Om TV-aksjonen 2021

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 21. oktober under overskriften «Barn, ikke brud»

I helga feiret vi konfirmasjon på Røros. Trettiåtte flotte femtenåringer fikk kirkas forbønn og velsignelse, og resten av dagen var fylt av selskap med gode historier, fine ord og heiarop for ungdommene.

Femtenåringene er fortsatt barn i juridisk forstand. Men sosialt utforsker de flere og flere sider av det vi kaller for voksenlivet. De får nå beskjed om at de er religiøst myndige. De skal snart velge linje på videregående skole, begynne å forberede seg til studier og yrkesvalg, de får teste motorisert ferdsel og må lære seg å håndtere sine egne penger – blant annet. Men det er fortsatt flere år igjen før vi anser dem for voksne.

Slik er det hos oss, men det er ikke slik alle andre steder i verden. På verdensbasis giftes nemlig svært mange jenter bort lenge før de fyller 18 år, ja, mange av dem yngre enn konfirmantene jeg nettopp trakk fram som eksempel. De får ikke lenger gå på skole, og mulighetene for å velge jobb eller bestemme over eget liv innskrenkes dramatisk.

Søndag førstkommende er en viktig dag. Da gjennomføres nemlig 2021-utgaven av TV-aksjonen, denne årlige superdugnaden som har vært arrangert hver høst siden 1974 som involverer tusenvis av frivillige koordinatorer og hundre tusen bøssebærere hvert eneste år, og som har gitt livshjelp til millioner av mennesker. Totalt har TV-aksjonen samlet inn ni milliarder kroner i løpet av disse årene.

I år går pengene som samles inn under aksjonen til Plan International og deres arbeid mot barneekteskap. Hvert tredje sekund blir ei jente giftet bort et sted i verden. Gjennom årets aksjon kan vi sammen gi jenter muligheten til å velge sin egen framtid og vie seg til livet.

Prosjektene som vi samler inn penger til på søndag skal nå ut til tre millioner mennesker for å få slutt på barneekteskap i de landene der problemet er størst: Bangladesh, Nepal, Malawi, Mali og Niger. Sammen vil vi sørge for at jenter får bli på skolen, at barn, unge og eldre får opplæring i jenters rettigheter og i likestilling og at lovverket skal beskytte barn fra å bli giftet bort. Barn skal få være barn, ikke brud.

I fjor ble TV-aksjonen heldigital. Det var så mye som var annerledes i 2020. I år vil aksjonen bli gjennomført som en slags hybrid nasjonalt, dels digitalt og dels fysisk med bøssebærere på «gamlemåten». Hos oss vil du kunne få besøk av frivillige med bøsse som banker på døra di og ber om en gave til aksjonen. Har du ikke kontanter, kan du gi via kommunens Spleis, via Vipps, SMS eller ved å overføre penger til aksjonens konto. Mulighetene er med andre ord mange, og formålet er viktig så det holder.

Aksjonskomiteen inviterer også i år til konsert i Røros kirke fredagen før selve aksjonssøndagen (altså i morgen). Konserten begynner klokka seks (18:00), og det er gratis inngang. Framme i kirkas kor kan du høre duoen Endless Symphony (Christina Undhjem og Richard Jensen), familien Lundquist Langen (Peder Angel, Anna og John Arne), Os mannskor (som nylig vant sin klasse under NM i kor i Trondheim) samt elever fra Røros kulturskole. Du får også høre mer om TV-aksjonen, om formålet og om hvordan du kan bidra til å gjøre livet bedre for jenter over hele verden.

Vil du vite mer om aksjonen, kan du besøke http://www.blimed.no og lese mer der, eller til og med melde deg som bøssebærer. Det er aldri for seint å engasjere seg for en bedre og mer rettferdig verden med like muligheter for alle.

Om Olav, Karl og Kalle

Søndag 1. august 2021 feiret Glåmos menighet gudstjeneste på St. Olavs-rya. Ettersom dette var den søndagen som falt nærmest Olsok (29. juli), leste vi evangelieteksten for Olavsdagen og feiret gudstjenesten med motiver hentet fra St. Olavs liv. Her er prekenen jeg holdt ved steinalteret på Rya denne søndagen.

Jesus sa til alle: «Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal berge det. Hva gagner det et menneske om det vinner hele verden, men mister seg selv og går til grunne? For den som skammer seg over meg og mine ord, ham skal også Menneskesønnen skamme seg over når han kommer i sin og sin Fars og de hellige englers herlighet.»

(Luk 9:23-26)

Jeg bærer med meg to ting når jeg kommer gående inn på St.Olavs-rya i dag. Begge tingene handler om ting som har skjedd den siste uka. Det første er at det var Olsok på torsdag, Olavsdagen, minnedagen for slaget på Stiklestad i år 1030. Nå er det snart tusen år siden slaget. Ved Olsok er det alltid mange slags samtaler i kirka og i samfunnet om Olav den Hellige, om olavsarven og om hva vi skal tenke om denne krigerkongen som kastet fra seg sverdet, bekjente troen gjennom å bli svak, og som gjennom det ble Norges evige konge. Dette bærer jeg altså med meg hit i dag.

