Den usedvanlig produktive Bjørn Are Davidsen[1] – radiodebattant, blogger, kultarkeologifantast, skeptiker og Damaris-skribent, for å nevne noen av de tingene han får plass til i livet sitt ved siden av jobben i Telenor – har skrevet bok om utfordringen fra de såkalte «nye ateistene». Ja, og så litt om noen resirkulerte argumenter fra New Age’re. Svar skyldig? heter boka, og det er Lunde forlag som har vært så heldige å få gi den ut.
Davidsens bok sveiper over mye forskjellig, men jeg gjør ham vel ingen blodig urett om jeg nevner Sam Harris[2], Christopher Hitchens[3], Richard Dawkins[4] og Timothy Freke/Peter Gandy[5] som viktige fokuspunkter i fremstillingen. Davidsen imøtegår en del sentrale påstander i disses bøker. Hovedvekten i framstillingen hans ligger på å vise at (1) de «nye (og aggressive!) ateistene» ikke leverer noe vesentlig nytt, men i stor grad bare resirkulerer gamle og for lengst godt besvarte (mer eller mindre vulgære) argumenter basert på misforståelser av kristen tro, og (2) at alternative Jesus-«forskere» som Freke og Gandy ikke leverer noe vesentlig nytt, men i stor grad bare resirkulerer gamle og for lengst imøtegåtte spekulative hypoteser uten det minste snev av historisk kildrgeunnlag.
Davidsen trekker opp de store linjene for argumentene og finner, kanskje noe overraskende for enkelte, at både de nye ateistene og de nye Jesus-formidlerne i stor grad bygger på polemiske fremstillinger fra 1800-tallet, fremstillinger som igjen bygger på en tanke om at religion (og da særlig den kristne tro) lever i en evig kamp med naturvitenskap og andre «selvsagte» innsikter. Disse undertekstene, som Davidsen gjerne omtaler som «modernitetens ikoner», har Davidsen brukt atskillige sider på å imøtegå også andre steder. I Svar skyldig? leverer han en oppsummerende og solid ikonoklastisk innsats på sidene 29-35 før han etter hvert gyver løs på de postmoderne ikonmalerne – som altså i stor grad kopierer sine eldre mesteres håndtverk, omtrent slik de østkirkelige ikonmalerne også gjør.
Jeg skriver «gyver løs», men det er kanskje urettferdig sagt. Davidsens stil er svært sober og høflig, selv om han av og til ikke klarer å dy seg for noen utilslørt sarkastiske kommentarer. For den som har lest den litteraturen han går i rette med oppleves ikke slike utbrudd som noen forsøpling av debatten. Hitchens og Dawkins er for eksempel ikke kjent for å legge særlig bånd på seg, de heller, og i forhold til dem framstår Davidsen som en kortpustet, smilende og tilbakelent erkebritisk gentleman – dette er da ment som et kompliment.
Jeg skal ikke gå nærmere inn på de enkelte argumentene her. Det holder i massevis å si at boka er lesverdig og grundig. Så å si enhver påstand underbygges av en eller flere referanser/fotnoter. Leselisten til Davidsen er i det hele tatt imponerende; boka er verdt kjøpet bare på grunn av alle pekerne til annen litteratur. Den som eventuelt vil vite litt mer om Davidsens argumenter og hva han svarer og ikke svarer på, kan for eksempel følge med her. Selv anbefaler jeg boka på det varmeste, både til egen oppbyggelse(!), til ettertanke og som utgangspunkt for videre samtale og debatt – da fortrinnsvis i dannede former.
Personlig hadde jeg stort utbytte av å lese Davidsens tilrettelegging av forholdet mellom tro og tanke (eller religion og vitenskap, om du vil), hvor han argumenterer for en slags «dobbeltsynsmodell». Figuren på side 112 i boka er særdeles instruktiv. Men det er nesten urettferdig å trekke fram bare én enkelt side på denne måten. Boka er solid tvers igjennom.
