Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Bibelfag’ Category

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 10.8.2017

«Teologi er ettertanker» pleide en av mine lærere på Menighetsfakultetet å si. Han hadde rett. Sunn teologi forholder seg alltid til en eller annen form for erfaring. Når teologien ikke gjør dette, blir den livsfjern dogmatikk uten relevans.

Bibelen er også en ettertanke-bok. Ikke bare i den forstand at den vekker ettertanke, den er også selv ettertanker. De som skrev den hadde erfart ting: Sett ting, opplevd ting, følt ting, lest ting, hørt om ting. I alt dette mente de at de hadde erfart Guds handlende nærvær i tilværelsen. Så reflekterte de over dette, og så skrev de det ned.

Derfor er det meningsløst å si at mennesker tror på Gud fordi det står om Gud i Bibelen. Mennesker tror på Gud av helt andre grunner. Gudstroen begynner der våre eksistensielle lengsler vil strekke seg lenger enn det vi kan erfare. Hva dette kan innebære – altså hvilke grunner mennesker kan ha for å tro på Gud – fortjener en helt egen tekst. Det får vi komme tilbake til.

Men dersom man først tror på Gud, da er det ikke dumt å sette seg inn i hva andre mennesker har etter-tenkt om troen i tidligere tider. Derfor holder kirka fram Bibelen. Den har tross alt overlevd ei stund. Men det er ikke meninga at vi skal være ferdig-tenkt når vi har lest den. Bibelen inviterer til nye ettertanker, i generasjon etter generasjon.

(mer…)

Read Full Post »

Preken under setergudstjeneste på Ljøsnåvollen søndag 6. august 2017,
9. søndag i treenighetstiden:

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:

Jesus sa:
«Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, så skal dere finne hvile for deres sjel. For mitt åk er godt og min byrde lett.»

(Matt 11:28-30)

Slik lyder det hellige evangelium.

Jeg vet ikke hvor mange av dere som har forsøkt å bære et lass ved hjelp av et åk. Det er jo ikke så vanlig å bære ting på den måten lenger, men det var veldig vanlig før i tida. Jeg har et levende minne fra barndommen av en mann som kom forbi hytta der vi bodde om somrene og skulle selge forskjellige varer. Han bar dem med seg i to svære og nokså tunge flettede kurver som han bar ved hjelp av et åk. Selve åket var ei lang stang som han bar over skuldra, med ei korg hengende fra hver ende. Jeg husker jeg var imponert både over hvor mye han klarte å bære med seg og hvor lett og uanstrengt han småløp opp trappa fra hytta vår til veien. Han visste nøyaktig hvor balansepunktet var, og når han hadde funnet den rette balansen var det nesten ikke grense for hvor mye han kunne bære.

For alt jeg vet kan det finnes et sånt åk her på Ljøsnåvollen, et vassåk. Sånne var vanlige overalt, vet jeg, og var helt sikkert i bruk her også.

I dagens evangelietekst hørte vi at Jesus vender seg til sine disipler og snakker om å lette de byrdene de bærer på. Han har et åk som gjør ting lette å bære, sier han. Når disse orda leses i gudstjenesten er det fordi de også er ord til oss. Så er spørsmålet hva Jesus mener.

(mer…)

Read Full Post »

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 13.7.2017
under overskriften «Men Guds ånd svevde over vannene»

Jeg: Har du gjort hjemmeleksa di siden sist?

Kritisk mann (KM): Jepp! Tre kapitler av Bibelen. Det er mer enn jeg pleier å lese i den boka i løpet av et år, det.

Jeg: Bra. Så hva synes du?

KM: Vel, det er ikke akkurat actionlitteratur. Men det skjer jo mye, da, i løpet av de to kapitlene. Alt, i grunnen. To ganger, til og med. For det er vel to skapelsesfortellinger der, dersom mine øyne ikke bedrar meg. Først en tekst der Gud skaper alt ut av ingenting på ei uke, og så den derre fortellingen om Adam og Eva i Edens hage som et frittstående tillegg.

Jeg: Korrekt observert.

