Om Pushwagner

Lørdag 16. november 2019 var jeg invitert til å komme med noen betraktninger og tolkningsperspektiver på Pushwagners kunst under åpningen av Røros Kunstformidlings Pushwagner-salgsutstilling. Det begynner å bli en stund siden. Her kan du lese det jeg sa.

***

Skjønnheten skal frelse verden! Dette sitatet kommer jeg stadig tilbake til når jeg skal si noe om den estetiske dimensjonen ved tilværelsen. Det er et ypperlig slagord for kunstens plass i kirkerommet, for eksempel, for musikken, for arkitekturen og for det visuelle. Det blir fort så mange ord i den virksomheten jeg opererer innenfor, og ordene har det med å lukke seg om seg selv og stenge igjen der hvor livet ligger åpent. (Og dermed stilles vi allerede innenfor et paradoks, for det er ordene jeg tyr til også i dag, enda det er kunsten som er den egentlige gjenstanden som samler oss.) Kunsten, derimot, er flerdimensjonal, den er interaktiv på en helt uovertruffen måte. Den lukker seg ikke om seg selv, den stenger seg ikke inne, den er ikke innkrøkt om sitt eget: Den er inviterende, den er involverende, og den er ikke-avslutta. Vi kan stadig vende tilbake til den, vi kan stadig lese noe nytt inn i den og ut av den. Vi kan stadig lære noe nytt av den, både om kunstneren, om oss selv og om livet og virkeligheten – for å bruke de virkelig store ordene.

Skjønnheten skal frelse verden. Det er altså ikke et bibelsitat, dette, selv om det er innmari godt sagt. (Jeg kan sitere andre kilder enn Den store kloke boka også, nemlig, med tilslutning, både litterære kilder og kunstneriske uttrykk i andre former.) Det er Dostojevskij som har formulert påstanden. Han har lagt ordene i munnen til fyrst Mysjkin i romanen Idioten. Skjønnheten skal frelse verden.

Når noen spør når i menneskets utvikling vi tok steget over fra apenes rekker og ble mennesker, når arten menneske faktisk sto fram på historiens scene, da pleier jeg å foreslå at vi skal se etter estetiske spor. De første hulemaleriene, for eksempel, eller de første tegnene på rituell praksis, så som praksisen med å begrave sine døde artsfrender. Kunst og kultur er et tegn på menneskelighet, på en helt annen annen måte enn ganglag eller evnen til å lage og bruke verktøy. Og det er jo det fascinerende: Allerede på et stadium der vi bodde i huler, slo hverandre med klubber, drev med konerov og knapt hadde begynt å ha på oss klær – OK, det er mulig fantasien trekker meg i litt ville retninger nå, men omtrent slik tror jeg det var den gangen – på et tidspunkt der språket ganske besto av mer eller mindre gutturale gryntelyder for alt hva jeg vet, allerede den gangen produserte noen av våre forfedre og formødre vakker kunst i form av hulemalerier og enkle helleristninger. Vi fortalte historier: Om jakt, om store dyr, om fellesskapets evne til å ta opp kampen mot det som truet livet.

Skjønnheten skal frelse verden. Jeg tror det er sant. Jeg tror det er i kunsten vi finner oss selv. Kunsten fanger inn noe av det dypeste i erfaringen av det å være menneske, og det frigjør potensiale i oss som ellers aldri ville kommet ut av steinalderhulene.

Men da melder altså spørsmålet seg: Hva er skjønnhet? Kan det absurde være skjønt og vakkert? Hva med det stiliserte? Hva med det parodiske? Og hva med det rett ut sagt stygge? Kan det også bære på en form for estetikk som kan forvandle liv, også til det bedre, det modne, det sunne?

Fortsett å lese «Om Pushwagner»

Om alle de viktige folka

Denne preken ble holdt under julaftensgudstjenestene i Glåmos, Hitterdal og Brekken kirker 24. desember 2019:

Årets julaftenspreken er, som dere kan se i programmet, knyttet til to bilder. Jeg skal si litt om disse to bildene, og så håper jeg at dere vil ta med dere programmet hjem og se litt mer på bildene senere også.

Begge bildene viser julekrybbe-scener. De er to ganske forskjellige scener, rent visuelt, men samtidig er det et slektskap mellom dem.

I

nakedpastor

Det første bildet, altså tegningen som er trykket øverst, spør: Hvor var alle de viktige folka hen? Mannen som har laga tegningen heter David Hayward, kjent i sosiale medier på nettet under navnet NakedPastor. Hayward har tidligere virka som pastor i en menighet i USA, men fant på et tidspunkt ut at han ikke kunne fortsette med det. Så ble han kunstner i stedet, og mange av tegningene hans er inspirert av teologi, kirkehistorie og kirkeliv.

Det vi ser på dette bildet er en helt usminka skildring av forholdene i stallen i Betlehem. Jesus ble født av enkle foreldre fra Galilea, fra distriktet, fra utkanten. Det var noe rotete ved hans fødsel, for Josef og Maria hadde ennå ikke gifta seg (slik forventningene fra omgivelsene var) da hun ble gravid. Stallen var skitten. Gjeterne som kom til var fattige, og både de og dyra lukta nok ganske sterkt. (Og jeg ønsker ikke å si noe ufordelaktig om fjøslukt, altså, men vi snakker om ei fødestue her.) Vismennene var fremmede, utlendinger, som dyrka fremmede guder og praktiserte astrologi. Og dyrene var, vel, dyr.

Her ble altså himmelkongen født, han som kirka kaller Guds Sønn. Det skjedde langt unna kongens slott, langt unna tempelet, på et sted som overhodet ikke var prega av makt eller prakt. Fortsett å lese «Om alle de viktige folka»

Om Judas og Pilatus på brygga

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 2.8.2018

Vi sto i Risør kirke og så på altermaleriet, åtteåringen og jeg. Scenen på maleriet var Skjærtorsdags kveld, Jesus og de tolv var samlet rundt bordet. Den vennlige og snakkesalige guiden pekte på bildet og spurte om vi kunne se et dyr der, og åtteåringen så det først: En liten hund lå under bordet, ved beina til en av de tretten, han som var kledd i gult, han som snudde seg bort fra de tolv andre i kretsen og så liksom uskyldig i en annen retning. Judas.

Omviseren kunne fortelle at hunden var ment å fortelle oss nettopp at dette var Judas, svikeren. I ikonografien symboliserer nemlig den lille hunden det onde. Akkurat det syntes ikke barnet det var så lett å forstå, for hun er egentlig ganske begeistret for dyr.

Så rusla vi ut av kirka. Mens føttene våre fant veien til akvariet ytterst på brygga, fløy tankene våre av sted. For hva var det egentlig med Judas? Åtteåringen hadde ikke full kontroll på dette, hun mente å huske det var Pontius Pilatus som hadde drept Jesus. Ja, sa jeg, det var på en måte det, det vil si, det var han som gav ordre til at Jesus skulle korsfestes. For Pilatus var keiserens mann i Jerusalem. Keiseren satt i Roma, og det var langt unna, så han hadde sterke soldatledere plassert rundt om i riket sitt for å styre ting der. Han kalte det visst prefekter, eller noe sånt. Ja, prefekter visste hun hva var, for det hadde hun lest om i Harry Potter. Fortsett å lese «Om Judas og Pilatus på brygga»

Om fellesskapsmåltidet

Preken, skjærtorsdag 2018

Det står skrevet i evangeliet etter Lukas

Da tiden var inne, tok Jesus plass ved bordet sammen med apostlene. Og han sa til dem: «Jeg har lengtet inderlig etter å spise dette påskemåltidet med dere før jeg skal lide. For jeg sier dere: Aldri mer skal jeg spise påskemåltidet før det er blitt fullendt i Guds rike.» Så tok han et beger, ba takkebønnen og sa: «Ta dette og del det mellom dere. For jeg sier dere: Fra nå av skal jeg aldri mer drikke av vintreets frukt før Guds rike er kommet.» Så tok han et brød, takket og brøt det, ga dem og sa: «Dette er min kropp, som gis for dere. Gjør dette til minne om meg.» På samme måte tok han begeret etter måltidet og sa: «Dette begeret er den nye pakt i mitt blod, som blir utøst for dere.

Men se: Han som forråder meg, har hånden her på bordet sammen med meg. For Menneskesønnen går bort, slik det er bestemt. Men ve det mennesket som forråder ham!» Da begynte de å trette om hvem av dem det kunne være som skulle gjøre dette.

(Lukas 22:14-23)

Slik lyder det hellige evangelium.

Vår Herre Jesus Kristus,
i den natt da han ble forrådt
– det er der vi er nå.
Dette er Jesu siste kveld i dette jordelivet,
den siste kvelden han deler sammen med disiplene
før han skal gå lidelsens vei, like inn i døden.

Og han vet det.

Hva gjør han denne siste kvelden?
Han gjør noe som for alltid skal bli stående som hans testamente.
Et nytt testamente, om vi kan si det slik,
en handling som oppsummerer alt han har vært og vil gi videre.
Denne handlingen løfter han fram og sier:
Dette skal dere gjøre til minne om meg.
Dette er mitt minne.
Mitt liv.
Min kropp og mitt blod,
det jeg har levd for, det hjertet mitt har banket for.

Hva slags handling?
Fortsett å lese «Om fellesskapsmåltidet»

Om blasfemi

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 14.4.2016

Etter forrige prestepreik der jeg skrev om hvilke filmer man med fordel kunne meditere litt over i påsken fikk jeg en kommentar fra en som mente «Life of Brian» burde vært på lista. Den har om ikke annet en av tidenes mest minneverdige korsfestelsesscener ifølge vedkommende. Og det er jo også en måte å se det på.

Nå har det seg sånn at «Life of Brian» gjerne kunne stått på påskefilm-lista mi. Jeg synes filmen er hysterisk morsom, og den inneholder flere scener med glimrende og poengtert religionskritikk. Ikke minst gjelder dette Bergpreken-sekvensen der Jesu ord blir forvrengt til det ugjenkjennelige gjennom overleveringer og tolkninger i den delen av mengden som står for langt borte til å høre hva han sier. Rent bortsett fra det handler filmen som kjent ikke om Jesus, men om Brian som ble født i stallen ved siden av.

Om filmen skulle forsvart en plass på ei liste over påskefilmer måtte det være fordi den inviterer til en form for samtale på metanivå om forholdet mellom påske og blasfemi. Filmen ble i sin tid møtt med motstand fordi den angivelig var blasfemisk. (Noe det altså bør være temmelig klart for alle som har sett filmen at den ikke er.) Og blasfemi – eller kampen mot denne – er såpass i vinden for tida at det kanskje kan være greit å tematisere det her også. Selv om Brian ikke er Jesus.

Fortsett å lese «Om blasfemi»

Om inkarnasjonens mysterium, i sonetteform

I kveld, mens jeg sitter med siste innspurt av juleprekenarbeidet, har jeg lest om igjen noen dikt jeg brukte som tekstmeditasjoner under gudstjenestene på sykehjemmene tidligere i dag. Diktene er hentet fra Hans Johan Sagrustens nydelige samling Evangeliesonettar. Boka burde være i enhvert predikants bibliotek, der finnes stoff til hele kirkeåret.

Disse to kommer jeg til å ta med meg inn i årets julefeiring:

Du lèt opp auga

Vår Gud lèt auga opp. Ein stor pupill
har opna seg i halvljoset her inne.
Og barnet ser og ser. Vår Gud ligg still
og freistar fokusere, freistar finne

ein stad å feste blikket. Nesten blinde
er nyfødde, men Sonen freistar sjå
i halvljoset; han har eit uklårt minne
om eitkvart som han prøver å forstå.

Men rekkja av figurar i det grå
langs veggen i det låge, vesle rommet,
er ikkje englar, men dei minste små;
ein gjetarflokk frå bygda som har komme.

Og gjennom tretti år må Sonen læra
at det er ein av desse han skal vera.

Kristi fødsel. Koptisk ikon.
Kristi fødsel. Koptisk ikon.

Ho rører ved han

Ho rører ved hans hender, munn og kinn
og stryk han over håret no, hans mor,
den fyrste som fekk halde han på jord.
Ho kviskrar inn i øyra: ”Du er min!”

Den mjuke huda er som ferskenskinn,
den vesle handa liknar lauv som gror
og opnar seg mot ljoset. Lik eit flor
av blomar lyfter håret seg i vind.

Men kven av oss kan kalle han for sin?
Den vesle, spede Sonen er så stor
at ingen greier femne han i ord.

Og det Maria kviskra med si tunge,
det ordet vart ein bitter drope vin
då hennar eiga sjel vart gjennomstunge.

Om Han som ber for sine bødler – og for oss alle med dem

Tekstmeditasjon under årets langfredagsgudstjeneste i Bergstadens Ziir. Langfredagslesningen 2013 var fra Lukas 22:39-23:46.

sandamianocross

I går kveld, i den natt da han ble forrådt, sa vi:

Vi skal følge ham inn i mørket,
så langt som det går,
helt til han må forlate oss,
helt til vi ikke kan følge ham lenger.
Helt til han trår ut ikke bare av vår tid
men også av sin egen tid,
når fortellingen om ham er skrevet ferdig.
Først da skal vi se på det hele og si:
Det var slik han var.
Dette er hans historie. Og vår.

Nå har kommet nettopp dit.
Vi kan ikke følge ham lenger.
Vi kan bare se – og undre oss.
Hvorfor dette?

Han som henger på korset har strakt ut hendene sine. Slik. En slik positur, med hendene strakt ut til siden, har også gått inn i kirkas liturgiske liv. Vi kaller det orantstilling, og det er den stillingen liturger benytter når de ber.

Kan hende kan dette hjelpe oss å forstå hva det er som skjer her, på korset? En bønn…?

Noen sier at det som skjer her er en offerhandling. Kanskje det kan være en meningsfull måte å se det på. Men hva er et offer, om ikke en bønn? En bønn, ledsaget av en gjenstand, noe som bæres fram, en gave, sammen med ord av takknemlighet eller en trygling om hjelp?

Ja, det er nettopp det som skjer her. Jesus bærer fram hele sitt liv, alt han har gjort, sin egen kropp og sin egen historie som et offer for Gud, sammen med en bønn formet i ord. Handling og ord blir ett.

Hvilket liv er det han bærer fram? Han har vist en ren og uforfalsket tillit til Gud, sin Far, i alle situasjoner. Han har levd for andre. Han har åpnet bord og fellesskap for de utstøtte og utslåtte, med kompromissløs og konsekvent nestekjærlighet. Det er det livet han bærer fram for Gud, sammen med den bønnen han ber.

Og hvilken bønn er det?
Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør!

Slik ber han. For bødlene. For dem som har støtt ham ut, kastet ham utenfor, avvist ham, torturert ham.

Jeg tror ikke vi egentlig kan gripe hva det er som skjer her. Jesus fra Nasaret, det rene og hele menneske, legger all sin tyngde, all sin autoritet og all sin kredibilitet fram for Gud og ber for sine bødler. Når alt er satt på spissen svarer han med fortsatt tillit og kjærlighet. Selv når Gud Fader har blitt borte for ham fortsetter han å be i tillit.

Spørsmålet er egentlig ikke om vi kan gripe det, men om Gud kan.

Kjærligheten kom til oss.
Kjærligheten holdt ut sine hender til oss.
Men vi holdt det ikke ut.
Derfor korsfestet vi den.

I kveld skal vi be, sammen med den korsfestede:
Kom til dem som er i nød og fare.
Gjør vel mot dem som gjør ondt mot oss.
Miskunn deg over alle mennesker.
Gud, hør vår bønn og la vårt rop komme til deg!

