Om tro, håp og tatoveringer

Preken under strømmegudstjeneste i Røros kirke 28. februar 2021:

Det står skrevet i evangeliet etter Lukas:

En av fariseerne innbød Jesus til å spise hos seg, og han gikk inn i fariseerens hus og tok plass ved bordet. Nå var det en kvinne der i byen som levde et syndefullt liv. Da hun fikk vite at Jesus lå til bords i fariseerens hus, kom hun dit med en alabastkrukke med fin salve. Hun stilte seg bak Jesus, nede ved føttene, og gråt. Så begynte hun å fukte føttene hans med tårene og tørket dem med håret sitt. Hun kysset føttene hans og smurte dem med salven. Da fariseeren som hadde innbudt ham, så det, tenkte han med seg selv: «Var denne mannen en profet, ville han vite hva slags kvinne det er som rører ved ham, at hun fører et syndefullt liv.»

Da tok Jesus til orde. «Simon», sa han til fariseeren, «jeg har noe å si deg.» «Si det, mester», svarte han. Jesus sa: «To menn hadde gjeld hos en pengeutlåner. Den ene skyldte fem hundre denarer, den andre femti. Men da de ikke hadde noe å betale med, etterga han dem begge gjelden. Hvem av dem vil da holde mest av ham?» Simon svarte: «Den han etterga mest, tenker jeg.» «Du har rett», sa Jesus. Så vendte han seg mot kvinnen og sa til Simon: «Ser du denne kvinnen? Jeg kom inn i ditt hus; du ga meg ikke vann til føttene mine, men hun fuktet dem med tårer og tørket dem med håret sitt. Du ga meg ikke noe velkomstkyss, men helt fra jeg kom, har hun ikke holdt opp med å kysse føttene mine. Du salvet ikke hodet mitt med olje, men hun smurte føttene mine med den fineste salve. Derfor sier jeg deg: Hennes mange synder er tilgitt, derfor har hun vist stor kjærlighet. Men den som får lite tilgitt, elsker lite.» Så sa han til kvinnen: «Syndene dine er tilgitt.» Da begynte de andre gjestene å spørre seg selv: «Hvem er han, som til og med tilgir synder?» Men Jesus sa til kvinnen: «Din tro har frelst deg. Gå i fred!»

(Lukas 7:36-50)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

Jeg er en preget mann. Ja, jeg er faktisk merket for livet.

Jeg bodde fjorten år i Japan i oppveksten, fram til jeg var nitten år. For noen år siden fikk jeg tatovert to kinesisk-japanske skrifttegn på skuldrene som en påminnelse om japaneren i meg.

På venstre skulder har jeg et tegn som leses SHIN (信) og som betyr tro.

På høyre skulder har jeg et tegn som leses NOZOMU (望). Det betyr å håpe. Tegnet kan òg bety å ønske, om sammen med et annet tegn danner det ordet KIBŌ som betyr håp.

Tro og håp. Dersom man så setter disse to tegnene sammen, så danner disse et nytt ord ilag. Det (信望) leses SHINBŌ, og kan oversettes trygghet, sikkerhet eller selvsikkerhet, selvtillit eller popularitet.

Nå var dette siste i og for seg ikke tilsiktet fra min side. For da jeg fikk tatovert de to ordene på skuldrene, visste jeg ikke at de kunne leses sammen på denne måten, og mente ikke å sende noe bevisst signal. Jeg er ikke jeg blant dem med størst selvtillit på alle livets områder. Jeg har heller egentlig aldri tenkt på meg selv som noen populær person, og prøver i hvert fall ikke å være noen populist. Men dette med tryggheten, sikkerheten og tilliten gir mening for meg likevel. For meg henger nemlig tillit nært sammen både med det å tro og det å håpe. Ja. tro og tillit er for meg faktisk to sider av samme sak.

