Om å forandre for andre

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 25.3.2021

Det siste året har satt oss alle på harde prøver. En av de tingene vi har blitt temmelig mye bedre på, er håndvask. For oss i Norge har dette handlet om handlinger og holdninger. Vi er nemlig så heldige at vi har tilgang til rent vann nærmest hvor som helst akkurat når vi trenger det. Men slik er det ikke for millioner av mennesker på kloden. Der er tilgang til rent vann en utfordring i seg selv, noe som gjør slikt som koronapandemien til en enda større prøvelse.

I dag lever 785 millioner mennesker i verden uten tilgang til rent vann. Mange steder er dessuten den vannforsyningen som finnes usikker og ustabil. Ofte må folk gå langt for å hente vannet. Det er gjerne jenter og kvinner som har dette arbeidet, og i enkelte deler av verden er dette et hinder for skolegang for jenter.

Kirkens Nødhjelp har de senere årene hatt som et av sine viktigste satsingsområder å bygge flere brønner og sikre stabil og trygg og sikker vannforsyning i områder hvor dette har vært mangelvare. Det koster bare 250 kroner å gi et menneske tilgang til rent vann resten av livet.

FNs bærekraftsmål nummer seks handler om rent vann og gode sanitærforhold. I Bærekraftsboka, som Mellomkirkelig råd for Den norske kirka var med på å gi ut for to år siden, leser vi en fin teologisk refleksjon om menneskene og vannet:

«Menneskene Bibelen forteller om, levde i landområder preget av tørke. De visste hvor avgjørende tilgang til rent vann er for alt liv. Vann er en gave fra himmelen, både i fysisk og i åndelig forstand. Fortellingen om Edens hage åpner med å beskrive hvor goldt og øde det var før Gud lot det regne på jorda. Men så sprang en kilde fram og vannet hele marken. Dermed var betingelsen for liv gitt, og Gud «formet mennesket av støv fra jorden» til «en levende skapning» (1. Mosebok 2,4–7). Videre i fortellingen hører vi om elven som gav vann til alt som vokste i hagen. Elven delte seg i fire, blir det fortalt, som en påminnelse om at vann er til fordeling og ikke skal begrenses til ett løp bare noen få har adgang til. I tørketider vet de mektige å sikre seg kontroll over vannkilder og knappe ressurser, uten blikk for de fattige og deres behov. Slik var det også i bibelsk tid. Profetene reagerte på denne uretten og forkynte en tid da alle skal få drikke seg utørste (Jesaja 55,1). Rent vann er Guds gode gave til alles beste; det er urett å gjøre det til en handelsvare forbeholdt noen få.»

Nå kan du også være med på å sikre mennesker over hele verden tilgang til rent vann. Vi er helt på oppløpssida i fastetida nå, og det betyr at det er tid for fasteaksjonen i menigheter over hele landet. Fasteaksjonen er Norges nest største innsamlingsaksjon, og har vært arrangert i over 50 år. Tidligere år er det gjerne konfirmantene i Den norske kirkes menigheter som har vært sentrale i bøssebæringen. Men i år som i fjor setter koronapandemien begrensninger på dør-til-dør-virksomhet. Derfor har KN lagt opp til en heldigital aksjon også i år. I stedet for å skape forandring steg for steg, gjør vi det byte for byte. Jeg vet at jeg har både menighetenes konfirmanter og resten av menighetsfellesskapet i ryggen når jeg nå skriver: Vi setter svært stor pris på om du støtter vår digitale bøsse. Rent vann er viktigere enn noensinne.

Så nå banker vi på alle de digitale dører som fins og spør: Vil du være med og forandre for andre? Aksjonen avsluttes søndag (palmesøndag). Du finner lokalmenighetenes innsamling på Facebook-profil til Den norske kirke Røros. Du kan også bruke kortlenken: https://tinyurl.com/fatk9tb6 (jeg garanterer den er sikker). Bli med! Forandre. For andre.

Om at det er bedre å være to enn én

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 11.3.2021

Det er bedre å være to enn én;
de får god lønn for sitt strev.
For om de faller, kan den ene
hjelpe den andre opp.
Men stakkars den som er alene!
Faller han, er det ingen
som kan reise ham opp.
Når to ligger sammen, blir de varme,
men hvordan kan den som ligger alene, holde seg varm?
Om én blir overvunnet,
kan to holde stand.
En tretvinnet tråd
ryker ikke så fort.

Disse versene står i Forkynnerens bok i Bibelen, i kapittel 4, vers 9-12. Det er ikke så ofte vi leser fra Forkynneren i kirkas gudstjenesteliv. Forkynneren, eller Predikeren som han het før i tida, nevner knapt Gud i visdomsskriftet sitt, og formidler et ganske kynisk syn på tilværelsen. Men boka inneholder noen kjente og kjære passasjer, så som ordene i kapittel 3 om at «alt har sin tid». Les også gjerne skildringen av alderdommen i kapittel 12! Det er stor poesi.

