Om begjær, sårbarhet og tro

En av de norske teologene jeg har hatt størst glede av å lese og følge siden studietida, er min gamle MF-lærer Jan-Olav Henriksen. Han holder et ganske voldsomt publiseringstempo, så jeg klarer på langt nær lese alt han gir ut, men jeg forsøker å få med meg utvalgte høydepunkter. Ved inngangen til det nye året leste jeg hans lille bok Begjær, sårbarhet og tro – kritiske blikk på seksualitet, kjønn og religion. Det var en leseopplevelse jeg også gjerne anbefaler andre.  

Selv om jeg med dette uttrykker min begeistring for boka, har den fått en noe blandet mottakelse i offentligheten. En av dem som har uttalt seg aller mest kritisk, er Andreas E. Masvie, som anmeldte boka for Minerva, og som senere gjengav noe av kritikken i et innlegg i Vårt Land.

Jeg siterer fra sistnevnte:

Fortsett å lese «Om begjær, sårbarhet og tro»

Om valg og labyrinter

Preken under Harry Potter-temagudstjeneste i Røros kirke søndag 8. november 2020 (23. søndag i treenighetstiden, selvvalgt bibeltekst):

Røros kirke pyntet med bannere i Galtvort-husenes farger. Foto: Guril Bergersen (Arbeidets Rett)

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus, i det fjerde kapittel:

En gang Jesus gikk langs Galileasjøen, fikk han se to brødre: Simon, som kalles Peter, og hans bror Andreas. De var i ferd med å kaste not i sjøen, for de var fiskere. Han sa til dem: «Kom, følg meg, så vil jeg gjøre dere til menneskefiskere!» Straks lot de garnet ligge og fulgte ham.

Da han gikk videre, fikk han se to andre brødre: Jakob, sønn av Sebedeus, og broren Johannes. De satt i båten sammen med sin far Sebedeus og bøtte garn. Han kalte dem, og straks forlot de båten og faren og fulgte ham.

Videre står det skrevet i det tjueandre kapittelet:

En lovkyndig spurte for å sette Jesus på prøve: «Mester, hvilket bud er det største i loven?» Jesus svarte: «‘ Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand.’ Dette er det største og første budet. Men det andre er like stort: ‘ Du skal elske din neste som deg selv.’ På disse to budene hviler hele loven og profetene.»

Slik lyder det hellige evangelium.

(Matteus 4:18-22 og 22:35-40)

Å ta gode valg – det kan være vanskelig. Den siste uka har mye handlet om valg. Først var det valg i USA. Noen av oss sov merkbart dårligere noen netter, så spente var vi på hvordan dette skulle gå. Så kom myndighetene i Norge på banen og tok noen valg for oss alle sammen i kampen mot koronaviruset. Lokalt måtte vi også ta noen valg, for eksempel om på hvilke måter vi skulle gjennomføre denne gudstjenesten. Dere som feirer dåp i dag, har tatt valg med hensyn til hvem som skal få være med på feiringa akkurat denne dagen.

Spørsmålet om hvordan en skal velge det som er rett, er et spørsmål som også har mye plass i bøkene om Harry Potter. I den andre boka i serien, Harry Potter og Mysteriekammeret, sier rektor Humlesnurr på et tidspunkt noen ord til Harry som har blitt stående som udødelige:

Det er valgene våre som viser hvem vi egentlig er, Harry, langt mer enn evnene.

I dag er det fjerde gang vi feirer temagudstjeneste med Harry Potter-tematikk. Vi har tatt for oss ei ny bok i serien for hver gang. I den fjerde boka om Harry Potter, Harry Potter og Ildbegeret, er nettopp valg og veivalg viktige tema. Der fortelles det om Tretrollmannsturneringen, en viktig hendelse i trollmannsverdenen, der tre hekser eller trollmenn fra tre ulike skoler for hekseri og trolldom møtes til trollmannstevling. En representant blir valgt fra hver skole, en fra Durmstrang, en fra Beauxbatons, og en fra Galtvort. Valget blir foretatt ved hjelp av et ildbeger, der mulige deltakere kan legge navnet sitt. På underlig vis blir Harry Potters navn også trukket ut av ildbegeret, som en fjerde forkjemper, selv om han er for ung til å delta og selv om han selv ikke har valgt å søke. Noen andre har tatt valget for ham, og han blir bundet av deres valg.

Underveis, i selve turneringen, skal de fire konkurrentene løse ulike krevende oppgaver. Der må de også foreta vanskelige valg underveis, noen av dem strategiske, andre av dem livsviktige.

Til slutt møtes de i den siste oppgaven: En labyrint. Labyrinten er mørk og vanskelig, og det lurer farer rundt hjørnene. Men som om ikke det var nok, så er labyrinten bygd opp av levende hekker, og disse forandrer form og fasong underveis slik at veien gjennom labyrinten endrer karakter. Det bygger opp en voldsom spenning mot slutten, og Harry blir utsatt for prøvelser han aldri selv ville valgt.

