For ikke så lenge siden skjedde det igjen: Jeg havnet i samtale med en person som hadde mye godt å si om kirke og kristendom, men som ikke kunne fatte og begripe hvorfor «dere litt for arrogante prester» ikke kunne åpne øya og gi rom for alternative Jesus-framstillinger i kirkas offisielle teologi (som om det var jeg som bestemte den!). Han tenkte da på sånne ting som Tomas-evangeliet og – ikke minst – da Vinci-kode-aktige teorier om Jesus, Maria Magdalena og ekteskap og barn og sånn. «Du tror noe, andre tror noe annet. Det er jo så lenge siden, Bibelen er upålitelig og redigert ørten tusen ganger, og til sjuende og sist er det jo bare snakk om tro!» sa fyren og gliste over kaffekoppen.
Nå har jeg skrevet en del om Dan Browns vel ukritiske og kreative kildebruk tidligere og skal ikke gjenta meg selv på det punktet her. Tomas-evangeliet får jeg komme tilbake til på nyåret en gang når julestria er vel overstått. I dag skal jeg bare drysse ut én eneste liten tanke i tilknytning til juleevangeliet.
Det er nemlig ikke sånn at «vi i kirka» kan tro akkurat hva vi vil om Jesus-fortellingen. Utgangspunktet for det vi tror er faktisk en serie historiske hendelser. «Det skjedde i de dager…» leser vi i Juleevangeliet (Lukas 2:1-14) på Julaften. Vi leser om keiser Augustus, om Kvirinius, om Herodes og om folketellingen, og kan ved hjelp av andre historiske kilder tidfeste hendelsene vi leser om til en gang mellom høsten år 8 f. Kr. (da folketellingen begynte) og to år senere (da den ble avsluttet). Vi leser Johannesprologen (Joh 1:1-18) på Juledag, møtes av ordene om at «Ordet ble menneske» og blir minnet om at kristen tro baserer seg på tanken om at Gud ble avgrenset av tid og rom, ble stedbundet og knyttet til høyst konkrete molekyler. Guds Messias tråkket rundt i Palestinas ørkensand, badet i Jordanelven og spiste og drakk (godt!) av lokale matvarer. Den kristne fortellingen er bundet opp til en bestemt tid, til et bestemt sted, til en bestemt kontekst.
Denne konteksten har vi ikke direkte tilgang til. Men vi har indirekte tilgang, gjennom skriftlige kilder. Vurderingen av hvor gode de enkelte kildene er og hvor pålitelig og «ufiltrert» informasjon de gir oss vil variere litt fra leser til leser, fra forsker til forsker. Men blant de av oss som har gravd litt dypere i dette er det ikke det minste tvil om at de fire evangeliene i Det nye testamente er vesentlig bedre kilder til den historiske Jesus enn det Dan Browns forvrengte versjoner av senere gnostiske skrifter og obskure middelaldermyter er. Vi kan rett og slett ikke sidestille god informasjon med det reneste svada. Det ville være å tilsløre at kristendommen faktisk har en historisk forankring. Det er ikke slik at man kan tro akkurat hva man vil om det som skjedde og regne med å beholde kredibiliteten i teologiske kretser siden det likevel «bare er snakk om å tro». Vi tror, ja vel, men ikke på hva som helst. Vi tror på en bestemt historie.
Selvsagt spriker trosstandpunktene våre en del, men det er ikke fordi vi konstruerer på frihånd. Det er fordi historiske hendelser (og, må jeg få legge til, vitnesbyrdene om slike hendelser) aldri er helt entydige. Heller ikke Jesus-fortellingen. Men at man like gjerne kan lese ut av de beste kildene at Jesus «egentlig» var buddhist, gift flerbarnsfar, at han ikke ble korsfestet eller i hvert fall ikke døde på korset hvis han mot formodning ble spikret opp på det, eller at han egentlig aldri har levd… nei, der tar nok samtalepartneren min fra første avsnitt sørgelig feil.
Julas fortelling er en fortelling om jordbundethet. En fortelling om historisk forankring.
Ha en god, jordnær jul!
—–
Et langt PS…
De siste dagene har det gnostiske Judas-evangeliet vært framme i nyhetsbildet igjen. Noen av de første euforisk kringkastede forskningsresultatene viste seg å være litt mer tvilsomme enn først antatt. Dagbladet er voksne nok til å innrømme sine feil, ja, de gir til og med plass for noen små korrigeringer fra den eminente Torleif Elgvin.
