Om at alle er like for Gud

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 6. oktober

Mandag for litt over to uker siden satt jeg i likhet med hundrevis av millioner andre verden over og fulgte den TV-sendte gravferden til dronning Elisabeth II. Det var en sterk opplevelse. Våre søsken i Church of England er ikke bare fabelaktig gode på liturgi, de har også en stolt og sterk kirkemusikktradisjon å øse av. Korsangen var nærmest et gudsbevis i seg selv.

Det som likevel grep meg aller mest den mandagen, var at strukturen i dronninggravferden var så gjenkjennelig fra det jeg holder på med til daglig. Flere av bibeltekstene var de samme som vi har å velge blant i Den norske kirkes gravferdsliturgi, og to av salmene («Den dag du gav oss er til ende» og «Min hyrding er vår Herre Gud») finnes også i Den norske kirkes salmebok og brukes i våre gudstjenester. Etter gravferden ble jeg og noen kolleger sittende og snakke om det vi hadde sett og hørt underveis, og vi fortapte oss blant annet i en samtale om nyanseforskjellen mellom «Commendation» og «Committal» som var overskriften over to deler av seremonien. Gjennom den samtalen lærte jeg noe om de dype liturgihistoriske røttene til de to tilsvarende leddene i vår hjemlige gravferdsordning, nemlig takkebønnen for den avdøde like etter andakten («Vi takker deg for NN og det du gav oss igjennom NNs liv.») og den påfølgende overgivelsesbønnen («I dine hender, Herre Gud, overgir jeg min ånd»). Dette er ledd jeg leser, ber og synger i gravferder uke etter uke, og nå fant jeg dem altså igjen i sendingene fra Westminster Abbey og St. George’s Chapel. Joda, dronningen ble sendt videre med litt mer svulstige formuleringer i et noget mer arkaisk sprog enn hva jeg fører til daglig – bibeloversettelsen som ble lest var den gamle King James’ Version – men likevel: Nå når hennes lange regjeringstid omsider var over, var hun i døden ikke noe annerledes enn et hvilket som helst annet medlem av Church of England. Kronregaliene måtte legges bort, og hun var ikke henvist til noe gjevere enn overgivelsen i Guds nådige hender hun heller.

I den grad man kan si noe om hva som kjennetegnet dronningens gravferd som kristent rite, var det kanskje til og med slik at hun i døden ble enda mer alminnelig enn alle andre. For det ble ikke holdt noen minnetale (eulogi) i streng forstand over dronningen. Den hun hadde vært som person trådte helt i bakgrunnen. Det som ble løftet fram var at Jesu Kristi tjenersinn hadde vært til inspirasjon for henne personlig, og dette ble også holdt fram som et forbilde for alle oss andre. Ellers besto seremonien av bibeltekster, salmesang og bønn, altså av allmenne kristne tradisjonelle riteelementer som kan leses og bes og framføres i alle gravferder. Som NRKs korrespondent Espen Aas tørt bemerket: Det var en seremoni med «religiøse overtoner». Joda, det var enda flere geistlige i enda flere vakre gevanter i dronningens gravferd enn ellers, og folk flest blir ikke trukket til gravferden på lavett av hundrevis av marinesoldater. Ikke får de spesialkomponerte verk sunget av elitekor eller spilt avskjedshilsen fra sin egen personlige sekkepipespiller (The Queen’s Piper) heller. Men like fullt: I døden var dronningen et alminnelig menneske, som alle andre, som fikk lest de samme bibeltekster og fikk de samme bønner bedt over seg som det mannen i gata også får.

Denne likhetstanken er faktisk noe av det fineste jeg vet om i den kristne tradisjonen: Vi er, til syvende og sist, alle like for Gud. Paulus, den store tenkeren og menighetsbyggeren og brevskriveren fra det første århundre, gjentar dette stadig i sine brev: «Gud gjør ikke forskjell på folk!» Ja, den greske grunntekstens ordlyd er faktisk enda mer spisset: Gud foretrekker ikke enkelte ansikter framfor andre. Eller, mer direkte: Det finnes ingen trynefaktor hos Gud! Kan hende får du litt mer pomp og prakt (eller toppmusikere) rundt avskjeden din, men til syvende og sist skal du overgi din ånd i Guds hender, du også. Og gullet og glitteret og kronjuvelene kan du ikke ta med deg dit du går.

Slik er det forresten i den andre enden av livsløpet også. Ved døpefonten får vi alle del i nøyaktig det samme ritet, alle sammen. Der skiller vi ikke mellom hankjønn og hunkjønn, slik mange andre religioner gjør, og vi endrer heller ikke ritet på bakgrunn av etnisitet, sosial status eller hvilke andre merkelapper vi ellers måtte være opptatte av. Som allerede nevnte Paulus skriver i et kjent avsnitt i brevet til Galaterne: «Alle dere som er døpt til Kristus, har kledd dere i Kristus. Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus.»

Denne radikale likhetstanken kan vi godt snakke mer om. Der kan vi også hente motivasjon til arbeid for en verden der alle har like muligheter, og der alle får være den de er.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: