Om hellige steiner og hellige steder

Med Kirkens Nødhjelp i Det hellige land (del 2).

Dette innlegget er en del av en serie refleksjoner rundt en studiereise jeg deltok på november 2014. Reisen var i regi av Kirkens Nødhjelp. Den innledende bloggposten kan du lese her.

Å være i Israel og Palestina er en reise i minner – egne og andres. For slike som meg som har samlet både fisk og gullstjerner på søndagsskolekortet og som har levd med bibelfortellingene fra før jeg sluttet med bleier er det en nokså overveldende opplevelse. Det skjedde i de dager… ja, det var her det skjedde!

Eller var det det?

En skal ikke ha vært så veldig lenge på de angivelig hellige stedene før skeptikeren i en får litt å tygge på. Kanskje var det her det skjedde, sier guiden. Kanskje. Eller så skjedde det der borte, der hvor det konkurrerende stedet er. Eller så skjedde det et helt annet sted. Eller så skjedde det ikke i det hele tatt.

Hvordan det nå enn var, jeg har i hvert fall vært der hvor det skjedde i de dager eller ikke. At jeg var der, det er jeg sikker på om ikke annet.

Så nå kan jeg si at jeg har vært i Getsemane. Jeg har sett det stedet hvor Jesus ba med en slik inderlighet at han svettet blod, en hage hvor det fortsatt står oliventrær som skal være over to tusen år gamle. Kanskje lente Jesus seg inntil et av dem, kanskje var det et slikt tre hans tre nærmeste venner sovnet under da de ikke greide våke med ham en eneste time:

15691341288_8816ec69dc_k
Foto: Olav Myrstad (KN)

2014-11-18 14.03.08

Jeg har sett kirka som er bygd over stedet der Jesus selv skal ha knelt ned i ensomhet, det stedet der han kjempet i dødsangst. Ved alteret er det et felt med sand og stein, det stedet som etter tradisjonen skal være selve stedet Jesus ba ved, det stykke jord som tok imot blodsdråpene fra den kjempende Sønnen:

2014-11-18 14.26.25

15259182383_e7621fd0cb_k
Foto: Olav Myrstad (KN)

Eller: Var det virkelig her det skjedde? Vi vet ikke. Det vi vet, er at keiserinne Helena, mor til keiser Konstatin, pekte ut dette stedet som stedet hvor Jesu bønnekamp fant sted. Men om hun virkelig så dette i et syn (slik hun sa) eller om hun fikk høre det fra lokale kristne som hadde tatt vare på en tradisjon om at det var dette som var stedet eller om hun gjettet seg fram til det selv,  det kan vi ikke vite. Og dermest er vi like langt. Det vil si, vi vet at det har stått kirker på dette stedet siden Heleas tid og at pilegrimene har flokket til stedet deretter. Det er da også noe.

Eller kanskje var ikke et av de stedene Helena pekte ut. Det husker jeg faktisk ikke. Det var så mange slike steder at jeg går litt i surr. Men det har i hvert fall stått en kirke der siden det 4. århundre. Det er da også noe.

…og slik er det altså å farte rundt i Det hellige land. Tradisjonene er gamle og dels ganske detaljerte, men bildene er gjerne ikke fullt så skarpe som man gjerne skulle ønske.

Jeg har sett den kirka som er bygd over stedet der Jesu grav skal ha ligget. Det vil si, jeg har ikke vært inne i den kirka (for det rakk vi ikke), men jeg har gått forbi den i Gamlebyen i Jerusalem og konstatert hvor den er. Og den kirka er jeg helt sikker på at har noe med keiserinne Helena å gjøre, for det var jo der hun angivelig fant Jesu kors, på det stedet hvor Golgata og graven senere ble bygd inn i en basilika.

Og så har jeg vært på det andre stedet som gjør krav på å kunne vise fram både Golgata og Jesu grav, nemlig Gravhagen ved Gordons Golgata:

Foto: Olav Myrstad (KN)
Foto: Olav Myrstad (KN)

Og her snakker vi altså om et sted som ikke har tradisjoner lenger tilbake enn til 19. århundre og som dermed har tvilsom historisk legitimitet men som på mange måter framstår som et svært troverdig alternativ likevel. For her er det ikke bygd noen gammel kirke utenpå noen gammel kirke oppå restene av murene fra en enda eldre kirke. Og da er det lettere å se for seg hvordan det hele kan ha skjedd i de dager og hvordan disiplene må ha blitt rystet da de kom inn i gravhulen og fant den tom.

Selv om det sikkert ikke var her det skjedde.

Og jeg har vært i Nasaret. Jeg har sett den kirka som er bygget over det stedet hvor Maria fikk besøk av engelen, den ortodokse kirka som er reist over den gamle brønnen i Nasaret, hvor det fortsatt finnes en kilde inne i et sideskip:

15691548288_75a8149f8d_k
Foto: Olav Myrstad (KN)
15693048409_5c39e8df52_k
Foto: Olav Myrstad (KN)

Jeg har overvært en ortodoks gudstjeneste der også, forresten, og sett presten gå inn og ut gjennom ikonostasen fra kirkerommet og til det aller helligste. Det var vakkert, og jeg ble grepet. Men det blir jeg jo ofte hvor det gjøres liturgi på skikkelig vis.

