Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Prestepreik (Fjell-Ljom)’ Category

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 11.1.2018

Denne jula skjedde det igjen. Fredag 29. desember, femte juledag, ble den koptiske Mar Mina-kirken i Helwan like sør for Kairo i Egypt åsted for et terrorangrep. To terrorister utstyrt med skytevåpen forsøkte å ta seg inn i kirkebygget. Da sikkerhetsvaktene ved kirka hadde slått tilbake var ikke bare de to gjerningsmennene drept, de hadde også tatt med seg ti ofre i døden. Senere samme dag ble også en koptisk-eid butikk i samme bydel angrepet, et angrep som krevde ytterligere to ofre.

Bare det å referere til at det er sikkerhetsvakter utplassert ved kirker sier oss noe om hvilket trusselbilde de kristne i Egypt må leve med. De koptiske kristne utgjør rundt en tidel av Egypts befolkning, så de er ingen liten minoritet. De har en lang og stolt historie i landet. Jesus var som kjent flyktning i Egypt som liten, og kopterne regner sin tradisjon tilbake til evangelisten Markus som skal ha grunnlagt kirka i Alexandria i den aller første fasen av urkirkas historie. Da nordboerne fikk høre nyheten om Kvitekrist, hadde Jesus allerede vært lovsunget og etterfulgt i Nil-deltaet i nesten tusen år. Siden har kirkas nærvær i området vært preget av en forbausende stabilitet, selv om mye ellers har skiftet både politisk og kulturelt.

Det er ikke helt treffende å omtale kopterne som en minoritet. Etnisk er de ingen distinkt gruppe, selv om religiøs tilhørighet og familietilhørighet gjerne går hånd i hånd. Men religiøst og i noen grad kulturelt skiller de seg altså ut fra omgivelsene.

(mer…)

Read Full Post »

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 28.12.2017

Jula er tid for repriser; de samme julefilmene går på TV år etter år. Denne teksten sto på trykk i Ljomen 18. desember 2014. Nå kommer også denne i reprise. På noen områder har verden blitt bedre siden den gang. I år fant jeg fiolette lys ved siden av de røde gjennom så å si hele adventstida. Men med Trumps Jerusalem-erklæring ble ting i Det hellige land om mulig enda vanskeligere. Teksten er derfor (dessverre) fortsatt sørgelig aktuell.

Jeg vil begynne med en innrømmelse: Denne gangen var jeg fristet til å benytte spalteplassen i Ljomen til å moralisere.

Mandag 1. desember, dagen etter første søndag i advent (som altså er den dagen som markerer begynnelsen på adventstiden) trålet jeg opptil flere butikker på Røros på jakt etter fiolette lys. Hvitt og rødt var det mye av, men det fiolette var allerede utdatert. Og der og da tenkte jeg: Det kan bli en harmdirrende epistel av dette, en tirade om adventstiden som forsvant, om julemarsipan i september og en julebordssesong som begynner i slutten av oktober, en serie utbrudd om manglende disiplin og om hvordan vi som kulturkrets har mistet ventingens velsignelser av syne. Adventstiden er egentlig en faste- og forberedelsestid, må vite, en mørketidens Ramadan før det store midtvintergildet.

Men selv om kjødet er skrøpelig – og her er det jeg skal innrømme at jeg selv inntok både pinnekjøtt og lutefisk i mengder jeg ikke har godt av før vi kom så langt at vi fikk tent det tredje adventslyset – er det ikke det jeg skal bruke trykksverte på denne gangen. I hvert fall ikke mer enn jeg allerede har gjort.

Saken er nemlig den at jeg nylig har vært på reise i Israel og Palestina. Og alle de eventuelle irritasjonsmomenter som måtte finnes i skjæringen mellom konsumsamfunnet og folkekirkelig fromhet blir forsvinnende små når de blir stilt opp mot muren.

(mer…)

Read Full Post »

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 14.12.2017

Røros er et godt sted å leve for den som er glad i teater. I høst har vi kunnet overvære flotte lokale produksjoner som Jeven Tuschke! og Brekkenrevyen, og nå i desember kunne vi glede oss over Bergstaden teaterlags nye barneteateroppsetning Krystallslottet.

