Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Prestepreik (Fjell-Ljom)’ Category

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 11.10.2018

Vi mennesker er flokkdyr. Det har vi vært helt siden ei god stund før vi klatret ned fra trærne og vandret ut av Afrikas savanner. Selv om det har skjedd mye med oss siden da, er vår grunnleggende sosiale programmering i bunn og grunn den samme.

Som kristen har jeg, i tillegg til evolusjonsbiologiske argumenter, en teologisk tydning av dette fenomenet. Gud er fellesskap, bekjenner kirka, tre personer i én enhet. Og siden det skapte speiler Skaperen, er det ikke underlig at også vi hele tida søker videre utover oss selv. Vi er ikke laget for å leve i isolasjon, like lite som Gud tilbringer evigheten i ensom majestet.

Derfor er den aller viktigste sida ved den kristne kirkes misjon i verden at den skaper åpne fellesskap. Når den ikke gjør dette, da bommer den på målet. Når den gjør dette, da vitner den om Den treenige Guds handlinger i verden.

(mer…)

Read Full Post »

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 27.9.2018

Jeg hørte en gang Chick Corea si at pianoet, eller mer presist flygelet, er et helt orkester i seg selv, ettersom man kan spille ti ulike toner på det samtidig. Det har han naturligvis rett i; det er mye godt å si om pianoet som musikkinstrument. Men det overgås altså av orgelet, der organisten i tillegg til sine ti fingre også kan spille med føttene og således produsere tolv toner synkront. En organist spiller virkelig med hele kroppen, og kan fylle selv de største rom.

Det skal ha vært oppfinneren og matematikeren Ktesibios fra Alexandria som fant opp pipeorgelet rundt år 250 før vår tidsregnings begynnelse. Siden da har instrumentet blitt utviklet i flere runder, og det har inntatt kirkerom, synagoger, konserthus, idrettshaller, teatre og kinoer over hele verden. Verdens største orgel, Boardwalk Hall Auditorium Organ, skal etter sigende bestå av over 33.000 orgelpiper fordelt på 852 stemmer.

Orgelet i Røros kirke har til sammenligning bare 33 stemmer. Men du verden så mye lyd man kan lage med det likevel – og så overjordisk vakre disse lydene er, når de som spiller dem fram vet hva de holder på med! Et orgelkick kan være noe av en ut-av-kroppen-opplevelse.

Denne uka er ei god uke for oss som er glad i musikk. Kantor Stephen Hicks har organisert den tredje utgaven av Røros orgelfestival. Festivalen ble første gang holdt i 2013, den gang for å feire innvielsen av det nye kirkeorgelet som sto ferdig januar samme år. Det ble ny festival i 2015, og planen var en ny festuke i fjor. Av ulike grunner ble festivalen utsatt ett år, slik at vi nå kan glede oss over orgelfestuke akkurat denne uka vi er inne i nå. (mer…)

Read Full Post »

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 13.9.2018

Torsdag i forrige uke var jeg så heldig å være til stede under feiringa av Samisk kirkeråds 25-årsjubileum i Grønnåsen kirke i Tromsø. Det var veldig fint.

Under festgudstjenesten var det tekstlesning på alle de tre samiske språkene: Sørsamisk, lulesamisk og nordsamisk. Litt senere leste vi Fadervår, alle tilstedeværende på en gang, og den leste vi på alle de tre samiske språk samtidig, pluss på bokmål (hvor Herrens bønn finnes i flere versjoner). Fire språk synkront, minst, altså. Det var en himmelsk kakafoni.

