Om alle disse dagene

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 10. mai.

Hver dag er en sjelden gave, en skinnende mulighet… Slik skriver Mads Nielsen i et dikt som også er tonesatt, og som synges i kirker, bedehus og forsamlingslokaler fra tid til annen. Komponisten het Oscar Bandsberg, leder for Frelsesarmeens musikkavdeling i Danmark.

Alle disse dagene som kommer og er og blir borte, hva fyller vi dem egentlig med? Det skjer verdensbegivenheter hver eneste dag. Men vel så viktig er vel alle de små hendelsene som former oss, hver for oss eller sammen, og som, sakte men sikkert, beveger verden og hjertene.

Nå beveger verdens seg i og for seg av seg selv. Eller, ikke «av seg selv», naturligvis, det er jo ytre krefter som har satt bevegelsen i gang, men den roterer nå videre etter faste mønstre. Jorda snurrer rundt seg selv, samtidig som den er i bane rundt sola, og sola farer også av gårde igjennom universet i hastigheter vi ikke er i stand til å begripe. Likevel opplever vi det av og til som om tida står stille.

Ettersom jorda roterer rundt slik den gjør, får kalenderen vår også noe gjentagende over seg. Datoen i dag, for eksempel, 10. juni, har en lang rekke med hendelser på CV’en sin. Et kjapt søk på nettet forteller oss at keiser Tenji av Japan, for øvrig den 38. keiseren i rekken, skal ha satt opp et vannur kalt Rokoku i den daværende japanske hovedstaden Otsu 10. juni i år 671. På samme dato i 1190 druknet Fredrik I Barbarossa, keiser av Det tysk-romerske riket, i elven Salef i dagens Tyrkia mens han underveis til Jerusalem med sin hær under det tredje korstog. Denne hendelsen har blant annet inspirert Umberto Ecos fabelaktige roman Baudolino, som jeg gjerne anbefaler som sommerlesning. (Alt av Eco er naturligvis lesverdig i seg selv, men i dette tilfellet løftes også opplevelsen av Tor Fotlands oversettelse eller – for det første kapittelets del – gjendiktning.) I 1596 oppdaget Willem Barents og Jakob van Heemskerk Bjørnøya den 10. juni; øya skal ha fått sitt navn etter en isbjørn som ble observert svømmende like ved, og 10. juni 1786 omkom hundre tusen kinesere da en skreddam dannet etter et jordskjelv kollapset og slapp løs voldsomme vannmasser. Av mer lokale hendelser kan det nevnes at våre naboer i øst produserte sin første Saab 10. juni 1947. Industrihistorie, altså.

Dagen er også en personlig merkedag for mange. Jeg kjenner opptil flere som feirer bursdagen sin på denne dagen. Nylig avdøde prins Philip var født på denne datoen for hundre år siden. Han delte bursdag med keiser Uda av Japan (867-931), samt andre storheter som Sondre Norheim, Judy Garland, Carlo Ancelotti og forbrenningsmotorens far Nikolaus Otto. Om disse har noe mer til felles enn å være født på samme dato, vet jeg ikke. Dagen i dag er dessuten nasjonaldag for Portugal, og for fem år siden ble fotball-EM sparket i gang på denne datoen; Frankrike slo Romania 2-1, og så lenge ut til å bli europamestre på hjemmebane, helt til de ble slått i finalen av – nettopp – Portugal. Og i morgen begynner EM igjen!

Hva fyller vi dagen med? I den store sammenhengen er livene våre bare et kort lysglimt i et uendelig hav av tid og rom, og mye av det vi ergrer oss over eller spiller krefter på er bare tomhet. Men samtidig er livene våre fylt av dyp mening, og vi får stadig nye muligheter til å gjøre godt. Mads Nielsens ord er ord til oss i dag, etter et år med krevende annerledesdager:

Hver dag er en sjelden gave, en skinnende mulighet.
Hver dag er på ny en nåde som stiger fra himlen ned.
Hver dag er igjen et ansvar, et nytt og et hellig krav.
Hver aften står hvite stjerner og spør deg hva du gav.
Hver aften står hvite stjerner og blinker i himmeriks by.
Hver morgen går Gud over landet og vekker din vilje på ny.

Om pinse (101)

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom onsdag 26. mai.

Pinsen kom og gikk, og nå er hverdagen i gang igjen. Hva skjedde? De fleste vet at jula har med Jesu fødsel å gjøre, og at påsken har noe med at han dør på korset. Men pinsen?

Jeg liker pinsen. Den kommer på i ordentlig fin tid av året, omtrent når vi endelig aner at det er et snev av sommer i lufta. Kveldene er lengre og lysere, og når det blir skumt kan vi tenne pinstirøke (eller bare et vanlig bål) og holde på stemningen mens vi ser flammene danse.

