Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Politikk og samfunn’ Category

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 5.10.2017

Eg berre spøre, eg.

Kem va da so eigde jordo på Adam
si tid? Og kem e da so eige jordo
no?

Ka e da so har skjedd midt i mydlo?

(Oskar Stein Bjørlykke: Stein Klure)

Denne høsten markerer Røros menighet, sammen med resten av Den norske kirke, at det har gått fem hundre år siden starten på den idéhistoriske omkalfatringsprosessen vi kaller reformasjonen. Markeringen skjer gjennom en serie på fire temagudstjenester.

Den første gudstjenesten, som ble feiret i slutten av august, hadde Nåden alene som tema. Preken handlet om avlatshandelen, altså den tematikken hele reformasjonen sprang ut av. Den som vil lese prekenen kan finne den på http://wp.me/p4b9F-Ya. For den som ikke vil lese hele kommer en kortversjon her:

Martin Luthers uenigheter med pave og kirkeledelse begynte i en diskusjon om hvorvidt det gikk an å kjøpslå med Gud. Luthers svar var tydelig: Gud er suveren. Alle de gode ting som Gud gir oss er gaver. Og en gave er som kjent noe man ikke betaler for. Du kjøper den ikke, for da er den ingen gave. Dette er grunnmuren, på sett og vis, i det som kalles reformatorisk kristendom: De grunnleggende tingene i livet kommer til oss som gaver.

Søndag 17. september, midt i perioden som var satt av til Røros kommunes klimadager, var tida kommet for den andre temagudstjenesten. Denne hadde fått overskriften Skaperverket er ikke til salgs. (Disse temaene er fastlagt av Det lutherske verdensforbund, som er et fellesskap bestående av lutherske kirker i nærmere hundre land verden over.) Så da hentet vi fram igjen gave-motivet i kirka. Livet er gave. Skaperverket myldrer av liv og muligheter, og er i seg selv en gave. Vår plass i dette er også en gave. Guds gave.

Men, sa vi så, da følger det av dette at skaperverket strengt tatt ikke er vårt. Vi er riktignok plassert her, midt i det, for å passe på det, for å dyrke og passe hagen som det står et sted i Skriften, for å være Guds gartnere, rett og slett. Men det betyr ikke at vi kan skalte og valte med skaperverket akkurat slik vi selv vil. I haven er det både gave og oppgave. Vi står ansvarlige, overfor Gud, overfor hverandre og overfor de som kommer etter oss.

Jeg er – sikkert ikke overraskende! – blant dem som tror at dette perspektivet fortsatt har noe for seg, selv om det har gått fem hundre år siden Luther og godt over to tusen år siden skapelsesmytene i Det gamle testamente fant sin endelige form.

(mer…)

Read Full Post »

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 7.9.2017

Forrige Prestepreik var viet slagordet om at religion og politikk ikke skal blandes sammen. Jeg påsto at troende mennesker ikke slutter å være troende når de arbeider med politikk, og at politiske valg også sier noe om dypstrukturer i den tro folk bekjenner seg til.

Leser vi slagordet fra en litt annen vinkel er det samtidig åpenbart noe i det. For det kan ikke herske mye tvil om at vi snakker på en annen måte om ting i kirka enn det vi gjør på et politisk møte. Politikk angår hele polis, hele bystaten og alle som bor der. Det innebærer at heller ikke politikken kan sektoriseres bort fra grupper av mennesker. Et sunt demokrati gir rom for minoritetene, også på livssynssida. Dette må påvirke måten vi prater politikk på.

Det stedet eller den sfæren hvor vi prater og gjør politikk kalles offentligheten. Offentligheten er et fellesrom. Men dette rommet er likevel ikke hele huset, for å bli i bildet; det er mer som en hall eller et forværelse med åpninger til andre rom i huset som vi beveger oss imellom. Disse rommene kan i sin tur ha egne mer spesialiserte funksjoner og dertil tilhørende språk. Noen ganger hører og ser vi ting gjennom åpningene, for dørene er ikke lukket. Men når vi møtes i fellesrommet kan vi likevel ikke forutsette at alle er like godt kjent i alle rommene. Derfor må vi legge til side internt språk og heller formulere standpunktene våre på en måte som er så allment tilgjengelig som mulig. Samtidig som vi gjør dette, kan vi være bevisste på hvordan de samme ordene klinger under de høye hvelvene i de store rommene vi har hentet dem med oss fra. De viktigste tingene i livet er større enn oss selv.

(mer…)

Read Full Post »

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 24.8.2017

Kjære velger: Velkommen til sokneprestens valgomat! Svar på noen få spørsmål om tro og tvil, og vips! så får du opp ei liste over politiske partier, rangert etter hvor godt programmene deres passer nettopp din innsikt i kristen tro.

For det er jo sånn det fungerer, er det ikke, at kristne mener politiske løsninger kan leses rett ut av sidene i Bibelen?

Vi prøver igjen. Kjære velger: Velkommen til sokneprestens valgomat! Her stilles det kun ett eneste spørsmål: Skal religion og politikk holdes adskilt?

«Religion og politikk hører ikke sammen.» Det høres så enkelt ut. Men så enkel og kategorisk er sjelden virkeligheten. (Derfor er det også en fare for at denne valgomatens rangering av de politiske partiene kan bli noe rotete; det skal vi straks komme tilbake til.)

(mer…)

Read Full Post »

Preken under pilegrimsgudstjenesten på St. Olavs-rya søndag 30. juli 2017:

Det står skrevet i evageliet etter Johannes:

Jesus sa:
Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt. Den som elsker sitt liv, skal miste det. Men den som hater sitt liv i denne verden, skal berge det og få evig liv. Den som vil tjene meg, må følge meg, og der jeg er, skal også min tjener være. Den som tjener meg, skal min Far gi ære.

(Johannes 12:24-26)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

En sommerdag i år 1013 et sted i sør-Frankrike blir landsbyen Saint Michel overfalt av en gruppe leiesoldater som er i tjeneste hos hertug Richard II. Soldatene farer voldsomt fram, og angrepet ender i slakt av befolkningen. Landsbyen blir plyndret, og soldatene marsjerer videre sørover. I løpet av sommeren og høsten skal de angripe flere andre byer på samme vis, en omflakkende armé med en rasende energi som sprer frykt og ødeleggelse hvor de enn kommer.

Leiesoldatene ledes av Olav Haraldsson, en nordmann som er så høyreist og kraftig bygd at han også går under navnet Olav Digre. Han er ikke mer enn tjue år gammel, men har allerede deltatt i flere store slag, beleiringer og angrep. Han var blant annet med i angrepet på London for fire år siden og massakren i Canterbury to år etter. Han er kjent som en veldig slåsskjempe, den første til å storme fram når hæren bryter igjennom, en inspirator og et forbilde for sine menn. Han kan svinge både sverd og øks og viser ingen nåde på slagmarken.

(mer…)

Read Full Post »

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 27.4.2017

Kritisk mann (KM): Hei, prestemann!
Jeg: Heisann, ja.
KM: Du, jeg leste den forrige Prestepreik-spalta di. Den om bombeangrep mot kirker i Egypt og sånn. Jeg likte i hvert fall deler av den.
Jeg: Så bra.
KM: Ja. Jeg liker selvsagt ikke at sånne bombinger skjer, da. Men jeg likte det du skriver om å arbeide mot diskminering av alle slags religiøse grupper.
Jeg: Nettopp. Alle slags grupper, og på alle slags nivåer.
KM: Men det er jo alltid er men. Og «men»-et her handler om kritikk. For hva med religionskritikk? Synes du ikke det er viktig, kanskje?
Jeg: Jo. Selvsagt. Det har vel nesten aldri vært viktigere enn i dag.
KM: Men hvordan i alle dager kan du være for kritikk av religion? Skrev ikke du at man ikke skulle motarbeide religiøse grupper, heller ikke på symbolnivå?
Jeg: Hvordan i huleste får du det til å bety at man ikke skal kritisere religion?
KM: Ikke bli sur nå da. Jeg kritiserer jo bare teksten din.
Jeg. Du har rett. La meg prøve igjen. Jeg kunne sikkert har uttalt meg klarere. Jeg mener – fortsatt – at vi som samfunn må legge oss på ei livssynsåpen linje og ikke diskriminere noen på grunnlag av religion. Samtidig mener jeg – like selvsagt, og fortsatt, får jeg vel nesten si – at religiøse systemer skal møtes med kritikk.
KM: Det er vel to holdninger som fort kan komme i konflikt med hverandre, kanskje.
Jeg: Joda, det å veie prinsipper er ikke alltid enkelt. Men jeg ser egentlig ingen nødvendig konflikt mellom ikke-diskriminering på den ene sida og saklig kritikk på den andre.
KM: Fordi?
(mer…)