Når jeg leser om denne labyrinten, tenker jeg at den på mange måter kan være et godt bilde på hvor vanskelig livet kan være noen ganger.

Labyrinter har alltid fascinert mennesker, både de enkle og de mer forseggjorte utgavene. Folk har dekorert gulv og vegger med labyrint-motiver. Fra det gamle Hellas har vi bevart myten om Minotauren i Labyrinten på Knossos, halvt menneske og halvt okse, et uhyre som til slutt ble bekjempet av helten Thesevs med hjelp av Ariadne. Hun gav ham en tråd som han rullet ut bak seg mens han fant veien gjennom labyrinten, og slik ble han i stand til å finne veien tilbake.

Nå heter det seg at det å finne veien igjennom en labyrint egentlig ikke skal være så vanskelig, så lenge en har god tid. Det gjelder bare å alltid ta til venstre, uansett, og snu og gå tilbake når en møter en vegg. Da vil en komme gjennom labyrinten til slutt. Det vil si, du kan få samme effekt av å bare ta til høyre også, så lenge du er konsekvent. Men jeg har alltid tenkt at det er lettest å bare ta til venstre. Hjertet sitter jo på venstre side, som kjent.

Sånn er det jo ofte, både i livet og på papiret: Dersom man lager seg gode vaner, er konsekvent og tålmodig, da kan man få til mye. Og så hjelper det å ha med seg både hodet og hjertet.  

Sånn er det med oss for tida også. Vask hendene, sier vi. Host i albuekroken. Hold deg hjemme hvis du er syk. Ta hensyn, hold avstand. Vær tålmodige, så skal vi finne veien ut av dette sammen. Og det er sant. Det vil gå bra til slutt, det tror vi, selv om den labyrinten vi er inne i nå, er litt sånn som den Harry og de andre trollmannsforkjemperne må forsere: Den forandrer seg underveis. Den muterer, reglene forandrer seg. Men likevel: Dersom vi er tålmodige, og dersom vi samarbeider, og dersom vi viser omsorg for hverandre og tar hensyn til hverandre, da kan vi klare det meste. Det å være trofast og tålmodig er også et valg, og noen ganger forteller slike valg mer om oss og hvem vi egentlig er enn det evner og anlegg gjør.

Sitat, rektor Humlesnurr: Det er valgene våre som viser hvem vi egentlig er, Harry, langt mer enn evnene.

I dag har jeg lest for dere en fortelling fra Matteusevangeliet i Bibelen. Det er en fortelling om mennesker som opplevde å bli kalt til å gå på en vei de aldri hadde gått på før: De skulle følge Jesus. De visste ikke hvor veien gikk hen. Hadde de visst det, ville de kanskje valgt annerledes. Men de turte, de satsa, de gikk av gårde sammen med denne fascinerende mannen fra Nasaret. «Følg meg!» sa han. Så gjorde de det. De ble hans disipler. Og i årene som fulgte, fortsatte de å følge ham. Uansett hvilke svinger labyrinten stilte overfor dem, tok de konsekvent til venstre, om vi kan si det slik. Jesus selv sa at uansett hva som skjedde, så skulle de huske to ting: De skulle elske Gud (av hele sitt hjerte og av hele sin sjel og av all sin forstand), og de skulle elske sin neste som seg selv. Og den leveregelen gav de videre, og den holdt de fast på, selv om det ble tøffe tak for dem senere. Etter det som er overlevert, ble de forfulgt for de de trodde på og måtte dø for sin tro, alle sammen.

Vi, da? Hva kan vi gjøre?

Vel, for det første så sier Jesus det samme til oss i dag også. «Følg meg!», sier han. Han sier det ved døpefonten, der han lover å være med oss alle dager inntil verdens ende. Han sier det til oss gjennom dåpslyset som står og brenner på alteret, og som minner oss om at livet vårt har et evig mål hos Gud. Han taler til oss igjennom fortellingene i Bibelen, der vi leser om hvordan han møtte mennesker, inkluderte dem som var utenfor, helbredet de syke, trøsta dem som gråt. Det betyr jo at han også møter oss i alle de menneskene som kommer i vår vei, alle dem som vil oss noe. Og så har han lovet at han vil møte oss på slike stede og i slike stunder som dette, når vi synger sammen, ber sammen og deler brød og vin.

«Følg meg!» sier Jesus. Da skal vi finne veien gjennom livets mange svinger og vriene veivalg. Det krever både mot og guts noen ganger, for livet er ikke bare enkelt. Og det krever trofasthet og tålmodighet. Går vi feil, er det aldri for seint å innrømme feil, snu og prøve en annen vei. Og så skal vi huske ta til venstre-regelen: Kjærligheten til Gud og til medmenneskene skal være vårt lys og vår veiviser.  

