Om evangeliet etter Harry Potter

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 7.11.2019

Søndag 3. november feiret Røros Soul Children og resten av Røros menighet Soul Church i Harry Potters tegn i Bergstadens Ziir. Gudstjenesten var godt besøkt, og vi som planla og leda temagudstjenesten har fått mange fine tilbakemeldinger. Noen har imidlertid vært forsiktig spørrende: Harry Potter er både moro og bra og alt det der, men har dette noe i kirka å gjøre?

Derfor benytter jeg ukas Prestepreik til å minne om at J.K. Rowling, skaperen av Harry Potter-universet, er aktivt medlem i den skotske episkopale kirke (den anglikanske kirke). Hun søkte tidlig til kirka og var (som den eneste i familien, etter eget utsagn) fast kirkegjenger som ung. På den tiden da hun begynte å skrive Harry Potter-sagaen gikk hun fast til gudstjeneste i Church of Scotland; senere orienterte hun seg tilbake i retning det anglikanske fellesskapet hun hadde vokst opp i. Gjennom sitt forhold til kirka og det frivillige arbeidet hun har deltatt i der, har hun tilegnet seg en dyp kjennskap til kirkehistorie og kirkelig tradisjon. Bøkene viser så avgjort at hun har et bevisst forhold til begge deler.

Rowling har ved flere anledninger vært tydelig på sitt religiøse ståsted. I et kjent intervju fra 2006 (Tatler Magazine) sammenligner hun sin egen tro med den rollen religion spiller i forfatterskapet til Graham Greene: «My faith is sometimes about if my faith will return. It’s important to me.» Hun har vært åpen om sine egne troskamper, om perioder med tvil og usikkerhet, men har også vært tydelig på at hun har fastholdt troen på et liv etter døden, og at troen spiller en rolle i bøkene hennes. Da Potter-bøkene ble gitt ut, valgte hun likevel å tone trosinspirasjonen ned i offentligheten. Dette var bevisst: Hun regnet med at dersom hun gjorde folk oppmerksomme på at hun blant annet øste av kristen tradisjon, ville mange lesere rett og slett vært i stand til å gjette litt for mye av innholdet i de kommende bøkene.

Når man kommer til den siste boka i serien, er det imidlertid ikke lenger noen tvil. Under et besøk på kirkegården i Gudriksdal, besøker Harry Potter to graver og leser på gravsteinene. Begge har inskripsjoner i form av bibelvers. Den første graven tilhører Harrys foreldre. Den bærer påskriften «Den siste fienden som blir tilintetgjort, er døden.» (1. Kor 15:26). Den andre graven tilhører Humlesnurr-familien. Denne bærer et Jesus-sitat (Matt 6:21): «For der skatten din er, vil også hjertet ditt være.»

Så går Harry til det han er utvalgt til: Han legger til side seg selv og sin egen framtid, for sine venners skyld. Hans hjerte tilhører alle dem han er glad i og de som er glad i ham. Han gjennomgår en Getsemanekamp i Den forbudte skogen, og der viser noen av hans avdøde nærmeste seg for ham og oppmuntrer ham og styrker ham. Så går han Voldemort i møte, dør og står opp igjen. Hele dramaet er et ekko av Jesus-fortellingen. Gjennom alt dirrer et Jesus-sitat: «Ingen har større kjærlighet en den som gir sitt liv for sine venner.» (Joh 15:13).

Oppmerksomme lesere skjønte allerede i første boka hvilken vei dette bar. Der er alkymisten Nicolas Flamel en viktig bifigur. Saken er nemlig at Flamel er en historisk person. Han sto i en kristen mystiker-tradisjon, og der ettertiden gjorde ham til en spekulativ alkymist var den historiske Nicolas Flamel mer opptatt av sjelens foredling og forgylling enn av forvandling av ordinære metaller til gull. Ved å trekke inn Flamel signaliserer Rowling at bøkene hun skriver skal leses som dannelsesromaner: De handler om at man skal vokse i tro, håp og kjærlighet slik at man blir i stand til å gjøre det som er sant, rett og godt også i møte med nærmest umenneskelige utfordringer.

