Om en etterlyst Jesus

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 14.1.2021 under overskriften «Etterlyst: Jesus!»

Natt til mandag 28. desember skjedde det: Jesusbarnet forsvant fra plassen sin i julekrybba Den hellige kohort utenfor døra til Bergstadens Ziir. Etter to uker mellom halm og strå, var han søkk borte, og den eller de som tok ham med seg etterlot ingen spor.

Undertegnede heiv seg rundt og skrev en etterlyst-melding på Den norske kirke Røros’ Facebookside. Folk begynte å videreformidle posten, og i sjutida samme kveld hadde vi kommet opp i to hundre delinger. Da ringte Adresseavisa og Vårt Landog VG. Snart var Jesus etterlyst via nettavisene over det ganske land.

Det kom inn flere interessante tips i kommentarfeltet på Face. Kunne det rett og slett være faren hans som hadde hentet ham til seg? Jeg svarte at det nok var tvilsomt, ettersom det ikke var Kristi himmelfartsdag riktig ennå. En mente vi burde ta en kikk i tempelet, for der hadde han gjemt seg for foreldrene sine før. Fortrolig som jeg er med fortellingen om Jesus som tolvåring i Jerusalem – vi pleier å lese den fortellingen for barna som overnatter i kirka under LysVåken – tok jeg en ekstra kikk inne i Ziiren, men nei, han var ikke der denne gangen. Opptil flere spekulerte i om det kunne være Herodes’ dødsskvadroner som var etter ham, og at Jesus hadde stukket av til Egypt. Det var kanskje den hypotesen som passet best i juleevangeliets fortellingskronologi, men vi hadde for det første ikke kommet til Helligetrekongersdag (trettendedagjul) riktig ennå, og for det andre satt Maria og Josef igjen i julekrybba. Her var det noe som ikke passet helt inn i de gamle fortellingene.

Tirsdagen kom og gikk, uten at Jesus var å se. Vi hadde et slags håp om at han kanskje ville dukke opp i ei eller annen snøfonn et eller annet sted, men vi håpte forgjeves. Jeg ble oppringt av en journalist fra Arbeiders Rett, og gav en kommentar om at dersom Jesus kom tilbake i løpet av natta skulle vi avstå fra å forfølge saken videre. På bakrommet lette vi fram en hel liten rekke av reserve-Jesuser. Jesus 2 skulle finne sin plass i krybba onsdag klokka 12.

Så skjedde altså underet: Onsdags morgen, da kirketjener kom på jobb, var Jesus tilbake på plass. Han var like hel, virket blid og fornøyd, men ville ikke si noe om hvor han hadde vært eller hva han hadde sett og hørt. Taushetsplikten er streng i kirka, og Jesus som virksomhetens øverste leder ser ut til å ta denne på det største alvor. Vi i kirkestaben holder ord, vi også, og lar være å grave mer i forsvinningen. Ja, ut over denne teksten jeg skriver nå, naturligvis.

Det ble en god historie av det hele. Det at Jesus blir borte for så å vende tilbake på den tredje dagen, er et aldri så lite ekstra juleevangelium. En tom grav i påsken kan være en fin illustrasjon, mens ei tom krybbe i jula i grunnen bare er trist. Med Jesu retur i krybba dag tre, fikk vi en påminnelse om fortellingen om ham som er med oss alle dager inntil verdens ende.  

Samtidig har historien en sår undertone. Vi ble også påminnet om at juleevangeliet fortsetter med en fortelling om den hellige familie (eller kohort) på flukt. Den dag i dag flykter barn mange steder i verden, og noen av dem har kommet bort fra eller har mistet sine foreldre. Det er også en fortvilet kjensgjerning at barn forsvinner hver eneste dag, og mange av dem kommer aldri tilbake, verken etter tre dager etter tre år. Familier utslettes rett som det er i naturkatastrofer, ulykker og krig. Vi mennesker er svake og sårbare, og barna mest av alle.

Til neste år håper vi å sette opp Den hellige kohort igjen, så den kan minne oss om hvor skjørt livet er. Jeg håper ikke det er for mye å be om at Jesus får være i fred da. 

Jesusbarn som forsvinner fra julekrybber, er forresten et såpass vanlig fenomen at det har sin egen artikkel på Wikipedia («Baby Jesus theft»). At han vender tilbake, hører imidlertid til sjeldenhetene. Jeg synes egentlig det sømmer seg å takke de(n) som la ham tilbake. Så takk!

Om et terrorangrep

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 15.8.2019 under overskriften «Etter et terrorangrep»

Lørdag skjedde det som ikke skulle skje: En ung mann tok seg inn i Al-Noor Islamic Centre i Bærum, tungt bevæpnet, i den hensikt å skape et blodbad. Kun snarrådig inngripen av moskeens medlemmer hindret en større tragedie. Denne var likevel allerede et faktum, gjerningsmannen hadde tatt livet av sin adopterte stesøster.

