Om sang, solidaritet og fellesskap

Her kan du lese manus til prekenen jeg holdt under Falkbergetmessen i Røros kirke 1. mai 2021. Gratulerer med dagen!


Det står skrevet i evangeliet etter Lukas:

Jesus sa også et ord til verten: «Når du skal ha gjester til middag eller kveldsmåltid, skal du ikke be venner eller søsken eller slektninger eller rike naboer. For de kommer til å be deg igjen, og dermed får du gjengjeld. Nei, når du skal holde selskap, så innby fattige og uføre, lamme og blinde. Da er du lykkelig, for de kan ikke gi deg noe igjen, men du skal få lønn for dette når de rettferdige står opp fra de døde.»

(Lukas 14:12-14)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

Vi har lest tre sterke og klare bibeltekster i dag, som alle handler om rettferdighet og likebehandling. Om vi skal bruke et noe mer politisk språk, kan vi si at det er bibeltekster om grenseløs solidaritet.

Profeten Amos (Amos 8:4-7) uttaler domsord over alle dem som utnytter andre ved handel, de som snyter og svindler til seg verdier og blakker den utsatte for penger. Jakob, Jesu bror, (Jakob 2:1-9) skriver om likebehandling blant menighetens medlemmer, om at den som tror på vår Herre Jesus Kristus ikke kan gjøre forskjell på folk, og om hvordan fristelsen til å gjøre mer stas på den rike enn på den fattige er en alvorlig synd. Og så, til slutt, hørte vi Jesu formaning om å leve raust og åpent, og fordele ut det du eier og disponerer slik at det også kommer de fattige og utstøtte til gode.

Og så konkluderer Jesus med at dette er lykken i livet. For selv om den som får sitte til bords hos deg ikke kan invitere deg tilbake, så er dere invitert til det samme festmåltidet hos Gud. «Da er du lykkelig! Du skal få lønn for dette når de rettferdige står opp fra de døde», sier han. Logikken synes å være at Gud er den som gir til alle det de ikke selv har opptjent eller fortjent. Gud behandler alle likt, og Gud vil samle alle hos seg, enten de er fattige eller rike, syke eller friske, utenfor eller innenfor, avmektige eller mektige i dette livet. Derfor er det også slik at det å kunne se den andre i øynene over bordet, det er en forsmak på himmelen.

Essensen av dette finnes også i det kjente diktet «En hustavle», skrevet av Arnulf Øverland:

Det er en lykke i livet
som ikke vendes til lede:
Det at du gleder en annen
det er den eneste glede

Det er en sorg i verden
som ingen tårer kan lette:
Det at det var for sent
da du skjønte dette

Ingen kan resten av tiden
stå ved en grav og klage
Døgnet har mange timer
året har mange dage

II

Den visjonen som tegnes av virkeligheten igjennom disse tekstene, hva skal vi si om den? Kjenner vi den igjen? I glimt gjør vi nok det. Det hender vi kjenner på lykke, vi også, kjenner oss salige nærmest.  Og vi forsøker da virkelig å bygge nettopp et slikt samfunn som det vi snakker om her, et samfunn bygd på frihet, likhet og brorskap, et samfunn preget av solidaritet og likebehandling.

Fortsett å lese «Om sang, solidaritet og fellesskap»

Om ulver i fåreklær

Okay. Jeg tok feil. Denne ukas preken ble enda en god del lengre enn den jeg holdt forrige søndag. Kanskje er det dette som er sommerens lengste preken; den som lever får se.

I dag feiret vi Falkbergetmesse på Ratvolden. Prekenen der ble (som vanlig) noe i skjæringa mellom litterært foredrag og bibeltime. Her er hva jeg sa.

(Og før jeg begynner, må jeg legge til: Denne prekenen er inspirert av et prekenmanus av Christine H. Aarflot.)

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:

Ta dere i vare for de falske profetene! De kommer til dere i saueham, men innvendig er de glupske ulver. På fruktene skal dere kjenne dem. Plukker man druer av tornebusker eller fiken av tistler? Et godt tre bærer god frukt, et dårlig tre bærer dårlig frukt. Et godt tre kan ikke gi dårlig frukt, og et dårlig tre kan ikke gi god frukt. Hvert tre som ikke bærer god frukt, blir hugget ned og kastet på ilden. Derfor skal dere kjenne dem på fruktene.

(Matteus 7:15-20)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

Jeg har to døtre. De er fjorten og ti år gamle. Deres viktigste kilde til informasjon heter internett.

Da jeg vokste opp, fantes ikke internett. Jeg måtte lese leksikon og fagbøker og spørre fagfolk, kanskje til og med eksperter, dersom jeg ville fordype meg i et emne. Jeg gikk gjerne ut fra at dersom noe sto mellom to permer eller ble trykt i ei avis, da var det kvalitetssikra.

