Om å takke for det som er gitt

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 20. april under overskriften «Takk!»

Kjære alle sammen. Før påske skrev jeg om årets Fasteaksjon, menighetenes innsamling til Kirkens Nødhjelp. Jeg skrev om at det er håp i en dråpe vann, og om hvordan menighetene hos oss gjennom innsamlingsaksjonen i fastetida bidrar til å sikre mennesker over hele verden tilgang til rene vannkilder.

Jeg skrev også om Deodata som tidligere måtte gå tre timer to ganger daglig for å hente vann til seg selv og familien, men som fikk mulighet til skolegang og selvutvikling når hjemstedet hennes fikk boret en ny brønn. Nå drømmer hun om å bli lege.

Tirsdag 28. mars brukte menighetenes konfirmanter og andre frivillige tre ettermiddagstimer til å gå en tur for vannet. De bar ikke vannbøtter eller -krukker, men innsamlingsbøsser merket med Kirkens Nødhjelps logo. Før kvelden var omme, hadde vi fått inn over tjuefire tusen i kontanter, og de påfølgende dagene tikket det inn over trettifem tusen kroner til på Vipps 2426 fra folk bosatt i Røros kommune. Innsamlingsaksjonen på Facebook innbrakte nærmere fem tusen kroner, og kollekt i forbindelse med gudstjenester i Røros kirke bidro med nesten atten tusen i løpet av de sju fasteukene. Da vi hadde sunget påskelovsangen og skulle gjøre opp status etter fastetida, kunne vi med alt av stort og smått og ekstragaver slik og så konstatere at vi hadde samlet inn 85.823 kroner.

Kirkens Nødhjelp regner at det koster to hundre og femti kroner i snitt å sikre ett menneske et sted i verden tilgang til rent vann for resten av livet. Det betyr at vi i fellesskap, fra askeonsdag til påskedag, bidro til å sikre tre hundre og førtitre mennesker tilgang til rent vann.

Tre hundre og førtitre mennesker har fått forandret livet til det bedre.

Kirkens Nødhjelp er menighetenes forlengede arm i områder med krig, katastrofer og menneskelig lidelse. Vi vet at pengene kommer fram dit de skal, og at de omsettes effektivt til nødhjelp og livreddende infrastruktur.

I dag er derfor tid for å si takk. Takk til alle som stilte opp som bøssebærere, sjåfører, tellekorps og vaffelstekere. Takk til alle som gav, takk til alle som sendte heiarop med bøssebærerne, takk til alle som delte den digitale innsamlingsaksjonen, og takk til alle som ba en bønn for arbeidet med fasteaksjonen. Dette har vi gjort sammen, og sammen har vi forandret verden. Og jammen tror jeg det har gjort noe med oss underveis i innsamlinga også.

Neste år skal vi markere fastetid igjen. Da blir det en ny rundet med innsamling til Kirkens Nødhjelps arbeid over hele verden. Da skal nye konfirmanter ut og gå med bøsse. De skal ikke være alene om arbeidet, de heller. Jeg håper enda mange flere vil melde seg til tjeneste da, enten som bøssebærere eller som tilretteleggere i ulike støttefunksjoner.

Men i dag sier vi bare: Takk!

Om at det er håp i en dråpe vann

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 9. mars

Så var det 168. Rørosmartnan historie. I kirka har vi nå gått over i fastetidens modus. Vi tenner regnbuelys, synger fastelitaniet i tradisjon etter Martin Luther, toner ned lovsangen noe og forbereder oss på ulike måter til den store høytiden som påsken er og blir og være skal.

Med fastetiden kommer også den årlige innsamlingen til Kirkens Nødhjelp. Allerede er det slik at all kollekt som samles inn i kirkene disse sju fasteukene går til KN, og tirsdag 28. mars kulminerer det hele i den landsomfattende dør-til-dør-innsamlingsaksjonen der alt som kommer inn går til nettopp Kirkens Nødhjelp.

De senere årene har det gjerne stort sett vært menighetens konfirmanter som har gått med innsamlingsbøsse på Røros. I år gjør vi imidlertid et forsøk på å revitalisere aksjonen som hele menighetens aksjon, og vi går derfor bredt ut og inviterer folk i alle aldre til å delta i innsamlingen. Du kan også melde deg! Det kan du lese mer om til slutt i denne spalten.

Årets fasteaksjon har fått overskriften «Håp i en dråpe vann». For, som KN selv skriver i sin informasjon om aksjonen: Et håp kan faktisk begynne med en dråpe vann. «Vann kan endre et liv, en landsby og et land. Femtenåringen Deodata Julius i Tanzania er et eksempel på hvordan vann kan forandre liv. Tidligere måtte hun gå tre timer to ganger daglig for å hente vann til familien sin. Hun ble trøtt og sliten av den tunge vannbæringen, og droppet ofte skolen. Da landsbyen fikk brønn, begynte Deodata på skolen igjen. Nå drømmer hun om å bli lege.

Tilgang til rent vann gir positive ringvirkninger, og har forandret livet i landsbyen Deodata bor i. Vannbårne sykdommer er redusert, og rent vann har ført til bedre helse. Vanntilgang gir også bøndene muligheter til å effektivisere jordbruket. Smarte dryppsystemer gir muligheter for tredobling av inntektene, og gjør også bøndene bedre rustet mot klimaendringer. Det er håp i en dråpe vann!»

Gjennom arbeidet Kirkens Nødhjelp gjør for å sikre tilgang til rent vann, bidrar vi i Den norske kirke aktivt til å realisere flere av bærekraftsmålene: God helse (mål 3), god utdanning (mål 4) og – ikke minst – Rent vann og gode sanitærforhold (mål 6). Vann kan faktisk forandre liv!

Så vet vi at Kirkens Nødhjelp også er vår forlengede arm inn i akutte kriser og katastrofer. De er på plass i og rundt Ukraina, og de har gitt katastroferespons til jordskjelvrammede i Syria form av mat, vann, hygieneartikler og tepper. De samarbeider med lokale partnere – skoler, kirker og moskeer – som muliggjør rask respons.

Vil du også være med på å forandre verden? Da kan du melde deg til å gå med bøsse om ettermiddagen tirsdag 28. mars. Vi bruker Menighetshuset som base og bruker to timer på å banke på dører og be om en gave til KN. Den som vil kan gi via Vipps (2426) eller gjennom den digitale innsamlingen vi oppretter på Facebook. Men det er likevel noe eget med å banke på noens dør og møte et ansikt og minne hverandre på ansvaret vi har for hverandre og for verden. Vil du være med? Ta kontakt med meg på harald [krøllalfa] roroskirke.no!

Om at det e langt sør te Betlehem

Her er prekenen fra Røros kirke julaften 2022, holdt etter lesningen av juleevangeliet:

I

Nå inviterer jeg dere til å bli med meg på et tankeeksperiment. Tenk deg at du starter her ved alteret i Røros kirke, går nedover midtgangen og ut døra. Så fortsetter du rett fram, gjennom alle hindre, i rundt 5.400 kilometer. Nei, det er ikke praktisk mulig, men la oss se det for oss likevel: Du følger denne aksen som går igjennom Røros kirke til dens ende i et punkt langt der framme. Hvor har du havnet da?

Svaret er at da kommer du til Jerusalem. Røros kirke er bygd slik at den ikke peker mot Jerusalem, men fra Jerusalem. Og dette er gjort helt bevisst. Kirka er anlagt litt skrått på gatenettet, og det ble gravd ut en del masse i skråningen bak oss her for å kunne bygge kirka nettopp slik. De som reiste kirka i 1780-1784 kunne sin geografi – også.

