Om et terrorangrep

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 15.8.2019 under overskriften «Etter et terrorangrep»

Lørdag skjedde det som ikke skulle skje: En ung mann tok seg inn i Al-Noor Islamic Centre i Bærum, tungt bevæpnet, i den hensikt å skape et blodbad. Kun snarrådig inngripen av moskeens medlemmer hindret en større tragedie. Denne var likevel allerede et faktum, gjerningsmannen hadde tatt livet av sin adopterte stesøster.

I etterkant av hendelsen har det kommet fram flere foruroligende ting om motivasjonen til terroristen. Han skal ha kalt seg selv kristen og hadde en periode lest mye i Bibelen. Han hadde vært aktiv på nettforumet 4chan, der han benyttet nazisjargong og postet ekstreme innlegg. Lasse Josephsen, som skriver for magasinet Fri Tanke og som kjenner det norske ekstremistmiljøet godt, mener gjerningsmannen er inspirert av organisasjoner miljøer som Atomwaffen Division og Feuerkrig Division, grupper som har begått alvorlige terrorhandlinger andre steder i verden. Ifølge Josephsen er han ikke alene, heller ikke i Norge.

Jeg er ingen ekspert på høyreekstremisme eller radikalisering, og skal være forsiktig med å uttale meg om dette. Men jeg har stor respekt for folk som Lasse Josephsen, Didrik Søderlind og John Færseth og arbeidet de gjør for å følge med på og å opplyse om konspirasjonsteorier og radikaliseringsprosesser. Derfor anbefaler jeg gjerne Fri Tanke, Human-etisk forbunds nettavis for livssyn og livssynspolitikk. Det var dagens reklame, i livssynsdialogens tegn.

Det jeg derimot kan si og mene noe kvalifisert om, er terroristens påståtte kristne og bibelske fundament. Her følger noen foreløpige strøtanker om temaet:

  1. Bibelen er fellesskapets bok. Kirkefellesskapet var til før Bibelen ble skrevet og samlet ferdig, og kirka har siden vokst videre som tradisjonsoverlevende fellesskap. Å lese Bibelen alene, uten fellesskapet til å peke ut de bærende ideene og uten den innsikten som kommer av det å lese og diskutere og tolke og kritisere sammen med andre og i lys av samla erfaring, kan lede til mange slags resultater. Ikke alle disse er nødvendigvis sunne og livsfremmende. Isolasjon er sjelden det.
  2. Kirka er et verdensomspennende fellesskap som knytter mennesker sammen på tvers av kulturer i alle land på alle kontinenter. Jesus, som i sin tid grunnla fellesskapet, var fra Nasaret, en landsby i Midt-Østen. Han var jøde, og han har inspirert og regnes som en profet av dem som regner seg som muslimer. Å kalle seg kristen og samtidig være antisemitt eller islamofob er en selvmotsigelse, og den som mener det finnes uoverstigelige skiller mellom folkeslag er på kollisjonskurs med kirkas bærende idé.
  3. Den Gud kirka bekjenner er ikke en stammegud, men Gud for alle mennesker. Det betyr selvsagt også at kirka både må og vil stille seg solidarisk med troende av alle slag, uansett hvilket gudshus de regner som sitt åndelige hjem. På søndag sto troende og ikke-troende av alle slags nyanser samlet i solidaritet rundt moskeens folk i Bærum under parolen Trygg i bønn. De kristne som deltok, gjorde det i Jesu navn.
  4. Terroristen skal ha skrevet på nettet at «Valhall venter» før han aksjonerte. Valhall er ikke del av det kristne evighetshåpet, noe som gjør at ugjerningsmannen framstår forvirra, uansett hva han kalte seg. Åsatrufellesskapet Bifrost har publisert en fin uttalelse hvor de slår fast at terrorister ikke kommer til Valhall ifølge åsatru heller.

Hva skal vi da gjøre? Vi må bygge solide, åpne fellesskap, innenfor og på tvers av kirker og moskeer og templer og bygdehus og idrettsbrakker og hvor vi nå samles rundt hva vi nå enn tror på. Om vi klarer å bygge fellesskap som også har rom for potensielt sinte, unge menn, slik at de ikke faller ned i radikaliseringshullet, da blir verden et bedre sted. På veien dit må vi se hverandre i øynene og anerkjenne hverandre som søsken. Noen annen vei finnes ikke.

Om jula i Helwan (ii)

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 25.1.2018
under overskriften
À propos jul i Helwan

Forrige prestepreik handlet om de koptiske kristnes situasjon i Egypt. Den har nok ikke blitt lettere siden sist. Samtidig har det kommet påminnelser om at det også er andre livssynsgrupper i landet som lever under svært krevende forhold.

Samme dag som du kunne lese om kirkebombingene i Helwan i Fjell-Ljom, ble det offentliggjort et brev som Human-etisk forbund og Mellomkirkelig råd for Den norske kirke har gått sammen om å skrive til Norges utenriksminister. Temaet for brevet er nettopp situasjonen i Egypt. Fokus er imidlertid ikke på kopternes situasjon, men ateistenes.

Bakgrunnen for brevet er et lovforslag om å forby ateisme i Egypt. Forslagsstilleren Amro Hamroush, som til alt overmål er leder for det egyptiske parlamentets religionskomite, mener det må bli kriminalisert og definert som forakt for religion ikke å tro på Gud. Ifølge Fri Tanke begrunner han lovforslaget slik: «Ateister har ingen tro og prøver å fornærme de abrahamittiske religionene.»

Den norske kirke og Human-etisk forbund reagerer i fellesskap skarpt på dette. I brevet kan utenriksministeren lese: «Egypt har gjennom sin grunnlov (§64) absolutt tros- og livssynsfrihet. Vi har dessverre sett at blasfemiloven fra 1982, som skal beskytte de monoteistiske religioner mot krenkelser, i stadig større grad blir brukt mot mennesker som uttrykker ateistiske eller agnostiske standpunkt.» Videre står det: «Et eventuelt lovvedtak i den egyptiske nasjonalforsamling som forbyr ateisme i Egypt vil medføre at tros- og livssynsfrihet formelt blir fjernet fra det egyptiske samfunn. Dette er en svært alvorlig og urovekkende utvikling i et samfunn som allerede i praksis sensurer og forfølger mennesker for deres tro eller overbevisning»

Jeg sitter selv i Mellomkirkelig råd, jobber med livssynsspørsmål på heltid og er naturlig nok opptatt av tematikken. Jeg kan daglig glede meg over å leve i et land hvor tanken er fri og ordet er fritt, et land hvor symboler og ideer og virkelighetsforståelser fritt kan møtes og brynes mot hverandre. Som en som har vært i kontakt med relativt store utslag både på tros- og tvilssida av skalaen, har jeg lært meg å sette pris på mangfoldet. Jeg kan forstå både dem som tror annerledes enn meg og dem som definerer seg utenfor religionenes univers.

Fortsett å lese «Om jula i Helwan (ii)»

Om at din tanke er fri

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom torsdag 15.6.2017

Kritisk mann (KM): Øy! Døh! Prestemann!

Jeg: Eh, ja…?

KM: Flott, der er du. Hør her, jeg har ei høne å plukke med deg etter den samtalen vi hadde sist. Jeg fortsatte å tenke etter at vi gikk fra hverandre, nemlig, og jeg leste referatet du skrev i avisa. Og da ser jeg at det er et digert, svært, enormt svart hull i argumentasjonen din.

Jeg: —

KM: Joda. Du har masse å si om folk som tror, både om minoriteter og majoriteter og gamle skikker og tradisjoner og respekt og bla bla bla. Men du har en blind flekk. Ateistene. De vantro. De som ikke tror.

Jeg: —

KM: For det skal jeg si deg, prest, at det er faen meg ikke så jævla enkelt å være ateist alle steder i verden heller. I Bangladesh ble en student lynsja av en mobb for noen få uker siden fordi han hadde skrevet religionskritiske greier på Facebook. Hva med ham, hvem skal forsvare ham? Eller hva med pønkerne i Pussy Riot i Russland, som protesterte i en katedral og ble satt i fengsel? Eller hva med USA, The Land of the Free, hvor en presidentkandidat er sjanseløs på å bli valgt dersom det kommer ut at han er ateist? Eller…

Jeg: Du har rett. Litt hummer og kanari, dette, men ja, du har rett. Mea culpa.

KM: Hm. Ja. Eller, det er jo ikke din skyld, men du har jo et visst ansvar for å ikke diskriminere eller holde noen utenfor, har du ikke?

Jeg: Jepp. I stand corrected. Jeg har riktignok uttalt støtte til Pussy Riot tidligere, da. Det vil jeg ikke unnlate å nevne. Men jeg sa ingenting om ateistene sist. Det burde jeg gjort.

KM: Hva vil du si om dem nå da? At de kan ha det så godt?

Fortsett å lese «Om at din tanke er fri»

Om The Last Superstition

Jeg kjenner mange fine mennesker. Hallvard Jørgensen er et av dem. Hallvard og jeg er uenige om mye, men vi er enige om at raushet er en kristen dyd. Hallvard er atskillig rausere enn meg. For noen måneder siden debatterte vi likekjønnet ekteskap på Verdidebatt, og Hallvard henviste flere ganger til ei bok han hadde lest og som han mente jeg også burde sette meg inn i. Ettersom jeg ikke hadde boka, sendte han meg like godt et eksemplar i gave.

På oppfordring fra Hallvard har jeg derfor lest Edward Fesers bok The Last Superstition. Da er det bare rett og rimelig at jeg skriver noen linjer om leseopplevelsen også, både for Fesers skyld og for Hallvards.

bokogbilde_0002Feser er filosof. I tillegg er han katolikk av det konservative slaget. Flere steder i boka bruker han «reaksjonær» som hedersbetegnelse. The Last Superstiton er skrevet som et tilsvar til de såkalte nyateistene med Richard Dawkins i spissen. Kortversjonen av bokomtalen blir omtrent som så: Feser sparker balle, og han treffer godt.

Det Feser gjør – og etter mitt skjønn gjør han dette svært overbevisende – er å angripe selve premissene i nyateistenes argumenter om Guds ikke-eksistens. Han argumenterer for at debatten nyateistene har reist ikke handler om gudstro eller ikke-gudstro som sådan men heller om forholdet mellom to ulike filosofiske virkelighetsanskuelser, med den mekanistiske materialismen på den ene side og den aristotelisk-thomistiske hylomorfismen på den andre. Med utgangspunkt i refleksjoner knyttet til fenomenene endring og bestandighet leder Feser leseren steg for steg gjennom filosofihistorien fra Platon via Aristoteles og videre til Thomas Aquinas og skolastikerne. Han løfter fram helheten i de filosofiske systemene han presenterer og viser hvordan disse, både under ett og på detaljnivå (eksempelvis de fem veiene hos Thomas), bærer i seg helt andre kvaliteter enn det nyateistenes karikaturer påstår. Hele tiden retter han slag og spark i retning Dawkins, Dennett, Hitchens og andre, og han sparer ikke på adrenalinet.

Feser river gang på gang bort de tepper (eller filleryer) som nyateistene står på. Han viser for eksempel at Dawkins & co taler og skriver og agerer som om de tror at verden bærer i seg finale årsaker: De tror på årsak og virkning, de tror at tanker og ideer kan bety noe også utenfor våre hoder og de er glødende engasjert av etiske problemstillinger. Ikke minst tror de at evolusjonsteorien er sann. Men alt dette, demonstrerer Feser, er posisjoner som kollapser ned i det absurde dersom man fastholder en rendyrket ateistisk-mekanistisk materialisme. (Han mener, kanskje ikke overraskende, at selve den mekanistiske materialismen er absurd, eller «insane» som synes å være hans foretrukne betegnelse.) Feser stiller seg sammen med Aristoteles og Thomas og argumenterer for at all tale om finale årsaker og all tale om årsak og virkning blir meningsløs og selvmotsigende om man ikke følger rekkene tilbake til den første årsak eller den ubevegelige beveger.