Noen kritiske kommentarer skal det likevel også bli plass til her. Mine kritiske innvendinger går på form mer enn på innhold. Jeg synes det er vanskelig å unngå å sammenligne Davidsens bok med Skarsaunes Den ukjente Jesus; de to opererer på samme banehalvdel og tar opp flere beslektede tema (ikke minst er det berøringspunkter når Davidsen tar tak i Freke/Gandy og deres likesinnede, selv om sammenligningen nok er mer rettferdig sett i sammenheng med Davidsens Da Vinci dekodet). Uansett: Sammenlignet med for eksempel Skarsaunes bidrag framstår Davidsens bok som en anelse for løst strukturert etter min smak. I Svar skyldig? brukes både innledningen og de to første kapitlene til å redegjøre for hva slags bok forfatteren har ment å skrive; her kunne innledningskapitlet i større grad fått være nettopp det, synes jeg. Slik boka foreligger «flyter» forfatterens selvpresentasjon litt ut i de første to kapitlene som framstår som «sub-innledninger», om man kan bruke et slikt ord. Det er også et ganske markert brudd mellom kapittel 1-5 og kapittel 6 (nye ateister/new age), dette kunne etter mitt skjønn med fordel vært markert enda tydeligere i oppsettet av boka (hva med en del I/del II-inndeling?). Kapittel 6 ender dessuten opp i en slags «appell» som kanskje hadde fungert vel så godt som et slags etterord – selv om den tematisk absolutt hører sammen med den presentasjonen av (u)aktuell Jesusforskning som kapittel 6 er.
En siste kritisk innvending må nevnes. Davidsen krever til tider ganske mye av leseren. Platingas filosofiske/ontoligiske argument for Guds eksistens refereres på en måte som nærmest forutsetter at det er kjent, for eksempel. Noen ganger kunne jeg ønsket meg en grundigere og tydeligere adskilt presentasjon av andres argumenter (referat) før imøtegåelsen av disse (kommentar). Igjen har jeg her Skarsaunes pedagogikk i bakhodet. Men så kan man jo spørre seg hvor mange ekstra sider Svar skyldig? ville blitt på i tilllegg til de allerede foreliggende 272 dersom alle mine ønsker skulle blitt oppfylt.
Som man skjønner: Mine kommentarer er for pirk å regne, utelukkende et spørsmål om smak og behag. Konklusjonen blir uansett at Svar skyldig? er en fortreffelig bok som bør få mange lesere.
Bokas kanskje største styrke er måten forfatteren holder sammen tro og tanke på. Det største bud er, i følge Jesus, budet om å elske Gud med hele seg, inkludert forstanden (se Matteus 22:37). Davidsen viser gang på gang at kristen tro, på tross av nyateistenes gjentatte påstander om det motsatte, slett ikke trenger å være anti-intellektuell eller ukritisk. Kristen tro kan tvert imot være både velfundert og koherent. En slik tro kan fortsatt, slik den idéhistorisk påviselig har gjort også tidligere, være med og underbygge en sterk tro på (for eksempel) naturvitenskapens innsikter og muligheter. Hvorfor insistere på et enten/eller når man kan få begge deler? Davidsen sier det best selv:
[Det er] kanskje viktigere å se etter en Gud som kan begrunne empiriske studier, enn etter empiriske studier som kan begrunne Gud. I et jødisk-kristent univers møter vi en lovgiver bak naturen. Dermed har vi en grunn til å anta at den er rimelig regelmessig. I en slik virkelighetsforståelse styrkes hypotesen om Gud daglig ved at empiriske studier synes å gi meningsfulle resultater. […] [Spørsmålet er ikke] så mye hva vi kan konkludere med etter å ha observert natur og samfunn. Det dreier seg mer om hvilken filosofi vi har i bakhodet når vi begynner å tenke omkring universet og mennesket. (s.45f)
Noter/referanser
1. I forbindelse med en kåring av kristen-norges ti viktigste intellektuelle som Vårt Land hadde for en tid tilbake dukket Davidsens navn regelmessig opp i den påfølgende diskusjonen. (Jeg husker i farten ikke om han var med på VLs liste eller ikke, men jeg hører uansett med blant dem som definitivt mener han burde stå på en slik liste.) En intellektuell er som kjent en som regelmessig blander seg i offentlige diskusjoner som om tema som ligger utenfor hans eget fagfelt. Sivilingeniør Davidsen blander seg regelmessig i diskusjoner om teologi, filosofi, historie, kultarkeologi med mer, og han gjør det med braveur. Jeg har stor glede av å lese det han skriver. Det er min horisont som jeg møter boka hans med. Så var det sagt allerede innledningsvis.
2. Jf. Letter to a Christian Nation.
3. Jf. god is Not Great.
4. Behørig presentert for eksempel her.
5. Jf. Jesusmysteriene.
Haralds strøtanker 
Tror jeg har sett noen på Fjellhaug som har den boka. Mener å huske å ha bladd litt i den, og likte det jeg leste. Får spørre om å låne den.
Synes du kanskje er litt urettferdig med å sette Davidsen opp imot Skarsaune. Mens Davidsen gjør dette på «hobbybasis» (som du jo skriver innledningsvis) er Skarsaune erfaren, dreven, har antakelig en doktorgrad eller to og er kanskje litt eldre(?). Men det er jo viktig å understreke forskjeller.
Sammenligningen er egentlig ikke så veldig urettferdig, Ingar. Jeg håper at Bjørn Are, dersom han leser anmeldelsen min, oppfatter sammenligningen som et kompliment. De to driver begge med det samme: Popularisering av teologiske og religionsfilosofiske tema. Og der skriver drivende godt, begge to.
Må bare nevne at det med at «ny-ateistene» skulle ha nye argumenter er en misforståelse når religion, som verdensfenomen, har krøpet tilbake til en tid der gamle argumenter har fått ny gyldighet.
Liberal kristendom er – dessverre – ikke den eneste formen for religion, og Dawkins et al er ikke først og fremst sinte på liberale kristne (da hadde bøkene vært annerledes) men f.eks. på kreasjonister og folk som driver med Intelligent Design. Det vil si at de gamle argumentene om religion som inkompatibel med vitenskap har blitt aktualisert på nytt. Det er ikke Dawkins sin feil. Det er nok kristne sin feil.
I tillegg kommer at ny islamistisk terror (og en del andre ting) har tatt over for korstog og inkvisisjon som representanter for religion som voldsproblem. Husker jeg syntes det var litt pinlig å høre på 90-tallet da ateister brukte korstogene som argumentasjon mot kristendommen. Men nå er det altså andre tider.
Liberale religiøse får likevel sitt pass påskrevet, men mest fordi de ofte gir beskyttelse til de mer konservative. Ikke fordi det er de som er hovedproblemet.
Jeg vet for eksempel ikke Åse Gunhild Woie Duseund i KrF er svært konservativ eller om hun er kreasjonist, men hun gikk nå i mot en resolusjon i Europarådet mot kreasjonisme/ID i skolene i høst.
http://www.assembly.coe.int/ASP/Votes/BDVotesParticipants_EN.asp?VoteID=674&VoteSort=View_Members.CountryISO
Så kan jo vår venn Rowan Williams nevnes. Sikkert en liberal kristen han, men sharia-utspillet har også gledet Muslimbrødrene
http://www.religiousintelligence.com/news/?NewsID=1692
Problemet med liberale religiøse er altså mer at de gjør det vanskelig å få has på de fanatiske og de svært konservative.
De gir videre støtte til at man kan basere resonnementer (politiske som dagligdagse) på metafysisk spekulasjon selv om de personlig kanskje holder seg for god til å tro at Gud har en finger med i spillet overalt.
Hederlige unntak, som Irshad Manji og Chris Hedges må nevnes. (Og det finnes sikkert flere)
Jeg må understreke at mitt inntrykk av liberale religiøse som personer er veldig bra, men at rent religionspolitisk gir de ly til konservative som gir ly til fundamentalister.
Strappado: Skal man holde seg unna all alkohol fordi det finnes mennesker som dreper i fylla?
Sammenligningen er kanskje ikke helt holdbar, men tanken er verdt å forfølge et lite stykke til. Er det virkelig slik at representanter for moderat religion gir ly til mer ekstreme utgaver av religion? Kan det ikke heller tenkes at mer moderate utgaver viser et «forsvarlig og ansvarlig forhold» til religion, religionsforståelser som også de mer konservative eller til og med fundamentalistiske utgavene kan tenkes å kunne lære noe av?
Jeg har, i min anmeldelse av Dawkins’ TGD, henvist til Atle Søvik som skriver om hvordan moderate religiøse har større mulighet til å komme i konstruktiv dialog med mer uspiselige/fundamentalistiske utgaver enn det ateister har, rett og slett fordi den aller mest fundamentale biten i trossystemene er felles, nemlig guds/Guds eksistens. Jeg vet ikke om han har rett, men jeg heller mot å tro det.
En diskusjon om religion kan ikke bare ta utgangspunkt i de mest ekstreme utgavene. Det blir (for å bli i den allerede nevnte sammenligningen) som å diskutere åpningstider med utgangspunkt i han som banker kona etter å ha drukket hjemmebrent. En diskusjon om religion må ta utgangspunkt i spørsmålet om hvorvidt gud/Gud finnes eller ikke. Hvis man heller mot å tro at han/hun/de(t) gjør det, må man i ærlighetens navn forholde seg til dette, ikke unnskylde seg med islamistiske selvmordsbombere og holde tanken på Gud på avstand.
Jeg er skjønt enig med deg i at mer ekstremistiske utgaver av religion er et stort problem. Jeg vil endatil omtale enkelte utgaver av kristen tro og andre religioner for blasfemiske. Det å drepe og mishandle i Guds navn er gudsbespottelse. Jeg mener altså ikke å unnskylde slike u-varianter av den bevegelsen jeg tross alt bekjenner meg til.
Du nyanserer mellom «liberale» og «fundamentalistiske» varianter av religion, og mener at Dawkins gjør det samme. Mitt problem er at jeg ikke helt ser denne distinksjonen hos Dawkins. Tvert imot: Jeg føler meg anklaget når jeg leser boka hans. For meg virker det som om han holder meg, som relativt liberal vestlig protestant, ansvarlig for galninger som sprenger abortklinikker i Midtvesten eller tilfeldige forbipasserende i Midtøsten. Denslags argumentasjon finner jeg ytterst urettferdig og uverdig, og jeg oppfatter ikke denslags påstander som noen invitasjon til dialog eller felles arbeid for en bedre verden. Dessverre.
Mange takk for ros og ris, for ikke si rusen det gir å lese om seg selv.
Oskar er nok så avgjort både eldre og noe mer pedagogisk strukturert enn meg.
Muligens fordi han ikke må skrive alle bøker på kveldstid eller i ferier?
Harald: Med litt modifisering er ditt første argument egentlig ganske gyldig. Har selv tenkt på det. Det vil si, som en som liker alkohol, og det ganske godt, mener jeg også at avholdsfolk har et poeng i hvordan moderat drikking påvirker alkoholikere. Hvis jeg for eksempel møter en alkoholiker, eller tidligere alkoholiker, så gir jeg ikke ham en øl. Og jeg har også full forståelse for at man pørver å slutte å la alkoholen flyte på julebord og ellers i året på arbeidsplasser.
Jeg er likevel ikke enig i at totalavhold er noe mål, og det er fordi at fylliker ikke er en trussel mot demokratiet. De kan for all del forårsake skade, men det vi har sett de siste årene har ikke vært på nivå med en fyllekule akkurat. Alkoholikere er en plage for seg selv og de nærmeste, og kan forårsake en del problemer men de underviser for eksempel ikke skolebarn i ideer de har fått i fylla.
Men om vi går tilbake til forbudstiden (NB: ikke for noe forbud av religion) så synes jeg også at resonnementet bak alkoholforbudet var ganske bra. At forbud som mekanisme ikke virket helt etter planen er én ting(det var uansett bare ment å være midlertidig), men at man ønsket å få en slutt på fyllet, og med at man benyttet seg av jordbruksland og skipsrom til sprit, når det var lite mat, det har jeg full forståelse for.
Poenget er at for å få tak i misbrukerne må man gjerne trå på tærne til de moderate brukerne. (Jeg tror muligens man må være norsk for å forstå dette.)
