Om mysteriet

Preken i Bergstadens Ziir Skjærtorsdag (2. april) 2015:

Det står skrevet i evangeliet etter Lukas:

Da tiden var inne, tok Jesus plass ved bordet sammen med apostlene. Og han sa til dem: «Jeg har lengtet inderlig etter å spise dette påskemåltidet med dere før jeg skal lide. For jeg sier dere: Aldri mer skal jeg spise påskemåltidet før det er blitt fullendt i Guds rike.» Så tok han et beger, ba takkebønnen og sa: «Ta dette og del det mellom dere. For jeg sier dere: Fra nå av skal jeg aldri mer drikke av vintreets frukt før Guds rike er kommet.» Så tok han et brød, takket og brøt det, ga dem og sa: «Dette er min kropp, som gis for dere. Gjør dette til minne om meg.» På samme måte tok han begeret etter måltidet og sa: «Dette begeret er den nye pakt i mitt blod, som blir utøst for dere.

Men se: Han som forråder meg, har hånden her på bordet sammen med meg. For Menneskesønnen går bort, slik det er bestemt. Men ve det mennesket som forråder ham!» Da begynte de å trette om hvem av dem det kunne være som skulle gjøre dette.

(Luk 22:14-23)

Slik lyder det hellige evangelium.

Påsken er mysteriets høytid – i mer enn en betydning av ordet. For mange er fridagene i påsken uløselig knyttet sammen med kriminalmysterier. Men enda viktigere er det at påsken i seg selv bygger på en gåte og et rettsdrama, og at Jesus innvier sine disipler i selve mysteriet.

I dag, på Skjærtorsdag, feirer vi innvielsen av et mysterium. Nattverden, det høyhellige sakramentet, denne hellige handlingen som vi gjentar og gjentar men fortsatt ikke kan forstå, mysteriet der himmel og jord flettes inn i hverandre på en måte som strekker rommet og trekker tiden sammen.

Dette er min kropp som gis for dere.
Dette er den nye kalk i mitt blod som utøses for dere.
Gjør dette til minne om meg.

Vi gjør det – og undrer oss.

langfredag

Jesu tilnærming til mysteriet er å gjøre det til en fortelling. Der sitter han til bords sammen med disiplene og spiser og drikker seg igjennom Israels påskefortelling, dramaet om flukten fra Egypt, om utgangen og frigjøringen fra slaveriet. Idet han leser om lammet som blir slaktet og døden som går forbi slavenes hytter, tar han brød og vin fra bordet. Så knar og kryster han seg selv inn i måltidet. Han skriver sitt eget liv inn i det eldgamle manuset. Ikke fordi han var der den gangen, men fordi det skjer nå! Her strekkes rommet, her trekkes tider sammen.

Og dermed er Jesus-fortellingen i ferd med å bli en kriminalfortelling. Snart skal han dø, snart har vi et offer. Og så spør vi, helt instinktivt: Hvem er den skyldige?

Kirkas svar har fra første dag vært at det er døden som er den skyldige. Døden som går forbi med en masse venner på slep. Men kjernen i påskefortellingen er jo nettopp dette at døden og alle dødens venner nettopp blir tvunget til å gå forbi. At alt dette som vil rive i stykker blir bundet på hender og føtter og kastet utenfor, mens vi som lever kalles til å se på oss selv som frie. Vi er ikke lenger noens slaver, og døden skal ikke lenger fritt få herje med oss.

Videre har kirka stilt seg ved korset og sagt: Her henger han som var Guds Ord til oss. Ordet om kjærlighet, ordet om håp, ordet om tro. Det ordet verden trenger å høre, men det ordet som aldri blir tatt imot uten samtidig å vekke motstand. Derfor står vi her både som dem som gråter og som dem som spør: Hvis han virkelig er Guds Sønn, hvorfor kan han ikke bare stige ned av korset?

Bødlene står der også. Og kirka bekjenner: Om noen er skyldige, er vi alle skyldige.

Men Jesus selv synes ikke mest opptatt av hvem som er den skyldige. Han er først og fremst opptatt av offeret, og at han selv identifiserer seg med dette. Selv Judas, han som vil bli husket som forræderen, sitter til bords sammen med Jesus og tar imot brødet og vinen fra Jesu hånd. Fortellingen om det Jesus er og gjør er også Judas sin fortelling. Senere skal Jesus henge på korset og be for bødlene sine. Det er dette som er selve mysteriet – at han ikke ber om hevn. I stedet sier han at vi alle er hans søsken.

Derfor, når vi i dag tar imot mysteriet i handa og putter det i munnen, da er det oss han ber for. Vi ber bønnen over brødet og vinen, og så deler vi ut, og så deler vi det sammen, og så ber han for oss.

Gåten har ingen annen løsning enn mysteriet selv. Men selve livsgåten, den har funnet sin løsning, i fortellingen om en som gav seg selv i brød og vin, i ord og handling, i korsdød og grav. Gjennom ham har Gud selv gitt oss livet tilbake – liv gjennom natt og død.

Derfor ber vi:

Kom til dem som er i nød og fare.
Gjør vel mot dem som gjør ondt mot oss.
Miskunn deg over alle mennesker.
Å Herre, hør vår bønn
og la vårt rop komme til deg.
Amen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: