Om kjærlighet og rosa solbriller

Preken under konfirmasjon i Røros kirke lørdag 16. oktober 2021:

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:

De elleve disiplene dro til Galilea, til fjellet der Jesus hadde sagt han ville møte dem. Og da de fikk se ham, falt de ned og tilba ham; men noen tvilte. Da trådte Jesus fram og talte til dem: «Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.»

(Matteus 28:16-20)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

Kjære konfirmanter: Jeg begynner denne konfirmasjonsprekenen i dag med å ta på meg et par solbriller. Jeg vet ikke hvor tydelig det er for alle dere andre i kirka, men dere på første rad kan i hvert fall se at de har fargede glass. Rød farge, faktisk. Akkurat nå har hele Røros kirke, alle dere konfirmanter, ja, hele verden i grunnen, fått et rosaskjær. Det er faktisk ganske fint. 

Vi mennesker ser gjerne verden igjennom sånne filtre, som setter farge på tilværelsen og påvirker hvordan vi oppfatter virkeligheten rundt oss. La meg nevne et par eksempler på slike briller, eller filtre om du vil:

Eksempel nummer én – og jeg tror nok ganske mange her vil skjønne det jeg snakker om nå: Når du blir forelska i noen, da ser du liksom hele verden igjennom et filter av forelskelse. Altså, det er ikke nødvendigvis sånn alt rundt deg blir annerledes. Men den ene personen blir helt annerledes for deg enn alle andre. Og når den du er forelska i kommer nær deg, blir hele verden vakrere. Alt annet blir irrelevant. Alt handler bare om å være sammen med den som får hjertet ditt til å slå fortere. Det er som om hele verden får en annen farge. Kanskje til og med et rosaskjær, faktisk.

Men så er det jo samtidig gjerne sånn at Ikke alle andre ser akkurat det samme som du ser. De tenker kanskje at den personen du er betatt av, ikke er spesiell. Men for deg er den ene personen meninga med livet! Du ser hele verden igjennom et filter, og det filteret er forelskelsen din for akkurat den ene personen. Og det er jo så fint!

Og så eksempel nummer to, som nok også en god del av dere som er her i dag vil forstå: Det som skjer når vi bli foreldre. For da blir hele verden ny, hele verden blir annerledes. Vi prioriterer annerledes. Vi bruker tida vår annerledes. Vi setter oss helt andre mål, vi snur opp-ned på verdiene våre. Når du får et barn lagt i armene dine, ser du hele verden gjennom et filter, og det filteret er kjærligheten til det barnet som du bærer på armen din.

II

Begge disse eksemplene handler egentlig om det samme. For de handler jo om kjærlighet, begge de to eksemplene. Og det er veldig fint når ting er sånn, når kjærligheten fungerer som et filter vi ser verden igjennom. Da blir verden et bedre sted, for oss og for andre.

Fortsett å lese «Om kjærlighet og rosa solbriller»

Om TV-aksjonen 2021

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 21. oktober under overskriften «Barn, ikke brud»

I helga feiret vi konfirmasjon på Røros. Trettiåtte flotte femtenåringer fikk kirkas forbønn og velsignelse, og resten av dagen var fylt av selskap med gode historier, fine ord og heiarop for ungdommene.

Femtenåringene er fortsatt barn i juridisk forstand. Men sosialt utforsker de flere og flere sider av det vi kaller for voksenlivet. De får nå beskjed om at de er religiøst myndige. De skal snart velge linje på videregående skole, begynne å forberede seg til studier og yrkesvalg, de får teste motorisert ferdsel og må lære seg å håndtere sine egne penger – blant annet. Men det er fortsatt flere år igjen før vi anser dem for voksne.

Slik er det hos oss, men det er ikke slik alle andre steder i verden. På verdensbasis giftes nemlig svært mange jenter bort lenge før de fyller 18 år, ja, mange av dem yngre enn konfirmantene jeg nettopp trakk fram som eksempel. De får ikke lenger gå på skole, og mulighetene for å velge jobb eller bestemme over eget liv innskrenkes dramatisk.

Søndag førstkommende er en viktig dag. Da gjennomføres nemlig 2021-utgaven av TV-aksjonen, denne årlige superdugnaden som har vært arrangert hver høst siden 1974 som involverer tusenvis av frivillige koordinatorer og hundre tusen bøssebærere hvert eneste år, og som har gitt livshjelp til millioner av mennesker. Totalt har TV-aksjonen samlet inn ni milliarder kroner i løpet av disse årene.

I år går pengene som samles inn under aksjonen til Plan International og deres arbeid mot barneekteskap. Hvert tredje sekund blir ei jente giftet bort et sted i verden. Gjennom årets aksjon kan vi sammen gi jenter muligheten til å velge sin egen framtid og vie seg til livet.

Prosjektene som vi samler inn penger til på søndag skal nå ut til tre millioner mennesker for å få slutt på barneekteskap i de landene der problemet er størst: Bangladesh, Nepal, Malawi, Mali og Niger. Sammen vil vi sørge for at jenter får bli på skolen, at barn, unge og eldre får opplæring i jenters rettigheter og i likestilling og at lovverket skal beskytte barn fra å bli giftet bort. Barn skal få være barn, ikke brud.

