Om smak av minner

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 20. oktober

En dag for ikke så lenge siden fikk jeg servert en middag der søtpotet var en del av måltidet. Idet jeg kjente smaken av de gylne rotfruktene, våknet et barndomsminne i meg. Fra jeg var tre år gammel bodde jeg i Japan, og jeg gikk i japansk barnehage før jeg begynte på skolen. Plutselig så jeg nå for meg en dag da vi var på tur med barnehagen til en gård der vi fikk være med og ta opp søtpoteter. Jeg husket radene med potetplanter, hvordan jorda kjentes mellom fingrene da vi røsket opp knollene, og hvordan vi bakte potetene i en ovn ute på jordet etterpå og spiste ute under åpen himmel.

Det rare med at dette minnet dukket opp, er at jeg også kan huske nokså levende egentlig ikke syntes søtpotet smakte så godt den gangen. Den var litt for søt for meg; bakt søtpotet på japansk maner får dessuten en nesten kremete konsistens, noen ganger på grensen til klissete, og jeg var ikke umiddelbart begeistret, minnes jeg. Men senere fikk jeg mer sansen for ishi-yakiimo som japanerne sier, og i minnet som våknet i meg ved middagsbordet nå nylig gled disse smaksminnene over i hverandre. Søtpotethyppinga med barnehagen ble flettet sammen med den litt større Haralds mauling av bakt imo i ett eneste stort og godt minnekonglomerat. Og alt dette våknet altså i meg fordi jeg kjente smaken av søtpotetstappe ved middagsbordet i Hjulmakerveien på Røros. Hukommelse er en fantastisk sak.

For vi husker jo ikke bare tanker, ord eller bilder. Lukt og smak er også minnetriggere. Duften av en bestemt parfyme, angen av en spesiell slags blomster eller lukta av sjøluft kan bli etterfulgt av et rush av glede eller melankoli, noen ganger uten at vi helt husker hvorfor.

Vi mennesker er sanselige vesener. Minner om matopplevelser kan være sterke, særlig dersom vi har delt dem sammen med andre. Det er ikke alltid så lett å beskrive akkurat hvordan noe smakte, men plutselig oppdager vi at hjernen og smaksløkene husker.  

Kirkas liv har også en sanselig side. Den dag i dag kan jeg hente fram minnet om smaken av de små brødbitene og den litt søtlige vinen som ble sendt rundt under nattverden i menigheten hvor mine foreldre gjorde tjeneste i Soloppgangens land. Og selv om oblatene vi deler ut i kirka hos oss ikke er like smakfulle, vekker de minner fra andre gudstjenester andre steder, øyeblikk da jeg kjente meg løftet opp av vakker musikk eller ble berørt av ord som gikk til hjertet. Jeg kan også kjenne smaken av den gode portvinen vi fikk i begeret på et retreatsted jeg bodde på en gang for noen år siden, eller de brødleivene av usyret brød som jeg har fått spise som del av påskemåltidet. Dette er fellesskapsminner, rett og slett.

Hva er det egentlig vi husker når vi smaker nattverdens brød og vin? Vel, i kirka sier vi at vi deltar i måltidet sammen med Guds menighet «i himmelen og på jorden», altså at vi er en del av et øyeblikk som transcenderer tid og rom. Vi husker framover, for å si det på mystisk vis, vi smaker den framtida som ennå ikke har nådd fram til oss. En dag skal alt som lever samles rundt et og samme bord, og døden skal ikke være mer, og heller ikke noe annet som setter grenser eller skiller mellom oss. Det er hva kirka holder fram, til den som vil høre og smake.

Egentlig burde vi sikkert legge mer tid og krefter i disse måltidene. By på ferskt brød og en ordentlig god vin. Ordene klinger også bedre der maten er god.   

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: