Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Politikk og samfunn’ Category

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:

Da sabbaten var over og det begynte å lysne den første dagen i uken, kom Maria Magdalena og den andre Maria for å se til graven. Med ett ble det et kraftig jordskjelv, for en Herrens engel steg ned fra himmelen, gikk fram og rullet steinen til side og satte seg på den. Han var som et lyn å se til, og drakten var hvit som snø. Vaktene skalv av redsel da de så ham, og de ble liggende som døde. Men engelen tok til orde og sa til kvinnene: «Frykt ikke! Jeg vet at dere leter etter Jesus, den korsfestede. Han er ikke her, han er stått opp, slik som han sa. Kom og se stedet hvor han lå! Skynd dere av sted og si til disiplene hans: ‘Han er stått opp fra de døde, og han går i forveien for dere til Galilea; der skal dere få se ham.’ – Nå har jeg sagt dere det.

Da skyndte de seg bort fra graven, redde, men jublende glade, og de løp for å fortelle det til disiplene. Og se, Jesus kom mot dem og sa: «Vær hilset!» De gikk fram og omfavnet føttene hans og tilba ham. Jesus sa til dem: «Frykt ikke! Gå og si til mine brødre at de skal dra til Galilea. Der skal de se meg.»

(Matteus 28:1-10)

Slik lyder det hellige evangelium.

Som inngang til påskeprekenen i dag, på første påskedag, vil jeg begynne med å lese noe for dere som tidligere biskop Tor Berger Jørgensen skrev på Facebook for noen dager siden. Der forteller han om en afghansk asylsøker i Norge, en som nå befinner seg i kirkeasyl i Hønefoss kirke, som opplever at han ikke blir trodd av politiet når han sier at han er en kristen, og at dette betyr at han kan være i fare dersom han blir sendt tilbake til det strengt islamistiske Afghanistan:

Politiet og dommerne tror ikke at familiefaren kan være kristen, for under stress da han ble tatt til fange ba han med håndflatene oppover og på en måte som politimannen hadde sett og hørt muslimer be i Afghanistan. Politiet mener også at han sa Allah. I går ba vår afghanske venn med oss, sammen med sokneprest Tor Magnus Amble og undertegnede i Hønefoss kirke. Han ba til Jesus med løftede, åpne hender. Han ba intenst og i «ritualistisk» format, en kristen, fri takkebønn til Gud (han oversatte for oss etterpå). Han ba slik pinsevenner gjør. Kanskje kjenner verken politimannen eller dommeren til andre former for kristen bønn enn der vi folder hender, ser ned og ber stille og «normalt»? – «Adferden gir imidlertid ikke støttet til konvertitters forklaring om at han har en reell kristen overbevisning», skriver dommeren. […] Historien gjentar seg. Hvordan går det an? – Slike ukvalifiserte vurderinger, må ta slutt!

Så langt biskop emeritus Tor B.

Jeg har nå bodd og arbeidet blant folk her på Rørosvidda i tretten år. Har noen av dere lagt merke til hvordan jeg står når jeg ber i gudstjenesten? Akkurat. Slik.

Dette er en helt vanlig bønnepositur i kristen tradisjon. Den er så vanlig at den til og med har et eget navn. Den kalles orant-stilling. Orant er latin for «den som ber», altså bønne-lederen.

Dette er altså en bønnepositur som norske utlendingsmyndigheter ikke kjennetegner kristen bønn. Dersom de har rett, er jeg ikke en kristen. Sånn er det med den saken.

(mer…)

Read Full Post »

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 8.3.2018 under overskriften …i dette ditt hellige hus…

«Kirkestillheten er ulik all annen stillhet. Kanskje siver himmelens stillhet ned i den som lysstriper i avgrunnen.» (Johan Falkberget i Christianus Sextus.)

Folk søker til kirkerommet av ulike grunner. For noen skjer det med et utsendelsesvedtak hengende over seg. Kirkeasyl er snakkis igjen, sist etter en sak på Stord hvor politiet brøt seg inn i et frikirkebygg og hentet en afghansk familie. Sånt får plass selv i lokalavisa hos oss.

«Kirkeasyl er litt avleggs» skriver Retten på lederplass (fredag 2. mars), og konkluderer: «Den norske kirke må ikke bli en stat i staten. Det sømmer seg ikke i en moderne og demokratisk rettstat som den norske. Kirkeasyl har for lengst gått ut på dato.»

Nå er det nok ingen umiddelbar fare for at Den norske kirke skal opprette egen jurisdiksjon. Kirkeasylet slik vi kjenner det fra nyere norsk historie er fundert i justisministerens instruks til politiet fra 1993 om ikke å gå inn i kirker og bedehus «for med makt å hente asylsøkere som skal sendes tilbake til hjemlandet.» Denne instruksen ble avløst av nye retningslinjer fra departementet i ’99 som la seg på samme linje, begrunnet «av respekt for kirken».

