Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Ateisme’ Category

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 15.6.2017

Kritisk mann (KM): Øy! Døh! Prestemann!

Jeg: Eh, ja…?

KM: Flott, der er du. Hør her, jeg har ei høne å plukke med deg etter den samtalen vi hadde sist. Jeg fortsatte å tenke etter at vi gikk fra hverandre, nemlig, og jeg leste referatet du skrev i avisa. Og da ser jeg at det er et digert, svært, enormt svart hull i argumentasjonen din.

Jeg: —

KM: Joda. Du har masse å si om folk som tror, både om minoriteter og majoriteter og gamle skikker og tradisjoner og respekt og bla bla bla. Men du har en blind flekk. Ateistene. De vantro. De som ikke tror.

Jeg: —

KM: For det skal jeg si deg, prest, at det er faen meg ikke så jævla enkelt å være ateist alle steder i verden heller. I Bangladesh ble en student lynsja av en mobb for noen få uker siden fordi han hadde skrevet religionskritiske greier på Facebook. Hva med ham, hvem skal forsvare ham? Eller hva med pønkerne i Pussy Riot i Russland, som protesterte i en katedral og ble satt i fengsel? Eller hva med USA, The Land of the Free, hvor en presidentkandidat er sjanseløs på å bli valgt dersom det kommer ut at han er ateist? Eller…

Jeg: Du har rett. Litt hummer og kanari, dette, men ja, du har rett. Mea culpa.

KM: Hm. Ja. Eller, det er jo ikke din skyld, men du har jo et visst ansvar for å ikke diskriminere eller holde noen utenfor, har du ikke?

Jeg: Jepp. I stand corrected. Jeg har riktignok uttalt støtte til Pussy Riot tidligere, da. Det vil jeg ikke unnlate å nevne. Men jeg sa ingenting om ateistene sist. Det burde jeg gjort.

KM: Hva vil du si om dem nå da? At de kan ha det så godt?

(mer…)

Read Full Post »

Jeg kjenner mange fine mennesker. Hallvard Jørgensen er et av dem. Hallvard og jeg er uenige om mye, men vi er enige om at raushet er en kristen dyd. Hallvard er atskillig rausere enn meg. For noen måneder siden debatterte vi likekjønnet ekteskap på Verdidebatt, og Hallvard henviste flere ganger til ei bok han hadde lest og som han mente jeg også burde sette meg inn i. Ettersom jeg ikke hadde boka, sendte han meg like godt et eksemplar i gave.

På oppfordring fra Hallvard har jeg derfor lest Edward Fesers bok The Last Superstition. Da er det bare rett og rimelig at jeg skriver noen linjer om leseopplevelsen også, både for Fesers skyld og for Hallvards.

bokogbilde_0002Feser er filosof. I tillegg er han katolikk av det konservative slaget. Flere steder i boka bruker han «reaksjonær» som hedersbetegnelse. The Last Superstiton er skrevet som et tilsvar til de såkalte nyateistene med Richard Dawkins i spissen. Kortversjonen av bokomtalen blir omtrent som så: Feser sparker balle, og han treffer godt.

Det Feser gjør – og etter mitt skjønn gjør han dette svært overbevisende – er å angripe selve premissene i nyateistenes argumenter om Guds ikke-eksistens. Han argumenterer for at debatten nyateistene har reist ikke handler om gudstro eller ikke-gudstro som sådan men heller om forholdet mellom to ulike filosofiske virkelighetsanskuelser, med den mekanistiske materialismen på den ene side og den aristotelisk-thomistiske hylomorfismen på den andre. Med utgangspunkt i refleksjoner knyttet til fenomenene endring og bestandighet leder Feser leseren steg for steg gjennom filosofihistorien fra Platon via Aristoteles og videre til Thomas Aquinas og skolastikerne. Han løfter fram helheten i de filosofiske systemene han presenterer og viser hvordan disse, både under ett og på detaljnivå (eksempelvis de fem veiene hos Thomas), bærer i seg helt andre kvaliteter enn det nyateistenes karikaturer påstår. Hele tiden retter han slag og spark i retning Dawkins, Dennett, Hitchens og andre, og han sparer ikke på adrenalinet.

Feser river gang på gang bort de tepper (eller filleryer) som nyateistene står på. Han viser for eksempel at Dawkins & co taler og skriver og agerer som om de tror at verden bærer i seg finale årsaker: De tror på årsak og virkning, de tror at tanker og ideer kan bety noe også utenfor våre hoder og de er glødende engasjert av etiske problemstillinger. Ikke minst tror de at evolusjonsteorien er sann. Men alt dette, demonstrerer Feser, er posisjoner som kollapser ned i det absurde dersom man fastholder en rendyrket ateistisk-mekanistisk materialisme. (Han mener, kanskje ikke overraskende, at selve den mekanistiske materialismen er absurd, eller «insane» som synes å være hans foretrukne betegnelse.) Feser stiller seg sammen med Aristoteles og Thomas og argumenterer for at all tale om finale årsaker og all tale om årsak og virkning blir meningsløs og selvmotsigende om man ikke følger rekkene tilbake til den første årsak eller den ubevegelige beveger.

(mer…)

Read Full Post »

Part of the problem with Dawkins’ criticisms of Aquinas, then (and of the other New Atheists’ criticism of certain other religious arguments), is that they fail to understand the difference between a scientific hypothesis and an attempted metaphysical demonstration, and illegitemately judge the latter as if it were the former. Of course, they might respond in claiming that scientific reasoning, and maybe mathematical reasoning too, are the only legitimate kinds, and seek thereby to rule out metaphysical arguments from the get go. But there are two problems with this view (which is known as «scientism» or «positivism»). First, if they want to take this position, they’ll need to defend it and not simply assert it; otherwise they’ll be begging the question against their opponents and indulging in just the sort of dogmatism they claim to oppose. Second, the moment they attempt to defend it, they will have effectively refuted it, for scientism or positivism is itself a metaphysical position that could only be justified using metaphysical arguments. Of its very nature, scientific investigation takes for granted such assumptions as that: there is a physical world existing independently of our minds; this world is characterized by various objective patterns and regularities; our senses are at least partially reliable sources of information about this world; there are objective laws of logic and mathematics that apply to the objective world outside our minds; our cognitive powers – of concept-formation, reasoning from premises to conclusion, and so forth – afford us a grasp of these laws and can reliably take us from evidence derived from the senses to conclusions about the physical world; the language we use can adequately express truths about these laws and about the external world; and so on and on. Every one of these claims embodies a metaphysical assumption, and science, since uts very method presupposes them, could not possibly defend them without arguing in circle. Their defense is instead a task for metaphysics, and for philosophy more generally; and scientism is shown thereby to be incoherent.

(Edward Feser: The Last Superstition (St. Augustine’s Press: 2008) s.83-84)

Eid! som man også sier.

Jeg leser Feser om dagen, etter anbefaling fra en kollega. Jeg koser meg, selv om det er mer å si om Fesers bok også. Det får jeg komme tilbake til når boka er ferdiglest.

Read Full Post »

Dette blir ikke noe formfullendt blogginnlegg. Jeg vet forresten ikke om jeg noen gang har begått noe sånt? Det skjer i hvert fall ikke i dag. Dette blir mer et hjertesukk. Et litt høylydt et.

Håvard Nyhus, redaktør i Natt&Dag, har en kronikk på trykk i Dagbladet i dag. Jeg likte kronikken godt. Jeg ville ikke skrevet den sånn selv, men jeg synes han treffer noe viktig. Faktisk. Kronikken har blitt mye delt i sosiale medier, og fra disse delingene har diskusjonstråder forgrenet seg i alle slags retninger, på Facebook og Twitter og blogger og jeg vet ikke helt hvor. Kanskje ikke så rart: Både overskriften – «Den åndssvake nyateismen» – og selve kronikkteksten biter godt fra seg.

