Om konfirmasjonstid

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 23. juni

«Flytt konfirmasjonen til ungdommene fyller 18 år!» Slik lød budskapet fra statsviter Svein Erik Tuastad (Universitetet i Stavanger) i Stavanger Aftenblad for et par uker siden. Tuastad mener det har blitt for stor avstand mellom hva kirka ønsker å oppnå i konfirmasjonstida og hva konfirmantene selv forventer å få ut av den. Konfirmasjonen har blitt redusert til et pengeoverføringsritual, påsto han i en spissformulering, før han konkluderte med at det ville være bedre med konfirmasjon rundt myndighetsalderen; det «vil kunne tilføre sårt tiltrengt moralsk refleksjon til en livsfase som ellers preges av russetiden» (sitat: Vårt Land). Det er ikke lenger slik at femtenåringene flytter ut for å søke jobb og stå på egne ben.

Det siste er det naturligvis noe i. Jeg har tidligere skrevet i denne spalten om hvordan min mormors konfirmasjonshilsen til meg om hatt og kaffi var en refleks av sosiologiske endringer fra hennes tid til min; da hun var nykonfirmert, var hun å regne som voksen. (Om du vil lese teksten jeg viser til her, finner du den på min blogg: https://tinyurl.com/2xvbuva8)

Når jeg likevel ikke er enig med Tuastad, er det flere grunner til det. En grunn er at det ikke nødvendigvis er god teologi å si at å være konfirmert og det å være voksen er to sider av samme sak. Selv om dette var en tanke som fikk et visst fotfeste i folkesjela i tidligere tider, har den kirkelige begrunnelsen for konfirmasjonen i og for seg ikke vært å markere overgangen til det fullt ut myndige voksenlivet. Kirkehistorisk har konfirmasjonen vokst fram av et rite som kalles ferming. Ferming besto av salving med olje og fungerte som en besegling av dåpen. Salvingen skulle i prinsipp utføres av en biskop, og ettersom kirka vokste og stadig flere barn ble døpt, var det ikke praktisk gjennomførbart at biskopen skulle salve alle nydøpte i forbindelse med dåp. Dermed ble fermingen utsatt i tid og utført samlet for større grupper, og det ble også vanlig å forberede ritet med en opplæringstid med innføring i troens mysterier. Jesus hadde tross alt befalt sine disipler å «døpe og lære»; for voksne dåpskandidater ble gjerne rekkefølgen lære først og døpes etterpå, mens ved barnedåp måtte naturligvis læringen skje kontinuerlig og med en gradvis tilpasning til den døptes psykologiske utvikling.   

Kirkelig konfirmasjon er med andre ord ikke noe særnorsk fenomen. Det framstår derfor nokså provinsielt å ville gjøre den norske russefeiringen til tilknytningspunkt for konfirmasjon. Ulike kirkesamfunn praktiserer denne bekreftelsen på ulike tidspunkt. I de ortodokse kirkene er det, så langt jeg vet, fortsatt vanlig å foreta fermingen like etter dåpen også for barn. Andre kirker legger konfirmasjonen både tidligere og senere enn hva vi gjør, men felles for dem alle er at de rent prinsipielt knytter konfirmasjon tilbake til dåpen og til deltakelse i kirkas liv, ikke til påfølgende rettigheter og plikter i sivilsamfunnet.

I norsk historie ble den kirkelige begrunnelsen med tida supplert med tanken om konfirmasjonen som «avsluttende eksamen» etter endt folkeskole. Dermed ble det vanskeligere å skjelne mellom å være myndig samfunnsborger og å være religiøst myndig. I vår tid tenker jeg likevel en slik skjelning har mye for seg, og at en gradvis myndiggjøring av mennesker kan være både sunt og klokt. I Norge blir du i dag religiøst myndig ved fylte 15, du når den seksuelle lavalder ved fylte 16, du kan stemme ved valg ved fylte 18, og du kan kjøre tung motorsykkel og handle brennevin først når du blir enda litt eldre.

Og dersom noen fortsatt skulle mene at konfirmanter ikke er «modne nok» til å ta ansvar for sitt eget religiøse liv, siterer jeg hva en konfirmant jeg hadde gleden av å følge skrev om Jesus for noen år siden: «Jesus var et godt menneske som gav Gud til oss og oss til Gud.» Det er fortsatt en av de fineste trosbekjennelsene jeg vet om, og den kan romme et helt liv.

PS: Påmeldingen til kirkelig konfirmasjon 2022-2023 er nå åpnet på roroskirke.no.

Om lys og liv

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 9. juni

Vel overstått pinse! Jeg håper du som leser dette hadde en fin høytid. Selv var jeg i Bergen i konfirmasjon, og kan melde om at Vestlandet leverte både på vær og festligheter.

