Om vrange gudsforestillinger

Sommeren er lesetid for meg som for mange andre. I sommer fant jeg endelig tid til en bok jeg lenge har gledet meg til å lese: Richard Dawkins’ The God Delusion.[1]

Dawkins er ateist; en aggresiv sådan. Det vil si, først og fremst er han evolusjonsbiolog. Han er dessuten lynende intelligent[2], skriver drivende godt, har en aldeles herlig (om enn ganske spydig) humoristisk sans og utstråler en voldsom selvsikkerhet i det han skriver. I tillegg er han ekstremt arrogant. Det sier seg selv at boka hans er glimrende gnistrende lesning.[3] Den er også ikke så rent lite tankevekkende. For temaet han tar opp er intet mindre enn det som utgjør kjernen i ganske mange mennesker virkelighetsforståelse, min egen inkludert: Troen på at det finnes en Gud:

If this book works as I intend, religious readers who open it will be atheists when they put it down. What presumptuous optimism! Of course, dyed-in-the-wool faith-heads are immune to argument, their resistance built up over the years of childhood indoctrination using methods that took centuries to mature (whether by evolution or design).[4]

Dawkins’ bok er en eneste lang kjede med (i hvert fall tidvis) velfunderte[5] og velartikulerte argumenter som i det store og hele er ment å underbygge to hovedpåstander:

  1. Gud finnes ikke, og
  2. religion fører i det store og hele bare til ondt.

En slik bok setter selvsagt i gang en mengde tanker i en prest. Jeg har både de- og rekonstruert tankebygninger under og i etterkant av lesningen. Denne posten er derfor delvis en anmeldelse av Dawkins’ bok, delvis en vurdering av enkelte av argumentene hans. Og ja, posten er i lengste laget…

Evolusjon og kreasjonisme

Det første jeg oppdaget da jeg begynte å lese The God Delusion var hvor lenge det var siden jeg hadde lest noe virkelig god popularisering av naturvitenskap. Fysikk, kjemi og matte var favorittfagene mine på videregående, så hvordan jeg endte opp som teolog og ikke som naturvitenskapsmann, vel, det er fortsatt et lite mysterium for meg. Jeg en altså teolog med sans for naturvitenskap, men leser altfor sjelden slike bøker som Dawkins’. Sommerens leseopplevelse minte meg på hvor fantastisk spennende naturvitenskaplige innsikter kan være.

La det bare være sagt med en eneste gang: Dawkins er gnistrende når han skriver om det han virkelig har greie på: Evolusjonsbiologi. Det er riktig fornøyelig å lese når han pulveriserer all den kreasjonistiske litteraturen han har fått tilsendt som reaksjon på sine tidligere bøker. Jeg ble selv styrket i troen på evolusjonsteoriens holdbarhet og forklaringspotensiale av å lese Dawkins. Som han selv understreker gang på gang: Darwins evolusjonsteori basert på tanken om naturlig utvalg er en hypotese, og den kan falsifiseres. Men så langt har ingen funn eller observasjoner gjort nettopp det. Tvert imot: Stadig flere fossilfunn, DNA-analyser og observasjoner av ulike arters tilpasningsdyktighet bekrefter bare at teorien fortsatt står fjellstøtt. Evolusjonsbiologien som fag har selvsagt vokst siden Darwin utgav On the Origin of the Species. Men noe har fortsatt ikke endret seg: Tanken på det naturlige utvalg som forklaringen på hvordan livet har klatret opp Mount Improbable. [6] Dawkins understreker gang på gang mot kreasjonistenes argumentet om at «Livet er for komplekst til å ha oppstått tilfeldig»: Det er ikke tilfeldighetene som styrer evolusjonen. Det naturlige utvalg er en eneste lang kjede av prøving og feiling hvor de forsøkene som treffer best hele tiden overlever til neste runde. Når livet først er «etablert» så gir denne prøvingen og feilingen gjennom svært lang tid imponerende resultater, slik vi også kan observere rundt oss. (Dette betyr ikke at naturlig utvalg er en bevisst prosess, den er tvert imot blind, sier Dawkins. Men den er systematisk. Det er det som betyr noe i denne sammenhengen.)

Dawkins er samtidig ærlig nok til å innrømme at det er tre punkter på utviklingsstigen hvor det fortsatt er noen større gap igjen. Disse tre er 1) da livet oppstod, 2) da cellekjernen oppstod og 3) da bevisstheten oppstod. Dawkins regner med at videre forskning vil tette disse hullene også, men samtidig har han allerede, mens han venter på denne hull-tettingen, en annen og foreløpig forklaring som han påstår han finner fullstendig tilfredsstillende. På disse punktene introduserer han nemlig det antropiske prinsipp som forklaringsmodell: Vi er her – levende, bevisste vesener med kompliserte celler – og fra det utgangspunktet observerer vi at disse tingene har skjedd, dermed vet vi at de har skjedd, enda så usannsynlig de kan virke som isolerte hendelser. Her postulerer altså Dawkins en viss grad av tilfeldighet («Livet oppstod ved et usannsynlig lykketreff!») i tillegg til det naturlige utvalgs med systematiske tilnærming. Disse tilfeldighetene (sammen med de mange tilfeldighetene som tilsynelatende ligger bak vårt forunderlig fininnstilte univers) forklarer Dawkins for det første med det allerede nevnte antropiske prinsipp, for det andre med at vårt univers kan være en del av et multivers med et uendelig antall parallelle universer hvor akkurat vårt er slikt sammensatt at forholdene er lagt til rette for liv akkurat her og at det usannsynlige så skjedde nettopp her. Mot all verdens kreasjonister konkluderer han dermed med at Gud ikke er nødvendig, man kan forklare hele eksistensen minst like godt uten Gud. Det holder med evolusjon og det antropiske prinsipp.

Han synes jeg Dawkins’ argumentasjonsrekke begynner å bli farlig famlende. For meg ser det ut som om Dawkins blander sammen beskrivelser med forklaringer: Han beskriver hvordan men ikke hvorfor. Han framstår dermed som en bedre naturvitenskapsmann enn eksistensialfilosof. Jeg kan være enig med Dawkins i at innenverdslige forklaringer som naturlovene og naturlig utvalg kan forklare på en tilfredsstillende måte hvordan utviklingsprosessene har funnet sted – det er ikke engang umulig at slike forklaringer en gang i nær eller fjern fremtid kan tette de tre «hullene» nevnt over. Men det underliggende filosofiske (eksistensielle) spørsmålet går likevel ikke bort: Hvorfor? Hvorfor er vi her? Eller, som filosofen Heidegger sier: «Hvorfor finnes det i det hele tatt noe som er til, og ikke snarere intet som helst?»[7] «Meningsløshet» eller «ingenting» er selvsagt mulige svar på slike spørsmål, men disse svarene er ikke nødvendigvis de eneste, og de er vel heller ikke uten videre de mest tilfredsstillende. «Gud» er et annet mulig svar, selv om Dawkins mener han har minst ett avgjørende argument for at Gud ikke kan finnes.