Det andre jeg bærer med meg, er opplevelsene fra musikkspelet Elden som hadde sin premiere på Røros onsdag i uka som var. Jeg har sett stykket mange år tidligere også. Men i år står jeg enda mer midt oppi det hele selv. For jeg har plutselig fått en liten rolle i ensemblet, som den karolinske feltpresten Nils Idman, som går rundt blant soldatene og ber for dem og med dem og som velsigner dem og som motiverer dem til kamp for sin konge, Karl XII, og sitt fedreland, og som går med dem inn i Norge, mot Trondheim og Røros.

Så i år har jeg følge av to krigerkonger hit inn til St.Olavs-rya, om jeg kan si det slik, både Olav Haraldsson og Karl XII. Og hver på sin måte bidrar de til å sette dagen og stedet i et eget lys.

De har jo noe til felles, disse to kongene. Begge to var ambisiøse. Begge to var hærførere. Begge to anla noen store militærkampanjer i Trøndelag. Og begge to mislyktes i sine hærtog. Olav falt på Stiklestad. Karl XII falt ved Fredrikshald (Halden), skutt av en skarpskytter hvis identitet forblir ukjent til denne dag. Kanskje var det en norsk soldat som traff blink fra avstand. Kanskje ble kongen skutt av en av sine egne. Ingen vet. Men den dagen kongen falt, var i hvert fall felttoget over. Det gjaldt både karolinerne i 1718 og Olavshæren i 1030.

Den senere historien ble imidlertid annerledes. Karl XII’s død betydde det Svenske storrikets sammenbrudd. Det absolutte monarkiets tid var over, og de neste vel femti årene fulgte en periode med parlamentarisme – et ganske unikt og tidlig eksempel på slikt styre, faktisk – under den såkalte Frihetstiden, fram til kong Gustav III tok kontroll over makten igjen gjennom et statskupp i 1772. Krigerkongens Karl XII’s ettermæle er blandet, om en kan si det slik; idealene hans kan vel ikke akkurat sies å ha hatt en ubetinget høy status i Sverige, og dødsdagen hans (30. november, ifølge svensk kalender) ble i mange år markert som minnedag først og fremst av nasjonalistiske grupper, for ikke å si nynazister og andre hvit-makt-grupper. Hva kongen selv ville tenkt om dette er jo ikke så godt å si.

Olavs død, på den annen side, førte i stedet til en form for samling av Norge om nye idealer, og da altså Olavs egne idealer. Kristenretten vant landet, om en kan si det slik. Denne lovsamlingen, som Olav hadde innført på Mostratinget i 1024, vant nå aksept og slo igjennom i alle lag av samfunnet. Treller fikk nye rettigheter, slik at stormenn og treller fra nå av skulle behandles likt etter loven. Det ble forbud mot kvinnerov og voldtekt, slaveri og utsetting av uønskede barn, syke og svake. Flerkoneri ble også forbudt. Kanskje var det ikke så rart at Olav møtte motstand blant de mektige i landet på disse endringene, og at konflikt rundt hans egen person var uunngåelig. Han måtte rømme landet, kom tilbake og falt så på Stiklestad. Men da han døde, vokste retten fram. For den fortellingen som ble fortalt etterpå, var den om en konge som kastet fra seg sverdet og overgav seg til sin skjebne uten vold og uten motstand. Slik hadde kongen selv til slutt vist at han var villig til å gi sitt liv og stille seg solidarisk med de svakestes sak. Og det var jo nettopp de svakestes sak Kristenretten handlet om.

Kirkas rolle midt i dette har vært ambivalent. Nils Idman, som jeg gir kropp og stemme til i Elden i år, var nok dypt overbevist om at Karl XII var konge av Guds nåde, og at hans handlinger var uttrykk for Guds vilje. Hva slags troskrise dette førte til da så mange av hans medsoldater frøs i hjel, det forblir nok for alltid en sak mellom ham og Vårherre. Men vi har bevart en del av det han sa og gjorde og erfarte, for Idman overlevde dødsmarsjen og ble et viktig øyenvitne til det som hadde skjedd, som prekte og skrev om det i ettertid. Uten ham, ingen Elden, kunne vi nesten til og med sagt.

Kristenretten som Olav sto for, var i aller høyeste grad et kirkelig anliggende. Når Olav fikk sin grav ved Nidelva, vokste etter hvert også Nidarosdomen og olavskulten fram. Noen av oss liker å bruke bildet av Nidarosdomen som Norges tuntre. Det viktigste bygget vi har i dette landet, er ikke en festning eller et slott for adel og overklasse. Det er et kirkerom som har tiltrukket seg pilegrimer av alle slag, også syke og utstøtte, i hundrevis av år.

Så har jeg også følge av en enda skikkelse til hit til dagens gudstjeneste, nemlig Karl XII’s navnebror Kalle, eller Karl Johan Lundgren som han egentlig heter, en av hovedpersonene i Elden. Hans liv skal akkurat til å begynne, han forlover seg, bygger seg et hjem og skal – viser det seg etter hvert – bli far for første gang. Men han tvinges ut i krigstjeneste for konge og fedreland. Og som så mange andre, ender han altså opp med å miste sitt liv under dødsmarsjen tilbake til Sverige. Han taper både krigen og livet. Men vi kan kanskje si at han vinner folkets hjerte hvert eneste år, når fortellingen spilles ut på Spellplassen bak Slegghaugene. Og den flammen som tennes i hjertene til publikum der, handler om håp og om fred. Hvis det er en sak det er verdt å gi alt for, må det vel være det.