Fortsett å lese «Om The Last Superstition»

Om hvorfor scientisme ikke funker

Part of the problem with Dawkins’ criticisms of Aquinas, then (and of the other New Atheists’ criticism of certain other religious arguments), is that they fail to understand the difference between a scientific hypothesis and an attempted metaphysical demonstration, and illegitemately judge the latter as if it were the former. Of course, they might respond in claiming that scientific reasoning, and maybe mathematical reasoning too, are the only legitimate kinds, and seek thereby to rule out metaphysical arguments from the get go. But there are two problems with this view (which is known as «scientism» or «positivism»). First, if they want to take this position, they’ll need to defend it and not simply assert it; otherwise they’ll be begging the question against their opponents and indulging in just the sort of dogmatism they claim to oppose. Second, the moment they attempt to defend it, they will have effectively refuted it, for scientism or positivism is itself a metaphysical position that could only be justified using metaphysical arguments. Of its very nature, scientific investigation takes for granted such assumptions as that: there is a physical world existing independently of our minds; this world is characterized by various objective patterns and regularities; our senses are at least partially reliable sources of information about this world; there are objective laws of logic and mathematics that apply to the objective world outside our minds; our cognitive powers – of concept-formation, reasoning from premises to conclusion, and so forth – afford us a grasp of these laws and can reliably take us from evidence derived from the senses to conclusions about the physical world; the language we use can adequately express truths about these laws and about the external world; and so on and on. Every one of these claims embodies a metaphysical assumption, and science, since uts very method presupposes them, could not possibly defend them without arguing in circle. Their defense is instead a task for metaphysics, and for philosophy more generally; and scientism is shown thereby to be incoherent.

(Edward Feser: The Last Superstition (St. Augustine’s Press: 2008) s.83-84)

Eid! som man også sier.

Jeg leser Feser om dagen, etter anbefaling fra en kollega. Jeg koser meg, selv om det er mer å si om Fesers bok også. Det får jeg komme tilbake til når boka er ferdiglest.

Om nyateisme og religionsdebatt

Dette blir ikke noe formfullendt blogginnlegg. Jeg vet forresten ikke om jeg noen gang har begått noe sånt? Det skjer i hvert fall ikke i dag. Dette blir mer et hjertesukk. Et litt høylydt et.

Håvard Nyhus, redaktør i Natt&Dag, har en kronikk på trykk i Dagbladet i dag. Jeg likte kronikken godt. Jeg ville ikke skrevet den sånn selv, men jeg synes han treffer noe viktig. Faktisk. Kronikken har blitt mye delt i sosiale medier, og fra disse delingene har diskusjonstråder forgrenet seg i alle slags retninger, på Facebook og Twitter og blogger og jeg vet ikke helt hvor. Kanskje ikke så rart: Både overskriften – «Den åndssvake nyateismen» – og selve kronikkteksten biter godt fra seg.

Jeg har sett litt på reaksjonene. Litt her og litt der. Til sammen ble det litt mye.

Nå sitter jeg her og tenker en ting eller to.

Fortsett å lese «Om nyateisme og religionsdebatt»

Om troll og gudstro

En måned er en hel evighet i våre Facebookdager. Men teologer er som kjent vant til å omgås gamle tekster. Jeg drister meg derfor til å kommentere et avisintervju som allerede har rukket å bli over en måned gammelt, nemlig Vårt Lands intervju med Richard Dawkins i spalten Min tro (sic!) lørdag 3 september 2011.

Dawkins er seg selv lik. Her er hans første motspørsmål til journalist Erling Rimehaug:

– Du tror ikke på troll, gjør du? Så hvorfor tror du på Gud?