Den kristne pinsefortellingen er da også av det ildfulle slaget. Det hele begynte femti dager etter at Jesus hadde stått opp fra de døde, kan vi lese i Apostlenes gjerninger, ti dager etter den dagen vi i dag markerer som Kristi himmelfartsdag. Apostlene hadde ventet på et tegn disse ti dagene, og i mellomtida var de samlet for å be og holde hverandre med selskap. Og så ble altså hjertene og tungene deres satt i brann:

«Plutselig lød det fra himmelen som når en kraftig vind blåser, og lyden fylte hele huset hvor de satt. Tunger som av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. Da ble de alle fylt av Den hellige ånd, og de begynte å tale på andre språk etter som Ånden ga dem å forkynne.» (Apostlenes gjerninger 2:2-4)

For å forstå hva det er som beskrives her, hjelper det å vite at dette er en mot-fortelling til en annen fortelling fra Bibelen, nemlig den om Babels tårn (1. Mosebok 11). Babelsfortellingen avsluttes med at menneskene begynner å snakke ulike språk, noe som gjør at de ikke lenger blir i stand til å samarbeide, og slik blir de spredt utover jorden. Pinsefortellingen, derimot, er en Babels tårn-fortelling i revers: Der språkene tidligere har satt skiller mellom folk, blir de nå knyttet sammen i et nytt fellesskap på tvers av språk og kulturer.

Dette fellesskapet kjenner vi i dag som den kristne kirke. Tre tusen ble døpt denne første pinsehelga, leser vi. Det som til da hadde vært en person-kult tok de første spede steg i retning institusjonalisering, og apostlene begynte å skjønne at det de var forkynte ikke bare hørte til på ett sted i et begrenset tidsrom, men omfattet alt og alle, alltid og alle steder.

Den kristne pinsefesten bygger videre på motiver knyttet til den jødiske pinsefesten. Den ble feiret til minne om at Moses fikk Loven på Sinai. I kristen tradisjon har man forkynt at Ånden lærer menneskene hva som er rett, uavhengig av en åpenbart eller nedskrevet lov eller ikke, fordi Ånden rett og slett er kjærlighet, og kjærligheten er oppfyllelsen av loven. Kjærlighet, medmenneskelighet, forståelse og empati ligger også til grunn for alle slags menneskelige fellesskap. Det forsøker kirka å bygge på i alt det den sier og gjør.

Men Ånden er ikke en eksklusiv kirkelig sak. I åpningsversene av Første mosebok leser vi at Guds Ånd svevde over urhavet allerede i skapelsens morgen, og Guds pust (eller ånde) inn i menneskene omtales like gjerne som Guds Ånd. Begrepene Ånden og Livgiveren brukes om hverandre i trosbekjennelser og andre tradisjonelle formuleringer. Jesus pustet Ånden på disiplene allerede like etter oppstandelsen, kan vi lese i Johannes 20. Ånden har alltid vært der, og vil alltid være der hvor det er liv og kjærlighet og mellommenneskelighet.

Men pinsefesten handler altså om hva som kan skje når mennesker opplever å bli fylt av Ånden, altså når kjærligheten berører oss på en gjennomgripende måte. Da oppstår det nye bånd og nye fellesskap. Både kirka og alle andre fellesskap trenger dette jevnlig.

Derfor feirer vi en egen fest for kjærlighet og fellesskap. Det er jo det livet og hverdagene handler om, alt det som finnes mellom fødsel – altså jul – og død – altså påske. Og i den grad vi bærer på et håp om et liv og fellesskap utover dette, er det også Åndens gave. Det er pinse.

Om mai (2021)

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom onsdag 12. mai under overskriften «Kom mai du skjønne milde?»

Hvert år på denne tida dukker det samme memet opp i feeden min på sosiale medier. Det viser et bilde av en glad liten ugle som sitter på ei grønn grein, badet i sollys. Teksten på bildet proklamerer «Det er vår!» Like under følger et nytt bilde av den samme ugla på den samme greina, men denne gangen i et voldsomt snøvær, med bildeteksten «Men hva faen?»

(Det aktuelle memet.)

Selv jeg, som har en yrkesmessig forpliktelse til ikke å drive og rope på fanden i tide og utide, ler godt av dette memet. Det handler naturligvis om gjenkjennelse. Hver eneste vår er jo akkurat sånn her på fjellet. Etter et par dager med varme i været, tror vi at nå, nå har vi lagt vinteren bak oss. Optimismen stiger, snøfreseren rulles inn i garasjen og sommerdekkene kommer på bilen. Neste morgen ligger det tretti centimeter nysnø på bakken. Det slår liksom ikke feil. Selv langt ut i juni kan vi oppdatere Facebook med julestemning.

Da jeg var barn, syntes jeg mai var den fineste måneden i året. I løpet av to uker feiret vi først nasjonaldagen og så min egen bursdag, to av de tre fineste dagene på kalenderen. Men gleden over mai handlet om mer enn det. For oss et stykke oppå den nordlige halvkule, er mai den måneden da sola og varmen endelig fester grepet igjen og verden rundt oss eksploderer i liv av alle slag. I Japan, der jeg tilbrakte store deler av oppveksten min, er mai en særdeles behagelig måned, varm og fin, og med lite nedbør sammenlignet med regntida i juni og juli. Denne mai-opplevelsen bar jeg med meg også da jeg ble eldre, og ikke engang økende eksamenspress kunne utfordre den grunnleggende godfølelsen.

