Om Ms. Violette

Med Kirkens Nødhjelp i Det hellige land (del 8).

Dette innlegget er en del av en serie refleksjoner rundt en studiereise jeg deltok på november 2014. Reisen var i regi av Kirkens Nødhjelp. De sju første postene i serien finner du bak lenkene under. Du må gjerne gjøre deg kjent med disse før du eventuelt gir deg i kast med dagens post.

  1. Om å være på reise
  2. Om hellige steiner og hellige steder
  3. Om å bygge murer
  4. Om de som bryter tausheten
  5. Om landet og løftene
  6. Om erstatningsteologi og skikkelig teologi
  7. Om arkeologi og konspirasjonsteorier

Ei uke i Det hellige land er i grunnen ingen ting. Det er ting å se over alt, historier å lytte til, tråder å nøste opp.

Reisefølget vårt hadde mesteparten av programmet i og rundt Jerusalem, men vi hadde også lagt inn en avstikker til Galilea. Den kvelden vi var i Nasaret fikk vi møte Violette Khoury og høre hennes historie. (Det følgende referatet av samtalen lener seg tungt på et notat laget av min reisefelle Magne Fitjar.)

15694349400_7f56dd0125_k

Violette er kristen palestiner. Hun er født i Nasaret og tilhører den gresk-katolske melkittiske kirke. Hun er apoteker av yrke. I tillegg er hun en av stifterne av organisasjonen Sabeel som arbeider med palestinsk frigjøringsteologi.

Navnet skjemmer ingen, heter det. I Violettes tilfelle er det slik at navnet faktisk sier en god del. Khoury betyr nemlig prest eller pastor på arabisk. Det er et navn som kun brukes av arabiske kristne, et navn som signaliserer en lang historisk tilhørighet både til Det hellige landet og til et av de gamle kirkesamfunnene på dette stedet.

Vi er kristne! begynner Ms. Violette. Vår kristne identitet er både vår tro og vår historie, og med alt dette er vi dypt rotfestet i dette landet. For her, i Palestina, har det bodd folk lenge før Jesus Kristus, og her har folk knyttet sine liv til de hellige steder i generasjon etter generasjon. Det er et land som i all historisk tid har vært kultivert av folk med lokalt særpreget kultur og arkitektur. Landet har aldri vært tomt, slik noen sionister hevder. Vi var her før Moses!

Og så tilføyer hun, med et lurt smil: Noen av disse amerikanerne som kommer for å gjøre seg kjent med Det hellige landet spør hvem som omvendte oss til kristendommen. Jeg pleier å svare at jeg regner med at noen av mine forfedre eller –mødre lekte med Jesus selv her i Nasaret. Familienavnet mitt kan dokumenteres tilbake til 1760, men vår tilknytning til landet er langt, langt eldre.

Hun setter virkelig tingene i perspektiv, tenker jeg med meg selv. Jeg har både lest og hørt folk si det, at det jo finnes over tjue land i Midtøsten dominert av arabisk språk og kultur. Hvorfor kan ikke palestinerne bare dra dit? Der er det da god plass? Hvorfor skal de klore seg fast akkurat på den smale stripa land som også har status som jødisk hjemland? Ja, hvorfor? Svaret gir seg jo egentlig selv: Fordi denne smale stripa land ikke er et hvilket som helst land. Det har vært hjemlandet til palestinerne i flere generasjoner enn de har oversikt over, og det er et land der hellige steder og personlige historier er flettet sammen i en vevnad med både vakre og intrikate mønstre. For den som har overtatt en familiegård ved Fødselskirken i Betlehem eller kan se for seg en stammor leke med Jesus selv på torget utenfor barndomshjemmet i Nasaret finnes det selvsagt ikke noe annet sted i verden som kan tilby en tusendedel av den samme tilknytningen.

Jeg har aldri bodd i dette landet. Jeg har bare gått søndagsskole. Likevel kjenner jeg meg på en underlig måte hjemme her, tenker jeg plutselig. Hvor mye mer da ikke Ms. Violette og hennes folk – det er da ikke vanskelig å forstå!

Ms. Violette forteller. Om barndom i Nasaret, om dagen da staten Israel ble proklamert, om kampene, om soldatene, om militsene, om strømmen av flyktninger i alle retninger. Om de 600 landsbyene som ble lagt i grus. Og om at hennes familie trosset frykten og ble værende – og så, plutselig, opplevde at situasjonen snudde, og at de var sikret israelsk statsborgerskap. Forklaringen var at så mange palestinere hadde flyktet så langt bort at den jødiske majoriteten var sikret.

Da kunne Ben Gurion si det, sier hun: De dro sin vei, vi tvang dem ikke! Men, understreker hun så, det var ingen som dro frivillig. Og for Khoury-familien kjentes det slett ikke godt å ble holdt fram som et alibi på det palestinske nærværet, et bevis på at det var rom for palestinere også i Israel. For de kunne ikke glemme naboene som ikke vendte hjem.

Foto: Magne Fitjar
Foto: Magne Fitjar

Violette forteller videre. Hun forteller om skolegang i Nasaret, og om ønsket om videre studier. Hun forteller om politiet som skulle gi henne tillatelse til å studere og som sa seg villige til å utstede de nødvendige papirer dersom hun sa seg villig til å rapportere om hva andre arabiske studenter foretok seg. Det ble ikke studier som planlagt. Hvem vil vel selge sjela si på den måten, opptre som kollaboratør?

Det ble studier i Roma noen år senere i stedet. Der var det fred, der var det ingen sjekkpunkter. Det var som en uvirkelig drøm, minnes hun.

Lise Martinussen som jeg reiser sammen med kjenner Violette fra tidligere. Lise spør forsiktig om ikke Violette kan fortelle litt om ektemannen. Og dermed får vi høre en historie som er så uvirkelig at man knapt kan tro den er sann. Hennes mann var fra Nasaret, men familien eide land både der og i Libanon. Da krigen brøt ut i ’48 var han tilfeldigvis i Libanon sammen med sin tante. Han kom tilbake, ti år gammel, og ble straks kategorisert som infiltratør og arrestert, både han og hans tre brødre. De fikk identitetskort av Røde Kors, men manglet pass og statsborgerskap. Da han var 17 skulle han dra til USA for å studere, men alle veier var stengt uten pass. Til alt hell hadde han en bestemor som var født i Den dominikanske republikk, og han kunne dermed få dominikansk pass. Da han døde i 1998 var han fremdeles dominikaner på papiret.

Han besøkte Den dominikanske republikk innimellom for å betale skatt, sier Violette, før hun legger inn over oss at hans skjebne langt fra er unik. Den dag i dag lever 16.000 familier i Israel uten fullgode identitetspapirer.

Ms. Violette forteller videre. Om barna, om utvandring, om drømmen om et bedre liv. Om datteren som er skuespiller, og om hennes eget liv som farmasøyt. Om apoteket hun drev gjennom et langt yrkesliv, som de senere årene ble utsatt for hærverk og om trusler malt på vindusglassene.

Jeg er 75 år gammel, oppsummerer hun. Jeg har opplevd 14 kriger og 68 massakre, men jeg bærer fortsatt på en drøm om fred!

Middagen går mot slutten. Jeg har ikke sagt noe, ikke stilt noen oppfølgingsspørsmål. Jeg kjenner at jeg mangler ord. Selv er jeg helt lammet av avmakt etter bare fire dager. Men trofastheten som nå har åpnet seg mot oss og som bærer med seg forfedrenes skjebne og barnas framtid berører meg på dypet. Og berøringen har fortsatt ikke sluppet taket tre måneder senere.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s