Om de som bryter tausheten

Med Kirkens Nødhjelp i Det hellige land (del 4).

Dette innlegget er en del av en serie refleksjoner rundt en studiereise jeg deltok på november 2014. Reisen var i regi av Kirkens Nødhjelp. De tre første postene i serien finner du her:

  1. Om å være på reise
  2. Om hellige steiner og hellige steder
  3. Om å bygge murer

15878825565_f5c11a8314_k
Foto: Olav Myrstad (KN)
I et land hvor mange synes mest opptatt av å bygge og å vedlikeholde murer finnes det heldigvis også noen som arbeider annerledes.

Vi møter ham i resturanten på hotellet vårt. Turen nærmer seg slutten. Kveldens samtalepartner er tatt inn i programmet fordi KN mener han kan hjelpe oss å sette noe av det vi har sett og hørt i perspektiv. Det skal det snart vise seg at han kan.

Yehuda Shaul er en type man legger merke til. Han ankommer middagen litt sent grunnet en misforståelse om hvilket hotell vi skal møtes på, strener bort til oss, dumper en stor stabel paperbacks på bordet og går umiddelbart i gang med en rask hilserunde der han presenterer seg med noe som høres ut som «Yoda». Det er mulig det er ironisk ment, tenker jeg, for han ser og høres ikke ut som den gamle jedi-masteren. Yehuda er stor og kraftig, og han snakker hurtig og grammatisk perfekt engelsk. Ikke er han spesielt gammel heller. Men så begynner vi å lytte til det han har å si, og han gjentar navnet sitt flere ganger slik at jeg hører hva det er han egentlig sier, og så begynner det også å demre for meg hva det er vi egentlig har sett og hørt de siste dagene.

15879708691_3c3c3e7a59_k

Yehuda er grunnlegger og leder av organisasjonen Breaking the Silence. Det er en organisasjon som eksisterer med ett og kun ett formål, nemlig å samle og ta vare på vitnesbyrd fra israelske vernepliktige om hva de har sett og opplevd og deltatt i under militærtjeneste i de okkuperte områdene. Yehuda selv var i sin tid stasjonert i Hebron. Han oppdaget underveis at han og flere av hans soldatbrødre og -søstre bar med seg flere av de samme følelsene fra tejenestetida, følelser de hadde behov for å dele og fortellinger de gjerne ville fortelle. Men ingen spurte, ingen lyttet, ingen syntes interesserte. Dermed ble fortellingstrangen til en foto- og filmutstilling, og ut av denne vokste organisasjonen Yehuda leder i dag.

Det er nå engang sånn, sier Yehuda, at Israel befinner seg i en utsatt situasjon sikkerhetsmessig og militært. Derfor er det ikke tvil om at Israel trenger et sterkt forsvar. Det er jeg helt for, fortsetter han, og legger til: Jeg er ikke engang sikker på om naboene våre vil oss vel, om de er til å stole på, om det er mulig å oppnå fred med dem alle.

Men, fortsetter han (før jeg rekker å bli enig med meg selv om det er Hamas eller Fatah han sikter til med den siste pessimistiske kommentaren), det betyr ikke at det forsvaret vi har skal brukes som noe annet enn en forsvarsstyrke. Og det Israel gjør i dag og det Israel benytter sine væpnede styrker til er slett ikke forsvar. Det er mer aggresivt enn som så; det er angrep og det er okkupasjon.

Og så forteller han fra sin tid i Hebron. Om en okkupasjonsstyrke som har som uttalt mål at sivilbefolkningen skal føle det militære nærværet på kroppen, slik at de ikke skal kunne glemme hvem det er som bestemmer. «We must make our prescence felt!», sier han, det er det som er den militære logikken. Derfor foretas det hele tiden tilfeldige husundersøkelser i Hebron, til alle døgnets tider. Midt på natta går grupper med soldater inn i tilfeldighe hus, vekker alle i huset og krever å få gjennomsøke alt. Det foreligger vanligvis ingen konkret mistanke, men hjemmene inntas og ransakes likevel. På denne måten blir alle liggende på nåler; i morgen kan det plutselig stå en gjeng soldater i stua mi, i natt kan jeg våkne og stirre inn i et geværløp.