Slik er det ikke lenger. Hvem som helst kan skrive hva som helst på internett, og påstå det er sant. Hvem som helst kan legge ut en video på YouTube med hva slags sensasjonelle påstander som helst, og si at det er en presis beskrivelse av virkeligheten. Og hvem som helst kan redigere en hvilken som helst artikkel på det digitale og interaktive leksikonet Wikipedia.

Derfor er kildekritikk blitt en viktig ferdighet for alle som vokser opp i dag. Jeg og jentene mine øver oss i det stadig vekk. De arbeider også med det på skolen.

Okay, så du har lest dette på nettet. Men hva tenker du om det du leste? Stemmer dette med hva du trodde du visste fra før, eller sier dette noe som virker helt sensasjonelt nytt? Vet du hvem som står bak disse påstandene? Er forfatteren bak dette troverdig? Hva finner du hvis du googler vedkommende? Hva med selve saken, finner du dette andre steder, hos andre uavhengige kilder? Og sist, men ikke minst, blir du engasjert av denne saken, kanskje til og med sint? Saker som vekker sterke følelser bør du være mer skeptisk til, nemlig, for det er store muligheter for at de er tendensiøse eller til og med konstruerte. Og hva med bildet du ser? Tror du på bildet som følger med saken?

Kildekritikk er rett og slett en avgjørende viktig ferdighet å øve opp. For det finnes mange udokumenterte påstander som framsettes som om de var velbegrunnede. Det finnes mange konspirasjonsteorier som framsettes som om de var mainstream politisk analyse.

Her i vår ble det stor oppstandelse da selveste NRK delte en nyhetssak om en forsker som mente å kunne bevise at coronaviruset som sprer seg i verden var skapt i et laboratorium. Dagen etter måtte NRK dementere det hele, da det viste seg at den nevnte forskeren var kontroversiell (for å si det litt forsiktig) og at påstandene han kom med ikke hadde noen støtte i de medisinske fagmiljøene. Den sensasjonelle lenken ble delt tusenvis av ganger i sosiale medier, mens den andre, med det kjedeligere og mer nøkterne dementiet, ikke ble delt på langt nær like mange ganger. Folk spredte heller den neste konspirasjonsteorien i stedet. Kanskje har dere hørt og lest det, dere også, påstander fra vaksinemotstandere om at den pågående pandemien er ledd i et medisinsk komplott for å ta over kontrollen over massene, der Bill Gates med flere står klare til å injisere mikrochipper inn i oss alle for å kunne overvåke oss og styre oss.

Det er kanskje lett å riste på hodet av slike påstander, når en bare får tatt et steg tilbake og tenkt seg litt om. Men for den som sitter alene ved skjermen er det ikke alltid like lett å være kritisk. Hva skal vi egentlig tro? Hvem snakker sant, og hvem vil lure oss? Eller vil de egentlig lure oss, de som sier dette og hint, eller tror de faktisk på det de sier? Har de egentlig kanskje bare blitt lurt selv?

II Fortsett å lese «Om ulver i fåreklær»

Om eksponentiell kirkevekst

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 11.6.2020 under overskriften «Alle, alle vil vi ha med»

Søndag 7. juni feira lokalmenigheten gudstjeneste i Røros kirke for tredje søndg på rad, etter tolv uker med stengte kirkedører. Søndag 24. mai var vi fjorten til messe. Søndag 31. mai var vi tjueåtte. Søndag 7. juni var vi femtiseks, inkludert tjenestegjørende.

Se nøye på tallrekka 14-28-56. Ser du mønsteret? Det som skjer her, er at fremmøtetallet dobles fra uke til uke. Dersom denne utviklingen fortsetter, vil vi om fem uker ha en gudstjenestesøkning på 1.792. I så fall må kirkevergen ha planene klare for en utvidelse av kirka. Om sytten uker vil vi være 7.340.032 til messe; vi får tro grensa mot Sverige har blitt åpna da. Og om tjuesju uker, altså på Luciadagen, blir vi 7,52 milliarder. Det blir stas; da kan vi synge «Alle, alle vil vi ha med!»

Spøk til side: Det er hyggelig at kirkesøkningen begynner å normalisere seg igjen. Gjennomsnittstallet for 2019 var (i Røros menighet) 110 til stede pr. gudstjeneste. Holder vi julaften og konfirmasjon utenfor, var tallet 77. Akkurat nå har vi en begrensning på 50 personer i kirkerommet, foruten de som er involvert i «produksjonen». Så blir det interessant å se hva som skjer etter 15. juni; vi i Den norske kirke har også forventninger til visse oppmykninger da. Røros kirke kan romme mer enn femti personer, selv med streng praktisering av enmetersregelen. Samtidig skal det ikke være noen tvil: Vi vil følge de smittevernregler som gjelder. Naturligvis!

Men tilbake til den eksponentielle utviklingen jeg skisserte i stad: Dersom hver person smitter to andre med en sykdom som har inkubasjonstid på ei uke og vi ikke tar forholdsregler, tar det ikke veldig mange ukene før hele jordas befolkning er smitta. Denne lille leken med tall illustrerer ganske greit hvorfor smitteverntiltak fortsatt kan bli nødvendige ei god stund til. Uansett hva som skjer av oppmykninger fra mandag av, er vi ikke ferdige med kampen mot koronaviruset ennå.

Vask hendene, hold avstand og ta vare på hverandre. Så sees vi i kirka på Luciadagen.

PS: Om du vil lese prekenene fra de tre aktuelle søndagene, finner du dem på haraldhauge.wordpress.com. Der kan du lese om kjærlighet, om det nettverket av relasjoner som knytter oss sammen som menneskehet, og om hvorfor predikanten (altså jeg) mener alle former for rasisme og segregering er uforenelig med den kristne læren om Gud (treenigheten). Den som leser nøye, vil finne noen spark i retning en viss amerikansk president også.

PPS: Søndag 14. juni er det ikke gudstjeneste i Røros kirke. I stedet kan du feire gudstjeneste ved Aursundens bredd på Engesvollen klokka 12. Ta gjerne med egen stol! Og søndag 21. juni klokka 11 er det messe i Ziiren igjen. Ta gjerne turen til kirke da, du også.

Om fellesskap

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 7.5.2020

Vi mennesker er flokkdyr. Det var vi allerede før vi klatret ned fra trærne, reiste oss opp på to og begynte å utforske savannen og verden for øvrig den gangen for et par-tre millioner år siden, og det har vi forblitt gjennom hele den videre utviklinga. Vi søker sammen, i små og store fellesskap. Det hender riktignok av og til at noen av oss får det for oss at vi kan klare oss helt selv, men innerst inne vet vi at det ikke er sånn, at vi bare lurer oss selv. Den dagen vi ble født, var vi avhengige av at noen tok imot oss og passa på oss. Den dagen vi dør, venter vi også at noen skal sørge over oss. Fellesskapet rammer inn livet vårt.

I kirka påstår vi hardnakka at dette er slik fordi vi kommer fra et fellesskap, fordi det er der vi finner kilden til livet vårt. Kirka bekjenner troen på Gud og sier «Fader, Sønn og Hellig Ånd» i en og samme pust. Det viktigste ordet i denne navnekonstruksjonen er ordet «og». Kirka tror på en Gud som er «og», en Gud som er fellesskap, en Gud som aldri er alene og som rett og slett ikke vet hva det er. (Og som en parentes: Det er derfor kirka forteller at det er en så rystende erfaring i Gud det som skjer mens Jesus henger på korset og kjenner seg forlatt av Gud. Der henger han altså, den revolusjonære og radikalt inkluderende rabbien som ble kasta utenfor av makta, og roper «Min Gud! Min Gud! Hvorfor har du forlatt meg?» Den eksistensielle ensomheten, som kirka vitner om at Sønnen også har kjent, er noe av det aller mest fortvila vi mennesker kan erfare. Men vi er altså, ifølge fortellingen om Jesus, ikke alene, heller ikke om den erfaringen.)

Vi mennesker søker sammen. Vi gjør det på litt ulike måter. Men det vi har felles, er at selv om vi kan klare oss alene i perioder, så er vi aldri helt alene. Ikke i tiden, og – sier troen – heller ikke i evigheten.

De siste ukene har mange av de vanlige fellesskapsstrukturene vi omgir oss med, blitt satt på vent. Vi har utforsket nye måter å danne fellesskap på, via videomøter og strømmetjenester. Men det er ikke det samme. Noen er isolert fra arenaene. Og en digital klem virker faktisk ikke slik berøring gjør. Om det er en ting koronaperioden har minnet oss på, er det at vi flokkdyr også i høyeste grad er kroppslige vesener, og at ånd ikke er det samme uten materie.

Når vi nå holder oss borte fra hverandre, handler det på sin side også om kropp og om fellesskap. Kroppen har sine svakheter. Men alt dette kan bare være midlertidig. Dersom vi aldri mer kunne søke sammen, ville det true selve vår menneskelighet. Når vi savner å møtes, når vi savner nærhet og det å være der for hverandre, da er dette dypt menneskelige savn.

Jeg har allerede vist til kirkas bilde av Gud for å si noe om hva fellesskap er. I kirka sier vi også at Gud lærer oss noe om hva det er å være menneske, gjennom selv å bli menneske. I fortellingen om Jesus får vi den endelige bekreftelsen på menneskets uendelige verdi. Og når kirka samles om vann og lys, brød og vin, da er det nettopp kroppsligheten vi dyrker.

Derfor tror jeg at det største vi mennesker kan gjøre, det er å bidra til å skape og bygge fellesskap. Politisk, humanitært, kulturelt eller sosialt – det er det vi er kalt til, hver på vår måte. Og så tror jeg, som menneske først og kristen så, at vi aldri er alene. Ikke her i tida, og heller ikke i evigheten. Jeg gleder meg til vi igjen kan være tegn for hverandre på akkurat det.