Read Full Post »

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 27.4.2017

Palmesøndag eksploderte det i to kirker i Egypt. Over førti mennesker ble drept og over hundre ble såret, flere av dem alvorlig. Etter kort tid kom det meldinger om at IS tok på seg ansvaret for bombeangrepene.

De koptiske kristne i Egypt regner sin historie nesten to tusen år tilbake. Jesus flyktet som kjent til Egypt sammen med sine foreldre som liten, og selv om den kristne kirke ikke var etablert den gangen var det angivelig mange som fortsatt husket hva som hadde skjedd med den hellige familie da evangelisten Markus kom og evangeliserte landet noen år senere. Kopterne har derfor flere hellige steder knyttet til historien om flukten og det påfølgende eksilet i Egypt. Landet spilte videre en viktig rolle i framveksten av den tidlige klosterbevegelsen. Da nyhetene om Kvitekrist nådde oss her oppe i nord, hadde Egypt allerede hatt vært under kristen påvirkning i åtte hundre år. I dag regner fortsatt rundt ti prosent av den egyptiske befolkningen seg som koptere, selv etter mange hundre år med islamsk dominans.

Men trygge er de altså ikke. Angrepene Palmesøndag er dessverre ikke unike, selv om det gikk flere liv tapt denne gangen enn i de fleste tidligere angrep. Voldshendelser rettet mot kristne kirker og kristne familier skjer fra tid til annen. Men en ting er selve hendelsene. Når grupper som IS står bak er alle enige om at dette er utslag av ekstremisme. Det som på mange måter er vanskeligere å forholde seg til over tid er storsamfunnets manglende evne og vilje til å beskytte, til å forsvare, og til å etterforske og straffe angrep og trakassering i etterkant. Konteksten gjør at de koptiske kristne dessverre blir er litt for lett mål for ekstremister av ulike slag.

(mer…)

Read Full Post »

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 23.3.2017

Jeg har mange korssmykker. Ett av dem er et Axum-kors jeg kjøpte i Addis Abeba i Etiopia en gang på slutten av 90-tallet. Det er fortsatt et av mine favorittsmykker.

17439812_10154974019156142_1080984484_nEt etiopisk-ortodokst kors, som Axum-korset, er mer enn bare et smykke. Det er utformet som en liten katekisme, der ulike elementer skal minne om sentrale punkter i kristen tro. De tre store spissene minner om personene i treenigheten, de tolv små utspringene langs siden står for apostlene, og så videre.

Andre kors vi vanligvis ser rundt oss har ikke nødvendigvis det samme pedagogiske potensialet. Men det er likevel ingen hemmelighet at korset peker ut over seg selv, det står for noe og skal minne oss om noe. For de av oss som står midt i kristen tradisjon peker korset videre til slike ting som død, sorg, kjærlighet og selvoppofrelse. I tillegg er det – jeg hadde nær sagt selvsagt – symbolet for Jesus. Det er ikke tilfeldig at vi i kirka tegner oss med korsets tegn når vi benevner Sønnen i formelen «I Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn».

Korset kan stadig provosere. Da Sylvi Listhaug talte på Oslo Sypmposium nylig – et arrangement jeg kunne ment mye om, men her og nå skal jeg la det ligge – fikk hun ikke minst oppmerksomhet for korssmykket hun bar rundt halsen. Svein Egil Omdal forsøkte seg på litt pressebilde-research og konkluderte med at ministeren brukte korset kynisk for politisk vinning. Researchen viste seg å være mangelfull, uten at debatten stilnet av den grunn. For noen år siden gikk en lignende debatt om hvor synlig korset kan være i NRKs nyhetsstudio.

(mer…)

Read Full Post »

Older Posts »