Om Japans skjulte kristne

japans hidden christiansJohn Dougill
In Search of Japan’s Hidden Christians. A Story of Suppression, Secrecy and Survival
(Tuttle Publishing: 2012)

En dag i mars, under et møte i Mellomkirkelig råd, fikk jeg ei bok stukket i handa av Kjell Nordstokke. Ved møtedagens slutt satte meg på toget hjemover mot Røros, åpnet boka og begynte å lese – og glemte nesten togbyttet på Hamar.

Neste dag ble koronatiltakene innført i Norge. I ukene som har gått, har jeg tenkt jeg skulle skrive noen linjer om boka. Nå begynner kirkelivet å gå seg til igjen, noe av overskuddet vender tilbake, og tida kjennes inne til å levere bokomtalen.

Noe av grunnen til at denne omtalen ikke har blitt forløst før nå, er at jeg under lesningen fikk så innmari lyst til å reise til Japan igjen. Akkurat den følelsen ble litt for sår å sette ord på da samfunnet gikk i lockdown og alle «unødvendige fritidsreiser» ble satt på vent på ubestemt tid. John Dougills bok er en reiseskildring fra Kyushu og sørvest-Honshu, samtidig som den også er en gjennomgang av de historiske hendelsene som kulminerte i de japanske kristendomsforfølgelsene på 1600-tallet. Side for side ble den vekket i meg, lysten til å besøke stedene han skildrer, gå inn i kirkerommene han beskriver, se templene og – ikke minst – avlegge Shusaku Endo-museet en visitt. En dag skal det skje, selv om det ikke blir i 2020. Fortsett å lese «Om Japans skjulte kristne»

Om det hellige i det alminnelige

Vi hadde bispevisitas i menighetene hos oss i forrige uke, og en av de tingene visitasforordningen foreskriver er at biskopen skal høre alle de lokale prestene preke i en gudstjenestelig setting. Her er mitt bidrag, som altså var prekenen under morgenbønnen på Fjellkjerka på Enarvola torsdag 4. juni, der jeg tok utgangspunkt i det som var den av Kirkerådet foreskrevne tekt for 2. søndag i treenighetstiden (7. juni 2015):

Det står skrevet i Salmenes bok, Salme 67:

Gud være oss nådig og velsigne oss,
Gud la sitt ansikt lyse for oss!
Da skal din vei bli kjent på jorden,
din frelse blant alle folkeslag.
Folkene skal prise deg, Gud,
alle folk skal prise deg!
La folkeslag glede seg og juble,
for du dømmer folkene med rettferd
og leder folkeslagene på jorden.
Folkene skal prise deg, Gud,
alle folk skal prise deg!

Slik lyder Herrens ord.

I

Noen ganger opplever man øyeblikk da virkeligheten er gjennomsiktig. Øyeblikk da det kjennes som om tida står stille, som om evigheten gjennomstråler tiden og får alt til å vibrere i takt, til å svinge i harmoni. Øyeblikk da man kjenner helligheten i hvert eneste fiber i kroppen.

Jeg har noen slike øyeblikk lagret i minnet. To av dem har vært på fødestua, med et nyfødt barn i armene. Men i dag er det ikke dit jeg vil, til de spontane livsytringene, men til det store, åpne, rommet. Til fjellets topp – til et sted ikke helt ulikt dette.

Fra jeg var tre år til jeg var nitten bodde jeg i Japan, Solens rike. Og en sommerdag for elleve år siden, under en reise jeg og Hanne gjorde for å tråkke opp gamle stier og utforske skjulte sammenhenger, fikk jeg endelig realisert en drøm jeg hadde båret på i mange år. Vi klatret Fuji, Japans høyeste fjell.

Kilde: http://www.japanican.com/en/tour/detail/Z-BUSS10-/
Kilde: http://www.japanican.com/en/tour/detail/Z-BUSS10-/

Fortsett å lese «Om det hellige i det alminnelige»

Om Guds smerte

For noen uker siden viste jeg til Theology of the Pain of God av Kazoh Kitamori (北森 嘉蔵) som inspirasjonskilde for et prekenpoeng. Jeg har pekt på Kitamori tidligere også, for eksempel her og her, så det har vært mulig å lese mellom linjene at jeg har lest i hvert fall noen linjer av nevnte bok. Jeg kan bekrefte at så er tilfelle; jeg har til og med lest hele boka. Men jeg har ikke gitt noen full bokomtale av boka på bloggen før. Det er det på tide å gjøre noe med.

IMGDen følgende omtalen av Kitamoris bok er basert på den engelske oversettelsen fra 1965. Jeg har såvidt bladd i den japanske originalen 神の痛みの神学 også, men japansken min er såpass haltende at jeg ikke har noen som helst mulighet overhodet til å få med meg sammenhengen i en slik tekst som Kitamoris. I følge denne artikkelen (fotnote 7) er det den kanadiske misjonæren Howard Norman som er ansvarlig for den engelske oversettelsen, dette er en opplysning som (merkelig nok) ikke framkommer noe sted i den utgaven av boka jeg eier. Nuvel. Så langt jeg kan bedømme har Norman gjort et solid arbeid; ikke minst har han maktet å ivareta noe av den poetiske kraften i originalteksten.

