Om å bygge murer

Med Kirkens Nødhjelp i Det hellige land (del 3).

Dette innlegget er en del av en serie refleksjoner rundt en studiereise jeg deltok på november 2014. Reisen var i regi av Kirkens Nødhjelp. Den innledende bloggposten kan du lese her.

Alle steder har sine myter. Sin urhistorie, sin skapelsesfortelling. Vi på Røros har også en slik. Den handler om Hans Olsen Aasen, jeger og fangstmann, som bodde der hvor Aasengården står den dag i dag, øverst på den lille høyden ved Åsgjerdet like nedenfor kjerka og ullvarefabrikken. Han skal ha vært født i 1557 og døde i 1673, noe som betyr at han ble 116 år gammel. Han er en slags Metusalem-skikkelse, en patriark fra den delen av vår lokalhistorie som fortaper seg i tåken. For før ham fantes det ingen bergstad. Det var Hans Aasen som fant malmen, nemlig.

Slik historien fortelles skjedde malmfunnet mens Hans Aasen var på jakt. Han skjøt en reinsbukk, og denne sparket bakut i dødskramper og avdekket en skinnende malmåre i steinen. Senere kom det malmkyndige folk forbi Aasengården, og der viste Hans Aasen fram steinen han hadde tatt med seg hjem. Dermed begynte snøballen og rulle. At flere gjorde krav på å være den egentlige malmfinneren er også en del av fortellingen.

Andre forteller en annen historie. Spør sørsamer, for eksempel. En det nå så sikkert at den reinen var vill? Og er det nå så sikkert at det var Hans Aasen selv som fant malmsteinen? Hva om det var en annen som fant den, en som streifet om på vidda men som ikke forsto hva det var han satte i gang da han gav steinen fra seg til fangstmannen, en som helst ville sett at industrisamfunnet vet Hitterelva aldri var blitt reist?

Det ligger mye makt i det å eie en fortelling.

***

Det er første dag i Jerusalem. Vi har allerede besøkt Augusta Victoria-sykehuset på Oljeberget og hørt om den kompetansen de besitter på kreftbehandling. Vi har sett barna som er til behandling fra de palestinske områdene og lagt merke til at det er eldre mennesker som følger dem. Ja, sier sykehusdirektøren, det er besteforeldrene. Foreldrene får ikke reise inn i Øst-Jerusalem. De er i den aldersgruppa som regnes som høyrisikogruppa sikkerhetsmessig.

Hva med de som ikke har besteforeldre, spør vi. Direktøren rister på hodet og forteller om barn som kommer til sykehuset helt alene for å gjennomgå tøffe cellegiftkurer. Syke barn uten pårørende, alene i den store byen med sin kamp på liv og død. Noe vrir seg i meg.

Vi er på vei rundt i Øst-Jerusalem sammen med Micha fra Grassroots Jerusalem. Micha har viet sitt liv til å fortelle de fortellingene som ellers ikke blir fortalt. Han kartlegger lokalsamfunn i Øst-Jerusalem, noterer ned grupper, lag og foreninger, samler dokumentasjon på nærvær. Han peker og forteller engasjert. Den svarte humoren er aldri langt unna.

micha

Så står vi der på en høyde og ser mot Tempelhøyden, denne gangen fra sør. Og plutselig ser vi den. Muren.

15876887491_498c43236b_k
Foto: Olav Myrstad (KN)
15259218493_863d83bf90_k
Foto: Olav Myrstad (KN)
15876890211_9923eb8102_k
Foto: Olav Myrstad (KN)

«Sikkerhetsbarrieren» har jeg hørt at den kalles, denne sperringen som ble satt opp tidlig på 2000-tallet etter den andre intifadaen. «Sikkerhetsgjerdet» insisterer noen på å kalle den. Selv på avstand kan jeg konstatere at den er mer solid enn noe gjerde jeg har sett. Senere skal jeg bekrefte det ved selvsyn: Den er åtte meter høy. Den er av betong. Den går midt igjennom tett befolkede byområder. Den skiller bolighus fra olivenlunder. Hvis ikke dette er en mur, da finnes det ikke murer.

Men er det ikke slik at dette er noe Israel måtte sette opp for sin egen sikkerhets skyld? At den holder terrorister unna, at antallet selvmordsbombeangrep har sunket til null etter at muren ble reist? Det er, i følge våre ledsagere, en sannhet med modifikasjoner.

