Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Systematisk teologi’ Category

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 1.6.2017

Siden det er konfirmasjonssesong, kan det kanskje være på sin plass med en aldri så liten konfirmanttime.

Hvert eneste år tar vi imot nye konfirmantkull i kirka, flotte ungdommer som setter av tid til å reflektere rundt tro og tvil, identitet og tilhørighet, etikk og moral. Og siden vi i kirka nå engang er forplikta på kirkelig tradisjon kommer vi ikke utenom en time om Budene. De det er ti av, vet dere. Ja, og så den gylne regel og det dobbelte kjærlighetsbudet da; det er noe med at dersom grunnlaget er i orden kommer gjerne konkretiseringene i enkeltcase av seg selv.

Og hvert år har vi den samme samtalen med ungdommene om det budet som i kirkelig tradisjon er kjent som det andre budet: «Du skal ikke misbruke Guds navn!» Hva betyr det? Samtalen starter gjerne som en diskusjon om banning, og om hvilke ord som er «innafor» og ikke. Temaet er uuttømmelig. (Min svigermor jobbet i barnehage og fikk engang et spørsmål fra gølvet om det var like stygt å si «Harry Potter!» som å si «Herre Gud!») På et eller annet punkt i samtalen blir det så vår lodd å gjøre konfirmantene oppmerksomme på at det andre budet stiller seg knekkende likegyldig til banning. De aller fleste banneord viser som kjent ikke til Guds navn men til «ham som holder til i den andre enden av korridoren» som salige Karsten Isachsen i sin tid uttrykte det. Ikke dermed sagt at det å forbanne hverandre er noe vi oppmuntrer til, men dere skjønner tegninga.

Det å påberope seg guddommelig rett til å krenke eller skade andre, derimot, det er i sannhet å misbruke Guds navn. I kirka bekjenner vi at Jesus viste oss Gud (eller avslørte Gud for oss), og han er sitert på at vi til og med skal elske våre fiender. All vold og faenskap i Guds navn er nettopp faenskap, og i så måte misbruk av Guds navn. Hvordan kan den som tråkker på Guds bilde – altså mennesket – påberope seg en guddommelig rett? Svaret gir seg i grunnen selv.

(mer…)

Read Full Post »

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 13.10.2016

Det er oktober, og Røros kirke er flomlysrosa igjen. Sånn har det vært de siste årene. Rosa sløyfe-aksjonen kan markeres på mange måter, og Røros menighetsråd liker denne måten.

12046807_1007040256005847_4847102954251220116_n

Foto: Ingrid Nymoen

Noen spørsmål blir det likevel fra både den ene og den andre kanten. Skal kirka lyses opp i alle slags farger for alle slags saker nå da? (Tja. Det er bare å gjøre som kreftforeningen og sende en søknad, så vil rådet ta stilling til hver sak for seg.) Og har egentlig medisinsk forskning noe med kirkebygget å gjøre? Er det ikke heller sånn at kirka holder seg med mer eller mindre antikverte holdninger om helbredelse og direkte guddommelig inngripen, og at kristenfolket (hvem de nå er) er programforplikta til å tro mer på Gud enn på legen?

Det er ikke bare nyateister som melder slike motforestillinger. Jeg har også diskutert temaet med velmenende men i mine øyne akk så overivrige kristenkarismatikere, folk som i likhet med alternativbevegelsen mener at legevitenskapen ikke er noe å støtte se på. «Jesus er din lege!» sier de og ber deg kaste krykkene, eller medisinene dersom det er det som er din greie.

(mer…)

Read Full Post »

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 18.8.2016

Når dette står på trykk i Ljomen har Røros-presten med familie nylig kommet tilbake til Norge etter tre ukers rundreise i Soloppgangens land. Som enkelte vil kjenne til vokste jeg opp der – jeg bodde der fra jeg var 3 til jeg var 19 – og denne sommeren lå alt til rette for et besøk i prestens barndomsrike. Så da gjorde vi det.

