Om tro, håp og tatoveringer

Preken under strømmegudstjeneste i Røros kirke 28. februar 2021:

Det står skrevet i evangeliet etter Lukas:

En av fariseerne innbød Jesus til å spise hos seg, og han gikk inn i fariseerens hus og tok plass ved bordet. Nå var det en kvinne der i byen som levde et syndefullt liv. Da hun fikk vite at Jesus lå til bords i fariseerens hus, kom hun dit med en alabastkrukke med fin salve. Hun stilte seg bak Jesus, nede ved føttene, og gråt. Så begynte hun å fukte føttene hans med tårene og tørket dem med håret sitt. Hun kysset føttene hans og smurte dem med salven. Da fariseeren som hadde innbudt ham, så det, tenkte han med seg selv: «Var denne mannen en profet, ville han vite hva slags kvinne det er som rører ved ham, at hun fører et syndefullt liv.»

Da tok Jesus til orde. «Simon», sa han til fariseeren, «jeg har noe å si deg.» «Si det, mester», svarte han. Jesus sa: «To menn hadde gjeld hos en pengeutlåner. Den ene skyldte fem hundre denarer, den andre femti. Men da de ikke hadde noe å betale med, etterga han dem begge gjelden. Hvem av dem vil da holde mest av ham?» Simon svarte: «Den han etterga mest, tenker jeg.» «Du har rett», sa Jesus. Så vendte han seg mot kvinnen og sa til Simon: «Ser du denne kvinnen? Jeg kom inn i ditt hus; du ga meg ikke vann til føttene mine, men hun fuktet dem med tårer og tørket dem med håret sitt. Du ga meg ikke noe velkomstkyss, men helt fra jeg kom, har hun ikke holdt opp med å kysse føttene mine. Du salvet ikke hodet mitt med olje, men hun smurte føttene mine med den fineste salve. Derfor sier jeg deg: Hennes mange synder er tilgitt, derfor har hun vist stor kjærlighet. Men den som får lite tilgitt, elsker lite.» Så sa han til kvinnen: «Syndene dine er tilgitt.» Da begynte de andre gjestene å spørre seg selv: «Hvem er han, som til og med tilgir synder?» Men Jesus sa til kvinnen: «Din tro har frelst deg. Gå i fred!»

(Lukas 7:36-50)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

Jeg er en preget mann. Ja, jeg er faktisk merket for livet.

Jeg bodde fjorten år i Japan i oppveksten, fram til jeg var nitten år. For noen år siden fikk jeg tatovert to kinesisk-japanske skrifttegn på skuldrene som en påminnelse om japaneren i meg.

På venstre skulder har jeg et tegn som leses SHIN (信) og som betyr tro.

På høyre skulder har jeg et tegn som leses NOZOMU (望). Det betyr å håpe. Tegnet kan òg bety å ønske, om sammen med et annet tegn danner det ordet KIBŌ som betyr håp.

Tro og håp. Dersom man så setter disse to tegnene sammen, så danner disse et nytt ord ilag. Det (信望) leses SHINBŌ, og kan oversettes trygghet, sikkerhet eller selvsikkerhet, selvtillit eller popularitet.

Nå var dette siste i og for seg ikke tilsiktet fra min side. For da jeg fikk tatovert de to ordene på skuldrene, visste jeg ikke at de kunne leses sammen på denne måten, og mente ikke å sende noe bevisst signal. Jeg er ikke jeg blant dem med størst selvtillit på alle livets områder. Jeg har heller egentlig aldri tenkt på meg selv som noen populær person, og prøver i hvert fall ikke å være noen populist. Men dette med tryggheten, sikkerheten og tilliten gir mening for meg likevel. For meg henger nemlig tillit nært sammen både med det å tro og det å håpe. Ja. tro og tillit er for meg faktisk to sider av samme sak.

II

Hvordan kan jeg tro på Gud når det finnes så mye vondt i verden? Slik lyder en ganske vanlig innvending mot religiøs tro i ulike varianter. Underforstått: Det er sikkert mulig å forestille seg med fornuft eller følelser at Gud «finnes» i en eller annen forstand, men hvorfor skal jeg ha tillit til denne Guden? Hvordan skal jeg kunne stole på at Gud er god, og at Gud vil meg vel?

Jeg synes dette er en både viktig og vektig innvending. Den går på mange måter til kjernen av det tro handler om.

