Om å be (om Guds godhet)

Preken i Glåmos kirke, søndag 9. mai 2021 (6. søndag i påsketiden).

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:

Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det lukkes opp for dere. For den som ber, han får, og den som leter, han finner, og den som banker på, skal det lukkes opp for.

Eller hvem av dere vil gi sønnen sin en stein når han ber om brød, eller gi ham en orm når han ber om en fisk? Når selv dere som er onde, vet å gi barna deres gode gaver, hvor mye mer skal ikke da deres Far i himmelen gi gode gaver til dem som ber ham!

Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem. For dette er loven og profetene.

(Matt 7:7-12)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

Be, så skal dere få! sier Jesus. Nettopp bønn, det å be, går igjen i to av de tre tekstene vi har lest i dag, sammen med tanken om Guds godhet mot den som ber. Og Guds godhet finner vi igjen overalt.

Den første teksten vi leste, fra Daniels bok (Dan 9:17-19), var et utdrag av en bønn som profeten Daniel ba mens han var i eksil i Babylon. Motivasjonen for bønnen var tempelet i Jerusalem, som på den tiden lå i ruiner etter at babylonerkongen Nebukadnesar hadde svidd byen og helligdommen av. Daniel ba om at Gud måtte gripe inn og gi folket mulighet til å bygge opp byen og helligdommen igjen. «For ditt navn er nevnt over byen din og folket ditt!», ber Daniel.

Så fulgte en tekst fra 3. Johannesbrev (v. 11) med en oppfordring om å gjøre det gode, ettersom Gud er god. Og så til slutt leste vi altså fra Matteusevangeliet, fra Bergprekenen, der Jesus sier vi skal be, så skal vi få, at vi skal lete, så skal vi finne, og at vi skal banke på, så skal det lukkes opp for oss. Så fortsetter han med å si at Gud er god – der er han altså enig med brevskriveren Johannes – og at vi skal la oss motivere av Guds godhet. Og til slutt sier han de ordene som vi også kjenner som «Den gyldne regel», om at alt det vi vil at andre skal gjøre mot oss, det skal også vi gjøre mot dem.

II

Hvis vi nå går tilbake til profeten Daniel først, så ber han altså for tempelet i Jerusalem. Denne bygningen var nasjonalhelligdom i det gamle jødiske riket. Tempelet var sentrum i den jødiske religionen, og det var også på mange måter det politiske sentrum i riket der det lå i hovedstaden Jerusalem.

Vi kan til og med gå så langt som å si at for menneskene som bodde og levde i og rundt Jerusalem den gangen, var tempelet et sted hvor himmelen berørte jorda. Tempelet var Guds eget hus, og den som gikk inn på tempelområdet gikk ut av tida, på sett og vis, og inn i et rom som var preget av evigheten. Der så en for seg at Gud hadde sin trone, og i tempelet var det Guds vilje som gjaldt. Guds hus, Guds rike og Guds gode vilje for menneskene gikk opp i en større enhet. Denne enheten kan vi gjerne kalle for Guds himmel.

Jeg tror dette kan være et godt utgangspunkt for å forsøke å si noe om hva bønn er for noe. For profeten Daniel ber altså om at denne virkeligheten må bli (nettopp) virkelig igjen. Og Jesus underviser disiplene sine om at de skal be, for at de igjennom bønnen skal bli koblet på Guds gode vilje for menneskene. Det er som Johannes skriver i brevet sitt: «Ta det gode til forbilde! Den som gjør det gode, er av Gud.»

Fortsett å lese «Om å be (om Guds godhet)»

Om å forandre for andre

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 25.3.2021

Det siste året har satt oss alle på harde prøver. En av de tingene vi har blitt temmelig mye bedre på, er håndvask. For oss i Norge har dette handlet om handlinger og holdninger. Vi er nemlig så heldige at vi har tilgang til rent vann nærmest hvor som helst akkurat når vi trenger det. Men slik er det ikke for millioner av mennesker på kloden. Der er tilgang til rent vann en utfordring i seg selv, noe som gjør slikt som koronapandemien til en enda større prøvelse.

I dag lever 785 millioner mennesker i verden uten tilgang til rent vann. Mange steder er dessuten den vannforsyningen som finnes usikker og ustabil. Ofte må folk gå langt for å hente vannet. Det er gjerne jenter og kvinner som har dette arbeidet, og i enkelte deler av verden er dette et hinder for skolegang for jenter.

Kirkens Nødhjelp har de senere årene hatt som et av sine viktigste satsingsområder å bygge flere brønner og sikre stabil og trygg og sikker vannforsyning i områder hvor dette har vært mangelvare. Det koster bare 250 kroner å gi et menneske tilgang til rent vann resten av livet.

FNs bærekraftsmål nummer seks handler om rent vann og gode sanitærforhold. I Bærekraftsboka, som Mellomkirkelig råd for Den norske kirka var med på å gi ut for to år siden, leser vi en fin teologisk refleksjon om menneskene og vannet:

«Menneskene Bibelen forteller om, levde i landområder preget av tørke. De visste hvor avgjørende tilgang til rent vann er for alt liv. Vann er en gave fra himmelen, både i fysisk og i åndelig forstand. Fortellingen om Edens hage åpner med å beskrive hvor goldt og øde det var før Gud lot det regne på jorda. Men så sprang en kilde fram og vannet hele marken. Dermed var betingelsen for liv gitt, og Gud «formet mennesket av støv fra jorden» til «en levende skapning» (1. Mosebok 2,4–7). Videre i fortellingen hører vi om elven som gav vann til alt som vokste i hagen. Elven delte seg i fire, blir det fortalt, som en påminnelse om at vann er til fordeling og ikke skal begrenses til ett løp bare noen få har adgang til. I tørketider vet de mektige å sikre seg kontroll over vannkilder og knappe ressurser, uten blikk for de fattige og deres behov. Slik var det også i bibelsk tid. Profetene reagerte på denne uretten og forkynte en tid da alle skal få drikke seg utørste (Jesaja 55,1). Rent vann er Guds gode gave til alles beste; det er urett å gjøre det til en handelsvare forbeholdt noen få.»

Nå kan du også være med på å sikre mennesker over hele verden tilgang til rent vann. Vi er helt på oppløpssida i fastetida nå, og det betyr at det er tid for fasteaksjonen i menigheter over hele landet. Fasteaksjonen er Norges nest største innsamlingsaksjon, og har vært arrangert i over 50 år. Tidligere år er det gjerne konfirmantene i Den norske kirkes menigheter som har vært sentrale i bøssebæringen. Men i år som i fjor setter koronapandemien begrensninger på dør-til-dør-virksomhet. Derfor har KN lagt opp til en heldigital aksjon også i år. I stedet for å skape forandring steg for steg, gjør vi det byte for byte. Jeg vet at jeg har både menighetenes konfirmanter og resten av menighetsfellesskapet i ryggen når jeg nå skriver: Vi setter svært stor pris på om du støtter vår digitale bøsse. Rent vann er viktigere enn noensinne.

Så nå banker vi på alle de digitale dører som fins og spør: Vil du være med og forandre for andre? Aksjonen avsluttes søndag (palmesøndag). Du finner lokalmenighetenes innsamling på Facebook-profil til Den norske kirke Røros. Du kan også bruke kortlenken: https://tinyurl.com/fatk9tb6 (jeg garanterer den er sikker). Bli med! Forandre. For andre.

Om at det er bedre å være to enn én

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 11.3.2021

Det er bedre å være to enn én;
de får god lønn for sitt strev.
For om de faller, kan den ene
hjelpe den andre opp.
Men stakkars den som er alene!
Faller han, er det ingen
som kan reise ham opp.
Når to ligger sammen, blir de varme,
men hvordan kan den som ligger alene, holde seg varm?
Om én blir overvunnet,
kan to holde stand.
En tretvinnet tråd
ryker ikke så fort.