De bygde kirka slik, fordi de visste at det var der, i Jerusalem, kristentroen ble født. Det skjedde i en hule, en gravhule, en søndag, en påskedag, for snart to tusen år siden. Vi som jobber her i dette rommet, sier gjerne at lyset fra oppstandelsen skinner helt hit, og at det kommer inn gjennom døra og treffer alteret her i kirka.

Betlehem ligger 10 km sør for Jerusalem. For kompassretningen herfra til Det hellige land har det ikke mye å si. For enkelhets skyld kan vi derfor godt si at det er der vi finner Betlehem også. Og det kan jo være greit å vite: Dersom du trenger å finne retningen til Jerusalem eller Betlehem, da kan du ta peiling etter midtgangen i Røros kirke.

I Betlehem finnes det en annen hule. Over denne hulen er det bygd en kirke. Fødselskirken, heter den. I hulen som nå ligger under gulvnivået i kirken, lå ifølge tradisjonen stallen der Jesus ble født. Der er det nedfelt en sølvstjerne i gulvet, med stråler i alle retninger. Og der brenner det levende lys hele døgnet, året rundt.

«Det e langt sør te Betlehem» synger vi i Nordnorsk julesalme. Men det er jo i bunn og grunn en rett linje dit også. Vi kan se lyset fra stjernen, vi også, gjennom den åpne kirkedøra, hvis vi vil, og om vi hører godt etter, kan vi fortsatt høre ekkoet av englesangen som lød over Betlehemsmarkene. Vi har til og med sunget det selv:

Ære være Gud i det høyeste!
Fred på jorden blant mennesker Guds har glede i!

Om å forandre for andre

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 25.3.2021

Det siste året har satt oss alle på harde prøver. En av de tingene vi har blitt temmelig mye bedre på, er håndvask. For oss i Norge har dette handlet om handlinger og holdninger. Vi er nemlig så heldige at vi har tilgang til rent vann nærmest hvor som helst akkurat når vi trenger det. Men slik er det ikke for millioner av mennesker på kloden. Der er tilgang til rent vann en utfordring i seg selv, noe som gjør slikt som koronapandemien til en enda større prøvelse.

I dag lever 785 millioner mennesker i verden uten tilgang til rent vann. Mange steder er dessuten den vannforsyningen som finnes usikker og ustabil. Ofte må folk gå langt for å hente vannet. Det er gjerne jenter og kvinner som har dette arbeidet, og i enkelte deler av verden er dette et hinder for skolegang for jenter.

Kirkens Nødhjelp har de senere årene hatt som et av sine viktigste satsingsområder å bygge flere brønner og sikre stabil og trygg og sikker vannforsyning i områder hvor dette har vært mangelvare. Det koster bare 250 kroner å gi et menneske tilgang til rent vann resten av livet.

FNs bærekraftsmål nummer seks handler om rent vann og gode sanitærforhold. I Bærekraftsboka, som Mellomkirkelig råd for Den norske kirka var med på å gi ut for to år siden, leser vi en fin teologisk refleksjon om menneskene og vannet:

«Menneskene Bibelen forteller om, levde i landområder preget av tørke. De visste hvor avgjørende tilgang til rent vann er for alt liv. Vann er en gave fra himmelen, både i fysisk og i åndelig forstand. Fortellingen om Edens hage åpner med å beskrive hvor goldt og øde det var før Gud lot det regne på jorda. Men så sprang en kilde fram og vannet hele marken. Dermed var betingelsen for liv gitt, og Gud «formet mennesket av støv fra jorden» til «en levende skapning» (1. Mosebok 2,4–7). Videre i fortellingen hører vi om elven som gav vann til alt som vokste i hagen. Elven delte seg i fire, blir det fortalt, som en påminnelse om at vann er til fordeling og ikke skal begrenses til ett løp bare noen få har adgang til. I tørketider vet de mektige å sikre seg kontroll over vannkilder og knappe ressurser, uten blikk for de fattige og deres behov. Slik var det også i bibelsk tid. Profetene reagerte på denne uretten og forkynte en tid da alle skal få drikke seg utørste (Jesaja 55,1). Rent vann er Guds gode gave til alles beste; det er urett å gjøre det til en handelsvare forbeholdt noen få.»