Med dette koblet myndighetene seg på en lang tradisjon. Kirkeasylet har røtter helt tilbake i gammeltestamentlig tid, da det fantes et nettverk av tilfluktsbyer i Kanaan. Disse skulle bryte spiraler av blodhevn. Bibelen skildrer videre hvordan forfulgte noen ganger kunne søke tilflukt i selve tempelet. I 1. Kongebok 2 leser vi om Joab som rømte til tabernakelet og holdt i hornene på alteret i helligdommen. Dette hindret imidlertid ikke kong Salomo fra å sende Benaja for å hugge ham ned der.

Tanken om kirka som fristed har lange røtter også i norsk historie. Det sies at man anså det som tilstrekkelig å holde i håndtaket på kirkedøra for å være under beskyttelse. Forrommet til kirka kalles våpenhuset. Eventuelle våpen skulle – nei, skal! – legges igjen der. Kirkeasylet er med andre ord ikke noe Grete Faremo lanserte i 1993. Men hva bunner det i?

(mer…)

Read Full Post »

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 25.1.2018
under overskriften
À propos jul i Helwan

Forrige prestepreik handlet om de koptiske kristnes vanskelige situasjon i Egypt. Den har dessverre ikke blitt noe lettere siden sist. Samtidig har det kommet påminnelser om at det også er andre livssynsgrupper i landet som lever under svært krevende forhold.

Samme dag som du kunne lese om kirkebombingene i Helwan i Fjell-Ljom, ble det offentliggjort et brev som Human-etisk forbund og Mellomkirkelig råd for Den norske kirke har gått sammen om å skrive til Norges utenriksminister. Temaet for brevet er nettopp situasjonen i Egypt. Fokus er imidlertid ikke på kopternes situasjon, men ateistenes.

Bakgrunnen for brevet er et lovforslag om å forby ateisme i Egypt. Forslagsstilleren Amro Hamroush, som til alt overmål er leder for det egyptiske parlamentets religionskomite, mener det må bli kriminalisert og definert som forakt for religion ikke å tro på Gud. Ifølge Fri Tanke begrunner han lovforslaget slik: «Ateister har ingen tro og prøver å fornærme de abrahamittiske religionene.»

Den norske kirke og Human-etisk forbund reagerer i fellesskap skarpt på dette. I brevet kan utenriksministeren lese: «Egypt har gjennom sin grunnlov (§64) absolutt tros- og livssynsfrihet. Vi har dessverre sett at blasfemiloven fra 1982, som skal beskytte de monoteistiske religioner mot krenkelser, i stadig større grad blir brukt mot mennesker som uttrykker ateistiske eller agnostiske standpunkt.» Videre står det: «Et eventuelt lovvedtak i den egyptiske nasjonalforsamling som forbyr ateisme i Egypt vil medføre at tros- og livssynsfrihet formelt blir fjernet fra det egyptiske samfunn. Dette er en svært alvorlig og urovekkende utvikling i et samfunn som allerede i praksis sensurer og forfølger mennesker for deres tro eller overbevisning»

Jeg sitter selv i Mellomkirkelig råd, jobber med livssynsspørsmål på heltid og er naturlig nok opptatt av tematikken. Jeg kan daglig glede meg over å leve i et land hvor tanken er fri og ordet er fritt, et land hvor symboler og ideer og virkelighetsforståelser fritt kan møtes og brynes mot hverandre. Som en som har vært i kontakt med relativt store utslag både på tros- og tvilssida av skalaen, har jeg lært meg å sette pris på mangfoldet. Jeg kan forstå både dem som tror annerledes enn meg og dem som definerer seg utenfor religionenes univers.

(mer…)

Read Full Post »

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 11.1.2018

Denne jula skjedde det igjen. Fredag 29. desember, femte juledag, ble den koptiske Mar Mina-kirken i Helwan like sør for Kairo i Egypt åsted for et terrorangrep. To terrorister utstyrt med skytevåpen forsøkte å ta seg inn i kirkebygget. Da sikkerhetsvaktene ved kirka hadde slått tilbake var ikke bare de to gjerningsmennene drept, de hadde også tatt med seg ti ofre i døden. Senere samme dag ble også en koptisk-eid butikk i samme bydel angrepet, et angrep som krevde ytterligere to ofre.