Kan Gud (mot)bevises?

Dawkins’ hovedargument mot Guds eksistens er som følger: Virkeligheten er uendelig komplisert. Dersom det finnes en Gud, da må denne Gud være mer komplisert enn den virkeligheten han står bak. Men da har vi plutselig bare fått noe mer komplisert å forklare enn det vi allerede hadde. Hvordan forklarer vi Gud?[8] Innenfor naturvitenskaplige konstruksjoner blir noe mer usannsynlig jo mer komplekst det er. Dermed blir Gud-hypotesen, som beskriver en for oss utrolig komplisert Gud, utrolig usannsynlig i naturvitenskaplig målestokk.

Jeg ser i og for seg logikken i argumentet: Hypotesen Gud løser ikke nødvendigvis alle problemer i forhold til å gi oss en enklere forklaring på hvordan alt ble til og hvorfor alt er som det er. Nå stiller jeg meg noe spørrende til at det er dette som er den viktigste grunnen til å framsette Gud-hypotesen i utgangspunktet, tross alt kan man framsette flere ulike spørsmåls hvor Gud kan komme inn som en del av et svar. «Hvor kommer alt fra?» er bare ett slikt spørsmål.[9] «Hva er meningen med at jeg/alt er her?» er et annet, for ikke å snakke om «Hva slags mening finnes bak døden?»

Det største problemet med Dawkins’ innvending at likevel at den egentlig bare er en omskrivning av innvendingen «Hvem skapte Gud?» Denne innvendingen er ikke ny, og problemet med den er enkelt å påvise: Man kan ikke unngå å stille denne typen spørsmål, uansett hvilken virkelighetsanskuelse man holder seg til. Man vil alltid, uansett, på et eller annet sted føre enhver tankerekke til ende og komme til et punkt hvor man ikke kan se lengre, et punkt hvor det bare dukker opp et nytt spørsmål som man ikke har noe svar på og som man ikke kan forklare tilfredsstillende. Regressum ad infinitum kalles gjerne dette. Atle Søvik, som har skrevet en artikkel om Dawkins’ bok i Tidsskrift for Teologi og Kirke skriver oppklarende om dette:

[Man] kan alltid fortsette med å stille spørsmål. Til den minste partikkel kan man alltid spørre: men hva er inni den? Til universets ytterste grense kan man alltid spørre: men hva er utenfor der? Og til enhver forklaring kan man spørre: men hvorfor skjedde det? Og hvorfor akkurat slik? Ett eller annet sted slutter din forklaringsrekke, og du kommer ikke videre. Kanskje slutter du med Gud, og da kan man spørre: men hvor kom Gud fra? Kanskje slutter du med et multivers eller en mengde materie og noen grunnleggende krefter, og da kan man spørre: hvor kom de fra, hvorfor akkurat disse, hvordan skjedde det, osv.[10]

Nå er det forholdsvis enkelt å påvise, slik nevnte Søvik også gjør, at Dawkins selv bruker mer kompliserte forklaringer når han skal forklare de kompliserte tingene han observerer. Et interessant eksempel er multivers-hypotesen, siden den fordrer en mengde ulike universer, altså noe mer komplisert enn vårt eget univers som er det hypotesen skal forklare. Slik sett er han ikke særlig konsekvent i sin argumentasjon. En annen sak er at det virker som om Dawkins argumenterer ut ifra Gud som en immanent størrelse, altså en størrelse som skal eksistere innenfor vårt univers og forklares med bakgrunn i dette. Han ser for eksempel ut til å forutsette at Gud er bundet av de samme lovene som vi er i forhold til kommunikasjon, tid og rom. Men dette er langt fra den typen gudsforestillinger de fleste religioner opererer med. Alle religiøse tradisjoner jeg kjenner til fastholder tanken om Gud som transcendent i sitt vesen, altså før eller utenfor universet med dets lover og regler og konstanter og årsaker og virkninger. Det blir i lys av dette forholdsvis enkelt å avvise Bertrand Russells pussige eksempel (som Dawkins siterer og gir sin tilslutning til) om at hypotesen Gud er like søkt som hypotesen om at det eksisterer en tekanne som svever i bane rundt solen et sted utenfor Jupiter. Dette er en hypotese som forholder seg til vår immanente virkelighet og som derfor kan testes naturvitenskaplig; en eventuell slik tekanne kan – dersom den finnes – bekreftes, om kanskje ikke endelig falsifiseres. Gud-hypotesen unndrar seg til syvende og sist slik testing, på grunn av Guds transcendens[11]

(Nå er ikke Gud bare transcendent, i hvert fall ikke i følge den kristne tradisjon. Inkarnasjonsdogmet påstår at Gud ble menneske og slik gjorde seg selv immanent. Dessuten er hele den judeisk-kristne tradisjon basert på en tanke om at Gud åpenbarer seg gjennom sine handlinger i historien, altså at han viser seg i det immanente. Men dette forhindrer ikke at Gud i utgangspunktet er transcendent og at Gud-hypotesen må vurderes i lys av dette utgangspunktet.)

Spørsmålet er altså om Gud finnes. Dette er et spørsmål om hva som er sant. Spørsmålet om hva som er et godt kriterium for sannhet er helt fraværende i Dawkins’ framstilling.[12] Allerede nevnte Atle Søvik påpeker og drøfter nettopp denne mangelen hos Dawkins, og Søvik holder som et positivt alternativ fram det såkalte koherenskriteriet som et godt sannhetskriterium: Hva som er sant er ikke bare et spørsmål om hvor komplisert eller sannsynlig noe er, men også i hvilken grad en hypotese eller forklaring gir en mest mulig helhetlig og fullstendig og sammenhengende, med andre ord koherent, forklaring. Et nærliggende eksempel fra Dawkins egen arena – naturvitenskapen – kan være kvantemekanikken, som forutsetter noen «bevegelser» på elementærpartikkelplanet som vi rett og slett ikke kan begripe, men som likevel er en teori som gir en sammenhengende og god forklaring på det meste – dersom vi «bare» aksepterer tanken på at et elektron kan være flere steder på en gang (i hvert fall så lenge ingen observerer det direkte) eller «egentlig» bare er en eller annen form for «sannsynlighetssky» – hva nå i alle dager det måtte være.