Fortsett å lese «Om tro, håp og tatoveringer»

Om at en krise fortsatt er en krise

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 22.10.2020 under overskriften «En krise er (fortsatt) en krise»

Forrige prestepreik var viet det kinesiske ordet for krise, 危机. Jeg røsket i den populære påstanden om at ordet er satt sammen av tegnene for henholdsvis fare og mulighet, og reflekterte litt over at en krise noen ganger rett og slett bare er det: En krise.

Denne gangen blir jeg nødt til å røske litt i min egen tekst. For i en kort popularisering av sammensatte problemstillinger vil det ikke alltid være plass til alt. Derfor noen ettertanker.

For det første: Forrige gang skrev jeg om de to ordene 危机 og 机会, og jeg utla de to tegnsammensetningene nærmest som rebuser. Selv om det delvis er hold i det jeg skrev, var det også en forenkling. Jeg antydet noe av den underliggende kompleksiteten idet jeg skrev i siste avsnitt at tegnet 机 leses som «skrivepult» på japansk. Det har seg nemlig slik at dette tegnet kan ha en rekke ulike betydninger, ikke bare «krysningspunkt» som jeg knyttet an til.

Dette henger sammen med at tegnet 机 i seg selv er en forenkling. Moderne kinesisk skrives, dersom man sammenligner det med tradisjonell kinesisk, med et noe enklere skriftsystem der flere mer kompliserte tegn gjengis i utgaver med færre streker. Tegnet jeg gjengav som 机 skrives i sin opprinnelige form som 機, og dette tegnet er komplekst og mangetydig. Det kan for eksempel leses med betydningene maskin, apparat, årsak, hemmelighet, eller plan, alt etter sammenhengen det står i, i tillegg til altså den allerede nevnte betydningen.

For det andre: Det kinesiske skriftsystemet er ikke bare en form for rebusoppstilling, slik jeg kanskje kunne forlede til å tro i det jeg skrev i forrige spalte. Kinesiske tegn knyttes sammen ikke kun på grunnlag av hva de ulike tegnene opprinnelig har forestilt som piktogrammer, men også etter uttale og ulike former for fonetiske assosiasjoner. Selv om det skulle ha vært slik at de to tegnene i ordet krise hver for seg kunne leses som «fare» og «mulighet», kunne man ikke uten videre ha utledet at ordet «krise» var dannet etter rebus-metoden.

For det tredje skulle jeg gjerne tatt med noe om hvor myten om kinesisk krise som krysning av fare og mulighet kommer fra. Denne tanken om krisen som et punkt med potensiale for læring og vekst kan, i hvert fall ifølge en artikkel om temaet på Wikipedia, spores tilbake til en artikkel i et blad for kristne misjonærer i Kina, skrevet i 1938. John F. Kennedy skal så ha popularisert påstanden i taler han holdt under presidentvalgkampen i USA. Skal man lære noe av dette, er det muligens at verken kristne misjonærer eller amerikanske presidentkandidater alltid kan påstås å ha ett hundre prosent dekning for sine påstander.

Siden jeg ikke fikk plass til noen av disse ettertankene sist, benytter jeg meg av redaktørens gjestfrihet til å skrive litt om det denne uka i stedet. Noen muligheter skal man bare gripe.

PS: En annen ettertanke jeg sitter med akkurat i dag, er glede over resultatet av årets TV-aksjon. Selv om aksjonen ble digital og ikke kunne gjennomføres dør til dør, har folk gitt nesten like mye som tidligere år. Hvis jeg har regnet riktig, har vi samlet inn nok penger til at WWF kan redusere plastforsøplingen i verdenshavene med nærmere 77.500 tonn. Noen ganger er det faktisk bare fantastisk hva slags muligheter vi skaper, selv i møte med kriser.

Om at en krise er en krise (også på kinesisk)

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 8.10.2020

Du har kanskje lest eller hørt det gang i løpet av det siste halve året du også, at det kinesiske ordet for «krise» er sammensatt av tegnene for «fare» og «mulighet»? Det høres jo både spennende og inspirerende ut. Det er bare det at det ikke stemmer.

Jeg kan ikke kinesisk. Men jeg snakker, forstår og leser en del japansk, og japanerne har adoptert deler av skriftsystemet sitt fra nettopp Kina. Jeg er derfor i stand til å forstå i hvert fall noe av skriftlogikken i kinesisk, ettersom det ligger tett opp til det japanske kanji-systemet. Jeg drister meg derfor til å forsøke meg på litt myteknusing her.

