Om en etterlyst Jesus

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 14.1.2021 under overskriften «Etterlyst: Jesus!»

Natt til mandag 28. desember skjedde det: Jesusbarnet forsvant fra plassen sin i julekrybba Den hellige kohort utenfor døra til Bergstadens Ziir. Etter to uker mellom halm og strå, var han søkk borte, og den eller de som tok ham med seg etterlot ingen spor.

Undertegnede heiv seg rundt og skrev en etterlyst-melding på Den norske kirke Røros’ Facebookside. Folk begynte å videreformidle posten, og i sjutida samme kveld hadde vi kommet opp i to hundre delinger. Da ringte Adresseavisa og Vårt Landog VG. Snart var Jesus etterlyst via nettavisene over det ganske land.

Det kom inn flere interessante tips i kommentarfeltet på Face. Kunne det rett og slett være faren hans som hadde hentet ham til seg? Jeg svarte at det nok var tvilsomt, ettersom det ikke var Kristi himmelfartsdag riktig ennå. En mente vi burde ta en kikk i tempelet, for der hadde han gjemt seg for foreldrene sine før. Fortrolig som jeg er med fortellingen om Jesus som tolvåring i Jerusalem – vi pleier å lese den fortellingen for barna som overnatter i kirka under LysVåken – tok jeg en ekstra kikk inne i Ziiren, men nei, han var ikke der denne gangen. Opptil flere spekulerte i om det kunne være Herodes’ dødsskvadroner som var etter ham, og at Jesus hadde stukket av til Egypt. Det var kanskje den hypotesen som passet best i juleevangeliets fortellingskronologi, men vi hadde for det første ikke kommet til Helligetrekongersdag (trettendedagjul) riktig ennå, og for det andre satt Maria og Josef igjen i julekrybba. Her var det noe som ikke passet helt inn i de gamle fortellingene.

Tirsdagen kom og gikk, uten at Jesus var å se. Vi hadde et slags håp om at han kanskje ville dukke opp i ei eller annen snøfonn et eller annet sted, men vi håpte forgjeves. Jeg ble oppringt av en journalist fra Arbeiders Rett, og gav en kommentar om at dersom Jesus kom tilbake i løpet av natta skulle vi avstå fra å forfølge saken videre. På bakrommet lette vi fram en hel liten rekke av reserve-Jesuser. Jesus 2 skulle finne sin plass i krybba onsdag klokka 12.

Så skjedde altså underet: Onsdags morgen, da kirketjener kom på jobb, var Jesus tilbake på plass. Han var like hel, virket blid og fornøyd, men ville ikke si noe om hvor han hadde vært eller hva han hadde sett og hørt. Taushetsplikten er streng i kirka, og Jesus som virksomhetens øverste leder ser ut til å ta denne på det største alvor. Vi i kirkestaben holder ord, vi også, og lar være å grave mer i forsvinningen. Ja, ut over denne teksten jeg skriver nå, naturligvis.

Det ble en god historie av det hele. Det at Jesus blir borte for så å vende tilbake på den tredje dagen, er et aldri så lite ekstra juleevangelium. En tom grav i påsken kan være en fin illustrasjon, mens ei tom krybbe i jula i grunnen bare er trist. Med Jesu retur i krybba dag tre, fikk vi en påminnelse om fortellingen om ham som er med oss alle dager inntil verdens ende.  

Samtidig har historien en sår undertone. Vi ble også påminnet om at juleevangeliet fortsetter med en fortelling om den hellige familie (eller kohort) på flukt. Den dag i dag flykter barn mange steder i verden, og noen av dem har kommet bort fra eller har mistet sine foreldre. Det er også en fortvilet kjensgjerning at barn forsvinner hver eneste dag, og mange av dem kommer aldri tilbake, verken etter tre dager etter tre år. Familier utslettes rett som det er i naturkatastrofer, ulykker og krig. Vi mennesker er svake og sårbare, og barna mest av alle.

Til neste år håper vi å sette opp Den hellige kohort igjen, så den kan minne oss om hvor skjørt livet er. Jeg håper ikke det er for mye å be om at Jesus får være i fred da. 

Jesusbarn som forsvinner fra julekrybber, er forresten et såpass vanlig fenomen at det har sin egen artikkel på Wikipedia («Baby Jesus theft»). At han vender tilbake, hører imidlertid til sjeldenhetene. Jeg synes egentlig det sømmer seg å takke de(n) som la ham tilbake. Så takk!

Om kall til tjeneste

Preken i Bergstadens Ziir, søndag 12. juli 2020 (Aposteldagen):

Det står skrevet i evangeliet etter Lukas:

En gang sto Jesus ved Gennesaretsjøen, og folk trengte seg inn på ham for å høre Guds ord. Da fikk han se to båter som lå ved stranden. Fiskerne var gått ut av dem og holdt på å skylle garn. Jesus steg opp i en av båtene, den som tilhørte Simon, og ba ham legge litt ut fra land. Så satte han seg og underviste folkemengden fra båten.

Da han var ferdig med å tale, sa han til Simon: «Legg ut på dypet og sett garn til fangst.» «Mester», svarte Simon, «vi har strevd hele natten og ikke fått noe. Men på ditt ord vil jeg sette garn.» Så gjorde de det, og fikk så mye fisk at garnet holdt på å revne. De ga tegn til arbeidslaget i den andre båten at de skulle komme og ta i med dem. Og da de kom, fylte de begge båtene, så de var nær ved å synke. Da Simon Peter så det, kastet han seg ned for Jesu føtter og sa: «Gå fra meg, Herre, for jeg er en syndig mann.» For han og alle som var med ham, ble grepet av forferdelse over den fangsten de hadde fått. På samme måte var det med Sebedeus-sønnene Jakob og Johannes, som fisket sammen med Simon. Men Jesus sa til Simon: «Vær ikke redd! Fra nå av skal du fange mennesker.» rodde de båtene i land, forlot alt og fulgte ham.

(Lukas 5:1-11)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

Vi har akkurat hørt lest en tekst om Jesus som kaller en krets av disipler til å følge seg. Den som har den mest sentrale plassen i fortellingen utenom Jesus selv, heter Simon Peter. Vi hører også om Sebedeus-sønnene, Jakob og Johannes. De opplever en fiskefangst som er så enorm at den sprenger hverdagen deres helt i fillebiter. Garna holdt på å revne, og båtene holdt på å synke. «Følg meg!» sa Jesus, og de skjønte det var han som var kilden til denne overfloden. Så forlot de alt og fulgte ham, som det står. Resten er historie, eller kirkehistorie om du vil. Simon Peter blir med tiden den første biskop i Roma, forløper for dagens pave Frans.

Dagen i dag, sjette søndag i treenighetstiden, kalles i kirkekalenderen for Aposteldagen. Det er egentlig en gammel helgendag vi feirer i dag, minnedagen for apostelen Peter sammen med apostelen Paulus. Apostlene Peter og Paulus sin minnedag har et gammelt og fint norsk navn: Persok. Slik Jonsok er Johannes’ dag, St. Hans, og Olsok er Olavs dag, har vi også Persok etter Sankte Per, altså Sankt Peter. Det er en rik legendetradisjon knyttet til Sankt Peter, og en masse vitser også naturligvis om alt det arbeidet han har der han i de folkelige fortellingene står og vokter perleporten ved himmelen og tar imot folk etter døden. Apostelen Peters symbol er en nøkkel, til minne om en annen fortelling fra evangeliene der Jesus gir ham den såkalte nøkkelmakten og sier han skal ha makt til å binde og løse ting både i himmelen og på jorden. I dag har vi altså hørt om hvordan Jesus låser opp Simon Peters hjerte, og om hvordan denne litt røffe fiskeren blir menneskefisker, en som går rundt og forteller om Jesus.

Persok ligger egentlig 29. juni. Men etter reformasjonen faset vi ut en mengde slike helgendager i den lutherske kirkekalenderen, og en del slike dager ble flyttet til «nærmeste søndag» i stedet. I vår kirke ligger denne festdagen fast på den sjette søndagen etter pinse. Og siden pinsen flytter seg litt rundt sammen med påsken, kan det variere litt hvor stor avstanden blir mellom Persok den 29. juni og Aposteldagen. I år er avstanden 13 dager.

II

Dagen i dag kretser altså rundt fortellingen om Simon Peters første møte med Jesus, og om kallet han fikk til tjeneste for ham. «Følg meg», sa Jesus. Og det gjorde Peter. Han ante ikke hva han gikk til, men han forlot alt og fulgte Jesu ord og eksempel likevel.

Den opplevelsen han har hatt like før, kan nok kaste litt lys over Peters radikale oppbrudd. Peter og de andre vi hører om var fiskere. De levde ved Gennesaretsjøen, et lite innlandshav helt nord i Det hellige land, og der drev de altså med fiske. Den morgenen vi akkurat har lest om, hadde de vært ute og fiska hele natta. De hadde ikke fått noen ting. Så sier Jesus, litt sånn kjekt, at han trenger en båt å sitte i imens han underviser folket, for det var så mye folk rundt ham at han nesten ble dytta på sjøen. Det er litt av et tidsbilde, i grunnen, og sier noe om hva slags karismatisk skikkelse Jesus var! Etterpå, etter at han har talt til folket og de har gått hjem, snur han seg til Peter og sier, like kjekt: Legg utpå! Kast ut garna!

Bakgrunnen her er nok tanken om at fiskene vanligvis søker bort fra lyset, slik at de kommer opp på grunnere vann om natta og søker ned på dypet om dagen. Når fiskerne blir bedt om å legge ut på dypet, vet de at fisken sannsynligvis er vanskeligere å få tak i der, midt på lyset dagen. At de ikke vil nå tak i den, på en måte. Men så er det akkurat som om naturlovene blir reversert. Her er en som de senere skal høre kalle seg selv for Verdens lys, og fiskene flykter ikke, det er mer som om de vil hoppe opp i båten til ham. Og plutselig slår fangsten alle rekorder. Den tiltrekningskraften kjenner fiskerne også, og når han ber dem bli med ham, da klarer de ikke stå imot. Ikke vil de det heller.

III

Aposteldagen har tradisjonelt vært en dag for å snakke om kallet til tjeneste i kirka. For den som lever sitt liv som en slags «profesjonell troende» har gjort et valg som er ganske forpliktende, om en kan si det sånn, både for seg selv og for kirkefellesskapet. Og det har man gjerne en grunn til. Det er en eller flere opplevelser som ligger bak, og som har ledet en til å ta den plassen og den rollen som en har inntatt.

Så i dag kan det kanskje passe at jeg deler litt av min historie. Fortsett å lese «Om kall til tjeneste»

Om påsken 2020

Påsken 2020 ble noe helt annet. På grunn av tiltakene mot koronasmitte, var det ikke mulig å samles i kirka til gudstjenester på vanlig vis. Redningen kom til oss i Røros menighet i form av redaktør Guri Jortveit og tekniker Tore Hilmarsen, som stilte opp og gjorde opptak av fem gudstjenester for oss. Sammen med kantor Stephen Hicks, kirketjener John Arne Langen og solistene Kirsti Sæter og Vegar Dahl fikk jeg spille inn fem relativt korte TV-gudstjenster (rundt en halv time hver), gudstjenester som så ble lagt ut for strømming på Rettens nettsider.

e4108cbd-bc0c-48a0-97d4-1511f1095c12-1

(Foto: Guri Jortveit)

Her finner du lenke til prekenmanus for alle de fem gudstjenestene. Øverst i hver post finner du lenke til TV-gudstjenesten, samt til agende for den aktuelle gudstjenesten.

Velsignet påsketid!

img_4509

e0795c3a-6660-4354-873b-7acfd121e514

paaskenattsmesse

91656626_158204908769095_777208795028783104_n

Om fellesskap over alle skiller

Preken under den TV-sendte gudstjenesten fra Røros kirke påskeaften 11. april 2020. (Agende for gudstjensten kan også lastes ned i PDF-format her.)

91656626_158204908769095_777208795028783104_n

Dagens tekst: Lukas 24:1-9

Kjære alle sammen. Vi har et fantastisk vakkert kirkerom her på Røros. Det er et kulturminne å være stolt av, en pryd for Bergstaden, Bergstadens Ziir.

Og likevel: Dersom du ser deg om i kirkerommet her, vil du ganske snart se at det også er et rom som setter skiller mellom folk. Da kirka sto ferdig i 1784, var det strenge regler for hvem som kunne sitte hvor. De privilegerte hadde de beste plassene, mens fattigfolk måtte sitte på de øverste lemmene. Bergverkssamfunnet var bygd opp med et tydelig hierarki, og bergfolkets kirke speilet dette.

Den dag i dag er et mange fysiske stengsler som jobber imot oss når vi samles i dette rommet. Benkene, med sine høye skillevegger og dører, gjør det krevende for barn å se og høre. Og rommet er ikke akkurat fleksibelt innreda eller universelt utforma. Men vi får det til å fungere likevel. Vi bygger scener, løfter opp så alle kan se, og jobber bevisst med lys og lyd for å gi så mange som mulig mulighet til å delta.

91869133_3827344990640319_597579896771837952_n

De siste ukene har vi vært nødt til å leve med skiller mellom oss midt i hverdagen vår. Det har vært gjort av kjærlighet. Vi gjør dette for å ta vare på hverandre, og for å ta vare på fellesskapet. Men samtidig vet vi at det er ikke kjærligheten som er utgangspunktet for at vi holder oss borte fra hverandre. Det er sykdommens og dødskreftenes skyld. Akkurat nå kjenner vi det, hver eneste dag, både på kropp og sjel, at døden og alle dødens venner setter skiller mellom oss. Kjærligheten tvinger oss til å holde oss borte – for livets skyld. Men vi lengter etter at det skal være annerledes.

I dag er det påskedag. Vi er samla rundt fortellingen om Jesus, den korsfestede, som ble reist opp fra de døde. Fra og med i dag sier vi: Den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus!

Vi har gått en lang vei sammen for å komme hit. Vi har fortalt om hvordan påsken ble en annerledes høytid enn det vennene til Jesus forventa. Vi har fortalt om hvordan gamle fortellinger kan bli som nye. Vi har fortalt om hvordan Gud selv finner veien helt inn i livene våre, i mat og drikke, i kropp og sjel. Og vi har fortalt om hvordan frykt, sinne og fortvilelse slo tilbake, om hvordan Jesu venner ble spredt til alle kanter, om hvordan Jesus ble stående igjen alene. Til slutt gikk Jesus selv igjennom frykt og smerte helt inn i det aller mørkeste mørke, alene, for menneskenes skyld.

Døden og alle dødens venner setter skiller mellom oss. Det var det som skjedde med Jesus også. Hat, raseri, urettferdighet og mishandling – alle disse tingene bidro til at Jesus døde. Og da gikk han ut av tida. Han ble skilt fra oss, fra menneskene som han hadde elska så høyt. Og som om ikke det var nok: Skillet gikk tvers igjennom Guds eget hjerte.