Om Kirkeklokken og kirkeklokkene

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 2.4.2020

Denne uka kommer menighetsbladet Kirkeklokken til en postkasse nær deg. Når du åpner bladet, vil du få en påminnelse om hvor raskt og fullstendig ting har endra seg de siste ukene. Menighetsbladet nevner ikke koronatiltakene med et ord, og annonserer gudstjenester og andre kirkelige arrangement fram til og med juni som om alt er som det pleier.

Realitetene er jo som kjent at ingenting er som det pleier. Men da redaksjonen avsluttet arbeidet med påskenummeret av Kirkeklokken, var Vinterfestspillene ennå ikke avlyst. Skolene var ikke stengt, butikker og kafeer holdt åpent som normalt, og folk reiste til og fra Gardermoen som om ingen hadde hørt om covid-19. Slik er alltid en risiko med utgivelser som har noe trykke- og leveringstid, men vi har vel aldri før opplevd at en utgave av menighetsbladet har blitt så utdatert i løpet av tida fra deadline til ferdig produkt.

Derfor skriver jeg det i klartekst, så ingen trenger være i tvil: Alle gudstjenester som står annonsert i Kirkeklokken er foreløpig avlyst. Ingen vet når kirkedørene åpnes igjen, ingen vet når vi igjen kan samles uten begrensninger. Det vil skje en dag, men akkurat nå gjør vi tjeneste for Gud og mennesker ved å følge rådene fra helsemyndighetene, ved å rette oss etter politikernes bud og forskrifter, og ved å vaske hendene og dørhåndtakene så ofte vi kan.

Situasjonen er den samme i hele landet akkurat nå. Ja, ikke bare i hele landet, i hele verden. For noen dager siden kunne vi se talende bilder fra Vatikanet, der pave Frans holdt en ekstraordinær Urbi et Orbi-velsignelse for en helt tom Petersplass. Verden kunne følge talen hans på nett. Den løsningen tas nå i bruk i flere og flere kirker, og stadig flere kirkestaber lærer seg både Facebook-strømming og videoredigering. Når møteplassene ikke lenger er fysiske, skjer ting via videokonferanseformatet, eller over telefon.

Like før helga kom det en kunngjøring fra Kirkerådet og Bispemøtet. Nå som det ikke feires regelmessige gudstjenester i kirkene rundt om i landet, lyder heller ikke kirkeklokkene. Men de behøver ikke henge tause. Fra og med lørdag innførte man derfor helgeringing fra norske kirker. På lørdag førstkommende vil vi også ringe helga inn med klokkene i Bergstadens Ziir lørdag klokka 17. Vi er ikke alene, selv om vi ikke kan samles fysisk. Klokkene kaller til bønn og hvile. Det er mange blant oss som bruker noen av de åpne timene i kalenderen til bønn, i tillegg til arbeid og søvn.

Neste lørdag er det påskeaften. Da vil vi ringe inn påskehøytida. Basert på enkelte kommentarer skulle en tro at påska er avlyst ettersom hytteforskriften ikke er opphevet. Det stemmer naturligvis ikke. Påska er ikke avlyst, heller ikke hos oss. Vi er i ferd med å produsere fem korte gudstjenester for den stille uke, gudstjenester som vil bli gjort tilgjengelig på nett. Du kan holde deg oppdatert både på dette og på andre aktiviteter og program til inspirasjon for påskeuka på menighetenes Facebookside, altså https://www.facebook.com/dennorskekirkeroros. Lignende ting skjer også nasjonalt, og NRK vil produsere og sende TV-gudstjenester i påska som vanlig.

Så ser vi fram til den dagen da lyden av kirkeklokker igjen kan være et tegn på at vi skal samles, ikke bare i tanke og sinn, men også i kropp og tilstedeværelse. I mellomtida: Vask hendene, hold avstand og ta vare på hverandre.

Om kjærlighet i koronaens tid

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 19.3.2020

Så stoppa verden plutselig opp. Vi i kirkesektoren er like prega av koronatiltakene som alle andre. Alle gudstjenester er avlyst – foreløpig ut mars – og alt barne- og ungdomsarbeid og forenings- og møtevirksomhet avlyst på ubestemt tid. Alt tyder på at vi må forberede oss på ei påske med stengte kirker. Fasteaksjonen (KN-aksjonen) blir digital, basert på Facebook-innsamling og gaver via Vipps. Vårens konfirmasjoner blir utsatt til høsten. Begravelser, dåpshandlinger og vigsler blir fortsatt gjennomført, men bare i lukkede seremonier med et begrenset antall personer til stede; tallet er i skrivende stund femti, men dette kan fort endres.