Jeg har sett litt på reaksjonene. Litt her og litt der. Til sammen ble det litt mye.

Nå sitter jeg her og tenker en ting eller to.

(mer…)

Read Full Post »

En måned er en hel evighet i våre Facebookdager. Men teologer er som kjent vant til å omgås gamle tekster. Jeg drister meg derfor til å kommentere et avisintervju som allerede har rukket å bli over en måned gammelt, nemlig Vårt Lands intervju med Richard Dawkins i spalten Min tro (sic!) lørdag 3 september 2011.

Dawkins er seg selv lik. Her er hans første motspørsmål til journalist Erling Rimehaug:

– Du tror ikke på troll, gjør du? Så hvorfor tror du på Gud?

Jeg vet ikke om Dawkins mener dette som et argument for noe som helst. Noen nevneverdig tyngde har argumentet uansett ikke. «Troll» er et ord vi bruker for «store, stygge , slemme og nokså dumme beist som skyr sola for ikke å forvandles til stein, i hvert fall heter det seg i noen fortellinger om dem at de ikke tåler dagslys, men i og med at troll aldri har blitt observert eller beskrevet er det vanskelig å slå fast noe som helst om saken, og de hører etter alt å dømme hjemme i fantasiens verden», mens «Gud» er et ord som vi (i hvert fall vanligvis, og definitivt i den kristne kultursfæren) bruker om «et overnaturlig vesen utenfor den skapte virkelighet som alt som eksisterer skylder sin eksistens» – blant annet.

De to ordene viser med andre ord til to nokså ulike størrelser. Man skulle kunne forvente at troll, dersom de eksisterte, ville være mulige å observere og bedrive forskning på, kanskje til og med klassifisere blant andre biologiske vesner. Gud, derimot… Det er vrient å sammenligne epler og pærer, for ikke å snakke om epler og harddisker (enten de nå kommer fra Apple eller ikke). Å sammenligne det å «tro på troll» med det å «tro på Gud» er rett og slett en nokså tøvete kategorifeil.

Men spørsmålet om hvorfor man skal tro på Gud i en eller annen form er jo ikke dumt i og for seg, heller ikke spørsmålet om hvilken gudskandidat man eventuelt skal satse pengene (eller livet) på. En mer spissfindig utgave av Dawkins’ spørsmål – strengt tatt et helt annet spørsmål – kunne være: Du tror jo ikke på Zevs, hvorfor tror du da på Den treenige Gud?

Dersom noen ønsker å lese et godt svar på et slikt spørsmål, anbefales de å ta en tur bort til Bjørn Are «Dekodet» Davidsen.

Husk å se opp for eventuelle troll i kommentarfeltet.

Read Full Post »

Lars von Trier liker å være kontroversiell. Hans siste utspill virker mest av alt som et forsøk på å demonstrere at det er sant som Dostojevskij skriver, at når Gud er død er alt tillat:

– Jeg kan da sagtens forstå alle Hitlers overvejelser og hans irritation over, at det hele gik ad helvede til. Og så skulle jøderne slås ihjel. Jeg kan også sagtens forestille mig, at så snart du får magt, bliver du nødt til at udvise handlekraft. Og jeg har et problem med den der meget klare opdeling mellem ’godt’ og ’ondt’, jeg er bare en tvivler.

[…]

Von Trier forteller at han ikke tror på begrepene ondt og godt.

– Det er rigtigt, jeg er meget biologisk minded. Der er en årsag og en virkning. At noget er ondt eller godt, det tror jeg ikke på.