Slik flettes vår bønn og Jesu bønn sammen.
Måtte Gud høre ham – og oss!
Kyrie eleison.
Gud Fader, miskunne deg!
Amen.

Om loven, nåden og sannheten

Billedanalyse. Dogmatikkundervisning. Meta-preken. Og kanskje også evangelium?

Her er høymesseprekenen i Brekken kirke søndag 20. januar 2013, 3. søndag i åpenbaringstiden. Samme preken ble også holdt på den felleskirkelige bibeldagsgudstjenesten i Bergstadens Ziir samme kveld, med enkelte små justeringer for å ta høyde for den felleskirkelige settingen (der det blant annet, naturlig nok, ikke ble feiret dåp).

Det står skrevet i evangeliet etter Johannes.

Døperen Johannes vitner om Jesus og roper ut: «Det var om ham jeg sa: Han som kommer etter meg, er kommet før meg, for han var til før meg.»

Av hans fylde har vi alle fått,
nåde over nåde.
For loven ble gitt ved Moses,
nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus.

Ingen har noen gang sett Gud,
men den enbårne, som er Gud,
og som er i Fars favn,
han har vist oss hvem han er.

(Johannes 1:15-18)

Slik lyder det hellige evangelium.

Fortsett å lese «Om loven, nåden og sannheten»

Om himmelvinduet

I går var det Kristi forklarelsesdag, og evangelielesningen var fra Matteus 17:

Seks dager senere tok Jesus med seg Peter, Jakob og hans bror Johannes og førte dem opp på et høyt fjell, hvor de var alene. Da ble hans utseende forvandlet for øynene på dem; hans ansikt skinte som solen, og klærne ble hvite som lyset. Og se, Moses og Elia viste seg for dem og samtalte med ham. Da tok Peter til orde og sa til Jesus: «Herre, det er godt at vi er her. Om du vil, skal jeg bygge tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elia.» Ennå mens han talte, kom en lysende sky og skygget over dem, og en røst lød fra skyen: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede. Hør ham!» Da disiplene hørte det, kastet de seg ned med ansiktet mot jorden, grepet av stor frykt. Men Jesus gikk bort og rørte ved dem og sa: «Reis dere, og frykt ikke!» Og da de løftet blikket, så de ingen uten Jesus alene.

På veien ned fra fjellet ga Jesus dem dette påbudet: «Fortell ikke noen om dette synet, før Menneskesønnen har stått opp fra de døde.»

(Matteus 17:1-9)

I

Hvem er denne Jesus, egentlig?

Det har gått to tusen år siden han ble født, og fortsatt stiller folk spørsmålet om hvem Jesus er. Og siden det er mange som stiller spørsmålet, blir det tilsvarende mange ulike svar.

Noen snakker om Den historiske Jesus – de insisterer på å gå bak kildene, bak bibeltekstene (som fortsatt er og blir de beste skriftlige kildene til Jesu liv) for å konstruere et bilde av hvem Jesus egentlig var, bak mytene. Andre foretrekker å snakke om Troens Jesus – om den mystiske Jesus, den indre Jesus, den Jesus som tilhører mine følelser og som ikke kan undersøkes historisk. Atter andre, for eksempel innen alternativbevegelsen, snakker om Den kosmiske åndelige Kristus-kraften. Og så har vi den litterære Jesus, så som for eksempel jeg-er-den-hemmelige-elskeren-til-Maria-Magdalena-og-far-til-hennes-barn-Jesus, kjent gjennom diverse røverromaner som baserer sine konspirasjonsteorier på vrang lesning av legendetekster fra middelalderen. Da har vi ikke nevnt Den revolusjonære Jesus. Eller Den apokalyptiske Jesus. Eller…

Hvem er denne Jesus, egentlig?

