Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Religionsfilosofi’ Category

Bob Larsson driver det langt. Den selverklærte eksorsisten og pastoren jager ut dine personlige onde ånder for den nette sum av mellom fire og fem tusen kroner. Hvis du vil ha en kjapp konsultasjon på Skype, er prisen rimeligere: 3.339,-. Momsfritt.

Alf Gjøsund skrev for en måned siden en svært lesverdig kommentar i Vårt Land om tro på demonbesettelse og eksorsisme. Dette er fenomener som dessverre fortsatt preger en del kristne miljøer rundt om i verden.

Gjøsunds tekst taler for seg selv. På Verdidebatt ble det diskusjon i kommentarfeltet. Innleggene i diskusjonen var, som i VD-diskusjoner flest, av frustrerende ujevn kvalitet. Hallvard Jørgensen leverte gode innspill til videre samtale om temaet.

Jeg har ingen førstehånds erfaring med fenomenet Gjøsund kommenterer. Heldigvis. Men jeg har hørt forskjellige historier, jeg også. Mye av det jeg har fått høre har vært skremmende, fordi det bare så altfor tydelig har vært snakk om skildringer av overgrep med religiøst fortegn.

Nå kjenner ikke jeg noe nærmere til Larssons «ministry» enn det jeg har lest meg til i media. Da jeg første gang hørte om eksorsist Bob Larsson var min umiddelbare assosiasjon demonen Bob i Twin Peaks, en serie jeg har sett igjennom på nytt denne forsommeren som forberedelse til Sesong 3 som var på vei. (Jeg kunne sagt mye om den nye sesongen av serien, altså, men lar det ligge akkurat her.) Jeg har også tilbrakt mange timer i stille meditasjon over Larsons gale verden (The Far Side). Det er mulig at dette er noe av grunnen til at jeg sliter med å ta Bob Larssons såkalte tjeneste alvorlig.

Men skepsisen som bor i meg handler også om teologiske ryggmargsreflekser. Min teologiske grunnlagstenkning er etter hvert sterkt påvirket av tenkere som Knud Ejler Løgstrup, Emanuel Levinas og Martin Buber. Av Buber har jeg lært om betydningen av å se den andre som et du, ikke som et det. Av Levinas har jeg lært om at sårbarhet og verdighet hører sammen, og at dette er noe vi erkjenner i møtet med den andre. Av Løgstrup har jeg lært om betydningen av den spontane livsytringen tillit, om hvordan tillit og kjærlighet svarer til hverandre og om at vi i ethvert møte med et medmenneske holder en del av den annens liv i vår hånd. 

Summen av dette blir omtrent som så: Når jeg møter et annet menneske møter jeg et sårbart medmenneske, et du som er som jeg og som jeg kan speile meg i. I det oppmerksomme møte møter jeg et medmenneske som kommer meg i møte med tillit, og som inviterer til sårbar og samtidig tillitsfull samhørighet i et her og nå. I kristen terminologi sier vi at den andres ansikt viser oss Guds bilde. Avtroppende biskop Tor Singsaas pleier å si at Kristus er skjult til stede bak den andres blikk.

Hvor mye galt er det ikke da i en teologi som, enten den nå kaller seg kristen eller ikke, inviterer deg til å se inn i den andres ansikt og si: Jeg ser en demon i deg!

Read Full Post »

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 1.6.2017

Siden det er konfirmasjonssesong, kan det kanskje være på sin plass med en aldri så liten konfirmanttime.

Hvert eneste år tar vi imot nye konfirmantkull i kirka, flotte ungdommer som setter av tid til å reflektere rundt tro og tvil, identitet og tilhørighet, etikk og moral. Og siden vi i kirka nå engang er forplikta på kirkelig tradisjon kommer vi ikke utenom en time om Budene. De det er ti av, vet dere. Ja, og så den gylne regel og det dobbelte kjærlighetsbudet da; det er noe med at dersom grunnlaget er i orden kommer gjerne konkretiseringene i enkeltcase av seg selv.

Og hvert år har vi den samme samtalen med ungdommene om det budet som i kirkelig tradisjon er kjent som det andre budet: «Du skal ikke misbruke Guds navn!» Hva betyr det? Samtalen starter gjerne som en diskusjon om banning, og om hvilke ord som er «innafor» og ikke. Temaet er uuttømmelig. (Min svigermor jobbet i barnehage og fikk engang et spørsmål fra gølvet om det var like stygt å si «Harry Potter!» som å si «Herre Gud!») På et eller annet punkt i samtalen blir det så vår lodd å gjøre konfirmantene oppmerksomme på at det andre budet stiller seg knekkende likegyldig til banning. De aller fleste banneord viser som kjent ikke til Guds navn men til «ham som holder til i den andre enden av korridoren» som salige Karsten Isachsen i sin tid uttrykte det. Ikke dermed sagt at det å forbanne hverandre er noe vi oppmuntrer til, men dere skjønner tegninga.