I dag står versene fra Forkynneren 4 blant de avsnitt man kan velge fra til tekstlesning under vigsel i Den norske kirke. Teksten kom med i Vigsel 2017, det nye vigselsritualet. Jeg blir litt ekstra glad hver gang noen velger den til lesning når de skal gifte seg. Det har seg nemlig slik at jeg har noe av æren for at akkurat denne teksten har funnet sin plass i ritualet.

Våren 2016 møtte jeg på Kirkemøtet for første gang. Jeg var saksordfører på saken om ny vigselsliturgi for Den norske kirke, og fikk være med og lede saken fram til et positivt vedtak: Et overveldende flertall stemte for å utarbeide en ny og inkluderende vigselsliturgi. Så begynte arbeidet med å utforme selve liturgien. Arbeidet hadde kort frist: Neste kirkemøte skulle være allerede januar 2017, og liturgien skulle ut på høring før det.

Noen år tidligere hadde jeg fulgt en nettdiskusjon mellom noen amerikanske teologer på nett. En av deltakerne påsto at det ikke fantes noen tekster i Bibelen som kunne passe til lesning dersom to menn skulle gifte seg, og utfordret alle andre til å motbevise hans påstand. Han fikk umiddelbart svar: «Ecclesiastes 4». Jeg slo opp, og leste versene fra Forkynneren 4 og tenkte: Ja, tenk det, at jeg ikke har sett dette før! For der sto det en tekst som ikke bare lovpriste kjærligheten i generelle ordelag, men lovpriste parforholdet uavhengig av kjønn.

Så da jeg ble innkalt til et møte i en arbeidsgruppe som skulle legge fram en skisse til en ny vigselsliturgi som kunne fremmes for Kirkerådet og Bispemøtet og sendes ut på høring, foreslo jeg å ta inn nettopp denne teksten blant lesetekstene. Forslaget ble møtt med noe skepsis, for noen lærde mener teksten egentlig handler om kameratskap blant soldater, og det var litt usikkerhet om den kunne egne seg til vigselslesning. Men jeg sto på mitt, og den ble tatt med i den første skissen til vigselsliturgi.

Liturgiforslaget kom på høring fra Kirkerådet, og bispedømmerådene skulle avgi uttalelse. Jeg leste igjennom høringsdokumentet, og så til min irritasjon at Forkynneren 4 ikke lenger var blant de foreslåtte lesetekstene. Noen i Kirkerådet eller Bispemøtet hadde klippet teksten ut fra lista. Så da vi behandlet saken i Nidaros bispedømmeråd, spilte jeg inn Forkynneren 4 som forslag til lesetekst en gang til. For å være helt sikker, sendte jeg også en egen høringsuttalelse hvor jeg la Forkynneren 4 i potten.

Det ble januar 2017. Kirkemøtet var samlet, og liturgien skulle vedtas. Jeg fikk æren å være saksordfører igjen. Og nå sto Forkynneren 4 der, blant de andre fine lesetekstene.

Hva er det med denne teksten som griper meg så? Jeg tror jeg må si som biskop emeritus Tor Singsaas ofte sa da likekjønnet vigsel var oppe til debatt i kirka: Det er så viktig at alle får anledning til å være en annens nærmeste pårørende. Så enkelt kan det sies. Eller, som Forkynneren sier det: «Det er bedre å være to enn én. Om én blir overvunnet, kan to holde stand.» Kjønn er underordnet. Det å være der for hverandre, det er dét det handler om.

Og nå kan alle som gifter seg i Den norske kirke velge disse ordene til lesning. Hver gang noen gjør det, slår hjertet mitt litt ekstra sterkt. Det nytter å kjempe for kjærligheten.

Om regnbuebønnen

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 25.2.2021

«Jeg ber ikke fordi jeg tror det forandrer Gud. Jeg ber fordi jeg tror det forandrer meg.» Sitatet er av C.S. Lewis, forfatteren av Narnia-bøkene. Jeg har hatt disse ordene med meg som et mantra i mange år.

Vi befinner oss i fastetida, en periode som ifølge kristen tradisjon er ei tid for fokus, fordypning og fornyelse. En av de trospraksisene det tradisjonelt har vært lagt særlig vekt på i denne perioden av kirkeåret, er bønn. Men hvordan skal vi be, og om hva?

Kirkens Nødhjelp har i mange år hatt et særlig fokus på fastetida i kirkeåret, ikke minst igjennom innsamlingsaksjonen Fasteaksjonen som har vært gjennomført årlig siden 60-tallet. De siste årene har KN arbeidet fram en regnbuebønn for fastetida. Fra og med i år har vi også tatt den i bruk i menigheten hos oss.

Regnbuebønnen er bygd opp på samme måte som adventskransen, med lys som tennes for de ulike søndagene i kirkeårsperioden. Men ettersom fasten strekker seg over sju uker, er det sju lys i denne kalenderen i stedet for fire som i adventstida. Det første lyset tennes fastelavnssøndag, som innleder uka der fasten begynner på askeonsdag. Det andre lyset tennes påfølgende søndag, som heter første søndag i fastetida. Og slik fortsetter det, helt til det sjuende lyset tennes palmesøndag, som innledning til den stille uke. Lysene har ulike farger, en regnbuefarge for hver søndag. Hvert lys har en tilhørende bønn, en historie og et stikkord, ikke helt ulikt tradisjonen med de sju dydene. Fastelavnssøndag tenner vi det røde lyset for kjærlighet, første søndag i fastetida det oransje lyset for forandring, andre søndag i fastetida det gule for rettferdighet. Deretter følger håp, vann og fellesskap.