Jeg er vanligvis ikke å finne på scenen når dramaet utfolder seg. Noen ganger sitter jeg riktignok i orkestegraven, men som oftest har jeg heller min plass blant publikum. Jeg setter pris på teater og drama. Det går dessuten linjer fra scenen til det jeg arbeider med til daglig.

Liturgi er nemlig nært beslektet med teateret. Gudstjenesten har sin dramaturgi, og i det liturgiske drama er det flere ulike roller som gestaltes og fungerer i samspill med hverandre.

I en slik dramatisk forståelse av gudstjenesten spiller Bibelen rollen som dreieboka. Det er derfra vi henter fortellingene vi søker å formidle, der finnes de grunnleggende dramaturgiske grepene, og der finnes også den store fortellingsbuen som er spent over kirkas liv.

(mer…)

Read Full Post »

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 30.11.2017

I skrivende stund har jeg bodd i litt over tolv år på Røros. Jeg har, som mange andre innflyttere, blitt bergtatt av Bergstaden. Det er ikke vanskelig å trives her.

Spør du meg hvor jeg kommer fra, er svaret imidlertid noe mer sammensatt. Rammene rundt oppveksten min ble satt et annet sted, i den japanske storbyen Kobe. Der bor det en og en halv million mennesker. Kobe har med årene vokst sammen med nabobyene Osaka og Kyoto. De tre millionbyene danner i dag, sammen med en rekke småbyer, et sammenhengende urbant område kalt Keihanshin med over nitten millioner innbyggere. Folk bor tett i Asia.

Kan hende er det derfor jeg trives så godt med å vandre rundt i byer. Det er faktisk noe av det mer ålreite jeg kan tenke meg: Å gå rundt i bygater og bare se, oppleve, ta inn inntrykket av byen og alle folka som går omkring der. Jeg liker å gå i fjellet også, for all del, men en del av meg henter enda mer energi fra det å kunne gå uforstyrra omkring blant en masse mennesker uten å bli lagt så veldig merke til – og bare være.

(mer…)

Read Full Post »

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 16.11.2017

Søndag 12. november feiret vi Harry Potter-gudstjeneste i Røros kirke. Det var andre gang vi gjorde dette, og vi kommer til å gjøre det igjen.

En grunn er at det er gøy. Det er faktisk en god grunn. Liturgi er en lek, et samspill, en dans, et drama. Der må smilet også med av og til. En annen grunn er at Harry Potter-bøkene er stor litteratur. Men i tillegg kan det gis mer prinsipielle begrunnelser.

I Røros menighet feirer vi et stort mangfold av ulike gudstjenester i løpet av et år. Noen av disse er «bindestreksgudstjenester», altså gudstjenester med et sammensatt bindestreksnavn med en foranstilt forklaring. De siste årene har vi arbeidet fram både fôrbonde-messe og Falkberget-messe hos oss, og vi feirer setermesser og sportsgudstjenester innimellom familiemesser og ung messe. Sistnevnte har vi ei stund feiret under overskriften Soul Church (sammen med Soul Children), og vi har fått enda noen tilskudd til mangfoldet gjennom sik-messe ved Aursunden og – nå sist – Harry Potter-gudstjeneste i Ziiren.

Dette mangfoldet speiler i bunn og grunn det kirka kaller inkarnasjonen, altså det teologiske dogmet om at Gud ble menneske i og med Jesus fra Nasaret. Gud trådte inn i tida, bekjenner kirka, og gikk med hele seg inn i en bestemt kultur på et bestemt sted i et bestemt tidsrom av universets historie. Men historien slutter ikke der. Jesus er etter sitt ord og løfte med oss alle dager inntil verdens ende, og Kristus inkarneres stadig på nytt og på nytt, på nye steder, i nye kulturer, i nye språk og på nye måter, alle steder hvor mennesker samles i Den treenige Guds navn, øser opp vannet og deler brød og vin.

Har egentlig Harry Potters trollmannsverden noe i et kirkerom å gjøre? (mer…)

Read Full Post »

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 2.11.2017 under overskriften Knask eller knep!