Det å påberope seg guddommelig rett til å krenke eller skade andre, derimot, det er i sannhet å misbruke Guds navn. I kirka bekjenner vi at Jesus viste oss Gud (eller avslørte Gud for oss), og han er sitert på at vi til og med skal elske våre fiender. All vold og faenskap i Guds navn er nettopp faenskap, og i så måte misbruk av Guds navn. Hvordan kan den som tråkker på Guds bilde – altså mennesket – påberope seg en guddommelig rett? Svaret gir seg i grunnen selv.

(mer…)

Read Full Post »

Med Kirkens Nødhjelp i Det hellige land (del 6).

Dette innlegget er en del av en serie refleksjoner rundt en studiereise jeg deltok på november 2014. Reisen var i regi av Kirkens Nødhjelp. De fem første postene i serien finner du bak lenkene under. Les gjerne disse før du eventuelt gir deg i kast med dagens post.

  1. Om å være på reise
  2. Om hellige steiner og hellige steder
  3. Om å bygge murer
  4. Om de som bryter tausheten
  5. Om landet og løftene

Den følgende posten er nok mest for spesielt interesserte. Det vil si, den berører en nokså smal problemstilling innenfor teologien. Men for noen er denne problemstillingen en sak som engasjerer mer enn mange andre. Og siden den forrige posten min (om landet og løftene) etterlater spørsmålet om erstatningsteologi ubesvart, setter jeg av en egen post til temaet.

Posten er relativt lang. Med dette er alle lesere advart.

 

Den katolske kirken ved Getsemane-hagen i Jerusalem

Den katolske kirken ved Getsemane-hagen i Jerusalem

«De ugudelige skal bli utryddet av landet»

Mens jeg var på reise i Israel publiserte Gro Faye-Hansen Wenske en kronikk i avisa Dagen hvor hun tok kristensionistisk ideologi ut i noen av sine mer ekstreme konsekvenser. Debatten i etterkant synliggjorde at kristensionismen forekommer i mange varianter som delvis er sterkt uenige innbyrdes; Dagen tok for eksempel tydelig avstand fra Wenske på lederplass. Men på tross av disse uenighetene er alle kristensionister enige om at det følger teologisk at det jødiske folket har en spesiell rett, aller helst eksklusiv enerett, til landet Israel.

Kairos-dokumentet (som ble presentert i den forrige bloggposten) og dette dokumentets resepsjon viser at den kristensionistenes måte å gjøre teologi på har liten støtte i de klassiske kristne kirkesamfunn. De palestinske kristne demonstrerer på en poengtert måte hvor den kristensionistiske tenkningen feiler: De representerer et kristent nærvær som har vært i landet helt siden Jesu tid selv om de ikke tilhører Jesu eget folk (det jødiske folket). Nettopp slik er teologien som tegnes opp i Det nye testamente: Kristen tro er grenseløs og uten etniske bestemmelser. Det ligger en dyp sannhet gjemt i dette at de hellige stedene i Det hellige land har vært tatt vare på helt fra oldkirkelig tid av kristne som ble kalt fram blant hedningene.

Spørsmålet om hvem som skal administrere landet og hvordan er derfor etter det jeg kan forstå ikke en særskilt sak for teologien. Det er spørsmål som må avklares med helt andre verktøy, hentet fra historiens og fra den sekulære politikkens sfære. Teologiens like fullt viktige bidrag er på det mer generelle planet og handler om rettferdighet og om et menneskesyn forankret i tanken om gudbilledlighet. Her er Kairos-dokumentet en god veiviser.

Erstatningsteologi?

Ikke alle leser Kairos-dokumentet slik jeg gjør. Dette er erstatningsteologi! sier de i stedet. Her avvises at Israel er Guds folk. Men Gud har ikke forkastet sitt folk. Kirka er ikke Guds folk slik Israel var det. Guds løfter gjelder til evig tid for jødene. Guds planer for kirka og for verden er ulike. De to planene eller veiene er begge like gyldige, men de gjelder hver sin krets og på hvert sitt sted.

Og så legger de gjerne til: Denne måte å tenke på er farlig. For kirkehistorien er full av eksempler på at erstatningsteologi og antisemittisme går hånd i hånd. Det Kairos står for er i bestefall bare ett lite steg unna jødehat.