Det stemmer at på kinesisk er ordet «krise», 危机, sammensatt av to tegn, 危 og 机. Det første tegnet, 危, betyr «fare». Så langt er det med andre ord hold i den vestlige populærmyten. Men det andre tegnet (机) betyr ikke «mulighet», i hvert fall ikke isolert sett. Når det står for seg selv, er betydningen mer i retning endrings- eller krysningspunkt. Tegnet 机 inngår derimot i en annen ordkombinasjon på kinesisk, 机会, som betyr nettopp «mulighet». Men her er tegnet supplert med et annet tegn, 会, som (i hvert fall på japansk) betyr møte eller ansamling (som i gruppe eller parti). Populært uttrykt: Der flere veivalg møtes, har man muligheter, men der endrings- eller veivalget er forbundet med fare står man overfor en krise.

«What doesn’t kill you, makes you stronger», både synges og sies det. Vi mennesker er meningssøkende vesener, og vi har det med å lete etter mønstre og mening i alt, også i kriser. Vi finner den samme livsholdningen i norske munnhell også. «Aldri så galt at det ikke er godt for noe!», sier vi. Men er dette nødvendigvis sant?

Jeg tror vi har godt av å øve oss i å godta at enkelte ting vi opplever og erfarer ikke nødvendigvis er meningsbærende i seg selv. Det er ikke sikkert at det som skjer, skjer for at du skal lære noe av det eller vokse gjennom det. Ikke dermed sagt at det ikke kan finnes en form for mening selv i det tilsynelatende meningsløse, i hvert fall ikke når en ser tilbake på det i ettertid. Men det betyr ikke at vi trenger å være glade for at det som skjedde, skjedde.

Som prest kommer jeg stadig i berøring med sorg. Og er det en ting jeg og andre prester har blitt mer oppmerksomme på de senere tiårene, så er det hvor lite meningspotensiale som egentlig ligger i floskler som at «det er nok en mening med det». Når et menneske i sin beste alder blir revet bort av kreft, eller når en ungdom blir drept i trafikken, da ser jeg det ikke som mitt kall å påstå at det var meningen at dette skulle skje, eller at de sørgende nå må fokusere på hva de kan lære av dette eller hva slags vekstpotensiale de selv kan finne i det mørket de befinner seg i. Noen ganger er det jævlige bare nettopp det: Aldeles forjævlig.

Dette burde egentlig være en selvsagt innsikt for en kristen kirke eller en (post)kristen kultur. Den kristne grunnfortellingen handler om et menneske som roper til Gud i fortvilelse fra et kors, overveldet av en følelse av gudsforlatthet. Meningstapet er absolutt. Så peker kirka på et håp som vokser ut av den absolutte håpløsheten døden representerer. Men dette er nettopp Guds sak, ikke vår. Vi må erkjenne at i møte med enkelte av livets utfordringer, kan vi ikke selv konstruere eller finne noen mening som helst. Den kan bare gis oss av Meningen selv.

I den organisasjonen hvor jeg jobber, altså Den norske kirke, har det den siste tida vært en del snakk om den omstillingen som har skjedd i møte med koronapandemien. Vi ble digitalisert mer eller mindre over natten i løpet av mars og april. Nå har vi møter på Teams, vi også, og prester strømmer kveldsandakter over Facebook fra sin egen stue. Jeg skal ikke underslå betydningen av en slik omstilling, men digitalisering gjør ikke koronakrisen lettere å bære.

For den pågående pandemien er først og fremst en krise. Livet er truet. Folk dør. Vi har mista mange, og kommer til å miste enda flere. Jeg tror det vi trenger mest nå, både i kirka og ellers, er hjelp til bare å stå i det vanskelige, uten å fokusere så innmari mye på personlig vekst eller omstilling. Selvutvikling er en luksus den som ikke er rammet kan unne seg. Men for altfor mange handler ikke koronapandemien om vekst. Den handler om å overleve.

I bunn og grunn handler alt dette om å akseptere menneskelivets sårbarhet. Vi er dødelige vesener, og det ligger ikke muligheter i alle farer. En krise er ofte bare nettopp det: En krise. Noen ganger er det vanskelig nok bare å være til. Akkurat nå er det nok for mange av oss.

