk forandre liv!

Så vet vi at Kirkens Nødhjelp også er vår forlengede arm inn i akutte kriser og katastrofer. De er på plass i og rundt Ukraina, og de har gitt katastroferespons til jordskjelvrammede i Syria form av mat, vann, hygieneartikler og tepper. De samarbeider med lokale partnere – skoler, kirker og moskeer – som muliggjør rask respons.

Vil du også være med på å forandre verden? Da kan du melde deg til å gå med bøsse om ettermiddagen tirsdag 28. mars. Vi bruker Menighetshuset som base og bruker to timer på å banke på dører og be om en gave til KN. Den som vil kan gi via Vipps (2426) eller gjennom den digitale innsamlingen vi oppretter på Facebook. Men det er likevel noe eget med å banke på noens dør og møte et ansikt og minne hverandre på ansvaret vi har for hverandre og for verden. Vil du være med? Ta kontakt med meg på harald [krøllalfa] roroskirke.no!

Om å takke av en musikkens mester

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 26. januar under overskriften «Thank you, Maestro!»

Søndag 7. august 2005 var jeg nytilsatte prest på Røros, og jeg skulle på jobb i Brekken kirke for første gang. Det var kveldsmesse. Vi sang siste linje av inngangssalmen da orgelet plutselig gav fra seg et sukk. Så gikk lyset. Det var strømbrudd i bygda, og de eneste vi hadde igjen å navigere etter i det dunkle kirkerommet var lysene på alteret.

Når viftene ikke lenger blåser, er heller ikke orgelet spillbart. Jeg fulgte liturgien, fremsa nådehilsenen og ledet an i syndsbekjennelsen. I mellomtida reiste kantor Stephen Hicks seg fra orgelkrakken. Han tok med seg salmeboka, ruslet ned trappa til våpenhuset og videre inn hoveddøra før han satte seg ved pianoet framme til høyre i kirkerommet. Resten av gudstjenesten spilte han derfra, i det lille lyset som fantes. Da det var tid for innsamling av takkeofferet, satte han i gang med en Chopin-vals som han spilte utenat. Det var et slikt overskudd og en slik spilleglede at jeg bare ble stående og måpe.

Jeg hadde allerede forstått at jeg hadde fått jobb et sted hvor jeg skulle få samarbeide med en fabelaktig god musiker. Den kvelden i Brekken kirke begynte det å gå opp for meg hvor god han egentlig var.

I årene som har gått, har jeg fått stadige påminnelser om akkurat det. Jeg forsøker med jevne mellomrom å minne meg på at liturgi er en form for lek. En blir glad i lekekameratene sine. Jeg har hatt en fabelaktig fin lekekamerat i Stephen, og det vil jeg alltid være takknemlig for. Kirkelivet med ham har vært preget av en overflod av musikalitet, morsomme og lærerike samtaler, og Gullikstad har vært et sted for gjestfrihet og varme øyeblikk. Et par ganger har jeg til og med fått høre: «Not bad!» Hvor ofte jeg har lyttet til orgelspillet hans og tenkt på hvor heldig jeg er som kan gjøre dette i arbeidstida, har jeg helt mistet oversikten over.  

På søndag spilte kantor Stephen sin siste gudstjeneste som kantor i Bergstadens Ziir. Nå blir han pensjonist. Jeg har fått en ny og skikkelig fin lekekamerat i vår nye organist Alf Hulbækmo, og har mye å glede meg til. Stephen og Georgina blir boende på Gullikstad. Vi kommer til å få høre hans fenomenale orgelspill i framtida også. Men nå på søndag blir Maestro Stephen altså 74 år, og vi kan ikke annet enn å unne ham noen gode pensjonistår.  

Jeg håper likevel alle skjønner det jeg skriver nå: I et kvart århundre har vi hatt en konsertorganist i verdensklasse i menigheten hos oss. Den slags er faktisk ikke noe man får oppleve alle steder. Det har vært et privilegium, både for prest og menighet.

Når jeg er på mitt mest begeistrede – for eksempel etter Widors Toccata som konklusjon på en vielse – hender det at jeg sier at Stephen spiller aldeles guddommelig. Slike ord skal ikke sitte for løst i kirka (heller), men noen ganger blir ingen ord for store.

Jeg tenker at musikken er en av Guds gode gaver, på samme måte som andre vakre, skjønne og kreative ting er det. Jeg håper og tror at evigheten er et musisk sted, og jeg tenker at det å musisere sammen med andre er noe av det mest intenst relasjonelle som fins. Og relasjon og tro hører sammen. Musikken kan være en veiviser til Gud, og troen kan akkurat like gjerne næres av toner som treffer hjertet som av ord som finner veien til menneskesinnet.

Så i dag takker jeg maestroen for musikken! Kirkemusikken er både formidling og omsorg, den er klingende trøst og inspirasjon, og gir både glede og livsmot. Vi har alle blitt rikere av de tjuefem årene Stephen har tjent oss, og det fortjener han all mulig hyllest for. 

Om Tjuendedags-Knut

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 12. januar

«Tjuendedags-Knut jager jula ut!» lærte jeg hjemme. Tjuende juledag, altså 13. januar, har derfor blitt stående i min bevissthet som dagen da jula skal ryddes ut. Man hører på sin mor.

Knud Eriksson Lavard, hertug av Slesvig, ble drept av sin fetter Magnus den sterke 7. januar 1131 som del av maktkamp om den danske tronen. Knud ble helgenkåret i 1169, og fikk som helgener flest dødsdagen sin som minnedag. Knutsdagen fikk ifølge historiske kilder nokså raskt status som den første hverdagen etter jul mange steder.

Men 7. januar er altså ikke tjuendedag jul, men fjortende. Dermed burde det egentlig være trettendedag jul, 6. januar, Helligetrekongersdagen, som var dagen da jula skulle ryddes ut, og jeg burde lært at det er trettendedags-Knut som driver jula ut. Men ryddedagen har opp igjennom historien blitt forskjøvet med ei uke. Hvorfor skjedde dette?

En mulig forklaring er at utsettelsen handler om nettopp trettendedagen, som var og er en viktig merkedag i seg selv. Minnedagen for de hellige tre konger som hyllet Jesusbarnet med gaver er en stor kirkelig festdag, ikke minst i Sverige, og slike festdager i den liturgiske kalenderen får gjerne en såkalt «oktav-feiring» etter seg, altså ei hel uke der festen «henger igjen», så å si. I lys av dette var det ikke så unaturlig å holde på jula til tjuendedagen.

En annen mulig forklaring er at minnedagen for Knud Lavard etter hvert kan ha blitt blandet sammen (eller gjensidig påvirket av) minnedagen for en annen Knut, nemlig Knut den hellige, som hadde sin dag 19. januar. Hvorfor man da skulle havnet på 13. januar som en slags «mellomløsning» er ikke så godt å si, men det kan igjen ha sammenheng med oktav-motivet knyttet til 6. januar. Det kan også ha spilt inn at utsettelsen med ei uke sørget for at de gamle datoene for det hedenske midtvinterblotet i midten av januar også ble omfattet av juletida.

Hvordan den nå var og er og blir: Med tida ble det slik i både Sverige og Finland og Norge at Knut ikke kom for å rydde ut jula før tjuendedagen.

Og slik er det fortsatt hjemme hos oss. Eller, det vil si, det er ikke helt slik likevel. For vår eldste datter er født på attende dag jul, og vi har gjerne ryddet ut jula før bursdagen hennes for slik å skille de to feiringene fra hverandre. Du kan si mye om svensk-danske helgenhertuger, men minnedagene deres sliter med å utkonkurrere barnebursdager.  

Men for å gjøre et forsøk på å konkludere: Selv om jula ikke varer riktig helt til påske, så er det en god skikk å holde jul, eller i det minste å ha juletreet stående, helt til 13. januar. Ja, en må gjerne holde jul enda flere dager også. Jeg kjenner folk som teller førti juledager og gjør tapre forsøk på å holde liv i juletreet helt til Kyndelsmesse.

Skikken med å holde jul helt til tjuendedagen er nok under et visst press, ikke minst fordi jula begynner stadig tidligere. Hjemmefra har jeg også med meg at juletreet ikke skal pyntes før lillejulaften. Der er jeg nok i mindretall. Men det ene trenger jo ikke utelukke det andre. Om du setter opp treet første desember, kan du fortsatt ha det stående til 13. januar.

Skikken med juletrefester på nyåret holder seg ellers godt i distriktet vårt. I år kunne vi samles igjen for første gang på tre år. Mange møtte opp, gikk rundt juletreet og sang om det grønne, glitrende treet. Det var veldig gledelig. Jeg gleder meg allerede til neste jul.

Om det som skjer i nattemørket

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 29. desember 2022 under overskriften «Djupaste mørker ligg over jord»

«Det er om natta man går konkurs!» Dette uttrykket lærte jeg av en kollega for noen år siden. Hun er nordfra, og det var unektelig noe nordnorsk over munnhellet.

Jeg kjenner meg igjen i det. Det er om natta, når man ikke får sove, at problemene både tårner seg opp og kjenner uløselige. Den søvnen du skulle hatt, men ikke får, er et uromoment i seg selv. I tillegg kommer det andre: Hodeverket, eller den vonde kroppen, eller det du sa eller gjorde som du angrer på, eller bekymringene over strømregning eller matvarepris, eller det barnet ditt strever med som du ikke vet hva du skal gjøre med, eller det du har tatt på deg på jobb som du bare aldri får gjort ferdig eller finner løsningen på, eller den meldingen du vet du skulle sendt som du ikke finner de riktige ordene til.

Om natta får du ikke gjort noe. Men tankene kverner, og følelsene romsterer. Noen ganger ligger du og vaker i mellomrommet mellom våken tilstand og urolig drøm. Alt kan kjennes håpløst om natta. Det er da man går konkurs.

Alt kan virke vesentlig lysere om dagen, både i bokstavelig og overført betydning. Da kan du ta tak i ting, finregne på mulighetene, veie ordene på nytt. Du finner ikke alltid den løsningen du hadde håpt på, men du kan kanskje se en annen vei videre og finne motet til å gå den.

Det er jul. Juleevangeliet er en fortelling om et lys som tennes i mørket. Julenatt fødes håpet på nytt, og sangen lyder for både gjetere og sauer om fred på jorden og frelse og ny start.

Jeg tenker ofte at noe av det fineste med denne fortellingen, er nettopp dette at det fortelles at ting skjer om natta. Gjeterne «var ute og holdt nattevakt», står det, da de fikk beskjeden om det som var i ferd med å skje. De lyttet, de brøt opp midt på natta, og de fortalte begeistret om det de hadde sett og hørt.

Det er som om Gud vil si til oss alle at vel er nattemørket tett mange ganger, og vel kan veiene synes stengt og mye virke håpløst. Men vi skal ikke gå konkurs. Gud selv har kommet til oss, med en rikdom av lys og liv, av glede og fred. Alt dette har kommet til oss som et lite og sårbart barn. Vår livsoppgave er og blir kjærlighet. Og det er nok.

Denne jula har jeg nynnet mye på salmen «Djupaste mørker ligg over jord». Det står på nummer 70 i Norsk salmebok, med norsk tekst av Arnfinn Haram til en melodi av Ariel Ramirez. Der inviteres vi blant annet til å synge:

Djupaste mørker ligg over jord,
frosthard er marka, stjerna står stor
høgt over huset der på eit fang
Frelsaren kviler, natta er lang.

Angen av høyet, bitter og yr,
pusten av trøytte, nattvarme dyr,
vinden som kviskrar – alt andar ut:
No er han komen! Han er vår Gud!

Om fire lys (og litt til)

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 15. desember

Forrige Prestepreik handlet om oppbygningen av adventstida. Der skrev jeg om de fire adventsukene, om de fire adventssøndagene med sin tematikk, og om de fire adventslysene. Jeg trakk også fram hvordan man i noen tradisjoner gir egne navn til de fire lysene, og viste til kirker hvor de kalles henholdsvis Profetlyset, Betlehemslyset, Gjeternes lys og Engelens lys.

Mange av dere lesere vil nok heller forbinde de fire lysene med andre navn eller tema. Den som er vant til å lese Inger Hagerups vers om lysene («Så tenner vi et lys i kveld»), for eksempel, vil gjerne tenke at lysene tennes for henholdsvis glede, håp, lengsel og fred.

Nå kan nok Hagerups adventsvers i noen grad oppfattes som en sekularisert utgaven av adventslystradisjonen. Det er likevel interessant å se parallellen mellom hennes navngivning av lysene og den gamle (katolske) strukturen for adventssøndagene: De handler i tur og orden om Jesu gjenkomst (lengsel), Døperen Johannes’ budskap (håp), Julegleden (glede) og fødselen i Betlehem («Fred på jorden blant mennesker som Gud har glede i!»).

Andre synger kanskje heller Eyvind Skeies tekst «Tenn lys!» i adventstida. Der tenner vi lys for jorda og håpet, for kjærlighet og tro, for mot og (kamp for) frihet og rettferdighet, og til slutt «for himmelkongen som gjeterflokken så», som Skeie så fint uttrykker det.

Det er likheter mellom alle disse motivrekkene, og samtidig utfyller de hverandre på interessante måter. Til sammen viser de hvordan adventstida er ei tid for fordypning eller meditasjon over sentrale dyder som kan dytte verden litt i riktig retning.

Så tenn lys, alle sammen, både i konkret og overført betydning! Og uansett hva du kaller lysene: Husk at du, om du vil, kan sette ett rosa lys blant de fire. Om det er det tredje (som i katolsk tradisjon) eller det første (etter Inger Hagerup) som tennes for glede, er ikke avgjørende. Det viktigste er nettopp gleden, over julen og over fellesskapet vi deler.

Så langt de fire lysene. Hva så med de andre symbolene vi omgir oss med i adventstida? Her er litt mer om noen av dem:

Stjerne i vinduet: Stjernene i vinduet minner om Betlehemsstjernen, altså tegnet som viste vismennene fra Østen veien til Jesusbarnet. Alf Prøysen synger i Julekveldsvisa at «Stjerna sto og blonke på himmelhvelven blå, så ingen ta dom gikk bort seg og alle tre fekk sjå!»

Syvarmet lysestake: Mange setter også en eller flere syvarmede lysestaker i vinduskarmen. Dette er egentlig et gammelt jødisk symbol for Guds nærvær. I kirker verden over tennes sjuarmede lysestaker i forbindelse med lysmesser, der en leser profetier fra jødisk tradisjon (Det gamle testamente) om Messias. Lysestaken er i kristen tradisjon et symbol for at Gud har kommet oss særlig nær i Jesus Kristus, som forener det guddommelige med det menneskelige.

Juletre: Juletreet skal opprinnelig ha vært et symbol for livets tre, og det pyntes med symboler som er pekere til kristen tradisjon. Dette er et egnet tema for juletrefester, for eksempel.  

Julenek: Dette er ikke et kristent symbol. Det er uklart hva slags forhistorie det har, men det kan i alle fall leses som et tegn på raushet og omsorg. Det trenger vi alle mer av.

Rampenissen: Har definitivt ingen kristen forhistorie, men er akkurat like artig likevel.

Om de fire søndagene

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 1. desember

Søndag 27. november var første søndag i advent. Jeg er selv veldig glad i adventstida. Hjemme hos oss pynter vi med lilla og setter fram adventslysene. Juletreet venter vi med, for det er ennå ikke jul, men julebrus og julemusikk er en naturlig del av adventsperioden.

Akkurat hvor gammel skikken med denne forberedelsesperioden før jul er, vet heller ikke kirkehistorikerne helt sikkert. Men den har dype røtter, og tradisjonene har utviklet seg ulikt i øst- og vestkirken. I vest, som også er Den norske kirkes tradisjon, markerer vi advent over fire søndager i ukene før jul. Denne perioden er tradisjonelt en tid for faste og forberedelse før den store høytiden. Dersom julaften faller på en søndag, er dette fjerde søndag i advent, og da blir første søndag i advent 3. desember. Dersom julaften faller på en lørdag, som i år, blir første søndag i advent så tidlig som 27. november, og vi får en riktig lang og fin adventstid.