Harry Potter-bøkene er fulle av små og store forbilde-fortellinger. Harry selv lar seg ikke stanse verken av drageprøver, labyrinter eller dueller med døde på kirkegårder. Midt i alt er det nettopp kjærligheten som holder ham fast i livet. Uten å spoile for mye, kan jeg jo si at i den fjerde boka spiller nettopp kjærligheten mellom Harry og hans nærmeste, hans foreldre, en nøkkelrolle for veien videre. Jeg er overbevist om at det er noe vi kan ta til oss her. Det viktigste vi kan gjøre, er å velge nestekjærligheten. Omsorgen. Fellesskapet.

En ting er at det kan ta oss igjennom koronakriser og vanskelige tider. Jeg tror det også kan gi oss litt mer himmel på jorda. Og akkurat det blir det vel aldri nok av, verken for magikere eller gomper.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Om det som skjer når kirkebygg blir borte

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 27.8.2020

Sommerens store leseopplevelse ble ei bok om kirkeriving. Jeg satte meg ned med Lars Myttings «Søsterklokkene» en julikveld, og før jeg visste ordet av det hadde jeg lest hundre sider. De neste sidene forsvant i samme tempo de påfølgende dagene.

For den som ennå ikke har lest boka, kan jeg uten å avsløre altfor mye fortelle at handlingen kretser rundt ei gammel stavkirke i et fiktivt dalføre i Norge på 1800-tallet. Den nye presten avgjør at gammelkirka skal rives og erstattes av en ny. En tysk arkitekt kommer til for å lede prosessen, og gammelkirka skal få nytt liv som museumskirke i Dresden. Men snart oppstår det forviklinger. Kirka har to helt særegne klokker, støpt til minne om et siamesisk tvillingpar langt tid tilbake, og disse kan bare ikke forlate bygda sånn helt uten videre.

I tillegg til at boka har et herlig språk og en medrivende handling, ble jeg sterkt engasjert av skildringen av det som skjer når man forsøker å rive et kirkebygg. For hva er det egentlig man tar fra hverandre? Er det bare bygget som ryker, eller dekonstruerer man samtidig noe mer?

Tirsdag 18. august skrev Vårt Land om et forskningsprosjekt om kirkebranner. Jeg siterer: «Når en kirke brenner ned er sorgen stor blant både kirkeaktive og de som i hovedsak oppsøker kirken ved seremonier som dåp, bryllup og gravferd. Men for den sistnevnte gruppen kan tapet av kirkebygget bli ekstra tungt å bære.

– De kirkeaktive har et fellesskap i menigheten, og det forsvinner jo ikke ved en kirkebrann. De som bare kommer på overgangsseremonier har gjerne en enda større tilknytning til det fysiske bygget. Når det blir borte, mister de hele kirken sin, sier Ingrid Staurheim.» Hun legger til: «Kirkebygget fremstår som et livstolkningsbygg hvor mennesker opprettholder en tilhørighet som både religiøs og kulturell. Derfor oppleves tapet for mange som veldig personlig, samtidig som det oppleves som at et kollektivt ankerpunkt er borte.»

Selv om jeg nok i aller høyeste grad må sies å tilhøre gruppen «kirkeaktive», er det noe her som finner resonans dypt i sjela mi. Vi er ulike, vi mennesker. Noen av oss er utadvendte og elsker folk, andre av oss sliter mer med dette med nettverksbygging og gruppedynamikk. Ikke alle fellesskap gir oss nødvendigvis like mye hele tida. Og ting går i faser gjennom livet. Noen ganger ønsker jeg bare å erfare rommet, ikke folkene, og finner langt mer mening i tonene, akustikken og estetikken enn i ordene, mine eller andres.

Kirkebyggene blir dessuten etter ei stund ladet med så innmari mye historie. Det er noe eget med det rommet der oldemor og bestefar også ble døpt og konfirmert, det rommet hvor jeg kan tenke tilbake til den dagen jeg gifta meg, eller det rommet hvor jeg gråt ved båra til en jeg absolutt ikke ville miste. Alt dette sitter i veggene, så å si, sammen med vissheten om at det også rommer mange flere slike fortellinger enn de jeg er bevisst på selv. Rommet representerer rett og slett noe større enn meg. Det er et rom i skjæringa mellom immanens og transcendens, uavhengig av hva slags trosforestillinger jeg kan kjenne meg igjen i og ikke.

Jeg vokste opp i Japan. Når jeg går inn i de gamle shintotemplene der, fornemmer jeg noe av den samme livsfølelsen. Andre steder er moskeer og hindutempler uttrykk for tilsvarende religiøs infrastruktur. Uten å tone ned forskjellene mellom religionene, er det noe her som utgjør en form for interreligiøs og -kulturell erfaring, rom som rommer både tvil og ulik tro.

