Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Det gamle testamente’ Category

klure8og9

fra Oskar Stein Bjørlykke: Hans Klure (Samlaget: 1974)

 

Preken under temagudstjeneste for reformasjonsjubileet 1517-2017 i Bergstadens Ziir søndag 17. september 2017 under overskriften Skaperverket er ikke til salgs.

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:

Jesus sa:

«Hver den som hører disse mine ord og gjør det de sier, ligner en klok mann som bygde huset sitt på fjell. Regnet styrtet, elvene flommet, og vindene blåste og slo mot huset. Men det falt ikke, for det var bygd på fjell.

Og hver den som hører disse mine ord og ikke gjør det de sier, ligner en uforstandig mann som bygde huset sitt på sand. Regnet styrtet, elvene flommet, og vindene blåste og slo mot huset. Da falt det, og fallet var stort.»

Da Jesus hadde fullført denne talen, var folket slått av undring over hans lære.

(Matteus 7:24-28)

Slik lyder det hellige evangelium.

Først når det siste treet er kuttet ned,
først når den siste elven er forurenset,
først når den siste fisken er fanget,
først da
vil mennesket finne ut
at penger ikke kan spises.

Slik lyder et visdomsord fra nordamerikansk indiansk tradisjon. Opphavsmannen er ukjent.
Enkelte kilder krediterer abenaki-indianeren Alanis Obomsawin.
Innsikten i konklusjonen er uansett ikke til å ta feil av:

først da
vil mennesket finne ut
at penger ikke kan spises.

Denne høsten feirer vi at det er fem hundre år
siden reformasjonens spede begynnelse.
Det gjør vi gjennom en serie på fire temagudstjenester.
Den første gudstjenesten, som vi feiret for tre uker siden,
hadde Nåden alene som tema.
Da handlet prekenen om avlatshandelen,
det temaet som hele reformasjonen sprang ut av.
Kort fortalt:
Martin Luthers uenigheter med pave og kirkeledelse
begynte i sin tid i en diskusjon om det gikk an å kjøpslå med Gud.
Protestantenes svar var tydelig:
Gud er suveren.
Alle de gode ting som Gud gir oss er gaver.
Og en gave er som kjent noe man ikke betaler for.
Du kjøper den ikke.
For da er den ingen gave.

Så dette er grunnmuren, på sett og vis:
De grunnleggende tingene i livet kommer til oss som gaver.

(mer…)

Read Full Post »

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 10.8.2017

«Teologi er ettertanker» pleide en av mine lærere på Menighetsfakultetet å si. Han hadde rett. Sunn teologi forholder seg alltid til en eller annen form for erfaring. Når teologien ikke gjør dette, blir den livsfjern dogmatikk uten relevans.

Bibelen er også en ettertanke-bok. Ikke bare i den forstand at den vekker ettertanke, den er også selv ettertanker. De som skrev den hadde erfart ting: Sett ting, opplevd ting, følt ting, lest ting, hørt om ting. I alt dette mente de at de hadde erfart Guds handlende nærvær i tilværelsen. Så reflekterte de over dette, og så skrev de det ned.

Derfor er det meningsløst å si at mennesker tror på Gud fordi det står om Gud i Bibelen. Mennesker tror på Gud av helt andre grunner. Gudstroen begynner der våre eksistensielle lengsler vil strekke seg lenger enn det vi kan erfare. Hva dette kan innebære – altså hvilke grunner mennesker kan ha for å tro på Gud – fortjener en helt egen tekst. Det får vi komme tilbake til.

Men dersom man først tror på Gud, da er det ikke dumt å sette seg inn i hva andre mennesker har etter-tenkt om troen i tidligere tider. Derfor holder kirka fram Bibelen. Den har tross alt overlevd ei stund. Men det er ikke meninga at vi skal være ferdig-tenkt når vi har lest den. Bibelen inviterer til nye ettertanker, i generasjon etter generasjon.

(mer…)

Read Full Post »

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 13.7.2017
under overskriften «Men Guds ånd svevde over vannene»

Jeg: Har du gjort hjemmeleksa di siden sist?

Kritisk mann (KM): Jepp! Tre kapitler av Bibelen. Det er mer enn jeg pleier å lese i den boka i løpet av et år, det.

Jeg: Bra. Så hva synes du?

KM: Vel, det er ikke akkurat actionlitteratur. Men det skjer jo mye, da, i løpet av de to kapitlene. Alt, i grunnen. To ganger, til og med. For det er vel to skapelsesfortellinger der, dersom mine øyne ikke bedrar meg. Først en tekst der Gud skaper alt ut av ingenting på ei uke, og så den derre fortellingen om Adam og Eva i Edens hage som et frittstående tillegg.

Jeg: Korrekt observert.

KM: Men spørsmålet var hvordan du vil lese disse tekstene, i motsetning til de som vil lese dem som sider i ei naturfagbok.

Jeg: Okay. Altså: Hvis vi tar teksten om de seks dagene, så handler den om en Gud som skaper kosmos av kaos, som fyller tida og rommet og rydder livsrom for menneskene midt i kaoset. Det er en fortelling jeg fint kan legge ved siden av astrofysikkens Big Bang-kosmologi og Darwins evolusjonsteori. Jeg ser i grunnen ingen motsetning der.

KM: Hm. Vel. Jeg ser det er mulig. Men hvorfor ikke bare lese tekstene bokstavelig?

(mer…)

Read Full Post »

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 29.6.2017
under overskriften «I begynnelsen skapte Gud»

Kritisk mann (KM): Tredje gangen gjelder det, er det noe som heter. Denne gangen slipper du ikke unna.

Jeg: Fortvil ikke! Jeg har ikke tenkt å sno meg unna heller.

KM: Okay, da kjører vi. Hvis jeg sier at kristne tror at Gud skapte alt mellom himmel og jord på ei uke for cirka seks tusen år siden, og at det gjør at de må klassifiseres som en gjeng med antivitenskaplige tullinger, hva sier du da?

Jeg: At det finnes noen kristne som tar den første skapelsesberetningen i Bibelen bokstavelig. Men at de utgjør et lite mindretall, og at jeg overhodet ikke regner meg blant dem.

KM: Men du regner deg likevel som en kristen?

Jeg: Definitivt. Kristen tro hviler ikke på en bestemt lesning av Første Mosebok én. Det viktigste er sagt med det, tenker jeg.

KM: Men jeg tipper du har mer å si.

Jeg: Selvsagt! Det har jeg alltid.

KM: *Flirer*

Jeg: Jeg skal ikke underslå at det finnes folk som står for det du skisserer. (mer…)

Read Full Post »

Preken under setergudstjeneste på Ljøsnåvollen søndag 9. august 2015 (11. søndag i treenighetstiden); samme preken ble benyttet også på kveldsmesse i Ziiren samme dag men da med referanser til ett dåpsbarn i stedet for tre:

Det står skrevet i evangeliet etter Markus:

En gang Jesus gikk langsmed kornåkrene på sabbaten, begynte disiplene å plukke aks der de gikk. Da sa fariseerne til ham: «Se der! Hvorfor gjør de det som ikke er tillatt på sabbaten?» Han svarte: «Har dere aldri lest hva David gjorde den gang han var i nød og både han og mennene hans sultet? Han gikk inn i Guds hus, den gang Abjatar var øversteprest, og spiste skuebrødene, som ingen andre enn prestene har lov til å spise. Han ga også til dem som var med ham.» Og Jesus sa til dem: «Sabbaten ble til for mennesket, ikke mennesket for sabbaten. Derfor er Menneskesønnen herre også over sabbaten.»

(Mark 2:23-28)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

I dag må vi begynne tekstrefleksjonen med et spørsmål. Et rent faktaspørsmål, en quiz nærmest: Hva betyr sabbat?

Ikke fordi jeg ikke tror at dere vet det allerede, altså. Vi snakker barnelærdom her, relativt grunnleggende kunnskap. Men fordi det noen ganger er fint å få bekreftet det man allerede vet.

Derfor repeterer vi her og nå at sabbaten, det er det hebraiske navnet på lørdagen, som innen jødedommen også er hviledag. Verbet shavat betyr å opphøre eller å avstå fra, og i den første skapelsesfortellingen i Første Mosebok kan vi lese at Gud selv slutter med å skape når den sjuende dagen begynner. Med det er det etablert en syvdagers syklus for arbeid og hvile. Så lyser Gud velsignelsen over sabbaten som en hellig dag. Ortodoks jødedom har temmelig strenge regler for hva slags arbeid man kan gjøre og ikke gjøre på lørdagen.

I dagens evangelietekst inviteres vi inn i en diskusjon mellom Jesus og disiplene hans på den ene siden og representanter for en streng og bokstavtro sabbats-mentalitet på den andre. Hva er det lov å gjøre, i dag og alle dager, og hva er galt? Leseteksten var fra Andre Mosebok. Den kjente dere igjen, tror jeg. Det var De ti bud vi hørte lest, i den utførlige formen som de er presentert i fortellingen om Moses og hebreerne i ørkenen, ved Sinai-fjellet, etter flukten fra Egypt.

Stikkordene for dagen er altså budene og det levde livet.

Med det befinner vi oss midt i en type samtale som har vært typisk for alle slags religiøse systemer til alle tider. For vi skal jo ikke underslå det, at religion alltid har hatt og nok alltid vil ha en moralsk side. (Ikke nødvendigvis moralistisk, men alltid moralsk!) Hvordan skal vi mennesker leve? Finnes det noen veiledning vi kan støtte oss til som alltid har vært og alltid vil være den samme, alltid, i dag og alle dager?

Jeg skal ikke holde noen lang forelesning om dette. Jeg skal ikke si så mye om søndagsåpne butikker heller, selv om evangelieteksten i og for seg inviterer til en hviledags-diskusjon; om det emnet tenker jeg at Den norske kirkes biskoper og Kirkeråd har sagt mye klokt allerede, og de som er interessert i sånt kan finne uttalelsene derfra på nettet. Jeg skal gjøre noe annet, nemlig ganske kort å peke på noen få viktige sider ved Jesu undervisning om temaet etikk og lovbud.

(mer…)

Read Full Post »

Preken i Bergstadens Ziir Skjærtorsdag (2. april) 2015:

Det står skrevet i evangeliet etter Lukas:

Da tiden var inne, tok Jesus plass ved bordet sammen med apostlene. Og han sa til dem: «Jeg har lengtet inderlig etter å spise dette påskemåltidet med dere før jeg skal lide. For jeg sier dere: Aldri mer skal jeg spise påskemåltidet før det er blitt fullendt i Guds rike.» Så tok han et beger, ba takkebønnen og sa: «Ta dette og del det mellom dere. For jeg sier dere: Fra nå av skal jeg aldri mer drikke av vintreets frukt før Guds rike er kommet.» Så tok han et brød, takket og brøt det, ga dem og sa: «Dette er min kropp, som gis for dere. Gjør dette til minne om meg.» På samme måte tok han begeret etter måltidet og sa: «Dette begeret er den nye pakt i mitt blod, som blir utøst for dere.

Men se: Han som forråder meg, har hånden her på bordet sammen med meg. For Menneskesønnen går bort, slik det er bestemt. Men ve det mennesket som forråder ham!» Da begynte de å trette om hvem av dem det kunne være som skulle gjøre dette.

(Luk 22:14-23)

Slik lyder det hellige evangelium.

Påsken er mysteriets høytid – i mer enn en betydning av ordet. For mange er fridagene i påsken uløselig knyttet sammen med kriminalmysterier. Men enda viktigere er det at påsken i seg selv bygger på en gåte og et rettsdrama, og at Jesus innvier sine disipler i selve mysteriet.