Kazoh Kitamori (1916-1998) var født i Kumamoto på Kyushu, Japan. Som ung ble han omvendt til kristendommen gjennom lesning av et essay om Martin Luther og påfølgende møter med en luthersk menighet. Han valgte å studere teologi, først på det lutherske teologiske seminar i Tokyo (dagens ルーテル学院大学), deretter ved Kyoto Imperial University (京都大学) hvor han også studerte litteratur og filosofi. Fra 1943 foreleste han ved  Tokyo Union Theological Seminary (東京神学大学; dette het Eastern Japan Theological Seminary de første årene) hvor han ble professor fra 1949 og arbeidet til 1984. Ved siden av arbeidet som teologiprofessor virket han som prest for en lokalmenighet i Tokyo hvor han tjenestegjorde i hele 46 år fram til 1996. Han var dessuten aktiv i arbeidet med å reformere sammenslutningen United Church of Christ in Japan (UCCJ) (日本キリスト教団) i årene etter Andre verdenskrig; denne prosessen hadde også innvirking på den teologiske tilknytningen for hans arbeidssted. Han skrev over førti bøker, blant dem er 神の痛みの神学 (1946) den som har fått videst lesekrets og innflytelse.

Fortsett å lese «Om Guds smerte»

Om en domsavsigelse i Stavanger

Den som har fulgt denne bloggen en stund vet noe om min bakgrunn. At jeg er misjonærbarn. At jeg er internatbarn, og at det er en sår undertone som synger med når jeg kommer inn på akkurat den delen av min personlige historie.

Jeg regner derfor med at det ikke akkurat kommer som noen overraskelse at jeg har vært over gjennomsnittet interessent i en tvistesak som har vært oppe i Stavanger tingrett nylig: En kvinne gikk til sak mot Frikirken og Misjonssambandet, som var blant eierne av den norske internatskolen på Taiwan, for å få avklart om misjonsorganisasjonene kan holdes juridisk og økonomisk ansvarlig for det hun opplevde av omsorgssvikt, seksuelle overgrep og manglende oppfølging etter dette.

Nå har dommen falt. Konklusjonen er egentlig ikke overraskende. Men den er like fullt skuffende. Innmari skuffende.

Jeg merker at jeg famler etter ordene når jeg skal forsøke å skrive noe innsiktsfullt om dette. Min barndomsvenn Magne Tørring har, sammen med bror Håvard Tørring og venn Harald Eraker, skrevet noen linjer jeg kunne skrevet under på selv.  Teksten ligger ute på Verdidebatt, og den bør leses i sin helhet. Av alle. Ja, det inkluderer DEG.

Blant de mer innsiktsfulle kommentarene – det er ikke alle som hører hjemme i den kategorien, dessverre – er følgende verdt å sitere:

Fortsett å lese «Om en domsavsigelse i Stavanger»

Om IRIS-rapporten (IV)

Mest for min egen skyld – med tanke på enkelt å kunne finne dette igjen senere – legger jeg nå ut lenker til de viktigste dokumentene relatert til lørdagens seanse i Folkets hus:

Lenkene er til dokumentene slik de er lagt ut på NLMs nettsider.

—–

For øvrig mener jeg Dnk’s erkebispesete bør legges til Trondheim

Om IRIS-rapporten (II)

Kjetil Aano ble ikke biskop i Stavanger. I stedet står han nå virkelig fram i rollen som generalsekretær i NMS. Følgende innlegg, som står på trykk i dagens utgave av Vårt Land, inneholder linjer som jeg har ventet i flere år på å lese. Selv om min misjonærbarnbakgrunn er NLM og ikke NMS, så drev disse organisasjonene Den norske skolen i Japan (DNSJ) sammen.

Oppgjør med systemet

Misjonsorganisasjonene NMS og NLM har over lang tid vært opptatt av oppvekstvilkåra for barna av våre tilsatte. Det gjelder særlig bruk av internat og ordninger for skolegang. Det siste året har vi hatt et prosjekt hvor dette er satt i fokus på en særskilt måte.

Håkon Tørring forventer i et innlegg i Vårt land fredag 10. desember at misjonsorganisasjonene NMS og NLM nå må ta et oppgjør med systemet. Det er etter vår mening det vi gjorde på et møte lørdag i Folkets hus i Oslo. Der la vi fram resultatene av den store undersøkelsen som vi har bestilt av International Research Institute in Stavanger, IRIS. Deretter presenterte vi organisasjonenes uttalelse som ble til på bakgrunn av den. Og til slutt framførte generalsekretærene for de to organisasjonene en beklagelse for at vi har forvaltet et system som ikke var på barnas premisser og som påførte svært mange store belastninger og betydelig smerte.