Det siste halvåret har disse rommene vært mindre tilgjengelige for oss, fysisk og konkret. De digitale fellesskapene vi oppretter som alternativ, er rett og slett ikke det samme. Det fikk jeg en fin påminnelse om under lesningen i sommer. Og snart kommer Mytting med en oppfølger.

Om ulver i fåreklær

Okay. Jeg tok feil. Denne ukas preken ble enda en god del lengre enn den jeg holdt forrige søndag. Kanskje er det dette som er sommerens lengste preken; den som lever får se.

I dag feiret vi Falkbergetmesse på Ratvolden. Prekenen der ble (som vanlig) noe i skjæringa mellom litterært foredrag og bibeltime. Her er hva jeg sa.

(Og før jeg begynner, må jeg legge til: Denne prekenen er inspirert av et prekenmanus av Christine H. Aarflot.)

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:

Ta dere i vare for de falske profetene! De kommer til dere i saueham, men innvendig er de glupske ulver. På fruktene skal dere kjenne dem. Plukker man druer av tornebusker eller fiken av tistler? Et godt tre bærer god frukt, et dårlig tre bærer dårlig frukt. Et godt tre kan ikke gi dårlig frukt, og et dårlig tre kan ikke gi god frukt. Hvert tre som ikke bærer god frukt, blir hugget ned og kastet på ilden. Derfor skal dere kjenne dem på fruktene.

(Matteus 7:15-20)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

Jeg har to døtre. De er fjorten og ti år gamle. Deres viktigste kilde til informasjon heter internett.

Da jeg vokste opp, fantes ikke internett. Jeg måtte lese leksikon og fagbøker og spørre fagfolk, kanskje til og med eksperter, dersom jeg ville fordype meg i et emne. Jeg gikk gjerne ut fra at dersom noe sto mellom to permer eller ble trykt i ei avis, da var det kvalitetssikra.

Slik er det ikke lenger. Hvem som helst kan skrive hva som helst på internett, og påstå det er sant. Hvem som helst kan legge ut en video på YouTube med hva slags sensasjonelle påstander som helst, og si at det er en presis beskrivelse av virkeligheten. Og hvem som helst kan redigere en hvilken som helst artikkel på det digitale og interaktive leksikonet Wikipedia.

Derfor er kildekritikk blitt en viktig ferdighet for alle som vokser opp i dag. Jeg og jentene mine øver oss i det stadig vekk. De arbeider også med det på skolen.

Okay, så du har lest dette på nettet. Men hva tenker du om det du leste? Stemmer dette med hva du trodde du visste fra før, eller sier dette noe som virker helt sensasjonelt nytt? Vet du hvem som står bak disse påstandene? Er forfatteren bak dette troverdig? Hva finner du hvis du googler vedkommende? Hva med selve saken, finner du dette andre steder, hos andre uavhengige kilder? Og sist, men ikke minst, blir du engasjert av denne saken, kanskje til og med sint? Saker som vekker sterke følelser bør du være mer skeptisk til, nemlig, for det er store muligheter for at de er tendensiøse eller til og med konstruerte. Og hva med bildet du ser? Tror du på bildet som følger med saken?

Kildekritikk er rett og slett en avgjørende viktig ferdighet å øve opp. For det finnes mange udokumenterte påstander som framsettes som om de var velbegrunnede. Det finnes mange konspirasjonsteorier som framsettes som om de var mainstream politisk analyse.

Her i vår ble det stor oppstandelse da selveste NRK delte en nyhetssak om en forsker som mente å kunne bevise at coronaviruset som sprer seg i verden var skapt i et laboratorium. Dagen etter måtte NRK dementere det hele, da det viste seg at den nevnte forskeren var kontroversiell (for å si det litt forsiktig) og at påstandene han kom med ikke hadde noen støtte i de medisinske fagmiljøene. Den sensasjonelle lenken ble delt tusenvis av ganger i sosiale medier, mens den andre, med det kjedeligere og mer nøkterne dementiet, ikke ble delt på langt nær like mange ganger. Folk spredte heller den neste konspirasjonsteorien i stedet. Kanskje har dere hørt og lest det, dere også, påstander fra vaksinemotstandere om at den pågående pandemien er ledd i et medisinsk komplott for å ta over kontrollen over massene, der Bill Gates med flere står klare til å injisere mikrochipper inn i oss alle for å kunne overvåke oss og styre oss.

Det er kanskje lett å riste på hodet av slike påstander, når en bare får tatt et steg tilbake og tenkt seg litt om. Men for den som sitter alene ved skjermen er det ikke alltid like lett å være kritisk. Hva skal vi egentlig tro? Hvem snakker sant, og hvem vil lure oss? Eller vil de egentlig lure oss, de som sier dette og hint, eller tror de faktisk på det de sier? Har de egentlig kanskje bare blitt lurt selv?