I etterkant av hendelsen har det kommet fram flere foruroligende ting om motivasjonen til terroristen. Han skal ha kalt seg selv kristen og hadde en periode lest mye i Bibelen. Han hadde vært aktiv på nettforumet 4chan, der han benyttet nazisjargong og postet ekstreme innlegg. Lasse Josephsen, som skriver for magasinet Fri Tanke og som kjenner det norske ekstremistmiljøet godt, mener gjerningsmannen er inspirert av organisasjoner miljøer som Atomwaffen Division og Feuerkrig Division, grupper som har begått alvorlige terrorhandlinger andre steder i verden. Ifølge Josephsen er han ikke alene, heller ikke i Norge.

Jeg er ingen ekspert på høyreekstremisme eller radikalisering, og skal være forsiktig med å uttale meg om dette. Men jeg har stor respekt for folk som Lasse Josephsen, Didrik Søderlind og John Færseth og arbeidet de gjør for å følge med på og å opplyse om konspirasjonsteorier og radikaliseringsprosesser. Derfor anbefaler jeg gjerne Fri Tanke, Human-etisk forbunds nettavis for livssyn og livssynspolitikk. Det var dagens reklame, i livssynsdialogens tegn.

Det jeg derimot kan si og mene noe kvalifisert om, er terroristens påståtte kristne og bibelske fundament. Her følger noen foreløpige strøtanker om temaet:

  1. Bibelen er fellesskapets bok. Kirkefellesskapet var til før Bibelen ble skrevet og samlet ferdig, og kirka har siden vokst videre som tradisjonsoverlevende fellesskap. Å lese Bibelen alene, uten fellesskapet til å peke ut de bærende ideene og uten den innsikten som kommer av det å lese og diskutere og tolke og kritisere sammen med andre og i lys av samla erfaring, kan lede til mange slags resultater. Ikke alle disse er nødvendigvis sunne og livsfremmende. Isolasjon er sjelden det.
  2. Kirka er et verdensomspennende fellesskap som knytter mennesker sammen på tvers av kulturer i alle land på alle kontinenter. Jesus, som i sin tid grunnla fellesskapet, var fra Nasaret, en landsby i Midt-Østen. Han var jøde, og han har inspirert og regnes som en profet av dem som regner seg som muslimer. Å kalle seg kristen og samtidig være antisemitt eller islamofob er en selvmotsigelse, og den som mener det finnes uoverstigelige skiller mellom folkeslag er på kollisjonskurs med kirkas bærende idé.
  3. Den Gud kirka bekjenner er ikke en stammegud, men Gud for alle mennesker. Det betyr selvsagt også at kirka både må og vil stille seg solidarisk med troende av alle slag, uansett hvilket gudshus de regner som sitt åndelige hjem. På søndag sto troende og ikke-troende av alle slags nyanser samlet i solidaritet rundt moskeens folk i Bærum under parolen Trygg i bønn. De kristne som deltok, gjorde det i Jesu navn.
  4. Terroristen skal ha skrevet på nettet at «Valhall venter» før han aksjonerte. Valhall er ikke del av det kristne evighetshåpet, noe som gjør at ugjerningsmannen framstår forvirra, uansett hva han kalte seg. Åsatrufellesskapet Bifrost har publisert en fin uttalelse hvor de slår fast at terrorister ikke kommer til Valhall ifølge åsatru heller.

Hva skal vi da gjøre? Vi må bygge solide, åpne fellesskap, innenfor og på tvers av kirker og moskeer og templer og bygdehus og idrettsbrakker og hvor vi nå samles rundt hva vi nå enn tror på. Om vi klarer å bygge fellesskap som også har rom for potensielt sinte, unge menn, slik at de ikke faller ned i radikaliseringshullet, da blir verden et bedre sted. På veien dit må vi se hverandre i øynene og anerkjenne hverandre som søsken. Noen annen vei finnes ikke.

Om apostlenes apostel

På trykk i spalten Prestepreik i Fjell-Ljom 12.4.2018

Forrige prestepreik resulterte i noen doser mild tyn fra lesere som mente jeg var i overkant harmoniserende i PS’et om Maria Magdalena. Det er nok noe i det. Du kan altså ikke stole på alt i prestepreik-spalten heller.

For å bøte på dette, vier jeg denne spalten til Maria. (Og før vi begynner: Du trenger ikke ha sett se den nye filmen om henne for å ha utbytte av å lese; jeg har ikke sett filmen selv.)

Maria Magdalena er nevnt ved navn i alle de fire evangeliene i Det nye testamente. Uavhengig av hvor stor rolle hun ellers spiller i narrativet til den enkelte evangelist, er Matteus, Markus, Lukas og Johannes enige om en ting: Hun var med i den gruppen kvinner som kom først til den tomme graven påskedags morgen. Hun var med andre ord et nøkkelvitne til den helt avgjørende hendelsen i kirkas historie, selve kristendommens Big Bang. Flere av evangelistene forteller videre at hun var den første som fikk møte den oppstandne Jesus etter at kvinnene hadde konstatert at graven var tom.