Jeg er, som leser, overbevist om at Rowling har lyktes med sitt dannelsesprosjekt. Barn (og unge og voksne, for den del) som leser om Harry Potter får gjennom bøkene en rekke forbilder for livet i Guds verden. Her er en nærmest uuttømmelig kilde til refleksjon om etikk, moral, tro, tvil, håp og – ikke minst – kjærlighetens vilkår. Denne samtalen kan vi godt føre i kirka også, selv om Harry Potter selvsagt ikke bare hører til der. Han er universell. Heldigvis.

Om at ingen er bare det du ser

Preken under Soul Church med Harry Potter-tema i Bergstadens Ziir Allehelgenssøndag 3. november 2019:

Det står skrevet i evangeliet etter Lukas:

Jesus løftet blikket, så på disiplene sine og sa:

«Salige er dere fattige,
Guds rike er deres.
Salige er dere som nå sulter,
dere skal mettes.
Salige er dere som nå gråter,
dere skal le.
Salige er dere når folk hater dere,
når de utstøter dere og håner dere
og skyr navnet deres som noe ondt –
for Menneskesønnens skyld!
Gled dere på den dagen og hopp av fryd,
stor er lønnen dere har i himmelen.
Slik gjorde også fedrene med profetene.

(Luk 6:20-23)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

Ingen er bare det du ser!

Dette slagordet møter oss stadig på sosiale medier og andre steder. Det er godt sagt, og det er helt aldeles sant. I dag har jeg tenkt å spinne noen tanker rundt disse ordene: Ingen er bare det du ser!

Siden i går kveld har noen av oss vært samla til Harry Potter-fest på Menighetshuset. Det har vært gøy! Vi har spist skummel og spennende mat under svevende lys, lekt trollmannsleker, hatt nattevandring på og rundt kirkegården. Og så har vi sett film. I år så vi den tredje av filmene om Harry Potter, den som heter Harry Potter og fangen fra Azkaban.

Ett av hovedtemaene i denne filmen, og i den boka som filmen er basert på, er nettopp dette: Ingen er bare det du ser. Bak den fasaden vi ser, bak den masken et annet menneske bærer, kan det skjule seg mye vondt og vanskelig, eller helt andre muligheter, enn det du tror. Derfor skal vi ikke være så raske til å dømme hverandre, eller til å plassere hverandre i bås. Jeg vil nevne noen eksempler på det. (Og da blir jeg nødt til å røpe litt av handlingen, men jeg skal prøve å ikke spoile for mye.) Eksemplene kommer altså i form av personer, karakterer fra boka. Vi kan lære noe av livene deres og fortellingene om dem, nemlig, selv om de ikke er helgener i streng forstand.

Fortsett å lese «Om at ingen er bare det du ser»

Om de tusen liv

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 1.8.2019

Den som leser, lever tusen liv før han dør.
Den som ikke leser, lever bare ett.

Kan hende er det fordi jeg befinner meg i et slags post-Game-of-Thrones-vakuum at jeg velger å sitere George R.R. Martin her i denne spalten igjen. Det er ikke mange uker siden jeg gjorde det sist. Men jeg synes altså det er så innmari godt sagt.

Jeg liker å lese. Sånn til hverdags blir det litt for lite tid til det. Det vil si, jeg leser jo en del, men det blir mest faglig relaterte tekster og sakspapirer og den slags. Ja, og så den derre Store Kloke Boken, da.

Men når ferieukene åpner seg, da finnes det også tid til annen litteratur. I sommer har jeg blant annet lest Jordmor på jorda, Edvard Hoems roman-portrett av hans egen tippoldemor Marta Kristine Nesje, mor til Knut Hansen Nesje, han som er hovedpersonen i Slåttekar i himmelen som jeg leste i fjor sommer. Jeg var betatt da, og jeg ble betatt også i år. Hoems slektskrønike i fem bind, hvor han altså dikter og spinner litteratur rundt faktisk personer fra hans egen slekt, er rett og slett noe av det vakreste jeg har lest.