Når kirkene stenger dørene, påkalles kreativiteten. Menigheter over hele landet utforsker alternative måter å være kirkefellesskap på. Det streames gudstjenester og andakter fra ulike kirkerom, og digital tilstedeværelse på ulike chatte- og meldingsplattformer har plutselig blitt noe av det mest håndfaste vi har.

For den som leter etter digitale uttrykk for kirkeliv, kan jeg anbefale følgende (ikke uttømmende) liste: Oslo domkirke streamer musikkandakter fra kirkerommet hver dag til sin Facebookside. Mariakirken i Bergen har annonsert et lignende tilbud, med andakter som legges ut på Bjørgvin bispedømmes nettsider. Nærbø menighet på Jæren har allerede arbeidet med flerkameraproduksjon og streaming av gudstjenestene sine; du finner dem på nkmedia.no. NRK’s arkiv av TV- og radiogudstjenester får nå skinne som den gullgruven det er. Den norske kirke på Facebook legger ut kortere og lengre videoproduksjoner hver dag, og er definitivt kontoen å følge i disse dager. Sist, men ikke minst: På nettkirken.no finner du et godt etablert digitalt kirkefellesskap, hvor prester og andre kirkeansatte er tilgjengelige på chat og hvor du kan tenne lys og poste på den digitale bønneveggen.

Lokalt vil vi forsøke å holde folket oppdatert på hva som skjer og ikke gjennom våre nettsider (roroskirke.no) og vår Facebook-profil (https://www.facebook.com/dennorskekirkeroros). Vi er ikke å finne på så mange andre digitale plattformer ennå, men kanskje denne korona-perioden er tida da vi skal finne noen nye veier å gå? Enn så lenge: Kirkekontoret er fysisk utilgjengelig, men du kan nå oss på 72419811 eller på post@roroskirke.no. Kontaktinfo til de kirkeansatte finner du på nettsidene våre.

Hvordan skal så kirka være kirke når kirkehusene er stengt? Situasjonen er slett ikke bare håpløs. For, kjære alle sammen, det er dette vi har trent mot. Det er dette hver eneste gudstjeneste i hver eneste kirke, hver eneste samling i kirkelig regi, hver eneste dåp og hver eneste nattverdfeiring har forberedt oss på: Vi skal leve ut nestekjærligheten. Joda, kirkas gudstjenestefeiring har en annen dimensjon også. Vi snakker av og til høystemt om at liturgien er en forberedelse til evigheten hos Gud. Men om vi nå tenker jordnært – og det er vi i aller høyeste(!) grad også kalt til å gjøre – så er det den praktiske, konkrete nestekjærligheten som skal være frukten av alt kirkas liv. Det er det vi preker, det er det vi ber om og for, det er det vi innprenter hverandre, det er det vi sier sakramentene peker mot og leder oss til. Nå blir vi bedt om å leve det vi har lært: Nestekjærlighet i praksis.

Hva er så nestekjærlighet i koronaens tid? Denne kjærligheten som er sterkere enn døden, hvordan viser den seg i våre liv? Akkurat nå kalles vi til ei hard fastetid: Mindre fysisk og direkte kontakt, mindre festing og mindre forbruk. Men det ligger mye nestekjærlighet i god håndvask, i isolasjon for den smitteutsattes skyld, i den gode telefonsamtalen, og i den praktiske tilretteleggingen for den som ikke selv kan gå på butikken. Ta vare på hverandre!

Om linja fra Jerusalem til Røros

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 5.12.2019

Søndag 1. desember, første søndag i advent, feiret Røros menighet familiemesse i Ziiren. Der leste vi evangeliet fra Matteus 21, hvor det står om Jesu inntog i Jerusalem. Dette er en tekst som kronologisk hører hjemme på Palmesøndag, og det kan virke litt rart at nettopp denne teksten er knyttet til adventstida og til forberedelsene til Jesu fødsel. Men adventstida er ei tid for å forberede seg på Jesu ankomst både nå og da – ordet advent kommer av latinsk adventus Domini som betyr Herrens komme eller ankomst – og da er det helt naturlig å lese om den velkomsten Jesus fikk da han kom til Jerusalem for å feire påske for snart to tusen år siden.

Etter lesningen fulgte følgende lille adventspreken:

Den fortellingen her handler om da Jesus kom til Jerusalem for to tusen år siden. Og apropos Jerusalem: Her skal dere få en fun fact om røroskirka. Hvis du går herfra, fra dette stedet, ned midtgangen og ut kirkedøra og fortsetter rett fram (i mange, mange dager), da kommer du til slutt til Jerusalem. For sånn er Røros kirke bygd: Den ligger langs ei linje som går rett ut fra byen Jerusalem. (Dere som ikke vet hvor Jerusalem er, kan ta en kikk på kartet hjemme.)

Jesus kom til Jerusalem. I dag kommer han til oss. Det gjør han på mange måter. Det er første søndag i advent. Vi begynner nedtellinga til jul. Om tjuefire dager er jula her, og da feirer vi at han blir født. Men vi trenger ikke vente helt til julaften med å se Jesus.

Vi har feira dåp i dag. Hele åtte barn i en og samme gudstjeneste! De har blitt tegna med Jesu tegn, korsets tegn, som altså minner om det korset som Jesus døde på i Jerusalem. Deretter ble de reist opp av dåpens vann sammen med ham, slik Jesus ble reist opp igjen fra de døde, og han lovet dem å være med dem alle dager inntil verdens ende. Når vi holder små barn i hendene våre, da kan vi huske: Jesus er sammen med dem. Jesus er hos oss.

For sånn er det. Jesus møter oss i alle mennesker vi møter. Når vi tar vare på hverandre, da gjør vi det Jesus kaller oss til å gjøre.

Noen av dere har kanskje fått med dere saken om biskop emeritus Gunnar Stålsett som risikerer fengsel for å ha gitt jobb til en kvinne som er i limbo, altså en ureturnerbar flyktning. Han sier han hjalp henne fordi han mener det er det Gud kaller oss til: Å hjelpe mennesker som trenger oss, uansett hvem, når og hvor.

Jeg tror han har rett. Jeg tror det er sånn det er. Jesus kommer til oss, hver dag. Gud er hos oss. Derfor skal vi be. Vi skal tenne lys for dem vi tenker på og for dem vi er glade i. Vi kan skrive ned det vi tenker, uttrykke med bønneperler og meditasjonssteiner hva vi føler. Og vi kan ta imot brød og vin, og spise sammen med Jesus og alle han er glad i.

God første søndag i advent, alle sammen! Husk at Gud kommer til oss, slik Jesus gjør, hver eneste dag. Her er et forslag til en adventskalender: Gjør noe godt mot et annet menneske, hver dag i adventstida. Og når du har gjort det, kan du si: «Takk, Jesus, for at du er hos meg.» Det er den fineste adventskalenderen du kan ha. Og snart er det jul.

Om samaritan 2019

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 21.11.2019

Søndag 10. november var prekenteksten i kirker over hele landet hentet fra Lukas 10. Der står fortellingen om den barmhjertige samaritan, en av Jesu mest kjente lignelser.

Jeg har vært med på noen runder med konfirmant-dramatiseringer av denne bibelklassikeren. For den som ikke kjenner fortellingen: En mann er på reise mellom Jerusalem og Jeriko. Der blir han overfalt av røvere som etterlater ham skamslått i veikanten. Så kommer en prest samme vei, men han går bare forbi mannen uten å hjelpe ham. Det samme gjør en levitt (en slags klokker, nærmest) som også kommer forbi. Den neste som kommer til stedet er en samaritan. Samaritanene var et nabofolk som lå i konflikt med jødene av politiske og religiøse grunner. Han stanser opp, hjelper mannen og tar ham til et vertshus hvor han får pleie.

Når denne fortellingen skal moderniseres, er det alltid spennende å se hvem som bekler rollene til de veifarende. Presten (og levitten) erstattes ofte av nyrike playboy-typer som tegnes selvopptatte og uempatiske. Samaritanen er alt fra «mannen i gata» til gatas folk eller en nyankommen flyktning. Og på et eller annet nivå treffer naturligvis disse nytolkningene.

Men samtidig kan det fort skje at Jesu poeng glipper for oss. Det er nemlig neppe tilfeldig at fortellingen er plassert mellom Jerusalem og Jeriko. Prestene og levittene som gjorde tjeneste i tempelet i Jerusalem var ikke stasjonert der fast, men bodde i byer og landsbyer spredt utover landet. Tjenestemønsteret deres var en uke eller to i tempelet, og store deler av året hjemme. En prest på vei mellom Jerusalem og Jeriko befinner seg derfor i tempelets skygge.

Dermed kommer renhetsforskriftene i Moseloven i spill. I Loven sto det nemlig at den som rørte ved et lik var kultisk uren i syv dager. Det Jesus nok mener vi skal se for oss her, er derfor tempeltjenere som gjør sitt beste for å unngå å bli urene. Om de skulle bli det, ville de ikke kunne utføre sine plikter i ei uke – minst. Enten de var på vei til tempelet eller begeistra på vei hjem til sitt lokalsamfunn, var urenhet å regne som tjenesteforsømmelse.

Bakteppet for Jesu fortelling er et spørsmål fra en skriftlærd som spør hva som må til for å arve Guds rike. Jesus utfordrer ham på hva han leser i Loven, og mannen svarer at det står skrevet at han skal elske Gud over alt og med hele seg, og sin neste som seg selv. Jesus bekrefter at han har lest rett, men mannen kontrer: «Men hvem er så min neste?»

Mes andre ord: Mannen ser ut til å mene at det å elske Gud og følge Guds lover og påbud, det skal man gjøre uten betenkeligheter. Men det finnes grenser for hvem som er hans neste, hvem han er forplikta til å engasjere seg i og stille opp for.