I fjor ble TV-aksjonen heldigital. Det var så mye som var annerledes i 2020. I år vil aksjonen bli gjennomført som en slags hybrid nasjonalt, dels digitalt og dels fysisk med bøssebærere på «gamlemåten». Hos oss vil du kunne få besøk av frivillige med bøsse som banker på døra di og ber om en gave til aksjonen. Har du ikke kontanter, kan du gi via kommunens Spleis, via Vipps, SMS eller ved å overføre penger til aksjonens konto. Mulighetene er med andre ord mange, og formålet er viktig så det holder.

Aksjonskomiteen inviterer også i år til konsert i Røros kirke fredagen før selve aksjonssøndagen (altså i morgen). Konserten begynner klokka seks (18:00), og det er gratis inngang. Framme i kirkas kor kan du høre duoen Endless Symphony (Christina Undhjem og Richard Jensen), familien Lundquist Langen (Peder Angel, Anna og John Arne), Os mannskor (som nylig vant sin klasse under NM i kor i Trondheim) samt elever fra Røros kulturskole. Du får også høre mer om TV-aksjonen, om formålet og om hvordan du kan bidra til å gjøre livet bedre for jenter over hele verden.

Vil du vite mer om aksjonen, kan du besøke http://www.blimed.no og lese mer der, eller til og med melde deg som bøssebærer. Det er aldri for seint å engasjere seg for en bedre og mer rettferdig verden med like muligheter for alle.

Om kjærlighet

Preken under Regnbuemesse (Røros Pride 2021) i Røros kirke søndag 26. september 2021:

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:

Da fariseerne hørte at Jesus hadde stoppet munnen på saddukeerne, kom de sammen. Og en av dem, en lovkyndig, spurte for å sette ham på prøve: «Mester, hvilket bud er det største i loven?» Jesus svarte: «‘ Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand.’ Dette er det største og første budet. Men det andre er like stort: ‘ Du skal elske din neste som deg selv.’ På disse to budene hviler hele loven og profetene.»

(Matt 22:34-40; selvvalgt prekentekst)

Slik lyder det hellige evangelium.

Det kjennes nesten feil å si det jeg skal si nå. For det er så mye fint å se på her framme i kirka i dag. Regnbuebannerne. Lysene. Dåpsbarnet. Soul Children. Men nå vil jeg dere skal snu dere likevel og feste blikket på bildet som henger over inngangsdøra her i kirka.

Bildet er et av de eldste vi har her i Bergstadens Ziir. Det er malt av Peder Lilje på slutten av 1600-tallet, og det hang i den gamle kirka på Røros før denne kirka ble bygd. Maleriet viser Den hellige treenighet. Vi ser Gud Fader som en gammel mann, vi ser Sønnen Jesus Kristus med korset, og vi ser duen, Den hellige ånd, som strekker vingene ut mot begge de to andre. Faderen, Sønnen og Den hellige ånd, det navnet på Gud som vi også har døpt Ellie til i dag.

Illustrasjonen er fra heftet Om kjerka på Røros av Sverre Ødegaard (1984))

Nå er dette et temmelig maskulint bilde. Patriarkalsk, kan vil til og med si. Det er da også malt i det 17. århundre, og det speiler at kirka ofte har foretrukket nettopp maskuline metaforer om Gud. I dag kaller vi gjerne Gud også for Mor, og vi har også gjenoppdaget at ordet for Ånd er hunkjønn på hebraisk og at det er en forbindelse i Bibelen mellom Den hellige ånd og visdommen, hun som kalles Sofia på gresk. Så, ja, kjønnsinkluderende språk, vi trenger mer av det også i kirkerommet.

Men det er egentlig ikke det maskuline som er poenget her og nå. Poenget er å peke på at Gud er tre. Tre-enighet, javisst, men like fullt tre. Og der tre er samlet der har vi det vi kaller for et fellesskap.

Gud er fellesskap. Gud strekker armene ut mot Gud, og Gud holder Gud sammen. Slik har kirka alltid snakket om Gud, og slik vil kirka fortsette å snakke om Gud. Og vi sier ikke bare at Gud er fellesskap. Vi sier en ting til. Vi sier at Gud er kjærlighet.

Gud er et fellesskap som er bestemt av kjærlighet. Gud er aldri alene, og Gud er aldri uengasjert. Gud er passion fra evighet til evighet. Og Gud er så mye kjærlighet og engasjement at Gud ikke syntes det var nok bare å være Gud. Gud ville mer enn å være tre i en. Derfor åpnet altså Gud opp virkeligheten slik at det ble plass til oss. Derfor kaller vi Gud Skaper – og Frigjører og Livgiver.

Ved døpefonten snakket jeg om fargene i lyset som danner regnbuen, og at det er et mangfold i det vi gjerne oppfatter som enhet. Sånn er det altså med Gud også. Gud er et mangfold, et fellesskap, som kan tre fram på mange ulike måter og romme mange ulike erfaringer. Og dette gjelder enda mer for det som Gud har skapt. Hun er mor for oss alle, han sprer lyset i hele fargespillet, hen elsker mangfoldet.

Så kommer altså Jesus til oss og sier at ja, i kjernen av alt det vi kaller for loven, etikken, moralen, spørsmålet om hvordan vi skal leve, i sentrum av dette står nettopp kjærligheten. Vi skal elske Gud, sier Jesus, slik Gud elsker, slik Gud er kjærlighet fra evighet til evighet. Og vi skal elske vår neste som oss selv. Det er egentlig alt vi trenger å vite om Gud og om vår plass i verden, sier Jesus.