Bønnene og temaområdene vi tenner lys for i denne kalenderen, har alle sammen både en kontemplasjonsside og en aksjonsside. Kirkens Nødhjelp er Den norske kirkes største og viktigste partner innenfor internasjonal diakoni, altså trosbasert omsorgstjeneste. Når jeg tenner disse lysene og ber disse bønnene, opplever jeg at de gjør noe med meg. De former meg, for ikke å si forandrer meg.

Det blir fasteaksjon i år også. I skrivende stund vet vi ikke om den blir gjennomført kun som digital aksjon, slik som i fjor, eller om konfirmantene også kan gå dør til dør med bøsse. Uansett skal kirka hos oss gjøre hva vi kan for å bidra til å dytte verden enda et stykke i riktig retning.

Om du vil utforske regnbuebønnen nærmere, kan du besøke www.fasteaksjonen.no/regnbuebonn. Der kan du lese mer og hente inspirasjon til egen fastetidspraksis. Vi tenner det tredje bønnelyset i Røros kirke under nettgudstjenesten søndag 28. februar. Den kan du se på facebook.com/dennorskekirkeroros.

Denne uka tenner kirkefellesskapet det oransje lyset og ber bønnen for forandring:

Kjære Gud, du som skaper alle mennesker i ditt bilde. La oss se hverandre slik du ser oss, så vi ikke fristes til å sette opp skiller mellom oss og de andre. Hjelp oss så vi kan bidra til at alle mennesker får sine grunnleggende rettigheter til vann, mat og trygghet. Amen.

Om kjærlighetsdagen

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 11.2.2021

Kommende søndag er en dobbel merkedag. Det er både fastelavnssøndag og valentinsdag på en og samme dag. Dermed skulle det ikke mangle på grunner til å feire og markere dagen.

Valentinsdagen har en sammensatt bakgrunnshistorie. Vi skal ikke nøste opp alle de mulige og umulige historietrådene her og nå. Men siden dette er en prestespalte, tør jeg nevne at 14. februar historisk er minnedag for helgenen Valentin, eller Valentinus på latin.

Vi har overlevert flere ulike fortellinger om Valentins liv. Han skal ha vært en geistlig som levde i det tredje århundre og kom i konflikt med den daværende romerske keiseren. Valentin forrettet vielser for keiserens soldatrekrutter og prekte dem inn i kristentroen. Dette var en form for pasifistisk motstandsarbeid. Gifte menn ble ikke sendt ut som soldater; profesjonelle romerske soldater skulle ikke ha familie, og kristne nektet ofte å gjøre soldattjeneste. På denne måten saboterte biskop Valentin keiserens militære ambisjoner.

Så gikk det som det måtte gå. Valentin ble arrestert, dømt til døden og henrettet den 14. februar. Før han ble drept, helbredet han datteren til fangevokteren sin, som var syk. Og så skrev han et brev til henne, og undertegnet med de etter hvert udødelige siste ord: «…fra din Valentin». Slik lyder legenden. Den forteller oss altså at Valentin sto i kjærlighetens tjeneste, mot dødens krefter, helt til sine dagers ende. Derfor er han er martyr, et vitne, for troen, og opptrer som skytshelgen for forelskede, samt for birøktere og folk som lider av epilepsi(!).

Nettopp kjærligheten er verdt å løfte fram også i en spalte som denne. Ikke bare den romantiske kjærligheten, selv om den er viktig nok – det tror jeg vi kjenner på, mange av oss, at det er godt med en merkedag for den. Lykkelig er den som kan se tilbake på mange år, førti år, femti år, seksti år med slike merkedager, i gode og onde dager.

Men selv om denne romantiske kjærligheten absolutt er verdt en fest, skal vi ikke glemme at kjærligheten er så mye mer. Den er vennskap, den er gode ord til en som er nedtrykt, den er tålmodighet med den som sliter. Kjærligheten er klesvask og husstell, matlaging og snekring, snømåking og nattevåk. Vi blir båret av kjærligheten den dagen vi blir født, og vi bæres ut med kjærlighet når vi legges i kiste.

Her, i tida, spinner vi rundt hverandre i det enorme rommet. Universet har vært her i fjorten milliarder år. Kloden vi står på kan vise til noe over fire milliarder års historie, og livet har eksistert nesten like lenge. Generasjon for generasjon, trinn for trinn, har vi utviklet oss til det vi er i dag. Det er et uendelig hav av tid, og våre dager er som et lysglimt i evigheten. Men nettopp disse dagene er fylt med kjærlighet. Så godt det er, at vi får leve! Så godt det er, at vi får være der for hverandre.

Hvor kommer kjærligheten fra? Vi ble båret av noen som også en gang ble båret. Vi ble elsket av noen som hadde lært å elske av andre. Slik kan vi føre historien om kjærligheten tilbake, generasjon for generasjon. Men til slutt står vi der og spør: Hvor er kilden? Hvor begynte det hele? Og så begynner tilbedelsen, og mysteriet.