Vi vil gjøre det vi kan for at alle interesserte kan bli gjort kjent med dette. Alt nå er alle dokumentene som jeg viste til over, IRIS-rapporten, organisasjonenes uttalelse og generalsekretærenes beklagelse, tilgjengelige på nettsidene våre: www.nms.no og www.nlm.no.

Samtidig vil jeg gjerne uttrykke at dette sier og gjør vi ikke for å komme Tørring eller andre i møte. Vi gjør det fordi vi mener at det er det rette å si og det rette å gjøre. Likevel vil det selvsagt glede oss stort om Tørring og andre kan oppleve at vi gjennom dette imøtekommer de ønsker og forventninger de har til misjonsorganisasjonenes oppgjør med fortidens ordninger.

I vår uttalelse tar vi også tak i sider ved kallsforståelsen og -forkynnelsen. Jeg siterer:

«På bakgrunn av den kunnskapen vi nå sitter med, må vi være villige til å stille kritiske spørsmål til hvordan kallet til misjonærtjeneste har vært formidlet i våre organisasjoner, og ta et oppgjør med den kallsforståelsen som satte misjonærkallet foran foreldrekallet!»

Dette vil skje blant annet ved at vi retter et kritisk blikk på vår egen historie, også med henblikk på hvordan misjonærkallet er forstått og formidlet. Arbeidet er alt i gang, blant annet gjennom et forskningsprosjekt ved Misjonshøgskolen i Stavanger.

I samband med gjennomføringen av vårt prosjekt er det fra flere hold blitt rettet kritikk mot organisasjonene fordi vi valgte å gjennomføre en spørreundersøkelse. Tørring slutter seg til denne kritikken.

Vi mener at det beror på en misforståelse. Gjennom denne undersøkelsen har vi fått en kunnskapsbase og statistiske opplysninger som avdekker mønster og sammenhenger. Selv om vi fra før hadde betydelig kunnskap gjennom enkelthistorier fra enkeltpersoner, kan ikke de på samme måte kunne være dokumentarisk grunnlagsmateriale for en organisatorisk prosess. For det andre ser vi ikke noen annen måte vi kunne hente så mye kunnskap fra en så stor gruppe – det dreier seg om ca. 2500 personer. At dette i tillegg vil være et materiale som vil synliggjøre barnas plass og rolle i misjonshistorien, og vil dokumentere den prisen de har betalt, ser vi også som svært viktig.

Undersøkelsen vil nå følges opp med muligheter til både gruppevise møter og individuelle møter med misjonens ledelse.

Når Tørring hevder at slik han oppfatter det, er det andre interesser som har styrt prosjektet, avslører det av vi ikke i tilstrekkelig grad har maktet å få fram hva som har vært og er vår egentlige drivkraft her. Det beklager vi. For NMS og NLM er det barna av våre misjonærer som – sammen med de andre som har gått på våre skoler i utlandet – er i fokus gjennom dette prosjektet. Vi håper at den viktige første runde, hvor vi framførte vår beklagelse, vil vise at vi mener dette på alvor. Og vi håper at det arbeidet vi nå har startet på, vil stadfeste det.

Kjetil Aano, generalsekretær NMS

Om IRIS-rapporten

Det er desember, og jobben infiltrerer til og med lørdagene mine. Jeg er derfor bundet til Røros i dag. Hadde jeg ikke vært det skulle jeg gjerne vært i Oslo. I dag legges den nemlig fram, rapporten fra IRIS med analysene fra den store spørreundersøkelsen som NLM og NMS fikk satt i gang om misjonærbarn og internatskoler.

Etter et lukket møte (som jeg altså gjerne ville vært tilstede på) hvor rapporten blir presentert for dem som har deltatt i undersøkelsen blir det pressekonferanse 14:45-15:15. Etter det jeg har forstått vil rapporten da bli tilgjengelig på www.iris.no, www.nlm.no og www.nms.no.

Jeg skal lese.

Om et avvist erstatningskrav

Grete Salomonsen Hynnekleiv har fått svar fra NMS (og NLM og Frikirken) på sitt brev med krav om erstatning for de traumene og overgrepene hun ble påført under tiden på DNSJ.

Jeg må innrømme at denne saken engasjerer meg litt mer enn mye annet. Og jeg innrømmer også glatt at jeg er fryktelig skuffet over dette svaret fra misjonen.

Det er nå engang slik at det er når det kommer til pengene man viser hvor alvorlig ting er ment, kommenterer Vårt Land på lederplass (28.08.09). Amen! sier jeg. Hva betyr det egentlig å ta moralsk ansvar men samtidig fraskrive seg alle former for rettslig erstatningsansvar? Hva slags svar er egentlig det? Jeg forstår det ikke, rett og slett.

Overgrepssakene knyttet til DNSJ er foreldet for lenge siden. Kanskje kunne det være en idé å få en rettslig prøving av ansvarsforholdene knyttet til disse sakene likevel. Men det spørs om noen i det hele tatt orker å gå i gang med en slik prosess.