Om å være alene sammen

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 30. desember

Vi mennesker er flokkdyr. Vi er sosiale vesener, skapt og programmert til fellesskap. Vi klarer oss egentlig ikke alene, og vi vet det. Den dagen vi ble født, var noens armer der og tok imot oss. Hvis ikke, hadde vi ingen mulighet til å overleve den første dagen – eller de tusen neste. Overalt hvor mennesker trer fram, oppstår det fellesskap. Noen ganger er de flyktige, andre ganger varige, noen ganger er de ritualiserte og bestandige på tvers av generasjoner.

Samtidig er vi mennesker også grunnleggende alene. Vårt indre liv er egentlig bare tilgjengelig for oss selv. Våre innerste lengsler, drømmer og håp er skjult for omverdenen, og om vi forsøker å sette ord på våre fineste minner, er det som om de blir til støv på tunga. Mennesker har derfor, så lenge vi har forsøkt å sette ord på våre indre liv, stadig kommet tilbake til beskrivelser av en form for eksistensiell ensomhet.

Noen filosofer har til og med gått så langt som til å stille spørsmål ved om noe i det hele tatt finnes utenfor vår egen bevissthet. Hvordan kan jeg vite at de andre egentlig er som meg? Hvordan kan vi være sikre på at noe som ikke blir observert egentlig eksisterer? «Jeg tenker, altså er jeg!» konkluderte Descartes, men det neste steget – at noe utenfor jeg’et også er – er ikke nødvendigvis like enkelt å ta. I disse dager spiller den nyeste Matrix-filmen på kinoene, og enda flere vil komme ut av kinosalen med spørsmål om hva virkeligheten egentlig består i og om vi kan stole på det vi sanser, tenker og tror.

Det er fantastisk å være menneske. Det er edelt, det er tidvis både morsomt og deilig også. Men det er ikke til å komme fra at det også kan være ganske slitsomt. Og noen ganger kan den eksistensielle ensomheten bli overveldende.

På engelsk skjelner en mellom loneliness og solitude, mellom det å være ensom og det å være selvvalgt alene (solo). Slik får en fram at det er fullt mulig å være alene (lonely) midt i en gruppe mennesker. Ensomhet er noe som kan slå inn på alle slags tider og steder, også i jula.

Den julefortellingen som vi forteller i kirkene, handler om at Gud selv blir menneske. Kirka sier om Gud at Gud egentlig aldri er alene, fordi Gud er tre-enig, et fellesskap som transcenderer tid og rom. Men i jula brytes dette fellesskapet. Guds Sønn blir menneske. Da har menneskenes fellesskap blitt endret for alltid. Menneskeheten har blitt tilført en ny dimensjon: Det guddommelige. Men samtidig er nå Sønnen også henvist til menneskelivets ambivalens. Ja, det var hender der i stallen som tok imot Jesus, som svøpte ham og la ham i en krybbe. Det fantes kjærlighet der, et fang å ligge i, et bryst å die. Han ble tilbedt av gjetere og vismenn; slik oppsto nye fellesskap rundt ham. Men hvem visste egentlig hvordan Sønnen hadde det? Hva som rørte seg i ham? Hva han selv visste om sin egen plass i historien om Alt Som Er Til? At han en dag skulle rope i fortvilelse at Gud hadde forlatt ham?

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med disse refleksjonene. Men jeg finner en slags trøst i å vite at jeg ikke er alene, heller ikke når jeg kommer i kontakt med eksistensiell ensomhet. Gud har også vært der. Det er det juleevangeliet sier. Og så minner jula oss om at hendene som tar omkring oss eller som stryker over oss, også kunne bære Gud-blant-oss. Det gir meg tilbake noe av troen på fellesskapene rundt oss, om ikke annet, selv etter et helt år med koronaavstand, alenetid og ensomhet. Vi er ikke alene, ikke engang når ingen andre vet.

Gledelig jul, alle sammen. Måtte det nye året bli et fellesskapets år for oss alle.  

Om at en krise er en krise (også på kinesisk)

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 8.10.2020

Du har kanskje lest eller hørt det gang i løpet av det siste halve året du også, at det kinesiske ordet for «krise» er sammensatt av tegnene for «fare» og «mulighet»? Det høres jo både spennende og inspirerende ut. Det er bare det at det ikke stemmer.

Jeg kan ikke kinesisk. Men jeg snakker, forstår og leser en del japansk, og japanerne har adoptert deler av skriftsystemet sitt fra nettopp Kina. Jeg er derfor i stand til å forstå i hvert fall noe av skriftlogikken i kinesisk, ettersom det ligger tett opp til det japanske kanji-systemet. Jeg drister meg derfor til å forsøke meg på litt myteknusing her.