Mange vil da, selv etter å ha lest Dawkins, fastholde at en eller annen form for Gud-hypotese kan gi en rimelig koherent forklaring på de store spørsmålene i tilværelsen («Hvor kommer jeg fra? Hvorfor er jeg her? Hva er godt?[13] Hva er sant? Hva skal når jeg dør?»). Det er graden av koherens som er interessant her. Men den er ikke Dawkins interessert i å diskutere, fordi det er en diskusjon som vil måtte foregå dels på teologiens banehalvdel, et sted hvor han av prinsipp ikke ønsker å sette sin fot.[14]

Hvor kommer religion fra?

Dawkins spør seg selv hvor religion kommer fra, og hans (foreløpige og høyst spekulative) svar er at religion som fenomen høyst sannsynlig har en evolusjonspsykologisk forklaring. Religion er et rest-produkt, sier han, av andre formålstjenelige evolusjonsmessige mekanismer. Forklaringen på hvordan dette restproduktet har oppstått skal befinne seg i skjæringspunktet mellom (i) «imaginære venner» som våre evolusjonshistoriske forfedre muligens ikke vokste fra slik vi gjorde det, (ii) en slags forhistorisk mangelfull forståelse av at bevissthetens indre stemme i oss selv egentlig er nettopp vår egen stemme, (iii) hjernens stadige tendens til å skape forenklede bilder av komplekse inntrykk, noe som kan skape svært levende illusjoner og (iv) en slags pre-programmering i hjernen vår som gjør at vil gjerne lytter til alt voksne sier når vi er små (fordi dette vanligvis vil gi oss en evolusjonsmessig fordel).

Her åpner det seg for mine øyne et stort og vidt og uutforsket landskap, der Paulus’ ord i Romerbrevet om den naturlige lov og om den innebygde Gudslengselen og -erkjennelsen danser rundt sammen med Dawins meme-hypotese og hans (sarkastisk mente) forslag om at Gud kanskje kommuniserer med oss gjennom «spiritoner». For (og dette er sannelig ikke enkelt å svare på): Hvor kommer dette mønsteret fra, at alle mennesker i utgangspunktet ser ut til å være religiøse av legning? Er dette virkelig bare et evolusjonshistorisk restprodukt (et negativt sådant, en slags idéhistorisk blindtarm), eller handler dette om at alle mennesker på en eller annen måte opplever seg tiltalt av Gud? Hvordan skjer i så fall denne tiltalen? Gjennom «spiritoner», gjennom naturen selv, eller på en annen måte vi bare ikke har sett for oss ennå? Kan vi i det hele tatt vente å kunne observere grunnlaget for en kommunikasjon mellom en transcendent Gud og et immanent menneske? Kan inkarnasjonsdogmet bidra med viktige innsikter på dette området? Jeg sitter igjen med mange spørsmål, men til forskjell fra Dawkins synes jeg disse spørsmålene er både interessante og gode, selv om flere av disse spørsmålene unektelig er religiøse av karakter.

Dawkins selv har før øvrig problemer med å være konsekvent avvisende til alle slags spørsmål av religiøs art:

Det er også eiendommelig at Dawkins ikke selv lever opp til det krav som han stiller til religiøse påstander: at de enten skal kunne begrunnes naturvitenskapelig eller frafalles. I en diskusjon om boken hans, ble Dawkins spurt om han trodde på menneskets frie vilje. På det svarte han ja, som han også gjør i boken. Da en filosof spurte ham om en slik tro er forenlig med hans naturvitenskapelige oppfatning av mennesket som en forutbestemt maskin, ble den ellers så skråsikre Dawkins uvanlig famlende: «I det virkelige liv sier ingen av oss noen gang: ‘Han kunne jo ikke noe for det, han var bestemt av sine molekyler.’ Men kanskje vi skulle [si det]… Noen ganger… hm…». På gjentatt spørsmål om Dawkins ikke her gjorde seg skyld i en selvmotsigelse, svarte han: «Jeg gjør vel på sett og vis det. Jo, men det er en selvmotsigelse vi på en eller annen måte må leve med, hvis ikke ville livet ikke være til å holde ut.»

Her tar altså Dawkins sin tilflukt fra naturvitenskapen til praktiske og trosmessige argumenter. Og det må vi vel til sist alle, ateister eller troende. Om det kunne føre til litt større intellektuell ydmykhet, både på det ene og andre hold, var neppe stor skade skjedd.[15]

The Good Book: En fryktelig bok?

Etter å ha forsøkt å «bortforklare» religion går Dawkins videre til å hakke løs på påstanden om at religion er en godt grunnlag for å kjenne og gjøre det gode. Han går til og med så langt som å påstå at religion faktisk er roten til det meste som er vondt i verden. Som eksempel tar han for seg Bibelen og viser hvor mye grusomt som står i den såkalte The Good Book. Den gammeltestamentlige/jødiske Jahveh får så hatten passer og vel så det:

The God of the Old Testament is arguably the most unpleasant character in all fiction: jealous and proud of it; a petty, unjust, unforgiving control-freak; a vindictive, bloodthirsty ethnic cleanser; a misogynistic, homophobic, racist, infanticidal, genocidal, filicidal, pestilential, megalomanical, sadomasochistic, capriciously malevolent bully.[16]

…og slik fortsetter det. Til dette er det vel egentlig bare en ting å si (bortsett fra det opplagte, nemlig at dette er et merkelig vrengebilde av GTs totale gudsbilde): Ja, det står mye vondt i Bibelen. Mange av oss som har gått søndagsskole eller blitt fortrolig med bibelhistorien(e) i barndommen på andre måter er nesten ikke i stand til å se det grusomme i mange av Bibelens fortellinger. Ta fortellingen om Noas ark, for eksempel: En spennende historie om hvordan Gud passer på, eller en grusom historie om massemord og guddommelig utslettelse av kultur og natur? Kanskje begge deler, det kommer an på øynene som ser. Men hva gjør slike fortellinger med våre Gudsbilder?