Legg merke til dette: Vi skal ikke bare elske hverandre. Vi skal også elske oss selv. Vi må med andre ord akseptere oss selv og tørre å være den vi er. Og vi skal heie på hverandre i dette. Og vi skal omfavne mangfoldet, alle de medmenneskene som trer fram akkurat sånn som de er, og vi skal inkludere og vi skal gi rom for at alle kan vokse. For det gjør Gud. Mangfoldet er Gud gave til oss. Mangfoldet viser oss hvor stor Guds kjærlighet er. For Gud elsker oss alle.

Og en gang – somewhere over the rainbow – skal vi oppdage hvor stort og vakkert fellesskapet egentlig er. For da skal vi se Gud som Gud er, og da skal vi òg se alt det vakre som hele tida bodde i oss alle.

I mellomtida henter vi inspirasjon i slike ord som det Jesus sa om at vi alle skal elske alle mennesker som oss selv. Og så kan vi også bla litt lenger ut i Bibelen og lese det Paulus skriver til menigheten i Korint:

Nå ser vi i et speil, i en gåte, da skal vi se ansikt til ansikt.
Nå forstår jeg stykkevis,
da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut.

Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet.
Men størst blant dem er kjærligheten.

Om å markere 90 år

Søndag 22. august 2021 markerte Røros menighet og Hådalen bygdelag 90-årsjubileet for gravplassen i Hådalen. Der holdt jeg følgende preken under gudstjenesten:

Vi markerer jubileum for gravplassen i Hådalen i dag. Til prekentekst i dag har jeg derfor valgt en tekst med tanke på nettopp denne markeringen. Jeg legger altså bort tekstene for 13. søndag i treenighetstiden, som er dagen i dag etter kirkeårskalenderen. Det er gode og tankevekkende tekster, det også, men ikke nødvendigvis 90-årsjubileumstekster. Vi skal i stedet lese fra Salmenes bok i Det gamle testamente, og hva passer da bedre enn å lese Salme 90, en salme som jeg nå vil lese i sin helhet. Den har overskrift «En bønn av gudsmannen Moses», og den lyder slik:

Herre, du har vært en bolig for oss
i slekt etter slekt.

Før fjellene ble født,
før jorden og verden ble til,
fra evighet til evighet er du, Gud.

Du lar mennesket bli til støv igjen
og sier: «Menneskebarn
, vend tilbake!»

For tusen år er i dine øyne
som dagen i går da den fór forbi,
eller som en nattevakt.

Du skyller dem vekk som en søvn om morgenen.
De er lik gress som svinner bort.

Det blomstrer om morgenen, så svinner det bort.
Om kvelden visner det og tørker inn.

Vi går til grunne ved din vrede,
redsel griper oss ved din harme.

Du setter våre synder foran deg,
det vi skjuler, stiller du i lyset fra ditt ansikt.

Alle våre dager farer forbi,
ved din harme går vi til grunne,
våre år er som et sukk.

Vår levetid er sytti år,
åtti når det er styrke til det.
De beste årene er fulle av strev og urett.
De går fort, og vi flyr av sted.

Hvem kjenner styrken i din vrede?
Din harme gir grunn til å frykte deg.

Lær oss å telle våre dager
så vi kan få visdom i hjertet!

Vend tilbake, Herre! Hvor lenge?
Ha medynk med dine tjenere!

Mett oss med din godhet om morgenen
så vi kan juble og glede oss alle våre dager.

Gled oss like lenge som du har kuet oss,
like mange år som vi har lidd vondt.

La din gjerning bli synlig for dine tjenere,
din herlighet for deres barn!

Måtte Herren vår Gud være vennlig mot oss!
La våre henders verk lykkes for oss,
ja, våre henders verk, la det lykkes!

Slik lyder Herrens ord.

Vår levetid er sytti år,
åtti når det er styrke til det,

sier Moses.

Det vil si, salmen er tilskrevet Moses, men det er nok neppe han som har skrevet teksten slik den er overlevert til oss. Men gammel er den, den er nok rundt to tusen fem hundre år gammel, denne teksten. Og selv om mange lever lenger enn sytti-åtti år, så er det jo ikke noe dumt estimat av et menneskeliv, dette. Om vi går rundt og leser datoer på gravsteinene her på kirkegården i Hådalen, vil vi nok finne at en god del faller sånn omtrent innenfor nettopp den alderen vi her snakker om, altså en 70-80 år.

Fortsett å lese «Om å markere 90 år»

Om Olav, Karl og Kalle

Søndag 1. august 2021 feiret Glåmos menighet gudstjeneste på St. Olavs-rya. Ettersom dette var den søndagen som falt nærmest Olsok (29. juli), leste vi evangelieteksten for Olavsdagen og feiret gudstjenesten med motiver hentet fra St. Olavs liv. Her er prekenen jeg holdt ved steinalteret på Rya denne søndagen.

Jesus sa til alle: «Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal berge det. Hva gagner det et menneske om det vinner hele verden, men mister seg selv og går til grunne? For den som skammer seg over meg og mine ord, ham skal også Menneskesønnen skamme seg over når han kommer i sin og sin Fars og de hellige englers herlighet.»