Selve navnet advent kommer av latin. Adventus Redemptoris, sa man i riktig gamle dager, det betyr Frelserens komme. Eller så sa man Adventus Domini, altså Herrens komme. Begge titlene viser til Jesus, og i Vestkirken har det vært vanlig å bruke adventstida til å meditere over tre ulike ankomst-moduser i Jesusfortellingen, nemlig Jesu fødsel (første gang), Jesu nærvær hos hvert enkelt menneske eller fødsel i hvert enkelt menneskehjerte (andre gang) og Jesu gjenkomst (siste gang). Lesningene fra Bibelen på de ulike søndagene belyser disse temaene i tur og orden; ulike kirkesamfunn fordeler temaene litt ulikt utover de fire ukene.

Den katolske kirke er nok den av de vestlige kirkene som i størst grad har tatt vare på eldre tradisjon i urbrutt linje. Der er første søndag i advent viet Jesu gjenkomst, mens andre søndag i advent har lesninger om Døperen Johannes og forberedelsene til Jesu gjerning. Den tredje søndagen i advent handler tekstene om Døperen Johannes’ glede over at Jesus endelig har stått fram og gitt seg til kjenne, mens man den fjerde søndagen leser tekster om Maria og Josef og foranledningen for Jesu fødsel i Betlehem. Sagt på en litt annen måte: Lesningene begynner med Jesu gjenkomst (siste komme), fortsetter med hva Jesu liv og gjerning betyr for enkeltmennesker og samfunn (andre komme) og lander i fortellingen om Jesu fødsel (første komme). Til slutt står alle rundt Jesu krybbe og betrakter mysteriet.

Jeg har også en oversikt fra en anglikansk inspirert luthersk kirke i USA. Der er første adventssøndag viet fortellinger fra Det gamle testamente om Jesu forfedre. Den søndagen tennes det som kaller profetlyset, altså det første adventslyset. Så leser man profetier om Jesu fødsel og tenner det andre adventslyset, som kalles Betlehemslyset. Tredje søndag i advent leser man om Døperen Johannes’ og gjeternes (jule)glede og tenner det man kaller Gjeternes lys. Fjerde søndag i advent handler det om Josef om Maria, og lyset kalles Engelens lys.

Både i katolsk tradisjon og i den andre tradisjonen jeg nevner her, ser vi at den tredje adventssøndagen har gleden som sentralt motiv. Dette markeres gjerne ved at adventslyset for denne søndagen er rosa i stedet for fiolett. Søndagen kalles også Gaudete (latin for «Gled dere!»), som er åpningsordene i Filipperne 4:4 som er fast lesning for denne dagen.

I den norske kirke tar vi opp mange av de samme temaene, men skikken med rosa lys og juleglede-søndag har vi (dessverre) ikke. Første søndag i advent handler tekstene om at Jesus kommer til Jerusalem og om hvordan han oppfyller profetier fra Det gamle testamente. Andre søndag i advent handler tekstene om Jesu gjenkomst, og om at han skal trøste menneskene når han vender tilbake. Tredje søndag i advent handler tekstene om Døperen Johannes som vitner om Jesus. Og fjerde søndag i advent er vi katolikker (eller anglo-katolske lutheranere) alle sammen, da handler tekstene om Maria og Josef og engler og uventet barnefødsel.

Lokalt hos oss utfoldes sjelden alle disse elementene i kalendariet. Vi har tradisjon for å feire familiemesse første søndag i advent, så på søndag leste vi om Jesu inntog i Jerusalem. Men resten av desember er det litt varierende når vi feirer tradisjonelle høymesser. I stedet feirer vi lysmesser (og leser flere profetier fra Det gamle testamente), eller vi lager konserter og julesangkvelder og andre fine arrangement. I Røros kirke tenner vi fire store adventslys. De er hvite, men er omgitt av lilla steiner. Ett av lysene skulle nok vært rosa, men jeg håper og tror vi kan finne julegleden underveis i løpet av de fire ukene, uavhengig av farge på stearinen.

Om et VM med bismak

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 17. november

«Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke, men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg!» Slik sukker apostelen Paulus i Romerbrevet over sin egen moralske utilstrekkelighet.

Den siste tida har jeg kjent meg minst like vaklevoren som Paulus. Vi teller ned til fotball-VM i Qatar. En del av meg tenker at jeg bør boikotte årets mesterskap, mens en annen del av meg – og det er nok slik jeg er innerst inne – vet at når ting sparkes i gang vil jeg ikke klare å holde meg unna TV-sendingene.

Det er mye som er både feil og til dels absurd med årets VM. Mesterskapet arrangeres i et land hvor fotball ikke akkurat er noen folkesport. Geografi og klima har gjort at avviklingen må skje midtvinters i stedet for om sommeren som vanlig, med det resultat at alle de store ligaene har måtte endre på sine innarbeidede rytmer for seriespill. Så har vi alle etter hvert fått med oss hvordan fremmedarbeidere i Qatar har bygd stadionanlegg under slavelignende forhold med livet som innsats. Nøyaktig hvor mange som har satt livet til i prosessen vet ingen, men Amnesty mener at 70 % av de 6.500 fremmedarbeider-dødsfallene som er rapportert inn i landet under byggeperioden før VM er såkalt «uforklarlige» og kan knyttes direkte til manglende sikkerhet ved byggeplassene. Da snakker vi rundt 4.550 ofre for å forberede et fotballmesterskap. Det er et helt groteskt tall.

På toppen av det hele kommer så alle de krav og restriksjoner som arrangøren stiller før og under selve mesterskapet: Både spillere, støtteapparat og publikum blir avkrevd respekt for Qatar og landets lover og landets kultur. LHBT-personer blir oppfordret til å skjule sin identitet, og det blir lagt strenge begrensninger på budskap som kan oppfattes som kritikk av det politiske regimet i Qatar eller islamismen som rår i landet. All problematisering av mesterskapet avfeies kontant som rasisme.

Når vi nå også vet at tildelingen av mesterskapet var rammet inn av korrupsjon, er det ikke fritt for at mesterskapet kommer med en viss bismak.

Selv har jeg et nærmest eksistensielt forhold til VM-turneringer. Helt siden 1986, det året Maradona herjet i Mexico, har fotball-VM stått i et helt spesielt lys for meg. Statistikk, anekdoter, sammenligninger med tidligere utgaver av turneringen – fotball-VM har et narrativ som gjør at jeg med glede setter av tid og oppmerksomhet til dette hvert fjerde år.

Og i år? Vel, jeg er nok som Paulus. Nå vet jeg riktignok ikke hva Sankte Pål tenkte om fotball, men selv om jeg har skjønt at jeg nok kan score noen moralske poeng ved å annonsere at jeg boikotter VM i Qatar, må jeg ærlig innrømme at jeg kommer til å gjøre noe annet. Og Pauli ord om «det onde» blir en anelse for store, jeg kjenner jo det: Jeg er på ingen måte noen kulturrelativist, men å kalle idrettstevlingen i regi av regimet i gulfstaten for «ondskap» blir liksom i overkant, det også, enda så åpenlys sportsvaskingen av diktaturet er.  

Men jeg håper det blir et mesterskap fullt av protestmarkeringer. Jeg håper regimet i landet ser regnbuearmbåndene og hører det unisone ropet om menneskerettigheter. Jeg håper flere lag ser bort fra de diktatoriske kravene om at alle budskap om likeverd må fjernes fra treningsdresser. Kanskje kunne flere av oss gå inn på en avtale om å donere en viss sum – ti kroner, for eksempel – til Amnesty for hvert mål som scores den neste måneden.

Nå bryr vel neppe regimet seg i Qatar om hva jeg tenker om dette. Jeg vet som sagt ikke hva Paulus ville sagt om saken heller. Men vi trenger adspredelse av og til også, og gjerne også noen sportslige heltefortellinger, kanskje ikke minst akkurat nå, etter et par tøffe pandemi-år, og med krig og dyrtid på vårt eget kontinent. Til syvende og sist er jeg en enkel sjel.

Og hvem vet: Kanskje dette er det året da Belgia endelig skal gå til topps, eller Messi skal løfte VM-trofeet. Jeg vil ikke gå glipp av det når det skjer, selv om det er i Qatar. Underveis kan jeg begynne å telle ned til neste runde i Mexico, Canada og USA.