Siden fredag har spørsmålet stått der, som en utfordring: Kunne Gud finne seg selv i denne fortellingen? Dette mennesket sier at han kom for å vise oss Gud. Så skjedde dette. Var dette Gud?

Så svarer Gud. Gud Fader sender ut Guds Ånd, og trekker Guds Sønn tilbake fra dødens mørke. Derfor sier kirke: Nå er Kristus reist opp fra de døde. Og da faller selv den siste grensa: Døden. Fellesskapet hos Gud, det fellesskapet som er Gud, er sterkere enn døden og alle dødens venner. Ingenting kan skille oss fra Guds kjærlighet i Jesus Kristus, vår Herre.

Så: Hva skal vi si til hverandre, på denne dagen da skiller står mellom oss, og døden og alle dødens venner fortsatt vandrer truende om i verden? Jo dette: Vi skal møtes igjen. Det er oppstandelseshåpet. Og kjærligheten lengter etter at vi skal sees igjen. For kjærligheten er fra Gud, ja, kjærligheten er Gud. Og kjærligheten er sterkere enn døden.

Ta med deg, som en påskehilsen, dette vakre diktet av Hans-Olav Mørk, skrevet den 14. mars i år:

Vi skal møtes når dette er over,
ved et bord i en smekkfull kafé,
i en kirke, i midtgangens vrimmel
mot Guds alter og det som skal skje.
Vi skal feire og synge og le.

Vi skal gi til hverandre et løfte,
at vi møtes når veien er gått.
Når det mørke og vonde er bak oss,
når den prøven vi fikk, er bestått,
skal vi dele det svar vi har fått.

Men alt nå vet vi svaret, vi vet det.
Det å elske hverandre er alt,
bære byrder når en har for mye,
holde oppe når noen har falt.
Til å elske, til det er vi kalt.

Om frykten og korset

Preken under den TV-sendte gudstjenesten fra Røros kirke langfredag 10. april 2020. (Agende for gudstjensten kan også lastes ned i PDF-format her.)

langfredagsalter

Dagens tekst: Markus 14:26-15:37

For noen dager siden hørte jeg et intervju med en psykolog som snakka om frykt. Intervjuet hadde koronakrisen som bakgrunn, naturlig nok. Mange av oss er redde om dagen. Og det er helt naturlig.

Psykologen forklarte at frykt og sinne ligger nært hverandre i følelsesregisteret vårt. Derfor kan frykt noen ganger føre til at vi blir sinte, at vi reagerer med aggresjon. Og når hun sa det, tenke jeg at ja, det stemmer jo med hva jeg føler og opplever selv. Jeg kan gjerne reagere med sinne når jeg egentlig er redd eller usikker.

Evolusjonsbiologien forteller oss at frykt er en følelse som skal redde oss fra det som er farlig. Frykten trigger en reaksjon i oss. Vi settes i en form for alarmberedskap, for at vi enten skal kunne kjempe for å beskytte oss selv, eller for at vi skal kunne rømme så effektivt som mulig. Fight or flight – noen ganger klinger ting enda bedre på engelsk.

Langfredag handler også om frykt. De religiøse og politiske lederne på Jesu tid var redde for Jesus. De frykta det ukjente. De frykta sosial og religiøs omveltning. Jesus brøt religiøse grenser, vanka ilag med mennesker som ble regna som urene, de som man holdt utenfor. Han insisterte på at alle mennesker var like mye verdt, og at Gud elska alle uansett hvem de var og hva de gjorde, enten de levde riktig eller ikke. Dette trigga frykten hos motstanderne hans. De var redde for ham, rett og slett. De frykta at han kunne lede massene til et opprør.

Og så ble frykten deres til sinne. Folkemengden ble en mobb. Jesus ble lynsja, selv om det skjedde i militære og ordna former. For romerne ble også redde, redde for mobben, redde for dette sinnet som de ikke kunne kontrollere. Derfor måtte den ene dø for folket.

En annen som også ble ramma av frykten denne dagen, var Peter, Jesu disippel. Da han ble utsatt for press, da han ble konfrontert med at han hadde fulgt Jesus, ble han redd. Så endte han opp med å fornekte alt det han var glad i. Han banna på at han ikke kjente Jesus. Det var hans fluktmulighet. Etterpå sto han gråtende og fortvila igjen. I stedet for sinne ble det sorg.

Alt dette kan vi kjenne oss igjen i. Frykt, sinne og sorg – det er følelser vi alle kjenner. De siste ukene har mange av oss vært innom disse følelsene oftere enn ellers. Det er både naturlig og riktig. Vi står overfor en truende situasjon. Da er det menneskelig å reagere sånn.

Så kommer vi til fortellingen om Jesus, og om det siste døgnet hans. Han var redd, han også. Allerede i scenen i Getsemane-hagen blir det tydelig. «Han ble grepet av angst og gru», leste vi. Selve pinslene på korset avsluttes med et fortvilet rop til Gud: «Hvorfor har du forlatt meg?» Det er så mye følelser her, og det er en dypt realistisk fortelling om en fryktelig død. Jeg tror ikke vi skal legge noe imellom eller forskjønne noe her: Jesus var redd for å dø.

Men det vi også kan lese ut av denne fortellingen, er at Jesus ikke svarte på frykten verken med å kjempe eller med å flykte. Han slapp ikke sinnet løs. Han ba ikke om hevn over sine motstandere. Han svarte dem ikke på det de anklaget ham for. I stedet tok han frykten med seg til korset. Midt i alt, så overgav han hele livet sitt til Gud. Jeg kan ikke se det på noen annen måte enn at han var tillitsfull i sitt forhold til Gud, helt til det siste. Selv da han følte seg forlatt av alle, til og med av Gud, fortsatte han å rope til Gud, fortsatte han å be til Gud. Han bar med seg alle menneskene rundt seg, alle følelsene, all frykten, og alt det sinnet som rammet ham. Han bar konsekvensene av andre menneskers synder, av et justismord, av urettferdig behandling. Så overgav han alt til Gud.

På langfredag spør kirka: Hva gjør Gud med dette? Kan Gud ta imot hele bredden av menneskelig erfaring? Kan Gud kjenne på frykt, til og med sorg? Kan Gud gjøre frykten til sin egen? Det kan vi ikke svare på i dag. Dette er langfredag, ikke påskedag. Men allerede i dag kan vi ta med hele livet vårt til Gud, i Jesus. Vi kan be, for dem som frykter, sammen med alle redde, i medfølelse med dem som er sinte, og for alle som sørger Og vi kan håpe på en kjærlighet som utholder alt, tåler alt. En kjærlighet som er sterkere enn både frykten og døden.

Om den sakramentale virkeligheten

Preken under den TV-sendte gudstjenesten fra Røros kirke skjærtorsdag 9. april 2020. (Agende for gudstjensten kan også lastes ned i PDF-format her.)

Dagens tekst: Matteus 26:17-30

Noen ganger blir ting helt annerledes enn vi hadde sett for oss. På palmesøndag snakka jeg om hvordan påsken er en fortelling om det som ikke ble. Det er en fortelling om forventninger som ikke ble innfridd, om en påske som ble helt annerledes enn det Jesu venner og disipler hadde sett for seg.

Samtidig er påskefortellingen også en fortelling om nye muligheter, og om en enda eldre fortelling som kommer til liv på nye og overraskende måter. Det gjelder ikke minst i dag, på skjærtorsdag.

I dag, om kvelden skjærtorsdag, spiser Jesus og disiplene hans påskemåltid etter jødisk tradisjon. Midt under måltidet tar Jesus brød og vin, ber en takkebønn, deler det ut og sier: Dette er min kropp. Dette er mitt blod. Mitt liv. Meg. Gitt for dere.

Han tar den gamle fortellingen, om utgangen fra Egypt, om flukten fra slaveriet og om døden som går forbi. Og så tar han sin egen fortelling, fortellingen om hans eget liv, og så knar han denne fortellingen inn i brødet og kryster den opp i vinen. Plutselig hører de to fortellingene organisk sammen. Og vi kan spise og drikke fortellingen, og vite at vi, med våre kropper, også er en del av den.

Siden den gang har kirka fortsatt å ta brød og vin, be takkebønnen og dele ut til alle som vil ha. På den måten fortsetter vi å fortelle fortellingen. Vi insisterer på at ting hele tiden kan bli nye, at ting kan forandres, at ting kan forvandles. Og så bekjenner kirka, kort og enkelt, at Jesus er sammen med oss når vi gjør dette. Og siden vi også sier at Jesus viser oss Gud, blir dette et guddommelig måltid. Et hellig måltid. Det blir det vi kaller et sakrament.

Akkurat nå kan vi ikke spise sammen. Akkurat det synes jeg er vanskelig. Vi kan ikke møtes. Vi kan ikke dele brød og vin. Vi kan ikke gjøre det Jesus sa at vi skulle gjøre. Vi kan ikke feire sakramentet.

Jeg lengter etter den dagen da vi igjen kan gjøre det. Jeg innrømmer det. Men i mellomtida, hva skal vi gjøre da? Jeg tror at nå er tida inne for å minne hverandre på hva det kan bety at Gud, i Jesus, viser seg for oss gjennom brødet og vinen. Det betyr at det materielle kan romme det guddommelige, at det timelige kan romme det evige. Hvis det er sant – og det bekjenner altså kirka, ikke minst på skjærtorsdag – da kan hele virkeligheten, slik vi kjenner den, bære i seg noe guddommelig. Sakramentet som vi har feira ilag tidligere, minner oss i dag om at hele virkeligheten er sakramental. Det ene hellige måltidet har hele tida pekt videre til hverdagen vår og til livet vi skal leve der. Nå minner det oss om at alle måltider er hellige, og det minner oss om at kropp er viktig.

Akkurat nå er det kroppslige og konkrete viktigere enn noen gang. Hvert eneste måltid hjemme er et spørsmål om overlevelse. De av oss som bor sammen med noen, kan se hverandre i øynene over bordet og kjenne at det finnes fellesskap selv i ei tid med isolasjon. Og, minst like viktig, så skal vi ta vare på kroppene våre. Vi skal vaske hendene. Vi skal holde avstand. Det er noe hellig over dette.