PS: På japansk, som jeg kjenner bedre enn kinesisk, leses 机 som «tsukue» som betyr skrivepult – uten at denne teksten må karakteriseres som et skrivebordsprodukt av den grunn.

Om bålet og hjertespråket

Preken i Bergstadens Ziir på Samefolkets dag, 6. februar 2019:

51816538_328153367829563_8441391898232356864_n
Foto: Toini Bergstrøm

Gosse gaadtan båetieh, dållem vuejnieh, jïh guelieh laejpieh sjïjli nelnie. «Buektede guelijste mejtie aadtjegh åådtjeme», Jeesuse jeahta. Simon Pïehtere vïnhtsese vaadtsa jïh viermiem gaadtan geasa. Dïhte stoere guelijste dïeves, stoereluhkie-vïjhteluhkiegolme guelieh desnie. Jalhts dan jïjnjh guelieh, viermie ij gajhkenh. Jeesuse dellie learoehkidie jeahta: «Båetede byöpmedidie!» Ij gie learoehkijstie doesth gihtjedh: «Gie datne?» Daejrieh badth Åejvie dïhte. Dellie Jeesuse båata, laejpiem vaalta jïh dejtie vadta, gueliem aaj.

Da de var kommet i land, så de et bål der, og det lå fisk og brød på glørne. «Kom hit med noen av de fiskene dere nettopp fikk», sa Jesus til dem. Simon Peter gikk da om bord i båten og trakk garnet i land. Det var fullt av stor fisk, ett hundre og femtitre i alt. Men enda det var så mange, revnet ikke garnet. Jesus sa til dem: «Kom og få mat!» Ingen av disiplene våget å spørre ham: «Hvem er du?» De visste at det var Herren. Så gikk Jesus fram, tok brødet og ga dem, det samme gjorde han med fisken.

(Johannes 21:9-13)

I

Dålle! Det ene lille ordet vekker minner og følelser i meg. Gode minner og gode følelser. For noen år siden var jeg så heldig å få lese litt sørsamisk på Røros videregående, i regi av Samisk høgskole. En av temasamlingene jeg fikk være med på, hadde som overskrift vaeresne – til fjells! Og da var dålle – bålet – et av undertemaene. Vi gikk tur til en gammel boplass like over på svensk side. Der tente vi bål, og så kokte vi prihtjege, og jeg pugga frasen manne sïjhtem prihtjegem jovkedh helt til den satte seg i ryggmargen. Og så satt vi der, ved bålet, og nøt naturen, stillheten, varmen, røyken, kaffen, kjøttet og osten. Ordet dålle vekker alle disse minnene i meg, fra en veldig fin dag med veldig fine folk.

I dagens evangelietekst dukker det opp et dålle – et bål. En kullild på stranda. Det er Jesus som har tent den. Peter og de andre disiplene samles der, ved stranda, rundt bålet, sammen med ham. Dette var like etter at Jesus hadde stått opp i fra de døde, fortelles det. Og jeg tror kanskje nettopp bålet vekket noen minner i apostelen Peter, noen minner som ikke bare var gode. Den forrige gang vi hører om en slik kullild, et bål, i evangeliefortellingen, er i fortellingen om natt til Langfredag. Jesus har blitt tatt til fange. Han blir ført til yppersteprestens hus. Der har Peter skjult seg blant folket og står og varmer seg ved kullilden. Så er det noen som sier: «Du var sammen med Jesus!» Og så nekter Peter. Tre ganger. Og så blir Jesus ført ut av forhørsrommet. Og Peter vet at Jesus vet – at han har svikta ham.

Men nå, på stranda, er Jesus der. Og inviterer Peter inn i varmen. Og Peter får legge fra seg det som er vanskelig, og han får reprogrammere minnebanken sin, legge noen nye og gode minner, gode øyeblikk, oppå det gamle og såre og vonde. En veldig fin dag med veldig fine folk.

Og fra nå av vil dålle minne Peter om en av de fineste dagene i hans tid sammen med Jesus, sammen med den korsfestede og oppstandne Jesus.

