Om å bli formet av gode vaner

Sommerens lengste høymessepreken (tror jeg) ble holdt i dag, i Røros kirke, på fjerde søndag i treenighetstiden. Der sa jeg følgende:

I

Vi har akkurat hørt lest tre bibeltekster sammen. Disse tekstene er ikke tilfeldig valgt, og de er heller ikke lest i tilfeldig rekkefølge. Hver eneste høymesse som feires i Den norske kirke har tre slike lesninger. Og mønsteret er alltid det samme. Den første teksten som leses, er fra Det gamle testamente. Den andre teksten som leses, er fra brevlitteraturen i Det nye testamente. Og den tredje teksten som leses, er fra et av de fire evangeliene, altså en fortelling fra Jesu liv, om noe Jesus sier eller gjør. For i kirka sier vi at Jesus viser oss hvem Gud er. Derfor står hans ord og handlinger i en særstilling. Etter dette preker så presten eller en annen predikant over disse tre tekstene, med utgangspunkt i evangelieteksten.

De tre tekstene henger sammen tematisk. Men vi snakker om tekster som har blitt til på ulike steder, skrevet av ulike forfattere i ulike tidsperioder. Det kan derfor være spenning mellom dem. Samtidig er de valgt ut til å leses sammen, fordi de handler om det samme temaet. I dag, for eksempel, har vi lest om å velge det gode og holde fast på det gode selv om det koster noe av deg. Det skal vi komme tilbake til. Dere skal i hvert fall vite at det er ikke slik at jeg (eller noen andre her lokalt) har valgt disse tekstene til lesning i dag. Vi leser fast oppsatte tekster, som er samlet i det som heter tekstrekker, og som finner her, i denne boka, Tekstbok for Den norske kirke. I dag er det Fjerde søndag i treenighetstiden. Da skal vi lese akkurat 1. Mosebok 25, 1. Korinterbrev 9 og Markus 10. Disse tekstene er felles i hele Den norske kirke, og henger også sammen med de tekstene som leses i andre kirker over hele verden i dag. Slik er det også å være kirke: Vi gjøre det samme, alle steder, samtidig, på tvers av tid og rom.

Så er det altså sånn at noen få søndager i året, bestemmer Kirkerådet, Den norske kirkes «regjering» om du vil, at det skal prekes over en annen tekst enn evangelieteksten. I dag, på denne søndagen, har beskjeden gått ut om at vi skal ta sats i den andre leseteksten, altså den fra brevlitteraturen i Det nye testamente. Jeg leser derfor den teksten en gang til. Hør hva Paulus skriver til menigheten i Korint:

Vet dere ikke at på stadion deltar alle i løpet, men bare én får seiersprisen? Løp da slik at dere vinner den! Alle som deltar i kamplekene, må nekte seg alt. De gjør det for å vinne en seierskrans som visner, vi for å vinne en som aldri visner. Jeg løper derfor ikke uten å ha et mål. Jeg er heller ikke lik en nevekjemper som slår i løse luften. Nei, jeg kjemper mot meg selv og tvinger kroppen til å lystre, for at ikke jeg som har forkynt for andre, selv skal komme til kort.

(1 Kor 9:24-27)

II

Jeg skal lese litt mer for dere. Det jeg skal lese nå, er fra denne boka. Kunsten å forme livet heter den, skrevet av Stian Kilde Aarebrot. Han var her på Røros på fellesmøtene høsten 2018, og da snakket han om det han har skrevet om her. Jeg leser fra det femte kapittelet, som begynner på side 45: Fortsett å lese «Om å bli formet av gode vaner»

Om treenigheten og oss

Preken i Bergstadens Ziir under høymessen på treenighetssøndag, søndag 7. juni 2020.

De elleve disiplene dro til Galilea, til fjellet der Jesus hadde sagt han ville møte dem. Og da de fikk se ham, falt de ned og tilba ham; men noen tvilte. Da trådte Jesus fram og talte til dem: «Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.»