Jeg synes fortsatt mai er ei fin tid. Hva annet kan en egentlig synes om måneden som gir oss røddager på rekke og rad? Det begynner allerede første mai, og fortsetter med Kristi himmelfartsdag med tilhørende langhelg, syttende mai og pinsehelg (selv om det hender akkurat den faller i juni). Vi feirer konfirmasjoner og går i tog, vi rydder i hagen og fyrer opp grillen, og mot slutten av måneden kan jeg konstatere at jeg sannelig har blitt enda et år eldre.

Men jeg må innrømme det: Mai på fjellet er ingen sammenhengende fest. Jeg er ikke blant dem som synes det er så innmari morsomt å gå innover for å lete etter den siste snøen og se hvor lenge det er mulig å ferdes med ski på beina. Jeg vil ha bar mark, tørre stier og åpen golfbane. Det er litt for mange dager vi må se ut vinduet og mumle «Men hva faen?».

Mitt aller første møte med Røros, skjedde i slutten av april 2005. Jeg reiste fra et Oslo i ferd med å eksplodere i grønt. Under togturen nordover så jeg snøfonnene ble høyere og høyere jo lenger vi kom opp Østerdalen. På Røros var det gråvær og fem-seks plussgrader.

Likevel smøg Røros seg inn i sjela på en slik måte at jeg kan sitte og skrive denne teksten her på fjellet, seksten år senere. Det handlet ikke om mai-været, men om kulturen og om menneskene, om alle dere som trosser snøbyger og minusgrader på nasjonaldag og himmelfartshelg. Folk som går i tog, som feirer konfirmasjoner, synger og ber og samles til vårdugnader og fyrer opp grillen, snø eller ikke snø i lufta. Kultur trumfer vær og føre.

I år synes jeg mai kjennes nokså bratt. Konfirmasjonen er utsatt til oktober, og verken første eller syttende mai blir de samlingsdagene de skulle vært. Jeg savner sangen, jeg savner togene, fellesskapet. Ikke kan jeg ta en avstikker til Oslo og nyte våren der heller.

Elias Blix skriver i en kjent salmetekst:
«Du vår med ljose dagar,
med lengting, liv og song,
du spår at Gud oss lagar

ein betre vår ein gong.»

Jeg lever i håpet, om ikke annet. Og jeg kjenner en trass i meg, som er en slags vår i seg selv. Vi skal møtes når dette er over.

Om å fly til månen og tilbake

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 29.4.2021 under overskriften «Til månen og tilbake«

Apollo 11. Det var nesten så jeg gikk glipp av muligheten, men etter tips fra lillebror rakk jeg akkurat å se dokumentaren med nevnte tittel før den forsvant fra Netflix mandag denne uka. I en og en halv time fulgte jeg Neil Armstrong, Buzz Aldrin, Michael Collins og støtteapparatet på bakken mens Colombia og Eagle brakte astronautene til månen og tilbake. Dokumentaren var full av spektakulære og fascinerende filmklipp, mange av dem ikke publisert tidligere. For en som er født i 1977 og ikke kunne følge månelandingen direkte, var dette en ordentlig wow-opplevelse. Jeg har sett enkeltbilder før, naturligvis, men ikke noe slikt som dette.

Som kristenhumanist slutter jeg aldri å la meg fascinere av hva mennesket faktisk er i stand til å få til. Datoen 20. juli 1969 representerer et høydepunkt i så måte. Som Leonard i The Big Bang Theory sier: Dette ble altså gjennomført av en art som kun seksti år tidligere hadde begynt å mestre kunsten å fly. (Hvorpå Zack spør «Hvilken art var det?» Bra serie, det der.)

Samtidig er det altså ikke slik at mennesket har brukt all ervervet kunnskap til å skape gode, vakre eller spektakulære opplevelser. Raketteknologien som brakte mennesket til månen, ble også del av et våpenkappløp. Datasystemer som brukes til å gjøre hverdagslivet lettere, kan også tjene overvåkning og kontroll. Og selv om mennesker får stadig høyere levealder og livskvalitet på mange måter, er det tilsynelatende heller ingen grenser for hvor langt vi kan gå i å tenke ut metoder for å torturere, knuse og ødelegge hverandre. For enhver barriere vi bryter i jakten på kunnskap og innsikt, åpner det seg også muligheter for smerte, sorg og død. Og det virker ikke som om vi mennesker har naturtalent for å velge det gode.

Det siste året har vi sett et gjennombrudd i vaksineforskning. Forskere som står på skuldrene til kjemper, har på rekordtid klart å skape en rekke vaksiner som hjelper oss i kampen mot covid-19. Sånt får meg til å tenke at jeg er heldig som får leve nå og oppleve nettopp disse nyvinningene. Samtidig sniker spørsmålet seg inn: Hvorfor har vi ikke sett tilsvarende gjennombrudd i møte med andre sykdommer som ikke har lammet verdensøkonomien på samme måte som koronapandemien? Kan hende er svaret egentlig så kjedelig som at «Vi hadde ikke opparbeidet oss den nødvendige kunnskapen før!», men det er noe med det: Vi mobiliserte ikke helt på samme måte i møte med HIV/aids, malaria eller ebola.   

Slike tanker suste gjennom hjernen mens jeg så astronautene fly hjemover fra månen. Og det slo meg nok en gang, dette som idehistorikere og vitenskapsfilosofer sier: Noe slikt som ren vitenskap eller innsikt finnes egentlig ikke. Vi er bundet av våre forforståelser, alle sammen. Tanken om at universet faktisk er ordnet og forutsigbart er for eksempel ingen selvsagt idé, heller ikke at det gir mening å forsøke å lese lovene naturen følger. Det er heller ikke slik at den kunnskapen vi tilegner oss, nødvendigvis er ren eller entydig.

Teologier av ulike slag har kjempet med slike spørsmål lenge. Jødisk-kristen tradisjon søker en balanse mellom to motiver: På den ene side tanken om Gud som Skaper og Livgiver, Den første beveger, Garantisten for naturlovene. På den annen side tanken om mennesket ikke bare bærer Guds bilde, men også kjenner døden og alle dødens venner dansende rundt seg og i seg. Mennesket er samtidig rettferdig og synder, som Luther sa. Det kan finnes trøst i realisme.

Det aller viktigste teologien kan fortelle ethvert menneske, er likevel dette: Gud elsker deg, og det så mye som til månen og tilbake! Dersom vi klarte å se hverandre slik, helt uten forbehold, kan det hende mye av det vi strever med ville løst seg. Jeg tror det til og med ville slått Neil Armstrongs «giant leap for mankind».

Om den åttende dagen

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 15.4.2021

Den stille uke 2021 ble like stille som i 2020. Bare få dager før palmesøndag ble Norge mer eller mindre stengt ned igjen. Denne gangen skjedde det på så kort varsel at vi på kirkekontoret rett og slett ikke rakk å hive oss rundt og planlegge videogudstjenester slik som i fjor. Vi resirkulerte lenkene til fjorårets påskegudstjenester på retten.no, og både NRK og kirken.no publiserte nasjonale produksjoner som kunne deles vidt og bredt. Det lokalproduserte programmet på nett besto ellers av korte videosekvenser med Frans av Assisis bønn, Fadervår, velsignelse og salmesang, spilt inn i hui og hast fredagen før palmehelga.

I løpet av den stille uke, klarte vi imidlertid å slenge sammen litt mer digital påskemoro. Skjærtorsdag kunne den som ville følge premieren på Prestens påskenøtter på Den norske kirke Røros’ Facebook-side. De tre påfølgende dagene kom det trillende flere knekkbare nøtter fra kirkerommet, og løsningen ble ikke avslørt før andre påskedag. Den som ikke fikk med seg utfordringene, kan fortsatt finne oppgavene på https://tinyurl.com/n78ywhh7, selv om det nå er for seint å sende inn svar og være med i trekning av påskeegg og bok.

Påskedag spurte jeg fra kongelosjen i Bergstadens Ziir hvilken grunnform Røros kirke har. Ziirens grunnplan er nemlig formet som en langstrakt mangekant. Hva slags mangekant snakker vi så om? Dagen etter kunne jeg peke på svaret: Røros kirke har form som en langstrakt åttekant. Påskedagens tall var altså åtte.

Åttekanten er et viktig symbol for oppstandelsen i kristen tradisjon. Slik har det vært helt fra begynnelsen. Bibelen åpner som kjent med en skapelsesfortelling, en mytefortelling, hvor Gud bruker seks dager på å skape alt som er til, for så å hvile på den sjuende dagen. Slik etableres ukerytmen og vekslingen mellom arbeid og hvile allerede fra skapelsen av. Dette er en gammel jødisk fortelling, noe som betyr at dette med den sjuende dagen, hviledagen, skal leses som å handle om sabbaten, det er lørdagen. Med andre ord: Den første skapelsesdagen er, ifølge urmyten i Første Moseboks første kapittel, søndagen.

I løpet av påskedramaet tilføres så denne myten en ny twist. Jesus blir arrestert på (skjær)torsdag, før han blir korsfestet på (lang)fredag og dør samme dag. Lørdag – på sabbaten – ligger han i graven og hviler, da har han fullført all sin gjerning. Så kommer søndagen, oppstandelsesdagen, og da skaper Gud noe nytt. Derfor sa de første kristne at søndagen ikke bare var den første skapelsesdagen. Det var også den åttende skapelsesdagen, nyskapelsens dag. Det er dette kristne kirker feirer over hele verden hver eneste søndag.

Derfor finnes det kirkerom over hele verden med åttekantet grunnform. Det er særlig vanlig i såkalte baptisterier, det vil si dåpsrom. Døpefonten i Røros kirke har en åttekantet base. Jeg har selv besøkt de gamle åttekantede baptisteriene i Ravenna, bygninger fra det femte århundre. Litt nærmere hjemmebane kan jeg besøke oktogonen i Nidarosdomen som har samme dimensjon som rotunden i gravkirken i Jerusalem. Alle disse stedene formidler på ulike måter den kraften som ligger i Jesu Kristi oppstandelse. Vi skal leve med ham.