En av de tingene jeg har med meg fra tida i Japan er fascinasjon for østlig livstolkning. Jeg har blant annet hatt stor glede av å lese og bruke tid på å sette meg inn i det filosofiske universet til den japanske teologen Kazoh Kitamori (北森 嘉蔵). Han har slått følge med meg bort til diverse prekestoler og lesepulter de siste årene, selv om dette nok ikke alltid har vært like tydelig for tilhørerne. Siden dette altså er Japan-sommer for min del tenker jeg tida er inne for en litt mer utførlig presentasjon av Kitamori.

(mer…)

Read Full Post »

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 30.6.2016

Teologiens store hjul dreier langsomt. Det er ikke hvert år det oppstår egentlige nyheter. Men i overgangen mellom 60- og 70-tallet skjedde det: Verden ble introdusert for en nyhet innen kristen teologi, en retning med et eget fokus og en egen metode. Det vil si, det som ble presentert var ikke nytt, for vi snakker om tema som hadde vært en del av kristendommen siden den spede begynnelse. Likevel representerte frigjøringsteologien en nyvinning.

Frigjøringsteologien vokste fram i Latin-Amerika. Den fant sin form innen miljøer i Den katolske kirke der, og har siden spredt seg over hele verden. Frigjøringsteologien er både et teologisk teoretisk rammeverk og en metode, og de to henger sammen.

Hva skjer dersom man tar på alvor de tekstene i Det nye testamente som tiltaler de fattige og undertrykte? Det var og er frigjøringsteologiens startpunkt. Jesus selv var etter alt å dømme fattig. Han levde enkelt. Han omga seg med sosialt utstøtte. Han ble kastet utenfor tempelbyen og korsfestet, og da soldatene skulle dele hans konfiskerte eiendeler mellom seg var det ikke så mye mer enn det han sto og gikk i. Hadde det ikke vært for at han hadde venner fra flere samfunnslag hadde han nok havnet i en umerket massegrav også.

(mer…)

Read Full Post »

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 17.3.2016

hagiaeirene

Plutselig var han der, med kosten sin, på plattformen i Hagia Eirene-kirka. Vi hadde akkurat sett oss om, åtte prester fra Gauldal prosti på studietur i Istanbul. I løpet av to dager hadde vi i tur og orden besøkt Suleiman-moskeen, to synagoger, Den blå moské, Chora-kirka, flere museer og – ikke minst – Hagia Sofia, den enorme helligdommen med sin lange og kompliserte historie først som kristen kirke og så som moské og så til slutt som museum. Nå var turen kommet til Topkapi-palasset. Og der, inne på palassområdet, ligger altså Hagia Eirene, kirka som var åsted for det andre økumeniske kirkemøtet, det som ble holdt i Konstantinopel i år 381. Den arianske striden ble avsluttet på dette konsilet med det vedtaket vi kjenner som Den nikenske trosbekjennelse men som mer presist heter Symbolum Nicænum-Constantinopolitanum, blant venner bare kjent som Nikenum.

Den arianske striden handlet om spørsmålet om hvem og hva Jesus var. Kristus. Messias. Menneskesønnen. Sønnen. Javel. Men var han Gud? Var han menneske? Eller var han begge deler? I så fall: Hvordan? Å be til Jesus, var det avgudsdyrkelse? Arius av Alexandria mente Jesus måtte plasseres som Guds første skapning og dermed hadde en underordnet rolle under den ene Gud. Konsilet samlet seg om noen helt andre formuleringer som forsøkte å ivareta mysteriet om det guddommelige nærværet i og gjennom Jesus: Jesus var Ordet fra evighet,

Guds enbårne Sønn,
født av Faderen før alle tider,
Gud av Gud,
lys av lys,
sann Gud av sann Gud,
født, ikke skapt,
av samme vesen som Faderen.
Ved ham er alt blitt skapt.

I dag er Hagia Eirene i bruk som konsertlokale. Det er noe dypt meningsfullt ved det, tenker jeg, selv om jeg selvsagt gjerne hadde sett at den gamle funksjonen som kirke hadde blitt videreført også gjennom ottomanertida. For den nikenske trosbekjennelsen minner oss som framfører den om at troen alltid har en hymnisk komponent, en lovsangstone. Nikenum er utformet nettopp i en hymnisk form. Det kommer aller best fram når den synges. Jeg testet noen toner under Hagia Eirenes kuppel.

Og så var han der altså: Arbeideren med kosten, han som skulle sørge for at kirka var rengjort før neste konsert. Lyset og stemninga ropte på kamera.

Korset. De tre vinduene mot den lyse evigheten. Renselsen. Kirkerommet. Lovsangstonen. Det er et bilde av hva kirka er og skal være, dette. Og mannen med kosten? Kanskje han kan bli et slags bilde på ham den arianske striden sto om, han som kirka bekjenner kom for å vaske bort døden og alle dødens følgesvenner:

For oss mennesker og til vår frelse
steg han ned fra himmelen
og ved Den hellige ånd
og av jomfru Maria
ble han menneske av kjøtt og blod.

Read Full Post »

Preken under setergudstjeneste på Ljøsnåvollen søndag 9. august 2015 (11. søndag i treenighetstiden); samme preken ble benyttet også på kveldsmesse i Ziiren samme dag men da med referanser til ett dåpsbarn i stedet for tre:

Det står skrevet i evangeliet etter Markus:

En gang Jesus gikk langsmed kornåkrene på sabbaten, begynte disiplene å plukke aks der de gikk. Da sa fariseerne til ham: «Se der! Hvorfor gjør de det som ikke er tillatt på sabbaten?» Han svarte: «Har dere aldri lest hva David gjorde den gang han var i nød og både han og mennene hans sultet? Han gikk inn i Guds hus, den gang Abjatar var øversteprest, og spiste skuebrødene, som ingen andre enn prestene har lov til å spise. Han ga også til dem som var med ham.» Og Jesus sa til dem: «Sabbaten ble til for mennesket, ikke mennesket for sabbaten. Derfor er Menneskesønnen herre også over sabbaten.»

(Mark 2:23-28)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

I dag må vi begynne tekstrefleksjonen med et spørsmål. Et rent faktaspørsmål, en quiz nærmest: Hva betyr sabbat?

Ikke fordi jeg ikke tror at dere vet det allerede, altså. Vi snakker barnelærdom her, relativt grunnleggende kunnskap. Men fordi det noen ganger er fint å få bekreftet det man allerede vet.

Derfor repeterer vi her og nå at sabbaten, det er det hebraiske navnet på lørdagen, som innen jødedommen også er hviledag. Verbet shavat betyr å opphøre eller å avstå fra, og i den første skapelsesfortellingen i Første Mosebok kan vi lese at Gud selv slutter med å skape når den sjuende dagen begynner. Med det er det etablert en syvdagers syklus for arbeid og hvile. Så lyser Gud velsignelsen over sabbaten som en hellig dag. Ortodoks jødedom har temmelig strenge regler for hva slags arbeid man kan gjøre og ikke gjøre på lørdagen.

I dagens evangelietekst inviteres vi inn i en diskusjon mellom Jesus og disiplene hans på den ene siden og representanter for en streng og bokstavtro sabbats-mentalitet på den andre. Hva er det lov å gjøre, i dag og alle dager, og hva er galt? Leseteksten var fra Andre Mosebok. Den kjente dere igjen, tror jeg. Det var De ti bud vi hørte lest, i den utførlige formen som de er presentert i fortellingen om Moses og hebreerne i ørkenen, ved Sinai-fjellet, etter flukten fra Egypt.

Stikkordene for dagen er altså budene og det levde livet.

Med det befinner vi oss midt i en type samtale som har vært typisk for alle slags religiøse systemer til alle tider. For vi skal jo ikke underslå det, at religion alltid har hatt og nok alltid vil ha en moralsk side. (Ikke nødvendigvis moralistisk, men alltid moralsk!) Hvordan skal vi mennesker leve? Finnes det noen veiledning vi kan støtte oss til som alltid har vært og alltid vil være den samme, alltid, i dag og alle dager?