(mer…)

Read Full Post »

Med Kirkens Nødhjelp i Det hellige land (del 6).

Dette innlegget er en del av en serie refleksjoner rundt en studiereise jeg deltok på november 2014. Reisen var i regi av Kirkens Nødhjelp. De fem første postene i serien finner du bak lenkene under. Les gjerne disse før du eventuelt gir deg i kast med dagens post.

  1. Om å være på reise
  2. Om hellige steiner og hellige steder
  3. Om å bygge murer
  4. Om de som bryter tausheten
  5. Om landet og løftene

Den følgende posten er nok mest for spesielt interesserte. Det vil si, den berører en nokså smal problemstilling innenfor teologien. Men for noen er denne problemstillingen en sak som engasjerer mer enn mange andre. Og siden den forrige posten min (om landet og løftene) etterlater spørsmålet om erstatningsteologi ubesvart, setter jeg av en egen post til temaet.

Posten er relativt lang. Med dette er alle lesere advart.

 

Den katolske kirken ved Getsemane-hagen i Jerusalem

Den katolske kirken ved Getsemane-hagen i Jerusalem

«De ugudelige skal bli utryddet av landet»

Mens jeg var på reise i Israel publiserte Gro Faye-Hansen Wenske en kronikk i avisa Dagen hvor hun tok kristensionistisk ideologi ut i noen av sine mer ekstreme konsekvenser. Debatten i etterkant synliggjorde at kristensionismen forekommer i mange varianter som delvis er sterkt uenige innbyrdes; Dagen tok for eksempel tydelig avstand fra Wenske på lederplass. Men på tross av disse uenighetene er alle kristensionister enige om at det følger teologisk at det jødiske folket har en spesiell rett, aller helst eksklusiv enerett, til landet Israel.

Kairos-dokumentet (som ble presentert i den forrige bloggposten) og dette dokumentets resepsjon viser at den kristensionistenes måte å gjøre teologi på har liten støtte i de klassiske kristne kirkesamfunn. De palestinske kristne demonstrerer på en poengtert måte hvor den kristensionistiske tenkningen feiler: De representerer et kristent nærvær som har vært i landet helt siden Jesu tid selv om de ikke tilhører Jesu eget folk (det jødiske folket). Nettopp slik er teologien som tegnes opp i Det nye testamente: Kristen tro er grenseløs og uten etniske bestemmelser. Det ligger en dyp sannhet gjemt i dette at de hellige stedene i Det hellige land har vært tatt vare på helt fra oldkirkelig tid av kristne som ble kalt fram blant hedningene.

Spørsmålet om hvem som skal administrere landet og hvordan er derfor etter det jeg kan forstå ikke en særskilt sak for teologien. Det er spørsmål som må avklares med helt andre verktøy, hentet fra historiens og fra den sekulære politikkens sfære. Teologiens like fullt viktige bidrag er på det mer generelle planet og handler om rettferdighet og om et menneskesyn forankret i tanken om gudbilledlighet. Her er Kairos-dokumentet en god veiviser.

Erstatningsteologi?

Ikke alle leser Kairos-dokumentet slik jeg gjør. Dette er erstatningsteologi! sier de i stedet. Her avvises at Israel er Guds folk. Men Gud har ikke forkastet sitt folk. Kirka er ikke Guds folk slik Israel var det. Guds løfter gjelder til evig tid for jødene. Guds planer for kirka og for verden er ulike. De to planene eller veiene er begge like gyldige, men de gjelder hver sin krets og på hvert sitt sted.

Og så legger de gjerne til: Denne måte å tenke på er farlig. For kirkehistorien er full av eksempler på at erstatningsteologi og antisemittisme går hånd i hånd. Det Kairos står for er i bestefall bare ett lite steg unna jødehat.

(mer…)

Read Full Post »

Older Posts »