For skjærtorsdagsfortellingen handler ikke bare om at Jesus innstifter nattverden. Han gjør en ting til, ifølge evangelisten Johannes: Han vasker disiplenes føtter. Alterbildet her i Røros kirke viser en scene fra skjærtorsdag. Hvis du ser godt etter, ser du at nederst i venstre hjørne er det malt et vaskevannsfat og ei mugge. Før de satte seg til bords, vaska Jesus føttene til disiplene, og så sa han at de skulle gjøre det samme for hverandre, at de skulle følge hans eksempel.

alterbildet

Akkurat nå er det dette vi er kalt til. Vi skal vaske hendene, vi skal tjene hverandre. Renhet og smittevern er et konkret uttrykk for nestekjærlighet. Derfor skal vi i dag sende noen gode tanker til alle dem som arbeider med og for kroppene våre akkurat nå: Leger, sykepleiere, helsearbeidere, forskere, rengjøringspersonale… det er gudstjeneste, det de gjør.

Og så skal vi sammen lengte etter den dagen da vi igjen kan samles rundt bordet, uten forbehold.

 

Om palmebladene og korset

Preken under den TV-sendte gudstjenesten fra Røros kirke palmesøndag 5. april 2020. (Agende for gudstjensten kan også lastes ned i PDF-format her.)

Dagens tekst: Johannes 12:12-24

Påsken er en gammel religiøs høytid. Den er så gammel at vi ikke kan si sikkert hvor gammel den er. Men den påska vi feirer i kirka, har kommet til oss via jødedommen. Og den jødiske påskefesten kan i hvert fall spores tilbake til fortellingen om utgangen fra Egypt. Den begynner med et lam som blir slaktet, med blod som strykes på dørstolper, og en dødsengel som går forbi. Den fortsetter med fortellingen om et folk som rømmer fra slaveri. De går igjennom havet, havet deler seg for dem, og de drar videre gjennom ørkenen, gjennom dødens land, og inn i det hellige landet.

I dag, på palmesøndag, minnes vi fortellingen om Jesus fra Nasaret som kom til Jerusalem for å feire påske. Jesus var selv jøde, og den jødiske påskefortellingen var en del av hans identitet. I dag kommer han til den hellige byen. Han rir igjennom et hav av bølgende palmeblader, og havet deler seg for ham der han kommer ridende på eselet. Folket hyller ham og roper Hosianna! Det betyr «gi frelse!»

Men derfra og ut er fortellingen om palmesøndag og påsken en fortelling om det som ikke ble. Det er fortellingen om forventninger som ikke ble innfridd, det er fortellingen om ei påskeuke som ble helt annerledes enn det Jesu venner og disipler hadde sett for seg. På palmesøndag strømmer de til byen sammen med ham. Snart skal de bli slått med frykt og tvil, og sitte spredt og isolert bak låste dører.

Palmesøndagens symbol er palmebladene. Palmeblader er et seierstegn. Det er en konges prosesjon vi ser når Jesus kommer ridende. Men Jesus oppfyller ikke forventningene om en seierrik konge, om en herskende Messias. Han skaper forandring, men han gjør det på en annen måte enn det tilhørerne hans forventa. I den kristne påskefortellingen blir palmebladene knyttet til korset. Det er ikke palmebladet som er kirkas symbol og fremste kjennetegn. Det er det korset som er.

Vi finner igjen palmebladene i kirkekunsten også. Selv har jeg palmeblad brodert på den hvite stolaen som jeg bruker i kirkeårets festtider. Men akkurat nå er det fortsatt fiolett faste. Og kirkas kjernefortelling, som vi skal se utfolde seg de kommende dagene, er ikke en fortelling om enkel seier eller selvsagt triumf. Først er det en fortelling om tap, frykt og sorg, før det nye håpet endelig blir tent til slutt. Det er først når vi har gått helt inn i mørket at vi kan oppleve å bli blenda av lyset.

Det som skal skje denne uka, er at Jesus skal fullføre sin reise helt inn i døden. Så vet vi at historien også forteller at han får døden til å dele seg, så han kan gå igjennom. Døden går ikke forbi. Den er ikke engang forbigående. Men den får ikke det siste ordet.

I denne fortellingen om tap, frykt og sorg er det også plass til oss, med alt det vi er og alt det vi føler. Det er mye vi savner akkurat nå, og det er mye vi har god grunn til å være redde for. Det er ikke så sikkert vi føler oss så sterke. Men fortellingen om Jesu påske i Jerusalem er en fortelling til nettopp slike som oss. La oss gå inn i mysteriet sammen.

Om kjærlighet i koronaens tid

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 19.3.2020

Så stoppa verden plutselig opp. Vi i kirkesektoren er like prega av koronatiltakene som alle andre. Alle gudstjenester er avlyst – foreløpig ut mars – og alt barne- og ungdomsarbeid og forenings- og møtevirksomhet avlyst på ubestemt tid. Alt tyder på at vi må forberede oss på ei påske med stengte kirker. Fasteaksjonen (KN-aksjonen) blir digital, basert på Facebook-innsamling og gaver via Vipps. Vårens konfirmasjoner blir utsatt til høsten. Begravelser, dåpshandlinger og vigsler blir fortsatt gjennomført, men bare i lukkede seremonier med et begrenset antall personer til stede; tallet er i skrivende stund femti, men dette kan fort endres.

Når kirkene stenger dørene, påkalles kreativiteten. Menigheter over hele landet utforsker alternative måter å være kirkefellesskap på. Det streames gudstjenester og andakter fra ulike kirkerom, og digital tilstedeværelse på ulike chatte- og meldingsplattformer har plutselig blitt noe av det mest håndfaste vi har.

For den som leter etter digitale uttrykk for kirkeliv, kan jeg anbefale følgende (ikke uttømmende) liste: Oslo domkirke streamer musikkandakter fra kirkerommet hver dag til sin Facebookside. Mariakirken i Bergen har annonsert et lignende tilbud, med andakter som legges ut på Bjørgvin bispedømmes nettsider. Nærbø menighet på Jæren har allerede arbeidet med flerkameraproduksjon og streaming av gudstjenestene sine; du finner dem på nkmedia.no. NRK’s arkiv av TV- og radiogudstjenester får nå skinne som den gullgruven det er. Den norske kirke på Facebook legger ut kortere og lengre videoproduksjoner hver dag, og er definitivt kontoen å følge i disse dager. Sist, men ikke minst: På nettkirken.no finner du et godt etablert digitalt kirkefellesskap, hvor prester og andre kirkeansatte er tilgjengelige på chat og hvor du kan tenne lys og poste på den digitale bønneveggen.

Lokalt vil vi forsøke å holde folket oppdatert på hva som skjer og ikke gjennom våre nettsider (roroskirke.no) og vår Facebook-profil (https://www.facebook.com/dennorskekirkeroros). Vi er ikke å finne på så mange andre digitale plattformer ennå, men kanskje denne korona-perioden er tida da vi skal finne noen nye veier å gå? Enn så lenge: Kirkekontoret er fysisk utilgjengelig, men du kan nå oss på 72419811 eller på post@roroskirke.no. Kontaktinfo til de kirkeansatte finner du på nettsidene våre.

Hvordan skal så kirka være kirke når kirkehusene er stengt? Situasjonen er slett ikke bare håpløs. For, kjære alle sammen, det er dette vi har trent mot. Det er dette hver eneste gudstjeneste i hver eneste kirke, hver eneste samling i kirkelig regi, hver eneste dåp og hver eneste nattverdfeiring har forberedt oss på: Vi skal leve ut nestekjærligheten. Joda, kirkas gudstjenestefeiring har en annen dimensjon også. Vi snakker av og til høystemt om at liturgien er en forberedelse til evigheten hos Gud. Men om vi nå tenker jordnært – og det er vi i aller høyeste(!) grad også kalt til å gjøre – så er det den praktiske, konkrete nestekjærligheten som skal være frukten av alt kirkas liv. Det er det vi preker, det er det vi ber om og for, det er det vi innprenter hverandre, det er det vi sier sakramentene peker mot og leder oss til. Nå blir vi bedt om å leve det vi har lært: Nestekjærlighet i praksis.

Hva er så nestekjærlighet i koronaens tid? Denne kjærligheten som er sterkere enn døden, hvordan viser den seg i våre liv? Akkurat nå kalles vi til ei hard fastetid: Mindre fysisk og direkte kontakt, mindre festing og mindre forbruk. Men det ligger mye nestekjærlighet i god håndvask, i isolasjon for den smitteutsattes skyld, i den gode telefonsamtalen, og i den praktiske tilretteleggingen for den som ikke selv kan gå på butikken. Ta vare på hverandre!

Om at Hitterdal kapell er 60 år

Søndag 20. oktober 2019 feiret vi jubileumsgudstjeneste for Hitterdal kapell. Kapellet ble innviet 25. september 1959, og jubileet ble feiret omtrent en måned etter selve 60-årsdagen. Her er prekenen jeg holdt i kapellet under jubileumsgudstjenesten, med utgangspunkt i en tekst som var valgt ikke etter kirkeårsdagen men etter anledningen:

Jesus løftet blikket mot himmelen og sa: «Far, timen er kommet. Herliggjør din Sønn, så Sønnen kan herliggjøre deg. For du har gitt ham makt over alle mennesker, for at han skal gi evig liv til alle som du har gitt ham. Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har sendt, Jesus Kristus. Jeg herliggjorde deg på jorden da jeg fullførte den gjerning du ga meg å gjøre. Far, gi meg nå din herlighet, den herligheten som jeg hadde hos deg før verden ble til.

Jeg har åpenbart ditt navn for de mennesker du ga meg fra verden. De var dine, og du ga meg dem, og de har holdt fast på ditt ord. Nå vet de at alt som du har gitt meg, er fra deg. For jeg har gitt dem de ord du ga meg, og de har tatt imot dem. Nå vet de i sannhet at jeg er gått ut fra deg, og de har trodd at du har sendt meg.

