Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Politikk og samfunn’ Category

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 11.1.2018

Denne jula skjedde det igjen. Fredag 29. desember, femte juledag, ble den koptiske Mar Mina-kirken i Helwan like sør for Kairo i Egypt åsted for et terrorangrep. To terrorister utstyrt med skytevåpen forsøkte å ta seg inn i kirkebygget. Da sikkerhetsvaktene ved kirka hadde slått tilbake var ikke bare de to gjerningsmennene drept, de hadde også tatt med seg ti ofre i døden. Senere samme dag ble også en koptisk-eid butikk i samme bydel angrepet, et angrep som krevde ytterligere to ofre.

Bare det å referere til at det er sikkerhetsvakter utplassert ved kirker sier oss noe om hvilket trusselbilde de kristne i Egypt må leve med. De koptiske kristne utgjør rundt en tidel av Egypts befolkning, så de er ingen liten minoritet. De har en lang og stolt historie i landet. Jesus var som kjent flyktning i Egypt som liten, og kopterne regner sin tradisjon tilbake til evangelisten Markus som skal ha grunnlagt kirka i Alexandria i den aller første fasen av urkirkas historie. Da nordboerne fikk høre nyheten om Kvitekrist, hadde Jesus allerede vært lovsunget og etterfulgt i Nil-deltaet i nesten tusen år. Siden har kirkas nærvær i området vært preget av en forbausende stabilitet, selv om mye ellers har skiftet både politisk og kulturelt.

Det er ikke helt treffende å omtale kopterne som en minoritet. Etnisk er de ingen distinkt gruppe, selv om religiøs tilhørighet og familietilhørighet gjerne går hånd i hånd. Men religiøst og i noen grad kulturelt skiller de seg altså ut fra omgivelsene.

(mer…)

Read Full Post »

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 28.12.2017

Jula er tid for repriser; de samme julefilmene går på TV år etter år. Denne teksten sto på trykk i Ljomen 18. desember 2014. Nå kommer også denne i reprise. På noen områder har verden blitt bedre siden den gang. I år fant jeg fiolette lys ved siden av de røde gjennom så å si hele adventstida. Men med Trumps Jerusalem-erklæring ble ting i Det hellige land om mulig enda vanskeligere. Teksten er derfor (dessverre) fortsatt sørgelig aktuell.

Jeg vil begynne med en innrømmelse: Denne gangen var jeg fristet til å benytte spalteplassen i Ljomen til å moralisere.

Mandag 1. desember, dagen etter første søndag i advent (som altså er den dagen som markerer begynnelsen på adventstiden) trålet jeg opptil flere butikker på Røros på jakt etter fiolette lys. Hvitt og rødt var det mye av, men det fiolette var allerede utdatert. Og der og da tenkte jeg: Det kan bli en harmdirrende epistel av dette, en tirade om adventstiden som forsvant, om julemarsipan i september og en julebordssesong som begynner i slutten av oktober, en serie utbrudd om manglende disiplin og om hvordan vi som kulturkrets har mistet ventingens velsignelser av syne. Adventstiden er egentlig en faste- og forberedelsestid, må vite, en mørketidens Ramadan før det store midtvintergildet.

Men selv om kjødet er skrøpelig – og her er det jeg skal innrømme at jeg selv inntok både pinnekjøtt og lutefisk i mengder jeg ikke har godt av før vi kom så langt at vi fikk tent det tredje adventslyset – er det ikke det jeg skal bruke trykksverte på denne gangen. I hvert fall ikke mer enn jeg allerede har gjort.

Saken er nemlig den at jeg nylig har vært på reise i Israel og Palestina. Og alle de eventuelle irritasjonsmomenter som måtte finnes i skjæringen mellom konsumsamfunnet og folkekirkelig fromhet blir forsvinnende små når de blir stilt opp mot muren.

(mer…)

Read Full Post »

Preken under felleskirkelig temagudstjeneste i Bergstadens Ziir søndag 19. november 2017 under overskriften «Mennesker er ikke til salgs!»:

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:

Disiplene kom og spurte Jesus: «Hvem er den største i himmelriket?» Da kalte han til seg et lite barn, stilte det midt iblant dem og sa: «Sannelig, jeg sier dere: Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket. Den som gjør seg selv liten som dette barnet, han er den største i himmelriket.

Og den som tar imot et slikt lite barn i mitt navn, tar imot meg. Men den som lokker til fall en av disse små som tror på meg, han var bedre tjent med å få en kvernstein hengt om halsen og bli senket i havets dyp.

Pass dere for å forakte en eneste av disse små! For jeg sier dere: De har sine engler i himmelen som alltid ser min himmelske Fars ansikt. Menneskesønnen er jo kommet for å berge de bortkomne.

Hva mener dere? Dersom en mann har hundre sauer og én av dem går seg vill, lar han ikke da de nittini være igjen i fjellet og går og leter etter den som er kommet på avveier? Og skulle han finne den – sannelig, jeg sier dere: Da gleder han seg mer over denne ene enn over de nittini som ikke har gått seg vill. Slik vil heller ikke deres Far i himmelen at en eneste av disse små skal gå tapt.»

(Matteus 18:1-6,10-14)

Slik lyder det hellige evangelium

I

Mennesker er ikke til salgs!
Sier vi.
Og vet samtidig at det ikke er sant.
Mennesker er til salgs. Hele tida.
Selv Jesus ble solgt en gang. Summen var tretti sølvpenger.

Da fotballspilleren Neymar ble solgt fra Barcelona til PSG, var prisen på sin side på hele 222 millioner euro, det vil si like over 2 milliarder kroner. Men det hører med til akkurat den historien at Neymar selv var svært fornøyd med akkurat den overgangen.

Jeg er også til salgs. Ikke hele tida, men deler av tida. Tida mi, arbeidstida mi, er til salgs, sammen med mitt fokus og mine personlige ressurser. Sånn er det med mange av oss mennesker: Vil stiller oss til disposisjon for en arbeidsgiver, yter hva vi kan og får betalt for det. Så forventes det til gjengjeld et fokus og en lojalitet som ofte går langt ut over det vi føler eller kan finne av indre motivasjon.

Mennesker er til salgs. Men det er altså store forskjeller ute og går her. Det er stor forskjell på å selge sin arbeidskraft, helt frivillig, på det å få betalt for å gjøre en meningsfull jobb på den ene sida, og på det å være solgt med hele seg inn i slaveriet på den andre sida.

For å sette det på spissen: Vi kan betale et barn ukepenger for å gi det motivasjon til å hjelpe til hjemme. Vi kan kjøpe noe av et barns tid. Slik sett kan også et barn være til salgs. Men dette er samtidig noe helt annet igjen enn å selge et barn til mennesker med onde hensikter.

Mennesker er ikke til salgs! Hva er det egentlig dette slagordet handler om? Svaret er at mennesker ikke skal utnyttes. Mennesket skal ikke bli redusert til et middel for å oppnå noe, bli noe vi utnytter uten tanke for det enkelte mennesket. Mennesket skal være et mål i seg selv. For et menneske er noe uendelig verdifullt. Det kan ikke prissettes i kroner og øre, euro eller dollar – eller sølvpenger.

II

Mennesker er ikke til salgs!

Dette er altså ett av slagordene vi har fått med oss inn i markeringen av det såkalte reformasjonsjubileumsåret.

(mer…)

Read Full Post »

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 5.10.2017

Eg berre spøre, eg.

Kem va da so eigde jordo på Adam
si tid? Og kem e da so eige jordo
no?

Ka e da so har skjedd midt i mydlo?

(Oskar Stein Bjørlykke: Stein Klure)

Denne høsten markerer Røros menighet, sammen med resten av Den norske kirke, at det har gått fem hundre år siden starten på den idéhistoriske omkalfatringsprosessen vi kaller reformasjonen. Markeringen skjer gjennom en serie på fire temagudstjenester.

Den første gudstjenesten, som ble feiret i slutten av august, hadde Nåden alene som tema. Preken handlet om avlatshandelen, altså den tematikken hele reformasjonen sprang ut av. Den som vil lese prekenen kan finne den på http://wp.me/p4b9F-Ya. For den som ikke vil lese hele kommer en kortversjon her:

Martin Luthers uenigheter med pave og kirkeledelse begynte i en diskusjon om hvorvidt det gikk an å kjøpslå med Gud. Luthers svar var tydelig: Gud er suveren. Alle de gode ting som Gud gir oss er gaver. Og en gave er som kjent noe man ikke betaler for. Du kjøper den ikke, for da er den ingen gave. Dette er grunnmuren, på sett og vis, i det som kalles reformatorisk kristendom: De grunnleggende tingene i livet kommer til oss som gaver.

Søndag 17. september, midt i perioden som var satt av til Røros kommunes klimadager, var tida kommet for den andre temagudstjenesten. Denne hadde fått overskriften Skaperverket er ikke til salgs. (Disse temaene er fastlagt av Det lutherske verdensforbund, som er et fellesskap bestående av lutherske kirker i nærmere hundre land verden over.) Så da hentet vi fram igjen gave-motivet i kirka. Livet er gave. Skaperverket myldrer av liv og muligheter, og er i seg selv en gave. Vår plass i dette er også en gave. Guds gave.