II

Hvordan kan jeg tro på Gud når det finnes så mye vondt i verden? Slik lyder en ganske vanlig innvending mot religiøs tro i ulike varianter. Underforstått: Det er sikkert mulig å forestille seg med fornuft eller følelser at Gud «finnes» i en eller annen forstand, men hvorfor skal jeg ha tillit til denne Guden? Hvordan skal jeg kunne stole på at Gud er god, og at Gud vil meg vel?

Jeg synes dette er en både viktig og vektig innvending. Den går på mange måter til kjernen av det tro handler om.

Fortsett å lese «Om tro, håp og tatoveringer»

Om kall til tjeneste

Preken i Bergstadens Ziir, søndag 12. juli 2020 (Aposteldagen):

Det står skrevet i evangeliet etter Lukas:

En gang sto Jesus ved Gennesaretsjøen, og folk trengte seg inn på ham for å høre Guds ord. Da fikk han se to båter som lå ved stranden. Fiskerne var gått ut av dem og holdt på å skylle garn. Jesus steg opp i en av båtene, den som tilhørte Simon, og ba ham legge litt ut fra land. Så satte han seg og underviste folkemengden fra båten.

Da han var ferdig med å tale, sa han til Simon: «Legg ut på dypet og sett garn til fangst.» «Mester», svarte Simon, «vi har strevd hele natten og ikke fått noe. Men på ditt ord vil jeg sette garn.» Så gjorde de det, og fikk så mye fisk at garnet holdt på å revne. De ga tegn til arbeidslaget i den andre båten at de skulle komme og ta i med dem. Og da de kom, fylte de begge båtene, så de var nær ved å synke. Da Simon Peter så det, kastet han seg ned for Jesu føtter og sa: «Gå fra meg, Herre, for jeg er en syndig mann.» For han og alle som var med ham, ble grepet av forferdelse over den fangsten de hadde fått. På samme måte var det med Sebedeus-sønnene Jakob og Johannes, som fisket sammen med Simon. Men Jesus sa til Simon: «Vær ikke redd! Fra nå av skal du fange mennesker.» rodde de båtene i land, forlot alt og fulgte ham.

(Lukas 5:1-11)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

Vi har akkurat hørt lest en tekst om Jesus som kaller en krets av disipler til å følge seg. Den som har den mest sentrale plassen i fortellingen utenom Jesus selv, heter Simon Peter. Vi hører også om Sebedeus-sønnene, Jakob og Johannes. De opplever en fiskefangst som er så enorm at den sprenger hverdagen deres helt i fillebiter. Garna holdt på å revne, og båtene holdt på å synke. «Følg meg!» sa Jesus, og de skjønte det var han som var kilden til denne overfloden. Så forlot de alt og fulgte ham, som det står. Resten er historie, eller kirkehistorie om du vil. Simon Peter blir med tiden den første biskop i Roma, forløper for dagens pave Frans.

Dagen i dag, sjette søndag i treenighetstiden, kalles i kirkekalenderen for Aposteldagen. Det er egentlig en gammel helgendag vi feirer i dag, minnedagen for apostelen Peter sammen med apostelen Paulus. Apostlene Peter og Paulus sin minnedag har et gammelt og fint norsk navn: Persok. Slik Jonsok er Johannes’ dag, St. Hans, og Olsok er Olavs dag, har vi også Persok etter Sankte Per, altså Sankt Peter. Det er en rik legendetradisjon knyttet til Sankt Peter, og en masse vitser også naturligvis om alt det arbeidet han har der han i de folkelige fortellingene står og vokter perleporten ved himmelen og tar imot folk etter døden. Apostelen Peters symbol er en nøkkel, til minne om en annen fortelling fra evangeliene der Jesus gir ham den såkalte nøkkelmakten og sier han skal ha makt til å binde og løse ting både i himmelen og på jorden. I dag har vi altså hørt om hvordan Jesus låser opp Simon Peters hjerte, og om hvordan denne litt røffe fiskeren blir menneskefisker, en som går rundt og forteller om Jesus.

