Om ulver i fåreklær

Okay. Jeg tok feil. Denne ukas preken ble enda en god del lengre enn den jeg holdt forrige søndag. Kanskje er det dette som er sommerens lengste preken; den som lever får se.

I dag feiret vi Falkbergetmesse på Ratvolden. Prekenen der ble (som vanlig) noe i skjæringa mellom litterært foredrag og bibeltime. Her er hva jeg sa.

(Og før jeg begynner, må jeg legge til: Denne prekenen er inspirert av et prekenmanus av Christine H. Aarflot.)

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:

Ta dere i vare for de falske profetene! De kommer til dere i saueham, men innvendig er de glupske ulver. På fruktene skal dere kjenne dem. Plukker man druer av tornebusker eller fiken av tistler? Et godt tre bærer god frukt, et dårlig tre bærer dårlig frukt. Et godt tre kan ikke gi dårlig frukt, og et dårlig tre kan ikke gi god frukt. Hvert tre som ikke bærer god frukt, blir hugget ned og kastet på ilden. Derfor skal dere kjenne dem på fruktene.

(Matteus 7:15-20)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

Jeg har to døtre. De er fjorten og ti år gamle. Deres viktigste kilde til informasjon heter internett.

Da jeg vokste opp, fantes ikke internett. Jeg måtte lese leksikon og fagbøker og spørre fagfolk, kanskje til og med eksperter, dersom jeg ville fordype meg i et emne. Jeg gikk gjerne ut fra at dersom noe sto mellom to permer eller ble trykt i ei avis, da var det kvalitetssikra.

Slik er det ikke lenger. Hvem som helst kan skrive hva som helst på internett, og påstå det er sant. Hvem som helst kan legge ut en video på YouTube med hva slags sensasjonelle påstander som helst, og si at det er en presis beskrivelse av virkeligheten. Og hvem som helst kan redigere en hvilken som helst artikkel på det digitale og interaktive leksikonet Wikipedia.

Derfor er kildekritikk blitt en viktig ferdighet for alle som vokser opp i dag. Jeg og jentene mine øver oss i det stadig vekk. De arbeider også med det på skolen.

Okay, så du har lest dette på nettet. Men hva tenker du om det du leste? Stemmer dette med hva du trodde du visste fra før, eller sier dette noe som virker helt sensasjonelt nytt? Vet du hvem som står bak disse påstandene? Er forfatteren bak dette troverdig? Hva finner du hvis du googler vedkommende? Hva med selve saken, finner du dette andre steder, hos andre uavhengige kilder? Og sist, men ikke minst, blir du engasjert av denne saken, kanskje til og med sint? Saker som vekker sterke følelser bør du være mer skeptisk til, nemlig, for det er store muligheter for at de er tendensiøse eller til og med konstruerte. Og hva med bildet du ser? Tror du på bildet som følger med saken?

Kildekritikk er rett og slett en avgjørende viktig ferdighet å øve opp. For det finnes mange udokumenterte påstander som framsettes som om de var velbegrunnede. Det finnes mange konspirasjonsteorier som framsettes som om de var mainstream politisk analyse.

Her i vår ble det stor oppstandelse da selveste NRK delte en nyhetssak om en forsker som mente å kunne bevise at coronaviruset som sprer seg i verden var skapt i et laboratorium. Dagen etter måtte NRK dementere det hele, da det viste seg at den nevnte forskeren var kontroversiell (for å si det litt forsiktig) og at påstandene han kom med ikke hadde noen støtte i de medisinske fagmiljøene. Den sensasjonelle lenken ble delt tusenvis av ganger i sosiale medier, mens den andre, med det kjedeligere og mer nøkterne dementiet, ikke ble delt på langt nær like mange ganger. Folk spredte heller den neste konspirasjonsteorien i stedet. Kanskje har dere hørt og lest det, dere også, påstander fra vaksinemotstandere om at den pågående pandemien er ledd i et medisinsk komplott for å ta over kontrollen over massene, der Bill Gates med flere står klare til å injisere mikrochipper inn i oss alle for å kunne overvåke oss og styre oss.