II

Dette med minner og språk og ord og lukter og lyder er fascinerende. Måten vi mennesker danner minner på, og hvordan disse minnene former oss, og hvordan vi forteller fortellingen om oss selv…

I dag, på denne flotte dagen, Samefolkets dag, hadde jeg det store privilegium å få holde morgenandakten i NRK radio. Der snakka jeg om språk og om minner og om hvem vi er, om det jeg kaller for hjertespråket. Jeg tenker at de ordene jeg sa da, de kan godt sies her og nå også. Så nå kommer jeg til å gjenta noe av det jeg sa i radioandakten; det er fint å kunne sitere seg selv også noen ganger, ikke bare andre. Fortsett å lese «Om bålet og hjertespråket»

Om å gi videre fra hjerte til hjerte

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 13.9.2018

Torsdag i forrige uke var jeg så heldig å være til stede under feiringa av Samisk kirkeråds 25-årsjubileum i Grønnåsen kirke i Tromsø. Det var veldig fint.

Under festgudstjenesten var det tekstlesning på alle de tre samiske språkene: Sørsamisk, lulesamisk og nordsamisk. Litt senere leste vi Fadervår, alle tilstedeværende på en gang, og den leste vi på alle de tre samiske språk samtidig, pluss på bokmål (hvor Herrens bønn finnes i flere versjoner). Fire språk synkront, minst, altså. Det var en himmelsk kakafoni.

Der og da fikk jeg for min del helt spontant lyst til å lese Fadervår på japansk. For det er på mange måter hjertespråket mitt. Da jeg lærte å be Fadervår som barn, lærte jeg å be den på norsk og japansk omtrent samtidig. Jeg bodde i Japan fra jeg var tre år. Foreldrene mine var misjonærer der, de jobba i ei japansk kirke og drev med menighetsarbeid og opplæring av teologer og prester. Så jeg lærte japansk i barnehagen, og jeg lærte å be Fadervår på japansk i den japanske kirka. Det gir meg fortsatt en veldig trygg og god følelse å kunne si:

Ten ni mashimasu, warera no chichi yo,
negawaku wa mina o agamesasetamae…

Fortsett å lese «Om å gi videre fra hjerte til hjerte»

Om Bøkenes bok

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 2.6.2016

Mai 2016 ble Det norske bibelselskaps 200-årsjubileum feiret over hele landet. I Oslo har man de siste ukene kunnet lese bibelvers på trikker og busser, og det har blitt holdt bibelmaraton med høytlesning flere steder. Jubileet ble markert under gudstjenesten i Bergstadens Ziir søndag 29. mai, blant annet med takkeoffer til Bibelselskapet. Det var og er gode grunner til å markere jubileet skikkelig.

Da Det norske bibelselskap ble stiftet 26. mai 1816 eide 4 % av Norges befolkning en bibel. Å skaffe seg et eksemplar var ingen enkel sak, for det var begrensede opplag i sirkulasjon. Bibelspråket som dominerte årene fram til 1814 var dansk, og deler av den danske bibeloversettelseshistorien etter reformasjonstida hadde vært preget av en ord-for-ord-metode som hadde gitt noen temmelig tunge og utilgjengelige resultater. Skulle man være så heldig å komme over en bibel måtte man også betale for den, og en bibel kostet rundt en månedslønn etter tjenestefolks inntektsnivå. Bibelen var med andre ord ei bok for de privilegerte få.

Alt dette endret seg med Bibelselskapets inntog på arenaen. I dag koster et eksemplar av den nyeste bibeloversettelsen rundt en timelønn, selv om det selvsagt finnes dyrere og mer forseggjorte utgaver også. Bibelen kan leses gratis på Bibelselskapets nettsider (bibel.no) eller lastes ned og leses på flere elektroniske plattformer. Bibelen er blitt allemannseie.

Fortsett å lese «Om Bøkenes bok»

Om at det er Samefolkets dag

Preken i Røros kapell under den sørsamiske messen 6. februar 2016:

Dagens evangelietekst foreligger dessverre ennå ikke oversatt i sørsamisk utgave. Jeg leser evangeliet fra bokmålsoversettelsen:

Da disiplene var kommet i land, så de et bål der, og det lå fisk og brød på glørne. «Kom hit med noen av de fiskene dere nettopp fikk», sa Jesus til dem. Simon Peter gikk da om bord i båten og trakk garnet i land. Det var fullt av stor fisk, ett hundre og femtitre i alt. Men enda det var så mange, revnet ikke garnet. Jesus sa til dem: «Kom og få mat!» Ingen av disiplene våget å spørre ham: Gie datne? «Hvem er du?» De visste at det var Herren. Så gikk Jesus fram, tok brødet og ga dem, det samme gjorde han med fisken.

(Johannes 21,9-13)

Daate lea aejlies vaentjele. Slik lyder det hellige evangelium.