Det er i møte med denne skjelninga at Jesus forteller om samaritanen. Og dermed snur han hele problemstillingen på hodet. Jesus mener tydeligvis at det ikke spiller noen rolle hvor lovfrom du er eller hvor flink du er til å holde din sti ren, dersom du ikke stiller opp for et medmenneske som trenger din hjelp og ikke er villig til å ta situasjonen hans inn over deg.

Jeg tenker denne lignelsen er høyaktuell også i 2019. Den avslører for eksempel alle forsøk på å bruke argumenter som «kristne verdier» og «kristen tradisjon» for å stenge grensene for fremmede og utlendinger. Og i disse dager, der temaet homoterapi har blitt løfta fram med all sin smertefulle historie, blir det også stilt i skarpt relieff hvor skadelig det kan være å tviholde på «Skriftens klare ord» uten samtidig å ha vilje til å ta empiri og erfaring på alvor.

Jesus har det med å avsløre oss, alle som en. Jeg, som selv er prest, kjenner meg stadig truffet. Hvem er det jeg går forbi? Hvem er det jeg overser eller ikke stiller opp for? Det er flott med katedralmesser, tradisjoner og store ord, men til syvende og sist ber Gud oss om medfølelse. Kategorier som rent og urent har ingenting med mennesker å gjøre. Det ble jeg minna om forrige søndag, og jeg tenker det umulig kan skade å minne enda flere på det samme.

Om kirkevalget

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 29.8.2019 under overskriften «Kirkevalgomat»

Mandag 9. september er valgdag. Det er ikke bare kommune- og fylkestingsvalg i år, det er også kirkevalg. Kirkevalget består av to valg: Et lokalvalg (menighetsrådsvalget) og et regionalvalg (bispedømmerådsvalget). Alle kirkemedlemmer over 15 år har stemmerett.

Vi har fire menigheter i fellesrådsområdet (som tilsvarer kommunen) hos oss, og det skal velges nye råd i alle fire sokn. Menighetsrådene er menighetens valgte styre og arbeider for å fylle kirkene med aktivitet og innhold i samarbeid med prest og andre ansatte. Det foreligger kun en liste i hvert sokn hos oss, noe som betyr at menighetsrådsvalget foregår som personvalg. Sett kryss ved den eller de av kandidatene på lista du ønsker å gi en ekstra stemme til, og vær med på å løfte fram og gi mandat til frivilligheten i kirka.

De elleve bispedømmerådene utgjør til sammen Kirkemøtet. Jeg ble, som mange har fått med seg, valgt inn i Nidaros bispedømmeråd i 2015 som geistlig medlem. Jeg var da og er fortsatt medlem i Åpen folkekirke; det er heller ingen hemmelighet. Min kampsak nummer en var å få på plass en ny og inkluderende vigselsliturgi. Den saken leverte Åpen folkekirke på, og den nye liturgien kunne tas i bruk 1.2.2017. Jeg har brukt den i mange vigsler siden den gang, og har vært like stolt over det hver eneste gang, på samme måte som jeg også er stolt over flere andre utviklingstrekk ved kirka i inneværende valgperiode.

Ved årets kirkevalg blir Åpen folkekirke utfordra av et nytt kirkeparti ved navn Bønnelista. Bønnelista er uenige i vigselsvedtaket fra 2016, og om de kommer i posisjon i Kirkemøtet vil de søke å omgjøre dette. De har også andre hjertesaker, blant annet ønsker de å flytte alt av ansettelser i kirka ned på menighetsnivå.

Ved siden av disse to partigrupperingene finner du også ei tredje liste. Nominasjonskomiteens liste heter den. De som står på denne lista, er foreslått fra sine lokalmenigheter og har blitt satt opp på lista etter arbeid fra en nominasjonskomité der alle prostiene i bispedømmet har vært representert. Det som er viktig å vite om denne lista, er at de som står der ikke er forpliktet på et bestemt kirkepolitisk program. Her vil du derfor finne både progressive og konservative kandidater, side om side. Dermed oppstår en spesiell situasjon: Bispedømmerådsvalget er et slags hybridvalg, både et listevalg og et personvalg på en og samme tid. Antallet representanter som NomKomlista får i bispedømmerådet avhenger av andelen av stemmer som går til denne lista i forhold til de to andre listene, mens hvilke representanter som velges inn fra NomKomlista avhenger av hvem på lista som får flest personstemmer i valget.

Det finnes svært mye bra folk på Nominasjonskomiteens liste. Den som gir sin stemme til denne lista, må likevel ha i bakhodet at her vil konsentrasjonen av personstemmer bli avgjørende for hvem som kommer inn i bispedømmerådet, og at det like gjerne kan bli noen helt andre enn dem du gir din stemme til og kjenner det kirkepolitisk mest på linje med.

