Om alle disse dagene

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 10. mai.

Hver dag er en sjelden gave, en skinnende mulighet… Slik skriver Mads Nielsen i et dikt som også er tonesatt, og som synges i kirker, bedehus og forsamlingslokaler fra tid til annen. Komponisten het Oscar Bandsberg, leder for Frelsesarmeens musikkavdeling i Danmark.

Alle disse dagene som kommer og er og blir borte, hva fyller vi dem egentlig med? Det skjer verdensbegivenheter hver eneste dag. Men vel så viktig er vel alle de små hendelsene som former oss, hver for oss eller sammen, og som, sakte men sikkert, beveger verden og hjertene.

Nå beveger verdens seg i og for seg av seg selv. Eller, ikke «av seg selv», naturligvis, det er jo ytre krefter som har satt bevegelsen i gang, men den roterer nå videre etter faste mønstre. Jorda snurrer rundt seg selv, samtidig som den er i bane rundt sola, og sola farer også av gårde igjennom universet i hastigheter vi ikke er i stand til å begripe. Likevel opplever vi det av og til som om tida står stille.

Ettersom jorda roterer rundt slik den gjør, får kalenderen vår også noe gjentagende over seg. Datoen i dag, for eksempel, 10. juni, har en lang rekke med hendelser på CV’en sin. Et kjapt søk på nettet forteller oss at keiser Tenji av Japan, for øvrig den 38. keiseren i rekken, skal ha satt opp et vannur kalt Rokoku i den daværende japanske hovedstaden Otsu 10. juni i år 671. På samme dato i 1190 druknet Fredrik I Barbarossa, keiser av Det tysk-romerske riket, i elven Salef i dagens Tyrkia mens han underveis til Jerusalem med sin hær under det tredje korstog. Denne hendelsen har blant annet inspirert Umberto Ecos fabelaktige roman Baudolino, som jeg gjerne anbefaler som sommerlesning. (Alt av Eco er naturligvis lesverdig i seg selv, men i dette tilfellet løftes også opplevelsen av Tor Fotlands oversettelse eller – for det første kapittelets del – gjendiktning.) I 1596 oppdaget Willem Barents og Jakob van Heemskerk Bjørnøya den 10. juni; øya skal ha fått sitt navn etter en isbjørn som ble observert svømmende like ved, og 10. juni 1786 omkom hundre tusen kinesere da en skreddam dannet etter et jordskjelv kollapset og slapp løs voldsomme vannmasser. Av mer lokale hendelser kan det nevnes at våre naboer i øst produserte sin første Saab 10. juni 1947. Industrihistorie, altså.

Dagen er også en personlig merkedag for mange. Jeg kjenner opptil flere som feirer bursdagen sin på denne dagen. Nylig avdøde prins Philip var født på denne datoen for hundre år siden. Han delte bursdag med keiser Uda av Japan (867-931), samt andre storheter som Sondre Norheim, Judy Garland, Carlo Ancelotti og forbrenningsmotorens far Nikolaus Otto. Om disse har noe mer til felles enn å være født på samme dato, vet jeg ikke. Dagen i dag er dessuten nasjonaldag for Portugal, og for fem år siden ble fotball-EM sparket i gang på denne datoen; Frankrike slo Romania 2-1, og så lenge ut til å bli europamestre på hjemmebane, helt til de ble slått i finalen av – nettopp – Portugal. Og i morgen begynner EM igjen!

Hva fyller vi dagen med? I den store sammenhengen er livene våre bare et kort lysglimt i et uendelig hav av tid og rom, og mye av det vi ergrer oss over eller spiller krefter på er bare tomhet. Men samtidig er livene våre fylt av dyp mening, og vi får stadig nye muligheter til å gjøre godt. Mads Nielsens ord er ord til oss i dag, etter et år med krevende annerledesdager:

Hver dag er en sjelden gave, en skinnende mulighet.
Hver dag er på ny en nåde som stiger fra himlen ned.
Hver dag er igjen et ansvar, et nytt og et hellig krav.
Hver aften står hvite stjerner og spør deg hva du gav.
Hver aften står hvite stjerner og blinker i himmeriks by.
Hver morgen går Gud over landet og vekker din vilje på ny.

Om å fly til månen og tilbake

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 29.4.2021 under overskriften «Til månen og tilbake«

Apollo 11. Det var nesten så jeg gikk glipp av muligheten, men etter tips fra lillebror rakk jeg akkurat å se dokumentaren med nevnte tittel før den forsvant fra Netflix mandag denne uka. I en og en halv time fulgte jeg Neil Armstrong, Buzz Aldrin, Michael Collins og støtteapparatet på bakken mens Colombia og Eagle brakte astronautene til månen og tilbake. Dokumentaren var full av spektakulære og fascinerende filmklipp, mange av dem ikke publisert tidligere. For en som er født i 1977 og ikke kunne følge månelandingen direkte, var dette en ordentlig wow-opplevelse. Jeg har sett enkeltbilder før, naturligvis, men ikke noe slikt som dette.