Det stemmer at på kinesisk er ordet «krise», 危机, sammensatt av to tegn, 危 og 机. Det første tegnet, 危, betyr «fare». Så langt er det med andre ord hold i den vestlige populærmyten. Men det andre tegnet (机) betyr ikke «mulighet», i hvert fall ikke isolert sett. Når det står for seg selv, er betydningen mer i retning endrings- eller krysningspunkt. Tegnet 机 inngår derimot i en annen ordkombinasjon på kinesisk, 机会, som betyr nettopp «mulighet». Men her er tegnet supplert med et annet tegn, 会, som (i hvert fall på japansk) betyr møte eller ansamling (som i gruppe eller parti). Populært uttrykt: Der flere veivalg møtes, har man muligheter, men der endrings- eller veivalget er forbundet med fare står man overfor en krise.

«What doesn’t kill you, makes you stronger», både synges og sies det. Vi mennesker er meningssøkende vesener, og vi har det med å lete etter mønstre og mening i alt, også i kriser. Vi finner den samme livsholdningen i norske munnhell også. «Aldri så galt at det ikke er godt for noe!», sier vi. Men er dette nødvendigvis sant?

Jeg tror vi har godt av å øve oss i å godta at enkelte ting vi opplever og erfarer ikke nødvendigvis er meningsbærende i seg selv. Det er ikke sikkert at det som skjer, skjer for at du skal lære noe av det eller vokse gjennom det. Ikke dermed sagt at det ikke kan finnes en form for mening selv i det tilsynelatende meningsløse, i hvert fall ikke når en ser tilbake på det i ettertid. Men det betyr ikke at vi trenger å være glade for at det som skjedde, skjedde.

Som prest kommer jeg stadig i berøring med sorg. Og er det en ting jeg og andre prester har blitt mer oppmerksomme på de senere tiårene, så er det hvor lite meningspotensiale som egentlig ligger i floskler som at «det er nok en mening med det». Når et menneske i sin beste alder blir revet bort av kreft, eller når en ungdom blir drept i trafikken, da ser jeg det ikke som mitt kall å påstå at det var meningen at dette skulle skje, eller at de sørgende nå må fokusere på hva de kan lære av dette eller hva slags vekstpotensiale de selv kan finne i det mørket de befinner seg i. Noen ganger er det jævlige bare nettopp det: Aldeles forjævlig.

Dette burde egentlig være en selvsagt innsikt for en kristen kirke eller en (post)kristen kultur. Den kristne grunnfortellingen handler om et menneske som roper til Gud i fortvilelse fra et kors, overveldet av en følelse av gudsforlatthet. Meningstapet er absolutt. Så peker kirka på et håp som vokser ut av den absolutte håpløsheten døden representerer. Men dette er nettopp Guds sak, ikke vår. Vi må erkjenne at i møte med enkelte av livets utfordringer, kan vi ikke selv konstruere eller finne noen mening som helst. Den kan bare gis oss av Meningen selv.

I den organisasjonen hvor jeg jobber, altså Den norske kirke, har det den siste tida vært en del snakk om den omstillingen som har skjedd i møte med koronapandemien. Vi ble digitalisert mer eller mindre over natten i løpet av mars og april. Nå har vi møter på Teams, vi også, og prester strømmer kveldsandakter over Facebook fra sin egen stue. Jeg skal ikke underslå betydningen av en slik omstilling, men digitalisering gjør ikke koronakrisen lettere å bære.

For den pågående pandemien er først og fremst en krise. Livet er truet. Folk dør. Vi har mista mange, og kommer til å miste enda flere. Jeg tror det vi trenger mest nå, både i kirka og ellers, er hjelp til bare å stå i det vanskelige, uten å fokusere så innmari mye på personlig vekst eller omstilling. Selvutvikling er en luksus den som ikke er rammet kan unne seg. Men for altfor mange handler ikke koronapandemien om vekst. Den handler om å overleve.

I bunn og grunn handler alt dette om å akseptere menneskelivets sårbarhet. Vi er dødelige vesener, og det ligger ikke muligheter i alle farer. En krise er ofte bare nettopp det: En krise. Noen ganger er det vanskelig nok bare å være til. Akkurat nå er det nok for mange av oss.

PS: På japansk, som jeg kjenner bedre enn kinesisk, leses 机 som «tsukue» som betyr skrivepult – uten at denne teksten må karakteriseres som et skrivebordsprodukt av den grunn.