(Luk 9:23-26)

Jeg bærer med meg to ting når jeg kommer gående inn på St.Olavs-rya i dag. Begge tingene handler om ting som har skjedd den siste uka. Det første er at det var Olsok på torsdag, Olavsdagen, minnedagen for slaget på Stiklestad i år 1030. Nå er det snart tusen år siden slaget. Ved Olsok er det alltid mange slags samtaler i kirka og i samfunnet om Olav den Hellige, om olavsarven og om hva vi skal tenke om denne krigerkongen som kastet fra seg sverdet, bekjente troen gjennom å bli svak, og som gjennom det ble Norges evige konge. Dette bærer jeg altså med meg hit i dag.

Det andre jeg bærer med meg, er opplevelsene fra musikkspelet Elden som hadde sin premiere på Røros onsdag i uka som var. Jeg har sett stykket mange år tidligere også. Men i år står jeg enda mer midt oppi det hele selv. For jeg har plutselig fått en liten rolle i ensemblet, som den karolinske feltpresten Nils Idman, som går rundt blant soldatene og ber for dem og med dem og som velsigner dem og som motiverer dem til kamp for sin konge, Karl XII, og sitt fedreland, og som går med dem inn i Norge, mot Trondheim og Røros.

Så i år har jeg følge av to krigerkonger hit inn til St.Olavs-rya, om jeg kan si det slik, både Olav Haraldsson og Karl XII. Og hver på sin måte bidrar de til å sette dagen og stedet i et eget lys.

De har jo noe til felles, disse to kongene. Begge to var ambisiøse. Begge to var hærførere. Begge to anla noen store militærkampanjer i Trøndelag. Og begge to mislyktes i sine hærtog. Olav falt på Stiklestad. Karl XII falt ved Fredrikshald (Halden), skutt av en skarpskytter hvis identitet forblir ukjent til denne dag. Kanskje var det en norsk soldat som traff blink fra avstand. Kanskje ble kongen skutt av en av sine egne. Ingen vet. Men den dagen kongen falt, var i hvert fall felttoget over. Det gjaldt både karolinerne i 1718 og Olavshæren i 1030.

Den senere historien ble imidlertid annerledes. Karl XII’s død betydde det Svenske storrikets sammenbrudd. Det absolutte monarkiets tid var over, og de neste vel femti årene fulgte en periode med parlamentarisme – et ganske unikt og tidlig eksempel på slikt styre, faktisk – under den såkalte Frihetstiden, fram til kong Gustav III tok kontroll over makten igjen gjennom et statskupp i 1772. Krigerkongens Karl XII’s ettermæle er blandet, om en kan si det slik; idealene hans kan vel ikke akkurat sies å ha hatt en ubetinget høy status i Sverige, og dødsdagen hans (30. november, ifølge svensk kalender) ble i mange år markert som minnedag først og fremst av nasjonalistiske grupper, for ikke å si nynazister og andre hvit-makt-grupper. Hva kongen selv ville tenkt om dette er jo ikke så godt å si.

Olavs død, på den annen side, førte i stedet til en form for samling av Norge om nye idealer, og da altså Olavs egne idealer. Kristenretten vant landet, om en kan si det slik. Denne lovsamlingen, som Olav hadde innført på Mostratinget i 1024, vant nå aksept og slo igjennom i alle lag av samfunnet. Treller fikk nye rettigheter, slik at stormenn og treller fra nå av skulle behandles likt etter loven. Det ble forbud mot kvinnerov og voldtekt, slaveri og utsetting av uønskede barn, syke og svake. Flerkoneri ble også forbudt. Kanskje var det ikke så rart at Olav møtte motstand blant de mektige i landet på disse endringene, og at konflikt rundt hans egen person var uunngåelig. Han måtte rømme landet, kom tilbake og falt så på Stiklestad. Men da han døde, vokste retten fram. For den fortellingen som ble fortalt etterpå, var den om en konge som kastet fra seg sverdet og overgav seg til sin skjebne uten vold og uten motstand. Slik hadde kongen selv til slutt vist at han var villig til å gi sitt liv og stille seg solidarisk med de svakestes sak. Og det var jo nettopp de svakestes sak Kristenretten handlet om.

Kirkas rolle midt i dette har vært ambivalent. Nils Idman, som jeg gir kropp og stemme til i Elden i år, var nok dypt overbevist om at Karl XII var konge av Guds nåde, og at hans handlinger var uttrykk for Guds vilje. Hva slags troskrise dette førte til da så mange av hans medsoldater frøs i hjel, det forblir nok for alltid en sak mellom ham og Vårherre. Men vi har bevart en del av det han sa og gjorde og erfarte, for Idman overlevde dødsmarsjen og ble et viktig øyenvitne til det som hadde skjedd, som prekte og skrev om det i ettertid. Uten ham, ingen Elden, kunne vi nesten til og med sagt.

Kristenretten som Olav sto for, var i aller høyeste grad et kirkelig anliggende. Når Olav fikk sin grav ved Nidelva, vokste etter hvert også Nidarosdomen og olavskulten fram. Noen av oss liker å bruke bildet av Nidarosdomen som Norges tuntre. Det viktigste bygget vi har i dette landet, er ikke en festning eller et slott for adel og overklasse. Det er et kirkerom som har tiltrukket seg pilegrimer av alle slag, også syke og utstøtte, i hundrevis av år.