Jeg hører med blant dem som bekjenner at Gud er kjærlighetens kilde. Gud vil livet, og Gud vil kjærligheten. Gud yter motstand mot døden og alle dødens venner, og Gud har tenkt å få siste ordet. Og det skal være et ord om kjærlighet.

Om tallenes tale

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 28.1.2021

Alle organisasjoner må fra tid til annen stanse opp og gjøre opp status. For Den norske kirke er januar oppgjørsmåneden. På kirkekontor over hele landet sitter medarbeidere og teller, veier og fører statistikk. Vår vareopptelling handler ikke om produkter på hylleplasser, men om mennesker på kirkebenker.

Ettersom kirkebenkene ikke var å regne som fastmonterte i 2020, ble året som gikk på mange måter et annerledes-år også hva menighetsliv angår. En periode rundt sommeren kunne vi samles to hundre om gangen, mens april og mai kom og gikk uten at vi kunne være flere enn tjue. Store deler av året var det femti som var fyldens antall. Vi finner spor av dette over alt i de kirkelige dagsregistrene. Det gjennomsnittlige gudstjenesteframmøtet falt fra noe over åtti til litt over femti i kommunen, og for Røros sokn sin del fra 76,8 til 54,7 dersom vi holder konfirmasjoner og julaften utenom. Og når jeg først nevner julaften, så var det en historie for seg. Vi hadde et firesifret antall seere på TV-jula fra Røros kirke, men selve produksjonsdagen var vi kun rundt femti personer som kom og gikk i kirkerommet, mot normalt fjorten hundre. Det totale gudstjenestebesøket i kommunen ble nærmest halvert fra det ene året til det neste, og antallet publikummere ved konserter falt fra nesten tolv tusen i 2019 til litt over fire tusen i 2020. Vi har gått glipp av så mange gode øyeblikk sammen.

De tallene det likevel gjør vondest å se og lese, er de tallene som har med gravferder å gjøre. I 2019 ble det holdt 82 kirkelige gravferder i fellesrådsområdet (kommunen). Disse seremoniene samlet 8.675 personer. Det betyr at det i snitt var 106 personer som tok avskjed ved hver eneste båre i forfjor. I 2020 ble det holdt i alt 59 kirkelige gravferder. Den totale deltakelsen var 3.385 personer. Det betyr i sin tur et snitt på 59 deltakere.

Se på disse tallene en gang til. I 2019 var vi 106 personer i snitt i hver gravferd. I 2020 var vi 59. Det betyr i klartekst at nær halvparten av alle som ønsket å delta i en avskjed ved en båre i fjor, rett og slett ikke fikk lov til å være der.

Av alt det såre og vonde og vanskelige som har skjedd det siste året, synes jeg faktisk dette er det aller såreste og vondeste og vanskeligste. Vi har gått glipp av mye. Det har vært kjedelig å ikke kunne reise. Vi har måtte utsette festivaler og feiringer. Det ble ikke noe av den cupen vi skulle spille oss helt til topps i. Og ja, mange har mistet jobben, eller de har mistet nattesøvnen av økonomiske bekymringer. Jeg vil ikke bagatellisere noe som helst av dette.

Jeg synes likevel det er aller mest hjerteskjærende å tenke på all den sorgen som ikke fikk et rom. Alle de avskjedene vi ikke fikk ta. Alle de sørgende som måtte velge hvem som skulle få komme inn døra og hvem som måtte avvises. Og i forlengelsen av dette: Alle de som måtte gå igjennom livets siste fase uten sine nærmeste hos seg på grunn av strenge smitteverntiltak.

Tiltakene har vært nødvendige. Det har handlet og vil fortsatt handle om å beskytte liv og helse. En dag om ikke så altfor lenge skal vi komme ut av den lange tunnelen og se lyset igjen. Da skal vi glede oss sammen. Det blir nye fester, nye reiser, og nye heldagsmøter over bord i stedet for gjennom skjerm. Vi skal samles til gudstjenester til kirkelige handlinger når og hvordan vi vil også. På mange områder kan vi ta igjen noe av det vi har mistet.

Men smerten over de avskjedene vi ikke fikk tatt, den blir ikke borte. Det har jeg tenkt en del på de siste ukene, mens jeg har sittet med tallenes tale. Jeg har felt noen stille tårer over det også. Og jeg tror ikke jeg kommer til å klare å slutte å tenke på det med det første.  

Om en etterlyst Jesus

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 14.1.2021 under overskriften «Etterlyst: Jesus!»

Natt til mandag 28. desember skjedde det: Jesusbarnet forsvant fra plassen sin i julekrybba Den hellige kohort utenfor døra til Bergstadens Ziir. Etter to uker mellom halm og strå, var han søkk borte, og den eller de som tok ham med seg etterlot ingen spor.

Undertegnede heiv seg rundt og skrev en etterlyst-melding på Den norske kirke Røros’ Facebookside. Folk begynte å videreformidle posten, og i sjutida samme kveld hadde vi kommet opp i to hundre delinger. Da ringte Adresseavisa og Vårt Landog VG. Snart var Jesus etterlyst via nettavisene over det ganske land.