II Fortsett å lese «Om ulver i fåreklær»

Om å bli formet av gode vaner

Sommerens lengste høymessepreken (tror jeg) ble holdt i dag, i Røros kirke, på fjerde søndag i treenighetstiden. Der sa jeg følgende:

I

Vi har akkurat hørt lest tre bibeltekster sammen. Disse tekstene er ikke tilfeldig valgt, og de er heller ikke lest i tilfeldig rekkefølge. Hver eneste høymesse som feires i Den norske kirke har tre slike lesninger. Og mønsteret er alltid det samme. Den første teksten som leses, er fra Det gamle testamente. Den andre teksten som leses, er fra brevlitteraturen i Det nye testamente. Og den tredje teksten som leses, er fra et av de fire evangeliene, altså en fortelling fra Jesu liv, om noe Jesus sier eller gjør. For i kirka sier vi at Jesus viser oss hvem Gud er. Derfor står hans ord og handlinger i en særstilling. Etter dette preker så presten eller en annen predikant over disse tre tekstene, med utgangspunkt i evangelieteksten.

De tre tekstene henger sammen tematisk. Men vi snakker om tekster som har blitt til på ulike steder, skrevet av ulike forfattere i ulike tidsperioder. Det kan derfor være spenning mellom dem. Samtidig er de valgt ut til å leses sammen, fordi de handler om det samme temaet. I dag, for eksempel, har vi lest om å velge det gode og holde fast på det gode selv om det koster noe av deg. Det skal vi komme tilbake til. Dere skal i hvert fall vite at det er ikke slik at jeg (eller noen andre her lokalt) har valgt disse tekstene til lesning i dag. Vi leser fast oppsatte tekster, som er samlet i det som heter tekstrekker, og som finner her, i denne boka, Tekstbok for Den norske kirke. I dag er det Fjerde søndag i treenighetstiden. Da skal vi lese akkurat 1. Mosebok 25, 1. Korinterbrev 9 og Markus 10. Disse tekstene er felles i hele Den norske kirke, og henger også sammen med de tekstene som leses i andre kirker over hele verden i dag. Slik er det også å være kirke: Vi gjøre det samme, alle steder, samtidig, på tvers av tid og rom.

Så er det altså sånn at noen få søndager i året, bestemmer Kirkerådet, Den norske kirkes «regjering» om du vil, at det skal prekes over en annen tekst enn evangelieteksten. I dag, på denne søndagen, har beskjeden gått ut om at vi skal ta sats i den andre leseteksten, altså den fra brevlitteraturen i Det nye testamente. Jeg leser derfor den teksten en gang til. Hør hva Paulus skriver til menigheten i Korint:

Vet dere ikke at på stadion deltar alle i løpet, men bare én får seiersprisen? Løp da slik at dere vinner den! Alle som deltar i kamplekene, må nekte seg alt. De gjør det for å vinne en seierskrans som visner, vi for å vinne en som aldri visner. Jeg løper derfor ikke uten å ha et mål. Jeg er heller ikke lik en nevekjemper som slår i løse luften. Nei, jeg kjemper mot meg selv og tvinger kroppen til å lystre, for at ikke jeg som har forkynt for andre, selv skal komme til kort.

(1 Kor 9:24-27)

II

Jeg skal lese litt mer for dere. Det jeg skal lese nå, er fra denne boka. Kunsten å forme livet heter den, skrevet av Stian Kilde Aarebrot. Han var her på Røros på fellesmøtene høsten 2018, og da snakket han om det han har skrevet om her. Jeg leser fra det femte kapittelet, som begynner på side 45: Fortsett å lese «Om å bli formet av gode vaner»

Om det store gjestebudet

I dag, på tredje søndag i treenighetstiden (21. juni 2020), holdt jeg denne prekenen under høymessen i Røros kirke. Prekenen var en forkortet og bearbeidet versjon av prekenen jeg holdt om Det store gjestebudet og Nattens brød under Falkbergetmessen på Ratvolden 3. juli 2011. Den som vil, kan naturligvis lese begge preknene.