(mer…)

Read Full Post »

Jeg kjenner mange fine mennesker. Hallvard Jørgensen er et av dem. Hallvard og jeg er uenige om mye, men vi er enige om at raushet er en kristen dyd. Hallvard er atskillig rausere enn meg. For noen måneder siden debatterte vi likekjønnet ekteskap på Verdidebatt, og Hallvard henviste flere ganger til ei bok han hadde lest og som han mente jeg også burde sette meg inn i. Ettersom jeg ikke hadde boka, sendte han meg like godt et eksemplar i gave.

På oppfordring fra Hallvard har jeg derfor lest Edward Fesers bok The Last Superstition. Da er det bare rett og rimelig at jeg skriver noen linjer om leseopplevelsen også, både for Fesers skyld og for Hallvards.

bokogbilde_0002Feser er filosof. I tillegg er han katolikk av det konservative slaget. Flere steder i boka bruker han «reaksjonær» som hedersbetegnelse. The Last Superstiton er skrevet som et tilsvar til de såkalte nyateistene med Richard Dawkins i spissen. Kortversjonen av bokomtalen blir omtrent som så: Feser sparker balle, og han treffer godt.

Det Feser gjør – og etter mitt skjønn gjør han dette svært overbevisende – er å angripe selve premissene i nyateistenes argumenter om Guds ikke-eksistens. Han argumenterer for at debatten nyateistene har reist ikke handler om gudstro eller ikke-gudstro som sådan men heller om forholdet mellom to ulike filosofiske virkelighetsanskuelser, med den mekanistiske materialismen på den ene side og den aristotelisk-thomistiske hylomorfismen på den andre. Med utgangspunkt i refleksjoner knyttet til fenomenene endring og bestandighet leder Feser leseren steg for steg gjennom filosofihistorien fra Platon via Aristoteles og videre til Thomas Aquinas og skolastikerne. Han løfter fram helheten i de filosofiske systemene han presenterer og viser hvordan disse, både under ett og på detaljnivå (eksempelvis de fem veiene hos Thomas), bærer i seg helt andre kvaliteter enn det nyateistenes karikaturer påstår. Hele tiden retter han slag og spark i retning Dawkins, Dennett, Hitchens og andre, og han sparer ikke på adrenalinet.

Feser river gang på gang bort de tepper (eller filleryer) som nyateistene står på. Han viser for eksempel at Dawkins & co taler og skriver og agerer som om de tror at verden bærer i seg finale årsaker: De tror på årsak og virkning, de tror at tanker og ideer kan bety noe også utenfor våre hoder og de er glødende engasjert av etiske problemstillinger. Ikke minst tror de at evolusjonsteorien er sann. Men alt dette, demonstrerer Feser, er posisjoner som kollapser ned i det absurde dersom man fastholder en rendyrket ateistisk-mekanistisk materialisme. (Han mener, kanskje ikke overraskende, at selve den mekanistiske materialismen er absurd, eller «insane» som synes å være hans foretrukne betegnelse.) Feser stiller seg sammen med Aristoteles og Thomas og argumenterer for at all tale om finale årsaker og all tale om årsak og virkning blir meningsløs og selvmotsigende om man ikke følger rekkene tilbake til den første årsak eller den ubevegelige beveger.

(mer…)

Read Full Post »

En måned er en hel evighet i våre Facebookdager. Men teologer er som kjent vant til å omgås gamle tekster. Jeg drister meg derfor til å kommentere et avisintervju som allerede har rukket å bli over en måned gammelt, nemlig Vårt Lands intervju med Richard Dawkins i spalten Min tro (sic!) lørdag 3 september 2011.

Dawkins er seg selv lik. Her er hans første motspørsmål til journalist Erling Rimehaug:

– Du tror ikke på troll, gjør du? Så hvorfor tror du på Gud?

Jeg vet ikke om Dawkins mener dette som et argument for noe som helst. Noen nevneverdig tyngde har argumentet uansett ikke. «Troll» er et ord vi bruker for «store, stygge , slemme og nokså dumme beist som skyr sola for ikke å forvandles til stein, i hvert fall heter det seg i noen fortellinger om dem at de ikke tåler dagslys, men i og med at troll aldri har blitt observert eller beskrevet er det vanskelig å slå fast noe som helst om saken, og de hører etter alt å dømme hjemme i fantasiens verden», mens «Gud» er et ord som vi (i hvert fall vanligvis, og definitivt i den kristne kultursfæren) bruker om «et overnaturlig vesen utenfor den skapte virkelighet som alt som eksisterer skylder sin eksistens» – blant annet.

De to ordene viser med andre ord til to nokså ulike størrelser. Man skulle kunne forvente at troll, dersom de eksisterte, ville være mulige å observere og bedrive forskning på, kanskje til og med klassifisere blant andre biologiske vesner. Gud, derimot… Det er vrient å sammenligne epler og pærer, for ikke å snakke om epler og harddisker (enten de nå kommer fra Apple eller ikke). Å sammenligne det å «tro på troll» med det å «tro på Gud» er rett og slett en nokså tøvete kategorifeil.

Men spørsmålet om hvorfor man skal tro på Gud i en eller annen form er jo ikke dumt i og for seg, heller ikke spørsmålet om hvilken gudskandidat man eventuelt skal satse pengene (eller livet) på. En mer spissfindig utgave av Dawkins’ spørsmål – strengt tatt et helt annet spørsmål – kunne være: Du tror jo ikke på Zevs, hvorfor tror du da på Den treenige Gud?

Dersom noen ønsker å lese et godt svar på et slikt spørsmål, anbefales de å ta en tur bort til Bjørn Are «Dekodet» Davidsen.

Husk å se opp for eventuelle troll i kommentarfeltet.

Read Full Post »

I mylderet av mer eller mindre gode kristendom- og kirkerelaterte blogger, er det noen som absolutt er mer interessante enn andre. For eksempel Hallvard N. Jørgensens blogg Interessert?

Hallvard begynte å studere på MF idet jeg var helt i slutten av studieløpet, og selv om jeg og Hallvard er meeeget uenige hva samlivsetiske spørsmål angår er det ikke til å komme fra at mannen både kan tenke og skrive. Han er i det hele tatt en meget skarp teolog med et bredt interessefelt og en imponerende litteraturappetitt, og når han skriver om evolusjonsbiologi og kreasjonisme eller refererer noe av det siste han har lest av N.T. Wright er det bare å lene seg tilbake og nyte det som kommer.

Dagens blogganbefaling er derfor denne posten om David Bentley Hart, tsunamier, Gud og det vonde. Den er rett og slett glimrende.

Siden jeg også ynder å betegne meg selv som kristenhumanist, er det ikke til å komme fra at jeg falt pladask for følgende avsnitt:

Det andre argumentasjonslinja som Hart her brukar, som han også legg sterk vekt på i AD, er korleis vår (post-)kristne kultur på så mange måtar har arva moral- og røyndomskonsept som er henta frå kristendomen. Dette er veldig interessant, og eg viser til boka for meir grundig om dette. Men altså; det heidenske livssynet som dominerte i romarriket såg ikkje liding som spesielt urettferdig eller som nokon grunn for opprør. Der dominerte i staden determinismen; dersom du leid, så måtte det bety at gudane ikkje var på di side, og slik var det bestemt. Du hadde ein dårleg plass i hierarkiet, og det kunne til og med vere risikabelt å hjelpe dei lidande, sidan ein då kunne gjere gudane harme og slik røre ved samfunnets harmoni.

Eller ein kan tenke på «menneskeverd», som også fyrst og fremst er ein kristen ide; sidan vi er skapt i Guds bilete, så er vi alle (i alle fall bestemt til å vere) born av vår himmelske Far. Romarane ville ikkje protestert mot det å seie at ein slave hadde menneskeverd. Dei ville ikkje forstått kva du snakka om. Og slik sett står vi som kristne faktisk veldig nært til dømes Human-etisk forbund på mange måtar, både i menneskesyn og livssyn (sjølv om vi naturlegvis er djupt usamde om andre ting). På ein måte kunne det vere litt freistande å kalle HEF for ei kristen vranglære (sjølvsagt frå eit ortodokst standpunkt). Men pytt, spørst kor mykje meining ein ville bidra med, med ei slik namedropping.

Read Full Post »

Den oppmerksomme bloggleser vil ikke ha ungått å få meg seg at en viss Trine Grung skapte bloggorkan i forrige uke. Bakgrunnen var at Grung valgte å publisere et innlegg av en gjesteskribent som helt uten reservasjoner framsatte påstander av type:

Kronisk sykdom er en illusjon, en merkevare produsert av dem som selger medisinen som holder deg avhengig av mer medisin.

Blant protestantene var Den Tvilsomme Humanist (som kommenterte saken i to bloggomganger pluss på Twitter) og den alltid like treffsikre Virrvarr.