Israelske myndigheter sier det selv, helt åpent, får vi høre: Hvert eneste år er det 10.000 illegale arbeidsinnvandrere som tar seg inn fra de palestinske områdene til Øst-Jerusalem. I stedet for å reise fram og tilbake hver dag tar de seg inn på ukentlig eller månedlig basis på de stedene langt ute i ørkenen hvor barrieren er lavere eller ikke er ferdigstilt. Det er risikofylt, selvsagt, men de gjør det. Det er mulig.

Med andre ord: Vil man ha en bombe inn i Israel er det fullt mulig å få det til. Dersom muren stanset intifadaen handler det om noe annet, noe mer, enn at den er en fysisk hindring.

***

Hebron er en by med en lang historie. Allerede Abraham kjøpte land her. Makpela-hulen, hvor patriarkene og matriarkene ligger begravet, er et hellig sted for både jøder og muslimer. Kong David hadde base i Hebron før han tok Jerusalem fra jebusittene. Senere bodde det både jøder og arabere her i mange år, men etter en pogrom i 1929 forsvant den jødiske bosetningen og jøder ble nektet adgang til området rundt Abrahamsmoskeen som er bygd over Makpela-gravene.

2014-11-19 11.36.05

Alt dette endret seg igjen etter Seksdagerskrigen i 1967 da Israel inntok de palestinske områdene som siden 1948 hadde vært under jordansk kontroll. Med okkupasjonen fulgte også bosettere. Noen av dem bor utenfor gamle Hebron by, i egne avstengte områder, mens andre har gått hardere til verks og inntatt selve gamlebyen. En gruppe tok kontroll over et hotell i 1968; de sjekket inn under dekke av å være sveitsiske turister som skulle feire påske og da høytiden var over nektet de å forlate stedet. En annen gruppe inntok et gammelt sykehus i 1979. Andre har rett og slett inntatt gamle boliger i gamlebyen, over eller inntil butikker i de gamle basarene.

Kan det bli godt naboskap av slikt? Av at man okkuperer hverandres land, hverandres hjem og hverandres hus? Jeg tviler, og empirien gir næring til skepsisen.

Vi blir vist rundt i Hebron av en ledsager fra EAPPI, Kirkenes verdensråds ledsagerprogram i de okkuperte områdene. Han tar oss gjennom gater, forbi veisperringer og helt inntil bosetningene inne i selve gamlebyen. Her bor rundt 500 bosettere i en egen enklave, i konstant angst for sine naboer. Og den angstskapende effekten er gjensidig. Gamle handlegater er stengt, no-go-zones for palestinere. Butikkeiere får ikke åpne butikkene sine. En bensinstasjon står forfallen og forlatt. Eieren er palestiner, han får ikke lenger besøke stasjonen sin.

2014-11-19 10.52.02

2014-11-19 10.56.35

15853097586_e4ad51e5ab_k
Foto: Olav Myrstad (KN).

På et av skiltene i bakgrunnen på bildet over står det: «Enjoy Hebron hospitality». Som Micha i Grassroots sa: «Because Israel can’t survive without it’s many ironies.»

15259239383_e829eff6f8_k
Foto: Olav Myrstad (KN).

Bildet over viser Al-Shuhada-handlegaten. Denne er stengt for palestinere. Butikkene på bildene er også stengt. Palestinerne som bor i husene over får ikke bruke hovedinngangene til husene sine, men må bruke bakdørene. En av familiene har ingen bakdør, og er tvunget til å gå via naboens hus og over takterrassen for å komme inn i sitt eget hjem.

2014-11-19 11.06.59

Vi går igjennom basarene i gamlebyen. Over gatene er det spent hønsenetting. Hvorfor, spør vi. Fordi bosetterne i husene rundt kaster ting ned i gatene, er svaret. Søppel. Innhold fra nattpotter. Ting de burde kastet helt andre steder.

Jeg ser opp på hønsenettingen og tenker at den gir begrenset beskyttelse mot det guiden beskriver.

Vi kjøper ikke noe i den basaren.

15693154217_6f56d444ab_k
Foto: Olav Myrstad (KN)
15878909045_1f1ff66df0_k
Foto: Olav Myrstad (KN)

Det ligger mye makt i det å eie en fortelling. Bosetterne har satt opp sine fortellingsplansjer, med tekst på engelsk og hebraisk. Her er fokus på at jødene ble jaget fra Hebron i 1929 og på «barnas tilbakekomst» etter 1967. Fortrengningen av de som bodde her før bosetterne kom er ikke nevnt med et ord, heller ikke konsekvensene og restriksjonen i bevegelsesfrihet for det palestinske lokalsamfunnet i Hebron. Baruch Goldstein og massakren i Abrahamsmoskeen er heller ikke noe det viftes så mye med. Men folk husker.