Der og da fikk jeg for min del helt spontant lyst til å lese Fadervår på japansk. For det er på mange måter hjertespråket mitt. Da jeg lærte å be Fadervår som barn, lærte jeg å be den på norsk og japansk omtrent samtidig. Jeg bodde i Japan fra jeg var tre år. Foreldrene mine var misjonærer der, de jobba i ei japansk kirke og drev med menighetsarbeid og opplæring av teologer og prester. Så jeg lærte japansk i barnehagen, og jeg lærte å be Fadervår på japansk i den japanske kirka. Det gir meg fortsatt en veldig trygg og god følelse å kunne si:

Ten ni mashimasu, warera no chichi yo,
negawaku wa mina o agamesasetamae…

(mer…)

Read Full Post »

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 30.8.2018

For ei stund siden hadde jeg en samtale med Ole Jørgen Kjellmark om lokalhistorie. Under samtalen kommenterte han at han syntes alle prester i Den norske kirke burde ha et punkt i arbeidsinstruksen sin om at de, når de avsluttet prestetjenesten et sted, skulle være pålagt å legge igjen en tidskapsel hos sitt lokale museum eller historielag. I denne boksen, som skulle være forsegla i femti år, skulle det bare ligge én sak: Utskrifter av samtlige minnetaler vedkommende prest hadde holdt i sin tjenestetid på det aktuelle stedet.

Poenget traff meg da, og gjør det fortsatt. Det å fortelle om menneskers liv, om hverdagsmennesker og om hverdagsliv, det er å arbeide med det stoffet lokalsamfunnet er vevd av. Vårt sted og historien om dette stedet er bygd opp av summen av alle livene som leves her. Også et såpass eksepsjonelt sted som Bergstaden Røros og Circumferensen består i bunn og grunn av hverdagsmennesker og deres hverdagsliv.

Hverdagsmenneskers hverdagsliv er på mange måter undervurdert. Det leves gjerne på avstand fra Facebook- og Instagram-likes, resulterer ikke nødvendigvis i så mange heiarop og genererer få takketaler. Det scorer ikke alltid så høyt på ulike rangeringer og resultatlister heller, og det ligner definitivt ikke så mye på den angivelige virkeligheten som fyller reality-TV-ruta. Men likevel: Jeg tror det er i hverdagslivene våre, der vi gjør det lille vi kan i det stille og jevne nestekjærlighetsarbeidet, at meninga med livet i bunn og grunn ligger. Dette er verdt å fortelle om, og det er verdt å minnes. (mer…)

Read Full Post »

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 16.8.2018

Det er over tretti år siden nå, men jeg kan fortsatt fremkalle følelsen, hente fram igjen opplevelsen av den aller første gangen jeg leste ei bok som var så spennende at jeg rett og slett ikke klarte legge den ifra meg. Jeg skulle egentlig ha sovna for lenge siden, men jeg bare måtte lese videre, under dyna, med lommelykt, i hemmelighet, med bankende hjerte og skjelvende hender.

Boka het Løven, heksa og klesskapet. Siden har jeg vendt tilbake til C.S. Lewis’ Narnia-bøker flere ganger, og jeg har også lest dem for mine egne barn. Hver gang stiger noen av følelsene fra den første leseopplevelsen fram i meg igjen, og jeg blir igjen grepet av barnas reaksjoner på den magiske verdenen i klesskapet, av dynamikken søsknene imellom – vi var også fire søsken hjemme hos oss, når jeg nå tenker over det – og av løven Aslans valg og offer. I tillegg til å være en stor fortelling i seg selv, er fortellingen om løven og heksa og klesskapet også en refleks av Den Store Fortellingen, en allegorisk framstilling av Jesus-historien som jeg levde med og i allerede den gang da. Det var kanskje ikke så rart jeg ble grepet av det hele.

Jeg leste en eldre oversettelse den gang, forresten. De fire barna het Petter, Susanne, Erik og Lise, ikke Peter, Susan, Edmund og Lucy som jeg etter hvert har blitt vant til å kalle dem. Men ellers var fortellingen den samme, dramaet like medrivende. Jeg mener å huske at Pauline Baynes’ illustrasjoner også var trykket i utgaven jeg leste den natta. Men kanskje spiller hukommelsen min meg et puss akkurat på dette området, kanskje er det en av de senere utgavene jeg har bladd i som har smeltet sammen med min barndoms leseopplevelse.

Det jeg er helt sikker på at jeg kan huske, er hvor jeg fant boka: I bokhylla på det lille kontoret i kirka i Kurayoshi i Japan, der mine foreldre arbeidet på vegne av norsk misjon. Jeg synes jeg kan minnes at selve bokhylla var laget av planker lagt på tvers over murstein som var stablet opp i endene. Jeg husker lukta av boksidene første gang jeg bladde i dem. Jeg husker…

(mer…)

Read Full Post »

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 2.8.2018

Vi sto i Risør kirke og så på altermaleriet, åtteåringen og jeg. Scenen på maleriet var Skjærtorsdags kveld, Jesus og de tolv var samlet rundt bordet. Den vennlige og snakkesalige guiden pekte på bildet og spurte om vi kunne se et dyr der, og åtteåringen så det først: En liten hund lå under bordet, ved beina til en av de tretten, han som var kledd i gult, han som snudde seg bort fra de tolv andre i kretsen og så liksom uskyldig i en annen retning. Judas.

Omviseren kunne fortelle at hunden var ment å fortelle oss nettopp at dette var Judas, svikeren. I ikonografien symboliserer nemlig den lille hunden det onde. Akkurat det syntes ikke barnet det var så lett å forstå, for hun er egentlig ganske begeistret for dyr.

Så rusla vi ut av kirka. Mens føttene våre fant veien til akvariet ytterst på brygga, fløy tankene våre av sted. For hva var det egentlig med Judas? Åtteåringen hadde ikke full kontroll på dette, hun mente å huske det var Pontius Pilatus som hadde drept Jesus. Ja, sa jeg, det var på en måte det, det vil si, det var han som gav ordre til at Jesus skulle korsfestes. For Pilatus var keiserens mann i Jerusalem. Keiseren satt i Roma, og det var langt unna, så han hadde sterke soldatledere plassert rundt om i riket sitt for å styre ting der. Han kalte det visst prefekter, eller noe sånt. Ja, prefekter visste hun hva var, for det hadde hun lest om i Harry Potter. (mer…)

Read Full Post »

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 21.6.2018

Er det ikke mer enn nok lidelse i verden? Ikke ifølge Trump-administrasjonen i USA. De siste ukene har vi kunne lese og se hvordan barn av ulovlige innvandrere i USA blir tvangsseparert fra foreldrene sine. Det er brutalt og det er hjerteskjærende. Den påfølgende innkvarteringa har, i hvert fall ved noen anledninger, hatt form av bur med betonggulv.

Justisminister Jeff Sessions siterte Bibelen da han skulle forsvare praksisen. Skriftstedet han viste til var Paulus’ brev til romerne (også kjent som Romerbrevet), kapittel 13, hvor det står:

«Enhver skal være lydig mot de myndigheter han har over seg. For det finnes ingen myndigheter som ikke er fra Gud, og de som finnes, er innsatt av Gud. Den som setter seg opp mot dem, står derfor imot det Gud har bestemt, og de som gjør det, skal få sin dom.»

Sessions kalte dette for en klar og klok forordning, og utla de Pauli ord slik at regjeringens lover må adlydes uansett siden Gud har innsatt regjeringen for å opprettholde orden. Dermed skulle vel saken være avgjort? Nei. Så enkelt skal ikke myndigheter få slippe unna.

Med fare for å hitle debatten allerede før den er i gang: Nettopp denne typen bibellesning var bakgrunnen for at enkelte lutherske kirker i Tyskland på 30-tallet sleit med å komme til rette med forholdet til nazi-regimet. Som teologi har den allerede spilt fallitt en gang, den trenger overhodet ikke relansering.

Om en ønsker en seriøs samtale om Romerne 13 må man, i stedet for å rive de to første verdene ut av sin sammenheng, lese litt videre, for eksempel de to neste versene: (mer…)

Read Full Post »

Older Posts »