Jeg ber for dem. Jeg ber ikke for verden, men for dem som du har gitt meg, for de er dine. Alt mitt er ditt, og det som er ditt, er mitt, og jeg er blitt herliggjort gjennom dem. Jeg blir ikke lenger i verden, men de er i verden, og jeg går til deg. Hellige Far, bevar dem i ditt navn, det navnet du har gitt meg, så de kan være ett, slik som vi er ett.

Slik lyder det hellige evangelium.

(Johannes 17:1-11)

For ti år siden, da vi feiret av Hitterdal kapell var femti år, framførte jeg en tekst her i dette rommet som en del av jubileumsmarkeringen. Det var et dikt av Kristin Solli Schøien. Jeg hørte det første gang på Menighetsfakultetet, da dikteren selv framførte det; jeg hadde henne som lærer på praktikum der den gangen. Diktet har fulgt meg siden, og jeg kommer nok alltid til å knytte det til dette rommet på en særlig måte. Det heter Steiner som roper:

I dette hus er tusen toner sunget.
I dette rom er hundre bønner bedt.
Til dette sted har mange føtter vandret,
og noen har gått tungt, og andre lett.

I dette hus har gledens toner jublet.
I dette rom har sorgen hatt sitt sted.
Ved alteret er JA blitt sagt – og hvisket.
I denne font har vannet strømmet ned.

I dette hus er himmelen tilstede,
og paradisets dører står på klem,
for dette er et hellig sted på jorden
og den som kommer hit har kommet hjem.

Dette er hva kirka handler om, tenker jeg, når vi snakker om kirka som et sted: Kirka er et rom der tida på sett og vis stopper opp, der evigheten slår igjennom, så å si. Hit kommer vi, hverdagsmennesker, og så opplever vi at våre erfaringer og det vi bærer med oss tåler å møte evigheten. At livene våre betyr noe for Gud, evighetens Gud. Det er like sterkt hver gang. Fortsett å lese «Om at Hitterdal kapell er 60 år»

Om å tro på jordens forvandling

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 26.9.2019 under overskriften «Jeg tror på jordens forvandling»

Jeg tror på jordens forvandling en gang, en tid, et sted,
en fremtid hvor Guds himmel til jorden senkes ned,
en evighet av glede da alt det vakre her
blir løftet i Guds klarhet og stråler bedre der.

Tonene fylte kirkerommet. Det var søndag, Øksendal songlag var på besøk, og nå sang koret til inngang under gudstjenesten. Sangen de framførte er skrevet i 1988, den har tekst av Eyvind Skeie og melodi av Sigvald Tveit. I 2013 kom den inn i den nye salmeboka, der den står aller sist blant salmene på nummer 899. Jeg har hørt den mange ganger, og har sunget den selv også. Men aldri hadde jeg hørt den slik som nå:

Jeg flykter ikke fra verden. Den jord som engang falt,
er båret av de hender som skal fornye alt.
Jeg vet at Jesus lever! Jeg tror at Herren Krist,
når alle håp er ute, skal stige frem til sist.

Det var ikke bare den vakre tenorsoliststemmen som gjorde at ordene hørtes nye ut og bar med seg klanger jeg aldri hadde oppfatta tidligere. Det var like mye dåpsbarnet som sørget for det, der det ble båret inn under korsangen, nedover midtgangen, fram mot døpefonten. Eyvind Skeies tekst er skrevet som en meditasjon over de siste ting, det endelige håpet, den framtida som vi ennå ikke kjenner. Men der og da ble den til en sang om begynnelsen, om utgangspunktet, slik en dåpssalme skal være. Plutselig kjente jeg hvor rørt jeg var:

Jeg tror på jordens forvandling. En tid, et sted, en gang
skal alle ting bli nye og alt blir fylt med sang!
Ja, jorden skal fornyes, og gode ting skal skje!
Bak døden venter Jesus. Den som vil tro, skal se!

Jeg flykter ikke fra verden. Blant jordens minste små,
der finner jeg en fremtid, som jeg vil vente på.
Ja, jorden skal forvandles, dens natt går alt mot gry!
Jeg tror at Jesus Kristus skal gjøre verden ny!

Koret skulle synge tre sanger denne søndagen. «Kärlekens tid» måtte naturligvis framføres mellom tekstlesningene, det sa seg liksom selv, og «Smak og kjenn» måtte synges under nattverdmåltidet. Men den siste sangen, som altså ble den første? Det var mer tilfeldig at det ble sånn. Men da sangen og barnet og rommet og dåpsfølget møttes, der framme i rommet, kjentes det ikke tilfeldig i det hele tatt. Og da vi senere leste bibeltekstene for dagen, som alle handlet om kjærlighetens forvandlende kraft, kjentes det som en aldeles naturlig fortsettelse.

Noen ganger er det slik: Liturgien og ordene og musikken vibrerer plutselig i takt på måter som erfares helt uventa til og med for oss som har planlagt gudstjenesten. Framtida åpner seg et bittelite øyeblikk. Der og da er det ekstra fint å være både prest og menneske. Det er kirka som skjer. Kunst er det også. Kanskje det til og med er Gud.