Om å håpe

Med Kirkens Nødhjelp i Det hellige land (del 10).

Dette innlegget er det siste i en serie refleksjoner rundt en studiereise jeg deltok på november 2014. Reisen var i regi av Kirkens Nødhjelp. De foregående postene i serien finner du bak lenkene under. Du må gjerne gjøre deg kjent med disse før du eventuelt gir deg i kast med dagens post.

  1. Om å være på reise
  2. Om hellige steiner og hellige steder
  3. Om å bygge murer
  4. Om de som bryter tausheten
  5. Om landet og løftene
  6. Om erstatningsteologi og skikkelig teologi
  7. Om arkeologi og konspirasjonsteorier
  8. Om Ms. Violette
  9. Om de som holder motet oppe

I tiden etter studiereisen har jeg fortsatt å lese og tenke og diskutere både Det hellige land og andre tema. Jeg har blant annet lest to bøker som, hver på sin måte, bidro til å kaste lys over konflikten i Det hellige land fra noen andre vinkler.

Den første boka er Det store puslespillet av Hans Johan Sagrusten. I denne boka, som egentlig er en populærframstilling av historien til noen av de viktigste tekstkritiske manuskriptvitnene til Det nye testamente, gjør forfatteren på et punkt et sveip utover til Det gamle testamentes teksthistorie. Der forteller han historien til manuskriptet som kalles Aleppos Krone, om det som skjedde den dagen da staten Israel ble proklamert og de arabiske naboene raidet det jødiske kvarteret, om plyndring og om et viktig manuskript som ble ødelagt og om et jødisk kvarter som ble tømt for folk i rekordfart. Midt i fortellingene om gamle skjøre manuskripter kom altså denne påminnelsen om hvordan jødehatet kan blusse opp på et øyeblikk, om frykt og om håpløshet.

Den neste boka jeg plukket opp var Ida Jacksons Morfar, Hitler og jeg. I tillegg til å være en av de største leseopplevelser jeg har hatt – for så store ord må man bruke om denne boka – og i tillegg til den facinerende familiehistorien den ruller opp, gav denne boka meg også helt nye innsikter i nazismens antisemittiske logikk. Jeg har ikke vært klar over det før, hvor sterkt forestillinger knyttet til henholdsvis blodet og jorda var knyttet sammen i nazistisk ideologi. For nazistene handlet ikke jødehat bare om konspirasjonsteorier om økonomisk makt, manipulasjon og ambisjoner om verdensherredømme, men også om det enkle faktum at det jødiske folket ikke hadde noe eget land og derfor alltid måtte regnes som parasitter overalt hvor de kom, at deres blod ikke hadde noe bånd til noe jord noe sted og derfor heller ikke hadde noen oppgave eller kultur eller misjon å utføre.

I møte med slike forvrengte forestillinger og de uhyrlige konsekvensene disse fikk kan jeg på en helt annen måte forstå hvorfor drømmen om et jødisk hjemland har vært og er så viktig. Det jødiske folk har ingen grunn til å tro at resten av verden egentlig vil dem vel. Historien har vist dem noe helt annet. At de derfor vil forsvare, til og med ekspandere, sin trygge sone er derfor egentlig ikke til å undres over.

Spørsmålet er om det går an å bygge en annen virkelighet. En verden av tillit. En framtid båret av håp.

***

nasaret

Om kvelden fredag 21. november satt jeg på en veranda i et gjestehus i Nasaret. Mens jeg satt der, la jeg ut bildet like over på Facebook og skrev:

Kveld i Nasaret. Her vokste Jesus opp, her ble han dannet og formet som menneske. Det er en slags dannelsesreise jeg er på jeg også, her hvor jeg farter rundt i regi av Kirkens Nødhjelp. Jeg vil dele flere bilder og inntrykk etter hvert. I morgen skal vi være turister i Galilea og Jordandalen. Pax et bonum!

Og så tilføyde jeg etter en liten stund:

Jeg sitter på en klosterterrasse og hører bønneropene fra minareten blande seg med ringingen fra kirkeklokkene mens sola går ned og den jødiske sabbaten begynner. Akkurat slik skal det være.

Ja, akkurat slik skulle det være. Ett land, flere religioner, massevis av hellige steder – og folk som kommer og går fra alle slags kulturer og alle slags bakgrunner og fra alle slags kanter.

Om det kan skje? Jeg vet ikke. En vits vi fikk høre under besøket vårt, ville ha det til at Gud en dag kom til Vestmuren hvor det sto en mann og gråt. Åh, Herre, blir det noen gang fred i Det hellige land? spurte han. Joda, svarte Gud. Det blir det. Og så la Gud til: Men det blir nok ikke i min tid.

Jeg håper og jeg tror at religionen kan spille en fortsatt rolle i fredsarbeidet, legge de riktige og viktige problemstillingene på bordet og vise vei til forsoning og fellesskap. Derfor ber jeg fortsatt, slik jeg ba de åtte døgnene i Jerusalem:

Vi ber for Jerusalem, og for alle folk som knytter sine håp til denne byen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s