«Jeg har, i min anmeldelse av Dawkins’ TGD, henvist til Atle Søvik som skriver om hvordan moderate religiøse har større mulighet til å komme i konstruktiv dialog med mer uspiselige/fundamentalistiske utgaver enn det ateister har, rett og slett fordi den aller mest fundamentale biten i trossystemene er felles, nemlig guds/Guds eksistens. Jeg vet ikke om han har rett, men jeg heller mot å tro det.»
Jeg har ikke fått lest den anmeldelsen ennå(må sette av en halvtime 🙂 ), men jeg tror ikke det finnes én bestemt måte å kurere fundamentalister, rett og slett fordi folk er forskjellige.
Men for å presentere en motsatt hypotese: fundamentalister er gjerne legalistiske av seg. Deres religiøsitet pleier å være noe de har fått inn via oppdragelsen(selv om den har akselerert), snarere enn fra en spirituell opplevelse, eller eksistensiell undring.
For meg tyder dette på en helt klar rasjonalitet. Å lese utlegninger på islamonline.net, er ganske fornøyelig, fordi det er helt rasjonelt ut fra bestemte tekster. Med bedre tekster hadde det gått bedre, får en altså tro.
En annen ting som kjennetegner (i alle fall amerikanske fundamentalister) er manglende kunnskap om vitenskap, og vel kunnskap generelt. Så ren og skjær opplysning vil hjelpe en god del.
Man har for eksempel studert bakgrunnen til kreasjonister:
«These developmental data suggest that resistance to science will arise in children when scientific claims clash with early emerging, intuitive expectations. This resistance will persist through adulthood if the scientific claims are contested within a society, and it will be especially strong if there is a nonscientific alternative that is rooted in common sense and championed by people who are thought of as reliable and trustworthy.»
http://www.pandasthumb.org/archives/2007/05/is_creationism.html
Stikkordet er common sense. Det handler lite om spiritualitet og mer om å resonnere logisk ut fra ufullstendige forutsetninger. Crap in, crap out.
En del av de muslimske fundamentalistene som har sprengt bomber har jo hatt høy utdanning, men religiøsiteten har vært enda høyere. Og det er ikke akkurat sosiologi, sosialantropologi og religionshistorie de har studert.
Derfor tror jeg ikke nødvendigvis at liberale religiøse sitter med nøkkelen. Jeg vil selvsagt ikke utelukke noe, men sett fra et ateistisk ståsted er i alle fall dette evinnelige dialogmakeriet bortkastet tid fordi det virker som om man er redde for å fornærme hverandre.
_Derimot_, kunne det vært bra om de liberale delte rundhåndet av sin tekstkritikk. Intellektuell debatt altså, ikke dialog og utglatting. (Islam mangler jo noe tilsvarende til høyere bibelkritikk, og vi hadde alle vært tjent med at de begynte på et slikt prosjekt.)
Men for å spørre deg: hva mener du med konstruktiv dialog? Dialog er blitt et moteord, så det er vanskelig å vite om det er noe mer enn en prat.
Når det gjelder Dawkins skjønner jeg at du blir fornærmet, men du leser sikkert kritikken på en annen måte enn det jeg gjør.
For det første er det det at religion (for dette formål) kan oppsummeres som ideologi+metafysikk. Det liberale/moderate har til felles med fundamentalister er ikke ideologi, men at det finnes en metafysisk verden, og at man resonnere ut fra irrasjonelle forutsetninger. Hellige bøker med mystiske kilder til Sannhet, guddommelig intervensjon, liv etter døden. osv.
For Dawkins sin del er dette en grov metodefeil. Det hjelper ikke om resultatet er bra, om metoden er dårlig, for andre kan bruke en lignende metode og få resultater med katastrofalt utfall. Og siden dette handler om viktige ting (liv og helse – ikke kunst og kultur), kan det være alvorlig nok.
Dette synes i alle fall jeg er legitim kritikk.
Jeg tror heller ikke du ville ment at forskningsjuks var OK bare utfallet ble bra? (TGD er ikke forskning, bare for å drepe et motargument om det teologiske grunnlaget 😉 )