II

Hele den kristne kirkes eksistens henger sammen med dette spørsmålet: Hvem er Jesus? Kirkas svar ser vi illustrert her:

pantokrator

Dette er et ikon, et Jesus-ikon. Ikonene er en gammel kirkekunstform som først og fremst har sin plass innenfor det som kalles den ortodokse kirkefamilie, de kirkene som har sitt hovedområde i Øst-Europa og Midt-Østen. De senere årene har også vi i vestkirkene, til og med vi i den lutherske statskirke i Norge, begynt å gjenoppdage ikonene. De er vakre. Og de formidler et viktig budskap.

Når vi studerer ikonet, ser vi at bakgrunnen er av gull. Slik er det på alle ikoner. Hvorfor? Jo, fordi gullet symboliserer Guds himmel. Gullet viser oss lyset fra Guds virkelighet. Ikonet er som et vindu inn i himmelen.

Og da er vi framme ved kirkas svar på hvem Jesus er. Jesus er selve vinduet inn i himmelen.

I dagens evangelietekst hører vi at Jesus gikk opp på et fjell sammen med tre av disiplene sine, og at mens han var der så ble han forklaret, disiplene fikk se ham slik han virkelig er. Han var fortsatt det mennesket Jesus de kjente så godt, men samtidig så de noe mer. Noe som ikke kunne forklares på noen annen måte enn nettopp som en forklarelse, at det ble klart for dem at himmelen var nær i Jesus.

Det er kirkas svar, det samme som ikonets svar: Jesus viser oss hvem Gud er. Jesus har en helt åpen relasjon til Gud Fader, Jesus ser Gud ansikt til ansikt, Jesus lar Guds lys stråle inn i verden, klart, forklaret, uten filter, så å si. Den som har sett Jesus har sett Gud selv.

III

Vi som ble døpt til Kristus, døpt til hans død og grav,
eier oppstandelsens løfte: lovsang og evig liv.
Himmelens lovsang begynner her hvor du selv er nær oss,
midt i vår natt og død.

(NoS 146:2; S. Ellingsen 1976)

I dag [det vil si, 15.2.2009, i Røros kapell] har tre barn blitt tegnet med Jesu Kristi tegn, med korsets tegn. De har blitt knyttet sammen med Jesu liv med alt det innebærer, slik alle vi som er døpt har blitt det. Himmelen stråler inn i livene deres – og i livene våre. Vi tilhører Kristus, han som viser oss himmelen. Vi er kristne.

Vi er kristne. Vi er kirke. Kirken, de helliges samfunn, samfunnet om de hellige tingene: Dåpen, nattverden, fortellingene om Jesus.

Dette er ikke bare en parentes i livet vårt, dette er ikke noe vi kan gå inn og ut av etter eget forgodtbefinnende. Dette er noe som definerer hele livet vårt. Ikke på grunn av oss, men på grunn av ham. Jesus har tross alt lovet oss det: Jeg er med dere alle dager inntil verdens ende!

Så la oss holde fast på det. La oss kalle oss kristne, etter Kristus, ham vi er døpt til, og la oss ta konsekvensen av det. La oss søke de helliges samfunn, feire gudstjeneste med glede, ta imot nattverdens brød og vin så ofte anledningen byr seg. Dette er viktige ting, helt umistelige ting. Det disse tingene gjør er at de gjør Jesus synlig for oss – han som viser oss Gud.

Da kan vi løfte blikket og se på ham alt handler om. Se på Jesus: Det samme som å se like inn i himmelen.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir én sann Gud fra evighet til evighet. Amen.

Om jul på Røros

Årets julehilsen fra Røros er et bilde, malt av Jan Sødal fra Aursund i Brekken. Bildet heter Julehelg på Røros og har undertittel Jesusbarnet veies i malmvekta.

Julehelg

Med dette stykke inkarnasjonsteologi ønsker jeg alle lesere Gledelig Kristmesse, God Jul, Meri Kurisumasu eller hva du nå foretrekker. En riktig god høytid til deg og dine i alle fall.

Årets julaftenspreken på Røros er mer eller mindre regelrett stjålet fra Fr Arnfinn Haram. Jeg synes hans julenattshomilie fra i fjor er aldeles nydelig, og klarer ikke å la være å forsyne meg av bilder og poeng. Les den gjerne, du også.