Vinnerne av Prestens påskenøtter fikk et påskeegg i premie. Påskeegget er også et oppstandelsessymbol: Ut av skallet bryter det nytt liv. Akkurat denne våren knytter jeg ekstra mye håp nettopp til slike symboler. Vi skal møtes når dette er over.  

Om å forandre for andre

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 25.3.2021

Det siste året har satt oss alle på harde prøver. En av de tingene vi har blitt temmelig mye bedre på, er håndvask. For oss i Norge har dette handlet om handlinger og holdninger. Vi er nemlig så heldige at vi har tilgang til rent vann nærmest hvor som helst akkurat når vi trenger det. Men slik er det ikke for millioner av mennesker på kloden. Der er tilgang til rent vann en utfordring i seg selv, noe som gjør slikt som koronapandemien til en enda større prøvelse.

I dag lever 785 millioner mennesker i verden uten tilgang til rent vann. Mange steder er dessuten den vannforsyningen som finnes usikker og ustabil. Ofte må folk gå langt for å hente vannet. Det er gjerne jenter og kvinner som har dette arbeidet, og i enkelte deler av verden er dette et hinder for skolegang for jenter.

Kirkens Nødhjelp har de senere årene hatt som et av sine viktigste satsingsområder å bygge flere brønner og sikre stabil og trygg og sikker vannforsyning i områder hvor dette har vært mangelvare. Det koster bare 250 kroner å gi et menneske tilgang til rent vann resten av livet.

FNs bærekraftsmål nummer seks handler om rent vann og gode sanitærforhold. I Bærekraftsboka, som Mellomkirkelig råd for Den norske kirka var med på å gi ut for to år siden, leser vi en fin teologisk refleksjon om menneskene og vannet:

«Menneskene Bibelen forteller om, levde i landområder preget av tørke. De visste hvor avgjørende tilgang til rent vann er for alt liv. Vann er en gave fra himmelen, både i fysisk og i åndelig forstand. Fortellingen om Edens hage åpner med å beskrive hvor goldt og øde det var før Gud lot det regne på jorda. Men så sprang en kilde fram og vannet hele marken. Dermed var betingelsen for liv gitt, og Gud «formet mennesket av støv fra jorden» til «en levende skapning» (1. Mosebok 2,4–7). Videre i fortellingen hører vi om elven som gav vann til alt som vokste i hagen. Elven delte seg i fire, blir det fortalt, som en påminnelse om at vann er til fordeling og ikke skal begrenses til ett løp bare noen få har adgang til. I tørketider vet de mektige å sikre seg kontroll over vannkilder og knappe ressurser, uten blikk for de fattige og deres behov. Slik var det også i bibelsk tid. Profetene reagerte på denne uretten og forkynte en tid da alle skal få drikke seg utørste (Jesaja 55,1). Rent vann er Guds gode gave til alles beste; det er urett å gjøre det til en handelsvare forbeholdt noen få.»

Nå kan du også være med på å sikre mennesker over hele verden tilgang til rent vann. Vi er helt på oppløpssida i fastetida nå, og det betyr at det er tid for fasteaksjonen i menigheter over hele landet. Fasteaksjonen er Norges nest største innsamlingsaksjon, og har vært arrangert i over 50 år. Tidligere år er det gjerne konfirmantene i Den norske kirkes menigheter som har vært sentrale i bøssebæringen. Men i år som i fjor setter koronapandemien begrensninger på dør-til-dør-virksomhet. Derfor har KN lagt opp til en heldigital aksjon også i år. I stedet for å skape forandring steg for steg, gjør vi det byte for byte. Jeg vet at jeg har både menighetenes konfirmanter og resten av menighetsfellesskapet i ryggen når jeg nå skriver: Vi setter svært stor pris på om du støtter vår digitale bøsse. Rent vann er viktigere enn noensinne.

Så nå banker vi på alle de digitale dører som fins og spør: Vil du være med og forandre for andre? Aksjonen avsluttes søndag (palmesøndag). Du finner lokalmenighetenes innsamling på Facebook-profil til Den norske kirke Røros. Du kan også bruke kortlenken: https://tinyurl.com/fatk9tb6 (jeg garanterer den er sikker). Bli med! Forandre. For andre.

Om at det er bedre å være to enn én

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 11.3.2021

Det er bedre å være to enn én;
de får god lønn for sitt strev.
For om de faller, kan den ene
hjelpe den andre opp.
Men stakkars den som er alene!
Faller han, er det ingen
som kan reise ham opp.
Når to ligger sammen, blir de varme,
men hvordan kan den som ligger alene, holde seg varm?
Om én blir overvunnet,
kan to holde stand.
En tretvinnet tråd
ryker ikke så fort.