15259234183_efee63c073_k

Når vi går rundt i gatene slik er det ikke lett å få noe sympati for bosetternes sak. De framstår som en meget ubehagelig miks av religiøs fundamentalisme og politisk ekstremisme ispedd husokkupasjon, en slags krysning av Jehovas vitner og Blitz. Det er da også verdenssamfunnets syn på saken: Bosetningene er ulovlige. Men de israelske forsvarsstyrkene (IDF) insisterer på at det er deres plikt å forsvare borgere av staten Israel og stiller opp med vakthold rundt bosetterne. Dermed er situasjonen låst.

Dette er landrøveri, tenker jeg for meg selv der jeg går i gamle Hebron. Og så slår det meg: Slike ord ville jeg aldri brukt om jeg ikke hadde vært her. For det er for sterkt, for direkte, for eksplisitt. Det er et språk som hører hjemme i beskrivelse av kriminalitet.

Men det er det jeg tenker.

Plutselig høres en sirene. Deretter høres smell og skyting. Ledsageren tar en telefon. En bosetter har gått inn på en palestinsk skole i nærheten. Bare gått inn, ikke noe mer, men han hadde opptrådt truende. Barna ble redde. Så har noen kastet en stein mot en vakt, og nå skytes det med tåregass. Det er et daglig rituale, ifølge veiviseren vår. Lesagerprogrammet bruker mye tid på skolepatruljer med de små barna. Hvis ikke blir de mål for all slags trakassering.

Det er så man undres: Hvem vil egentlig bo her, med slike naboer?

***

Det er tidlig morgen. Vi er i Betlehem, ved Checkpoint 300. Foran oss er muren. Igjen, om noen lurer: Ja, det er en mur. Den er åtte meter høy. Den er utstyrt med vakttårn. Men akkurat her kan man gå igjennom. Hvis man må, og hvis man orker å stå i kø i tre timer.

2014-11-20 06.33.14

15878311662_a700f3f2f3_k
Foto: Olav Myrstad (KN)

Vi er sammen med folk fra ledsagerprogrammet og går den såkalte Humanitarian Line ute på høyre side. Der går ting relativt raskt. Det gjør det ikke i hovedkøen. Alle skal igjennom den samme lille slusa, og vakten fra sikkerhetsselskapet som står det åpner og stenger den etter eget forgodtbefinnende.

lisesbilde
Foto: Lise Martinussen (KN)

Etter den første slusen går vi igjennom en detektor før vi passerer over en stor åpen plass og inn i noe som ser ut som en terminalbygning. Der er det nye køer, nye sluser og en ny detektor før vi går igjennom en ID-kontroll én for én. Mens vi står der i køen, i de trange gangene hvor folk nesten klatrer oppå hverandre (og hvor jeg får bruk for alt jeg har lært om køkultur under oppveksten min i Japan) kan vi konstatere at det er flere kontrollpunkter, men at bare halvparten av dem holdes åpne. De andre står der som en påminnelse om at dette kunne gått raskere dersom vaktselskapet og IDF hadde økt bemanningen og brukt kapasiteten til fulle. Nå står de tomme avlukkene der og skriker mot oss: Vi bryr oss ikke.

Flere timer. Hver eneste dag. Dersom de slipper igjennom, bærer det inn til Øst-Jerusalem for å komme seg på jobb. Kommer man for seint på jobb blir innreisetillatelsen trukket tilbake, og man må søke på ny. Det tar to uker. Ved porten står det en vakt med et automatvåpen. Han holder livene til tusener i sine hender. Det stråler ikke nettopp velvilje ut av ansiktet hans. Etter det vi får høre blir uviljen noen ganger til praktisk handling.

Vi kommer oss igjennom uten varige mén. Det vil si, jeg vet ikke om sjela mi noen gang blir helt den samme.

2014-11-20 07.31.35

Israel sier de har gjerdet seg selv inne. Det er ikke sant. Israelere kan reise akkurat hvor de vil i verden når de vil. Palestinerne, derimot, finner veiene stengt av murer og kontrollposter uansett hvor de ønsker å bevege seg.

Jeg tenker på det lille barnet på Augusta Victoria som må gjennomgå den tøffe kreftbehandlingen helt alene fordi foreldrene ikke får passere Checkpoint 300. Og jeg klarer ikke holde tårene tilbake.

4 svar til “Om å bygge murer”

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s