Om kjærlighetens kraft (og Harry Potter)

Søndag 30. oktober 2022 var Bots- og bønnedag. Denne søndagen feiret vi Harry Potter-temagudstjeneste i Røros kirke for sjette gang. Røros Soul Children var forsangere, vi feiret både dåp og nattverd, og vi hadde bønnevandring i Harry Potter-universert. Prekenen jeg holdt den søndagen kan du lese her:

Det er Bots- og bønnedag i dag. Den evangelieteksten som er satt opp på denne søndagen, og som leses i alle kirker over hele landet i dag, er en av de sterkeste og fineste lignelsene – eksempelfortellingene – som Jesus fortalte. Jeg skal lese den for dere nå.

Så skal jeg dele noen ettertanker i tilknytning til Harry Potter-universet. Den lignelsen som Jesus forteller, er jo ikke den samme som fortellingen om Harry Potter. Det er ikke så mange likhetstrekk, egentlig. Men i kjernen av fortellingene finnes likevel det samme: Det vi skal høre, er fortellinger om kjærlighetens kraft.

La oss høre det hellige evangelium.

Det står skrevet i evangeliet etter Lukas:

Jesus sa: «En mann hadde to sønner. Den yngste sa til faren: ‘Far, gi meg den delen av formuen som faller på meg.’ Han skiftet da sin eiendom mellom dem. Ikke mange dager etter solgte den yngste sønnen alt sitt og dro til et land langt borte. Der sløste han bort formuen sin i et vilt liv. Men da han hadde satt alt over styr, kom det en svær hungersnød over landet, og han begynte å lide nød. Da gikk han og søkte tilhold hos en av innbyggerne der i landet, og mannen sendte ham ut på markene sine for å passe grisene. Han ønsket bare å få mette seg med de belgfruktene som grisene åt, og ingen ga ham noe.

Da kom han til seg selv og sa: ‘Hvor mange leiekarer hjemme hos min far har ikke mat i overflod, mens jeg går her og sulter i hjel! Jeg vil bryte opp og gå til min far og si: Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din. Men la meg få være som en av leiekarene dine.’ Dermed brøt han opp og dro hjem til faren.

Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, og han fikk inderlig medfølelse med ham. Han løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham. Sønnen sa: ‘Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din.’ Men faren sa til tjenerne sine: ‘Skynd dere! Finn fram de fineste klærne og ta dem på ham, gi ham ring på fingeren og sko på føttene. Og hent gjøkalven og slakt den, så vil vi spise og holde fest. For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.’ Og så begynte festen og gleden.

Imens var den eldste sønnen ute på markene. Da han gikk hjemover og nærmet seg gården, hørte han spill og dans. Han ropte på en av karene og spurte hva som var på ferde.‘Din bror er kommet hjem’, svarte han, ‘og din far har slaktet gjøkalven fordi han har fått ham tilbake i god behold.’ Da ble han sint og ville ikke gå inn. Faren kom ut og prøvde å overtale ham. Men han svarte faren: ‘Her har jeg tjent deg i alle år, og aldri har jeg gjort imot ditt bud; men meg har du ikke engang gitt et kje så jeg kunne holde fest med vennene mine. Men straks denne sønnen din kommer hjem, han som har sløst bort pengene dine sammen med horer, da slakter du gjøkalven for ham!’ Faren sa til ham: ‘Barnet mitt! Du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt. Men nå må vi holde fest og være glade. For denne broren din var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.’»

(Luk 15:11-32)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

For en fortelling dette er. Det er altså en av Jesu mest kjente fortellinger. Såpass kjent er den at den har fått flere egne navn. Den bortkomne sønnen kalles den gjerne. Det er jo treffende. Sønnen som vendte hjem, foretrekker noen å si. Noen kaller den heller for fortellingen om de to sønnene, og viser med det at de ikke har glemt han andre sønnen, han som ble hjemme. (Det er nok noen av oss som like gjerne kan kjenne oss igjen i ham, forresten, som i ham som dro sin vei. Så det er jo fint at han ikke blir glemt.)

Men så er det noen som sier at fortellingen bør kalles for Den ventende far. Og da er vi vel egentlig ved det som er kjernen i fortellingen, er vi ikke? For det er farens kjærlighet til begge sønnene sinesom er sentrum, det er det som er punktet som hele Jesu fortelling snurrer rundt.

Den yngste sønnen, dersom vi nå velger å fokusere på ham litegrann, avviser altså sin far og sin familie og stedet der han hører til, reiser ut i verden og sløser bort hele arven sin. Og så, da han er på det aller laveste, skjer det: «Da kom han til seg selv», står det. Så vendte han hjem. Og da fant han altså at faren hadde stått og ventet på ham hele tida, og han ble tatt imot med åpne armer.

Så er dette også en fortelling om to brødre, som sagt, og om ulike disposisjoner og ulike livsvalg og ulike reaksjoner. Og der er det mye å kjenne seg igjen i, både for dem som har tatt trygge valg og vært lojale, og for dem som har skapt litt flere bekymringer for omgivelsene. Men i sentrum av fortellingen står altså faren. Han venter. Han tar imot. Og han feirer sønnen som har kommet hjem.

Og Jesus sier: Slik er Gud. Gud er kjærlighet. Uansett hvor i verden vi tar veien, kan vi alltid komme til oss selv og se og vite at Gud elsker oss. At det finnes en kjærlighet i verden som kan favne oss, uansett hvordan har livet har blitt eller hva vi har gjort eller ikke gjort.

Og det, alle sammen, det er dagens evangelium. Det er dagens gode nyheter. Gud elsker oss. Det finnes en kjærlighet i verden som aldri tar slutt. Ja, i kirka sier vi til og med at kjærligheten er sterkere enn døden. Jesus viste oss det, og det inviteres vi til å stole på, tro på.

II

Sånn. Nå forlater vi Bibelen og Jesu lignelse, og vender oss i stedet til JK Rowlings fortellinger om Harry Potter.

Røros Soul Children har hatt temafest det siste døgnet, spist magisk mat i et rom pyntet som storsalen på trollmannsskolen Galtvort, og de har vært på en (litt) skummel vandring i Den forbudte skogen – det er kirkegården – og de har sett den andre filmen om Harry Potter, den som er basert på boka Harry Potter og mysteriekammeret. Så det er noe av hva de har med seg hit til kirke i dag. Her har vi også pyntet kirkerommet med potterske elementer, bedt samlingsbønn og feiret dåp under bannerfargene til de fire Galtvort-husene. Snart skal vi ha bønnevandring i Harry Potters verden.

Så la oss spørre: Finnes det noe evangelium i fortellingene om Harry Potter? Gode nyheter? Hva er i så fall det?

Og da hopper jeg like greit til konklusjonen med en gang: Hovedbudskapet i bøkene om Harry Potter er – det ser i hvert fall slik ut for meg – det samme som det vi hørte om i den lignelsen av Jesus som vi leste i stad. Nemlig at det finnes en kraft i denne verden og i trollmannsverdenen som er sterkere enn noen annen kraft, og det er kjærligheten. Den er til og med sterkere enn døden.

Fortellingen om Harry Potter begynner med en gutt som vokser opp hos sin tante og onkel og som har det ganske kjipt. Han er henvist til å bo i et kott under trappa. Og selv om jeg ikke tror det er mange så har det så systematisk fælt som ham, så vet jeg dessverre at det er mange som kan kjenne seg igjen i noe av dette også. Det er ikke alle som har det godt i hverdagen sin, og det er ikke alle som synes det er trygt hjemme.  

Men så skjer det altså en forandring. Det viser seg at Gutten under trappa har flere egenskaper og muligheter og talenter enn han har visst om. Han er Gutten som overlevde, han er trollmann, og han bærer i seg krefter som er helt avgjørende viktige i den kampen som må kjempes mot Han hvis navn ikke må nevnes.