I

En hverdagsscene. Fiskere ved stranden. For det var det de var, i hvert fall før Jesus kalte dem ut av hverdagen: Fiskere. Han gjorde dem til menneske-fiskere. Da Jesus døde gikk de tilbake til de de kjente best: Fiskerlivet. Og så plutselig sto han der igjen: Midt i livet.

Gie datne?

2016-02-07 13.02.30.jpg
Foto: Toini Bergstrøm

Et viktig spørsmål. Kanskje det viktigste av dem alle? Hvem er jeg? Hvem er du?

Vi kan spørre annerledes: Hvor kommer du fra? Hvor har du dine røtter? Hvor hører du til? Hvor hører hjertet ditt hjemme? Hva er ditt hjertespråk? Hvilket håndverk mestere du, gir livet ditt mening? Fortsett å lese «Om at det er Samefolkets dag»

Om Allah på Høstutstillingen

Gyrid Gunnes er teolog, feminist, forfatter, forsker og prest – og nå også performancekunstner, antatt til Høstutstillingen med en performance hvor publikum kan skrive egne bønner til Allah som hun så leser ikledd alba og stola. Med andre ord: Hun ber som kristen prest til Allah.

Saken har skapt reaksjoner. Det var som ventet. Reaksjonene fra offisielt kirkelig hold er imidlertid beherskede:

Jeg oppfatter at Gunnes ønsker å utforske bønn som en kunstnerisk praksis for dialog. Dette kan være et krevende og overraskende prosjekt for mange. Samtidig tror jeg vi som kristen majoritet har godt av å bli utfordret som del av et moderne flerreligiøst samfunn, svarer Grasaas. Hun er domprost i Oslo og fungerer i Ole Christian Kvarmes sykefravær som biskop – og er med det Gunnes’ kirkelige tilsynsperson. (Kilde)

Anerkjente islamkjennere har også et nøkternt syn på saken:

Jan Opsal er dosent i religionsvitenskap ved Misjonshøgskolen i Stavanger og islamekspert. Han peker på at arabiske kristne har bedt til Allah som Jesu Kristi far siden før Muhammed begynte å forkynne

– I arabiske og mange andre bibeloversettelser står det Allah der det står Gud i en norsk bibeloversettelse. Slik sett er det uproblematisk at kristne ber til Allah. Det gjør millioner av kristne hver dag, sier han.

– Oppleves du det som problematisk at en prest gjør det som Gyrid Gunnes nå gjør på Høstutstilingen?

– Refleksjonene som Gunnes gjør rundt dette virker ganske uklare. Hun sier blant annet: «Men i Vesten er først og fremst Allah brukt om den islamske guden». Dette utsagnet kan fort leses som at hun legger til grunn at kristendom og islam har hver sine guder og at hun nå vil be til den andre guden. Hvis det er noe kristne og muslimer er virkelig enige om på dette feltet, er det at det ikke finnes to guder. (Kilde)

Jeg skal være litt varsom med å kommentere denne saken selv, merker jeg. Jeg har slengt litt med leppa i retning Gyrid ved en tidligere anledning. I ettertid har jeg møtt henne ved et par andre anledninger, og jeg har lært henne å kjenne både som prest og som person. Hun er ikke lenger en fremmed, men en venn. Det er fortsatt mye Gyrid gjør som jeg ikke ville kunne gjøre, men jeg har fått en større forståelse for beveggrunnene hennes og vet at det ligger grundig refleksjon og en dyp fromhet bak alt det hun sier og gjør. (Hun er for eksempel mye mer reflektert og atskillig frommere enn meg!) Det både beundrer og respekterer jeg, også de gangene jeg måtte være uenig med henne.

Fortsett å lese «Om Allah på Høstutstillingen»

Om Dyrets tall

Følgende bilde gikk sin seiersgang på Facebook her om dagen:

bedehus666

Jeg var (og er) blant dem som lo godt av den absurde ironien i nyhetssaken. De fleste lo med, men ikke alle. Noen synes ikke tallet 666 er noe å spøke med. Andre sendte meg meldinger i innboks og spurte hva greia med det derre sekshundreogsekstisekstallet egentli er for noe.

Det første får jeg ikke gjort noe med. Men det andre kan jeg alltids forsøke å forklare. Velkommen til Strøtanke-Haralds teologiske folkeopplysningsspalte!

Fortsett å lese «Om Dyrets tall»