Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Merkedag’ Category

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 14.12.2017

Røros er et godt sted å leve for den som er glad i teater. I høst har vi kunnet overvære flotte lokale produksjoner som Jeven Tuschke! og Brekkenrevyen, og nå i desember kunne vi glede oss over Bergstaden teaterlags nye barneteateroppsetning Krystallslottet.

Jeg er vanligvis ikke å finne på scenen når dramaet utfolder seg. Noen ganger sitter jeg riktignok i orkestegraven, men som oftest har jeg heller min plass blant publikum. Jeg setter pris på teater og drama. Det går dessuten linjer fra scenen til det jeg arbeider med til daglig.

Liturgi er nemlig nært beslektet med teateret. Gudstjenesten har sin dramaturgi, og i det liturgiske drama er det flere ulike roller som gestaltes og fungerer i samspill med hverandre.

I en slik dramatisk forståelse av gudstjenesten spiller Bibelen rollen som dreieboka. Det er derfra vi henter fortellingene vi søker å formidle, der finnes de grunnleggende dramaturgiske grepene, og der finnes også den store fortellingsbuen som er spent over kirkas liv.

(mer…)

Read Full Post »

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 2.11.2017 under overskriften Knask eller knep!

Overgangen mellom høst og vinter – høstvinteren, om du vil – er en tid preget av at livet slipper taket. Bladene på trærne gulner, visner og faller av, før snøen til slutt legger seg som et teppe over det brunvisne, som «himmelsk korrekturlakk over feilstavet sommer» slik Anne Grete Preus så treffende beskriver det. Og så, plutselig en kveld, banker døden på hos deg.

Jeg mener ikke å skremme deg, kjære leser. Jeg sier ikke du skal dø – ennå. Men vi skal alle dø en dag. Døden er som kjent en del av livet. Når du en kveld i slutten av oktober får besøk av hekser, spøkelser, smådjevler eller zombier som ber om knask, da er dette nettopp en påminnelse om at vi lever våre liv midt i dødens verden.

Skikken med en egen fest satt av til å utforske grenselandet mellom livets og dødens verden er eldgammel. Kirka begynte tidlig å feire sine martyrer, de vitnene som hadde lidd døden for sin tros skyld. Da var det dødsdagen deres som ble merkedag, ikke fødselsdagen. Etter hvert ble det såpass mange helgner og merkedager å holde styr på at det ikke er vanskelig å forstå at en viss oppsamling var fornuftig. Derav kirkas allehelgensfest.

Første søndag i november heter Allehelgenssøndag. Den kommer ikke alene, den er en del av en merkedag-trio. Dagen før Allehelgensdag kalles Allehelgensaften, mens dagen etter Allehelgensdag fra gammelt av het Allesjelersdag. Alle disse dagene handler om menneskenes forhold til døden, men på litt forskjellige måter.

(mer…)

Read Full Post »

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 19.10.2017

Jeg var et lesende barn. Det var Donald som hjalp meg i gang. Ikke Trump, altså, men Duck. Mine foreldre leste Donald-historier for meg, og jeg lærte dem mer eller mindre utenat. Neste steg besto i å avkode den memorerte teksten i bokstavene på tegneseriesidene. De Donald-bladene vi leste den gangen hadde tekst i STORE BOKSTAVER. De små lærte jeg ikke skikkelig før et stykke uti første klasse.

Noen barn trives bedre på skolen enn andre. For min del var skolearbeidet lystbetont. Jeg likte å lese, jeg likte å skrive, jeg likte å regne, jeg likte å arbeide med oppgaver. Ikke minst: Jeg syntes det var spennende å lære nye ting. Det siste synes jeg ennå; jeg blir stadig overraska over hvilke tema som blir interessante når jeg bare får gravd litt i dem.

Det hender jeg leser intervjuer med A-, B- eller C-kjendiser som kommer med utsagn av typen «Jeg var nok ikke den enkleste eleven å ha med å gjøre på skolen.» Sånt har jeg aldri kjent meg igjen i, ei heller blitt så veldig sjarmert av. Jeg var et relativt veloppdragent, lydig og skoleflinkt barn. Bøkene er dessuten fortsatt mine venner. Jeg tror det er sant som George R.R Martin har skrevet et sted: Den som leser, lever tusen liv før han dør; den som ikke leser, lever bare ett.

Derfor er det ikke vanskelig for meg å ane noe av den krisen det er å ikke kunne lese i det hele tatt. Analfabetisme tar ikke bare de tusen liv fra deg, den reduserer dessuten mulighetene i det ene livet dramatisk. Vil du ta framtida fra en nasjon, skal du ta skolen fra barna.

Søndag 22. oktober er dagen for årets TV-aksjon. I år går pengene som samles inn til UNICEF og deres arbeid for å sikre skolegang for barn i krigsherjede områder. De fem fokuslandene – Colombia, Mali, Sør-Sudan, Syria og Pakistan – sliter med ulike utfordringer. Men det de har felles er at år med krig og konflikt har ført til massive ødeleggelser på skolebygg og annen infrastruktur samt sendt både elever og lærere på flukt i ulike retninger. Såkalt «brain drainage» er i det hele tatt et stort problem når krig og konflikt herjer. Dette er også en måte å ta framtida fra et samfunn på: Med lærere og andre akademikere forsvinner ikke bare kunnskapen om fortida, men også mulighetene til å ta de riktige grepene for framtida. Jeg tror ikke barn i Syria har noe særlig tilgang på Donald-blader heller.

Denne torsdagen får du derfor følgende oppfordring, klart og tydelig: Ta ut rikelig med kontanter før søndag, og ta godt imot bøssebærerne som banker på hos deg. «Hvert barn er en mulighet» sier UNICEF. Kanskje var du som meg og fant deg lett til rette på skolen. Eller kanskje kjente du mer av C-kjendisens skoletrøtthet i kroppen. Enten det nå var slik eller sånn: Vær med og gi framtida tilbake til et barn et sted i verden, du også.

 

Read Full Post »

klure8og9

fra Oskar Stein Bjørlykke: Hans Klure (Samlaget: 1974)

 

Preken under temagudstjeneste for reformasjonsjubileet 1517-2017 i Bergstadens Ziir søndag 17. september 2017 under overskriften Skaperverket er ikke til salgs.

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:

Jesus sa:

«Hver den som hører disse mine ord og gjør det de sier, ligner en klok mann som bygde huset sitt på fjell. Regnet styrtet, elvene flommet, og vindene blåste og slo mot huset. Men det falt ikke, for det var bygd på fjell.

Og hver den som hører disse mine ord og ikke gjør det de sier, ligner en uforstandig mann som bygde huset sitt på sand. Regnet styrtet, elvene flommet, og vindene blåste og slo mot huset. Da falt det, og fallet var stort.»

Da Jesus hadde fullført denne talen, var folket slått av undring over hans lære.

(Matteus 7:24-28)

Slik lyder det hellige evangelium.

Først når det siste treet er kuttet ned,
først når den siste elven er forurenset,
først når den siste fisken er fanget,
først da
vil mennesket finne ut
at penger ikke kan spises.

Slik lyder et visdomsord fra nordamerikansk indiansk tradisjon. Opphavsmannen er ukjent.
Enkelte kilder krediterer abenaki-indianeren Alanis Obomsawin.
Innsikten i konklusjonen er uansett ikke til å ta feil av:

først da
vil mennesket finne ut
at penger ikke kan spises.

Denne høsten feirer vi at det er fem hundre år
siden reformasjonens spede begynnelse.
Det gjør vi gjennom en serie på fire temagudstjenester.
Den første gudstjenesten, som vi feiret for tre uker siden,
hadde Nåden alene som tema.
Da handlet prekenen om avlatshandelen,
det temaet som hele reformasjonen sprang ut av.
Kort fortalt:
Martin Luthers uenigheter med pave og kirkeledelse
begynte i sin tid i en diskusjon om det gikk an å kjøpslå med Gud.
Protestantenes svar var tydelig:
Gud er suveren.
Alle de gode ting som Gud gir oss er gaver.
Og en gave er som kjent noe man ikke betaler for.
Du kjøper den ikke.
For da er den ingen gave.

Så dette er grunnmuren, på sett og vis:
De grunnleggende tingene i livet kommer til oss som gaver.

(mer…)

Read Full Post »

Preken under temagudstjeneste for Reformasjonsjubileet 1517-2017 i Bergstadens Ziir søndag 27. august 2017 under overskriften Nåden alene.

Det står skrevet i brevet til efeserne:

Dere var en gang døde på grunn av misgjerningene og syndene deres. Dere levde i dem på den nåværende verdens vis og lot dere lede av herskeren i himmelrommet, den ånd som nå er virksom i de ulydige. Ja, vi levde alle en gang som de. Vi fulgte lystene i vårt eget kjøtt og blod og lot oss lede av det og av våre egne tanker. Vi var av naturen vredens barn, vi som de andre.

Men Gud er rik på barmhjertighet. Fordi han elsket oss med så stor en kjærlighet, gjorde han oss levende med Kristus, vi som var døde på grunn av våre misgjerninger. Av nåde er dere frelst. I Kristus Jesus har han reist oss opp fra døden sammen med ham og satt oss i himmelen med ham. Slik ville han i de kommende tider vise hvor overstrømmende rik han er på nåde, og hvor god han er mot oss i Kristus Jesus. For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal skryte av seg selv. For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem.

(Ef 2:1-10)

Slik lyder Herrens ord.

I

Det var en gang – sånn begynner alle gode historier, gjør de ikke? – det var en gang en hønsegård, og i denne hønsegården var det mange høner og en eneste hane.

Hanen syntes sjøl han var den viktigste, ikke bare i hønsegården men kanskje også i hele verden. For hver eneste morgen, mens verden ennå lå i mørke, sto han opp og gikk ut av hønsehuset. Og så begynte han å gale. Og så sto sola opp.

Og hanen tenkte: Sånn er det. Jeg galer, og sola står opp. Det er derfor der skjer. Han var så stolt som bare en hane kan være.

Men så en dag skjedde det noe. Hanen ble forkjøla. Og han mista stemmen. Tenk det! Uansett hvor mye han forsøkte, kom det ikke annet enn ett forsiktig hkr fra halsen hans. Dette var krise. For hva ville skje nå? Dersom han ikke kunne gale, da ville jo verden bli liggende i mørke!

Hanen ble liggende våken hele natta. Så kom den tida da han pleide å stå opp. Halsen verket verre enn verst, men det var jo ikke annet å gjøre enn å skride til verket. Så han listet seg ut og strakte hals og — hkr! hkr! Det var alt. Ingen stemme, ingen lyd, ingen fanfare.

Og likevel: Der sto sola opp! Og det gikk opp for hanen hvor feil han hadde tatt. Det var ikke han som fikk sola til å stå opp allikevel. Sola gjorde visst som den ville, med eller uten ham. Og nå sendte den sine varmende, livgivende stråler utover verden.

Så flau og fortvila han ble! Han løp strakt og gjemte seg i dem mørkeste kroken av hønsehuset, skamfull over sin egen forfengelighet.

Men snart samlet hønene seg rundt ham. De var kloke fugler, og de sa det som måtte sies. Du har sånn en vakker stemme! sa de. Selvsagt skal du fortsette å gale. Ikke fordi du får sola til å stå opp, men i takknemlighet til sola som har stått opp og som gir oss livet av seg selv. Du skal vitne om sola og om gleden med stemmen din.

Og så gjorde hanen nettopp det.[i]

II

Fem hundre år. Så lenge er det siden. Den 31. oktober 1517 offentliggjorde Martin Luther, teologiprofessor og munk, 95 teser – 95 spissformulerte påstander – om avlaten, i Wittenberg; den folkelige overleveringa vil ha det til at han spikret tesene opp på kirkedøra. Han inviterte til offentlig diskusjon om disse tesene, disse påstandene, med andre ord: en debatt om ett enkeltspørsmål i teologien. Denne diskusjonen tok ganske snart helt fullstendig av, og plutselig hadde Luther en meta-debatt. Det ene spørsmålet rev med seg en rekke andre. Det som fulgte skulle forandre kirka i Europa for alltid.