Dette med at Bibelen faktisk er grusom bok, en grusomt vakker bok, men også en grusom bok, det må vi som kristne faktisk bli flinkere til å ta inn over oss. All mulig from tale om Bibelen som Guds ord kan ikke forandre på det. Hvordan skal vi forholde oss til dette? Vel, Luthers tale om det som driver på Kristus, med en tilhørende kritisk holdning til Skriften, det ser for meg ut til å være en farbar vei. Men da må alle forenklinger om Bibelen som Guds Ufeilbarlige Ord til hver minste tøddel fare. Vi som jobber i kirken må bli flinkere til å si høyt det alle ser: Det er faktisk en god del ting i Bibelen som ikke driver på Kristus. Man kan bortforklare eller fortolke eller sortere eller… men vi må slutte å late som om Bibelen er nødvendigvis enkel og selvforklarende. Dawkins er ikke mitt eneste sannhetsvitne her[17], og enhver som leser Boka noenlunde fordomsfritt ser det samme. Dette forhindrer selvsagt ikke at Bibelen både kan omtales som og leses som Guds ord, men det burde gjøre det vanskeligere å ha som ideal at vi skal være naive i vår bibellesning.

Religion, ondskap og fornuft

Dawkins scorer altså et poeng når han omtaler Bibelen som en (i beste fall) sammensatt bok. Men når han går videre med sine påstander om at religion er roten til alt ondt, da blir han ekstremt upresis. Problemene tårner seg etter hvert opp: Dawkins definerer ikke religion, fornærmer Mor Theresa og bagatelliserer Stalin og Maos ateistiske terrorregimer. Han er ikke i nærheten av å underbygge sin påstand om at ateister ikke er motivert av sin ateisme når de begår grusomheter mens religiøse på sin side er motivert av nettopp religion – her gjør han det altfor enkelt for seg selv. Han diskuterer heller ikke andre mulige forklaringer på hvorfor mennesker begår onde handlinger (så som frykt eller behov for kontroll over egen tilværelse, om nødvendig på bekostning av andre). Samtidig har Dawkins selvsagt helt rett i at ikke alt som seiler under religionsflagget fortjener respekt. Det er faktisk befriende endelig å lese en som ikke tar fem øre for å kritisere islam på grunnlag av Muhammedbråket (er det ikke ironisk at man truer med å halshogge dem som sier Islam ikke er fredens religion?). Mange av de andre eksemplene han kommer med er rystende å lese om, så som korstog, inkvisisjon og heksebrenning, sekterisk indoktrinering av små barn eller drap på abortleger. Det er slett ikke tvil om at det har foregått og foregår atskillig grusomt i religionenes navn, på samme måte som det ikke kan være tvil om at mange religiøse (såkalte hellige) bøker inneholder mye som kan brukes til å underbygge slike grusomheter. Men betyr dette at religion i seg selv er roten til alt ondt? Dawkins er ikke i nærheten av å dokumentere denne bombastiske påstanden. Eksemplene hans viser at mennesker har et nesten uendelig potensiale for å gjøre ondt, men det gjelder da sannelig både ateister og religiøse. Spørsmålet er hva som motiverer oss til ondskap. Dawkins postulerer en korrelasjon mellom slik motovasjon og religion, men han underbygger ikke postulatet med fakta. Da koker hele påstanden i grunnen bort i kålen.

Finnes god religion? Dawkins sier kategorisk nei. Jeg sier ja. God religion finnes, i hvert fall i teorien – selv om vi mennesker som skal utøve og sette ord på denne religionen knapt kan kalles gode tvers igjennom. Det betyr ikke at ikke Dawkins’ eksempler på misbruk av religion ikke skal få korrigere oss. God religion må, slik jeg ser det (etter å ha lest Dawkins), oppfylle i hvert fall ett kriterium: God religion må bygge en solid bro til menneskets rasjonelle side. Dette vil jeg fastholde, selv i lys av den kristne lære om at vår ratio er fallen under synden: Dette kan ikke være en unnskyldning for å gjøre onde gjerninger mot bedre vitende, «bare» fordi dette er påbudt i en eller annen hellig bok, det være seg Koranen eller Bibelen eller hvor som helst. Hele mennesket er fallent. Ånden hjelper hele mennesket, også dets fornuft.[18] Vi må derfor tørre å stole på vår fornuft, også i møte med det som framstår som onde påbud i hellige tradisjoner.

Burde ikke Åndens tale være forståelig og ugjendrivelig for alle? Jo, jeg tror det, derfor støtter jeg meg til den lange og gode tradisjonen at vår fornuft virkelig kan være et redskap for Ånden. Den kan selvsagt være et redskap for destruktive krefter også, men det kan ikke være en unnskyldning for ikke å forsøke å bruke fornuften på en mest mulig åndelig måte.

Jeg for min del tror fortsatt (selv etter å ha lest The God Delusion) at moderat religion er bedre enn ingen religion, blant annet fordi moderat religion sannsynligvis har større muligheter til å komme i dialog med og kanskje til og med påvirke mer ekstreme eller fundamentalistiske religionsutgaver (allerede opptil flere ganger nevnte Atle Søvik skriver mer om dette). I tillegg tror jeg altså at religiøse forklaringsmodeller kan være minst like koherente som mer rendyrkede og eksklusive naturalistiske forklaringer. Hva mener jeg så med «moderat religion»? Slik jeg bruker uttrykket her mener jeg en form for religion som tilstreber å være rasjonell, kritisk, romslig og tolerant. Alt dette er det mulig å realisere innenfor tradisjonell kristendom. Min lesning av Dawkins har bare underbygget min overbevisning om at det er godt å søke nettopp dissse tingene, og jeg kommer til å fortsette å lete etter slike trekk i den kristne tradisjonens skattkammer.

Ateisme og religion – en oppsummering

Gjennom det jeg har skrevet så langt har det vel blitt tydelig at jeg er kritisk til mange av Dawkins’ påstander i The God Delusion. Dette på tross av at boka altså er velskrevet og til tider morsom å lese. Jeg anbefaler boka, men med det samme forbehold som jeg tar til alle slike bøker: Vær kritisk til det du leser, og ikke ta alt for god fisk selv om det er fiffig formulert. Mange av Dawkins bombastiske påstander viser seg ved nærmere ettesyn å være luftslott og ren ønsketenkning.

Når jeg leste Dawkins klarte han likevel langt på vei å overbevise meg om én ting, nemlig at ateister egentlig er modige mennesker. En ateist tror at meningsuniverset er tomt, og han stirrer tomheten i hvitøyet – før han konstruerer sin egen mening. Det er tøft. Jeg har forsøkt å åpne opp for tanken, men har verken turt å hive meg ut i den eller funnet den særlig tilfredsstillende. The God Delusion har likevel økt min respekt for ateister generelt, selv om den har tatt bort noe av respekten for Richard Dawkins spesielt.

Dawkins spør et sted i boka si: Dersom Gud finnes, er ikke Gud naturvitenskapsmann? Kan vi ikke gå ut ifra at Gud belønner ærlighet og oppriktighet i møte med fakta – også dersom dette skulle lede en ut i ateismen? Det er en besnærende tanke. Den som finner trøst i å håpe på at Guds frelsesplan er altomfattende kan kanskje til og med se det slik at agnostisismen og ateismen gjennom sine spørsmål og sin stadige trang til å gjøre det enkle og naive mer komplisert på en eller annen måte fremmer Guds vilje i verden.

Dawkins har med The God Delusion levert et interessant bidrag til å gjøre det enkle mer komplisert. Så får det heller være, da, at Dawkins selv faller i forenklingsgrøfta så lang han er når han påstår at all religion egentlig bare er ondskap i forkledning. Atle Søvik får siste ord:

Dawkins’ bok vurdert som religionskritikk er dårlig begrunnet kritikk. Dawkins’ bok vurdert som arbeid for å skape fred, tror jeg er lite effektiv. Men religionskritikk generelt og fredsarbeid generelt er gode ting, så med det får oppfordringen til folk være å overgå Dawkins i begge deler.[19]

Noter/referanser

1. Dawkins, Richard 2006: The God Delusion (Houghton Mifflin: Boston). Boken er også utgitt på norsk under tittelen Gud – en vrangforestilling.

2. Mange anmeldere og kritikere av Dawkins har påpekt det paradoksale i at en så belest mann som ham kan så lite om teologi, og at han i tillegg gir uttrykk for stolthet over dette (han kan, som han sier, ikke noe om «alvologi» heller!). Jeg skal ikke bruke tid på å peke på alle feil og mangler han gjør når han skriver om teologihistoriske og eksegetiske tema, bare nevne at den lista kunne fort blitt ganske lang. Likevel er det ingen tvil om at Dawkins’ religionskritikk på mange områder treffer svært godt og at den befinner seg i en helt annen divisjon – ja, galakse! – enn den tilsvarende kritikken fra for eksempel Dan Brown.

3. Dawkins har utgitt flere bøker, og etter å ha lest The God Delusion tenker jeg at jeg godt kunne tenke meg å lese noe annet han har skrevet. The Selfish Gene, Climbing Mount Improbable, The Blind Watchmaker og Unweaving the Rainbow skal visst alle være tilnærmede klassikere. Det får bli neste sommer…

4. Dawkins 2006: 5.

5. OK, ikke alltid like velfunderte, da. Noen ganger er han bare spydig. Men da er han stort sett morsom, i det minste.

6. Mount Improbable er Dawkins’ eget bilde som han bruker for å forklare hvordan evolusjonen gjennom naturlig utvalg har brakt livet helt dit hvor det er i dag. Tenk deg et fjell, skriver han, et fjell hvor den ene siden er stupbratt og loddrett. Ingen kan klatre opp den siden. Hvordan kommer man seg opp til toppen? Det synes umulig. Løsningen er fjellets bakside: En lang, slak stigning opp til toppen. Det er den veien evolusjonen har valgt: Gjennom mange, mange bitte små steg har man klatret fra nullpunktet til et svært komplekst nivå. Kreasjonismen står ved foten av den bratte siden, sier Dawkins, ser opp til toppen og sier: «Ingen kan hoppe helt opp dit i ett sprang!» Et fantastisk bilde, spør du meg…

7. Sitert etter Skarsaune, Oskar, «Gud – en vrangforestilling?»; bokanmeldelse i Vårt Land 15. juni 2007, s.16-17. Anmeldelsen kan leses på avisens nettsider.

8. Gud-hypotesen stiller opp en del nye (under)spørsmål, flere av dem nær umulig å svare på. Dawkins nevner i fleng: Har Gud oversikt over alt? Kan Gud lese alle menneskers tanker? Følger Gud med på alle ting? Vet Gud hvor alle elementærpartikler befinner seg til enhver tid?

9. Det er mulig at Dawkins, som naturvitenskapsmann, har en «blind flekk» her: Han har fokus utelukkende på Gud som forklaring på de prosesser han selv er interessert i som fagmann.

10. Søvik, Atle Ottesen 2007: «Om religionskritikken i Richard Dawkins’ bok The God Delusion»; Tidsskrift for teologi og kirke 2/2007, s.134-145 (Universitetsforlaget: Oslo); her s. 137.

11. Dette er vel også noe av problemet når Dawkins skal vurdere de mer tradisjonelle gudsbevisene (Anselm/Thomas) – i tillegg til at han ikke har forstått de filosofiske forutsetningene for de bevisene han så nådeløst dissekerer. (se Skarsaune 2007)

12. Søvik 2007: 138.

13. Ikke for det; det er nok, som Dawkins sier, ikke tvingende nødvendig å bringe Gud på banen som en slags garantist for moralen. For er det ikke hyklersk å antyde at man bare gjør det gode av frykt for Guds straff, så å si innrømme at man egentlig ville gjort det onde dersom det ikke fantes noen Gud? Her tror jeg Dawkins og Thomas Aquinas er på linje: Den som gjør det gode av frykt for straff, han gjør synd. Den som gjør det gode for å glede sin Far, gjør godt.

14. Fordi en slik diskusjon vil måtte foregå dels på naturvitenskapens premisser, dels på teologiens premisser, finner jeg det mer sakssvarende å snakke om POMA (Partially overlapping magistrates) med Alister McGrath heller enn om NOMA (Non-overlapping magisterates) med Stephen Jay Gould (for en forklaring av disse uttrykkene må jeg nesten henvise til Dawkins’ bok…). Men nøyaktig hvor grenseoppgangene skal foretas vil jeg ikke en gang begynne å diskutere her…

15. Skarsaune 2007.

16. Dawkins 2006: 31.

17. Se for eksempel Gardell, Jonas 2003: Om Gud (Tiden: Oslo).

18. Kan ikke Ånden handle gjennom en ateists fornuft, for den del? Jeg er overbevist om at noen av Dawkins’ observasjoner om onde handlinger utført under dekke av religion er i tråd med Åndens vitnesbyrd om hva som er synd og hva som er rett og hva som skal dømmes.

19. Søvik 2007: 142.

29 svar til “Om vrange gudsforestillinger”

  1. Problemet til Dawkins er at han, slik du påpeiker, mest sannsynleg har ein «blind flekk.» Han tolker kompleksitetsspørsmålet ut frå naturvitskaplege prinsipp. Dette er ikkje noko problem dersom du opnar for at det kan finnast noko som står over det skapte. Så det han gjer er det vi på engelsk kan kalle «begging the question.»

    Ein kommentar til bibelspørsmålet: Eit problem i denne samanhengen, er at folk har ofte eit altfor snevert syn på Skrifta, delvis inspirert av reformasjonen. Men i Bibelen sjølv står det ikkje at den er den heile sanninga. Faktisk så står det at det er kyrkja som er «søyle og grunnvoll for sanninga.» (1Tim 3:15) Difor er det viktig å sjå på Kyrkja sin lange Tradisjon, og der ser vi at fornufta har ein stor plass.

    Altså treng vi ikkje ha eit syn på Bibelen som 100% perfekt. Det vi må gjere, er å lese den med fornuft, og — som Luther seier — med Kristus i tankane.

  2. Enig i at Dawkins bok på langt nær er perfekt, så på mange måter synes jeg anmedlelsen din var god og grundig. Og jeg er vel nesten litt overrasket over at en religiøs kan oppfatte boken som morsom; han er jo til tider svært sarkastisk.

    Kjetil: «Han tolker kompleksitetsspørsmålet ut frå naturvitskaplege prinsipp. Dette er ikkje noko problem dersom du opnar for at det kan finnast noko som står over det skapte.»

    Det er forskjell på å «åpne for noe» og å «anta at noe er riktig». At Gud eksisterer er vitterlig en hypotese som alle andre naturvitenskapelige hypoteser, men den har dessverre til gode å bli falsifisert verifisert. Hvis det er hypotetisk-deduktiv metode du referer til med «naturvitenskapelig prinsipp» har du helt rett i at det er metoden han bruker. Teologi og filosofi har gitt oss mye godt, men det blekner vel litt om man stiller det opp mot HDMs bedrifter (da tenker jeg både på forskning og hverdagshendelser).

  3. Eh… En liten skrivefeil i avsnitt tre der: hypotesen om Gud har selvsagt til gode å bli verifisert 😀

  4. Hehe… skrivefeilen er rettet, selv om det første utsagnet var minst like interessant.

    Slik jeg tenker kan jo Gud-hypotesen vanskelig falsifiseres en gang for alle (på grunn av Guds transcendens). Samtidig er det vel et åpent spørsmål hvor stor nytte man har av en hypotetisk Gud som aldri foretar seg noe som helst som innvirker på den verden man lever i og «bare» trekker seg tilbake til et åndelig trosrom hvor han/hun er fullstendig utilgjengelig for testing. Nå oppfatter jeg ikke Gud helt slik, da – en slik Gud kunne vært hvem-og-hva-som-helst! – men ser absolutt det litt kinkige med at det er såpass vanskelig å verifisere Gud på en overbevisende måte – i hvert fall dersom man ikke aksepterer at «alt som er» kan være med å verifisere Gud som en første beveger. Jeg ser at du og Kjetil diskuterer denne problemstillingen på Kjetils blogg, og oppfordrer gjerne andre lesere til å sjekke den samtalen nærmere. (Det er bare å følge lenken i kommentar 1 over.)

  5. [J]eg er vel nesten litt overrasket over at en religiøs kan oppfatte boken som morsom; han er jo til tider svært sarkastisk. – Nicolas

    Svært sarkastisk var ordet… joda, man må ha en god porsjon både selvironi og overbærenhet samt en dæsj ironisk distanse for å le av alt. Men man trenger jo ikke le av alt, selvsagt, bare det man ikke føler seg så veldig truffet av, og så er det jo lov å le av en god spydighet selv om en føler seg ørlitegranne truffet også. Jeg gjorde nå det, da. 😉

    Engelsk humor er og blir fine greier.

  6. Engelsk humor er bra, men man kan jo saktens spørre seg om han faktisk trodde at noen kom til å lese boken og bli forandret av den. Det er litt som med sola og vinden som skulle kappes om å få frakken av en mann; blåser du holder han hardere på den, men skinner du tar han den av selv. Dawkins’ bok fungerer bedre som en slags tekst som maner til kamp, og den har nok langt større betydning i USA (hvor de fleste ateister er skap-ateister) enn i det sekulariserte skandinavia. Skulle noen få et mer reflektert bilde på religion ville jeg heller anbefalt Daniel Dennetts «Breaking the Spell» (som jeg må få anmeldt på min egen blogg snart, bare denne (…) tidsklemma åpner seg litt).

  7. Det er interessant at Dawkins åpner hele boka si med sitatet du referer til på side 5. På denne måten isolerer han seg fra alle motforestillinger, kommentarer og utspill som måtte komme fra religiøst utøvende i høyere tjenestestillinger – som dette innlegget ditt, for eksempel. Minner noe om Michael Baigents argumentasjonsteknikk…

    Det å ikke gjøre noe av prinsipp fører altfor ofte ikke noe godt med seg (dette gjelder også mine egne prinsipper), og dermed er det synd at Dawkins ikke ønsker å konversere og bevege seg inn på teologiens enemerker. For idet han gjør dette, faller ikke litt for sin egen kritikk av «wool-headed religious leaders» som ikke vil ta til seg kritikk samme hva?

    Bibelen må ikke leses naivistisk. Idet vi gjør dette blir vi blendet, og vi kan takke for oss som kristne og trossamfunn. Bibelen er ført i pennen av mennesker, overbrakt gjennom mange tusen år og kan derfor ikke sies å være ufeilbarlig, slik sett. Samtidig må det huskes på 2.Tim 3,16: «Hver bok i Skriften er innblåst av Gud…», og dette er et punkt kristne må holde i tankene. Som kristne tror vi på en ufeilbarlig Gud. At mennesket ikke er det må dog taes i betraktning oppi det hele, når vi leser Guds ufeilbarlige ord ført av menneskers feilbarlige hender. Men dette blir en vanskelig sak for mange å forholde seg til, for hvor går da skillet mellom Guds ord og menneskets? Her er vi nok litt inne på «Jesus Feilsitert», som du tidligere har henvist til.