Jeg vet ikke om Dawkins mener dette som et argument for noe som helst. Noen nevneverdig tyngde har argumentet uansett ikke. «Troll» er et ord vi bruker for «store, stygge , slemme og nokså dumme beist som skyr sola for ikke å forvandles til stein, i hvert fall heter det seg i noen fortellinger om dem at de ikke tåler dagslys, men i og med at troll aldri har blitt observert eller beskrevet er det vanskelig å slå fast noe som helst om saken, og de hører etter alt å dømme hjemme i fantasiens verden», mens «Gud» er et ord som vi (i hvert fall vanligvis, og definitivt i den kristne kultursfæren) bruker om «et overnaturlig vesen utenfor den skapte virkelighet som alt som eksisterer skylder sin eksistens» – blant annet.

De to ordene viser med andre ord til to nokså ulike størrelser. Man skulle kunne forvente at troll, dersom de eksisterte, ville være mulige å observere og bedrive forskning på, kanskje til og med klassifisere blant andre biologiske vesner. Gud, derimot… Det er vrient å sammenligne epler og pærer, for ikke å snakke om epler og harddisker (enten de nå kommer fra Apple eller ikke). Å sammenligne det å «tro på troll» med det å «tro på Gud» er rett og slett en nokså tøvete kategorifeil.

Men spørsmålet om hvorfor man skal tro på Gud i en eller annen form er jo ikke dumt i og for seg, heller ikke spørsmålet om hvilken gudskandidat man eventuelt skal satse pengene (eller livet) på. En mer spissfindig utgave av Dawkins’ spørsmål – strengt tatt et helt annet spørsmål – kunne være: Du tror jo ikke på Zevs, hvorfor tror du da på Den treenige Gud?

Dersom noen ønsker å lese et godt svar på et slikt spørsmål, anbefales de å ta en tur bort til Bjørn Are «Dekodet» Davidsen.

Husk å se opp for eventuelle troll i kommentarfeltet.

Om det gode, det onde og det smakløse

Lars von Trier liker å være kontroversiell. Hans siste utspill virker mest av alt som et forsøk på å demonstrere at det er sant som Dostojevskij skriver, at når Gud er død er alt tillat:

– Jeg kan da sagtens forstå alle Hitlers overvejelser og hans irritation over, at det hele gik ad helvede til. Og så skulle jøderne slås ihjel. Jeg kan også sagtens forestille mig, at så snart du får magt, bliver du nødt til at udvise handlekraft. Og jeg har et problem med den der meget klare opdeling mellem ’godt’ og ’ondt’, jeg er bare en tvivler.

[…]

Von Trier forteller at han ikke tror på begrepene ondt og godt.

– Det er rigtigt, jeg er meget biologisk minded. Der er en årsag og en virkning. At noget er ondt eller godt, det tror jeg ikke på.

(Kilde: Rushblogg)

Rent filosofisk er argumentet i og for seg klart og tydelig nok: Uten Gud som referanse blir verdidommer av typen godt/ondt meningsløse. Vi sitter kun igjen med hva vi erfarer som smerte eller nytelse, eventuelt det behagelige kontra det smakløse. I et slikt univers kan mye – for ikke si alt – finne sin legitimitet, dersom man besitter makt og midler:

– Det er mot min natur å si unnskyld for noe jeg har uttalt, sier den frittalende regissøren som mener det ikke bør være noen grenser for hva man kan uttale offentlig:

– Det finnes ikke noe riktig eller galt å si. Jeg mener alt kan bli sagt. Sånn er jeg. Å si unnskyld for noe jeg sa, er det samme som å unnskylde hvem jeg er, og at jeg unnskylder det jeg står for moralsk. Det ville ødelagt meg som person. (Kilde: VG)

De fleste av oss vil nok mene at von Triers utsagn er dypt antihumanistisk. I tillegg er mannen åpenbart smakløs. Men, gitt at Gud ikke eksisterer, hvor er det denne mannen (med det han «står for moralsk») trår feil, sånn rent filosofisk, for ikke å si moralfilosofisk?

Det kunne det vært interessant å få til en samtale om, for eksempel i kommentarfeltet like under her.