Det er kanskje lett å riste på hodet av slike påstander, når en bare får tatt et steg tilbake og tenkt seg litt om. Men for den som sitter alene ved skjermen er det ikke alltid like lett å være kritisk. Hva skal vi egentlig tro? Hvem snakker sant, og hvem vil lure oss? Eller vil de egentlig lure oss, de som sier dette og hint, eller tror de faktisk på det de sier? Har de egentlig kanskje bare blitt lurt selv?

II Fortsett å lese «Om ulver i fåreklær»

Om å bli formet av gode vaner

Sommerens lengste høymessepreken (tror jeg) ble holdt i dag, i Røros kirke, på fjerde søndag i treenighetstiden. Der sa jeg følgende:

I

Vi har akkurat hørt lest tre bibeltekster sammen. Disse tekstene er ikke tilfeldig valgt, og de er heller ikke lest i tilfeldig rekkefølge. Hver eneste høymesse som feires i Den norske kirke har tre slike lesninger. Og mønsteret er alltid det samme. Den første teksten som leses, er fra Det gamle testamente. Den andre teksten som leses, er fra brevlitteraturen i Det nye testamente. Og den tredje teksten som leses, er fra et av de fire evangeliene, altså en fortelling fra Jesu liv, om noe Jesus sier eller gjør. For i kirka sier vi at Jesus viser oss hvem Gud er. Derfor står hans ord og handlinger i en særstilling. Etter dette preker så presten eller en annen predikant over disse tre tekstene, med utgangspunkt i evangelieteksten.

De tre tekstene henger sammen tematisk. Men vi snakker om tekster som har blitt til på ulike steder, skrevet av ulike forfattere i ulike tidsperioder. Det kan derfor være spenning mellom dem. Samtidig er de valgt ut til å leses sammen, fordi de handler om det samme temaet. I dag, for eksempel, har vi lest om å velge det gode og holde fast på det gode selv om det koster noe av deg. Det skal vi komme tilbake til. Dere skal i hvert fall vite at det er ikke slik at jeg (eller noen andre her lokalt) har valgt disse tekstene til lesning i dag. Vi leser fast oppsatte tekster, som er samlet i det som heter tekstrekker, og som finner her, i denne boka, Tekstbok for Den norske kirke. I dag er det Fjerde søndag i treenighetstiden. Da skal vi lese akkurat 1. Mosebok 25, 1. Korinterbrev 9 og Markus 10. Disse tekstene er felles i hele Den norske kirke, og henger også sammen med de tekstene som leses i andre kirker over hele verden i dag. Slik er det også å være kirke: Vi gjøre det samme, alle steder, samtidig, på tvers av tid og rom.

Så er det altså sånn at noen få søndager i året, bestemmer Kirkerådet, Den norske kirkes «regjering» om du vil, at det skal prekes over en annen tekst enn evangelieteksten. I dag, på denne søndagen, har beskjeden gått ut om at vi skal ta sats i den andre leseteksten, altså den fra brevlitteraturen i Det nye testamente. Jeg leser derfor den teksten en gang til. Hør hva Paulus skriver til menigheten i Korint:

Vet dere ikke at på stadion deltar alle i løpet, men bare én får seiersprisen? Løp da slik at dere vinner den! Alle som deltar i kamplekene, må nekte seg alt. De gjør det for å vinne en seierskrans som visner, vi for å vinne en som aldri visner. Jeg løper derfor ikke uten å ha et mål. Jeg er heller ikke lik en nevekjemper som slår i løse luften. Nei, jeg kjemper mot meg selv og tvinger kroppen til å lystre, for at ikke jeg som har forkynt for andre, selv skal komme til kort.

(1 Kor 9:24-27)

II

Jeg skal lese litt mer for dere. Det jeg skal lese nå, er fra denne boka. Kunsten å forme livet heter den, skrevet av Stian Kilde Aarebrot. Han var her på Røros på fellesmøtene høsten 2018, og da snakket han om det han har skrevet om her. Jeg leser fra det femte kapittelet, som begynner på side 45: Fortsett å lese «Om å bli formet av gode vaner»

Om det store gjestebudet

I dag, på tredje søndag i treenighetstiden (21. juni 2020), holdt jeg denne prekenen under høymessen i Røros kirke. Prekenen var en forkortet og bearbeidet versjon av prekenen jeg holdt om Det store gjestebudet og Nattens brød under Falkbergetmessen på Ratvolden 3. juli 2011. Den som vil, kan naturligvis lese begge preknene.