Jeg skal ikke holde noen lang forelesning om dette. Jeg skal ikke si så mye om søndagsåpne butikker heller, selv om evangelieteksten i og for seg inviterer til en hviledags-diskusjon; om det emnet tenker jeg at Den norske kirkes biskoper og Kirkeråd har sagt mye klokt allerede, og de som er interessert i sånt kan finne uttalelsene derfra på nettet. Jeg skal gjøre noe annet, nemlig ganske kort å peke på noen få viktige sider ved Jesu undervisning om temaet etikk og lovbud.

(mer…)

Read Full Post »

Med Kirkens Nødhjelp i Det hellige land (del 6).

Dette innlegget er en del av en serie refleksjoner rundt en studiereise jeg deltok på november 2014. Reisen var i regi av Kirkens Nødhjelp. De fem første postene i serien finner du bak lenkene under. Les gjerne disse før du eventuelt gir deg i kast med dagens post.

  1. Om å være på reise
  2. Om hellige steiner og hellige steder
  3. Om å bygge murer
  4. Om de som bryter tausheten
  5. Om landet og løftene

Den følgende posten er nok mest for spesielt interesserte. Det vil si, den berører en nokså smal problemstilling innenfor teologien. Men for noen er denne problemstillingen en sak som engasjerer mer enn mange andre. Og siden den forrige posten min (om landet og løftene) etterlater spørsmålet om erstatningsteologi ubesvart, setter jeg av en egen post til temaet.

Posten er relativt lang. Med dette er alle lesere advart.

 

Den katolske kirken ved Getsemane-hagen i Jerusalem

Den katolske kirken ved Getsemane-hagen i Jerusalem

«De ugudelige skal bli utryddet av landet»

Mens jeg var på reise i Israel publiserte Gro Faye-Hansen Wenske en kronikk i avisa Dagen hvor hun tok kristensionistisk ideologi ut i noen av sine mer ekstreme konsekvenser. Debatten i etterkant synliggjorde at kristensionismen forekommer i mange varianter som delvis er sterkt uenige innbyrdes; Dagen tok for eksempel tydelig avstand fra Wenske på lederplass. Men på tross av disse uenighetene er alle kristensionister enige om at det følger teologisk at det jødiske folket har en spesiell rett, aller helst eksklusiv enerett, til landet Israel.

Kairos-dokumentet (som ble presentert i den forrige bloggposten) og dette dokumentets resepsjon viser at den kristensionistenes måte å gjøre teologi på har liten støtte i de klassiske kristne kirkesamfunn. De palestinske kristne demonstrerer på en poengtert måte hvor den kristensionistiske tenkningen feiler: De representerer et kristent nærvær som har vært i landet helt siden Jesu tid selv om de ikke tilhører Jesu eget folk (det jødiske folket). Nettopp slik er teologien som tegnes opp i Det nye testamente: Kristen tro er grenseløs og uten etniske bestemmelser. Det ligger en dyp sannhet gjemt i dette at de hellige stedene i Det hellige land har vært tatt vare på helt fra oldkirkelig tid av kristne som ble kalt fram blant hedningene.

Spørsmålet om hvem som skal administrere landet og hvordan er derfor etter det jeg kan forstå ikke en særskilt sak for teologien. Det er spørsmål som må avklares med helt andre verktøy, hentet fra historiens og fra den sekulære politikkens sfære. Teologiens like fullt viktige bidrag er på det mer generelle planet og handler om rettferdighet og om et menneskesyn forankret i tanken om gudbilledlighet. Her er Kairos-dokumentet en god veiviser.

Erstatningsteologi?

Ikke alle leser Kairos-dokumentet slik jeg gjør. Dette er erstatningsteologi! sier de i stedet. Her avvises at Israel er Guds folk. Men Gud har ikke forkastet sitt folk. Kirka er ikke Guds folk slik Israel var det. Guds løfter gjelder til evig tid for jødene. Guds planer for kirka og for verden er ulike. De to planene eller veiene er begge like gyldige, men de gjelder hver sin krets og på hvert sitt sted.

Og så legger de gjerne til: Denne måte å tenke på er farlig. For kirkehistorien er full av eksempler på at erstatningsteologi og antisemittisme går hånd i hånd. Det Kairos står for er i bestefall bare ett lite steg unna jødehat.

(mer…)

Read Full Post »

Older Posts »