Persok ligger egentlig 29. juni. Men etter reformasjonen faset vi ut en mengde slike helgendager i den lutherske kirkekalenderen, og en del slike dager ble flyttet til «nærmeste søndag» i stedet. I vår kirke ligger denne festdagen fast på den sjette søndagen etter pinse. Og siden pinsen flytter seg litt rundt sammen med påsken, kan det variere litt hvor stor avstanden blir mellom Persok den 29. juni og Aposteldagen. I år er avstanden 13 dager.

II

Dagen i dag kretser altså rundt fortellingen om Simon Peters første møte med Jesus, og om kallet han fikk til tjeneste for ham. «Følg meg», sa Jesus. Og det gjorde Peter. Han ante ikke hva han gikk til, men han forlot alt og fulgte Jesu ord og eksempel likevel.

Den opplevelsen han har hatt like før, kan nok kaste litt lys over Peters radikale oppbrudd. Peter og de andre vi hører om var fiskere. De levde ved Gennesaretsjøen, et lite innlandshav helt nord i Det hellige land, og der drev de altså med fiske. Den morgenen vi akkurat har lest om, hadde de vært ute og fiska hele natta. De hadde ikke fått noen ting. Så sier Jesus, litt sånn kjekt, at han trenger en båt å sitte i imens han underviser folket, for det var så mye folk rundt ham at han nesten ble dytta på sjøen. Det er litt av et tidsbilde, i grunnen, og sier noe om hva slags karismatisk skikkelse Jesus var! Etterpå, etter at han har talt til folket og de har gått hjem, snur han seg til Peter og sier, like kjekt: Legg utpå! Kast ut garna!

Bakgrunnen her er nok tanken om at fiskene vanligvis søker bort fra lyset, slik at de kommer opp på grunnere vann om natta og søker ned på dypet om dagen. Når fiskerne blir bedt om å legge ut på dypet, vet de at fisken sannsynligvis er vanskeligere å få tak i der, midt på lyset dagen. At de ikke vil nå tak i den, på en måte. Men så er det akkurat som om naturlovene blir reversert. Her er en som de senere skal høre kalle seg selv for Verdens lys, og fiskene flykter ikke, det er mer som om de vil hoppe opp i båten til ham. Og plutselig slår fangsten alle rekorder. Den tiltrekningskraften kjenner fiskerne også, og når han ber dem bli med ham, da klarer de ikke stå imot. Ikke vil de det heller.

III

Aposteldagen har tradisjonelt vært en dag for å snakke om kallet til tjeneste i kirka. For den som lever sitt liv som en slags «profesjonell troende» har gjort et valg som er ganske forpliktende, om en kan si det sånn, både for seg selv og for kirkefellesskapet. Og det har man gjerne en grunn til. Det er en eller flere opplevelser som ligger bak, og som har ledet en til å ta den plassen og den rollen som en har inntatt.

Så i dag kan det kanskje passe at jeg deler litt av min historie. Fortsett å lese «Om kall til tjeneste»

Om kirka, ver. 2017

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 12.1.2017

Jeg bytta arbeidsgiver ved årsskiftet. Den øverste Sjefen er fortsatt den samme, altså, og jeg har ikke slutta som prest. (Derfor heter denne spalten fortsatt Prestepreik også i det nye året.) Men jeg er ikke lenger statstjenestemann. Fra og med 1. januar 2017 er jeg og alle andre prester i Den norske kirke overført fra Han Stat til et helt nyopprettet kirkelig rettssubjekt – hvilket i praksis vil si Kirkerådet, i hvert fall enn så lenge.

Á propos lenge: Er det noen så husker så langt tilbake som 2008? Det året ble det inngått et kirkeforlik på Stortinget. Alle partiene var med, inkludert et nokså motvillig Senterparti. I mai 2012 ble de nødvendige endringer i grunnloven vedtatt og veien var ryddet for et tydeligere skille mellom stat og kirke. Kirka skulle selv få utnevne sine ledere, altså proster og biskoper. Staten stilte ikke lenger noe krav om at halvparten av den til enhver tid sittende regjerings medlemmer måtte være medlemmer av Den norske kirke. Og som nevnt innledningsvis: Alle statstjenestemenn som tidligere var ansatt i Statskirka skulle i tidens fylde overdras fra staten til Den norske kirke, som også skulle få retten til å opptre som eget rettssubjekt. Det viste seg snart at tidens fylde kunne tidfestes til overgangen 2016/2017.

Fortsett å lese «Om kirka, ver. 2017»

Om kristendommens Big Bang

For noen uker siden fikk jeg en forespørsel om å levere en påskebetraktning til lokalavisa Arbeidets Rett. Det resulterte i følgende tekst, som Retten faktisk valgte å trykke i sin helhet i Påskeavisa:

300pxIkonoppstandelse-ikonsinstituttetiKairo
Bildet er et koptisk ikon, hentet herfra.

Livet leves forlengs og forstås baklengs. Det er visst Søren Kierkegaard som har sagt det; det lærte jeg på quizen på SkanckeBua for noen uker siden da vi fikk spørsmål om dette og ble svar skyldig. Ikke for det, jeg kjente til sitatet, jeg har til og med brukt det i gravferdstaler ved enkelte anledninger. Men jeg visste altså ikke hvor jeg hadde det fra.

Det er visst med et godt sitat som med livet ellers, at man kan godt demonstrere det før man egentlig forstår hvorfor det har blitt som det har blitt. Eller, som Søren Kierkegaard ville sagt det: Livet leves forlengs og forstås baklengs.

Livet mitt er sånn. Jo eldre jeg blir, jo mer bevisst blir jeg på hvor styrt jeg har vært og er av hendelser som ligger et godt stykke tilbake i tid og som jeg i bunn og grunn ikke selv rår over.

Fortsett å lese «Om kristendommens Big Bang»

Om det andre kinnet

Det andre kinnet

(På trykk i Fjell-Ljom 15.5.2014 under vignetten Prestens prespektiver.)

Kritisk mann (KM): Du, den der Bibelen inneholder mye jeg ikke synes noe om, altså.

Jeg: Enig. Ubetinget.

KM: For eksempel det der Jesus sier om å snu det andre kinnet til.

Jeg: Javel?

KM: Ja, jeg hørte en pastor holde en preken eller andakt eller hva det nå heter om det en gang. Det som Jesus sier, om at hvis noen slår deg på ditt høyre kinn så skal du snu det andre kinnet til. Og så snakket denne pastoren om hvordan man skal tåle å bli slått og plaget og om at man ikke skal ta igjen. Det er jo en invitasjon til misbruk, det der. Han der Jesus må ha vært en skikkelig masochist.

Jeg: Det står mye i Bibelen som jeg ikke synes noe om. Men akkurat den pastoren der, han snakket som han hadde vett til. Og det var ikke mye.

KM: Men sa ikke han bare det samme som Jesus sa, da?

Jeg: Kan vi ikke kan se litt på det sammen da? Altså: Jesus snakker om hva du skal gjøre om noen slår deg på høyre kinn. Vel, hvis jeg vil slå deg på høyre kinn her vi sitter, ansikt til ansikt, og vil bruke flat hånd, hvilken hånd må jeg bruke da?

KM: Eh… (Tenker litt.) Venstre?

Jeg: Nettopp. Du har jo reist en del rundt i verden, har du ikke?

KM: Jo…?

Jeg: Så da vet du noe om at i en del kulturer så har høyre og venstre hånd ulike symbolske funksjoner. Venstre hånda er ofte uren, ikke sant? Det er den hånda man bruker til å tørke seg bak med og til annet drittarbeid i alle betydninger av ordet. Derfor spiser man ikke med den hånda og man hilser ikke på noen med den hånda og man løfter ikke viktige ting med den hånda eller…

KM: Det stemmer.

Jeg: Så hvis jeg slår deg med venstre hånd, hva signaliserer jeg da?

KM: At du ser ned på meg, kanskje?

Jeg: Nettopp. I en gitt kultursetting er et sånt venstrehåndsslag et tegn på forakt. Om noen vil slå deg på høyre kinn, må de enten bruke venstre håndflate eller baksida av høyrehånda. Begge disse slagene er et tegn på at den som slår ser på den andre som mindreverdig. Det er en type gest som en slaveeier kan bruke mot en slave, for eksempel.

KM: Okei.

Jeg: Men hvis du så snur det andre kinnet til, hva signaliserer du da?

KM: (Tenker igjen, litt lenger denne gangen.) At du kan slå meg igjen?

Jeg: Jo, kanskje det, men i så fall med en twist: Nå må jeg bruke høyrehånda om jeg vil slå deg med flat hånd.

KM: Og det betyr…?

Jeg: Det betyr at du forlanger å bli behandlet som en likemann. At du ikke lar deg krenke, men at du står opp og krever å bli tatt på alvor som et myndig menneske. Det er det Jesus mener med ordene om å vende det andre kinnet til: At man ikke skal finne seg i å bli sett ned på. Man skal svare, ikke med vold, men med å hevde sin rett som menneske. En slave skal med en taus men fast protest signalisere at han er likestilt med sin herre, for eksempel.

KM: Oi. Det er jo egentlig temmelig revolusjonært.

Jeg: Ja.

KM: Men dette er jo faktisk også temmelig interessant?

Jeg: Ja. Teologi er det.

KM: Men dette er det sikkert ingen i kirka som vet. Hvorfor snakker ikke dere prestene om sånt oftere da?

Jeg: Jeg kan ikke svare for absolutt alle kollegene mine. Men jeg har snakka om akkurat dette fra prekestolen, i hvert fall to ganger. Jeg liker å strø ut litt sånn teologisnacks av og til. Men det er ikke akkurat mange som er i kirka og hører alt jeg sier over tid, så da blir det heller ikke så mange som får med seg disse poengene, i hvert fall ikke mer enn ett av dem.

KM: Kanskje du må finne noen andre arenaer å kommunisere på også, da?

Jeg: Du har rett. Jeg kan for eksempel skrive om det i Ljomen.

Om veien til Rom

Alle veier fører til Rom, sies det. Det gamle ordtaket har fått fornyet aktualitet etter at Livets Ord-grunnlegger Ulf Ekman bekjentgjorde at han konverterer til den romersk-katolske kirke. I den forbindelse uttaler Ekman blant annet følgende til avisen Vårt Land:

– Jeg tror det er Jesu ønske at alle skal bli ett, og den enheten skal være konkret. Og jeg tror at Den katolske kirke har det mest fullkomne uttrykket for den enheten.

(Kilde: vl.no)

Nylig sto det et intervju med en annen konvertitt i same avis. Ragnhild Aadland Høen forteller om sin vei til Moderkirken:

– Det er i Den norske kirke jeg er døpt og har fått troen, og jeg er takknemlig for alt jeg har fått der. Men jeg opplevde den teologiske oppløsningen i Den norske kirke som veldig sterk. Det kjentes som jeg måtte gå inn i Den katolske kirke for å være trofast mot det jeg hadde fått. Der gjenfinner jeg alt jeg har trodd på tidligere, bare i en enda rikere og fyldigere utgave.

[…] En viktig grunn var også den historiske kontinuiteten.

– Det gikk opp for meg at Den katolske kirke ikke er utspring av noe annet, den er ikke startet på 1500-tallet eller 1900-tallet. Den ble startet i år 33. Dette er den historiske kirken som Jesus grunnla på Peter. Da var det ikke noen vei tilbake. Jeg som elsker Jesus, kan ikke bli stående utenfor den kirken han selv innstiftet og som han i sin yppersteprestlige bønn så inderlig ba om at måtte være ett.