(Matteus 28:16-20)

102683499_3158271434216041_3391462424010020038_o
Treenigheten (A. Rublev)

Gud er ikke en stammegud.
Gud er kjærlighet, Gud er fellesskap, og Gud er én.
Gud er ikke en stammegud.

Det er det jeg har tenkt å si i dag.
Jeg skal si det med litt flere ord,
og fylle ut med flere detaljer.
Men det er altså dagens hovedbudskap,
så kan dere merke dere det allerede nå.

Gud er ikke en stammegud.

I

Evangelieteksten som vi nettopp leste, har vi allerede lest en gang til tidligere i dag. Det var før dåpen. Matteus 28 leses alltid i forbindelse med dåpen. I kirka kaller vi teksten for dåpsbefalingen. Den kalles også av og til for misjonsbefalingen, fordi den rommer et oppdrag – en mission – til disiplene, at de skal fortelle om Jesus «blant alle folkeslag». Og endelig så rommer teksten også en befaling om å gjøre til disipler. Om vi hadde kalt teksten for disippelgjøringsbefalingen hadde vi truffet ganske bra, da også, men det er naturligvis et innmari krøkkete ord. Kanskje skulle vi alle sammen bare sagt som engelskmennene: The Great Commission, det store oppdraget.

I dag har vi døpt. Vi har holdt den delen av det Jesus har befalt. Vi skal gå videre og leve liv i kjærlighet, slik vi sang etter dåpen:

Når du vokser og blir stor
skal du be om sanne ord.
Du er døpt til kjærlighet,
åpenhet og ærlighet.
Spør oss ut om tro og håp,
nattverd, bønn og barnedåp.

Spør om hva din skaper vil
du skal bruke livet til.
Spør om Jesu hjertesak,
julenatt og påskedag.
Spør om lykkens rose rød,
spør om hjelp i liv og død.

II

I dag er det treenighetssøndag, festdagen for treenigheten. Grunnen til at vi leser Jesu ord og befaling om den hellige dåp akkurat på denne dagen, handler først av alt om den dåpsformelen Jesus gir disiplene sine. Jesus sier vi skal døpe til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn, altså til navnet til Den treenige Gud.

De siste ukene har vi hatt det ganske travelt her i kirka. Etter tolv uker med stengte kirkedører, åpna vi for gudstjenester igjen for to uker siden. I dagene som fulgte, har vi markert Kristi himmelfartsdag og pinse, og i dag er det altså treenighetssøndag. Rent kronologisk hører dagens tekstavsnitt egentlig til på Kristi himmelfartsdag; det store oppdraget er det siste Jesus sier før han blir tatt opp til himmelen, ifølge evangelisten Matteus. Så her henger dager og motiver sammen.

Disse ukene har vi lest flere bibeltekster om nettopp treenigheten, og om det evige og ubrytelige kjærlighetsbåndet som er mellom disse tre personene i den enheten som vi kaller Gud. Det fellesskapet som vi kaller Gud, er så sterkt at ingen krefter kan ødelegge det, ikke engang døden. Jeg har understreket det samme i prekenen begge søndagene. I dag leser vi en tekst hvor det blir tydelig at vi òg inviteres inn i dette fellesskapet av evig kjærlighet. At vi og Gud hører sammen.

III

Fortsett å lese «Om treenigheten og oss»

Om kjærlighetens Ånd

Preken på søndag før pinse (24. mai 2020) i Røros kirke.

Jesus sa: «Når Talsmannen kommer, han som jeg skal sende dere fra Far, sannhetens Ånd som går ut fra Far, da skal han vitne om meg. Men også dere skal vitne, for dere har vært hos meg fra begynnelsen av.»