(Kilde: Rushblogg)

Rent filosofisk er argumentet i og for seg klart og tydelig nok: Uten Gud som referanse blir verdidommer av typen godt/ondt meningsløse. Vi sitter kun igjen med hva vi erfarer som smerte eller nytelse, eventuelt det behagelige kontra det smakløse. I et slikt univers kan mye – for ikke si alt – finne sin legitimitet, dersom man besitter makt og midler:

– Det er mot min natur å si unnskyld for noe jeg har uttalt, sier den frittalende regissøren som mener det ikke bør være noen grenser for hva man kan uttale offentlig:

– Det finnes ikke noe riktig eller galt å si. Jeg mener alt kan bli sagt. Sånn er jeg. Å si unnskyld for noe jeg sa, er det samme som å unnskylde hvem jeg er, og at jeg unnskylder det jeg står for moralsk. Det ville ødelagt meg som person. (Kilde: VG)

De fleste av oss vil nok mene at von Triers utsagn er dypt antihumanistisk. I tillegg er mannen åpenbart smakløs. Men, gitt at Gud ikke eksisterer, hvor er det denne mannen (med det han «står for moralsk») trår feil, sånn rent filosofisk, for ikke å si moralfilosofisk?

Det kunne det vært interessant å få til en samtale om, for eksempel i kommentarfeltet like under her.

Read Full Post »

Det er sommer. Bloggfrekvensen vil etter hvert bli dalende for en tid. Kanskje blir det noen strøtanker fra bryggekanten (eller fra fjellets topp) etter hvert, vi får se. I denne omgang avrunder jeg den siste tidens skriverier om ateistisk-teistiske gudsdebatter med et sitat av C.S. Lewis, hentet fra essayet ”Mirakler”, her sitert etter magasinet STREK 3/2010, s.30-31.

Lewis skriver i dette essayet om hvordan Jesu naturundere best forstås som det vi ellers ville kalt naturlige prosesser, ”bare” konsentrert i tid og rom. Vann blir til vin også i naturen, prosessen tar vanligvis bare lengre tid og går veien om vinstokken. Jesu mirakler har ikke til hensikt å forstyrre vår opplevelse av skaperverkets orden. Hensikten er heller at vi skal se at her er selve Skaperen på ferde, og at vi gjennom det skal bli i stand til å se det mirakuløse i det skaperverket vi omgir oss med.

For er ikke alt det skapte egentlig et under, et mirakel i seg selv, spør Lewis. Det er i hvert fall over-naturlig. Holder oss til vitenskaplig metode, så er ”naturlig” en betegnelse vi setter på de forutsigbarheter vi kan lese ut av gjentakende eksperimenter. Men selve eksistensen, alt-som-er, kan ikke gjøres til gjenstand for noe eksperiment. Det er, så langt vi kan erfare det, en engangshendelse. En komplisert engangshendelse, ja vel, men like fullt en engangshendelse. Vi kan ikke utføre noe eksperiment som kan vise oss om universet kunne tatt en annen kurs etter Big Bang, for eksempel. Dermed ledes vi til å tenke at alt det skapte i sum er over-naturlig. Det er et under, eller et mirakel om man vil. Jeg gir ordet til Lewis:

Dersom det ”naturlige” er det som kan klassifiseres, det som følger en bestemt norm, det som har paralleller, det som kan forklares under henvisningen til andre fenomener, da er naturen selv som helhet ikke naturlig. Dersom et under er noe som simpelthen bare må aksepteres, en realitet som ikke gjør rede for seg, men bare er, da er hele universet et stort under.

En av hovedhensiktene med Kristi jordiske gjerninger er nettopp å henlede oss til dette store under; derfor er Kristi gjerninger ”tegn” som Han selv sa. Disse tegn tjener til å minne oss om at de forklaringer på bestemte fenomener som vi utleder fra det som er gitt, det uforklarede, universets nesten utspekulerte karakter, de er ikke forklaringer på selve denne karakter. Disse tegn tar oss ikke bort fra virkligheten; de kaller oss tilbake til den – de kaller oss tilbake fra vår drømmeverden av ”hvis” og ”og” til den forbløffende virkeligheten av alt som virkelig er. De er brennpunkter der mer av virkeligheten blir synlig enn vi ved første øyekast ser.

Read Full Post »

Older Posts »