Om noe mirakuløst

Det er sommer. Bloggfrekvensen vil etter hvert bli dalende for en tid. Kanskje blir det noen strøtanker fra bryggekanten (eller fra fjellets topp) etter hvert, vi får se. I denne omgang avrunder jeg den siste tidens skriverier om ateistisk-teistiske gudsdebatter med et sitat av C.S. Lewis, hentet fra essayet ”Mirakler”, her sitert etter magasinet STREK 3/2010, s.30-31.

Lewis skriver i dette essayet om hvordan Jesu naturundere best forstås som det vi ellers ville kalt naturlige prosesser, ”bare” konsentrert i tid og rom. Vann blir til vin også i naturen, prosessen tar vanligvis bare lengre tid og går veien om vinstokken. Jesu mirakler har ikke til hensikt å forstyrre vår opplevelse av skaperverkets orden. Hensikten er heller at vi skal se at her er selve Skaperen på ferde, og at vi gjennom det skal bli i stand til å se det mirakuløse i det skaperverket vi omgir oss med.

For er ikke alt det skapte egentlig et under, et mirakel i seg selv, spør Lewis. Det er i hvert fall over-naturlig. Holder oss til vitenskaplig metode, så er ”naturlig” en betegnelse vi setter på de forutsigbarheter vi kan lese ut av gjentakende eksperimenter. Men selve eksistensen, alt-som-er, kan ikke gjøres til gjenstand for noe eksperiment. Det er, så langt vi kan erfare det, en engangshendelse. En komplisert engangshendelse, ja vel, men like fullt en engangshendelse. Vi kan ikke utføre noe eksperiment som kan vise oss om universet kunne tatt en annen kurs etter Big Bang, for eksempel. Dermed ledes vi til å tenke at alt det skapte i sum er over-naturlig. Det er et under, eller et mirakel om man vil. Jeg gir ordet til Lewis:

Dersom det ”naturlige” er det som kan klassifiseres, det som følger en bestemt norm, det som har paralleller, det som kan forklares under henvisningen til andre fenomener, da er naturen selv som helhet ikke naturlig. Dersom et under er noe som simpelthen bare må aksepteres, en realitet som ikke gjør rede for seg, men bare er, da er hele universet et stort under.

En av hovedhensiktene med Kristi jordiske gjerninger er nettopp å henlede oss til dette store under; derfor er Kristi gjerninger ”tegn” som Han selv sa. Disse tegn tjener til å minne oss om at de forklaringer på bestemte fenomener som vi utleder fra det som er gitt, det uforklarede, universets nesten utspekulerte karakter, de er ikke forklaringer på selve denne karakter. Disse tegn tar oss ikke bort fra virkligheten; de kaller oss tilbake til den – de kaller oss tilbake fra vår drømmeverden av ”hvis” og ”og” til den forbløffende virkeligheten av alt som virkelig er. De er brennpunkter der mer av virkeligheten blir synlig enn vi ved første øyekast ser.

Om å forsvare religion (ii)

For den som likte forrige bokmelding: Her er noen flere gromme sitater fra Sheimans bok.

The debate about the existence of God is neverending. What is not in dispute is that God exists in people’s hearts, minds and spirits. What is not in dispute is that religion is adaptive, constructive, and healthful – and thereby makes a positive difference in people’s lives. Reflecting James’s pragmatic conception of belief: When we act as if religion is true, we act with greater optimism, hope and benevolence. (s. xiii)

I will come back to this again and again. More than anything, human existence is about value; specifically, I propose that the ideal of absolute value is at the heart of the human experience. I will explain later where this need for supreme value comes from, but suffice to say that humankind takes the basic formulations of biological value – what promotes life is “good” and what negates life is “bad” – to the highest levels of cultural abstraction. The major thrust of this book is that humans do not just seek the evolutionary imperatives of a full stomach and ample mating partners. Because of our acute awareness of insurmountable physical and temporal limitations, because we see ourselves as the embodiment of all that is impermanent and insignificant in the universe – we seek absolute worthiness, which has its highest expression in religion. (s. xiv)

Fortsett å lese «Om å forsvare religion (ii)»