I dagens evangelietekst, som er teksten for Olsok, sier Jesus at den som vil berge sitt liv må være forberedt på å miste det. Det finnes noe som er større og viktigere enn å vinne verden, større enn makt og ære. Det aller viktigste er å gi tro og håp til mennesker, og å spre kjærlighet hvor man kan og når man kan. Olavsarven handler om det. Elden handler om det. Og dagens gudstjeneste skal også handle om det samme. Når vi ber og synger sammen og velsigner hverandre, da kan det skje. Det er i hvert fall lov å håpe.  

Om at det er 22. juli (10 år etter)

I dag, 22. juli 2021, har jeg holdt følgende appell under minnemarkeringen på Nilsenhjørnet i regi av AUF og Arbeiderpartiet:

Jeg har en kaffekopp på kontoret. Jeg drikker fra den hver dag. På den koppen står det et sitat av dikteren og Arbeiderparti-mannen Johan Falkberget: It vørr redd. Da kjem vi aldri noen veg!

Det sitatet minner meg om dagene rundt 22. juli for ti år siden. Jeg skal forklare hvorfor.

Den 22. juli 2011 var en fredag. Jeg hadde gjort ferdig alle planene for den kommende søndagen og tenkte meg en tur på golfbanen. Jeg skulle bare sjekke nrk.no én siste gang. Der ble det meldt om en eksplosjon i Oslo sentrum. Jeg ble sittende. Så ble det bare verre. Verre enn jeg noen gang hadde kunnet forestille meg.

Etter hvert gikk jeg over gata og låste opp døra til kirka. Der var jeg mye de neste 48 timene. Jeg husker steinhella jeg fant bak kirka og la på et bord, og hvordan den ble fylt av telys. Jeg husker tårene folk gråt på skulderen min. Og jeg husker min egen følelse av apati: Hva nå?

Men det at vi var der, var en sterk handling i seg selv, og en protest mot gjerningsmannen og hans Eurabia-konspirasjoner og hat. Han ønsket å lukke samfunnet, han ville vi skulle sette opp stengsler oss imellom, nordmenn mot utledninger, sosialdemokrater mot andre og muslimer mot alle. I stedet åpnet vi opp alle dører, og sto sammen på tvers av alt hva vi ellers var og trodde eller ikke trodde på.

Søndagskvelden åpna vi kirkedørene igjen for en gudstjeneste for sorg og klage. Karolinerhæren kom fra spillplassen i uniformer. Det er den flotteste nattverdkøen jeg noen gang har sett. Vi sang «Til ungdommen», og jeg klarte ikke synge med, tårene bare rant, det var så sterkt alt sammen.

Under den gudstjenesten døpte jeg Anja, femten år gammel. Og jeg tenkte, og jeg sa, at hun representerte framtida. De som døde på Utøya var hennes generasjon, den som gjerningsmannen ville ta fra oss. Men sammen sa vi nei! Ingen skal få ta fra oss troen, håpet og kjærligheten.

Og så leste vi en bibelfortelling, om at Jesus møter disiplene sine igjen etter oppstandelsen, og at han egentlig bare sier én ting til dem: Vær ikke redde! Frykt ikke! Så jeg sa noe om det. At frykt kan gjøre at vi gjemmer oss for hverandre, at vi mistror hverandre, eller at vi gjør fæle ting mot hverandre. Men at kjernen i det jeg tror på, er at kjærligheten er sterkere enn døden, og at kjærligeten favner alle, og at vi kan ha tillit til hverandre, at vi ikke trenger å være redde, verken for universet eller for evigheten.

Jeg skjønner godt at mange var redde for ti år siden. Naturligvis var de det. Utøya ble forvandlet til et helvete på jord, og terroristen oppnådde nettopp det han ville: Terror. Jeg hadde vært livredd selv. Jeg vet også at mange har slitt hver eneste dag etterpå, enten fordi de ble skada eller fordi de var der og så og hørte og opplevde det forferdelige. Noen ganger er det helt riktig å være redd.

Men det både Jesus og Johan Falkberget sier, og som jeg også forsøker å si til meg selv og til alle andre som vil høre, det er at vi ikke trenger å være redde hele tida. Vi skulle ikke trenge å være redde for hverandre.

De fremmede er ikke uten videre farlige. Det at noen er annerledes, er ikke en trussel, det er en mulighet. Myndighetene forsøker ikke å lure oss. Virkeligheten er ikke en stor konspirasjon. Vi er ikke brikker i et spill hvor noen vil gjøre oss til slaver eller vil ødelegge alt det vi er glade i. 

Jeg er veldig glad for at vi, som samfunn, i det store og hele har valgt tillitens vei etter 22. juli 2011. Samtidig ser jeg at noen tenker og taler annerledes. Noen sprer budskap om at vi er hverandres fiender, at vi skal være redde hverandre.

Som prest og som kristen har et særlig ansvar for å tale til rette de som bruker kristendommen som unnskyldning for å spre konspirasjoner og frykt, enten det handler om muslimhets, jødehat, homofobi, høyreekstremisme, trumpisme eller koronavaksineskepsis.

Kjære alle sammen: Vi må alle gjøre vårt, der vi kan, for å bygge broer og ta bort stengsler. Det tenker jeg stadig på, når jeg tar en kopp kaffe på kontoret. Mye bra kan skje over en kaffekopp, eller noe annet godt å drikke. Da ser vi hverandre i øynene, og ser at vi ikke er så ulike. Vi må stadig fortelle hverandre at nei, vi faktisk ikke være redde for hverandre. Da kjem vi aldri noen veg.