Disse versene står i Forkynnerens bok i Bibelen, i kapittel 4, vers 9-12. Det er ikke så ofte vi leser fra Forkynneren i kirkas gudstjenesteliv. Forkynneren, eller Predikeren som han het før i tida, nevner knapt Gud i visdomsskriftet sitt, og formidler et ganske kynisk syn på tilværelsen. Men boka inneholder noen kjente og kjære passasjer, så som ordene i kapittel 3 om at «alt har sin tid». Les også gjerne skildringen av alderdommen i kapittel 12! Det er stor poesi.

I dag står versene fra Forkynneren 4 blant de avsnitt man kan velge fra til tekstlesning under vigsel i Den norske kirke. Teksten kom med i Vigsel 2017, det nye vigselsritualet. Jeg blir litt ekstra glad hver gang noen velger den til lesning når de skal gifte seg. Det har seg nemlig slik at jeg har noe av æren for at akkurat denne teksten har funnet sin plass i ritualet.

Våren 2016 møtte jeg på Kirkemøtet for første gang. Jeg var saksordfører på saken om ny vigselsliturgi for Den norske kirke, og fikk være med og lede saken fram til et positivt vedtak: Et overveldende flertall stemte for å utarbeide en ny og inkluderende vigselsliturgi. Så begynte arbeidet med å utforme selve liturgien. Arbeidet hadde kort frist: Neste kirkemøte skulle være allerede januar 2017, og liturgien skulle ut på høring før det.

Noen år tidligere hadde jeg fulgt en nettdiskusjon mellom noen amerikanske teologer på nett. En av deltakerne påsto at det ikke fantes noen tekster i Bibelen som kunne passe til lesning dersom to menn skulle gifte seg, og utfordret alle andre til å motbevise hans påstand. Han fikk umiddelbart svar: «Ecclesiastes 4». Jeg slo opp, og leste versene fra Forkynneren 4 og tenkte: Ja, tenk det, at jeg ikke har sett dette før! For der sto det en tekst som ikke bare lovpriste kjærligheten i generelle ordelag, men lovpriste parforholdet uavhengig av kjønn.

Så da jeg ble innkalt til et møte i en arbeidsgruppe som skulle legge fram en skisse til en ny vigselsliturgi som kunne fremmes for Kirkerådet og Bispemøtet og sendes ut på høring, foreslo jeg å ta inn nettopp denne teksten blant lesetekstene. Forslaget ble møtt med noe skepsis, for noen lærde mener teksten egentlig handler om kameratskap blant soldater, og det var litt usikkerhet om den kunne egne seg til vigselslesning. Men jeg sto på mitt, og den ble tatt med i den første skissen til vigselsliturgi.

Liturgiforslaget kom på høring fra Kirkerådet, og bispedømmerådene skulle avgi uttalelse. Jeg leste igjennom høringsdokumentet, og så til min irritasjon at Forkynneren 4 ikke lenger var blant de foreslåtte lesetekstene. Noen i Kirkerådet eller Bispemøtet hadde klippet teksten ut fra lista. Så da vi behandlet saken i Nidaros bispedømmeråd, spilte jeg inn Forkynneren 4 som forslag til lesetekst en gang til. For å være helt sikker, sendte jeg også en egen høringsuttalelse hvor jeg la Forkynneren 4 i potten.

Det ble januar 2017. Kirkemøtet var samlet, og liturgien skulle vedtas. Jeg fikk æren å være saksordfører igjen. Og nå sto Forkynneren 4 der, blant de andre fine lesetekstene.

Hva er det med denne teksten som griper meg så? Jeg tror jeg må si som biskop emeritus Tor Singsaas ofte sa da likekjønnet vigsel var oppe til debatt i kirka: Det er så viktig at alle får anledning til å være en annens nærmeste pårørende. Så enkelt kan det sies. Eller, som Forkynneren sier det: «Det er bedre å være to enn én. Om én blir overvunnet, kan to holde stand.» Kjønn er underordnet. Det å være der for hverandre, det er dét det handler om.

Og nå kan alle som gifter seg i Den norske kirke velge disse ordene til lesning. Hver gang noen gjør det, slår hjertet mitt litt ekstra sterkt. Det nytter å kjempe for kjærligheten.

Om regnbuebønnen

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 25.2.2021

«Jeg ber ikke fordi jeg tror det forandrer Gud. Jeg ber fordi jeg tror det forandrer meg.» Sitatet er av C.S. Lewis, forfatteren av Narnia-bøkene. Jeg har hatt disse ordene med meg som et mantra i mange år.

Vi befinner oss i fastetida, en periode som ifølge kristen tradisjon er ei tid for fokus, fordypning og fornyelse. En av de trospraksisene det tradisjonelt har vært lagt særlig vekt på i denne perioden av kirkeåret, er bønn. Men hvordan skal vi be, og om hva?

Kirkens Nødhjelp har i mange år hatt et særlig fokus på fastetida i kirkeåret, ikke minst igjennom innsamlingsaksjonen Fasteaksjonen som har vært gjennomført årlig siden 60-tallet. De siste årene har KN arbeidet fram en regnbuebønn for fastetida. Fra og med i år har vi også tatt den i bruk i menigheten hos oss.

Regnbuebønnen er bygd opp på samme måte som adventskransen, med lys som tennes for de ulike søndagene i kirkeårsperioden. Men ettersom fasten strekker seg over sju uker, er det sju lys i denne kalenderen i stedet for fire som i adventstida. Det første lyset tennes fastelavnssøndag, som innleder uka der fasten begynner på askeonsdag. Det andre lyset tennes påfølgende søndag, som heter første søndag i fastetida. Og slik fortsetter det, helt til det sjuende lyset tennes palmesøndag, som innledning til den stille uke. Lysene har ulike farger, en regnbuefarge for hver søndag. Hvert lys har en tilhørende bønn, en historie og et stikkord, ikke helt ulikt tradisjonen med de sju dydene. Fastelavnssøndag tenner vi det røde lyset for kjærlighet, første søndag i fastetida det oransje lyset for forandring, andre søndag i fastetida det gule for rettferdighet. Deretter følger håp, vann og fellesskap.

Bønnene og temaområdene vi tenner lys for i denne kalenderen, har alle sammen både en kontemplasjonsside og en aksjonsside. Kirkens Nødhjelp er Den norske kirkes største og viktigste partner innenfor internasjonal diakoni, altså trosbasert omsorgstjeneste. Når jeg tenner disse lysene og ber disse bønnene, opplever jeg at de gjør noe med meg. De former meg, for ikke å si forandrer meg.

Det blir fasteaksjon i år også. I skrivende stund vet vi ikke om den blir gjennomført kun som digital aksjon, slik som i fjor, eller om konfirmantene også kan gå dør til dør med bøsse. Uansett skal kirka hos oss gjøre hva vi kan for å bidra til å dytte verden enda et stykke i riktig retning.

Om du vil utforske regnbuebønnen nærmere, kan du besøke www.fasteaksjonen.no/regnbuebonn. Der kan du lese mer og hente inspirasjon til egen fastetidspraksis. Vi tenner det tredje bønnelyset i Røros kirke under nettgudstjenesten søndag 28. februar. Den kan du se på facebook.com/dennorskekirkeroros.

Denne uka tenner kirkefellesskapet det oransje lyset og ber bønnen for forandring:

Kjære Gud, du som skaper alle mennesker i ditt bilde. La oss se hverandre slik du ser oss, så vi ikke fristes til å sette opp skiller mellom oss og de andre. Hjelp oss så vi kan bidra til at alle mennesker får sine grunnleggende rettigheter til vann, mat og trygghet. Amen.

Om tause bønner

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 26.4.2018

Om jeg kan be, vet jeg ikke.
Og ikke om jeg kan lovsynge.
Og om jeg kan tro… tro?
Men jeg kan tenne et lys.
Det blir min bønn, min tause bønn.

(Lars Åke Lundberg; nr. 3 i Norsk bønnebok)

Skikken med å tenne lys under gudstjenester eller under besøk i åpne kirkerom er gammel, men den er likevel relativt ny i Den norske kirke. Lystenning var i middelalderen knyttet til bønn ved sidealtere for helgener, og ettersom den lutherske kirka brøt med helgendyrkelsen under reformasjonen forsvant også lysalterne ut av de protestantiske kirkene på 1500-tallet. Men helt død var tradisjonen ikke. Lyset har aldri sluttet å fascinere menneskene. Det er et særlig effektfullt symbol for oss som lever i det tidvis temmelig mørke nord. Skikken med å tenne lys ved gravsteder holdt seg, helgentro eller ikke.

I forbindelse med Kirkenes verdensråds møte i Uppsala i 1968 fikk kapellan Martin Lönnebo – han ble senere biskop og er blant annet opphavsmann til Kristuskransen som vi bruker i konfirmasjonsundervisninga hos oss, men det er en annen historie – laget en modell av en jordklode hvor man kunne plassere levende lys. Ideen ble videreutviklet i årene som fulgte, og snart var konseptet lysglobe skapt. Midt i de mange variasjoner lysglobene fikk rundt omkring i Sverige og andre steder, var det noen trekk som var felles: En globus-ramme som representerte jorda og menneskeheten, et sentralt Kristus-lys for Jesus som er verdens lys, et kors ved globens nordpol, og flere plassholdere hvor man kunne plassere mindre lys i forbindelse med bønn for kirka, verden og menneskene. Mange lysglober har tjuefire lysholdere, tolv pluss tolv, for Israels tolv stammer og de tolv apostlene, gudsfolket i den gamle og den nye pakts tid, et uttrykk for helheten i Guds gjerning i tid og rom.

Fortsett å lese «Om tause bønner»

Om oppstandelsen

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:

Da sabbaten var over og det begynte å lysne den første dagen i uken, kom Maria Magdalena og den andre Maria for å se til graven. Med ett ble det et kraftig jordskjelv, for en Herrens engel steg ned fra himmelen, gikk fram og rullet steinen til side og satte seg på den. Han var som et lyn å se til, og drakten var hvit som snø. Vaktene skalv av redsel da de så ham, og de ble liggende som døde. Men engelen tok til orde og sa til kvinnene: «Frykt ikke! Jeg vet at dere leter etter Jesus, den korsfestede. Han er ikke her, han er stått opp, slik som han sa. Kom og se stedet hvor han lå! Skynd dere av sted og si til disiplene hans: ‘Han er stått opp fra de døde, og han går i forveien for dere til Galilea; der skal dere få se ham.’ – Nå har jeg sagt dere det.

Da skyndte de seg bort fra graven, redde, men jublende glade, og de løp for å fortelle det til disiplene. Og se, Jesus kom mot dem og sa: «Vær hilset!» De gikk fram og omfavnet føttene hans og tilba ham. Jesus sa til dem: «Frykt ikke! Gå og si til mine brødre at de skal dra til Galilea. Der skal de se meg.»

(Matteus 28:1-10)

Slik lyder det hellige evangelium.

Som inngang til påskeprekenen i dag, på første påskedag, vil jeg begynne med å lese noe for dere som tidligere biskop Tor Berger Jørgensen skrev på Facebook for noen dager siden. Der forteller han om en afghansk asylsøker i Norge, en som nå befinner seg i kirkeasyl i Hønefoss kirke, som opplever at han ikke blir trodd av politiet når han sier at han er en kristen, og at dette betyr at han kan være i fare dersom han blir sendt tilbake til det strengt islamistiske Afghanistan:

Politiet og dommerne tror ikke at familiefaren kan være kristen, for under stress da han ble tatt til fange ba han med håndflatene oppover og på en måte som politimannen hadde sett og hørt muslimer be i Afghanistan. Politiet mener også at han sa Allah. I går ba vår afghanske venn med oss, sammen med sokneprest Tor Magnus Amble og undertegnede i Hønefoss kirke. Han ba til Jesus med løftede, åpne hender. Han ba intenst og i «ritualistisk» format, en kristen, fri takkebønn til Gud (han oversatte for oss etterpå). Han ba slik pinsevenner gjør. Kanskje kjenner verken politimannen eller dommeren til andre former for kristen bønn enn der vi folder hender, ser ned og ber stille og «normalt»? – «Adferden gir imidlertid ikke støttet til konvertitters forklaring om at han har en reell kristen overbevisning», skriver dommeren. […] Historien gjentar seg. Hvordan går det an? – Slike ukvalifiserte vurderinger, må ta slutt!

Så langt biskop emeritus Tor B.

Jeg har nå bodd og arbeidet blant folk her på Rørosvidda i tretten år. Har noen av dere lagt merke til hvordan jeg står når jeg ber i gudstjenesten? Akkurat. Slik.

Dette er en helt vanlig bønnepositur i kristen tradisjon. Den er så vanlig at den til og med har et eget navn. Den kalles orant-stilling. Orant er latin for «den som ber», altså bønne-lederen.

Dette er altså en bønnepositur som norske utlendingsmyndigheter ikke kjennetegner kristen bønn. Dersom de har rett, er jeg ikke en kristen. Sånn er det med den saken.

Fortsett å lese «Om oppstandelsen»

Om samarie, pipekrage og gode nyheter

Preken i Bergstadens Ziir 16. august 2015, 12. søndag i treenighetstiden:

Det står skrevet i evangeliet etter Lukas:

I tiden som fulgte, reiste Jesus omkring og forkynte i byene og landsbyene og bar fram det gode budskapet om Guds rike. De tolv var med ham, og noen kvinner som var blitt helbredet for onde ånder og sykdommer. Det var Maria med tilnavnet Magdalena, som sju onde ånder hadde fart ut av, Johanna, som var gift med Kusa, en forvalter hos Herodes, og Susanna og mange andre. Med det de eide, hjalp de Jesus og de tolv.

(Luk 8:1-3)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

I sommer, mens jeg var på ferie i Danmark, var jeg innom den gamle katedralen i Ribe, Danmarks eldste by. Det var et flott sted, og katedralen var utstyrt med en fin museumsutstilling på høyre galleri. Mens jeg gikk rundt der og leste på de ulike plansjene, kom jeg over en med informasjon om den gamle lutherske prestedrakten. Dere vet, den svarte prestekjolen med pipekrage. I Norge var denne i bruk fra reformasjonen på 1500-tallet og fram til 1980, da den ble byttet ut med albaen og stolaen som vi bruker i dag. I Danmark er samarien og pipekragen i bruk som prestedrakt den dag i dag.

Og der, på galleriet i katedralen i Ribe, lærte jeg noe nytt om samarien og pipekragen. Jeg har aldri brukt en slik, og hadde mye å lære.

Bildet viser Sven Aschenberg, prest på Røros 1806-1845, i samarie og piprkrage. Aschenberg var forbilde for karakteren Benjamin Sigismund i "Den fjerde nattevakt" av Johan Falberget. Portrettet henger i Røros kirke.
Bildet viser Sven Aschenberg, prest på Røros 1806-1845, i samarie og piprkrage. Aschenberg var forbilde for karakteren Benjamin Sigismund i «Den fjerde nattevakt» av Johan Falberget. Portrettet henger i Røros kirke.

Fortsett å lese «Om samarie, pipekrage og gode nyheter»

Om fagteologi og forkynnelse

johnmarkbauckham
Bildet viser førstesida til et av mine fagteologiske favorittessays: Richard Bauckhams «John for Readers of Mark» fra boka «The Gospels for all Christians», et essay hvis innsikter jeg har referert til ved flere anledninger.

Hvilke tema vil folk at presten skal snakke om, og eventuelt undervise om?

Forfatter Tom Egeland er opptatt av teologi. I forbindelse med intervju i Bokpod kommer han med kritikk av prestestanden, som han mener har et tannløst forhold til egen faglighet i prekensammenheng:

– Bibelen rommer unøyaktigheter og feil som teologene bruker år på å granske og diskutere. Tenk om prestene også utad kunne være mer åpne om teologisk usikkerhet og strid, sier Egeland.

Jeg er enig med Tom Egeland: Prester bør være teologer også når de går på prekestolen. Men jeg er ikke enig med ham i virkelighetsbeskrivelsen. De prester jeg kjenner gjør nemlig nettopp det Egeland her etterspør. Det er mulig jeg bare kjenner feil prester, men etter å ha tatt inn Egelands kritikk lurer jeg egentlig mest på hvilke prester Egeland har hørt – eller ikke hørt.

Samtidig skal ikke jeg være den som bare avfeier Egelands innspill sånn uten videre. Mannen har ikke bare en skarp penn, han har også nese for teologi, noe røverromanene hans er bevis på.

Nå skal jeg ikke underslå at den prekenpraksis jeg har best oversikt over er min egen. Så da får jeg bruke meg selv som eksempel. På stående fot kan jeg komme på at jeg i prekensammenheng de siste årene har vært innom og forsøkt å snakke åpent og greit om slike ting som firekildehypotesen (Mosebøkenes sammensatte opprinnelse), urhistorien (altså de første 11 kapitlene i Mosebøkene) som myte, usikkerheten rundt patriarkene som historiske personer, slektskapet mellom de jødisk-kristne urmytene og andre religiøse myter, usikkerheten knyttet til forfatterskapet av flere av brevene som bærer Paulus’ navn, evangelienes avhengighet av hverandre (tokildehypotesen) og redaksjonskritiske problemstillinger, usikkerhet knyttet til underfortellingene, spørsmålet om når på året Jesus egentlig ble født (og forsåvidt også hvor det skjedde), samt spørsmål knyttet til alle disse mer eller mindre spennende tekstene som ikke kom med blant de kanoniske bøkene – for å nevne noe. Men alt dette har ikke skjedd i en og samme preken, selvsagt, og stort sett har ting kommet bare som små drypp («teologisnacks»). Jeg brukte riktignok en hel preken en gang i fjor til å dekonstruere syndefallsfortellingen i Genesis 3 nokså grundig, men det var et unntak. Ikke alle disse prekenmanusene har funnet vei til denne bloggen, men den som leter vil finne eksempler her også.

Gitt at jeg ikke er så unik i min prekenpraksis: Hvorfor får det feste seg et bilde av at prestene ikke snakker om ting de faktisk snakker om?

Noe av problemet er muligens at prekenformatet ikke nødvendigvis er et bibeltimeformat, og at det ikke alltid er tid og rom til å gå i dybden på spennende bibelfaglige problemstillinger. Et annet problem – eller kanskje snarere en utfordring – er at det er relativt få som faktisk er faste kirkegjengere og dermed hører flere prekener av den samme presten over tid. Hvis det er flere der ute som gjør som jeg og konsentrerer de bibelfaglige godsakene i ett eller to avsnitt pr. preken, kan det helt sikkert framstå som om vi farer relativt kjapt forbi de virkelig spennende sakene.

En mulig løsning kan kanskje være å arbeide mer med kirkelig undevisning for voksne. Mange menigheter er gode på dette (også) allerede, men i menighetene hvor jeg jobber mangler vi egentlig fora for slikt. Vi har riktignok et lokallag av Kirkeakademiene som gjør en god jobb, men der er det (heldigvis!) mange andre enn soknepresten som bidrar.

Selv kunne jeg godt tenke meg å arbeide mer med bibeltimer og temabaserte undervisningssamlinger. Men finnes det noe behov for dette? Jeg er ikke sikker. Men jeg kan jo spørre folk, og lytte til det de svarer.

Om kristendommens Big Bang

For noen uker siden fikk jeg en forespørsel om å levere en påskebetraktning til lokalavisa Arbeidets Rett. Det resulterte i følgende tekst, som Retten faktisk valgte å trykke i sin helhet i Påskeavisa:

300pxIkonoppstandelse-ikonsinstituttetiKairo
Bildet er et koptisk ikon, hentet herfra.

Livet leves forlengs og forstås baklengs. Det er visst Søren Kierkegaard som har sagt det; det lærte jeg på quizen på SkanckeBua for noen uker siden da vi fikk spørsmål om dette og ble svar skyldig. Ikke for det, jeg kjente til sitatet, jeg har til og med brukt det i gravferdstaler ved enkelte anledninger. Men jeg visste altså ikke hvor jeg hadde det fra.

Det er visst med et godt sitat som med livet ellers, at man kan godt demonstrere det før man egentlig forstår hvorfor det har blitt som det har blitt. Eller, som Søren Kierkegaard ville sagt det: Livet leves forlengs og forstås baklengs.

Livet mitt er sånn. Jo eldre jeg blir, jo mer bevisst blir jeg på hvor styrt jeg har vært og er av hendelser som ligger et godt stykke tilbake i tid og som jeg i bunn og grunn ikke selv rår over.

Fortsett å lese «Om kristendommens Big Bang»

Om å være på reise

Med Kirkens Nødhjelp i Det hellige land (del 1).

2014-11-18 13.39.43-1

Tenn lys!
To lys skal skinne
for kjærlighet og tro,
for dem som viser omsorg
og alltid bygger bro.
Må fanger få sin frihet
og flyktninger et hjem.
Tenn lys for dem som gråter
og dem som trøster dem.

(Eyvind Skeie 1988; Salmebok 2013 25:2)

Mellom 17. og 24. november 2014 var jeg på studietur. Sammen med en gruppe ansatte og frivillige tilknyttet Kirkens Nødhjelp fikk jeg være med på en ukes rundreise i Israel og Palestina. Målet med turen var todelt: Dels å se de hellige stedene, dels å besøke Kirkens Nødhjelps partnere i de palestinske selvstyreområdene.

For meg var dette aller første gang jeg var i Det hellige land. Det var en stor opplevlse og en tur med mange sterke inntrykk. Sammen med de ti andre i gruppa gjennomlevde jeg dager med latter og sang og spennende diskusjoner, men også gråt og fortvilelse over mye av det vi så og hørte. Svært mye.

Det har tatt tid å fordøye inntrykkene. Inngangen til desember er dessuten en nokså hektisk tid for en prest, særlig når presten i tillegg er engasjert i Teaterlaget og leder orkesteret i den lokale Putti Plutti Pott-oppsetningen. Men nå begynner jeg å bli klar til å dele av det jeg har sett og hørt.

Jeg har valgt å la andre vers av Eyvind Skeies adventssalme få danne inngang til denne innledningsposten. I år har vi sunget denne ved kjøkkenbordet hjemme når vi har tent adventslysene, og da har tankene mine gått til Kirkens Nødhjelp og til deres mange samarbeidspartnere verden over. De viser omsorg, de bygger bro, de trøster dem som gråter og de kjemper for flyktninger og for hjemløse. Jeg er heldig som fikk være med KN på tur, og jeg er heldig som bor i et av verdens aller fredeligste hjørner. Når jeg de kommende dagene vil blogge noen inntrykk fra turen er det nettopp i takknemlighet jeg gjør dette, til KN som inviterte meg med, til de flotte menneskene jeg reiste sammen med og til alle de menneskene jeg fikk møte og dele liv med.

Jerusalem og Israel og Palestina og Gaza har alle dukket opp her på bloggen tidligere, i ulike sammenhenger og på ulike måter. Og det har vel vært temmelig tydelig at jeg ikke nettopp var noen kristensionist før jeg reiste. Det vitner for eksempel denne bloggposten om. Spørsmålet om hvor jeg står etter å ha besøkt området en hektisk uke vil bli besvart i løpet av de kommende bloggpostene. Du er velkommen til å bli med på reisen.