Noe av det som virkelig grep meg under lesningen av disse bøkene, er nettopp dette at jeg som leser vet at dette er så virkelighetsnært. At ja, det er dikting, men samtidig er det ikke bare det, det er også en kjerne av historisk sannhet her. Disse menneskene som han foreller kan faktisk ha tenkt det han skriver (selv om vi ikke kan vite det), de kan ha sagt og gjort og agert slik han forteller. Dette kan faktisk ha skjedd på ordentlig! Akademikeren i meg mumler noe om at det nok først og fremst er forfatterens eget sjelsliv jeg kommer i berøring med, men det kjennes likevel som om jeg virkelig får leve flere liv i møte med slik litteratur.

Mitt eget liv er kan hende ikke av de mest spennende, men jeg har i det minste en litt eksotisk oppvekst: Jeg vokste opp i millionbyen Kobe i Japan. Jeg liker byer, og jeg liker å komme litt opp i høyden og se utover byer, særlig om natta når de mange millioner lys er tent. For ikke så lenge siden sto jeg på et utsiktspunkt og så utover en større by. Da slo det meg igjen: Alle disse menneskene som bor her, innenfor synskretsen min, det området jeg kan se her og nå, alle disse menneskene er små verdener i seg selv, hver eneste en. Om hver og en av dem hadde fått sin egen roman, ville vi like fullt bare så vidt ha vaket i overflaten. Det er slike dybder i menneskesinnet, det er slik en rikdom av verdener i oss og rundt oss.

Å stå slik og se utover en storby hvor hundretusenvis (eller millionvis) av mennesker lever sine liv, fyller meg med en følelse av ydmykhet. Hvem er jeg, som skulle kunne mene noe om eller felle en dom over det disse menneskene tenker, tror, føler, mener, gjør? Jeg kjenner knapt meg selv.

Som prest forsøker jeg å holde fram denne tanken for meg selv med jevne mellomrom. I et så rikt univers nytter det ikke med enkle svar eller fundamentalisme, uansett innpakning.

Jeg leste forresten noe annet i sommer. Noe kortere. Det var på Facebook. Jeg husker ikke lenger hvem som delte det eller hvor jeg så det, men det var et bilde av en masse nonstop sammen med en tekst som sa noe sånt som at dette er oss, alle de ulike fargene er vår kulturelle og religiøse innpakning, men inni oss alle finnes det samme, nemlig kjærlighet. Jeg håper i grunnen det er sånn det er, og jeg forsøker å tro og leve i tråd med det også.

Om kjærlighet over grenser

Appell før forestillingen Eli Sjursdotter på Christianus Sextus, lørdag 3. august 2019:

Kjære Falkbergetvenner!

En skal ikke lese så mange sidene hos Johan Falkberget før en oppdager hvor viktig rolle det ytre landskapet spiller i diktningen hans. Det er kanskje aller tydeligst i trilogien som bærer navnet til det stedet hvor vi er nå, Christianus Sextus. I denne kollektivromanen framtrer landskapet nærmest som en av karakterene. Relasjonen mellom menneskene som vandrer rundt blant boksidene og det landskapet som de bor i og beveger seg omkring i spiller en helt avgjørende rolle.

Noe av det som kjennetegner landskapet i Falkbergets diktning, er at det er åpent. Der gruvene er lukkede rom som ender blindt lengst inne, er landskapet utenfor gruvegangene åpent i alle retninger, utover og oppover. Folk bryter nytt land og foretar lange reiser i alle slags himmelretninger. Og de krysser grenser. For landskapet selv er grenseløst; det er ingenting som setter fysiske hindringer mellom for eksempel Norge og Sverige.