Jeg tar ikke gjenvalg til bispedømmerådet. Det finnes mange flotte folk som står klare til å overta stafettpinnen. Lokalmenighetene hos oss er også representert på listene: Knut Aasheim står på NomKomlista (10. plass), mens Jon Høsøien stiller seg til rådighet for Åpen folkekirke en bispedømmerådsperiode til (9. plass).

Jeg håper du som er kirkemedlem vil bruke stemmeretten din i kirkevalget 9. september. Din stemme er viktig. Sammen former vi framtidas kirke, den kirka vi skal dele i dagene og årene som kommer, i glede og i sorg, hverdag og fest. Godt valg!

Om et terrorangrep

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 15.8.2019 under overskriften «Etter et terrorangrep»

Lørdag skjedde det som ikke skulle skje: En ung mann tok seg inn i Al-Noor Islamic Centre i Bærum, tungt bevæpnet, i den hensikt å skape et blodbad. Kun snarrådig inngripen av moskeens medlemmer hindret en større tragedie. Denne var likevel allerede et faktum, gjerningsmannen hadde tatt livet av sin adopterte stesøster.

I etterkant av hendelsen har det kommet fram flere foruroligende ting om motivasjonen til terroristen. Han skal ha kalt seg selv kristen og hadde en periode lest mye i Bibelen. Han hadde vært aktiv på nettforumet 4chan, der han benyttet nazisjargong og postet ekstreme innlegg. Lasse Josephsen, som skriver for magasinet Fri Tanke og som kjenner det norske ekstremistmiljøet godt, mener gjerningsmannen er inspirert av organisasjoner miljøer som Atomwaffen Division og Feuerkrig Division, grupper som har begått alvorlige terrorhandlinger andre steder i verden. Ifølge Josephsen er han ikke alene, heller ikke i Norge.

Jeg er ingen ekspert på høyreekstremisme eller radikalisering, og skal være forsiktig med å uttale meg om dette. Men jeg har stor respekt for folk som Lasse Josephsen, Didrik Søderlind og John Færseth og arbeidet de gjør for å følge med på og å opplyse om konspirasjonsteorier og radikaliseringsprosesser. Derfor anbefaler jeg gjerne Fri Tanke, Human-etisk forbunds nettavis for livssyn og livssynspolitikk. Det var dagens reklame, i livssynsdialogens tegn.

Det jeg derimot kan si og mene noe kvalifisert om, er terroristens påståtte kristne og bibelske fundament. Her følger noen foreløpige strøtanker om temaet:

  1. Bibelen er fellesskapets bok. Kirkefellesskapet var til før Bibelen ble skrevet og samlet ferdig, og kirka har siden vokst videre som tradisjonsoverlevende fellesskap. Å lese Bibelen alene, uten fellesskapet til å peke ut de bærende ideene og uten den innsikten som kommer av det å lese og diskutere og tolke og kritisere sammen med andre og i lys av samla erfaring, kan lede til mange slags resultater. Ikke alle disse er nødvendigvis sunne og livsfremmende. Isolasjon er sjelden det.
  2. Kirka er et verdensomspennende fellesskap som knytter mennesker sammen på tvers av kulturer i alle land på alle kontinenter. Jesus, som i sin tid grunnla fellesskapet, var fra Nasaret, en landsby i Midt-Østen. Han var jøde, og han har inspirert og regnes som en profet av dem som regner seg som muslimer. Å kalle seg kristen og samtidig være antisemitt eller islamofob er en selvmotsigelse, og den som mener det finnes uoverstigelige skiller mellom folkeslag er på kollisjonskurs med kirkas bærende idé.
  3. Den Gud kirka bekjenner er ikke en stammegud, men Gud for alle mennesker. Det betyr selvsagt også at kirka både må og vil stille seg solidarisk med troende av alle slag, uansett hvilket gudshus de regner som sitt åndelige hjem. På søndag sto troende og ikke-troende av alle slags nyanser samlet i solidaritet rundt moskeens folk i Bærum under parolen Trygg i bønn. De kristne som deltok, gjorde det i Jesu navn.
  4. Terroristen skal ha skrevet på nettet at «Valhall venter» før han aksjonerte. Valhall er ikke del av det kristne evighetshåpet, noe som gjør at ugjerningsmannen framstår forvirra, uansett hva han kalte seg. Åsatrufellesskapet Bifrost har publisert en fin uttalelse hvor de slår fast at terrorister ikke kommer til Valhall ifølge åsatru heller.

Hva skal vi da gjøre? Vi må bygge solide, åpne fellesskap, innenfor og på tvers av kirker og moskeer og templer og bygdehus og idrettsbrakker og hvor vi nå samles rundt hva vi nå enn tror på. Om vi klarer å bygge fellesskap som også har rom for potensielt sinte, unge menn, slik at de ikke faller ned i radikaliseringshullet, da blir verden et bedre sted. På veien dit må vi se hverandre i øynene og anerkjenne hverandre som søsken. Noen annen vei finnes ikke.