Som kristenhumanist slutter jeg aldri å la meg fascinere av hva mennesket faktisk er i stand til å få til. Datoen 20. juli 1969 representerer et høydepunkt i så måte. Som Leonard i The Big Bang Theory sier: Dette ble altså gjennomført av en art som kun seksti år tidligere hadde begynt å mestre kunsten å fly. (Hvorpå Zack spør «Hvilken art var det?» Bra serie, det der.)

Samtidig er det altså ikke slik at mennesket har brukt all ervervet kunnskap til å skape gode, vakre eller spektakulære opplevelser. Raketteknologien som brakte mennesket til månen, ble også del av et våpenkappløp. Datasystemer som brukes til å gjøre hverdagslivet lettere, kan også tjene overvåkning og kontroll. Og selv om mennesker får stadig høyere levealder og livskvalitet på mange måter, er det tilsynelatende heller ingen grenser for hvor langt vi kan gå i å tenke ut metoder for å torturere, knuse og ødelegge hverandre. For enhver barriere vi bryter i jakten på kunnskap og innsikt, åpner det seg også muligheter for smerte, sorg og død. Og det virker ikke som om vi mennesker har naturtalent for å velge det gode.

Det siste året har vi sett et gjennombrudd i vaksineforskning. Forskere som står på skuldrene til kjemper, har på rekordtid klart å skape en rekke vaksiner som hjelper oss i kampen mot covid-19. Sånt får meg til å tenke at jeg er heldig som får leve nå og oppleve nettopp disse nyvinningene. Samtidig sniker spørsmålet seg inn: Hvorfor har vi ikke sett tilsvarende gjennombrudd i møte med andre sykdommer som ikke har lammet verdensøkonomien på samme måte som koronapandemien? Kan hende er svaret egentlig så kjedelig som at «Vi hadde ikke opparbeidet oss den nødvendige kunnskapen før!», men det er noe med det: Vi mobiliserte ikke helt på samme måte i møte med HIV/aids, malaria eller ebola.   

Slike tanker suste gjennom hjernen mens jeg så astronautene fly hjemover fra månen. Og det slo meg nok en gang, dette som idehistorikere og vitenskapsfilosofer sier: Noe slikt som ren vitenskap eller innsikt finnes egentlig ikke. Vi er bundet av våre forforståelser, alle sammen. Tanken om at universet faktisk er ordnet og forutsigbart er for eksempel ingen selvsagt idé, heller ikke at det gir mening å forsøke å lese lovene naturen følger. Det er heller ikke slik at den kunnskapen vi tilegner oss, nødvendigvis er ren eller entydig.

Teologier av ulike slag har kjempet med slike spørsmål lenge. Jødisk-kristen tradisjon søker en balanse mellom to motiver: På den ene side tanken om Gud som Skaper og Livgiver, Den første beveger, Garantisten for naturlovene. På den annen side tanken om mennesket ikke bare bærer Guds bilde, men også kjenner døden og alle dødens venner dansende rundt seg og i seg. Mennesket er samtidig rettferdig og synder, som Luther sa. Det kan finnes trøst i realisme.

Det aller viktigste teologien kan fortelle ethvert menneske, er likevel dette: Gud elsker deg, og det så mye som til månen og tilbake! Dersom vi klarte å se hverandre slik, helt uten forbehold, kan det hende mye av det vi strever med ville løst seg. Jeg tror det til og med ville slått Neil Armstrongs «giant leap for mankind».

Om at en krise er en krise (også på kinesisk)

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 8.10.2020

Du har kanskje lest eller hørt det gang i løpet av det siste halve året du også, at det kinesiske ordet for «krise» er sammensatt av tegnene for «fare» og «mulighet»? Det høres jo både spennende og inspirerende ut. Det er bare det at det ikke stemmer.

Jeg kan ikke kinesisk. Men jeg snakker, forstår og leser en del japansk, og japanerne har adoptert deler av skriftsystemet sitt fra nettopp Kina. Jeg er derfor i stand til å forstå i hvert fall noe av skriftlogikken i kinesisk, ettersom det ligger tett opp til det japanske kanji-systemet. Jeg drister meg derfor til å forsøke meg på litt myteknusing her.

Det stemmer at på kinesisk er ordet «krise», 危机, sammensatt av to tegn, 危 og 机. Det første tegnet, 危, betyr «fare». Så langt er det med andre ord hold i den vestlige populærmyten. Men det andre tegnet (机) betyr ikke «mulighet», i hvert fall ikke isolert sett. Når det står for seg selv, er betydningen mer i retning endrings- eller krysningspunkt. Tegnet 机 inngår derimot i en annen ordkombinasjon på kinesisk, 机会, som betyr nettopp «mulighet». Men her er tegnet supplert med et annet tegn, 会, som (i hvert fall på japansk) betyr møte eller ansamling (som i gruppe eller parti). Populært uttrykt: Der flere veivalg møtes, har man muligheter, men der endrings- eller veivalget er forbundet med fare står man overfor en krise.

«What doesn’t kill you, makes you stronger», både synges og sies det. Vi mennesker er meningssøkende vesener, og vi har det med å lete etter mønstre og mening i alt, også i kriser. Vi finner den samme livsholdningen i norske munnhell også. «Aldri så galt at det ikke er godt for noe!», sier vi. Men er dette nødvendigvis sant?

Jeg tror vi har godt av å øve oss i å godta at enkelte ting vi opplever og erfarer ikke nødvendigvis er meningsbærende i seg selv. Det er ikke sikkert at det som skjer, skjer for at du skal lære noe av det eller vokse gjennom det. Ikke dermed sagt at det ikke kan finnes en form for mening selv i det tilsynelatende meningsløse, i hvert fall ikke når en ser tilbake på det i ettertid. Men det betyr ikke at vi trenger å være glade for at det som skjedde, skjedde.

Som prest kommer jeg stadig i berøring med sorg. Og er det en ting jeg og andre prester har blitt mer oppmerksomme på de senere tiårene, så er det hvor lite meningspotensiale som egentlig ligger i floskler som at «det er nok en mening med det». Når et menneske i sin beste alder blir revet bort av kreft, eller når en ungdom blir drept i trafikken, da ser jeg det ikke som mitt kall å påstå at det var meningen at dette skulle skje, eller at de sørgende nå må fokusere på hva de kan lære av dette eller hva slags vekstpotensiale de selv kan finne i det mørket de befinner seg i. Noen ganger er det jævlige bare nettopp det: Aldeles forjævlig.

Dette burde egentlig være en selvsagt innsikt for en kristen kirke eller en (post)kristen kultur. Den kristne grunnfortellingen handler om et menneske som roper til Gud i fortvilelse fra et kors, overveldet av en følelse av gudsforlatthet. Meningstapet er absolutt. Så peker kirka på et håp som vokser ut av den absolutte håpløsheten døden representerer. Men dette er nettopp Guds sak, ikke vår. Vi må erkjenne at i møte med enkelte av livets utfordringer, kan vi ikke selv konstruere eller finne noen mening som helst. Den kan bare gis oss av Meningen selv.

I den organisasjonen hvor jeg jobber, altså Den norske kirke, har det den siste tida vært en del snakk om den omstillingen som har skjedd i møte med koronapandemien. Vi ble digitalisert mer eller mindre over natten i løpet av mars og april. Nå har vi møter på Teams, vi også, og prester strømmer kveldsandakter over Facebook fra sin egen stue. Jeg skal ikke underslå betydningen av en slik omstilling, men digitalisering gjør ikke koronakrisen lettere å bære.

For den pågående pandemien er først og fremst en krise. Livet er truet. Folk dør. Vi har mista mange, og kommer til å miste enda flere. Jeg tror det vi trenger mest nå, både i kirka og ellers, er hjelp til bare å stå i det vanskelige, uten å fokusere så innmari mye på personlig vekst eller omstilling. Selvutvikling er en luksus den som ikke er rammet kan unne seg. Men for altfor mange handler ikke koronapandemien om vekst. Den handler om å overleve.

I bunn og grunn handler alt dette om å akseptere menneskelivets sårbarhet. Vi er dødelige vesener, og det ligger ikke muligheter i alle farer. En krise er ofte bare nettopp det: En krise. Noen ganger er det vanskelig nok bare å være til. Akkurat nå er det nok for mange av oss.

PS: På japansk, som jeg kjenner bedre enn kinesisk, leses 机 som «tsukue» som betyr skrivepult – uten at denne teksten må karakteriseres som et skrivebordsprodukt av den grunn.

Om det ordløse

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 9.7.2020

Jeg er ingen mystiker. Jeg vet at folk gjør seg mange slags erfaringer innenfor det religiøse eller paranormale, men jeg er ikke utstyrt med antenner for den slags. Jeg har aldri sett eller hørt engler eller åndsvesener av noe slag, og er egentlig godt fornøyd med at det er slik. Jeg ber tidebønn noenlunde regelmessig, men foretrekker helst ferdige og mer eller mindre utenatlærte formuleringer. Og når det gjelder slike mer eksotiske fenomener som tungetale, er det fullstendig fremmed og eksotisk også for meg. Når folk forteller om erfaringer av det klarsynte, pleier jeg å si at jeg er tåkesynt.