(Johannes 15:26-27)

I

På torsdag var det Kristi himmelfartsdag. På den dagen markerte vi, ifølge en vits på internett, at Jesus gikk over til hjemmekontor. Joda, artig sagt, men slett ikke uten teologisk substans. For hele fortellingen om Jesus kretser rundt dette: At han kom fra sin himmelske Far, som er Gud og alles Far, og at han viste oss hvem Gud er, og at han gjorde menneskenes liv til sitt eget liv, og at han så vendte tilbake til Gud, slik at menneskenes liv og historie kom helt inn til Guds hjerte.

Slik kom både han og vi hjem. Enten vi nå kaller det hjemmekontoret hans eller ikke: Der er det himmelsk utsikt (eller oversikt) og superraskt nett; det er bare å kalle på ham, når og hvor som helst.

I kirker verden over markeres denne dagen ved at man tar påskelyset, som har stått vel alteret og brent i førti dager, siden påskeaften, og flytter det til døpefonten, hvor det står resten av kirkeåret. Slik forteller vi hva som skjedde med Jesus. Han sto opp fra de døde. Han viste seg for disiplene sine og var hos dem i førti dager. Så ble han tatt opp til himmelen. Fram til da var han hos menneskene, men bare ett sted om gangen. Så tok han fortellingen om menneskenes liv med seg helt inn til Gud hjerte, og nå er han hos alle, alltid, alle steder.

Ifølge evangelisten Matteus, er dette det siste Jesus sier til disiplene sine før avskjeden, like etter at han har gitt dem i oppdrag å gå ut i verden, døpe og lære: «Jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.» Hver gang noen blir døpt i ei kirke, leser vi disse Jesus-ordene, og så øser vi dette løftesordet opp over den som døpes.

De siste månedene har kirker vært stengt over hele verden. Da er det nettopp dette løftet vi har klynget oss til, og denne tanken som har kunnet holde oss sammen som kirke: Gud er hos alle, alltid, alle steder, gjennom alt, alle dager, til og med når vi lurer på om dette kanskje er slutten på verdens slik vi kjenner den.

II

Fortsett å lese «Om kjærlighetens Ånd»

Om fellesskap

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 7.5.2020

Vi mennesker er flokkdyr. Det var vi allerede før vi klatret ned fra trærne, reiste oss opp på to og begynte å utforske savannen og verden for øvrig den gangen for et par-tre millioner år siden, og det har vi forblitt gjennom hele den videre utviklinga. Vi søker sammen, i små og store fellesskap. Det hender riktignok av og til at noen av oss får det for oss at vi kan klare oss helt selv, men innerst inne vet vi at det ikke er sånn, at vi bare lurer oss selv. Den dagen vi ble født, var vi avhengige av at noen tok imot oss og passa på oss. Den dagen vi dør, venter vi også at noen skal sørge over oss. Fellesskapet rammer inn livet vårt.

I kirka påstår vi hardnakka at dette er slik fordi vi kommer fra et fellesskap, fordi det er der vi finner kilden til livet vårt. Kirka bekjenner troen på Gud og sier «Fader, Sønn og Hellig Ånd» i en og samme pust. Det viktigste ordet i denne navnekonstruksjonen er ordet «og». Kirka tror på en Gud som er «og», en Gud som er fellesskap, en Gud som aldri er alene og som rett og slett ikke vet hva det er. (Og som en parentes: Det er derfor kirka forteller at det er en så rystende erfaring i Gud det som skjer mens Jesus henger på korset og kjenner seg forlatt av Gud. Der henger han altså, den revolusjonære og radikalt inkluderende rabbien som ble kasta utenfor av makta, og roper «Min Gud! Min Gud! Hvorfor har du forlatt meg?» Den eksistensielle ensomheten, som kirka vitner om at Sønnen også har kjent, er noe av det aller mest fortvila vi mennesker kan erfare. Men vi er altså, ifølge fortellingen om Jesus, ikke alene, heller ikke om den erfaringen.)