Om besettelse

Bob Larsson driver det langt. Den selverklærte eksorsisten og pastoren jager ut dine personlige onde ånder for den nette sum av mellom fire og fem tusen kroner. Hvis du vil ha en kjapp konsultasjon på Skype, er prisen rimeligere: 3.339,-. Momsfritt.

Alf Gjøsund skrev for en måned siden en svært lesverdig kommentar i Vårt Land om tro på demonbesettelse og eksorsisme. Dette er fenomener som dessverre fortsatt preger en del kristne miljøer rundt om i verden.

Gjøsunds tekst taler for seg selv. På Verdidebatt ble det diskusjon i kommentarfeltet. Innleggene i diskusjonen var, som i VD-diskusjoner flest, av frustrerende ujevn kvalitet. Hallvard Jørgensen leverte gode innspill til videre samtale om temaet.

Jeg har ingen førstehånds erfaring med fenomenet Gjøsund kommenterer. Heldigvis. Men jeg har hørt forskjellige historier, jeg også. Mye av det jeg har fått høre har vært skremmende, fordi det bare så altfor tydelig har vært snakk om skildringer av overgrep med religiøst fortegn.

Nå kjenner ikke jeg noe nærmere til Larssons «ministry» enn det jeg har lest meg til i media. Da jeg første gang hørte om eksorsist Bob Larsson var min umiddelbare assosiasjon demonen Bob i Twin Peaks, en serie jeg har sett igjennom på nytt denne forsommeren som forberedelse til Sesong 3 som var på vei. (Jeg kunne sagt mye om den nye sesongen av serien, altså, men lar det ligge akkurat her.) Jeg har også tilbrakt mange timer i stille meditasjon over Larsons gale verden (The Far Side). Det er mulig at dette er noe av grunnen til at jeg sliter med å ta Bob Larssons såkalte tjeneste alvorlig.

Men skepsisen som bor i meg handler også om teologiske ryggmargsreflekser. Min teologiske grunnlagstenkning er etter hvert sterkt påvirket av tenkere som Knud Ejler Løgstrup, Emanuel Levinas og Martin Buber. Av Buber har jeg lært om betydningen av å se den andre som et du, ikke som et det. Av Levinas har jeg lært om at sårbarhet og verdighet hører sammen, og at dette er noe vi erkjenner i møtet med den andre. Av Løgstrup har jeg lært om betydningen av den spontane livsytringen tillit, om hvordan tillit og kjærlighet svarer til hverandre og om at vi i ethvert møte med et medmenneske holder en del av den annens liv i vår hånd. 

Summen av dette blir omtrent som så: Når jeg møter et annet menneske møter jeg et sårbart medmenneske, et du som er som jeg og som jeg kan speile meg i. I det oppmerksomme møte møter jeg et medmenneske som kommer meg i møte med tillit, og som inviterer til sårbar og samtidig tillitsfull samhørighet i et her og nå. I kristen terminologi sier vi at den andres ansikt viser oss Guds bilde. Avtroppende biskop Tor Singsaas pleier å si at Kristus er skjult til stede bak den andres blikk.

Hvor mye galt er det ikke da i en teologi som, enten den nå kaller seg kristen eller ikke, inviterer deg til å se inn i den andres ansikt og si: Jeg ser en demon i deg!

Om å misbruke Guds navn

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 1.6.2017

Siden det er konfirmasjonssesong, kan det kanskje være på sin plass med en aldri så liten konfirmanttime.

Hvert eneste år tar vi imot nye konfirmantkull i kirka, flotte ungdommer som setter av tid til å reflektere rundt tro og tvil, identitet og tilhørighet, etikk og moral. Og siden vi i kirka nå engang er forplikta på kirkelig tradisjon kommer vi ikke utenom en time om Budene. De det er ti av, vet dere. Ja, og så den gylne regel og det dobbelte kjærlighetsbudet da; det er noe med at dersom grunnlaget er i orden kommer gjerne konkretiseringene i enkeltcase av seg selv.

