Om å være den man er

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 23. september under overskriften «Jeg er»

I’m me, I’m me, and that’s all I can be
I’m me, I’m me, here’s my vulnerability
I’m free and you can’t stop me
I’m free and that’s all I can be

Det er pride-uke på Røros, og alle hjerter gleder seg. Ved inngangen til uka ble jeg oppmerksom på teksten jeg siterte like over her. Tekstlinjene er hentet fra en sang av Willow Smith. Sangen «I Am Me» som ble utgitt i 2012 brukes gjerne i skolers undervisningsopplegg rundt pride om identitet og om å tørre å være seg selv. Det var slik jeg ble oppmerksom på sangen. Det har sine fordeler å være gift med en lærer. Jeg henter mye inspirasjon der!

I’m me, I’m me, and that’s all I can be
I’m me, I’m me, here’s my vulnerability

Jeg er meg. Det er alt jeg kan være. Her er sårbarheten min.

I Bibelen kan vi lese fortellinger om hvordan Gud åpenbarer seg for mennesker og knytter livene deres og identiteten deres sammen med Guds virkelighet. En av de viktigste av disse fortellingene er beretningen om den gang Moses møtte Gud i den brennende tornebusken. Fortellingen er sjangermessig å forstå som en kallelsesberetning. Moses blir kalt til profet, han skal lede hebreerne ut av slaveriet og fram til det lovede land. Denne fortellingen er ikke bare viktig fordi den utgjør startskuddet for fortellingen om Moses og exodus og jødedommen. Den er også viktig fordi Gud, ifølge denne fortellingen, avslører sitt eget navn for Moses:

«Jeg er den jeg er. Slik skal du svare israelittene: Jeg er har sendt meg til dere.»

Jeg er. Jeg er den jeg er. I dette avsnittet (2. Mosebok 3:14) blir gudsnavnet JHWH fortolket som en form av den hebraiske verbstammen HJH som betyr å være. Når Moses spør Gud om hva Gud navn er, slik at han kan fortelle hvem som har sendt ham, svarer Gud rett og slett: «Si ‘Jeg er!’ For jeg er.» Derfor, konkluderer denne fortellingen, kalte hebreerne Gud for «Han er»; JHWH blir forstått som en slik tredjepersonsform av verbet. En annen mulig måte å oversette det aktuelle uttrykket på, er å si at Gud svarer «Jeg er (nå engang) som jeg er!»

Når Gud skal presenterer seg selv, knytter altså ikke Gud noen som helst atributter eller presiseringer til hva eller hvem Gud er eller gjør. Gud konstaterer bare: Jeg er. Og det er nok. Det er egentlig alt Moses trenger å vite: Gud er. Hva eller hvem Gud er, vil vise seg etter hvert, gjennom Guds handlinger. Og det finner Moses ut ved å gå videre sammen med Gud.

Den senere tradisjonen var at hebreerne ikke uttalte gudsnavnet. Vi vet derfor ikke sikkert hvordan JHWH ble uttalt. Mange bibelforskere holder Jahweh for å være det beste forslaget. Men navnet var så hellig, så avslørende om du vil, at det altså ikke skulle sies høyt. I stedet sa folket «Adonai» (Min herre), «Elohim» (Gud), «HaShem» (Navnet) eller lignende. Selv Gud omgir seg med en form for sårbarhet. Ingenting er mer truende enn om noen stiller spørsmål ved ens rett til å være den man er.

Jeg er den jeg er! Det er det mest frigjørende et menneske kan si om seg selv. Alt annet vil vise seg etter hvert. Jeg trenger ikke settes i bås. Hvem er jeg? Jeg er! Vær stolt, menneske.

Om at det er bedre å være to enn én

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 11.3.2021

Det er bedre å være to enn én;
de får god lønn for sitt strev.
For om de faller, kan den ene
hjelpe den andre opp.
Men stakkars den som er alene!
Faller han, er det ingen
som kan reise ham opp.
Når to ligger sammen, blir de varme,
men hvordan kan den som ligger alene, holde seg varm?
Om én blir overvunnet,
kan to holde stand.
En tretvinnet tråd
ryker ikke så fort.