Så har jeg også følge av en enda skikkelse til hit til dagens gudstjeneste, nemlig Karl XII’s navnebror Kalle, eller Karl Johan Lundgren som han egentlig heter, en av hovedpersonene i Elden. Hans liv skal akkurat til å begynne, han forlover seg, bygger seg et hjem og skal – viser det seg etter hvert – bli far for første gang. Men han tvinges ut i krigstjeneste for konge og fedreland. Og som så mange andre, ender han altså opp med å miste sitt liv under dødsmarsjen tilbake til Sverige. Han taper både krigen og livet. Men vi kan kanskje si at han vinner folkets hjerte hvert eneste år, når fortellingen spilles ut på Spellplassen bak Slegghaugene. Og den flammen som tennes i hjertene til publikum der, handler om håp og om fred. Hvis det er en sak det er verdt å gi alt for, må det vel være det.

I dagens evangelietekst, som er teksten for Olsok, sier Jesus at den som vil berge sitt liv må være forberedt på å miste det. Det finnes noe som er større og viktigere enn å vinne verden, større enn makt og ære. Det aller viktigste er å gi tro og håp til mennesker, og å spre kjærlighet hvor man kan og når man kan. Olavsarven handler om det. Elden handler om det. Og dagens gudstjeneste skal også handle om det samme. Når vi ber og synger sammen og velsigner hverandre, da kan det skje. Det er i hvert fall lov å håpe.  

Om kall til tjeneste

Preken i Bergstadens Ziir, søndag 12. juli 2020 (Aposteldagen):

Det står skrevet i evangeliet etter Lukas:

En gang sto Jesus ved Gennesaretsjøen, og folk trengte seg inn på ham for å høre Guds ord. Da fikk han se to båter som lå ved stranden. Fiskerne var gått ut av dem og holdt på å skylle garn. Jesus steg opp i en av båtene, den som tilhørte Simon, og ba ham legge litt ut fra land. Så satte han seg og underviste folkemengden fra båten.

Da han var ferdig med å tale, sa han til Simon: «Legg ut på dypet og sett garn til fangst.» «Mester», svarte Simon, «vi har strevd hele natten og ikke fått noe. Men på ditt ord vil jeg sette garn.» Så gjorde de det, og fikk så mye fisk at garnet holdt på å revne. De ga tegn til arbeidslaget i den andre båten at de skulle komme og ta i med dem. Og da de kom, fylte de begge båtene, så de var nær ved å synke. Da Simon Peter så det, kastet han seg ned for Jesu føtter og sa: «Gå fra meg, Herre, for jeg er en syndig mann.» For han og alle som var med ham, ble grepet av forferdelse over den fangsten de hadde fått. På samme måte var det med Sebedeus-sønnene Jakob og Johannes, som fisket sammen med Simon. Men Jesus sa til Simon: «Vær ikke redd! Fra nå av skal du fange mennesker.» rodde de båtene i land, forlot alt og fulgte ham.

(Lukas 5:1-11)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

Vi har akkurat hørt lest en tekst om Jesus som kaller en krets av disipler til å følge seg. Den som har den mest sentrale plassen i fortellingen utenom Jesus selv, heter Simon Peter. Vi hører også om Sebedeus-sønnene, Jakob og Johannes. De opplever en fiskefangst som er så enorm at den sprenger hverdagen deres helt i fillebiter. Garna holdt på å revne, og båtene holdt på å synke. «Følg meg!» sa Jesus, og de skjønte det var han som var kilden til denne overfloden. Så forlot de alt og fulgte ham, som det står. Resten er historie, eller kirkehistorie om du vil. Simon Peter blir med tiden den første biskop i Roma, forløper for dagens pave Frans.

Dagen i dag, sjette søndag i treenighetstiden, kalles i kirkekalenderen for Aposteldagen. Det er egentlig en gammel helgendag vi feirer i dag, minnedagen for apostelen Peter sammen med apostelen Paulus. Apostlene Peter og Paulus sin minnedag har et gammelt og fint norsk navn: Persok. Slik Jonsok er Johannes’ dag, St. Hans, og Olsok er Olavs dag, har vi også Persok etter Sankte Per, altså Sankt Peter. Det er en rik legendetradisjon knyttet til Sankt Peter, og en masse vitser også naturligvis om alt det arbeidet han har der han i de folkelige fortellingene står og vokter perleporten ved himmelen og tar imot folk etter døden. Apostelen Peters symbol er en nøkkel, til minne om en annen fortelling fra evangeliene der Jesus gir ham den såkalte nøkkelmakten og sier han skal ha makt til å binde og løse ting både i himmelen og på jorden. I dag har vi altså hørt om hvordan Jesus låser opp Simon Peters hjerte, og om hvordan denne litt røffe fiskeren blir menneskefisker, en som går rundt og forteller om Jesus.

Persok ligger egentlig 29. juni. Men etter reformasjonen faset vi ut en mengde slike helgendager i den lutherske kirkekalenderen, og en del slike dager ble flyttet til «nærmeste søndag» i stedet. I vår kirke ligger denne festdagen fast på den sjette søndagen etter pinse. Og siden pinsen flytter seg litt rundt sammen med påsken, kan det variere litt hvor stor avstanden blir mellom Persok den 29. juni og Aposteldagen. I år er avstanden 13 dager.