Jeg tror ikke det er tilfeldig at flere av de sterke kjærlighetshistoriene Falkberget har skrevet om, handler om kjærlighet som krysser grenser. Tenk på Dråka og svensken Jöns i Christianus Sextus, eller An-Magritt og den tyske konstknekten Johannes i Nattens brød. Johannes og An-Magritt ble leserne første gang introdusert for i 1940, ved krigsutbruddet. Johan Falkberget valgte altså å knytte et litterært kjærlighetsbånd mellom nettopp Norge og Tyskland den gangen. Tenk over hva det forteller oss om hans syn på kjærlighetens forvandlende kraft!

I dag handler det om Eli Sjursdotter og Pelle Jønsa. Igjen møter vi det samme motivet, dette som altså har vært en del av Falkbergets forfatterskap helt fra gjennombruddstida: Kjærligheten er grenseløs. Den andre, utlendingen, den fremmede, er først og fremst et menneske, som du. Når du ser inn i den andres øyne kan du finne deg selv.

Vi lever i ei tid der fremmedfrykt tiltar, der høyrepopulisme er på fremmarsj i Europa på ny, og der verdens angivelig mektigste mann tvitrer meldinger som setter grenser mellom mennesker i og rundt hans egen nasjon. Finnes det en kur mot hat og frykt i 2019? Jeg kan ikke foreskrive noe enkelt botemiddel. Men jeg kan si: Les Johan Falkberget! Lytt til det han har på hjertet, om hjerter som slår i takt. La deg bevege, la deg berøre, og møt den fremmede som en søster eller bror – uansett. Så høy er den himmelen som hvelver seg over Christianus Sextus.

Takk for oppmerksomheten.

 

Om verdens største lesesirkel

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 23.5.2019

Det er en tid for alt. Mandag denne uka ble den aller siste episoden av seriefenomenet Game of Thrones sluppet, og flere av oss måtte tørke noen tårer, sukke og si: «And now our watch is ended. We shall never see its like again!»

George R.R. Martin, forfatteren av bøkene bak Thrones, har formulert mye minneverdig. Følgende sitat har han lagt i munnen på karakteren Jojen Reed:

Den som leser, lever tusen liv før han dør.
Den som ikke leser, lever bare ett.

De av oss som er glade i å lese, enten det nå er snakk om samtidsromaner, historiske romaner, sci fi, eller fantasy-litteratur, vet hva han snakker om. Gjennom bøkene blir vi kjent med mennesker vi ellers aldri ville møtt, utforsker følelser vi ellers aldri ville kjent, og reiser til steder vi ellers aldri ville fått oppleve – og alt dette kan skje i godstolen i vår egen stue.

Jeg har i en tidligere utgave av Prestepreik skildret den første gangen jeg leste ei bok som var så spennende at jeg ikke klarte legge den fra meg. Boka het Løven, heksa og klesskapet. Siden har jeg vendt tilbake til C.S. Lewis’ Narnia-bøker flere ganger, og jeg har lest dem for jentene jeg deler hus med. I tillegg til å være en stor fortelling i seg selv, er fortellingen om de fire Pevensie-barna, Heksa Hvit og løven Aslan en refleks av Den Store Fortellingen, en allegorisk framstilling av Jesus-historien som betydde og fortsatt betyr så mye for meg.

Noen har kalt kirka for verdens største lesesirkel. Det er heller ikke så dumt sagt. For det er jo nettopp fortellingene som bærer kirkas liv, og de viktigste av disse fortellingene har vi nedfelt i ei bok, ei bok vi ærer som en hellig tekst, hva nå enn det måtte bety. Og for å finne ut hva det egentlig innebærer at tekst kan bære hellighet i seg og at fortellingene i denne teksten kan si oss noe på tvers av tid og rom, så leser vi tekstene, alene eller sammen, og diskuterer dem – sammen. Da skjer det noe. Vi får erfaringer vi ellers ikke ville fått, og kan oppdage perspektiver på virkeligheten som ellers ville vært skjult. Og – ikke minst – vi får komme inn på og bli kjent med Jesus, han som kirka sier viste oss Gud.

Jeg nevnte C.S. Lewis’ Narnia-univers. Lewis var en god venn av den ikke mindre kjente J.R.R. Tolkien, skaperen av Ringenes Herre og hele Arda-mytologien, og et viktig forbilde for blant andre George R.R. Martin. Tolkien var kristen, han var katolikk, mens Lewis en periode var ateist. En gang i en av sine mange nattlige samtaler kom de inn på spørsmålet om mytene. Lewis pekte på at mange myter ligner på hverandre, og spurte om det ikke var slik at fortellingen om det som skjedde med Jesus, om korset og oppstandelsen, også best kunne forstås som en myte? Hvorpå Tolkien svarte at mytene er menneskenes språk for å fortolke de store spørsmålene i livet. Men fortellingen om Jesus er den sanne myten, sa han. At Gud, da Gud skulle tre inn i historien og svare på livets store spørsmål, da valgte Gud å bruke nettopp mytene som skisse, som modell, for sine egne handlinger. Men dette skjedde jo, sa Tolkien – og kirka sier amen til det. Og derfor er mytene så sanne. Det som skjedde med Jesus gir også liv til alle de andre fortellingene våre, til mytene og til de episke eventyrene og til drømmene.

Og så ble altså Lewis en troende. Og skrev om Narnia. Og resten er historie, som man sier, en historie vi også inviteres til å ta del i.

Den som leser, lever tusen liv før han dør. Den som ikke leser, lever bare ett. I kirka håper vi på det evige livet. Det vi leser om, det vi har hørt løftene om. Kristus døde og Kristus oppsto, og Kristus lever iblant oss. Og vi kan lese, vi kan lytte, vi kan synge, vi kan be – og vi kan overgi fortellingene om livene våre til Gud, i tillit til at Gud elsker fortellingene om oss og aller helst vil lese dem høyt for alle sine barn.

Om Gud i det lave

Preken under Falkbergetmesse i Bergstadens Ziir 1. mai 2019:

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:

Jesus kalte disiplene til seg og sa:

«Dere vet at folkenes fyrster undertrykker dem, og stormennene deres styrer med hard hånd. Men slik skal det ikke være blant dere. Den som vil bli stor blant dere, skal være tjeneren deres, og den som vil være først blant dere, skal være slaven deres. Slik er heller ikke Menneskesønnen kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange.»

Slik lyder det hellige evangelium.

I

Torsdag for to uker siden – for tretten dager siden, for å være helt eksakt – var skjærtorsdag. Den dagen hadde vi Falkberget-lesning her i kirkerommet, slik tradisjonen har vært hos oss i påska de siste femten åra. I år lytta vi til Den fjerde nattevakt i kortform, under overskriften «Kjærlighetens smerte».

falken
Johan Falkberget, malt av Harald Dal; portrettet henger i Røros kirke.

Og i år, på skjærtorsdag, handlet lesningen fra evangeliet under messen om at Jesus vasket disiplenes føtter. I prekenen den kvelden snakka jeg om hvordan Jesus løfter opp alle slags undertrykte og marginaliserte grupper, og om at han har alt dette med seg når han rir inn i Jerusalem og går gjennom påskeukas hendelser fram til korset.

Å være marginalisert kan handle om ulike ting. På Jesu tid, for to tusen år siden, handla det særlig om kvinner, barn, fattige, syke, og om de som var religiøst urene på ulike måter. Jesus solidariserte seg med dem, han stilte seg sammen med dem om løfta dem fram. Og så tok han alle disse erfaringene med seg inn i tempelbyen og påsken der.

Skjærtorsdag tok så Jesus opp enda en type erfaring og gjorde den til sin. Da bøyde Jesus seg ned og vasket føttene til disiplene sine.

Folk gikk gjerne med sandaler den gangen. Etter en lang dag ute på veiene, ble man naturlig nok skitten på beina. Så det var helt vanlig praksis at føttene ble vaska før man satte seg – eller la seg – til bords. Det uvanlige med situasjonen var at det var Jesus, lederen i gruppa, som vaska de andres føtter. For dette var egentlig en tjenerjobb.