Disse versene står i Forkynnerens bok i Bibelen, i kapittel 4, vers 9-12. Det er ikke så ofte vi leser fra Forkynneren i kirkas gudstjenesteliv. Forkynneren, eller Predikeren som han het før i tida, nevner knapt Gud i visdomsskriftet sitt, og formidler et ganske kynisk syn på tilværelsen. Men boka inneholder noen kjente og kjære passasjer, så som ordene i kapittel 3 om at «alt har sin tid». Les også gjerne skildringen av alderdommen i kapittel 12! Det er stor poesi.

I dag står versene fra Forkynneren 4 blant de avsnitt man kan velge fra til tekstlesning under vigsel i Den norske kirke. Teksten kom med i Vigsel 2017, det nye vigselsritualet. Jeg blir litt ekstra glad hver gang noen velger den til lesning når de skal gifte seg. Det har seg nemlig slik at jeg har noe av æren for at akkurat denne teksten har funnet sin plass i ritualet.

Våren 2016 møtte jeg på Kirkemøtet for første gang. Jeg var saksordfører på saken om ny vigselsliturgi for Den norske kirke, og fikk være med og lede saken fram til et positivt vedtak: Et overveldende flertall stemte for å utarbeide en ny og inkluderende vigselsliturgi. Så begynte arbeidet med å utforme selve liturgien. Arbeidet hadde kort frist: Neste kirkemøte skulle være allerede januar 2017, og liturgien skulle ut på høring før det.

Noen år tidligere hadde jeg fulgt en nettdiskusjon mellom noen amerikanske teologer på nett. En av deltakerne påsto at det ikke fantes noen tekster i Bibelen som kunne passe til lesning dersom to menn skulle gifte seg, og utfordret alle andre til å motbevise hans påstand. Han fikk umiddelbart svar: «Ecclesiastes 4». Jeg slo opp, og leste versene fra Forkynneren 4 og tenkte: Ja, tenk det, at jeg ikke har sett dette før! For der sto det en tekst som ikke bare lovpriste kjærligheten i generelle ordelag, men lovpriste parforholdet uavhengig av kjønn.

Så da jeg ble innkalt til et møte i en arbeidsgruppe som skulle legge fram en skisse til en ny vigselsliturgi som kunne fremmes for Kirkerådet og Bispemøtet og sendes ut på høring, foreslo jeg å ta inn nettopp denne teksten blant lesetekstene. Forslaget ble møtt med noe skepsis, for noen lærde mener teksten egentlig handler om kameratskap blant soldater, og det var litt usikkerhet om den kunne egne seg til vigselslesning. Men jeg sto på mitt, og den ble tatt med i den første skissen til vigselsliturgi.

Liturgiforslaget kom på høring fra Kirkerådet, og bispedømmerådene skulle avgi uttalelse. Jeg leste igjennom høringsdokumentet, og så til min irritasjon at Forkynneren 4 ikke lenger var blant de foreslåtte lesetekstene. Noen i Kirkerådet eller Bispemøtet hadde klippet teksten ut fra lista. Så da vi behandlet saken i Nidaros bispedømmeråd, spilte jeg inn Forkynneren 4 som forslag til lesetekst en gang til. For å være helt sikker, sendte jeg også en egen høringsuttalelse hvor jeg la Forkynneren 4 i potten.

Det ble januar 2017. Kirkemøtet var samlet, og liturgien skulle vedtas. Jeg fikk æren å være saksordfører igjen. Og nå sto Forkynneren 4 der, blant de andre fine lesetekstene.

Hva er det med denne teksten som griper meg så? Jeg tror jeg må si som biskop emeritus Tor Singsaas ofte sa da likekjønnet vigsel var oppe til debatt i kirka: Det er så viktig at alle får anledning til å være en annens nærmeste pårørende. Så enkelt kan det sies. Eller, som Forkynneren sier det: «Det er bedre å være to enn én. Om én blir overvunnet, kan to holde stand.» Kjønn er underordnet. Det å være der for hverandre, det er dét det handler om.

Og nå kan alle som gifter seg i Den norske kirke velge disse ordene til lesning. Hver gang noen gjør det, slår hjertet mitt litt ekstra sterkt. Det nytter å kjempe for kjærligheten.

Om regnbuebønnen

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 25.2.2021

«Jeg ber ikke fordi jeg tror det forandrer Gud. Jeg ber fordi jeg tror det forandrer meg.» Sitatet er av C.S. Lewis, forfatteren av Narnia-bøkene. Jeg har hatt disse ordene med meg som et mantra i mange år.

Vi befinner oss i fastetida, en periode som ifølge kristen tradisjon er ei tid for fokus, fordypning og fornyelse. En av de trospraksisene det tradisjonelt har vært lagt særlig vekt på i denne perioden av kirkeåret, er bønn. Men hvordan skal vi be, og om hva?

Kirkens Nødhjelp har i mange år hatt et særlig fokus på fastetida i kirkeåret, ikke minst igjennom innsamlingsaksjonen Fasteaksjonen som har vært gjennomført årlig siden 60-tallet. De siste årene har KN arbeidet fram en regnbuebønn for fastetida. Fra og med i år har vi også tatt den i bruk i menigheten hos oss.

