Om kjærlighet

Preken under Regnbuemesse (Røros Pride 2021) i Røros kirke søndag 26. september 2021:

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:

Da fariseerne hørte at Jesus hadde stoppet munnen på saddukeerne, kom de sammen. Og en av dem, en lovkyndig, spurte for å sette ham på prøve: «Mester, hvilket bud er det største i loven?» Jesus svarte: «‘ Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand.’ Dette er det største og første budet. Men det andre er like stort: ‘ Du skal elske din neste som deg selv.’ På disse to budene hviler hele loven og profetene.»

(Matt 22:34-40; selvvalgt prekentekst)

Slik lyder det hellige evangelium.

Det kjennes nesten feil å si det jeg skal si nå. For det er så mye fint å se på her framme i kirka i dag. Regnbuebannerne. Lysene. Dåpsbarnet. Soul Children. Men nå vil jeg dere skal snu dere likevel og feste blikket på bildet som henger over inngangsdøra her i kirka.

Bildet er et av de eldste vi har her i Bergstadens Ziir. Det er malt av Peder Lilje på slutten av 1600-tallet, og det hang i den gamle kirka på Røros før denne kirka ble bygd. Maleriet viser Den hellige treenighet. Vi ser Gud Fader som en gammel mann, vi ser Sønnen Jesus Kristus med korset, og vi ser duen, Den hellige ånd, som strekker vingene ut mot begge de to andre. Faderen, Sønnen og Den hellige ånd, det navnet på Gud som vi også har døpt Ellie til i dag.

Illustrasjonen er fra heftet Om kjerka på Røros av Sverre Ødegaard (1984))

Nå er dette et temmelig maskulint bilde. Patriarkalsk, kan vil til og med si. Det er da også malt i det 17. århundre, og det speiler at kirka ofte har foretrukket nettopp maskuline metaforer om Gud. I dag kaller vi gjerne Gud også for Mor, og vi har også gjenoppdaget at ordet for Ånd er hunkjønn på hebraisk og at det er en forbindelse i Bibelen mellom Den hellige ånd og visdommen, hun som kalles Sofia på gresk. Så, ja, kjønnsinkluderende språk, vi trenger mer av det også i kirkerommet.

Men det er egentlig ikke det maskuline som er poenget her og nå. Poenget er å peke på at Gud er tre. Tre-enighet, javisst, men like fullt tre. Og der tre er samlet der har vi det vi kaller for et fellesskap.

Gud er fellesskap. Gud strekker armene ut mot Gud, og Gud holder Gud sammen. Slik har kirka alltid snakket om Gud, og slik vil kirka fortsette å snakke om Gud. Og vi sier ikke bare at Gud er fellesskap. Vi sier en ting til. Vi sier at Gud er kjærlighet.

Gud er et fellesskap som er bestemt av kjærlighet. Gud er aldri alene, og Gud er aldri uengasjert. Gud er passion fra evighet til evighet. Og Gud er så mye kjærlighet og engasjement at Gud ikke syntes det var nok bare å være Gud. Gud ville mer enn å være tre i en. Derfor åpnet altså Gud opp virkeligheten slik at det ble plass til oss. Derfor kaller vi Gud Skaper – og Frigjører og Livgiver.

Ved døpefonten snakket jeg om fargene i lyset som danner regnbuen, og at det er et mangfold i det vi gjerne oppfatter som enhet. Sånn er det altså med Gud også. Gud er et mangfold, et fellesskap, som kan tre fram på mange ulike måter og romme mange ulike erfaringer. Og dette gjelder enda mer for det som Gud har skapt. Hun er mor for oss alle, han sprer lyset i hele fargespillet, hen elsker mangfoldet.

Så kommer altså Jesus til oss og sier at ja, i kjernen av alt det vi kaller for loven, etikken, moralen, spørsmålet om hvordan vi skal leve, i sentrum av dette står nettopp kjærligheten. Vi skal elske Gud, sier Jesus, slik Gud elsker, slik Gud er kjærlighet fra evighet til evighet. Og vi skal elske vår neste som oss selv. Det er egentlig alt vi trenger å vite om Gud og om vår plass i verden, sier Jesus.

Legg merke til dette: Vi skal ikke bare elske hverandre. Vi skal også elske oss selv. Vi må med andre ord akseptere oss selv og tørre å være den vi er. Og vi skal heie på hverandre i dette. Og vi skal omfavne mangfoldet, alle de medmenneskene som trer fram akkurat sånn som de er, og vi skal inkludere og vi skal gi rom for at alle kan vokse. For det gjør Gud. Mangfoldet er Gud gave til oss. Mangfoldet viser oss hvor stor Guds kjærlighet er. For Gud elsker oss alle.

Og en gang – somewhere over the rainbow – skal vi oppdage hvor stort og vakkert fellesskapet egentlig er. For da skal vi se Gud som Gud er, og da skal vi òg se alt det vakre som hele tida bodde i oss alle.

I mellomtida henter vi inspirasjon i slike ord som det Jesus sa om at vi alle skal elske alle mennesker som oss selv. Og så kan vi også bla litt lenger ut i Bibelen og lese det Paulus skriver til menigheten i Korint:

Nå ser vi i et speil, i en gåte, da skal vi se ansikt til ansikt.
Nå forstår jeg stykkevis,
da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut.

Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet.
Men størst blant dem er kjærligheten.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s