Om landet og løftene

Med Kirkens Nødhjelp i Det hellige land (del 5).

Dette innlegget er en del av en serie refleksjoner rundt en studiereise jeg deltok på november 2014. Reisen var i regi av Kirkens Nødhjelp. De fire første postene i serien finner du bak lenkene under. Les gjerne disse før du gir deg i kast med dagens post.

  1. Om å være på reise
  2. Om hellige steiner og hellige steder
  3. Om å bygge murer
  4. Om de som bryter tausheten

15693233617_5553975919_k

-The Gospel is good news. Therefore the Gospel cannot be bad news for me!

Vi sitter i et møterom i Gamlebyen i Jerusalem i lokalene til Jerusalem Inter-Church Center, et senter drevet av Kirkenes Verdensråd. Foran oss sitter Yusef Daher. Ifølge visittkortet er han executive secretary. Jeg er ikke helt sikker på hva det betyr i praksis. Men jeg vet at han var sentral i utformingen av det teologiske dokumentet som på norsk kalles Kairos Palestina. Jeg vet det fordi navnet hans står oppført blant forfatterne, og jeg vet det helt sikkert fordi akkurat nå har bekreftet sitt bidrag for oss.

Kairos-dokumentet ble publisert i desember 2009. Det er utformet som et rop om rettferdighet fra palestinske kristne, et rop om en slutt på israelsk okkupasjon av palestinsk land. Dokumentet behandler det såkalte landløftet teologisk og har en skarp brodd mot kristensionismen. Det er underskrevet av en rekke palestinske kristenledere og har adresse den verdensvide kristne kirke.

Jeg hadde hørt om Kairos-dokumentet også før jeg reiste til Israel. Jeg visste at Den norske kirkes «utenriksavdeling» Mellomkirkelig råd i 2010 gav sin støtte til dokumentet, og jeg hadde hørt flere kirkeledere referer til det som en viktig tekst. Men jeg hadde ikke lest det selv før bare et par dager før avreise. Da jeg leste det ble jeg slått av hvilken gnistrende tekst det er. Kairos-dokumentet er et ærlig og smertefullt vitnesbyrd om hvordan det er å leve som kristen palestiner under okkupasjon, samtidig som det er en tekst båret av dyp teologisk innsikt og en klar visjon om håp og forsoning.

Og nå befinner jeg med plutselig i en situasjon der jeg kan spørre en av forfatterne av teksten om hva som egentlig ligger i de tvetydige linjene med tekst som jeg ikke helt forstår. Så jeg spør. Og han svarer. Og svaret treffer meg midt i hjertet.

Landløftet

-God is not a real estate agent!

Hvem eier egentlig Det hellige land? Spørsmålet er ikke uten videre lett å svare på. Det er ikke mange andre kvadratkilometer jord på denne planeten som har en såpass brokete historie. Skal vi tro bibelhistorien var ikke landet tomt verken da Abraham kom dit eller da hebreerne kom tilbake fra Egypt, og landet ble siden invadert og underlagt både den ene og den andre stormakten før det romerske imperiet endelig sementerte den jødiske diasporaen etter Bar Kochba-opprøret. Her har kanaanitter, egyptere, assyrere, babylonere, persere, romere, kalifatsoldater, korsfarere og ottomanere kjempet om hegemoniet gjennom årtusnene før FN i 1948 lanserte sin delingsplan for området som (akkurat da) var et britisk protektorat. Landet har aldri tilhørt bare ett folk og det å nøste opp historiens tråder er å forsøke å løse en vase av folker.

Men spør du en kristensionist – eller en jødisk sionist for den del – er svaret enkelt: Landet tilhører det jødiske folket og bare det jødiske folket. Hvorfor? Fordi Gud har lovet det. Det står i Bibelen, nærmere bestemt i Det gamle testamente, den delen av Bibelen som kristensionistene og «bare»-sionistene kan enes om er hellig skrift.

Før vi går videre til Kairos-teologien, er det sikkert på sin plass å bekrefte at ja, det står i Det gamle testamente at landet Israel er gitt til det jødiske folket av Gud. Det vil si, det som står er at det bekreftes til kong David at kongemakten er gitt ham av Gud og at Gud har sikret landet for ham (og for hans sønn Salomo). Når så den samme David etter hvert blir til en symbolsk figur i poesi- og profetlitteraturen, en slags evig konge eller proto-Messias, da gjentas også dette løftet om landet og om tryggheten som et kjennetegn på den kommende messianske tidsalderen.

Det som imidlertid også er en del av dette bildet er at grensene for landet ikke tegnes entydig. Landområdets avgrensning varierer, fra tekst til tekst og fra profet til profet. Noen ganger tegnes et stor-Israel fra Nilen til Eufrat, andre ganger er ambisjonene noe mer sobre. Poenget her er at man faktisk ikke kan slå opp i Bibelen og finne klar og entydig geografisk beskrivelse av hvor grensene skal gå, selv om det skal innrømmes at de områdene som ligger innenfor dagens Israel som oftest er en del av bildet. Variasjonen er i seg selv uansett et hint om at landløftet i hvert fall delvis relaterer seg til en symbolsk verden.