Nå kan du også være med på å sikre mennesker over hele verden tilgang til rent vann. Vi er helt på oppløpssida i fastetida nå, og det betyr at det er tid for fasteaksjonen i menigheter over hele landet. Fasteaksjonen er Norges nest største innsamlingsaksjon, og har vært arrangert i over 50 år. Tidligere år er det gjerne konfirmantene i Den norske kirkes menigheter som har vært sentrale i bøssebæringen. Men i år som i fjor setter koronapandemien begrensninger på dør-til-dør-virksomhet. Derfor har KN lagt opp til en heldigital aksjon også i år. I stedet for å skape forandring steg for steg, gjør vi det byte for byte. Jeg vet at jeg har både menighetenes konfirmanter og resten av menighetsfellesskapet i ryggen når jeg nå skriver: Vi setter svært stor pris på om du støtter vår digitale bøsse. Rent vann er viktigere enn noensinne.

Så nå banker vi på alle de digitale dører som fins og spør: Vil du være med og forandre for andre? Aksjonen avsluttes søndag (palmesøndag). Du finner lokalmenighetenes innsamling på Facebook-profil til Den norske kirke Røros. Du kan også bruke kortlenken: https://tinyurl.com/fatk9tb6 (jeg garanterer den er sikker). Bli med! Forandre. For andre.

Om regnbuebønnen

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 25.2.2021

«Jeg ber ikke fordi jeg tror det forandrer Gud. Jeg ber fordi jeg tror det forandrer meg.» Sitatet er av C.S. Lewis, forfatteren av Narnia-bøkene. Jeg har hatt disse ordene med meg som et mantra i mange år.

Vi befinner oss i fastetida, en periode som ifølge kristen tradisjon er ei tid for fokus, fordypning og fornyelse. En av de trospraksisene det tradisjonelt har vært lagt særlig vekt på i denne perioden av kirkeåret, er bønn. Men hvordan skal vi be, og om hva?

Kirkens Nødhjelp har i mange år hatt et særlig fokus på fastetida i kirkeåret, ikke minst igjennom innsamlingsaksjonen Fasteaksjonen som har vært gjennomført årlig siden 60-tallet. De siste årene har KN arbeidet fram en regnbuebønn for fastetida. Fra og med i år har vi også tatt den i bruk i menigheten hos oss.

Regnbuebønnen er bygd opp på samme måte som adventskransen, med lys som tennes for de ulike søndagene i kirkeårsperioden. Men ettersom fasten strekker seg over sju uker, er det sju lys i denne kalenderen i stedet for fire som i adventstida. Det første lyset tennes fastelavnssøndag, som innleder uka der fasten begynner på askeonsdag. Det andre lyset tennes påfølgende søndag, som heter første søndag i fastetida. Og slik fortsetter det, helt til det sjuende lyset tennes palmesøndag, som innledning til den stille uke. Lysene har ulike farger, en regnbuefarge for hver søndag. Hvert lys har en tilhørende bønn, en historie og et stikkord, ikke helt ulikt tradisjonen med de sju dydene. Fastelavnssøndag tenner vi det røde lyset for kjærlighet, første søndag i fastetida det oransje lyset for forandring, andre søndag i fastetida det gule for rettferdighet. Deretter følger håp, vann og fellesskap.

Bønnene og temaområdene vi tenner lys for i denne kalenderen, har alle sammen både en kontemplasjonsside og en aksjonsside. Kirkens Nødhjelp er Den norske kirkes største og viktigste partner innenfor internasjonal diakoni, altså trosbasert omsorgstjeneste. Når jeg tenner disse lysene og ber disse bønnene, opplever jeg at de gjør noe med meg. De former meg, for ikke å si forandrer meg.

Det blir fasteaksjon i år også. I skrivende stund vet vi ikke om den blir gjennomført kun som digital aksjon, slik som i fjor, eller om konfirmantene også kan gå dør til dør med bøsse. Uansett skal kirka hos oss gjøre hva vi kan for å bidra til å dytte verden enda et stykke i riktig retning.

Om du vil utforske regnbuebønnen nærmere, kan du besøke www.fasteaksjonen.no/regnbuebonn. Der kan du lese mer og hente inspirasjon til egen fastetidspraksis. Vi tenner det tredje bønnelyset i Røros kirke under nettgudstjenesten søndag 28. februar. Den kan du se på facebook.com/dennorskekirkeroros.

Denne uka tenner kirkefellesskapet det oransje lyset og ber bønnen for forandring:

Kjære Gud, du som skaper alle mennesker i ditt bilde. La oss se hverandre slik du ser oss, så vi ikke fristes til å sette opp skiller mellom oss og de andre. Hjelp oss så vi kan bidra til at alle mennesker får sine grunnleggende rettigheter til vann, mat og trygghet. Amen.

Om å være på reise

Med Kirkens Nødhjelp i Det hellige land (del 1).

Tenn lys!
To lys skal skinne
for kjærlighet og tro,
for dem som viser omsorg
og alltid bygger bro.
Må fanger få sin frihet
og flyktninger et hjem.
Tenn lys for dem som gråter
og dem som trøster dem.

(Eyvind Skeie 1988; Salmebok 2013 25:2)

Mellom 17. og 24. november 2014 var jeg på studietur. Sammen med en gruppe ansatte og frivillige tilknyttet Kirkens Nødhjelp fikk jeg være med på en ukes rundreise i Israel og Palestina. Målet med turen var todelt: Dels å se de hellige stedene, dels å besøke Kirkens Nødhjelps partnere i de palestinske selvstyreområdene.

For meg var dette aller første gang jeg var i Det hellige land. Det var en stor opplevlse og en tur med mange sterke inntrykk. Sammen med de ti andre i gruppa gjennomlevde jeg dager med latter og sang og spennende diskusjoner, men også gråt og fortvilelse over mye av det vi så og hørte. Svært mye.

Det har tatt tid å fordøye inntrykkene. Inngangen til desember er dessuten en nokså hektisk tid for en prest, særlig når presten i tillegg er engasjert i Teaterlaget og leder orkesteret i den lokale Putti Plutti Pott-oppsetningen. Men nå begynner jeg å bli klar til å dele av det jeg har sett og hørt.

Jeg har valgt å la andre vers av Eyvind Skeies adventssalme få danne inngang til denne innledningsposten. I år har vi sunget denne ved kjøkkenbordet hjemme når vi har tent adventslysene, og da har tankene mine gått til Kirkens Nødhjelp og til deres mange samarbeidspartnere verden over. De viser omsorg, de bygger bro, de trøster dem som gråter og de kjemper for flyktninger og for hjemløse. Jeg er heldig som fikk være med KN på tur, og jeg er heldig som bor i et av verdens aller fredeligste hjørner. Når jeg de kommende dagene vil blogge noen inntrykk fra turen er det nettopp i takknemlighet jeg gjør dette, til KN som inviterte meg med, til de flotte menneskene jeg reiste sammen med og til alle de menneskene jeg fikk møte og dele liv med.

Jerusalem og Israel og Palestina og Gaza har alle dukket opp her på bloggen tidligere, i ulike sammenhenger og på ulike måter. Og det har vel vært temmelig tydelig at jeg ikke nettopp var noen kristensionist før jeg reiste. Det vitner for eksempel denne bloggposten om. Spørsmålet om hvor jeg står etter å ha besøkt området en hektisk uke vil bli besvart i løpet av de kommende bloggpostene. Du er velkommen til å bli med på reisen.