Disse versene står i Forkynnerens bok i Bibelen, i kapittel 4, vers 9-12. Det er ikke så ofte vi leser fra Forkynneren i kirkas gudstjenesteliv. Forkynneren, eller Predikeren som han het før i tida, nevner knapt Gud i visdomsskriftet sitt, og formidler et ganske kynisk syn på tilværelsen. Men boka inneholder noen kjente og kjære passasjer, så som ordene i kapittel 3 om at «alt har sin tid». Les også gjerne skildringen av alderdommen i kapittel 12! Det er stor poesi.

I dag står versene fra Forkynneren 4 blant de avsnitt man kan velge fra til tekstlesning under vigsel i Den norske kirke. Teksten kom med i Vigsel 2017, det nye vigselsritualet. Jeg blir litt ekstra glad hver gang noen velger den til lesning når de skal gifte seg. Det har seg nemlig slik at jeg har noe av æren for at akkurat denne teksten har funnet sin plass i ritualet.

Våren 2016 møtte jeg på Kirkemøtet for første gang. Jeg var saksordfører på saken om ny vigselsliturgi for Den norske kirke, og fikk være med og lede saken fram til et positivt vedtak: Et overveldende flertall stemte for å utarbeide en ny og inkluderende vigselsliturgi. Så begynte arbeidet med å utforme selve liturgien. Arbeidet hadde kort frist: Neste kirkemøte skulle være allerede januar 2017, og liturgien skulle ut på høring før det.

Noen år tidligere hadde jeg fulgt en nettdiskusjon mellom noen amerikanske teologer på nett. En av deltakerne påsto at det ikke fantes noen tekster i Bibelen som kunne passe til lesning dersom to menn skulle gifte seg, og utfordret alle andre til å motbevise hans påstand. Han fikk umiddelbart svar: «Ecclesiastes 4». Jeg slo opp, og leste versene fra Forkynneren 4 og tenkte: Ja, tenk det, at jeg ikke har sett dette før! For der sto det en tekst som ikke bare lovpriste kjærligheten i generelle ordelag, men lovpriste parforholdet uavhengig av kjønn.

Så da jeg ble innkalt til et møte i en arbeidsgruppe som skulle legge fram en skisse til en ny vigselsliturgi som kunne fremmes for Kirkerådet og Bispemøtet og sendes ut på høring, foreslo jeg å ta inn nettopp denne teksten blant lesetekstene. Forslaget ble møtt med noe skepsis, for noen lærde mener teksten egentlig handler om kameratskap blant soldater, og det var litt usikkerhet om den kunne egne seg til vigselslesning. Men jeg sto på mitt, og den ble tatt med i den første skissen til vigselsliturgi.

Liturgiforslaget kom på høring fra Kirkerådet, og bispedømmerådene skulle avgi uttalelse. Jeg leste igjennom høringsdokumentet, og så til min irritasjon at Forkynneren 4 ikke lenger var blant de foreslåtte lesetekstene. Noen i Kirkerådet eller Bispemøtet hadde klippet teksten ut fra lista. Så da vi behandlet saken i Nidaros bispedømmeråd, spilte jeg inn Forkynneren 4 som forslag til lesetekst en gang til. For å være helt sikker, sendte jeg også en egen høringsuttalelse hvor jeg la Forkynneren 4 i potten.

Det ble januar 2017. Kirkemøtet var samlet, og liturgien skulle vedtas. Jeg fikk æren å være saksordfører igjen. Og nå sto Forkynneren 4 der, blant de andre fine lesetekstene.

Hva er det med denne teksten som griper meg så? Jeg tror jeg må si som biskop emeritus Tor Singsaas ofte sa da likekjønnet vigsel var oppe til debatt i kirka: Det er så viktig at alle får anledning til å være en annens nærmeste pårørende. Så enkelt kan det sies. Eller, som Forkynneren sier det: «Det er bedre å være to enn én. Om én blir overvunnet, kan to holde stand.» Kjønn er underordnet. Det å være der for hverandre, det er dét det handler om.

Og nå kan alle som gifter seg i Den norske kirke velge disse ordene til lesning. Hver gang noen gjør det, slår hjertet mitt litt ekstra sterkt. Det nytter å kjempe for kjærligheten.

Om å bytte forsidebilde på Facebook

Preken under gudstjeneste med konfirmantpresentasjon i Røros kirke vingårdssøndag, 6. september 2020:

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:

Himmelriket er likt en jordeier som gikk ut tidlig en morgen for å leie folk til å arbeide i vingården sin. Han ble enig med arbeiderne om en denar for dagen og sendte dem av sted til vingården. Ved den tredje time gikk han igjen ut, og han fikk se noen andre stå ledige på torget. Han sa til dem: ‘Gå bort i vingården, dere også! Jeg vil gi dere det som er rett.’ Og de gikk. Ved den sjette time og ved den niende time gikk han ut og gjorde det samme. Da han gikk ut ved den ellevte time, fant han enda noen som sto der, og han spurte dem: ‘Hvorfor står dere her hele dagen uten å arbeide?’ ‘Fordi ingen har leid oss’, svarte de. Han sa til dem: ‘Gå bort i vingården, dere også.’

Da kvelden kom, sa eieren av vingården til forvalteren: ‘Rop inn arbeiderne og la dem få lønnen sin! Begynn med de siste og gå videre til de første.’ De som var leid ved den ellevte time, kom da og fikk en denar hver. Da de første kom fram, ventet de å få mer; men de fikk også en denar. De tok imot den, men murret mot jordeieren og sa: ‘De som kom sist, har arbeidet bare én time, og du stiller dem likt med oss, vi som har båret dagens byrde og hete.’ Han vendte seg til en av dem og sa: ‘Venn, jeg gjør deg ikke urett. Ble du ikke enig med meg om en denar? Ta ditt og gå! Men jeg vil gi ham som kom sist, det samme som deg. Har jeg ikke lov til å gjøre som jeg vil med det som er mitt? Eller ser du med onde øyne på at jeg er god?’ Slik skal de siste bli de første og de første de siste.»

(Matteus 20:1-16)

Slik lyder det hellige evangelium.

For noen dager siden gjorde jeg noe jeg ikke har gjort på veldig mange år: Jeg bytta forsidebilde på Facebook.

Helt siden Facebook begynte med forsidebilder, har jeg hatt samme bilde. Jeg har hatt et bilde av et kort som jeg fikk til farsdagen for mange år siden. Der er det en fin tegning av meg i prestekjole, og så står det «SÆRE PAPA. GRATULERER ME FARSDAGEN». Det var Margrethe som laga det til meg. Og siden hun i dag sitter her i konfirmantgruppa, skjønner dere vel at det er noen år siden. Akkurat det bildet har vært det samme, øverst på Facebookprofilen min, i mange år. Det har vært noe stabilt ved det, noe trygt på en måte.

Men på torsdag denne uka bytta jeg ut bildet med et annet et. Jeg regner med at en del av dere har med mobilene deres til kirke i dag. Hvis dere vil, så har dere nå min velsignelse til å åpne Facebook på mobilen her og nå, finne min profil og se på det bildet jeg snakker om. For det er noe med det: Et bilde sier mer enn tusen ord.

Bildet jeg la ut på torsdag, viser Røros kirke. Over tårnet og taket på kirka, ser du en regnbue.

Jeg tok det bildet en sommerdag for fire år siden. Men det var først nå jeg kjente at tida var inne til å legge det øverst på Facebookprofilen min, som et statement. Det gjorde jeg som en slags stille og ordløs protest. Og nå tror jeg jammen jeg skal sette ord på noe av protesten også.

Fortsett å lese «Om å bytte forsidebilde på Facebook»

Om du og jeg

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 28.5.2020

Søndag førstkommende skulle vi feira tidenes aller første regnbuemesse i Ziiren under Røros Pride. Så kom korona. Nå blir det vanlig pinsedagsmesse i stedet, med maks femti til stede. Vi skal gjøre det beste ut av det. Kjærlighet kan vi snakke om åkkesom.

Jeg hadde gleda meg til å feire pride. Det er ingen hemmelighet at jeg har brukt tid og krefter på å arbeide for inkluderende holdninger til LHBT i Den norske kirke. Det var ikke gitt at det skulle være slik. Bakgrunnen min er konservativ-lavkirkelig, og den teologien jeg først ble kjent med, gav ikke rom for noen inklusivisme. Men dette endra seg, på grunn av mennesker jeg har møtt, kjent og blitt glad i. Det å oppdage at andre er som deg selv, og at de drømmer om, håper på og lengter etter det samme som deg, selv om de også er annerledes, det er en avgjørende formativ erfaring. Og erfaring former teologi; hvis ikke er teologien meningsløs.

Men hvordan kan jeg vite at den andre er som meg? Hvordan kan jeg egentlig være sikker på at andre menneskers følelsesliv er noe jeg kan speile meg i? Jeg kan jo ikke krype inn i en annens hode og se den andres liv innenfra?

Slike spørsmål handler om det som kalles intersubjektivitet. Jeg opplever meg selv som en person, som et subjekt. Og jeg oppfatter verden slik at det finnes flere subjekter, at det finnes andre personer – nesten åtte milliarder, faktisk – som er som meg. Jeg fornemmer det slik at de opplever verden noenlunde på samme måte som meg, at de oppfatter lyder på samme måte, ser farger på samme måte, og kjenner på samme typer følelser som meg. Men skeptikeren kan spørre: Kan jeg egentlig vite at det er slik? Kan jeg være trygg på at de andre er som meg, at alt ikke bare er en eller annen form for simulering (som i Matrix-filmene) eller en drøm eller noe som bare foregår i mitt eget hode? Eller hva om verden egentlig framstår som helt annerledes for de andre, og at vi bare samhandler på en måte som lurer oss til å tro vi er likere enn vi er? Her vi noen kanskje huske Descartes fra ex.phil, han som i hvert fall kunne vite at han selv eksisterte, ettersom han tenkte over spørsmålet om han selv faktisk eksisterte.

Om man graver seg dypt nok ned i slike spørsmål, kan den komme snikende, den dype eksistensielle ensomheten som spør om det i hele tatt er noen som kjenner meg, noen som forstår meg, noen som vet hvem jeg er. I forrige utgave av Prestepreik skrev jeg om fellesskap, og jeg konkluderte med at jeg tror vi aldri egentlig er helt alene. Men noen ganger kjennes det mer som om det er det vi egentlig er: Alene, ensomme, ukjente.

Når filosofer generelt og teologer spesielt ikke henfaller til skepsisisme, men faktisk tror at intersubjektivitet har noe for seg, handler det om at vi forankrer vår felles erfaring i noe som er utenfor oss selv. Kristen teologi sier at hele spørsmålet om intersubjektivitet peker på Det Første Subjektet, altså en personlig størrelse utenfor meg og andre mennesker som vi alle kan forankre vår personlige opplevelse hos. Dette personlige Subjektet kaller vi Gud.

Dersom det er slik at den andre er som meg, da stiger empatien fram som en av de viktigste sidene ved det å være menneske. Empati handler om innlevelse. Jeg kan bruke min forestillingsevne og mine egne erfaringer til å forstå hvordan den andre opplever virkeligheten. For meg betydde dette for eksempel at jeg kunne stole på at mine skeive kompiser var som meg, på bunnen, at vi delte en felles erfaring i det å være menneske, det å lengte, det å drømme, det å håpe. Det de ønsket seg, var ikke noe mindre verdt enn mitt. Det var verdt å kjempe for.

En pride-parade er en feiring av nettopp dette: At vi er like, selv om vi er forskjellige. Vi lengter alle etter kjærligheten, vi som heller i alle slags retninger. Og jeg tror på kjærligheten, den som ville universet, som formet det, og som holder fast i oss, alle sammen, gjennom alt.

Om regnbuen over Ziiren

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 4.8.2016

Noen ganger sier et bilde mer enn tusen ord.

13563364_10154193562776142_1981368310_n
Foto: Harald Hauge (Instagram)

Bildet ble tatt dagen etter Oslo Pride-helga. Lørdag 25. juni var den dagen da til og med Krf-leder Hareide gikk i parade, begrunnet i at han ville vise solidaritet med ofrene for Orlando-massakren. Kristen-Norge er ikke lenger hva det var. Heldigvis.

Fortsett å lese «Om regnbuen over Ziiren»

Om å lukke opp kirkens dører

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 28.4.2016

En dag for tolv år siden satt en gjeng prestespirer i ring og snakket om livet. Vi var i gang med siste etappen av teologistudiet, det vi kalte avsluttende praktikum. Jeg skiver vi, for jeg var en av dem. En av de andre var Gard. Så tok Gard ordet. Det var noe han måtte fortelle oss. Han kunne ikke skjule det lenger, verken for seg selv eller for andre. Han var homofil.

Det ble et underlig semester. Det som skulle ha handlet om kirka og om Jesus og om Den treenige Guds plan for verden og vår rolle i den kom i stedet til å handle mye om Gard. Kunne han bli prest? Hvis han ikke kunne det, kunne han da fullføre praktikum? Kunne han være ute i menighetspraksis? Spilte det noen rolle om han hadde kjæreste eller ikke?

Jeg har bakgrunn fra et konservativt bedehusmiljø. Det å gå i klasse med Gard gjorde noe med meg, noe avgjørende viktig. Han var den første åpne homofile jeg følte jeg kjente ordentlig. Og for meg var det dette som var avgjørende: Han ble jo ikke noen annen selv om jeg plutselig fikk vite at han forelsket seg i gutter i stedet for jenter. Og jeg kunne ikke skjønne at han skulle være noe mindre egnet som prest fordi han hadde fortalt oss at det var slik han var.

Det tok litt tid før jeg turde si det høyt. Men hjertet visste det med en eneste gang.

***

Fortsett å lese «Om å lukke opp kirkens dører»

Om arbeidet med ny vigselsliturgi

Som noen av leserne av denne blogg allerede vil ha fått med seg, ble jeg valgt inn i Nidaros bispedømmeråd i forbindelse med kirkevalget 14. september. Det betyr at jeg også er medlem av Kirkemøtet 2016-2019, hvilket igjen betyr at jeg får være i salen og avgi stemme når ny og inkluderende vigselsliturgi endelig vedtas i 2016. For ja, etter årets kirkevalg kan vi – selv før den indirekte valgomgangen i november/desember er unnagjort – slå fast at det nå er flertall i Kirkemøtet for en endring. Det blir ny vigselsliturgi!

Jeg er glad for det. Veldig glad. Så glad at jeg ikke har visst hvordan jeg skulle omtale det på bloggen. Ordene kjennes for små. Jeg har delt så mange poster om saken tidligere, om underskriftsaksjoner og leserinnlegg og diskusjoner og om Åpen folkekirkes lister ved kirkevalget. Jeg har også forsøkt å sette ord på hvor frustrerende det har vært å være en del av et mindretall hvis standpunkt har vært tålt i teorien men ikke fått rom i praksis.

Og nå trenger jeg altså ikke skrive om alt dette lenger. I hvert fall ikke på samme måte. Nå kan jeg i stedet skrive, lettet og glad: Dørene skal åpnes!

Kilde: www.apenfolkekirke.org
Kilde: http://www.apenfolkekirke.org

Biskopene har også sett hvilken vei dette bærer. Derfor har de signalisert at de vil fremme sak om ny vigselsliturgi for Kirkemøtet 2016 slik at saken kommer på sakskartet allerede denne våren. Det er godt. Dette kan ikke utsettes eller treneres lenger. Saksframleggene ligger så å si klare allerede. Kirkemøtet 2014 behandlet knapt Samlivsutvalgets betenkning eller bispemøtets uttalelse, og daværende kirkemøte klarte heller ikke å samle seg om noe flertallsvedtak om saken.

Bispemøtet er samlet denne uka. I den anledning uttaler biskop Halvor i Bjørgvin til avisen Dagen:

– Det alle biskopene er enige om er at vi må sørge for at færrest mulig finner det nødvendig å forlate kirken. Det tradisjonelle synet på ekteskap skal derfor ikke være unntaket, sier biskop i Bjørgvin, Halvor Nordhaug.

Han er visepreses i arbeidsutvalget i Bispemøtet, som denne uken samler seg i Oslo. Selv argumenterer han tydelig for to liturgier, hvor den nye likekjønnede skal være en tilleggsliturgi.

Hva er det som skjer her? Vinden har snudd. De mest konservative, Carissimi-kretsen og Levende folkekirke og deres våpendragere, har brukt Dagens og Vårt Lands spalter aktivt. De har mumlet om reservasjonsrett og valgfrihet for menigheter og funnet fram igjen sine gamle krav om alternativt tilsyn. Noen frykter tydeligvis at de samme mekanismer nå skal vendes mot dem som de selv har brukt mot andre, nemlig at deres standpunkt kun skal tåles i teori men ikke i praksis. Det kan se ut som om biskop Halvor tenker å tilby dem et slags tilfluktsrom i den gamle liturgien.

Selv om jeg har forståelse for ønsket om å holde kirka samlet, er jeg der at jeg tenker at dette med to liturgier er en dårlig idé. Dette av flere grunner.

  1. To liturgier vil være et signal om at kirka fortsatt ikke anerkjenner ulike varianter av ekteskap som nettopp varianter av samme fenomen. Mange – meg selv inkludert – vil oppleve dette som fortsatt diskriminering. Det vil ikke skape ro.
  2. Det er vanligvis menighetsrådet som tar stilling til hvilken liturgisk variant som skal benyttes i en menighet. To liturgier vil kunne utløse stadige diskusjoner mellom menighet, prest og kanskje også brudefolk om hvilken liturgi som skal benyttes. Slike lokale kirkekamper må for alt i verden unngås.
  3. Dagens vigselsliturgi er heller ikke særlig verneverdig. Den mangler en god inngangsbønn. Den insisterer på at ordene om å «være fruktbare og bli mange» skal leses uavhengig av brudefolkenes alder. Den kunne med fordel hatt flere alternativer til tekstlesninger. Og så videre. Det vi trenger en en ny liturgi med så mange flere valgvarianter at den kan brukes av enda flere enn i dag uten å kjennes forsert. (Spørsmål om hvilke valgvarianter som skal benyttes ved den enkelte anledning vil da være noe som brudefolkene må finne ut av sammen med forrettende prest. Det er en helt annen type liturgisk gruppearbeid enn de diskusjonene jeg skisserte i punktet over.)
  4. Når det er sagt, er det faktisk ingenting ved dagens liturgi som gjør at den ikke kan brukes også i møte med en inkluderende ekteskapsforståelse. Om man bare tåler(!) å høre ordene om at Gud skapte mennesket «som mann og kvinne» og om fruktbarheten, så er selve de påfølgende ekteskapsløftene utformet kjønnsnøytralt allerede; der finner vi bare det kjønnsnøytrale «ektefelle»/»ektefolk» og ikke kjønnede varianter som «ektemann»/»hustru» eller lignende. At denne liturgien skulle være en fullgod tilbaketrekningsarena er derfor vanskelig å forstå.
  5. Kanskje er det også på tide å erkjenne at uansett valgvarianter er det noen som ikke vil tåle at noen som helst i kirka velger annerledes enn dem. Rolf Kjøde i Levende folkekirke er for eksempel tydelig på at to liturgier ikke vil løse noe som helst.
  6. Det er også på tide at samtlige biskoper tar inn over seg at Åpen folkekirke stiller med et svært tydelig mandat fra velgerne i det nye Kirkemøtet. Vi – ja, jeg skriver vi, for jeg er medlem i Åpen folkekirke og var tydelig på dette da jeg gikk til valg som geistlig kandidat – har flertall blant velgerne i alle de direkte valgrundene hvor det ble stilt flere lister, selv i et såpas konservativt bispedømme som Møre. Blant prestenes kandidater er 7 av 11 representanter (mener jeg det var) uttalt progressive. Levende folkekirke fikk riktignok (innmari!) god uttelling for sin konsetrasjon av stemmekryss på nominasjonskomiteenes lister og fikk inn en del delegater, men trenden er likevel tydelig. Det er ikke snakk om en 50/50-situasjon der alle hensyn kan vektes like tungt mot hverandre. Det avgjørende akkurat nå er faktisk å ta signalet fra kirkas medlemmer på alvor og sikre en ny og inkluderende vigselsliturgi for alle.

Her er hva vi bør gjøre: a) Børste støvet av Samlivsutvalgets betenkning «Sammen». b) Innføre en ny, vakker vigselsliturgi med tilstrekkelig valgvarianter til å ivareta bredden i kirkas vigselsarbeid. c) Bekrefte at gjeldende fritaksrett for prester står ved lag. d) Lage gode rutiner lokalt og regionalt for å sikre presteressurs ved alle slags vigsler. e) Gi tydelig støtte og backing til prester som ikke vil utføre vigsler av likekjønnede. f) Gi like tydelig støtte og backing til prester som utfører vigsler av alle slag. g) Gjennom behersket, lyttende og respektfull samtale gi rom for flere syn også i andre kirkelige rom så som undervisning og sjelesorg. h) Være kirke.