Overgangen mellom høst og vinter – høstvinteren, om du vil – er en tid preget av at livet slipper taket. Bladene på trærne gulner, visner og faller av, før snøen til slutt legger seg som et teppe over det brunvisne, som «himmelsk korrekturlakk over feilstavet sommer» slik Anne Grete Preus så treffende beskriver det. Og så, plutselig en kveld, banker døden på hos deg.

Jeg mener ikke å skremme deg, kjære leser. Jeg sier ikke du skal dø – ennå. Men vi skal alle dø en dag. Døden er som kjent en del av livet. Når du en kveld i slutten av oktober får besøk av hekser, spøkelser, smådjevler eller zombier som ber om knask, da er dette nettopp en påminnelse om at vi lever våre liv midt i dødens verden.

Skikken med en egen fest satt av til å utforske grenselandet mellom livets og dødens verden er eldgammel. Kirka begynte tidlig å feire sine martyrer, de vitnene som hadde lidd døden for sin tros skyld. Da var det dødsdagen deres som ble merkedag, ikke fødselsdagen. Etter hvert ble det såpass mange helgner og merkedager å holde styr på at det ikke er vanskelig å forstå at en viss oppsamling var fornuftig. Derav kirkas allehelgensfest.

Første søndag i november heter Allehelgenssøndag. Den kommer ikke alene, den er en del av en merkedag-trio. Dagen før Allehelgensdag kalles Allehelgensaften, mens dagen etter Allehelgensdag fra gammelt av het Allesjelersdag. Alle disse dagene handler om menneskenes forhold til døden, men på litt forskjellige måter.

(mer…)

Read Full Post »

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 5.10.2017

Eg berre spøre, eg.

Kem va da so eigde jordo på Adam
si tid? Og kem e da so eige jordo
no?

Ka e da so har skjedd midt i mydlo?

(Oskar Stein Bjørlykke: Stein Klure)

Denne høsten markerer Røros menighet, sammen med resten av Den norske kirke, at det har gått fem hundre år siden starten på den idéhistoriske omkalfatringsprosessen vi kaller reformasjonen. Markeringen skjer gjennom en serie på fire temagudstjenester.

Den første gudstjenesten, som ble feiret i slutten av august, hadde Nåden alene som tema. Preken handlet om avlatshandelen, altså den tematikken hele reformasjonen sprang ut av. Den som vil lese prekenen kan finne den på http://wp.me/p4b9F-Ya. For den som ikke vil lese hele kommer en kortversjon her:

Martin Luthers uenigheter med pave og kirkeledelse begynte i en diskusjon om hvorvidt det gikk an å kjøpslå med Gud. Luthers svar var tydelig: Gud er suveren. Alle de gode ting som Gud gir oss er gaver. Og en gave er som kjent noe man ikke betaler for. Du kjøper den ikke, for da er den ingen gave. Dette er grunnmuren, på sett og vis, i det som kalles reformatorisk kristendom: De grunnleggende tingene i livet kommer til oss som gaver.

Søndag 17. september, midt i perioden som var satt av til Røros kommunes klimadager, var tida kommet for den andre temagudstjenesten. Denne hadde fått overskriften Skaperverket er ikke til salgs. (Disse temaene er fastlagt av Det lutherske verdensforbund, som er et fellesskap bestående av lutherske kirker i nærmere hundre land verden over.) Så da hentet vi fram igjen gave-motivet i kirka. Livet er gave. Skaperverket myldrer av liv og muligheter, og er i seg selv en gave. Vår plass i dette er også en gave. Guds gave.

Men, sa vi så, da følger det av dette at skaperverket strengt tatt ikke er vårt. Vi er riktignok plassert her, midt i det, for å passe på det, for å dyrke og passe hagen som det står et sted i Skriften, for å være Guds gartnere, rett og slett. Men det betyr ikke at vi kan skalte og valte med skaperverket akkurat slik vi selv vil. I haven er det både gave og oppgave. Vi står ansvarlige, overfor Gud, overfor hverandre og overfor de som kommer etter oss.

Jeg er – sikkert ikke overraskende! – blant dem som tror at dette perspektivet fortsatt har noe for seg, selv om det har gått fem hundre år siden Luther og godt over to tusen år siden skapelsesmytene i Det gamle testamente fant sin endelige form.

(mer…)

Read Full Post »

Older Posts »