Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Politikk og samfunn’ Category

Preken i Bergstadens Ziir, 14. oktober 2018 (21. søndag i treenighetstiden).

Det står skrevet i evangeliet etter Lukas:

Det var en rik mann som kledde seg i purpur og fineste lin og levde i fest og luksus dag etter dag. Men utenfor porten hans lå det en fattig mann som het Lasarus, full av verkende sår. Han ønsket bare å få mette seg med det som falt fra den rikes bord. Hundene kom til og med og slikket sårene hans.

Så døde den fattige, og englene bar ham til Abrahams fang. Den rike døde også og ble begravet. Da han slo øynene opp i dødsriket, der han var i pine, så han Abraham langt borte og Lasarus tett inntil ham. ‘Far Abraham’, ropte han, ‘ha barmhjertighet med meg og send Lasarus hit, så han kan dyppe fingertuppen i vann og svale tungen min. For jeg pines i denne flammen.’ Men Abraham svarte: ‘Husk, mitt barn, at du fikk alt det gode mens du levde, og Lasarus fikk det vonde. Nå trøstes han her, mens du er i pine. Dessuten er det lagt en dyp kløft mellom oss og dere, slik at de som vil komme herfra og over til dere, ikke skal kunne det, og ingen kan gå over fra dere til oss.’ Da sa den rike: ‘Så ber jeg deg, far, at du sender ham til mine fem brødre hjemme hos min far for å advare dem, så ikke de også skal komme til dette pinestedet.’ Men Abraham sa: ‘De har Moses og profetene, de får høre på dem.’ Han svarte: ‘Nei, far Abraham, men kommer det noen til dem fra de døde, vil de omvende seg.’ Abraham sa: ‘Hører de ikke på Moses og profetene, lar de seg heller ikke overbevise om noen står opp fra de døde.’»

(Luk 16:19-31)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

For en tekst dette er! For en fortelling! Det er så mye jeg har lyst til å si akkurat nå. Det nærmest bobler fram i meg bilder og motiver og tanker og allslags greier i forlengelsen av den Jesus-fortellingen som vi akkurat hørte. Den fortellingen som Jesus fortalte, altså. Lignelsen, eksempelfortellingen. Den rike mannen og Lasarus – de har aldri levd, ikke sant, de er litterære skikkelser, karakterer fra en fortelling som Jesus fortalte, og likevel er det nesten som jeg kan se dem lys levende foran meg her, så levende er de, og så viktig er det som fortelles i fortellingen om dem, det som de to og Jesus vil formidle til oss.

Men først, før vi går nærmere inn på de to, er det en ting jeg har behov for å si noe om med en gang, bare for å ha rydda det bort, sånn at vi kan feste oss ved de rette tingene. Det gjelder disse skildringene av dødsriket som vi akkurat fikk høre. Det som er viktig å si om det, er at det vi så og hørte i Jesu fortelling, det er rett og slett en popkulturell referanse fra Jesu egen samtid. Bildene av dødsriket som et sted med en kløft mellom to deler, en del hvor det er tørt og øde og varmt og fælt, og en del hvor det er hvile og lett stemning, og hvor man kan se over fra den ene siden til den andre, det er altså bilder som er henta fra populære framstillinger av livet etter døden på Jesu tid. Det finnes et egyptisk eventyr fra den aktuelle tida som framstiller dødsriket omtrent på samme måte, og dette motivet er også brukt i talmud, det vil si den klassiske samlingen av rabbinske forklaringer til Det gamle testamente.

Vi kan med andre ord forutsette at de religiøse lærde på Jesu tid, i hvert fall de som tilhørte den gruppa vi kjenner som fariseerne, var kjent med disse bildene og kanskje brukte dem selv. Jesus spilte på lag med populære forestillinger her.

Så det Jesus legger fram her, er derfor egentlig en slags litterær klisjé. Den delen av lignelsen er derfor ikke nødvendigvis ment å si oss noe om hvordan geografien er i det hinsidige, hvis vi kan si det på den måten. Poenget i Jesu lignelse er mer dennesidig. Han vil si noe om hvordan vi skal leve her og nå.

Og det han vil si om livet her og nå, det kan vi ta til oss i dag også, selv om våre popkulturelle referanser er annerledes.

(mer…)

Read Full Post »

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 11.10.2018

Vi mennesker er flokkdyr. Det har vi vært helt siden ei god stund før vi klatret ned fra trærne og vandret ut av Afrikas savanner. Selv om det har skjedd mye med oss siden da, er vår grunnleggende sosiale programmering i bunn og grunn den samme.

Som kristen har jeg, i tillegg til evolusjonsbiologiske argumenter, en teologisk tydning av dette fenomenet. Gud er fellesskap, bekjenner kirka, tre personer i én enhet. Og siden det skapte speiler Skaperen, er det ikke underlig at også vi hele tida søker videre utover oss selv. Vi er ikke laget for å leve i isolasjon, like lite som Gud tilbringer evigheten i ensom majestet.

Derfor er den aller viktigste sida ved den kristne kirkes misjon i verden at den skaper åpne fellesskap. Når den ikke gjør dette, da bommer den på målet. Når den gjør dette, da vitner den om Den treenige Guds handlinger i verden.

(mer…)

Read Full Post »

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 21.6.2018

Er det ikke mer enn nok lidelse i verden? Ikke ifølge Trump-administrasjonen i USA. De siste ukene har vi kunne lese og se hvordan barn av ulovlige innvandrere i USA blir tvangsseparert fra foreldrene sine. Det er brutalt og det er hjerteskjærende. Den påfølgende innkvarteringa har, i hvert fall ved noen anledninger, hatt form av bur med betonggulv.

Justisminister Jeff Sessions siterte Bibelen da han skulle forsvare praksisen. Skriftstedet han viste til var Paulus’ brev til romerne (også kjent som Romerbrevet), kapittel 13, hvor det står:

«Enhver skal være lydig mot de myndigheter han har over seg. For det finnes ingen myndigheter som ikke er fra Gud, og de som finnes, er innsatt av Gud. Den som setter seg opp mot dem, står derfor imot det Gud har bestemt, og de som gjør det, skal få sin dom.»

Sessions kalte dette for en klar og klok forordning, og utla de Pauli ord slik at regjeringens lover må adlydes uansett siden Gud har innsatt regjeringen for å opprettholde orden. Dermed skulle vel saken være avgjort? Nei. Så enkelt skal ikke myndigheter få slippe unna.

Med fare for å hitle debatten allerede før den er i gang: Nettopp denne typen bibellesning var bakgrunnen for at enkelte lutherske kirker i Tyskland på 30-tallet sleit med å komme til rette med forholdet til nazi-regimet. Som teologi har den allerede spilt fallitt en gang, den trenger overhodet ikke relansering.

Om en ønsker en seriøs samtale om Romerne 13 må man, i stedet for å rive de to første verdene ut av sin sammenheng, lese litt videre, for eksempel de to neste versene: (mer…)

Read Full Post »

Preken under gudstjeneste i Røros kirke og Glåmos kirke 17. mai 2018

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:

Fariseerne spurte Jesus: Si oss da hva du mener: Er det tillatt å betale skatt til keiseren eller ikke?» Men Jesus merket ondskapen deres og sa: «Dere hyklere, hvorfor setter dere meg på prøve? Vis meg mynten som skatten betales med!» De rakte ham en denar, og han spurte: «Hvem har bildet og navnet sitt her?» «Keiseren», svarte de. Da sa han til dem: «Så gi keiseren det som tilhører keiseren, og Gud det som tilhører Gud.» De ble forundret over dette svaret, og de forlot ham og gikk sin vei.

(Matteus 22:17-22)

Slik lyder det hellige evangelium.

Følgende lille scene utspilte seg i et klasserom på en skole her i kommunen for noen år siden: En lærer sto foran en førsteklasse og holdt opp en mynt, og spurte elevene om de visste hvem det var bilde av på mynten. Ingen svarte. Så sa læreren: «Det er en som heter Harald!» Da kom det spontant fra en av elevene! «Åh! Det er presten!»

Akkurat det skulle jeg gjerne hatt på CV-en min!

Men nå er det altså ikke slik at det er Harald prest det er bilde av på myntene i dette landet. Det er – naturligvis, og heldigvis! – kongen, kong Harald V, som er avbildet der. Slik er det: Norges bank henter sin autoritet fra staten Norge, fra riket og dets lover. Staten har makt og myndighet til å fastsette blant annet slike ting som rammer for handel og verdifastsettelse. Spillereglene for fellesskapet er nå engang slik at vi ikke kan begynne å trykke eller prege egne penger, hver for oss. Og kongen er et lyst levende symbol for nettopp staten Norge. Derfor har kongen sitt bilde på rikets mynter.

Jeg for min del kan nok, i kraft av rollen som prest, stå fram som et symbol eller som en representant for kirka. Men kirka utsteder altså ikke sine egne mynter, verken lokalt, nasjonalt eller globalt.

Slik var situasjonen i antikken også. Den gangen var dessuten forholdet mellom keisermakt og stat enda sterkere. Den romerske keiseren, som så mange andre konger og keisere før og etter ham, var i praksis militærdiktator, staten i egen person, og han kunne dermed prege mynter med enda større autoritet enn det kong Harald V kan. Hele imperiet var skapt i keiserens bilde.