  8. «Det er interessant at Dawkins åpner hele boka si med sitatet du referer til på side 5. På denne måten isolerer han seg fra alle motforestillinger, kommentarer og utspill som måtte komme fra religiøst utøvende i høyere tjenestestillinger – som dette innlegget ditt, for eksempel. Minner noe om Michael Baigents argumentasjonsteknikk…»

    Mener du fotnote 4 om at han ønsker at kristne lesere skal bli ateister men regner seg selv som optimist når han skriver det?

    «Bibelen må ikke leses naivistisk. Idet vi gjør dette blir vi blendet, og vi kan takke for oss som kristne og trossamfunn. Bibelen er ført i pennen av mennesker, overbrakt gjennom mange tusen år og kan derfor ikke sies å være ufeilbarlig, slik sett. «

    Du kan jo prøve å mene den slags på f.eks. kristenblogg.no eller blant de «mest» kristne amerikanerne. Når Dawkins leser Bibelen bokstavelig er det for å vise oss hvor langt dagens tolkning er fra den opprinnelige. Daniel Dennett tydeliggjør på en langt mer «mottakende» måte at en slik utvikling har skjedd, men jeg er redd mange religiøse enkelt og greit ikke klarer å se at troen deres er svært ulik det den opprinnelig var.

  9. Du kan jo prøve å mene den slags på f.eks. kristenblogg.no eller blant de “mest” kristne amerikanerne.

    Jeg leser/skriver ikke på kristenblogg.no. Jeg vet derfor ikke hva skribentene der står for. Men det er vel ikke opplagt at kristenblogg.no eller de såkalte «mest» kristne amerikanerne nødvendigvis skal få definere grensene for hva som er gangbar teologi.

    Når Dawkins leser Bibelen bokstavelig er det for å vise oss hvor langt dagens tolkning er fra den opprinnelige.

    Nå er det jo ikke gitt at det vi vil oppfatte som en bokstavlig lesning av en bibeltekst nødvendigvis samsvarer med den opprinnelige forfatterens intensjon/tolkning. Jeg synes Dawkins leser Bibelen på en litt for fundamentalistisk måte, og det gjør ham mindre intressant som samtalepartner.

    Jeg er ikke enig med Ingar i sammenligningen Dawkins/Baigent. Baigent skriver om ting han ikke har peiling på. Jeg er forsåvidt enig i at Dawkins kommer litt skjevt ut når han allerede innledningsvis presenterer en unnskyldning for hvorfor noen ikke kommer til å akseptere det han ellers mener er helt uangripelige argumenter. Men det er er vel ikke slike «dyed-in-the-wool faith-heads» (er jeg en av dem, tro?) han først og fremst ønsker å nå, men det du Nicolas kaller «skap-ateister». Kanskje.

    Jeg synes sitatet om hvorvidt vi bare er «bestemt av våre molekyler» er spennende. Dawkins ser jo ut til å mene at vi har en eller annen form for fri vilje (selv om han kanskje har problemer med å redegjøre for hvorfor), siden han legger såpass mye energi i å forsøke å overbevise andre mennesker. Debatt som meningskonstruksjon er med andre ord i grunnen en døråpner til eksistensielle spørsmål i seg selv. Debatterer vi fordi vi «må» (molekylene styrer oss), fordi vi søker å konstruere en mening i oss selv (fordi det er så slitsomt å være nihilist), eller fordi det finnes en Mening der ute som vi søker? Eller er det av andre grunner?

  10. Kom på en sak til: Ingar sammenligner Dawkins med michael Baigent, jeg regner med at det er en referanse til Holy Blood, Holy Grail. Sammenligningen er og blir urettferdig, men på ett punkt må jeg gi ham rett. Når Dawkins setter opp sin argumentasjonsrekke hvor han forsøker å forklare hvordan gudstro har oppstått som et evolusjonshistorisk restprodukt, da blir mange «kan» og «det er mulig at» for til «det er slik» og «det må være slik». Han presiserer riktignok at tankene hans er høyst foreløpige, men han underbygger ikke en eneste av påstandene sine med vitenskaplig etterprøvbare fakta. Her argumenterer han i klassisk HBHG-stil, selv om jeg gjerne innrømmer at Dawkins’ spekulasjoner framstår som hakket mer plausible enn Baigent & Co’s rimelig aparte omskrivning av europeisk historie. :mrgreen:

  11. Nå har jeg fått mye tilbakemeldinger her på min sammenligning mellom Baigent og Dawkins, men min sammenligning var aldri ment som noe mer enn det du nå presiserer, noe jeg er veldig glad for. Om andre meninger kan tolkes ut ifra mitt innlegg, er det bare fordi min ordleggingsform er noe ufullstendig og enkel:-)

  12. Enig;-)

    Så er jeg spent på om du også liker denne http://www.lundeforlag.no/bok.cfm?id=1574?

    Ellers er jeg usikker på hvorfor du synes TGD er så «god»…

    Selv slet jeg en stund med å avgjøre om min lite positive oppfatning av boka som bok var en ubevisst psykologisk reaksjon fordi jeg var så uenig (og dermed burde lene meg ekstra langt tilbake og si at jeg syntes den var god, bare sånn for sikkerhets skyld, omtrent som man nesten føler litt overfor Pullmanns bøker og årets film), men jeg har etterhvert landet på at dette handlet mer om boka enn om meg.

    Som jeg uttalte i intervjuet med Fri Tanke i januar, oppfattet jeg boka nærmest som en parodi. Også fordi den er en av de mest rotete og overfladiske bøkene jeg noen gang har lest – og jeg har lest mye…

  13. God og god… jeg har ikke lest på langt nær så mye som deg, så jeg skal være forsiktig med å uttale meg for bastant, men jeg hadde en i og for seg god leseopplevelse under gjennompløyingen av TGD. Jeg ville vel kanskje likevel brukt et litt annet ord i dag, et lite halvår etter.

    Jeg plasserte TGD relativt kjapt i kategorien «relativt høyrøstet og i overkant polemisk debattinnlegg – langt sådan!» I nevnte kategori skiller boka seg absolutt ut, og slett ikke bare negativt, blant annet fordi Dawkins eksellerer så i å være slem og satirisk. Jeg opplevde dette som et forfriskende trekk ved boka ved første gjennomlesning. Men det er klart, ved nærmere ettersyn er det ikke tvil om at Dawkins har det med å henfalle til den gamle retoriske nødløsningen «Svak argumentasjon – hev stemmen!»