La oss ta et lite steg tilbake og reflektere over hva dette innebærer. I nytestamentlig tid hadde ikke kvinners vitnesbyrd samme vekt som menns. Om evangelistene hadde ønsket å konstruere en historie hvor oppstandelsen hadde størst mulig sosial kredibilitet og troverdighet ville de neppe gitt kvinner rollen som nøkkelvitner. At de likevel har denne rollen i tekstene, sier oss både noe om hva som faktisk må ha skjedd og om hvilken (sentral) rolle kvinner hadde i den tidlige Jesus-bevegelsen.

Videre: Evangeliene påstår at det vare en tid – noen minutter, eller kanskje noen timer -da Maria Magdalena var den eneste som både kjente til den tomme graven og hadde møtt den oppstandne. I dette tidsrommet var hun, i egen person, hele den kristne kirke på jord. Hun var den eneste som kjente mysteriet om oppstandelsens evangelium og om den oppstandnes nærvær hos de troende, noe som er og blir kjernen i den kristne kirkes sakramentale tro.

Det er dermed knapt mulig å overvurdere Marias plass i kirkas historie. Så har hun da også helt fra den første kirkes tid båret tilnavnet «apostlenes apostel» – med rette!

Fortsett å lese «Om apostlenes apostel»

Om at vi skal elske hverandre

Høymessepreken i Bergstadens Ziir 18. august 2013:

Det står skrevet i evangeliet etter Johannes:

Ingen har større kjærlighet enn den som gir livet for vennene sine. Dere er mine venner hvis dere gjør det jeg befaler dere. Jeg kaller dere ikke lenger tjenere, for tjeneren vet ikke hva herren hans gjør. Jeg kaller dere venner, for jeg har gjort kjent for dere alt jeg har hørt av min Far. Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere og satt dere til å gå ut og bære frukt, en frukt som varer. Da skal Far gi dere alt dere ber om i mitt navn. Dette er mitt bud til dere: Elsk hverandre!

(Johannes 15:13-17)

Slik lyder det hellige evangelium.

I

Dette er mitt bud til dere: Elsk hverandre! Sitat: Jesus.

Så enkelt. Enkelt? Nei. Så vanskelig. Enkelt, men vanskelig.

For nestekjærligheten er ikke enkel. Ingen må lure oss til å tro at den er det. Kjærlighet er aldri det: Enkelt. Kjærlighet er noe så helt inne hjerterota vondt og noe så helt ut i fingertuppene vrient noen ganger.

Noen ganger? Nei. Som oftest. Enkelt, men vanskelig.

Fortsett å lese «Om at vi skal elske hverandre»

Om blasfemi

Deler av den muslimske verden står i brann – denne gangen på grunn av en teit, teit film – og jeg har brukt dagen til (blant annet) å reposte min venn Ivar Kvistums presise tweet om saken på min Facebookvegg:

Jeg vil gjerne understreke at alle trygt kan lage grovt blasfemiske framstillinger av Jesus uten at jeg dreper noen eller brenner flagg.

Det er en forsikring jeg står inne for, både som menneske først og som kristen så og som prest og teolog dertil. Og siden bråket altså – i hvert fall på overflaten – sies å handle om blasfemi, kan det kanskje være på sin plass å kommentere den kristne kirkes forhold til blasfemi med noen flere setninger. Det som burde være den kristne kirkes forhold til blasfemi, i hvert fall; her kan det som så ofte ellers være et stykke mellom liv og lære.

Fortsett å lese «Om blasfemi»

Om romanfigurer

Umberto Eco har skrevet ny roman. Jeg vurderer å legge meg i kø utenfor en eller annen bokhandel.

Mens vi venter på lanseringen kan vi jo ta med oss følgende herlige kommentar, hentet fra VGs slettes-ikke-så-dumme intervju med maestroen:

– Da jeg skrev romanen «Foucaults pendel», ville jeg fortelle historien om noen studenter som for moro skyld finner på en universell konspirasjon, som til slutt blir tatt på alvor. Min bok skulle være en grotesk skildring av folks tørst etter okkulte historier. På denne måten er «Da Vinci-koden»-forfatter Dan Brown en figur i «Foucaults pendel».

– Og du sa det til ham…?

– Ja, da vi møttes sa jeg «Jeg fant deg opp! Du er en av mine romanfigurer!» For Brown lager akkurat det mine figurer gjør, bare at han tror på det. Jeg skrev «Foucaults pendel» for å overbevise folk om at disse teoriene bare var søppel. Brown skrev for å overbevise folk om at de var sanne! Det er forskjellen. Og det er grunnen til at han har høstet større suksess: Folk vil tro, ikke mistro! reflekterer Eco med et underfundig smil.

Om bibelsk sex og sånn

Det ble skrevet norsk kirkehistorie i forrige uke. Helga Haugland Byfuglien ble valgt til preses i Bispemøtet torsdag. Hun seiler dermed også opp som den største favoritten til å bli vår kirkes første «Tolvte biskop».

Nyheten ble stort sett forbigått i stillhet – uten at det betyr at det var lite kirkestoff i mediene av den grunn. Biskop Helga har en tøff jobb foran seg dersom hun virkelig ønsker å markere seg som Den norske kirkes ansikt utad. I dag innehas nemlig denne rollen av Vålerengasokneprest Einar Gelius.

Jeg er ikke noe bedre enn tabloidene, jeg heller. Jeg burde ha skrevet en formfullendt bloggpost om hvor glad jeg er for å se at likestillingen virkelig har fått gjennomslag i kirka vår. I stedet sitter jeg nå og forsøker å formulere en tekst om Gelius’ sexbok uten å henfalle til spydigheter. Det er ingen enkel øvelse.

Jeg har ikke lest Gelius’ bok. Jeg vet ærlig talt ikke om jeg kommer til å orke å lese den heller. Lista over bøker jeg vil lese er allerede altfor lang. Basert på forhåndsomtalen vet jeg rett og slett ikke om jeg orker å utsette meg for denne (van)hellige hybriden av bibelteologisk monografi og kroppsvæskedryppende sosialpornografi.

Nå er det ikke slik at et sånt bokprosjekt ikke kunne vært spennende. Da tenker jeg først og fremst på monografi-biten. For det er ikke tvil om at sex er et tema i Bibelen – tenk det! – og at de bibelske tekstene om seksualitet og samliv har enda større tolkningspotensiale enn det som gjerne har vært utnyttet opp igjennom kirkas noe mangslungne historie.

Hva sier så Bibelen om sex? Vel, fenomenet dukker opp allerede i Bokas første kapittel. Når Gud etter å ha skapt mennesker i mannlig og kvinnelig utgave velsigner dem og sier til dem «Vær fruktbare og bli mange!» kan det vanskelig tolkes som noe annet enn en direkte oppfordring til sex. Som sagt så gjort: Adam og Eva både har seg og formerer seg, og snart fyller menneskene jorden og gjør stadig nye fram- eller tilbakeskritt i prosessen med å legge den (dvs. jorden) under seg.

Ettersom den store fortellingen om jorden og menneskene og Gud skrider fram, fortsetter den seksuelle spenningen og reproduksjonsevnen å tematiseres sammen med andre tema fra den menneskelige livserfaring. Mennesker er mennesker, og ganske mange mennesker har sex. Slik har det vært og slik vil det være, og de bibelske forfatterne hadde tydeligvis ingen angst for å innrømme nettopp det.

Sex i Bibelen er i det hele tatt et nokså mangefasettert tema. Her er det flerkoneri, forførerske Potifarshustruer, utroskap og lureri i og utenfor brudekammeret. Samtidig skildres også mange ulike former for misbruk av seksualitet: Voldtekter, overgrep og æresdrap fyller flere spalter, og det legges heller ikke skjul på forbindelsen mellom makt(mis)bruk og sex, slik dette for eksempel arter seg i de kongelige haremer – hvem kan glemme notisen om Salomos 1.000 koner? – eller i en Davids «rett» til å hente en Urias’ Batseba hjem til seg for et lite eventyr (som snart blir mer komplisert enn kongen hadde håpet og trodd).

Samtidig er de bibelske skildringene av selve seksualakten(e) nokså nøktern. «Han gikk inn til henne og lå med henne» holder vanligvis i massevis, dersom man da ikke tyr til omskrivninger av type «hun la seg ved hans føtter». Den som er på jakt etter detaljerte skildringer av ekstatiske hellige samleier leter forgjeves i Bibelen; ingen av de mange hellig-manns-mystiske-fødsel-historiene inneholder noe slikt. De bibelske forfatterne virker også fullstendig uinteresserte i hvilke tre-, fir-, fem- eller sekskantede homo-hetero-biseksuelle orgier som eventuelt kan ha funnet eller ikke funnet sted i Xerxes’ eller Salomos harem. Holdningen synes jevnt over å være at sex strengt tatt er noe privat. Det er ingen hemmelighet at folk har sex, men man holder avstand til rommet der det skjer; dette forventes å være et trygt sted, og man respekterer denne tryggheten ved å avstå fra grafsing.

Ut fra det jeg har kunnet lese meg til om Gelius’ bok gjør han en dårlig jobb hva gjelder å nyansere mellom disse ulike sidene. Jone Salomonsen, professor på TF, skriver tøft og direkte om dette i en kronikk om boka:

Dersom noe burde uroe biskopen og prosten, er det Einar Gelius’ manglende etiske innlevelse i det historiske misforholdet mellom kjønn og makt, inkludert i sin egen prestemakt. Ei heller har han teoretisk innsikt i hvordan og hvorfor han faktisk skaper den seksualiteten og det lystregisteret som han mener seg å hente fra Bibelens tekstarkiv. Å sørge for etterutdanning og videreutdanning og kontinuerlig skjerpelse av etisk og faglig nivå hos landets prester, inngår i Den norske kirkes arbeidsgiveransvar og samfunnsansvar. Dette burde Kvarme og Hauge bekymre seg for. For dersom Gelius’ bok hadde vært levert som en eksamensbesvarelse på sex i Bibelen på Det teologiske fakultet i dag, hadde han strøket.

Et eksempel på hans sviktende dømmekraft er lesningen av Esters bok. Gelius bruker den jødiske fattigjenta Ester og den mektige perserkongen Xerxes som eksempel på stor kåthet mellom kvinner og menn uavhengig av tid og sted, rang og stand, kjønn og fortellersynsvinkel. Nå er det slik at Ester er den siste i rekken av et hundretalls tenåringsjenter som gjøres lekre og skjønne i ett års tid (i likhet med andre offerdyr på den tiden) før de èn etter èn innvies seksuelt av kong Xerxes og overflyttes fra jomfru-haremet (liv) til flerkone-haremet (død).

Gelius derimot assosierer frydefullt mellom de velluktende kvinnekroppene som skal pirre kong Xerxes virile kapasitet og salvingen av Jesu føtter noen hundre år senere, angivelig utført av en ung kvinne før lidelsen på Golgata. Gelius begår altså den besynderlige slutning at det skulle være analogi mellom Jesu antatte erotiske følelser over å bli salvet til offer(dyr) og en ventende død, og kong Xerxes erotiske følelser over å konsumere offeret med sitt lem, framfor å se analogi mellom Jesus (offeret) og kvinnene i Xerxes harem (ofrene).

Gelius’ hyllest av offerobjektivering og voldelig sex som ett av mange synonymer for lyst, gjør meg nesten stum, og jeg lurer på hva slags kurs Kvarme og Hauge vil tilby bispedømmets prester for å sikre seg en minimumsstandard i prestenes strev med å se «den andre» og radikalt bidra til å sivilisere oss fra overgrepsarven og annen møkk.

Wow.

Jeg er forresten enig med Salomonsen i at det neppe er grunnlag for å si at Gelius befinner seg i noen nevneverdig konflikt med kirkas bekjennelsesskrifter. Det vil si, det punktet hvor han eventuelt er ute å kjøre måtte i så fall være der han henger seg på tøvete spekulasjoner om at Jesus hadde sex med og/eller var gift med Maria Magdalena. Det er ikke det at det hadde vært et problem dersom Jesus var gift med Maria Magdalena. Det er bare det at absolutt ingenting i de historiske kildene tilsier at så var tilfelle, og da står ikke kirkas lønnede representanter fritt til å fantasere fram hva som helst. Gelius har tydeligvis ikke lest seg opp på alle de spennende bibelfagspresentasjonene som har kommet i kjølvannet av Dan Brown et.al.

Men nok om det. Gelius’ prostikollega Sunniva Gylver har også sitt å si om Gelius’ prosjekt:

Historisk kan det sies mye om kirkens forhold til sex. Også i dag er det et mangfold av holdninger i kirken i denne saken; mer og mindre menneskevennlige og Gudstro. Men det blir feil å motivere en bok, som ut fra anmeldelse å dømme både rommer dårlig teologi og svak rolleforvaltning, ut fra et oppgjør med ”kirkens seksualfiendtlighet”. Det er ikke en preste-oppgave å bidra til at tabloid-medias unyanserte og konfliktorienterte syn på kirken setter seg enda bedre fast. Heller da bidra til godt teologisk arbeid og skikkelige samtaler, som kan gjøre oss alle klokere, og gi mennesker i utkanten eller utenfor kirken en opplevelse av å føle seg sett og tatt på alvor. Einar Gelius er en god kollega i Gamle Oslo som jeg har glede av å samarbeide med, og han har gjort og gjør mye bra. Men dette kunne han spart seg, og det har jeg sagt til ham.

Jeg for min del lytter også gjerne til Bjørn Eidsvåg:

Når det gjelder Gelius er jeg bare mildt oppgitt. Jeg er oppgitt over at man gir inntrykk av at siden kirken har vært bidragsyter til at noen har fått et anstrengt forhold til sin seksualitet, så skal vi nå hjelpe til med å frigjøre dem fra angst, skyld og skam som måtte være knyttet til sex, ved å hente seksuelle og erotiske gullkorn fra Bibelen.

De gullkornene er det få av, og ikke engang så mange som Gelius vil ha det til.

[…]

Bibelen kan ikke fremstilles som en erotisk håndbok. Skal man lese noe man ønsker å bli tent av, bør man søke helt andre steder.

Kirken eller dens prester er heller ikke spesielt kvalifisert til å veilede folk i deres seksualliv, ingenting i presteutdannelsen tilsier det.

Kirken trenger i det hele tatt ikke mene så mye om dette. Andre yrkesgrupper enn prester er langt mer skikket til å hjelpe folk med seksuelle problemer.

[…]

Kirken er kvalifisert til å si noe om kjærlighet, nåde, menneskeverd, barmhjertighet.

Det er vi fordi vi forvalter fantastiske historier om disse temaene. Vi forvalter ikke spesielt gode historier om sex, derfor trenger vi ikke snakke så mye om det.

Jeg tror også at man kan anta at folk flest har et kulere forhold til sin seksualitet, enn kirken har til sin.

La oss henvise folk til erotisk litteratur om de ønsker å bli tent ved lesing og til psykologer om de har seksuelle problemer. Vi kan holde oss til å forvalte sakramentene, og la folk styre med sexen sin selv.