Videre har jeg vært i Nasaret. Jeg har sett den kirka som er bygget over det stedet hvor Maria fikk besøk av engelen, den katolske kirka som er reist over det huset hvor Maria angivelig skal ha bodd, et hus hvis fundamenter er bevart i det nederste nivået i den imponerende katedralkonstruksjonen med kirkerom og kirkeruiner i flere etasjer:

2014-11-22 09.25.30

2014-11-22 09.28.33

2014-11-22 09.26.41

15878447152_41621a384c_k
Foto: Olav Myrstad (KN)
15879293705_abb5951ac6_k
Foto: Olav Myrstad (KN)

Så fint, tenker du kanskje. Kanskje var dette barndomshjemmet til Jesus. Kanskje var det her han lærte å gå. Kanskje… Og så slår det deg kanskje, det også, det pussige i at det finnes to bebudelseskirker i Nasaret, to steder der Maria skal ha fått englebesøk, to ulike kirkesamfunn som gjør krav på å representere det ene riktige. (Vel, det siste er kanskje ikke så uvanlig, når jeg tenker meg om.) Hvordan kan det henge sammen?

De lokale har sin egen forklaring: Maria var ved brønnen da hun møtte engelen, forteller de, men da ble hun så skremt at hun løp hjem igjen uten å høre etter hva det var engelen ville si. Så fulgte engelen etter henne og fortalte henne nyheten der, innenfor husets fire vegger. Og Maria sa ja til Guds plan for henne – og for verden.

Og slik kan man jo tenke om det. At det var slik det skjedde, både her og der.

Josef dro fra Nasaret i Galilea og opp til Judea og til Davids by Betlehem forteller Lukas. Derfra til dit. Jeg har vært begge steder. Og jeg har sett den hula som Fødselskirken er bygd over, den grotten som skal være det stedet Josef og Maria tok inn, det stedet der Jesus ble født:

2014-11-19 16.40.39

15259283273_29e56ef0f0_k

2014-11-19 16.22.47

15878284422_c12fb840a0_k
Foto: Olav Myrstad (KN)

Selve Fødselskirken var en byggeplass da vi besøkte den, full av stillaser. Men det var fortsatt mulig å tenne lys eller ta en selfie ved fødestedet. Jeg gjorde begge deler, uten at jeg tror at jeg skal dokumentere noen av delene.

Så langt de stedene som knyttes til Jesu død og Jesu fødsel. Det ligger jo en god del historie innimellom der også, alt det Jesus sa og gjorde som vi har bevart i evangelietradisjonen. Og det er ikke lite. Mye av det skjedde i området rundt Genesaretsjøen i Galilea:

15694349400_7f56dd0125_k
Foto: Olav Myrstad (KN)

2014-11-22 13.29.09

Ja, jeg gjorde et forsøk på å gå på vannet, jeg også, uten å lykkes noe særlig. Ikke klarte jeg å formidle noe fiskeunder heller, og det var ingen storm å stille. Men den lokale fisken var god:

2014-11-22 13.02.34

Rundt omkring Genesaretsjøen finnes det også diverse andre steder hvor man kan slå fast med temmelig stor sikkerhet at det kanskje var her det skjedde. Saligprisningenes berg, for eksempel, hvor vi rakk et kort stopp. Eller det stedet hvor Jesus skal ha mettet fem tusen menn foruten kvinner og barn, som skrevet står:

15694151908_a7074ab3af_k
Foto: Olav Myrstad (KN)
15881012092_9a693dd5bd_k
Foto: Olav Myrstad (KN)

Den observante leser vil kan hende se at i mosaikken på gulvet er det bilde av to fisker og fire brød (i en kurv). Det femte brødet, hva med det? Jo, det legger man selvsagt på alteret. Slik knyttes forbindelsen mellom steinen under alteret (som Jesus skal ha sittet på da han underviste folket den dagen) og den takkebønnen som bes over brødet oppå alteret og deles ut til de tilstedeværende, midt i livet.

Men vi vet altså ikke at det var der det skjedde.