Diskusjonen dreide seg om to tema, som gjerne kan holdes fra hverandre selv om de var flettet sammen på Grungs blogg. Det første tema var innholdet i selve gjestebloggposten, som best kan karakteriseres som et klassisk angrep på skolemedisin fra en med fotfeste i alternativbevegelsen. Tema to var hvorvidt Grung hadde opptrådt uansvarlig som bloggredaktør ved å publisere gjestebloggerens tekst uten å ta forbehold. Jeg tenker ikke å skrive mye om saken her, jeg henviser bare igjen til Den Tvilsomme og til Virrvarr som har min fulle støtte, både hva argumentasjon og valg av toneart angår.

Det å lese seg igjennom den påfølgende debatten i diverse kommentarfelt var en reise i surrealisme. Her står virkelig virkeligheter mot hverandre! Det er fornuft og følelser, vitenskaplig metode og konspiranoia, objektiv distanse og grenseløs subjektivitet. Om midt oppi alt dette får jeg en hel røys med assosiasjoner til nettsamtaler jeg har deltatt i på diverse kristenblogger og -debattfora.

Jeg har diskutert med noen syvendedagsadventister på nett, for eksempel. Det har jeg sluttet med. Det gikk ikke, vi snakket ikke samme språk. Vi forsøkte å lese den samme boka (Bibelen) og diskutere den, men det gikk ikke. Jeg ville lese den med kritiske briller og arbeide på tekstene med et stort utvalg av historisk-kritiske verktøy, mens motparten bare hadde én eneste tolkningsnøkkel på alle slags tekster, nemlig den som sier at Den katolske kirke er det gjenreiste Romerriket og at paven er Antikrist. Det var håpløst, og etter noen minutter var det ikke morsomt lenger heller.

Rent bortsett fra dette med kommunikasjonsutfordringer fikk jeg under debattlesningen også diverse flashbacks til møter med velmenende men akk så overivrike karismatikere som – i likhet med alternativbevegelsen – mener at legevitenskapen ikke er noe å støtte se på. «Jesus er din lege!» sier de og ber deg kaste krykkene, eller medisinene dersom det er det som er din greie. Det er ikke å anbefale. Når man slutter med medisiner uten å ha fått legen til å konstatere at forbønnen faktisk har fjernet den kroniske sykdommen, da ber man om trøbbel. Jeg har sett tragiske konsekvenser av slik forkynnelse i min omgangskrets.

Mitt spørsmål nå er: Hvor kommer den egentlig fra, denne tanken om at det er et tegn på sterk tro (og stor religiøs eller livssynsmessig integritet) å forkaste legevitenskapen?

For det er i hvert fall ikke en kristen tanke. Kristen tro er grunnfestet i troen på Gud som skaper av alle ting, alt synlig og usynlig. Når universet framstår som ordnet og forutsigbart og lovmessig, da vil en kristen si at dette har sin grunn i at det er skapt av en personlig og god Gud som har ryddet og ordnet det skapte til lovmessighet. Vi kan forutsi hendelser basert på årsak og virkning, eller vi kan teste hvilken virkning en viss årsak får, nettopp fordi universet ikke består av en serie tilfeldigheter men tvert imot av ganske forutsigbare hendelsesmønstre. Dette er hele grunnlaget for vitenskaplig metode.

Med andre ord: En kristen bør omfavne naturvitenskapen med hele seg, tro og følelser og hele pakka, fordi den vitenskaplige metoden langt på vei forutsetter den typen lovmessighet som et kristent gudsbilde legger opp til.

Da blir den naturlige konklusjonen at for en kristen er det et uttrykk for tro (eller tillit) til Gud, himmelens og jordens skaper, når man lener seg til legevitenskapen. Den er tross alt basert på eksperimentering, prøving og feiling ved hjelp av vitenskaplig metode.

Det betyr ikke at en kristen ikke regner med at Gud kan gripe inn på overnaturlig vis. Mange kan vitne om at sykdomsforløp har tatt en helt uventet helbredende retning etter større eller mindre doser forbønn. Men i disse tilfellene griper Gud i så fall inn på tross av den lovmessigheten som Gud har utstyrt universet med. I et ordnet univers kan ikke Gud gjøre dette for ofte; det er unntakene som bekrefter regelen, ikke omvendt.

Som kristne bør vi rett og slett be om at vitenskaplig metode med alle dens konsekvenser får en mer framskutt plass i grunnutdannelsen. Enkelte tegn i bloggsfæren kan nemlig tyde på at behovet er nokså akutt.

Read Full Post »

Older Posts »