Skjønt, når vi sier «tjener» så er det egentlig tilslørende. For det var en slaves jobb. Vi må huske på at den gangen, for to tusen år siden, var det å ha livbundne tjenere, slaver eller treller helt vanlig i det øvre sosiale sjiktet. Så bøyde altså Jesus seg ned, tok på seg en slaves skikkelse og la bort alle former for verdslig makt og sosial status.

Når vi skal fortelle fortellingen om Jesus, må vi si: Det var sånn han var. Dette var hans liv. Han hadde alt dette med seg inn i Jerusalem, og han hadde alt dette med seg opp på korset. Det var denne mannen som ble korsfestet. Det var dette livet som døde – og ble reist opp.

Men i kirka så stopper vi ikke der. For vi sier også: Dette mennesket viste oss Gud. Og det betyr at alle disse erfaringene også var og er en del av Guds eget liv – som var og er og blir.

Gud er ei undertrykt kvinne. Gud er et barn som blir oversett. Gud er syk og forkommen. Gud er en religiøst uren mann. Gud er en slave. Og Gud vet hva død er.

I dag blir vi minnet på dette: Dette sier oss noe om hvor vi finner Gud igjen i verden.

II

Det har alltid vært fristende for mennesker å tenke at når vi skal se etter Gud, da skal vi se etter styrke og makt. De rikeste, sterkeste, mektigste, mest vellykkede etter ytre standarder – de er velsignet av Gud, de har Guds nærvær på en spesiell måte. Men i det Jesusordet vi har for oss i dag, forholder det seg faktisk helt motsatt. Den som vil være stor, sier Jesus, skal være de andres tjener. Slaven kommer først i Guds rike.

Fortsett å lese «Om Gud i det lave»

Om en flik av et liv

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 21.2.2019

Plutselig var det martnan igjen. Jeg synes ikke det er lenge siden sist. Faktisk kjennes det som om tida går fortere jo eldre jeg blir.

Om vi tenker etter, så er det jo faktisk slik det er. Det vil si, følelsen av opplevd tid er at tida går fortere og fortere. Det var i hvert fall det jeg regnet meg fram til sammen med jentene i huset her om dagen. Det var en samtale om brøkregning som satte oss på sporet av denne konklusjonen.

La oss i det videre resonnementet ta utgangspunkt i et år som en standardenhet for tid. Vi måler tross alt livslengden vår i år, så det bør være et greit sted å starte. Når du er fem år gammel, er din opplevelse av total tid nettopp fem år. Det er all den tida du har forholdt deg til så langt. Det neste året du lever, utgjør da en femtedel av referansen din for tid som helhet. Tjue prosent av det du opplever som all tid i hele verden. Det er ganske mye.

Når du er førti, derimot, bare for å ta et nokså tilfeldig valgt årstall, da utgjør ett år bare en førtiendedel av det du oppfatter som total tid. To og en halv prosent. Ganske mye mindre, med andre ord.

Poenget mitt er egentlig veldig enkelt: Brøkdelen vi snakker om her blir mindre og mindre for hvert år som går. Telleren er hele tiden én, mens nevneren øker med en for hvert år. Brøkdelen av opplevd tid du legger til livet ditt blir derfor mindre og mindre. Opplevelsen din er dermed at hvert år er litt mindre, litt kortere, enn det forrige, eller – sagt på en annen måte – at tida går litt raskere unna for hvert år som går.

Hva har dette med martnan å gjøre? Egentlig ikke så mye. Men det har noe med livet å gjøre. Øyeblikkene blir bare viktigere og viktigere, og evnen til å leve i nuet og ta inn opplevelsen av den enkelte dag bare mer og mer dyrebar. Måten vi bruker tida på er ikke likegyldig. Plutselig er det vår tur til å spørre om det virkelig var slik at alle disse dagene som kom og gikk var selve livet.

Selv nærmer jeg meg førtito. Det er et fint tall. Den som ikke tar referansen, kan gjerne bruke noe av vinterferieuka til å lese The Hitchhiker’s Guide to the Galaxy av Douglas Adams. Det er vel anvendt tid, uansett hvor gammel du har rukket å bli.