Og ikke bare det.

– Det er en guddommelig befaling. Jesus sier at vi skal være ett «for at verden skal tro». Så alvorlig er det.
– Betyr det at alle kristne burde gå inn i Den katolske kirke?
– Vi kristne utgjør Kristi legeme på jord, og jeg tror Jesus ønsker at kroppen hans skal henge sammen. Kristne som står utenfor Den katolske kirke har et delvis fellesskap med den, men jeg tror Jesus vil at alle skal ha fullt fellesskap med den. Han vil ikke bare ha en usynlig enhet, men også en organisk, synlig kristen enhet.

(Kilde: vl.no)

Det er interessant å se hvordan utsagnene deres konvergerer. Både Høen og Ekman trekker fram det samme momentet, nemlig dette med at synlig enhet – som Jesus befaler oss som kirke å søke – betyr at vi (andre) må søke enhet med den romersk-katolske kirke, fordi denne kirka er det mest fullkommne uttrykket for enheten i Kristi legeme på jord.

Jeg har hørt og lest flere slike utsagn i det siste. Jeg har flere i min (digitale) omgangskrets som vurderer å konvertere, og fra flere av dem har jeg fått høre at romersk-katolsk kristendom på en særlig måte ivaretar fylden i Kristi lære og i den kirkelige tradisjon, og at det derfor er naturlig å søke seg i denne retningen når man leter etter solide svar som tåler noen stormer.

Den romersk-katolske kirke har mye pondus. Den er stor og godt organisert, og den bærer på en selvbevissthet som gjør at den har valgt å stå utenfor en god del økumeniske fellesarenaer, for eksempel Kirkenes verdensråd. Mye økumenikk vil derfor på et eller annet tidspunkt måtte ende opp med å orientere seg i retning katolikkene som «det siste hinderet», så å si. Og katolikkene forandrer som kjent ikke så ofte på så veldig mye i det hele tatt. Da er det kanskje ikke så unaturlig at det for mange økumenisk bevisste og relativt konservative kristne framstår som om veien til Rom er den eneste mulige veien til full kristen enhet.

Kanskje skal og bør det også være slik. Men spørsmålet er kanskje verdt å stille likevel: Hadde ikke noe av den romersk-katolske kirkes selvforståelse også hadde hatt godt av en dekonstruksjon?

Jeg er selv ikke katolikk. Ikke skap-katolikk en gang. Jeg har en viss svakhet – OK, en nokså tydelig sådan, jeg innrømmer det – for katolsk (og høykirkelig anglikansk) liturgisk tradisjon og embetssyn. Alle som har observert meg lede et par-tre høymesser kan gjette seg til såpass, tror jeg. Likevel er det mange sider ved den romersk-katolske kirkes liv og lære jeg ikke klarer å komme til rette med. Jeg strever derfor med å godta påstander om at denne kirkeorganisasjonen på en særlig måte representerer «fylden» i Kristus. Dette gjelder selv om – det burde være unødvendig å skrive det, men jeg gjør det nå for å unngå alle eventuelle misforståelser – jeg har stor respekt for mange av dem som konverterer til Romerkirken, og selv om jeg personlig mener at Ekmans konvertering har tatt ham til et sunnere og bedre sted enn det stedet han nå har forlatt.

Dersom noen spør (og bryr seg): Her er noen av grunnene til at jeg ikke tar utsagn om den romersk-katolske kirkes særlige ivaretagelse av fylden i Kristus for pålydende. Fortsett å lese «Om veien til Rom»

Om boplikten som snart skal fjernes

For et par dager siden fikk jeg et brev fra departementet i e-postkassen. Brevet var en relativt kortfattet orientering fra kirkeavdelingen om at departementet nå starter arbeidet med tidsplan for snarlig avvikling av bopliktsordningen for prester i Den norske kirke.

20140114-231508.jpg
Bergstadens Ziir: Eksempel på kirkelig eiendom uten boplikt,
men med borett for alle som vil – uten fordelsbeskatning.