Til slutt: AUF har de siste ti årene brukt slagordet «Ikke et minutts stillhet, men et liv i kamp.» Det er et godt slagord. Og likevel: Nå vil jeg, på oppdrag fra arrangør, be om et minutts stillhet, for alle ofrene, for deres minne. Aldri tie, aldri glemme.

La oss være stille sammen.

Takk.

Om sang, solidaritet og fellesskap

Her kan du lese manus til prekenen jeg holdt under Falkbergetmessen i Røros kirke 1. mai 2021. Gratulerer med dagen!


Det står skrevet i evangeliet etter Lukas:

Jesus sa også et ord til verten: «Når du skal ha gjester til middag eller kveldsmåltid, skal du ikke be venner eller søsken eller slektninger eller rike naboer. For de kommer til å be deg igjen, og dermed får du gjengjeld. Nei, når du skal holde selskap, så innby fattige og uføre, lamme og blinde. Da er du lykkelig, for de kan ikke gi deg noe igjen, men du skal få lønn for dette når de rettferdige står opp fra de døde.»

(Lukas 14:12-14)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

Vi har lest tre sterke og klare bibeltekster i dag, som alle handler om rettferdighet og likebehandling. Om vi skal bruke et noe mer politisk språk, kan vi si at det er bibeltekster om grenseløs solidaritet.

Profeten Amos (Amos 8:4-7) uttaler domsord over alle dem som utnytter andre ved handel, de som snyter og svindler til seg verdier og blakker den utsatte for penger. Jakob, Jesu bror, (Jakob 2:1-9) skriver om likebehandling blant menighetens medlemmer, om at den som tror på vår Herre Jesus Kristus ikke kan gjøre forskjell på folk, og om hvordan fristelsen til å gjøre mer stas på den rike enn på den fattige er en alvorlig synd. Og så, til slutt, hørte vi Jesu formaning om å leve raust og åpent, og fordele ut det du eier og disponerer slik at det også kommer de fattige og utstøtte til gode.

Og så konkluderer Jesus med at dette er lykken i livet. For selv om den som får sitte til bords hos deg ikke kan invitere deg tilbake, så er dere invitert til det samme festmåltidet hos Gud. «Da er du lykkelig! Du skal få lønn for dette når de rettferdige står opp fra de døde», sier han. Logikken synes å være at Gud er den som gir til alle det de ikke selv har opptjent eller fortjent. Gud behandler alle likt, og Gud vil samle alle hos seg, enten de er fattige eller rike, syke eller friske, utenfor eller innenfor, avmektige eller mektige i dette livet. Derfor er det også slik at det å kunne se den andre i øynene over bordet, det er en forsmak på himmelen.

Essensen av dette finnes også i det kjente diktet «En hustavle», skrevet av Arnulf Øverland:

Det er en lykke i livet
som ikke vendes til lede:
Det at du gleder en annen
det er den eneste glede

Det er en sorg i verden
som ingen tårer kan lette:
Det at det var for sent
da du skjønte dette

Ingen kan resten av tiden
stå ved en grav og klage
Døgnet har mange timer
året har mange dage

II

Den visjonen som tegnes av virkeligheten igjennom disse tekstene, hva skal vi si om den? Kjenner vi den igjen? I glimt gjør vi nok det. Det hender vi kjenner på lykke, vi også, kjenner oss salige nærmest.  Og vi forsøker da virkelig å bygge nettopp et slikt samfunn som det vi snakker om her, et samfunn bygd på frihet, likhet og brorskap, et samfunn preget av solidaritet og likebehandling.

Fortsett å lese «Om sang, solidaritet og fellesskap»

Om ulver i fåreklær

Okay. Jeg tok feil. Denne ukas preken ble enda en god del lengre enn den jeg holdt forrige søndag. Kanskje er det dette som er sommerens lengste preken; den som lever får se.

I dag feiret vi Falkbergetmesse på Ratvolden. Prekenen der ble (som vanlig) noe i skjæringa mellom litterært foredrag og bibeltime. Her er hva jeg sa.

(Og før jeg begynner, må jeg legge til: Denne prekenen er inspirert av et prekenmanus av Christine H. Aarflot.)

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:

Ta dere i vare for de falske profetene! De kommer til dere i saueham, men innvendig er de glupske ulver. På fruktene skal dere kjenne dem. Plukker man druer av tornebusker eller fiken av tistler? Et godt tre bærer god frukt, et dårlig tre bærer dårlig frukt. Et godt tre kan ikke gi dårlig frukt, og et dårlig tre kan ikke gi god frukt. Hvert tre som ikke bærer god frukt, blir hugget ned og kastet på ilden. Derfor skal dere kjenne dem på fruktene.

(Matteus 7:15-20)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

Jeg har to døtre. De er fjorten og ti år gamle. Deres viktigste kilde til informasjon heter internett.

Da jeg vokste opp, fantes ikke internett. Jeg måtte lese leksikon og fagbøker og spørre fagfolk, kanskje til og med eksperter, dersom jeg ville fordype meg i et emne. Jeg gikk gjerne ut fra at dersom noe sto mellom to permer eller ble trykt i ei avis, da var det kvalitetssikra.

Slik er det ikke lenger. Hvem som helst kan skrive hva som helst på internett, og påstå det er sant. Hvem som helst kan legge ut en video på YouTube med hva slags sensasjonelle påstander som helst, og si at det er en presis beskrivelse av virkeligheten. Og hvem som helst kan redigere en hvilken som helst artikkel på det digitale og interaktive leksikonet Wikipedia.

Derfor er kildekritikk blitt en viktig ferdighet for alle som vokser opp i dag. Jeg og jentene mine øver oss i det stadig vekk. De arbeider også med det på skolen.

Okay, så du har lest dette på nettet. Men hva tenker du om det du leste? Stemmer dette med hva du trodde du visste fra før, eller sier dette noe som virker helt sensasjonelt nytt? Vet du hvem som står bak disse påstandene? Er forfatteren bak dette troverdig? Hva finner du hvis du googler vedkommende? Hva med selve saken, finner du dette andre steder, hos andre uavhengige kilder? Og sist, men ikke minst, blir du engasjert av denne saken, kanskje til og med sint? Saker som vekker sterke følelser bør du være mer skeptisk til, nemlig, for det er store muligheter for at de er tendensiøse eller til og med konstruerte. Og hva med bildet du ser? Tror du på bildet som følger med saken?

Kildekritikk er rett og slett en avgjørende viktig ferdighet å øve opp. For det finnes mange udokumenterte påstander som framsettes som om de var velbegrunnede. Det finnes mange konspirasjonsteorier som framsettes som om de var mainstream politisk analyse.

Her i vår ble det stor oppstandelse da selveste NRK delte en nyhetssak om en forsker som mente å kunne bevise at coronaviruset som sprer seg i verden var skapt i et laboratorium. Dagen etter måtte NRK dementere det hele, da det viste seg at den nevnte forskeren var kontroversiell (for å si det litt forsiktig) og at påstandene han kom med ikke hadde noen støtte i de medisinske fagmiljøene. Den sensasjonelle lenken ble delt tusenvis av ganger i sosiale medier, mens den andre, med det kjedeligere og mer nøkterne dementiet, ikke ble delt på langt nær like mange ganger. Folk spredte heller den neste konspirasjonsteorien i stedet. Kanskje har dere hørt og lest det, dere også, påstander fra vaksinemotstandere om at den pågående pandemien er ledd i et medisinsk komplott for å ta over kontrollen over massene, der Bill Gates med flere står klare til å injisere mikrochipper inn i oss alle for å kunne overvåke oss og styre oss.

Det er kanskje lett å riste på hodet av slike påstander, når en bare får tatt et steg tilbake og tenkt seg litt om. Men for den som sitter alene ved skjermen er det ikke alltid like lett å være kritisk. Hva skal vi egentlig tro? Hvem snakker sant, og hvem vil lure oss? Eller vil de egentlig lure oss, de som sier dette og hint, eller tror de faktisk på det de sier? Har de egentlig kanskje bare blitt lurt selv?

II Fortsett å lese «Om ulver i fåreklær»

Om eksponentiell kirkevekst

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 11.6.2020 under overskriften «Alle, alle vil vi ha med»

Søndag 7. juni feira lokalmenigheten gudstjeneste i Røros kirke for tredje søndg på rad, etter tolv uker med stengte kirkedører. Søndag 24. mai var vi fjorten til messe. Søndag 31. mai var vi tjueåtte. Søndag 7. juni var vi femtiseks, inkludert tjenestegjørende.

Se nøye på tallrekka 14-28-56. Ser du mønsteret? Det som skjer her, er at fremmøtetallet dobles fra uke til uke. Dersom denne utviklingen fortsetter, vil vi om fem uker ha en gudstjenestesøkning på 1.792. I så fall må kirkevergen ha planene klare for en utvidelse av kirka. Om sytten uker vil vi være 7.340.032 til messe; vi får tro grensa mot Sverige har blitt åpna da. Og om tjuesju uker, altså på Luciadagen, blir vi 7,52 milliarder. Det blir stas; da kan vi synge «Alle, alle vil vi ha med!»

Spøk til side: Det er hyggelig at kirkesøkningen begynner å normalisere seg igjen. Gjennomsnittstallet for 2019 var (i Røros menighet) 110 til stede pr. gudstjeneste. Holder vi julaften og konfirmasjon utenfor, var tallet 77. Akkurat nå har vi en begrensning på 50 personer i kirkerommet, foruten de som er involvert i «produksjonen». Så blir det interessant å se hva som skjer etter 15. juni; vi i Den norske kirke har også forventninger til visse oppmykninger da. Røros kirke kan romme mer enn femti personer, selv med streng praktisering av enmetersregelen. Samtidig skal det ikke være noen tvil: Vi vil følge de smittevernregler som gjelder. Naturligvis!

Men tilbake til den eksponentielle utviklingen jeg skisserte i stad: Dersom hver person smitter to andre med en sykdom som har inkubasjonstid på ei uke og vi ikke tar forholdsregler, tar det ikke veldig mange ukene før hele jordas befolkning er smitta. Denne lille leken med tall illustrerer ganske greit hvorfor smitteverntiltak fortsatt kan bli nødvendige ei god stund til. Uansett hva som skjer av oppmykninger fra mandag av, er vi ikke ferdige med kampen mot koronaviruset ennå.

Vask hendene, hold avstand og ta vare på hverandre. Så sees vi i kirka på Luciadagen.