Kanskje kan vi si at fortellingen om Harry Potter først begynner når han «kommer til seg selv», altså når han skjønner hvem han er og hvor han hører til. Det er i hvert fall da vi begynner å følge ham, og vi får gå sammen med ham inn i en magisk verden. Der får Harry venner, der møter han omsorg og aksept, og der må Harry (gjennom sju bøker) kjempe en episk kamp for alt og alle som han er glad i.

III

Og så sier jeg altså at bøkene om Harry Potter en er saga om kjærlighetens kraft. Og det står jeg for. Jeg kan bare antyde dette kort her, men den som vil kan lese bøkene (eller se filmene) selv og se om det jeg sier stemmer.

For det første lærer vi noe om den kraften som ligger i den kjærligheten som Lilly, Harry Potters mamma, hadde for gutten sin. Det var en kjærlighet som rett og slett var sterkere enn døden. Harry ble Gutten som overlevde, og senere i fortellingen får han stadig påminnelser om den kraften som ligger i Lillys kjærlighet til ham. Den blir faktisk helt avgjørende når ting drar seg til mot slutten.  

For det andre har vi rektor Humlesnurrs kjærlighet til Harry. Han er glad i ham, og viser det i omsorg og selvoppofrelse. (Og her er det kanskje verdt å notere at til og med Voldemort og Grindelwald, de to store antagonistene i Potter-sagaen, har blitt sett og anerkjent av rektor Humlesnurr på ulike måter.) Han representerer den overmenneskelige kjærligheten, om vi kan si det slik, den som setter fri og som ser og som gjør at Harry tør å være den har var ment å være.

Når vi leser videre i bøkene, leser vi også sterke skildringer av hvordan Harrys egen kjærlighet til sine venner blir satt på prøve. Spørsmålet blir hvor mye han selv er villig til å ofre for kjærligheten, og om han tør å stole på at kjærlighetens kraft bærer gjennom alt.

Forfatteren JK Rowling er selv døpt og aktivt medlem av den anglikanske kirke, og hun viser i bøkene sine at var godt kjent med og spilte på lag med kristen tradisjon under skriveprosessen. Hun uttalt senere at hun ikke ville si for mye om dette offentlig da bøkene ble gitt ut, for «da ville alle forstå hvordan sagaen kom til å ende» som hun sa. Og det er noen sterke paralleller mellom den bibelske Jesus-fortellingen og fortellingen om Gutten som overlevde når ting nærmer seg slutten. Der siteres et bibelord (av Paulus) om at «Den siste fiende som blir tilintetgjort, er døden», og kjærligheten viser seg å virkelig være sterkere enn døden på mer enn én måte. Det er bare å lese selv.

IV

Her og nå skal vi minne hverandre på dette: Kjærligheten er den sterkeste frigjørende kraften vi vet om.

I kristen tro sier vi: Selv ikke døden kan sette stengsel for kjærligheten. Gud er Gud for alle, både levende og døde, og uansett hvem vi er, hvor vi bor, hvor vi kommer fra og hvor vi har tenkt oss hen. Det finnes ingen som Guds kjærlighet ikke kan nå fram til.

Her i tida skal vi mane fram kjærlighetens kraft mellom oss. Vær der for noen! Åpn opp rom for andre. Skap gode fellesskap. Se barna, gi dem rom, støtt opp om deres talenter. Sånt betyr mer enn vi kan ane.

Selv så tenker og tror jeg at sagaen om Harry Potter er en svært god kilde til karakterdannelse og til tro på kjærlighetens kraft. For i bøkene om den unge trollmannen lærer vi at kjærligheten virkelig er sterkere enn døden. Det er, så langt jeg kan skjønne, det viktigste vi mennesker kan lære, både i kirka og andre steder.

Så med det er oppfordringen gitt: Les bøkene, se filmene, og dykk inn i Potter-universet. Og ikke bli overrasket om du plutselig finner ut at du har blitt ledet til gamle kristne fortellinger, symboler og sannheter. For også her gjelder det samme: Kjærligheten er sterkere enn døden.

Vi vender oss til den kjærligheten som alltid venter og som alltid vil ta imot oss, og vi sier:

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: