Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Merkedag’ Category

Preken i Bergstadens Ziir under pinsedagsmessen 20. mai 2018

Det står skrevet i evangeliet etter Johannes:

Jesus sa: «Dersom dere elsker meg, holder dere mine bud. Og jeg vil be min Far, og han skal gi dere en annen talsmann, som skal være hos dere for alltid: sannhetens Ånd, som verden ikke kan ta imot. For verden ser ham ikke og kjenner ham ikke. Men dere kjenner ham, for han blir hos dere og skal være i dere. Jeg lar dere ikke bli igjen som foreldreløse barn. Jeg kommer til dere. Snart ser ikke verden meg lenger. Men dere skal se meg, for jeg lever, og dere skal også leve. Den dagen skal dere skjønne at jeg er i min Far, og at dere er i meg og jeg i dere.

Den som kjenner mine bud og holder dem, han er det som elsker meg. Og den som elsker meg, skal min Far elske. Ja, også jeg skal elske ham og åpenbare meg for ham.»

(Joh 14:15-21)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

Nå hadde det vært fristende med en håndsopprekning her: Hvor mange av dere var det som gjorde som meg og brukte deler av den aldeles nydelige pinseaftenen vi fikk i går til å sitte inne, ja, inne, og se på overføringa fra prinsebryllupet i England?

Jeg gjorde det, nemlig. Og jeg kunne konstatere minst to ting, i tillegg til at prins Harry og Meghan Markle så lykkelige ut:

Én: De kan det derre med korsang i Church of England.

Og to: Det kan funke med amerikanske gjestepredikanter.

For altså: Biskop Michael Curry, mine damer og herrer, for en tale han holdt! Det sier jo sitt når prekenen blir hovedoppslag i alle de store nettavisene, og at den blir lagt merke til både på form og på innhold. Jeg mener: Ingen som hørte den talen kunne unngå å få med seg hva det var han ville si.

Gode ting kan ikke gjentas for ofte. Derfor har jeg tenkt å løfte fram noen poeng fra biskop Michaels bryllupstale i dag. For det var altså slik at den talen var en pinsedagspreken så god som noen, og det må vi trekke veksler på. Gode synergieffekter skal man ikke kimse av.

(mer…)

Read Full Post »

Preken under gudstjeneste i Røros kirke og Glåmos kirke 17. mai 2018

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:

Fariseerne spurte Jesus: Si oss da hva du mener: Er det tillatt å betale skatt til keiseren eller ikke?» Men Jesus merket ondskapen deres og sa: «Dere hyklere, hvorfor setter dere meg på prøve? Vis meg mynten som skatten betales med!» De rakte ham en denar, og han spurte: «Hvem har bildet og navnet sitt her?» «Keiseren», svarte de. Da sa han til dem: «Så gi keiseren det som tilhører keiseren, og Gud det som tilhører Gud.» De ble forundret over dette svaret, og de forlot ham og gikk sin vei.

(Matteus 22:17-22)

Slik lyder det hellige evangelium.

Følgende lille scene utspilte seg i et klasserom på en skole her i kommunen for noen år siden: En lærer sto foran en førsteklasse og holdt opp en mynt, og spurte elevene om de visste hvem det var bilde av på mynten. Ingen svarte. Så sa læreren: «Det er en som heter Harald!» Da kom det spontant fra en av elevene! «Åh! Det er presten!»

Akkurat det skulle jeg gjerne hatt på CV-en min!

Men nå er det altså ikke slik at det er Harald prest det er bilde av på myntene i dette landet. Det er – naturligvis, og heldigvis! – kongen, kong Harald V, som er avbildet der. Slik er det: Norges bank henter sin autoritet fra staten Norge, fra riket og dets lover. Staten har makt og myndighet til å fastsette blant annet slike ting som rammer for handel og verdifastsettelse. Spillereglene for fellesskapet er nå engang slik at vi ikke kan begynne å trykke eller prege egne penger, hver for oss. Og kongen er et lyst levende symbol for nettopp staten Norge. Derfor har kongen sitt bilde på rikets mynter.

Jeg for min del kan nok, i kraft av rollen som prest, stå fram som et symbol eller som en representant for kirka. Men kirka utsteder altså ikke sine egne mynter, verken lokalt, nasjonalt eller globalt.

Slik var situasjonen i antikken også. Den gangen var dessuten forholdet mellom keisermakt og stat enda sterkere. Den romerske keiseren, som så mange andre konger og keisere før og etter ham, var i praksis militærdiktator, staten i egen person, og han kunne dermed prege mynter med enda større autoritet enn det kong Harald V kan. Hele imperiet var skapt i keiserens bilde.

(mer…)

Read Full Post »

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 26.4.2018

Om jeg kan be, vet jeg ikke.
Og ikke om jeg kan lovsynge.
Og om jeg kan tro… tro?
Men jeg kan tenne et lys.
Det blir min bønn, min tause bønn.

(Lars Åke Lundberg; nr. 3 i Norsk bønnebok)

Skikken med å tenne lys under gudstjenester eller under besøk i åpne kirkerom er gammel, men den er likevel relativt ny i Den norske kirke. Lystenning var i middelalderen knyttet til bønn ved sidealtere for helgener, og ettersom den lutherske kirka brøt med helgendyrkelsen under reformasjonen forsvant også lysalterne ut av de protestantiske kirkene på 1500-tallet. Men helt død var tradisjonen ikke. Lyset har aldri sluttet å fascinere menneskene. Det er et særlig effektfullt symbol for oss som lever i det tidvis temmelig mørke nord. Skikken med å tenne lys ved gravsteder holdt seg, helgentro eller ikke.

I forbindelse med Kirkenes verdensråds møte i Uppsala i 1968 fikk kapellan Martin Lönnebo – han ble senere biskop og er blant annet opphavsmann til Kristuskransen som vi bruker i konfirmasjonsundervisninga hos oss, men det er en annen historie – laget en modell av en jordklode hvor man kunne plassere levende lys. Ideen ble videreutviklet i årene som fulgte, og snart var konseptet lysglobe skapt. Midt i de mange variasjoner lysglobene fikk rundt omkring i Sverige og andre steder, var det noen trekk som var felles: En globus-ramme som representerte jorda og menneskeheten, et sentralt Kristus-lys for Jesus som er verdens lys, et kors ved globens nordpol, og flere plassholdere hvor man kunne plassere mindre lys i forbindelse med bønn for kirka, verden og menneskene. Mange lysglober har tjuefire lysholdere, tolv pluss tolv, for Israels tolv stammer og de tolv apostlene, gudsfolket i den gamle og den nye pakts tid, et uttrykk for helheten i Guds gjerning i tid og rom.

(mer…)

Read Full Post »

18222621_1787745427935322_2636135347656194617_n

Alteret i Røros kirke slik det framstår mellom skjærtorsdags kveld og påskenattsmessen.

Den stille uke er ikke bare stille for presten, og presten er ikke aldeles stille han heller. Her er tekstene jeg skrev og framførte som prekener i gudstjenestene gjennom den hellige uka dette året, i tillegg til påskebetraktningen jeg leverte i Ljomen torsdagen før. Kan hende noen fortsatt kan ha interesse av det, selv om påskeferien er over for i år.

Read Full Post »

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 14.12.2017

Røros er et godt sted å leve for den som er glad i teater. I høst har vi kunnet overvære flotte lokale produksjoner som Jeven Tuschke! og Brekkenrevyen, og nå i desember kunne vi glede oss over Bergstaden teaterlags nye barneteateroppsetning Krystallslottet.

Jeg er vanligvis ikke å finne på scenen når dramaet utfolder seg. Noen ganger sitter jeg riktignok i orkestegraven, men som oftest har jeg heller min plass blant publikum. Jeg setter pris på teater og drama. Det går dessuten linjer fra scenen til det jeg arbeider med til daglig.

Liturgi er nemlig nært beslektet med teateret. Gudstjenesten har sin dramaturgi, og i det liturgiske drama er det flere ulike roller som gestaltes og fungerer i samspill med hverandre.

I en slik dramatisk forståelse av gudstjenesten spiller Bibelen rollen som dreieboka. Det er derfra vi henter fortellingene vi søker å formidle, der finnes de grunnleggende dramaturgiske grepene, og der finnes også den store fortellingsbuen som er spent over kirkas liv.

(mer…)

Read Full Post »

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 2.11.2017 under overskriften Knask eller knep!

Overgangen mellom høst og vinter – høstvinteren, om du vil – er en tid preget av at livet slipper taket. Bladene på trærne gulner, visner og faller av, før snøen til slutt legger seg som et teppe over det brunvisne, som «himmelsk korrekturlakk over feilstavet sommer» slik Anne Grete Preus så treffende beskriver det. Og så, plutselig en kveld, banker døden på hos deg.