Det kan kanskje være på sin plass å minne om at enda så interessant dette er fra et religionshistorisk sysnpunkt så er nok Judas-evangeliet sørgelig ubrukelig som historisk kilde, enten det er den ene eller den andre tolkningen som er riktig. Siden Ireneus (etter alt å dømme) nevner Judas-evageliet rundt år 180 må det være skrevet før det, men ifølge den samme Ireneus var det den gang av relativ ny dato og skrevet som et slags «propagandadokument» for en gnostisk sekt. At skriftet kan kaste noe nevneverdig lys over hvilke motiver Judas hadde eller hva han og Jesus egentlig snakket om den siste kvelden disiplene var samlet er med andre ord utelukket.
Selv var jeg litt svak for den første tolkningen av skriftet (jada, jeg har lest boka!), den som gjorde Judas til helt. Gnostikerne hadde en viss svakhet for å gjøre Bibelens skurker til helter, så som Kain, slangen i Paradiset eller – ja, nettopp – Judas. Det lå en form for protest mot det jødisk-kristne prosjektet i denne alternative teologien, og et skrift der Judas var den egentlige helten ville føyd seg greit inn i det vi allerede vet om gnostikerne. Men uansett, altså: Helt eller skurk i evangeliet som bærer hans navn, det har lite å si for det vi kan si at vi tror vi vet om den egentlige historien.
Les for øvrig gjerne Bjørn Are Davidsens betraktninger om saken. Fortsatt god jul.
Haralds strøtanker 
Ein gong eg fekk ein slik kommentar på internett, så spurde eg debattanten korleis han definerte ordet «tru.» Svaret var: «Å tru på noko utan bevis.» Han såg ikkje ut til å ha mykje problem med a han brukte ordet «tru» i definisjonen av ordet «tru,» og der ligg problemet. Slik bibelen definerer tru, så handlar det på den eine sida om fornuft, på den andre sida om tillit. Når vi seier at vi trur på noko, bruker vi den intellektuelle definisjonen av tru. Når vi seier at vi trur på nokon, bruker vi tillitsdefinisjonen av tru.
Og grunnen til at vi trur på dei tinga vi lærer av Kristus, er fordi vi har tillit til Han. Trur folk at alt vi lærer er lært gjennom «rein fornuft.» Er kunnskap vi har fått ved openberring ugyldig?
Vil få ønske deg og din familie en god fredfull julehøytid og et godt nytt år 2008.
Du er ett av de menneskene som hjelper meg å fortsette å tro at størst av alt ER kjærligheten
Tusen takk for hyggelig julehilsen, Kjellemann! Det varmer. Gud jul til deg også, der du er og i det du gjør.
Kjetil: Du treffer, som vanlig, spikeren på hodet. Kanskje vi burde bli flinkere til å si at «jeg har tillit til Gud» i stedet for å si at «jeg tror på Gud»?
God jul i alle fall.
Enhver tolkning sier minst like mye om tolkeren som om tensten/de historiske fakta, og det er jo og en form for inkarnasjon. 😉
God jul, kollega! Håper du får tid til å kose deg og at det ikke kommer for mange begravelser. Lykke til med å forkynne det glade budskap til den jordiske og himmelske hærskare i Røros kirke i morgen!! Selv gleder jeg meg stort. Håper bare det blir rolig vær siden vi må på havet. 🙂
Hehe… det er mange interessante hermeneutiske refleksjoner man kan gjøre seg over en kaffekopp, ikke minst om samtalepartnerens (inngrodde og ikke-bevisste) horisont. Regner med at det var noe av det Den andre tenkte på da han rubriserte meg som «litt for arrogant prest» – noe han selvsagt har mye rett i.
Lykke til med alle julens gudstjenester, Ellen, både som liturg og som predikant. Måtte vår hellige dansetrinn og våre mer eller mindre stotrende ord åpne noen øyne for det største underet av dem alle – inkarnasjonen – også denne julen. Det fortjener de jammen, alle de som stiller opp for å skape den festen det alltid blir.
Jeg overlater Bergstadens Ziir til min kollega Kjell Andreas Tørring i år. Selv skal jeg feire julaften i Hitterdal kapell og Brekken kirke. Førstedagen skal jeg forsøke å synliggjøre nettopp inkarnasjonens mysterium i Ziiren. Jeg har nettopp lest Peter Halldorfs fantastiske essay «Landskapet bak blindgatene» i siste utgave av STREK og har en masse å fortelle menigheten – nå gjenstår det bare å få det ned «på gølvet».