Vi vet heller ikke sikkert om dette fjellet like ved Jeriko er fristelsens berg, selv om skiltet langs veien påsto det. Mange vil vel mene at Jesu førtidagersfaste må ha foregått på den andre siden av Jordan:

15694369360_398d9d2ea3_k
Foto: Olav Myrstad (KN)

Og det såkalte Sakkeustreet ved Jeriko er beviselig ikke to tusen år gammelt, så det var neppe det treet Sakkeus klatret i den dagen Jesus var på vei forbi huset hans:

15855868856_0307cfda90_k
Foto: Olav Myrstad (KN)

Det var omtrent på dette tidspunktet at guiden vår sa de forløsende ordene: Det finnes ett sted der vi kan si med sikkerhet at jo, her var det det skjedde! Hvor? Gennesaretsøen, selvsagt! Uansett hva man måtte mene om historiene om Jesus som går på vannet og utfører alle slags undere fra Peters fiskebåt kan vi være enige om i hvert fall én sak: Her var han. Her seilte han. Her satt han i båten og lærte folkemengden på land. Og sjøen har ikke flyttet seg en meter siden den gang, selv om vannlinja kanskje har steget eller sunket litt:

15881019852_6d8f5b5e7b_k
Foto: Olav Myrstad (KN)

Når jeg nå forsøker å sortere de mange tingene jeg har sett og ikke sett og hva det nå er jeg har sett og ikke sett, kan jeg konstatere at vi rakk ganske mye på ei uke. (Og ja, det kommer mer, om andre slags opplevelser på andre slags arenaer.) Jeg hadde med andre ord ikke all verden å klage over ved Vestmuren. Den er nok forresten fra Herodes den stores tid, i hvert fall deler av den:

2014-11-20 16.42.32

2014-11-20 16.40.38

15879005705_63c24669e8_k
Foto: Olav Myrstad (KN)

Så satt vi der da, en av kveldene, etter denne grand tour av hellige steder, og reflekterte: Er nå disse stedene så spesielle? Noen ganger ser jo ikke ting ut slik man har forestilt seg det. Søndagsskolens bilder er langt borte, begravd under lag på lag med sand og sang og mer eller mindre hellige steiner. Er det nå ikke sånn at det er de levende steinene – altså menneskene – som er de viktigste? Og er ikke alle steder egentlig like hellige? Er ikke Gud overalt og hos alle, og er ikke Jesus inkarnert i alle menneskers hverdag på ethvert sted? Er nå egentlig det brødet på alteret i kirken ved Genesaretsjøen noe helligere enn brødet på alteret i Glåmos kirke, og er nå egentlig nattverdbrødet noe helligere enn alt annet brød? Er ikke selve livet hellig, brødet hellig, vannet hellig, uansett?

Og jeg tenkte – og tenker – at jo. Men nei.

For meg ble besøkene på alle disse stedene sterke opplevelser. Søndagsskolebilder eller ikke, historisk plausibilitet eller ikke: For meg var opplevelsen av å trå inn i disse rommene og disse stedene en serie massive inntrykk. For uansett hva keiserinne Helena så eller ikke så og uansett om Jesus satt på den eller den steinen, så klarte jeg ikke fri meg fra tanken på at på disse stedene har Jesus vært. Like i nærheten her har han gått omkring sammen med disiplene sine. Og jeg er en av disse disiplene, og det er alle de millionene som står der som en kjede mellom meg og den gang da, alle de som har knelt og bedt og grått og klaget og jublet ved disse stedene i hvert fall siden det fjerde århundre og kanskje enda lenger.

Ja, disse stedene er hellige, tenker jeg. De er hellige fordi de er helliget ved Guds ord og bønn, og fordi vi kan si at vi vet at vi kan si at han som var Ordet kanskje selv leste Guds ord og ba akkurat her en gang. I Fødselsgrotten i Betlehem har mennesker meditert over den hellige fødsel i snart to tusen år. Da spiller det ingen rolle om stjernen som markerer fødestedet ligger noen centimetre feil: Dette er et hellig sted.

Men er ikke alle steder hellige? Er ikke alt brød hellig? Jo, det er da det. Men innsikten i dette går for meg fra det spesielle til det generelle. Slik tenker jeg: I Fødselskirken slår det meg at dette er et hellig sted, for her har Jesu liv blitt vevd sammen med den jorden jeg lever på og ved. Men da kan andre steder også være hellige. Den følelsen som berører meg der og da, den kan jeg ta med meg hjem, til de stedene som av ulike grunner er hellige for meg: Alteret i kirka der jeg gjør tjeneste, naturen jeg vandrer i eller sengekanten der jeg synger for mine barn.

Og brødet på alteret er hellig, for det er Jesu kropp. Og gjennom det blir jeg minnet på at Gud i Jesus kan ta bolig i alt og alle steder, at alt det skapte hviler i Guds hånd og holdes oppe av Gud og at alt liv er hellig.

Motsetningen mellom hellige steiner og levende steiner kan synes besnærende. Men den er falsk. Det er det Det hellige land handler om: Hellige steiner og hellige mennesker. Alt liv er hellig, alle mennesker bærer Guds bilde. Jeg tror ikke det at vi ærer de hellige stedene trenger å stå i veien for denne innsikten.

Slike ting mediterte jeg over, de dagene da jeg vandret rundt der nede i Jesu eget land. Slike tanker tok jeg med meg hjem. Og nå er det ikke lenge til jul. Snart skal fødselen skje igjen, på hvert sted og i hvert hjerte.

2 svar til “Om hellige steiner og hellige steder”

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s