(Det er her man skal si Amen!, tror jeg…)

Så til alle dere som nå har sittet i åndeløs spenning og ventet på at Harald prest skal ta en Gelius og utlevere intime detaljer fra sitt mer eller mindre spennende sexliv: Dere venter forgjeves. Gelius’ narrativteologiske tilnærminger til egen kåtskap og lyst og glede gir meg bare lyst til å skrike Too much information! høyt og skingrende. I farten kan jeg ikke komme på ett eneste menneske som jeg skulle ønske skrev en slik selvutleverende bok, prest eller ikke prest.

Selvsagt er også prester og andre kirketjenere seksuelle vesener, på godt og vond, med alt det fører med seg av mer eller mindre ekstatiske seksuelle erfaringer. Men man blir ikke sexolog av den grunn. Jeg kan kjøre bil, men det gjør meg absolutt ikke til noen bilmekaniker.

Til slutt: Vår tid synes å være preget av en (vrang)forestilling om at seksuell selvrealisering 24/7 er en dyd(!) av nødvendighet for å bli et harmoinisk og lykkelig menneske. Dersom kirka skal si noe om sex, så må det være noe annet enn det narsissistiske fokuset på nytelse og pornoestetisk perfeksjon som så mye av populærkulturen rundt oss oser av. Kirka trenger virkelig ikke mase om at vi må jage seksuell fullkommenhet som om dette var livets dypeste mening. Kirka bør heller, som på alle livets områder, lære oss å snakke sant. Og sannheten er at de hellige, alminnelige livene våre er nettopp det – hellige og alminnelige – midt i sin tidvise ufullkommenhet og absolutte vanlighet.

Jeg skulle ønske Einar Gelius kunne skrevet en bok om det. En slik bok skulle jeg gjerne ha lest.

Om Kampen om Judas

Morgenbladet (ved Marius Lien) skriver om Judasevangeliet i dag. Det kan være en fin lesestubb å ta med seg over en sen morgenkaffe.

Arnfinn Haram får blant annet uttale seg, og han leverer som vanlig varene. Det veier opp for at Svein Woje også trekkes inn som en slags ekspert. Etter å ha kjempet meg igjennom hans bok om «urevangeliet Q» – Jesus døde ikke på korset – ville jeg ikke omtale ham som ekspert på noe som helst, verken teologi eller forfattervirsomhet. Men Morgenbladets artikkel er altså verdt å bruke tid på. Du finner den her.

Om å (ikke) være svar skyldig

Den usedvanlig produktive Bjørn Are Davidsen[1] – radiodebattant, blogger, kultarkeologifantast, skeptiker og Damaris-skribent, for å nevne noen av de tingene han får plass til i livet sitt ved siden av jobben i Telenor – har skrevet bok om utfordringen fra de såkalte «nye ateistene». Ja, og så litt om noen resirkulerte argumenter fra New Age’re. Svar skyldig? heter boka, og det er Lunde forlag som har vært så heldige å få gi den ut.

Davidsens bok sveiper over mye forskjellig, men jeg gjør ham vel ingen blodig urett om jeg nevner Sam Harris[2], Christopher Hitchens[3], Richard Dawkins[4] og Timothy Freke/Peter Gandy[5] som viktige fokuspunkter i fremstillingen. Davidsen imøtegår en del sentrale påstander i disses bøker. Hovedvekten i framstillingen hans ligger på å vise at (1) de «nye (og aggressive!) ateistene» ikke leverer noe vesentlig nytt, men i stor grad bare resirkulerer gamle og for lengst godt besvarte (mer eller mindre vulgære) argumenter basert på misforståelser av kristen tro, og (2) at alternative Jesus-«forskere» som Freke og Gandy ikke leverer noe vesentlig nytt, men i stor grad bare resirkulerer gamle og for lengst imøtegåtte spekulative hypoteser uten det minste snev av historisk kildrgeunnlag.

Davidsen trekker opp de store linjene for argumentene og finner, kanskje noe overraskende for enkelte, at både de nye ateistene og de nye Jesus-formidlerne i stor grad bygger på polemiske fremstillinger fra 1800-tallet, fremstillinger som igjen bygger på en tanke om at religion (og da særlig den kristne tro) lever i en evig kamp med naturvitenskap og andre «selvsagte» innsikter. Disse undertekstene, som Davidsen gjerne omtaler som «modernitetens ikoner», har Davidsen brukt atskillige sider på å imøtegå også andre steder. I Svar skyldig? leverer han en oppsummerende og solid ikonoklastisk innsats på sidene 29-35 før han etter hvert gyver løs på de postmoderne ikonmalerne – som altså i stor grad kopierer sine eldre mesteres håndtverk, omtrent slik de østkirkelige ikonmalerne også gjør.

Jeg skriver «gyver løs», men det er kanskje urettferdig sagt. Davidsens stil er svært sober og høflig, selv om han av og til ikke klarer å dy seg for noen utilslørt sarkastiske kommentarer. For den som har lest den litteraturen han går i rette med oppleves ikke slike utbrudd som noen forsøpling av debatten. Hitchens og Dawkins er for eksempel ikke kjent for å legge særlig bånd på seg, de heller, og i forhold til dem framstår Davidsen som en kortpustet, smilende og tilbakelent erkebritisk gentleman – dette er da ment som et kompliment.