II

Dagen i dag kretser altså rundt fortellingen om Simon Peters første møte med Jesus, og om kallet han fikk til tjeneste for ham. «Følg meg», sa Jesus. Og det gjorde Peter. Han ante ikke hva han gikk til, men han forlot alt og fulgte Jesu ord og eksempel likevel.

Den opplevelsen han har hatt like før, kan nok kaste litt lys over Peters radikale oppbrudd. Peter og de andre vi hører om var fiskere. De levde ved Gennesaretsjøen, et lite innlandshav helt nord i Det hellige land, og der drev de altså med fiske. Den morgenen vi akkurat har lest om, hadde de vært ute og fiska hele natta. De hadde ikke fått noen ting. Så sier Jesus, litt sånn kjekt, at han trenger en båt å sitte i imens han underviser folket, for det var så mye folk rundt ham at han nesten ble dytta på sjøen. Det er litt av et tidsbilde, i grunnen, og sier noe om hva slags karismatisk skikkelse Jesus var! Etterpå, etter at han har talt til folket og de har gått hjem, snur han seg til Peter og sier, like kjekt: Legg utpå! Kast ut garna!

Bakgrunnen her er nok tanken om at fiskene vanligvis søker bort fra lyset, slik at de kommer opp på grunnere vann om natta og søker ned på dypet om dagen. Når fiskerne blir bedt om å legge ut på dypet, vet de at fisken sannsynligvis er vanskeligere å få tak i der, midt på lyset dagen. At de ikke vil nå tak i den, på en måte. Men så er det akkurat som om naturlovene blir reversert. Her er en som de senere skal høre kalle seg selv for Verdens lys, og fiskene flykter ikke, det er mer som om de vil hoppe opp i båten til ham. Og plutselig slår fangsten alle rekorder. Den tiltrekningskraften kjenner fiskerne også, og når han ber dem bli med ham, da klarer de ikke stå imot. Ikke vil de det heller.

III

Aposteldagen har tradisjonelt vært en dag for å snakke om kallet til tjeneste i kirka. For den som lever sitt liv som en slags «profesjonell troende» har gjort et valg som er ganske forpliktende, om en kan si det sånn, både for seg selv og for kirkefellesskapet. Og det har man gjerne en grunn til. Det er en eller flere opplevelser som ligger bak, og som har ledet en til å ta den plassen og den rollen som en har inntatt.

Så i dag kan det kanskje passe at jeg deler litt av min historie. Fortsett å lese «Om kall til tjeneste»

Om påsken 2020

Påsken 2020 ble noe helt annet. På grunn av tiltakene mot koronasmitte, var det ikke mulig å samles i kirka til gudstjenester på vanlig vis. Redningen kom til oss i Røros menighet i form av redaktør Guri Jortveit og tekniker Tore Hilmarsen, som stilte opp og gjorde opptak av fem gudstjenester for oss. Sammen med kantor Stephen Hicks, kirketjener John Arne Langen og solistene Kirsti Sæter og Vegar Dahl fikk jeg spille inn fem relativt korte TV-gudstjenster (rundt en halv time hver), gudstjenester som så ble lagt ut for strømming på Rettens nettsider.

e4108cbd-bc0c-48a0-97d4-1511f1095c12-1

(Foto: Guri Jortveit)

Her finner du lenke til prekenmanus for alle de fem gudstjenestene. Øverst i hver post finner du lenke til TV-gudstjenesten, samt til agende for den aktuelle gudstjenesten.

Velsignet påsketid!

img_4509

e0795c3a-6660-4354-873b-7acfd121e514

paaskenattsmesse

91656626_158204908769095_777208795028783104_n

Om fellesskap over alle skiller

Preken under den TV-sendte gudstjenesten fra Røros kirke påskeaften 11. april 2020. (Agende for gudstjensten kan også lastes ned i PDF-format her.)

91656626_158204908769095_777208795028783104_n

Dagens tekst: Lukas 24:1-9

Kjære alle sammen. Vi har et fantastisk vakkert kirkerom her på Røros. Det er et kulturminne å være stolt av, en pryd for Bergstaden, Bergstadens Ziir.

Og likevel: Dersom du ser deg om i kirkerommet her, vil du ganske snart se at det også er et rom som setter skiller mellom folk. Da kirka sto ferdig i 1784, var det strenge regler for hvem som kunne sitte hvor. De privilegerte hadde de beste plassene, mens fattigfolk måtte sitte på de øverste lemmene. Bergverkssamfunnet var bygd opp med et tydelig hierarki, og bergfolkets kirke speilet dette.

Den dag i dag er et mange fysiske stengsler som jobber imot oss når vi samles i dette rommet. Benkene, med sine høye skillevegger og dører, gjør det krevende for barn å se og høre. Og rommet er ikke akkurat fleksibelt innreda eller universelt utforma. Men vi får det til å fungere likevel. Vi bygger scener, løfter opp så alle kan se, og jobber bevisst med lys og lyd for å gi så mange som mulig mulighet til å delta.