    Det er mye pathos, men lite logos og kanskje også npe tvilsom ethos, for å forbli i retorikkens hage – den «implisitte Dawkins» er sur, gretten, forurettet og spydig. Det er i grunnen mer trist enn noe annet, synes jeg.

    «Rotete og overfladisk»? Tja. Jeg syntes den var relativt velstrukturert og klartenkt. Men overfladisk? Absolutt! Så til de grader… Og den klare overflaten avslører bare en masse grums litt lenger nede…

  14. Jeg ser gjerne at du belegger et par av påstandene dine med et sitat eller to fra TGD.

    For det første skriver du at han bagatelliserer Stalin og Maos ateistiske terrorregimer. Mao er dessverre ikke nevnt i registeret, jeg finner ham ikke etter litt leting, men «Hitler and Stalin were, by any standrads, spectacularly evil men,» skriver Dawkins på side 309. Bagatellisering?

    For det andre skaper du inntrykk av at Dawkins mener ikke-religiøse slipper unna det logiske problemet ved en regressum ad infinitum. Hvor sier han det? Dawkins poeng er vel snarere at religiøse feilaktig tror de slipper unna dette problemet ved å postulere en guddom: «They make the entirely unwarranted assumption that God himself is immune to the regress» (s 101).

    Kommentarer mottas med takk!

    mvh

  15. Knut-Sverre: Takk for kommentar. Jeg har ikke TGD tilgjengelig der jeg sitter nå, men skal gi en kjapp respons likevel, og heller komme grundigere tilbake til dette senere – kanskje også i form av helt nye bloggposter. Jeg er ikke ferdig med Dawkins ennå.

    Det er mulig at Dawkins ikke nevner Mao i det hele tatt. Det husker jeg faktisk ikke. Men, om så er, så er det i så fall ikke akkurat et pluss, all den tid Mao ledet et uttalt ateistisk regime og derfor burde kvalifisere til omtale i en bok som Dawkins’. Dawkins bagatelliserer ikke det Hitler og Stalin står for, men han bagatelliserer måten de utnyttet nettopp ateismen på. (Dawkins har i en del andre fora argumentert mer utfyllende for at Hitler var kristen. Det er en uhyre svakt begrunnet påstand, selv om det kanskje er like vanskelig å argumentere ugjendrivelig for at han var fullstendig a-religiøs. At han «satte seg selv i guds sted» kan kanskje være en slags mellomløsning.) Stalins (og Maos og Pol Pots for den del) terrorregimer ble ledet av uttalte ateister. Det er denne forbindelsen Dawkins bagatelliserer. Samtidig gjør han alt han kan for å overdrive forbindelsen mellom andre tyranners (mer eller mindre uttalte) religiøse tro og deres handlinger. Argumentet fungerer med andre ord kun én vei i Dawkins’ univers. Ateismen romantiseres der religionen demoniseres. Det holder ikke, synes jeg.

    Alle livssyn kan misbrukes, også det ateistiske. For meg ser det til og med ut som om ateismen, uten sine moralske absolutter, har enda dypere fallgruver enn de fleste religiøse systemer. Merk at jeg ikke ville finne på å postulere en automatisk sammenheng her – de fleste ateister ville ikke finne på å forsvare folkemord! – men jeg er redd for hva en slik «blind flekk» for ens eget livssyns skyggesider kan medføre av negative konsekvenser. Her tror jeg faktisk det er farlig å ta Dawkins på ordet.

    Når det gjelder det andre punktet så viser argumentasjonen i TGD bare hvor fundamentalt Dawkins misforstår religion. Regresser gjelder strengt tatt «bare» innenfor vårt univers, med dets begrensninger i tid og rom. En løsning som plasseres utenfor den kjente virkeligheten, i det transcendentale, vil dermed være underlagt andre forutsetninger. At det dermed kan være vanskelig å si noe om hva slags karakter denne løsningen («gud») har er en annen sak. Her kommer religionene inn med sine forklaringsmodeller, som i hvert fall til en viss grad vil være basert på åpenbaringer. Kristen tro bygger på tanken om at denne åpenbaringen har funnet sted/finner sted i historien. Andre religioner vil tenke mer «direkte»/endelig om slik åpenbaring. Men det er altså en helt annen diskusjon…

    Har jeg skrevet at religiøse slipper unna regresser? Jeg tror ikke vi gjør det, i hvert fall ikke helt, ettersom en «gud-hypotese» er lite brukbar dersom vi ikke vet hvem denne gud/Gud er. En slags ultimat løsning på en regressum ad infinitum er ikke dugende til noe dersom den ikke kan integreres i en større meningskonstruksjon som er relativt koherent og hvis påstander kan begrunnes godt. Å si at «gud/Gud finnes» blir dermed bare et første steg på en lengre reise. Dawkins har imidlertid ikke overbevist meg om at det ikke er forsvarlig å ta dette første steget.

  16. Takk for svar!

    Etter at en rekke av Dawkins meningsmotstandere har skrevet tilsvar som langt på vei er sammenhengende fornærmelser mot lesernes intelligens, er det godt å lese noe mer reflektert og nyansert. Det betyr ikke at jeg i hovedsak er enig med deg i, men du gir meg noe å reflektere over.

    Hvorvidt ateisme legger veien åpen for ondskap, er vel strengt tatt et spørsmål om hva man mener med ateisme. Forstått som en rent negativ definisjon – som sier noe om hva man IKKE tror på – kan jeg ikke se at ateisme i seg selv kan motivere til noe som helst, ikke en gang religionskritikk! Det er åpenbart fullt mulig å kombinere ateisme med likegyldighet, humanisme eller renheklet ondskap, men jeg ser ikke at det er noen nødvendig sammenheng mellom dem.

    Problemet med Dawkins slik jeg ser det er derfor ikke at han vil frikjenne ateisme (jeg bruker bevisst ikke bestemt form av ordet), men snarere at han gir religionen skylda for enhver handling begått av mennesker som påberoper seg å være religiøse. Historieforståelsen hans ser for meg ut til å være altfor lettvint.

    På den annen side synes jeg nok mange religiøse tar påfallende lett på den rolle religion har spilt og fortsatt spiller som legitimeringstrategi: Det er dyd å være lydig og å tro på det man ikke kan forklare rasjonelt – dermed er et religiøst tankesett særdeles velegnet for misbruk.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s