Det kom inn flere interessante tips i kommentarfeltet på Face. Kunne det rett og slett være faren hans som hadde hentet ham til seg? Jeg svarte at det nok var tvilsomt, ettersom det ikke var Kristi himmelfartsdag riktig ennå. En mente vi burde ta en kikk i tempelet, for der hadde han gjemt seg for foreldrene sine før. Fortrolig som jeg er med fortellingen om Jesus som tolvåring i Jerusalem – vi pleier å lese den fortellingen for barna som overnatter i kirka under LysVåken – tok jeg en ekstra kikk inne i Ziiren, men nei, han var ikke der denne gangen. Opptil flere spekulerte i om det kunne være Herodes’ dødsskvadroner som var etter ham, og at Jesus hadde stukket av til Egypt. Det var kanskje den hypotesen som passet best i juleevangeliets fortellingskronologi, men vi hadde for det første ikke kommet til Helligetrekongersdag (trettendedagjul) riktig ennå, og for det andre satt Maria og Josef igjen i julekrybba. Her var det noe som ikke passet helt inn i de gamle fortellingene.

Tirsdagen kom og gikk, uten at Jesus var å se. Vi hadde et slags håp om at han kanskje ville dukke opp i ei eller annen snøfonn et eller annet sted, men vi håpte forgjeves. Jeg ble oppringt av en journalist fra Arbeiders Rett, og gav en kommentar om at dersom Jesus kom tilbake i løpet av natta skulle vi avstå fra å forfølge saken videre. På bakrommet lette vi fram en hel liten rekke av reserve-Jesuser. Jesus 2 skulle finne sin plass i krybba onsdag klokka 12.

Så skjedde altså underet: Onsdags morgen, da kirketjener kom på jobb, var Jesus tilbake på plass. Han var like hel, virket blid og fornøyd, men ville ikke si noe om hvor han hadde vært eller hva han hadde sett og hørt. Taushetsplikten er streng i kirka, og Jesus som virksomhetens øverste leder ser ut til å ta denne på det største alvor. Vi i kirkestaben holder ord, vi også, og lar være å grave mer i forsvinningen. Ja, ut over denne teksten jeg skriver nå, naturligvis.

Det ble en god historie av det hele. Det at Jesus blir borte for så å vende tilbake på den tredje dagen, er et aldri så lite ekstra juleevangelium. En tom grav i påsken kan være en fin illustrasjon, mens ei tom krybbe i jula i grunnen bare er trist. Med Jesu retur i krybba dag tre, fikk vi en påminnelse om fortellingen om ham som er med oss alle dager inntil verdens ende.  

Samtidig har historien en sår undertone. Vi ble også påminnet om at juleevangeliet fortsetter med en fortelling om den hellige familie (eller kohort) på flukt. Den dag i dag flykter barn mange steder i verden, og noen av dem har kommet bort fra eller har mistet sine foreldre. Det er også en fortvilet kjensgjerning at barn forsvinner hver eneste dag, og mange av dem kommer aldri tilbake, verken etter tre dager etter tre år. Familier utslettes rett som det er i naturkatastrofer, ulykker og krig. Vi mennesker er svake og sårbare, og barna mest av alle.

Til neste år håper vi å sette opp Den hellige kohort igjen, så den kan minne oss om hvor skjørt livet er. Jeg håper ikke det er for mye å be om at Jesus får være i fred da. 

Jesusbarn som forsvinner fra julekrybber, er forresten et såpass vanlig fenomen at det har sin egen artikkel på Wikipedia («Baby Jesus theft»). At han vender tilbake, hører imidlertid til sjeldenhetene. Jeg synes egentlig det sømmer seg å takke de(n) som la ham tilbake. Så takk!

Om Checkin i kirka

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 17.12.2020

«Så gjør vi så når til kirke vi går!» Slik lyder ei tekstlinje fra en kjent og kjær julesang, for ikke å si julelek. Og hvordan gjør man så når man går til kirke? På Røros trenger en i grunnen ikke legge så veldig vidløftige planer. Det er bare å hive på seg jakka når man hører kirkeklokkene kalle og rusle av gårde, enten man går samme med noen som man eventuelt holder i handa eller ikke. Kirkerommet er stort, og det rommer alle som vil, også om de kommer et minutt eller to for seint.

Men i år er det ikke slik. Dersom du tenker deg til kirka i jula i år, dette merkelige året 2020, da må du gjøre noen forberedelser av det digitale slaget. I år har vi nemlig tatt i bruk det elektroniske påmeldingssystemet Checkin. Her får du oppskriften på hvordan du skal gå fram.