KM: Men spørsmålet var hvordan du vil lese disse tekstene, i motsetning til de som vil lese dem som sider i ei naturfagbok.

Jeg: Okay. Altså: Hvis vi tar teksten om de seks dagene, så handler den om en Gud som skaper kosmos av kaos, som fyller tida og rommet og rydder livsrom for menneskene midt i kaoset. Det er en fortelling jeg fint kan legge ved siden av astrofysikkens Big Bang-kosmologi og Darwins evolusjonsteori. Jeg ser i grunnen ingen motsetning der.

KM: Hm. Vel. Jeg ser det er mulig. Men hvorfor ikke bare lese tekstene bokstavelig?

(mer…)

Read Full Post »

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 29.6.2017
under overskriften «I begynnelsen skapte Gud»

Kritisk mann (KM): Tredje gangen gjelder det, er det noe som heter. Denne gangen slipper du ikke unna.

Jeg: Fortvil ikke! Jeg har ikke tenkt å sno meg unna heller.

KM: Okay, da kjører vi. Hvis jeg sier at kristne tror at Gud skapte alt mellom himmel og jord på ei uke for cirka seks tusen år siden, og at det gjør at de må klassifiseres som en gjeng med antivitenskaplige tullinger, hva sier du da?

Jeg: At det finnes noen kristne som tar den første skapelsesberetningen i Bibelen bokstavelig. Men at de utgjør et lite mindretall, og at jeg overhodet ikke regner meg blant dem.

KM: Men du regner deg likevel som en kristen?

Jeg: Definitivt. Kristen tro hviler ikke på en bestemt lesning av Første Mosebok én. Det viktigste er sagt med det, tenker jeg.

KM: Men jeg tipper du har mer å si.

Jeg: Selvsagt! Det har jeg alltid.

KM: *Flirer*

Jeg: Jeg skal ikke underslå at det finnes folk som står for det du skisserer. (mer…)

Read Full Post »

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 9.3.2017
under overskriften
En andakt for Kvinnedagen

(Teksten er en omarbeidet utgave av denne bloggposten.)

På denne torsdagen, dagen etter Kvinnedagen og tre dager før Andre søndag i fastetiden, tenker jeg det kan være på sin plass med en bibeltekst til meditasjon og ettertanke. Jeg løfter derfor fram en fortelling fra Matteusevangeliets femtende kapittel. Det er ikke en helt tilfeldig valgt fortelling, for den skal leses og prekes over i alle landets kirker kommende søndag:

Jesus tok veien til områdene omkring Tyros og Sidon. En kanaaneisk kvinne fra disse traktene kom og ropte: «Herre, du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg! Datteren min blir hardt plaget av en ond ånd.» Men han svarte henne ikke et ord. Disiplene kom da og ba ham: «Bli ferdig med henne, hun roper etter oss.» Men han svarte: «Jeg er ikke sendt til andre enn de bortkomne sauene i Israels hus.» Da kom hun og kastet seg ned for ham og sa: «Herre, hjelp meg!» Han svarte: «Det er ikke rett å ta brødet fra barna og gi det til hundene.» «Det er sant, Herre», sa kvinnen, «men hundene spiser jo smulene som faller fra bordet hos eierne deres.» Da sa Jesus til henne: «Kvinne, din tro er stor. Det skal bli som du vil.» Og datteren ble frisk fra samme stund.

Hva tenker du når du leser denne teksten? Jeg for min del blir grundig provosert – av Jesus. «Det er ikke rett å ta brødet fra barna og gi det til hundene.» Men i alle dager da, mann! Hva slags svar er det?