Det finnes en rik mystisk tradisjon innenfor kristendommen, slik det også gjør innen andre religiøse tradisjoner. Islam har sin sufisme, og i buddhisttemplene bruker munker hele levetider i stille meditasjon. Jeg har venner som har hatt gjennomgripende erfaringer innenfor det som kalles kontemplativ bønn, en form for visuell meditasjon hvor målet er å «skue Gud» eller i det minste å ane en flik av det hellige. I mer sekulariserte utgaver omgir vi oss med slikt som yoga og mindfulness, øvelser som har sin rot i religiøs mystisisme.

Selv mangler jeg sanseapparat for slikt. Det betyr ikke at jeg ikke tror slike erfaringer kan være reelle. Jeg lytter gjerne når andre forteller om sine mystiske eller transcendente opplevelser. Jeg har bare ikke så mye å legge til i slike samtaler selv. Like fullt ber jeg, og det hender jeg forsøker å visualisere bibelfortellinger, om ikke annet så for å øve opp forestillingsevnen.

Men den siste tida har jeg tenkt at jeg kanskje er en mystiker likevel. Jeg opplever nemlig stadig oftere en form for erfaringer som muligens må klassifiseres som nettopp mystiske. Noen av disse erfaringene går så igjennom marg og bein at jeg ikke ser bort fra at det egentlig handler om transcendens. Jeg sikter til erfaringer av og med musikk, i eller utenfor kirka.

Musikk og mystikk – her er det en form for samklang. Det har alltid fantes sanger jeg har visst jeg har kunnet sette på dersom jeg trenger å gråte. Når akkurat den eller de akkordene slår inn kan jeg, uavhengig av avspillingsvolum eller tid eller sted, vite at hårene vil reise seg og at tårekanalene kommer til å flomme over.

Det som har skjedd ettersom årene har gått, er at lista over slike låter har blitt lengre. Og ikke bare det, de nye tilskuddene til lista kommer stadig oftere. Og overraskende ofte handler det om musikk uten vokalist, uten tekst, uten ord. Jeg blir mer og mer grepet av jazz. Kanskje handler det om alderen, kanskje begynner jeg snart å interessere meg for slektsgranskning og lokalhistorie også, hvem vet. Men det er altså noe med det: Jeg spiller selv, kan en del grunnleggende musikkteori, og blir oftere og oftere slått, for ikke å si slått i bakken, av det ordløse språket, de herlige finurlighetene musikere kan presse ut av en akkord eller de gripende variantene de kan skape av ei melodilinje.

Jeg vet ikke om noen annen måte å si det på: Det å stille seg opp i kirkerommet og kjenne tonene fra orgelet riste i kroppen, er en mystisk erfaring. Det å lytte til John Coltranes «A Love Supreme» er en mystisk erfaring. Det å gråte til den samme rockelåten enda en gang, enda jeg vet nøyaktig hva som skjer i hver eneste takt på forhånd og kan nynne hele gitarsoloen i søvne, det er en mystisk erfaring.

Ordene strekker ikke alltid til. Oftere og oftere kjenner jeg meg opprådd, tom for noe å si. Men musikken vrenger sjela mi. Kanskje jeg er mystiker likevel.

PS: Denne teksten ble skrevet til tonene av Snarky Puppys «Thing of Gold».

Om bevissthet

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 25.6.2020.

Jeg er kronisk B-menneske. Det har jeg vært så lenge jeg kan huske. Jeg er knapt tilregnelig før klokka ti om morgenen og to kopper kaffe; bare spør jentene jeg deler hus med.

En morgen for ikke så veldig lenge siden, hadde jeg en opplevelse som handlet om nettopp det å huske. Jeg husker opplevelsen, for den gjorde et visst inntrykk på meg. Idet jeg var i ferd med å våkne, var det akkurat som om jeg i noen øyeblikk ble hengende fast i rommet mellom den dype søvnen og den zombieaktige tilstanden jeg gjerne befinner meg i de første minuttene etter at jeg ha våkna. Jeg registrerte at jeg var et sansende vesen, jeg så omgivelsene mine, jeg hørte lyder, jeg oppfatta at jeg kunne bevege kroppen. Men jeg huska ikke noe som helst. Ikke hvem jeg var, ikke hva slags sted det var jeg befant meg på, ikke hvilken dag det var eller hva som skulle skje. Det var bare et lite øyeblikk, men der og da hadde jeg ikke kunnet fortelle deg mitt eget navn – dersom jeg i det hele tatt hadde språk. Så var det som om koblingene i hjernen slo inn, og alt kom tilbake på plass.

Det var en fascinerende opplevelse. Jeg var der jo, var til stede i meg selv, men samtidig ikke. Alle de tingene som gjør meg til meg og som utgjør opplevelsen av å være et bevisst selv, manglet. Samtidig var det aldri noen tvil om at jeg var bevisst. Jeg tenkte, jeg så, jeg registrerte. Det var ingen drøm, jeg var våken, klokka hadde ringt. I ettertid har det slått meg at dette nok er et stadium jeg gjennomgår ganske ofte, men at ting vanligvis skjer så fort (eller at nevronene fyrer i gang såpass raskt) at jeg ikke registrerer det mer enn jeg registrerer at jeg åpner øynene.

Hva er egentlig bevissthet? Det er et av det store filosofiske og eksistensielle spørsmålene vi kan stille, kanskje det største av alt. Det at vi er bevisste vesener som ikke bare registrerer sanseinntrykk, men også husker dem, prosesserer dem og til og med setter ord på dem og deler dem, i tro på at den andre også er som meg og kan forstå meg, er både stort og forunderlig. Vi er vant til det at det er slik, og vi tenker ikke alltid så mye over det, men noen ganger, i grenselandet, kan vi bli slått av hvor mystisk dette i grunnen er. Selv begynte jeg å fundere over slike erfaringer som hukommelsestap, tap av språk eller demens. Hvem er jeg dersom jeg ikke husker hvem jeg er?

Jeg beveger meg i dette grenselandet rituelt også, rett som det er. Det å holde en minnetale i en gravferd er å fortelle om en bevissthet, det er å holde levende minner som den som skapte minnene selv ikke lenger kan holde fast på. Postmoderne filosofi har særlig vært opptatt av dette, at jeg-et konstrueres gjennom fortelling, og at vi endrer oss igjennom livet idet vi forteller fortellingen om oss selv. Jeg tror noe av det samme skjer også når vi, som pårørende, forteller fortellinger om livet for en som ikke lenger selv husker, eller ikke lenger er i stand til å sette ord på sine egne minner og erfaringer. Slik utvides den individuelle bevisstheten.

Det virkelige mysteriet er likevel dette: Hvordan kunne universet bli bevisst seg selv? Og nå som livet først har nådd dette bevissthetsnivået: Er det mulig å se for seg at bevissthet bare skal forsvinne? At alle minner skal bli borte, at alle disse tanker og ord og gjerninger skal bli erstattet at dyp og evig taushet?

Jeg tror ikke det. Jeg tror på en bevissthet over det hele. En tanke som vi er avleggere av, så å si, at vi er utvidelse av Den ene. Jeg tror ikke fortellingen om oss vil bli glemt, ikke noen av oss. Jeg tror at en dag, bortenfor tid og rom og tanke, skal noen hviske oss vårt eget navn.

Om kjærlighetens Ånd (igjen)

Preken i Røros kirke pinsedag 2020 (31. mai).

Det var om kvelden samme dag, den første dagen i uken. Av frykt for jødene hadde disiplene stengt dørene der de var samlet. Da kom Jesus; han sto midt iblant dem og sa: «Fred være med dere!» Og da han hadde sagt det, viste han dem sine hender og sin side. Disiplene ble glade da de så Herren. Igjen sa Jesus til dem: «Fred være med dere! Som Far har sendt meg, sender jeg dere.» Så åndet han på dem og sa: «Ta imot Den hellige ånd. Dersom dere tilgir noen syndene deres, da er de tilgitt. Dersom dere fastholder syndene for noen, er de fastholdt.»

(Johannes 20:19-23)

I

God pinse, alle sammen! I dag feirer vi, sammen med kristne søsken over hele verden, dette at det faktisk finnes et fellesskap av folk som kalles kristne. For det er sånn vi gjerne forklarer hva pinsen handler om: Pinsen er den kristne kirkes fødselsdag.

Femti dager etter Jesu oppstandelse, ti dager etter at han hadde blitt tatt opp til himmelen, opplevde disiplene hans et rush av frimodighet i sitt indre, gikk ut i gatene i Jerusalem, og fant at de kunne bli forstått av mennesker fra alle slags kultur- og språkbakgrunner. Fortellingen om Jesus viste seg å være grenseløs, og den slo igjennom hos folk fra alle slags steder og alle slags miljøer. Tre tusen mennesker søkte dåpen, og det fellesskapet som vi kjenner som kirka var dannet.

II

Fortsett å lese «Om kjærlighetens Ånd (igjen)»

Om du og jeg

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 28.5.2020

Søndag førstkommende skulle vi feira tidenes aller første regnbuemesse i Ziiren under Røros Pride. Så kom korona. Nå blir det vanlig pinsedagsmesse i stedet, med maks femti til stede. Vi skal gjøre det beste ut av det. Kjærlighet kan vi snakke om åkkesom.

Jeg hadde gleda meg til å feire pride. Det er ingen hemmelighet at jeg har brukt tid og krefter på å arbeide for inkluderende holdninger til LHBT i Den norske kirke. Det var ikke gitt at det skulle være slik. Bakgrunnen min er konservativ-lavkirkelig, og den teologien jeg først ble kjent med, gav ikke rom for noen inklusivisme. Men dette endra seg, på grunn av mennesker jeg har møtt, kjent og blitt glad i. Det å oppdage at andre er som deg selv, og at de drømmer om, håper på og lengter etter det samme som deg, selv om de også er annerledes, det er en avgjørende formativ erfaring. Og erfaring former teologi; hvis ikke er teologien meningsløs.

Men hvordan kan jeg vite at den andre er som meg? Hvordan kan jeg egentlig være sikker på at andre menneskers følelsesliv er noe jeg kan speile meg i? Jeg kan jo ikke krype inn i en annens hode og se den andres liv innenfra?

Slike spørsmål handler om det som kalles intersubjektivitet. Jeg opplever meg selv som en person, som et subjekt. Og jeg oppfatter verden slik at det finnes flere subjekter, at det finnes andre personer – nesten åtte milliarder, faktisk – som er som meg. Jeg fornemmer det slik at de opplever verden noenlunde på samme måte som meg, at de oppfatter lyder på samme måte, ser farger på samme måte, og kjenner på samme typer følelser som meg. Men skeptikeren kan spørre: Kan jeg egentlig vite at det er slik? Kan jeg være trygg på at de andre er som meg, at alt ikke bare er en eller annen form for simulering (som i Matrix-filmene) eller en drøm eller noe som bare foregår i mitt eget hode? Eller hva om verden egentlig framstår som helt annerledes for de andre, og at vi bare samhandler på en måte som lurer oss til å tro vi er likere enn vi er? Her vi noen kanskje huske Descartes fra ex.phil, han som i hvert fall kunne vite at han selv eksisterte, ettersom han tenkte over spørsmålet om han selv faktisk eksisterte.

Om man graver seg dypt nok ned i slike spørsmål, kan den komme snikende, den dype eksistensielle ensomheten som spør om det i hele tatt er noen som kjenner meg, noen som forstår meg, noen som vet hvem jeg er. I forrige utgave av Prestepreik skrev jeg om fellesskap, og jeg konkluderte med at jeg tror vi aldri egentlig er helt alene. Men noen ganger kjennes det mer som om det er det vi egentlig er: Alene, ensomme, ukjente.

Når filosofer generelt og teologer spesielt ikke henfaller til skepsisisme, men faktisk tror at intersubjektivitet har noe for seg, handler det om at vi forankrer vår felles erfaring i noe som er utenfor oss selv. Kristen teologi sier at hele spørsmålet om intersubjektivitet peker på Det Første Subjektet, altså en personlig størrelse utenfor meg og andre mennesker som vi alle kan forankre vår personlige opplevelse hos. Dette personlige Subjektet kaller vi Gud.

Dersom det er slik at den andre er som meg, da stiger empatien fram som en av de viktigste sidene ved det å være menneske. Empati handler om innlevelse. Jeg kan bruke min forestillingsevne og mine egne erfaringer til å forstå hvordan den andre opplever virkeligheten. For meg betydde dette for eksempel at jeg kunne stole på at mine skeive kompiser var som meg, på bunnen, at vi delte en felles erfaring i det å være menneske, det å lengte, det å drømme, det å håpe. Det de ønsket seg, var ikke noe mindre verdt enn mitt. Det var verdt å kjempe for.

En pride-parade er en feiring av nettopp dette: At vi er like, selv om vi er forskjellige. Vi lengter alle etter kjærligheten, vi som heller i alle slags retninger. Og jeg tror på kjærligheten, den som ville universet, som formet det, og som holder fast i oss, alle sammen, gjennom alt.

Om fellesskap

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 7.5.2020

Vi mennesker er flokkdyr. Det var vi allerede før vi klatret ned fra trærne, reiste oss opp på to og begynte å utforske savannen og verden for øvrig den gangen for et par-tre millioner år siden, og det har vi forblitt gjennom hele den videre utviklinga. Vi søker sammen, i små og store fellesskap. Det hender riktignok av og til at noen av oss får det for oss at vi kan klare oss helt selv, men innerst inne vet vi at det ikke er sånn, at vi bare lurer oss selv. Den dagen vi ble født, var vi avhengige av at noen tok imot oss og passa på oss. Den dagen vi dør, venter vi også at noen skal sørge over oss. Fellesskapet rammer inn livet vårt.

I kirka påstår vi hardnakka at dette er slik fordi vi kommer fra et fellesskap, fordi det er der vi finner kilden til livet vårt. Kirka bekjenner troen på Gud og sier «Fader, Sønn og Hellig Ånd» i en og samme pust. Det viktigste ordet i denne navnekonstruksjonen er ordet «og». Kirka tror på en Gud som er «og», en Gud som er fellesskap, en Gud som aldri er alene og som rett og slett ikke vet hva det er. (Og som en parentes: Det er derfor kirka forteller at det er en så rystende erfaring i Gud det som skjer mens Jesus henger på korset og kjenner seg forlatt av Gud. Der henger han altså, den revolusjonære og radikalt inkluderende rabbien som ble kasta utenfor av makta, og roper «Min Gud! Min Gud! Hvorfor har du forlatt meg?» Den eksistensielle ensomheten, som kirka vitner om at Sønnen også har kjent, er noe av det aller mest fortvila vi mennesker kan erfare. Men vi er altså, ifølge fortellingen om Jesus, ikke alene, heller ikke om den erfaringen.)

Vi mennesker søker sammen. Vi gjør det på litt ulike måter. Men det vi har felles, er at selv om vi kan klare oss alene i perioder, så er vi aldri helt alene. Ikke i tiden, og – sier troen – heller ikke i evigheten.

De siste ukene har mange av de vanlige fellesskapsstrukturene vi omgir oss med, blitt satt på vent. Vi har utforsket nye måter å danne fellesskap på, via videomøter og strømmetjenester. Men det er ikke det samme. Noen er isolert fra arenaene. Og en digital klem virker faktisk ikke slik berøring gjør. Om det er en ting koronaperioden har minnet oss på, er det at vi flokkdyr også i høyeste grad er kroppslige vesener, og at ånd ikke er det samme uten materie.

Når vi nå holder oss borte fra hverandre, handler det på sin side også om kropp og om fellesskap. Kroppen har sine svakheter. Men alt dette kan bare være midlertidig. Dersom vi aldri mer kunne søke sammen, ville det true selve vår menneskelighet. Når vi savner å møtes, når vi savner nærhet og det å være der for hverandre, da er dette dypt menneskelige savn.

Jeg har allerede vist til kirkas bilde av Gud for å si noe om hva fellesskap er. I kirka sier vi også at Gud lærer oss noe om hva det er å være menneske, gjennom selv å bli menneske. I fortellingen om Jesus får vi den endelige bekreftelsen på menneskets uendelige verdi. Og når kirka samles om vann og lys, brød og vin, da er det nettopp kroppsligheten vi dyrker.

Derfor tror jeg at det største vi mennesker kan gjøre, det er å bidra til å skape og bygge fellesskap. Politisk, humanitært, kulturelt eller sosialt – det er det vi er kalt til, hver på vår måte. Og så tror jeg, som menneske først og kristen så, at vi aldri er alene. Ikke her i tida, og heller ikke i evigheten. Jeg gleder meg til vi igjen kan være tegn for hverandre på akkurat det.

Om at ingen er bare det du ser

Preken under Soul Church med Harry Potter-tema i Bergstadens Ziir Allehelgenssøndag 3. november 2019:

Det står skrevet i evangeliet etter Lukas:

Jesus løftet blikket, så på disiplene sine og sa:

«Salige er dere fattige,
Guds rike er deres.
Salige er dere som nå sulter,
dere skal mettes.
Salige er dere som nå gråter,
dere skal le.
Salige er dere når folk hater dere,
når de utstøter dere og håner dere
og skyr navnet deres som noe ondt –
for Menneskesønnens skyld!
Gled dere på den dagen og hopp av fryd,
stor er lønnen dere har i himmelen.
Slik gjorde også fedrene med profetene.

(Luk 6:20-23)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

Ingen er bare det du ser!

Dette slagordet møter oss stadig på sosiale medier og andre steder. Det er godt sagt, og det er helt aldeles sant. I dag har jeg tenkt å spinne noen tanker rundt disse ordene: Ingen er bare det du ser!

Siden i går kveld har noen av oss vært samla til Harry Potter-fest på Menighetshuset. Det har vært gøy! Vi har spist skummel og spennende mat under svevende lys, lekt trollmannsleker, hatt nattevandring på og rundt kirkegården. Og så har vi sett film. I år så vi den tredje av filmene om Harry Potter, den som heter Harry Potter og fangen fra Azkaban.