Jesus sprenger grensene

Dersom vi beveger oss over i Det nye testamente blir disse utviklingstrekkene bekreftet en gang for alle. For ifølge de nytestamentlige vitnene er det Jesus fra Nasaret som er det jødiske folkets Messias. Men ikke bare det: Han er hele verdens Messias, han som kalles Kristus. Og Jesus Kristus gjorde ikke krav på noe jordisk kongedømme, han sa tvert imot at «Mitt rike er ikke av denne verden.» Men kirka tror at han sitter ved Gud Faders høyre hånd, og at oppstandelsen fra de døde bekrefter ham som verdens Herre og Frelser. Og idet han skal foreta denne intronisasjonen sier han til apostlene at de skal gå ut i hele verden og gjøre alle folkeslag til disipler.

Med andre ord: I Det nye testamente utvides landløftet grenseløst, både geografisk og etnisk. Det er slik Paulus sier: Her er ikke jøde eller greker, mann eller kvinne, slave eller fri; alle er ett i Kristus Jesus. Og Guds rike tegnes som en universell størrelse. Selv i spørsmålet om hvem som har del i Gudsriket slår flere steder universalismen igjennom.

Kairos og landløftet

Den teologien vi finner i Kairos-dokumentet er en slik grensesprengende og universalistisk teologi. Det betyr at den er dypt forankret i Det nye testamentes forestillingsverden. Noen sitater illustrerer dette:

Vi tror at landet vårt har et universelt oppdrag. I denne universaliteten utvides betydningen av løftene, landet, utvelgelsen og Guds folk til å inkludere hele menneskeheten, og det må begynne med alle mennesker i dette landet. I lys av Bibelens lære har landløftet aldri vært et politisk program, men heller forspillet til å fullføre universell frelse. Det var innledningen til oppfyllelsen av Guds rike på jord. (2.3)

Videre vet vi at noen teologer i vesten forsøker å knytte en bibelsk og teologisk legitimitet til at våre rettigheter blir krenket. På denne måten har Bibelens løfter, etter deres tolkning, blitt en trussel mot vår eksistensberettigelse. Bibelens «godt nytt» har blitt et «dødsbudskap» for oss. Vi oppfordrer disse teologene til å fordype sin refleksjon i Guds ord og korrigere sin tolkning, slik at de i Guds ord får se en kilde til liv for alle folk. (2.3.3)

Vår tilhørighet til dette landet er en naturlig rett. Det er ikke bare et ideologisk eller teologisk spørsmål. Det gjelder liv eller død. Det finnes dem som ikke er enige med oss, og til og med definerer oss som fiender bare fordi vi erklærer at vi vil leve som frie folk i vårt eget land. Vi lider under okkupasjonen av landet fordi vi er palestinere. Og som kristne palestinere lider vi på grunn av noen teologers feiltolkninger. Stilt overfor dette er det vår oppgave å sikre Guds ord som en kilde til liv og ikke til død, slik at «godt nytt» forblir hva det er, «godt nytt» for oss og for alle. Til tross for dem som bruker Bibelen til å true vår eksistens som kristne og muslimske palestinere, fornyer vi vår tro på Gud, fordi vi vet at Guds ord ikke kan være kilden til at vi skal ødelegges. (2.3.4)

Vi erklærer også at den israelske okkupasjonen av palestinsk land er en synd mot Gud og mennesker, fordi den fratar palestinerne grunnleggende menneskerettigheter gitt av Gud. Den ødelegger gudsbildet i israelerne som er blitt okkupanter, så vel som i palestinerne som lever under okkupasjon. Vi erklærer at enhver teologi som tilsynelatende er basert på Bibelen eller på troen eller på historien, og som legitimerer okkupasjonen, står langt fra kristen lære, fordi den oppfordrer til vold og hellig krig i den allmektige Guds navn. Gud underordnes rent menneskelige interesser, og gudsbildet ødelegges i mennesker som lever under både politisk og teologisk urettferdighet. (2.5)

Hvilke konsekvenser skal man trekke av en slik teologisk visjon? Dersom okkupasjonen opphører, hvor skal så grensene gå? På dette punktet har enkelte kristne vært skarpt kritiske til Kairos. Dokumentet anerkjenner ikke staten Israels rett til å eksistere, sies det. Det tales bare om palestinernes rett til å bo i landet og om naqba – katastrofen – ikke om Israels rett til å være. Det er særlig følgende avsnitt som trekkes fram:

Det er en plikt, for de av oss som lever her og nå, å respektere Guds vilje for dette landet. Det er vår plikt å frigjøre det fra urettferdighetens og krigens ondskap. Det er Guds land, og derfor må det være et land med forsoning, fred og kjærlighet. Dette er faktisk mulig. Gud har satt oss her som to folk, og Gud gir oss muligheten, hvis vi har viljen, til å leve sammen og etablere rettferdighet og fred i landet, slik at det virkelig kan være Guds land: Jorden og det som fyller den, verden og de som bor i den, alt hører Herren til. (Sal 24,1) (2.3.1)

Vår tilstedeværelse i dette landet, som kristne og muslimske palestinere, er ikke tilfeldig, men snarere dypt rotfestet i landets historie og geografi, slik ethvert folk har tilhørighet til landet det bor i. Det skjedde en urett da vi ble fordrevet. Vesten søkte å kompensere for det jødene hadde måttet tåle i europeiske land, men kompensasjonen skjedde for vår regning og i vårt land. De forsøkte å korrigere én urett, men resultatet ble ny urett. (2.3.2)

Hvordan skal vi lese dette? Hvilke politiske løsninger er det kirkelederne bak Kairos ser for seg? Det var dette jeg spurte Yusef Daher om den dagen i Jerusalem. Hva er det, helt konkret, man faktisk håper på? En tostatsløsning basert på 1967-grensene? En tostatsløsning basert på 1948-grensene? Utradering av Israel?

Og Yusef svarer. Og han svar er, kort og godt: Kairos-dokumentet foreskriver ingen konkrete politiske løsninger. Det omhandler teologiske prinsipper. Hvilke konsekvenser man så trekker varierer, også blant dem som står bak teksten.

En visjon å bygge på

Men så trår han litt lenger fram og deler sine personlige visjoner. At han tidligere har håpet på en tostatsløsning, men at han, som så mange andre vi snakket med under oppholdet vårt i Jerusalem, begynner å miste alt håp om at en slik løsning er mulig. «Vi får ingen sammenhengende og levedyktig stat!» sukker han. Og vi skjønner hva han mener. Om de palestinsk-kontrollerte områdene skulle få status som egen stat i dag ville de framstå mer som bantustan-aktige lommer av isolert land enn som ett landområde under én administrasjon. Israel har spist stadig større områder med bosetterpolitikken sin, og et palestinsk Øst-Jerusalem er og blir helt fullstendig uaktuelt ifølge den israelske politisk linja.

Men betyr det at alle muligheter er oppbrukt? Nei, smiler Yusef, før han legger til: Hvorfor kan vi ikke dele landet sammen? Tenk om vi kunne være én stat med flere folk og flere religioner side om side, naboer og samarbeidspartnere i stedet for okkupanter og okkuperte. Tenk om vi alle kunne ha de samme rettigheter, samme plikter, samme muligheter. Tenk om de palestinske flyktningene kunne vende tilbake til de landsbyene som ble rasert i 1948 og bygge bosetninger i skogene like utenfor de israelske bosetningene. Tenk om…

Og jeg tenker, i mitt stille sinn, at det ikke kommer til å skje. At tilliten ikke finnes, at sårene ikke vil gro, at de ikke engang vil bli enige om hva landet skal hete. Men utenfor JICC’s kontorer henger et skilt med tekst på tre språk: Arabisk, engelsk og hebraisk. Og jeg tenker at de har jo en viss kultur for å leve sammen med spenninger i dette landet. Hvorfor skulle man ikke kunne bygge en stat på en slik kultur?

2014-11-20 11.39.34

Så langt jeg kan bedømme er det Israel som sitter med nøkkelen her. De kan gi palestinerne en stat nå om de vil. De kan si ja til det pan-arabiske fredsinitiativet, forhandle om en (for Israel!) akseptabel løsning på flyktningeproblemet fra 1948 og få fred i bytte. Da må de gi fra seg Øst-Jerusalem – eller hele Jerusalem til en internasjonal sone – og trekke seg tilbake fra de bosetningene som er plassert ved vannmagasinene (som Ariel) i tillegg til å trekke muren tilbake fra okkupert land. Men ville ikke dette være akseptabelt i bytte for godt naboskap og en mulighet til å bygge tillit?

Den israelske politikken pr. i dag er som kjent av en annen art. Israel insisterer på at forsvarbare grenser innebærer kontroll over Jordandalen, blant annet, og de virker ikke villige til å gi avkall på Jerusalem eller på kontroll over vann. Da spørs det om ikke Yusef Dahers visjon snart er den eneste mulige veien til varig fred: Flere folk i ett land, enten det nå skal hete Israel-Palestina eller Palestina-Israel eller (kort og godt) Det hellige land.

Men da må tanken om det eksklusive landløftet forkastes. Kairos-dokumentet setter det hele i perspektiv:

Vi tror at Guds ord er et levende ord, som kaster et spesielt lys over hver enkelt periode av historien, og viser de kristne troende hva Gud sier til oss her og nå. Av denne grunn er det uakseptabelt å gjøre Guds ord til bokstaver hugget i stein som forvrenger Guds kjærlighet og hans guddommelige omsorg for livene til både folkegrupper og enkeltmennesker. Det er akkurat det som er feilen ved en fundamentalistisk bibeltolkning som fører til død og ødeleggelse, når Guds ord blir forsteinet og gitt videre fra generasjon til generasjon som døde bokstaver. Disse døde bokstavene brukes som våpen i historien her og nå, for å frata oss rettighetene til vårt eget land. (2.2.2)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s