Og hvert år har vi den samme samtalen med ungdommene om det budet som i kirkelig tradisjon er kjent som det andre budet: «Du skal ikke misbruke Guds navn!» Hva betyr det? Samtalen starter gjerne som en diskusjon om banning, og om hvilke ord som er «innafor» og ikke. Temaet er uuttømmelig. (Min svigermor jobbet i barnehage og fikk engang et spørsmål fra gølvet om det var like stygt å si «Harry Potter!» som å si «Herre Gud!») På et eller annet punkt i samtalen blir det så vår lodd å gjøre konfirmantene oppmerksomme på at det andre budet stiller seg knekkende likegyldig til banning. De aller fleste banneord viser som kjent ikke til Guds navn men til «ham som holder til i den andre enden av korridoren» som salige Karsten Isachsen i sin tid uttrykte det. Ikke dermed sagt at det å forbanne hverandre er noe vi oppmuntrer til, men dere skjønner tegninga.

Det å påberope seg guddommelig rett til å krenke eller skade andre, derimot, det er i sannhet å misbruke Guds navn. I kirka bekjenner vi at Jesus viste oss Gud (eller avslørte Gud for oss), og han er sitert på at vi til og med skal elske våre fiender. All vold og faenskap i Guds navn er nettopp faenskap, og i så måte misbruk av Guds navn. Hvordan kan den som tråkker på Guds bilde – altså mennesket – påberope seg en guddommelig rett? Svaret gir seg i grunnen selv.

Fortsett å lese «Om å misbruke Guds navn»

Om erstatningsteologi og skikkelig teologi

Med Kirkens Nødhjelp i Det hellige land (del 6).

Dette innlegget er en del av en serie refleksjoner rundt en studiereise jeg deltok på november 2014. Reisen var i regi av Kirkens Nødhjelp. De fem første postene i serien finner du bak lenkene under. Les gjerne disse før du eventuelt gir deg i kast med dagens post.

  1. Om å være på reise
  2. Om hellige steiner og hellige steder
  3. Om å bygge murer
  4. Om de som bryter tausheten
  5. Om landet og løftene

Den følgende posten er nok mest for spesielt interesserte. Det vil si, den berører en nokså smal problemstilling innenfor teologien. Men for noen er denne problemstillingen en sak som engasjerer mer enn mange andre. Og siden den forrige posten min (om landet og løftene) etterlater spørsmålet om erstatningsteologi ubesvart, setter jeg av en egen post til temaet.

Posten er relativt lang. Med dette er alle lesere advart.

 

Den katolske kirken ved Getsemane-hagen i Jerusalem
Den katolske kirken ved Getsemane-hagen i Jerusalem

«De ugudelige skal bli utryddet av landet»

Mens jeg var på reise i Israel publiserte Gro Faye-Hansen Wenske en kronikk i avisa Dagen hvor hun tok kristensionistisk ideologi ut i noen av sine mer ekstreme konsekvenser. Debatten i etterkant synliggjorde at kristensionismen forekommer i mange varianter som delvis er sterkt uenige innbyrdes; Dagen tok for eksempel tydelig avstand fra Wenske på lederplass. Men på tross av disse uenighetene er alle kristensionister enige om at det følger teologisk at det jødiske folket har en spesiell rett, aller helst eksklusiv enerett, til landet Israel.

Kairos-dokumentet (som ble presentert i den forrige bloggposten) og dette dokumentets resepsjon viser at den kristensionistenes måte å gjøre teologi på har liten støtte i de klassiske kristne kirkesamfunn. De palestinske kristne demonstrerer på en poengtert måte hvor den kristensionistiske tenkningen feiler: De representerer et kristent nærvær som har vært i landet helt siden Jesu tid selv om de ikke tilhører Jesu eget folk (det jødiske folket). Nettopp slik er teologien som tegnes opp i Det nye testamente: Kristen tro er grenseløs og uten etniske bestemmelser. Det ligger en dyp sannhet gjemt i dette at de hellige stedene i Det hellige land har vært tatt vare på helt fra oldkirkelig tid av kristne som ble kalt fram blant hedningene.

Spørsmålet om hvem som skal administrere landet og hvordan er derfor etter det jeg kan forstå ikke en særskilt sak for teologien. Det er spørsmål som må avklares med helt andre verktøy, hentet fra historiens og fra den sekulære politikkens sfære. Teologiens like fullt viktige bidrag er på det mer generelle planet og handler om rettferdighet og om et menneskesyn forankret i tanken om gudbilledlighet. Her er Kairos-dokumentet en god veiviser.

Erstatningsteologi?

Ikke alle leser Kairos-dokumentet slik jeg gjør. Dette er erstatningsteologi! sier de i stedet. Her avvises at Israel er Guds folk. Men Gud har ikke forkastet sitt folk. Kirka er ikke Guds folk slik Israel var det. Guds løfter gjelder til evig tid for jødene. Guds planer for kirka og for verden er ulike. De to planene eller veiene er begge like gyldige, men de gjelder hver sin krets og på hvert sitt sted.