Ett av hovedtemaene i denne filmen, og i den boka som filmen er basert på, er nettopp dette: Ingen er bare det du ser. Bak den fasaden vi ser, bak den masken et annet menneske bærer, kan det skjule seg mye vondt og vanskelig, eller helt andre muligheter, enn det du tror. Derfor skal vi ikke være så raske til å dømme hverandre, eller til å plassere hverandre i bås. Jeg vil nevne noen eksempler på det. (Og da blir jeg nødt til å røpe litt av handlingen, men jeg skal prøve å ikke spoile for mye.) Eksemplene kommer altså i form av personer, karakterer fra boka. Vi kan lære noe av livene deres og fortellingene om dem, nemlig, selv om de ikke er helgener i streng forstand.

Fortsett å lese «Om at ingen er bare det du ser»

Om stjernestøv

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 24.10.2019

Har du noen gang stått og sett på stjernene en natt og grublet over universet og meningen med livet? I så fall er du ikke alene. Jeg har gjort det, jeg også, og det samme har mennesker gjort i generasjoner. I Salmenes bok i Bibelen kan vi lese en over to tusen år gammel tekst som sier:

Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingre,
månen og stjernene som du har satt der,
hva er da et menneske – at du husker på det,
et menneskebarn – at du tar deg av det?

Hva er et menneske? I den andre av de bibelske skapelsesmytene, den såkalte Eden-fortellingen, leser vi om hvordan Gud tar jord og støv og former først dyrene og så mennesket, og at Gud blåser livspust inn i mennesket slik at det blir til en levende sjel.

Jeg synes denne fortellingen er så betagende. Og den gir jo også en veldig presis beskrivelse av hva vi mennesker er. Vi er formet av akkurat de samme stoffene som alt annet levende, gjennom millioner av år med evolusjon. Når vi dør, så går kroppene våre tilbake til jorda.

Derfor heter også mennesket i denne fortellingen, altså det første mennesket, Adam, fordi han er tatt av admah, som er det hebraiske ordet for jord. Adam betyr jordmenneske. Like etter leser vi om Eva. På hebraisk uttaler man navnet hennes chava, og det betyr «liv». I greske bibler heter hun derfor Zoë, som betyr nettopp liv. Jeg sier det så ofte noen gidder å høre det: Eva burde egentlig hete Liv i norske bibler. Da ville vi forstått det, med en gang, selv vi som leser disse gamle hebraiske tekstene på norsk, at disse navnene er symbolske navn som sier noe om vår plass i universet. Vi er tatt av jorda, vi er jordmennesker, vi hører sammen med alt annet liv. Gud har blåst livet inn i oss. Men i bunn og grunn er vi natur, vi er jord, vi er støv.

Eller, mer presist: Vi er alle sammen laget av ett hundre prosent resirkulert stjernestøv. Alle de tyngre stoffene i universet, etter hydrogen og helium, har blitt til gjennom fusjonsprosesser inne i stjernene, stoffer som har blitt slynget utover i rommet når stjernene har eksplodert. Uten disse supernovaene ville vi ikke vært til. Byggeklossene som er oss – og alt annet vi kjenner som jord og liv – kommer fra stjernene. Vi er stjernestøv. Og samtidig sier altså bibelfortellingene til oss: Husk at du er mer enn støv! Det ånder himmelsk over støvet! Gud har blåst sin livspust inn i deg og alt annet som lever.

Jeg tror det er derfor vi har det med å stirre på stjernene og stille oss selv eksistensielle spørsmål. Når vi ser himmelen, månen og stjernene, og spør «Hva er da et menneske?», da husker vi dypt i oss selv hvor vi kommer fra: Vi er stjernestøv. Og samtidig spør vi jo ikke bare hvor vi kommer fra. Vi spør også hvor vi skal hen, og hvorfor vi er her.

Selv tror jeg at det er en dyp mening med at akkurat dette stjernestøvet har fått pusta livet inn i seg. Jeg tror vi er her for å ta vare på hverandre, og på alt det andre som vi deler tida og rommet med. Jeg tror på kjærligheten, rett og slett. Og i det aller dypeste laget av disse trosforestillingene ligger også troen på og håpet om at Gud selv er kjærlighet, og at det var derfor Gud tok nettopp stjernestøvet og lot livet ta bolig i det. I dette tror jeg at Gud Skaperen har lagt ned noe av seg selv. Hver gang vi ser stjernehimmelen er det en kjærlighetserklæring. I troen på dette kan jeg forsones med at jeg er støv, at jeg er jord, Adam, stjernestøv.