Men, sa vi så, da følger det av dette at skaperverket strengt tatt ikke er vårt. Vi er riktignok plassert her, midt i det, for å passe på det, for å dyrke og passe hagen som det står et sted i Skriften, for å være Guds gartnere, rett og slett. Men det betyr ikke at vi kan skalte og valte med skaperverket akkurat slik vi selv vil. I haven er det både gave og oppgave. Vi står ansvarlige, overfor Gud, overfor hverandre og overfor de som kommer etter oss.

Jeg er – sikkert ikke overraskende! – blant dem som tror at dette perspektivet fortsatt har noe for seg, selv om det har gått fem hundre år siden Luther og godt over to tusen år siden skapelsesmytene i Det gamle testamente fant sin endelige form.

(mer…)

Read Full Post »

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 7.9.2017

Forrige Prestepreik var viet slagordet om at religion og politikk ikke skal blandes sammen. Jeg påsto at troende mennesker ikke slutter å være troende når de arbeider med politikk, og at politiske valg også sier noe om dypstrukturer i den tro folk bekjenner seg til.

Leser vi slagordet fra en litt annen vinkel er det samtidig åpenbart noe i det. For det kan ikke herske mye tvil om at vi snakker på en annen måte om ting i kirka enn det vi gjør på et politisk møte. Politikk angår hele polis, hele bystaten og alle som bor der. Det innebærer at heller ikke politikken kan sektoriseres bort fra grupper av mennesker. Et sunt demokrati gir rom for minoritetene, også på livssynssida. Dette må påvirke måten vi prater politikk på.

Det stedet eller den sfæren hvor vi prater og gjør politikk kalles offentligheten. Offentligheten er et fellesrom. Men dette rommet er likevel ikke hele huset, for å bli i bildet; det er mer som en hall eller et forværelse med åpninger til andre rom i huset som vi beveger oss imellom. Disse rommene kan i sin tur ha egne mer spesialiserte funksjoner og dertil tilhørende språk. Noen ganger hører og ser vi ting gjennom åpningene, for dørene er ikke lukket. Men når vi møtes i fellesrommet kan vi likevel ikke forutsette at alle er like godt kjent i alle rommene. Derfor må vi legge til side internt språk og heller formulere standpunktene våre på en måte som er så allment tilgjengelig som mulig. Samtidig som vi gjør dette, kan vi være bevisste på hvordan de samme ordene klinger under de høye hvelvene i de store rommene vi har hentet dem med oss fra. De viktigste tingene i livet er større enn oss selv.

(mer…)

Read Full Post »

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 24.8.2017

Kjære velger: Velkommen til sokneprestens valgomat! Svar på noen få spørsmål om tro og tvil, og vips! så får du opp ei liste over politiske partier, rangert etter hvor godt programmene deres passer nettopp din innsikt i kristen tro.

For det er jo sånn det fungerer, er det ikke, at kristne mener politiske løsninger kan leses rett ut av sidene i Bibelen?

Vi prøver igjen. Kjære velger: Velkommen til sokneprestens valgomat! Her stilles det kun ett eneste spørsmål: Skal religion og politikk holdes adskilt?

«Religion og politikk hører ikke sammen.» Det høres så enkelt ut. Men så enkel og kategorisk er sjelden virkeligheten. (Derfor er det også en fare for at denne valgomatens rangering av de politiske partiene kan bli noe rotete; det skal vi straks komme tilbake til.)

(mer…)

Read Full Post »

Preken under pilegrimsgudstjenesten på St. Olavs-rya søndag 30. juli 2017:

Det står skrevet i evageliet etter Johannes:

Jesus sa:
Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt. Den som elsker sitt liv, skal miste det. Men den som hater sitt liv i denne verden, skal berge det og få evig liv. Den som vil tjene meg, må følge meg, og der jeg er, skal også min tjener være. Den som tjener meg, skal min Far gi ære.

(Johannes 12:24-26)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

En sommerdag i år 1013 et sted i sør-Frankrike blir landsbyen Saint Michel overfalt av en gruppe leiesoldater som er i tjeneste hos hertug Richard II. Soldatene farer voldsomt fram, og angrepet ender i slakt av befolkningen. Landsbyen blir plyndret, og soldatene marsjerer videre sørover. I løpet av sommeren og høsten skal de angripe flere andre byer på samme vis, en omflakkende armé med en rasende energi som sprer frykt og ødeleggelse hvor de enn kommer.

Leiesoldatene ledes av Olav Haraldsson, en nordmann som er så høyreist og kraftig bygd at han også går under navnet Olav Digre. Han er ikke mer enn tjue år gammel, men har allerede deltatt i flere store slag, beleiringer og angrep. Han var blant annet med i angrepet på London for fire år siden og massakren i Canterbury to år etter. Han er kjent som en veldig slåsskjempe, den første til å storme fram når hæren bryter igjennom, en inspirator og et forbilde for sine menn. Han kan svinge både sverd og øks og viser ingen nåde på slagmarken.

(mer…)

Read Full Post »

Older Posts »