Og så legger de gjerne til: Denne måte å tenke på er farlig. For kirkehistorien er full av eksempler på at erstatningsteologi og antisemittisme går hånd i hånd. Det Kairos står for er i bestefall bare ett lite steg unna jødehat.

Fortsett å lese «Om erstatningsteologi og skikkelig teologi»

Om The Last Superstition

Jeg kjenner mange fine mennesker. Hallvard Jørgensen er et av dem. Hallvard og jeg er uenige om mye, men vi er enige om at raushet er en kristen dyd. Hallvard er atskillig rausere enn meg. For noen måneder siden debatterte vi likekjønnet ekteskap på Verdidebatt, og Hallvard henviste flere ganger til ei bok han hadde lest og som han mente jeg også burde sette meg inn i. Ettersom jeg ikke hadde boka, sendte han meg like godt et eksemplar i gave.

På oppfordring fra Hallvard har jeg derfor lest Edward Fesers bok The Last Superstition. Da er det bare rett og rimelig at jeg skriver noen linjer om leseopplevelsen også, både for Fesers skyld og for Hallvards.

bokogbilde_0002Feser er filosof. I tillegg er han katolikk av det konservative slaget. Flere steder i boka bruker han «reaksjonær» som hedersbetegnelse. The Last Superstiton er skrevet som et tilsvar til de såkalte nyateistene med Richard Dawkins i spissen. Kortversjonen av bokomtalen blir omtrent som så: Feser sparker balle, og han treffer godt.

Det Feser gjør – og etter mitt skjønn gjør han dette svært overbevisende – er å angripe selve premissene i nyateistenes argumenter om Guds ikke-eksistens. Han argumenterer for at debatten nyateistene har reist ikke handler om gudstro eller ikke-gudstro som sådan men heller om forholdet mellom to ulike filosofiske virkelighetsanskuelser, med den mekanistiske materialismen på den ene side og den aristotelisk-thomistiske hylomorfismen på den andre. Med utgangspunkt i refleksjoner knyttet til fenomenene endring og bestandighet leder Feser leseren steg for steg gjennom filosofihistorien fra Platon via Aristoteles og videre til Thomas Aquinas og skolastikerne. Han løfter fram helheten i de filosofiske systemene han presenterer og viser hvordan disse, både under ett og på detaljnivå (eksempelvis de fem veiene hos Thomas), bærer i seg helt andre kvaliteter enn det nyateistenes karikaturer påstår. Hele tiden retter han slag og spark i retning Dawkins, Dennett, Hitchens og andre, og han sparer ikke på adrenalinet.

Feser river gang på gang bort de tepper (eller filleryer) som nyateistene står på. Han viser for eksempel at Dawkins & co taler og skriver og agerer som om de tror at verden bærer i seg finale årsaker: De tror på årsak og virkning, de tror at tanker og ideer kan bety noe også utenfor våre hoder og de er glødende engasjert av etiske problemstillinger. Ikke minst tror de at evolusjonsteorien er sann. Men alt dette, demonstrerer Feser, er posisjoner som kollapser ned i det absurde dersom man fastholder en rendyrket ateistisk-mekanistisk materialisme. (Han mener, kanskje ikke overraskende, at selve den mekanistiske materialismen er absurd, eller «insane» som synes å være hans foretrukne betegnelse.) Feser stiller seg sammen med Aristoteles og Thomas og argumenterer for at all tale om finale årsaker og all tale om årsak og virkning blir meningsløs og selvmotsigende om man ikke følger rekkene tilbake til den første årsak eller den ubevegelige beveger.

Fortsett å lese «Om The Last Superstition»

Om troll og gudstro

En måned er en hel evighet i våre Facebookdager. Men teologer er som kjent vant til å omgås gamle tekster. Jeg drister meg derfor til å kommentere et avisintervju som allerede har rukket å bli over en måned gammelt, nemlig Vårt Lands intervju med Richard Dawkins i spalten Min tro (sic!) lørdag 3 september 2011.

Dawkins er seg selv lik. Her er hans første motspørsmål til journalist Erling Rimehaug:

– Du tror ikke på troll, gjør du? Så hvorfor tror du på Gud?

