Om å være den man er

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 23. september under overskriften «Jeg er»

I’m me, I’m me, and that’s all I can be
I’m me, I’m me, here’s my vulnerability
I’m free and you can’t stop me
I’m free and that’s all I can be

Det er pride-uke på Røros, og alle hjerter gleder seg. Ved inngangen til uka ble jeg oppmerksom på teksten jeg siterte like over her. Tekstlinjene er hentet fra en sang av Willow Smith. Sangen «I Am Me» som ble utgitt i 2012 brukes gjerne i skolers undervisningsopplegg rundt pride om identitet og om å tørre å være seg selv. Det var slik jeg ble oppmerksom på sangen. Det har sine fordeler å være gift med en lærer. Jeg henter mye inspirasjon der!

I’m me, I’m me, and that’s all I can be
I’m me, I’m me, here’s my vulnerability

Jeg er meg. Det er alt jeg kan være. Her er sårbarheten min.

I Bibelen kan vi lese fortellinger om hvordan Gud åpenbarer seg for mennesker og knytter livene deres og identiteten deres sammen med Guds virkelighet. En av de viktigste av disse fortellingene er beretningen om den gang Moses møtte Gud i den brennende tornebusken. Fortellingen er sjangermessig å forstå som en kallelsesberetning. Moses blir kalt til profet, han skal lede hebreerne ut av slaveriet og fram til det lovede land. Denne fortellingen er ikke bare viktig fordi den utgjør startskuddet for fortellingen om Moses og exodus og jødedommen. Den er også viktig fordi Gud, ifølge denne fortellingen, avslører sitt eget navn for Moses:

«Jeg er den jeg er. Slik skal du svare israelittene: Jeg er har sendt meg til dere.»

Jeg er. Jeg er den jeg er. I dette avsnittet (2. Mosebok 3:14) blir gudsnavnet JHWH fortolket som en form av den hebraiske verbstammen HJH som betyr å være. Når Moses spør Gud om hva Gud navn er, slik at han kan fortelle hvem som har sendt ham, svarer Gud rett og slett: «Si ‘Jeg er!’ For jeg er.» Derfor, konkluderer denne fortellingen, kalte hebreerne Gud for «Han er»; JHWH blir forstått som en slik tredjepersonsform av verbet. En annen mulig måte å oversette det aktuelle uttrykket på, er å si at Gud svarer «Jeg er (nå engang) som jeg er!»

Når Gud skal presenterer seg selv, knytter altså ikke Gud noen som helst atributter eller presiseringer til hva eller hvem Gud er eller gjør. Gud konstaterer bare: Jeg er. Og det er nok. Det er egentlig alt Moses trenger å vite: Gud er. Hva eller hvem Gud er, vil vise seg etter hvert, gjennom Guds handlinger. Og det finner Moses ut ved å gå videre sammen med Gud.

Den senere tradisjonen var at hebreerne ikke uttalte gudsnavnet. Vi vet derfor ikke sikkert hvordan JHWH ble uttalt. Mange bibelforskere holder Jahweh for å være det beste forslaget. Men navnet var så hellig, så avslørende om du vil, at det altså ikke skulle sies høyt. I stedet sa folket «Adonai» (Min herre), «Elohim» (Gud), «HaShem» (Navnet) eller lignende. Selv Gud omgir seg med en form for sårbarhet. Ingenting er mer truende enn om noen stiller spørsmål ved ens rett til å være den man er.

Jeg er den jeg er! Det er det mest frigjørende et menneske kan si om seg selv. Alt annet vil vise seg etter hvert. Jeg trenger ikke settes i bås. Hvem er jeg? Jeg er! Vær stolt, menneske.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s