Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Kirkehistorie’ Category

Preken under pilegrimsgudstjenesten på St. Olavs-rya søndag 30. juli 2017:

Det står skrevet i evageliet etter Johannes:

Jesus sa:
Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt. Den som elsker sitt liv, skal miste det. Men den som hater sitt liv i denne verden, skal berge det og få evig liv. Den som vil tjene meg, må følge meg, og der jeg er, skal også min tjener være. Den som tjener meg, skal min Far gi ære.

(Johannes 12:24-26)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

En sommerdag i år 1013 et sted i sør-Frankrike blir landsbyen Saint Michel overfalt av en gruppe leiesoldater som er i tjeneste hos hertug Richard II. Soldatene farer voldsomt fram, og angrepet ender i slakt av befolkningen. Landsbyen blir plyndret, og soldatene marsjerer videre sørover. I løpet av sommeren og høsten skal de angripe flere andre byer på samme vis, en omflakkende armé med en rasende energi som sprer frykt og ødeleggelse hvor de enn kommer.

Leiesoldatene ledes av Olav Haraldsson, en nordmann som er så høyreist og kraftig bygd at han også går under navnet Olav Digre. Han er ikke mer enn tjue år gammel, men har allerede deltatt i flere store slag, beleiringer og angrep. Han var blant annet med i angrepet på London for fire år siden og massakren i Canterbury to år etter. Han er kjent som en veldig slåsskjempe, den første til å storme fram når hæren bryter igjennom, en inspirator og et forbilde for sine menn. Han kan svinge både sverd og øks og viser ingen nåde på slagmarken.

(mer…)

Read Full Post »

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 26.1.2017
under overskriften Reformasjon nå!

Da Martin Luther slo opp sine 95 teser om avlaten på kirkedøra i Wittenberg 31. oktober 1517, satte han i gang en bevegelse som skulle komme til å forandre Europa på avgjørende måter. Selve temaet han tok opp i tesene virker i ettertid nokså smalt og kanskje også temmelig ufarlig, men for folk i det 16. århundres Europa var det snakk om dypt eksistensielle problemstillinger.

Temaet var avlatshandel, det vil si handel med kirkens «overskudd» av gode gjerninger som kunne ettergi timelige syndestraffer og forkorte tiden i skjærsilden. Fram mot 1500-tallet hadde det utviklet seg en praksis i den romersk-katolske kirke med salg av avlatsbrev, hvilket vil si at folk kunne kjøpe seg fri fra religiøse botsøvelser. Luther var blant dem som reagerte på denne praksisen og på alle de eskalerende misbrukene av den. Derfor utfordret han den gjeldende forståelsen av avlat, avlatshandel og bot. Dette gjorde han i form av 95 påstander som han publiserte med tanke på teologisk debatt og oppgjør med misbruk.

Så eksploderte det. Det som var ment som en debatt om ett avgrenset teologisk tema utviklet seg raskt til omfattende diskusjoner om forholdet mellom etablert kirkelære og den enkeltes samvittighet, forholdet mellom nye argumenter og gamle fortolkninger, forholdet mellom Skriften og Tradisjonen, og – ikke minst – forholdet mellom pavens makt og de enkelte troende på ulike nivåer i det kirkelige hierarkiet.

(mer…)

Read Full Post »

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 17.3.2016

hagiaeirene

Plutselig var han der, med kosten sin, på plattformen i Hagia Eirene-kirka. Vi hadde akkurat sett oss om, åtte prester fra Gauldal prosti på studietur i Istanbul. I løpet av to dager hadde vi i tur og orden besøkt Suleiman-moskeen, to synagoger, Den blå moské, Chora-kirka, flere museer og – ikke minst – Hagia Sofia, den enorme helligdommen med sin lange og kompliserte historie først som kristen kirke og så som moské og så til slutt som museum. Nå var turen kommet til Topkapi-palasset. Og der, inne på palassområdet, ligger altså Hagia Eirene, kirka som var åsted for det andre økumeniske kirkemøtet, det som ble holdt i Konstantinopel i år 381. Den arianske striden ble avsluttet på dette konsilet med det vedtaket vi kjenner som Den nikenske trosbekjennelse men som mer presist heter Symbolum Nicænum-Constantinopolitanum, blant venner bare kjent som Nikenum.