Jeg vet ikke om Dawkins mener dette som et argument for noe som helst. Noen nevneverdig tyngde har argumentet uansett ikke. «Troll» er et ord vi bruker for «store, stygge , slemme og nokså dumme beist som skyr sola for ikke å forvandles til stein, i hvert fall heter det seg i noen fortellinger om dem at de ikke tåler dagslys, men i og med at troll aldri har blitt observert eller beskrevet er det vanskelig å slå fast noe som helst om saken, og de hører etter alt å dømme hjemme i fantasiens verden», mens «Gud» er et ord som vi (i hvert fall vanligvis, og definitivt i den kristne kultursfæren) bruker om «et overnaturlig vesen utenfor den skapte virkelighet som alt som eksisterer skylder sin eksistens» – blant annet.

De to ordene viser med andre ord til to nokså ulike størrelser. Man skulle kunne forvente at troll, dersom de eksisterte, ville være mulige å observere og bedrive forskning på, kanskje til og med klassifisere blant andre biologiske vesner. Gud, derimot… Det er vrient å sammenligne epler og pærer, for ikke å snakke om epler og harddisker (enten de nå kommer fra Apple eller ikke). Å sammenligne det å «tro på troll» med det å «tro på Gud» er rett og slett en nokså tøvete kategorifeil.

Men spørsmålet om hvorfor man skal tro på Gud i en eller annen form er jo ikke dumt i og for seg, heller ikke spørsmålet om hvilken gudskandidat man eventuelt skal satse pengene (eller livet) på. En mer spissfindig utgave av Dawkins’ spørsmål – strengt tatt et helt annet spørsmål – kunne være: Du tror jo ikke på Zevs, hvorfor tror du da på Den treenige Gud?

Dersom noen ønsker å lese et godt svar på et slikt spørsmål, anbefales de å ta en tur bort til Bjørn Are «Dekodet» Davidsen.

Husk å se opp for eventuelle troll i kommentarfeltet.

Om å være interessert i det vondes problem

I mylderet av mer eller mindre gode kristendom- og kirkerelaterte blogger, er det noen som absolutt er mer interessante enn andre. For eksempel Hallvard N. Jørgensens blogg Interessert?

Hallvard begynte å studere på MF idet jeg var helt i slutten av studieløpet, og selv om jeg og Hallvard er meeeget uenige hva samlivsetiske spørsmål angår er det ikke til å komme fra at mannen både kan tenke og skrive. Han er i det hele tatt en meget skarp teolog med et bredt interessefelt og en imponerende litteraturappetitt, og når han skriver om evolusjonsbiologi og kreasjonisme eller refererer noe av det siste han har lest av N.T. Wright er det bare å lene seg tilbake og nyte det som kommer.

Dagens blogganbefaling er derfor denne posten om David Bentley Hart, tsunamier, Gud og det vonde. Den er rett og slett glimrende.

Siden jeg også ynder å betegne meg selv som kristenhumanist, er det ikke til å komme fra at jeg falt pladask for følgende avsnitt:

Det andre argumentasjonslinja som Hart her brukar, som han også legg sterk vekt på i AD, er korleis vår (post-)kristne kultur på så mange måtar har arva moral- og røyndomskonsept som er henta frå kristendomen. Dette er veldig interessant, og eg viser til boka for meir grundig om dette. Men altså; det heidenske livssynet som dominerte i romarriket såg ikkje liding som spesielt urettferdig eller som nokon grunn for opprør. Der dominerte i staden determinismen; dersom du leid, så måtte det bety at gudane ikkje var på di side, og slik var det bestemt. Du hadde ein dårleg plass i hierarkiet, og det kunne til og med vere risikabelt å hjelpe dei lidande, sidan ein då kunne gjere gudane harme og slik røre ved samfunnets harmoni.

Eller ein kan tenke på «menneskeverd», som også fyrst og fremst er ein kristen ide; sidan vi er skapt i Guds bilete, så er vi alle (i alle fall bestemt til å vere) born av vår himmelske Far. Romarane ville ikkje protestert mot det å seie at ein slave hadde menneskeverd. Dei ville ikkje forstått kva du snakka om. Og slik sett står vi som kristne faktisk veldig nært til dømes Human-etisk forbund på mange måtar, både i menneskesyn og livssyn (sjølv om vi naturlegvis er djupt usamde om andre ting). På ein måte kunne det vere litt freistande å kalle HEF for ei kristen vranglære (sjølvsagt frå eit ortodokst standpunkt). Men pytt, spørst kor mykje meining ein ville bidra med, med ei slik namedropping.

Om tro og legevitenskap

Den oppmerksomme bloggleser vil ikke ha ungått å få meg seg at en viss Trine Grung skapte bloggorkan i forrige uke. Bakgrunnen var at Grung valgte å publisere et innlegg av en gjesteskribent som helt uten reservasjoner framsatte påstander av type:

Kronisk sykdom er en illusjon, en merkevare produsert av dem som selger medisinen som holder deg avhengig av mer medisin.