Jeg skal ikke gå nærmere inn på de enkelte argumentene her. Det holder i massevis å si at boka er lesverdig og grundig. Så å si enhver påstand underbygges av en eller flere referanser/fotnoter. Leselisten til Davidsen er i det hele tatt imponerende; boka er verdt kjøpet bare på grunn av alle pekerne til annen litteratur. Den som eventuelt vil vite litt mer om Davidsens argumenter og hva han svarer og ikke svarer på, kan for eksempel følge med her. Selv anbefaler jeg boka på det varmeste, både til egen oppbyggelse(!), til ettertanke og som utgangspunkt for videre samtale og debatt – da fortrinnsvis i dannede former.

Personlig hadde jeg stort utbytte av å lese Davidsens tilrettelegging av forholdet mellom tro og tanke (eller religion og vitenskap, om du vil), hvor han argumenterer for en slags «dobbeltsynsmodell». Figuren på side 112 i boka er særdeles instruktiv. Men det er nesten urettferdig å trekke fram bare én enkelt side på denne måten. Boka er solid tvers igjennom.

Noen kritiske kommentarer skal det likevel også bli plass til her. Mine kritiske innvendinger går på form mer enn på innhold. Jeg synes det er vanskelig å unngå å sammenligne Davidsens bok med Skarsaunes Den ukjente Jesus; de to opererer på samme banehalvdel og tar opp flere beslektede tema (ikke minst er det berøringspunkter når Davidsen tar tak i Freke/Gandy og deres likesinnede, selv om sammenligningen nok er mer rettferdig sett i sammenheng med Davidsens Da Vinci dekodet). Uansett: Sammenlignet med for eksempel Skarsaunes bidrag framstår Davidsens bok som en anelse for løst strukturert etter min smak. I Svar skyldig? brukes både innledningen og de to første kapitlene til å redegjøre for hva slags bok forfatteren har ment å skrive; her kunne innledningskapitlet i større grad fått være nettopp det, synes jeg. Slik boka foreligger «flyter» forfatterens selvpresentasjon litt ut i de første to kapitlene som framstår som «sub-innledninger», om man kan bruke et slikt ord. Det er også et ganske markert brudd mellom kapittel 1-5 og kapittel 6 (nye ateister/new age), dette kunne etter mitt skjønn med fordel vært markert enda tydeligere i oppsettet av boka (hva med en del I/del II-inndeling?). Kapittel 6 ender dessuten opp i en slags «appell» som kanskje hadde fungert vel så godt som et slags etterord – selv om den tematisk absolutt hører sammen med den presentasjonen av (u)aktuell Jesusforskning som kapittel 6 er.

En siste kritisk innvending må nevnes. Davidsen krever til tider ganske mye av leseren. Platingas filosofiske/ontoligiske argument for Guds eksistens refereres på en måte som nærmest forutsetter at det er kjent, for eksempel. Noen ganger kunne jeg ønsket meg en grundigere og tydeligere adskilt presentasjon av andres argumenter (referat) før imøtegåelsen av disse (kommentar). Igjen har jeg her Skarsaunes pedagogikk i bakhodet. Men så kan man jo spørre seg hvor mange ekstra sider Svar skyldig? ville blitt på i tilllegg til de allerede foreliggende 272 dersom alle mine ønsker skulle blitt oppfylt.

Som man skjønner: Mine kommentarer er for pirk å regne, utelukkende et spørsmål om smak og behag. Konklusjonen blir uansett at Svar skyldig? er en fortreffelig bok som bør få mange lesere.

Bokas kanskje største styrke er måten forfatteren holder sammen tro og tanke på. Det største bud er, i følge Jesus, budet om å elske Gud med hele seg, inkludert forstanden (se Matteus 22:37). Davidsen viser gang på gang at kristen tro, på tross av nyateistenes gjentatte påstander om det motsatte, slett ikke trenger å være anti-intellektuell eller ukritisk. Kristen tro kan tvert imot være både velfundert og koherent. En slik tro kan fortsatt, slik den idéhistorisk påviselig har gjort også tidligere, være med og underbygge en sterk tro på (for eksempel) naturvitenskapens innsikter og muligheter. Hvorfor insistere på et enten/eller når man kan få begge deler? Davidsen sier det best selv:

[Det er] kanskje viktigere å se etter en Gud som kan begrunne empiriske studier, enn etter empiriske studier som kan begrunne Gud. I et jødisk-kristent univers møter vi en lovgiver bak naturen. Dermed har vi en grunn til å anta at den er rimelig regelmessig. I en slik virkelighetsforståelse styrkes hypotesen om Gud daglig ved at empiriske studier synes å gi meningsfulle resultater. […] [Spørsmålet er ikke] så mye hva vi kan konkludere med etter å ha observert natur og samfunn. Det dreier seg mer om hvilken filosofi vi har i bakhodet når vi begynner å tenke omkring universet og mennesket. (s.45f)

Noter/referanser

1. I forbindelse med en kåring av kristen-norges ti viktigste intellektuelle som Vårt Land hadde for en tid tilbake dukket Davidsens navn regelmessig opp i den påfølgende diskusjonen. (Jeg husker i farten ikke om han var med på VLs liste eller ikke, men jeg hører uansett med blant dem som definitivt mener han burde stå på en slik liste.) En intellektuell er som kjent en som regelmessig blander seg i offentlige diskusjoner som om tema som ligger utenfor hans eget fagfelt. Sivilingeniør Davidsen blander seg regelmessig i diskusjoner om teologi, filosofi, historie, kultarkeologi med mer, og han gjør det med braveur. Jeg har stor glede av å lese det han skriver. Det er min horisont som jeg møter boka hans med. Så var det sagt allerede innledningsvis.