En av gjestene sa til Jesus: «Salig er den som får sitte til bords i Guds rike.» Men Jesus sa til ham:

«Det var en mann som ville holde et stort gjestebud, og han innbød mange. Da tiden for gjestebudet kom, sendte han tjeneren sin av sted for å si til de innbudte: ‘Kom, for nå er alt ferdig!’ Men de begynte å unnskylde seg, den ene etter den andre. En sa: ‘Jeg har kjøpt et jordstykke og må gå ut og se på det. Vær så vennlig å ha meg unnskyldt.’ En annen sa: ‘Jeg har kjøpt fem par okser og skal ut og prøve dem. Vær så vennlig å ha meg unnskyldt.’ Og en tredje sa: ‘Jeg har giftet meg, derfor kan jeg ikke komme.’ Tjeneren kom tilbake og fortalte dette til herren sin. Da ble husherren sint og sa til tjeneren: ‘Gå straks ut på byens gater og torg og hent inn de fattige og uføre og blinde og lamme.’ Tjeneren kom tilbake og sa: ‘Herre, jeg har gjort som du sa, men det er ennå plass.’ Da sa herren til tjeneren: ‘Gå ut på veiene og stiene og nød folk til å komme inn, så huset mitt kan bli fullt. For det sier jeg dere: Ingen av dem som var innbudt, skal få smake festmåltidet mitt.’»

(Luk 14:15-24)

I

En mann inviterer til fest. De innbudte sier nei. Plassene deres overtas av fattige og uføre og blinde og lamme, deretter av alle som tilfeldigvis passerer på gata utenfor. Alle som hører invitasjonen og tar imot den får sitte til bords i Guds rike. Slik kan vi oppsummere den lignelsen vi har fått høre fra Jesu munn i dag.

I Lukas 14, der lignelsen står, kan vi like før lese at Jesus sitter til bords i huset til en fariseer som er medlem av rådet. Så sier en av de tilstedeværende: Salig er den som får sitte til bords i Guds rike. – og det er da Jesus forteller den lignelsen som er dagens evangelietekst.

Lignelsen vi har foran oss i dag, finnes bevart i to utgaver i evangelietradisjonen i Det nye testamente. Parallellen til Lukas 14 finnes i Matteus 22. Hos Matteus er lignelsen utbygd med noen sidepoeng. Der er det en konge som inviterer til fest, og anledningen er at hans sønn – Kongesønnen – skal gifte seg. Det er en del andre forskjeller mellom versjonene også, uten at vi skal fokusere så mye på det her og nå. Men vi kan notere oss at lignelsen gjerne omtales som «Kongesønnens bryllup», med henvisning til Matteus-versjonen.

I Lukas-versjonen, som vi har hørt lest i dag, er Jesu poeng enkelt: I Guds rike er det plass til alle, uavhengig av ytre eller indre verdighetstegn. I forlengelsen av dette, er det meningen at vi skal forstå at også våre liv skal speile denne åpenheten og fordomsfriheten. Den ytre sett vellykkede eller fromme har ingen fortrinn framfor den syke eller den lamme eller den tilfeldig forbipasserende. I Guds rike er det bare en ting som betyr noe, og det er holdningen hos den som inviterer. Og Guds ønske er at Guds hus kan bli fullt.

II

Her framme i kirka henger portrettet av Johan Falkberget. Det hender rett som det er at han får komme til orde under søndagens gudstjeneste. I dag, tredje søndag i treenighetstiden, er en slik søndag. Fortsett å lese «Om det store gjestebudet»

Om Japans skjulte kristne

japans hidden christiansJohn Dougill
In Search of Japan’s Hidden Christians. A Story of Suppression, Secrecy and Survival
(Tuttle Publishing: 2012)

En dag i mars, under et møte i Mellomkirkelig råd, fikk jeg ei bok stukket i handa av Kjell Nordstokke. Ved møtedagens slutt satte meg på toget hjemover mot Røros, åpnet boka og begynte å lese – og glemte nesten togbyttet på Hamar.

Neste dag ble koronatiltakene innført i Norge. I ukene som har gått, har jeg tenkt jeg skulle skrive noen linjer om boka. Nå begynner kirkelivet å gå seg til igjen, noe av overskuddet vender tilbake, og tida kjennes inne til å levere bokomtalen.

Noe av grunnen til at denne omtalen ikke har blitt forløst før nå, er at jeg under lesningen fikk så innmari lyst til å reise til Japan igjen. Akkurat den følelsen ble litt for sår å sette ord på da samfunnet gikk i lockdown og alle «unødvendige fritidsreiser» ble satt på vent på ubestemt tid. John Dougills bok er en reiseskildring fra Kyushu og sørvest-Honshu, samtidig som den også er en gjennomgang av de historiske hendelsene som kulminerte i de japanske kristendomsforfølgelsene på 1600-tallet. Side for side ble den vekket i meg, lysten til å besøke stedene han skildrer, gå inn i kirkerommene han beskriver, se templene og – ikke minst – avlegge Shusaku Endo-museet en visitt. En dag skal det skje, selv om det ikke blir i 2020. Fortsett å lese «Om Japans skjulte kristne»

Om Enkepalasset

enkepalassetDet hører med til sjeldenhetene at jeg er med på takkelista i en roman. Men det er altså tilfelle i Anne Nyheims debututgivelse Enkepalasset. Jeg fikk et eksemplar i handa på nyåret, signert og personlig overlevert av forfatteren, og jeg gledet meg til å lese. Så kom korona, og det ble noen uker med energilekkasje i mange slags retninger og altfor lite konsentrasjon.

Men nå har jeg endelig fått samlet tanker og sinn og lest Enkepalasset fra først til sist. Og for en leseopplevelse det var. Anne Nyheim inviterer leseren inn i et herlig og lettere absurd univers, en bygård i en ikke nærmere bestemt by et sted i Norge hvor Vera Kaspersen kjøper seg bo. Vera er skilt, orker ikke lenger villaen oppe i åsen, og er i ferd med å forstå at mye i livet hennes var og er annerledes enn hun hittil har trodd. Verken mannen, sønnen eller de hun trodde var hennes venner har sett og opplevd henne slik hun selv har ment. I et anfall av akutt dekonstruksjon, om en kan si det slik, kjøper hun seg en leilighet i en bygård fordi hun forelsker seg i leilighetens balkong. Hun flytter inn, og absurditetene er i gang. For i Enkepalasset, som bygården kalles, bor den ene naboen underligere enn den andre, og Veras rekonstruksjonsprosess blir langt mer komplisert enn hun eller noen andre hadde sett for seg.

Det er vanskelig å si mye mer om handlingen i romanen uten å ødelegge leseopplevelsen. Men jeg kan røpe at boka er både morsom og sår, og at alle de mange karakterene i kollektivet får sin tilmålte tid i rampelyset. Jeg har ledd mye underveis, både av språklige og tankemessige krumspring og situasjonsmessige absurditeter. Jeg har tørket et par tårer for Vera, jeg har kjent hjertet banke litt ekstra for den religiøst kuede Leopold, og jeg har ristet humrende og himmelfallen på hodet over Bokhandleren i all hans troverdige uforutsigbarhet.

Men den viktigste grunnen til at jeg anbefaler boka, er likevel at det var så overraskende mye å kjenne seg igjen i underveis i lesninga, hos både den ene og den andre av disse sosialt ubehjelpelige karakterene. Det er jammen ikke hver dag man føler seg litt helere og samtidig enda litt mer sårbar etter å ha lest en roman, men det gjorde jeg etter å ha vært igjennom Enkepalasset. Noen av Veras aha-opplevelser underveis traff meg i magen med en kraft jeg ikke opplever hver dag. Eller hvert år.

Takkelista er strengt tatt ikke del av romanen. Men jeg er stolt over å være nevnt i denne likevel. Det er ikke bare enkelt å være menneske, men det er stort og edelt også, enda så rotete livene våre kan være til tider. Det er godt når litteraturen kommer oss til hjelp. Jeg håper Anne Nyheim og Vera Kaspersen får mange, mange lesere.

Om evangeliet etter Harry Potter

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 7.11.2019

Søndag 3. november feiret Røros Soul Children og resten av Røros menighet Soul Church i Harry Potters tegn i Bergstadens Ziir. Gudstjenesten var godt besøkt, og vi som planla og leda temagudstjenesten har fått mange fine tilbakemeldinger. Noen har imidlertid vært forsiktig spørrende: Harry Potter er både moro og bra og alt det der, men har dette noe i kirka å gjøre?

Derfor benytter jeg ukas Prestepreik til å minne om at J.K. Rowling, skaperen av Harry Potter-universet, er aktivt medlem i den skotske episkopale kirke (den anglikanske kirke). Hun søkte tidlig til kirka og var (som den eneste i familien, etter eget utsagn) fast kirkegjenger som ung. På den tiden da hun begynte å skrive Harry Potter-sagaen gikk hun fast til gudstjeneste i Church of Scotland; senere orienterte hun seg tilbake i retning det anglikanske fellesskapet hun hadde vokst opp i. Gjennom sitt forhold til kirka og det frivillige arbeidet hun har deltatt i der, har hun tilegnet seg en dyp kjennskap til kirkehistorie og kirkelig tradisjon. Bøkene viser så avgjort at hun har et bevisst forhold til begge deler.

Rowling har ved flere anledninger vært tydelig på sitt religiøse ståsted. I et kjent intervju fra 2006 (Tatler Magazine) sammenligner hun sin egen tro med den rollen religion spiller i forfatterskapet til Graham Greene: «My faith is sometimes about if my faith will return. It’s important to me.» Hun har vært åpen om sine egne troskamper, om perioder med tvil og usikkerhet, men har også vært tydelig på at hun har fastholdt troen på et liv etter døden, og at troen spiller en rolle i bøkene hennes. Da Potter-bøkene ble gitt ut, valgte hun likevel å tone trosinspirasjonen ned i offentligheten. Dette var bevisst: Hun regnet med at dersom hun gjorde folk oppmerksomme på at hun blant annet øste av kristen tradisjon, ville mange lesere rett og slett vært i stand til å gjette litt for mye av innholdet i de kommende bøkene.

Når man kommer til den siste boka i serien, er det imidlertid ikke lenger noen tvil. Under et besøk på kirkegården i Gudriksdal, besøker Harry Potter to graver og leser på gravsteinene. Begge har inskripsjoner i form av bibelvers. Den første graven tilhører Harrys foreldre. Den bærer påskriften «Den siste fienden som blir tilintetgjort, er døden.» (1. Kor 15:26). Den andre graven tilhører Humlesnurr-familien. Denne bærer et Jesus-sitat (Matt 6:21): «For der skatten din er, vil også hjertet ditt være.»

Så går Harry til det han er utvalgt til: Han legger til side seg selv og sin egen framtid, for sine venners skyld. Hans hjerte tilhører alle dem han er glad i og de som er glad i ham. Han gjennomgår en Getsemanekamp i Den forbudte skogen, og der viser noen av hans avdøde nærmeste seg for ham og oppmuntrer ham og styrker ham. Så går han Voldemort i møte, dør og står opp igjen. Hele dramaet er et ekko av Jesus-fortellingen. Gjennom alt dirrer et Jesus-sitat: «Ingen har større kjærlighet en den som gir sitt liv for sine venner.» (Joh 15:13).

Oppmerksomme lesere skjønte allerede i første boka hvilken vei dette bar. Der er alkymisten Nicolas Flamel en viktig bifigur. Saken er nemlig at Flamel er en historisk person. Han sto i en kristen mystiker-tradisjon, og der ettertiden gjorde ham til en spekulativ alkymist var den historiske Nicolas Flamel mer opptatt av sjelens foredling og forgylling enn av forvandling av ordinære metaller til gull. Ved å trekke inn Flamel signaliserer Rowling at bøkene hun skriver skal leses som dannelsesromaner: De handler om at man skal vokse i tro, håp og kjærlighet slik at man blir i stand til å gjøre det som er sant, rett og godt også i møte med nærmest umenneskelige utfordringer.

Jeg er, som leser, overbevist om at Rowling har lyktes med sitt dannelsesprosjekt. Barn (og unge og voksne, for den del) som leser om Harry Potter får gjennom bøkene en rekke forbilder for livet i Guds verden. Her er en nærmest uuttømmelig kilde til refleksjon om etikk, moral, tro, tvil, håp og – ikke minst – kjærlighetens vilkår. Denne samtalen kan vi godt føre i kirka også, selv om Harry Potter selvsagt ikke bare hører til der. Han er universell. Heldigvis.

Om at ingen er bare det du ser

Preken under Soul Church med Harry Potter-tema i Bergstadens Ziir Allehelgenssøndag 3. november 2019:

Det står skrevet i evangeliet etter Lukas:

Jesus løftet blikket, så på disiplene sine og sa:

«Salige er dere fattige,
Guds rike er deres.
Salige er dere som nå sulter,
dere skal mettes.
Salige er dere som nå gråter,
dere skal le.
Salige er dere når folk hater dere,
når de utstøter dere og håner dere
og skyr navnet deres som noe ondt –
for Menneskesønnens skyld!
Gled dere på den dagen og hopp av fryd,
stor er lønnen dere har i himmelen.
Slik gjorde også fedrene med profetene.

(Luk 6:20-23)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

Ingen er bare det du ser!

Dette slagordet møter oss stadig på sosiale medier og andre steder. Det er godt sagt, og det er helt aldeles sant. I dag har jeg tenkt å spinne noen tanker rundt disse ordene: Ingen er bare det du ser!

Siden i går kveld har noen av oss vært samla til Harry Potter-fest på Menighetshuset. Det har vært gøy! Vi har spist skummel og spennende mat under svevende lys, lekt trollmannsleker, hatt nattevandring på og rundt kirkegården. Og så har vi sett film. I år så vi den tredje av filmene om Harry Potter, den som heter Harry Potter og fangen fra Azkaban.

Ett av hovedtemaene i denne filmen, og i den boka som filmen er basert på, er nettopp dette: Ingen er bare det du ser. Bak den fasaden vi ser, bak den masken et annet menneske bærer, kan det skjule seg mye vondt og vanskelig, eller helt andre muligheter, enn det du tror. Derfor skal vi ikke være så raske til å dømme hverandre, eller til å plassere hverandre i bås. Jeg vil nevne noen eksempler på det. (Og da blir jeg nødt til å røpe litt av handlingen, men jeg skal prøve å ikke spoile for mye.) Eksemplene kommer altså i form av personer, karakterer fra boka. Vi kan lære noe av livene deres og fortellingene om dem, nemlig, selv om de ikke er helgener i streng forstand.

Fortsett å lese «Om at ingen er bare det du ser»

Om de tusen liv

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 1.8.2019

Den som leser, lever tusen liv før han dør.
Den som ikke leser, lever bare ett.

Kan hende er det fordi jeg befinner meg i et slags post-Game-of-Thrones-vakuum at jeg velger å sitere George R.R. Martin her i denne spalten igjen. Det er ikke mange uker siden jeg gjorde det sist. Men jeg synes altså det er så innmari godt sagt.

Jeg liker å lese. Sånn til hverdags blir det litt for lite tid til det. Det vil si, jeg leser jo en del, men det blir mest faglig relaterte tekster og sakspapirer og den slags. Ja, og så den derre Store Kloke Boken, da.

Men når ferieukene åpner seg, da finnes det også tid til annen litteratur. I sommer har jeg blant annet lest Jordmor på jorda, Edvard Hoems roman-portrett av hans egen tippoldemor Marta Kristine Nesje, mor til Knut Hansen Nesje, han som er hovedpersonen i Slåttekar i himmelen som jeg leste i fjor sommer. Jeg var betatt da, og jeg ble betatt også i år. Hoems slektskrønike i fem bind, hvor han altså dikter og spinner litteratur rundt faktisk personer fra hans egen slekt, er rett og slett noe av det vakreste jeg har lest.

Noe av det som virkelig grep meg under lesningen av disse bøkene, er nettopp dette at jeg som leser vet at dette er så virkelighetsnært. At ja, det er dikting, men samtidig er det ikke bare det, det er også en kjerne av historisk sannhet her. Disse menneskene som han foreller kan faktisk ha tenkt det han skriver (selv om vi ikke kan vite det), de kan ha sagt og gjort og agert slik han forteller. Dette kan faktisk ha skjedd på ordentlig! Akademikeren i meg mumler noe om at det nok først og fremst er forfatterens eget sjelsliv jeg kommer i berøring med, men det kjennes likevel som om jeg virkelig får leve flere liv i møte med slik litteratur.

Mitt eget liv er kan hende ikke av de mest spennende, men jeg har i det minste en litt eksotisk oppvekst: Jeg vokste opp i millionbyen Kobe i Japan. Jeg liker byer, og jeg liker å komme litt opp i høyden og se utover byer, særlig om natta når de mange millioner lys er tent. For ikke så lenge siden sto jeg på et utsiktspunkt og så utover en større by. Da slo det meg igjen: Alle disse menneskene som bor her, innenfor synskretsen min, det området jeg kan se her og nå, alle disse menneskene er små verdener i seg selv, hver eneste en. Om hver og en av dem hadde fått sin egen roman, ville vi like fullt bare så vidt ha vaket i overflaten. Det er slike dybder i menneskesinnet, det er slik en rikdom av verdener i oss og rundt oss.

Å stå slik og se utover en storby hvor hundretusenvis (eller millionvis) av mennesker lever sine liv, fyller meg med en følelse av ydmykhet. Hvem er jeg, som skulle kunne mene noe om eller felle en dom over det disse menneskene tenker, tror, føler, mener, gjør? Jeg kjenner knapt meg selv.

Som prest forsøker jeg å holde fram denne tanken for meg selv med jevne mellomrom. I et så rikt univers nytter det ikke med enkle svar eller fundamentalisme, uansett innpakning.

Jeg leste forresten noe annet i sommer. Noe kortere. Det var på Facebook. Jeg husker ikke lenger hvem som delte det eller hvor jeg så det, men det var et bilde av en masse nonstop sammen med en tekst som sa noe sånt som at dette er oss, alle de ulike fargene er vår kulturelle og religiøse innpakning, men inni oss alle finnes det samme, nemlig kjærlighet. Jeg håper i grunnen det er sånn det er, og jeg forsøker å tro og leve i tråd med det også.

Om kjærlighet over grenser

Appell før forestillingen Eli Sjursdotter på Christianus Sextus, lørdag 3. august 2019:

Kjære Falkbergetvenner!

En skal ikke lese så mange sidene hos Johan Falkberget før en oppdager hvor viktig rolle det ytre landskapet spiller i diktningen hans. Det er kanskje aller tydeligst i trilogien som bærer navnet til det stedet hvor vi er nå, Christianus Sextus. I denne kollektivromanen framtrer landskapet nærmest som en av karakterene. Relasjonen mellom menneskene som vandrer rundt blant boksidene og det landskapet som de bor i og beveger seg omkring i spiller en helt avgjørende rolle.

Noe av det som kjennetegner landskapet i Falkbergets diktning, er at det er åpent. Der gruvene er lukkede rom som ender blindt lengst inne, er landskapet utenfor gruvegangene åpent i alle retninger, utover og oppover. Folk bryter nytt land og foretar lange reiser i alle slags himmelretninger. Og de krysser grenser. For landskapet selv er grenseløst; det er ingenting som setter fysiske hindringer mellom for eksempel Norge og Sverige.

Jeg tror ikke det er tilfeldig at flere av de sterke kjærlighetshistoriene Falkberget har skrevet om, handler om kjærlighet som krysser grenser. Tenk på Dråka og svensken Jöns i Christianus Sextus, eller An-Magritt og den tyske konstknekten Johannes i Nattens brød. Johannes og An-Magritt ble leserne første gang introdusert for i 1940, ved krigsutbruddet. Johan Falkberget valgte altså å knytte et litterært kjærlighetsbånd mellom nettopp Norge og Tyskland den gangen. Tenk over hva det forteller oss om hans syn på kjærlighetens forvandlende kraft!

I dag handler det om Eli Sjursdotter og Pelle Jønsa. Igjen møter vi det samme motivet, dette som altså har vært en del av Falkbergets forfatterskap helt fra gjennombruddstida: Kjærligheten er grenseløs. Den andre, utlendingen, den fremmede, er først og fremst et menneske, som du. Når du ser inn i den andres øyne kan du finne deg selv.

Vi lever i ei tid der fremmedfrykt tiltar, der høyrepopulisme er på fremmarsj i Europa på ny, og der verdens angivelig mektigste mann tvitrer meldinger som setter grenser mellom mennesker i og rundt hans egen nasjon. Finnes det en kur mot hat og frykt i 2019? Jeg kan ikke foreskrive noe enkelt botemiddel. Men jeg kan si: Les Johan Falkberget! Lytt til det han har på hjertet, om hjerter som slår i takt. La deg bevege, la deg berøre, og møt den fremmede som en søster eller bror – uansett. Så høy er den himmelen som hvelver seg over Christianus Sextus.

Takk for oppmerksomheten.

 

Om verdens største lesesirkel

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 23.5.2019

Det er en tid for alt. Mandag denne uka ble den aller siste episoden av seriefenomenet Game of Thrones sluppet, og flere av oss måtte tørke noen tårer, sukke og si: «And now our watch is ended. We shall never see its like again!»

George R.R. Martin, forfatteren av bøkene bak Thrones, har formulert mye minneverdig. Følgende sitat har han lagt i munnen på karakteren Jojen Reed:

Den som leser, lever tusen liv før han dør.
Den som ikke leser, lever bare ett.

De av oss som er glade i å lese, enten det nå er snakk om samtidsromaner, historiske romaner, sci fi, eller fantasy-litteratur, vet hva han snakker om. Gjennom bøkene blir vi kjent med mennesker vi ellers aldri ville møtt, utforsker følelser vi ellers aldri ville kjent, og reiser til steder vi ellers aldri ville fått oppleve – og alt dette kan skje i godstolen i vår egen stue.

Jeg har i en tidligere utgave av Prestepreik skildret den første gangen jeg leste ei bok som var så spennende at jeg ikke klarte legge den fra meg. Boka het Løven, heksa og klesskapet. Siden har jeg vendt tilbake til C.S. Lewis’ Narnia-bøker flere ganger, og jeg har lest dem for jentene jeg deler hus med. I tillegg til å være en stor fortelling i seg selv, er fortellingen om de fire Pevensie-barna, Heksa Hvit og løven Aslan en refleks av Den Store Fortellingen, en allegorisk framstilling av Jesus-historien som betydde og fortsatt betyr så mye for meg.

Noen har kalt kirka for verdens største lesesirkel. Det er heller ikke så dumt sagt. For det er jo nettopp fortellingene som bærer kirkas liv, og de viktigste av disse fortellingene har vi nedfelt i ei bok, ei bok vi ærer som en hellig tekst, hva nå enn det måtte bety. Og for å finne ut hva det egentlig innebærer at tekst kan bære hellighet i seg og at fortellingene i denne teksten kan si oss noe på tvers av tid og rom, så leser vi tekstene, alene eller sammen, og diskuterer dem – sammen. Da skjer det noe. Vi får erfaringer vi ellers ikke ville fått, og kan oppdage perspektiver på virkeligheten som ellers ville vært skjult. Og – ikke minst – vi får komme inn på og bli kjent med Jesus, han som kirka sier viste oss Gud.

Jeg nevnte C.S. Lewis’ Narnia-univers. Lewis var en god venn av den ikke mindre kjente J.R.R. Tolkien, skaperen av Ringenes Herre og hele Arda-mytologien, og et viktig forbilde for blant andre George R.R. Martin. Tolkien var kristen, han var katolikk, mens Lewis en periode var ateist. En gang i en av sine mange nattlige samtaler kom de inn på spørsmålet om mytene. Lewis pekte på at mange myter ligner på hverandre, og spurte om det ikke var slik at fortellingen om det som skjedde med Jesus, om korset og oppstandelsen, også best kunne forstås som en myte? Hvorpå Tolkien svarte at mytene er menneskenes språk for å fortolke de store spørsmålene i livet. Men fortellingen om Jesus er den sanne myten, sa han. At Gud, da Gud skulle tre inn i historien og svare på livets store spørsmål, da valgte Gud å bruke nettopp mytene som skisse, som modell, for sine egne handlinger. Men dette skjedde jo, sa Tolkien – og kirka sier amen til det. Og derfor er mytene så sanne. Det som skjedde med Jesus gir også liv til alle de andre fortellingene våre, til mytene og til de episke eventyrene og til drømmene.

Og så ble altså Lewis en troende. Og skrev om Narnia. Og resten er historie, som man sier, en historie vi også inviteres til å ta del i.

Den som leser, lever tusen liv før han dør. Den som ikke leser, lever bare ett. I kirka håper vi på det evige livet. Det vi leser om, det vi har hørt løftene om. Kristus døde og Kristus oppsto, og Kristus lever iblant oss. Og vi kan lese, vi kan lytte, vi kan synge, vi kan be – og vi kan overgi fortellingene om livene våre til Gud, i tillit til at Gud elsker fortellingene om oss og aller helst vil lese dem høyt for alle sine barn.