Vi mennesker søker sammen. Vi gjør det på litt ulike måter. Men det vi har felles, er at selv om vi kan klare oss alene i perioder, så er vi aldri helt alene. Ikke i tiden, og – sier troen – heller ikke i evigheten.

De siste ukene har mange av de vanlige fellesskapsstrukturene vi omgir oss med, blitt satt på vent. Vi har utforsket nye måter å danne fellesskap på, via videomøter og strømmetjenester. Men det er ikke det samme. Noen er isolert fra arenaene. Og en digital klem virker faktisk ikke slik berøring gjør. Om det er en ting koronaperioden har minnet oss på, er det at vi flokkdyr også i høyeste grad er kroppslige vesener, og at ånd ikke er det samme uten materie.

Når vi nå holder oss borte fra hverandre, handler det på sin side også om kropp og om fellesskap. Kroppen har sine svakheter. Men alt dette kan bare være midlertidig. Dersom vi aldri mer kunne søke sammen, ville det true selve vår menneskelighet. Når vi savner å møtes, når vi savner nærhet og det å være der for hverandre, da er dette dypt menneskelige savn.

Jeg har allerede vist til kirkas bilde av Gud for å si noe om hva fellesskap er. I kirka sier vi også at Gud lærer oss noe om hva det er å være menneske, gjennom selv å bli menneske. I fortellingen om Jesus får vi den endelige bekreftelsen på menneskets uendelige verdi. Og når kirka samles om vann og lys, brød og vin, da er det nettopp kroppsligheten vi dyrker.

Derfor tror jeg at det største vi mennesker kan gjøre, det er å bidra til å skape og bygge fellesskap. Politisk, humanitært, kulturelt eller sosialt – det er det vi er kalt til, hver på vår måte. Og så tror jeg, som menneske først og kristen så, at vi aldri er alene. Ikke her i tida, og heller ikke i evigheten. Jeg gleder meg til vi igjen kan være tegn for hverandre på akkurat det.

Om frigjøringsteologen Falkberget

Preken under Falkbergetmesse i Bergstadens Ziir 1. mai 2018

Det står skrevet i evangeliet etter Lukas:

Jesus sa også et ord til verten: «Når du skal ha gjester til middag eller kveldsmåltid, skal du ikke be venner eller søsken eller slektninger eller rike naboer. For de kommer til å be deg igjen, og dermed får du gjengjeld. Nei, når du skal holde selskap, så innby fattige og uføre, lamme og blinde. Da er du lykkelig, for de kan ikke gi deg noe igjen, men du skal få lønn for dette når de rettferdige står opp fra de døde.»

(Luk 14:12-14)

Slik lyder det hellige evangelium.

falk18forsideI

I dag vil jeg begynne denne prekenen med å dele et stykke av min egen personlige historie med dere.

Jeg er misjonærbarn. Det betyr at jeg vokste opp som barn av misjonærer, i utlandet. Mer spesifikt Japan. Vi bodde der fra jeg var tre år gammel til jeg var nitten. Hjembyen min heter Kobe, og der bor det en og en halv million mennesker.

Jeg har mye godt å si om den oppveksten jeg fikk der, i Østen. Fortsatt går det ikke en dag uten at tankene mine sveiper dit, om så bare for noen sekunder. Mine foreldre gjorde en solid innsats for å dele de gode nyhetene om Guds kjærlighet til alle mennesker med mennesker i Japan. Det er et livsvalg jeg fortsatt har den største respekt for.

Så ble jeg eldre selv, og skulle velge utdannelse. Jeg valgte, etter et intermesso av musikkstudier, å gi meg hen til kristendomsfaget, og etter hvert til teologien. Og da jeg skulle begynne på dette studiet, valgte jeg å gjøre det på mine foreldres alma mater, Fjellhaug misjonshøgskole på Sinsen i Oslo. For jeg hadde altså vokst opp i Norsk Luthersk Misjonssamband – Sambandet blant venner – og regna meg den gang fortsatt i en eller annen forstand som sambanditt.

Jeg vet ikke hvor mye dere som sitter her i dag kjenner til Misjonssambandet, men det er altså en lavkirkelig bedehusorganisasjon av det temmelig konservative slaget, med en sterk nedenfra-demokratisk organiseringskultur og med en viss skepsis mot prestekjoler, liturgi og offisielle kirkestrukturer. (Noen av dere skjønner vel allerede nå at det skjedde noe med meg langs veien.) Der begynte jeg altså å studere teologi. For jeg hadde forelsket meg i teologien, som fag og som metode, og nå ville jeg vie meg til faget, fordype meg i det, glede meg over det slik bare en student i en aldeles fri studietilværelse kan gjøre.

Og så kolliderte verdenene. Min indre verden og den ytre organisasjonsvirkeligheten. Jeg gikk nemlig i gang med studiene og ønsket å samle meg en verktøykasse. For dette var den teologiforståelsen som var i ferd med å vokse fram hos meg: At det er selve livet som er teologiens gjenstand, og at faget må utruste oss med verktøy og med teknikker for å forstå og fortolke livet, slik det nå engang er. Men på Fjellhaug møtte jeg i bunn og grunn en ganske annen teologiforståelse. Slik opplevde jeg det i hvert fall den gang: Jeg ønsket å samle meg en verktøykasse, men skolen var mer interessert i å selge meg et leksikon.

Men det var ikke egentlig de ferdige svarene med punktum etter jeg var ute etter. Jeg ønsket meg noe som var åpnere, noe med rom for det foreløpige, det midlertidige – selv om også det har noe utfordrende og til tider skremmende over seg, jeg innrømmer gjerne det.

Så ble det til at vi skilte lag, Misjonssambandet og jeg. Kanskje var det best slik. For min del gikk veien hit, til fjellet og til katedralen. Og til Johan Falkberget – det har vært en gave, det også, i tillegg til å være en meningsfull oppgave. Men det er en annen historie.

II

Grunnen til at jeg velger å dele dette stykket meta-refleksjon over teologifaget med dere i dag, finner dere i bildet av verktøykassen. Altså, at teologifaget er en verktøykasse, ikke et leksikon. Jeg både håper og tror at dere forstår hva jeg legger i det.

Fortsett å lese «Om frigjøringsteologen Falkberget»

Om besettelse

Bob Larsson driver det langt. Den selverklærte eksorsisten og pastoren jager ut dine personlige onde ånder for den nette sum av mellom fire og fem tusen kroner. Hvis du vil ha en kjapp konsultasjon på Skype, er prisen rimeligere: 3.339,-. Momsfritt.

Alf Gjøsund skrev for en måned siden en svært lesverdig kommentar i Vårt Land om tro på demonbesettelse og eksorsisme. Dette er fenomener som dessverre fortsatt preger en del kristne miljøer rundt om i verden.

Gjøsunds tekst taler for seg selv. På Verdidebatt ble det diskusjon i kommentarfeltet. Innleggene i diskusjonen var, som i VD-diskusjoner flest, av frustrerende ujevn kvalitet. Hallvard Jørgensen leverte gode innspill til videre samtale om temaet.

Jeg har ingen førstehånds erfaring med fenomenet Gjøsund kommenterer. Heldigvis. Men jeg har hørt forskjellige historier, jeg også. Mye av det jeg har fått høre har vært skremmende, fordi det bare så altfor tydelig har vært snakk om skildringer av overgrep med religiøst fortegn.

Nå kjenner ikke jeg noe nærmere til Larssons «ministry» enn det jeg har lest meg til i media. Da jeg første gang hørte om eksorsist Bob Larsson var min umiddelbare assosiasjon demonen Bob i Twin Peaks, en serie jeg har sett igjennom på nytt denne forsommeren som forberedelse til Sesong 3 som var på vei. (Jeg kunne sagt mye om den nye sesongen av serien, altså, men lar det ligge akkurat her.) Jeg har også tilbrakt mange timer i stille meditasjon over Larsons gale verden (The Far Side). Det er mulig at dette er noe av grunnen til at jeg sliter med å ta Bob Larssons såkalte tjeneste alvorlig.

Men skepsisen som bor i meg handler også om teologiske ryggmargsreflekser. Min teologiske grunnlagstenkning er etter hvert sterkt påvirket av tenkere som Knud Ejler Løgstrup, Emanuel Levinas og Martin Buber. Av Buber har jeg lært om betydningen av å se den andre som et du, ikke som et det. Av Levinas har jeg lært om at sårbarhet og verdighet hører sammen, og at dette er noe vi erkjenner i møtet med den andre. Av Løgstrup har jeg lært om betydningen av den spontane livsytringen tillit, om hvordan tillit og kjærlighet svarer til hverandre og om at vi i ethvert møte med et medmenneske holder en del av den annens liv i vår hånd. 

Summen av dette blir omtrent som så: Når jeg møter et annet menneske møter jeg et sårbart medmenneske, et du som er som jeg og som jeg kan speile meg i. I det oppmerksomme møte møter jeg et medmenneske som kommer meg i møte med tillit, og som inviterer til sårbar og samtidig tillitsfull samhørighet i et her og nå. I kristen terminologi sier vi at den andres ansikt viser oss Guds bilde. Avtroppende biskop Tor Singsaas pleier å si at Kristus er skjult til stede bak den andres blikk.

Hvor mye galt er det ikke da i en teologi som, enten den nå kaller seg kristen eller ikke, inviterer deg til å se inn i den andres ansikt og si: Jeg ser en demon i deg!

Om å misbruke Guds navn

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 1.6.2017

Siden det er konfirmasjonssesong, kan det kanskje være på sin plass med en aldri så liten konfirmanttime.

Hvert eneste år tar vi imot nye konfirmantkull i kirka, flotte ungdommer som setter av tid til å reflektere rundt tro og tvil, identitet og tilhørighet, etikk og moral. Og siden vi i kirka nå engang er forplikta på kirkelig tradisjon kommer vi ikke utenom en time om Budene. De det er ti av, vet dere. Ja, og så den gylne regel og det dobbelte kjærlighetsbudet da; det er noe med at dersom grunnlaget er i orden kommer gjerne konkretiseringene i enkeltcase av seg selv.

Og hvert år har vi den samme samtalen med ungdommene om det budet som i kirkelig tradisjon er kjent som det andre budet: «Du skal ikke misbruke Guds navn!» Hva betyr det? Samtalen starter gjerne som en diskusjon om banning, og om hvilke ord som er «innafor» og ikke. Temaet er uuttømmelig. (Min svigermor jobbet i barnehage og fikk engang et spørsmål fra gølvet om det var like stygt å si «Harry Potter!» som å si «Herre Gud!») På et eller annet punkt i samtalen blir det så vår lodd å gjøre konfirmantene oppmerksomme på at det andre budet stiller seg knekkende likegyldig til banning. De aller fleste banneord viser som kjent ikke til Guds navn men til «ham som holder til i den andre enden av korridoren» som salige Karsten Isachsen i sin tid uttrykte det. Ikke dermed sagt at det å forbanne hverandre er noe vi oppmuntrer til, men dere skjønner tegninga.

Det å påberope seg guddommelig rett til å krenke eller skade andre, derimot, det er i sannhet å misbruke Guds navn. I kirka bekjenner vi at Jesus viste oss Gud (eller avslørte Gud for oss), og han er sitert på at vi til og med skal elske våre fiender. All vold og faenskap i Guds navn er nettopp faenskap, og i så måte misbruk av Guds navn. Hvordan kan den som tråkker på Guds bilde – altså mennesket – påberope seg en guddommelig rett? Svaret gir seg i grunnen selv.

Fortsett å lese «Om å misbruke Guds navn»

Om Den store legen

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 13.10.2016

Det er oktober, og Røros kirke er flomlysrosa igjen. Sånn har det vært de siste årene. Rosa sløyfe-aksjonen kan markeres på mange måter, og Røros menighetsråd liker denne måten.

12046807_1007040256005847_4847102954251220116_n
Foto: Ingrid Nymoen

Noen spørsmål blir det likevel fra både den ene og den andre kanten. Skal kirka lyses opp i alle slags farger for alle slags saker nå da? (Tja. Det er bare å gjøre som brystkreftforeningen og sende en søknad, så vil rådet ta stilling til hver sak for seg.) Og har egentlig medisinsk forskning noe med kirkebygget å gjøre? Er det ikke heller sånn at kirka holder seg med mer eller mindre antikverte holdninger om helbredelse og direkte guddommelig inngripen, og at kristenfolket (hvem de nå er) er programforplikta til å tro mer på Gud enn på legen?

Det er ikke bare nyateister som melder slike motforestillinger. Jeg har også diskutert temaet med velmenende men i mine øyne akk så overivrige kristenkarismatikere, folk som i likhet med alternativbevegelsen mener at legevitenskapen ikke er noe å støtte se på. «Jesus er din lege!» sier de og ber deg kaste krykkene, eller medisinene dersom det er det som er din greie.

Fortsett å lese «Om Den store legen»

Om Guds smertes teologi (i Ljomen)

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 18.8.2016

Når dette står på trykk i Ljomen har Røros-presten med familie nylig kommet tilbake til Norge etter tre ukers rundreise i Soloppgangens land. Som enkelte vil kjenne til vokste jeg opp der – jeg bodde der fra jeg var 3 til jeg var 19 – og denne sommeren lå alt til rette for et besøk i prestens barndomsrike. Så da gjorde vi det.

En av de tingene jeg har med meg fra tida i Japan er fascinasjon for østlig livstolkning. Jeg har blant annet hatt stor glede av å lese og bruke tid på å sette meg inn i det filosofiske universet til den japanske teologen Kazoh Kitamori (北森 嘉蔵). Han har slått følge med meg bort til diverse prekestoler og lesepulter de siste årene, selv om dette nok ikke alltid har vært like tydelig for tilhørerne. Siden dette altså er Japan-sommer for min del tenker jeg tida er inne for en litt mer utførlig presentasjon av Kitamori.

Fortsett å lese «Om Guds smertes teologi (i Ljomen)»

Om de korsfestede (2)

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 30.6.2016

Teologiens store hjul dreier langsomt. Det er ikke hvert år det oppstår egentlige nyheter. Men i overgangen mellom 60- og 70-tallet skjedde det: Verden ble introdusert for en nyhet innen kristen teologi, en retning med et eget fokus og en egen metode. Det vil si, det som ble presentert var ikke nytt, for vi snakker om tema som hadde vært en del av kristendommen siden den spede begynnelse. Likevel representerte frigjøringsteologien en nyvinning.

Frigjøringsteologien vokste fram i Latin-Amerika. Den fant sin form innen miljøer i Den katolske kirke der, og har siden spredt seg over hele verden. Frigjøringsteologien er både et teologisk teoretisk rammeverk og en metode, og de to henger sammen.

Hva skjer dersom man tar på alvor de tekstene i Det nye testamente som tiltaler de fattige og undertrykte? Det var og er frigjøringsteologiens startpunkt. Jesus selv var etter alt å dømme fattig. Han levde enkelt. Han omga seg med sosialt utstøtte. Han ble kastet utenfor tempelbyen og korsfestet, og da soldatene skulle dele hans konfiskerte eiendeler mellom seg var det ikke så mye mer enn det han sto og gikk i. Hadde det ikke vært for at han hadde venner fra flere samfunnslag hadde han nok havnet i en umerket massegrav også.

Fortsett å lese «Om de korsfestede (2)»