Tidspunktet for når våren virkelig melder sin ankomst, avhenger naturligvis av hvor en bor. Hos oss her på fjellet, hvor snøen ligger til 17. mai og bjørka gjerne står naken til Kristi himmelfartsdag, framstår pinsen mer enn noe annet som vårens og livets høytid. Nå er det liksom ikke lenger noen tvil om at livet seirer i år også, selv etter en lang og hard vinter.

Pinsen er livets fest framfor noen, høytiden for liv og fellesskap. Noen vil kanskje innvende at det er det vel påsken som er, og det er i og for seg ikke feil. Påsken kulminerer tross alt i fortellingen om Jesus som blir reist opp fra de døde. Men i pinsen, som faller femti dager etter påske, konstaterer vi ikke bare at det finnes en påskefortelling om én manns oppstandelse fra de døde. Pinsen er høytiden hvor vi proklamerer at fortellingen om livets seier over døden ikke bare gjelder for én enkelt person, men at den gir håp til alle, alltid og overalt.

For i løpet av de femti dagene som har gått siden påskedag, har Jesu disipler rukket å spørre seg selv hvilken kraft det var som reiste Jesus opp fra dødens mørke. Svaret de har landet på, er at det må ha med kjærlighet å gjøre. Gud Fader elsket tydeligvis Sønnen så høyt at selv om Jesus ble forkastet og avvist av menneskene, drevet utenfor bymuren og spikret opp på et kors for å dø og siden ble lagt i en fremmeds grav, så ville ikke Gud avvise Jesus som Sønnen. Derfor, kan vi lese i Bibelen, reiste Gud Fader Sønnen opp fra de døde. Og den veldige kraften som bevirket dette var ikke noe annet enn kjærligheten mellom de to. Kjærligheten var så sterk at den ene ikke kunne være til uten den andre.

Så kommer altså pinsedag, femti dager etter den første oppstandelsen, sju uker og en dag etter at han som var død kom levende ut av gravens mørke hule. I mellomtida har Jesu disipler holdt seg mye for seg selv, og når pinsedagen kommer sitter de bak stengte dører. Så gjør de plutselig ikke det lenger. De slår dører og vinduer på vidt gap, kommer ut av de stengte og mørke rom og begynner å bygge nye relasjoner til fremmede mennesker. I løpet av en enkelt dag oppstår det et nytt fellesskap, fortelles det, et fellesskap som er dannet på tvers av språk-, kultur- og landegrenser. Dette fellesskapet har senere vært kjent som den kristne kirke.

Hvordan kunne dette skje? Disiplene selv fortalte om denne oppstandelses-erfaringen som en intens opplevelse av Guds kjærlighets nærvær. De bare måtte ut for å gjøre godt mot andre, bygge fellesskap og proklamere at ting aldri er så mørkt at det ikke finnes lys, og at ting aldri er så håpløst at det ikke kan finnes en ny begynnelse.

Selv finner jeg stadig trøst i dette: At kirka ikke begynte som en lukket, sekterisk eller nasjonalistisk orientert bevegelse. Den var internasjonal, den var åpen og den var grensesprengende, og alt dette var den fra dag én. At ikke alt i kirkas senere historie har utfoldet seg aldeles i tråd med dette, får så være: Pinsefesten er en årlig påminnelse om å vende tilbake til røttene, til kjærlighetens Ånd som gir lys og liv og som former fellesskap på overraskende steder og på uventede måter.

Jeg konstaterer at snøen smelter i år også, og at livet vokser fram på nytt. Det var og er verdt en glad markering og en fest eller tre. Det er i pinsens ånd – for ikke å si Ånd.

Om det elskede barnet (og elefanten i rommet)

Lørdag 28. mai 2022 feiret vi konfirmasjon i Røros kirke. Der holdt jeg følgende preken.

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:

Da fariseerne hørte at Jesus hadde stoppet munnen på saddukeerne, kom de sammen. Og en av dem, en lovkyndig, spurte for å sette ham på prøve: «Mester, hvilket bud er det største i loven?» Jesus svarte: «‘ Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand.’ Dette er det største og første budet. Men det andre er like stort: ‘ Du skal elske din neste som deg selv.’ På disse to budene hviler hele loven og profetene.»

(Matt 22:34-40)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

Kjære konfirmanter, foreldre, faddere, familie, venner. Kjære alle sammen.

Jeg vil fortelle en fortelling for dere nå. Jeg husker ikke lenger når jeg første gang fikk høre denne fortellingen, men det skal visst være Buddha som fortalte den aller først. Så har den vandret gjennom historien og fra land til land og fra menneske til menneske, og i dag gir jeg den videre til dere.

Det var en gang en rik mann som bodde i et stort palass. Han hadde en sønn, som grublet og undret seg over mye. En dag kom sønnen til sin far og spurte: Far, hva er egentlig virkelighet?

Faren tok med seg sønnen inn i den største salen i palasset. Så ropte han på tjenerne sine, og ba dem hente fem blinde tiggere som satt utenfor porten til palasset. De fem ble ført inn. Så ledet tjenerne inn en stor elefant, og plasserte denne midt på gulvet.

De fem blinde tiggerne fikk beskjed om at de skulle gå bort til elefanten og beskrive den for den rike mannens sønn. Den første tiggeren gikk bortover mens han følte seg for med hendene, og han traff den store flate sida på elefanten. Så sa han: «En elefant er en mur, en høy og varm mur, lik den muren jeg sitter inntil hver dag!»

Den neste blinde tiggeren følte seg fram med hendene, og fant ett av beina til elefanten. Han sa: «En elefant er en trestamme, en tykk og solid trestamme, så sterk at den kunne holdt hele himmelen oppe!»

Den tredje blinde tiggeren gikk fram foran elefanten, og fingrene hans fant støttanna til elefanten. Så sa han: «En elefant er et spisst spyd, et sterkt våpen i handa til en mektig kriger!»

Den fjerde blinde tiggeren gikk rundt elefanten, om kom opp imot den bakfra. Der fikk han tak i halen til elefanten, og utbrøt: «En elefant er en ringeklokke som henger ned fra taket. Skal tro hvem jeg varsler dersom jeg trekker i den?»

I mellomtida hadde den femte blinde tiggeren gått fram og stilt seg foran elefanten. Da nøs det store dyret, og den femte blinde tiggeren smilte og sa: «En elefant er en varm sommervind!»

Så snudde faren seg til sønnen og sa: Forstår du nå, min sønn? Virkeligheten er en elefant, og vi er alle blinde tiggere.

II

Hva er virkelighet? Og hvordan skal jeg forholde meg til virkeligheten? Hvordan skal jeg leve livet? Dette er noen av de aller største spørsmålene vi kan stille oss. Og i konfirmasjonstida har vi gjort nettopp det: Vi har stilt spørsmål. Sånne spørsmål, og andre.

Det gis mange ulike svar på sånne spørsmål som dette. Som den fortellingen jeg akkurat fortalte antyder – og jeg tror det er slik det er – så er det nok slik at flere ulike religiøse og filosofiske tradisjoner kan levere gode forslag til svar. Ulike svar kan utfylle hverandre, og ett enkelt svar kan aldri helt gripe virkeligheten slik den er bortenfor alt og alle. Eller, som vi sier i kirka: Gud er alltid større.

Vi som har undervist dere igjennom denne konfirmasjonstida, vi har først og fremst delt av kristen tradisjon for dere. Det har vi gjort både fordi vi tenker at den leverer noen gode svar, og fordi vi vil at dere skal kjenne til nettopp tradisjonen. Og så vil vi jo at nettopp dere skal bidra til å utvikle den. Dere er døpt, dere er en del av kirka. Det betyr ikke at ikke andre ting også kunne vært sagt, men vi har i det minste forsøkt å si noe vi tror er sant og viktig, verdig og rett.

Så la meg oppsummere konfirmasjonstida med å peke på noen av de svarene vi har prøvd å gi dere.

Fortsett å lese «Om det elskede barnet (og elefanten i rommet)»

Om å preke på 17. mai 2022

Preken i Brekken kirke på Grunnlovsdagen 2022:

Det står skrevet i evangeliet etter Lukas:

På reisen til Jerusalem dro Jesus gjennom grenselandet mellom Samaria og Galilea. Da han var på vei inn i en landsby, kom ti spedalske menn imot ham. De ble stående langt unna og ropte: «Jesus, mester, ha barmhjertighet med oss!» Han så dem og sa: «Gå og vis dere for prestene!» Og mens de var på vei dit, ble de rene. Men én av dem kom tilbake da han merket at han var blitt frisk. Han lovpriste Gud med høy røst, kastet seg ned for Jesu føtter med ansiktet mot jorden og takket ham. Denne mannen var en samaritan. Jesus sa: «Ble ikke alle ti rene? Hvor er da de ni? Var det ingen andre enn denne fremmede som vendte tilbake for å gi Gud æren?» Og han sa til ham: «Reis deg og gå! Din tro har frelst deg.»

(Luk 17:11-19)

Slik lyder det hellige evangelium.

Mai er en fin måned! I mai kommer røddagene og festdagene på rad og rekke, sola begynner virkelig å ta tak, og det begynner til og med å grønnes på trær og plener innimellom snøskurene. Allerede månedens første dag, altså Første mai, er en viktig merkedag, og så følger frigjøringsdagen 8. mai, nasjonaldagen 17. mai, og så Kristi himmelfartsdag (som gjerne pleier å falle på en dato i mai) med påfølgende langhelg og hvilepuls. Noen av oss markerer også 4. mai, eller May 4th som vi gjerne også sier, som Star Wars Day, komplett med ordspill-hilsener av type «May the Fourth be with you». Så har vi siste lørdag i mai, som er dagen for Champions League-finalen. Og da har vi ikke begynt å snakke om hvor fint det er å ha bursdag i mai.

Jeg vet ikke hva dere tenker, men jeg synes mai er enda mer kjærkommen i år enn på lenge. Etter to år med nedstenging, sosial distansering og avlyste feiringer, kjentes det så godt å kunne stå sammen med andre og synge nasjonalsangen og rope hurra igjen. Jeg tok meg i å tenke det i dag: Vi er heldige.

Men kanskje dekker ikke begrepet «heldig» helt hvorfor vi har det som vi har det. Ja, vi har kommet oss igjennom to år med pandemi. Men det har jo ikke gått av seg selv. Det har kostet mye, både disiplin og forsakelser og kroner og øre. Når vi nå kan fylle gatene med fest og glede igjen, kan vi samtidig sende noen tanker til folk i Shanghai i Kina, som har måtte holde seg innendørs i sine egne boliger i ukesvis denne våren. Vi er ikke dér lenger, fordi vi hadde gode ledere som la en god strategi for oss, fordi vi sammen gjorde det som trengtes for at planen skulle holde og – ikke minst – fordi tilliten i samfunnet var høy nok og vaksinasjonsgraden ble tilstrekkelig. Det var ikke kun flaks

Fortsett å lese «Om å preke på 17. mai 2022»

Om å hedre Falkberget

På nasjonaldagen, 17. mai 2022, fikk jeg det ærefulle oppdrag å holde tale ved Johan Falkbergets grav under bekransningen av gravstedene på kirkegården. Her er hva jeg sa:

Johan Falkberget, født 30. september 1879, død 5. april 1967. Rugldalens store sønn, Bergstadens dikter, og – spøkefullt utnevnt som sådan av Arne Fjellbu – «fjellets biskop». Arbeider, journalist, politiker, poet, romanforfatter, brevskriver, bonde, stortingsmann, motstandsmann og glødende kristensosialist. Måten folket her på fjellet forteller om fortida og framstiller seg selv på, står i stor gjeld til Johan Falkberget. Vi hadde ikke vært helt de vi er eller forstått oss selv helt slik vi forstår oss selv uten ham og hans diktning. Jeg tror ikke Røros hadde hatt helt den samme klangen verken i Norge eller resten av verden uten forfatterskapet hans heller.

Foto: Linda C. Herud (Arbeidets Rett)

Så det er mye vi har å takke Johan Falkberget for. Men i dag har jeg egentlig mest lyst til å takke ham for noe annet enn alle disse andre tingene som jeg allerede har listet opp.

For: De siste par årene har vært temmelig trasige. Vi kan enes om det, det er ikke å ta for hardt i. Det har vært tøffe år for oss som samfunn og som fellesskap.

Det han handlet om liv og død, og det har handlet om økonomi og overlevelse. Og for mange av oss har det tært på også personlig. Det er krevende å være isolert, å være både redd og alene.

Johan Falkberget diktet ikke bare om de som overlevde, om de som levde i stri storm og lærte å stå i den, som han skrev. Han har også diktet fram øyeblikk som kaller på smilet og latteren, et overskudd av fjas og fantasi. I april i år var jeg så heldig at jeg fikk oppleve Turneteaterets forestilling Bør Børson jr. i Storstuggu, basert på Falkbergets roman. Jeg lo så jeg grein i to og en halv time. Etterpå følte jeg meg lettere. Det ble enda tydeligere for meg at vi var på vei mot lysere tider i alle betydninger av ordet.

Derfor har jeg rett og slett bare lyst til å si dette i dag: Takk for latteren, Johan, takk for at du også kaller på smilet innimellom, ikke bare på alvoret og tragedien. Vi trenger det så veldig akkurat nå, når vi skal finne de nødvendige kreftene i oss til å ta fatt igjen for fullt etter to underlige år der alt mulig har blitt satt på pause. I dag skal vi smile og le igjen. Det er også i Falkbergets ånd. Takk.

Om evangeliet etter Bør Børson jr

Søndag 1. mai 2022 feiret Røros menighet Falkbergetmesse i Røros kirke i anledning Arbeidernes dag.

Under gudstjenesten prekte jeg i dialog med Johan Falkberget. I år valgte jeg å knytte noen tanker til BørBørson jr. Prekenmanuset kan du lese her.

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:

Jesus kalte de tolv disiplene til seg og sa: «Dere vet at folkenes fyrster undertrykker dem, og stormennene deres styrer med hard hånd. Men slik skal det ikke være blant dere. Den som vil bli stor blant dere, skal være tjeneren deres, og den som vil være først blant dere, skal være slaven deres. Slik er heller ikke Menneskesønnen kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange.»

(Matt 20:25-28)

Slik lyder det hellige evangelium.

Da jeg studerte teologi, ble jeg kjent med et sitat av teologen og prekenlæreren Carl Fredrik Wisløff. Han omtalte en del presters prekener slik at «De tar utgangspunkt i dagens bibeltekst for siden aldri å vende tilbake til den.» Vel, i dag har jeg tenkt å forlate evangelieteksten for en tid, men jeg lover siden å vende tilbake til den.

Men først vil jeg legge veien om Storstuggu. For onsdag for halvannen uke siden, den 20. april, var jeg så heldig at jeg fikk være i Falkbergetsalen da Turnéteateret i Trøndelag spilte sin forestilling Bør Børson jr. Hvilken festkveld det var! Jeg lo i to og en halv time, jeg tørka tårer av mange slag, og jeg kunne konstatere at det var på grensen til allsang i den delen amfiet der jeg satt.

Komedien om Bør Børson jr. handler – og dette vil jeg jo tro de fleste av dere allerede vet minst like godt som meg – om Bør Børson som forsøker å komme seg opp og fram i livet gjennom å åpne landhandleri i hjembygda Olderdalen. Bør er i utgangspunktet ingen storkar. Olderstad er en liten gård sammenlignet med for eksempel storgården Torsøy like ved, Men Bør vil ikke la verken arv eller miljø være det bestemmende. Han er ingen revolusjonær, det er ikke det, han er vel mer – hva skal vi si – kapitalist etter innfallsmetoden, og han snubler seg igjennom handelsmann-tilværelsen gjennom en form for naiv spontanitet som bringer ham opp i den ene situasjonen mer fortvilet og absurd enn den forrige. Men hver eneste gang reiser han seg altså, helt til han når både rikdom og berømmelse. Om han vinner hjembygdas respekt er en litt annen sak.  

Han blir også arbeidsgiver etter hvert, han Bør. Han skaper arbeidsplasser, og mot slutten av historien etablerer han nye bankfilialer. Hvor god han er på arbeidsmiljølov, tariffavtaler og personalbehandling er nå en sak for seg, men ingen skal i hvert fall være i tvil om at han slett ikke bare er drevet av kjærlighet til penger. Han er også drevet av kjærlighet til bygda si – en kjærlighet som riktignok bare delvis blir gjengjeldt – og ikke minst av kjærligheten til Josefine Torsøien, en kjærlighet som heldigvis er helt gjensidig.

Josefine synger det så treffende på et punkt i musikalversjonen:

Å æ kjinne ein kar – som vil opp og vil fram,
som itj vente til væla kjem roilland’s te ham.
Ein som itj sit og håpe på stønad og trygd,
men som prøv å få liv i ei sidrompa bygd!

Det ligger et element av klassereise i dette også, naturligvis. Bør vil skape noe, bygge noe. Og han drar flere med seg i dette, på sitt vis.

Det er et ganske tidlig verk i Falkbergets forfatterskap vi snakker om nå. Boka kom i 1920, og fortellingen ble dramatisert i 1929, før den ble filmatisert i 1938 og så – endelig – fant form som musikal på scenen i 1972, for 50 år siden. Falkberget selv vokste etter hvert inn i en posisjon som avklart kristensosialist, og var radikal sosialist allerede i 1920. Hva mente han så at vi skulle lære av Bør Børson jr? Det er ikke så godt å si. Kan hende ville han bare få oss til å le. (Og det klarer han altså fortsatt, selv hundre år etter at boka kom ut!) Politisk låner Bør trekk både fra partiene Venstre og Høyre, han er handelsmann, småbedriftseier og kapitalist, men han er også opptatt av rettferdighet, og av kollektivet rundt seg, bygda og flokken sin. Så jeg tar sjansen på å løfte ham enda litt høyere opp på denne Arbeidernes dag i 2022, under denne Falkbergetmessen i Røros kirke.

Fortsett å lese «Om evangeliet etter Bør Børson jr»

Om å bli tatt imot

Her kan du lese manus til prekenen jeg holdt under sportsgudstjeneste på Skottmikkelvollen i Hitterdal, palmesøndag 10. april 2022.

De står skrevet i evangeliet etter Johannes:

Seks dager før påske kom Jesus til Betania der Lasarus bodde, han som Jesus hadde vekket opp fra de døde. Der ble det holdt et festmåltid for ham. Marta vartet opp, og Lasarus var blant dem som lå til bords sammen med ham. Da kom Maria med et pund ekte, kostbar nardussalve, og med den salvet hun Jesu føtter og tørket dem med håret sitt. Hele huset ble fylt av duften. Da sa Judas Iskariot, en av disiplene, han som siden forrådte ham: «Hvorfor ble ikke denne salven solgt for tre hundre denarer og pengene gitt til de fattige?» Dette sa han ikke fordi han hadde omsorg for de fattige, men fordi han var en tyv. Det var han som hadde pengekassen, og han pleide å ta av det som ble lagt i den. Men Jesus sa: «La henne være! Hun har spart salven til den dagen jeg skal begraves. De fattige har dere alltid hos dere, men meg har dere ikke alltid.»

Det ble kjent i den store mengden av jøder at Jesus var i Betania. Nå kom de dit, ikke bare for hans skyld, men også for å se Lasarus, som han hadde vekket opp fra de døde. Da la overprestene planer om å drepe Lasarus også. For mange av jødene dro dit på grunn av ham og kom til tro på Jesus. Dagen etter fikk folkemengden som var kommet til festen, høre at Jesus var på vei inn i Jerusalem. Da tok de palmegreiner og gikk ut for å møte ham, og de ropte:

           Hosianna!
           Velsignet er han som kommer
           i Herrens navn,
           Israels konge!               

(Johannes 12:1-13)

Slik lyder det hellige evangelium.

Endelig kan vi samles for å feire påske igjen! De to siste årene har den tradisjonelle påskefeiringen i kirkene måtte avlyses grunnet nasjonale nedstengninger. For to år siden delte Arbeidets Rett en TV-gudstjeneste fra Røros kirke palmesøndag, og i fjor lagde vi Prestens påskenøtter som vi delte på kirkas Facebook-side, med litt folkeopplysning ispedd noen spørsmål angående høytiden. Vi kunne gå på ski og møtes noen få ute, men vi kunne ikke samles inne.

Men i dag kan vi det. Vi kan samles så mange vi vil, enten det skjer innendørs eller ute i snøfonna. Det kjennes på sett og vis som den endelige bekreftelsen på at vi har kommet oss igjennom pandemien når vi nå kan gå inn i påskehøytida i kirkelivet uten å tenke avstand eller føre lister over hvem som sitter hvor. (Etter to års pause kan vi gjenoppta tradisjonene. Det er jo nesten en liten påskeandakt i seg selv: To hvileskjær, og så en gjenreisning.) Så er riktignok ikke alt på plass igjen. Mange steder i verden bruker man palmegrener eller kors av palmeblader i prosesjon på denne dagen, til minne om den fortellingen vi leser på palmesøndag, om det som skjedde da Jesus kom til Jerusalem for å feire påske, og folk hyllet ham og heiet ham fram mens de svingte palmeblader og ropte hosianna. Vi får se, kanskje vi kan gjøre det neste år, det er kanskje greit med en gradvis opptrapping også. Skjønt: På Skottmikkelvollen har vi vel aldri gått i noen palmesøndagsprosesjon annet enn skituren opp hit, og det spørs om det har blitt viftet med så veldig mye mer enn skistaver.*

Uansett: Det er fint å kunne samles, fint å kunne slå opp dører og invitere inn og gi rom for forventning og glede og takknemlighet. Det er fint å kunne ta imot hverandre, og å bli tatt imot. Gudstjenesten på Skottmikkelvollen bygger på en lang tradisjon av gjestfrihet.

Dagen i dag, palmesøndag, handler om dette: Å bli tatt imot.

Fortsett å lese «Om å bli tatt imot»

Om Marias eksempel

Søndag 27. mars 2022 var Maria budskapsdag. To barn ble båret til dåp i Røros kirke under høymessen klokka 11. Kantor Stephen spilte Ukrainas nasjonalsang som preludium, og etter evangelielesningen holdt jeg denne prekenen:

Det står skrevet i evangeliet etter Lukas:

Noen dager senere dro Maria av sted og skyndte seg opp i fjellbygdene, til den byen i Juda hvor Sakarja bodde. Der gikk hun inn til Elisabet og hilste på henne. Da Elisabet hørte Marias hilsen, sparket barnet i magen hennes. Hun ble fylt av Den hellige ånd og ropte høyt: «Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten i ditt morsliv. Men hvordan kan det skje at min Herres mor kommer til meg? For da lyden av din hilsen nådde øret mitt, sparket barnet i magen min av fryd. Og salig er hun som trodde, for det som Herren har sagt henne, skal gå i oppfyllelse.»

(Luk 1:39-45)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

Det er altså Maria budskapsdag i dag. Det vil si, det var egentlig fredag som var selve merkedagen, fredag 25. mars. Da er det på dagen ni måneder igjen til jul, og vi minnes historien om den unge jenta Maria fra Nasaret som fikk besøk av en engel som fortalte henne at hun skulle få en sønn som hun skulle kalle Jesus. I mange kirkesamfunn er det datoen 25. mars som markeres, uavhengig av ukedag, mens i Den norske kirke samler vi gjerne slike markeringer på søndager, så vi feirer dagen i dag, på den søndagen som faller nærmest 25. mars. Så i dag er det en hvit festdag, midt i fastetiden før påske.

Påsken og Maria-dagen henger sammen tematisk også, ikke bare i nærhet i tid. I tidlig jødisk-kristen tradisjon hadde man en tanke om at livene til hellige personer hadde en form for symmetri, de var sirkelformede, om en vil si det slik, noe som betydde at en regna med at livene deres hadde begynt og sluttet på den samme datoen. Det var godt kjent når Jesus hadde dødd, det hadde skjedd i forbindelse med den jødiske påskefesten, som gjerne faller et sted mellom nå og første halvdel av april, akkurat slik vår påske gjør. Og det året da Jesus faktisk døde, skulle påsken ha falt rundt 25. mars; det var slik tradisjonen bevarte minnet om denne dramatiske hendelsen. Da måtte Jesu liv også ha begynt rundt denne datoen, noe som igjen, via enkel matematikk, tilsa at han ble født rundt 25. desember. Dette var med andre ord en av de tingene som spilte inn for plasseringen av Jesu fødselsfest. Det var ingen som hadde tilgang til noen fødselsattest for Jesus, det var det ikke, så plasseringen av jula er nok mest symbolsk å forstå. Men symbolikken er altså sterk og klar: Jula peker fram mot påsken, og påsken bestemmer plasseringen av Maria budskapsdag som igjen peker framover mot jula. Alt henger sammen med alt, som det heter.

Fortsett å lese «Om Marias eksempel»

Om Maus

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 10. februar

I slutten av januar begynte en nyhetsmelding å spre seg verden over om at en skolekrets i McMinn County, Tennessee, hadde fjernet Art Spiegelmans tegneserieroman Maus fra skolens pensumliste. Begrunnelsen var visstnok at boka inneholdt noen banneord (senere nærmere tallfestet til åtte, deriblant ordet «damn»), en tegneserierute eller to med (kvinnelig) nakenhet samt skildring av et selvmord. Selv om McMinn skolekrets i global sammenheng må regnes som en ganske liten størrelse, ble dette en stor sak.

En av grunnene til at saken vokste seg så stor som den gjorde, var at nyheten ble kjent i tiden rundt minnedagen for holocaust (27. januar). Maus er nemlig ingen hvilken som helst roman. Det er fortellingen om Vladek og Anja, Arts foreldre, og om opplevelsene deres i Polen i tiden før og under holocaust. Når Art skildrer grusomhetene Vladek, Anja og andre jøder måtte gjennomgå, gjør han det i tegneserieform. Jødene framstilles som mus, mens nazistene tegnes som katter. Amerikanerne er på sin side hunder, polakkene griser, britene fisker og franskmennene frosker. Det visuelle uttrykket er minimalistisk, men historien er voldsom. Parallelt med minnene fra 30- og 40-tallet skildrer også Art på selvbiografisk vis sitt vanskelige forhold til sin gamle far. Boka har fått klassikerstatus, og Art Spiegelman vant Pilitzer-prisen for Maus i 1992; det andre bindet utkom året før. 

Jeg leste Maus første gang da jeg gikk på videregående. Det var en opplevelse som preget meg i lang tid. Når jeg nå fikk høre at romanen faktisk har stått på leselista til en skole, var min første tanke: For noen heldige elever, som får fordype seg i dette kunstverket i skoletida!

Og så er altså boka bannlyst av et School Board. Eller, ikke egentlig bannlyst, den er ikke brent eller fysisk fjernet fra bibliotek eller satt på Index eller noe sånt, den er «bare» fjernet fra pensum til English Art Class på skolens 8. trinn. Men likevel: Det at et skolestyre i fullt alvor kan mene at en prisbelønnet tegneserie om holocaust er uegnet til faglig fordypning for ungdomsskoleelever fordi den inneholder banneord, er så teit og trist at det er vanskelig å sette ord på det.

David Corn har i et essay i Tidsskriftet Mother Jones gjengitt og kommentert referatet fra skolestyremøtet i McMinn. Han legger ingenting imellom: «Moments later, the board voted. All 10 members chose to boot Maus. Not one voted for teaching reality. This is a loss for the students and their teachers. They will miss out on a literary breakthrough amd a crucial slice of history. (A 2020 poll found that 63 percent of adults under the age of 40 did not know that 6 million Jews were murdered during the Holocaust.) What’s worse for the kids is that their intellectual developement is being held hostage by board members who are stuck in another era, who find vulgarity in an old pop song, and who cannot be bothered to do their own homework.»

Skolestyret konkluderte sitt møte med å be lærerne finne alternativ litteratur som ikke var støtende. Som Spiegelman selv kommenterte at det virket som om skolestyret ønsket seg en skildring av «et snillere holocaust». Forfatter Nail Gaiman tvitret at «There’s only one kind of people who would vote to ban Maus, whatever they are calling themselves these days.»

Heldigvis finnes Steisand-effekten, altså dette interessante som skjer når noen går høyt ut og ønsker å forby noe: Folk blir nysgjerrige på hva dette forbudte er. I dagene som har gått, har Maus klatret til topps på bestselgerlistene til nettbutikkene til både Amazon og Barnes & Noble. Folk leser med andre ord Maus som aldri før, sikkert også i Tennessee. Jeg kan ikke annet enn å glede meg over det. Jeg har plukket ned mitt eget eksemplar fra bokhylla også, og konstaterer at den fortsatt berører meg. Med dette anbefaler jeg Maus. Les og gråt du også.   

Om dålle

Preken under gudstjeneste på Samefolkets dag i Røros kirke, 6. februar 2022:

Naemhtie Jåhhan vaentjielisnie tjaalasovveme:

Gosse gaadtan båetieh, dållem vuejnieh, jïh guelieh laejpieh sjïjli nelnie. «Buektede guelijste mejtie daelie åådtjeme», Jeesuse jeahta. Simon Pïehtere vïnhtsese vaadtsa jïh viermiem gaadtan geasa. Dïhte stoere guelijste dïeves, stoereluhkie-vïjhteluhkiegolme guelieh desnie. Jalhts dan jïjnjh guelieh, vïermie ij gajhkenh. Jeesuse dellie learoehkidie jeahta: «Båetede jïh byöpmedidie!» Ij gie learoehkijstie doesth gihtjedh: «Gie datne?» Daejrieh badth Åejvie dïhte. Dellie Jeesuse båata, laejpiem vaalta jïh dejtie vadta, gueliem aaj.

Naemhtie aejlies vaentjele.

Det står skrevet i evangeliet etter Johannes:

Da de var kommet i land, så de et bål der, og det lå fisk og brød på glørne. «Kom hit med noen av de fiskene dere nettopp fikk», sa Jesus til dem. Simon Peter gikk da om bord i båten og trakk garnet i land. Det var fullt av stor fisk, ett hundre og femtitre i alt. Men enda det var så mange, revnet ikke garnet. Jesus sa til dem: «Kom og få mat!» Ingen av disiplene våget å spørre ham: «Hvem er du?» De visste at det var Herren. Så gikk Jesus fram, tok brødet og ga dem, det samme gjorde han med fisken.

Slik lyder det hellige evangelium.

(Johannes 21:9-13)

I

I dag vil jeg begynne prekenen med å lære bort et sørsamisk ord. Det er ordet dålle. Dålle betyr bål eller ild. I fjor sommer spilte Margrethe, min eldste datter, samejente i Elden, og da var hun blant annet med og joiket Dållen vuelie – Ild-joiken eller Eldens joik.

Vi har lest tre bibeltekster for dagen i dag, fra Andre Mosebok og fra Apostlenes gjerninger og fra Johannesevangeliet. Og i alle disse tre tekstene, i alle de tre scenene eller fortellingene, dukker dålle – ilden og bålet – opp. I den første hørte vi om den brennende tornebusken, som var et sted der Gud Herren åpenbarte seg og kalte Moses til tjeneste for folket sitt. I den andre teksten hørte vi om tungene av ild som ble synlige over apostlene på pinsedagen, og om hvordan hjertene deres ble satt i brann, og om at de plutselig kunne tale alle slags språk, og fortalte evangeliet om Jesus, slik at det ble synlig for alle mennesker at alle slags språk og kulturer er steder hvor Gud bor. Og så oppsto det et fellesskap, ut av ilden og Ånden og ordet og vannet, det fellesskapet vi kaller for kirka. Fellesskapet rundt bålet var også framme i den tredje fortellingen fra Johannesevangeliet, om Jesus og disiplene, bålet og fiskene.

Dålle! Det ene lille ordet vekker minner og følelser i meg. Gode minner og gode følelser, om bål og fellesskap. For noen år siden var jeg så heldig å få lese litt sørsamisk på Røros videregående, i regi av Samisk høgskole. En av temasamlingene jeg fikk være med på, hadde som overskrift vaeresne – til fjells! Og da var dålle – bålet – et av undertemaene. Vi gikk tur til en gammel boplass like over på svensk side. Der tente vi bål – dållem biejedh, sa vi, bygge bål! – og så kokte vi prihtjege – kaffe – og jeg pugga frasen manne sïjhtem prihtjegem jovkedh (jeg vil drikke kaffe) helt til den satte seg i ryggmargen. Og så satt vi der, ved bålet, og nøt naturen, stillheten, varmen, røyken, kaffen, kjøttet og osten. Ordet dålle vekker alle disse minnene i meg, fra en veldig fin dag med veldig fine folk.

II

Dette med minner og språk og ord og lukter og lyder er fascinerende. Måten vi mennesker danner minner på, og hvordan disse minnene former oss, og hvordan vi forteller fortellingen om oss selv – det er sterke ting.

Fortsett å lese «Om dålle»