91869133_3827344990640319_597579896771837952_n

De siste ukene har vi vært nødt til å leve med skiller mellom oss midt i hverdagen vår. Det har vært gjort av kjærlighet. Vi gjør dette for å ta vare på hverandre, og for å ta vare på fellesskapet. Men samtidig vet vi at det er ikke kjærligheten som er utgangspunktet for at vi holder oss borte fra hverandre. Det er sykdommens og dødskreftenes skyld. Akkurat nå kjenner vi det, hver eneste dag, både på kropp og sjel, at døden og alle dødens venner setter skiller mellom oss. Kjærligheten tvinger oss til å holde oss borte – for livets skyld. Men vi lengter etter at det skal være annerledes.

I dag er det påskedag. Vi er samla rundt fortellingen om Jesus, den korsfestede, som ble reist opp fra de døde. Fra og med i dag sier vi: Den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus!

Vi har gått en lang vei sammen for å komme hit. Vi har fortalt om hvordan påsken ble en annerledes høytid enn det vennene til Jesus forventa. Vi har fortalt om hvordan gamle fortellinger kan bli som nye. Vi har fortalt om hvordan Gud selv finner veien helt inn i livene våre, i mat og drikke, i kropp og sjel. Og vi har fortalt om hvordan frykt, sinne og fortvilelse slo tilbake, om hvordan Jesu venner ble spredt til alle kanter, om hvordan Jesus ble stående igjen alene. Til slutt gikk Jesus selv igjennom frykt og smerte helt inn i det aller mørkeste mørke, alene, for menneskenes skyld.

Døden og alle dødens venner setter skiller mellom oss. Det var det som skjedde med Jesus også. Hat, raseri, urettferdighet og mishandling – alle disse tingene bidro til at Jesus døde. Og da gikk han ut av tida. Han ble skilt fra oss, fra menneskene som han hadde elska så høyt. Og som om ikke det var nok: Skillet gikk tvers igjennom Guds eget hjerte.

Siden fredag har spørsmålet stått der, som en utfordring: Kunne Gud finne seg selv i denne fortellingen? Dette mennesket sier at han kom for å vise oss Gud. Så skjedde dette. Var dette Gud?

Så svarer Gud. Gud Fader sender ut Guds Ånd, og trekker Guds Sønn tilbake fra dødens mørke. Derfor sier kirke: Nå er Kristus reist opp fra de døde. Og da faller selv den siste grensa: Døden. Fellesskapet hos Gud, det fellesskapet som er Gud, er sterkere enn døden og alle dødens venner. Ingenting kan skille oss fra Guds kjærlighet i Jesus Kristus, vår Herre.

Så: Hva skal vi si til hverandre, på denne dagen da skiller står mellom oss, og døden og alle dødens venner fortsatt vandrer truende om i verden? Jo dette: Vi skal møtes igjen. Det er oppstandelseshåpet. Og kjærligheten lengter etter at vi skal sees igjen. For kjærligheten er fra Gud, ja, kjærligheten er Gud. Og kjærligheten er sterkere enn døden.

Ta med deg, som en påskehilsen, dette vakre diktet av Hans-Olav Mørk, skrevet den 14. mars i år:

Vi skal møtes når dette er over,
ved et bord i en smekkfull kafé,
i en kirke, i midtgangens vrimmel
mot Guds alter og det som skal skje.
Vi skal feire og synge og le.

Vi skal gi til hverandre et løfte,
at vi møtes når veien er gått.
Når det mørke og vonde er bak oss,
når den prøven vi fikk, er bestått,
skal vi dele det svar vi har fått.

Men alt nå vet vi svaret, vi vet det.
Det å elske hverandre er alt,
bære byrder når en har for mye,
holde oppe når noen har falt.
Til å elske, til det er vi kalt.

Om at Hitterdal kapell er 60 år

Søndag 20. oktober 2019 feiret vi jubileumsgudstjeneste for Hitterdal kapell. Kapellet ble innviet 25. september 1959, og jubileet ble feiret omtrent en måned etter selve 60-årsdagen. Her er prekenen jeg holdt i kapellet under jubileumsgudstjenesten, med utgangspunkt i en tekst som var valgt ikke etter kirkeårsdagen men etter anledningen:

Jesus løftet blikket mot himmelen og sa: «Far, timen er kommet. Herliggjør din Sønn, så Sønnen kan herliggjøre deg. For du har gitt ham makt over alle mennesker, for at han skal gi evig liv til alle som du har gitt ham. Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har sendt, Jesus Kristus. Jeg herliggjorde deg på jorden da jeg fullførte den gjerning du ga meg å gjøre. Far, gi meg nå din herlighet, den herligheten som jeg hadde hos deg før verden ble til.

Jeg har åpenbart ditt navn for de mennesker du ga meg fra verden. De var dine, og du ga meg dem, og de har holdt fast på ditt ord. Nå vet de at alt som du har gitt meg, er fra deg. For jeg har gitt dem de ord du ga meg, og de har tatt imot dem. Nå vet de i sannhet at jeg er gått ut fra deg, og de har trodd at du har sendt meg.

Jeg ber for dem. Jeg ber ikke for verden, men for dem som du har gitt meg, for de er dine. Alt mitt er ditt, og det som er ditt, er mitt, og jeg er blitt herliggjort gjennom dem. Jeg blir ikke lenger i verden, men de er i verden, og jeg går til deg. Hellige Far, bevar dem i ditt navn, det navnet du har gitt meg, så de kan være ett, slik som vi er ett.

Slik lyder det hellige evangelium.

(Johannes 17:1-11)

For ti år siden, da vi feiret av Hitterdal kapell var femti år, framførte jeg en tekst her i dette rommet som en del av jubileumsmarkeringen. Det var et dikt av Kristin Solli Schøien. Jeg hørte det første gang på Menighetsfakultetet, da dikteren selv framførte det; jeg hadde henne som lærer på praktikum der den gangen. Diktet har fulgt meg siden, og jeg kommer nok alltid til å knytte det til dette rommet på en særlig måte. Det heter Steiner som roper:

I dette hus er tusen toner sunget.
I dette rom er hundre bønner bedt.
Til dette sted har mange føtter vandret,
og noen har gått tungt, og andre lett.

I dette hus har gledens toner jublet.
I dette rom har sorgen hatt sitt sted.
Ved alteret er JA blitt sagt – og hvisket.
I denne font har vannet strømmet ned.

I dette hus er himmelen tilstede,
og paradisets dører står på klem,
for dette er et hellig sted på jorden
og den som kommer hit har kommet hjem.

Dette er hva kirka handler om, tenker jeg, når vi snakker om kirka som et sted: Kirka er et rom der tida på sett og vis stopper opp, der evigheten slår igjennom, så å si. Hit kommer vi, hverdagsmennesker, og så opplever vi at våre erfaringer og det vi bærer med oss tåler å møte evigheten. At livene våre betyr noe for Gud, evighetens Gud. Det er like sterkt hver gang. Fortsett å lese «Om at Hitterdal kapell er 60 år»

Om Sankta Sunniva

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 4.7.2019

En gang på slutten av 900-tallet – slik sier legenden – skal hun ha kommet over havet i et skip uten seil og årer. Sunniva het hun, kongsdattera fra Irland, og hun var på flukt fra en brutal mann som ville tvinge henne til å gifte seg med henne. I stedet endte hun opp på Selja, ytterst i havgapet, ytterst i vest, prinsessen fra Vesterled.

Men fremmede blir ikke alltid tatt imot med åpne armer. Sunniva og følget hennes møtte først skepsis, så åpen motstand, og folk fra fastlandet kom for å jage dem bort. Håkon Ladejarl skal ha trodd de var hærmenn som kom med ondt i sinne, og sendte sine folk på dem. Da flyktet Sunniva inn i en hule på øya, og der voktet Gud dem fra å bli skjendet gjennom å begrave dem under store steiner. Da Olav Tryggvason kom til Selja mange år senere, fant han at de døde var omgitt av en himmelsk velduft, og Sunniva så ut som hun sov.

Slik fortelles det altså i Sunnivas hagiografi, som danner utgangspunkt for Sunniva-kulten. Denne hadde sitt sentrum i klosteret som ble reist på øya, der også hulen hvor underet skulle ha skjedd spilte en kultisk rolle. I dag går kult og kultur over i hverandre. Helgendagen hennes, Seljumannamesse, feires 8. juli, og minnet om Sunniva lever over store deler av området mellom Norge og Irland.

Denne helgenfortellingen er et vakkert og på mange måter også interessant vitnesbyrd om det som skjedde da den kristne troen slo rot i Norge for litt over tusen år siden. Kristendommen er som kjent ikke en norsk tro, den kommer egentlig fra Midt-Østen. Den kom til oss fra mange kanter, dels fra øst, dels fra sør, dels fra vest, og det i flere bølger. Men ettersom den fant veien hit til oss, ble også fortellingen fortalt på nytt på norsk og planta om i det norske landskapet.

Her i Nidaros lever vi tett på fortellingen om Olav den hellige. I ham har vi en fortelling om død og oppstandelse, om et minne som lever videre og gir kraft og styrke til den som er rammet av dødskreftene. Stiklestad er Norges svar på Golgata, og Nidarosdomen er vår oppstandelseskirke. På samme måte kan vi tenke om legenden om Sunniva: Hun er en norsk utgave av jomfru Maria, og det barnet som hun føder gjennom sin martyrdød er kristendommen i Norge.

Slike fortellinger kan virke litt høytsvevende for oss postmoderne hverdagsmennesker. Men om vi tenker oss litt om, forteller vi slike fortellinger hele tida, vi også. Vi griper etter de himmelske idealene og tar dem ned på jorda. I kirka forteller vi om Jesus, han som var det sanne menneske, som viste oss hvem Gud er og hva Gud vil. Javel, sier vi. Og så går vi hjem til oss selv. Og så trøster vi barna våre. Og så sier vi noe vakkert til ektefellen vår. Og så forsøker vi å være en god venn. Og så arbeider vi hardt, også når vi er slitne og trøtte.

Han er snill, sier vi. Han er ærlig. Han er til å stole på. Og dette mener vi er positive kvaliteter. Heller snill enn kynisk. Heller ærlig enn utspekulert. Heller pålitelig enn ærgjerrig og økonomisk fremgangsrik på andres bekostning. Heller fredsommelig enn krigersk og sterk. Slik forteller vi om hverandres liv.

Og i alt dette, planter vi fortellingen om Jesus midt i hverdagslivene våre. Vi søker å skape litt mer himmel på jorda, gjennom måten vi lever hverdagslivene våre på.

Jeg tror at Gud elsker disse fortellingene. At Gud lytter til dem, og at Gud selv vil fortelle videre på dem. En dag skal Gud gjøre dem til en del av sin egen fortelling. Og Gud skal være alt i alle.