2. Jf. Letter to a Christian Nation.

3. Jf. god is Not Great.

4. Behørig presentert for eksempel her.

5. Jf. Jesusmysteriene.

Om andres vettuge skriverier

I mangel av inspirasjon til å skrive ferdig de tre artikkelskissene jeg har liggende (den som lever får se!) poster jeg noen lenker til interessante skriverier av andre, atskillig klokere skribenter enn undertegnede.

Tvilsom humanist-debatt

Den tvilsomme humanist har (som tidligere nevnt) lest min anmeldelse av The God Delusion. Han har til og med latt seg inspirere til noen refleksjoner som mest av alt minner om ransakende selvkritikk på vegne av humanismen. Bjørn Are Davidsen har hengt seg på, og dermed har vi et helt lite selvrefererende bloggunivers på gang. Jeg anbefaler en nærmere titt på disse:

  • Den tvilsomme humanist: Ateisten og litteraturen; Refleksjoner inspirert av et avsnitt forfattet av undertegnede.
  • Dekodet: Kjempende humanisme?; Noen refleksjoner, i forlengelse av Den tvilsommes refleksjon, om mangel på refleksjon hos både kristne og humanister.
  • Den tvilsomme humanist: Moral uten Gud; En slags oppfølger til de to foregående postene, ikke minst inspirert av en lesning av Bjørn Are «Dekoderen» Davidsens siste bok Svar skyldig? Stikkord: Etisk-moralsk meningskonstruksjon i et meningstomt univers.
  • [Oppdatering, 8.2.08] Dekodet: Moral uten Gud?; Enda en oppfølger!
  • [Oppdatering 10.2.08] Dekodet: Moral med Gud?; Debatten i kommentarfeltet borte hos Den tvilsomme blir etter hvert såpass hissig og plasskrevende at Bjørn Are Davidsen velger å ta den med seg tilbake til sin egen lekestue. I dette innlegget dissekerer han «Gud vil det gode fordi det er godt/Det gode er godt fordi Gud vil det»-dillemmaet effektivt.

Evangeliene under debatt

Det siste tiden Dagbladet på nett begynt å gi plass til intelligent religionsdebatt. Du snakker! Følgende meningsutveksling er verdt å få med seg:

  • Judas var en judas likevel; Det hele begynner med en «The Gospel of Judas Revisited»-sak. Den er ikke dum.
  • Finnes det 30 ulike evangelier?; Torleif Elgvin går i rette med noen av de litt for sensasjonelle påstandene i Dagbladets sak om Judasevangeliet.
  • Om evangelier; Einar Thomassen mener Elgvin overforenkler og tegner et altfor idyllisk bilde av de kanoniske evangelienes status. Selv slår han et slag for Thomasevangeliet.
  • Thomasevangeliet og Thomassens evangelium; Elgvin problematiserer Thomassens tidligdatering av Thomasevangeliet – blant annet.
  • Evangelier i særstilling; Thomassen kontrer med klassisk historisk-kritisk mirakelskepsis og trekker de aller fleste beretninger Jesu liv i tvil som historiske kilder.
  • De første kristne husket mer enn Bergprekenen; Elgvin mener Jesus alltid har vært mer enn «bare» en visdomslærer og at Thomassens avmytologiseringsprosjekt ikke har grunnlag i de faktisk foreliggende kildene til Jesu liv.
  • Historikere tror ikke på mirakler; Thomassen tar et oppgjør med stråmannargumentasjon hos Elgvin og problematiserer at kildene til Jesu liv kan brukes til noe annet enn å forsøke å rekonstruere hva han sa.
  • Hvis Gud finnes er mirakler mulige; Elgvin oppsummerer og konkluderer i tre punkter. Dette gjør han på en både pedagogisk og respektfull måte, spør du meg, og han avslutter med det en spennende meningsutveksling mellom to høflige skriftlærde.

Jeg er fristet til å skrive et takkebrev til Dagbladet. Dette er virkelig god folkeopplysning.

Helvetesdebatt – 55 år etter

Hallesby er død, men er helvetesdebatten? Åpenbart ikke, men Gehenna-debatt i Dagbladet anno 2008 er forbausende behersket – hvis man klarer å ignorere kommentarfeltet nederst da. Få gjerne med deg følgende:

Denne debatten er sikkert ikke over. Jeg skal forsøke å oppdatere med nye lenker etter hvert.