Regnbuebønnen er bygd opp på samme måte som adventskransen, med lys som tennes for de ulike søndagene i kirkeårsperioden. Men ettersom fasten strekker seg over sju uker, er det sju lys i denne kalenderen i stedet for fire som i adventstida. Det første lyset tennes fastelavnssøndag, som innleder uka der fasten begynner på askeonsdag. Det andre lyset tennes påfølgende søndag, som heter første søndag i fastetida. Og slik fortsetter det, helt til det sjuende lyset tennes palmesøndag, som innledning til den stille uke. Lysene har ulike farger, en regnbuefarge for hver søndag. Hvert lys har en tilhørende bønn, en historie og et stikkord, ikke helt ulikt tradisjonen med de sju dydene. Fastelavnssøndag tenner vi det røde lyset for kjærlighet, første søndag i fastetida det oransje lyset for forandring, andre søndag i fastetida det gule for rettferdighet. Deretter følger håp, vann og fellesskap.

Bønnene og temaområdene vi tenner lys for i denne kalenderen, har alle sammen både en kontemplasjonsside og en aksjonsside. Kirkens Nødhjelp er Den norske kirkes største og viktigste partner innenfor internasjonal diakoni, altså trosbasert omsorgstjeneste. Når jeg tenner disse lysene og ber disse bønnene, opplever jeg at de gjør noe med meg. De former meg, for ikke å si forandrer meg.

Det blir fasteaksjon i år også. I skrivende stund vet vi ikke om den blir gjennomført kun som digital aksjon, slik som i fjor, eller om konfirmantene også kan gå dør til dør med bøsse. Uansett skal kirka hos oss gjøre hva vi kan for å bidra til å dytte verden enda et stykke i riktig retning.

Om du vil utforske regnbuebønnen nærmere, kan du besøke www.fasteaksjonen.no/regnbuebonn. Der kan du lese mer og hente inspirasjon til egen fastetidspraksis. Vi tenner det tredje bønnelyset i Røros kirke under nettgudstjenesten søndag 28. februar. Den kan du se på facebook.com/dennorskekirkeroros.

Denne uka tenner kirkefellesskapet det oransje lyset og ber bønnen for forandring:

Kjære Gud, du som skaper alle mennesker i ditt bilde. La oss se hverandre slik du ser oss, så vi ikke fristes til å sette opp skiller mellom oss og de andre. Hjelp oss så vi kan bidra til at alle mennesker får sine grunnleggende rettigheter til vann, mat og trygghet. Amen.

Om kjærlighetsdagen

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 11.2.2021

Kommende søndag er en dobbel merkedag. Det er både fastelavnssøndag og valentinsdag på en og samme dag. Dermed skulle det ikke mangle på grunner til å feire og markere dagen.

Valentinsdagen har en sammensatt bakgrunnshistorie. Vi skal ikke nøste opp alle de mulige og umulige historietrådene her og nå. Men siden dette er en prestespalte, tør jeg nevne at 14. februar historisk er minnedag for helgenen Valentin, eller Valentinus på latin.

Vi har overlevert flere ulike fortellinger om Valentins liv. Han skal ha vært en geistlig som levde i det tredje århundre og kom i konflikt med den daværende romerske keiseren. Valentin forrettet vielser for keiserens soldatrekrutter og prekte dem inn i kristentroen. Dette var en form for pasifistisk motstandsarbeid. Gifte menn ble ikke sendt ut som soldater; profesjonelle romerske soldater skulle ikke ha familie, og kristne nektet ofte å gjøre soldattjeneste. På denne måten saboterte biskop Valentin keiserens militære ambisjoner.

Så gikk det som det måtte gå. Valentin ble arrestert, dømt til døden og henrettet den 14. februar. Før han ble drept, helbredet han datteren til fangevokteren sin, som var syk. Og så skrev han et brev til henne, og undertegnet med de etter hvert udødelige siste ord: «…fra din Valentin». Slik lyder legenden. Den forteller oss altså at Valentin sto i kjærlighetens tjeneste, mot dødens krefter, helt til sine dagers ende. Derfor er han er martyr, et vitne, for troen, og opptrer som skytshelgen for forelskede, samt for birøktere og folk som lider av epilepsi(!).

Nettopp kjærligheten er verdt å løfte fram også i en spalte som denne. Ikke bare den romantiske kjærligheten, selv om den er viktig nok – det tror jeg vi kjenner på, mange av oss, at det er godt med en merkedag for den. Lykkelig er den som kan se tilbake på mange år, førti år, femti år, seksti år med slike merkedager, i gode og onde dager.

Men selv om denne romantiske kjærligheten absolutt er verdt en fest, skal vi ikke glemme at kjærligheten er så mye mer. Den er vennskap, den er gode ord til en som er nedtrykt, den er tålmodighet med den som sliter. Kjærligheten er klesvask og husstell, matlaging og snekring, snømåking og nattevåk. Vi blir båret av kjærligheten den dagen vi blir født, og vi bæres ut med kjærlighet når vi legges i kiste.