PS: Om du vil lese prekenene fra de tre aktuelle søndagene, finner du dem på haraldhauge.wordpress.com. Der kan du lese om kjærlighet, om det nettverket av relasjoner som knytter oss sammen som menneskehet, og om hvorfor predikanten (altså jeg) mener alle former for rasisme og segregering er uforenelig med den kristne læren om Gud (treenigheten). Den som leser nøye, vil finne noen spark i retning en viss amerikansk president også.

PPS: Søndag 14. juni er det ikke gudstjeneste i Røros kirke. I stedet kan du feire gudstjeneste ved Aursundens bredd på Engesvollen klokka 12. Ta gjerne med egen stol! Og søndag 21. juni klokka 11 er det messe i Ziiren igjen. Ta gjerne turen til kirke da, du også.

Om fellesskap

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 7.5.2020

Vi mennesker er flokkdyr. Det var vi allerede før vi klatret ned fra trærne, reiste oss opp på to og begynte å utforske savannen og verden for øvrig den gangen for et par-tre millioner år siden, og det har vi forblitt gjennom hele den videre utviklinga. Vi søker sammen, i små og store fellesskap. Det hender riktignok av og til at noen av oss får det for oss at vi kan klare oss helt selv, men innerst inne vet vi at det ikke er sånn, at vi bare lurer oss selv. Den dagen vi ble født, var vi avhengige av at noen tok imot oss og passa på oss. Den dagen vi dør, venter vi også at noen skal sørge over oss. Fellesskapet rammer inn livet vårt.

I kirka påstår vi hardnakka at dette er slik fordi vi kommer fra et fellesskap, fordi det er der vi finner kilden til livet vårt. Kirka bekjenner troen på Gud og sier «Fader, Sønn og Hellig Ånd» i en og samme pust. Det viktigste ordet i denne navnekonstruksjonen er ordet «og». Kirka tror på en Gud som er «og», en Gud som er fellesskap, en Gud som aldri er alene og som rett og slett ikke vet hva det er. (Og som en parentes: Det er derfor kirka forteller at det er en så rystende erfaring i Gud det som skjer mens Jesus henger på korset og kjenner seg forlatt av Gud. Der henger han altså, den revolusjonære og radikalt inkluderende rabbien som ble kasta utenfor av makta, og roper «Min Gud! Min Gud! Hvorfor har du forlatt meg?» Den eksistensielle ensomheten, som kirka vitner om at Sønnen også har kjent, er noe av det aller mest fortvila vi mennesker kan erfare. Men vi er altså, ifølge fortellingen om Jesus, ikke alene, heller ikke om den erfaringen.)

Vi mennesker søker sammen. Vi gjør det på litt ulike måter. Men det vi har felles, er at selv om vi kan klare oss alene i perioder, så er vi aldri helt alene. Ikke i tiden, og – sier troen – heller ikke i evigheten.

De siste ukene har mange av de vanlige fellesskapsstrukturene vi omgir oss med, blitt satt på vent. Vi har utforsket nye måter å danne fellesskap på, via videomøter og strømmetjenester. Men det er ikke det samme. Noen er isolert fra arenaene. Og en digital klem virker faktisk ikke slik berøring gjør. Om det er en ting koronaperioden har minnet oss på, er det at vi flokkdyr også i høyeste grad er kroppslige vesener, og at ånd ikke er det samme uten materie.

Når vi nå holder oss borte fra hverandre, handler det på sin side også om kropp og om fellesskap. Kroppen har sine svakheter. Men alt dette kan bare være midlertidig. Dersom vi aldri mer kunne søke sammen, ville det true selve vår menneskelighet. Når vi savner å møtes, når vi savner nærhet og det å være der for hverandre, da er dette dypt menneskelige savn.

Jeg har allerede vist til kirkas bilde av Gud for å si noe om hva fellesskap er. I kirka sier vi også at Gud lærer oss noe om hva det er å være menneske, gjennom selv å bli menneske. I fortellingen om Jesus får vi den endelige bekreftelsen på menneskets uendelige verdi. Og når kirka samles om vann og lys, brød og vin, da er det nettopp kroppsligheten vi dyrker.

Derfor tror jeg at det største vi mennesker kan gjøre, det er å bidra til å skape og bygge fellesskap. Politisk, humanitært, kulturelt eller sosialt – det er det vi er kalt til, hver på vår måte. Og så tror jeg, som menneske først og kristen så, at vi aldri er alene. Ikke her i tida, og heller ikke i evigheten. Jeg gleder meg til vi igjen kan være tegn for hverandre på akkurat det.

Om Kirkeklokken og kirkeklokkene

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 2.4.2020

Denne uka kommer menighetsbladet Kirkeklokken til en postkasse nær deg. Når du åpner bladet, vil du få en påminnelse om hvor raskt og fullstendig ting har endra seg de siste ukene. Menighetsbladet nevner ikke koronatiltakene med et ord, og annonserer gudstjenester og andre kirkelige arrangement fram til og med juni som om alt er som det pleier.

Realitetene er jo som kjent at ingenting er som det pleier. Men da redaksjonen avsluttet arbeidet med påskenummeret av Kirkeklokken, var Vinterfestspillene ennå ikke avlyst. Skolene var ikke stengt, butikker og kafeer holdt åpent som normalt, og folk reiste til og fra Gardermoen som om ingen hadde hørt om covid-19. Slik er alltid en risiko med utgivelser som har noe trykke- og leveringstid, men vi har vel aldri før opplevd at en utgave av menighetsbladet har blitt så utdatert i løpet av tida fra deadline til ferdig produkt.