Bare det å referere til at det er sikkerhetsvakter utplassert ved kirker sier oss noe om hvilket trusselbilde de kristne i Egypt må leve med. De koptiske kristne utgjør rundt en tidel av Egypts befolkning, så de er ingen liten minoritet. De har en lang og stolt historie i landet. Jesus var som kjent flyktning i Egypt som liten, og kopterne regner sin tradisjon tilbake til evangelisten Markus som skal ha grunnlagt kirka i Alexandria i den aller første fasen av urkirkas historie. Da nordboerne fikk høre nyheten om Kvitekrist, hadde Jesus allerede vært lovsunget og etterfulgt i Nil-deltaet i nesten tusen år. Siden har kirkas nærvær i området vært preget av en forbausende stabilitet, selv om mye ellers har skiftet både politisk og kulturelt.

Det er ikke helt treffende å omtale kopterne som en minoritet. Etnisk er de ingen distinkt gruppe, selv om religiøs tilhørighet og familietilhørighet gjerne går hånd i hånd. Men religiøst og i noen grad kulturelt skiller de seg altså ut fra omgivelsene.

(mer…)

Read Full Post »

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 28.12.2017

Jula er tid for repriser; de samme julefilmene går på TV år etter år. Denne teksten sto på trykk i Ljomen 18. desember 2014. Nå kommer også denne i reprise. På noen områder har verden blitt bedre siden den gang. I år fant jeg fiolette lys ved siden av de røde gjennom så å si hele adventstida. Men med Trumps Jerusalem-erklæring ble ting i Det hellige land om mulig enda vanskeligere. Teksten er derfor (dessverre) fortsatt sørgelig aktuell.

Jeg vil begynne med en innrømmelse: Denne gangen var jeg fristet til å benytte spalteplassen i Ljomen til å moralisere.

Mandag 1. desember, dagen etter første søndag i advent (som altså er den dagen som markerer begynnelsen på adventstiden) trålet jeg opptil flere butikker på Røros på jakt etter fiolette lys. Hvitt og rødt var det mye av, men det fiolette var allerede utdatert. Og der og da tenkte jeg: Det kan bli en harmdirrende epistel av dette, en tirade om adventstiden som forsvant, om julemarsipan i september og en julebordssesong som begynner i slutten av oktober, en serie utbrudd om manglende disiplin og om hvordan vi som kulturkrets har mistet ventingens velsignelser av syne. Adventstiden er egentlig en faste- og forberedelsestid, må vite, en mørketidens Ramadan før det store midtvintergildet.

Men selv om kjødet er skrøpelig – og her er det jeg skal innrømme at jeg selv inntok både pinnekjøtt og lutefisk i mengder jeg ikke har godt av før vi kom så langt at vi fikk tent det tredje adventslyset – er det ikke det jeg skal bruke trykksverte på denne gangen. I hvert fall ikke mer enn jeg allerede har gjort.

Saken er nemlig den at jeg nylig har vært på reise i Israel og Palestina. Og alle de eventuelle irritasjonsmomenter som måtte finnes i skjæringen mellom konsumsamfunnet og folkekirkelig fromhet blir forsvinnende små når de blir stilt opp mot muren.

(mer…)

Read Full Post »

Preken under felleskirkelig temagudstjeneste i Bergstadens Ziir søndag 19. november 2017 under overskriften «Mennesker er ikke til salgs!»:

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:

Disiplene kom og spurte Jesus: «Hvem er den største i himmelriket?» Da kalte han til seg et lite barn, stilte det midt iblant dem og sa: «Sannelig, jeg sier dere: Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket. Den som gjør seg selv liten som dette barnet, han er den største i himmelriket.

Og den som tar imot et slikt lite barn i mitt navn, tar imot meg. Men den som lokker til fall en av disse små som tror på meg, han var bedre tjent med å få en kvernstein hengt om halsen og bli senket i havets dyp.

Pass dere for å forakte en eneste av disse små! For jeg sier dere: De har sine engler i himmelen som alltid ser min himmelske Fars ansikt. Menneskesønnen er jo kommet for å berge de bortkomne.

Hva mener dere? Dersom en mann har hundre sauer og én av dem går seg vill, lar han ikke da de nittini være igjen i fjellet og går og leter etter den som er kommet på avveier? Og skulle han finne den – sannelig, jeg sier dere: Da gleder han seg mer over denne ene enn over de nittini som ikke har gått seg vill. Slik vil heller ikke deres Far i himmelen at en eneste av disse små skal gå tapt.»

(Matteus 18:1-6,10-14)

Slik lyder det hellige evangelium

I

Mennesker er ikke til salgs!
Sier vi.
Og vet samtidig at det ikke er sant.
Mennesker er til salgs. Hele tida.
Selv Jesus ble solgt en gang. Summen var tretti sølvpenger.

Da fotballspilleren Neymar ble solgt fra Barcelona til PSG, var prisen på sin side på hele 222 millioner euro, det vil si like over 2 milliarder kroner. Men det hører med til akkurat den historien at Neymar selv var svært fornøyd med akkurat den overgangen.

Jeg er også til salgs. Ikke hele tida, men deler av tida. Tida mi, arbeidstida mi, er til salgs, sammen med mitt fokus og mine personlige ressurser. Sånn er det med mange av oss mennesker: Vil stiller oss til disposisjon for en arbeidsgiver, yter hva vi kan og får betalt for det. Så forventes det til gjengjeld et fokus og en lojalitet som ofte går langt ut over det vi føler eller kan finne av indre motivasjon.

Mennesker er til salgs. Men det er altså store forskjeller ute og går her. Det er stor forskjell på å selge sin arbeidskraft, helt frivillig, på det å få betalt for å gjøre en meningsfull jobb på den ene sida, og på det å være solgt med hele seg inn i slaveriet på den andre sida.

For å sette det på spissen: Vi kan betale et barn ukepenger for å gi det motivasjon til å hjelpe til hjemme. Vi kan kjøpe noe av et barns tid. Slik sett kan også et barn være til salgs. Men dette er samtidig noe helt annet igjen enn å selge et barn til mennesker med onde hensikter.

Mennesker er ikke til salgs! Hva er det egentlig dette slagordet handler om? Svaret er at mennesker ikke skal utnyttes. Mennesket skal ikke bli redusert til et middel for å oppnå noe, bli noe vi utnytter uten tanke for det enkelte mennesket. Mennesket skal være et mål i seg selv. For et menneske er noe uendelig verdifullt. Det kan ikke prissettes i kroner og øre, euro eller dollar – eller sølvpenger.

II

Mennesker er ikke til salgs!

Dette er altså ett av slagordene vi har fått med oss inn i markeringen av det såkalte reformasjonsjubileumsåret.

(mer…)

Read Full Post »

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 5.10.2017

Eg berre spøre, eg.

Kem va da so eigde jordo på Adam
si tid? Og kem e da so eige jordo
no?

Ka e da so har skjedd midt i mydlo?

(Oskar Stein Bjørlykke: Stein Klure)

Denne høsten markerer Røros menighet, sammen med resten av Den norske kirke, at det har gått fem hundre år siden starten på den idéhistoriske omkalfatringsprosessen vi kaller reformasjonen. Markeringen skjer gjennom en serie på fire temagudstjenester.

Den første gudstjenesten, som ble feiret i slutten av august, hadde Nåden alene som tema. Preken handlet om avlatshandelen, altså den tematikken hele reformasjonen sprang ut av. Den som vil lese prekenen kan finne den på http://wp.me/p4b9F-Ya. For den som ikke vil lese hele kommer en kortversjon her:

Martin Luthers uenigheter med pave og kirkeledelse begynte i en diskusjon om hvorvidt det gikk an å kjøpslå med Gud. Luthers svar var tydelig: Gud er suveren. Alle de gode ting som Gud gir oss er gaver. Og en gave er som kjent noe man ikke betaler for. Du kjøper den ikke, for da er den ingen gave. Dette er grunnmuren, på sett og vis, i det som kalles reformatorisk kristendom: De grunnleggende tingene i livet kommer til oss som gaver.

Søndag 17. september, midt i perioden som var satt av til Røros kommunes klimadager, var tida kommet for den andre temagudstjenesten. Denne hadde fått overskriften Skaperverket er ikke til salgs. (Disse temaene er fastlagt av Det lutherske verdensforbund, som er et fellesskap bestående av lutherske kirker i nærmere hundre land verden over.) Så da hentet vi fram igjen gave-motivet i kirka. Livet er gave. Skaperverket myldrer av liv og muligheter, og er i seg selv en gave. Vår plass i dette er også en gave. Guds gave.

Men, sa vi så, da følger det av dette at skaperverket strengt tatt ikke er vårt. Vi er riktignok plassert her, midt i det, for å passe på det, for å dyrke og passe hagen som det står et sted i Skriften, for å være Guds gartnere, rett og slett. Men det betyr ikke at vi kan skalte og valte med skaperverket akkurat slik vi selv vil. I haven er det både gave og oppgave. Vi står ansvarlige, overfor Gud, overfor hverandre og overfor de som kommer etter oss.

Jeg er – sikkert ikke overraskende! – blant dem som tror at dette perspektivet fortsatt har noe for seg, selv om det har gått fem hundre år siden Luther og godt over to tusen år siden skapelsesmytene i Det gamle testamente fant sin endelige form.

(mer…)

Read Full Post »

Older Posts »