Verre er det faktisk ikke.

Om en avlyst konsert

En del av meg vil alltid være sambanditt. Norsk Luthersk Misjonssamband er organisasjonen jeg vokste opp i, organisasjonen mine foreldre hadde i ryggen da de fulgte kallet og satte seg på flyet til Japan, organisasjonen hvis misjonærkollegium, samarbeidskirker, internatskoler og bedehusforeninger dannet rammen for oppveksten min. Det var i Sambandet jeg lærte å bli lidenskapelig opptatt av bibeltolkning, salmesang og demokratiske prosesser. Jeg skylder Sambandet mye.

Så skal det sies at jeg har forandret meg en del siden jeg studerte på Misjonssambandet skolesenter på Fjellhaug. Men det har tydeligvis ikke Sambandet gjort i samme grad.

Ved tusenårsskiftet trakk NLM seg som medarrangør fra det felleskirkelige ungdomsarrangementet 2000+. Grunnen var at Oslo Gospel Choir skulle synge på en konsert under arrangementet, og OGC hadde en manager som var homofil partner.

nlmGF15
Kilde: http://www.nlm.no

Den gangen var jeg selv en del av Sambandskulturen. I dag står jeg på utsida og må lettere hoderystende konstatere at enkelte ting faktisk ikke skifter med tider, dager og netter: Solveig Slettahjell får likevel ikke ha konsert under sommerens NLM-generalforsamling fordi hun har sagt ja til å delta på en plate- og konsertprosjekt til støtte for Åpen folkekirke.

Fellesnevneren er altså det såkalte homofilispørsmålet. Eller nær-homovennlig-stemme-opplevelser, om man vil.

Fortsett å lese «Om en avlyst konsert»

Om kirkemøtets Sak 14/14

Kjære leser, jeg må advare deg: Denne bloggposten har hashtag #Nofilter.

Jeg har, som mange sikkert har fått meg seg, vært noen dager i Kristiansand i forbindelse med årets kirkemøte. Jeg har sittet på publikumsbenken under plenumssamlingene og vært aktiv i lobbyen i pausene. Hvorfor? For å passe på at delegatene ikke glemmer dette – blant annet.

Nå er jeg hjemme igjen. Det er flott å være hjemme igjen, men samtidig kjennes ting både tomt og tungt akkurat nå. For resultatet ble som kjent nedslående for de av oss som ville ha forandring.

Jeg er sliten og trøtt også, og skal ikke skrive altfor mange ordene. Men jeg har behov for å blogge noen kirkemøtereaksjoner.

Fortsett å lese «Om kirkemøtets Sak 14/14»

Om naturrett (á la Feser)

Som den oppmerksomme leser vil har fått med seg: Jeg har lest en betongkonservativ katolsk filosof som synes Richard Dawkins er både ond og dum, og som synes innføring av likekjønnet ekteskap er minst like ondt og dumt som hele det samlede nyateistiske forfatterskapet til sammen.

For å si det som det er: Jeg tror de aller fleste der ute vil sette pris på at jeg ikke gjengir altfor mye av Fesers ordbruk i anledning likekjønnede parforhold. Noe av det er faktisk riktig støtende. Men jeg synes det kan være på sin plass å løfte fram om ikke ordbruken så i det minste tankerekkene hos Feser, for så å dekonstruere noen av synspunktene hans.

Hvorfor? Fordi Fesers synspunkter ikke er fremmede for norsk luthersk kirkedebatt. Hos oss snakker vi riktignok ikke om naturrett og om finale årsaker, slik Feser og andre katolikker gjør, men om kjønnspolaritet og skaperordninger, men argumentet er i bunn og grunn det samme: Det finnes innebygde «designelementer» i skaperverket – fra Skaperens side, altså – som med nødvendighet leder oss til å avvise slike unaturlige finurligheter som likekjønnet ekteskap. Den som vil se hvordan disse argumentene utmyntes og forsøkes utnyttet på norsk konservativ evangelisk-luthersk mark kan ta en titt på sidene til MorFarBarn. Eller la være. Det gjør jeg. Fortsett å lese «Om naturrett (á la Feser)»