Brevet kom ikke akkurat uventet. Allerede Rigmor Aasrud, som staret prosessen og sendte saken ut på høring under den rød-grønne regjeringen, signaliserte at det ville komme endringer i bopliktssystemet, og i de blå-blås  regjeringserklæring står det, kort og (u)greit, at regjeringen vil avvikle boplikten for prester i Den norske kirke. Da hjalp det lite at så å si alle høringsinstanser – inkludert fagforeningen min, Presteforeningen – gikk imot høringsforslaget og i stedet argumenterte for et mer fleksibelt system enn dagens, eventuelt en gradvis nedskalering over flere år. Departementet gjør som de har tenkt hele tida, tråkker gassen i bånn og kjører på. Eller kanskje det er riktigere å si at det tråkker bremsen helt i bånn, her skal vi fra hundre til null på kortest mulig tid. Uansett hvilket bilde man bruker: Nå fortviler prestene, står det å lese i avisene.

Og ja, jeg er litt fortvila jeg også. Det er ikke noe ålreit å ikke vite hvilken boligsituasjon jeg og familien sitter i om et års tid eller hvor lenge det nå er til.

Fortsett å lese «Om boplikten som snart skal fjernes»

Om en domsavsigelse i Stavanger

Den som har fulgt denne bloggen en stund vet noe om min bakgrunn. At jeg er misjonærbarn. At jeg er internatbarn, og at det er en sår undertone som synger med når jeg kommer inn på akkurat den delen av min personlige historie.

Jeg regner derfor med at det ikke akkurat kommer som noen overraskelse at jeg har vært over gjennomsnittet interessent i en tvistesak som har vært oppe i Stavanger tingrett nylig: En kvinne gikk til sak mot Frikirken og Misjonssambandet, som var blant eierne av den norske internatskolen på Taiwan, for å få avklart om misjonsorganisasjonene kan holdes juridisk og økonomisk ansvarlig for det hun opplevde av omsorgssvikt, seksuelle overgrep og manglende oppfølging etter dette.

Nå har dommen falt. Konklusjonen er egentlig ikke overraskende. Men den er like fullt skuffende. Innmari skuffende.

Jeg merker at jeg famler etter ordene når jeg skal forsøke å skrive noe innsiktsfullt om dette. Min barndomsvenn Magne Tørring har, sammen med bror Håvard Tørring og venn Harald Eraker, skrevet noen linjer jeg kunne skrevet under på selv.  Teksten ligger ute på Verdidebatt, og den bør leses i sin helhet. Av alle. Ja, det inkluderer DEG.

Blant de mer innsiktsfulle kommentarene – det er ikke alle som hører hjemme i den kategorien, dessverre – er følgende verdt å sitere:

Fortsett å lese «Om en domsavsigelse i Stavanger»

Om nyateisme og religionsdebatt

Dette blir ikke noe formfullendt blogginnlegg. Jeg vet forresten ikke om jeg noen gang har begått noe sånt? Det skjer i hvert fall ikke i dag. Dette blir mer et hjertesukk. Et litt høylydt et.

Håvard Nyhus, redaktør i Natt&Dag, har en kronikk på trykk i Dagbladet i dag. Jeg likte kronikken godt. Jeg ville ikke skrevet den sånn selv, men jeg synes han treffer noe viktig. Faktisk. Kronikken har blitt mye delt i sosiale medier, og fra disse delingene har diskusjonstråder forgrenet seg i alle slags retninger, på Facebook og Twitter og blogger og jeg vet ikke helt hvor. Kanskje ikke så rart: Både overskriften – «Den åndssvake nyateismen» – og selve kronikkteksten biter godt fra seg.

Jeg har sett litt på reaksjonene. Litt her og litt der. Til sammen ble det litt mye.

Nå sitter jeg her og tenker en ting eller to.

Fortsett å lese «Om nyateisme og religionsdebatt»