Flott oppsummert, Kjetil!
Venter spent på anmeldelsen;-)
(Denne ble litt intern, og det er da også meningen – fortsatt god julehøytid!)
Hei
Interessant post. Når mennesker tiltrekkes av alternative Jesus-fortellinger, tror jeg det handler om at man ser etter veier ut av den kirkelige, autoritære maktteologien uten å måtte oppgi Jesus.
Man ønsker å gjenerobre Jesus og ta ham med seg, hvis du forstår.
Jeg tror i hvert fall dette er ett motiv.
hilsen ivar
Hei, Ivar. Takk for inspirerende innspill.
Jeg har sveipet innom bloggen din og ser at din erfaring med kirker og denslags er noe annerledes enn min. Jeg regner med at din historie på dette området påvirker den vurderingen du gjør av dette med alternative Jesus-fortellinger, slik mitt ståsted påvirker mine vurderinger. Jeg kjenner med for eksempel ikke igjen i din beskrivelse av en «kirkelig, autoritær maktteologi» – for meg høres det en anelse for konspiratorisk ut – men det aner meg altså samtidig at med et annet sett med erfaringer i møte med det kirkelige establishment så kan slike vurderinger bli helt annerledes enn mine.
Jeg synes det er flott at man vil ha med seg Jesus på det sted der man er i livet og i det personlige livstolkningsprosjektet, men vil vel ikke selv snakke om å «gjenerobre» noen eller noe. Jesus er en person, er han ikke, og en rimelig selvbevisst og sterk sådan. Jeg vet ikke om noen eller noe egentlig kan sies å «erobre» ham. Han vil alltid sprenge slike grenser.
Det betyr selvsagt ikke at det ikke finnes et slags «objektivt minimum» i hva som med mer eller mindre sikkerhet kan sies om den historiske Jesus fra Nasaret. Selv finner jeg stor glede i å lese alternative Jesus-fremstillinger. Ved å etterprøve disse og se hvor dårlig underbygd de er sammenlignet med de klassiske/kanoniske versjonene blir jeg bare styrket i min overbevisning om at den ortodokse kristne versjonen er et bra spor å følge. At denne versjonen er atskillig mer mangslungen og fargerik enn mye kirkelig forkynnelse opp igjennom har gitt inntrykk av er også et pluss.
Jeg lover å lese bloggen din med et åpent sinn framover, og håper du også vil lese mine strøtanker med velvilje.
Joda, velvilje skal bli. Bare et par bemerkninger:
Ja, jeg har noen brutale og dramatiske erfaringer som nok preger mitt bilde av kirke og etablert kristendom. Men det betyr ikke at man må dele mine erfaringer for å se mine argumenter. Så irrasjonell er jeg ikke.
Maktteologi? Det er mulig du har andre assosiasjoner til et slikt nyord enn det jeg har ment, så for å være litt mer presis tenker jeg blant annet på kirkens ide om å besitte den eneste åndelige sannhet. Jeg tenker på kirkens tendens til å være trospoliti i jakten på avvikende tro og åndelighet. Jeg tenker på kirkens heksejakt på homofile og «liberale». Jeg tenker på kirkens historiske binding til makt, øvrighet og elite. Og jeg tenker på den sterkt ekskluderende, moraliserende og innadvendte kristelighetskulturen som også bidrar til å stjele Jesus fra dem som av ulike grunner ikke er innafor.
Mange opplever etablert kristendom som undertrykkende, krenkende og ekskluderende. Samtidig trekkes de mot Jesus, det han gjorde, tenkte og sa. Ikke rart de leter etter alternative fortolkninger som gjør det lettere å bevare et Jesus-forhold uten å innordne seg kirkens autoritet.
Ja, det kan sies mye som nyanserer alt dette, for all del. Men jeg vil bare gi deg en skisse av hva jeg tenker.
Dernest: Jesus er ikke bare en person. Jesus er også en ide og et symbol.
Godt nytt år
hilsen ivar
Takk for godt svar, Ivar. Jeg er selvsagt enig med deg i at de sidene av kirkens liv og historie som du lister opp ikke er noe å trakte etter eller forsvare. «Synd» ville jeg rubrisert det som, tror jeg. Kirken består dessverre – eller var det heldigvis? – av syndere. Det er ikke en unnskyldning, heller ikke for ikke å motarbeide slike tendenser. Selv har jeg stort dett positive erfaringer med kirken i alle dens fremtoninger, men jeg kjenner jo også de andre historiene. Og ja, man trenger ikke ha slike erfaringer selv for å ta avstand fra strukturell synd i kirken – man kommer langt med empati.
Jesus er selvsagt en ganske kompleks størrelse. Jeg er likevel av den oppfatning at man ikke nødvendigvis trenger å akseptere gnostikernes verdensfjerne og antimaterielle Jesus-bilde eller «hei-jeg-tror-jeg-er-Jesu-siste-gjenlevende-etterkommer»-svadaet for å ta avstand fra snuskete sider ved den kirken som omtaler seg selv som Jesus fra Nasarets sanne etterfølgere. Det har sikkert ikke du ment heller.
Godt nytt år til deg også! Hilsen Harald.
Hei igjen.
Jeg tror (eller håper) – for å være svært kort – at «folk» lengter etter en Jesus som er større enn den Jesus som kirken presenterer.
I hvert fall gjør jeg det.
ivar
Jesus er alltid større. Jeg har stor sympati for prosjekter som forsøker å tegne Jesus Kristus mer kosmisk og grensesprengende enn det en del forkynnelse har gjort og gjør.
Det jeg opplever som paradoksalt er at de alternative Jesusene som dominerer det populære rom absolutt ikke er større Jesus-skikkelser enn den kirkelige («Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av sann Gud, født ikke skapt, av samme vesen som Faderen, ved ham er alt blitt skapt…») men mindre, mer puslete Jesus-skikkelser. Skal man ta dette på alvor så ser det for meg ut som om «folk» lengter etter en Jesus som er mindre enn den Jesus som kirken presenterer, ikke større.
Men hva vet jeg?
Spørsmålet blir hvordan man forstår kirkens retorikk og dogmatikk. Spørsmålet er om man synes Jesus blir større eller mindre av å bli mer menneske enn Gud.
Personlig synes jeg ideen om to naturer er meningsløs. Å hevde at Jesus er Gud, gjør ham ikke større for meg. Tvert om.
Ellers må du passe på så ikke rakettene svir av vakre Røros i kveld.
ivar
Det store med Jesus for meg er ikke først og fremst at han er Gud i en abstrakt og transcendent forstand, men at han midt oppi det å være fullt og helt menneske samtidig viser oss hvem Gud er (jf. Joh 1:18).
At enkelte sider av kristen forkynnelse har underslått Jesu sanne menneskelighet er nok sørgelig sant. Jeg forsøker å bidra til å balansere dette gjennom en jordbundet forkynnelse og liturgisk grunnholdning – «materialistisk spiritualitet» var det en som kalte det.
Jeg vet ikke helt hvilket Jesusbilde du foretrekker. Mange andre søker i de såkalte gnostiske evangelietekstene og løfter disse fram som vetuge kilder til bedre Jesusbilder. Da steiler jeg. Nag Hammadi-tekstene og Judasevangeliet og andre «pop-evangelier» viser oss en Jesus som er utelukkende guddommelig, uten et snev av sann menneskelighet. Det motsatte av det du etterspør, med andre ord. Da synes jeg tonaturlæren er et adskillig bedre utgangspunkt – selv om jeg har visse sympatier med Wolfhart Pannenbergs kritikk av kalkedonsk kristologi.
Det er mulig at du stiller deg i en helt annen tradisjon. Eller snekrer din egen?
Selv sender jeg ikke opp raketter, og jeg lar brannvesenet passe på at rakettforbudet i sentrum blir overholdt. Men dersom jeg, på vei ut av Ziiren etter midnattsmessa i kveld, ser noen leke med sprengstoff innenfor forbudssonen skal jeg selvsagt si ifra!
Jeg støtter helt klart Harald her, selv om jeg ikke er prest.
HVordan det går an å ha et større bilde av Jesus enn det som vi finner i Det nye testamentet, er noe uklart for meg.
Vi kan sikkert diskutere hvorvidt et annet bilde er mer riktig, men det er vanskelig å se at det kan være større….
Hei, dere
Nå opplever jeg at jeg blir misforstått en smule.
Nei, jeg mener ikke at gnostiske/alternative evangelier er kilder til større bilder av Jesus, selv om de sikkert har sin verdi som supplement, lest rett og med forsiktighet.
Nei, jeg tror vi har mer enn nok å jobbe med hvis vi leser de fire, bibelske evangeliene om igjen og om igjen og om igjen.
Men jeg tror det kan være sunt å forsøke å se forbi noen av tradisjonens mest vanetenkte konklusjoner. Og jeg er uhyre skeptisk til Paulus. Og direkte avvisende til Augustin.
Om min tradisjon: Jeg er ekskludert baptist og har virkelig gått på snørra i forholdt til evangelisk kristendom. Jeg er ikke lutheraner, men har et svært ambivalent forhold til kirken, den norske.
For meg ligger nok tyngdepunktet fortsatt på det å ta et oppgjør, selv om det langsomt skyves over mot å bygge nytt.
Jeg er i ferd med å bevege meg fra dekonstruksjon til rekonstruksjon, om du skjønner.
Egentlig er det et mirakel at jeg holder fast ved Jesus med mine erfaringer fra kristne sammenhenger. Men så tror jeg da også på mirakler.
hilsen ivar
Hei igjen, Ivar.
Jeg har ikke ment å «beskylde» deg for å være skapgnostiker. Grunnen til at jeg hele tiden penser inn på Nag Hammadi-biblioteket og denslags er at den opprinnelige posten var utformet i polemikk mot blant annet nettopp disse skriftene, og at jeg synes det kan være et forsøk verdt å relatere kommentarene til den opprinnelige posten. Jeg beklager at dette forsøket ble så krampeaktig at jeg endte opp med å forvrenge ditt ståsted.
Takk for det du deler av dine personlige erfaringer. Det er sterke ting du skriver om. Når jeg leser «ekskludert baptist» så assosierer jeg umiddelbart til Oslo tredje. Det var en stygg sak. Dersom du sto midt oppi det så har du min dypeste medfølelse.
Dersom du leser det jeg har skrevet om homofili og bibelsyn på denne bloggen vil du se at jeg heller ikke er fremmed for pågående de- og rekonstrukskonsprosesser.
Og ja: Jeg er enig i at vi fra tid til annen kan har godt av å forsøke å kikke litt bakom noen av de tradisjonene og overleveringene vi tar for selvsagte. Nå hører det med til bildet at (1) Paulus-skriftene vitterlig er eldre enn evangeliene og (2) at Bibelen (og evangeliege) i seg selv er en del av kirkens Tradisjon, men dog.
Poenget er vel at vi aldri kan fange Jesus i ord og tanke, og at vi hele tiden må øve oss i å integrere nye erfaringer i nye møter og lesninger for ikke å stivne i selvsagtheter – slike blir så lett lettvintheter, blir de ikke? Jesus er ikke lettvint.
Jeg er ingen restaureringsteolog. Jeg hverken håper eller ønsker at vi skal komme bak tradisjonen til oldkirkens opprinnelige kirkeorden. Jeg tror ikke det er mulig, heller ikke ønskelig. Vi må være kirke for vår tid. Da må vi bygge videre på den 2000-årige tradisjonen vi har med oss – men gjerne i kritisk og prøvende dialog med denne.
Jeg ser fram til å følge dine videre rekonstruksjonsarbeider. Et riktig godt 2008 til deg!
Harald/Ivar: Dessuten tenker jeg at det er viktig at vi prester lar folk søke der de sjøl opplever at det er noe å finne. Vi er teologer av fag og kan ha en del å tilføre, men det er avgjørende for folks tillitt til kirka at vi viser at vi har tillitt til enkeltmenneskets evne til å finne veien sjøl. Tillitt til mennesker er jo tillitt til Gud også!
Har du lest Hognestad, Ivar?
Hei, dere
Til Harald: Ja, jeg var en av grunnleggerne av O3B og var med i styret helt inn i katastrofen. Katastrofen var ikke selve eksklusjonsvedtaket – da var alt egentlig over for min del – men hekseprosessen i forkant. Det kostet mennesker både tro, relasjoner og tillit.
Og hvis noen lurer: Ja, jeg hater dem. Det er ikke spesielt kristelig, men jeg kan ikke noe for det. Ingen av dem har heller bedt meg om å tilgi.
Det gleder meg at du husker prosjektet vårt, og at du uttrykker din sympati. De siste to årene var vi i Oslo tredje veldig bevisste på at mye av kampen handlet om historien. Fortsatt pågår arbeidet med å slette oss fra det kollektive minnet i kirkesamfunnet, så takk for at du husker.
Jeg har lest din homo-redegjørelse. Den er velfundert, grundig og seriøs – bedre enn noe jeg har lest fra noen liberalbiskop.
Hei, Ellen: Ja, jeg har lest Hognestads bok om Paulus, men jeg må innrømme at det er en stund siden og at jeg ikke tar alle poengene på husken. Men jeg er nysgjerrig på hvor Hognestad står. Noen av «oss» som fortsatt holder koken, har lurt på om vi skal invitere oss selv på visitas til Hamar.
hilsen ivar
Ivar: Det høres ut som en god ide! Selv har jeg ikke lest Hognestad, men jeg vet mange får mye ut av det (mannen min bl.a.!). Og han har i alle fall så vidt jeg vet en litt anderledes tolkning av Paulus. Og det kan vi vel trenge… 😉
Heisann igjen, Ellen. Jeg er selvsagt enig i at folk skal tenke selv. Jeg pleier også å si til konfirmantene (som du nevnte under en annen post) at de ikke skal tro på noe bare fordi presten sier det er sant eller fordi det står i Bibelen eller fordi mamma og pappa mener det eller… men fordi de selv opplever at det gir mening. Tanker og holdninger skal være en integrert del av en større helhet. Koherens er et bra mål.
Et lite hjertesukk koster jeg likevel på meg: Som teolog opplever jeg det som en tanke frustrerende at folk tror at min teologiske kompetanse primært består i en langt fremskreden evne til selvbedrag og hjernevask. Jeg prøver derfor jevnlig å vise, både i prekenarbeid og i andre situasjoner, at jeg faktisk kan mer enn «å tro på ting som det ikke finnes det minste fnugg av beviser for»; jeg har blant annet en del kompetanse på historisk-kritisk lesning av Bibelen. Mange synes dette er spennende saker, men altfor få vet at presten vet masse om (og faktisk også tror på!) en drøss av det de synes er spennende. Jeg blir like matt hver gang folk blir overrasket over at presten har Tomasevangeliet i bokhylla hjemme, for eksempel – enkelte tror visst i fullt alvor at prester er ute etter å brenne alle kopier av «kjetterske» skrifter, og at vi er opptatte av alt annet enn å få fram informasjon om historien og «hva som egentlig skjedde»!
Altfor få skjønner at en teolog faktisk er en kjentmann som kan peke ut farbare stier til gode kilder – hvor man så kan drikke selv, i de mengder man selv ønsker.
Derfor sånne poster som dette.
Ivar: Takk for godord om redegjørelsen min.
Hat er en forståelig reaksjon på uforståelig uforsonlighet. Jeg håper ikke det minneslettingsarbeidet du beskriver lykkes – det ville være tragedie bygd på tragedie.
Jeg har ikke lest Hognestad. Jeg oppfatter ham som relativt uinteressant. Kanskje jeg nettopp derfor burde lese ham.
Hei, Harald
La meg utfordre deg med et par spørsmål:
Hvorfor tror du så mange har fått det bildet av prester og teologer som du beskriver? Tar de det virkelig ut av løse lufta, eller kan det hende at det kan spores tilbake til erfaringer og observasjoner?
Dernest:
Slik jeg ser det, er det et stort problem at fagteologien og det levde kristenlivet i menighetene ikke kommuniserer med hverandre, men ser ut til å leve i gjensidig mistro. Hvorfor viser ikke prestene at de faktisk er teologer og besitter viktig kunnskap?
Og et ledende spørsmål til slutt: Kan det ha noe med en prekentradisjon i DNK som i stor grad handler om velformulerte og lettfordøyelige?
Store deler av norsk kristenhet forfaller til mer og mer aggressiv og menneskefiendtlig bibelfundamentalisme, uten å bli nevneverdig utfordret fra teologene som synes å leve i en boble. Det synes jeg er beklagelig.
hilsen ivar
Ivar: Ja, jeg tror nok dessverre at det ligger erfaringer og observasjoner bak det bildet jeg beskriver. Jeg synes også det er et problem at prester ikke viser – eller ikke får rom til å vise – at de er teologer eller at de er (eller burde være) i stand til å bygge bro mellom fagteologien og mer eller mindre folkelig spiritualitet. Jeg tror nok absolutt prekentradisjonen er en del av bildet, men det handler også om mangel på regelmessige møteplasser hvor slike tema kan tas opp – folk flest går jo ikke til kirke hver søndag…
Jeg for min del har et uttalt mål om å bruke teologen i meg aktivt i min tjeneste som prest. Derfor krydrer jeg ofte prekenene med fagteologisk snadder. Noen ganger holder jeg mer undervisende prekener hvor jeg borer mer i dybden. Og så har jeg jo denne bloggen, da…
Men gode tips til veier ut av det litt tunge terrenget mottas med takk.