Her, i tida, spinner vi rundt hverandre i det enorme rommet. Universet har vært her i fjorten milliarder år. Kloden vi står på kan vise til noe over fire milliarder års historie, og livet har eksistert nesten like lenge. Generasjon for generasjon, trinn for trinn, har vi utviklet oss til det vi er i dag. Det er et uendelig hav av tid, og våre dager er som et lysglimt i evigheten. Men nettopp disse dagene er fylt med kjærlighet. Så godt det er, at vi får leve! Så godt det er, at vi får være der for hverandre.

Hvor kommer kjærligheten fra? Vi ble båret av noen som også en gang ble båret. Vi ble elsket av noen som hadde lært å elske av andre. Slik kan vi føre historien om kjærligheten tilbake, generasjon for generasjon. Men til slutt står vi der og spør: Hvor er kilden? Hvor begynte det hele? Og så begynner tilbedelsen, og mysteriet.

Jeg hører med blant dem som bekjenner at Gud er kjærlighetens kilde. Gud vil livet, og Gud vil kjærligheten. Gud yter motstand mot døden og alle dødens venner, og Gud har tenkt å få siste ordet. Og det skal være et ord om kjærlighet.

Om tallenes tale

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 28.1.2021

Alle organisasjoner må fra tid til annen stanse opp og gjøre opp status. For Den norske kirke er januar oppgjørsmåneden. På kirkekontor over hele landet sitter medarbeidere og teller, veier og fører statistikk. Vår vareopptelling handler ikke om produkter på hylleplasser, men om mennesker på kirkebenker.

Ettersom kirkebenkene ikke var å regne som fastmonterte i 2020, ble året som gikk på mange måter et annerledes-år også hva menighetsliv angår. En periode rundt sommeren kunne vi samles to hundre om gangen, mens april og mai kom og gikk uten at vi kunne være flere enn tjue. Store deler av året var det femti som var fyldens antall. Vi finner spor av dette over alt i de kirkelige dagsregistrene. Det gjennomsnittlige gudstjenesteframmøtet falt fra noe over åtti til litt over femti i kommunen, og for Røros sokn sin del fra 76,8 til 54,7 dersom vi holder konfirmasjoner og julaften utenom. Og når jeg først nevner julaften, så var det en historie for seg. Vi hadde et firesifret antall seere på TV-jula fra Røros kirke, men selve produksjonsdagen var vi kun rundt femti personer som kom og gikk i kirkerommet, mot normalt fjorten hundre. Det totale gudstjenestebesøket i kommunen ble nærmest halvert fra det ene året til det neste, og antallet publikummere ved konserter falt fra nesten tolv tusen i 2019 til litt over fire tusen i 2020. Vi har gått glipp av så mange gode øyeblikk sammen.

De tallene det likevel gjør vondest å se og lese, er de tallene som har med gravferder å gjøre. I 2019 ble det holdt 82 kirkelige gravferder i fellesrådsområdet (kommunen). Disse seremoniene samlet 8.675 personer. Det betyr at det i snitt var 106 personer som tok avskjed ved hver eneste båre i forfjor. I 2020 ble det holdt i alt 59 kirkelige gravferder. Den totale deltakelsen var 3.385 personer. Det betyr i sin tur et snitt på 59 deltakere.

Se på disse tallene en gang til. I 2019 var vi 106 personer i snitt i hver gravferd. I 2020 var vi 59. Det betyr i klartekst at nær halvparten av alle som ønsket å delta i en avskjed ved en båre i fjor, rett og slett ikke fikk lov til å være der.

Av alt det såre og vonde og vanskelige som har skjedd det siste året, synes jeg faktisk dette er det aller såreste og vondeste og vanskeligste. Vi har gått glipp av mye. Det har vært kjedelig å ikke kunne reise. Vi har måtte utsette festivaler og feiringer. Det ble ikke noe av den cupen vi skulle spille oss helt til topps i. Og ja, mange har mistet jobben, eller de har mistet nattesøvnen av økonomiske bekymringer. Jeg vil ikke bagatellisere noe som helst av dette.

Jeg synes likevel det er aller mest hjerteskjærende å tenke på all den sorgen som ikke fikk et rom. Alle de avskjedene vi ikke fikk ta. Alle de sørgende som måtte velge hvem som skulle få komme inn døra og hvem som måtte avvises. Og i forlengelsen av dette: Alle de som måtte gå igjennom livets siste fase uten sine nærmeste hos seg på grunn av strenge smitteverntiltak.

Tiltakene har vært nødvendige. Det har handlet og vil fortsatt handle om å beskytte liv og helse. En dag om ikke så altfor lenge skal vi komme ut av den lange tunnelen og se lyset igjen. Da skal vi glede oss sammen. Det blir nye fester, nye reiser, og nye heldagsmøter over bord i stedet for gjennom skjerm. Vi skal samles til gudstjenester til kirkelige handlinger når og hvordan vi vil også. På mange områder kan vi ta igjen noe av det vi har mistet.

Men smerten over de avskjedene vi ikke fikk tatt, den blir ikke borte. Det har jeg tenkt en del på de siste ukene, mens jeg har sittet med tallenes tale. Jeg har felt noen stille tårer over det også. Og jeg tror ikke jeg kommer til å klare å slutte å tenke på det med det første.