Og kjernen i alt dette, den diskusjonen som det hele begynte med, handlet i grunnen om det samme som den historien jeg nettopp fortalte, om hanen og sola. For å se hva dette handlet om, må vi grave litt i historien sammen. Se litt mer på detaljene. Heldigvis er sola oppe, og lyset er godt. Jeg tror dette fortsatt er forståelig, selv om det samtidig er fremmed, for oss postmoderne mennesker fem hundre år senere.

(mer…)

Read Full Post »

Preken under konfirmasjonsgudstjenestene i Glåmos kirke torsdag 25. mai og Bergstadens Ziir lørdag 27. mai 2017:

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:

Da fariseerne hørte at han hadde stoppet munnen på saddukeerne, kom de sammen. Og en av dem, en lovkyndig, spurte for å sette ham på prøve: «Mester, hvilket bud er det største i loven?» Han svarte: «‘Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand.’ Dette er det største og første budet. Men det andre er like stort: ‘Du skal elske din neste som deg selv.’ På disse to budene hviler hele loven og profetene.»

(Matt 22:34-40)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

Det var en gang – sånn begynner alle gode historier, gjør de ikke? – det var en gang en hønsegård, og i denne hønsegården var det mange høner og en eneste hane.

Hanen syntes sjøl han var den viktigste, ikke bare i hønsegården men kanskje også i hele verden. For hver eneste morgen, mens verden ennå lå i mørke, sto han opp og gikk ut av hønsehuset. Og så begynte han å gale. Og så sto sola opp.

Og hanen tenkte: Sånn er det. Jeg galer, og sola står opp. Det er derfor der skjer. Han var så stolt som bare en hane kan være.

Men så en dag skjedde det noe. Hanen ble forkjøla. Og han mista stemmen. Tenk det! Uansett hvor mye han forsøkte, kom det ikke annet enn ett forsiktig hkr fra halsen hans. Dette var krise. For hva ville skje nå? Dersom han ikke kunne gale, da ville jo verden bli liggende i mørke!

(mer…)

Read Full Post »

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 7.4.2017

Alle veier fører til Rom, heter det som kjent. Det fører veier dit fra Røros også. For litt over hundre år siden satt Johan Falkberget ved Forum Romanum og drømte seg tilbake til Ruglsjøen. Siden har mange andre rørosinger funnet samme vei.

Mandag 3. april fikk noen av oss delta ved en markering i Den evige stad der Røros og Johan Falkbergets forfatterskap ble registrert som litterært landskap blant de italienske Parchi Letterari. Undertegnede var bedt om å holde et foredrag som en del av programmet der jeg skulle si noe om forholdet mellom Falkbergets forfatterskap og landskapet og bosetningen og kulturen som er Røros, noe jeg gjorde etter beste evne.

Falkberget blir fortsatt lest! Vi er mange som gleder oss over det. Han har mange rom, han Johan, både i Rom og andre steder og i manges hjerter. Mens vi som lever i og forvalter det som var Johan Falkbergets litterære landskap diskuterer hvilke rom eller hva slags senter eller hus eller hva vi nå skal kalle det han skal ha på Røros i framtida, viser Falken at han allerede kan fylle de fleste rom. Nylig kunne vi se Bør Børson jr. på scena i Storstuggu, og i går kveld (onsdag 5. april) ble minnet om mennesket Johan Falkberget løftet fram i biblioteket; da var det på dagen 50 år siden han døde.

Ønsker du mer Falkberget i tida som kommer, anbefaler jeg deg å legge veien til Røros kirke Skjærtorsdags kveld. Der presenterer nemlig Røros kirkeforum årets utgave av leseprogrammet «Påske med Johan Falkberget». Det er noe å få med seg!

(mer…)

Read Full Post »

Older Posts »