(mer…)

Read Full Post »

Preken under påskenattsmessen i Bergstadens Ziir 15. april 2017:

Det står skrevet i evangeliet etter Markus:

Da sabbaten var over, kjøpte Maria Magdalena og Maria, Jakobs mor, og Salome velluktende oljer for å gå og salve ham. Tidlig om morgenen den første dagen i uken kom de til graven da solen gikk opp. De sa til hverandre: «Hvem skal vi få til å rulle bort steinen fra inngangen til graven?» Men da de så opp, fikk de se at steinen var rullet fra. Den var meget stor. Da de kom inn i graven, så de en ung mann sitte på høyre side, kledd i en hvit, lang kjortel, og de ble forferdet. Men han sa til dem: «Vær ikke forferdet! Dere leter etter Jesus fra Nasaret, den korsfestede. Han er stått opp, han er ikke her. Se, der er stedet hvor de la ham! Men gå og si til disiplene hans og til Peter: ‘Han går i forveien for dere til Galilea. Der skal dere få se ham, slik som han sa dere.’» 

Da gikk de ut og flyktet bort fra graven, skjelvende og ute av seg. De sa ikke et ord til noen, for de var redde.

(Markus 16:1-8)

Slik lyder det hellige evangelium

De var redde.

Ja, det var ikke så rart at de var det.
Her sto de overfor noe helt fullstendig ukjent,
og det ukjente har det med å vekke angsten i oss.

Det er bare å kjenne etter.
Døden er i seg selv noe ukjent,
noe vi ikke kan samle oss erfaring rundt.
Det å dø, det er noe man bare gjør en gang.
Og vi vet ikke med sikkerhet hva som følger etter.

I fortellingene om Jesus er det riktignok et annet alternativ
som dukker opp noen ganger.
Noen, noen ganske få, blir kalt tilbake fra døden til livet.
Datteren til Jairus, synagogeforstanderen.
Og Lasarus, Jesu venn i Betania.
Men de er unntak.
Og de slapp dessuten heller ikke unna døden,
ikke på sikt.
De hadde fortsatt døden foran seg,
selv etter at de var blitt kalt tilbake.
Livet går alltid framover
med døden foran seg.

Men ikke her.
Ikke nå.
Ikke i det som nå har skjedd.
De skjønner det ennå ikke helt,
kvinnene ved graven.
Men i frykten de kjenner
ligger det noe nytt som kan drive frykten bort.
For Jesus har ikke lenger døden foran seg.
Han har tvert imot lagt døden bak seg.
Det er døden som er død.
Jesus lever.
Men det livet han nå lever,
det er ikke et liv som har døden foran seg.
Foran Jesus ligger bare evigheten,
og Gud selv,
Gud som Jesus går rett inn i,
slik at han kan stå der mellom oss og Gud.

Snart skal de få erfare det,
at døden ikke lenger er imellom dem og Jesus.
Jesus fyller alt i alle,
også døden og graven.
Det er ikke noe mellom oss og Gud.
Det vil si: Jesus står mellom oss og Gud,
men ikke for å skille oss.
Han står der for å knytte oss sammen,
her og nå i tiden
og i evigheten.

Om litt skal vi dekke på alteret.
Tenne lysene.
Løftet brødet og vinen,
takke, be og velsigne.
Så skal vi dele måltidet,
sammen,
og si: Kristus er iblant oss.
Han er her for å knytte oss sammen,
her og nå i tiden
og i evigheten.

I natt strømmer evigheten inn i tiden.
Lyset skinner i mørket,
og mørket kommer aldri til å overvinne det.

Ære være—

Read Full Post »

Tekstmeditasjon i Røros kirke Langfredag (14. april 2017) etter resitasjonen av lidelsesberetningen hos Lukas:

 

Det var synd det skulle ende sånn!
sier vi
når noe får et tragisk utfall,
når noen dør ung,
i ei ulykke,
mister alt,
ser verdier gå tapt,
mister taket
– Det var synd det skulle ende sånn!

Og det er det.
Det er synd.
I dag er det nettopp det vi skal si:
Det var synd det skulle ende sånn!

For her, i historien om mannen fra Nasaret
som ble korsfestet og døde under grusom tortur
i en alder av noen-og-tredve år,
ser vi virkelig synden utfolde seg.
Mannen er jo uskyldig!
Det som skjer her er galt.
Han har ikke gjort noe galt.
Men de som står rundt ham er som gale,
og de påfører ham en smerte han ikke skulle ha båret.

Han bærer, kort sagt,
de andres synder.

(mer…)

Read Full Post »

Older Posts »