Først et lite tilbakeblikk til forrige prestepreikspalte, den som sto på trykk for to uker siden. Det som står der, er fortsatt sant: Det blir ingen julaftensgudstjeneste i Røros kirke i år. Menighetsrådet arbeider imidlertid med å få satt opp en stor julekrybbe utenfor kirka. Det blir mulig å besøke den i dagene fram til og inn i julehøytiden, og julaften kommer vi til å spille julemusikk utenfor kirkedøra og forsøke å skape fin stemning for dem som legger veien forbi. Ved de tre andre kirkene i fellesrådsområdet, altså Glåmos, Hitterdal og Brekken, blir det utendørsgudstjenester på kirketrappa til vanlig julaftensgudstjenstetid, henholdsvis 13:00, 14:30 og 16:00. Ta med deg en lapp med navn og kontaktinfo, lever denne ved inngangen til det oppsatte uteområdet og ta del i julefeiringen 2020, du også. Og fra Røros kirke kan du altså se et julaftensprogram på Arbeidets Retts nettsider; dette legges ut klokka 16:00 julaften, og kan sees av alle som vil, både med en gang og senere.

Men tilbake til Checkin-systemet. Juledag blir det nemlig gudstjenester i Røros kirke. Ja, faktisk, gudstjenester i flertall. Vi feirer to juledagsmesser, en klokka 11:00 og en klokka 12:30. Det er plass til 50 i kirka på hver av gudstjenestene. Det betyr at vi må ha forhåndspåmelding. Og det er der det elektroniske påmeldingssystemet kommer inn.

For å sikre deg plass i kirka juledagen, går du rett og slett til nettsiden checkin.no. Når du åpner den, ser du et søkevindu midt på sida. «Søk på navn, arrangør eller sted» står det der. I søkefeltet skriver du «Røros kirke» og trykker på den gule «Søk»-knappen til høyre. Da vil det komme opp to arrangement du kan klikke deg inn på, en juledagsgudstjeneste klokka 11:00 og en juledagsgudstjeneste klokka 12:30. Velg det tidspunktet du ønsker deg. Så kan du bestille billetter. Disse er gratis, men du må altså bestille plassbillett. Du blir bedt om å oppgi kontaktinfo, og så er du inne. Billetten kan du skrive ut hjemme, eller du kan ta den med deg og vise fram på din telefon. Du får billetten tilsendt både som e-postvedlegg og pr. SMS.

Billettene legges ut 20. desember (4. søndag i advent) klokka 18:00. Dersom du har lyst til å delta i messen juledag, er det nok lurt å være raskt ute med å sikre seg billett. Hundre plasser fordelt over to gudstjenester er ikke veldig mye. Men vi håper og tror det skal være nok til å dekke i hvert fall noe av etterspørselen.

Når så juledagen kommer, er det bare å ta med seg billetten og rusle til kirke. Vær gjerne på plass ti-femten minutter før gudstjenesten begynner. Det blir fint å ønske hverandre god jul, ansikt til ansikt, selv i dette underlige året da selv ikke kirkebenker er fastmonterte nok. 

Om jul versjon 2020

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 3.12.2020

«Det var ikke rom for dem i herberget.» Slik lyder juleevangeliets ord, og slik ser det ut til å bli for flere av oss i jula dette året. Ikke at vi ikke har et sted å bo, nødvendigvis, for det har tross alt de fleste av oss, enten det nå er et hus eller en hybel eller et karantenehotell. Men så var det kirkerommet. Hvor mange kan vi romme i disse rommene våre i år, egentlig?

Kirkefellesskapets fremste gjenstand har alltid vært kirkehuset. Vi har rom, sier vi, og vi har fortellingene og vi har symbolene og ritene. Når det trengs, kan vi alltid åpne kirkedørene og slippe inn de som ønsker å bruke rommet, alle som vil fortelle fortellingene sammen og legge til sine egne fortellinger. Det er hva kirka er og gjør, det er vår modus operandi. Det å miste rommet er en fundamental krise i all kirkelig virksomhet.

Kirkefellesskapet hos oss har fortsatt rommene. Men vi kan ikke fylle dem. Enn så lenge er det en øvre grense på femti personer som kan samles i kirkerom om gangen. Selv Bergstadens Ziir, som lett kan romme tusen mennesker, får ikke huse mer enn litt mer enn én person per kirkebenk for tida. Det har vært krevende ei god stund allerede, og nå er det snart jul. Etter julekonsertsesongen, da kirkebenkene vanligvis fylles opp kveld etter kveld og uke etter uke, kommer selve høydepunktet, høytiden. I løpet av juledøgnet er vi nesten to tusen mennesker som kommer sammen i kirkene, synger og ber og deler fortellingen som barnet som ble født i nattemørket, svøpt og lagt i en krybbe. Bare julaften i Røros kirke har de siste årene samlet rundt fjorten hundre mennesker, fordelt på to gudstjenester.

I år må vi feire tjueåtte gudstjenester i Ziiren om vi skal kunne gjøre det samme. Det sier seg selv at det ikke går. Selv ikke med all mulig velvilje og dugnadsånd fra menighetsråd og andre frivillige klarer vi å få dette til.

Så hva blir løsningen? Her er hva som skal skje:

Glåmos, Hitterdal og Brekken menigheter planlegger å feire julaften på samme tidspunkt som tidligere år. Hvilket vil si klokka 13:00 på Glåmos, 14:30 i Hitterdal og 16:00 i Brekken. Det som blir annerledes i år, er at gudstjenesten feires ute, på kirketrappa. Dørene åpnes inn til kirkerommet, men vi samles ute, der det blir lys og orgeltoner, fakler og julesang. Juleevangeliet skal lyde fra kirkedøra. Ute kan vi være mer enn femti. Det blir jul allikevel.

På Røros ser vi oss ikke i stand til å gjøre det på akkurat samme måte. Det er trangere innenfor kirkeporten i gata enn det er uti markom, og selv med to hundre per økt vil det måtte bli veldig mange juleandakter for at alle skal få sin dose juleevangelium. Vi har vurdert Malmplassen – mange som husker den magiske julekvelden 2009 har spurt om vi ikke kan gjøre det igjen – men landa på at det ikke løser utfordringen, det heller. Vi kan fortsatt ikke samles mer enn 200, dersom vi ikke setter opp et gigantisk amfi som kan deles i tre soner, og selv om det i teorien skulle være løsbart, kan vi fortsatt maks være 600. Fokus vil være på å stenge ute, ikke på å slippe inn. Og det er vel i grunnen det motsatte av juleevangeliet.

Løsningen blir den samme som i påsken: Vi lager TV-gudstjeneste. Sønvis skal spille, allsangen skal lyde, og du kan synge med i din egen stue. Presten skal lese juleevangeliet. Julaften forblir kirkedørene stengt, men kirkeklokkene skal ringe jula inn klokka fem, i år som alle andre år. Og første juledag feirer vi to juledagsmesser for til sammen inntil hundre personer. Da må vi ha forhåndspåmelding. Det vil vi annonsere nærmere etter hvert.

Skulle så juleunderet skje og vi får samles mer enn femti likevel, kan vi hive oss rundt og lage to julaftensgudstjenester i Ziiren. Det er nok ikke veldig sannsynlig. Men TV-jul blir det altså uansett. Du kan se den klokka 16, eller senere i opptak, akkurat når det passer deg.

Velsignet adventstid, og god jul når den tid kommer! Vi skal klare dette sammen, dette også.

PS: Da Bibelselskapet kom med ny bibeloversettelse i 2011, forsvant «herberget» ut av den norske oversettelsen. Nå heter det at «det fantes ikke husrom for dem». #hjerterom

Om stollek i kirkebenker

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 19.11.2020

I 2020 stiller vi spørsmål vi aldri har stilt før. For eksempel: Hvor fastmontert er en kirkebenk egentlig?

I uke 45 innførte regjeringen et nasjonalt forbud mot å samle mer enn 50 personer innendørs i lokaler uten «fastmonterte seter». Definisjonen på slike seter er at de, i tillegg til å være fastmonterte i gulvet, også skal ha en tydelig avgrensning, for eksempel et armlene, mellom sitteplassene, som i en kinosal eller et teateramfi. Hva så med kirkebenker? De er, i hvert fall i de fleste kirker, skrudd fast i golvet, men selv i benker hvor man har nummerert plasser er det ikke noen form for skille mellom sitteplassene. Dermed kan folk skli sidelengs på benkene, og koronameteren kan være vanskelig å overholde. Kirkene bruker dessuten primært til gudstjenester, og folk som møtes der kjenner gjerne hverandre fra før, noe som kan gjøre det enda mer krevende å unngå nærhet og sosialisering.

Jeg skal komme tilbake til det med gudstjenester. Men nå er det ikke først og fremst det som skjer søndags formiddag som har skapt oppstandelse(!) rundt omkring etter at kirkebenk-forskriften trådte i kraft. De sterkeste reaksjonene har kommet fra kulturaktører. Oppmuntret av signaler fra kulturministeren var mange nå godt i gang med å forberede førjulskonserter land og strand rundt, og flere hadde begynt å selge billetter til konserter med 200 deltakere.

Det er aldri noe særlig å måtte avlyse ting man har brukt tid og krefter på, ja, til og med lagt sjela si i og gledet seg til å dele med mange andre. Akkurat det har flere enn julekonsertmusikanter fått kjenne på i 2020. Men det er klart: Dette med julekonsertene svir ekstra mye for mange av oss. Den varme og gode julestemninga er et sårt tiltrengt produkt dette røffe året, og nå møter leverandørene uoverkommelige hindringer. I tillegg er naturligvis også økonomi en del av bildet her. Kirkeverge Bjørg Helene Skjerdingstad anslo i et intervju i avisa Vårt Land tapet for Røros kirkes del til rundt 350.000 kroner. Og da er vi altså på utleiersida. Hvor mye artister kan tape på dette vil jeg ikke engang begynne å spekulere i.

Grensa på femti personer skaper problemer også for kirkelivet ellers, det være seg gudstjenester eller kirkelige handlinger som vigsel eller gravferd. Myten om de tomme kirkene er (dessverre) seigliva, men realitetene er at med plass til kun femti, møter vi som gjør tjeneste i kirka nå utfordringer hver eneste uke. Selv med to hundre som grense har vi slitt de siste ukene og månedene, og vi har flyttet dåpshandlinger ut i egne ekstragudstjenester, laget egne seremonier for femtiårskonfirmanter og kjørt på med sju konfirmasjonsgudstjenester på litt over 24 timer for å klare å få inn alle som vil til kirke på forsvarlig vis. Skjønt forsvarlig: Det er ikke tvil om at det er noe i dette med utglidninger på kirkebenker, og selv med salkart og plassreservasjoner har det krevd sin kirkevert å påse på at folk ikke har sittet nærmere hverandre enn de skulle på de benkene som har vært tilgjengelige i Ziiren. Siden mai har annenhver benk vært stengt og ute av bruk. Menighetsrådets medlemmer har blitt gode på benkevask, og vi har flere ganger sukket og ønsket oss mer effektive plassnummererings- og registreringssystemer. Nå må vi stenge av ytterligere, konsekvent feire dåp i separate gudstjenester og være tilbakeholdne med nattverdsfeiring, i tillegg til at vi (igjen) må legge enda strengere begrensninger på hvor mange som får ta det siste farvel i begravelser.

Koronasituasjonen tærer på oss alle sammen. Samtidig kan vi her på fjellet, i hvert fall enn så lenge, være glade for lavt smittetrykk. Vi puster og lever, både jeg som skriver dette og du som leser. Perspektiv har også noe å si, selv i spørsmål om graden av fasthet i kirkebenker.

Julekonserter eller ikke: Snart er det jul igjen. Jula er så visst ikke avlyst, selv om julebordet skulle bli det. På en eller annen måte skal juleevangeliet lyde fra kirkene i vårt nærmiljø, også i 2020. Detaljene får du på roroskirke.no og facebook.com/dennorskekirkeroros.

Om at en krise fortsatt er en krise

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 22.10.2020 under overskriften «En krise er (fortsatt) en krise»

Forrige prestepreik var viet det kinesiske ordet for krise, 危机. Jeg røsket i den populære påstanden om at ordet er satt sammen av tegnene for henholdsvis fare og mulighet, og reflekterte litt over at en krise noen ganger rett og slett bare er det: En krise.

Denne gangen blir jeg nødt til å røske litt i min egen tekst. For i en kort popularisering av sammensatte problemstillinger vil det ikke alltid være plass til alt. Derfor noen ettertanker.

For det første: Forrige gang skrev jeg om de to ordene 危机 og 机会, og jeg utla de to tegnsammensetningene nærmest som rebuser. Selv om det delvis er hold i det jeg skrev, var det også en forenkling. Jeg antydet noe av den underliggende kompleksiteten idet jeg skrev i siste avsnitt at tegnet 机 leses som «skrivepult» på japansk. Det har seg nemlig slik at dette tegnet kan ha en rekke ulike betydninger, ikke bare «krysningspunkt» som jeg knyttet an til.

Dette henger sammen med at tegnet 机 i seg selv er en forenkling. Moderne kinesisk skrives, dersom man sammenligner det med tradisjonell kinesisk, med et noe enklere skriftsystem der flere mer kompliserte tegn gjengis i utgaver med færre streker. Tegnet jeg gjengav som 机 skrives i sin opprinnelige form som 機, og dette tegnet er komplekst og mangetydig. Det kan for eksempel leses med betydningene maskin, apparat, årsak, hemmelighet, eller plan, alt etter sammenhengen det står i, i tillegg til altså den allerede nevnte betydningen.

For det andre: Det kinesiske skriftsystemet er ikke bare en form for rebusoppstilling, slik jeg kanskje kunne forlede til å tro i det jeg skrev i forrige spalte. Kinesiske tegn knyttes sammen ikke kun på grunnlag av hva de ulike tegnene opprinnelig har forestilt som piktogrammer, men også etter uttale og ulike former for fonetiske assosiasjoner. Selv om det skulle ha vært slik at de to tegnene i ordet krise hver for seg kunne leses som «fare» og «mulighet», kunne man ikke uten videre ha utledet at ordet «krise» var dannet etter rebus-metoden.

For det tredje skulle jeg gjerne tatt med noe om hvor myten om kinesisk krise som krysning av fare og mulighet kommer fra. Denne tanken om krisen som et punkt med potensiale for læring og vekst kan, i hvert fall ifølge en artikkel om temaet på Wikipedia, spores tilbake til en artikkel i et blad for kristne misjonærer i Kina, skrevet i 1938. John F. Kennedy skal så ha popularisert påstanden i taler han holdt under presidentvalgkampen i USA. Skal man lære noe av dette, er det muligens at verken kristne misjonærer eller amerikanske presidentkandidater alltid kan påstås å ha ett hundre prosent dekning for sine påstander.

Siden jeg ikke fikk plass til noen av disse ettertankene sist, benytter jeg meg av redaktørens gjestfrihet til å skrive litt om det denne uka i stedet. Noen muligheter skal man bare gripe.

PS: En annen ettertanke jeg sitter med akkurat i dag, er glede over resultatet av årets TV-aksjon. Selv om aksjonen ble digital og ikke kunne gjennomføres dør til dør, har folk gitt nesten like mye som tidligere år. Hvis jeg har regnet riktig, har vi samlet inn nok penger til at WWF kan redusere plastforsøplingen i verdenshavene med nærmere 77.500 tonn. Noen ganger er det faktisk bare fantastisk hva slags muligheter vi skaper, selv i møte med kriser.