Videre forteller han om reaksjoner som er helt ute av proporsjoner. Om gater som stenges i Hebron. Om bosettere (som selv er militærnektere, men som forventer militær beskyttelse) som trakasserer sine naboer og om steinkasting, om tåregass og kollektiv avstraffelse.

Kollektiv avstraffelse er særlig interessant. Slik avstraffelse representerer en logikk merket av krig. Vi har opplevd lignende i Norge også, eksempelvis i Telavåg i 1942. I dag driver Israel mer utstrakt bruk av denne metoden. Selv de som nekter å se at muren er et uttrykk for slik kollektiv avstraffelse ser det på andre områder, det kan ikke alltid feies under teppet eller bortforklares.

Under oppholdet i Jerusalem pekte guiden vår en dag ut et utbrent hus for oss og fortalte at her bodde familien til en mann som kjørte inn i et busstopp i Jerusalem og drepte en person for noen dager siden. Familien påsto hardnakket at mannen ikke var noen terrorist, at han måtte ha fått et illebefinnende. Huset ble like fullt utbrent og familien måtte flytte. Samme metode skulle anvendes mot familiene til de to skyldige i den nylige synagogeangrepet, fikk vi høre. Der skulle husene jevnes med jorden.

Hva slags logikk er dette? At noen bærer straffen for sine egne ugjerninger er nå en ting. Men kone og barn og storfamilie? Landsby, lokalsamfunn, noen ganger et helt folk? Slikt kan man bare gjøre når man har makt til det og er villig til å bruke makten, eller misbruke den. Selve koseptet kollektiv avstraffelse gir sitt tydelige vitnesbyrd om ubalansen i maktforhold. Yehuda Shaul og Breaking the Silence er utvetydige i sin språkbruk og sier at dette speiler hva de hørte og sa i det militære: Det dreier seg om en okkupasjon, og det vi i Norge kaller Vestbredden er «The Occupied Territories».

Hvor ser du for deg at veien må gå videre? Slik spør vi Yehuda. Han har ikke noe klart og tydelig svar på det, men han understreker betydningen av å fortsette å snakke sant. Han deler egne smertefulle erfaringer av å bli avvist og motarbeidet, også av folk i nær familie, av alle dem som ikke vil høre. Men han bærer også på fortellinger med mye håp, fortellinger som legemliggjør Jesu ord om at sannheten setter fri.

Men en ting er sikkert, understreker han: Det blir ingen fred av fortsatt okkupasjon. Det kan ikke bety annet enn at Israel må trekke seg ut av de okkuperte områdene, trekke muren (som mange steder er bygget langt inn på okkupert område) tilbake eller rive denne helt og stille seg i en slik situasjon at man kan forhandle om fred mellom to faktisk likeverdige parter.

Og så tilføyer han: Okkupasjonens og militærets logikk er ellers nådeløs. Etter en stund blir folk vant til den måten du opptrer på, og da må du stramme skruen enda en runde for at folk skal føle nærværet. En statisk okkupasjon finnes ikke. Den blir gradvis verre – fordi det er slik mekanismene er. Og dermed ender nye årskull med vernepliktige opp med å krysse grenser de aldri kunne se for seg at de skulle krysse.

Frigjøringsteologen i meg tenker sitt: Hvis ikke dette er en beskrivelse av strukturell synd, da vet jeg ikke hva det er. Okkupasjonen bryter ned begge parter.

Derfor må den ta slutt. Derfor bør alle lytte til fortellingene Breaking the Silence samler inn. Og derfor bør vi også støtte folk som Yehuda på alle de måter vi kan. Det går for eksempel an å donere en pengegave her.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s