En av gjestene sa til Jesus: «Salig er den som får sitte til bords i Guds rike.» Men Jesus sa til ham:

«Det var en mann som ville holde et stort gjestebud, og han innbød mange. Da tiden for gjestebudet kom, sendte han tjeneren sin av sted for å si til de innbudte: ‘Kom, for nå er alt ferdig!’ Men de begynte å unnskylde seg, den ene etter den andre. En sa: ‘Jeg har kjøpt et jordstykke og må gå ut og se på det. Vær så vennlig å ha meg unnskyldt.’ En annen sa: ‘Jeg har kjøpt fem par okser og skal ut og prøve dem. Vær så vennlig å ha meg unnskyldt.’ Og en tredje sa: ‘Jeg har giftet meg, derfor kan jeg ikke komme.’ Tjeneren kom tilbake og fortalte dette til herren sin. Da ble husherren sint og sa til tjeneren: ‘Gå straks ut på byens gater og torg og hent inn de fattige og uføre og blinde og lamme.’ Tjeneren kom tilbake og sa: ‘Herre, jeg har gjort som du sa, men det er ennå plass.’ Da sa herren til tjeneren: ‘Gå ut på veiene og stiene og nød folk til å komme inn, så huset mitt kan bli fullt. For det sier jeg dere: Ingen av dem som var innbudt, skal få smake festmåltidet mitt.’»

(Luk 14:15-24)

I

En mann inviterer til fest. De innbudte sier nei. Plassene deres overtas av fattige og uføre og blinde og lamme, deretter av alle som tilfeldigvis passerer på gata utenfor. Alle som hører invitasjonen og tar imot den får sitte til bords i Guds rike. Slik kan vi oppsummere den lignelsen vi har fått høre fra Jesu munn i dag.

I Lukas 14, der lignelsen står, kan vi like før lese at Jesus sitter til bords i huset til en fariseer som er medlem av rådet. Så sier en av de tilstedeværende: Salig er den som får sitte til bords i Guds rike. – og det er da Jesus forteller den lignelsen som er dagens evangelietekst.

Lignelsen vi har foran oss i dag, finnes bevart i to utgaver i evangelietradisjonen i Det nye testamente. Parallellen til Lukas 14 finnes i Matteus 22. Hos Matteus er lignelsen utbygd med noen sidepoeng. Der er det en konge som inviterer til fest, og anledningen er at hans sønn – Kongesønnen – skal gifte seg. Det er en del andre forskjeller mellom versjonene også, uten at vi skal fokusere så mye på det her og nå. Men vi kan notere oss at lignelsen gjerne omtales som «Kongesønnens bryllup», med henvisning til Matteus-versjonen.

I Lukas-versjonen, som vi har hørt lest i dag, er Jesu poeng enkelt: I Guds rike er det plass til alle, uavhengig av ytre eller indre verdighetstegn. I forlengelsen av dette, er det meningen at vi skal forstå at også våre liv skal speile denne åpenheten og fordomsfriheten. Den ytre sett vellykkede eller fromme har ingen fortrinn framfor den syke eller den lamme eller den tilfeldig forbipasserende. I Guds rike er det bare en ting som betyr noe, og det er holdningen hos den som inviterer. Og Guds ønske er at Guds hus kan bli fullt.

II

Her framme i kirka henger portrettet av Johan Falkberget. Det hender rett som det er at han får komme til orde under søndagens gudstjeneste. I dag, tredje søndag i treenighetstiden, er en slik søndag. Fortsett å lese «Om det store gjestebudet»

Om Japans skjulte kristne

japans hidden christiansJohn Dougill
In Search of Japan’s Hidden Christians. A Story of Suppression, Secrecy and Survival
(Tuttle Publishing: 2012)

En dag i mars, under et møte i Mellomkirkelig råd, fikk jeg ei bok stukket i handa av Kjell Nordstokke. Ved møtedagens slutt satte meg på toget hjemover mot Røros, åpnet boka og begynte å lese – og glemte nesten togbyttet på Hamar.

Neste dag ble koronatiltakene innført i Norge. I ukene som har gått, har jeg tenkt jeg skulle skrive noen linjer om boka. Nå begynner kirkelivet å gå seg til igjen, noe av overskuddet vender tilbake, og tida kjennes inne til å levere bokomtalen.

Noe av grunnen til at denne omtalen ikke har blitt forløst før nå, er at jeg under lesningen fikk så innmari lyst til å reise til Japan igjen. Akkurat den følelsen ble litt for sår å sette ord på da samfunnet gikk i lockdown og alle «unødvendige fritidsreiser» ble satt på vent på ubestemt tid. John Dougills bok er en reiseskildring fra Kyushu og sørvest-Honshu, samtidig som den også er en gjennomgang av de historiske hendelsene som kulminerte i de japanske kristendomsforfølgelsene på 1600-tallet. Side for side ble den vekket i meg, lysten til å besøke stedene han skildrer, gå inn i kirkerommene han beskriver, se templene og – ikke minst – avlegge Shusaku Endo-museet en visitt. En dag skal det skje, selv om det ikke blir i 2020. Fortsett å lese «Om Japans skjulte kristne»

Om Enkepalasset

enkepalassetDet hører med til sjeldenhetene at jeg er med på takkelista i en roman. Men det er altså tilfelle i Anne Nyheims debututgivelse Enkepalasset. Jeg fikk et eksemplar i handa på nyåret, signert og personlig overlevert av forfatteren, og jeg gledet meg til å lese. Så kom korona, og det ble noen uker med energilekkasje i mange slags retninger og altfor lite konsentrasjon.

Men nå har jeg endelig fått samlet tanker og sinn og lest Enkepalasset fra først til sist. Og for en leseopplevelse det var. Anne Nyheim inviterer leseren inn i et herlig og lettere absurd univers, en bygård i en ikke nærmere bestemt by et sted i Norge hvor Vera Kaspersen kjøper seg bo. Vera er skilt, orker ikke lenger villaen oppe i åsen, og er i ferd med å forstå at mye i livet hennes var og er annerledes enn hun hittil har trodd. Verken mannen, sønnen eller de hun trodde var hennes venner har sett og opplevd henne slik hun selv har ment. I et anfall av akutt dekonstruksjon, om en kan si det slik, kjøper hun seg en leilighet i en bygård fordi hun forelsker seg i leilighetens balkong. Hun flytter inn, og absurditetene er i gang. For i Enkepalasset, som bygården kalles, bor den ene naboen underligere enn den andre, og Veras rekonstruksjonsprosess blir langt mer komplisert enn hun eller noen andre hadde sett for seg.

Det er vanskelig å si mye mer om handlingen i romanen uten å ødelegge leseopplevelsen. Men jeg kan røpe at boka er både morsom og sår, og at alle de mange karakterene i kollektivet får sin tilmålte tid i rampelyset. Jeg har ledd mye underveis, både av språklige og tankemessige krumspring og situasjonsmessige absurditeter. Jeg har tørket et par tårer for Vera, jeg har kjent hjertet banke litt ekstra for den religiøst kuede Leopold, og jeg har ristet humrende og himmelfallen på hodet over Bokhandleren i all hans troverdige uforutsigbarhet.

Men den viktigste grunnen til at jeg anbefaler boka, er likevel at det var så overraskende mye å kjenne seg igjen i underveis i lesninga, hos både den ene og den andre av disse sosialt ubehjelpelige karakterene. Det er jammen ikke hver dag man føler seg litt helere og samtidig enda litt mer sårbar etter å ha lest en roman, men det gjorde jeg etter å ha vært igjennom Enkepalasset. Noen av Veras aha-opplevelser underveis traff meg i magen med en kraft jeg ikke opplever hver dag. Eller hvert år.

Takkelista er strengt tatt ikke del av romanen. Men jeg er stolt over å være nevnt i denne likevel. Det er ikke bare enkelt å være menneske, men det er stort og edelt også, enda så rotete livene våre kan være til tider. Det er godt når litteraturen kommer oss til hjelp. Jeg håper Anne Nyheim og Vera Kaspersen får mange, mange lesere.

Om evangeliet etter Harry Potter

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 7.11.2019

Søndag 3. november feiret Røros Soul Children og resten av Røros menighet Soul Church i Harry Potters tegn i Bergstadens Ziir. Gudstjenesten var godt besøkt, og vi som planla og leda temagudstjenesten har fått mange fine tilbakemeldinger. Noen har imidlertid vært forsiktig spørrende: Harry Potter er både moro og bra og alt det der, men har dette noe i kirka å gjøre?

Derfor benytter jeg ukas Prestepreik til å minne om at J.K. Rowling, skaperen av Harry Potter-universet, er aktivt medlem i den skotske episkopale kirke (den anglikanske kirke). Hun søkte tidlig til kirka og var (som den eneste i familien, etter eget utsagn) fast kirkegjenger som ung. På den tiden da hun begynte å skrive Harry Potter-sagaen gikk hun fast til gudstjeneste i Church of Scotland; senere orienterte hun seg tilbake i retning det anglikanske fellesskapet hun hadde vokst opp i. Gjennom sitt forhold til kirka og det frivillige arbeidet hun har deltatt i der, har hun tilegnet seg en dyp kjennskap til kirkehistorie og kirkelig tradisjon. Bøkene viser så avgjort at hun har et bevisst forhold til begge deler.

Rowling har ved flere anledninger vært tydelig på sitt religiøse ståsted. I et kjent intervju fra 2006 (Tatler Magazine) sammenligner hun sin egen tro med den rollen religion spiller i forfatterskapet til Graham Greene: «My faith is sometimes about if my faith will return. It’s important to me.» Hun har vært åpen om sine egne troskamper, om perioder med tvil og usikkerhet, men har også vært tydelig på at hun har fastholdt troen på et liv etter døden, og at troen spiller en rolle i bøkene hennes. Da Potter-bøkene ble gitt ut, valgte hun likevel å tone trosinspirasjonen ned i offentligheten. Dette var bevisst: Hun regnet med at dersom hun gjorde folk oppmerksomme på at hun blant annet øste av kristen tradisjon, ville mange lesere rett og slett vært i stand til å gjette litt for mye av innholdet i de kommende bøkene.

Når man kommer til den siste boka i serien, er det imidlertid ikke lenger noen tvil. Under et besøk på kirkegården i Gudriksdal, besøker Harry Potter to graver og leser på gravsteinene. Begge har inskripsjoner i form av bibelvers. Den første graven tilhører Harrys foreldre. Den bærer påskriften «Den siste fienden som blir tilintetgjort, er døden.» (1. Kor 15:26). Den andre graven tilhører Humlesnurr-familien. Denne bærer et Jesus-sitat (Matt 6:21): «For der skatten din er, vil også hjertet ditt være.»

Så går Harry til det han er utvalgt til: Han legger til side seg selv og sin egen framtid, for sine venners skyld. Hans hjerte tilhører alle dem han er glad i og de som er glad i ham. Han gjennomgår en Getsemanekamp i Den forbudte skogen, og der viser noen av hans avdøde nærmeste seg for ham og oppmuntrer ham og styrker ham. Så går han Voldemort i møte, dør og står opp igjen. Hele dramaet er et ekko av Jesus-fortellingen. Gjennom alt dirrer et Jesus-sitat: «Ingen har større kjærlighet en den som gir sitt liv for sine venner.» (Joh 15:13).

Oppmerksomme lesere skjønte allerede i første boka hvilken vei dette bar. Der er alkymisten Nicolas Flamel en viktig bifigur. Saken er nemlig at Flamel er en historisk person. Han sto i en kristen mystiker-tradisjon, og der ettertiden gjorde ham til en spekulativ alkymist var den historiske Nicolas Flamel mer opptatt av sjelens foredling og forgylling enn av forvandling av ordinære metaller til gull. Ved å trekke inn Flamel signaliserer Rowling at bøkene hun skriver skal leses som dannelsesromaner: De handler om at man skal vokse i tro, håp og kjærlighet slik at man blir i stand til å gjøre det som er sant, rett og godt også i møte med nærmest umenneskelige utfordringer.

Jeg er, som leser, overbevist om at Rowling har lyktes med sitt dannelsesprosjekt. Barn (og unge og voksne, for den del) som leser om Harry Potter får gjennom bøkene en rekke forbilder for livet i Guds verden. Her er en nærmest uuttømmelig kilde til refleksjon om etikk, moral, tro, tvil, håp og – ikke minst – kjærlighetens vilkår. Denne samtalen kan vi godt føre i kirka også, selv om Harry Potter selvsagt ikke bare hører til der. Han er universell. Heldigvis.

Om at ingen er bare det du ser

Preken under Soul Church med Harry Potter-tema i Bergstadens Ziir Allehelgenssøndag 3. november 2019:

Det står skrevet i evangeliet etter Lukas:

Jesus løftet blikket, så på disiplene sine og sa:

«Salige er dere fattige,
Guds rike er deres.
Salige er dere som nå sulter,
dere skal mettes.
Salige er dere som nå gråter,
dere skal le.
Salige er dere når folk hater dere,
når de utstøter dere og håner dere
og skyr navnet deres som noe ondt –
for Menneskesønnens skyld!
Gled dere på den dagen og hopp av fryd,
stor er lønnen dere har i himmelen.
Slik gjorde også fedrene med profetene.

(Luk 6:20-23)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

Ingen er bare det du ser!

Dette slagordet møter oss stadig på sosiale medier og andre steder. Det er godt sagt, og det er helt aldeles sant. I dag har jeg tenkt å spinne noen tanker rundt disse ordene: Ingen er bare det du ser!

Siden i går kveld har noen av oss vært samla til Harry Potter-fest på Menighetshuset. Det har vært gøy! Vi har spist skummel og spennende mat under svevende lys, lekt trollmannsleker, hatt nattevandring på og rundt kirkegården. Og så har vi sett film. I år så vi den tredje av filmene om Harry Potter, den som heter Harry Potter og fangen fra Azkaban.

Ett av hovedtemaene i denne filmen, og i den boka som filmen er basert på, er nettopp dette: Ingen er bare det du ser. Bak den fasaden vi ser, bak den masken et annet menneske bærer, kan det skjule seg mye vondt og vanskelig, eller helt andre muligheter, enn det du tror. Derfor skal vi ikke være så raske til å dømme hverandre, eller til å plassere hverandre i bås. Jeg vil nevne noen eksempler på det. (Og da blir jeg nødt til å røpe litt av handlingen, men jeg skal prøve å ikke spoile for mye.) Eksemplene kommer altså i form av personer, karakterer fra boka. Vi kan lære noe av livene deres og fortellingene om dem, nemlig, selv om de ikke er helgener i streng forstand.

Fortsett å lese «Om at ingen er bare det du ser»