Den arianske striden handlet om spørsmålet om hvem og hva Jesus var. Kristus. Messias. Menneskesønnen. Sønnen. Javel. Men var han Gud? Var han menneske? Eller var han begge deler? I så fall: Hvordan? Å be til Jesus, var det avgudsdyrkelse? Arius av Alexandria mente Jesus måtte plasseres som Guds første skapning og dermed hadde en underordnet rolle under den ene Gud. Konsilet samlet seg om noen helt andre formuleringer som forsøkte å ivareta mysteriet om det guddommelige nærværet i og gjennom Jesus: Jesus var Ordet fra evighet,

Guds enbårne Sønn,
født av Faderen før alle tider,
Gud av Gud,
lys av lys,
sann Gud av sann Gud,
født, ikke skapt,
av samme vesen som Faderen.
Ved ham er alt blitt skapt.

I dag er Hagia Eirene i bruk som konsertlokale. Det er noe dypt meningsfullt ved det, tenker jeg, selv om jeg selvsagt gjerne hadde sett at den gamle funksjonen som kirke hadde blitt videreført også gjennom ottomanertida. For den nikenske trosbekjennelsen minner oss som framfører den om at troen alltid har en hymnisk komponent, en lovsangstone. Nikenum er utformet nettopp i en hymnisk form. Det kommer aller best fram når den synges. Jeg testet noen toner under Hagia Eirenes kuppel.

Og så var han der altså: Arbeideren med kosten, han som skulle sørge for at kirka var rengjort før neste konsert. Lyset og stemninga ropte på kamera.

Korset. De tre vinduene mot den lyse evigheten. Renselsen. Kirkerommet. Lovsangstonen. Det er et bilde av hva kirka er og skal være, dette. Og mannen med kosten? Kanskje han kan bli et slags bilde på ham den arianske striden sto om, han som kirka bekjenner kom for å vaske bort døden og alle dødens følgesvenner:

For oss mennesker og til vår frelse
steg han ned fra himmelen
og ved Den hellige ånd
og av jomfru Maria
ble han menneske av kjøtt og blod.

Read Full Post »

Med Kirkens Nødhjelp i Det hellige land (del 8).

Dette innlegget er en del av en serie refleksjoner rundt en studiereise jeg deltok på november 2014. Reisen var i regi av Kirkens Nødhjelp. De sju første postene i serien finner du bak lenkene under. Du må gjerne gjøre deg kjent med disse før du eventuelt gir deg i kast med dagens post.

  1. Om å være på reise
  2. Om hellige steiner og hellige steder
  3. Om å bygge murer
  4. Om de som bryter tausheten
  5. Om landet og løftene
  6. Om erstatningsteologi og skikkelig teologi
  7. Om arkeologi og konspirasjonsteorier

Ei uke i Det hellige land er i grunnen ingen ting. Det er ting å se over alt, historier å lytte til, tråder å nøste opp.

Reisefølget vårt hadde mesteparten av programmet i og rundt Jerusalem, men vi hadde også lagt inn en avstikker til Galilea. Den kvelden vi var i Nasaret fikk vi møte Violette Khoury og høre hennes historie. (Det følgende referatet av samtalen lener seg tungt på et notat laget av min reisefelle Magne Fitjar.)

15694349400_7f56dd0125_k

Violette er kristen palestiner. Hun er født i Nasaret og tilhører den gresk-katolske melkittiske kirke. Hun er apoteker av yrke. I tillegg er hun en av stifterne av organisasjonen Sabeel som arbeider med palestinsk frigjøringsteologi.

Navnet skjemmer ingen, heter det. I Violettes tilfelle er det slik at navnet faktisk sier en god del. Khoury betyr nemlig prest eller pastor på arabisk. Det er et navn som kun brukes av arabiske kristne, et navn som signaliserer en lang historisk tilhørighet både til Det hellige landet og til et av de gamle kirkesamfunnene på dette stedet.

(mer…)

Read Full Post »

Med Kirkens Nødhjelp i Det hellige land (del 2).

Dette innlegget er en del av en serie refleksjoner rundt en studiereise jeg deltok på november 2014. Reisen var i regi av Kirkens Nødhjelp. Den innledende bloggposten kan du lese her.

Å være i Israel og Palestina er en reise i minner – egne og andres. For slike som meg som har samlet både fisk og gullstjerner på søndagsskolekortet og som har levd med bibelfortellingene fra før jeg sluttet med bleier er det en nokså overveldende opplevelse. Det skjedde i de dager… ja, det var her det skjedde!

Eller var det det?

En skal ikke ha vært så veldig lenge på de angivelig hellige stedene før skeptikeren i en får litt å tygge på. Kanskje var det her det skjedde, sier guiden. Kanskje. Eller så skjedde det der borte, der hvor det konkurrerende stedet er. Eller så skjedde det et helt annet sted. Eller så skjedde det ikke i det hele tatt.

Hvordan det nå enn var, jeg har i hvert fall vært der hvor det skjedde i de dager eller ikke. At jeg var der, det er jeg sikker på om ikke annet. (mer…)

Read Full Post »

Alle veier fører til Rom, sies det. Det gamle ordtaket har fått fornyet aktualitet etter at Livets Ord-grunnlegger Ulf Ekman bekjentgjorde at han konverterer til den romersk-katolske kirke. I den forbindelse uttaler Ekman blant annet følgende til avisen Vårt Land:

– Jeg tror det er Jesu ønske at alle skal bli ett, og den enheten skal være konkret. Og jeg tror at Den katolske kirke har det mest fullkomne uttrykket for den enheten.

(Kilde: vl.no)

Nylig sto det et intervju med en annen konvertitt i same avis. Ragnhild Aadland Høen forteller om sin vei til Moderkirken:

– Det er i Den norske kirke jeg er døpt og har fått troen, og jeg er takknemlig for alt jeg har fått der. Men jeg opplevde den teologiske oppløsningen i Den norske kirke som veldig sterk. Det kjentes som jeg måtte gå inn i Den katolske kirke for å være trofast mot det jeg hadde fått. Der gjenfinner jeg alt jeg har trodd på tidligere, bare i en enda rikere og fyldigere utgave.

[…] En viktig grunn var også den historiske kontinuiteten.

– Det gikk opp for meg at Den katolske kirke ikke er utspring av noe annet, den er ikke startet på 1500-tallet eller 1900-tallet. Den ble startet i år 33. Dette er den historiske kirken som Jesus grunnla på Peter. Da var det ikke noen vei tilbake. Jeg som elsker Jesus, kan ikke bli stående utenfor den kirken han selv innstiftet og som han i sin yppersteprestlige bønn så inderlig ba om at måtte være ett.

Og ikke bare det.

– Det er en guddommelig befaling. Jesus sier at vi skal være ett «for at verden skal tro». Så alvorlig er det.
– Betyr det at alle kristne burde gå inn i Den katolske kirke?
– Vi kristne utgjør Kristi legeme på jord, og jeg tror Jesus ønsker at kroppen hans skal henge sammen. Kristne som står utenfor Den katolske kirke har et delvis fellesskap med den, men jeg tror Jesus vil at alle skal ha fullt fellesskap med den. Han vil ikke bare ha en usynlig enhet, men også en organisk, synlig kristen enhet.

(Kilde: vl.no)

Det er interessant å se hvordan utsagnene deres konvergerer. Både Høen og Ekman trekker fram det samme momentet, nemlig dette med at synlig enhet – som Jesus befaler oss som kirke å søke – betyr at vi (andre) må søke enhet med den romersk-katolske kirke, fordi denne kirka er det mest fullkommne uttrykket for enheten i Kristi legeme på jord.

Jeg har hørt og lest flere slike utsagn i det siste. Jeg har flere i min (digitale) omgangskrets som vurderer å konvertere, og fra flere av dem har jeg fått høre at romersk-katolsk kristendom på en særlig måte ivaretar fylden i Kristi lære og i den kirkelige tradisjon, og at det derfor er naturlig å søke seg i denne retningen når man leter etter solide svar som tåler noen stormer.

Den romersk-katolske kirke har mye pondus. Den er stor og godt organisert, og den bærer på en selvbevissthet som gjør at den har valgt å stå utenfor en god del økumeniske fellesarenaer, for eksempel Kirkenes verdensråd. Mye økumenikk vil derfor på et eller annet tidspunkt måtte ende opp med å orientere seg i retning katolikkene som «det siste hinderet», så å si. Og katolikkene forandrer som kjent ikke så ofte på så veldig mye i det hele tatt. Da er det kanskje ikke så unaturlig at det for mange økumenisk bevisste og relativt konservative kristne framstår som om veien til Rom er den eneste mulige veien til full kristen enhet.

Kanskje skal og bør det også være slik. Men spørsmålet er kanskje verdt å stille likevel: Hadde ikke noe av den romersk-katolske kirkes selvforståelse også hadde hatt godt av en dekonstruksjon?

Jeg er selv ikke katolikk. Ikke skap-katolikk en gang. Jeg har en viss svakhet – OK, en nokså tydelig sådan, jeg innrømmer det – for katolsk (og høykirkelig anglikansk) liturgisk tradisjon og embetssyn. Alle som har observert meg lede et par-tre høymesser kan gjette seg til såpass, tror jeg. Likevel er det mange sider ved den romersk-katolske kirkes liv og lære jeg ikke klarer å komme til rette med. Jeg strever derfor med å godta påstander om at denne kirkeorganisasjonen på en særlig måte representerer «fylden» i Kristus. Dette gjelder selv om – det burde være unødvendig å skrive det, men jeg gjør det nå for å unngå alle eventuelle misforståelser – jeg har stor respekt for mange av dem som konverterer til Romerkirken, og selv om jeg personlig mener at Ekmans konvertering har tatt ham til et sunnere og bedre sted enn det stedet han nå har forlatt.

Dersom noen spør (og bryr seg): Her er noen av grunnene til at jeg ikke tar utsagn om den romersk-katolske kirkes særlige ivaretagelse av fylden i Kristus for pålydende. (mer…)

Read Full Post »

Kristi forklarelsesdag, 23. februar 2014, innledet vi feiringen av 1814-jubileet i Røros menighet. Røros kirke var valgkirke i 1814 – valgene skjedde 11. mars dette året – og vi benyttet derfor Edvard Hoems spesialskrevne prolog og bønner i messen denne dagen. Agenden for gudstjenesten, med teksten til de utvalgte vers av Rørossalmen samt Johan Falkbergets Bergmannssalme, finnes her. Og her er prekenen:

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:

Seks dager senere tok Jesus med seg Peter, Jakob og hans bror Johannes og førte dem opp på et høyt fjell, hvor de var alene. Da ble han forvandlet for øynene på dem. Ansiktet hans skinte som solen, og klærne ble hvite som lyset. Og se, Moses og Elia viste seg for dem og snakket med ham. Da tok Peter til orde og sa til Jesus: «Herre, det er godt at vi er her. Om du vil, skal jeg bygge tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elia.» Mens han ennå talte, kom en lysende sky og skygget over dem, og en røst lød fra skyen: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede. Hør ham!» Da disiplene hørte det, kastet de seg ned med ansiktet mot jorden, grepet av stor frykt. Men Jesus gikk bort og rørte ved dem og sa: «Reis dere, og vær ikke redde!» Og da de løftet blikket, så de ingen andre enn ham, bare Jesus.

På veien ned fra fjellet ga Jesus dem dette påbudet: «Fortell ikke noen om dette synet før Menneskesønnen har stått opp fra de døde.»

(Matt 17:1-9)

Slik lyder det hellige evangelium.

Det står skrevet i Salmenes bok:

Hos Gud er min frelse og min ære.
Min mektige klippe, min tilflukt er hos Gud.

Stol alltid på ham, dere folk,
øs ut deres hjerte for ham!
Gud er vår tilflukt.

(Sal 62:8-9)

Slik lyder Herrens ord.

(mer…)

Read Full Post »

Older Posts »