(mer…)

Read Full Post »

Kirkemøtet 2018 fant sted 11.-16. april 2018. Jeg var der, som geistlig representant på Nidaros-benken. Det var et travelt og intenst møte på mange måter, selv om vigselssaken, som jeg har brukt så mye energi på tidligere år, ikke sto på sakslista i denne gangen.

Jeg var ikke veldig aktiv eller synlig under årets utgave av KM, men jeg hadde saksordførerrollen på en sak, nemlig KM 09/18 Endring av forskrift om Den norske kirkes medlemsregister. Vedtaket i saken kan leses her.

I tillegg holdt jeg to andre innlegg fra talerstolen i plenum, innlegg som på hver sin måte sier noe om hvor jeg posisjonerer meg i det kirkepolitiske landskapet. Jeg kan ikke nødvendigvis si at de nevnte innleggene førte til gjennomslag for de sakene jeg tok til orde for, men jeg tenker at det kan være greit å ha delt innleggene her likevel. Og det har jeg altså helt glemt å gjøre før nå – hvilket bare understreker det jeg skrev om i forrige bloggpost, nemlig at det er på tide å gjenopplive (også mentalt for min egen del) noen sider av bloggprosjektet Haralds strøtanker som et sted for deling av alle slags tekster og tanker.

Her er et par slike kirkepolitiske strøtanker.

(mer…)

Read Full Post »

Preken under Falkbergetmesse i Bergstadens Ziir 1. mai 2018

Det står skrevet i evangeliet etter Lukas:

Jesus sa også et ord til verten: «Når du skal ha gjester til middag eller kveldsmåltid, skal du ikke be venner eller søsken eller slektninger eller rike naboer. For de kommer til å be deg igjen, og dermed får du gjengjeld. Nei, når du skal holde selskap, så innby fattige og uføre, lamme og blinde. Da er du lykkelig, for de kan ikke gi deg noe igjen, men du skal få lønn for dette når de rettferdige står opp fra de døde.»

(Luk 14:12-14)

Slik lyder det hellige evangelium.

falk18forsideI

I dag vil jeg begynne denne prekenen med å dele et stykke av min egen personlige historie med dere.

Jeg er misjonærbarn. Det betyr at jeg vokste opp som barn av misjonærer, i utlandet. Mer spesifikt Japan. Vi bodde der fra jeg var tre år gammel til jeg var nitten. Hjembyen min heter Kobe, og der bor det en og en halv million mennesker.

Jeg har mye godt å si om den oppveksten jeg fikk der, i Østen. Fortsatt går det ikke en dag uten at tankene mine sveiper dit, om så bare for noen sekunder. Mine foreldre gjorde en solid innsats for å dele de gode nyhetene om Guds kjærlighet til alle mennesker med mennesker i Japan. Det er et livsvalg jeg fortsatt har den største respekt for.

Så ble jeg eldre selv, og skulle velge utdannelse. Jeg valgte, etter et intermesso av musikkstudier, å gi meg hen til kristendomsfaget, og etter hvert til teologien. Og da jeg skulle begynne på dette studiet, valgte jeg å gjøre det på mine foreldres alma mater, Fjellhaug misjonshøgskole på Sinsen i Oslo. For jeg hadde altså vokst opp i Norsk Luthersk Misjonssamband – Sambandet blant venner – og regna meg den gang fortsatt i en eller annen forstand som sambanditt.

Jeg vet ikke hvor mye dere som sitter her i dag kjenner til Misjonssambandet, men det er altså en lavkirkelig bedehusorganisasjon av det temmelig konservative slaget, med en sterk nedenfra-demokratisk organiseringskultur og med en viss skepsis mot prestekjoler, liturgi og offisielle kirkestrukturer. (Noen av dere skjønner vel allerede nå at det skjedde noe med meg langs veien.) Der begynte jeg altså å studere teologi. For jeg hadde forelsket meg i teologien, som fag og som metode, og nå ville jeg vie meg til faget, fordype meg i det, glede meg over det slik bare en student i en aldeles fri studietilværelse kan gjøre.

Og så kolliderte verdenene. Min indre verden og den ytre organisasjonsvirkeligheten. Jeg gikk nemlig i gang med studiene og ønsket å samle meg en verktøykasse. For dette var den teologiforståelsen som var i ferd med å vokse fram hos meg: At det er selve livet som er teologiens gjenstand, og at faget må utruste oss med verktøy og med teknikker for å forstå og fortolke livet, slik det nå engang er. Men på Fjellhaug møtte jeg i bunn og grunn en ganske annen teologiforståelse. Slik opplevde jeg det i hvert fall den gang: Jeg ønsket å samle meg en verktøykasse, men skolen var mer interessert i å selge meg et leksikon.

Men det var ikke egentlig de ferdige svarene med punktum etter jeg var ute etter. Jeg ønsket meg noe som var åpnere, noe med rom for det foreløpige, det midlertidige – selv om også det har noe utfordrende og til tider skremmende over seg, jeg innrømmer gjerne det.

Så ble det til at vi skilte lag, Misjonssambandet og jeg. Kanskje var det best slik. For min del gikk veien hit, til fjellet og til katedralen. Og til Johan Falkberget – det har vært en gave, det også, i tillegg til å være en meningsfull oppgave. Men det er en annen historie.

II

Grunnen til at jeg velger å dele dette stykket meta-refleksjon over teologifaget med dere i dag, finner dere i bildet av verktøykassen. Altså, at teologifaget er en verktøykasse, ikke et leksikon. Jeg både håper og tror at dere forstår hva jeg legger i det.

(mer…)

Read Full Post »

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:

Da sabbaten var over og det begynte å lysne den første dagen i uken, kom Maria Magdalena og den andre Maria for å se til graven. Med ett ble det et kraftig jordskjelv, for en Herrens engel steg ned fra himmelen, gikk fram og rullet steinen til side og satte seg på den. Han var som et lyn å se til, og drakten var hvit som snø. Vaktene skalv av redsel da de så ham, og de ble liggende som døde. Men engelen tok til orde og sa til kvinnene: «Frykt ikke! Jeg vet at dere leter etter Jesus, den korsfestede. Han er ikke her, han er stått opp, slik som han sa. Kom og se stedet hvor han lå! Skynd dere av sted og si til disiplene hans: ‘Han er stått opp fra de døde, og han går i forveien for dere til Galilea; der skal dere få se ham.’ – Nå har jeg sagt dere det.

Da skyndte de seg bort fra graven, redde, men jublende glade, og de løp for å fortelle det til disiplene. Og se, Jesus kom mot dem og sa: «Vær hilset!» De gikk fram og omfavnet føttene hans og tilba ham. Jesus sa til dem: «Frykt ikke! Gå og si til mine brødre at de skal dra til Galilea. Der skal de se meg.»

(Matteus 28:1-10)

Slik lyder det hellige evangelium.

Som inngang til påskeprekenen i dag, på første påskedag, vil jeg begynne med å lese noe for dere som tidligere biskop Tor Berger Jørgensen skrev på Facebook for noen dager siden. Der forteller han om en afghansk asylsøker i Norge, en som nå befinner seg i kirkeasyl i Hønefoss kirke, som opplever at han ikke blir trodd av politiet når han sier at han er en kristen, og at dette betyr at han kan være i fare dersom han blir sendt tilbake til det strengt islamistiske Afghanistan:

Politiet og dommerne tror ikke at familiefaren kan være kristen, for under stress da han ble tatt til fange ba han med håndflatene oppover og på en måte som politimannen hadde sett og hørt muslimer be i Afghanistan. Politiet mener også at han sa Allah. I går ba vår afghanske venn med oss, sammen med sokneprest Tor Magnus Amble og undertegnede i Hønefoss kirke. Han ba til Jesus med løftede, åpne hender. Han ba intenst og i «ritualistisk» format, en kristen, fri takkebønn til Gud (han oversatte for oss etterpå). Han ba slik pinsevenner gjør. Kanskje kjenner verken politimannen eller dommeren til andre former for kristen bønn enn der vi folder hender, ser ned og ber stille og «normalt»? – «Adferden gir imidlertid ikke støttet til konvertitters forklaring om at han har en reell kristen overbevisning», skriver dommeren. […] Historien gjentar seg. Hvordan går det an? – Slike ukvalifiserte vurderinger, må ta slutt!

Så langt biskop emeritus Tor B.

Jeg har nå bodd og arbeidet blant folk her på Rørosvidda i tretten år. Har noen av dere lagt merke til hvordan jeg står når jeg ber i gudstjenesten? Akkurat. Slik.

Dette er en helt vanlig bønnepositur i kristen tradisjon. Den er så vanlig at den til og med har et eget navn. Den kalles orant-stilling. Orant er latin for «den som ber», altså bønne-lederen.

Dette er altså en bønnepositur som norske utlendingsmyndigheter ikke kjennetegner kristen bønn. Dersom de har rett, er jeg ikke en kristen. Sånn er det med den saken.

(mer…)

Read Full Post »

Older Posts »