Jeg mener ikke å skremme deg, kjære leser. Jeg sier ikke du skal dø – ennå. Men vi skal alle dø en dag. Døden er som kjent en del av livet. Når du en kveld i slutten av oktober får besøk av hekser, spøkelser, smådjevler eller zombier som ber om knask, da er dette nettopp en påminnelse om at vi lever våre liv midt i dødens verden.

Skikken med en egen fest satt av til å utforske grenselandet mellom livets og dødens verden er eldgammel. Kirka begynte tidlig å feire sine martyrer, de vitnene som hadde lidd døden for sin tros skyld. Da var det dødsdagen deres som ble merkedag, ikke fødselsdagen. Etter hvert ble det såpass mange helgner og merkedager å holde styr på at det ikke er vanskelig å forstå at en viss oppsamling var fornuftig. Derav kirkas allehelgensfest.

Første søndag i november heter Allehelgenssøndag. Den kommer ikke alene, den er en del av en merkedag-trio. Dagen før Allehelgensdag kalles Allehelgensaften, mens dagen etter Allehelgensdag fra gammelt av het Allesjelersdag. Alle disse dagene handler om menneskenes forhold til døden, men på litt forskjellige måter.

(mer…)

Read Full Post »

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 19.10.2017

Jeg var et lesende barn. Det var Donald som hjalp meg i gang. Ikke Trump, altså, men Duck. Mine foreldre leste Donald-historier for meg, og jeg lærte dem mer eller mindre utenat. Neste steg besto i å avkode den memorerte teksten i bokstavene på tegneseriesidene. De Donald-bladene vi leste den gangen hadde tekst i STORE BOKSTAVER. De små lærte jeg ikke skikkelig før et stykke uti første klasse.

Noen barn trives bedre på skolen enn andre. For min del var skolearbeidet lystbetont. Jeg likte å lese, jeg likte å skrive, jeg likte å regne, jeg likte å arbeide med oppgaver. Ikke minst: Jeg syntes det var spennende å lære nye ting. Det siste synes jeg ennå; jeg blir stadig overraska over hvilke tema som blir interessante når jeg bare får gravd litt i dem.

Det hender jeg leser intervjuer med A-, B- eller C-kjendiser som kommer med utsagn av typen «Jeg var nok ikke den enkleste eleven å ha med å gjøre på skolen.» Sånt har jeg aldri kjent meg igjen i, ei heller blitt så veldig sjarmert av. Jeg var et relativt veloppdragent, lydig og skoleflinkt barn. Bøkene er dessuten fortsatt mine venner. Jeg tror det er sant som George R.R Martin har skrevet et sted: Den som leser, lever tusen liv før han dør; den som ikke leser, lever bare ett.

Derfor er det ikke vanskelig for meg å ane noe av den krisen det er å ikke kunne lese i det hele tatt. Analfabetisme tar ikke bare de tusen liv fra deg, den reduserer dessuten mulighetene i det ene livet dramatisk. Vil du ta framtida fra en nasjon, skal du ta skolen fra barna.

Søndag 22. oktober er dagen for årets TV-aksjon. I år går pengene som samles inn til UNICEF og deres arbeid for å sikre skolegang for barn i krigsherjede områder. De fem fokuslandene – Colombia, Mali, Sør-Sudan, Syria og Pakistan – sliter med ulike utfordringer. Men det de har felles er at år med krig og konflikt har ført til massive ødeleggelser på skolebygg og annen infrastruktur samt sendt både elever og lærere på flukt i ulike retninger. Såkalt «brain drainage» er i det hele tatt et stort problem når krig og konflikt herjer. Dette er også en måte å ta framtida fra et samfunn på: Med lærere og andre akademikere forsvinner ikke bare kunnskapen om fortida, men også mulighetene til å ta de riktige grepene for framtida. Jeg tror ikke barn i Syria har noe særlig tilgang på Donald-blader heller.

Denne torsdagen får du derfor følgende oppfordring, klart og tydelig: Ta ut rikelig med kontanter før søndag, og ta godt imot bøssebærerne som banker på hos deg. «Hvert barn er en mulighet» sier UNICEF. Kanskje var du som meg og fant deg lett til rette på skolen. Eller kanskje kjente du mer av C-kjendisens skoletrøtthet i kroppen. Enten det nå var slik eller sånn: Vær med og gi framtida tilbake til et barn et sted i verden, du også.

 

Read Full Post »

Older Posts »