Derfor skriver jeg det i klartekst, så ingen trenger være i tvil: Alle gudstjenester som står annonsert i Kirkeklokken er foreløpig avlyst. Ingen vet når kirkedørene åpnes igjen, ingen vet når vi igjen kan samles uten begrensninger. Det vil skje en dag, men akkurat nå gjør vi tjeneste for Gud og mennesker ved å følge rådene fra helsemyndighetene, ved å rette oss etter politikernes bud og forskrifter, og ved å vaske hendene og dørhåndtakene så ofte vi kan.

Situasjonen er den samme i hele landet akkurat nå. Ja, ikke bare i hele landet, i hele verden. For noen dager siden kunne vi se talende bilder fra Vatikanet, der pave Frans holdt en ekstraordinær Urbi et Orbi-velsignelse for en helt tom Petersplass. Verden kunne følge talen hans på nett. Den løsningen tas nå i bruk i flere og flere kirker, og stadig flere kirkestaber lærer seg både Facebook-strømming og videoredigering. Når møteplassene ikke lenger er fysiske, skjer ting via videokonferanseformatet, eller over telefon.

Like før helga kom det en kunngjøring fra Kirkerådet og Bispemøtet. Nå som det ikke feires regelmessige gudstjenester i kirkene rundt om i landet, lyder heller ikke kirkeklokkene. Men de behøver ikke henge tause. Fra og med lørdag innførte man derfor helgeringing fra norske kirker. På lørdag førstkommende vil vi også ringe helga inn med klokkene i Bergstadens Ziir lørdag klokka 17. Vi er ikke alene, selv om vi ikke kan samles fysisk. Klokkene kaller til bønn og hvile. Det er mange blant oss som bruker noen av de åpne timene i kalenderen til bønn, i tillegg til arbeid og søvn.

Neste lørdag er det påskeaften. Da vil vi ringe inn påskehøytida. Basert på enkelte kommentarer skulle en tro at påska er avlyst ettersom hytteforskriften ikke er opphevet. Det stemmer naturligvis ikke. Påska er ikke avlyst, heller ikke hos oss. Vi er i ferd med å produsere fem korte gudstjenester for den stille uke, gudstjenester som vil bli gjort tilgjengelig på nett. Du kan holde deg oppdatert både på dette og på andre aktiviteter og program til inspirasjon for påskeuka på menighetenes Facebookside, altså https://www.facebook.com/dennorskekirkeroros. Lignende ting skjer også nasjonalt, og NRK vil produsere og sende TV-gudstjenester i påska som vanlig.

Så ser vi fram til den dagen da lyden av kirkeklokker igjen kan være et tegn på at vi skal samles, ikke bare i tanke og sinn, men også i kropp og tilstedeværelse. I mellomtida: Vask hendene, hold avstand og ta vare på hverandre.

Om kjærlighet i koronaens tid

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 19.3.2020

Så stoppa verden plutselig opp. Vi i kirkesektoren er like prega av koronatiltakene som alle andre. Alle gudstjenester er avlyst – foreløpig ut mars – og alt barne- og ungdomsarbeid og forenings- og møtevirksomhet avlyst på ubestemt tid. Alt tyder på at vi må forberede oss på ei påske med stengte kirker. Fasteaksjonen (KN-aksjonen) blir digital, basert på Facebook-innsamling og gaver via Vipps. Vårens konfirmasjoner blir utsatt til høsten. Begravelser, dåpshandlinger og vigsler blir fortsatt gjennomført, men bare i lukkede seremonier med et begrenset antall personer til stede; tallet er i skrivende stund femti, men dette kan fort endres.

Når kirkene stenger dørene, påkalles kreativiteten. Menigheter over hele landet utforsker alternative måter å være kirkefellesskap på. Det streames gudstjenester og andakter fra ulike kirkerom, og digital tilstedeværelse på ulike chatte- og meldingsplattformer har plutselig blitt noe av det mest håndfaste vi har.

For den som leter etter digitale uttrykk for kirkeliv, kan jeg anbefale følgende (ikke uttømmende) liste: Oslo domkirke streamer musikkandakter fra kirkerommet hver dag til sin Facebookside. Mariakirken i Bergen har annonsert et lignende tilbud, med andakter som legges ut på Bjørgvin bispedømmes nettsider. Nærbø menighet på Jæren har allerede arbeidet med flerkameraproduksjon og streaming av gudstjenestene sine; du finner dem på nkmedia.no. NRK’s arkiv av TV- og radiogudstjenester får nå skinne som den gullgruven det er. Den norske kirke på Facebook legger ut kortere og lengre videoproduksjoner hver dag, og er definitivt kontoen å følge i disse dager. Sist, men ikke minst: På nettkirken.no finner du et godt etablert digitalt kirkefellesskap, hvor prester og andre kirkeansatte er tilgjengelige på chat og hvor du kan tenne lys og poste på den digitale bønneveggen.

Lokalt vil vi forsøke å holde folket oppdatert på hva som skjer og ikke gjennom våre nettsider (roroskirke.no) og vår Facebook-profil (https://www.facebook.com/dennorskekirkeroros). Vi er ikke å finne på så mange andre digitale plattformer ennå, men kanskje denne korona-perioden er tida da vi skal finne noen nye veier å gå? Enn så lenge: Kirkekontoret er fysisk utilgjengelig, men du kan nå oss på 72419811 eller på post@roroskirke.no. Kontaktinfo til de kirkeansatte finner du på nettsidene våre.

Hvordan skal så kirka være kirke når kirkehusene er stengt? Situasjonen er slett ikke bare håpløs. For, kjære alle sammen, det er dette vi har trent mot. Det er dette hver eneste gudstjeneste i hver eneste kirke, hver eneste samling i kirkelig regi, hver eneste dåp og hver eneste nattverdfeiring har forberedt oss på: Vi skal leve ut nestekjærligheten. Joda, kirkas gudstjenestefeiring har en annen dimensjon også. Vi snakker av og til høystemt om at liturgien er en forberedelse til evigheten hos Gud. Men om vi nå tenker jordnært – og det er vi i aller høyeste(!) grad også kalt til å gjøre – så er det den praktiske, konkrete nestekjærligheten som skal være frukten av alt kirkas liv. Det er det vi preker, det er det vi ber om og for, det er det vi innprenter hverandre, det er det vi sier sakramentene peker mot og leder oss til. Nå blir vi bedt om å leve det vi har lært: Nestekjærlighet i praksis.

Hva er så nestekjærlighet i koronaens tid? Denne kjærligheten som er sterkere enn døden, hvordan viser den seg i våre liv? Akkurat nå kalles vi til ei hard fastetid: Mindre fysisk og direkte kontakt, mindre festing og mindre forbruk. Men det ligger mye nestekjærlighet i god håndvask, i isolasjon for den smitteutsattes skyld, i den gode telefonsamtalen, og i den praktiske tilretteleggingen for den som ikke selv kan gå på butikken. Ta vare på hverandre!

Om linja fra Jerusalem til Røros

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 5.12.2019

Søndag 1. desember, første søndag i advent, feiret Røros menighet familiemesse i Ziiren. Der leste vi evangeliet fra Matteus 21, hvor det står om Jesu inntog i Jerusalem. Dette er en tekst som kronologisk hører hjemme på Palmesøndag, og det kan virke litt rart at nettopp denne teksten er knyttet til adventstida og til forberedelsene til Jesu fødsel. Men adventstida er ei tid for å forberede seg på Jesu ankomst både nå og da – ordet advent kommer av latinsk adventus Domini som betyr Herrens komme eller ankomst – og da er det helt naturlig å lese om den velkomsten Jesus fikk da han kom til Jerusalem for å feire påske for snart to tusen år siden.

Etter lesningen fulgte følgende lille adventspreken:

Den fortellingen her handler om da Jesus kom til Jerusalem for to tusen år siden. Og apropos Jerusalem: Her skal dere få en fun fact om røroskirka. Hvis du går herfra, fra dette stedet, ned midtgangen og ut kirkedøra og fortsetter rett fram (i mange, mange dager), da kommer du til slutt til Jerusalem. For sånn er Røros kirke bygd: Den ligger langs ei linje som går rett ut fra byen Jerusalem. (Dere som ikke vet hvor Jerusalem er, kan ta en kikk på kartet hjemme.)

Jesus kom til Jerusalem. I dag kommer han til oss. Det gjør han på mange måter. Det er første søndag i advent. Vi begynner nedtellinga til jul. Om tjuefire dager er jula her, og da feirer vi at han blir født. Men vi trenger ikke vente helt til julaften med å se Jesus.

Vi har feira dåp i dag. Hele åtte barn i en og samme gudstjeneste! De har blitt tegna med Jesu tegn, korsets tegn, som altså minner om det korset som Jesus døde på i Jerusalem. Deretter ble de reist opp av dåpens vann sammen med ham, slik Jesus ble reist opp igjen fra de døde, og han lovet dem å være med dem alle dager inntil verdens ende. Når vi holder små barn i hendene våre, da kan vi huske: Jesus er sammen med dem. Jesus er hos oss.

For sånn er det. Jesus møter oss i alle mennesker vi møter. Når vi tar vare på hverandre, da gjør vi det Jesus kaller oss til å gjøre.

Noen av dere har kanskje fått med dere saken om biskop emeritus Gunnar Stålsett som risikerer fengsel for å ha gitt jobb til en kvinne som er i limbo, altså en ureturnerbar flyktning. Han sier han hjalp henne fordi han mener det er det Gud kaller oss til: Å hjelpe mennesker som trenger oss, uansett hvem, når og hvor.

Jeg tror han har rett. Jeg tror det er sånn det er. Jesus kommer til oss, hver dag. Gud er hos oss. Derfor skal vi be. Vi skal tenne lys for dem vi tenker på og for dem vi er glade i. Vi kan skrive ned det vi tenker, uttrykke med bønneperler og meditasjonssteiner hva vi føler. Og vi kan ta imot brød og vin, og spise sammen med Jesus og alle han er glad i.

God første søndag i advent, alle sammen! Husk at Gud kommer til oss, slik Jesus gjør, hver eneste dag. Her er et forslag til en adventskalender: Gjør noe godt mot et annet menneske, hver dag i adventstida. Og når du har gjort det, kan du si: «Takk, Jesus, for at du er hos meg.» Det er den fineste adventskalenderen du kan ha. Og snart er det jul.