Blant protestantene var Den Tvilsomme Humanist (som kommenterte saken i to bloggomganger pluss på Twitter) og den alltid like treffsikre Virrvarr.

Diskusjonen dreide seg om to tema, som gjerne kan holdes fra hverandre selv om de var flettet sammen på Grungs blogg. Det første tema var innholdet i selve gjestebloggposten, som best kan karakteriseres som et klassisk angrep på skolemedisin fra en med fotfeste i alternativbevegelsen. Tema to var hvorvidt Grung hadde opptrådt uansvarlig som bloggredaktør ved å publisere gjestebloggerens tekst uten å ta forbehold. Jeg tenker ikke å skrive mye om saken her, jeg henviser bare igjen til Den Tvilsomme og til Virrvarr som har min fulle støtte, både hva argumentasjon og valg av toneart angår.

Det å lese seg igjennom den påfølgende debatten i diverse kommentarfelt var en reise i surrealisme. Her står virkelig virkeligheter mot hverandre! Det er fornuft og følelser, vitenskaplig metode og konspiranoia, objektiv distanse og grenseløs subjektivitet. Om midt oppi alt dette får jeg en hel røys med assosiasjoner til nettsamtaler jeg har deltatt i på diverse kristenblogger og -debattfora.

Jeg har diskutert med noen syvendedagsadventister på nett, for eksempel. Det har jeg sluttet med. Det gikk ikke, vi snakket ikke samme språk. Vi forsøkte å lese den samme boka (Bibelen) og diskutere den, men det gikk ikke. Jeg ville lese den med kritiske briller og arbeide på tekstene med et stort utvalg av historisk-kritiske verktøy, mens motparten bare hadde én eneste tolkningsnøkkel på alle slags tekster, nemlig den som sier at Den katolske kirke er det gjenreiste Romerriket og at paven er Antikrist. Det var håpløst, og etter noen minutter var det ikke morsomt lenger heller.

Rent bortsett fra dette med kommunikasjonsutfordringer fikk jeg under debattlesningen også diverse flashbacks til møter med velmenende men akk så overivrike karismatikere som – i likhet med alternativbevegelsen – mener at legevitenskapen ikke er noe å støtte se på. «Jesus er din lege!» sier de og ber deg kaste krykkene, eller medisinene dersom det er det som er din greie. Det er ikke å anbefale. Når man slutter med medisiner uten å ha fått legen til å konstatere at forbønnen faktisk har fjernet den kroniske sykdommen, da ber man om trøbbel. Jeg har sett tragiske konsekvenser av slik forkynnelse i min omgangskrets.

Mitt spørsmål nå er: Hvor kommer den egentlig fra, denne tanken om at det er et tegn på sterk tro (og stor religiøs eller livssynsmessig integritet) å forkaste legevitenskapen?

For det er i hvert fall ikke en kristen tanke. Kristen tro er grunnfestet i troen på Gud som skaper av alle ting, alt synlig og usynlig. Når universet framstår som ordnet og forutsigbart og lovmessig, da vil en kristen si at dette har sin grunn i at det er skapt av en personlig og god Gud som har ryddet og ordnet det skapte til lovmessighet. Vi kan forutsi hendelser basert på årsak og virkning, eller vi kan teste hvilken virkning en viss årsak får, nettopp fordi universet ikke består av en serie tilfeldigheter men tvert imot av ganske forutsigbare hendelsesmønstre. Dette er hele grunnlaget for vitenskaplig metode.

Med andre ord: En kristen bør omfavne naturvitenskapen med hele seg, tro og følelser og hele pakka, fordi den vitenskaplige metoden langt på vei forutsetter den typen lovmessighet som et kristent gudsbilde legger opp til.

Da blir den naturlige konklusjonen at for en kristen er det et uttrykk for tro (eller tillit) til Gud, himmelens og jordens skaper, når man lener seg til legevitenskapen. Den er tross alt basert på eksperimentering, prøving og feiling ved hjelp av vitenskaplig metode.

Det betyr ikke at en kristen ikke regner med at Gud kan gripe inn på overnaturlig vis. Mange kan vitne om at sykdomsforløp har tatt en helt uventet helbredende retning etter større eller mindre doser forbønn. Men i disse tilfellene griper Gud i så fall inn på tross av den lovmessigheten som Gud har utstyrt universet med. I et ordnet univers kan ikke Gud gjøre dette for ofte; det er unntakene som bekrefter regelen, ikke omvendt.

Som kristne bør vi rett og slett be om at vitenskaplig metode med alle dens konsekvenser får en mer framskutt plass i grunnutdannelsen. Enkelte tegn i bloggsfæren kan nemlig tyde på at behovet er nokså akutt.

Om tro og fornuft, samt litt om det ondes problem

Da er det dessverre min sørgelige plikt å melde at fellesbloggen Tro og fornuft.no har lagt inn årene.

Jeg må selvsagt ta min del av ansvaret. Jeg har kun levert tre tekster i hele den perioden bloggen ble oppdatert. Den mest interessante av disse tre hadde tidligere vært strødd ut her på denne bloggen, så mitt bidrag kan ikke karakteriseres som all verden.

Omtrent samtidig som bloggredaktør Magelssen meldte at fellesprosjektet var kommet til veis ende fant jeg siste utgave av MFs meldingsblad Lys og liv i postkassen. Temaet? «Tro og fornuft». Du snakker!

Blant de mange lesverdige artiklene sakser jeg denne:

Er det motsetning mellom på den ene siden å tro at det finnes en Gud som er god og allmektig, og på den andre siden at det finnes onskap og lidelse i verden?

I min avhandling The Problem og Evil and the Power of God drøfter jeg dette spørsmålet, og hevder at følgende er det beste svaret:

Utgangspunktet er at Gud ville skape en selvstendig verden. For at mennesker skulle ha fri vilje måtte Gud for det første skape en lovmessig verden, for at vi skal kunne forutsi konsekvensene av våre handlinger. For det andre måtte Gud skape en verden som ikke er determinert, for hvis verden er determinert, er bare én fremtid mulig, og da har vi ikke fri vilje. Vår selvstendige frie vilje gjør oss i stand til å gjøre moralsk onde handlinger. Indeterminismen i verden gjør at naturkatastrofer og sykdommer kan oppstå. Når Gud ønsker en lovmessig og selvstendig verden kan han ikke gripe inn for ofte, for da ødelegges det selvstendige systemet Gud ønsket. Men han kan gripe inn noen ganger.

Hvorfor skapte da Gud en slik selvstendig verden hvor han bare kan gripe inn iblant uten å ødelegge systemet? Hadde det ikke vært mye bedre om han skapte en mindre selvstendig verden hvor han kunne gripe inn mer, og hvor ikke det skjedde så mye ondt? Før jeg svarer på det, må du være med på følgende resonnement: Du og jeg kan bare bli til i denne verden. Vi er fysiske prosesser som har oppstått i denne verden, og vi kunne ikke blitt til i en annen verden, for da hadde det vært noen andre enn oss som hadde blitt til. Det er som å ønske seg andre foreldre: det går ikke an, for du er bare produkt av dine foreldre. Hadde to andre foreldre fått barn, hadde de ikke fått deg, men en annen. På samme måte kan du bare bli til i vår verden. Skulle Gud skape deg, måtte han altså skape deg i denne verden, som er slik at Gud ikke kan gripe inn for ofte.

Likevel, hvorfor skapte han ikke heller noen andre mindre selvstendige vesener i en bedre lav-risiko-verden, i stedet for å skape oss onde selvstendige vesener i denne høy-risiko-verden? Gud har sannsynligvis også skapt en lav-risiko-verden, nemlig himmelen. De som dør i mors liv eller kort tid etter fødsel, blir trolig formet til bevisste og handlende personer og havner direkte der. Men når Gud har skapt en slik verden, så er det godt an han skaper vår verden i tillegg. For vi, som du og jeg, kan bare komme til denne gode verden hvis vi først blir til i vårt univers. Du og jeg kunne ikke blitt skapt direkte inn i himmelen, det kunne bare andre vesener blitt. Dersom Gud har skapt en annen god verden enn vår, er det godt av Gud i tillegg å skape vår verden, fordi han tilbyr overveldende kompensasjon i den neste verden for våre lidelser i denne verden. Derfor er det ingen motsetning mellom å tro at det finnes en god og allmektig Gud, samtidig som det finnes ondskap og lidelse i verden.

Atle Ottesen Søvik
(«Mitt funn: Det ondes problem», Lys og liv 2/10 s.15.)

Ikke det dummeste jeg har lest på en stund.

Og mens vi er inne på det man har eller ikke har lest på en stund: Det er visst på tide å gå kritisk igjennom blogglenkelista og fjerne alle inaktive lenker.